Søstera mi Pia, hu fortalte meg det, på den her tida, at det var ei norsk dame, med store pupper, som pleide å gå, på Jollys.
Og hu hadde noen smykker, rundt halsen, da.
Og da var det sånn, (sa Pia), at de afrikanerne, som var på Jollys, de pleide å si til hu dama, at ‘så fine smykker du har’, bare for å få studert puppene hennes da.
Og hu dama skjønte ingenting, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på den her tida, så var det et par politifolk, som stoppa et par afrikanere, i Storgata, utafor Jollys, rundt stengetid vel, (eller ihvertfall seint på kvelden), og spurte disse om legitimasjon, da.
Og søstera mi, hu ble helt hysterisk og rasende, og skreik til politiet, at dette hadde de ikke lov til å gjøre, da.
Og politifolka, de sa da ikke noe.
Men lot da bare de afrikanerne gå vel.
Og politiet var kanskje litt redd for søstera mi, (av en eller annen grunn), virka det vel nesten som.
Så dette var en rimelig surrealistisk opplevelse, (vil jeg si), å se på denne episoden, (som jeg vel dessverre ikke har fått prata noe mer om, med min søster, i ettertid).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som søstera mi, hadde dratt meg med, på Jollys.
Så sa hu til meg, (utafor sammenhengen vel), at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.
Men hva hu mente med det, det skjønte jeg ikke.
Jeg tok det vel ikke så veldig seriøst.
Hvorfor skulle jeg ha hjelp av politiet liksom, tenkte jeg vel.
(Noe sånt).
Og hvordan kunne søstera mi uttale seg om dette, liksom.
Hm.
Det skjønte jeg ikke helt.
Men det var litt ‘far out’ da, så jeg ble liksom litt satt ut, og visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En helg, som jeg var, i bofelleskapet, til søstera mi, Monica Lyngstad og Siv Hansen, i Christies gate.
Så babla Monica Lyngstad noe om, at de hadde noen venner, som hadde drevet med klatring, og de klatret bare opp til andre etasje, og gikk inn en dør der, når utgangsdøra, var låst.
Så når jeg kom hjem, aleine der, (i fylla vel), om kvelden, en gang.
Som det var avtalt at jeg skulle ligge over der.
Og døra til oppgangen deres plutselig var låst.
Så prøvde jeg å klatre opp den veien jeg og, (som Monica Lyngstad hadde babla om, at noen andre hu kjente, hadde gjort).
Og da fikk jeg hull i buksa mi, husker jeg.
På rumpa, må man vel si.
Fordi at det var noen sånne jernspisser, på toppen av det gjerdet, som jeg måtte klatre over, for å komme inn, i andre etasje der da.
Og det nevnte jeg for Monica Lyngstad dagen etter da, at jeg hadde fått hull i buksa, når jeg klatra der hvor hu hadde nevnt at det gikk an å klatre da.
(Hvis døra nede var stengt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når søstera mi hadde dratt meg med, på Jollys.
Så stod vi i en bar der, hvor Pia sin bartender-venn Michael, (fra Afrika vel), jobba.
(For Pia syntes at han Michael var så snill da, eller noe).
Og så hendte det, at jeg måtte jeg på do.
Og da jeg kom tilbake, så stod det to norske karer, der hvor jeg hadde stått, noen få minutter tidligere.
Så det var ikke plass til meg lengre, ved bardisken der da.
Men jeg spilte jo mye fotball, på fritida, i Leto-hallen, i Elverum, med soldat-kolleger, på den her tida.
Så jeg tok bare liksom en sånn skuldertakling, på han karen som hadde tatt plassen min der da.
(For jeg regna med at de norske kara, ikke var så hjemme der, siden det nesten bare var afrikanere som gikk på Jollys da, (og noen norske damer da, som søstera mi og Monica Lyngstad og Siv Hansen).
Og jeg var også rimelig full da).
Og vips, (hadde jeg nær sagt), så var det plass til meg der likevel, (mellom de norske kara og søstera mi der, da).
Og da spanderte han bartenderen Michael, en halvliter eller et glass øl, på meg, på vegne av utestedet, siden noen hadde tatt plassen min da, når jeg var på do der, (regna jeg med at det var, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var med søstera mi og Monica Lyngstad, på Jollys.
Så var det en brite der, i 40-årene vel, som jeg lurte på om var sjømann, eller noe.
Og han gikk rundt i en trang t-skjorte der, (var det vel), og med muskuløse armer, (tror jeg at det var), og liksom flørta med alle mennene som satt ved bordene der da, (inkludert meg).
Før han ble kasta ut, av en vakt der, da.
Så det var et rimelig spesielt sted, husker jeg, Jollys.
Og etter det her, så var det vel ikke sånn, at jeg dro på Jollys, så mange fler ganger, vel.
Jeg følte meg jo ikke så hjemme der, fra før heller, for å si det sånn.
Siden dette vel egentlig var et afrikansk sted, da.
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Paulsen, (på lag 2), han nevnte en gang, på rommet, til lag 2, at han hadde kjøpt det siste Pearl Jam-albumet, (Ten).
Jeg hadde jo hørt singlene ‘Even Flow’, (som jeg likte), og ‘Jeremy’, (som også var ok vel), på MTV, (må det vel ha vært), så jeg spurte om det albumet var bra, da.
Og det mente Paulsen at det var da.
(Så jeg kjøpte vel det albumet, i Platekompaniets butikk, på Grønland T-banestasjon, var det vel.
