http://www.vwnorge.no/index.php?PHPSESSID=j6l54orbhkb2ptl028avlfee23&topic=11426.msg116838#msg116838
PS.
Her er mer om dette (fra ‘Min Bok 3’):
Stikkord: ‘Kalesj-Bjørn’ (Troppsjef på Terningmoen
-
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
-
Min Bok 3 – Kapittel 47: Enda mer fra Geværkompaniet
En av de siste dagene, i Geværkompaniet, så skulle vi gjennom noen store prøvelser, (husker jeg).
Først, så skulle vi kaste en ekte håndgranat.
Jeg hadde jo slitt, når jeg skulle ta idrettsmerket, på barneskolen.
(Som jeg skrev om, i Min Bok).
Og ikke klart kravet i kasting, da.
Så jeg var litt nysgjerrig, og lurte på hvor mange meter, som vi skulle kaste, den her håndgranaten da.
Og da var det en eller annen medsoldat, som svarte et tullesvar da.
For når det ble min tur til å kaste.
Så fant jeg jo ut det, at vi bare skulle kaste den her håndgranaten, et par meter da, (eller noe), over en mur.
Og det var også mange blindgjengere, blant disse håndgranatene, så det ble mye venting og surmuling, må man vel si, under den her økten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her med håndgranaten, så skulle vi på en enda større prøvelse, (må man vel si).
Og det var at vi skulle sitte på tå, nede i en grøft, som gikk i en sirkel, mens det ble sprengt dynamitt, i midten av sirkelen da.
Det ble foretatt flere sprengninger.
Og mengden med dynamitt, den ble større og større, for hver sprengning da.
Så man kjente det skikkelig i kroppen.
Og det var derfor, at man måtte sitte på tå, når sprengningen gikk av, for ellers så ville man føle sprengningen mer da, (het det seg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, når den siste sprengningen skulle gå av.
Så kom det istedet en kar, med tåregass, som han spraya i trynet på oss soldatene, som satt i den grøfta da.
Og da var jeg ikke sikker på hva jeg skulle gjøre.
Så jeg herma etter mange av de andre soldatene, som bare løp opp av den grøfta da.
Jeg skjønte at vi ble tulla med, og at det ikke ville bli sprengt noen sprengning da.
Siden befalet begynte med det her tåregass-greiene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom opp av grøfta, så så jeg det, at for eksempel Skjellum og Sundheim, de tok bare kaldt på seg gassmaska, som om de hadde vært med på noe lignende før, omtrent.
Men det tenkte ikke jeg på, engang.
For vi var jo vant til å være i gassbua, (for å teste hvor godt vi tålte tåregass, (eller CS-gass, som det ble kalt), vel), og der måtte vi jo ta av oss maska.
Så jeg tenkte av en eller annen grunn ikke på det å ta på meg gassmaska, som en mulighet, engang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg så at Skjellum og Sundheim, (og en del andre soldater), ikke løp opp av grøfta, (men rolig tok på seg gassmaska istedet).
Så skjønte jeg det, at jeg antagelig gjorde noe feil da.
Og jeg syntes også at vi ble fælt kødda med, av befalet, (for å si det sånn), på den her øvelsen.
Så jeg gikk bort til ved der troppsbefalet vårt stod, for å prøve å skjønne noe mer, av hva som foregikk, da.
Og der hørte jeg at troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, (som jeg ikke husker hva egentlig het), og sersjant Dybvig, prata sammen.
‘Hva med Ribsskog’, (eller noe), sa Kalesj-Bjørn.
‘Ja, han har minus på psykisk han’, (eller noe), svarte Dybvig.
(Noe som jeg vel også hadde sett på et legekort, eller noe, tror jeg, en gang som vi fikk en sprøyte, eller noe, kanskje.
Og som jeg lurer på om kan ha vært på grunn, av at jeg skrev på skjemaet, som vi skulle ha med oss på sesjonen, at min mor og morfar, var sinnsyke, (som min far svarte, at de var, da jeg spurte han, da jeg dreiv og fylte ut det her skjemaet), som jeg skrev om, i Min Bok)).
Og så, gikk jeg litt bort igjen, for jeg skjønte vel det, at troppsbefalet prata sammen da, og ikke var så klar for å forklare meg, om hva som foregikk, (i det kaoset, som man vel må si, at det var der, da).
(Og jeg ble vel overrasket, over at de prata på den måten sammen, om meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste dagen, av førstegangstjenesten.
