johncons

Stikkord: Karl Johans gate

  • Mer fra Oslo

    I dag, så har jeg vært på forelesninger, i et fag, som heter noe med Data Protection, på UIO sitt juridiske fakultet.

    Auditoriet, lå i et bygg, som heter Domus Academica, som ligger, ved Karl Johan, (rett ovenfor Nasjonalteateret).

    Og foreleseren, var fra Australia.

    Og det første han gjorde, var å rakke ned, på det ærverdige auditoriet.

    Siden at benkene var ‘fixed’, (altså ‘satt fast’), som han sa.

    Og han klagde på at det var mye støy, fra en saxofonist, utenfor.

    Og vi måtte hele tida rekke opp hånda, og svare på, om vi hadde lest den og den boka osv., da.

    Så det var nesten litt ‘Sovjetstat’ over det hele, (kan man vel kanskje si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Neste uke, så skal jeg visst på forelesning, cirka midt i Karl Johan. Ikke dårlig

    forelsning karl johan

    https://www.google.com/maps/place/59%C2%B054%2754.0%22N+10%C2%B044%2709.0%22E/@59.9149885,10.7352946,365m/data=!3m1!1e3!4m2!3m1!1s0x0:0x0

    PS.

    Her er mer om dette:

    da auditorium

    http://www.uio.no/studier/emner/jus/jus/JUR1630/v15/timeplan/index.html#FOR

  • En 17. mai, rundt årtusenskiftet, så dro Christell og Pia meg med, til denne puben, (3 Brødre), i Karl Johans gate. De ville sitte, i det vinduet her, (ut mot Karl Johan), og drikke øl. Jeg husker at folk som gikk forbi, glante på oss, (hvis jeg ikke tar helt feil). Etterpå, så ville Christell det, at vi skulle gå ned til Oslo S, og møte Christell sin svenske samboer, (og nåværende ektemann vel), Erik Mattias Lindblom vel, (som de bare kalte Mattias), som kom med toget, fra Sverige. Og etter at vi møtte han, så ble vi sittende på to puber, nede på Østbanehallen/Oslo S, i et par timer, (for Christell ville etterhvert at vi skulle ‘bytte’ pub igjen, etter at vi hadde drukket litt, (og spist noen chillinøtter), sammen med han Mattias, på pub ‘nummer to’)

    WP_20141015_382

    PS.

    Det som skjedde, mens vi tre ‘brødrene’, (eller hva man skal kalle Christell og Pia), satt, inne på den her puben.

    Det var ikke så artig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Christell, hu sa plutselig det, (mens vi tre satt, på bar-krakkene, ut mot Karl Johan der, og folk i 17. mai-finstasen, glante på oss, mens de gikk forbi).

    At jeg måtte gjenoppta vanlig kontakt, med min far, (i Drammen).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Men da fikk jeg sjokk, (husker jeg).

    Og jeg fikk såvidt stammet fram det.

    At Jan, Pia og Christell, jo hadde fortalte meg det, (etter å ha dratt meg med, til en restaurant), i Kristiansand, våren 1989, at min far, hadde misbrukt Pia, (da hu var barn).

    (Og at jeg da, (etter at de fortalte meg dette).

    Sa det, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), at jeg ville mer eller mindre, bryte kontakten, med min far.

    På grunn av dette).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Men da sa Christell det.

    At jeg også, hadde misbrukt Pia, (da hu var barn).

    Og da fikk jeg så sjokk, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si noe mer, (på en stund).

    (Jeg klarte såvidt å puste, liksom.

    Jeg kjente at det snørte seg sammen, i halsen, liksom.

    Mens folka gikk forbi, på gata utafor).

    For det hadde jeg aldri trodd, at jeg skulle få høre.

    At jeg hadde misbrukt Pia.

    Hvis det var noe sånt.

    Så var det noe i stil med å leke doktor, (vil jeg si).

    Og det hendte mange år, før vi ble kjønnsmodne.

    Og Pia og jeg er jo på samme alder cirka, (må jeg si), jeg er et år og fem måneder eldre, enn Pia.

    Og vi var like gode, (vil jeg si), når det gjaldt sånne ‘leke doktor-ting’, da vi var små.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 182: Mer om Alex-gjengen, med mere

    En gang, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var Erik Dahl innom der, med ei slank og flott brunette, (må man vel kalle henne).

    Og Erik Dahl sa vel hei, og stod en stund, utefor lagerdøra, til butikken, (mener jeg å huske).

    Og jeg kjente ikke igjen hu brunetta, (som jeg seinere fortalte, til David Hjort), selv om jeg husker at jeg syntes at hu så ganske fin ut da, (hvis jeg skal være ærlig).

    Men da jeg sa dette til David Hjort, (at jeg ikke visste, hvem hu dama, til Erik Dahl var).

    Så sa David Hjort noe sånt, som at: ‘Jo, det gjør du vel’.

    Men han sa ikke noe mer, da.

    Men nå, så lurer jeg på det, om hu dama, til Erik Dahl, var hu, som han var i lag med, den søndagen, i Karl Johan.

    Da lillesøstera til David Hjort og Linn Korneliussen.

    (Og også hu dama til Erik Dahl, vel.

    Men _ikke_ David Hjort sin kusine, Marion.

    Sånn som jeg husker det.

    (Selv om hu også var i Karl Johan der)).

