http://svelviksposten.no/nyheter/orientering-er-fin-trim-1.7364807
Stikkord: Kenneth Sevland (Fra Svelvik)
-
Sevland har intervjuet Jahn Teigen. Sevland gikk en linje som het KA, som ikke ga generell studiekompetanse, så rart hvis han har gått på NHI. Men men
http://www.norwegianwood.org/beatles/norwood/artikler/teigen.html
PS.
Sevland har forresten høy inntekt, så jeg nå, så det er mulig at han har gått på NHI likevel da.
Jeg husker ihvertfall at Sevland gikk på en folkehøyskole, (eller noe), i Bærum, mens jeg gikk på NHI.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Så det er mulig at Sevland fikk generell studiekompetanse, ved å gå på den folkehøyskolen da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Men at Kenneth Sevland har gått på NHI, det tror jeg ikke.
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/04/jeg-visste-ikke-at-kenneth-sevland-som.html
PS.
Eller, det er mulig at Kenneth Sevland, har gått på NHI, men da var det nok etter at jeg gikk der, isåfall.
(For Sevland er/var ganske lett å kjenne igjen, vil jeg si, med sitt lyse hår, som noen ganger var formet i neste krusete frisyre, må man vel si.
For å være litt fleipete, eller hva man skal kalle det).
Og jeg gikk jo på NHI, i studieårene 1989/90 og 1991/92.
Og jeg kan ikke huske å ha sett noe til Kenneth Sevland der, i de årene, ihvertfall.
Men jeg dro jo i militæret, sommeren 1992.
Og returnerte aldri til NHI, etter dette.
(Pga. noe krøll med en klage, mens jeg var i infanteriet, høsten 1992).
Så det er mulig at Sevland kan ha studert der, (på NHI), fra høsten 1992 til våren 1994 da, for eksempel.
Men da var altså ikke NHI eiet av Vivendi/Næringsakademiet da, hele tiden, (for å være litt snobbete), men av NKI da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 2 – Kapittel 90: Mer fra Ungbo
Jeg husker at han svære typen til Anita, pleide å chatte med typen til Wenche, (nemlig Kjell Arild), i stua, på Ungbo der.
Jeg husker at de diskuterte om hvor ofte jeg dusja.
(Bak ryggen min da.
Men jeg hørte kanskje hva dem sa, mens jeg dreiv med å steika noe pizza, eller noe, på kjøkkenet der da.
Noe sånt).
Typen til Anita sa vel at han dusja hver dag, (til Kjell Arild), tror jeg.
Og de sa vel at de ikke hadde merka noe til, at jeg lukta dårlig, eller noe.
‘Han veier så lite’, (eller noe), mener jeg at jeg overhørte, at han typen til Anita sa vel.
(For da mente han vel, at folk som veide lite, de lukta sjelden vondt da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når Wenche satt ved siden at typen sin, Kjell Arild, i den svarte skinnsofaen der, på Ungbo.
Og vi satt hele gjengen og så på TV da.
(Sikkert ‘Våre verste år’, som vanlig).
Så husker jeg det, at folk plutselig begynte å prate om, hva Wenche egentlig satt og holdt på med der.
For da hadde hu hadde nemlig sittet og kjælt med pikken til Kjell Arild, (utapå den stramme olabuksa hans). der.
(Mens vi alle satt og så på TV der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjell Arild, han kunne noen ganger kanskje være litt vulgær.
Han nevnte en gang, (mener jeg å huske), at når han gikk i butikkene, så så kassadamene på pikken hans.
Og da svarte vel Wenche, at det var fordi at han gikk med så stramme bukser, (eller noe).
(Og hu sa det vel på en sur måte, mener jeg å huske.
Så hu mente vel kanskje at han spekulerte, på en eller annen måte da.
For å få damene kåte, eller hva det kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde heller ikke merka selv, at jeg pleide å lukte så veldig vondt.
Kanskje fordi jeg var mest ‘skinn og bein’, eller hvordan man skal forklare det.
Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo.
En gang, det første året, som jeg bodde i Oslo, så møtte jeg Kenneth Sevland, på Oslo City, mener jeg.
Og da begynte han vel da å bable om en sang, av September When, som het ‘bulemi’, (mener jeg å huske).
(Som en vits da.
Sangen het jo egentlig ‘bullet me’).
Og det var kanskje fordi jeg var så tynn, tenker jeg nå.
Jeg gikk nok ned noen kilo, det året jeg bodde på Abildsø, hvor hun husvertinnen ikke tålte matlukt.
Men så gikk vel opp noen kilo igjen, tror jeg, det året, som jeg leide hos Arne og Mette og dem, på Furuset.
Men jeg var fortsatt flau over at jeg var så pinglete, (ihvertfall sammenligna med de andre kara, som pleide å henge, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen).
Så de gangene Wenche og dem, pleide å spørre meg, om hvor mye jeg veide da.
Så pleide jeg å svare 68 kilo vel.
Men det var fordi jeg var så flau, over hvor lite jeg egentlig veide.
Egentlig så veide jeg nok bare noe sånt som 62-63 kilo, dette tredje året, som jeg bodde i Oslo.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter det første året, som jeg bodde i Oslo, så tror jeg at veide nede i 58-59 kilo, på det laveste.
(Mener jeg å huske fra badevekta, til bestemor Ågot, en gang.
Men det var vel omtrent det samme som jeg veide, det siste året, som jeg bodde på Bergeråsen og.
Da veide jeg vel kanskje noen kilo mer enn det.
Kanskje 62-63 kilo, (da og).
Noe sånt
Så det var ikke _så_ mange kilo, som jeg gikk ned, det året jeg bodde på Abildsø.
Men jeg veide ganske lite, når jeg flytta til Oslo.
For jeg hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, på Bergeråsen, og jeg var sent i puberteten, og hadde aldri trent noe vekter, eller noe sånt.
(For jeg mangla lyst/ork, til å trene vekter.
Selv om faren min spurte om jeg ikke ville trene på det samme treningsstudioet, som der Jan og Viggo, (Snoghøy/Snowhill), trente, en gang).
Og spiste ikke så mye proteinrik mat, som biff osv., som bygger muskler da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker at jeg leste mye til eksamenene, på NHI, våren 1992.
Og da ni-leste jeg da.
For jeg hadde jo jobbet mye med det kryssordprogrammet og også jobbet mye på OBS Triaden.
Og da gikk jeg bare ned på Torgbua, for å handle mat, husker jeg.
(Istedet for å gå på Prix, ved Ellingsrudåsen t-banestasjon der da.
For det var cirka ti minutter å gå vel.
(Mens til Torgbua så tok det bare cirka et par minutter å gå da).
Og det kunne også være en stressende opplevelse, å handle der, (på Prix da).
For folk utafor butikken og folk som jobba inne i den butikken, de ville gjerne observere deg da, og prate dritt om deg, bak ryggen din da.
Så da var det kanskje mindre slitsomt, å handle på Torgbua.
Den Prix-butikken, på Ellingsrudåsen-senter, (eller hva det senteret, (som egentlig bare er noen få butikker), heter igjen), det var ikke min favorittbutikk, akkurat.
Selv om jeg kunne handle der en gang i blant.
Hvis jeg hadde fri fra både NHI og OBS Triaden, en dag, for eksempel.
Og det ikke var søndag, for da var jo Prix stengt.
Men på søndager så ville jeg nok gå en tur til Torgbua, ihvertfall da, og kjøpe aviser, røyk, cola og godteri da og kanskje en burger eller en Grandiosa, hvis jeg ikke hadde noe mat på Ungbo da.
Noe sånt).
Selv om det var rimelig dyrt der.
Men jeg ville spare tid da.
Og var vel sliten, etter å ha lest, til eksamener, natt og dag nærmest, i en uke, eller noe da.
Noe sånt.
(Eller om det var kryssordprogrammet, som jeg dreiv med).
Og da merka jeg plutselig, at det lukta vondt av meg, (sånn harskt/ramt, eller noe), under arma da.
Og det hadde jeg vel ikke merka før, tror jeg.
Så da skjønte jeg at jeg trengte å ta en dusj da.
Og det gjorde jeg da.
Og da hørte jeg at Kjell Arild og typen til Anita snakka om meg, bak ryggen min igjen da.
For da sa han ene, at nå hadde han lukta, at det lukta vondt av meg da.
(Mener jeg ganske bestemt, at jeg hørte da).
Så hvor ofte jeg dusja, det prata de her to ‘kjempene’, ganske ofte om, kunne det nesten virke som, for meg da.
For hva jeg overhørte, noen ganger, hva de snakka om, i stua der da.
For disse to kara, de hadde jo ikke rom, på Ungbo der.
Men de satt mye i stua der da.
Uten damene sine ofte.
Om kveldene da.
Så det var nesten som at de bodde der, (vil jeg si), Kjell Arild og han typen til Anita da.
(Siden de satt omtrent hver kveld i stua der, på Ungbo, i flere måneder da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hendte at Anita, typen hennes, Wenche og Kjell Arild, pleide å gå ut, i Strømmen.
(Som ikke lå så langt unna.
Siden Ellingsrudåsen ligger helt øst i Oslo kommune da, på grensa til Lørenskog.
Og Ellingsrudåsen, Furuset og Høybråten, disse stedene, de sogner liksom til Lørenskog mye da.
Siden mange som bor på disse Oslo-stedene, de jobber i Lørenskog da, (som jeg gjorde, et par år), har jeg lest i en lokalavis, (var det vel), en gang da, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen).
Og da ble det bråk, en eller to ganger vel.
(Noe sånt).
En gang så hadde det visst blitt noe skriverier, i en lokalavis, ute i Romerike der, om et slagsmål, som han typen til Anita, hadde vært involvert i da, (mener jeg å huske, at de her folka prata om da, i stua på Ungbo der, i dagene etter denne episoden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche, hu hadde også en bror, som var yngre enn henne vel.
Han var på besøk, på Ungbo, noen ganger da.
Og han hadde vært på sykehus.
Og det var et vanlig tema der, på Ungbo, å prate om hvor pinglete jeg var.
Så da han broren til Wenche ble spurt om, hvor tynn han var, etter at han kom ut av sykehuset.
(For dem hadde snakka om at han var så tynn da).
Så svarte han 68 kilo.
