johncons

Stikkord: Julian (fra University of Sunderland)

  • Mer fra Bekkestua

    I dag var Oda her, med noen esker med mat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    IMG_20220202_180406

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    IMG_20220202_180932

    PS 3.

    Og enda mer om dette:

    IMG_20220202_181234

    PS 4.

    Det er vel sånn, at det koster, noe sånt som 150 kroner tilsammen, (for plukking og levering), hos Meny.

    Og Oda har gratis levering, (og plukking) de tre første månedene, (hvis man bestiller til neste dag).

    (Noe sånt).

    Så derfor kjøpte jeg engangs-mopper fra Oda, denne gangen.

    Og Oda var utsolgt for våt-mopper.

    Og derfor kjøpte jeg tørr-mopper, (Jif støvmagneter).

    Og de kosta 3-4 ganger så mye, som First Price tørr-mopper.

    (Støvmagneter koster 79.90.

    Mens First Price/Meny sine, koster 22.40, (sjekke jeg på Meny sitt nettsted nå).

    Og begge er 15-pakninger.

    Og begge har samme størrelse, på esken.

    (Og eskene er også perforert likt.

    For å si det sånn).

    Så de moppene er muligens fra samme fabrikk, i Kina, (selv om det står Orkla som produsent, på JIF-moppene).

    Kan det virke som).

    Så jeg kunne ha spart, noe sånt, som 50-60 koner, bare på å kjøpe en pakke engangs-mopper, fra Meny.

    Men det er noe herk, med leveringer hver dag og, (må man vel si).

    (For det tar tid.

    Og man må få leveringene til å passe med døgnrytmen og varmtvannsberederen, (for man må nesten stelle seg, i tilfelle man må ut og finne budet), osv.

    For å si det sånn).

    Så derfor droppa jeg Meny-bestilling nå, (selv om jeg penger fra sosialen, i går).

    Men det er mulig at jeg bestiller mer fra Meny når jeg får bostøtten, for eksempel.

    (Noe sånt).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Mens jeg bestille varer, i går.

    Så skreiv jeg opp, noen av varene, som Oda var utsolgt for, (som man ikke kunne bestille, til i dag).

    Og det var:

    – Drikkebeger.

    – Kjøttdeig (av merket Nordfjord, som Rema har på tilbud, denne uka/måneden).

    – Våtmopper.
    – Kjøttkaker (av merket Prima).

    – Det tannbørste-slaget, (fra Jordan), som jeg kjøpte, i romjula.

    – Fire-pakninger med Coca-Cola halvannen-litere (som de har vært utsolgt for, i hele år, kan det nesten virke som).

    – Flytende Omo refill (både color og vanlig).

    Og det var bare de varene jeg la merke til.

    Og det var ikke sånn jeg søkte på masse varer, for å finne ut, om de var utsolgt for noe.

    Det var bare at jeg søkte på cola, (fordi at jeg skulle ha noe billig Grans-cola), osv.

    Og så la jeg merke til at de var utsolgt, for de og de varene, da.

    (For å si det sånn).

    Egentlig så var de nok utsolgt, for mye mer.

    Og de har visst et veldig stort lager, med plass til masse varer.

    (Ute i Lørenskog).

    Men de har fylt opp med mye annet rart, (som Clas Ohlson, (man kan se kulepenner fra de, i PS 3).

    Og: ‘Mathall’, osv.

    Og det er kanskje kult, med sånne varer.

    Men det går muligens litt på bekostning, av Rema-varene, (som Kolonial.no/Oda liksom er tuftet på), kan det virke som.

    (De burde kanskje bygge ut.

    Før de hiver inn mer av sånne ‘ekstra-varer’.

    Må man vel si).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Det var også sånn, at jeg bestilte en six-pack med Bare-øl, (som jeg noen ganger gjør).

    Og da fikk budet liksom mensen.

    Det var jo sånn, at Oda endret sitt interface, (og fikk mer byråkratiske regler), etter den første gangen, som jeg bestilte fra de, (noe jeg gjorde et par dager før jul, var det vel).

    Og Porterbuddy/Farmasiet, er laid-back, (i disse Corona-tider), når de leverer apotek-varer.

    Men det samme kan ikke sies, om Oda.

    Nå de leverer øl.

    For budet ringte meg, når han hadde satt fra seg varene.

    (Han bare alle fire eskene på en gang.

    Selv om det var en god kilo.

    For å si det sånn.

    Da jeg leverte for Strømm Trevare, så bare vi aldri mer enn en eske, av gangen.

    Sånn som jeg husker det.

    Men budet var kanskje på amfetamin, (eller noe lignende).

    Hva vet jeg).

    Og da svarte jeg hallo.

    Og budet snakket engelsk.

    Engelsken minnet litt, om engelsken, til de tyske utvekslings-studentene, i Sunderland, (hvor jeg studerte, studieåret 2004/05), syntes jeg.

    (En Julian der.

    Som bodde i nabo-leiligheten.

    Og som var fra Frankfurt, (men studerte lenger øst i Tyskland).

    Noe sånt).

    Men det er mulig, at polakker, høres ut, som tyskere, når de snakker engelsk.

    Så budet var muligens en polakk, (husker jeg, at jeg tenkte).

    For budet snakket dårligere engelsk, enn de tyske studentene, i Sunderland, (selv om noen av de, (Dörte Gensow), heller snakka tysk til meg, selv om jeg aldri har hatt tysk på skolen).

