johncons

Stikkord: Jon Bekkevoll

  • Min Bok 5 – Kapittel 245: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVIII

    Det var også sånn, den tida som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi.

    (I tilfelle jeg har glemt å skrive det tidligere).

    At folk som regionsjef Jon Bekkevoll og vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (hvis jeg husker det riktig).

    De sa det, at å jobbe som butikksjef, i Rimi, det var som å jobbe som administrerende direktør, (var det vel de sa), i et mellomstort norsk firma.

    Siden man hadde ansvaret for å motivere et team, (må man vel kalle dem), på opptill 20-30 ansatte, da.

    Og også hadde ansvaret for at alle budsjettene, for butikken, ble overholdt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var det jo selvfølgelig sånn, at en Rimi-butikksjef, kun fikk en brøkdel av den lønnen, som en administrerende direktør, i næringslivet, fikk.

    Men Rimi-butikksjefer, de ble det nok til en viss grad forventet av, at de skulle ha en garderobe, noe lignende av en administrerende direktør, i næringslivet.

    Og også en bil, i nærheten av hva en næringslivsleder har.

    Ihvertfall så merka jeg dette, en gang, da jeg gikk ut på byen, i genser.

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Da overhørte jeg det, at Anne Neteland sin ambulerende, Idar, (het han vel muligens), liksom tiska om, med min assistent Kjetil Prestegarden, (var det vel), om at jeg som butikksjef, burde gå med skjorte, på byen.

    (Noe sånt).

    Så man ble liksom forventet å ha en fasade, som en næringslivs-leder.

    Men man fikk kun en lønn som var som en vanlig norsk gjennomsnittslønn, liksom.

    Man fikk vel en del mindre betalt, (som butikksjef), enn en platearbeider, fra Mo i Rana, fikk i lønn, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og mye mindre betalt, enn en som jobba, i Nordsjøen, (for eksempel).

    Og sikkert mye mindre betalt enn en rørlegger, (hvis jeg skulle tippe).

    Og Rimi var også dårligere på lønn, enn alle de andre kjedene, (husker jeg å ha lest, i aviser og bransjeblader).

    Butikksjef Tom, fra ‘Tom-gjengen’, i Lørenskog.

    Han var butikksjef i Kiwi, like ved der jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og de leste jeg om, i nyhetene, (var det vel), at fikk grovt regnet cirka det dobbelte i lønn, (når man tok med bonus, var det vel), enn butikksjefene, som jobbet i Rimi, da.

    Så egentlig, så var det lite som var noe særlig gjevt, i Rimi, da.

    Ihvertfall når det gjaldt lønn.

    Og hvorfor Rimi lønnet sine butikksjefer lavere enn for eksempel Rema og Kiwi.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde litt flaks, siden jeg fikk lov til å leie, en ganske billig hybel-leilighet, av Rimi.

    En hybel-leilighet som lå ganske sentralt, i Oslo indre by, da.

    Så dette veiet nok litt opp, for den relativt lave lønnen, som jeg fikk, som Rimi-butikksjef.

    Men det kostet jo penger, å prøve å holde oppe fasaden, (som butikksjef/toppleder).

    Så det var ikke sånn at jeg klarte å spare opp noe særlig med penger, i løpet av disse snaue fire årene, som jeg jobbet, som butikksjef.

    Mye penger gikk til klær og bil osv., på disse årene, da.

    Og jeg hadde jo en halvbror, (nemlig Axel), som jobbet, i utelivsbransjen.

    Og når han ba meg med ut på byen.

    Så handlet jo det litt om å liksom holde fasaden da og, (må man vel si).

    Så da måtte jeg liksom være kar da, og ha en bunke hundrelapper, i lommeboka, sånn at jeg kunne betale for minst min del, av halvliterne, da.

    Siden jeg var butikksjef, osv.

    Så var det vanskelig å si nei, til å være med ut, på byen.

    Jeg kunne ikke skylde på at jeg ikke hadde råd ihvertfall, syntes jeg.

    For det ville vel vært nesten som en skandale.

    Hvis en butikksjef hadde vært blakk, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang Axel dro meg med på Studenten, (må det vel ha vært), rundt årtusenskiftet en gang, (eller noe sånt), så skjedde det noe rart, husker jeg.

    Jeg satt på en stol, (eller om det var en barkrakk), nede i kjelleren, på Studenten der, (husker jeg).

    (Nedenfor en vindeltrapp, vel.

    Noe sånt).

    Og plutselig, (mens Axel var på do, vel).

    Så satt det seg ei pen dame, (i 18-20 års alderen kanskje), på fanget mitt, (uten å si noe), husker jeg.

    Hu var der sammen med minst ei venninne, (husker jeg).

    Og etter at hu dama hadde sitti på fanget mitt, i et visst antall minutter.

    (Mens jeg var ganske full, da.

    For dette var vel ganske seint, en natt til søndag, tror jeg).

    Og mens hu venninna, liksom ‘scannet’ trynet mitt, da.

    Så forsvant disse to-tre damene.

    Like raskt som de hadde dukket opp der, da.

    Og Axel dukket opp igjen, fra doen, (elller hvor han hadde vært), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo rimelig full.

    Og det var vel muligens en stund siden, at jeg hadde vært sammen med, en sexy dame.

    (Det må vel ha vært ti år før det her, eller noe.

    Da jeg var sammen med hu Laila Johansen, fra Skøyen).

    Så jeg ble litt kåt og jentegæren da, (må man vel si).

    Av å ha hu unge og slanke dama, på fanget, i fylla, da.

    Så da jeg gikk oppover Karl Johan.

    (I retning av Oslo S.).

    Etter at jeg hadde kommet meg ut av Studenten, og fått sagt ‘hadet’, til Axel, da.

    Da var jeg rimelig full og kåt, (husker jeg).

    Og det her var om vinteren, (mener jeg å huske).

    Så damene i Karl Johan hadde en del klær på seg da, (mener jeg å huske).

    Men plutselig så så jeg ei ung dame, som gikk rett mot meg, med jakka åpen.

    Og med en gjennomsiktig, hvit topp under, da.

    Og dette var bare ei fjortiss-dame.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men dette var cirka klokka fire, en natt til søndag, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og dette var også midt i gågate-delen av Karl Johan, da.

    Så jeg reagerte, på hu unge dama, med den gjennomsiktige toppen da, (husker jeg).

    Siden at de Studenten-damene hadde gjort meg så kåt, da.

    (Og siden at jeg hadde drukket rimelig mange halvlitere også, da).

    Og jeg kom i snakk med hu unge dama da. (husker jeg).

    Og hu så etter en utlending, (husker jeg).

    Og da ble jeg litt bekymra for hu unge dama, (husker jeg).

    For hvorfor leita ei norsk fjortiss-dame.

    (Som ikke hadde fått pupper engang).

    Etter en utlending, i Karl Johan, seint en natt til søndag.

    Nei, det endte med at jeg sa at hu unge jenta, at hu kunne få sitte på hjem med meg, i en taxi.

    For hu bodde i Tromsøgata, sa hu.

    Og den gata visste jeg jo godt hvor var.

    For der bodde jo søstera mi Pia.

    (Og hu hadde bodd der, i 5-6 år vel, på den her tida.

    I to forskjellige leiligheter.

    Som begge lå, (litt fra hverandre), i Tromsøgata, da).

    Og da taxien kom fram, til Tromsøgata.

    (Som ikke var en så utrolig stor omvei, fra der jeg selv bodde).

    Så var jeg fortsatt rimelig full og kåt da, (husker jeg).

    Og syntes nok at det var litt kjedelig, å måtte dra hjem alene, fra byen, etter å liksom ha hatt draget, på ei fin dame, på Studenten der, (en time eller noe sånt tidligere), da.

    Så jeg prøvde å overtale hu unge dama, til å bli med hjem til meg, til St. Hanshaugen da, (husker jeg).

    Men hu ville ikke det da, (husker jeg).

    Så jeg sa til slutt til hu dama, at det var greit, at hu bare gikk ut av drosjen, (uten å betale noe på drosjeregninga), da.

    For hu dama var jo rimelig ung, når jeg tenker på det.

    Selv om jeg jo var rimelig full, denne kvelden.

    Og hu dama jo hadde på seg en gjennomsiktig topp.

    Som jeg reagerte litt på, (husker jeg), siden alle de andre damene, på byen, gikk med kåper og sånn, da.

    Og siden disse Studenten-damene liksom hadde gjort meg så kåt og gæern da, (for å si det sånn).

    Men jeg kom liksom til fornuften, i taxien der, da.

    (Til slutt ihvertfall).

    Og lot hu unge dama, bare få gå ut av drosjen, da.

    Selv om den pakistanske drosjesjåføren, (som var i 40-åra kanskje vel), av en eller annen grunn begynte å blande seg.

    Og ville at hu unge dama skulle bli med hjem til meg, (på St. Hanshaugen), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg kunne ikke tvinge hu unge dama til det, syntes jeg.

    Så jeg sa at hu bare kunne gå ut av drosjen, da.

    Siden hu var så ung, og ikke ville bli med heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var vel forresten ikke om vinteren det, at jeg traff hu unge fjortiss-dama, seint en natt til søndag, i Karl Johan.

    For jeg gikk vel selv bare med en tennis-skjorte på meg, mener jeg å huske.

    Men hu fjortiss-dama var ihvertfall mye mer sexy kledd, enn de andre damene, i Karl Johan, den her kvelden da, (mener jeg å huske).

  • Min Bok 5 – Kapittel 243: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVI

    Det var også sånn, at mens jeg jobba, på Rimi Langhus.

    (Dette må vel ha vært etter at jeg begynte å jobbe der for andre gang, (som låseansvarlig), våren 2003).