Som var den vekten som jeg pleide å si der, at jeg veide da, når det ble tatt opp, at jeg var pinglete.
Så da ble det jo som en vits omtrent.
At han broren til Wenche veide 68 kilo, når han var skikkelig tynn da.
Men at han veide mer igjen, etter at han var på sykehuset da.
Så da ble det jo sånn, i stua der, at dette ble som noe morsomt, på min bekostning da.
Siden det hadde blitt prata om, hvor tynn og pinglete, som han broren til Wenche, hadde sett ut, da han veide 68 kilo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Søstera mi Pia, hu flytta jo til Oslo, den samme sommeren, som jeg flytta inn, på Ungbo der.
Pia bodde i et bofellesskap, i Gamlebyen, i Oslo.
I Arups gate, mener jeg at det het der.
De hadde noen svarte gardiner, (eller ihvertfall noe tøy av noe slag), foran vinduene, (mener jeg å huske).
Og de andre som bodde der, det var vel Monica Lyngstad, fra Røyken og Glenn fra Røyken, blant annet vel.
Pia lånte noen penger av meg, like etter at hu flytta til Oslo.
Nemlig 500 kroner, (var det vel).
Siden jeg jobba på OBS Triaden da, og fikk studielån, osv.
Og på Ungbo, så var det sånn, at jeg hadde vaskeuke, (det vil si at jeg måtte vaske gulvene, på fellesarealene der), hver femte uke.
Så jeg avtalte da med Pia.
At hu kunne slippe å betale tilbake de 500 kronene.
Hvis hu istedet vaska for meg, på Ungbo.
Og da ble vi enige om at Pia skulle få 100 kroner, avslag i gjeld, hver gang hu vaska der da.
(Så ble det sånn, at vi møttes noen ganger også, etter at hu flytta til Oslo, tenkte nok jeg da).
Så Pia pleide å dukke opp der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, hver femte søndag da, fra høsten 1991.
(I cirka et halvt år da).
For å vaske gulvene der da.
Jeg mener at Wenche, (var det vel, hvis det ikke var Inger Lise), hinta litt om, at søstera mi ikke vaska helt ordentlig vel.
Jeg prøvde å få hu Wenche, (var det vel, som tok opp dette), til å klargjøre dette litt.
Men hu sa bare, ‘hvis hu vasker ordentlig så’.
Når spørsmålet var, om det var greit, at søstera mi vaska, for meg, de gangene, som det var min tur, til å vaske der.
Men det ble ikke sagt noe mer.
Men det var noe sånt ymting/klaging, av noe slag da, på noe da, skjønte jeg.
Men hva det gikk på, det veit jeg ikke.
For jeg klarte ikke å få noe klart svar, fra hu Wenche da.
Dette ble som noe veldig vage greier, som jeg ikke klarte å få til å bety noe som helst egentlig.
Men Wenche, (må det vel ha vært), hu tok opp noe da.
Med meg da, mens søstera mi vaska der, en gang, da.
Men hva hu tok opp, det forstod jeg ikke helt nøyaktig.
Men det veit hu kanskje selv.
Hva hu tok opp, det forsvant vel i en sky, av ‘Kvinner er fra Venus’-vaghet, eller noe sånt, kanskje.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også en del fler ting, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 24: Fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo
Jeg møtte også Kenneth Sevland, fra Svelvik, (og språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, som jeg har skrevet om i Min Bok), på Oslo City en gang.
Han skulle på platebutikken der, og jeg stod og hang like ved den, etter å ha spist en burger til frokost, som vanlig vel, på burgersjappa Wendy’s, (eller om det var Wimpy’s), på Oslo City der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sevland fortalte det, at han gikk på noe slags datalinje, på en folkehøgskole, ute i Bærum der.
(Sevland hadde jo gått Kontor og Administrasjonslinjen, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.
Så han hadde jo ikke fått artium.
Så han måtte jo begynne på folkehøgskole, istedet for på en vanlig høgskole, sånn som meg da, som begynte på NHI.
Likevel har jeg forresten sett det, tidligere iår, at Sevland faktisk er på Facebook-gruppen, til NHI.
Men om han faktisk har gått der, eller ikke, det vet jeg ikke.
Jeg kan ikke huske å ha sett han der ihvertfall.
Og jeg gikk på NHI skoleårene 1989/90 og 1991/92.
Men det er mulig at han kan ha gått der seinere da.
Hvem vet).
Sevland sa også det, at han bodde ute i Bærum der, sammen med en medelev-dame, fra Sande Videregående, som han var sammen med da.
Jeg spurte hvem det var.
Og Sevland sa at det var ei som pleide å ha masse kviser.
Jeg skjønte fortsatt ikke hvem det var.
Men Sevland inviterte meg ut for å besøke dem, ute i Bærum der da.
Men jeg skjønte ikke hvilken skole det var, som Sevland gikk på.
Så jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg dit liksom.
Og jeg visste heller ikke hvem dama hans var.
Samtidig så hadde det skjedd så mye, det skoleåret, som jeg gikk på den samarbeidsavtalen, i Drammen, på Gjerdes Videregående.
Så jeg syntes vel ikke at jeg kjente Sevland så bra lenger kanskje.
Så jeg droppa bare det, å dra ut til et sted jeg ikke skjønte noe om, ute i Bærum der.
For å besøke han Sevland da, (som kunne være litt sur/grinete/sippete-aktig kanskje), og ei dame med masse kviser der liksom.
Da ville jeg bare blitt det tredje hjulet på vogna, (vil jeg si).
Det var vel derfor at jeg droppa det besøket, vil jeg vel tippe på.
Jeg husker ihvertfall at jeg ikke hadde lyst til å besøke Sevland ute på Bygdøy der, (eller hvor dette var igjen).
Jeg hadde jo allerede vært å besøkt Magne Winnem, ute på Rimi Nadderud der.
Så jeg var kanskje litt lei av å kjøre buss uti Bærum der og.
Hvem vet.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og etter denne episoden, så så jeg vel aldri Sevland igjen, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg var ferdig, med de siste eksamene, (var det vel), på NHI.
Så møtte jeg også Brunkremtrynet, (ei jeg dessverre bare husker kallenavnet til, hos den ‘Abildsø-gjengen’, på), igjen, da jeg var på vei ned til byen, for å feire.
Hu var vel russ, eller noe, tror jeg.
Hvis ikke hu gikk i andre klasse på videregående da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også møtt Brunkremtryne igjen, en gang, noen måneder før det her og.
Ved bussholdeplassen, i Dumpa der vel.
Det samme stedet hvor jeg hadde møtt henne, den første gangen.
(Den første dagen, som jeg bodde på Abildsø.
Da jeg hadde forvilla meg ut i Enebakkveien der, og satte meg ned på benken, ved bussholdeplassen der, for å ta meg en røyk da.
Siden det ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av familien Jorås der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sa vel da bare ‘hei’ til Brunkremtrynet.
Men Brunkremtrynet tok dette lenger, og begynte å si at hun ikke hadde tid til å ha noe kjæreste.
For hun hadde skole, jobb og trening, var det vel.
(Noe sånt).
Dessuten så tok det vel litt tid, å ta på seg all den brunkremen i trynet og, hele tida, kan jeg vel tenke meg.
(Bare for å tulle litt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men den tredje gangen, som jeg møtte henne.
Så skulle hu ut og feste da, på Rockefeller.
Og jeg skulle også ut og feste, for å feire at eksamenene var overstått, (mener jeg at det var).
Brunkremtrynet og venninnene hennes, de spurte meg, om jeg skulle bli med dem, på Rockefeller da.
Og jeg hadde ikke noen spesielle planer.
Så jeg ble med dem dit da.
Men det var et slags ungdomsdiskotek der, i første etasje vel.
Og alkoholservering i andre etasje der da.
Så det var ikke sånn at jeg bare hang med Brunkremtrynet og dem, hele tida der da.
For Brunkremtrynet var vel bare 17 år gammel, tror jeg.
Så hu hadde ikke lov til å kjøpe alkohol da, hvis jeg husker det riktig.
Så derfor måtte jeg liksom være litt overlegen da.
Siden jeg var over 18 år, og dem ikke var det.
Så det var ikke sånn at jeg akkurat hang sammen med Brunkremtrynet og venninnene hennes, inne på Rockefeller der, hele tida.
Men jeg gikk vel bort til dem på dansegulvet og sånn, i fylla, noen ganger, tror jeg.
Så det var ikke sånn at jeg feira at eksamenene var ferdig, med noen kamerater, eller med noen medstudenter, fra NHI.
For Magne Winnem var jo i militæret, på den her tida.
Og det var ikke sånn at jeg pleide å feste så mye, sammen med de andre studentene, på NHI da.
Men jeg hadde mer eller mindre flaks da.
Siden jeg møtte hu Brunkremtrynet, ved bussholdeplassen, på Abildsø der, (som vanlig, kan man vel nesten si.
De gangene som jeg møtte henne, så møtte jeg henne alltid ved bussen der, sånn som jeg husker det).
Og ble med hu og venninnene hennes, ut for å ‘rocke’, på Rockefeller der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men dette var vel den siste gangen, at jeg så noe mer til henne og, tror jeg.
(Selv om jeg også vagt husker det, at hu babla noe om det, at jeg egentlig ikke skulle ut, den gangen.
En senere gang.
Men det skulle jeg faktisk.
Jeg hadde jo på meg dressjakke og alt.
Og det her var vel på en torsdag, som var den faste kvelden, for studentkroer og sånn da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som jeg bodde på Abildsø.
Så dro hu Lene og hu Anne Lise, meg med hjem, til ei katolsk jente, som bodde i Dumpa på Abildsø der da.
På en slags fest der da.
Da satt vi bare rett opp og ned, i stua dems der, husker jeg.
Uten å drikke eller si så mye vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da sa Lene og Anne Lise, om hu jenta, at hu ‘var katolsk’, mens jeg satt der da.
Jeg kjente ingen katolske folk, fra Bergeråsen, (for å si det sånn).
Så jeg bare svarte ‘å ja’, (eller noe).
Og det ble vel ikke forklart noe mer.
Jeg syntes det var litt uvant, at hu jenta var katolsk.
Det var ikke sånn at jeg hadde møtt noen norske katolikker før, tror jeg.
Men katolismen er jo en ganske kjent religion da.
