PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Kåre Kristiansen (min morfars oppvekst-kamerat som seinere druknet og som min morfar da prøvde å redde)
-
Mer om min morfar Johannes sin barndoms-kamerat (som han prøvde å redde fra drukningsdøden, i voksen alder). Fra Akershus Arbeiderblad 11. juli 1956
https://www.nb.no/items/dd95aad8138f64ecfb463ffdd16bddda?page=3&searchText=%22K%C3%A5re%20Johan%20Kristiansen%22PS.
I min morfars reiseskildring (fra samme år): ‘Over sjø og land gjennom tre riker’.
Så forklarer min morfar, at han kun dykket, et par ganger, etter sin oppvekst-kamerat.
Og det kan muligens ha vært på grunn av, at min mormor Ingeborg (som var danskfødt) satt i båten.For bestemor Ingeborg (som døde i 2009) ble lett hysterisk.
(Sånn som jeg husker det).
Så hvis min morfar hadde vært under vann, i mer enn 20-30 sekunder.
Så ville kanskje min mormor begynt å mene, at min morfar også var død.
Og så kanskje skrike dette, inn til folk på land, osv.Og hvis min morfar så likevel dukka opp.
Så ville min mormor kanskje slå han i huet, med en åre, for å ikke virke dum.
(Noe sånt).
Det var noe lignende, på onkel Martin (som er Johannes og Ingeborg sin sønn, og min mors lillebror) sin gård i Kvelde, våren/sommeren 2005.
Jeg var ikke helt på høyden, mens jeg bodde på den gården, siden at jeg egentlig ikke, hadde noe sted å bo.
Så det ble til at onkel Martin (og hans samboer Grethe Ingebrigtsen) hersja mer og mer med meg, for hver uke/måned som gikk.
(Må man vel si).
Og det var også veldig kjedelig der.
Og jeg lot Martin handle en del øl/sprit, på mitt Visa-kort (som var ganske fullt, av mitt studielån, som jeg tok med meg fra England (uten å betale til University of Sunderland, som tulla på flere måter, når det gjaldt bolig, osv.)).
Og en gang (dette var antagelig i juni eller juli) så svømte jeg i tjernet til onkel Martin.Og da var han og hans leieboer Thor (som bodde i tjern/sagverk-hytta) ute og rodde på tjernet (sammen med Martin) i en ganske stor gummibåt.
(Var det vel).
Og da prøvde Thor, å slå meg i huet, med en åre, da jeg kom opp til overflaten.
(Etter å ha prøvd å dykke, til bunnen av tjernet.
Noe jeg ikke klarte (i fylla).
Men så har jeg bare svømmeknappen.Jeg har ikke noen av de mer avanserte svømme-ferdighetsmerkene (som min morfar fikk seg, da han jobba som rådmann i Nord-Norge).For å si det sånn).
Så det var nesten som noe fra da bestefar Johannes sin kamerat drukna (i Leirsund, i 1956).
(Må man vel si).Dette har jeg vel forresten skrevet om, i Min Bok 8.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var også sånn, en sommer, to-tre år tidligere.
At Martin og Grethe ville at min yngre halvbror Axel og jeg skulle besøke de.
(Dette var vel etter at jeg var i London, sommeren 2003.Noe sånt).
Og da dro Martin oss med, på svømmetur (alle fire) fra Løvås-stranda (eller hva det heter) og over til Døløya.
Og det var en litt drøy svømmetur.
Selv om jeg har svømmeknappen.
Så kunne det ha gått galt.
(Hvis jeg hadde vært i dårligere form.
For eksempel).
Vil jeg si.
Jeg pleide å drive med svømme-trening litt, i Oslo.
(Hvor jeg bodde fra 1989 til 2004).Men (som på Bislett Bad) så var det ofte nærgående homser, i bassenget.
Så å trene svømming regelmessig.
Det ble uaktuelt.
(For å si det sånn).Det var mer sånn at jeg svømte kanskje en gang (eller maks to ganger) i året, i snitt.
(Noe sånt).
Iløpet av de femten årene jeg bodde i Oslo.
(Og da var jeg på enten Frognerbadet, Tøyenbadet eller Furuset Bad (i tillegg Bislett Bad, som lå bare et par steinkast unna St. Hanshaugen, hvor jeg bodde fra 1996 til 2004).
For å si det sånn.
Det var min tidligere stefar Arne Thomassen (og min onde stemor Haldis sin venninne Solveig Rasmussen).
Som ville at jeg skulle trene svømming (av en eller annen grunn).
Sånn som jeg husker det).
Jeg trente oftere på treningsstudio (og andre ting som tennis, badminton og bedrifts-fotball).
(Husker jeg).
Så det å bare dra med folk på, å svømme, ut til en øy (som lå 200-300 meter unna) på den måten.
Det var litt drøyt.
(Må jeg si).
Og å svømme i Farris-vannet (som er et kjent drikkevann).
Det er kanskje ikke så populært.
(For å si det sånn).
Ihvertfall ikke når det gjelder onkel Martin.
(Som sjelden vasker seg.
