johncons

Stikkord: Jon Bekkevoll

  • Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var forresten sånn, husker jeg.

    Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.

    Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.

    For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.

    Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.

    (Ihvertfall i en periode.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.

    (Mente ihvertfall jeg, da).

    Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.

    (Og ikke bare gå rett forbi den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.

    Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.

    For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.

    Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.

    Og begynte å smile og flørte og være harry, da.

    Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.

    Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.

    For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.

    (Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).

    De var en gjeng med klovner, da.

    (Må man vel si).

    Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.

    Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.

    Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).

    Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).

    For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.

    Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.

    På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.

    Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.

    Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.

    (De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).

    Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.

    Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.

    Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.

    Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken.

    Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.

    Og vaska fruktdiskene, da.

    Så det første vi måtte gjøre hver mandag.

    Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.

    Og jeg ble jo stressa av det her.

    For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.

    (Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).

    For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.

    Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.

    Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.

    (Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).

    Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.

    Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.

    (Så godt som alltid, ihvertfall).

    At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.

    Og så to kasser med gule epler, i midten.

    Og så to kasser appelsiner, til høyre.

    (Noe sånt).

    Bare for å ta et eksempel, da.

    Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.

    Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.

    Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.

    (Til for eksempel plommer eller sitroner, da).

    I ‘hovedetasjen’, av disken, da.

    Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.

    For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.

    Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.

    Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.

    Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.

    Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.

    Var det noen som sa.

    Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.

    Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.

    Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.

    Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.

    Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.

    For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.

    På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.

    Men det var jo bare baksida av fruktdisken.

    Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.

    (Men det var kanskje noen andre som skjønte det).

    For jeg prioriterte jo forsiden av disken.

    Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.

    Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.

    Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.

    Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.

    Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.

    For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.

    (Må man vel si).

    Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.

    Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.

    For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.

    For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 83: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle drive butikken, på en moderne måte.

    Og med det så mente hu at jeg skulle drive butikken ved å informere og motivere på ledermøter og personalmøter, da.

    Og jeg var jo vant til å ha butikksjefer, som var av den gamle skolen.

    (Som Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen).

    Og som informerte om ditt og datt, i butikken, da.

    Så dette var egentlig noe nytt for meg.

    Men jeg syntes ikke at jeg kunne nekte for å ha ledermøter og sånn, da.

    For det var visst lederne der vant med fra før, da.

    Og på Rimi Kalbakken, så var det også en ferskvareavdeling, som var igjen fra ICA sine dager.

    Og der jobbet det ei mørkhudet dame, i 20-årene, som het Carolina.

    (Og som var fra Sør eller Mellom-Amerika, tror jeg).

    Så hu var ferskvareansvarlig, da.

    Så hu skulle også være med på ledermøtene da, sa Anne Neteland.

    (Men låseansvarlig Bjørnar, han var sjelden med på ledermøtene.

    For han jobbet vel bare en vakt i uka, eller noe sånt.

    Siden han studerte ved UIO, (eller noe), da).

    Og ledermøter, det hadde jeg vel aldri hørt om engang, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så det her ble jo veldig på sparket, for min del, må jeg innrømme.

    (Og det hadde jo vært så mye tull, når det gjaldt lønnsforhandlingene mine, osv.

    Så det var kanskje derfor at jeg bare gikk med på å ha ledermøter og sånn, da.

    Istedet for å prate med medarbeiderne ute i butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at assistent Kjetil Prestegarden muligens må ha visst om, at jeg pleide å jobbe alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    For en av de første dagene, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så sa Kjetil Prestegarden det, at jeg ikke fikk ha alle seinvaktene, på Rimi Kalbakken.

    (Sånn som jeg hadde hatt det, på Rimi Nylænde).

    ‘Du får ikke alle seinvaktene’, sa han, (av en eller annen grunn).

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg jenke meg på det, da.

    For jeg tenkte vel det at jeg måtte prøve å bli litt mer fleksibel, da.

    Når jeg hadde blitt butikksjef, på en så stor butikk.

    Selv om jeg vel omtrent bare hadde jobba seinvakter, i et år, (eller noe), før det her.

    Og jeg også hadde jobba for det meste seinvakter, de fire årene jeg jobba som assistent, (før jeg ble butikksjef), på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at jeg hadde noen utfordringer, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som nesten var umulige, for en butikksjef, å løse.

    Ihvertfall så var det sånn, at butikken lå skyhøyt over lønnsbudsjettet, hver måned.

    Mye siden det var en ferskvaredisk der, hvor det ble solgt blant annet grillet kylling og oppskårne biffer.

    Og det lå en stor og fin Meny-butikk, som nærmeste nabo der.

    (Rimi Kalbakken lå der hvor Edda kino hadde vært før, hvis jeg har forstått det riktig.

    Der Axel og jeg var og så på James Bond-filmen: ‘GoldenEye’ vel, i 1995, (tror jeg det må ha vært, etter at jeg sjekka på Wikipedia nå).

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok 4.

    Men i år 2000, så var den kinoen lagt ned, da.

    Og det var Rimi Kalbakken der, da.

    Og det hadde også vært en ICA Kalbakken der, i mellomtiden, da.

    Noe sånt).

    Og Meny, det er en butikk-kjede som har veldig fokus, på kvalitet, da.

    Så Rimi Kalbakken, vi hadde et veldig høyt svinn.

    På nærmere 100.000 i måneden, vel.

    (Ihvertfall de verste månedene).

    Og det var vel tre ganger så mye, som det vi kunne ha cirka, for å havne på LIS-brutto, da.

    Så Rimi Kalbakken, det var vel kanskje den verst drevne Rimi-en, (på papiret ihvertfall), i landet, da jeg overtok der.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når jeg nevnte for assistent Kjetil Prestegarden, at det var alt for høyt svinn, på Rimi Kalbakken.

    Så sa Kjetil Prestegarden det, at regionsjef Jon Bekkevoll.

    Han hadde sagt til Rimi Kalbakken-folka, at det var meninga at vi skulle ha høyt svinn, på Rimi Kalbakken.

    For vi skulle liksom ‘ta’ Meny, (som var den nærmeste naboen), da.

    Så jeg hadde problemer med å få forståelse for at svinnet vårt var for høyt, da.

    Det var jo umulig for meg å få noe resultater da, når regionsjef Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi skulle ha høyt svinn.

    Men jeg vet ikke om regionsjef Jon Bekkevoll hadde fortalt om dette, til distriktsjef Anne Neteland.

    Det virker kanskje ikke sånn for meg, i ettertid, i hvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjaldt lønnskostnadene.

    Så var det også ganske begrenset, hva jeg kunne gjøre.

    For det var ikke sånn at de høye lønnskostnadene skyldtes sykdom.

    De høye lønnskostnadene skyldtes at det var for mange fast ansatte, på Rimi Kalbakken, rett og slett.

    Jeg må si at det var den ferskvareavdelingen, som gjorde at lønnsutgiftene var så høye.

    Men det at vi hadde betjent ferskvaredisk der.

    Det var jo noe som Rimi-butikker egentlig ikke skulle ha.

    Men det var vel fordi at Rimi Kalbakken liksom var en spesiell Rimi-butikk, da.

    Som liksom skulle ‘ta’ Meny-butikken, som lå like ved siden av.

    Det var vel kanskje derfor at den forrige butikksjefen Kenneth hadde hatt en sånn spesial-avtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Fordi at Rimi Kalbakken var en spesiell Rimi-butikk.

    Som egentlig var et ICA supermarked, cirka.

    Men som ble kalt Rimi, da.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Kalbakken burde nok ikke ha ligget under distriktsjef Anne Neteland.