    Så en uskolert polakk, kan muligens budet ha vært.

    (Noe sånt).

    Og budet var ikke fornøyd med, at svarte telefonen.

    Budet klarte nesten ikke å si Oda.

    Budet sa: ‘Oda’, på en ‘bløt’/unorsk måte.

    Så det var litt rart, (må jeg si).

    (Budet kan ha vært dansk og.

    Selv om det kanskje høres litt rart ut.

    Men Oda-grunderen, (Munthe-Kaas), er jo fra en opprinnelig dansk slekt.

    Noe sånt).

    Og så sa budet: ‘I have to see you’.

    (Noe sånt).

    Og det kan ha vært, fordi at budet leverte øl, (kan det virke som).

    Og jeg har bestilt øl, 3-4 ganger, fra Oda.

    Men dette er første gang, at budet prøver å forklare litt, om deres måte, å levere øl på.

    (Nå i disse Corona-tider).

    Tidligere har de prøvd, å narre meg ut av leiligheten, siden at det visst finnes noen firkanta/vage lover/regler, (som budet ikke klarer å forklare), om levering av øl, under pandemien.

    Så sånn er visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Budet kjørte forresten for langt, (bort til noen naboer).

    Og de har igjen lagt oppi, en sånn ‘Corona-håndsåpe’, med sensuell duft, (orkide og melk).

    De to med pumpe, er honning & melk-håndsåpe.

    Mens refillen, er orkide & melk-håndsåpe.

    De skjønner visst ikke, at ungkarer, ikke er så glade, i orkide-håndsåpe.

    (Noe Meny skjønte, (da jeg bestilte på nett, fra de, for noen uker siden).

    Virka det som).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Jeg bar inn eskene, en og en.

    (Etter at budet hadde kjørt).

    Og akkurat da jeg skulle lukke igjen døra.

    Så kom det to pensjonerte langrenns-løpere, (eller noe lignende), gående i lange kliv, (forbi leiligheten min).

    Og disse glante og var skikkelig nysgjerrige, da.

    (For å si det sånn).

    Så det er mulig, at jeg burde ta inn eskene, i to omganger.

    Først inn døra.

    Og så, (etter at jeg har lukket igjen døra), inn på kjøkkenet.

    (Noe sånt).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 77: Fler erindringer fra Sunderland VII

    Litt ut i 2005, da mange av utvekslingsstudentene, avsluttet sitt opphold, i Sunderland.

    (Rundt midten av januar, vel).

    Så var det sånn, at Julian, (var det vel), hadde liksom villet besøke meg, (en eller flere ganger), inne på rommet mitt, (av en eller annen grunn).

    (Mens jeg satt foran PC-en min, om kvelden, da).

    Og Julian, han skreiv opp e-post-adressen sin, på et ark jeg hadde, inne på rommet mitt, (siden jeg hadde printer der).

    (Noe sånt).

    Og etterhvert, så ble det til, at jeg spurte de folka, som jeg bodde i samme leilighet som.

    Om de også kunne skrive opp, sine e-post-adresser, på det samme arket, da.

    (Mens de likevel var innom rommet mitt, for å si hadet, liksom.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Dörte, hu skreiv opp en e-postadresse, som het noe med ‘black lady’.

    Og det var jo rimelig rart, (må man vel si).

    For Dörte var jo hvit, (for å si det sånn).

    Men Dörte var jo også tysk.

    (Hu var jo fra det tidligere Øst-Tyskland, (mener jeg å huske, at hu fortalte)).

    Og hu var jo noen år yngre enn meg.

    Så jeg kjente ikke henne, (og kulturen hennes), så bra, da.

    Så hvorfor hu skreiv noe med ‘black lady’, i e-post-adressen, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Federica, (fra Italia).

    Hu skreiv også opp adressen sin, på det arket, (husker jeg).

    (Enda jeg nok bare ba om e-post-adressen.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På begynnelsen, av oppholdet mitt, på the Forge.

    Så ble jeg en gang litt overrumplet, av Dörte, (husker jeg).

    For hu spurte meg plutselig en dag, (på kjøkkenet/lounge-en vel), om hu kunne få se på magen min, (husker jeg).

    Og det er det aldri noen som har spurt meg om før, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    Men det endte med, at jeg bare løfta opp t-skjorta mi, og viste Dörte magen min, (må jeg innrømme).

    Og jeg mener å huske, at Dörte så fortalte om, til en eller flere av våre kvinnelige ‘flat-mates’, at jeg hadde så mye hår, på magen, osv.

    (Noe sånt).

    Og Iwo svarte vel ingenting, (til Dörte), tror jeg.

    Da hu fortalte han det, at hu hadde sett, på magen min, da.

    (Noe sånt).

    Og hvorfor Dörte spurte meg, om det her, det skjønner jeg vel fortsatt ikke, (må jeg innrømme).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 71: Fler erindringer fra Sunderland

    Det var også sånn.

    (En gang, like før jul, i 2004, må det vel ha vært).

    At Julian og Leyla en gang dukket opp, i lounge-en, (i ‘min’ leilighet), på the Forge.

    (Mens Iwo og meg, (og muligens også Dörte), satt der).

    Og da, så var jeg litt lei, av mas, om å reparere pc-er osv., for folk.

    Så da Leyla viste meg laptop-en sin.

    Og sa at jeg måtte fikse den.

    Så var jeg ikke så ivrig, (husker jeg).