Og en europeisk en, må man vel nesten også si.
Så det var ikke sånn at jeg fikk sjokk akkurat, av dette, at hu jeg hadde blitt dratt med på besøk/fest hos, var katolikk da.
Men jeg syntes nok at dette kanskje var litt uvant da.
Så jeg oppførte meg kanskje litt reservert da, da jeg var hjemme hos hu katolske jenta på Abildsø der da.
På en slags fest der da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men meg.
Magne Winnem, han klarte også å lire ut av seg, en mer eller mindre lur kommentar, da han var på besøk hos meg, en gang, på Abildsø der da.
‘Synes du at jeg er stygg, Erik’, spurte Winnem om da.
Det syntes jeg at ble litt flaut.
Winnem så vel helt vanlig ut, egentlig kanskje.
Og var høy og stor.
Men han hadde kanskje dårlig selvtillit da.
Og jeg selv hadde jo også vært utsatt for mobbing, på ungdomsskolen og var sent i puberteten.
Så jeg hadde kanskje ikke så god selvtillit selv heller.
Etter å ha måtte bo alene, fra jeg var ni år og.
Og vi var jo jevngamle, så det var litt vanskelig for meg, å være som en far, for Winnem da.
Så jeg bare svarte ikke noe.
Winnem fortalte også, at han hadde vært hos tannlegen, og at han hadde hatt noen hull, på fremsiden, av fortennene sine.
Jeg hadde faktisk lagt merke til det, at Winnem hadde hatt noen gule flekker, på forsiden av tennene sine.
Men det måtte han vel ha lagt merke til selv og, når han pussa tennene sine, osv.
Men det var nesten sånn, syntes jeg, at Winnem bebreidet meg, fordi at han hadde hatt misfargede tenner da.
Men jeg var jo ikke noen tannlege heller akkurat.
Så jeg kunne vel ikke vite hva de flekkene hans på tennene kom av.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Winnem er jo liksom sånn ovenpå ofte, og skal hele tiden finne på noe da.
Og jeg hadde jo bare kjent han, fra skoleåret før.
Så det var jo ikke sånn at jeg visste alt om han liksom.
Så det ble som noe litt rart dette, at Winnem spurte meg, om jeg syntes at han var stygg, osv.
Og Winnem ville jo også, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet), at jeg skulle kjøpe en lik walkman til han, som jeg selv hadde kjøpt meg, på Fritjof Arngren sin butikk, ute i Skøyen der.
Så kanskje Winnem ikke syntes at han var noe kul da, og liksom prøvde å bli like kul som meg, (hvis jeg var noe kul), ved å henge sammen med meg da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Men Winnem fant jo alltid på ting.
Som å dra på diskoteker og dansketurer, osv.
Så at han skulle ha dårlig selvtillit, det passet jo ikke så bra med det, at han jo var en person, som alltid fant på mye å gjøre, i helgene, osv.
Så hvordan dette egentlig var.
Det tørr jeg ikke å gjette på.
Det kan hende at Winnem bare tulla med meg og.
(For alt hva jeg vet).
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Så godt kjente jeg ikke Winnem, (at jeg tørr å si det her helt sikkert), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem hadde også noen tøffe kamerater, fra ute i Røyken vel.
En het Karl, (eller noe), tror jeg.
Winnem dro meg med ut med de, på et utested, ved St. Olavs Plass, en gang.
Ei dame spurte meg Winnem og meg om, ‘er det noe jeg burde vite om Karl(?), før jeg blir bedre kjent med han eller?’.
Winnem og jeg svarte det, at han Karl var vel ok.
(Noe sånt).
Uten at jeg kjente han Karl så mye.
Men hva skulle jeg svare da liksom.
Jeg måtte vel svare noe, og jeg regna vel med at kameratene til Winnem var ok da.
Så jeg sa vel det da, til hu dama som spurte meg om hvordan han kameraten til Winnem var da.
(Mens hu gliste eller halvveis lo litt vel.
Mens vi satt på det utestedet ved St. Olavs Plass der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem hadde også vært på en vinterferie eller påskeferie, (var det vel), dette studieåret, sammen med disse kameratene sine, fra Røyken da.
Ei jente hadde visst gått rundt i bare en sånn body der.
(Kanskje en sånn som Christell fikk til jul, året før vel, da vi feira jul hjemme hos hu Solveig som var telegrafist på Scandinavian Star, som jeg skrev om, i Min Bok).
Og da hadde visst den body-en vært for stor, sånn at fitta hadde syntes da, fortalte Winnem.
Etter at han kom hjem fra den her slalomferien da, i Hemsedal, (eller hvor det var).
Hvor de vel også hadde hatt ‘after-ski’ og sånn vel.
(Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er det fortsatt rimelig varmt, her på det rommet jeg bor på nå, i Fairfield, i Liverpool.
Så dette kapittelet blir nok ikke så veldig langt, merker jeg.
Men jeg ser på notatene mine her, at det fortsatt var en del mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde, i Oslo.
Så jeg får skrive mer om dette, i de neste kapitlene, (tenkte jeg).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 15: Enda mer fra skoleåret 1989/90
Det året jeg bodde på Abildsø, så brevveksla jeg litt, med hu Siri Rognli Olsen, som jeg hadde truffet, på Braemar, sommeren før.
Hu hadde babla noe om jing og jang, ombord på Braemar der.
Så da jeg var i Brighton, (eller om det var i London), så kjøpte jeg med en sånn jing og jang-pin, (med liksom stråler/tagger rundt da), for et pund, (eller noe), da.
I en sånn kul butikk/bod av noe slag vel.
En sånn lignende bod/butikk, som der Kenneth Sevland, hadde kjøpt Lenin og kommunist-pins-ene sine, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen og ei venninne, med lyst hår, som også hadde vært på Braemar.
De skulle på the Alarm konsert, på Chatau Neuf, på Majorstua, like før påske, i 1990, (var det vel).
Studielånet mitt holdt på å gå tomt da, husker jeg.
Men jeg hadde halvårskort, og sånn da.
Så jeg trengte bare penger til mat.
Men jeg skulle til Ågot og dem, i påskeferien, så jeg regna med at jeg kom til å få litt hjelp der da kanskje.
Og jeg gikk også på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i april, mai og juni, (var det vel).
Så jeg hadde nok vært innom der, (på sosialkontoret på Ryen), før de her trønder-jentene kom på besøk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Caroline, (som hu vel het), hu skulle egentlig ligge over, hos en kar hu kjente, på Kolbotn vel.
Men han hadde fått seg dame, så det ble til at hu lå over hos meg, hu også da.
Jeg hadde spurt Gunnar Jorås, om det var greit, at jeg fikk to damer på besøk der, den og den helgen da.
Og det sa han at det var da.
Han hadde jo ‘gura’ sånn, da hu Lill Beate Gustavsen var på besøk der.
Og Berit og Gunnar Jorås, de gikk liksom så nærme da.
Dem hadde også vært inne på rommet mitt, i en ferie, enten når jeg var på Geilo eller på Sand.
Og støvsugd og sånn da.
Så privatlivet mitt var litt begrensa der.
Så hvis jeg skulle råde andre, som skal leie hybel, mens de studerer.
Så burde de ikke leie av noen som bor i det samme huset.
Det kan lett bli litt ‘svett’ da, vil jeg nå si.
Nesten som å få seg en ny familie.
Og er det noe en tenåring helst ikke vil ha.
Så er det vel kanskje en ny sånn ‘husvert-familie’ da.
En tenåring vil vel heller ha det litt morsomt og tulle litt med damene kanskje.
Men men.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Berit og Gunnar Jorås, de sa ikke noe på det her da.
At de damene skulle besøke meg.
Hu nabodama, hu hadde flytta ut, på den her tida.
(Kanskje hu hadde flytta sammen med han med Bobla, som pleide å dukke opp der, på lørdagskveldene, tippa vel jeg.
Noe sånt kanskje).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg brukte noen av de siste kronene mine, fra studielånet, på noe brød og italiensk salat, eller noe vel.
Sånne ting.
(Sånn at jeg hadde noe mat, å by de her damene da).
Også møtte jeg de her to damene da, på Oslo S. vel.
Hu Siri Eognli Olsen, kjøpte ei røykpakke til meg, (eller noe sånt), siden de fikk bo hos meg da.
Den første kvelden, så prata vi mest.
Siri Rognli Olsen sa en del forskjellig da.
Blant annet at det var mange damer i New York, som ville ha seg en au-pair-gutt.
Så hu lurte på om jeg ikke kunne tenke meg det.
Å bli au-pair, for en forretningskvinne, i New York da.
Det hadde jeg ikke tenkt på, for å være ærlig.
Det passet ikke inn i mine fremtidsplaner, som var å bli rik og vellykket og få meg en bra betalt konvensjonell jobb, og en fin kone, osv. da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen lurte også på det, om jeg visste hva det jing og jang-greiene, egentlig betydde.
Det gjorde jeg ikke, måtte jeg innrømme.
Dette var jo noe som hu selv hadde ‘hypet’, ombord på Braemar da.
Så det var jo bare noe jeg hadde kjøpt til henne, som en slags morsom greie da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen, hu hadde også med lekseboka si, hvor det stod at hu angra, på å ha sagt nei til noen, en gang.
(Hu ville at jeg skulle lese i den boka da).
Hu så også gjennom brevene mine.
Og sa det, at ‘jeg finner meg ikke i at mine brev blir behandlet sånn’.
Fordi jeg ikke hadde spart på konvolutten, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Siri Rognli Olsen, hu fortalte også det, at en gutt hu visste om, hadde hatt sex med tolv damer, (eller noe), på en fest, oppi Trøndelag der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu venninna hennes, var en god del mer attraktiv, enn hu det Siri Rognli Olsen var selv, (vil jeg vel si).
Venninna var slank og hadde lyst hår da.
Mens Siri Rognli Olsen hadde brunt hår og var kanksje litt mer ‘dundrete’ vel, (må man vel si).
Hu venninna var litt spesiell, for hu kalte seg for Caroline, (tror jeg det var).
Men Siri Rognli Olsen kalte henne for Viviann, (tror jeg at det var).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu venninna skulle kjøpe noe røyk, eller noe.
Og hu skulle ringe til noen.
Siri Rognli Olsen, spurte om jeg kunne følge henne da.
