Stikkord: Kenneth (butikksjef Rimi Kalbakken)

Den første dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Så gikk jeg rundt sammen med den forrige butikksjefen Kenneth, i butikken, (husker jeg).

Jeg husker at Kenneth ble sur på meg, fordi at jeg ikke hørte etter, på hva han sa til meg, om forskjellig, borte i ostedisken der, da.

(For jeg hadde jo vært oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

Så jeg mente vel at jeg skulle klare å bestille ost, på Rimi Kalbakken også, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kenneth gjorde forresten et poeng av det, at vellagret Norvegia-ost, fra Synnøve Finden.

Den solgte så bra, på Rimi Kalbakken, da.

Så den hadde Kenneth satt to esker i bredden av da, (husker jeg).

Men det stusset jeg litt over seinere, husker jeg.

For jeg syntes ikke at det slaget av ost solgte så utrolig bra da, liksom.

Så jeg fant ut at en eske i bredden var mer enn nok, da.

(For jeg fikk med de to assistentene der, Kjetil Prestegarden og Monika, på at vi skulle ha hvert vårt ansvarsområde, når det gjaldt å bestille Hakon-varer, da.

Monika bestilte, (og la opp), frysevarene.

Kjetil Prestegarden bestilte, (og la opp), tørrvarene, (med hjelp da, siden tørrvarer er det en Rimi-butikk selger mest av), da.

Og jeg selv, jeg bestilte, (og la opp), alle kjølevarene, da.

Hele den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så derfor, så fikk jeg ganske bra oversikt, over hvor mye hvert enkelt slag av ost solgte, i den butikken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Allerede den første ‘vanlige’ dagen min der, så skar det seg, mellom assistent Kjetil Prestegarden og meg, (husker jeg).

For jeg hadde jo fått beskjed av PØF, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

Så jeg ba bare assistent Kjetil Prestegarden, om å ta frukta, på en tidligvakt, som han og jeg jobba sammen, da.

Mens jeg selv hadde tenkt å rydde inne på kontoret, og få litt oversikten der, da.

(Sånn som jeg ville ha gjort det, på Rimi Nylænde, da).

Men da eksploderte assistent Kjetil Prestegarden, og sa at da prioriterte jeg ikke frukta, hvis jeg gjorde det på den måten, da.

Så Kjetil Prestegarden, han var liksom fra første dag, som en slags ekstra distriktsjef for meg, kan man kanskje si.

Siden han liksom skulle bedømme hvordan jeg gjorde jobben min, hele tiden, da.

For det var jo egentlig distriktsjef Anne Neteland sin jobb, å gi meg tilbakemeldinger, på hvordan jeg gjorde jobben min, som butikksjef, (vil jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo så sinna, siden jeg ville rydde, inne på kontoret.

Så jeg måtte nesten gi meg da, for å bevare ‘husfreden’, i butikken.

Så jeg ‘dulla’ liksom litt med Kjetil Prestegarden, da.

Og ble med han bort i frukta, og holdt han med selskap der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da distriktsjef Anne Neteland, dukka opp, i butikken.

En av de første vanlige dagene mine der, da.

Så forklarte jeg det for henne, at Kjetil Prestegarden liksom prøvde å bestemme over hva jeg skulle gjøre, hele tida, da.

(Sånn som da han nekta meg å rydde inne på kontoret, da).

Men da svarte bare distriktsjef Anne Neteland det, at hu ‘kjente Kjetil fra før’.

Så hu hørte heller på assistent Kjetil Prestegarden, enn på meg, da.

Så i praksis, så fikk jeg vel egentlig aldri lov, til å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

Siden at distriktsjef Anne Neteland bare hørte på assistent Kjetil Prestegarden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at ingen av distriktsjefene, (hverken PØF eller Anne Neteland), hadde tatt opp temaet lønn med meg, i forbindelse med denne nye butikksjef-jobben, da.

Så jeg var litt distrahert og anspent på grunn av dette, den første tida, på Rimi Kalbakken, da.

Og jeg hadde jo hørt, av David Hjort, at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, da.

Og Kenneth hadde vel jobba kortere tid i Rimi, og var vel også yngre enn meg, (ettersom jeg hadde forstått det, ihvertfall).

Men det varte og rakk, og ingen Rimi-sjefer nevnte noe om noen lønnsforhøyelse, da.

Som jeg hadde vært sikker på å få, da.

For jeg hadde jo sagt til både Magne Winnem, David Hjort og søskene mine, (når vi kjørte ut til Martin og dem, på det andre besøket mitt hos dem, noen uker før det her vel).

At nå satsa Rimi skikkelig på meg, for jeg skulle bli butikksjef, i en butikk, hvor lønnen lå på 300.000 i året, (pluss frynsegoder), da.

(Det var ihverfall det jeg sa til Magne Winnem, før jeg begynte på Rimi Kalbakken, mener jeg å huske).

Men det varte og rakk, og jeg hørte ikke noe om lønnen, da.

Så dette ble jo som noe som gjorde meg anspent og som tok fokuset vekk fra arbeidet i butikken, da.

At dette med lønnen drøyde så mye, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så til slutt, så måtte jeg ta opp dette temaet da, med distriktsjef Anne Neteland.