    Men det som var problemet.

    Det var det, at en knapp, på tastaturet, var løs, (av en eller annen grunn).

    Så jeg behøvde bare å trykke litt, (med en finger), oppå tastaturet.

    (Mens Leyla fortsatt holdt laptop-en).

    Og så klikket den tasten, på plass igjen, da.

    (Så hvorfor de trengte hjelp fra meg, med denne laptop-skaden, (som vel kanskje var litt uvanlig).

    Det var vel kanskje litt rart).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At Leyla en gang klagde på meg.

    (Dette var vel muligens, på den festen som var, inne på Iwo sitt rom.

    Altså den festen som foregikk, samtidig med at Federica og Rosario, hadde en mye større fest, inne i lounge-en.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For Leyla, hu mente det, at jeg ikke drakk så mye øl, da.

    (Enda hu selv ikke pleide å drikke, vel).

    For hu Leyla, hu sa noe sånt som, at jeg bare drakk 5-6 øl, (eller noe lignende), når jeg var på fest.

    Mens en britisk kar, som bodde, i samme leilighet, som Leyla.

    Han liksom slukte, 15-20 bokser øl, hver dag, da.

    (Noe sånt).

    Men hvorfor hu Leyla, begynte å prate, om det her.

    Det veit jeg ikke.

    (Men jeg lurte vel litt på det, om hu liksom prøvde å gjøre narr av meg da, (mener jeg å huske).

    Siden at det vel nesten kunne virke som, at hu Leyla ville ha det til, at jeg ikke var så veldig karslig, da.

    Siden at jeg ikke drakk, flere kasser med øl, hver dag da, liksom.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, noen uker etter dette, vel.

    At Iwo kalte Leyla, for ‘Leyla K’, (som vel er artistnavnet, til en kjent sangerinne), en gang, som hu Leyla, var på besøk, i leiligheten vår, da.

    (Noe sånt).

    Så hu Leyla, hu har vel antagelig et etternavn, som begynner på ‘K’, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men hva det etternavnet er igjen, det husker jeg ikke.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg søkte litt på nettet nå.

    Og artisten Leila K, staver fornavnet sitt, med ‘i’.

    Men da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobba som, fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Så var det jo sånn, at jeg ansatte ei Leyla, (fra Skullerud), der, (husker jeg).

    (Ei som var venninne med Warzan, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).

    Men hu stava fornavnet sitt med ‘y’, (tror jeg).

    (Selv om hu fortalte meg det.

    Den første dagen sin der, vel.

    At på skolen, (i Norge), så pleide hu også å bli kalt for ‘Laila’, da).

    Men hvordan hu Leyla fra the Forge, stavet fornavnet sitt.

    Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal være ærlig).

    Og det kan også godt være, at jeg husker feil, når det gjaldt hvordan hu Leyla fra Min Bok 5,  stavet fornavnet sitt, forresten.

    (For dette er jo noen år siden, da.

    Og Leyla er vel ikke akkurat et vanlig navn, (i Norge), heller.

    For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 63: Og enda mer fra tiden i Sunderland

    En gang.

    (Dette kan muligens ha vært i juleferien, (mens Pia og dem var i Edinburgh).

    Noe sånt).

    Så hang Julian, Iwo og meg, i lounge-en, (i ‘vår’ leilighet), husker jeg.

    Og plutselig, så sa Julian, (var det vel), til meg det.

    At jeg var som de lokale folka, (‘the people here’).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hva Julian mente med dette.

    Men dette var ikke nødvendigvis et kompliment.

    For folka i Sunderland/Nordøst-England, de var ofte rimelig fattige, da.

    Og mange av dem, (ihvertfall på den her tida), var noe som ble kalt ‘chav’.

    Og chav, det betydde at man gikk i joggedress, joggesko og masse juggel, (som ble kalt for ‘bling’).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg svarte ikke noe, da Julian sa det, at jeg var som folka, i Nordøst-England.

    Jeg visste ikke hvordan jeg skulle tolke dette.

    Men jeg hadde jo vært i Sør-England, (på språkreiser og ferier), omtrent hvert år, (det vil somrene 1985, 1986, 1988, 1989 og 1990), som tenåring.

    Og mora mi hadde jo vært au-pair, i England.

    Så jeg syntes vel kanskje det, at jeg selv, var litt mer engelsk liksom, enn det Julian og Iwo var, da.

    (Noe sånt).

    Så Julian kunne jo tenkes å ha ment det, at jeg var så flink liksom, i England, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tilbragte en del tid, i helgene osv., sammen med tyske medstudenter, i Sunderland, (husker jeg).

    Dette var fordi at det var så få norske studenter, på the Forge.

    Brusk, han hadde jo samme ‘home-university’, som meg, (nemlig HiO).

    Men han hadde jo bodd en del år, i Tyskland, og snakket noen ganger tysk, (med sine ‘flat-mates’), selv om han hadde invitert meg, på besøk, til leiligheten ‘sin’, da.

    Og Magnar, han bodde i en helt annen del, av the Forge.

    Og han var jo fra Vestlandet, og jeg visste ikke nøyaktig hvor han bodde, engang.

    Så han så jeg bare en eller to ganger, under oppholdet, i Sunderland.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så derfor ble det til det, at jeg hang en del sammen med Iwo, Dörte, Julian og Anja, (i lounge-en), i helgene, da.