    Siden regionsjef Jon Bekkevoll ga ordre om at vi skulle ha mye svinn.

    Og at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Rimi Kalbakken burde nok ha ligget direkte under regionsjefen, mener jeg, når jeg ser tilbake på det nå.

    (Siden det var en spesiell Rimi-butikk, da).

    For distriktsjef Anne Neteland, hu var jo ikke med på notene, i det hele tatt.

    Hu mente at butikken skulle ha like lave kostnader som en vanlig Rimi-butikk, da.

    Noe som var vanskelig, så lenge Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Så det var jo bare surr, når det gjaldt organiseringen, av Rimi Kalbakken, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ifølge Kjetil Prestegarden.

    Så hadde også Jon Bekkevoll forklart Rimi Kalbakken-folka, at Rimi Kalbakken skulle innimellom ha tilbud, på grilla kylling, til 29.90.

    For å liksom ta Meny, da.

    (Enkelte helger, innimellom, da).

    Og da måtte vi ha en ekstra person, i ferskvareavdelinga, de helgene.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da gikk det vel mellom 10 og 20 esker, med kyllinger, i løpet av en helg, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Carolina var ferskvareansvarlig.

    Så var det sånn, i begynnelsen, at hu ba meg om å ringe for å bestille kylling, da.

    Og da reagerte jeg, husker jeg.

    For jeg mente at det var den som var ferskvareansvarlig, som burde bestille varer, til ferskvareavdelingen, da.

    Men det var dem ikke vant med, fra før jeg begynte der, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg husker ikke helt hvordan vi ble enige om å gjøre det her heller.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, på Rimi Kalbakken, at tre medarbeidere, hadde jobba, på en mindre Rimi-butikk, som hadde ligget noen hundre meter unna Rimi Kalbakken, (like ved sparebanken Nor, eller noe sånt, hvis jeg ikke husker det helt feil, for det her er noen år siden nå, og jeg er ikke så kjent på Kalbakken, liksom).

    Men den Rimi-butikken hadde blitt lagt ned, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og assistent Monika.

    Og ferskvareansvarlig Carolina, da.

    Og heltidskasserer Aziza, (som også var fra Sør eller Mellom-Amerika vel, sånn som jeg mener å huske at Carolina også var).

    De hadde så fått nye jobber, på Rimi Kalbakken, da.

    Etter at butikken deres hadde blitt stengt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Carolina, hu fortalte meg en gang det.

    At hu egentlig ikke hadde hatt lyst til å begynne, som ferskvareansvarlig, da.

    Men at hu hadde blitt tvunget til å begynne i den jobben, når den forrige Rimi-butikken hu jobbet i, ble nedlagt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden jeg prøvde å finne ut hva det høye svinnet, i butikken, kom av.

    Så var jeg en gang borte hos Carolina, i ferskvareavdelingen, for å se på hvordan hu bestilte kjøtt, (og sånn), da.

    Og da var det sånn, at hu bestilte to kasser, av biff-slag, som indrefilet, ytrefilet, entrecote, mørbrad og flatbiff osv., i uka.

    Eller, det var muligens sånn at hu bestilte en kasse av hvert biff-slag, to ganger i uka.

    Muligens en kasse til mandag, og en kasse til før helgen, da.

    (Hvis det ikke var to av hvert biff-slag, to ganger i uka, da).

    Noe sånt.

    Og det var jo sånn, at for eksempel mørbrad, (var det vel), det solgte nesten ingenting, da.

    Så nesten alt ble kastet, da.

    Så det ble nok kastet biff-kjøtt, for 20-30.000 hver måned, kanskje.

    Bare fra den bemannede ferskvareavdelingen aleine, da.

    (Noe sånt).

    Men så var det dette med at vi liksom ‘ta’ Meny, da.

    Og da var det meningen at vi skulle ha noe biffkjøtt, i ferskvareavdelingen der, da.

    For ICA, de hadde vel kanskje hatt salat-pålegg i løsvekt og oppskåret kjøttpålegg osv., i den ferskvaredisken, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men det hadde ikke vi, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg kunne si til Carolina, at hu ikke skulle bestille det og det, da.

    For det var jo sånn at ferskvaredisken ikke skulle se tom ut og.

    Og vi skulle jo liksom ‘ta’ Meny og ha mye svinn, da.

    Så det var vanskelig å vite hvordan dette skulle balanseres.

    Det var vel rimelig umulig, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, da.

    At Carolina, hu brydde seg ikke om hvor mye kjøtt som solgte, uka før.

    Når hu bestilte.

    Og hu brydde seg heller ikke om hvor mye biffkjøtt, som det var på lager, når hu bestilte.

    Men nå hadde ikke jeg bestilt kjøtt, i hele stykker før, heller.

    For det var vel egentlig sånn, at Carolina bestilte hele biffer, som hu skar opp, og pakket, i ferskvareavdelingen, (vil jeg tippe på).

    (Noe sånt).

    Og jeg, som Rimi-leder, jeg var ikke vant til å bestille hele biffer, til en bemannet ferskvareavdeling.

    For det var nesten ingen Rimi-butikker, som hadde en sånn bemannet ferskvareavdeling, da.

    (For det var ikke en del av Rimi sitt konsept, da).

    Og riktignok, så hadde jeg jobbet i ferskvaredisken, på OBS Triaden, i noen måneder, (på lørdagene), i sin tid.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men det var ikke sånn at jeg hadde ansvaret for å ta bestillinger og sånt der.

    Jeg bare ekspederte liksom, da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden der, da.

    Så det var ikke så lett for meg, å si til Carolina, at hu skulle bestille sånn og sånn, da.

    Selv om jeg fikk litt sjokk, da jeg så at hu bestilte biff-slag som det nesten ikke solgte noe av, da.

    Og at hu bestilte disse biff-slagene, (som mange av nesten ikke solgte noe i det hele tatt), igjen og igjen, hver uke, da.

    Så de ble jo kastet veldig mye biff-kjøtt der, da.

    Men det var vanskelig for meg, å ta det med Carolina.

    Siden assistent Kjetil Prestegarden sa at vi hadde fått beskjed om, fra regionsjef Jon Bekkevoll, om å ha mye svinn, for å liksom å ‘ta’ Meny, da.

    Men jeg fortalte om hvordan Carolina tok kjøtt-bestillingene, til distriktsjef Anne Neteland da, (husker jeg).

    Og jeg klagde til henne på at ingen hadde lært Carolina å bestille kjøtt, før hu begynte i den jobben, som ferskvareansvarlig, da.

    Og da, så husker jeg det, at distriktsjef Anne Neteland, hadde tatt med seg sikkerhetsansvarlig Lars Boye, i et sånt driftsmøte, med meg, da.

    Og da svarte Lars Boye, (husker jeg), at man måtte forvente at noe ble lagt på butikksjefene og.

    (Noe sånt).

    Så hva som var sikkerhetsansvarlig Lars Boye sin rolle.

    I disse drifts-møtene, mellom distriktsjef Anne Neteland og meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit vel kanskje Anne Neteland og Lars Boye, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For jeg svarte ikke noe, da sikkerhetsansvarlig Lars Boye sa det her, da.

    (Om at Rimi måtte kunne få legge noe over på butikksjefene også, da).

    For dette var vel ikke hans bord, vel.

    For han svarte vel da for Anne Neteland, (må man vel si).

    (Sånn som jeg forstår det nå, ihvertfall).

    Så det var vanskelig å få noe særlig resultater ut av de møtene med Anne Neteland da, (vil jeg si).

