johncons

Stikkord: Karl Johans gate

  • Min Bok 4 – Kapittel 35: Nyttårsaften 1994

    Nyttårsaften 1994, så befant jeg meg alene, husker jeg, på Ungbo der.

    Uten at jeg husker hvor de andre var.

    Jeg bestemte meg for å gå ut på byen.

    Og jeg tok på meg dress vel.

    (Siden det var nyttårsaften, da).

    Så det må vel ha vært smokingbuksa og dressjakka til ‘party-dressen’ min, samt antagelig et blått og grønt Carlsberg-slips, som jeg en gang hadde fått, av Magne Winnem.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien bort til T-banestasjonen, så møtte jeg noen rånere, (må man vel kalle dem).

    Jeg hørte at han ene sa, (til han andre), at hvis jeg så på dama deres, så skulle dem banke meg opp da, (eller noe).

    Så jeg gikk ikke så bra overens med de lokale ungdommene, på Ellingsrudåsen, da.

    Det var et ganske tøft og harry miljø der, må man vel si.

    Litt prega av folk i bolebokser, for eksempel.

    Det var liksom litt den stilen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg på diskoteket Snorre, (i Rosenkrantzgata vel), husker jeg.

    Og jeg satt bare i baren der da, for meg selv, (husker jeg), og drakk noen halvlitere, da.

    Selv om det stedet var ganske fullt, så kjente jeg ingen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt i baren der, så hendte det plutselig noe rart, husker jeg.

    Ei smellvakker og hot ung blondinne kom plutselig og satt seg på fanget mitt der.

    Og da skjønte jeg ikke noe, (må jeg innrømme).

    Men jeg lot henne sitte der litt, da.

    (For jeg ble litt paff vel).

    Men jeg skjønte liksom ikke hvor hu kom fra, da.

    Jeg hadde aldri sett henne før, for å si det sånn.

    Og hu var så pent kledd osv., så jeg regna med at hu var fra Oslo Vest, eller noe.

    Så jeg ba henne gå å finne seg en rik mann, etterhvert.

    For jeg hadde ikke så god råd, da.

    Så jeg tenkte at jeg hadde ikke råd, til å ha en dame som henne.

    Og jeg følte meg litt mislykka da, (må man vel si).

    Og jeg tenkte vel det, at det måtte være noen som tullet med meg.

    Siden det plutselig dukka opp en dritfin, ung blondinne, som bare satt seg på fanget mitt, ved bardisken der.

    Da var det noe galt, tenkte jeg vel.

    (Selv om jeg nok var litt full, da).

    Men hu blondinna virka vel ikke så full, tror jeg.

    Hu gjentok spørrende etter meg, (må man vel si), det jeg hadde sagt, om at hu burde finne seg en rik mann.

    Og så forsvant hu da, like raskt som hu hadde dukka opp, (må man vel si).

    Men jeg tenkte vel ikke på å spørre henne, hvorfor hu hadde satt seg på fanget mitt.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Senere den kvelden, så møtte jeg også på et par unge damer, fra Bærum, (var det vel).

    Jeg husker ikke om jeg møtte de også på Snorre.

    Det er vel mulig at det ble litt vel pinlig på Snorre etter det at hu unge, smekre blondinna plutselig satt seg på fanget mitt der.

    Så det er mulig at jeg gikk derfra etter det.

    Det husker jeg ikke helt for å være ærlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg ble kjent med de to damene fra Bærum, da.

    Og hu ene het det samme, som sjefen min.

    (Nemlig Elisabeth).

    Så det ble litt rart det og, husker jeg.

    De damene, de ble også kjent med en annen kar, husker jeg.

    Og det viste seg det, at han også bodde på Ellingsrudåsen, da.

    Og hu andre Bærumsdama, enn hu Elisabeth, ga han skryt for jakka, (eller om det var frakken), sin, husker jeg.

    For han hadde en dyr, lang skinnjakke da, som han hadde kjøpt på Grønland, tror jeg.

    Mens jeg hadde på meg en billig, brun jakke vel, fra Hennes og Mauritz, eller noe.

    Som jeg vel ikke brukte så mye, etter dette vel.

    Hvorfor jeg ikke hadde på meg den vinrøde Levis-jakka, fra JC, på Oslo City.

    (Som jeg kjøpte etter å ha jobbet på Forsvarets Overkommando, i 1990, den gangen).

    Det husker jeg ikke.

    Men jeg mener at jeg overhørte det, at hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, snakka dritt om den jakka, en gang, ovenfor ei kvinnelig kollega av oss, vel.

    (Like etter jobb en gang, på Rimi Karlsrud, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ‘andre’ Bærumsdama, hu sa også det, at hu trodde at hu Elisabeth ville kline, på slutten av kvelden, da.

    (Hvis ikke dette var den andre gangen jeg møtte dem, da.

    For alle vi fire møttes faktisk igjen en gang, cirka en ukes tid seinere vel).

    Så jeg var sammen med hu Elisabeth, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen var sammen med hu andre Bærumsdama, da.

    Kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg klinte vel litt med hu Elisabeth, mener jeg å huske, da.

    Like ved Egertorget, i Oslo sentrum, en natt til søndag.

    (Noe sånt).

    Selv om dette vel må ha vært i januar, så det må vel ha vært ganske kaldt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to Bærumsdamene, de skulle vel ta nattbussen, tilbake til Bærum, eller noe.

    Så det ble sånn, at han andre fra Ellingsrudåsen og jeg, vil gikk i lag, i motsatt retning, av den veien, som de to Bærumsdamene dro, da.

    Etter at vi alle fire hadde avtalt å møtes igjen, helgen etter vel, på Egertorget, da.

    (Den neste lørdagskvelden, må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Og han karen fra Ellingsrudåsen, han dro meg med inn på en kebabsjappe, i Karl Johan der.

    (Like ved Stortorvet der).

    For han var så fan av kebab da, husker jeg.

    Og jeg var sulten, så jeg kjøpte også kebab, da.

    Selv om den kebaben ikke smakte helt likt som den kebaben de hadde hatt i Brighton, i 1990, (som Øystein Andersen var så fan av da, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), men likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som vanlig på nyttårsaften, i Oslo.

    (Jeg hadde jo stått og fryst, sammen med hu Laila Johansen, i taxikø, nyttårsaften 1989).

    Så var det lang tid å vente på drosje.

    For nattbussene gikk ikke på nyttårsaften.

    Hvis ikke nyttårsaften tilfeldigvis var på en fredag eller lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå å fryse, på taxiholdeplassen.

    (Nede ved Østbanehallen/Plata der).

    Så jeg tenkte ut en plan, da.

    (Som vel egentlig var en plan, som Magne Winnem hadde prata om, en gang, et av de første årene, som jeg bodde, i Oslo).

    Nemlig å begynne å gå ut mot Gamlebyen der.

    (Eller hva det heter der igjen).

    For å prøve å stoppe de drosjene som kom kjørende tilbake inn igjen mot sentrum, da.

    Og en piratdrosje stoppa, da.

    (Eller ‘privatdrosje’, som Laila Johansen vel ville ha sagt).

