Stikkord: Karianne (Fra Arvato)

PS.

Det var hun Karianne, som var en kollega på Arvato sin Microsoft produktaktivering, som tipsa meg om det, at det var mulig å svømme osv., på dette hotellet.

(For jeg pleide å svømme mye, da jeg studerte ved University of Sunderland).

Jeg skygga unna det, i en tre-fire års tid, for jeg var ikke helt sikker på hvor fint det hotellet var.

For det pleide ofte å stå ungdomsgjenger utafor det hotellet om kvelden, i helgene osv., husker jeg.

Men men.

Men det er visst et sjamerende hotell, som nok har sett sine beste dager, men likevel.

Det er kanskje et artig hotell å dra på, som har sin sjarm kanskje, iforhold til de nye hotellene, (som det er flust av her i byen nå), og som kanskje er litt stivere og mer strømlinjeformede.

Men jeg har ikke vært i lobbyen engang, på det her hotellet, så jeg kan ikke si noe sikkert.

Men en gang, så måtte jeg gå ut en annen vei, for treningsstudioet hadde stengt, og jeg var litt treig med å bli ferdig å trene.

Og da måtte jeg gå gjennom en pub, som lå i første-etasjen på hotellet. ut mot en sidegate.

Og den puben virka helt ok må jeg si.

Som et sted som er litt laid-back, kanskje.

Hvem vet.

Men jeg har lest både dårlige og bra tilbakemeldinger for dette hotellet, på nettet.

Men det er visst noe for seg selv, ihvertfall.

(Og jeg går jo forbi noen av gjestene ofte, til det hotellet, når jeg skal trene.

For det er samme inngangen.

Og de er ofte pene i tøyet, må jeg si.

Så det hotellet er nesten litt glamorøst også, (eller ihvertfall litt snobbete), synes jeg det virker som.

(Ihvertfall så pleide nok dette hotellet å være ganske glamorøst, synes jeg det virker som.

Og de har sikkert gjester, som kommer igjen år etter år.

Så de har nok mange vanskelige gjester der.

Det blir liksom som Rimi Nylænde, på Lambertseter, hvor jeg var butikksjef, dette hotellet, tror jeg.

Rimi Nylænde, var Balstad, og var en viden kjent butikk.

Og kundene som handla der, var vant til å ha kjempebra standard, og var litt snobbete og bortskjemte da.

Så derfor måtte vi prøve å holde butikken ryddig og bra, selv om vi vel ikke fikk så mye skryt, selv om butikken kanskje var en Norges mest ryddige og oversiktlige Rimi-butikker, på sitt beste.

For de kundene som handla der, var stort sett fra Nylænde og Marmorberget borettslag osv., og hadde handla der i alle år, og ville nok helst ha det til, at ingenting var så bra som Balstad, som drev der, da Lambertseter nok var på sitt mest snobbete da, da det virkelig var status å bo der, (siden det var Norges første drabantby).

Så noe sånt var nok dette, hvis jeg skulle gjette.

Så sånn var nok det).

Selv om noen klager mye, på nettet, over ting som ikke virker og sånn.

Men hvis man har lyst til å bo på et skikkelig britisk hotell, så tror jeg dette hotellet kan være tingen.

De nye hotellene, (som helt sikkert er kjempefine), de er vel mer strømlinjeformede, og nesten masseproduserte vel.

Så hvis man drar på de nye hotellene, så kunne man vel like gjerne dratt på hotell i New York eller Frankfurt, kanskje.

Mens på dette hotellet, så tror jeg at man merker at man er i Storbritannia.

Så hvis man reiser til Liverpool, og ønsker å ha en britisk ferie, så kunne kanskje dette hotellet vært aktuelt.

(Nei, jeg får ikke rabatt på treningsstudioet, for å skrive dette.

Men det lå sånne postkort der, da jeg var ferdig å trene igår, så jeg tenkte jeg kunne ta med et, og da må jeg nesten skrive noe og).

Det finnes sikkert også noen medarbeidere der, som er litt som han John Cleese vel, i Hotel i særklasse, (hvis det var han), etter å dømme fra tilbakemeldingene jeg har lest på nettet.

Men men.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

De som bodde på Lambertseter, ble jo eldre og eldre.

Og jeg hadde jo jobba som vanlig medarbeider, aspirant og assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996.

Og da var det et eldre ektepar, som var nesten som briter, de var ganske snobbete.

Og de likte å slå av en butikkprat da, med lederne i butikken.

Og da måtte man være høflig osv., for de hadde handla der i alle år, og de var vel vant til en mer gammeldags tone, enn den moderne, og litt røffe tonen, som var i Oslo, ihvertfall på 90-tallet, (den såkalte Oslo-tonen).

Men jeg hadde jo en mormor, Ingeborg Ribsskog, som jeg har skrevet mye om på bloggen, som døde ifjor sommer.

Og som var fra adelsfamilier, osv., i Danmark.

Og jeg og søstra mi, vi var ofte på søndagsbesøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, på 70-tallet.