Så skulle vi skrive på et skjema, om vi mente at vi hadde fått noen varige skader, av førstegangstjenesten.
Og dette skjemaet, det skulle vi fylle ut i kantina, og levere til ei kantine-dame, (av en eller annen grunn).
Jeg kom på det, at jeg jo hadde fått en frostskade, på øret, på vinterøvelsen.
Og noen hadde kanskje sagt, at de tulla med de soldatene, som skreiv på skjemaet, at de hadde fått varige men.
(Noe sånt vel.
Det hendte at det gikk en del forskjellige rykter, om forskjellig, rundt i militærleiren.
Så det var ikke så lett å vite alltid, hva man skulle tro).
Så jeg var litt i tvil, om hva jeg skulle krysse av, på det skjemaet.
Så jeg spurte noen av de andre soldatene, som stod nærmest.
Og da sa en, at bare kryss for at du har fått varig skade da.
Så jeg gjorde det.
Så det er ikke sånn, at når jeg sender klager til Forsvaret nå, på at jeg fikk frostskade, når jeg var inne til førstegangstjenesten, her fra England.
Så er det ikke sånn, at dette er noe nytt, egentlig.
For jeg kryssa av på det skjemaet, som vi skulle krysse av på, den siste dagen av førstegangstjenesten, i juni 1993, at jeg hadde fått en varig skade, av å være inne til førstegangstjeneste da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del fler ting, som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en Facebook-melding til Ragnhildsløkken, fra militæret, som bl.a. er en tidligere håndballspiller, fra Elverum
PS.
Her er mer om Oppland Regiment, som jeg klarte å fullføre tjenesten i, og få vernepliktsmedaljen fra, selv om jeg var en tynn og spinkel ung mann, etter å ha bodd alene fra jeg var ni år, og etter å ha nesten ikke gått på ski, siden jeg måtte flytte fra moren min, i Larvik, som ni-åring:
-
Terningmoen var nok et rottereir. (In Norwegian)
Folk trodde kanskje at spionene, eller ‘spionene’, i dataavdelingen på Terningmoen militærleir, var de eneste snodige folka, på Terningmoen.
Som jeg skrev om i den forrige bloggposten.
Men neida.
Vi hadde også en troppsjef, vår andre troppsjef, som vi fikk rundt påsketider 1993.
Han var fra Elverum.
Og på den tida her, så hadde jeg stillingen Geværmann 1 på lag 2, i tropp 1.
Og på laget vårt, så var det en fra Elverum som het Ragnhildsløkken.
De hadde noen ganske snodige navn oppi der.
Så han ble vel kalt Ragnhild, tror jeg.
Men men.
Samme det.
Mer da.
Jo han Ragnhildsløkken da.
Som spilte håndball vel.
Han forklarte det, at han nye troppsjefen vår, han gikk under navnet ‘Kalesj-Bjørn’, (han het Bjørn da), i Elverum.
Det var fordi han hadde rappa kalesjen, av en bil en gang.
For han skulle ha kalesjen på sin egen bil, eller noe.
Så han gikk visst bare under navnet ‘Kalesj-Bjørn’, i Elverum.
(Nå husker jeg ikke hva han Kalesj-troppssjefen het til etternavn nå, men han første troppsjefen vi hadde het Frøshaug.
Men han ble noe i staben, adm. off., eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så Terningmoen må nok sies å nesten ha vært et rottereir, vil jeg si.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og da jeg hørte det her, så begynte jeg å spre det til resten av brakka.
Så jeg fortalte det til hele lag 1, (på rommet dems, som var vegg i vegg), som var mye Oslo-folk osv.
(Thomassen fra Bøler osv., og Pettersen fra Fredrikstad, og ihverfall to andre Oslo-folk, som jeg ikke husker hva het nå).
Men dem ble så rare i maska.
Og dem syntes visst ikke det var så morsomt.
Så da fortalte jeg det ikke til lag 3.
Men lag 3, med Warming og dem, det hadde vel kanskje blitt litt vel svett, å drive å fortelle rykter til dem og.
Det er mulig.
Så sånn er det.
PS 2.
Staben og kanonlaget.
Om jeg ikke hadde tenkt å fortelle dem om ‘Kalesj-Bjørn’ og.
Vel, jeg trokke det.
På staben, eller hva det rommet dems het, som var bortafor lag 3 igjen.