Det var greit for meg.
Hu var ganske fin hu venninna, syntes jeg.
Så det var helt greit liksom.
(Selv om det kanskje ble litt sånn, at hu venninna liksome måtte passes på da, syntes jeg nesten.
Det kunne kanskje virke sånn.
Som at hu Siri Rognli Olsen liksom var ‘sjefen’ hennes da.
Hvem vet).
Da hu Caroline og jeg, gikk ut av innkjørselen, til Berit og Gunnar Jorås der da.
Så sa jeg at ‘nå er det rett til høyre’.
(For å gå til Abildsø-kiosken der da).
‘Ja’, svarte hu Caroline da.
Også mente hu at jeg hadde sagt, at ‘nå er det rett i høyet'(!)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke så mye høy, på Abildsø akkurat, (som jeg visste om ihvertfall), så det ble det ikke noe av da, (for å si det sånn).
Etter at vi var i kiosken, så skulle hu også ringe, hu Caroline da.
Og da tok jeg henne med, til telefonkiosken, som var nede ved Folkets Hus der.
(Litt lenger ned i Dumpa der, enn der jeg bodde da).
Utafor telefonkiosken der, så stod hu Lene, som var i Abildsø-gjengen da.
Hu lurte på om vi ville komme på fest, hos hu Anne-Lise, seinere den dagen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg orka ikke å ha de to trønderdamene med på fest der nede, hos hu Anne-Lise da.
Jeg hadde tatt med Magne Winnem, på fest der, en gang.
Før vi dro på byen.
Mens vi hadde på oss dress, osv.
Og da hadde to vietnamesiske gutter, kastet stein, på Winnem og meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi blei hjemme, i hybelen min, den kvelden da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I hybelen ved siden av, så dukka det opp ei dame.
Som hadde svart på en utleie-annonse vel.
Hu liksom gjorde seg til, og oppførte seg promiskuøst da.
(Må man vel si).
Og inviterte meg vel inn på hybelen sin, og sånn.
(Noe sånt.
Selv om jeg hadde gjester).
Og hu banka vel på døra mi og sånn og, tror jeg.
(Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg unnskyldte hu nye hybel-dama litt, ovenfor de to jentene fra Trøndelag da.
(Selv om vel hu Caroline/Viviann bodde i Mjøs-regionen, tror jeg).
Og sa det, at hu dama kanskje ble litt rar, siden det speilet på badet, liksom var et sånt ‘selvmords-speil’ da, (mente jeg).
Hvor det var vanskelig å se bra ut da.
På grunn av noe med lyset, eller noe vel, kanskje.
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Hu Caroline, hu imponerte, når det gjaldt musikk.
Hu mente at ‘In Between Days’, var en av de mest undervurderte sangene, til the Cure.
Og hu var også glad i sangen ‘Belfast Child’, av Simple Minds vel.
(Som dukka opp på MTV, eller noe, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Caroline var lidenskapelig the Alarm-fan da.
Og hadde brodert noe the Alarm-logo, eller noe, til Mike Peters, i the Alarm da.
Og vi hørte på en the Alarm-plate som jeg hadde kjøpt, (på Innova vel).
For jeg hadde jo sittet mye hjemme aleine, på 80-tallet, i Leirfaret 4B da.
Og noen ganger, så var det konserter, som ble visst, fra festivaler, og lignende, på norsk og svensk TV da.
Så jeg hadde hørt en del av the Alarm live da, på TV.
Og like spesielt sanger som ‘Where were you hiding When the Storm Broke’ og ‘the Stand’.
The Stand hadde en tekst som gikk sånn her ‘meet your maker’, (altså ‘møt din skaper’ da, tolket jeg det som).
Så jeg spurte hu Caroline da, om the Alarm var et kristent band.
De var kristne da, sa hu Caroline, men de profilerte seg ikke utad, som et kristent band, (sa hu videre da).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagen, så visste jeg de her to the Alarm-jentene hvor den billigste Maliks-en lå.
(Den bak Oslo City der).
Og vi spiste burgere der da.
Og vi handla også mat, (og/eller øl), på en Rimi, i Akersgata eller Universitetsgata, eller noe.
Ned mot fjorden der.
Hvor Magne Winnem seinere begynte å jobbe.
(Hvis det var var dagen før, at vi spiste burger, og handla på Rimi.
Det var det nok, forresten).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så viste jeg de her Alarm-damene, hvor Chateau Neuf lå da.
Chateau Neuf ligger i Bogstadveien, på Majorstua, og er et sted, som eies av studentersamfunnet, ved UIO vel.
Vi var veldig tidlig ute.
Jeg hadde ikke råd til billett, til konserten, men jeg hang der likevel da, sammen med de her damene da.
Og noen karer, som de kjente, fra Kolbotn, var også der.
De spilte the Alarm bootleg-kassetter, på en medbragt kassettspiller da.
Han gutten, som hu Caroline kjente, begynte å prate om det da, at han jo hadde fått seg dame.
Eller kameratene hans sa det.
Og forklarte at det var derfor, at hu Caroline ikke kunne få ligge over hos han da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle jo ikke på konserten, men jeg holdt de her jentene litt med selskap da.
Mens de ventet på the Alarm da.
Jeg ble sendt for å kjøpe nye batterier, til den her kassettspilleren da.
Noe jeg fant i en butikk, borte ved Majorstua T-banestasjon der vel.
Jeg kjeda meg også ganske mye der.
Og gikk inn på Musikkhøyskolen og så litt.
Og jeg gikk også bort på Politihøgskolen.
Og tulla med en som sikkert var purk, og spurte om han hadde fyr.
(En som var ute og jogga).
Jeg gikk også inn på Politihøgskolen, (fordi jeg kjeda meg ganske mye da, mens vi venta på the Alarm der da).
Jeg gikk ned i kjelleren og så litt på skytebanen der, osv.
Og jeg gikk inn ved kantina der.
Da spurte ei dame, hva jeg gjorde der.
Så da bare fant jeg på noe, må jeg innrømme.
Min fetter, Ove Olsen. fra Son.
Han hadde nemlig prata om, sommeren før, (eller noe), at han hadde lyst til å begynne på Politihøgskolen da.
Så jeg bare sa det, at jeg så etter fetteren min da, som het Ove Olsen.
(Enda han jo gikk på videregående, dette skoleåret da.
Men jeg måtte bare finne på noe da.
For hu dama, hu liksom ropte gjennom rommet der, til meg.
Så jeg kunne ikke begynne å fortelle en lang historie heller liksom, syntes jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også inne på Musikkhøgskolen der, og kikka litt såvidt, ved resepsjonen der da, (husker jeg).
Hvis det ikke var den Bibel-høgskolen da, (eller hva det akademiet heter igjen da).
Så det lå altså tre akademier, rundt ved Chatau Neuf der da, fant vi/jeg ut.
Det var Politihøgskolen, Musikkhøgskolen og en ‘Bibel-høgskole’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tilslutt, så dukka the Alarm opp der da.
Hu Caroline, hu ga det hvite tøystykket, som hu hadde brodert på, til han vokalisten i the Alarm, Mike Peters, da.
Mike Peters kjente henne igjen.
Hu var vel en av deres største fans antagelig vel.
Caroline kjefta litt på Mike Peters også, for hu syntes det, at den siste videoen deres, som vel het ‘Rain in the Summertime’, (eller noe sånt), ligna litt på en ‘7-up’-reklame da, som hu sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De kara fra Kolbotn, de ville at jeg skulle ta bilde av dem, sammen med en kul gitarist, (med mørkt hår), i the Alarm da.
Noe jeg gjorde da.
Men jeg tulla litt, og venta litt lenge da, med å ta bilde.
Siden jeg liksom også hadde gått og kjøpt batterier da, til den kassettspilleren deres da.
Og siden jeg ikke skulle på konserten liksom.
(Noe sånt).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Siri Rognli Olsen, hu sa det, til de Kolbotn-gutta, at de kanskje ikke burde spille bootlegs, sånn at bandet hørte det.
Men det blåste de Kolbotn-gutta i vel.
Hu Siri Rognli Olsen og hu Caroline da, (som vel bor i England et sted nå, tror jeg).
De hadde vært mye konserter før.
Broren til Siri Rognli Olsen var i miljøet, rundt Samfundet, (altså studentersamfunnet da), i Trondheim, (var det vel).
Ihvertfall så skrøyt hu Siri Rognli Olsen da, av at det var så kult, på Samfundet der da.
(Noe sånt).
Og broren jobba kanskje med noe nærradio, eller noe.
Ihvertfall noe med musikk vel.
Noe sånt.
Og vi hadde også gått og kikka på Innova, hvor jeg lot hu Siri Rognli Olsen, høre på en plate, som var med en gruppe, som het Red Flag der, som jeg hadde hørt på, mange ganger.
Men jeg hadde ikke så mye penger.
Så jeg hadde ikke kjøpt den plata enda da.
(Og navnet på gruppa, var vel også litt rart vel).
Og den plata syntes hu visst at var bra da.
Det er også mulig, at vi dro bort på Aker Brygge, på en plateforretning, som het Rock Shop, den dagen.
For jeg hadde sjekket for henne, at de hadde et Tones on Tail-album der.
(Mener jeg at det var).
Som hu bare hadde hørt to sanger fra vel.
(Et band som bestod av tidligere Bauhaus-medlemmer vel).
De sangene var ‘Lions’ og ‘Christian Says’ da.
Men Siri Rognli Olsen ble visst skuffa, (mener jeg å huske).
Når hu hørte på the Tones on Tail-albumet, hjemme hos meg, på Abildsø, på den fredagskvelden da.
For hu syntes ikke at resten av albumet var like bra da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
The Alarm-konserten, den varte til klokka 22-23, eller noe.
Så de Alarm-jentene, de var jo i området rundt Chatau Neuf der da, i cirka tolv timer kanskje da.
(Eller noe).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle jo ikke på konserten.
Men jeg syntes at det var litt artig likevel, å se de medlemmene i the Alarm osv. da, som jeg hadde sett på konserter på TV, (og på musikkvideoer da), da jeg gikk på ungdomsskolen, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg hadde to andre avtaler, den dagen, husker jeg.
Jeg skulle møte Magne Winnem, og også besøke Lill Beate Gustavsen og dem da.