    Og en gang, så overhørte jeg det, at Iwo kalte meg ‘Erich’, mens han snakka på tysk, til de andre tyske der, (i lounge-en da), husker jeg.

    Og det likte jeg ikke så bra da, (husker jeg).

    Selv om jeg hang en del sammen med de tyske studentene der.

    Og selv om jeg prøvde å øve litt, på ‘ferie-tysken’ min, mens jeg satt i lounge-en der, sammen med dem.

    Så var jo fortsatt norsk, (og ikke tysk da), liksom.

    Så da Julian sa det, at jeg var som de lokale folka, i Sunderland.

    Så ble jeg ikke deppa, liksom.

    Det var mer sånn, at jeg bare var glad til.

    For da var jeg ihvertfall ikke tysk, (for å si det sånn).

    For det var jo sånn, at Tyskland hadde okkuperte Norge, under den andre verdenskrig.

    Og det er det jo ikke så lett å glemme heller, liksom.

    Selv om det er vanskelig for meg å si.

    Hva som er de største forskjellene.

    På tyskere og nordmenn, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen episode, som hendte, mens jeg bodde i Sunderland.

    (Som kan ha hatt, med dette, å gjøre).

    For jeg fortalte en gang Iwo, at jeg hadde lastet ned en ny film, (fra nettet), da.

    Og den filmen, var Iwo interessert, i å låne, da.

    (Noe sånt).

    Men så fortalte jeg det, at tyskerne liksom ble fremstilt som ‘skurkene’, i den filmen, da.

    (For jeg var ikke sikker på om tyskere likte å se filmer, (fra andre verdenskrig osv.), hvor de liksom ble fremstilt, som ‘de slemme’, da).

    Men da svarte Iwo det, at: ‘We’re used to being the bad guys’, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men det er mulig at Julian kan ha blitt sur på meg, fordi at jeg hadde lastet ned en film, som fremstilte tyskerne, som ‘de slemme’ liksom, da.

    (Noe som vel er vanlig, i Hollywood-filmer, for eksempel).

    Hva vet jeg.

    Noe rart var det nok, ihvertfall.

    Siden Julian, (av en eller annen grunn), gjorde et poeng av det, at jeg liksom var som de lokale folka, i Nordøst-England, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 48: Mer fra de første månedene i Sunderland

    Jeg husker også det.


    At jeg en gang satt, (sammen med 4-5 andre studenter vel), inne på rommet, til Nicole Erwin, (i naboleiligheten).

    Og da så vi på en film som het ‘Joe Dirt’, (på en laptop), husker jeg.

    Og da var det vel antagelig Brusk som hadde dratt meg med, på det her, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Jeg var jo litt deprimert, grunnet at jeg hadde problem med trynet, (som så rart ut), osv.

    Og jeg ble litt trøtt, av alle brannalarmene, osv.

    Så noen ganger, så kom jeg meg ikke ut av leiligheten.

    Før klokka hadde blitt så mye, at jeg møtte de andre the Forge-studentene, som var på vei tilbake, til leilighetene sine, da.

    Og Nicole Erwin var jo fra Amerika.

    Så hun var jo ganske konform, (og sånn da), må man vel si.

    Så hver gang jeg møtte Nicole Erwin, når hun gikk i en gruppe studenter, på vei tilbake, til the Forge.

    Så hilste jeg på henne da, (husker jeg).

    Og da spurte vel hun, om: ‘How are you?’, (eller noe sånt).

    Og da spurte jeg henne, om hvordan det gikk med henne, da.

    Og da svarte hun alltid, at: ‘I’m good’, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke engang når jeg dreiv med obligatoriske oppgaver så fikk jeg sitte i fred, (husker jeg).

    En gang, som jeg dreiv med den første obligatoriske oppgaven, i faget E-Commerce, (var det vel).

    Så banka noen på døra mi, (husker jeg).

    Og da var det Leyla som hadde problemer med sin obligatoriske oppgave, (i et eller annet fag da), viste det seg.

    Og en hel haug med studenter, prøvde å hjelpe Leyla, i lounge-en, i nabo-leiligheten, (husker jeg).

    Leyla hadde mistet noen filer, som innehold oppgaven hennes, da.

    (Noe sånt).

    Og folk prøvde vel å finne igjen disse filene, på hennes laptop, da.

    (Noe sånt).

    Og Leyla truet vel også med å ringe broren sin, (i London), hvis jeg ikke ville hjelpe.

    (Noe sånt).

    Men jeg tror ikke at jeg fant ut av det.

    Og jeg hadde også veldig lyst til å jobbe med min egen obligatiske oppgave da, (for å si det sånn).

    (Siden vi fikk karakter på de, osv).

    Så det endte vel med at Julian ble med Leyla opp i hennes leilighet, for å ‘finne ut av det’, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at Brusk banka på døra mi en gang, (husker jeg).

    Fordi at han hadde krangla, med Leyla, (i leiligheten ‘sin’).

    (Og Julian var vel også involvert, (på en eller annen måte), mener jeg å huske, at Brusk sa.

    Noe sånt).

    Og Brusk hadde muligens vært voldelig, da.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så var det sånn at Leyla ville at Brusk skulle flytte, vel.

    (Noe sånt).

    Og Brusk var rimelig ‘vonbråten’ da, (må man vel si).

    Og lurte på om jeg kunne gi han noe råd, om hva han burde gjøre, da.

    Og jeg rådet han vel bare til å kontakte universitetet og forklare hva som hadde hendt, (eller noe sånt).