    At jeg noen ganger satt på med Trond Berget, (fra Rimi Langhus), bort til Vevelstad jernbanestasjon, etter jobben.

    (Noe sånt).

    Og det var vel fordi jeg ikke ville være uhøflig, når Trond Berget spurte om jeg skulle sitte på, (tror jeg).

    For å gå i fem minutter, det har vel sjelden vært noe jeg har sett på som et stort problem, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som var spesielt, med bilen, til Trond Berget.

    (Husker jeg at han viste meg.

    En gang, da jeg gikk ut av bilen hans, ved Vevelstad togstasjon, da).

    Det var at Trond Berget hadde fylt opp hele bagasjerommet, i bilen sin, med en svær subwoofer, til bilstereoen da, (husker jeg).

    (Og han hadde vel muligens også et ekstra bilbatteri der, til stereoanlegget.

    Noe sånt).

    Så man kan kanskje si det da, at Trond Berget var en slags sjefs-råner, (eller noe sånt), da.

    (Eller at han var ‘über-harry’).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Trond Berget, han hadde vel forresten fått støpt noe slags innlegg, i hardplast, (eller om materialet kan ha vært aluminium), til å sette inn i bagasjerommet, (på bilen sin), da.

    Et slags hardplast-innlegg, som hadde rom, til subwooferen, (til bilstereoanlegget hans), blant annet, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Trond Berget, han slutta å jobbe, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2003, (eller noe sånt), vel.

    Og sommeren 2004, (var det vel antagelig).

    Så var Trond Berget innom Rimi Langhus, (som kunde), husker jeg.

    Og dette var mens jeg rydda, i melkedisken, fra utsida, (altså fra den sida av melkedisken, som kundene tok melka fra), da.

    Og da Trond Berget så at det var jeg, som dreiv og ‘surra’, i melkedisken, (på Rimi Langhus), der.

    Så viste han meg en ‘keltisk bånd’-tatovering, (tror jeg at det var), som han hadde fått seg, på overarmen sin.

    Og så sa han at det var ‘tribal’, (husker jeg).

    Og så gikk han videre, (for å handle), da.

    Men hva Trond Berget prøvde å forklare for meg, ved å vise meg, den her keltisk bånd-tatoveringen sin.

    Det veit jeg ikke.

    Kanskje han prøvde å forklare at han var kelter?

    Kelterne var vel de som bodde i England, før anglerne, sakserne og jydene, tok over der.

    Kelterne er vel de rødhårede, hvis jeg har forstått det riktig.

    Selv om Trond Berget hadde lyst hår, (mener jeg å huske), da.

    Så Trond Berget drømte kanskje om å få seg rødt hår, da.

    Det er mulig.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Så hadde jeg ikke garderobeskap, (mener jeg å huske).

    Men etterhvert, så fikk jeg garderobeskap.

    (Etter at butikksjef Irene Ottesen slutta, en gang i 2003, vel).

    Og da, så var jeg ikke vant til, å ha garderobeskap der.

    (Ihvertfall ikke et garderobeskap med lås).

    Noe sånt.

    Så jeg glemte nøkla mine, i garderobeskap-døra, et par ganger, på lørdagene, da.

    For det var så masete, på Rimi Bjørndal, etter stengetid, (på lørdagene).

    For alt gikk i et veldig raskt tempo, da.

    (Og jeg som hadde ledervakta.

    Jeg hadde veldig mye å tenke på, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så når det ble en ny ting å huske.

    (Nemlig å ta ut nøklene, av garderobeskapet, før jeg dro hjem).

    Så ble det en ting for mye, da.

    (Noe sånt).

    Så det var nok for mye stress, på Rimi Bjørndal, vil jeg si.

    (Under han butikksjef Johan, da).

    Og jeg måtte jo da dra opp til Rimi Bjørndal igjen, med bussen.

    Og ringte vaktselskapet og forklare det, at jeg måtte låse meg inn der.

    For å hente nøkla mine, da.

    Og vaktselskapet ringte vel også en gang til butikksjef Johan, (mener jeg å huske).

    (Og da måtte vel jeg forklare hva som hadde hendt, (over telefonen), til butikksjef Johan, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Så ansatte jeg en gang ei ung dame om het Leyla, (fra Skullerud), husker jeg.

    Og hu sa det, (husker jeg), at hu var vant til å bli kalt Laila, på skolen.

    Så det var liksom det samme for henne, om man kalte henne Leyla eller Laila da, (husker jeg at hu sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som hu Leyla dukka opp, på jobben.

    Så var også distriktsjef Jan Graarud og regionsjef Jon Bekkevoll, i butikken, (husker jeg).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at Jon Bekkevoll da sa til Jan Graarud, (om meg), noe lignende av:

    ‘Det er ikke noe rart at han liker å jobbe seinvakter, når han jobber sammen med så pene damer’.

    Noe sånt.

    Så Jon Bekkevoll tenkte visst bare på damer, (og sånn), da.

    Mens jeg tenkte mest på hva som var bra for butikken liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ny butikksjef, så prøvde jeg liksom å komme litt på ‘godfoten’, med de ansatte, da.

    (Jeg prøvde å få de til å bli mer fornøyde, liksom.

    Sånn at de ikke skulle bli ilojale, (eller hvordan man skal forklare det), da).

    Så jeg pleide ganske ofte, å la medarbeiderne sitte på hjem, etter jobben.

    (På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter).

    Og ihvertfall en gang, så kjørte jeg hu Leyla, (og venninna Warzan, som også jobba på Rimi Lambertseter), til Skullerud, (der hu Leyla vel bodde), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Facebook


    Når du lurer på om slakterbutikken i Snarveien lå i dette hvitmalte huset, eller om det lå i et lignende hus, litt lenger bak. (Bilde fra Google Maps).
    Når du lurer på om slakterbutikken i Snarveien lå i dette hvitmalte huset, eller om det lå i et lignende hus, litt lenger bak. (Bilde fra Google Maps).

    Liker · · · Del · for 55 minutter siden


    https://www.facebook.com/groups/471474256203949/604347756249931/?notif_t=group_comment_reply

  • Min Bok 5 – Kapittel 177: Enda mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen

    Det forsvant et par pass, fra Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

    For både da jeg skulle på ferie, til London, sommeren 2003, (kan det vel ha vært).

    Og da jeg skulle flytte til Sunderland, for å studere, høsten 2004.

    Så fant jeg ikke passet mitt.

    Så jeg fikk nytt pass minst to ganger, mens jeg bodde på St. Hanshaugen, da.

    Og det passet, det pleide alltid å ligge i en skuff, hvor jeg også pleide å ha lommeboka mi, osv.

    Så jeg lurte på hvem som hadde stjålet passet mitt, (to ganger), må jeg innrømme.

    Men jeg er ikke sikker på hvem det kan være.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle på ferie til Brighton, (sammen med min adoptiv-tremenning Øystein Andersen), sommeren 1990.

    Så måtte jeg ha nytt pass, (husker jeg).

    (For når man er tenåring, så får man bare pass, som er gyldig, for noen få år av gangen, da.

    Siden utseendet ens forandrer seg, ganske raskt, når man er i den alderen, da).

    Jeg dro da til Politihuset på Grønland, (husker jeg).

    Hvor det var mange andre som også ventet på nytt pass.

    Og det var lang ventetid.

    Da jeg skulle ha det første passet, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så dro jeg også til Politihuset på Grønland, da.

    (Som jeg hadde gjort det, i 1990).

    Dette må ha vært enten før jeg dro til London, sommeren 2003.

    Hvis ikke, så var det før jeg dro til Thassos, sommeren 1997.

    Eller før jeg dro til Ayia Napa, sommeren 1998.

    For jeg var vel ikke utenlands, på sommerferie, mellom sommeren 1998 og sommeren 2003.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Med unntak av sommeren år 2000, og sommeren år 2002.

    Da jeg var i henholdsvis Arvika og Gøteborg, i Sverige.

    (Men man trenger jo ikke pass, for å dra til Sverige, liksom).

    Og jeg var også på en Danmarkstur, med Rimi Kalbakken, (eller man vel si at det var Kjetil Prestegarden, som arrangerte den turen, som jeg har skrevet om tidligere), på slutten av år 2000 eller begynnelsen av år 2001.

    Men jeg hadde nok ikke med meg passet mitt, på den dansketuren heller.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dro på Politihuset på Grønland der.

    (Enten før jeg dro til Thassos i 1997, eller om det var før jeg dro til Ayia Napa i 1998.

    Eller om det var før jeg dro til London, sommeren 2003).

    Så husker jeg det, at ei svirrete dame, gikk før meg, inn på politihuset der.

    Man fikk da passene, i et mye mindre rom, (husker jeg), enn der hvor jeg hadde fått det, sommeren 1990.

    (Noe som vel var litt rart.

    At pass tydeligvis hadde blitt så mye mindre populært, (mener jeg), på disse årene.

    Forstå det den som kan).

    To ‘cowboy-aktige’ og ‘biffete’ politimenn, satt bak lukene, i pass-avdelingen der, (husker jeg).

    Og muligens ei politi-dame, satt også der.

    Og disse pratet seg i mellom, sånn at jeg overhørte det.

    Og en av dem sa noe sånt, som at hu svirrete dama og jeg, kunne ha vært et par, (eller noe sånt).

    Siden jeg var så rolig.

    Og hu svirre-dama var så nervøs og svirrete, da.

    For da kunne jeg liksom ha roa ned hu svirrete dama, da.

    (Som jeg vel måtte hjelpe, for at hu skulle finne fram, inne på Politihuset der.

    For hu spurte meg vel om hvor passkontoret var, (eller noe sånt), tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Oslotonen’, det var jo noe som regionsjef i Rimi, Jon Bekkevoll, en gang nevnte, på et Rimi driftsmøte, (må det vel ha vært), på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, (iløpet av den tida jeg jobba som Rimi-butikksjef, fra 1998 til 2002).