    Siden en fra sikkerhetsavdelingen satt der og liksom ‘babla’, da.

    Noe som for det meste bare skapte forvirring, sånn som jeg så det, ihvertfall.

    For for meg, så virket det bare som at det satt noe lignende av to ulver der, (eller noe sånt), som liksom prøvde å ‘ta’ meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At da distriktsjef Anne Neteland hadde med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, til Rimi Kalbakken, for å ha et driftsmøte, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Så hadde de gått og kikka, inne på fryselageret, husker jeg.

    Og der hadde de funnet cirka 8-10 kasser med frossen kjøttfarse, husker jeg.

    Og den her kjøttfarsen, den lurte de på, da.

    Og det som var, med den kjøttfarsen.

    Det var at assistent Kjetil Prestegarden en gang prata med Spis-konsulenten.

    Og så gikk han bort til meg, og sa det, at han trodde at de eldre kundene, som handla, på Rimi Kalbakken.

    De ville kjøpe mye fersk kjøttfarse, hvis vi hadde det, på et sånt ‘Jon Bekkevoll-tilbud’, en helg, da.

    (Istedet for grilla kylling, som vi pleide å ha, når vi hadde sånne Jon Bekkevoll-aktiviteter, da).

    Og jeg som Rimi-leder, jeg pleide ikke å bestille fersk kjøttfarse.

    For det solgte vi ikke, hverken på Rimi Nylænde eller Rimi Bjørndal, da.

    Men Kjetil Prestegarden, han hadde jo forklart meg det, at det var meninga, at vi på Rimi Kalbakken, skulle ha sånne helger innimellom, hvor vi hadde sånn spesielle tilbud, i ferskvareavdelingen, for å liksom ‘ta’ Meny, da.

    Så jeg sa at det her var greit, hvis assistent Kjetil Prestegarden tok ansvaret for å gjennomføre den her kampanjen selv, da.

    Sånn at ikke den som hadde lørdagsvakta, denne helgen, (nemlig meg selv vel), som ble ekstra heftet, av dette ‘stuntet’, da.

    For jeg syntes ikke at jeg kunne nekte Kjetil Prestegarden å ha dette tilbudet.

    Siden Jon Bekkevoll jo hadde sagt at vi innimellom skulle ha sånne ferskvaretilbud, for å liksom ‘ta’ Meny, da.

    (Ihvertfall ifølge Kjetil Prestegarden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Kjetil Prestegarden så vel glemte, å sette ut plakatene, (som han hadde tusjet), for det her tilbudet, da.

    Og at jeg vel måtte gjøre det, da.

    Så jeg kan ikke si at Kjetil Prestegarden, (som også studerte, et par kvelder i uka, på Varehandelens Høyskole), fikk toppkarakter, når det gjaldt hvordan han gjennomførte, det her prosjektet, da.

    Det var heller mer sånn, at dette ble mer som noe tull, når han glemte å sette ut tilbudsplakatene, (for fersk kjøttfarse da), før han dro hjem, for helgen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og enda verre ble det, siden det nesten ikke ble solgt noe fersk kjøttfarse, denne helgen, da.

    For dette var visst ikke et produkt, som slo an, blant ‘oldingene’, som bodde på Kalbakken, da.

    (For det er vel sånn, at Kalbakken er en drabantby, som ble bygget, rett etter krigen, (eller noe sånt).

    Og at nesten alle folka, som bor på Kalbakken, er oldinger, (hvis det er lov å bruke det ordet), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at bare en eller to kasser, av disse 10-12 kassene med fersk kjøttfarse, hadde blitt solgt, da.

    Før de gikk ut på dato.

    Så ble bare den kjøttfarsa, (som hadde gått ut på dato), satt inn på fryselageret, da.

    Og der fant Lars Boye og Anne Neteland den kjøttfarsa igjen, en del uker seinere, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han gikk strykkarakter, (vil jeg si), når det gjaldt gjennomføringen, av det her prosjektet, da.

    For han burde jo bare ha bestilt en ekstra svinndunk, (hvis det var det som var problemet), og hivd kjøttfarsen oppi den, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 67: Mer fra Rimi Nylænde

    Det andre ranet, på Rimi Nylænde, i 1999.

    Det var også på en lørdag, som jeg jobba, husker jeg.

    Vi hadde nettopp fått de nye fryse og kjøle-diskene.

    Og jeg var jo liksom tidligere ostesjef, (fra 1994, altså fem år før det her), på Rimi Nylænde, da.

    Så jeg hadde jo liksom fylt opp den kjøledisken, (og bestemt hvor varene skulle stå), litt sammen med distriktsjef Jan Graarud, (mener jeg å huske).

    Men jeg var nok mer vant til å sette kjølevarene i kategorier, osv.

    Så jeg så nok lettere løsningene der, enn det Jan Graarud gjorde.

    For jeg hadde jo gjort om både den tidligere kjøledisken på Rimi Nylænde, og også kjøledisken på Rimi Bjørndal, sånn at kjølevarene stod plassert på en bra måte, (forhåpentligvis ihvertfall), i kategorier, da.

    Så jeg gjorde det samme med den nye kjøledisken, på Rimi Nylænde, da.

    At jeg satt kjølevarene i kategorier der.

    Men Jan Graarud dreiv også å surra litt i den disken, da.

    Så det er mulig at vi kræsja litt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten nesten det samme, med den første distriktsjefen min, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Når vi skulle hive ut den gamle Balstad-grønnsakdisken.

    Så stod Anne-Katrine Skodvin, en fra Legra, (et butikkhylle-firma), vel, og jeg.

    Og diskuterte hvordan butikkhyller vi skulle sette inn, der hvor Balstad-kjøledisken, (som skulle ut), stod.

    Og da ville Anne-Katrine Skodvin at vi bare skulle ha to 1.30-hyller der.

    Men da ble det en stor glippe, til høyre, for de hyllene, da.

    (Noe som så stygt ut da, og vi ville jo ha mest mulig hylleplass, i butikken der).

    Så jeg måtte trumfe gjennom at vi skulle ha en 1.30-hylle og to 90-hyller der, da.

    Noe som ble tilsammen en halvmeter mer butikkhyller, enn det Anne-Katrine Skodvin sa, da.

    For hva skulle vi hatt i kroken der, (mellom butikkhylla og platået), liksom.

    Som var på mellom en halv meter og en meter?

    Nei, det skjønte ikke jeg.

    Så jeg måtte liksom rette på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg.

    En av de første ukene mine vel, som butikksjef.

    For jeg ville jo at butikken, som jeg var butikksjef i, (og som jeg hadde jobba som assistent og kasserer i, i to et halvt år, et par år tidligere), skulle bli bra, da.

    Så da fikk jeg viljen min, da.

    Selv om dette heller ikke var noen optimal løsning, selvfølgelig.

    Med to 90-hyller.

    For de fleste planogrammer ble skrevet for standard hyller, på.

    Som var på 1.20 eller 1.30, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den lørdagen, som ranet var.

    Så var butikken i rute, og sånn.

    Og alt på skinner da, må man vel si.

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne jo rydde litt i den nye kjøledisken.

    Jeg som var tidligere ostesjef, og sånn.

    For den disken så rimelig bomba ut, da.

    For jeg hadde noe dødtid da, for en gangs skyld, på en lørdag.

    Og etter at jeg hadde shina 3-4 meter, (eller noe), av den nye kjøledisken.

    Så ble det ran, da.

    Så det var lett for meg å vise detektivene som dukka opp der, fra politiet.

    Hvor jeg hadde vært, når ranet var.