    Etter at vi hadde gått i 10-15 minutter kanskje, da.

    Og vi var ganske fulle og kalde, så vi satt oss inn i den piratdrosja, da.

    Den piratdrosja, den var bygget sånn, at det ikke gikk an å åpne dørene innenfra.

    (Dørhåndtakene var tatt bort).

    Så han andre karen fra Ellingsrudåsen, han ble litt redd, tror jeg.

    (Mens jeg var ganske drita, da).

    Han piratdrosjesjåføren, det var en innvandrer.

    Muligens en pakistaner, eller nord-afrikaner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han drosjesjåføren, han visste ikke hvor Ellingsrudåsen var.

    Men jeg sa til slutt Furuset Senter, da.

    (Eller noe).

    Og det visste han hvor var.

    Og da vi kom dit, så forklarte jeg det, at vi egentlig skulle til Torgbua, (som var bare noen hundre meter lenger bort, da).

    For han hadde ikke skjønt hvor vi mente, da vi prøvde å forklare veien, nede i Oslo sentrum der, da.

    Men da skulle han ha 20 kroner ekstra, (eller noe), for å kjøre bort til Torgbua istedet for til Furuset Senter, da, (husker jeg).

    (Og det sa jeg at var greit da, selv om det ikke var så mye lenger, til Torgbua enn til Furuset Senter, akkurat.

    Men det sa jeg, bare for å bli ferdig med det, siden jeg ikke gadd å krangle om 20 kroner, liksom.

    For avkjøringa til Furuset Senter, fra Gamle Strømsvei, den var mye lenger, enn avkjøringa til Torgbua, da.

    Men jeg tror ikke at han piratdrosjesjåføren brukte så mye mer bensin, på å kjøre til Torgbua, (istedet for å kjøre til Furuset Senter), akkurat.

    Men men).

    Og han andre karen fra Ellingsrudåsen.

    Han bodde langt unna Torgbua.

    (Og mot Karihaugen, liksom i retning fra sentrum, da).

    Men han turte ikke å sitte på med han piratdrosjesjåføren lenger, tror jeg.

    Så han gikk også av ved Torgbua der da, husker jeg.

    Også gikk han bort i retning av Ellingsrudåsen Senter der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lørdagen etter, så var jeg på Egertorget der, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen, han var også der, (husker jeg).

    Men de to Bærumsdamene, de dukka ikke opp.

    Så jeg sa bare hadet, og så gikk jeg i retning av Slottet, (og utestedene i den ‘vanlige’ delen av Karl Johan), der.

    Men så ropte noen navnet mitt vel.

    For da hadde nemlig de to Bærumsdamene kjent oss igjen, da.

    Og de ville på et utested, som het 2 Brødre, (som lå bort mot Grønland vel), husker jeg.

    (Altså ikke 3 Brødre, men 2 Brødre).

    For de var kanskje ikke gamle nok til å komme inn på 20-års grense steder, eller noe sånt, da.

    Jeg hadde jo nettopp blitt forfremmet, til Assisterende Butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og hadde kanskje jobbet hele lørdagen.

    Det er mulig.

    Jeg hadde ihvertfall en sånn syvende sans-aktig ‘kalender-bok’, som jeg kikka litt i, for å se når jeg hadde fri vel, mens jeg stod i baren, på 2 Brødre der, da.

    Og der hadde jeg jo skrevet ‘Elisabeth’, på en lørdag, da.

    For Elisabeth Falkenberg og jeg, vi jobba jo annenhver lørdag, (som ledere, på Rimi Nylænde), da.

    (I tillegg til fem vanlige vakter.

    Så vi jobba en del ekstra, da.

    Siden vi bare var to ledere).

    Men da lurer jeg på om hu ‘andre’ Bærumsdama, lurte på om jeg da mente hu Elisabeth fra Bærum, når jeg hadde skrevet ‘Elisabeth’, i sjuende sans-en min.

    For jeg skreiv enten ‘Erik’ eller ‘Elisabeth’ på lørdagene, da.

    Ettersom hvem som hadde jobb-lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel denne kvelden, som jeg klinte med hu Elisabeth da, ikke så langt unna Egertorget der.

    For hu ‘andre’ Bærumsdama mente at hu Elisabeth ville at jeg skulle gå bort til henne der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Hu Elisabeth, hu forklarte det, at hu hadde ikke lyst til å bli med opp til Ellingsrudåsen.

    For hu skulle jobbe for faren sin, på en eller annen messe, ute i Bærum vel, dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Og etter det her, så ble det vel ikke til, at jeg traff de her folka, igjen.

    (Mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn.

    Jeg likte vel kanskje ikke helt det opplegget.

    Det var en ting å ha dame.

    Men en kanskje en annen ting å få med et ekstra par på kjøpet.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg traff de her folka igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 53: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet

    En gang, som jeg stod utafor rommet til reservelaget, (eller om det var rommet til lag 3).

    Så begynte Grønvold, (fra Son vel), plutselig å prate om ‘pakkisa utafor Oslo City’, (eller noe).

    Uten at jeg helt skjønte hva det var, som Grønvold mente.

    Men Grønvold var ganske sur/opprørt, da han sa det her.

    Så jeg skjønte at jeg var uønska der, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når jeg stod i dusjen der, i brakka, på Terningmoen.

    Så stod han med det mørke, krøllete håret, på lag 1, (Brisner?), også i dusjen der.

    Og jeg hadde litt problemer med kviser, på den her tida, så jeg brukte sånn Clerasil ansiktsvask, (husker jeg).

    Og Brisner spurte om han kunne få litt av den da.

    Og jeg sa at det var greit.

    Også spurte Brisner om jeg hadde såpe og.

    Og det sa jeg at jeg hadde.

    Men det var bare et vanlig gammeldags såpestykke, (av merke Sterilan vel, som faren min hadde pleid å kjøpe), og det såpestykket, det ville ikke Brisner låne likevel da, (når han så det), i dusjen, på brakka der da.

    Han hadde vel trodd at det var dusjsåpe, som jeg hadde, tror jeg.

    (Og syntes nok kanskje at det var litt for intimt da, å dele et gammeldags såpestykke.

    Men det hadde ikke jeg tenkt på akkurat, at det liksom skulle være som noe intimt, å dele et sånt såpestykke.

    For jeg var ikke vant med det, å ha mine egne såpestykker, da jeg vokste opp, på Bergeråsen.

    For faren min pleide noen ganger å dusje der, i leiligheten ‘min’, så det var sånn at faren min og meg, delte de samme såpestykkene da.

    Og sånn var det vel hos mora mi og, tror jeg, at alle der brukte det samme såpestykket).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, han hadde kanskje ikke det samme ‘macho-imaget’, som mange av de andre troppsbefala.

    Dybvig hadde kanskje mer image som ‘myk mann’, (eller noe).

    Han hadde ihvertfall ikke en sånn streng, gammeldags lederstil.

    Så det ble sånn, syntes jeg, at man kunne fleipe litt, når Dybvig var leder, for en økt da.

    (Det ble ihvertfall sånn.

    Uten at dette var noe gjennomtenkt, fra min side.