    (For hva skulle jeg si, liksom).

    Men det endte med at Brusk ikke ble kasta ut, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 47: Og enda mer fra the Forge

    Det var også sånn, den første tida, på the Forge.

    At Brusk en gang dro med Gabriella, (fra naboleiligheten), inn på rommet mitt, (husker jeg).

    Brusk ville at jeg skulle hjelpe Gabriella med å finne en billig, brukt laptop, (som hu skulle bruke til sine idretts-studier da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke helt klart for meg, hvorfor Brusk mente det, at jeg var så flink til å finne billige, brukte laptoper, (i England).

    Men det var sånn, på the Forge, at det kom studenter på døra mi, så og si hver dag, (ihvertfall i de mest hektiske periodene), for å spørre om jeg kunne hjelpe dem, med et eller annet problem, som hadde noe med data å gjøre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste jo ikke hvor man fikk tak i billige, brukte laptoper.

    Så jeg forklarte det, at jeg selv ikke ville ha kjøpt en brukt laptop, da.

    Jeg ville heller ha kjøpt en ny PC, sa jeg.

    For eksempel en av de billigste Dell-laptopene, som man lett kunne bestille, fra Dell sitt nettsted, da.

    For da fikk man garanti på PC-en og man fikk også en laptop som gikk raskt og som det ikke var noe krøll med liksom, da.

    Og jeg syntes forresten at det virka litt ‘ekkelt’ å sitte å taste, på en laptop, som noen andre hadde brukt før meg, i mange år, da.

    (Siden en laptop liksom er personlig ting da, må man vel si.

    Tenkte jeg ihvertfall på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble vel til at Gabriella ikke kjøpte seg en laptop, (tror jeg).

    For hu hadde vel ikke råd til det.

    (Noe sånt).

    Men mora til Gabriella kom på besøk, (på the Forge), like før Gabriella skulle dra tilbake til sitt hjemland, (som vel var Bulgaria), enten like før eller etter juleferien, da.

    Og da kom Gabriella inn på rommet mitt igjen, (husker jeg).

    Og da hadde hu med seg en svær haug med noen slags bulgarske pannekaker, (eller pitabrød), eller noe lignende.

    (Av en eller annen grunn).

    Som hu og mora hennes hadde lagd, inne i naboleiligheten, da.

    (Og Julian gjorde et poeng av det, husker jeg.

    At jeg hadde disse kakene liggende i en hylle over skrivebordet mitt, (husker jeg).

    Når han var inne på rommet mitt, noen dager seinere, (av en eller annen grunn), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen, som Pia og dem skulle dra tilbake, til Norge.

    Så ga Siv meg 3-4 røykpakker, (husker jeg).

    Som jeg la på en hylle over senga mi, vel.

    Og det er også mulig at de hadde med en kartong røyk til meg, (eller noe sånt), som jeg røyka av, mens de var der.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Men den vodka-flaska som de hadde med seg, den ga jeg til Brusk, (husker jeg).

    Siden at Pia hadde fått låne rommet hans gratis, i juleferien, da.

    Og etter at jeg fikk studielånet, (litt uti januar-måned, var det vel).

    Så ga jeg også Brusk 50 pund, (husker jeg).

    Sånn at han også skulle få litt betalt for å ha lånt ut rommet sitt, da.

    For Muhammed, (het han vel), fikk jo fått hundre pund, for å ha lånt ut rommet sitt, til Siv, da.

    (Uten at jeg husker hvordan han fikk de pengene.

    Men jeg regner med at han fikk de, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 44: Og enda mer fra Pia og dem sitt besøk på the Forge

    Jeg hadde jo fått skada trynet mitt i Oslo.

    Noen måneder før jeg flytta til Sunderland.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Så en gang, da Leyla, Pia og jeg, satt i lounge-en, i leiligheten ‘min’, denne juleferien.

    Så spurte Leyla Pia, (mens jeg også satt der da), om hvordan jeg kunne se så ung ut, enda jeg var så gammel som 34 år.

    (Noe sånt).

    Og da svarte Pia: ‘Good genes’, (husker jeg).

    Men da skjønte jeg ikke så mye, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg har funnet ut, etter at bestemor Ingeborg døde, i 2009, (ved å drive slektsforskning), at jeg er etter de gamle danske konger, og faraoer og Odin, osv.

    Men dette visste jeg ikke om, på den her tida.

    Men det kan virke som at Pia må ha vist om dette, da.

    (Noe sånt).

    Siden hun liksom skrøt av genene mine, ovenfor hu Leyla, allerede i 2004, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en gang, da Julian var inne i leiligheten ‘vår’, denne juleferien.

    Så prata vi om det tyske julemarkedet, i byen, da.

    (Eller ‘Weihnachtsmarkt’, som det heter, på tysk).

    Og da spurte jeg Pia og Siv om hva hagegnomer het på engelsk da, (husker jeg).

    Og Pia mente at det var ‘gnomes’, da.

    Og så spurte jeg Julian om de solgte sånne hagegnomer, på det tyske julemarkedet, da.

    Men det gjorde de ikke da, (mente Julian).

    Men det hadde ikke forundret meg mye om de hadde solgt sånne hagegnomer der, (for å si det sånn).

    (Etter hva jeg hadde sett, av det julemarkedet, da).

    Siden det var mye litt sånn harry juggel liksom, som de dreiv og solgte der, (på dette julemarkedet), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Julian ble også sentimental, i denne juleferien, (husker jeg).