Som skulle ha noe reke-party, eller noe, borte på Grønland der da.
Hva som skjedde, resten av denne helgen, like før påske, i 1990 da.
Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet da, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 76: Enda mer fra Sand
Sommeren 1989, (hvis det ikke var sommeren etter), så hjalp jeg også onkel Håkon, (etter at faren min hadde bedt meg om å hjelpe), med å gjøre noe reparasjonsarbeid, på noen hytter, mellom Bjerkøya og Sande et sted vel.
Han som eide hytta ble litt sur.
For at han måtte betale full timepris for meg.
For han syntes vel at jeg så ganske ung ut da.
Onkel Håkon forklarte hva jeg skulle gjøre.
Og jeg gjorde det da.
Og det gikk vel stort sett ganske greit vel.
Men jeg fikk en betydelig lavere timelønn da.
Enn det Håkon fikk av han hytteeieren da.
Så Håkon tjente også penger på det her da.
Så jeg ble kanskje litt lurt.
Det er mulig.
Men sånn er vel Håkon, (må man vel si), at han kan kanskje være litt sur, og kanskje litt smålig da.
Når det kommer til skillinger, for å si det sånn.
Det mente vel Cecilie Hyde og, tror jeg.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg jobba altså ikke bare på CC Storkjøp, denne ferien da.
(Hvis det ikke var sommeren etter da, at jeg jobba sammen med Håkon, på den hytta.
Hvem vet).
Sommeren etter, (må det vel ha vært), så måtte jeg hjelpe faren min, med å spikre parkett.
I de nye husene, som han hadde bygget, i Sandsveien.
Det var furuparkett vel.
Og den parketten skulle både på gulvet og veggene i stua, i Sandsveien der da.
Jeg måtte bruke spikerpistol.
Og noe elektrisk eller vanlig sag, av noe slag vel.
Pluss at jeg måtte bruke metermål da.
Jeg mener det var sånn, at de ytterste par centimeterne, av hvert parkett-bord, måtte sages av.
Fordi endene ofte kunne være litt flisete da, eller noe.
Jeg mener jeg fikk parketten til å se ok ut.
Selv om dette var nytt arbeid for meg.
Så jeg har også jobba litt som snekker da faktisk.
Selv om jeg ikke fikk jobbe noe sørlig som snekker, på Strømm Trevare.
Det var bare de par første åra vel, som jeg bodde på Bergeråsen, at jeg jobba der.
Før jeg begynte på ungdomsskolen kanskje.
Så industriell produksjon av trevarer, det har jeg ikke jobba så mye med.
Hvis jeg sier at jeg jobba med å lage elementer, til senger, en vakt i året.
I gjennomsnitt.
I de ti årene jeg bodde, på Berger.
Så blir vel det et noenlunde riktig tall, tror jeg.
Men hvorfor jeg ikke ble bedt om å jobbe mer, med produksjon av senger og elementer, nede på verkstedet.
Det veit jeg ikke helt.
Men faren min ville ikke at jeg skulle jobbe så mye der da.
Han mente at det var som et mareritt, å jobbe som Selvstendig Næringsdrivende.
Og at det ville være mye smartere av meg, å få meg en godt lønnet stilling, i et firma da.
Og jeg måtte jo høre på faren min.
Farfaren min døde ikke lenge etter at jeg flytta til Berger.
Så det var faren min som var ‘sjefen’ på verkstedet der, liksom da.
Han var jo faren min, og han var jo også eldre enn Håkon.
Og da Ulf Havmo og jeg, skulle jobbe der, som noe slags valgfag, i niende klasse.
Så stod faren min og en annen kar der, og bare og stirra på oss, når vi gikk inn, på verkstedet der.
Så jeg skjønte det, at faren min ikke ville at jeg skulle jobbe der.
Og lære å stille inn maskinene, og sånn.
Og det var kanskje litt rart.
Siden dette egentlig var en familiebedrift.
Må man vel si.
Men i ettertid, så har jeg jo sett det, på nettet.
At leiekontrakten, på eiendommen, som verkstedet lå på.
Den var bare på 50 år.
Så det var nok bra at jeg ikke begynte å jobbe der.
For da kunne jeg jo ha mistet kontrollen, på situasjonen, rundt år 2010 eller 2015 eller 2020.
Da hadde kanskje en Bøhmer, eller noe, dukka opp på døra mi.
Og sagt at han ville ha verkstedet og huset til Ågot.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Da jeg var i Brighton, denne sommeren, (sommeren 1989).
Så var det første som skjedde, forresten.
Da jeg dukka opp i Shoreham der.
(Hvis jeg husker det riktig).
Det var at Rick Hudson dro meg med på en fotballkamp.
Jeg forklarte at jeg ikke var så sikker på mine ferdigheter i fotball.
Men da dumma jeg meg visst ut.
For han hadde ikke ment at jeg skulle spille.
Men Rick Hudson skulle være keeper da.
Og jeg og ungene til Hudson, skulle stå og se på kampen.
Fra andre etasje, i en idrettshall da.
Jeg syntes det ble litt rart, å stå sammen med ungene til Rick Hudson der.
Så jeg lot de stå for seg selv, for det meste.
Så jeg gikk bort til et annet rom da, og så på kampen derfra.
Mens jeg noen ganger sjekka at de ungene ikke fant på noe tull da.
Så sånn var det.
(De ungene, de stod langs kortsida, og så på kampen.
Mens jeg stod i det rommet, som var langs langsida da, av hallen).
Hudson gjorde et par praktredninger, mener jeg.
Han gikk vel ut i spagaten, eller noe, (omtrent ihvertfall), og.
Dette var vel noe bedriftsfotball, eller noe, kanskje.
Og det var innendørs da.
Med håndballmål, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det kan ha vært i den samme hallen.
Som jeg var og spilte volleyball-turnering i.
(Der hvor det stod noen jenter, (sa en på laget mitt), som lo av meg, hver gang jeg rørte ballen, eller noe.
Oppe på tribunen da.
Hvem vet).
Med EF Språkreiser-kurset.
Sommeren 1988 da.
(Når Øystein Andersen ikke var med tror jeg.
Så det var ikke sånn at jeg alltid gjorde det samme som han heller, der).
Så sånn var muligens det.
Hvem vet.
Vi satt på med en kamerat av Rick Hudson, til den kampen vel.
Rick Hudson hadde ikke bil selv, tror jeg.
Og han kameraten ble litt sur, tror jeg.
Siden jeg, (som var fra Norge da), skulle være med da.
(Eller hva grunnen kan ha vært).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ågot ‘gura’ på meg en gang, mens jeg bodde på Sand.
For hu likte ikke underbuksa ‘mi’.
Men det var en blå underbukse, som var faren min sin, mente jeg.
For den hadde jeg funnet, blant hans klær da, på rommet ‘mitt’ da, på Bergeråsen.
Det var bare tull, mente Ågot.
Hvordan kunne faren min få plass til utstyret sitt, i den lille underbuksa der, sa Ågot.
Men da ble jeg fornærma.
For jeg hadde vel ikke noe liten tiss selv jeg.
(Selv om jeg ikke hadde sammenligna min tiss med faren min sin heller, akkurat).
Men Nina Monsen hadde ihvertfall virka fornøyd, med størrelsen på pikken min.
Da jeg knulla henne, den natta, i Leirfaret 4B, et halvt års tid før det her vel.
Hu hadde da sagt, at ‘jeg har kjent større faktisk’.
Men da hadde hu nok også kjent mindre, mener jeg.
(Når hu sa det, på den måten der).
Men Ågot hadde jo ikke ‘kuke-stell’ selv.
Så hu skjønte kanskje ikke hvordan det med ståtiss og badetiss og sånn var da.
Og Ågot hadde kanskje vært bortpå faren min da?
Hvordan kunne Ågot vite hvor stor tissen til faren min var?
Nei, dette var helt rart, syntes jeg.
Og den underbuksa, den hadde Erik Thorhallsson mobba faren min for.
For det var visst en silkeunderbukse, husker jeg.
Fra da jeg var med dem til Son, en gang, når dem jobba på huset til Runar der.
(Mener jeg at det kan ha vært).
Erik Thorhallsson, han hadde ihvertfall sett faren min, i den underbuksa, skjønte jeg.
Og ledd av faren min da, (skjønte jeg).
Siden det var en silkeunderbukse.
Eller kanskje ikke silke, akkurat.
Så jeg visste det, at faren min hadde gått med den underbuksa.
Men jeg var kanskje ikke så flink, til å handle undertøy selv, i Drammen, osv.
Jeg syntes kanskje, at det var flaut.
Derfor brukte jeg kanskje av det tøyet jeg fant, på Bergeråsen da.
Og under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Så hadde kanskje noen av underbuksene mine blitt borte da.
Så derfor gikk jeg kanskje i den underbuksa som egentlig var faren min sin da.
Men jeg måtte jo bruke sokkene hans.
Jeg hadde ikke egne sokker ihvertfall.
(Ihvertfall ikke før jeg begynte å kjøpe tennissokker selv, når jeg gikk på videregående).
Så jeg måtte en god del ganger bruke de gamle klærna til faren min da.
Mens jeg bodde på Berger.
Etter at jeg hadde begynte på videregående, osv.
Siden jeg ikke hadde noen mor, som sørget for at jeg hadde nok, av egne klær da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette skjedde, mens jeg var på rommet ‘mitt’, på Sand.
Så hvorfor Ågot gikk inn der, mens jeg gikk rundt i underbuksa.
Det veit jeg ikke.
Hu gikk kanskje litt for nærme, syntes jeg nok.
Og det som kom ut av kjeften hennes.
Det var så dumt, og som noe tåpelig kvinnfolk-prat.
(Syntes jeg).
Men Ågot var jo gammel.
Og fra landet, i Rollag.
Og hu hadde ikke noe skolegang, å snakke om vel.
Og hu begynte jo å bli senil.
Hu kalte meg jo hele tida for Runar, for eksempel.
Så jeg brydde meg ikke så mye om det her tullet hennes.
At hu ‘gura’ over den underbuksa da.
Jeg tok ikke Ågot helt alvorlig da, siden hu var såpass gammel og senil og dum da.
Eller man burde kanskje ikke si dum.
Men hu var gammeldags vil jeg si.
Senil, virka det klart for meg, at hu hadde begynt å bli.