    Oslotonen det var noe de hadde i Oslo, da.

    Og dette med Oslotonen, det gikk vel ut på, at folk var mer uhøflige, i Oslo, enn i resten av landet, da.

    (Noe sånt).

    Så man behøvde ikke å si: ‘Takk for handelen’, (for eksempel), når man satt i kassa, i Oslo, (mente Bekkevoll), da.

    (Noe sånt).

    Og denne Oslotonen, den mestret de ganske bra, på postkontoret, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

    En gang, under ‘#blablabla-tida’.

    Ikke så lenge etter at mora mi døde vel.

    (Og jeg fikk de mer enn hundre tusen kronene, etter henne, siden hu hadde hatt noe slags livsforsikring.

    Så pleide jeg å kjøpe en del frimerker, på postkontoret der, (på St. Hanshaugen).

    Og da likte jeg de frimerkene, som var laget som klistremerker, (husker jeg).

    For da slapp jeg liksom å sleike bakpå frimerkene, da.

    For jeg likte ikke den lim-smaken, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, som jeg var på postkontoret, (i krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien der), på St. Hanshaugen.

    Så ba jeg om å få kjøpe mine vanlige 20 eller 30 frimerker, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så smalt det plutselig, fra hu post-dama, bak luka.

    (Ei dame i 20-årene, vel).

    At: ‘Hvorfor kjøper du ikke bare en hel rull, da?’.

    Og en rull med frimerker, det viste seg å være en rull, med hundre frimerker på, da.

    Og det ble til at jeg kjøpte en sånn rull en gang, (husker jeg).

    (En rull som kosta cirka 400 kroner, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg fikk vel brukt den opp og.

    Siden jeg pleide å sende en del CD-er, i øst og vest, da.

    (Til ‘#blablabla-folk’, osv).

    Men for en tone.

    For meg som hadde gått tre år på handel og kontor.

    Og jobbet heltid som kasserer, i bortimot et års tid, på OBS Triaden.

    (Som jo lå i Lørenskog, hvor det var ganske stor konkurranse, mellom OBS Triaden og et annet hypermarked, som het Maxi Skårer, (som lå bare noen hundre meter unna), på den her tida).

    Jeg fikk jo helt sjokk egentlig, over hvor frekke i tonen, (og nedlatende, må man vel si), som Oslofolk, kunne være, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 120: Mer fra Rimi Langhus

    Det var forresten sånn en gang.

    Høsten 2001.

    Da jeg kjørte hjem en kveld, (må det vel ha vært), fra Rimi Langhus.

    (Jeg kjørte forresten ikke den veien som gikk forbi Vevelstad togstasjon.

    Men en annen vei, inn til Oslo, som jeg lærte etterhvert, da.

    Hvor man slapp å kjøre på veier med lav fartsgrense liksom, da.

    For Rimi Langhus, den butikken lå like ved en rimelig trafikkert vei, som gikk mellom Ski og Oslo, da.

    I tillegg til å ligge langs den mye roligere veien, som gikk forbi Vevelstad togstasjon, (og fram til en annen vei, som også gikk mellom Ski og Oslo), da.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så var det det verste regnværet, i manns minne, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg husker at jeg var glad for, at Sierra-en min, hadde fire trinn, (var det vel), på vindusviskerne, da.

    Så jeg klarte å se veien selv om det hølja ned, da.

    Og selv om fjernlysa på bilen ikke alltid virka, vel.

    Og akkurat mens jeg kjørte, fra Rimi Langhus, og mot motorveien inn til Oslo, da.

    Så ringte troppsjefen min, i Heimevernet, da.

    (Andersen, het han vel).

    Og han lurte på om jeg skulle være med på julebordet, da.

    Og jeg dro litt på det.

    (Før jeg sa at jeg ikke ble med på det, da.

    For jeg tenkte vel at det julebordet var mest for offiserer og befal osv., da.

    Noe sånt).

    For å skøye litt liksom, da.

    For jeg likte egentlig ikke han Andersen, da.

    Og da mener jeg at jeg hørte det, at han Andersen skreik ‘nei’, til noen, (som var like ved der han var), mens han ringte, da.

    Så han troppsjef Andersen, han var nesten som en guttunge, som var med i en guttegjeng, (vil jeg si).

    (Noe sånt).

    Og det var kun dette året, at HV ringte meg, for å høre om jeg skulle være med, på julebordet.

    Og det var altså akkurat mens jeg kjørte, i det verste regnværet, i manns minne, da.

    Så jeg har seinere lurt på om det kan ha vært et fly, som skapte dette regnværet.

    Sånn som man ha lest om at de gjør i Russland, for eksempel.

    (Nemlig at et fly, hiver ut noe slags pulver, som får skyene til å begynne å regne, da).

    Og at dette var et slags plott, fra troppsjef Andersen, for å få meg til å kjøre meg ihjel, (eller noe sånt). da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en gang, som dem hadde for få folk, på Rimi Jernbaneveien, (i Ski), hvor min tidligere assistent, fra Rimi Nylænde, Stian Eriksen, hadde blitt butikksjef.

    Og ingen ville sitte i kassa der, så jeg, (som var butikksjef, på Rimi Langhus), måtte sitte i kassa der, en tidligvakt, da.

    (Etter spørsmål fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da).

    Og Stian Eriksen, han fløy rundt der og dreiv med frukta og forskjellig da, (husker jeg).

    Og var stressa da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu unge, asiatiske kassadama, som hadde sitti i kasse 3, den gangen, som jeg hadde blitt sendt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin for å ta en kikk, på Rimi Langhus.

    Hu som slutta, (sammen med hu unge, blonde kassadama), akkurat like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef der.

    Hu begynte så å jobbe, på Rimi Jernbaneveien, under butikksjef Stian Eriksen der, da.

    Og en gang, som butikksjef Stian Eriksen var innom Rimi Langhus, for å hente noen varer, som de var tomme for der, (eller noe sånt).

    Så begynte butikksjef Stian Eriksen, (fra Rimi Jernbaneveien), å komme med noen ‘halvkvedede viser’, om hu vietnamesiske, (eller hva hu var), kassadama, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe jeg ikke skjønte så mye av.

    Men jeg syntes det var litt trist at to kassadamer hadde slutta, like før jeg begynte der, da.

    Så jeg ble nesten litt ‘vonbråten’ da, (må man vel si).

    Men jeg skjønte egentlig ikke hva Stian Eriksen mente.

    For han sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

    Mens han smilte lurt liksom, vel.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så den episoden, den var nesten litt ekkel, husker jeg at jeg syntes.

    Siden at Stian Eriksen liksom skulle gå så nærme, da.

    Og han sa bare ‘A’ men ikke ‘B’.

    Så han kunne kanskje trengt å ha vært på det kurset i kommunikasjon, på Hakon sitt hovedkontor, han også.

    Men der tror jeg ikke at han var.

    For må vel ha vært en rimelig fersk butikksjef, på den her tiden, vel.

    Og det kurset, (til Jon Bekkevoll), det var for mer erfarne butikksjefer, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi på Rimi Langhus, vi måtte også på noe kurs i brannslukking osv., på Rimi Kolbotn, (husker jeg), høsten 2001, (må det vel ha vært).

    Og da hadde jeg bilen full av Rimi Langhus-gutter, (husker jeg).

    Og de fortalte meg hvordan jeg skulle kjøre og sånn, da.

    For å komme meg til Rimi Kolbotn.

    Og jeg vet ikke om de som arrangerte kurset skjønte at jeg var butikksjef engang.

    For jeg kjente ingen der.

    Og jeg måtte være med på det kurset, som om jeg var en vanlig ansatt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde jeg prata mer med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg var utbrent, da.

    Og jeg hadde en uke ferie til gode, (var det vel).

    Så jeg tok meg en uke ferie, rundt månedskiftet november/desember da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og den siste fredagen, som jeg jobba, før ferien.

    Så satt jeg opp julekampanjene, da.

    Så jeg måtte bli i butikken lenge, da.

    For jeg tenkte at jeg kunne liksom ‘ta meg ut’, siden jeg jo skulle ha en ukes ferie, liksom.

    Så da behøvde jeg ikke å tenke på det som Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg, en gang.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Om at jeg måtte passe meg, for å ikke bli utbrent.

    (For hu syntes vel at jeg jobba for hardt eller energisk, eller noe sånt, da).

    Og på Rimi Langhus, så var det vel ikke det samme fokuset, som i butikkene, inne i Oslo.

    På at det skulle være felles utpassering, (i tilfelle ran, da).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    På varetellingene så funka det ihvertfall ikke med felles utpassering, mener jeg å huske).

    Så jeg jobba med julekampanjene til rundt midnatt, vel.

    Og så måtte jeg tømme papp-pressa.

    Og jeg rydda også en del hyller, i inngangspartiet, da.

    (Siden jeg hadde litt dårlig samvittighet, for at jeg tok meg ferie, like før julestria, da).

    Og midt på natta, så ringer Axel, (som da ganske nylig hadde flyttet tilbake igjen, fra Spania), meg plutselig, på mobilen, da.

    Og han var nedbrutt.

    For han hadde vært på en fest på Bislett, (eller noe sånt), og fått kjeft av noen damer, på den festen, da.

    Siden han hadde såret ei venninne av dem tidligere.

    (Noe sånt).

    Så Axel ville at jeg skulle hente han, i rundkjøringa, på Bislett, da.

    For han var så vonbråten og sånn da, (skjønte jeg).

    Og han bodde vel da på Slemdal, (hvor han leide et rom, hos en kamerat, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn, og ble kalt ‘Majoren’, eller noe sånt, vel), på den her tiden.

    Og jeg forklarte til Axel da, at jeg jobba overtid på jobben.