    Han begynte å prate om at han hadde en bror, i en eller annen by, i England.

    Og han led noen slags kvaler, i forbindelse med at han lurte på om han skulle besøke sin bror, (som han vel omtrent aldri hadde møtt før), da.

    Men jeg vet ikke hva det ble til, når det gjaldt Julian.

    Om han besøkte sin engelske bror, (eller ikke).

    (På sin ferd tilbake til Tyskland igjen, da.

    Når hans opphold i Sunderland var ferdig, noen uker etter jul, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Iwo fikk forresten en pakke, full av fin tysk marsipan og andre julegodter, (var det vel), i posten, fra sine foreldre.

    (Noe sånt).

    Og den esken, (var det vel), med fine julegodter.

    Den la Iwo, i et skap, på kjøkkenet, (som lå i samme rom som lounge-en), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og så sa han til meg, (husker jeg), at vi bare kunne ta av dette godteriet, (hvis vi ville), da.

    Og dette godteriet, det så rimelig godt ut da, (må jeg innrømme).

    (Selv om det vel kanskje så rimelig gammeldags ut og).

    Men jeg turte ikke å ta noe av det, (husker jeg).

    Siden jeg vel var redd for at Iwo ville gjøre et nummer at dette seinere, (hvis jeg spiste noe av det), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Pia og Siv var der.

    Så klagde Iwo på meg, (husker jeg).

    Siden at jeg pleide å kalle Dörte for ‘Dårte’, da.

    (Når hu var der, liksom).

    Men jeg forklarte da, at det var det vi sa, i Norge, da.

    Og da nevnte Siv Dorthe Skappel, da.

    Og sa at hu var en kjendis, i Norge.

    (Noe sånt).

    Og måten Iwo sa det navnet på, ble litt rar, på engelsk, da.

    For det ble ‘dørty’.

    (Som i ‘dirt’, (eller skitt), på engelsk, da).

    Så å gå rundt å kalle noen for ‘Dirty’, (eller ‘Skitten’), det ble litt rart da, (syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv reagerte også på navnet til Iwo, forresten.

    Og sa at det fantes en kjent nordmann som også hadde det navnet.

    Nemlig Ivo Caprino, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dörte ringte forresten, fra Tyskland, (hvor hun var hjemme på juleferie), noen dager, (var det vel), før Pia og Siv dukka opp, i Sunderland, da.

    Og da var Iwo i dusjen, (husker jeg).

    Så jeg svarte telefonen, (som hang i gangen), da.

    Og da sa Dörte det, at: ‘Hi, it’s Dorothy’, (eller noe sånt).

    Og da begynte jeg å lure, (husker jeg).

    Siden Dörte plutselig begynte å kalle seg for Dorothy, da.

    Kanskje det var hennes foreldre, som hadde sagt til henne det, at hun burde kalle seg Dorothy, (og ikke Dirty), i England, (lurte jeg på da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 41: Nyttårsaften 2004

    Jeg husker ikke så mye fra nyttårsaften 2004.

    Men jeg husker der, at Pia, Siv og meg, var ute på den plassen, som ligger mellom Jobling House og Marr House, (på the Forge), for å se på rakettene, rundt midnatt.

    Det var ikke så mange raketter, (mener jeg å huske).

    Men Siv ga meg en nyttårsklem, (mener jeg å huske).

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at Siv sa til søstera mi Pia, at den klemmen var ‘nesten som sex’, (eller noe sånt).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Brusk jo hadde fått studielånet sitt, like før jul, (var det vel).

    Så han hadde kjøpt en liten TV, (siden de norske studielånene er mye høyere, enn det for eksempel tyskerne får), som han hadde plassert, på spisebordet, i lounge-en, i ‘sin’ leilighet, da.

    Og en kveld, (under besøket til Pia og dem).

    Så sa Pia og dem til meg det, at jeg kunne komme inn, til ‘dem’, og se på TV, seinere om kvelden, hvis jeg ville.

    (Noe sånt).

    Og da jeg dukket opp der, så stod liksom Siv på armene, (med rumpa i været), over bordet da, (mens hu så på TV).

    (Med en litt for kort topp, vel.

    Sånn at man så bar hud mellom buksa og toppen, vel).

    Noe sånt.

    Og det var et et program, på ITV, (eller noe sånt), som de så på, (mener jeg å huske).

    Nemlig et program som kåret den beste komikeren, gjennom alle tider, (eller noe lignende).

    Og så fikk man se glimt av de hundre beste komikerne, gjennom alle tider, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Julian oppførte seg litt rart, i denne juleferien, (mener jeg å huske).

    En kveld, så kom han på døra mi, (mener jeg å huske).

    Og så ville han absolutt at jeg skulle bli med han å gå tur, (husker jeg).

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare.

    Så det endte opp med at jeg ble med Julian å gå tur, da.

    Og han ville gå bort til ved Millfield Metro-stasjon, da.

    Og så forbi den bensinstasjonen, hvor jeg hadde tatt ut penger til den drosjen, som kjørte meg til Sunderland, (fra flyplassen i Newcastle).

    Og så tilbake til the Forge igjen, da.

    (Så vi gikk en slags rundtur, i Millfield/Pallion-distriktet, da).

    Men hvorfor Julian absolutt ville gå tur.

    Det veit jeg ikke.

    Men han er jo fra Tyskland.

    Og jeg snakker jo ikke så bra tysk, liksom.