    Men når jeg tenker tilbake på det nå, så husker jeg jo det, at jeg liksom var litt rappkjefta noen ganger, når Dybvig var leder for troppen da).

    For eksempel, så øvde vi på angrep på ski, om vinteren, en av de første månedene, i 1993 vel.

    Like ved skytebaneveien, på Terningmoen da.

    Og da sa Dybvig at vi måtte passe på, at ikke vinden ledet, fra oss, og mot de vi angrep.

    Og da spurte jeg, om det var fordi at de ikke skulle ‘lukte oss’.

    (Jeg fleipa da.

    For jeg var litt lei da).

    Men da sa Dybvig at dette ikke var noe Sølvpilen-greier.

    (Noe sånt).

    Så Dybvig prøvde kanskje å være litt morsom, og prøvde kanskje å være nesten ‘kamerat’, og ha en litt sånn fleipete tone, med oss soldatene, da.

    Men det var vel for at ‘fi’ ikke skulle høre oss, at man ikke måtte angripe, i den retningen, som vinden blåste, (når man angrep på ski, da), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som vi gikk, ledet av sersjant Dybvig, for å skyte, (eller noe), et eller annet sted, langs skytebaneveien vel.

    Så husker jeg at Dybvig klagde, og sa at vi gikk som en ‘saueflokk’.

    Og da tulla jeg igjen da, og sa ‘bæ’.

    Og da sa Dybvig at, ‘jeg venta på det’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var lei, på nyåret, i 1993 vel.

    Så skulle vi gå et eller annet sted da, i kulda.

    (Og jeg var skikkelig lei da).

    Så mens vi gikk, hele troppen da, så var jeg så lei/oppgitt, så jeg var litt sånn sarkastisk da, (heter det kanskje).

    Også begynte jeg plutselig å synge/si høyt, noe fra en DumDumBoys-sang, som ofte hadde blitt spilt, på rommet til reservelaget, ihvertfall.

    Og det var: ‘Å som sola skinner, jeg har solbriller på’.

    Også var det i januar, og med mange minusgrader osv., og vi hadde noe som virket som en nesten endeløs rekke av kalde vinterdager, med streng disiplin og mye tjeneste utendørs, foran oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde tatt ‘helgeperm-toget’, fra Elverum og til Oslo, en fredag ettermiddag.

    (Dette var kanskje våren 1993.

    Jeg husker ihvertfall at jeg gikk i permuniform-bukse og skjorte, men at det vel var såpass varmt, at vi ikke hadde feltjakkene våre på oss også).

    Så var det to amerikanske damer, i begynnelsen av 20-årene vel, som stoppet meg, nederst i Karl Johan, (eller om det var på Jernbanetorget), og spurte meg, om hvor Stortorget lå.

    (På engelsk da).

    Jeg skulle jo gå til den Rimi-butikken, ved Grev Wedels Plass, (hvor jeg pleide å kjøpe matvarer, for helgen).

    Så jeg sa til dem, at jeg kunne vise dem hvor Stortorget lå, for jeg gikk jo den veien, uansett.

    Mens vi gikk nederst i Karl Johan der, så så de to amerikanske damene, en narkoman, som var helt i heroinrus, (eller noe), og som hadde spasmer da, (eller noe).

    Og de to amerikanske damene, de begynte plutselig bare å le fælt, av han heroinmisbrukeren, da.

    Noe jeg som jeg ikke likte, for det var ikke vanlig, i Norge, at man stod og pekte på, og lo av, sånne ‘stakkarer’, da.

    De skulle man liksom synes synd på, da.

    Så jeg merka at de her to damene nok hadde en annen kultur da, (for å si det sånn).

    For de syntes visst bare at han narkomane var morsom da.

    Og når vi kom opp til ved Domkirken der, så pekte jeg, og viste de damene, hvor Stortorget og sånn var da.

    Og akkurat på hjørnet av Karl Johan og Kirkegata, (heter det vel der), så stod det en politikonstabel, (husker jeg).

    Og han så stygt på meg da.

    (Sånn som jeg oppfattet det, ihvertfall).

    Akkurat som om jeg gjorde noe galt, fordi jeg visste de her to amerikanske damene veien, og chatta litt med de, da.

    Akkurat som om det skulle være noe kriminelt, eller noe.

    (Når jeg bare hjalp de to damene, som hadde bedt meg om hjelp, og var galant og høflig da, må jeg vel si, at jeg vel prøvde å være, ihvertfall).

    Men jeg så aldri de her damene igjen.

    Jeg hadde vel spurt dem, om dem skulle ut på byen kanskje, den helgen.

    Men det ble ikke til, at jeg avtalte å møte dem, (eller noe).

    Og jeg gikk vel ikke ut på byen selv engang den helgen, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 45: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.

    Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.

    Så jeg tok med det da.

    Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.

    Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.

    Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.

    (Noe vel alle klarte, tror jeg).

    Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.

    Det hadde ikke jeg gjort.

    Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.

    (Eller om han lot som at han ikke la merke til det).

    Hvem vet.

    Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.

    Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.

    Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.

    Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).

    Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.

    Så jeg bare jatta med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle vi opp et klatrestativ da.

    Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.

    I militæret vel.

    Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.

    Men det var kanskje seinere på 90-tallet.

    Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.

    Og klatra greit opp den.

    Og så kom svære Sundheim, etter meg.

    Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).

    For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.

    Og det hadde ikke jeg vært med på før.

    Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.

    Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).

    Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.

    Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.

    Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.

    Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er kanskje det.

    Men men.

    Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.

    Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.

    Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.

    Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.

    Det hendte nok ikke ofte, isåfall.

    Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.

    Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).

    Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øverland, han var jo troppsass.

    Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).

    Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.

    (Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.

    Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).

    Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.

    På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.

    Men så ikke.

    Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.

    Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.

    Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.

    Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

    Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.

    Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.

    Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.

    Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.

    Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.

    Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.

    Så da ble litt mer artig, med orientering.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.

    Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).

    Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.

    Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 16: Nyttårsaften 1992

    Nyttårsaften 1992, så husker jeg det, at jeg var i Avstikkeren, på Bergkrystallen, (ved Lambertseter), på fest da.

    Det var vel hos Magne Winnem, tror jeg.

    Ihvertfall så var han og hans seinere kone Elin der.

    Men det kan også ha vært hos Morten Jenker, siden han var både naboen til Winnem og hans kollega i Rimi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnems storvokste kamerater, fra Røyken vel, var også der.

    (Jeg lurer på om en av dem het Kalle?).

    Det ble drama, da en av de plutselig kjørte avgårde derfra, i fylla, av en eller annen grunn.

    Mens blant annet Elin vel, stod utafor og skreik, at han ikke skulle gjøre det da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele festen endte opp, på utestedet Scotchman, i Karl Johan.

    (Et sted som egentlig Winnem og meg pleide å se på som å være ganske harry vel).

    Jeg var ikke helt på topp, husker jeg.

    Like før tolvslaget, så stod jeg utafor der vel, (for å se etter raketter sikkert), og da spurte en gubbe, (som gikk oppover gågate-delen, av Karl Johan), om jeg skulle kjøpe hasj, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som Andre Willassen sa, et par år før det her, da han selv var i militæret, og han, Magne Winnem og jeg, dro på en dansketur, med Petter Wessel, (eller om det var Magne Winnem, som sa det her).