Der var han Øverland, tropps-assistenten og Løvenskiold, og dem.
Jeg tror kanskje Øverland hadde gått å sladra.
For jeg husker han var ganske kamerat med Frøshaug, hvis jeg husker riktig.
Og, tropps-assistenten, han får jo til daglig ordre fra troppsjefen, så han var kanskje ikke den riktige personen å si fra om sånt til.
Siden han nok hadde sagt fra hvem som sa det.
Det ville nok betydd problemer, vil jeg tro.
Men lag 3, dem hadde jeg nok sagt fra til, hvis ikke han høye lagføreren, (jeg husker ikke hva han het), Quigstad?
Noe sånt.
Fra Oslo Vest vel.
Hvis ikke han hadde blitt så rar i maska, så hadde jeg nok fortalt det til lag 3 og.
Men da måtte jeg liksom gått forbi Ragnhildsløkken og lag 2 igjen, som for det meste bare stod der dem stod et minutt før liksom.
Så det droppa jeg.
Og kanonlaget?
Hvorfor gikk jeg ikke til nabo-brakka for å fortelle det her om Kalesj-Bjørn, til kanon-laget?
Nei, dem hadde en lagfører, som het Davidsen, og som omtrent var fascist, eller noe, vil jeg si.
Han ble skikkelig furten, fordi jeg klarte skiskytter-merke, og ikke han klarte det.
Så da lagde han poeng av, på tropps-oppstillinga, at det var lettere å ta merke, den gangen jeg gikk, (for jeg hadde hatt vakt, eller noe, under den første avviklinga, av skiskytter-merke da).
Og han var liksom sånn veldig sjefete og nesten som en fascist, vil jeg si, at det virka som.
Jeg syntes han hadde for mye kustus på kanonlaget sitt.
At folka der hadde ikke noe dem skulle ha sagt liksom.
At dem ble ikke behandla som voksne folk da.
Mens, på lag 1, 2 og 3, må man vel si.
(Med untak av nestlagfører Henriksveen på lag 3).
Så ble vel folk behandla litt bedre, vil jeg si.
Han Henriksveen var også en sånn ‘fascist’-type, som begynte å dytte til meg, med noe han holdt i, på en øvelse en gang, og sa ‘gå da’, osv.
Men han har var ikke så høy i hatten, i starten av året.
Da husker jeg at han grein på oppstillingsplassen, under begynnelsen av rekrutten, for han ville ikke klippe håret sitt, for han var modell, sa han, til sersjant Breial, ble han kalt.
Hva het han da.
Han het noe nesten som Breial.
Noe sånt.
Man kan ikke huske alt.
Men men.
Og lagfører, på lag 2, vårt lag, Bricen, (broren til Silvanny Bricen fra TV-Norge og sånn, venninne av Mette-Marit visstnok, har jeg lest).
Han Bricen, han var ikke helt på høyden, han heller, vil jeg si.
En gang skulle han ha slåsskamp mot meg, på rommet osv.
Og dem arrangerte boksekamper osv., og jeg måtte være med, selv om jeg egentlig ikke ville.
Men jeg var nyest på laget, så jeg fikk en del tyn da, som jeg regnet med var på grunn av det.
Jeg var på lag 2 i begynnelsen og.
Men etter rekrutten, så søkte Paulsen, på geværmann 2, som jeg var.
Så da ble Paulsen geværmann 2.
Fra Kløfta.
Men han bare gikk og ‘dassa’ nesten, eller hva man skal kalle det, det andre halvåret vel.
Eller hva man skal kalle det.
Han var ikke med troppen og på skytebanen og på øvelser og sånn.
Han fikk noe sånn ikke-stridende tjeneste, vil jeg si.
Det var sånn, at da vi skulle på vinterøvelse.
To uker nesten vel, på fjellet, i mange minusgrader, ved Lillehammer.
Da bare sa Paulsen til sersjant Dybvig, at han ikke ville være med.
Så slapp han å bli med.
Men Dybvig, han var flink til å skjønne det, når folk ikke var helt på høyden.
Sånn som når jeg ikke ville være med på stenginga av stortinget, og stå parade i Karl Johan, igjen, våren 1993.
Da spurte Dybvig, om jeg heller ville være med på Forsvarets dag, i Elverum, og skyte med ‘miles’, noe sånn laser-greier, som man setter på ag-en.
Og det ville jeg da.