    Ble angrepet av en tenåringsjente-gjeng, som jeg seinere har lurt på, om var Valkyria, (eller noe sånt).

    Siden denne jentegjengen, var så velorganiserte og militante da, (må man vel si), da de angrep, disse her damene, til David Hjort og Erik Dahl, (må man vel kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har jo skrevet om det, (i et tidligere kapittel).

    At mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var det en gang, en gjeng innom der, som spurte meg, om jeg kunne skaffe dem jobb, på Rimi Bjørndal.

    (Eller, ihvertfall en av disse folka, (i den gjengen), spurte meg om det, da.

    En litt lav kar, med mørkt hår, vel.

    Muligens den samme karen, som beskyldte meg, for å prøve å stjele dama til David Hjort, på den festen hos han, på Bjørndal, som jeg har skrevet om tidligere.

    Da David Hjort hang ut et norsk flagg, fra terrassen sin, (i Geviret, het det vel der)).

    Og denne gjengen, det var altså Alex-gjengen, da.

    (I tilfelle jeg ikke fikk forklart det så bra, tidligere i denne boken, da jeg skrev om nettopp den episoden).

    Og da, så svarte jeg jo det, at de ikke burde spørre meg, om jobb, på Rimi Bjørndal.

    Siden jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, da.

    Men når jeg tenker mer på det her nå.

    Så tenker jeg jo det, at det var rart, at han karen, i Alex-gjengen.

    Ikke heller spurte nettopp Alex, om jobb, da.

    For Alex jobbet jo, som assistent, på Rimi Sinsen.

    (Jeg husker for eksempel at han var med på Rimi sin assisterende butikksjef-båttur, sommeren 1998.

    Og en gang, som jeg var på butikksjef-møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen.

    Så dro jeg oppom Rimi Sinsen, og kjøpte meg en avis, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og da hilste jeg vel muligens på han Alex, fra Rimi Sinsen, som da passet på butikken, vel.

    (Noe sånt).

    Mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall.

    Selv om jeg nok da tenkte det med meg selv.

    At det måtte da være litt kjedelig, å jobbe i en butikk, som lå kun noen hundre meter, fra hovedkontoret.

    For daa var det sikkert mange ‘høye herrer’, fra Rimi, innom der, hele tida, tenkte jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg sa ikke det, til Alex-gjengen.

    At de heller burde spørre han Alex, om jobb, da.

    For på Rimi Bjørndal, så er det ofte mye å tenke på.

    Siden det er en veldig hektisk butikk, (som jeg har skrevet om, tidligere).

    Så når folk jeg veit hvem er, dukker opp der, så har jeg kanskje masse butikk-ting osv., i huet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en gang, (etter den nevnte nyttårsfesten vel), som jeg var på en fest, hos Alex, fra Rimi Sinsen.

    Så ble det skikkelig dramatikk, (husker jeg).

    For Alex, han begynte å kjefte skikkelig, på dama si, da.

    Fordi at en ved navn Abba vel, (en mørkhudet kar), hadde blitt fornærmet, på Alex.

    (Noe sånt).

    Og dette ble som en skikkelig scene da, (husker jeg).

    Alex sin samboer-dame, (var hu vel), det var forresten ei skikkelig pen og slank dame, i begynnelsen av 20-årene, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og hu måtte tåle å bli skjelt ut skikkelig da, av han Alex.

    Og jeg syntes at dette ble veldig pinlig etterhvert, husker jeg.

    Men jeg sa ikke et ord, da.

    For skjedde akkurat da jeg egentlig skulle gå.

    Men jeg stod og venta, på David Hjort, (og muligens også Melina da, hvis hu var der).

    Men David Hjort, han var vel inne på kjøkkenet der, og ‘babla’ om noe greier, da.

    (Mens den her kjeftinga foregikk).

    Noe sånt.

    Men denne kjeftinga, (fra han Alex), den var som noe tatt ut fra finsk fjernsynsteater da, (må man vel nesten si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Abba, det var forresten en kar, som jeg hadde hørt om, tidligere.

    En gang, som David Hjort, hadde dratt meg med, ut på byen, mens jeg jobba som asistent, på Rimi Bjørndal, (tror jeg at det må ha vært).

    (Så dette må vel ha vært, i 1998, en gang, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og da, så ble det nesten slåsskamp, nederst i Karl Johan, (husker jeg).

    (Der hvor Valkyria, eller hvem der var, angrep damene til Erik Dahl og David Hjort, et par år seinere, da.

    Var det vel).

    Og fra den episoden, rundt 1998.

    Så husker jeg det.

    At David Hjort prata med ei dame.

    Som vel må ha vært enten hans daværende samboer Heidi fra Nord-Norge, eller han søster, nemlig Venevil.

    Om ‘å ringe Abba’.

    Så Abba, det var liksom en kar, som var god til å slåss, (og som hadde trent kampsport vel), som David Hjort tenkte på å ringe til, hvis han nesten havna i bråk, på byen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av David Hjort sine seinere samboere.

    Nemlig Melina Jørgensen, (fra Ammerud).

    Hu så jeg jo først, sommeren 2002.

    Da jeg jobba, som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Bjørndal.

    Og David Hjort stakk innom, for å si hei, (eller noe sånt), vel.

    Og hadde med seg hu Melina Jørgensen, da.

    (Som vel kjørte dem dit, tror jeg).