Ifølge hans tidligere samboer Grethe Ingebrigtsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Dette var visst en oppvekst-kamerat av min morfar. Og min morfar skriver om dette dødsfallet i sin reiseskildring: ‘Over sjø og land i tre riker’. (Fra Akershus Arbeiderblad 11. juli 1956)
https://www.nb.no/items/dd95aad8138f64ecfb463ffdd16bddda?page=0&searchText=%22stampetjernet%22PS.
Her er mer om dette (fra Vesteraalens Avis 5. september 1956):
PS 2.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 8.
Så var det en lignende episode, våren/sommeren 2005.(Da jeg bodde på gården til onkel Martin (min morfars sønn) og Grethe Ingebrigtsen, i Kvelde).Gjennom min morfars mor (Helga Ribsskog f. Dørumsgaard) så har vi slekt i Rennebu.Og det var et evig renn, av besøk, på Løvås gård, denne våren/sommeren.
(Husker jeg).
Og en av besøkerne, var en kar (Martin sin kamerat) fra Østfold.
(Dette var han som kalte Martin for: ‘Ribsskauen’.Sånn som jeg husker det).Og han kameraten drukna visst nesten (det var vel sånn at Martin måtte redde han) mens han og Martin dreiv med ‘nachspiel-svømming’ (som Martin hadde invitert kameraten til å bli med på) i et tjern, som Martin muligens hadde demmet opp selv, på/ved gården.
(Ihvertfall så var det et tjern der.
Muligens i forbindelse med et tidligere sagverk.Som visst tidligere lå, noen hundre meter nærmere Farris-vannet.
Mener jeg å ha sett på et kart en gang).Så man kan kanskje lure på, om det egentlig var sånn, at min morfar (som var kjent som en rådmann,s om tok alt som var, av svømmemerker, på fritiden, oppe i Nord-Norge) drepte sin tidligere uvenn/kamerat.
Hm.
Eller om det var storebroren (lensmann/statspoliti Øivin Ribsskog) som drepte denne romerikingen (Kåre Kristiansen).
For at min morfar skulle få skylda.(Noe sånt).
Øivin Ribsskog sine barnebarn (mine tremenninger) Samasati Margrete osv., nekter å svare meg, på fjesboka, osv.
Så det kan muligens ha vært noe sånt.
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Det kan kanskje ha vært sånn, at da min morfars oppvekst-kamerat hørte, at min morfar hadde blitt rådmann, i en av de største kommunene (Hadsel) i Nord-Norge.
Så følte han seg så mislykka.
At han tok selvmord, ved å svømme, til at han ikke orka mer.(Noe sånt).
Eller om det var sånn, at min morfars oppvekst-kamerat hørte, at min morfar var tilbake, i heimbygda.
Så dro han til tjernet (som i gamle dager).
For å overraske min morfar.
Men så var det kanskje sånn, at min morfar, liksom skulle se, på hver stein, på veien.
(Som sin onkel Asbjørn Dørumsgaard.
Som var Romerike-dikter).
Og så ble min morfars kamerater kalde/frosne, da.
Og så gikk det galt.(For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Som jeg har blogget om tidligere.
Så var det sånn, at min morfar, var sykmeldt, en lang periode, fra sin jobb, som rådmann (i Hadsel).
(En rådmann-vikar ved navn Glad, ble ansatt.
Noe sånt).
Og det kan kanskje ha vært på grunn av denne drukne-episoden.
(Tenker jeg nå.Og at min morfar ble litt deprimert/melankolsk, på grunn av dette dødsfallet.
Og så tålte han kanskje ikke mørketida så bra, da.(For å si det sånn).Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Som jeg har blogget om tidligere.
Så var det sånn, at uansett hva min morfar sa (på 70-tallet, i Nevlunghavn) så syntes jeg bare at det var morsomt.(Selv om han en gang sa til meg (foran min lillesøster Pia) med sin svake/hese piperøyke-stemme:
‘Du din tater, du din røver’.Noe sånt).Jeg trodde at det bare var tull/tøys.
(Siden at min morfar noen ganger kunne være litt barnslig/tøysete/vittig.For å si det sånn).
Men det er mulig, at min morfar, ble litt spak, etter dette dødsfallet.
Og han liksom ikke klarte, å manne seg opp lenger, da.
(Det var visst også sånn (på 60/70-tallet) at min morfar kjørte utfor en skråning, på Hurumlandet.
En gang min mormor ikke ville sitte på lenger (når de kom hjem fra Syden).
Siden at min morfar var så trøtt.
Var det vel).
Så det kan kanskje ha vært sånn, at min morfar, ble spakere, i årenes løp.
(Noe sånt).
Og jeg har tidligere blogget om, at det ikke var sånn, at min morfar viste meg (og min lillesøster Pia) sin hjembygd.
(Eller at han (eller min mor) tok oss med.For å hilse, på min oldemor Helga Ribsskog f. Dørumsgaard.
Som levde, til et stykke ut på 70-tallet.
Var det vel).Og det kan kanskje ha vært på grunn av denne druknings-ulykken (tenker jeg nå).(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.