    For da var liksom de cirka tre første meterne, av kjøledisken, helt strøkne, da.

    Mens resten av kjøledisken var helt bomba, da.

    Siden jeg hadde drevet med mine gamle ‘ostedisk-kunster’, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På dette ranet, som skjedde i 15-tida, (eller noe), vel.

    Så ble både tippekassa og kasse 1 ranet, (husker jeg).

    Og jeg stengte vel butikken, (mener jeg å huske).

    Noe jeg fikk kjeft for av distriktsjef Jan Graarud, seinere.

    Siden vi mista omsetning, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de som ble rana det var Ingunn fra Numedal, (som satt i kasse 1).

    Og Miriam, (som var naboen til Ingunn), som stod i tippekassa.

    (Noe sånt).

    Og jeg låste vel butikken, etter ranet.

    Og ingen kunder slapp ut før politiet dukka opp, vel.

    Unntatt ei som ikke hadde tid til å vente, vel.

    (Noe sånt).

    Og en nabo, av butikken.

    En litt eldre kar som gikk i treningsdress, (eller noe sånt), vel.

    Han hadde fått skrevet opp nesten hele registreringsnummeret, til ransbilen, da.

    Så han sa fra til meg, om det her, da.

    For han skjønte ikke at de detektivene var fra politiet, da.

    For de detektivene gikk i sivile klær, da.

    Og jeg ba han ene detektiven, (det var vel en mann i 50-årene og ei litt yngre dame, vel).

    Om å prate med han joggedress-gubben, da.

    Og da rynka han pent kledde detektiven litt på nesa, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

    Siden han måtte prate med en sosialklient, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte også Lars Boye, fra sikkerhetsavdelingen.

    Og han dukka opp der, og chatta med ransoffer-damene, nemlig Ingunn fra Numedal og Miriam, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg skrev vel en plakat, på døra, om at butikken var stengt, på grunn av ran.

    Men så skjedde det noe rart.

    Ei dame, i 40-årene vel.

    Hu dukka opp, utafor butikken.

    Og ville ikke gå igjen.

    (Selv om butikken var stengt på grunn av ran, da).

    Og jeg visste godt hvem hu dama var.

    For Wenche Berntsen hadde advart meg mot henne.

    Det var ei dame som sa at hu var advokat og sånn, (hadde Wenche Berntsen en gang fortalt meg, når hu dama, var i butikken, og jeg tilfeldigvis satt i kassa), vel.

    Men hu dama bare jugde og sånn da, (sa Wenche Berntsen), så jeg burde ikke høre på hu dama, da.

    For hu var vel gal, (eller noe sånt da), ifølge Wenche Berntsen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu gale dama, hu ville ikke gå.

    Og hu stod fortsatt utafor butikken, da to medarbeidere, som ikke hadde blitt rana, (men som jeg muligens hadde ringt etter, siden det hadde vært ran), skulle gå hjem, da.

    Og de medarbeiderne, de ble mer eller mindre vettskremte, av hu gale dama, da.

    For da begynte jo hu gale dama, å skrike til Ida og Benny, da.

    (Eller hvem det her var igjen).

    Så jeg ville ikke at hu gale dama skulle stå og skrike sånn, til de ransoffer-damene, da.

    Når de etterhvert også skulle gå hjem.

    For de ransoffer-damene, de satt og prata med en sånn ranskurs-dame, (eller noe sånt), nede på spiserommet, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg sa bare til Lars Boye, (fra sikkerhetsavdelingen), at jeg lot hu dama handle.

    For å bli kvitt henne, liksom.

    For det var jo bare galskap at hu skulle stå sånn utafor butikken og skrike.

    Og skremme de butikkmedarbeiderne som hadde blitt rana, liksom.

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Og jeg slo inn varene på kassa selv, da.

    Og da oppførte hu gale dama seg, som om det her var noe helt normalt, da.

    At en kunde fikk slippe inn i butikken, selv om butikken var stengt på grunn av ran.

    Og hu oppførte seg helt konformt og sånn, da.

    Så hva som foregikk rundt hu gale dama.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde jo selv en mor, som gikk for å være gal.

    (Hvis ikke det her var etter at mora mi døde, da).

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Sånn at hu ikke skulle stå utafor butikken, og skrike.

    Når ransoffer-damene Ingunn fra Numedal og Miriam skulle gå hjem, da.

    Selv om Lars Boye fra sikkerhetsavdelingen vel syntes at det her var rart.

    Men han hadde vel ikke hørt om hu gale dama før, tror jeg.

    Men etter at jeg hadde latt hu gale dama handle.

    Så gikk hu bare hjem som vanlig, da.

    Etter at hu hadde fått handle, da.

    Så hva som var i veien med henne.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg tror at Ingunn fra Numedal og Miriam, ville ha fått sjokk.

    Hvis hu gale dama hadde stått utafor butikken, og skreket til dem.

    Når de skulle gå hjem, etter ‘rans-terapien’, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det første ranet, (må det vel ha vært).

    Så fikk vi video-overvåking, i butikken, da.

    Men det som var så dumt.

    Det var at video-kamera-firmaet, ikke hadde satt et kamera, som overvåket inngangsområdet, av butikken.

    Det første kameraet, det overvåket kundeporten.

    Men ranerne kunne jo bare ta til høyre, før kundeporten.

    Og så hadde de fri adgang til å rane kassene, liksom.

    Så etter det andre ranet, så måtte jeg ordne det sånn, at enda et kamera ble satt opp, da.

    Sånn at kundene ble filmet når de gikk inn inngangsdøra, til butikken, også.

    Og ikke bare når de gikk inn kundeporten, et stykke inne i butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg etter det her, så var det vel også et tredje ran, (tror jeg).

    Og da, så var jeg så lei av det, at butikken ble rana, selv om vi hadde videoovervåking, osv.

    Så jeg ba det video-kamera-firmaet, (Checkpoint?), om råd.

    Og de sa at de kunne montere et blålys, oppå en monitor, som stod hengt opp, i inngangsområdet, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    For da tenkte jeg det, at ranerne ville legge merke til, at det var kamera-overvåking der, da.

    (Og da kanskje droppe å rane vår butikk, da).

    For vi hadde liksom fått vår del av ran, da.

    For det var vel tre ran der, (eller noe), på noen få måneder, i 1999, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han raneren, som hadde stått bak det ranet, av både tippekassa og kasse 1, den her nevnte lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Han stod bak en hel ransbølge, på Østlandet, i 1999.

    Og ettersom jeg har skjønt av et avisutklipp, som regionsjef Jon Bekkevoll sendte i posten, til vår butikk, (av en eller annen grunn).

    Så klarte han detektiven etterhvert å finne ut hvem han raneren var.

    Siden han hadde fått de fleste tegnene i registreringsnummeret, til ransbilen, på en lapp, av han sosialklienten, fra Nylænde eller Lambertseterveien, da.

    Og han detektiven fikk vel mye ære, for å ha oppklart den her ransbølgen, (sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Men han sosialklienten, han fikk vel ingen ære for dette, tror jeg.

    For jeg måtte si det til han, en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde.

    (Når han handla sammen med kona si, vel.

    Og han begynte å ‘bable’ om det her ranet, da).

    At det var hans fortjeneste det, at den her ransbølgen ble stoppa, da.

    Men jeg fikk engang henta en konfekteske til han.

    Som jeg lurte på om jeg kanskje burde gjøre.

    (For Claus på Matland/OBS Triaden, han pleide nemlig å gi konfektesker til kundene, noen ganger, hvis de hadde blitt dårlig behandlet, (eller noe sånt), da.