    Og grunnen til at jeg begynte å tenke på, når jeg først så, hu Melina Jørgensen.

    Det er fordi, at jeg husker, en 17. mai.

    Som jeg feiret, sammen med både hu Melina Jørgensen og han Abba, da.

    Og det var i en park, vest for Ullevål, vel.

    En park som jeg ikke husker hva heter nå.

    Så jeg får sjekke litt, på Google Maps her.

    Jeg mener det var, ved Fagerborg kirke, at denne nevnte 17. mai-feiringa, fant sted.

    Så dette var vel i Stensparken da, ser det ut som, (for meg ihvertfall), på Google Maps, nå.

    Og Melina Jørgensen, hu var der, (husker jeg).

    Og David Hjort var der.

    (Det var jo han som hadde invitert meg dit.

    Som det jo alltid var.

    Må man vel si).

    Og Alex-gjengen var der.

    Og han Abba var der, da.

    Og Melina Jørgensen, hu begynte å oppføre seg skikkelig gammeldags, da.

    (Må man vel si).

    Mens disse i Alex-gjengen, de oppførte seg, som noe rølp da, (må man vel si).

    Og det ble sånn, (husker jeg), at jeg, liksom var den eneste mannen der, da.

    Og jeg måtte liksom oppvarte hu Melina Jørgensen, da.

    Mens de andre kara der, de var liksom var som en gjeng med gutter, da.

    Som liksom tulla, tøysa og skøya, da.

    Og mens jeg satt, på plenen der, og liksom prøvde å underholde, hu Melina Jørgensen litt, da.

    (Og var liksom som en gentleman, da).

    Så dukka han Abba opp ved siden av oss, da.

    Og da skvatt jeg vel til litt, (tror jeg).

    For David Hjort, han hadde jo fortalt meg om, (noen år før det her vel), om hvor flink, han Abba var, til å slåss, (og sånn), da.

    (Noe sånt).

    Og da, så begynte han Abba, (i fylla), å si noe sånt, som at: ‘Tror du at jeg har tenkt å sparke deg i trynet, nå?’.

    Noe sånt.

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For han Abba var så full, da.

    Og jeg hadde vel ikke drukket noe særlig.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle si, egentlig.

    For for meg, så var han Abba, en galning, som veldig god, til å slåss, da.

    (Fra sånn jeg skjønte det, fra det, som David Hjort hadde fortalt, om han Abba, tidligere da).

    Så jeg var nok litt på vakt, ovenfor han Abba, da.

    (Som var en albaner, (eller noe sånt), kanskje.

    Noe sånt).

    Så denne episoden, den ble som noe veldig, veldig rart, for meg, (husker jeg).

    Dette var nok den mest rølpete og mest harry-e 17. mai-feiringen, i Oslo, det året.

    (Husker jeg, at jeg tenkte).

    Siden Abba og Alex-gjengen sa og gjorde så mye rart, (i fylla), da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 45: #blablabla

    På slutten av 1997 en gang, (må det vel ha vært).

    Så inviterte David Hjort meg hjem, til ‘heimen’ til Heidi fra Nord-Norge, og han selv, på Bjørndal, da.

    (Dette var vel like i nærheten av der Vanja Bergersen bodde, (før hu flytta til bak slottet der), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Heidi hadde lagd taco, (mener jeg å huske).

    Og det her var vel første gang, som jeg hadde smakt taco, (mener jeg å huske).

    (Selv om jeg pleide å kjøpe burritos, noen ganger, i en mexicansk fast-food-restaurant, i en sidegate til gågate-delen av Karl Johan, mens jeg bodde på Ungbo, og hadde vært ute på byen, og venta på nattbussen, vel).

    Og det smakte godt da, (må jeg innrømme).

    For det var med salat og alt mulig, som skal være til taco, da.

    (Selv om favorittrettene mine egentlig vel var burger, pizza, kinamat, chilli con carne, pasta og kebab, da.

    Og sikkert mye mer, som jeg har glemt.

    Men jeg må innrømme at taco nesten hang seg på den lista, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det var den her gangen, eller om det var under et annet besøk, noen måneder seinere.

    At David Hjort hadde fått seg internett.

    (Som jeg selv hadde fått meg, cirka halvannet år tidligere, da).

    For David Hjort ville ha hjelp til å få internett til å virke, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg installerte modemet og sånn da, må det vel ha vært.

    Ihvertfall så installerte jeg programmet mirc, på PC-en hans da, (mener jeg å huske).

    Og etter det her, så pleide David Hjort å dukke opp, på irc da, omtrent hele tida.

    Så jeg måtte starte en irc-kanal, (nemlig #blablabla), for å ha et sted jeg kunne chatte med David Hjort på, da.

    For jeg ville ikke chatte med David Hjort, på #quiz-show, husker jeg.

    (Og message ble kanskje litt privat, da).

    Så jeg opprettet #blablabla, for å ha en irc-kanal, å chatte med bekjente på, da.

    For David Hjort, han dukka opp på irc.

    Og Glenn Hesler, han fikk seg også internett, og irc, på rundt den her tida, da.

    Så derfor begynte jeg å ha en irc-kanal, som het #blablabla, da.

    For at folk jeg kjente, som fikk seg internett, kunne finne meg der, hvis de ville chatte med meg, da.

    (For å liksom holde dem unna #quiz-show da, hvor jeg var op.