    Men at jeg kunne hente han, om en halvtime, eller en time, (eller noe sånt).

    Og på veien, tilbake til Oslo.

    Så ble jeg da stoppet, av en politipatrulje, like etter at jeg hadde kjørt inn på motorveien, mot Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Som fortsatt virker litt uklar for meg).

    Og da jeg henta Axel, i rundkjøringa, på Bislett.

    Så fortalte jeg han at jeg hadde blitt stoppa av politiet, da.

    Og Axel da måtte gå tilbake med noe, til et eller annet sted, vel.

    (Noe sånt).

    Og så lå Axel over hos meg, til dagen etter, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde forresten bodd hos faren sin, Arne Thomassen, nede i Spania.

    Og Axel hadde blitt sammen med en spansk dame der, fortalte han.

    Og han hadde en gang kasta en spanjol, ned en trapp, (eller noe), utendørs.

    Siden han hadde blitt angrepet av en gjeng med spanjoler, (eller noe sånt), da.

    Men Axel hadde ikke engang sendt et postkort til meg, (husker jeg), mens han bodde, i Spania.

    Men plutselig, (like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Langhus vel), så stod han plutselig på døra, utafor Rimi-bygget, da.

    Og jeg fikk nesten sjokk, da jeg så han da, (husker jeg).

    For Axel så så tøff og nesten herja ut, da.

    (Vil jeg si).

    Så Axel ble mye råere og tøffere, det året, (eller hva det var), som han bodde i Spania, vil jeg si.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært dagen etter dette.

    (Eller om det var søndagen, den samme helgen).

    At Axel ba meg på besøk til han, der han leide, på Slemdal.

    Axel forklarte meg hvordan jeg skulle kjøre opp dit, da.

    (Og han bodde i første etasje vel, i en blokk.

    Som lå ved en liten innsjø, ikke så langt fra Ringveien, vel).

    Og Axel satt på en videofilm, i stua, hos han kameraten da, (husker jeg).

    (For Axel bodde visst der som om han var hjemme cirka, da).

    Og den videofilmen, det var ‘Donnie Brasco’, som jo Axel og jeg hadde sett på kino, på Colosseum, en del år tidligere.

    Så det var kanskje litt rart, at Axel ville se den filmen igjen.

    Og Axel spurte meg også om jeg syntes at han politimannen, som spionerte på mafiaen, var dum, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel forklarte også at han hadde noe medisterdeig, i fryseren da, (husker jeg).

    Og så gikk han, (som jo jobbet som kokk), og stekte masse medisterkaker, ute på kjøkkenet, da.

    Og så spiste hver av oss en stor tallerken, med medisterkaker, da.

    For Axel, han trente mye, så han spiste nok alltid svære porsjoner, da.

    Og når vi dro på Burger King, (for eksempel), så bestilte Axel alltid den dyreste menyen, som de hadde der, da.

    Og Axel fortalte også det en gang, (husker jeg).

    At på restauranter, (eller ihvertfall på kroer), så kunne man be om å få en ‘håndtverker-porsjon’, (eller hva han kalte det igjen), da.

    Og da fikk man dobbelt så mye mat cirka da, for den samme prisen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At assistent Sølvi Berget.

    Hu viste meg at jeg hadde fått et brev, (med mitt navn øverst på vel, men adressert til butikken), da.

    (Inne på kontoret, på Rimi Langhus, der.

    Rundt årsskiftet 2001/2002 en gang, må det vel ha vært).

    Og det viste seg det, at det brevet, det var fra Rimi-Hagen, da.

    Siden Rimi Langhus, var en av de få Rimi-butikkene, som hadde klart å vinne en konkurranse, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), som het ‘Rimi Gullårer’, (for andre halvår av 2001), da.

    (Og den konkurransen, den gikk på å øke omsetningen i frukta mye.

    Og på å også øke snitthandelen en god del.

    Og også på å øke salget av EMV, (egne merkevarer), en god del, da).

    Og Rimi-Hagen, han gratulerte meg med å være en veldig god leder og han skrev også at jeg var hardtarbeidende, da.

    I et brev på cirka en halv maskinskrevet side, vel.

    Og med brevet så fulgte det også en Rimi-metallpen, (husker jeg).

    Og Rimi Langhus fikk vel cirka 15.000 kroner, som vi skulle bruke, på sosiale formål da, (var det vel).

    Men det som var rart, med det brevet.

    Det var at det var slitt et hull, i bunnen, av den konvolutten, da.

    Akkurat som om noen hadde holdt brevet mot en slipesten, (eller noe sånt).

    Og derfor, så var det et avlangt hull, i bretten liksom, på det brevet, da.

    Og assistent Sølvi Berget, hu ble sjalu tror jeg.

    (Siden jeg hadde fått brev, fra Rimi-Hagen, da).

    Så assistent Sølvi Berget, hu rulla sammen brevet mitt, og festa et par strikk, rundt det da, (husker jeg).

    Så det brevet, det fikk jo så mye juling.

    (Siden det var et avlangt hull, midt på brevet.

    Og siden strikkene til assistent Sølvi Berget, også hadde lagd merker i det).

    Så jeg turte jo aldri å vise fram det brevet til noen, (husker jeg).

    (Selv om Rimi-Hagen skrøyt fælt av meg, i det brevet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i etterkant av dette.

    Så husker jeg det, at butikksjef Irene Ottesen, på Rimi Bjørndal.

    Hu sa det til meg.

    At det var morsomt at noen på en ‘liten’ Rimi, også vant Rimi Gullårer, da.

    For vanligvis var det visst bare butikksjefer på store Rimi-butikker, som pleide å vinne den Rimi Gullårer-konkurransen da, sa hu.

    Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For Rimi Langhus, den butikken, den var vel ikke av de aller minste Rimi-butikkene, (når det gjaldt omsetning), vil jeg si.

    Rimi Jernbaneveien, i Ski, den butikken hadde for eksempel mye lavere omsetning.

    (Og Rimi Nylænde, hadde jo også hatt en del lavere omsetning enn Rimi Langhus).

    Det var vel for eksempel to-tre-fire butikker, bare i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt, som hadde lavere omsetning, enn Rimi Langhus, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For Rimi Langhus lå vel på snaue 500.000 i omsetning, i uka, (eller noe sånt), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Selv om jeg ikke husker det tallet helt nøyaktig nå).

    Så Rimi Langhus, den butikken, den var vel mer en ‘midt på treet’-Rimi, (enn en liten Rimi), når det gjaldt omsetning, (vil jeg si).

    Men butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, hu var kanskje misunnelig på meg, da.

    Siden hu ikke hadde klart å vinne Rimi Gullårer selv, da.

    Så hu ville kanskje rakke ned på meg da, siden den butikken som hu drev, på den her tida, (Rimi Bjørndal), hadde større omsetning, enn ‘min’ butikk, (Rimi Langhus), da.

    Men det tok jeg meg ikke så veldig nær av, (husker jeg).

    For jeg hadde jo selv vært butikksjef, (selv om det var mye problemer der), på Rimi Kalbakken.

    Bare et drøyt halvår tidligere.

    Og Rimi Kalbakken hadde vel litt høyere omsetning igjen, enn Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken lå vel på rundt 800.000, i omsetning, i uka, (på den her tida).

    Selv om jeg mener å huske, at Rimi Kalbakken, kanskje lå cirka 50.000 i omsetning høyere,  (eller noe sånt), enn Rimi Bjørndal, (på en vanlig uke da), på den her tida.

    Og omsetningen på Rimi Nylænde den husker jeg forresten ganske bra ennå.

    (Fra den tida jeg jobba der.

    Nemlig fra 1993 til 1996.

    Og så igjen fra 1998 til 2000).

    For der pleide omsetninga på en vanlig hverdag, (mandag til torsdag), å ligge på cirka 50.000.

    Og på fredag og lørdag, så lå omsetninga der på cirka 75.000, (mener jeg å huske).

    Så fra mandag til torsdag, så var det cirka 200.000, i omsetning.

    Og så 150.000 til, på fredag og lørdag.

    Så Rimi Nylænde, den lå på cirka 350.000 i omsetning, i uka da, på 90-tallet.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Rimi Langhus, den butikken lå nok cirka 100.000, (ihvertfall), over dette igjen, (på en vanlig uke).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man kunne nok kalle Rimi Nylænde for en liten Rimi-butikk, (vil jeg si).

    Men å kalle Rimi Langhus, for en liten Rimi-butikk, (når det gjelder omsetning).

    Det syntes jeg kanskje at ble litt drøyt, fra butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, da.

    Men det er det dem sier, om nordmenn.

    At i Norge så er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften.

    Og det stemmer nok kanskje, hvis man ser på Irene Ottesen, (tror jeg).

    (Ihvertfall sånn det kan virke som, for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 117: Enda mer fra Rimi Langhus

    Det var jo bare to ledere, (assistent Sølvi Berget og meg), som jobba heltid, på Rimi Langhus.

    Så jeg slapp liksom å ha en assistent, i strupen, på en hel vakt, flere ganger i uken, da.

    Sånn som det hadde vært, (med ‘assistent-regionsjef’ Kjetil Prestegarden), på Rimi Kalbakken.

    Så på Rimi Langhus, så hendte det at jeg prata, med de ‘vanlige’ medarbeiderne, som jobba der, husker jeg.

    Espen Kristiansen, (eller om han het Espen Kristensen), som jobba som lagerhjelp der.

    (Han som spilte fotball for Follo, vel.

    Hvis det ikke var Langhus, da).

    Han hadde en bror, som spilte i band, (mener jeg å huske).

    Og jeg spurte om han Espen Kristensen, hadde noen kule band, å anbefale, da.

    (For jeg hørte også litt på alternativ musikk, da.