    Noe som Knut Hauge ikke likte, (mener jeg å huske, at han sa).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    For jeg satt i kassa, da.

    Siden jeg pleide å gjøre det, på lørdagsettermiddagene, etter det andre ranet, da.

    For å liksom skåne kassadamene, da.

    Siden lørdagsettermiddagene var den tida, i uka, som var mest utsatt for ran, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er hu butikksjefdama, på Rimi Ryen, som Jon Bekkevoll, Jan Graarud og Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, ikke likte. Morten Jenker er også med i Min Bok 4, mm.

    rimi ikke liker dame

    http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C1988%5CF%5C0095059918-1-WSG-1-559-0.htm

    PS.

    Hu er visst dau nå:

    er visst dau

    PS 2.

    Det var forresten hu Kirsten Sørhagen, som Rimi-Hagen hadde jobba sammen med, og som hadde vært med siden starten, i Rimi.

    Som han fortalte om, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

    Han nevnte navnet hennes mange ganger, mens han holdt en tale for alle Rimi-butikksjefene i Oslo-området, (eller noe sånt), da.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod oppreist, under hele talen, til Rimi-Hagen, (husker jeg).

    Og da Rimi-Hagen sa at hu Kirsten Sørhagen hadde jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, (eller noe sånt).

    Så svarte Jon Bekkevoll, tørt ut i lufta, (husker jeg), at: ‘Hu gjør ikke det nå lenger’, (eller noe sånt).

    Så det var tydelig at det var noen slags fronter her da, (vil jeg si).

    Og at Rimi-Hagen nok var på den ene sida.

    Og at regionsjef Jon Bekkevoll nok var på den andre sida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

    På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

    Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

    (Nemlig brystkreft, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

    Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

    En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

    Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

    Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

    Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

    Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

    (Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

    Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

    For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

    (I baren nærmest seminar-salen vel).

    Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

    (Hennes tidligere sjef, da).

    Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

    For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

    Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

    Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

    Spesielt ungene var ille, mente hu.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

    Uten å si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

    (Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

    Hvis jeg skulle tippe.

    Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

    Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

    Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

    For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

    Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

    Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

    Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

    Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

    Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

    Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

    (For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

    Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

    Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

    Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

    Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

    Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

    Så rømme ble til sur krem.

    Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

    Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

    For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

    Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

    Så det var nytt for meg, da.

    Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

    Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

    Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

    Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

    Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

    Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

    Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

    At Audi-Monika satt der og der, da.

    Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

    Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

    Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

    For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

    Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagskvelden, etter middagen der.

    (Som var ganske formell, forresten).

    Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

    Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

    ‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

    Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

    Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

    For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

    Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

    Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

    Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

    Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

    Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

    Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

    Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

    Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

    Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

    Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

    For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

    Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

    Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

    Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

    Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

    Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

    Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

    Så jeg klagde ikke, da.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bussen ned til Oslo igjen.

    Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

    Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

    Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

    Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

    Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 51: To spøkefugler på Rimi Bjørndal

    På starten av 1998, (må det vel ha vært).

    Så ble det leven på Rimi Bjørndal.

    Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.

    Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.

    Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.

    For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.

    (Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.

    For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.

    Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.

    Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.

    Og var mest opptatt av å styre butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.

    Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.

    For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.

    (Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.

    Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.

    For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.

    (Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).

    Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.

    For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.

    Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.

    Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).

    Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.

    Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.

    Og da bare stod hu der liksom.

    Sinna som søren, da.

    Og så ga hu seg etterhvert, da.

    For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.

    (Noe sånt).

    Så hu Merete fra Follo.

    Hu er en spøkefugl.

    Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.

    (Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.

    Og like før ferien min begynte).

    Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.

    For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.

    Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.

    For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.

    Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.

    Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.

    Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).

    Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).

    Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.

    Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.

    Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.

    Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).

    Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.

    (Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.

    Eller noe sånt).

    Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.

    Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.

    Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.

    Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.

    Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).

    Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.

    Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så da sa jeg bare det.

    For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.

    Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.

    For det var liksom sånne klikker der, da.

    Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.

    Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.

    Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.

    Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.

    (Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.

    Tenkte jeg vel antagelig da).

    Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.

    (Mens båten ennå lå ved brygga der, da).

    For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.

    (For det var det samme år etter år, liksom.

    Selv om de fleste assistentene var nye, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.

    Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.

    Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.

    Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).

    Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

    Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.

    Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.

    Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.

    Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.

    Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.

    (Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).

    Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.

    At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.

    Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.

    Selv om hu bare var der for å handle selv, da.

    For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.

    Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.

    Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.

    Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.

    Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.

    (Noe sånt).

    Så hu klagde på det, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.

    (Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).

    Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.

    Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.

    Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.

    Det er mulig.

    Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.

    For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

    Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.

    Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.

    Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.

    Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.

    Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Noe sånt.

    Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.

    For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.

    Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).

    For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.

    Men da svarte jeg det, husker jeg.

    At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.

    For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.

    Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.

    (Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.

    Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.

    Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.

    For folk har jo en lærekurve.

    Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.

    For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.

    Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.

    Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.

    (Sånn som jeg så det, ihvertfall.

    Husker jeg).

    For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.

    Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.

    Det var vel ikke noe krise det egentlig.

    At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.

    Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.

    Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.

    Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.

    Mente vel jeg, da.

    Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.

    Eller på butikken generelt.

    For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.

    Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.

    Så var ikke det verdens undergang, liksom.

    Syntes jeg da.

    For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.

    Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.

    Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.

    Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.

    For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.

    Så jeg syntes ikke at det ble riktig.

    Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.

    Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.

    For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.

    For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.

    Og når nabobutikken ble stengt.

    Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.

    (Bare for å ta et eksempel, da).

    Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.

    Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.

    Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.

    Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.

    Og av de andre ansatte.

    Og at jeg ville ha sett det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.

    Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.

    Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.

    At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.

    (Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.

    (Må jeg innrømme).

    Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.

    Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).

    (Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).

    Og det syntes jeg at var litt rart, da.

    Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.

    Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.

    Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.

    Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.

    Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.

    (At jeg flørta litt, da.

    Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).

    Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.

    Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).

    Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.

    (Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 92: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXI

    En gang, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på byen da, men hadde kanskje vært på et utested, som stengte, etter at den siste nattbussen hadde gått.

    Så jeg traska litt rundt på Galleri Oslo der da, (husker jeg).

    (For jeg leita vel etter et stille sted, hvor jeg kunne sitte og slappe av da, fram til den første T-banen gikk, i 7-8 tida vel, (et par-tre timer etter det her, da)).

    Og da kom jeg i krangel med en Follo-gjeng, inne på Galleri Oslo, (ikke så langt fra Cafe Fiasco der), husker jeg.

    Det var en høy gutt, nesten på min alder vel.

    Og ei ganske hot jente, i 18-års alderen vel.

    Og en kar til, vel.

    Og de begynte å kødde med meg, da.

    (For jeg starta aldri noe bråk, (vil jeg si).

    Jeg bare gikk rundt, ofte full, og prøvde kanskje å sjekke opp noen damer, (nå og da), og sånn, da).

    Og han høye Follo-karen, (for de fortalte vel at de var fra Follo, tror jeg), han begynte å spytte etter meg da, husker jeg.

    Men det ble ikke slåsskamp.

    Og hu sexy jenta, hu sa at hu syntes at jeg så fin ut, siden jeg hadde ‘sprett-rumpe’ da, (eller noe sånt).

    Og jeg er ikke helt sikker på hva sprett-rumpe er, (må jeg innrømme), så jeg ble litt satt ut da, (husker jeg).

    Og da begynte han høye karen å spytte etter meg da, (var det vel).

    Men så stakk vel den gjengen av, tror jeg.