    (Da vi satt på toget, på Vestfoldbanen).

    Om at man ble så kåt, av å være i militæret.

    Det viste seg å stemme ganske bra da, (må jeg vel si).

    Så jeg var fornøyd, når jeg fant meg ei helt flatbrysta dame, (som vel antagelig må ha vært anorektisk), inne på Scotchman der da, (husker jeg).

    For jeg var ikke så kresen da, (husker jeg), siden jeg var i militæret og sånn da.

    Og selskapet vårt, det bestod vel bare av masse karer, og Elin fra Skarnes vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til hu flatbrysta, hu hadde vel vanlige pupper og sånn vel, (mener jeg å huske).

    Men hu klarte jeg ikke å få så bra kontakt med.

    Kanskje jeg reagerte for sterkt, på puppene hennes, (eller noe).

    (Det er mulig).

    Eller om det var det, at jeg traff hu flatbrysta først.

    Vi endte opp i en taxikø ihvertfall, ovenfor Hotel Royal Christiania der, (hvis det hotellet var bygget, på den her tiden).

    Det var meg og de to damene da, (som var fra Alnabru vel).

    Hu med puppene, hu klagde på at hu hadde vondt i ryggen, husker jeg.

    Jeg fortalte om noen sånne strekkøvelser, som vi pleide å ta, i militæret, eller noe vel.

    Og da hu begynte da å klage om, at det var noe lignende av ‘trim for eldre’, (et TV-program), eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En drita full kar, gikk forbi oss der.

    Og hu med puppene, hu sa det, at sånne karer, det likte hu.

    (Sånne ‘her jeg jeg liksom’-karer, sa hu, at hu likte, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En veldig storvokst kamerat, av Magne Winnem, han begynte å egle seg innpå oss tre, i drosjekøen der da.

    Han fortalte meg det, at han ikke hadde noe sted å være, for natten da.

    Så jeg måtte nesten si det, at han kunne bli med meg, hjem til Ungbo da, (husker jeg).

    (Hva annet kunne jeg si liksom.

    Jeg var full også, forresten, (for man skulle jo egentlig si fra, på forhånd, hvis man skulle ha overnattingsgjester, på Ungbo).

    Men hva skulle jeg gjøre liksom da.

    Hm.

    For han kameraten til Winnem, han var vel fra Røyken og, tror jeg.

    Så det var vel ikke så lett for han, å komme seg noe sted.

    Men men).

    Så vi ble fire folk i taxien da.

    De damene, de ville ikke være med, til Ungbo, (hvor jeg bodde), på Ellingsrudåsen.

    Så de gikk av nede ved Alnabru, (eller om det var Alfaset), et sted, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han kameraten til Winnem, han sa jeg at kunne ligge, på sofaen, i stua der, på Ungbo.

    (Det hvor hu døve venninna, (og typen hennes), til Inger Lise, hadde liggi, et år eller noe, før det her, vel).

    Og jeg tror at han storbygde karen, såvidt kom i prat, med Inger Lise, (var det vel), første nyttårsdag, på Ungbo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og en gang, så ble jeg invitert, på fest, hos Morten Jenker, i Avstikkeren.

    (Av Magne Winnem da).

    Jeg jobba hele lørdagen, på Rimi Nylænde, (på Ellingsrudåsen), og så dro hjem, og dusja, og tok på meg ‘sivile’ klær da.

    Før jeg dro tilbake til Lambertseter/Bergkrystallen da.

    Og da, så stod jeg og ringte på lenge, på dørklokka, til Morten Jenker da.

    Men ingen åpna.

    Jeg gikk rundt blokka.

    Og jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, og var i veldig bra form da.

    Så jeg fant ut det, at jeg kunne klatre, fra en terrasse, og opp til den neste, på utsiden av bygget der da.

    (Uten at dette var noe særlig farlig, sånn som jeg skjønte det).

    For jeg skjønte jo hvilken leilighet, som festen var i.

    Siden det kom prat og musikk ut, fra den terrassen da.

    (Jeg syntes at det ble litt dumt å bare stå utafor der liksom.

    Jeg var jo invitert, og de visste jo cirka når jeg ville dukke opp der, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jenker og kameratene til Winnem, de likte ikke det, at jeg hadde klatra opp der, (siden dem dem ikke hadde åpna døra, da jeg ringte på).

    Så de begynte å spørre meg om masse rare ting da.

    Som om jeg var for eller imot EU.

    Og hvorfor.

    Jeg svarte at jeg var for, fordi at matprisene ville bli lavere, blant annet.

    Og da nesten skreik han som spurte, og sa ‘matprisene?’, (eller noe).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han storvokste karen, som hadde ligget over, hos meg, på Ungbo, nyttårsaften, i 1992.

    Han spurte meg det, om hvorfor de to damene, fra Scotchman, den kvelden, ikke endte opp på Ungbo der, (hvor vi havna da).

    Jeg svarte, (jeg trodde at han måtte ha vært full, og glemt det her), at det var fordi at dem gikk av drosjen, på Alfaset, (eller om det var Alnabru).

    ‘Men hvorfor det?’, spurte han storvokste karen, (et par ganger vel), med høy, (og nesten aggressiv stemme), og på en vel bebreidende måte vel.

    Men jeg forstod ikke helt hvor han ville hen.

    Så jeg svarte ikke noe da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan

    Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.

    Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.

    Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).

    Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).

    Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).

    Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.

    (Ovenfor Saras Telt der cirka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.

    Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.

    Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.

    Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle egentlig se rett fram.

    Men jeg var litt nysgjerrig.

    Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.

    (På vei tilbake til Slottet igjen).

    Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.

    (Siden jeg kjeda meg litt da).

    Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.

    (Det vil si Kong Harald da).

    Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.

    Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.

    Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.

    Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.

    Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.

    Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.

    Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.

    (Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.

    (Var det vel).

    Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.

    Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.

    Jeg visste ikke hvor Christell bodde.

    (Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.

    Ikke det første året, ihvertfall.

    Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.

    Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).

    Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.

    Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.

    (Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).

    Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.

    For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.

    (Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.

    Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.

    Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).

    Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.

    (De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).

    Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.

    (Noe den noen ganger kunne gjøre.

    Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).

    Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.

    (Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.

    Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.

    Og jeg så ikke noe til Christell.

    Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.

    (Noe sånt).

    Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.

    Jeg handla noe mat på Rimi vel.

    Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.

    (Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

    Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

    (For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

    Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

    Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

    Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

    Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

    (Brunetter vel, mener jeg å huske).

    De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

    Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

    Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

    Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

    De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

    Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

    Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

    Men jeg var for laid-back.

    For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

    I fylla da.

    (Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

    Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

    Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

    Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

    Fremdeles med halvliteren i hånda da.

    Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

    Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

    Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

    Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

    De var alle tre pent kledd, i dress osv.

    Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

    Siden den nesten ble bråk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

    Og det var et homsested.

    Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

    Og jeg havna også der, en annen gang.

    Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

    Noe jeg ikke kunne fra før.

    (Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

    Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

    Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

    Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

    Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

    Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

    Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

    Da bare holdt jeg kjeft.

    (For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

    Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

    Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen.

    Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

    Han dro meg med gjennom horestrøket.

    Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

    Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

    Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

    På Stortinget T-banestasjon der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

    Og en annen kar vel.

    Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

    Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

    Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

    Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

    Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

    Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

    Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

    Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

    Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

    At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

    Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

    Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

    For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

    Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

    Det var jo jappetid, osv.

    Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

    For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

    Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

    Som jeg syntes at var litt dum da.

    Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

    Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

    Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

    Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

    (Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

    Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

    Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

    Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

    Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

    På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

    Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

    Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

    Klagde Christell på til meg.

    (For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

    Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

    Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

    Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

    Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

    Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

    Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

    Hva vet jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

    (For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

    Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

    Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

    (Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

    (Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

    Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

    (Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

    Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

    Og jeg hadde liksom badetiss da.

    (Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

    Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

    For å komme seg inn på dametoalettet da.

    Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

    Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

    Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

    (Noe sånt).

    Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

    Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

    Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

    Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

    (Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 96: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo II

    Jeg var også ute på byen, med Andre Willassen, Magne Winnem og Elin fra Skarnes, på nyttårsaften, i 1991.

    Jeg husker ikke helt hvor vi var hen, på byen.

    Men vi var kanskje på Radio 1 Club/Hit House da.

    Det jeg husker best, det var at vi stod i taxikø, (for vi skulle vel alle sammen, på et slags nachspiel, oppe hos Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde, på Lambertseter), nede ved Oslo Plaza der.

    Og det som skjedde, det var at to unge damer, kom ut fra Oslo Plaza, (var det vel).

    Og spurte taxi-køen om hjelp, (sånn som jeg skjønte det).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    De hadde noen kåte, unge, svenske herremenn etter seg.

    Og ville ha hjelp til å slippe unna dem da.

    Ingen hjalp dem, så jeg sa til de svenskene, at hu ene var søstera mi.

    Noe som var en røverhistorie da.

    Men de svenskene ga seg etterhvert da.

    De to damene gikk så videre opp i Karl Johan vel.

    Og de spurte først Willassen og meg, om vi ville være med de.

    (Siden vi hadde hjulpet dem, med å bli kvitt de svenskene da, antagelig).

    Men jeg sa ‘nei takk’, for jeg syntes at det hadde vært nok dramatikk, den kvelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt hvordan, men Willassen og jeg, vi fant Elin fra Skarnes og Magne Winnem sitt sæddrepende glidemiddel, (mener jeg å huske ihvertfall), i leiligheten, til Winnem der, dagen etter denne nyttårsaftenen.

    Willassen og jeg, vi sov vel på hvert vårt sted, i stua der vel.

    Og Winnem og Elin fra Skarnes, de sov vel på et annet rom, eller noe, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det nøyaktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Willassen fortalte også, før vi gikk ut på byen vel.

    At han hadde så lyst til å kjøpe hore.

    ‘Hvor mye koster det for det billigste’, pleide han visst å spørre horene om da, (fortalte han).

    Jeg husker at vi andre tre reagerte, for å kjøpe horer, det var liksom tabu, i våre kretser da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere på 90-tallet, (var det vel), så fortalte forresten Willassen det, til Winnem og meg, at han hadde fått seg et stamsted i Drammen.

    Han pleide nemlig å sitte i baren på Park Hotell der, og dra med seg en ny dame hjem, hver lørdagskveld, (var det vel).

    Noe jeg syntes at var litt rart, for jeg huska jo godt den dårlige ånden, til Andre Willassen, fra russeåret, på Gjerdes videregående, hvor jeg satt ved siden av han, hver dag, i et skoleår da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et drøyt år etter denne nyttårsaftenen, så fikk jeg forresten vite svaret, på hvorfor Magne Winnem og Elin fra Skarnes, dreiv og kjøpte seg sæddrepende glidekrem.

    Både Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de var begge to, fra veldig religiøse familier.

    (Ihvertfall så var Winnem det).

    Så de ville ikke ha barn, før ekteskapet da.

    Så hver gang, som kondomen til Magne Winnem sprakk.

    Så pleide han å kjøre nærmest i sjokk, (fortalte han), ned til det døgnåpne apoteket, på Jernbanetorget der.

    For å kjøpe mer sæddrepende glidekrem da.

    Og så tredde han en kondom, utapå tørkerullholderen deres da.

    (Som var laget i tre, mener jeg å huske).

    Også tok han sæddrepende krem, på kondomen, og kjørte den skikkelig langt oppi fitta på Elin da.

    Sånn at kremen skulle drepe sædcellene hans der da.

    Sånn at det ikke ble noe uønskede graviditeter, før ekteskapet, osv.

    Dette husker jeg at Magne Winnem fortalte meg, (utafor sammenhengen vel), når han og Elin fra Skarnes, ganske nylig hadde flytta til Oberst Rodes vei, på Nordstrand der, (mens jeg var i militæret, må vel dette ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de ba meg til og med på rekemiddag, utendørs, våren 1993 vel, (eller noe sånt), i Oberst Rodes vei der.

    Og da måtte Elin hente tørkerullholderen, under måltidet, husker jeg.

    Mens vi spiste reker der da.

    Det var vel Magne Winnem, som ville at hu skulle hente den vel.

    Og da hadde jo Magne Winnem, under det forrige besøket mitt, (var det vel), fortalt meg den historien, om den tørkerullholderen da.

    Så dette ble et litt spesielt måltid, husker jeg, (for å si det sånn).

    Med den tørkerullholderen, foran oss på bordet der da.

    Og vel uten at hu Elin fra Skarnes, visste det, at jeg visste hvor den tørkerullholderen hadde vært hen da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at de bodde i Oberst Rodes vei, så flytta Elin og Magne Winnem, til Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    (Til en OBOS-blokk der, var det vel).

    Et sted hvor de var nabo, med Morten Jenker, som på den tiden jobbet som ambulerende butikksjef, i Rimi vel.

    Og jeg husker at på nyttårsaften, i 1992, så var jeg oppe i Avstikkeren der.

    Så da hadde vel Elin og Magne Winnem muligens flytta dit.

    Enten det, eller så var vi på fest hos Morten Jenker der, i nabooppgangen, eller noe.

    Så Elin og Magne Winnem, de bodde nok ikke så lenge, i Oberst Rodes vei der.

    Bare i noen få måneder vel.

    Mens jeg var i militæret, så fikk Magne Winnem og Elin fra Skarnes, låne videoen min.

    For jeg ville ikke at den skulle stå framme, i stua på Ungbo der, mens jeg var i militæret.

    For jeg var redd for at den skulle bli ødelagt da, eller noe.

    Men etter militæret, når jeg fikk tilbake videospilleren min.

    Så var den blitt så mye brukt, av Elin og Magne Winnem.

    At det var nesten bare å kaste den.

    Ihvertfall så hadde spillehuet blitt slitt ut da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Elin og Magne, de må ha leid videofilm hver kveld omtrent, (vil jeg tippe på, ihvertfall), mens de bodde i Oberst Rodes vei der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.

    Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.

    Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).

    Så det er mulig at de hadde slutta før det her.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.

    For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).

    (Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.

    Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.

    Hvem vet).

    For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.

    Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).

    For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.

    Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.

    (Som lurte på hva jeg dreiv med da).

    Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.

    (Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.

    Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.

    Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.

    Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.

    Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.

    Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.

    (Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.

    Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).

    Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.

    Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).

    For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.

    Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.

    Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).

    Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.

    (Må jeg nok si).

    Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.

    På skikkelig 80-talls vis da.

    En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.

    For å prøve å se kul ut da.

    Men uten å lykkes, tror jeg.

    Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.

    Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.

    Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.

    Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.

    Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.

    Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.

    Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og den jeg kjøpte var grå da.

    Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.

    Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.

    For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).

    (Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).

    Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.

    På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).

    Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.

    (Den var liksom litt døv og).

    Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.

    Det er mulig.

    Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.

    Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.

    Og den var jo fra KaphAhl.

    Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.

    Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.

    (Noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.

    Med unntak av den skinnjakka kanskje da.

    Som jeg hadde sett i Gøteborg.

    Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men med.

    På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.

    Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.

    Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.

    Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.

    Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt nedfor.

    Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.

    (Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).

    ‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).

    Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.

    Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.

    Mens hu smilte eller lo vel.

    (Så det var kanskje noe som var morsomt da).

    ‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.

    Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.

    (Siden hu spurte, mener jeg).

    Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.

    Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.

    Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.

    Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.

    Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.

    Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 71: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Jeg hadde jo sittet et år i kassa, på butikken CC Storkjøp, i Drammen, før jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden.

    (Ved siden av at jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående).

    Likevel, så fikk jeg opplæring, den første dagen, i kassa, på OBS Triaden.

    De hadde jo scannere, i kassene der, sånn at man ikke behøvde å slå inn prisene, på varene.

    OBS Triaden hadde vel kanskje cirka 50-100 ganger så mange vareslag, forresten, som CC Storkjøp.

    CC Storkjøp hadde vel bare noen hundre forskjellige varer, for den butikken skulle liksom være et supplement, til den andre matbutikken, på CC Brakerøya, nemlig CC Matsenter.

    CC Brakerøya var jo Norges første senter.

    Så sånn var det vel ihvertfall i begynnelsen, (på 60-tallet, eller noe vel), at de hadde en type matvarer på CC Matsenter, og en annen type matvarer på CC Storkjøp kanskje da.

    Men på slutten av 80-tallet, så var kanskje denne oppdelingen, i to butikker, litt kunstig.

    CC Storkjøp var nesten som en vanlig matbutikk, syntes jeg, selv om de ikke hadde kioskvarer og sånn der da.

    Men de hadde bare de største pakningene da, når det gjaldt potetgull og godteri og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu jeg fikk opplæring av, i kassa, på OBS Triaden.

    Det var ei brunette, ved navn Hilde, (eller om det kan ha vært Berit), eller noe sånt vel.

    Hu var ei ganske kraftig dame, må man vel si.

    Det ville ihvertfall ha vært feil å kalle henne nett, vil jeg si.

    Selv om jeg må innrømme at jeg har sett mer dundrete damer også.

    Men rumpa hennes var stor da, (for å si det sånn).

    Og jeg, jeg ble jo etterhvert brukt litt som avløser, i kassene.

    For det var så lange køer i kassa der, så det var vanskelig å stenge kassene, i helgene.

    (Når folk skulle ha pauser da).

    Fordi kundeservice ble sett på som veldig viktig da, på OBS Triaden.

    Som nevnt så lå jo Triaden-senteret i Lørenskog, som kanskje er det stedet i Norge, med mest konkurranse, når det gjelder salg av matvarer.

    Siden kommunen jo har så mange store matbutikker, som Maxi Skårer, supermarkedet på Metro-senteret og hypermarkedet på Triaden-senteret, da.

    Og det ligger også en Rema-butikk rett over veien for Triaden-senteret der, på Skårersletta.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hver gang, som jeg avløste hu litt breie brunetta da, for at hu skulle ha pause da.

    Så var stolen hennes helt våt, av en eller annen kroppsvæske, husker jeg.

    Jeg vet ikke om det var svette, eller hva det kan ha vært.

    Det er vel kanskje litt rart, at rumpa eventuelt kunne svette så mye.

    Men det er kanskje mulig.

    Jeg tørr nesten ikke å tenke på hva slags annen kroppsvæske det eventuelt kan ha vært, som gjorde stolen hennes, i kassa, så våt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var ikke sånn at Ragnhild fra Stovner, var den eneste dama, som jeg møtte, mens jeg bodde, hos Mette og Arne der.

    Neida, også ei annen dame ringte meg.

    Noe Mette skrøyt av til ei venninne en gang, husker jeg.

    Dette var en gang jeg bare var på det utestedet som Magne Winnem, Pia fra Korea, Lill Beate Gustavsen og jeg, var på, den gangen, (mens jeg bodde på Abildsø vel), som jeg falt ned trappa, til Manhattan der.

    Men denne gangen så dro jeg dit alene.

    Etter å ha gått fra Arne og Mette og dem, (som hadde gjester vel), og ned til Haugenstua togstasjon, (fordi at toget gikk seinere på kvelden enn T-banen vel).

    (Noe sånt).

    Siden jeg ikke hadde noen å gå ut med, så satt jeg bare stille, ved et bord, på det utestedet da.

    Som lå ovenfor Maliks nederst i Karl Johan der.

    Plutselig begynte et par, som satt ved nabobordet, å snakke til meg.

    De begynte å prate om musikk vel.

    Jeg babla vel noe om at jeg hørte på the Cure, tror jeg.

    Og en uke eller to seinere.

    Så ringte hu dama, (i det paret da), meg, hjemme hos Arne og Mette og dem.

    Og ville ha meg med ut på byen da.

    Jeg syntes det var rart, siden hu liksom hadde type, og var ‘opptatt’ da, som vi pleide å si, i Drammensområdet, ihvertfall vel.

    Så jeg syntes dette her ble litt rart da.

    Hu dama tilbydde til og med å betale øl for meg, på byen.

    Men jeg syntes at det også ble litt rart da.

    Og nesten som noe nedverdigende da.

    Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Mette Holter ble visst litt imponert over meg da.

    Og sa til ei venninne av seg, en gang, at ‘han trenger bare gå ut på byen han, så ringer damene’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden så var det også en kar som jobba på gølvet, som het Jon, husker jeg.

    For det var nemlig et tema en gang, husker jeg, fra hu deltids-kassaleder Liss vel, (eller om det var hu Fanney, fra Island).

    At hu sa til ei annen dame, som jobba der, (mens jeg overhørte dette da), at ‘vet du ikke forskjellen på hvordan man uttaler John og Jon?’.

    Også uttalte hu John, som ‘Jånn’ da, og Jon som ‘Jon’.

    For hu andre OBS Triaden-dama hadde visst sagt feil da, og uttalt John som ‘Jon’, eller Jon som ‘Jånn’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne jobben min, hos OBS Triaden, dette friåret mitt, fra NHI.

    Det var jo den første jobben jeg hadde hatt, hvor jeg jobbet heltid.

    Så jeg var ikke så vant med feriepenger og sånn.

    Og hvordan dette funket da.

    Men jeg hadde vel anelse om hvordan det funket, siden jeg jo hadde jobbet på CC Storkjøp, i skoleåret 1988/89, og fått feriepenger derfra da.