    For #quiz-show, det var liksom en seriøs kanal, da.

    Og jeg hadde mange sjefer og sånn, over meg på #quiz-show, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Altså, det var en del sånne ‘sjuende far i huset’-folk, på #quiz-show, da.

    For det var mange folk, som hadde vært med på å organisere #quiz-show, i mange år, før jeg dukka opp der, da.

    Og på #quiz-show, så var det også så mange regler, og sånn, da.

    Så man måtte liksom ta det litt rolig der, i begynnelsen der.

    Så for at de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, skulle få mulighet til å chatte fritt med meg, (og andre kjente av meg, og venners venner da, ble det vel etterhvert).

    Så opprettet jeg chattekanalen #blablabla, da.

    Hvor det ikke var så mye regler, og sånn.

    (Iforhold til #quiz-show, da).

    Så man kunne chatte fritt der, da.

    Men hvis man chattet fritt, på #quiz-show, så ble man kasta ut, av op-ene, (sånn som jeg selv var der), da.

    Så da hadde det isåfall blitt min jobb, å kaste ut for eksempel Glenn Hesler og David Hjort fra #quiz-show, da.

    Og det kunne det kanskje ha blitt vanskelig for meg, hvis jeg først kasta ut David Hjort, fra #quiz-show, den ene dagen, og så måtte jobbe sammen med David Hjort, på Rimi Bjørndal, den neste dagen.

    Så derfor opprettet jeg heller #blablabla, da.

    Og inviterte de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, til å henge der, da.

    (Hvis de ville chatte med meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som begynte å henge ganske ofte, på #blablabla.

    Det var Cilla, (Janniche Fjellhaug), fra Nattlandsfjellet, i Bergen.

    Hu hadde jeg bare begynt å chatte med, fordi at hu hang på #quiz-show, var det vel.

    Og så inviterte jeg henne, til å chatte, på #blablabla, da.

    Det var også Tosh, som også hang på #quiz-show, (eller noe sånt), da.

    Nemlig Torstein Bjørnstad, fra Trondheim.

    Og det var også Zera, som var ei jeg chatta med, på Dagbladet-chatt, etter at jeg kom hjem, fra ferietur, til Ayia Napa, (var det vel), sommeren 1998, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og hennes navn, det var Linda Wold vel, fra Halden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også mange andre folk, som var innom #blablabla, fra 1998 og ut på 2000-tallet, da.

    Men folk som jeg savna der.

    Det var Magne Winnem, og søstera mi Pia, da.

    De holdt seg til telefonen, da.

    Og det syntes jeg at ble gammeldags, på den her tida da, husker jeg.

    Men jeg ville ha syntes at dette hadde vært artig, hvis søstera mi og/eller Magne Winnem, hadde dukka opp, på irc og, da.

    Men Magne Winnem, han ville ikke chatte, på nettet, da.

    Og søstera mi, hu ville ikke ha internett, da.

    For hu ville ikke at sønnen hennes Daniel, skulle bli sånn, at han bare satt inne foran PC-en da, fortalte hu meg, en gang, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han brukte nicket Kazuya da, på irc.

    Og David Hjort, han tulla etterhvert mye, på irc, må man vel si.

    Og brukte nicket kong_anus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Axel, han begynte å bølle, på irc, da.

    Han sa på #quiz-show, (var det vel), en gang han var på besøk hos meg, da.

    Til en som kalte seg Pianoman, vel.

    At, ‘Pianoman: du skylder gitarmannen penger’.

    (Noe sånt).

    Så hva det var med Axel, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og Ove, han var også på besøk hos meg, for å teste internett da, (var det vel).

    For Ove, han møtte jeg en gang, mens jeg venta på bussen, (som gikk opp til St. Hanshaugen der), fra utafor Glassmagasinet, (ved Stortorvet der), da.

    Og da, så ble Ove med meg hjem, var det vel.

    Selv om jeg ikke hadde venta besøk, da.

    Og vel måtte rydde, da jeg kom inn døra der, etter jobben, da.

    Så det var nesten som at Ove spionerte på meg, (husker jeg).

    For hvorfor hang han rundt buss-stoppet mitt, ved Stortorvet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove chatta på nettet.

    Så skrev han sånn ‘chicka-babe’, (og sånn), husker jeg.

    Til noen damer som han chatta med, da.

    Og jeg lurte på om det var et uttrykk, som han hadde lært seg, i USA, (da han gikk på High School der), eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove skulle forklare hvordan han så ut.

    Så sa han at han hadde helt kort hår, da.

    Og når damene lurte på om han var skinnhead, (eller om det var nazist).

    Så forklarte Ove det da, (husker jeg), at han ikke var skinnhead eller nazist, men at han var som en sånn kul London-dude da, (eller noe), liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), da Ove var på besøk hos meg, at det skjedde mye rart, da.

    En gang, som vi drakk, hjemme hos meg.

    Så røyk Ungbo-sofaen, da.

    Ove ville nemlig at vi begge to skulle reise oss opp samtidig, da.

    Og så også sette oss ned samtidig, da.

    Og da knakk noen bærende elementer, inne i den Ungbo-sofaen, (husker jeg).

    Så den måtte jeg hive ned i kjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

    Men hvorfor Ove ville at vi skulle drive, med den her tøyinga, da.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var vel kanskje noe sabotasje, mot meg?