    Og jeg lurer på om grunnen til at Glenn Hesler og Øystein Andersen dro meg med ut til Follo, en gang, for å tømme noen spilleautomater, på en videobutikk der, (for spilleautomatfirmaet deres), kan ha vært, for at de her Follo-folka, skulle sjekke, om det var meg de hadde møtt, på Galleri Oslo der, (eller noe sånt).

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et møte for assisterende butikksjefer, (må det vel ha vært), på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

    Så sa regionsjef Jon Bekkevoll, en gang, (sommeren 1995, må det vel ha vært, hvis jeg skulle gjette), at i nedgangstider, (som det vel fortsatt var da), så kjøpte folk mindre av alt, bortsett fra av snacks.

    Potetgull osv., det kjøpte de like mye av.

    Så potetgull, det behøvde ikke Rimi å sette ned prisene så mye på da, selv om det var nedgangstider.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og samtidig jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det plutselig opp en kar fra Ringnes, på Rimi Nylænde der, og fortalte til butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg vel, som var like ved der, (av en eller annen grunn).

    At Villa Farris skulle bytte navn til Villa.

    Og da måtte jo jeg nesten spørre om grunnen til det, syntes jeg.

    Siden jeg hadde bodd i Larvik, under oppveksten, (på 70-tallet).

    (Farris er jo en innsjø, som ligger like ved Bøkeskogen, (blant annet), i Larvik.

    Og jeg har til og med vært og fisket, i Farris.

    Selv om det vel var min stefar Arne Thomassen, som fiska, (Pia og jeg var vel bare med, tror jeg), og vi vel ikke fikk noe fisk).

    Men det var visst ikke noe spesiell grunn til det her navneskiftet, da.

    Men Nora hadde vel kjøpt opp det Larvik-bryggeriet som produserte Farris, (og Villa Farris), på 70- eller 80-tallet vel.

    Og på 90-tallet så var navnet på dette bryggeriet Ringnes, og det var et Oslo-bryggeri, og de var vel kanskje lei av navnet Farris, da.

    Og synes kanskje at det holdt, at det navnet stod på mineralvann-flaskene, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en stund etter det her vel.

    Så ble Tab bytta ut, med Tab X-tra.

    Og da var det ei kunde-dame, (ei i 30-40-åra med lyst hår vel), som drakk Tab hver dag.

    Og da fikk butikksjef Elisabeth Falkenberg ordna det sånn, at hu kunde-dama, fikk de siste kassene med Tab, som de hadde, fra Ringnes, da.

    (Så det var kanskje de siste kassene med Tab, som fantes i hele Norge, eller noe, da.

    Det er mulig).

    Men de siste Tab-kassene, de tok jo slutt etterhvert de og.

    Og da, så begynte etterhvert hu dama å drikke Tab X-tra da, mener jeg å huske, at hu fortalte meg, en gang jeg oppdaterte henne, om ‘Tab-situasjonen’, i butikken, (må det vel ha vært).

    For de her kassene, med den siste Tab-en, i Norge.

    De stod vel inne på lageret, (der hvor safen var), eller nede på ‘hoved-lageret’, i kjelleren.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

    (På den tida som vi bare var to ledere der vel, som vel var mellom januar 1995 og sommeren 1995).

    Så var det sånn, at en mannlig kunde, i 40-årene vel.

    Han spurte meg om vi ikke kunne ta inn minestrone-suppe, (jeg lurer på om det var i Rett i Koppen-versjon), mens jeg dreiv og rydda den hylla hvor suppene stod der, da.

    Jeg sa fra til butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her ønsket, da.

    (Selv om jeg aldri hadde hørt om minestrone-suppe før).

    Og hu sa det, at vi kunne godt ta inn den suppa, selv om den ikke var i sortimentet vårt egentlig, da.

    Så da bare noterte vi Hakon-varenummeret, (og litt annen vareinformasjon vel), på en ‘blank’ label, og lagde plass i hylla, da.

    (For dette var en vare som var i Hakon-sortimentet.

    Det vil si at ICA sikkert solgte den, da.

    Og at den fantes på Hakon sitt grossist-lager, på Skårer, da.

    Men den fantes ikke i Rimi sitt grunnsortiment da, som Rimi Nylænde egentlig førte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida som jeg jobba på gølvet og som leder, på Rimi Nylænde.

    Så var det jo veldig fokus, på butikkstadard der, (husker jeg).

    Og det må vel ha vært Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud som fikk meg til å tenke mye på at brus og øl-avdelinga, skulle se bra ut, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Og jeg rydda jo butikken, hver kveld, (hvis jeg ikke en sjelden gang jobba tidligvakt, eller hadde fri, da).

    Så jeg var innom hver eneste hylle, i butikken, og shina den, hver dag, da.

    (Også på dager som vi fikk varer, faktisk).

    Og øl og mineralvann-avdelingen, den var jeg kanskje innom en ekstra gang, noen dager også, da.

    Det er mulig.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan jeg pleide å gjøre det her).

    Men en ting jeg pleide å gjøre der, ihvertfall.

    Det var at jeg skar bort de delene av papp-brettene, på halvpallene med øl, som det ikke stod noen six-packer med øl på lenger, da.

    Sånn at avdelingen skulle se mer selgende ut, da.

    (Syntes jeg ihvertfall.

    For da ble det nesten ikke noe papp synlig der, vanligvis på rundt den tida som ettermiddags-rushet kom, da.

    For brus og øl-avdelingen, den var i inngangspartiet, av butikken, da.

    Og jeg ryddet fra inngangpartiet og gjennom hele butikken, og fram til platået der, hver ettermiddag og kveld da, (og også kjølediskene shinet jeg, i samme slengen, hver dag, ihvertfall den siste perioden, som jeg jobba de aller fleste kveldsvaktene), på Rimi Nylænde, da jeg jobba, som assistent der).

    Men da fikk jeg, (etter å ha shina øl-avdelingen på den måten, i et års tid, eller noe, kanskje), høre det, av konsulent Kjell, fra Ringnes.

    At han ikke likte det, at jeg skjærte i papp-brettene, på den måten, da.

    Og dette sa han mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i nærheten, vel.

    Så da svarte jeg ikke noe.

    Men da slutta jeg bare å skjære i de papp-brettene, da.

    Og jeg tok heller og fjernet de brettene, hvis det var lite øl igjen på de, da.

    (Dette var pappbrett som var mellomlag, mellom etasjene med øl, på halvpallene, fra Ringnes, (og andre bryggerier), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell, (fra Ringnes), han sa også det, en gang, (på den her tida), om Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu hadde jobba bra, som assistent, i Rema.

    Men da hu ble butikksjef, (i Rema), så jobba hu ikke så bra lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det åtte stikkord-linjer, med notater, igjen på det A4-arket mitt, som jeg bruker som huskeliste her.

    (For jeg har kommet på et par nye ting, siden jeg skrev det forrige kapittelet, da).

    Men det blir færre og færre stikkord-linjer her, ihvertfall.

    Så jeg regner med at det bare blir et par kapitler til, av den her boken, nå.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at han Kjell fra Ringnes, ikke likte det, at jeg skar i de papp-bretta, i øl-avdelingen, forresten.

    Det var fordi at vi bestilte øl der, for at det skulle se fullt ut, da.

    Og da bestilte vi noen ganger halvpaller, for å rullere, de øl-typene, som det ikke solgte så utrolig mye av, da.

    Men oftest, så bestilte vi kasser, (når det gjaldt Lysholmer-øl, for eksempel), for den solgte ikke en hel halvpall, hver uke, da.

    Men de to Lysholmer-typene, de solgte kanskje 4-5-6 kasser hver da, mellom hver levering.