    Så kommunikasjonen var kanskje ikke helt på topp, da.

    Det er mulig.

    Men jeg husker at jeg spurte Julian igjen, (mens vi gikk den her gåturen).

    Om hva det tyske julemarkedet i byen het igjen.

    Og Julian svarte vel igjen at det het ‘Weinachtsmarkt’, da.

    (Mens han lo litt, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Julian og Iwo, (som noen ganger hang sammen, i ‘vår’ leilighet).

    De oppførte seg forresten rimelig ‘mongo’, mens Pia og dem var i Skottland, (var det vel).

    Mens jeg satt i lounge-en, så dro plutselig Iwo med seg Julian.

    Og så tok de iskrem, fra min boks, med sjokolade-is, (fra Aldi), som lå, i fryseren, (under kjøleskapet).

    Da lurte jeg på hva som var galt med dem, (må jeg innrømme).

    For vi hadde jo ikke felles husholdning der, (for å si det sånn).

    Det som var ‘default’ liksom, det var jo at hver person hadde sine egne matvarer der.

    (Ihvertfall sånn som jeg forstod det).

    Så her var det tydeligvis noen rare, tyske skikker, som jeg ikke forstod, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 36: Mer fra jula 2004

    Det viste seg, at det ble omtrent umulig for meg, å lese noe, (om mine to ‘research-topics’), jula 2004.

    Pia og dem, de bodde jo, på to rom, i nabo-leiligheten.

    (Pia og Daniel bodde på Brusk sitt rom.

    Og Siv og Dennis bodde på Muhammed sitt rom.

    Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Men Julian, (fra Tyskland), han reiste ikke hjem, i jula.

    Så Pia og Siv, de delte ‘sin’ leilighet da, sammen med Julian, (fra Frankfurt i det tidligere Vest-Tyskland).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I ‘min’ leilighet, så var det sånn, at Iwo, (som var romensk-tysk vel), ikke dro hjem, i juleferien.

    Men Iwo hadde sagt at det var greit, at Pia og dem, spiste sammen med meg, i ‘vår’ leilighet, da.

    Så Pia pleide å ha mine nøkler, (i tillegg til Brusk sine nøkler vel), i denne juleferien, da.

    Sånn at hun og følget hennes, kunne gå inn og ut, av leiligheten som jeg bodde i, (og som de ganske ofte pleide å spise i), når de ønsket, da.

    (For ellers så ville det ha blitt veldig mye mas på dørene, forestilte jeg meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det eneste, som Daniel og Dennis likte å gjøre, i denne juleferien.

    Det var å tegne tegninger, i Microsoft-programmet Paint, på den stasjonære PC-en, som stod, inne på mitt rom.

    (For Daniel var vant til å ha en laptop, hjemme hos Pia, i Tromsøgata, vel.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men de hadde ikke internett der, da.

    Så Daniel, han har nok for det meste lært seg å bruke de programmene, som var installert, på den laptopen, da.

    (En laptop som vel egentlig var eiet av en norsk dame, mener jeg å huske ihvertfall, fra et av mine besøk, i Tromsøgata, (da jeg av en eller annen grunn prøvde å logge meg på denne laptopen), rundt årtusenskiftet, vel.

    Så den laptopen var vel muligens tyvegods da, (uten at jeg tørr å si det hundre prosent sikkert).

    Som jeg lurer på om jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Daniel likte forresten også å spille, på et nettsted som het 123 spill, (eiet av Dagbladet vel), mener jeg å huske.

    Så Daniel og Dennis, de ‘bodde’ liksom, inne på mitt rom, det meste av tida, som de var, i Sunderland, da.

    Mens jeg selv, satt i lounge-en, da.

    Men jeg var ikke vant, til å sitte å lese, i lounge-en.

    Så det funka dårlig, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia hadde bedt meg om å laste ned en film, for dem, før de dukka opp, (i England), da.

    Og det var vel muligens en film som het ‘Finding Nemo’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Det var ihvertfall en Pixar eller Disney-tegnefilm, som var ganske ny, på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Og den filmen, den satt Siv, Dennis og Daniel, og så på, inne på rommet mitt, en av de første dagene, som Pia og dem var på the Forge, vel.

    (Mens Pia og jeg satt i lounge-en, vel.

    Eller om dette var mens Pia og jeg var i Newcastle, for å finne de bæreposene, som søstera mi hadde klart å rote bort, på en eller annen måte, da.

    Noe sånt)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fikk også møte hu Leyla, (fra Tyrkia og London), på the Forge, (husker jeg).

    For hu Leyla hadde klart å rote seg inn i leiligheten til Iwo og meg, da.

    (Kanskje fordi at det var så få studenter igjen, på the Forge, i jula.

    Siden de fleste skulle hjem, til familiene sine, for å feire jul, vel.

    Noe sånt).

    Og da, så begynte Pia å klage fælt på meg da, (til hu Leyla), av en eller annen grunn, (husker jeg).

    (Mens både Pia, Leyla og jeg, (og vel også enda fler folk), oppholdt seg, i lounge-en, i ‘min’ leilighet, da).

    Pia sa det, (til hu Leyla), at jeg aldri tok oppvasken, (husker jeg).

    Enda jeg jo hadde tatt masse oppvask, den første uka, i Sunderland, (enda jeg selv ikke hadde ‘laget’ denne oppvasken, siden jeg jo brukte engangstallerkener, osv).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og jeg hadde jo pleid å ta oppvasken, i Mellomhagen, (for mora mi), allerede fra da jeg var fem-seks år gammel.