Og hu var trangsynt, mange ganger, vil jeg si.
Og kunne være vanskelig å diskutere med.
Og hu var u-utdannet da, blir vel det riktige ordet.
Hu hadde vel bare gått på skole, i 5-6-7 år, eller noe.
Oppe i Rollag, tror jeg.
Og kunne ikke skrive så bra, og sånn, mener jeg å huske.
Så jeg tok ikke Ågot helt på alvor alltid da.
Siden jeg syntes at hu kunne være litt sånn nesten skrullete noen ganger da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kenneth Sevland.
Han hadde fått meg til å kjøpe med en Depeche Mode eller Pet Shop Boys, videokassett, til han, i Brighton, den sommeren, som jeg bodde på Sand.
Vi prata sammen, på telefonen, etter at jeg hadde kommet tilbake til Sand.
(Det var muligens derfor, at jeg dro på den dagsturen, til London, den dagen, som jeg seinere møtte hu Sari Arokivi, i Brighton.
For å finne den videofilmen, til Sevland).
Jeg hadde jo ikke noen penger, etter russetida og ferien til Brighton.
Og Sevland var jo fra Svelvik, og ikke fra Berger.
Så jeg tulla litt, og la på noe vekslegebyr, eller noe da.
Videokassetten, den kosta vel 10 pund, tror jeg.
Og jeg sa til Sevland, at den kosta 120 kroner da.
Noe sånt.
(Men jeg tror at kursen på pund, var cirka 10 kroner da.
Så den kosta vel egentlig bare 100 kroner cirka da.
Men man får jo litt dårligere kurs, når man kjøper valuta, på postkontoret, osv.
Og man må jo betale gebyr og sånn).
Men Sevland ga meg bare en hundrelapp, på trappa til Ågot.
Uten å forklare hvorfor han ikke ga 120.
Kanskje han også hadde dårlig råd, etter russetida?
Kanskje han visste at den videokassetten bare kosta 10 pund, i England?
Hva vet jeg.
Han så litt stygt på meg, mener jeg.
Så det er mulig at han skjønte det, at jeg prøvde å lure han litt.
Jeg lurte han jo en gang før og.
Når det gjaldt det cover-et, til den Rambo First Blood II-filmen.
Som Sevland og jeg, hadde spleisa på, i London, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986.
For da hadde jeg gitt bort det coveret, til Øystein Andersen, husker jeg.
Samtidig med at jeg hadde solgt min andel, av den filmen, til Kenneth Sevland.
Så jeg tulla litt der.
Men jeg måtte liksom gi noe tilbake til Øystein Andersen, syntes jeg.
Siden han hadde med så mange kule filmer og spill, til Bergeråsen, nesten hver helg da.
Rundt 1986 og 1987 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg slapp ikke inn Sevland, hos Ågot.
Jeg hadde vel aldri noen kamerater, på besøk, den tiden jeg bodde hos Ågot.
Dette var vel på grunn av det som hadde skjedd.
Da jeg ba Ågot, om å fortelle om den historia, som hu først hadde fortalt til meg, om den dram-flaska, fra polet i Drammen, som Jebsen hadde kjøpt på hennes rasjoneringsklipp, under krigen.
Til Ulf Havmo, (sånn at han også kunne få høre denne artige historia da, tenkte jeg).
Da ble jo Ågot så flau, og hu blei helt satt ut da.
Da jeg spurte om hu kunne fortelle den historia, til Ulf Havmo.
Dette må vel ha vært mens vi gikk på ungdomsskolen vel.
Så etter det, så turte jeg vel ikke å ta med kamerater, inn hos Ågot, tror jeg.
For Ågot hadde vært så barnslig da, og liksom blitt så flau og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Ågot var nok flinkere med jenter, sånn som Pia og venninnene hennes.
Men med mannfolk, så veit jeg ikke helt, hvordan Ågot var.
Jeg turte ihvertfall ikke å ta med kamerater, som Magne Winnem, Stein og Kenneth Sevland, inn til Ågot.
(Selv om Ågot ikke var hjemme, da Sevland dukka opp der).
For jeg var litt flau over Ågot da.
For hu var så nervøs ofte.
Og urolig da.
Og vel litt uutdannet/dum da.
(Selv om Ågot også hadde veldig mange bra sider.
Så hadde hun også en del sider som man kunne bli litt flau over da, (syntes jeg), ovenfor kamerater og sånn da).
Og jeg visste aldri hva som kunne få henne til å ‘gure’ da.
Så jeg ba ikke inn Winnem og Stein der, hos Ågot.
Og da ble det bare sånn, at jeg ikke ba inn han Kenneth Sevland der heller da.
Selv om vel Ågot ikke var hjemme akkurat da, som Sevland dukka opp der.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Men hu kunne jo ha dukka opp mens han var der kanskje.
Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte, men jeg ba ihvertfall ikke han Kenneth Sevland, fra Svelvik, inn der da
(Selv om han hadde vært på besøk hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Trond Johansen en gang da.
Så sånn var det).
(Og da Kenneth Sevland var der, for å hente den videokassetten.
Det var før Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet tilbake fra Spania, mener jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Bare noe jeg tenkte på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var enda noen ting, som skjedde, disse par-tre månedene, som jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989.
Og det skal jeg se om jeg klarer å få skrevet mer, en av de nesten dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 72: Brighton sommeren 1989
Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.
(En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).
Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.
På skoleavslutningen, på Gjerde.
(Så jeg gikk glipp av den da).
Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).
Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.
Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.
Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.
(Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.
Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.
Siden skolebussen min gikk så tidlig.
Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.
Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.
Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.
På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.
(I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).
Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.
At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.
(Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.
En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).
Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).
Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).
Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.
Men men.
Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.
Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.
Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).
(Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.
Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).
Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.
Av en eller annen grunn.
Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.
Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.
Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.
Men men.
Man kan jo ikke skjønne alt).
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.
(Vippetangen heter det vel der).
Pia og Cecilie skulle ta en buss.
Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.
Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.
‘Hvorfor det’, spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.
Da svarte vel ikke Hyde noe.
(Mener jeg å huske).
Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.
Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.
Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.
Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.
Det ble som noe litt ‘klamt’ over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.
Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.
Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.
Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).
Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.
Kun iført en liten bikinitruse.
Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.
De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.
Størrelse D, vil jeg vel tippe på.
Samtidig var hun veldig slank og smekker.
Og hadde langt lyst hår da.
Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.
Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.
Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.
Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).
Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.
Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.
(Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).
Jeg syntes at Bakken var litt keitete.
Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.
Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg ignorerte Bakken litt.
For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.
Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.
En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).
Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.
Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.
For å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.
Og sa, ‘jeg tar på meg bikinioverdel altså’.
Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.
Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.
Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.
Må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.
Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.
Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.
Det var vel litt rart, må jeg vel si.
Men når Christell var så vennlig og hyggelig.
Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.
Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.
Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.
Og jeg dro hjem.
Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.
Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.
Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.
Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.
Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.
Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.
Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.
For å si det sånn.
Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.
Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.
(Av gammel vane vel.
Må man vel si.
Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.
Det er mulig).
En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.
Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.
Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).
Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.
Noe sånt.
Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.
Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.
Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.
Hu nevnte også Terje Bakken.
Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.
Hu sa at hu irriterte seg over han.
Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.
Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.
Og som jeg prøvde å være høflig mot da.
Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).
Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.
Så jeg prøvde å være høflig da.
Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.
Og prøvde å oppføre meg bra vel.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.
Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.
Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.
(Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).
Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.
At ‘hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?’.
Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).
Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.
Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.
Må jeg vel si.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde bestemt meg for det.
At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.
Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.
Jeg begynte med en gang, på Braemar.
Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.
De skulle Isle of White, fortalte de meg.
Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.
Visste det seg seinere.
Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.
Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.
Braemar gikk fra Oslo til Harwich.
Og kjørte også innom Hirtshals.
(Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.
(For vi kunne jo se byen, fra ferja).
Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.
Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.
Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.
Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.
Så sånn var det.
Men men).
Det var to overnattinger, mener jeg.
Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.
Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.
Nesten.
Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.
Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.
Må man vel si.
Noe sånt.
Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.
(Altså tre år før det her).
Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.
Det eneste jeg syntes var kjedelig.
Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.
Det hadde jeg ikke skjønt.
Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.
Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.
Pakistaneren satt for det meste på lugaren.
Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.
Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.
Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo klart å ‘robbe’ en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.
Og jeg trengte litt tid for meg selv og.
Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.
Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.
Og i etasjen under diskoteket vel.
Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.
Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.
Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.
Hun stod helt aleine og spilte, om natta.
Like ved lugaren hennes.
(Turen hun vant var for to personer.
Og hun hadde tatt med seg sin mor.
Som lå og sov, i lugaren).
Så jeg kom i prat med henne da.
For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.
Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.
Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).
Hu jenta var fra Oslo vel.
Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.
Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.
(Men bare 17, tror jeg.
Jeg selv var jo fortsatt 18 da).
Og at mora hennes var med på turen.
Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.
Så sånn var det.
Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.
For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).
Og måtte liksom psyke meg opp litt da.
De var ganske modne, de her tre trønderdamene.
Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.
Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.
Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.
Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.
Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).
I en resepsjon der da.
Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.
Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.
(Naturlig nok.
De fleste folka på båten var enten i diskoteket.
Ellers så sov de da).
Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.
Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.
Siden det var tre like, på den automaten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
(Da lønner seg forresten å spille en gang til.
Hvis man vinner gevinst.
på en sånn enarmet banditt.
I tilfelle man får ‘hold’.
Da kan man bare trykke hold, tre ganger.
Også vinner man igjen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på nå.
Så sånn var det).
Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.
Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.
Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.
Men hu var veldig pen da.
Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.
Hvem vet.
Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.
Hu virka ikke så rå, på båten der.
Hu drakk jo ikke i det hele tatt.
Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.
Hva vet jeg.
Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.
Siri Rognli Olsen.
Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.
De dro meg meg på kinoen der.
Vi så ‘Dangerous Liasons’, eller noe.
Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.
Også satt de to andre, på min høyre side vel.
Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.
Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.
Mens vi så på filmen da.
Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.
Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett ‘Heksene i Eastwick’.
(Med Jack Nicholson vel.
Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).
Det hadde jeg ikke, sa jeg.
(Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.
Skoleåret før.
På Snorre Kino vel.
(Eller om den kinoen het Saga kino).
Noen måneder før det her da.
For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.
Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.
Så vi tok oss vel noen fritimer da.
Som vel ingen merka, tror jeg.
Så sånn var det.
Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.
Pluss en annen film da.
Noe sånt).
Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.
Og jeg fulgte etter.
Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.
Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.
Og vi chatta litt der da.
Olsen var ei dundre, må jeg nok si.
Men ei litt kul dundre, må man vel si.
Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.
Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.
(Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.
At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.
Så traff jeg ei litt sånn ‘drog’-aktig dame, fra Larvik vel.
Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.
Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.
Men det måtte bli senere, sa hu.
Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.
Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.
Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.
I senga over oss.
Mens hu runka meg da.
Og mens jeg maste om å få knulle henne da.
(For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.
Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.
For å si det sånn.
Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.
Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.
Winnem mente det og det var smart vel.
Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.
Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.
Siden personalet på ferja fant passet hennes da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Og da møtte jeg Frode Kølner.
Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.
Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.
Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.
Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.
Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.
En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).
Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.
Som jeg hadde møtt på danskebåten.
(Dette kan ha vært sommeren etter og.
Jeg husker ikke dette helt sikkert).
Og da ble jeg flau, husker jeg.
For hu var jo det ‘droget’, for å si det sånn.
Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.
Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.
Eller, det var vel kanskje ikke så ille.
Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.
Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det).
Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.
Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.
(Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.
Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.
Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.
Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.
For hu var ganske mainstream.
Og jeg var ganske mainstream da.
Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.
Det er litt rart.
Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.
Og syntes at dem var morsomme da.
Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.
Men men).
Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.
De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.
Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.
På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.
For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.
Etter at ferja kom fram til England.
Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.
Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.
På toget, så satt det også en engelskmann.
Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.
Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.
Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.
Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.
Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.
På båten.
Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.
Som mange nok skulle.
De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.
Hvem vet.
Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.
Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.
Men men.
Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.
Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.
Til maten.
Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.
En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.
En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.
Det tålte ikke han briten.
Han ble drit sur på meg.
Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).
At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.
Noe sånt.
Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.
Da holdt jeg bare kjeft.
Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.
Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.
Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.
For han var ganske høyrøstet, han briten da.
Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.
Også skulle han tilbake til England igjen.
Sikkert for å møte familie og venner.
Og se de igjen.
For første gang, på mange år.
Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.
Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.
Noe sånt.
Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.
For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.
Som ikke huska hva man skulle si da.
Så sånn var det.
Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.
Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.
Mens jeg likevel var i London liksom.
Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.
Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som ‘Killing an Arab’, på vel.
På båten da.
(Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).
Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.
I begynnelsen av karrieren til the Cure da.
Ok, sa vel jeg.
Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.
Som var ‘Boys Don’t Cry’, tror jeg.
Eller, ‘Three Imaginary Boys’, var det kanskje.
(Det var vel den kassetten med ‘Why can’t I be you’, (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).
Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.
(Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.
At de kunne tåle frikete klær.
Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.
Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).
Så jeg lurte litt på det her da.
Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien ‘New Romance’ og/eller ‘New Wave’-band.
Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.
På begynnelsen av 80-tallet vel.
Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).
Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.
Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.
Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.
Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.
Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.
Men the Cure hadde ‘lidende’, sørgelige og følsomme tekster og sanger.
Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.
Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).
Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.
Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.
The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.
Må man vel si.
Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).
For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.
Som likte å lese en bok, kanskje.
Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.
Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.
Noe sånt.
Det var musikk for intelektuelle kanskje.
Det er mulig.
For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.
Noe sånt.
Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.
(Av en eller annen grunn.
Og uten at jeg vet om det stemmer.
Men men).
Så det at Robert Smith brukte sminke.
Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).
(Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.
Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.
Såvidt jeg visste om, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.
At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.
Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.
Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.
I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.
(En litt eldre, og tre yngre vel).
Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).
Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.
(Noe sånt).
Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.
I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.
Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.
Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.
Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.
Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.
Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.
Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).
Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.
Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.
At det foregikk rasisme mot hvite.
Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.
Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.
Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.
I Oxford Street da).
De hadde nok rappa røykpakka mi.
Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.
Så jeg hadde flaks da.
Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.
Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.
Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.
Uten penger i London liksom.
Men jeg hadde flaks da.
Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.
Så det var vanskelig å finne noe der da.
Så sånn var det.
Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.
Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.
Etter det her da.
Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.
Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B da.
Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.
Så sånn var det.
Så å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.
Det var hyggelig syntes jeg.
Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.
Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.
(Var det vel).
Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.
Å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.
Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.
Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.
Må jeg vel nesten si.
Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.
Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.
Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.
Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.
Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt ‘babyface’ da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).
Men nå var jeg tilbake i Brighton.
Jeg tørr ikke skrive ‘mitt kjære Brighton’.
For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.
Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.
Så jeg våknet opp ihvertfall.
Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.
Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.
Brighton var endestasjonen da.
Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.
Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.
Jeg lot de gå foran meg.
For det meste vel.
(Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).
Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).
Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.
Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.
Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.
Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.
Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.
Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.
Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.
For å se på lugaren da.
Men mora lå vel og sov der vel.
Så jeg fikk vel bare se på badet vel.
Noe sånt.
Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.
Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.
Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.
Noe sånt.
Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).
Og jeg hadde vel drukket litt og.
Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.
Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.
Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?
Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.
Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.
Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.
Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.
Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.
Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 46: Enda mer fra sommeren 1988, (del 5)
Ei som het Marianne, (og ble kalt Tåka), var det vel, hu sa forresten, det første året, på videregående, at mora hennes hadde syngi på den sangen, som het ‘jeg har aids og gonore, herpes en og to og tre, jeg lever’, i et friminutt, en gang.
Men men.
Og hu sa også det en gang, at hu likte den sangen jeg spilte, på en walkman, som jeg hadde, (med høytalere da), og det var Erasure/Sometimes vel.
Som jeg spilte i et friminutt da.
(Og som jeg hadde tatt opp fra en nærradio da sikkert).
Kenneth Sevland, han var også Erasure-fan.
Og mens jeg gikk det andre året, på Sande videregående, (tror jeg det var, for jeg hadde stereoanlegget på rommet mitt da, husker jeg).
Så fikk jeg låne et par Erasure-kassetter, av Kenneth Sevland.
En av de kassettene het ‘Circus’, mener jeg.
‘And it’s a shame, that you’re so afraid’ ‘in the poring rain’.
‘Call it new technology, and they use it to burn, and they show no consern’.
‘Don’t upset the teacher’.
‘There is still a future, for the working man’.
Noe sånt.
Men en av de sangene, som var på de Erasure-kassettene, den var så ‘homo’, at jeg måtte klage til Sevland, syntes jeg.
Det var vel kanskje på 16. mai, i 1988, eller noe.
Noe sånt.
Og da ble Sevland etterhvert enig i det, at de kassettene var bra, unntatt den ene sangen, som var ‘homo’.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Heidi Uglum, hu sa en gang det, (noe jeg overhørte), at Kenneth Sevland hadde blitt så furten, på en DJ, på et Sande VGS-disco, i Sandehallen.
(Som jeg ikke var på, av en eller annen grunn).
Grunnen til at Sevland hadde blitt så furten var at DJ-en ikke spilte Falco.
(Hadde Sevland fortalt til ei jente fra Svelvik da, var det vel).
Det var bare Falco som var bra musikk, hadde visst Sevland sagt, mens han var furten og kanskje litt halvfull da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang seinere, da jeg var i Larvik, enn den ‘campingturen’, med han italieneren da.
(Da Ulf Havmo var med kanskje).
Dette var vel i 1985 kanskje.
Noe sånt.
Så husker jeg at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, i Larvik, som er i bakkant av torget der.
Og så husker jeg det, at jeg tagga i heisen, ned fra cafeteriaen Carina der, i Larvik.
Og da tagga jeg ‘RSC’ da.
(For jeg kom ikke på noe annet).
Og det var for Rock Steady Crew da, som jeg digga.
Så det var faktisk jeg som oppfant tagging-en, i Norge, rundt 1985 da, vil jeg si.
For å fleipe litt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, etter at Pia hadde flyttet til Bergeråsen, så var vi i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg, sammen med Axel.
Dette var kanskje sommeren 1985.
For jeg tror at det var like etter at bestefar Johannes hadde dødd.
Og da var tante Ellen og hennes datter Rahel der, på besøk fra Sveits.
Rahel lå i hengekøya, i hagen der.
Jeg sa etter en stund, at nå var det Axel sin tur, til å prøve hengekøya.
Men da begynte Rahel å grine, og hu løp inn i huset til Ingeborg, (det store skipperhuset, i Blombakken), hvor mora hennes Ellen var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.
Så gikk jeg ned, for å hilse på faren min og dem, i Havnehagen da, en vår, var det kanskje.
Jeg lurer på om det kan ha vært våren 1985.
Det var ihvertfall mens Christell gikk i sjette klasse, husker jeg.
(Og jeg gikk i åttende klasse da).
christell begynte plutselig å si det, at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, hadde gått inn i garderoben, til jentene i klassen hennes, etter gymmen da.
Og at Annika Horten hadde løpt foran Borgen og vifta med puppa.
Jeg ble litt paff, av denne nyheten.
Faren min lå på verandaen til Haldis.
Og solte se da, i en sånn speedo-aktig badebukse vel.
Men han sa ingenting.
Men han må ha hørt hva Christell sa, for hu prata rimelig høyt da, og hu stod ikke så mange meterne unna der faren min lå på verandaen da.
Jeg syntes dette Christell sa, var litt sjokkerende, og følte meg litt uønsket der kanskje da, og syntes det var rart, at faren min ikke sa noe.
Så jeg bare gikk hjem igjen.
Men jeg husker at jeg fortalte dette videre, til noen av klassekameratene mine, (Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan muligens).
Jeg var sjokkert over både Borgen og Annika Horten, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang. litt etter det her vel.
Så dukka Pia og Christell opp, oppe hos meg i Leirfaret 4B.
Og da ville de prate sex-prat, på kontakttelefonen.
Jeg lot dem ringe til kontakttelefonen da, og Christell flørta, (eller prata sex-prat da), med en mann, som var mye eldre enn henne, husker jeg.
(Dette var kontakttelefonen i Drammen da.
Vi hadde 03-nummer, som i Drammen da.
03 77 58 38 var telefonnummeret til Ågot og Øivind, mener jeg.
Men jeg husker ikke hvilket nummer jeg selv hadde, (de årene jeg hadde telefon), i Leirfaret 4B).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo ensom, der jeg bodde alene, i Leirfaret 4B.
Så jeg gikk også med på å lese for Christell og Pia, fra en sex-roman, som faren min hadde stående, i en hylle, med noen få paperback-bøker osv., i reolen, i spisestue-delen av stua.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gangen, som Pia, Christell og meg, tok toget, fra Drammen til Oslo.