    Etter å ha kjent min søsters venninne Cecilie Hyde, fra Lyche-gjengen og Svelvik, det siste året, som jeg bodde, på Bergeråsen.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og Espen Kristensen, han kunne anbefale et band som het System of a Down, (husker jeg).

    Så jeg lasta ned noen mp3-er, av dette bandet da, når jeg satt foran PC-en, en kveld.

    (Innimellom at jeg var op på #quiz-show og chatta på #blablabla, da).

    Og den sangen som Espen Kristensen hadde foreslått.

    Nemlig ‘Chop Suey’.

    Den likte jeg ikke, da.

    Den syntes jeg at ble for uharmonisk, (eller hva man skal kalle det), da.

    Men jeg klarte såvidt en annen System of a Down-sang, som het ‘Toxicity’, vel.

    (Hvis ikke det var ‘Aerials’, da.

    Noe sånt).

    Og Espen Kristensen han var også fan av TV-programmet, Åpen Post, (med Harald Eia og Bård Tufte Johansen), som jeg også digga, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så vi kunne preike litt om det TV-programmet noen ganger, da.

    (Det må vel enten ha vært på onsdager eller torsdager, vel.

    For jeg jobba tidligvakt, på mandager og tirsdager.

    Og seinvakt på onsdager og torsdager.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    For assistent Sølvi Berget, (som var så skjør), hu ville at jeg skulle ta over vaktene til trainee-Thomas, og liksom følge den turnusen som de hadde pleid å ha der, da).

    Mens jeg dreiv med fruktsvinnet, og pressa pappesker fra frukta, da.

    På ettermiddagene, da.

    Etter at jeg hadde tatt frukta, og vanligvis brukt en del tid på det, da.

    Siden assistent Sølvi Berget, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), kanskje hadde litt å gå på der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Verneombud Morten Saksgård, han klagde en gang på meg, fordi at jeg hadde ansatt en ‘chipper’.

    Men da skjønte jeg ingenting, (husker jeg).

    For jeg hadde vel ikke ansatt noen kinesere.

    Jeg hadde vel bare ansatt Jokke vel, (på rundt den her tida).

    Og han var jo hvit, liksom.

    (Sånn som jeg kunne skjønne det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Verneombud Morten Saksgård.

    Han sa også noe annet rart til meg, en gang, (husker jeg).

    Da han var innom, for å handle vel, på Rimi Langhus.

    Og det var at han og noen bekjente av han skulle på en ‘Ski-tur’, da.

    Og det hørtes litt dumt ut da, (husker jeg at jeg syntes).

    For hvis man sier skitur i Norge, så betyr vel det at man skal ut å gå på langrennski, (mener nå jeg da).

    Men det er kanskje bare jeg som er rar.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Verneombud Morten Saksgård, han gikk forresten i kokkelæra, (mener jeg å huske).

    Men han trivdes ikke som kokke-lærling, da.

    På grunn av det høye arbeidspresset, (var det vel).

    Som var på en ganske kjent Oslo-restaurant vel, (som jeg ikke husker navnet på nå), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så han verneombud Morten Saksgård, han begynte vel på en annen utdannelse etterhvert vel, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Deltidsansatt Anders Berle.

    Han snakka en gang til meg på en rar måte, (husker jeg).

    Om en som het Eirik, som hadde søkt jobb der, da.

    ‘Du skal vel ikke ansette han’, mener jeg at Anders Berle sa, da.

    (Noe sånt).

    Et par ganger sa han vel det her, inne på kontoret der da, (var det vel).

    Og assistent Sølvi Berget, hu reagerte også på han Eirik, (mener jeg å huske).

    (Av en eller annen grunn).

    Så det ble til at jeg droppa å ansette han Eirik, da.

    For jeg trodde at assistent Sølvi Berget og Anders Berle mente at han Eirik var kriminell da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et kurs, (eller om det var et møte), inne på hovedkontoret, til Hakon, (på Sinsen).

    Så husker jeg det, at tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, sa det.

    At hvis vi butikksjefene skulle ansette noen.

    Så ville han at vi skulle ta en telefon til politiet først da, (husker jeg).

    Og spørre politiet, om de syntes at vi burde ansette den og den personen, da.

    Og det her syntes jeg at virka litt rart, da.

    At politiet liksom skulle ha veto, ved ansettelser, da.

    For hvem vet hva de så på da, liksom.

    Men jeg husker at jeg ringte politiet, (i Follo, må det vel ha vært).

    Ihvertfall en gang, etter at Jon Bekkevoll nevnte det her, da.

    Angående en ansettelse, da.

    Og at Follo-politiet da svarte at vedkommende virka grei, vel.

    (Noe sånt).

    Men uten at jeg nå husker hvilken ansatt det var igjen, som jeg ringte om da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en kar som jobba der, som het Simen.

    Og han var lagerhjelp, da jeg begynte der, da.

    Og han spilte også fotball, (husker jeg).

    Og hans favorittspiller, det var David Beckham, husker jeg.

    For jeg spurte han om det en gang, vel.

    For jeg prøvde liksom noen ganger å komme litt på bølgelengde, med de ansatte, da.

    (For da ble det kanskje mindre konflikter, og sånn.

    Tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt).

    Og Simen, han sa også det en gang, (husker jeg).

    Da jeg gikk for å ta toget, tilbake til Oslo, etter jobben, en gang.

    (For Simen bodde bort mot Vevelstad togstasjon der, et sted, da).

    At i det og det huset, (på veien til togstasjonen da), så bodde Langhus sin eneste pakkis, (eller om han sa ‘pakistaner’), da.

    Og han pakistaneren, han satt alltid og så på TV da, husker jeg at Simen sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like før jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Sommeren 2002).

    Så trengte vi en ny låseansvarlig, på Rimi Langhus da, (husker jeg).

    Og da hørte jeg med han Simen da, (husker jeg), om han kunne jobbe som låseansvarlig, da.

    Og det kunne han da, (husker jeg).

    Men den første dagen, som han var på opplæring, som låseansvarlig.

    Så dukka verneombud Morten Saksgård opp, i butikken igjen, da.

    Eller, enten så var han der som kunde, eller så var han på jobb, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Men verneombud Morten Saksgård, han sa ihvertfall det, (husker jeg).

    At: ‘Erik, Simen ‘loker”.

    Og loker, det kommer vel av ‘loco’, (tror jeg).

    Som betyr gal vel, (på italiensk).

    (Som i ‘Poco Loco’-gensere, vel.

    Som var vanlige, på 80-tallet).

    Så jeg regna med at verneombud Morten Saksgård mente at Simen surra litt da, på sin første dag, som låseansvarlig.

    (Noe sånt).

    Og det syntes ikke jeg at var så farlig da, (husker jeg).

    For Simen var vel på opplæring, (hvis jeg husker det riktig).

    Og uansett, så er det en stor overgang liksom, (mener jeg ihvertfall), når man går fra å være vanlig medarbeider, til å bli leder liksom, i Rimi, da.

    Så er det lov å surre litt, (og gå rundt seg selv litt liksom), i begynnelsen da, (når man jobber som leder i Rimi), mener nå jeg ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten sånn, at da jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så skulle liksom assistent Sølvi Berget lære meg, hvordan jeg tok svinnet, da.

    Og det visste jeg vel egentlig fra før.

    Men det var vel muligens distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, som mente det, at jeg assistent Sølvi Berget, skulle lære meg det, da.

    (Noe sånt).

    For på Rimi Langhus, så var de veldig nøye, med kildesortering, da.

    Og alt organisk avfall.

    (Altså frukt og kjøtt, osv).

    Det skulle hives i en stor, gul dunk, da.

    Som ble tømt en gang i uka, vel.

    (Hvis det ikke var hver fjortende dag, da).

    Og den dunken, den var ikke kjølt, da.

    Så det lukta jo pyton, (når man tok av lokket, til den dunken), da.

    Og bakteriene, de må jo ha florert, som bare søren, oppi den dunken da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Og den her stinkende ‘smørja’, den gikk til grisemat, da.

    Så det de grisene får å spise, det hadde jeg ikke spist, ihvertfall.

    (For å si det sånn).

    Men det matavfallet, det blir kanskje kokt, før grisene får det, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 115: Butikksjefmøtene på den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus

    Noen av butikksjef-møtene, på den tida, som jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Langhus, de var litt spesielle, (husker jeg).

    På rundt den tida, som jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så husker jeg det, at en Rimi-butikk, som lå ikke så langt unna der hu Siri Rognli Olsen bodde, (i Waldemar Thranes gate/Sannergata der).

    (Som jeg pleide å kjøre forbi, på vei til jobben).

    Den pleide å ha store, hånd-tusjede plakater, stående stiftet opp, på en pall, langs veien, da.

    Og det syntes jeg at så litt gammeldags ut, da.

    Det så jo ut som at det var en innvandrer-butikk, og ikke en kjede-butikk, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    På den tida, som jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Altså våren 2001).

    Så fikk alle Rimi-butikkene, (mener jeg at det var), beskjed om, at vi også måtte lage sånne svære, hånd-tusjede  plakater, da.

    Og vi måtte lage en ny plakat, hver uke, (eller noe sånt da), var det vel.

    Så alle Rimi-butikkene, de sluttet plutselig å se ut som kjede-butikker, da.

    Og de ble istedet seende ut som innvandrer-butikker, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og på Rimi Langhus, så måtte jeg vel finne fram et gammelt plakatbord, som stod stuet bort et sted, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på et butikksjefmøte, (på hovedkontoret), i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

    Så spurte den nye regionsjefen Steinar Ohr, (må det vel ha vært), oss butikksjefene om noe, da.

    (Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, som hadde det her møtet, da).

    Og det var angående at mange butikksjefer, de hadde klaget på, at de hadde for mye å gjøre, da.