    Det var rart at Ove skulle henge på buss-stoppet mitt, ved Stortorvet også, (syntes jeg).

    Så det her var rimelig rart egentlig, da.

    Jeg tenkte vel bare at det var noe uflaks, da.

    Og tok det vel ikke det med sofaen så veldig tungt.

    Men når jeg tenker på det nå, så virker det litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, som Ove var på besøk hos meg.

    (Enten den gangen, som Ungbo-sofaen knakk, eller en annen gang).

    At Ove ble til en galning, (må man vel si).

    På samme måte som da han gikk, på utside av gjerdet, over elva Fossekleiva der, ved Berger-kafeen.

    Da vi som barn, (må man vel si), gikk til Berger-kaffen, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så begynte også Ove, å plutselig oppføre seg som en galning, på St. Hanshaugen der, da.

    Ove gikk nemlig, fra terrassen min, og over på terrassen til hu negerdama Sophia, som bodde i leilighet 304, (ved siden av meg), da.

    Og der ble han vel i en halvtime, (eller noe sånt), vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og så kom han tilbake, inn den vanlige døra mi, (altså fra gangen), da.

    Og sa at det satt ei jævlig fin, (eller om han sa ‘dritstrøken’), negerdame, i leiligheten ved siden av min, da.

    (Altså hu Sophia, som jeg overhørte, (gjennom veggen), at pulte der en gang, en nyttårsaften, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, da).

    Men jeg hadde vel vokst fra det, å gå over til naboleiligheten og sånn, i Rimi-bygget der.

    Det var jo derfor at jeg ikke hadde latt Leif Jørgensen slippe inn, i Rimi-leiligheten min, den første uka, som jeg bodde der.

    For jeg ville ha litt fri, fra Rimi, på fritiden min, da.

    Så jeg var ikke det minste interessert, i å besøke hu negerdama Sophia, da.

    For jeg hadde jo pult både hu So What-dama og hu Bærumsdama ganske mye, i den leiligheten, fra før av, da.

    Så hu nabo-negressa, hu kunne jeg godt la være i fred da, (syntes jeg).

    Men hva Ove tenkte med, da han holdt på sånn, (som en villmann eller galning), det veit jeg ikke.

    Selv om jeg selv vel også gjorde noe lignende, i Min Bok 2 en gang, da Magne Winnem bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Men det gjorde jeg bare, fordi at jeg så det, at noen andre der gjorde det, (på en fest, eller noe sånt), da.

    Men kanskje Magne Winnem kan ha hatt en finger med i spillet, på galning-oppførselen til Ove, tenker jeg nå.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det her mener jeg at må være en venninne, av Magne Winnem, som jeg ble presentert for, på Burger King, nederst i Karl Johan, under russetida

    venninne magne winnem vel

  • Min Bok 5 – Kapittel 5: Mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    En ting jeg glemte å skrive om, i Min Bok 4, (hvis jeg husker riktig), det var det, at hu Maylinn, som etterhvert flytta inn på Ungbo.

    Hu hadde en pakistansk venn, i 20-30-åra vel.

    Som en gang fortalte til meg, (i stua på Ungbo der), at han hadde jobba så mye, det siste året, så han hadde ikke rukket å følge med på klesmotene, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og meg, vi traff forresten Maylinn en gang, inne på Oslo City der.

    (Etter at ingen av oss tre bodde sammen på Ungbo lenger, da).

    Etter at Pia og meg hadde vært og besøkt mora vår, (som etterhvert flytta til Drøbak), eller noe sånt, kanskje.

    Og Pia gikk da bort til Maylinn, (som dreiv og hang inne på Oslo City der, må jeg vel si, at det virka som).

    Og begynte å prate lavt og alvorlig til henne, da.

    (Pia hadde ihvertfall et alvorlig ansiktsuttrykk, husker jeg).

    Og det var som at Pia liksom instruerte hu Maylinn, i noe, da.

    (Noe sånt).

    Det virka rart, det her, syntes jeg.

    Jeg visste ikke at Pia og Maylinn kjente hverandre så godt.

    Men de må ihvertfall ha hatt noen felles kjente, da.

    Som Pia liksom sladret om, eller noe, da.

    Eller om det var sånn, at Pia fortalte Maylinn, om hva hu skulle si eller gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Og Maylinn så ikke engang på meg, tror jeg.

    Og sa ihvertfall ikke hei eller smilte.

    Så jeg sa ikke noe til henne, da.

    Men så bare på det her, at Pia liksom dreiv og instruerte henne, da.

    Mens hu nesten hviska til hu Maylinn, da.

    (Mens Pia som sagt så alvorlig ut, som om at dette var noe viktig, da).

    Mens jeg stod like ved siden av dem, i et minutt eller to kanskje, mens Pia prata, da.

    Men uten at jeg kunne høre hva Pia sa.

    For Pia prata på en utydelig og intens måte, så jeg skjønte ikke noe av det her da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første natta, som jeg bodde, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Så lå vel Axel, (som hadde hjulpet meg å flytte), over på sofaen der, (mener jeg å huske).

    Og Axel, han sov lenge på lørdagen, (mener jeg at det her må ha vært), da.

    Så jeg gikk en tur ut, for jeg ville vel ikke vekke Axel, da.

    Og da gikk jeg også en tur ned Ullevålsveien og Akersgata.

    Og videre forbi regjeringskvartalet.