    (I motsetning til vanlig Ringnes-pils, i den samme flaskestørrelsen, (nemlig 0.33 eller 0.35 liter).

    Den bestilte vi bare i halvpaller, (og aldri i kasser), da.

    For den solgte så mye, da.

    Og det samme med Ringnes 0.7-liter).

    Så da gjenbrukte han Kjell noen gamle pappbrett, som jeg, (og muligens også noen andre butikkmedarbeidere), hadde lagt, bak Ringnes-halvpallene der, da.

    Når jeg rydda i ølavdelingen, på de dagene, som han Kjell ikke var der, da.

    (Etter at han hadde klagd på meg da, siden jeg skar i de bretta.

    For da fortalte han vel, i samme slengen, hvor han ville, at jeg skulle legge, de gamle bretta da.

    (Istedet for å hive dem i papp-pressa)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 63: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo II

    En gang, mens jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Antagelig i 1995 en gang, da).

    Så pleide jeg som oftest, å jobbe seinvaktene.

    Og jeg hadde jo lært spesielt av hu Hilde fra Rimi Hellerud, (som seinere begynte i Rema), at man burde være streng mot leverandørene.

    Og en gang, så kom det en fra Lilleborg, (var det vel, som det firmaet het), og skulle legge opp Libero bleier og bind, da.

    Og da, så ba jeg han, om å face de bleiene, den og den veien, da.

    For jeg jobba jo nesten bare seinvakter, og da rydda jeg hele butikken, hver dag, da.

    Så jeg dreiv mye med rydding og faceing, og sånn, da.

    Og da ble han Lilleborg-konsulenten sur, (husker jeg), og begynte å bable noe, om at det ikke var ‘høyt under taket’ der, (eller noe).

    Så noen konsulenter, de likte tydeligvis ikke det, å få beskjed, om hvordan butikkene ville ha det, da.

    Og seinere, så gikk Rimi mye bort fra det, at det dukka opp konsulenter, i butikkene.

    Så butikkene fikk mer penger over lønnsbudsjettet, og vi butikklederne, vi brukte etterhvert mindre tid på å skravle med konsulenter, da.

    Og vi slutta også etterhvert, (i 1998, var det kanskje), å sortere varene.

    For da det var konsulenter i butikkene, så ville de ha varene stående på et bur, eller et hjul, da.

    Så da måtte man sortere alle varene, på lageret, før man kjørte de opp i butikken, da.

    For nesten halvparten av varene, (generelt sett, vil jeg si), de ble satt opp av konsulenter, da.

    Og da var det gjerne sånn, at man bare burde bestille til den konsulenten, til onsdagene, for eksempel.

    (Og ikke til mandagene, for eksempel.

    For de konsulentene, de dukka ofte bare opp en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag, eller noe).

    Så det var veldig mye å huske på, når man bestilte Hakon-varene, da.

    Det var som en kunst å ta den bestillingen, vil jeg si.

    For butikksjefen, eller andre, de kunne bli sure, hvis de måtte legge for mye varer på topphylla.

    (For de syntes kanskje at det ble unødvendig mye slit, da).

    Og kundene, de kunne jo bli sure hvis noe ble utsolgt, da.

    Men seinere, i Rimi, (rundt år 2001 vel), så ble det sånn, at varene ble bestilt automatisk, av et dataprogram.

    Så etterhvert, så var det ingen konsulenter lenger, som stablet varer.

    Så Hakon-bestillingen, den gikk fra å være som en kabal nesten, til å bli nesten som en bagatell da, for butikklederne, i Rimi, (kan man kanskje si).

    Fra cirka 1998 til cirka 2001, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så var det forresten en transvestitt, (eller noe), som handla.

    Og som Hilde fra Rimi Hellerud kommenterte om da, husker jeg.

    For hu spurte meg en gang, om jeg skjønte hvem hu mente, med den transvestitten, da.

    (Eller noe).

    Og da svarte jeg bare ‘å ja, han … hun’.

    Og da forklarte vel Hilde, fra Rimi Hellerud, til butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som jo var lesbisk), at jeg hadde kalt transvestitten for ‘han hun’, da.

    (Noe sånt).

    Men det var jo bare noe jeg hadde svart, uten å tenke meg om.

    Men det ble sånn, (etter det her), at vi lederne på Rimi Nylænde, på den her tida, vi begynte å bruke det navnet, ‘han hun’, om den transvestitten da, (oss imellom).

    Og Hilde fra Rimi Hellerud, hu kommenterte også om det, en gang, (husker jeg), at hu ikke syntes at ‘han hun’, (som var en mann, som hadde blitt til en dame vel, tror jeg ihvertfall), gjorde seg så veldig bra, som dame, da.

    For ‘han hun’ var for kraftig da, mente Hilde fra Rimi Hellerud, (som forresten var litt kraftig selv og, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg gikk ut av tellerommet, på Rimi Nylænde der, (oppå platået der).

    (Enten mens jeg jobbet som assistent der, fra 1994 til 1996, eller mens jeg jobbet som butikksjef der, fra 1998 til 2000).

    Så gikk jeg nesten rett i ‘han hun’, da jeg gikk ut av døra der, (for å gå ut i butikken), da.

    Og da fikk ‘han hun’ sjokk, husker jeg.

    Trynet så ihvertfall helt sjokka ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på det, om det var ‘han hun’, som var den som dreiv å stjal dametruser, (var det vel), i butikken der.

    For jeg mener å huske det, at det var sånn, at vi pleide å finne emballasjen til dameundertøy, oppe på platået der da, innimellom.

    Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert da, at det var ‘han hun’ som stjal.

    Men ‘han hun’ ble ihvertfall skikkelig sjokka da, husker jeg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), bare fordi jeg gikk ut av døra, til tellerommet der, en gang.

    Noe som vel ikke egentlig var så dramatisk, i og for seg.

    (Det at jeg låste meg ut av det bakrommet der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at jeg skulle dra innom Rimi Karlsrud med et eller annet, husker jeg.

    Mens Magne Winnem fortsatt var butikksjef der, da.

    Og da var det sånn, at Magne Winnem og hu unge brunetta, fra julebordet, (i Bekkelagshuset, i 1995), de stod og flørta, (virka det som for meg, ihvertfall), ved melkekjøla, helt innerst i butikken, på Rimi Karlsrud der, da.

    Og da sa plutselig Magne Winnem til meg, at jeg kunne ikke gå inn i butikken, (jeg skulle bare inn der, for å levere noe internt overføringsskjema, eller noe sånn), i Rimi-antrekk.

    For da kunne kundene tro at jeg jobba der, mente han.

    Men det hadde jeg vel sett selv kanskje, på Rimi Nylænde, at folk som dro dit, fra andre Rimi-er, hadde arbeidsantrekk på seg.

    Det er mulig.

    Og jeg gikk jo så raskt som mulig, bort til butikksjefen og.

    Og dette var vel om sommeren.

    (Så det må vel ha vært våren/sommeren 1996, antagelig.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    Og kjørte den røde HiAce-en).

    Og hvis noen kunder hadde spurt meg om noe, så kunne jeg jo bare funnet butikksjefen.

    Og jeg hadde jo jobba i den butikken før, (som ringehjelp), så jeg kjente jo den butikken og.

    Og jeg skulle jo bare et raskt ærend.

    Men det er mulig at dette ‘anfallet’, fra Magne Winnem, var noe med at hu unge tenåringsjenta, (som vel jobba som lagerhjelp der, antagelig), stod der da, kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Like etter at Magne Winnem ble butikksjef, på Rimi Karlsrud, i 1993, (må det vel ha vært), forresten.