    Så hovedkontoret, de lurte på om det var noen spesielle ting, som de kunne gjøre, for at hverdagen til oss butikksjefene, skulle bli litt enklere, da.

    Og da svarte jo jeg det, (noe som jeg syntes at lå oppe i dagen da), at vi kunne få jo få fler ferdigtrykte plakater.

    Så slapp vi å stå i en time, (eller noe sånt), hver mandag, og tusje plakater, da.

    Og Rimi-butikkene, de ville da bli seende mindre ‘amatør-aktige’ ut, da.

    Og jeg tenkte også på de nye butikklederne.

    For Rimi-folk, de hadde på den her tida, omtrent ikke tusjet plakater, siden 1996, (eller noe sånt), da.

    (Altså cirka fem år før det her møtet).

    Da Rimi fikk intranett, sånn at fruktplakatene kunne skrives ut, på en printer, på kontoret, da.

    Så dette med hånd-tusjede plakater.

    Det virket som den rene galskapen for meg, (som hadde gått markedsføringslinja og studert informasjonsbehandling ved NHI), da.

    Men da svarte Steinar Ohr det.

    (Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, da).

    At: ‘Vet du hvor dyre de plakatene er?’.

    Men det kunne jo ikke jeg vite.

    For jeg hadde jo ikke jobbet på hovedkontoret.

    Og vi hadde jo blitt spurt om det var noe spesielt Rimi kunne gjøre, for å få hverdagen til oss butikksjefene, til å bli litt enklere, da.

    Så jeg svarte bare min oppriktige mening, på et åpent spørsmål, da.

    Og så fikk jeg klage på det.

    Det var jo helt idiotisk, mener jeg.

    Og omsetningen, til Rimi totalt, den økte mye, da vi fikk flere ferdigtrykte plakater, (sånn som jeg hadde foreslått), da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men tidligere regionsjef Jon Bekkevoll.

    Han husker jeg at skulle spare penger et år, ved å ikke distribuere Rimi sin jule-avis, da.

    Så han tenkte veldig defensivt da, (vil jeg si).

    For jeg husker jo at vi lærte det, da jeg gikk på markedsføringslinja.

    At et såpe-merke, (eller noe sånt), som reklamerte, under krigen, i England.

    Selv om varen ikke kunne skaffes.

    Det merket, det ble markedsleder, etter krigen, da.

    Så selv om det er nedgangstider, (eller dårlige tider).

    Så lønner det seg å reklamere, da.

    Lærte vi, på markedsføringslinja, på Sande videregående, skoleåret 1987/88, ihvertfall.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her.

    Så pleide distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, å heller ha butikksjef-møtene sine, rundt omkring, på ‘hennes’ butikker da, (husker jeg).

    Jeg mener å huske at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Jernbaneveien, i Ski.

    Hvor min tidligere assistent, (på Rimi Nylænde), nemlig Stian Eriksen, da var butikksjef.

    Og jeg husker også at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Mortensrud.

    Hvor Kjell var butikksjef, da.

    Og jeg husker det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte om hvordan det nye bestillingssystemet, til Rimi, fungerte da.

    For siden Rimi hadde butikkdata, så hadde de gjort det sånn, at butikkdata-systemet, begynte å ta Hakon-bestillingene, da.

    Fra et dataprogram, da.

    (Som jeg ikke fikk noe opplæring i, forresten.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    At det systemet fungerte bra, da.

    (For jeg hadde vel såvidt prata med en vietnamesisk lagerhjelp, på Rimi Langhus, om hvordan det nye bestillingssystemet fungerte, (mener jeg å huske, ihvertfall).


    Et bestillingssystem, som vi bare hadde hatt i en uke, (eller noe sånt vel), på den her tida, da.


    Noe sånt).

    Mens Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Og Kjell, (som var butikksjef på Rimi Mortensrud).

    De mente at det bestillingssystemet ikke fungerte bra, da.

    Men da, så sa distriktssjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).

    At hu hørte på meg, da.

    Selv om butikksjefene, på hennes to største butikker vel, sa imot meg, da.

    Så min mening, den telte visst mer enn meningen, til to butikksjefer, som jobbet på to av de største Rimi-butikkene, (i Oslo), da.

    Så jeg var kanskje en slags ‘super-butikksjef’, (eller hva man skal kalle det), på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også et annet butikksjef-møte, på hovedkontoret, på Sinsen.

    (Muligens like etter julebordet, eller noe sånt).

    Og da ble jeg angrepet av en Norgesfrukt-konsulent, (husker jeg).

    Fordi at fruktavdelingen liksom så så dårlig ut, (på noen bilder som dem hadde tatt), på Rimi Langhus, da.

    Men da mente jeg at han Norgesfrukt-konsulenten svartmalte fælt, da.

    For jeg syntes egentlig at frukta så grei ut, da.

    Og hvis han konsulhadde tatt et bilde, inne på Rimi Langhus, et år tidligere.

    Så hadde frukta sett mye verre ut, mener jeg.

    For jeg var egentlig den eneste, på Rimi Langhus, som var noe særlig flink, i frukta, vel.

    (Tørr jeg nesten å påstå).

    Assistenten min Sølvi Berget, hu hadde jo jobba på en lompefabrikk, liksom.

    Så hu var flink til å kommunisere med de ansatte osv., da.

    Men fruktavdelinga, den hadde hu vel ikke helt dreisen på, syntes jeg.

    Selv om hu var på et fruktkurs, (på den her tida da), husker jeg.

    Men hu måtte kanskje ha vært på ti sånne fruktkurs til, (tror jeg), for ha fatta poenget, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte liksom dra hele lasset aleine da, (borte i frukta), må jeg vel si.

    Men likevel, så vant jeg Rimi Gullårer, for andre halvår, av år 2001. da.

    (Ikke så lenge etter det her butikksjef-møtet, vel).

    Og Rimi Gullårer, den konkurransen, (som bare cirka en av hundre butikksjefer klarte å vinne, vel).

    (Noe sånt).

    Den konkurransen, den gikk først og fremst på økt fruktandel da, (vil jeg si).

    Og jeg økte fruktandelen, med drøye to prosent vel, (for andre halvår, av 2001), da.

    Og det vil si to prosent av den totale omsetninga, for butikken, da.

    Som vel lå på 75.000 kanskje, (for å ta et tall), på en vanlig hverdag, da.

    Og da er en prosent 750 kroner.

    Så jeg økte vel kanskje fruktsalget, med cirka et par tusen kroner, per dag, da.

    (Noe sånt).

    Og frukta, den er det høy fortjeneste på.

    Så det var vel antagelig derfor, at Rimi ville, at vi skulle jobbe så mye, med frukta, da.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa også det til meg, på det her møtet, (etter at Norgesfrukt hadde angrepet meg, på en urettferdig måte da, vil jeg si).

    At hu syntes at fruktavdelinga, på Rimi Langhus, hadde sett grei ut, på de her bildene, da.

    Så det kan være at Norgesfrukt hadde noe slags kampanje mot meg, (eller noe sånt), da.

    (Kan det nesten virke som, for meg).

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 112: Kurs på ICA’s hovedkontor

    Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til 2000.

    Så var jeg på et eller to ‘trøtte’ kurs, for butikksjefer, (på Rimi’s hovedkontor), husker jeg.

    Som vel antagelig ble arrangert av regionsjef Jon Bekkevoll, (hvis jeg skulle tippe).

    For han var ansvarlig, for de fleste kursene, som jeg var på, på Rimi’s hovedkontor, da.

    Og etter et sånt ‘trøtt’ kurs, da.

    Så fikk jeg plutselig en telefon, (på jobben), fra butikksjef Arne Risvåg, på Rimi Karlsrud, da.

    Og han fortalte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, (for det her trøtte kurset), til Rimi Karlsrud, da.

    Og da tenkte jeg det, at jeg hadde jo egentlig ikke noen planer, om å jobbe så lenge i Rimi, uansett.

    (For Rimi, det var jo en nødjobb egentlig for meg.

    For jeg hadde jo egentlig utdannelse innen informasjonsbehandling, fra NHI.

    Så jeg hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med data, eller noe lignende, da.

    Og ikke jobbe i butikk.

    Men jeg ville bare ha det på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef, når jeg først hadde jobbet så mange år, i den her nødjobben, da).

    Så jeg bare sa til butikksjef Arne Risvåg.

    (For jeg var nok også litt ‘vonbråten’, siden Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk, da).

    At det ikke var så farlig med det kursbeviset.

    Så det kunne bare ligge der.

    (På Rimi Karlsrud, da).

    Men da sa vel butikksjef Arne Risvåg det, at det kurset var vel et flott kurs, (eller noe sånt).

    Men det var ikke jeg helt enig, da.

    For jeg syntes vel at det meste på det kurset hadde vært noe trøtte greier, (som jeg hadde hørt mange ganger før), for å være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men grunnen til at jeg ble så vonbråten, da jeg hørte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk.

    Det var fordi, at jeg da trodde det, at regionsjef Jon Bekkevoll, (og Rimi), hata meg.

    For på et møte, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.

    Bare noen få måneder, etter at jeg hadde blitt butikksjef, (høsten 1998).

    Så hadde regionsjef Jon Bekkevoll vært så aggressiv, da.

    For da jeg skulle gå inn i møtelokalet der.

    Så stod regionsjef Jon Bekkevoll, i gangen, utafor møtelokalet, da.

    Og liksom skulle klemme hånda mi kjempehardt, før jeg gikk inn på møterommet der, da.

    Og det reagerte også butikksjef Thomas Kvehaugen, fra Rimi Munkelia på, (husker jeg).

    At regionsjef Jon Bekkevoll hadde vært så aggressiv, da.

    For Thomas Kvehaugen, han sa noe sånt, som at: ‘Huttetu, han Jon Bekkevoll var så skremmende’.