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).

    Så det at jeg aldri tok oppvasken, det var løgn, vil jeg si.

    Det stemmer at jeg nesten aldri tok oppvasken, på den tida som jeg bodde på Ungbo, (etter at jeg lot Pia flytte inn der).

    Men det var jo fordi at Pia og jeg hadde en avtale, om at jeg skulle vaske gulvene der, også når det var Pia sin tur til å vaske gulv.

    Og så skulle Pia til gjengjeld vaske opp min oppvask også, da.

    Så Pia og jeg hadde en samarbeidsordning, (på Ungbo), da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men denne samarbeidsavtalen, den nevnte ikke Pia noe om, til hu Leyla, da.

    Pia bare sa det, at jeg aldri tok oppvasken.

    (Av en eller annen grunn).

    Så Pia jugde og prata dritt om meg, (i Sunderland), vil jeg si.

    Og Pia sin engelsk var forresten forferdelig å høre på, (husker jeg, at jeg syntes).

    For Pia prata engelsk med en fæl ‘gangster-aksent’ da, (må man vel kalle det), viste det seg.

    Så jeg husker at jeg ble paff da, (av denne plutselige klaginga og skrikinga, til Pia).

    Og jeg jeg lurte på det, (husker jeg), om denne ‘skrike-gangster-engelsken’, (til Pia), var noe hu hadde lært seg, på den tida, som hu hang sammen med Keyton fra Somalia, (og hans bekjente), i Oslo, (i årene før Daniel ble født, i 1995), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 8: Mer fra Sunderland

    Grunnen til at jeg syntes, at det var greit, å være en del, i naboleiligheten.

    (Når Brusk dro meg inn der.

    For å se på tyske filmer.

    Som jeg lastet ned noen av.

    (Når noen fra den leiligheten, spurte meg, om jeg kunne prøve å få tak i, diverse filmer, da).

    Siden jeg hadde hatt internett, i mange år, i Norge.

    Og var vant til å finne forskjellige filmer og musikk, på nettet, da).

    Det var fordi, at Dörte, hun ‘okkuperte’ jo ‘the lounge’, hver ettermiddag og kveld.

    Dörte, hun hadde ikke plass, til å sitte, på rommet sitt.

    (Siden Iwo hadde flytta madrassen og senga si, (var det vel), inn der.

    Må vel grunnen ha vært.

    Iwo, (var det vel), han viste meg det, en gang, at de hadde to madrasser og/eller senger, inne på rommet, til Dörte.

    Men lyset var av, på det rommet, da Iwo viste meg dette.

    Men jeg regner med at det ikke var plass, til å sitte, ved skrivebordet, inne på rommet til Dörte, sidet det var to senger/madrasser der, da.

    Noe sånt).

    Så Dörte satt ‘hele tida’, ved spisebordet, (i det rommet, som var delt stue/kjøkken), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dörte, hun satt ‘alltid’, med en laptop, i ‘the lounge’.

    Og noen ganger, så syntes jeg at det virka som, at hu chatta med noen, (på irc, eller noe), om hva jeg gjorde, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Iwo viste meg rommet, til Dörte.

    Så viste han meg også sitt rom, (i ‘samme slengen’), husker jeg.

    (Et rom som jeg jo også såvidt hadde vært inne på, den dagen som han flytta inn der.

    Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og Iwo, han forklarte det, at han stod opp hver morgen, klokka seks, (eller noe sånt).

    Og så gjorde han masse skolearbeid, (inne på det spartanske rommet sitt), da.

    (Noe sånt).

    Og Iwo gjorde også mye skolearbeid, (som oppgaveskriving osv.), for Dörte, (sånn som jeg husker det).

    (Noe sånt).

    Og til gjengjeld, så fikk han vel sex, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At Federica, (fra Italia).

    En gang klagde til meg, på Iwo og Dörte.

    (Mens vi alle fire, var inne på kjøkkenet/stua der).

    Federica sa at: ‘They’re always eating’.

    Så Federica klagde ikke på det, at disse to, alltid satt i, ‘the lounge’, da.

    Men hu klagde på at de alltid spiste, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og Dörte var veldig flink til å lage mat, (til seg selv og Iwo), husker jeg.

    Hu lagde noen ganger tyske retter, som hu spurte, om jeg ville smake på.

    (Blant annet en slags suppe, laget med kapers, (eller noe annet surt), vel).

    Og hun ga meg noen ganger råd, om matlaging, da.

    (Blant annet en gang, som Rosario brukte komfyren, i mange timer.

    For hun skulle ha fest der, (sammen med Federica), dagen etter, var det vel).

    Og jeg kom fra ‘the Sports Centre’ og ville steike biff, (som jeg hadde kjøpt med meg, fra Aldi), da.

    Da forklarte Dörte meg det, at det også gikk an å steike biffen, i steikeovnen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Julian, (fra naboleiligheten).

    Som jo hadde gått på samme universitet, som Dörte, studieåret før.

    Han var forresten ganske mye inne i ‘vår’ studieleilighet, da.

    (Siden han kjente Dörte og Iwo).

    Så ‘the lounge’, (i ‘vår’ leilighet), var nesten som en slags tysk klubb da, (må man vel si).

    (Siden Federica og Rosario nesten aldri satt der, på ettermiddagen/kvelden, da.

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.