For kongen, han hadde sett så stygt på meg, under åpninga av det samme stortinget da, høsten før.
Og jeg hadde også lagt på meg en del kilo.
Så jeg fikk helt ny perm-uniform.
Og jeg var ikke så flink til å stryke bukser.
Så den uniformen ble ikke så fin.
Og jeg hadde heller ikke hatt tid til å sy på Birkebeiner-merket, på uniformsskjorta, siden jeg fikk ny skjorte.
Men Bricen, han hadde heller ikke det merke på skjorta.
Det var fordi at han var ‘neger’, sa han fra oppi Vågå, Skjellum.
Så han slapp da.
Men Bricen sa en annen gang, at han var bare mulatt, eller noe.
Han sa vel at oss mulatter, er så flink med damer, eller noe.
Noe sånt.
Og han hadde visst blitt jaget gjennom Oslo, av noen med kjetting, ut av bilvinduet.
Og en annen gang, så hadde ei nabokone betalt han for sex, sa han.
Og noen trodde også at det var Bricen, som det var bilde av i Cupido, eller hva det bladet het, som noen i troppen kjøpte.
Så det var mye rart.
Så da hadde ikke jeg så lyst til å dra på steninga av Stortinget, våren 1993, uten Birkebeiner-merket på skjorta.
For jeg hadde brukt for lang tid på å stryke buksa, for det fikk jeg ikke til.
Jeg var kanskje litt sånn nervøs, for han kongen, som så så stygt på meg, forrige gang vi stod parade i Karl Johan.
Det er mulig.
Slutta orden, var heller ikke min sterkeste side, å ta gevær på skulder og sånn, i takt, med resten av kompaniet.
Men skyting med ag og sånn, det var mer min ting.
Og sånt her skjønte nok Dybvig, tror jeg.
Så han var ikke så dum.
Men jeg så bilde av han på nettet nå, med skjegg og sånn, så nå lurer jeg på om han har forrandra seg.
Det er mulig.
Hvem vet.
Så det er mye rart.
Det er sikkert.
PS 3.
Og noen fortalte meg, at noen hadde vært råtne mot han Warming, som var lagfører lag 2.
Det var i treningshuset, med vekter og sånn.
Så hadde Warming spurt om han kunne få sparre litt, eller hva det heter, i boksing da.
Mens han vel egentlig dreiv på med noe annet.
Så var han som dreiv med boksing.
Han var egentlig veldig god i boksing.
Så han bare slo ned Warming, rett ned.
Enda Warming bare skulle prøve.
Så det kan ha vært noe plott, muligens.
Jeg fikk en dag ekstra fri, i påskeferien, for å lage regnskapsprogram, på data, for firmaet til Øystein, tremenningen min fra Lørenskog, og Glenn Hesler.
Automatfirma.
Og da måtte jeg ha møte med velferdsoffiser, eller noe.
Og jeg hadde søkt om tre dager fri vel.
Men jeg fikk en dag fri.
Noe sånt.
Og da skulle Warming også ha møte.
Om noe økonomi-greier.
For de skulle bygge ny flyplass, på Gardermoen, hvor Warming var fra da.
Og da måtte de rive huset dems, eller noe.
Så da ville Warming ha lån fra militæret, eller noe da.
Men jeg tror ikke han fikk det.
For han hadde ei forlovede, eller noe, som også bodde der, tror jeg.
Så det var ikke bare bare, tror jeg, for dem som bodde på Gardermoen, det er mulig.
Men det var vel noen regler man måtte lese med liten skrift da, som forklarte om sånne her ting.
For jeg tror ikke han Warming fikk noe økonomisk støtte, av militæret, det er mulig.
Jeg traff Warming et par ganger i Oslo, på 90-tallet.
Den siste gangen, på Burger King, nederst i Karl Johan.
Da jobba Warming med å gå på Oslo kai, med noe vakthold, eller noe.
Og han hadde pause på Burger King da, på kvelden.
Jeg var der vel etter jobben.
Første gangen jeg prata med han, da var han blid.
Men på Burger King der, så var han ikke så blid da.
Jeg tror han klagde litt, over at han måtte gå der aleine og ha vakt, på havna i Oslo da.
Så det var kanskje ikke den kuleste jobben.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Men han hadde nok familie og sånn, mener jeg han sa.
Så han klarte seg nok.
Selv om han hadde problemer i militæret, med økonomien osv.
Så sånn var det.