    (Som jeg også gjorde cirka en uke seinere vel, på kvelden, etter innflyttingsfesten.

    Som ikke Axel var bedt på, for han var vel ikke atten år enda.

    Og den festen var vel kanskje mye Magne Winnem sitt prosjekt og.

    Det er mulig).

    Og rett etter regjeringskvartalet, så lå det en slags billig-bokhandel, på høyre hånd, like før man kom inn i Grensen der, husker jeg.

    (Hvis ikke den butikken lå enda litt nærmere Karl Johan da, i Akersgata.

    Noe sånt).

    Og jeg hadde jo nå fått to, (ganske fine, trehvite), reoler, (som stod i leiligheten, da jeg flytta inn), og der var det plass til en rad med bøker, nederst, i hver reol, da.

    (Selv om jeg vel hadde videokassetter, nederst, i den ene av de to reolene, de første årene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der).

    Så jeg kjøpte et par billigbøker da, i den bokhandelen.

    (Som kosta kanskje en tier, per bok, eller noe, da.

    For jeg tenkte vel at jeg måtte kjøpe noen bøker da, siden jeg nå liksom hadde fått en bokhylle.

    Så så det vel dumt ut, om den hylla var for tom, tenkte jeg nok.

    (Selv om jeg nok hadde noen få bøker fra før også.

    Men da jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg pleid å for det meste låne bøker på biblioteket, da.

    Istedet for å kjøpe de selv).

    Men jeg så meg rundt der da, og valgte ut de bøkene, som jeg var mest interessert i, da.

    Og jeg hadde vel også det i bakhodet, at min onkel Runar, i Son, han hadde et lite rom, ved siden av stua, i den store villaen sin, i Isdamveien, som han brukte som bibliotek, da.

    Så jeg tenkte vel kanskje noe sånt, som at kanskje jeg også kanskje skulle prøve å få meg et sånt bibliotek en gang, da.

    Med andre ord at jeg ønsket å få meg en like stor og fin villa, som onkel Runar, da.

    Og at jeg liksom fikk det her som et slags mål, da.

    Så etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så begynte jeg å samle litt på bøker, da.

    Hvis det var noen bøker jeg fant, som jeg syntes at virka litt artige, da.

    Men det var ikke sånn at jeg kjøpte bøker fordi at det var bøker, liksom.

    Men det var sånn at hvis jeg fant en artig og billig bok, på et antikvariat eller en brukthandel liksom, så kjøpte jeg med meg den da, hvis jeg hadde nok penger i lommeboka, liksom).

    Og det var en bok, om hvordan mannfolk, burde kle seg, osv.

    Men den var skrevet, på 50-60-tallet, da.

    Så jeg tok det som stod der, med en klype salt da, husker jeg.

    Men der stod det ting som at menn burde vaske og barbere seg, før man gikk ut døra, og sånn, da.

    Og det tolka jeg som at man burde dusje da, før man gikk ut døra.

    Noe jeg ikke alltid gjorde på fridagene mine, på Ellingsrudåsen, vel.

    (Selv om jeg dusja hver dag før jobb, de siste årene, som jeg bodde der, ihvertfall).

    Men på St. Hanshaugen, så pleide jeg å dusje på fridagene også, før jeg gikk ut døra, da.

    For jeg bodde i et rimelig snobbete strøk, da.

    Det her var vel bare noen få hundre meter, fra der kronprinsen fikk seg leilighet, litt seinere vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    I Ullevålsveien, (eller hvor det var igjen).

    Men det stod også at menn burde barbere seg, hver dag, før de gikk ut døra.

    Men da huska jeg også at Davidsen, i Geværkompaniet, en gang sa det, at han ikke gadd å barbere seg, på søndagene, osv.

    Så jeg lurte litt på hva som ble riktig å gjøre da, på 90-tallet.

    For den boka var jo skrevet, på 50-60-tallet.

    Så det hendte det, at jeg ikke barberte meg, på fridagene mine, da.

    (Sånn som jeg hadde overhørt, at Davidsen, (lagfører på kanonlaget), hadde prata om, i Geværkompaniet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 95: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIV

    De dynene, som faren min, Arne Mogan Olsen, var innom på Ungbo med, til Pia og meg, jula 1994, (må det vel ha vært).

    Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.

    Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.

    For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.

    Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.

    Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.

    (Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.

    Men jeg svarte ‘nei’, da.

    Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.

    Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.

    (Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).

    Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.

    Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.

    Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.

    Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.

    Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.

    Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.

    Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.

    Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.

    (Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).

    Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.

    Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.

    For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.

    For jeg ble nemlig utsatt for en ‘nær-homo-opplevelse’, (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.

    Og da kjedet jeg meg jo litt, da.

    Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.

    Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.

    Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.

    Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.

    Og dette var nok i fellesferien.

    For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.

    Ved utestedet Green Apple der, vel.

    (Eller om det var nabostedet).

    Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).

    Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.

    (Eller jeg dansa vel ikke med henne.

    Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).

    Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.

    Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.

    Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).

    Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.

    Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.

    Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).

    For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom

    Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en ‘bonus’, liksom.

    Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.

    Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.

    Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.

    Og han spurte meg om noe greier, da.

    Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).

    Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.

    Og jeg husker ikke helt hva han ville.

    Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.

    Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.

    Og ville at vi begge skulle runke, da.

    Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.

    Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.

    Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.

    Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).

    (Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).

    Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.

    Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.

    Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).

    Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.

    Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.

    (For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).

    Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.

    Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.

    Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.

    (Når jeg først dreiv å tulla så mye.

    Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).

    Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore ‘borti der’, liksom, da.

    (Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).

    Og sa fra til meg om det, da.

    Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.

    Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.

    Og da betalte jeg henne 500, da.

    Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.

    Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).

    Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.

    For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.

    Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.

    Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.

    Og til slutt, så måtte hu dra, da.

    Uten at det hadde gått for meg, da.

    Siden jeg var rimelig full, da.

    Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.

    Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.

    (Noe sånt).

    Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.

    Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.

    Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.

    Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.

    Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.

    Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var slutten, på Min Bok 4.

    Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.

    Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 81: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XX

    Det var forresten også sånn, at Magne Winnem, Glenn Hesler, Øystein Andersen, (og muligens Kjetil Holshagen vel), og meg, vi dro ned til Oslo sentrum en gang.

    (Før jeg dro i militæret, vel).

    For å dra på puben Elm Street, (i Kirkegata, eller en av parallell-gatene vel), for å spille flipperspillet ‘Terminator 2’, (husker jeg).

    Da vi gikk gjennom sentrum, (for vi parkerte ved Youngstorget, (eller noe), vel).

    Så dukka to unge damer opp, og spurte Magne Winnem og meg, om vi visste om noen kule diskoteker.

    Jeg svarte bare at vi ikke visste om noen.

    (For vi var jo på vei, til den puben, for å spille flipper).

    Men da ble Magne Winnem sur på meg.

    Etter at de damene hadde gått, igjen.

    For det var jo sånn, som han og jeg, hadde prøvd å sjekke damer, det første året, som jeg bodde i Oslo, (sa han).

    (Ved å spørre dem, om de viste om noen bra utesteder osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Elm Street, så ble vi kasta ut, akkurat da jeg skulle gå for å kjøpe meg en halvliter.

    Av en som jobba der.

    Siden, (som han sa), at ‘vi ikke bare kunne stå der og spille flipper’.

    (Noe sånt).

    Og enda jeg hadde stått borte i baren der, for å kjøpe meg en halvliter, vel.

    Men køen gikk kanskje litt treigt, da.

    Så det er mulig at jeg hadde gått litt tilbake, til flipperspillet, igjen, da.

    Men jeg hadde ihvertfall tenkt å kjøpe meg en halvliter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde, på Ungbo.

    (Når jeg skulle hjem fra NHI, jobb, eller militæret, (eller hva det kan ha vært, igjen)).

    Så gikk jeg fra Ellingsrudåsen T-banestasjon, da.

    Og i retning av Skansen Terrasse.

    Og like etter at jeg kom ut fra T-banestasjonen.

    Så stod det ei norsk tenåringsjente og en pakistansk tenåringsgutt, nesten i veien for meg, da.

    (Selv om den gangveien vel var ganske brei, på det stedet).

    Og da sa han pakistanske gutten, til hu jenta, noe lignende av, at hu var interessert i meg da, eller noe.

    (Ei jeg ikke engang visste hvem var.

    Og dette var mens jeg bare gikk forbi der, på vei hjem fra jobb, eller noe, da).

    Også svarte hu tenåringsjenta, til han pakistanske tenåringsgutten, (husker jeg), at ‘tror du jeg har grønn truse, eller?’, (noe hu sa rimelig høyt, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Mens hu vel smilte også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg gikk forbi, på cirka det samme stedet.

    (Mens jeg skulle til T-banen, da).

    Så hadde jeg på meg en lilla t-skjorte, (husker jeg), som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, eller noe, da.

    Siden jeg var en ‘fattig’ student, på den her tiden, da.

    Og da var det en pakistansk gutt der, husker jeg.

    (Kanskje lillebroren til han pakistanske tenåringsgutten, som jeg skrev om, ovenfor).

    Og han sa det, til noen andre, (mens jeg gikk forbi der da), at ‘sånn t-skjorte har jeg også’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo der.

    Så var Glenn Hesler og Øystein Andersen innom, husker jeg.

    (Dette var vel muligens etter at Glenn Hesler hadde flytta inn der.

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at det her var etter militæret).

    Og da fortalte Glenn Hesler og Øystein Andersen, om en ide, til et spill, som jeg hadde fått, (en dag tidligere, eller noe sånt), da.

    (Siden jeg noen ganger dreiv og programmerte spill, og andre programmer, som det kryssord-programmet, som jeg lagde, noen få år, før det her, da).

    Og det spillet, det skulle liksom være sånn, at man kunne se meldinger, fra forskjellige steder, på jorda, da.

    Meldinger fra folk, som etterspurte ditt og datt, da.

    Også kunne man selv, liksom prøve å få tak i de her tingene, som noen etterspurte, og få fortjeneste, og sånn, da.

    (Litt som web-en kanskje, (som jeg vel ikke hadde hørt om, på den her tida)).

    Jeg leste også en bok, (da jeg bodde på Abildsø vel), som het ‘Neuromancer’, av William Gibson.

    (Jeg kjøpte den boka i science-fiction-hylla, på Tanum bokhandel, i Karl Johan, mener jeg å huske).

    Så det var kanskje derfor, at jeg fikk ideen, til et sånt her spill, da.

    For det var vel i den boken, at utrykket ‘cyberspace’ oppstod, (med mere).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En sommer, (sommeren 1995, var det vel antagelig).