    Men på OBS Triaden, så var det noe rart.

    De gjorde det sånn, (tror jeg), at man ikke fikk lønn i juli, men kun feriepenger.

    Selv om man ikke jobbet deltid, (noe jeg gjorde, siden vikariatet mitt var ferdig. Men jeg jobbet ganske mye deltid da, så det ble nesten som heltid, men likevel).

    Så da skulle jeg plutselig ikke få lønn i juli da, skjønte jeg.

    Men kun feriepengene, som var cirka ti prosent av min inntekt, fra året før.

    Problemet var at jeg jo hadde begynt å jobbe der, i oktober.

    Og derfor, så hadde jeg ikke tjent med enn 30-40.000 kanskje, i 1990.

    Så jeg fikk jo da bare 3-4.000, i feriepenger.

    (Noe sånt).

    Som jeg liksom skulle ha til å dekke ferie til Gøteborg og husleie og mat og sånn da, i hele juli.

    Istedet for at jeg fikk lønnen min for timene i juni også.

    Som jeg først trodde at jeg kom til å få.

    Så jeg fikk jo omtrent sjokk da jeg så det at jeg bare ville få 3-4.000 utbetalt, i juli.

    For jeg hadde jo allerede avtalt å dra til Gøteborg, med Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem og Kjetil Holshagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte om det her, til Arne og Mette da.

    Og Mette Holter hu støtta meg, og sa det, at ‘det er noe av det værste dem kan gjøre, å begynne å tulle med penga til folk’.

    (Noe sånt).

    Så hu Mette Holter hu fyrte meg skikkelig opp da.

    Sånn at jeg ringte og klagde, (var det vel), til OBS Triaden da.

    Og til slutt så gikk hu Klara, på kontoret, med på å skrive en sjekk til meg, (var det vel), sånn at jeg fikk forskudd da.

    (Noe som jeg vel vanligvis ikke hadde, mens jeg jobba på OBS Triaden, tror jeg).

    For jeg fikk jo nesten ingen feriepenger, siden jeg jo hadde studert, året før.

    Og jeg skjønte ikke lønnssystemet, før det var for seint liksom.

    Det vil si etter at jeg hadde avtalt å dra på ferie til Gøteborg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så lot Mette Holter meg øvelseskjøre, (i en liten bil hu hadde), bort til en bank, på Høybråten der, husker jeg.

    Og hu skrøyt av at jeg kjørte bra/rått i en sving der, siden jeg liksom ikke hadde kutta svingen da.

    Etter at jeg tok av fra Gamle Strømmsvei der et sted vel, (på vei til den banken på Høybråten da).

    For da skulle nok Mette Holter ha husleia si da, som vel kanskje hadde blitt forsinka da, på grunn av den forvirringa rundt lønninga mi da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 59: UIO

    Siden jeg var litt flau, over å bare jobbe i butikk, dette friåret fra NHI.

    Så bestemte jeg meg for det, at jeg også ville prøve meg på, å lese til forberedende, ved UIO.

    Jeg var nemlig også litt nysgjerrig, på hva det her med forberedende, var for noe, egentlig.

    Så jeg bestemte meg for det da, at jeg ville prøve å lese til forberedende, som privatist, ved UIO da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tre folk på NHI, som hadde gått på samme studietrinn, som meg, studieåret før.

    (Det var han med det mørke håret, fra Nesodden, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Og to andre ‘NHI-karer’, som pleide å henge sammen med han da).

    De var nemlig innom på OBS Triaden, en gang, mens jeg hadde et friår da, fra NHI.

    Også sa de til meg, (husker jeg), mens jeg satt i kassa der, på OBS Triaden, og dem gikk ut av butikken, (gjennom kassa ved siden av, var det vel), at ‘slår dette NHI da Erik?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro ned til Universitetet, i Karl Johan der, (hvor det mest går juss-studenter vel), og kikka litt, i en bokhandel der, like over nyttår, i 1991, (kan det vel ha vært).

    Og jeg husker det, at jeg hadde en ganske stor ex-phil-bok, med en stiv, blå perm på vel, som jeg muligens kjøpte i den gamle universitetsbygningen der da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var antagelig det.

    Men men.

    Hu litt lubne Svelvik-dama, som jeg har skrevet om i Min Bok, at flørta meg meg, under Svelvik-dagene en gang, sommeren 1988, (eller noe sånt), da Espen Melheim og jeg, stod sammen, ikke langt fra Samfunnshuset i Svelvik, under Svelvikdagene, (eller om det var under 16. mai-festivitas), en gang, på slutten av 80-tallet vel.

    (Hu som jeg lurer på om var kommunist.

    Og som vel satt på den Laibach-sangen, (Across the Univerise), den gangen som min søsters venninne Heidi, fra Drammen, (som var i den Depeche/Lyche-gjengen), ble knulla hjemme hos hu nevnte, litt lubne Svelvik-dama da, som også var venninne, av søstera mi.

    Hu litt lubne Svelvik-dama, hu møtte jeg noen ganger, (i Oslo), gjennom Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, som flytta inn til Oslo, omtrent på samme tida, som meg da.

    Og hu litt lubne, hu ville faktisk låne meg en ex-phil-bok, husker jeg.

    Så det er mulig at jeg hadde to ex-phil-bøker.

    En, som jeg fikk låne, av hu litt lubne kommunist-dama, fra Svelvik da.

    (Som vel antagelig tok ex-phil studieåret før det her da).

    Og muligens en til, som jeg kjøpte selv, på den bokhandelen, ved juss-fakultetet der da, (heter det vel. Altså det fine, gamle universitetsbygningen, som liksom var den ‘originale’ universitetsbygningen i Oslo vel. Den som er bygget i gul-farget/malt sten vel, og som liksom er bygget i den samme arkitekturstilen, som Slottet, Stortinget og Nasjonalteateret da. Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall. Jeg som ikke er noen ekspert på arkitektur, akkurat men, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dreiv og leste, til ex-phil, i leiligheten, til Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien der da.

    Dette kan for eksempel ha vært, etter at det seks måneders vikariatet mitt gikk ut.

    For da hadde jeg sikkert noen fridager, nå og da, som jeg kunne bruke til å lese på da.

    Det mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at det ex-phil gikk ut på.

    Det var noe som het hypoteser.

    Det var om logikk.

    Og om filosofi da.

    Jeg vet ikke hvor mye i detalj jeg skal gå om det her.

    Men en hypotese, det er en teori da.

    Som noen setter fram.

    Og som ikke behøver å være riktig.

    Men som man finner ut ting, som støtter eller motbeviser da.

    Et eksempel på en hypotese, det kan være, at ‘alle kvinner er fra Venus’.

    Også kan man finne noe, som støtter eller motsier dette da.

    For eksempel, så kan man si det, at kvinner har små hjerner.

    Så det er vanskelig å forestille seg det, at de ville klart noe sånt, som å dra med romskip, fra Venus, til Jorden da.

    (For å fleipe litt da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt logikk, så var det mye fokus, i ex-phil, på om noe var logisk riktig da.

    Og hvis det skulle være logisk riktig, så måtte det være riktig, i absolutt alle tilfeller.