    Så inviterte han meg på en fest, hjemme hos seg selv, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    (Elin Winnem var vel kanskje ikke hjemme, tror jeg.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og på den festen, så var det også en gjeng tenåringer, som jobba sammen med Magne Winnem, på Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Og de hadde med seg en Fugees-CD dit, (husker jeg).

    (Den med ‘Killing me Softly’ på, blant annet).

    Og Magne Winnem luska på dem, når de var på do, husker jeg.

    Og hu ene Rimi Karlsrud-jenta hadde visst sagt det, til en ung Rimi Karlsrud-gutt, (mens hu var på do, da).

    At ‘du kan komme inn på do du og’, (eller noe).

    (Hadde Winnem overhørt da, mens han luska, husker jeg at han glisende fortalte meg).

    Så det er mulig at hu brunetta var ei av de jentene i den Rimi Karlsrud-gjengen, da.

    Selv om hu virka rimelig ung da, husker jeg.

    Så det er vel kanskje mer sannsynlig at hu var en relativt nyansatt tenåring, (eller noe), vel.

    (Siden det her var to-tre år seinere).

    Jeg var nettopp ferdig i militæret, husker jeg, da denne festen var.

    Og jeg var nesten i sjokk, over å liksom begynne med mitt ordentlige liv da, midt i nedgangstidene, med bare rundt 5000 kroner vel, i dimmepenger og 90% arbeidsledig, og med en utslitt garderobe, etter studietiden og militæret, og med ansvaret for søstera mi Pia, som flytta inn på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, osv.

    Så jeg var nok rimelig stiv og formell, (sånn som jeg husker det selv, ihvertfall), på den her festen, da.

    (Siden det var mest fremmede folk der vel).

    Og jeg prata vel knapt med de unge Rimi Karlsrud-jentene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Nylænde.

    Så hadde jeg jo hørt om egne markevarer, eller EMV, som Rimi kaller dem.

    For jeg hadde jo vært på et sånt assisterende butikksjef-kurs, våren/sommeren 1995.

    Så det er mulig at det var der jeg hørte om EMV.

    Og at Jon Bekkevoll forklarte om det der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Jon Bekkevoll pleide å prate om det, at i utlandet, så selger matbutikkene mye mer av egne merkevarer, enn i Norge.

    Og at de derfor ville jobbe mye med EMV da, i Rimi, for å få opp lønnsomheten.

    (Egne merkevarer, i Rimi, det ville si merker som Diva og Hakon, osv.

    Varer som Rimi ikke bruker mye penger for å lage emballasje til og reklame for.

    Så derfor blir prisen lavere, for kundene, samtidig med at Rimi får høyere fortjeneste, på varen, siden varen ikke da har noen egen leverandør, som vanligvis ville ha fått sin del av prisen for varen, da).

    Og det ble liksom fler og fler EMV-varer, i butikken, da.

    Selv om det vel ikke ble i nærheten så mange, som det man finner, i en del butikker, her i England, for eksempel.

    (Som Aldi, Lidl, Marks & Spencers, Tesco, osv).

    Men en dag, så fikk vi plutselig en ny pizza da, i Rimi-butikkene.

    Nemlig Pizza Grandama, som ble solgt under Rimis egne merkenavn Diva.

    (I 1995, eller noe, må vel det her ha vært).

    Og da, så gikk butikksjef Elisabeth Falkenberg bort til meg, husker jeg, mens jeg stod ved frysedisken, like ved der pizzaene lå, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Også sa hu til meg det, at hu ikke trodde det, at det var noe galt med Pizza Grandama.

    For det var et bakeri som het Sæter, (eller noe), som lagde de her pizzaene da, (fortalte Falkenberg).

    Og det var et bakeri, som holdt til i Sandefjord, (eller om det var i Tønsberg), som også var der hu selv var fra da, (fortalte hu).

    Og det var ikke noe tull, med det firmaet da, skjønte jeg.

    (Noe sånt).

    Og dette ble vel sagt ‘utenom sammenhengen’, (må jeg vel si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka det på internett nå, og så det, at Fugees album, ‘The Score’, ble gitt ut, i 1996.

    Så den festen, i Avstikkeren der, den var nok i 1996 da.

    Og ikke i 1993, som jeg skrev ovenfor.

    Så jeg tok nok litt feil av tidspunktet, for den festen.

    Men ellers, så mener jeg det, at det var omtrent sånn, som jeg skrev ovenfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte en e-post til the Dubliner i Oslo





    Gmail – Woman who played flute in band



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Woman who played flute in band


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Tue, Jul 10, 2012 at 4:49 AM

    To:
    post@dubliner.no

    Hi,

    in May 1995, (I think it must have been), I had been on an assistant-job-cruise, on the Oslofjord, with Rimi, where I worked as an Assisting Manager, at the time.
    The Region Manager there, Jon Bekkevoll, dragged some of the assistants to the Dubliner, after the cruise.

    He put his credit-card in the bar, and most of the assistants, who went there, (expect me who wasn't used to drinking on peoples credit-cards), drank on his credit card.
    (I had some notes in my wallet which I bought lager for).

    The assistants, (who I only knew Thomas Sanne of, since I'd been his manager, at Rimi Nylænde, at Lambertseter, the summer before), started to sing a song, like if they were Jon Bekkevoll's fan-club.

    To the tune of Jon Blund, (an Easter European TV-program for kids often shown on Norwegian TV-channel NRK):
    'Hvem er denne karen med sekk og lue på.
    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han det er Jon Bekkevoll.
    Han besøker store og små'.
    And the last words were sung in a very low tune.
    So it became a bit scary perhaps.

    So I left the group a bit, and met a young Irish woman, who played flute in a band there, and who dragged me to the musicians table there, where I sat drinking and chatting, for a while, while she sometimes played folk-music, inbetween the chatting.

    Then Thomas Sanne and two other Rimi-assistants came to our table and told me they were going to Thors Hammer.
    I told them I'd might go there later.
    And I think told the Irish woman that they went to Thors Hammer, which was almost a bit like a 'nazi-place', I thought I'd read in the papers.

    (Something like this).
    The Irish woman then after a while didn't want to chat any longer.
    So I also went to Thors Hammer, but Thomas Sanne and his mates weren't there any longer.

    I just wonder if you know which folk-band this could have been.
    If that's possible to find out.
    Thanks in advance for any help!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 4 – Kapittel 45: Assisterende butikksjef-møte 1995

    En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.

    Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.

    Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.

    (Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).

    Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.

    Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).

    For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.

    Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.

    Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.

    Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.

    (For å fleipe litt, da).

    Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.

    Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.

    Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.

    Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.

    (I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.

    Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.

    Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.

    Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.

    (Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).

    De satt jo og nesten skreik der, da.

    Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.

    For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).

    Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.

    Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.

    (Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.

    Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.

    Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.

    Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.

    Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.

    Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.

    Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).

    For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).

    Han la kredittkortet sitt, i baren der.

    Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.

    Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.

    (Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).

    Så jeg drakk for mine egne penger der, da.

    Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.

    Og det var at alle de her assistentene.

    (Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).

    De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.

    Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.

    Han besøker store og små’.

    (Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.

    Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.

    Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.

    Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.

    Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.

    (Utrolig nok, må man vel kanskje si).

    Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).

    Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.

    Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.

    Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.

    (En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.

    Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).

    Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).

    Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.

    Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.

    (Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).

    Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.

    (Og han lurte på om jeg ville være med da.

    Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.

    Eller noe sånt).

    Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.

    Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.

    (Noe sånt).

    Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.

    Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).

    Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).

    Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.

    Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.