    Eller: ‘Så du hvordan Jon var, eller?’, (mens han satt opp et sjokkert ansiktsuttrykk), da.

    (Noe sånt).

    Lavt, under møtet, til regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Thomas Kvehaugen, han var jo en svær bamse, på langt over hundre kilo selv.

    Og han hadde jo også vært FN-soldat, i Libanon, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Men regionsjef Jon Bekkevoll, han var nok minst like svær, som Thomas Kvehaugen, da.

    Og veide vel mellom 100 og 150 kilo et sted han og, tror jeg.

    Så det var ikke sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll var som en ung frøken, som hadde et slapt håndtrykk, (for å si det sånn).

    Det var mer sånn at han nesten knuste hånda di, liksom.

    Og når man møter svære Jon Bekkevoll, i en sånn trang gang.

    Så blir det ikke som å møte en kattepus, liksom.

    Så det er mulig at man kan si at Jon Bekkevoll brukte skremming, (eller terror), som en ledelses-metode, i Rimi, da.

    Man kan kanskje si at Jon Bekkevoll var en slags diktator, som hadde et slags terrorvelde, som regionsjef, i Rimi.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært på et eller to rimelig trøtte kurs, i regi av regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen, i 1999, (må det vel ha vært).

    Så var min overraskelse stor, når jeg så hvor bra, som de to butikksjef-kursene, som Jon Bekkevoll arrangerte, i 2001 var, (husker jeg).

    Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske at jeg hadde hatt disse kursene, før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, (hvor det jo var så mye problemer).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første av disse to kursene, (høsten 2001), det gikk på praktisk butikkledelse, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg husker at vi blant annet lærte om kommunikasjon, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Når det gjaldt kommunikasjon, så fantes det en avsender og en mottager og et budskap da, (lærte vi vel).

    Og hvem mottager og avsender var, det ble kalt ‘konteksten’, når det gjaldt informasjonen, da.

    Så når det gjaldt kommunikasjon.

    Så burde man altså tenkte på hvem som var avsender og hvem som var mottager, av noe informasjon, da.

    Altså i hvilken sammenheng dette ble sagt, vel.

    (Noe sånt).

    Så hvis dette ble surret med.

    Så sier man at ting blir tatt ut av kontekst, da.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også, at det kunne være smart å stille åpne spørsmål, da.

    Hvis man ville ha svar på ditt og datt, fra medarbeidere, for eksempel, da.

    Og med åpne spørsmål, så menes det spørsmål som begynner med ‘hva’, ‘hvem’, ‘hvorfor’ og ‘hvordan’, da.

    (Noe sånt).

    Og butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), han måtte fram fra pulten sin, (mener jeg å huske), for å liksom være med i et eksempel da, som regionsjef Jon Bekkevoll ville vise.

    (Et eksempel på en medarbeider-samtale, eller noe sånt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forresten så var det vel sånn, at Steinar Ohr var ny regionsjef, for Oslo Øst, på den her tida.

    Så Jon Bekkevoll han var vel kanskje regionsjef for Oslo Vest på den her tida.

    (Noe sånt).

    Men det var likevel Jon Bekkevoll som hadde dette kurset for en 10-15 Rimi-butikksjefer da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så dette var vel snakk om et videregående kurs, for butikksjefer, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    For det var ihvertfall ikke sånn at dette kurset bare var for butikksjefer i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

    (Siden Arne Risvåg var butikksjef på Rimi Karlsrud, som lå i PØF sitt distrikt da, var det vel).

    Så det var nok ikke sånn, at helt ferske butikksjefer, fikk være med, på dette kurset.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og før jeg slutta som butikksjef, i Rimi, (sommeren 2002).

    Så fikk jeg også en stillingsutlysning på en distriktsjef-jobb, sendt sammen med posten, til Rimi Langhus da, (husker jeg).

    Så det er mulig at jeg hadde sjansen til å få en distriktsjef-jobb, i Rimi.

    (Hvis de ikke sendte den stillingsutlysningen, til alle butikksjefene, da.

    Det er mulig).

    Men jeg hadde altså bestemt meg, allerede rundt årsskiftet 2000/2001, (mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    At jeg ville ut av Rimi, da.

    På grunn av tull over meg i systemet, i firmaet, da.

    (Som jeg har skrevet mer detaljer om tidligere i denne boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den andre av disse to kursdagene, høsten 2001.

    Det var et kurs i arbeidsrett, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    En dame, (en advokat vel), som jobbet på Rimi sitt hovedkontor, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Hu forklarte mange ting, om hva en butikksjef hadde lov til, (og ikke lov til), i en butikk, da.

    Man hadde for eksempel ikke lov til å skrive opp at en medarbeider hadde kommet for sent på jobb, en dag, da.

    Men man kunne skrive et symbol liksom, ved siden av navnet, til medarbeideren, da.

    (Noe sånt).

    Og så kunne man ha et symbol, (eller en bokstav), som betydde at medarbeideren hadde kommet for sent på jobb, da.

    Og så kunne man ha en annen bokstav, som betydde at medarbeideren hadde vært sykmeldt, da.

    (Det var i den duren der, liksom).

    For det var visst lov, da.

    Ifølge arbeidsmiljøloven, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var personvern-loven, da.

    Noe sånt).

    Og det var visst ikke lov, for en butikksjef, å forandre, det som en medarbeider, hadde skrevet, på en timeliste, da.

    Selv om butikksjefen mente at medarbeideren hadde skrevet feil, da.

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde vært klart over, fra før, da.

    For da jeg jobba cirka en uke, som vikar, på Rimi Skullerud, i 1993.

    (Under butikksjef Cille der).

    Så fikk jeg vel bare et kvarters lønn, for å telle kassa.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så da jeg ansatte ei ‘døla-jente’, som vikar, på Rimi Kalbakken, rundt våren 2001, vel.

    Så brukte hu vanligvis cirka en time, på å telle kassa, da.

    Men jeg lot henne ikke få lønn, for hele den tiden.

    For jeg gjorde nesten som på Rimi Skullerud, i 1993, da.

    Og ga henne bare samme lønn som de heltidsansatte, på Rimi Kalbakken hadde, da.

    Og de fikk vel en halvtime eller tre kvarters lønn, for å telle kassa.

    (Og ikke en time og et kvarters lønn, liksom).

    Så jeg trakk hu døla-jenta litt, i lønn, da.

    For vi hadde så høye lønnskostnader, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg var litt stressa på grunn av det, da.

    Men jeg lot hu døla-jenta få lov til å telle kassa, i en time, (eller noe sånt), de første dagene, som hu jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Og førte det som opplæring, (på lønnsbudsjettet), da.

    Men etterhvert, så fikk hu døla-jenta bare like mye lønn, som Aziza og de andre heltidsansatte fikk, da.

    Men det var visst ikke lov da, å gjøre det sånn.

    Hvis jeg har skjønt det riktig seinere.

    (Fra det jeg lærte, på det her kurset, da).

    Noe som kanskje høres litt rart ut.

    Men det var visst sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter disse to kursene/kursdagene.

    Så hørte jeg ikke engang noe om kursbevis, (husker jeg).

    Så det var enda dårligere denne gangen, (enn i 1999, (eller om det var år 2000)), når det gjaldt kursbevis, da.

    Og jeg har jo nå i 2012, holdt på i cirka fem år, vel.

    Og prøvd å få ICA til å sende meg kopi av disse kursbevisene, da.

    (Eller noen annen dokumentasjon, som viser at jeg har vært på disse butikksjef-kursene, da).

    Men ICA har ennå ikke klart å sende meg noe sånt, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 102: Mer fra distriktsjef Anne Neteland

    En dag, våren 2001, så kommer pluteslig distriktsjef Anne Neteland, bort til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Kalbakken.

    Også sier hun det, at det har vært problemer så lenge, på Rimi Kalbakken.

    At enten så må jeg slutte, ellers så må alle de andre medarbeiderne slutte.

    For jeg var så upopulær, som butikksjef da, (mente Anne Neteland).

    Og på den her tida, så var jeg så utslitt, av å prøve å holde standarden oppe, (som den eneste som hadde jobba noe særlig lenge, i matbutikk vel), på Rimi Kalbakken, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland fortalte meg det.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde tilbudt meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa også det, at hu tilbydde meg å begynne som ny butikksjef, på Rimi Ammerud.

    (Men at dette var en liten butikk, da).

    Men Rimi Langhus-jobben.

    Det var jo akkurat det jeg hadde sett eter, som en mulighet, for å roe det litt ned, og komme meg ut av Rimi.

    (Tenkte jeg).

    Og jeg var jo så lei av å ha distriktsjef Anne Neteland, som distriktsjef.

    Etter alt det tullet med at jeg ikke fikk lov å gå med de teipdispenserne, i lomma, for å rydde opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så jeg var veldig lei av å bli detaljstyrt da, (for å si det sånn).

    Men dette sa jeg ikke rett ut.

    Jeg bare gjentok det som distriktsjef Anne Neteland hadde sagt, om at Rimi Ammerud, det ble nok en for liten butikk.

    Også så jeg at det var greit.

    Hvis det var så ille, at alle de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, eventuelt måtte ha sluttet.

    Så jenket heller jeg meg.

    For jeg ville ikke lage noen kjempestore problemer, for Rimi, liksom.

    Og så sa jeg at det var greit å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu maste også på meg, på en meningsløs måte, (vil jeg si), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Om at jeg måtte få ned lønnskostnadene.

    Jeg måtte finne noen å kutte timer på, da.

    Men den eneste som jobba mer enn kontrakten tilsa.

    Det var Simone, ei kassadame i 50-åra, fra Nederland, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg gjorde som distriktsjef Anne Neteland sa, da.

    Og tok en prat med Simone, inne på tellerommet, (var det vel), en dag, da.