    Hvis noen sa, for eksempel, at ei dame, var så stygg, at hu aldri ville bli gift.

    Så for at dette skulle være logisk riktig.

    Så måtte man ha spurt, alle menn, på jorden, om de ville ha giftet seg med henne.

    Og det er jo umulig å gjøre.

    Så et sånt utsagn, det kan man ikke si, at er logisk da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt filosofi-pensumet, som var for ex-phil.

    Så er det ikke noe av det, som har festet seg så mye, i hukommelsen min.

    Men jeg leste jo også til ex-phil, da jeg var i infanteriet, under Førstegangstjenesten, på Terningmoen, i Elverum.

    (Mest fordi jeg hata den ‘speider-aktige’ hverdagen som infanterist vel.

    Men masse sersjanter og lagførere og troppsjefer osv., som kommanderer over en da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Terningmoen, når jeg leste ex-phil der, vår-semesteret 1993 vel.

    Så husker jeg fra en forelesning der.

    (Av ei foreleser-dame, som var i 50-60 åra vel).

    At vi lærte om hulelignelsen, av Kant.

    Men den var veldig tung, husker jeg.

    Ihvertfall for meg, som var ganske pinglete, under Førstegangstjenesten.

    Og som hadde hatt uflaks, og havna i den tøffeste våpengrenen, i Forsvaret, (ifølge Andre Willasen ihvertfall, husker jeg, fra russeklassen min, på Gjerde), nemlig i infanteriet.

    Så jeg var vel ofte ganske sliten, under Førstegangstjenesten.

    Og i infanteriet, så hadde dem også et slags ordtak, som ble sagt, husker jeg, av noen depot-ansvarlige, (var det vel), på Terningmoen, at ‘en infanterist, han hviler når han kan’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg meldte litt pass, på det ex-phil-kurset, i militæret, etterhvert, etter den hulelignelsen, til Platon da, (var det vel, og ikke Kant).

    For jeg meldte meg på ex-phil, på Terningmoen, for å få litt avveksling, (noen timer nå og da, liksom), fra en kjedelig infanteri-tjeneste da, må jeg nok innrømme.

    Og ikke fordi at jeg akkurat hadde noen planer om å studere videre på UIO, (eller noe).

    Jeg hadde jo allerede studert to år, på NHI, da jeg avtjente Førstegangstjenesten min.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde lest, i noen dager ihvertfall, på ex-phil da.

    (For min lillebror Axel, bodde jo i samme leilighet som meg.

    Så det var kanskje litt begrenset, hvor mye jeg kunne lese og.

    Siden Axel jo var hyperaktiv, (vil jeg si, ihvertfall), og også gikk på spesialskole da, og Mette Holter sa, (mens Arne Thomassen også var til stede, i stua deres, en gang), at Axel hadde MBD, (altså Minor Brain Damage), husker jeg).

    Så dro jeg ned til blindern da, med T-banen sikkert, en dag, våren 1991 da.

    For å ta eksamen, i Ex-phil da.

    Og da, så havna jeg i et svært klasserom, (var det vel), sammen med kanskje 50 eller 100 andre ungdommer da, husker jeg.

    Og jeg måtte jo nesten være litt ‘ovenpå’, siden jeg egentlig jobba på OBS Triaden, og ‘egentlig egentlig’ studerte på NHI da.

    Så jeg var veldig ‘laid back’ da, husker jeg, under denne ex-phil-eksamen-‘seansen’ da.

    For jeg skulle jo ikke studere noe videre på UIO, uansett.

    Men jeg hadde jo bare vært litt nysgjerrig, på hva ex-phil var.

    Og jeg var jo litt flau da, over at jeg bare jobba i butikk, og satt i kassa på OBS Triaden, (under det her friåret mitt da, fra NHI).

    Og jeg ville vel også kanskje få bekreftet det, at jeg kunne studere ved Universitetet, selv om jeg hadde gått på økonomilinja, på Handel og Kontor da, (og vært blåruss), og ikke hadde vært rødruss, på Allmenn.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når ei ung dame, som satt ved pulten ved siden av meg, i ex-phil-eksamen rommet der.

    Når hu spurte meg om noe greier.

    I forbindelse med noen ark, som vi fikk utdelt, eller noe da.

    Så svarte jeg henne om det da, (og var litt gentleman kanskje), selv om det egentlig ikke var lov å prate, på det her tidspunktet, av eksamenen da.

    Så jeg lurer på om grunnen til at jeg strøyk, på den her ex-phil-eksamen, var fordi at jeg prata med hu unge, (og pene vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), ‘medstudenten’ min der da.

    Jeg jobba jo tross alt, på OBS Triaden, som var kjent som en veldig bra butikk, som hadde god kundeservice, osv.

    Så når ei fin dame, på ex-phil-eksamen, spurte meg om noe, (som var om noe administrativt, mener jeg å huske, og ihvertfall ikke noe om selve oppgaven da).

    Så måtte jeg jo nesten svare, syntes jeg nok.

    Selv om det egentlig hadde blitt sagt da, fra ei vakt-dame, (som kanskje egentlig var pensjonist), at det ikke var lov til å snakke sammen lenger, blant studentene, etter at oppgaven var delt ut da.

    Så om dette var grunnen til at jeg strøyk, på ex-phil, fordi jeg svarte hu ex-phil-student-dama, om noe hu ikke fikk med seg da.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si.

    Jeg har vel aldri fått noe dokumentasjon, om det her heller, tror jeg.

    Selv om jeg nok må ha ringt UIO, eller dratt ned til Blindern igjen, for å sjekke resultatet mitt da, på den her eksamenen.

    Det må jeg nok ha gjort, for jeg husker det, at jeg var litt skuffa over meg selv, siden jeg hadde klart å stryke da, på den ex-phil-eksamenen.

    For jeg var jo vant til det, at jeg tok skolearbeidet lett, og at jeg ikke behøvde å anstrenge meg så mye, for å få bra karakterer, mens jeg gikk på ungdomsskolen og på Handel og Kontor og vel også på NHI da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vel også den første som gikk, mener jeg.

    På den ex-phil-eksamenen, som jeg var på, på Blindern da.

    Og jeg mener å huske det, at hu ‘gamle ugla’ der da, (hu eksamensvakta altså), skreiv på noe greier, på besvarelsen min da.

    Men det kan jo bare ha vært et klokkeslett, for alt hva jeg veit.

    Men hvem vet, kanskje sensorene har dømt meg strengere, på den ex-phil-eksamenen, siden jeg da, (på samme måte som da jeg tok teori-eksamen, til førerkortet, fire-fem år seinere, i desember 1995 vel), var den første som gikk da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var muligens det.

    Etter dette, så var jeg bare på UIO en gang, for å besøke min halvbror Axel, som utpå 90-tallet, fikk seg en praksisplass, (som del av et svennebrev som kokk, (eller om det heter kokkebrev), ved en kokkeskole, på Helsfyr, i Oslo, og som i forbindelse med det, var utplassert, som lærling, (heter det vel), i et eller to år da antagelig, ved studentkantina, Frederikke, (heter den vel), ved UIO, på Blindern da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.