    Så hadde jeg vel ferie, fra Rimi, da.

    Og da, så prøvde jeg vel kanskje å finne veien, fra Majorstua og ned til sentrum, da.

    (Etter å ha vært i Frognerparken, og liggi i sola kanskje.

    Og muligens spilt litt fotball, da).

    Og da, så fant jeg veien, til Slottsparken der da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel Bogstadveien ned til Hegdehaugsveien, og videre ned til Slottsparken der da, (antagelig).

    Og like nedenfor Slottet der.

    Så var det et sted det gikk an å sitte, (husker jeg).

    Et sted hvor man liksom kunne drømme seg tilbake, til 1800-tallet, (eller noe sånt), da.

    For derfra, så kunne man se Stortinget og Nasjonalteateret.

    Og man kunne også se det gamle universitetet, (i Karl Johan der).

    Og Slottet da, selvfølgelig.

    Og disse fire ‘hovedbygningene’, i Oslo sentrum.

    De var liksom bygget i den samme stilen da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Og de var gule, (og muligens litt hvite vel), alle de her fire bygningene, da.

    (Om dette var mursteinsbygninger, med malt murpuss utapå, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som veit).

    Og mens jeg satt der da, og så på disse gamle bygningene, og tok en hvilepause osv., på veien min gjennom byen, da.

    (For jeg kjeda meg vel kanskje litt, siden jeg ikke hadde råd til å dra vekk fra Oslo, i sommerferien.

    Siden jeg dreiv og tok kjøretimer, da).

    Så dukka det opp ei jente, i slutten av tenårene der vel.

    Som gikk på rollerblades eller rulleskøyter da, husker jeg.

    Hu begynte å prate til meg, siden det var St. Hansaften, (eller noe sånt), tror jeg.

    Hu var fra Sørlandet, vel.

    Det var ikke så vanlig, å ha mobil, på den her tida.

    Men hvis det hadde vært et par-tre år seinere, så hadde jeg vel spurt om mobilnummeret hennes, ihvertfall, tror jeg.

    Men det ble ikke til det, da.

    Jeg skjønte ikke hvorfor hu kule, rollerblades-jenta, ville prate med meg, da.

    (For jeg syntes nok selv at jeg var litt kjedelig, kanskje).

    Så jeg ble kanskje litt satt ut, av det her, da.

    (For det var litt spesielt, at hu bare skulle begynne, å prate til meg, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Axel begynte på videregående, på kokkeskolen, på Helsfyr.

    (På midten av 90-tallet, vel).

    Så hadde han hatt en konfrontasjon, med gym-læreren sin, husker jeg, at han fortalte meg.

    ‘Er det noen av dere som klarer å ta førti armhevninger?’, hadde gymlæreren sagt til kokkeskole-elevene da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Ja, jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart, da.

    (Noe sånt).

    ‘Jasså, er du en sånn kjekkas du?’, hadde gymlæreren sagt da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Nei, jeg er ikke det, men jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart da, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba tidligvakter, som leder, på Rimi Nylænde, (og i Rimi generelt).

    Så var det ikke sånn, at jeg så på klokka, når jeg skulle hjem.

    (Kanskje med unntak av et par tirsdager, på den tida, som jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, våren 1995).

    Nei, det var sånn, at jeg gikk hjem, når jeg var ferdig med alle oppgavene, som liksom tilhørte tidligvakta, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk hjem fra jobben, på sekundet klokka 14, liksom.

    Nei, jeg ble på jobben, til jeg hadde liksom gjort min del, og vel så det, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Selv om jeg ofte var trøtt, når jeg måtte stå opp tidlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg bare et A4-ark igjen, med notater, som jeg har skrevet opp, til den her boken.

    Så nå er det bare noen få kapitler igjen da, av Min Bok 4.

    (Jeg vet ikke om det blir fire eller fem kapitler til, eller hva det blir).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig disse siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp

    Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.

    Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).

    Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.

    (For dette stod markert på listene, da).

    Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.

    (I navnet til den lokale idrettsklubben, da).

    For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.

    (Fant jeg ut etterhvert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).

    Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.

    Og da ble det lange dager.

    Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).

    Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.

    Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.

    For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.

    Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.

    (Eller noe sånt).

    Noe jeg gjorde, da.

    (Uten å møte noen horer denne gangen.

    Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.

    Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.

    Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).

    Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.

    Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.

    Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.

    Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).

    (For de var ganske mange da).

    ‘Zombier’ og ‘levende døde’, husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.

    Til hu fra Skedsmo, da.

    Og hu var vel litt enig, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.

    Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.

    Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.

    (Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).

    Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.

    Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).

    (Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).

    Så da sa jeg ikke noe selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.

    Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).

    Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.

    (Noe sånt).

    Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.

    Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.

    For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).

    Og jeg var så glad i burgere, da.

    Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.

    Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.

    For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.

    Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.

    Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.

    For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.

    Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.

    (Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).

    For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (eller noe).

    Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å ‘hype’ Dr. Martens, da.

    Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).

    Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.

    Og de hadde luft i sålen, var det vel.

    Så de var gode for føttene da.

    For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.

    Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.

    (For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.

    Selv om de ikke hadde ståltupper).

    Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.

    At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.

    Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.

    Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).

    For Lambertseter var jo Norges første drabantby.

    Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).

    Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.

    (Bare ned Lambertseterveien der, liksom).

    Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.

    Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.

    (Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.

    Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.

    Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.

    For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.

    Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.

    Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.

    Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.

    Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.