Der hvor Kenneth Sevland hadde dratt meg med, en gang, på klassetur, med Svelvik ungdomsskole, når det het Platebaren på Grønland der vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Paulsen han led forresten, av et eller annet.
Så han var nesten aldri med lag 2, på det vi dreiv med, etter jul, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fredag, som jeg tok ‘helgeperm-toget’, tilbake til Oslo.
Så begynte Paulsen, å surre rundt gjennom alle togvognene, sammen med ei ‘hot’, ung dame, like før han skulle gå av toget, på Kløfta, da.
Paulsen fant ikke bagen sin, (eller hva det kunne ha vært).
Så han gikk distre rundt på toget der da, med hu unge dama på slep, mens hu holdt på å le seg ihjel, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på slutten av førstegangstjenesten.
Så hadde jeg noen sivile sko, som sålen hadde løsna litt på, (eller noe).
Så jeg spurte, om noen visste om hvor jeg kunne finne noe lim, til å lime på sålen igjen, (eller noe sånt).
Og da sa Paulsen det, at den og den personen, i skolebygningen vel, hadde lim da.
Så da gikk jeg dit da.
Men han ble litt overraska, tror jeg.
Men jeg fikk vel limt det jeg skulle ha limt, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så ble noen soldater, i troppen, bedt om å gjøre noe kontorarbeid.
(Av sersjant Dybvig vel).
Jeg tror at troppsbefalet visste hvem som hadde gått på handel og kontor.
For det var en del ganger, at jeg ble satt til, å gjøre diverse kontorarbeid, da.
(Som kopiering, osv).
Denne gangen, så var det blant annet en bruksanvisning, for primusen, som alle soldatene skulle få, da.
Og den kopierte jeg, på en nesten finurlig måte vel, (på et eller annet kontor i skolebygningen der), sånn at det nesten ble som en brosjyre, som man kunne ha, i lomma, eller noe, da.
Men hvorfor vi fikk en brosjyre, for hvordan man skulle bruke primusen, (som var av et merke, som het Primus Optimus vel), en av de siste månedene, (og ikke en av de første månedene der), det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sundheim, (som hadde køya over meg, på lag 2), han kjente noen i kompanistaben, (eller noe).
Så han hadde alltid noen rykter, på lager, om ditt og datt, da.
Men ofte, så var de jo de her ryktene, helt feil.
Så til slutt så måtte jeg bare slutte å høre på han, husker jeg.
Det ble også sagt, på kompanioppstillinger og sånt vel, at det eneste vi skulle høre på, det var ting som kom ordreveien da.
Men det kunne noen ganger være litt vanskelig, når man hadde troppsbefal, som man ikke gikk så bra overens med, da.
Men det ble nå sagt ihvertfall da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sundheim, (fra Valdres), han var også veldig kunnskapsrik, når det gjaldt våpen.
Så hvis man for eksempel lurte på hva tjenestevåpenet, for geværsoldater, i USA var.
Så kunne Sundheim enkelt svare, at det var M6, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første dagene, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så ringte jeg min bestekamerat, på den her tiden, (må man vel kalle han), Magne Winnem.
Og prata med han, om hvordan det var, på Terningmoen, osv., da.
Så det var ikke sånn at jeg ringte til mora eller faren min, eller noen av søsknene mine, liksom.
For jeg var vel ikke så på bølgelengde, med noen av de, liksom.
Og når jeg ringte til Winnem, (fra en telefonkiosk, som var rett på utsida, av vaktbygningen der, på Terningmoen).
Så kunne jeg høre det, at noen inne i vaktbygningen, lo av meg, da.
(Hvis jeg ikke hørte helt feil).
For de kunne visst høre hva jeg sa da, (virka det som, ihvertfall).
Og jeg hørte også at noen sa, at ‘han grein ihvertfall ikke han’.
(Noe sånt).
For det var visst noen som grein da, når de ringte hjem, til familien sin og sånn da, de første dagene, av rekruttskolen, på Terningmoen.
For det var ganske tøft der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var i Geværkompaniet.
(Muligens etter at jeg hadde begynt å jobbe i Rimi).
Så dro Magne Winnem meg med, på en fest, på Grunerløkka.
Muligens en slags Rimi-fest, (hvis jeg husker det riktig), i et lokale, ganske langt opp, på Grunerløkka, mellom Sannergata og Birkelunden, (tror jeg), og vel litt nærmere Ila, enn Birkelunden.
(Noe sånt).
Og denne festen var litt kjedelig, (mener jeg å huske).
Og hvor Magne Winnem ble av, det husker jeg ikke.
Men han tok vel muligens en drosje hjem til General Ruges vei, på Nordstrand, (hvor han vel bodde, på den her tiden, sammen med Elin fra Skarnes).
Det er mulig.
Jeg selv, jeg gikk i retning av sentrum, for å ta en av de siste nattbussene hjem, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært).
Og akkurat da jeg skulle krysse Akerselva, (var det vel), like ved Legevakta der, på Nedre Grunerløkka.
Så møtte jeg søstera mi Pia, som var ute og gikk, midt på natta, en natt til søndag, da.
Pia mente at jeg måtte bli med henne, opp på Øvre Grunerløkka, igjen.
For da kunne jeg ligge over hos henne, i Christies gate da, mente hu.
Så det var litt rart, husker jeg.
At jeg møtte Pia, midt på natta, i Oslo.
Men hu virka ikke redd, eller noe, over å gå rundt alene, i de mørke gatene, mellom Oslo sentrum og Grunerløkka, i 2-3-4-tida om natta, en natt til søndag, (eller om det var en natt til lørdag), muligens våren 1993 vel, (eller om det var høsten 1992), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