Og Anne Neteland, hu sa det, at det ikke var noen automatikk i det, at man gikk opp i lønn, når man begynte i en større butikk.

Men da svarte vel jeg det, at jeg visste det at den forrige butikksjefen der, (Kenneth), hadde hatt 300.000 i året.

Og at jeg hadde jobba lenger i Rimi.

Og at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde satt meg opp i lønn, da jeg begynte som assistent, i en større butikk, (nemlig Rimi Bjørndal), i 1996.

Og at jeg da hadde fått inntrykk av det, at det var en selvfølge, at man gikk opp i lønn, hvis man begynte i en butikk, som var dobbelt så stor.

(For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken hadde cirka like stor omsetning, da.

De lå på cirka 800.000 i omsetning i uka, vel.

Mens Rimi Nylænde lå på cirka halvparten, (det vil si snaue 400.000), i omsetning, i uka, da.

Og da jeg begynte som ny assistent, på Rimi Bjørndal, i mai, 1996.

Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin satt meg opp fra 150.000 i året, til 160.000 i året, da.

Og da forstod jeg det sånn, på Anne-Katrine Skodvin, at det var en selvfølge da, at man gikk opp i lønn, hvis man gikk fra samme stilling, i en ‘liten’ butikk, til en ‘stor’ butikk, da.

(Og man måtte jo si at Rimi Nylænde var en liten Rimi-butikk.

Og at både Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal var store Rimi-butikker, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg forklarte vel også for distriktsjef Anne Neteland at jeg følte meg lurt, da.

Siden hu ikke hadde tenkt å sette meg opp i lønn, da.

Og Anne Neteland forklarte det, at grunnen til at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, det var fordi at han hadde hatt en slags spesialavtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

Og det var nytt for meg, da.

(Selv om det er mulig at David Hjort hadde ‘babla’ om noe lignende.

Men det var vel muligens en sånn avtalte, som jeg hadde trodd, at jeg også kom til å få, da.

Siden jeg ble skrytt sånn opp i skyene, av PØF og også av driftsdirektør Rune Hestenes da, (sånn som jeg skjønte det, av det PØF sa, ihvertfall).

Og siden jeg ble tilbudt den samme butikken, som han Kenneth hadde hatt den årslønnen i, da.

Så hadde jeg trodd at det var sånn, ihvertfall).

Men til slutt.

Etter at jeg hadde vært ganske tøff, på telefonen, (for jeg ville jo ha sett dum ut, ovenfor slekt og bekjente, hvis jeg ikke hadde gått opp i lønn likevel, etter at jeg hadde fortalt det, at nå satsa Rimi skikkelig på meg, og jeg kom til å få 300.000 i årslønn), da.

Så gikk Anne Neteland med på å gi meg 280.000, i ny årslønn, da.

(Noe som var 20.000 mer, enn de 260.000, som jeg hadde hatt i årslønn, den siste tida, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da).

Og da fortalte Anne Neteland meg det, at i hennes distrikt, så var det bare butikksjefen på Rimi Stovner, (bortsett fra meg), som fikk så mye i årslønn, da.

(Noe sånt).

Og hu som var butikksjef på Rimi Stovner, hu hadde visst vært butikksjef i mange år, (eller noe sånt), da.

(Og Rimi Stovner ligger vel på Stovner Senter og, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Og den butikken hadde vel høyest omsetning, i distriktet til Anne Neteland og vel.

Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg kunne leve med å ha gått opp til 280.000 i årslønn, da.

For da mistet jeg liksom ikke helt ansikt, ovenfor venner og bekjente da, syntes jeg.

Selv om jeg nok var litt såret og.

For det var som at Rimi ikke satt like stor pris på meg, som på han tidligere butikksjefen der, Kenneth, da.

(Syntes jeg).

Siden han hadde hatt 300.000 i årslønn, da.

Enda han vel hadde jobba i Rimi, i kortere tid, enn meg.

Og jeg var vel også eldre enn han, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, forresten.

At i safen, på Rimi Kalbakken, så lå det en room-service-regning, (for drinker, var det vel), på mellom 1000 og 2000 kroner, vel.

(Som vel butikksjef Kenneth må ha lagt i safender, vel.

Etter butikksjef-seminaret på Storefjell, noen uker før det her, da).

Og den regningen, den sa distriktsjef Anne Neteland at hu skulle ta seg av, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så enten, så var vel han Kenneth en slags ‘super-butikksjef’ da, som fikk lov til å kjøpe seg drinker, for mange tusen kroner, på Storefjell.

(For jeg selv, jeg fikk jo ikke en drikkebong engang, av distriktsjef Anne Neteland der.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Ellers så hadde kanskje butikksjef Kenneth og distriktsjef Anne Neteland, et forhold.

Og de hadde kanskje ligget og kost seg sammen, med drinker, på room-service, på rommet til Kenneth, hele natt til søndag, for eksempel.

Mens resten av butikksjefene var rundt diskoteket og i svømmebassenget og sånn, da.

Hvem vet.

Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvfølgelig.

Men det lå ihvertfall en sånn room-service-regning, i tusen-kroners-klassen, (fra Storefjell Høyfjellshotell), i safen, på Rimi Kalbakken, da jeg begynte som butikksjef der, da.

Og den tok vel Anne Neteland seg av.

(På en eller annen måte).

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.