    Om at hu skulle begynne en time eller to seinere, to eller tre dager i uka, da.

    (For å få ned lønnskostnadene, da).

    Og det sa Simone at var greit, (husker jeg).

    Men så kom hu tilbake på jobben, noen dager seinere.

    Og da hadde hadde hu klagd til assistentene mine, da.

    (Eller noe sånt).

    Og sagt at hu ikke ville ha færre timer likevel.

    Så hu måtte få begynne klokka ni likevel, da.

    (Noe sånt).

    Og da klagde også distriktsjef Anne Neteland på meg, (husker jeg).

    For Simone hadde visst vært utsatt for så mye endringer når det gjaldt arbeidstidene, tidligere.

    Og det visste jo ikke jeg noe om.

    (Men noen må vel ha pekt litt på Simone, tror jeg).

    Men da skulle jeg ha spurt assistent Kjetil Prestegarden, sa distriktsjef Anne Neteland.

    Men jeg kunne jo ikke fordra hverken assistent Kjetil Prestegarden eller distriktsjef Anne Neteland.

    Og de fleste var jo på faste heltidskontrakter, i den butikken, uansett.

    Så det var ikke så mange stedet å spare, egentlig.

    (Sånn som jeg kunne se det, ihvertfall).

    Problemet var vel at regionsjef Jon Bekkevoll og distriktsjef Anne Neteland ikke var enige om hvordan Rimi Kalbakken skulle drives.

    Regionsjef Jon Bekkevoll hadde visst sagt at Rimi Kalbakken liksom skulle ha for høy lønnsprosent og mye svinn, da.

    For Rimi Kalbakken skulle liksom ‘ta Meny’, da.

    (Hadde regionsjef Jon Bekkevoll sagt ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall).

    Og Rimi Kalbakken hadde jo også en ferskvareansvarlig, som jobba heltid, i ferskvaren, (nemlig Carolina), da.

    Og det hadde jo vanligvis ikke Rimi-butikker.

    Så det var kanskje ikke så rart at det var en høy lønnsprosent der da, for å si det sånn.

    Rimi Kalbakken var jo en spesiell butikk, siden den skulle ‘ta Meny’.

    Så den burde vel da vært lagt under regionsjefen, mener jeg.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu lot som at Rimi Kalbakken var en vanlig Rimi da, virka det som.

    Og jeg ble liksom skvisa mellom agendaen til regionsjef Jon Bekkevoll, og agendaen til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Noe sånt).

    Men distriktsjef PØF, han hadde jo programmert meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så det var derfor jeg kom så feil ut der.

    Så det var omtrent umulig for meg, å ta inn det igjen, da.

    Samtidig med at distriktssjef Anne Neteland, hu detaljstyrte meg når det gjaldt hvordan jeg skulle lede butikken, og hvordan teip jeg skulle bruke, for å henge opp plakater, osv.

    Så det var egentlig bare surr der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa jo det, at hu kjente assistent Kjetil Prestegarden, fra før.

    Så hu ‘høre på Kjetil’.

    (Og ikke på meg, da).

    Så hu umyndiggjorde jo på en måte meg der, som butikksjef, fra dag en, (må man vel si).

    Så jeg hadde kanskje tittelen ‘butikksjef’, (på Rimi Kalbakken), men jeg fikk ikke lov å være sjef der, liksom.

    Så jeg hadde egentlig svært lite reell makt der, vil jeg si.

    Og samtidig så var utfordringene der veldig store.

    Så det ble jo en umulig situasjon, for meg som butikksjef der, må man vel si.

    Jeg fikk liksom alt ansvaret, men ikke noe makt der, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu ville jo at jeg skulle lede Rimi Kalbakken, på en moderne måte, (blir det vel kalt).

    Det vil si at hu ville at jeg skulle lede butikken, ved hjelp av ledermøter, personalmøter og medarbeidersamtaler.

    Men de butikksjefene som jeg hadde, da jeg var assistent i Rimi.

    Nemlig Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen.

    De var av den gamle skolen, da.

    Så jeg hadde jo aldri hørt om ledermøter, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Og jeg pleide, som butikksjef på Rimi Nylænde, å heller prate med medarbeiderne oppe i butikken, enn å bruke personalmøtene som et lederverktøy, da.

    Og medarbeidersamtaler, det hadde jeg aldri vært med på.

    Hverken som leder eller medarbeider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk så mye klager, på Rimi Kalbakken, fra medarbeiderne, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle ha medarbeidersamtaler da, (husker jeg).

    Og jeg hadde fått høre der, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at jeg hadde kommet så dårlig overens, med Gurvinder, som var en nøkkelmedarbeider der, da.

    (Ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall.

    For Gurvinder klarte å grille kylling, i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da).

    Så jeg tenkte at jeg kunne starte med å ha medarbeidersamtale, med Gurvinder, da.

    Siden jeg fikk høre det, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at det var henne som jeg hadde mest problemer med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg leste vel et eller annet sted, i Rimi sine bøker, om hva en medarbeidersamtale egentlig var, da.

    Og en medarbeidersamtale, det var liksom en slags ‘time out’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og medarbeideren kunne fritt si hva han eller hun mente, (i en medarbeidersamtale), da.

    (Uten at det fikk konsekvenser liksom, da).

    Og Gurvinder, hu hadde hatt noe lignende av medarbeidersamtale, på skolen, sa hu.

    Så hu skjønte hva det her var, da.

    Så Gurvinder og meg, vi satt og hadde medarbeidersamtale, på spiserommet, på Rimi Kalbakken, da.

    Og Gurvinder fortalte det, at hu ikke likte meg som sjef, i det hele tatt.

    For jeg fulgte alltid med på hvordan medarbeiderne jobba, når de stabla varer, ute i butikken, osv., (var det vel).

    (Og det hadde jeg ikke fått høre noe lignende av før.

    Så da gikk det opp et lys for meg da, må jeg vel si.

    Når jeg hørte Gurvinder forklare om hvor mye hu mislikte, at jeg fulgte med på henne og de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mens de jobba på gulvet, da).

    Og Gurvinder, hu visste om det, at jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hu mente det, at jeg skulle bare fortsette på min måte, da.

    Og at de andre på Rimi Kalbakken bare skulle bare fortsette på sin måte, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg forklarte det, da.

    At jeg ikke var vant til å ha så mye problemer, som leder, i de butikkene jeg jobba i.

    Så jeg prøvde liksom å lære av de problemene som hadde oppstått, på Rimi Kalbakken, da.

    Så derfor syntes jeg at det var verdifullt, å få med meg den her medarbeidersamtalen, med Gurvinder, selv om jeg skulle slutte, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Gurvinder, hu syntes at det var ekkelt, å ha medarbeidersamtale, med meg, (husker jeg at hu sa).

    (Av en eller annen grunn).

    Og det her var vel den eneste medarbeidersamtalen, som jeg har vært med på, (tror jeg).

    Hvis ikke en av distriktsjefene mine i Rimi, har hatt medarbeidersamtale med meg, en eller annen gang, da.

    Jeg mener å huske at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, en gang prata ganske åpent, om mine fremtidsutsikter, som leder, i Rimi.

    Mens jeg jobba, på Rimi Nylænde, våren 1994, (må det vel ha vært).

    (Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Og hadde mine første ledervakter, da).

    Så det er mulig at det møtet var en slags medarbeidersamtale, da.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men hu brukte vel ikke uttrykket medarbeidersamtale, (om det møtet), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg tenker mer på det her.

    Så er det mulig, at distriktsjef Anne Neteland ikke forstår hva en linjeorganisasjon er.

    Og at Rimis butikker har en linjeorganisasjon.

    Distriktsjefen kommer over butikksjefen som kommer over de andre ansatte i butikken.

    Men distriktsjef Anne Neteland hu lot ikke meg gi ordre til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu skjønte ikke hva en linjeorganisasjon er.

    (Kan man mistenke, ihvertfall).

    Det er mulig at distriktsjef Anne Neteland var uskolert.

    Men at hu hadde gått på noe kurs og lært moderne butikkledelse, (eller noe sånt).

    Men at hu mangla kunnskap om den grunleggende organisasjonsteorien, som vel må ligge i bunnen, før man begynner å bruke moderne lederverktøy, som vel ledermøter, (personalmøter), og medarbeidersamtaler, må sies å være.

    Så man kan si det sånn, da.

    (Mener jeg).

    At distriktsjef Anne Neteland ikke skjønte hva en linjeorganisasjon er, da.

    Det kunne ihvertfall virke sånn da, (vil jeg si).

    Siden hu hørte på assistent Kjetil Prestegarden, men ikke som meg, som butikksjef, da.

    Distriktsjef Anne Neteland støttet ikke meg, når Kjetil Prestegarden la seg opp i hvordan jeg styrte butikken.

    Men lot assistent Kjetil Prestegarden bestemme, da.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo som en slags regionsjef, da.

    Siden distriktsjef Anne Neteland hørte på han.

    (Noe sånt).

    Så dette kan kanskje tyde på at distriktsjef Anne Neteland ikke forstod hva en linjeorganisasjon er, da.

    Men at hu bare baserte seg på skravling og synsing og sånne ting.

    Man kan begynne å lure, ihvertfall.

    Og assistent Kjetil Prestegarden han forstod heller ikke hva en linjeorganisasjon var, (vil jeg si).

    Siden han liksom skulle være en ‘wannabe-distriktsjef’, da.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu lot så assistent Kjetil Prestegarden være som en slags regionsjef, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det ble jo bare surr, på Rimi Kalbakken.

    Grunnet at distriktsjef Anne Neteland og assistent Kjetil Prestegarden syntes å være litt forvirrede, når det gjaldt hva en linjeorganisasjon var, da.

    Så de manglet kanskje grunnleggende kunnskaper om organisasjonsteori.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.