Og på 80-tallet, så adopterte nesten min fars foreldre meg, for jeg fikk ikke lov å bo hos hans nye dame, Haldis Humblen, av en eller annen grunn.

Så jeg var ikke redd for eldre folk, som hadde en gammeldags tone.

For jeg var vant med å prate med mine besteforeldre, en god del, (og få kjeft av dem), som var fra adelsfamilier, osv.

Men distriktsjefen min, Anne Katrine Skodvin, (som var sjefen min i 1998, de første månedene jeg var butikksjef).

Da han eldre karen, i det ekteparet, kom bort til meg og Anne Katrine.

Så hadde han blitt sykelig, på de årene, som var gått mellom 1994 og 1998.

Så han så ganske pjusk ut, og klarte nesten ikke å få sagt noe.

Så Anne Katrine gjorde seg tøff i trynet, og bare spytta ut noe edder og galle nærmest.

(Han eldre karen trodde nok kanskje at hun var tidligere butikksjef der Elisabeth Falkenberg, (som var lesbisk, men det visste nok ikke han), men som han var på bølgelengde med, (såvidt jeg husker), og som han kunne sjarmere da).

Hu trodde kanskje at han var en alkoholiker, hva vet jeg.

Men jeg kunne nesten ikke begynne å ta over for Anne Katrine, og rette på henne.

Siden hun var sjefen min.

Så jeg sa ikke noe.

For hu var litt affektert, og begynte også å klage til meg, over ‘sånne kunder’, som han eldre karen da.

Så hu hadde ikke noe respekt for eldre folk, synes jeg.

Han så litt redusert ut og var nok syk, og var nok i 80-åra da.

Men jeg kjente de fra før, og de var veldig høflige og korrekte, egentlig.

Men Anne Katrine bare feide dem bryskt unna, når han ville ta en butikkprat da.

Og sa noe om ‘sånne kunder’.

Så Anne Katrine Skodvin, er nok litt som en fascist, vil jeg si.

For jeg syntes ikke at han kunden gjorde noe galt, han ville bare ta en butikkprat, som i gamle dager.

Det var kanskje en av de siste gangene, som han kunne gå i butikken, for han var kanskje døden nær, så syk og redusert som han så ut.

Han klarte ikke å være like elegant og veltalende som i sine yngre dager kanskje.

For Anne Katrine bare angrep han, før han fikk sjangsen til å imponere henne, med sine manerer og veltalenhet, (som jeg huska fra tidligere år, at han hadde. Nesten som en britisk gentleman, eller noe. Noe sånt. Og kona var også hyggelig. Men men).

Mer da.

Jo, så hun Anne Katrine Skodvin, er nok litt umoden og er nok ikke så i balanse, vil jeg si.

Hun er litt brysk og litt uhøflig og litt snar til å dømme folk, vil jeg si.

Hvis folk ser slitne eller syke ut, (som han eldre, høflige karen), så bare angriper hun, og får negative følelser, som hun ikke klarer å beherske, vil jeg si, (ihvertfall fra den episoden jeg kom på her).

Hun er kanskje litt pedofil, eller noe, siden hun så tydelig ikke liker eldre folk, som ser litt slitne og syke ut?

Hun er også sånn, at hun ser mye yngre ut, enn det hun er, hun Anne Katrine Skodvin.

Hvem vet.

Bare noe jeg kom på.

Men andre skjønner kanskje mer om dette, enn meg.

Det er mulig.

Jeg kan ihvertfall ikke helt gå god for hun Anne Katrine Skodvin, dessverre.

Så sånn er nok dessverre det.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Jeg skrev i det forrige PS-et, at jeg ikke var redd for de eldre og vanskelige kundene, på Rimi Nylænde.

Men hun Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, i 1994, hun sleit litt med noen av kundene.

Jeg var aspirant, på den tida der, (eller under opplæring til aspirant, eller hva det var).

Og hu Hilde, (fra Haugerud-området vel), hu fortalte meg det, at hu ikke kunne fordra ei dansk dame, som handla der.

Og det mener jeg må vært hu mora til Jan Henrik, aka. Janer’n, som jobba der heltid, da jeg ble butikksjef der, i 1998.

Så da måtte jeg prata med hu mora til Jan Henrik da, når hu var innom butikken, hvis hun spurte om noe, (som hun nok ofte gjorde, virka det som, på hu Hilde, ihvertfall).

For hu Hilda fiksa ikke henne.

Men jeg hadde jo en mormor, (bestemor Ingeborg), som også var fra Danmark, og som også var ganske konform, og som heller ikke hadde lagt seg til å prate norsk da.

Så jeg syntes de to ligna litt, egentlig, i måten de oppførte seg på.

Men men.

Men jeg kjente jo ikke hu mora til Jan Henrik så bra da.

Så det er mulig at jeg tar feil.

Og at det bare var språket deres som var likt, dvs. dansk, eller veldig danskpreget norsk.

Det er mulig.

Hvem vet.

Bare noe jeg kom på nå.