Da Pia og jeg skulle besøke Axel og dem, på Vestre Haugen.
Og Christell skulle besøke sin mors venninne Solveig, som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen.
Så satt det en soss, forresten, (kan det ha vært Harald Eia?), på det lokaltoget, husker jeg.
Og da begynte jeg å si sånn, at ‘han var rar’, eller noe, til Pia og Christell da.
Men det syntes ikke Christell da, husker jeg.
‘Nei’, sa hun, mener jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Den gangen, sommeren 1988, som min (adoptiv)-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var i Brighton, med EF Språkreiser.
Så hang vi jo litt sammen med en kar, på kurset, som var fra Nord-Norge, og som het Per Håkon, og som ble kalt Perky, i England.
Jeg begynte å ‘tulle-prate’ litt, noe som liksom skulle være nord-norsk da, siden det var en nordlending der, som prata litt uvant da.
Og da, så fikk Perky og Øystein meg, til å ringe kona til lensmannen, i bygda, som Perky var fra.
For lensmannen, (som het Pleim), han var ‘søring’, og prata nord-norsk sånn som meg da, mente Perky.
Så de fikk meg til å tulleringe, til kona til Pleim, (jeg skjønte vel ikke helt egentlig hva som skjedde).
Men det var noe om noe tulle-ringing, og så måtte jeg late som om jeg var nordlendning da, husker jeg.
‘Ja, det har vært snakk om noe tulleringing’, (eller noe), husker jeg at hu kona til Pleim sa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det språkkurset, så var det også med, ei dame, fra NRK radio, som lagde radioprogram om oss vel.
Og hu intervjuet blant annet Øystein og meg vel.
Men jeg var litt ukomfertabel, med å være på radioen, så jeg ba om at hu skulle begynne på nytt, osv.
For jeg hadde ikke lyst til å drite meg ut på radioen da.
Siden jeg var fra et lite sted som Berger, så var det ikke så vanlig, å være på radio osv., for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Erik Furuheim, som Ulf Havmo og jeg, fikk låne luftgeværet til en gang.
Han sa Carl Fredrik Fallan, (var det vel), om, at ble ‘gæern’, etter en bilulykke, en gang da.
(Som storebroren hans hadde vært vitne til da).
Men om han ble gæern, det veit jeg ikke.
Men jeg mener å huske det, at han begynte å gå med buksa litt ned på rumpa, sånn at man kunne se ‘rørlegger-sprekken’ hans, etter det sykehus-oppholdet hans, på sykehuset i Tønsberg da.
Så om han ble gæern, det veit jeg ikke, men det var kanskje sånn, at han måtte ha en hjerneoperasjon, eller noe, da.
Siden Carl jo hadde sagt det, at han storebror, hadde sett ‘inn i hjernen’, til Erik Furuheim, etter den ulykka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det språkkurset, i Brighton, så fikk jeg forresten beste resultat, av alle, på den avsluttende språktesten.
Jeg fikk vel 93 av 100 svar riktig, eller noe.
(Og da sa kursleder Paul Wilkie det, at jeg var best, mener jeg å huske).
Men det skulle kanskje bare mangle, siden det var den tredje språkreiseturen, som jeg var med på, til England, da, (en gang med STS til Brighton, sommeren 1985, og med EF til Weymount, sommeren 1986 og med EF til Brighton, sommeren 1988).
Wilkie heiet også, under den fotballkampen, som jeg har skrevet om tidligere, når vi spilte mot et annet EF-kurs, fra et annet land vel, og hu fra Hammerfest, (som ville kline med meg, i fylla), var med da.
‘Løp opp i angrep’, eller noe, sa han da, til meg, var det vel.
Så da løp jeg en tur opp i angrep da, men jeg fikk vel ikke ballen.
Det var ikke så mange gode spillere, på laget, mener jeg å huske.
Jeg vet ikke hvorfor de her svære folka, fra Gulskogen, ikke var med.
Da vi spilte volleyball, så måtte noen italienske eller spanske jenter, være med på vårt lag.
Og jeg kjøpte cola til dem, etter kampen, siden jeg var en rutinert språkreise-deltager da.
Jeg ble også dratt med på en andre volleyballturnering, i en hall, i Brighton.
Og da var det noen som sa det, at noen jenter lo, oppå tribunen, i etasjen over, hver gang jeg rørte ballen.
Men jeg hadde jo hatt volleyball, i gymmen, på skolen.
Så da våkna jeg opp litt da, og prøvde å skjerpe meg, og fikk vel inn en smash eller to og tror jeg.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Mora til Ulf Havmo, hu sa det forresten, en gang, som jeg var oppe hos dem, i Havnehagen.
Til Ulf da, at han måtte spise, hvis ikke, så skrumpa magesekken hans inn.
Noe sånt.
(Dette var vel mens vi gikk på ungdomsskolen, tror jeg).
Mens jeg gikk på videregående, (det andre året vel), så gikk jeg jo en gang bort, (en lørdagskveld vel), til butikken på Sand.
(Ikke for å kjøpe mat, men liksom for å møte noen folk og sånn da).
Og da var det folk utafor butikken der, det hørte vi helt bort på Bergeråsen, mener jeg.
Og da var Ulf Havmo og hu pene brunette-venninna hans, fra Høyen/Grunnane vel, der da.
Og da sa Ulf Havmo, til noen folk, at ‘skal vi banke Iver’.
Iver var typen til Christell.
Og de var sammen det året jeg gikk i tredje klasse, på videregående.
Så det er mulig at dette var i løpet av skoleåret 1988/89, en gang.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det at folk hang utafor butikken, det er vel det som ble kalt ‘Narvere’, i en tegneserie, som hadde handling fra Oslo, på 70/80-tallet, og som ble gitt ut noen år vel, før jeg flyktet til England, i 2004.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Unntatt at på Sand, så var det ikke Narvesen, som i drabantbyene, i Oslo.
Men det var Prima.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den sommeren, som Øystein Andersen og jeg, var på språkreise i Brighton, forresten, (sommeren 1988).
Så fylte jeg 18 år da, var det vel.
Og da fikk jeg et gratulasjonskort, av Hudson-familien, (den andre familien, som vi bodde hos), med bilde av en svær negerdame på, med bananer rundt livet da.
(Var det vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min sa forresten en gang det, på 80-tallet, i huset til Ågot, husker jeg.
Da han skulle få meg til å jobbe med noe greier.
At ‘Arbeit Mach Frei’.
Og så sa han at det hadde det stått på konsentrasjonsleierne.
Så faren min var kanskje nazist da.
Eventuelt så skulle han liksom hevne seg på meg da, (siden jeg hadde mørk blondt hår), for det nazistene gjorde mot jødene under krigen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka litt over 2, her på hostellet, så jeg får vel ta kvelden her, med skrivinga vel.
Jeg har fortsatt et ark igjen, med notater, som jeg tar med her, i kapitell 29.
For jeg syntes det var greit å ta med en del, før jeg begynner på det skoleåret som jeg gikk i Drammen, som var skoleåret 1988/89.
For det var det året jeg fikk den seksuelle debuten min, husker jeg, (med Nina Monsen da).
Så det var kanskje greit å få mest mulig, på riktig side, av skrivinga om det, tenkte jeg.
Men men.
Det føltes ihvertfall riktig, å prøve å få til det.
Men jeg har fortsatt noen notater da, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i Min Bok da, som kommer helt til slutt da, etter at jeg har skrevet ferdig, om det året jeg var russ og.
Så det blir noen kapitler til, ihvertfall, i denne boken.
Uten at jeg tørr å si nøyaktig hvor mange det blir ennå.
Men vi få se hva som skjer.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 33: Weymouth
Noen uker før sommerferien, som var etter niende klasse, når jeg var med Kenneth Sevland, Ingolf Lønseth vel og en annen kar som het Erik vel, til England.
(Det er mulig at det var med enda en fra Svelvik og, det skal jeg ikke si helt sikkert).
Så var det idrettsdag, i niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg var oppe på en fotballbane, i Svelvik.
Og da stod jeg og trillet en fotball, sammen med Kenneth Sevland, (som jeg kjente fra før da), og Lille-Oddis, fra Bergeråsen, (og en til).
Så Kenneth Sevland kjente Lille-Oddis, husker jeg.
Selv om jeg ikke veit hvordan.
Men men.
Når jeg gikk på videregående, så haika jeg en gang, fra Bergeråsen til Sande, med faren til Kenneth Sevland.
Og han kjørte frossen fisk, husker jeg, for et eller annen firma vel.
Og var fra Nord-Norge, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi skulle reise med ferja Braemar, fra Oslo til Hastings.
Faren min kjørte meg inn til Oslo.
Jeg introduserte faren min for Kenneth Sevland.
(Som jeg vel hadde fortalt om at gikk i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.
Og at vi hadde det sjakk/bordtennis-valgfaget sammen).
Og faren min lurte på om han var lederen, for språkreisene.
Så faren min dreit seg kanskje ut litt da.
For Kenneth Sevland var jo bare 15-16 år gammel da.
Men han så kanskje litt myndig ut, i blikket osv., det er mulig.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker at vi gikk rundt på båten og så på diskoteket osv., vel.
Og butikken og sånn, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Vi begynte med to-tre dager i London, mener jeg, på denne turen.
Lederne var et ektepar fra Vestlandet vel, i 40-50-årene kanskje.
Ingolf, var det vel, hadde kjøpt seg den nye Madonna-kassetten, husker jeg.
Og det var True Blue vel.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at jeg før denne ferien hadde sett på videoen ‘Pappa Don’t Preach’, med Madonna, på TV-en, som var på soverommet mitt, (eller egentlig faren min sitt).
Kjetil Holshagen, han forklarte meg det, at jeg kunne stipend, hvis faren min ikke tjente så mye.
Og det var allerede på ungdomsskolen vel, mener jeg.
Stipendet var fra Statens Lånekasse da.
Og jeg kjøpte en TV, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen.
TV-en var en 20 tommer Mitshubishi TV.
Den kosta egentlig 3.990, men jeg fikk pruta den ned til 3.900.
Så kjøpte Kjetil Holshagen og jeg burgere på Snappys Burger, ikke langt fra Aass Bryggeri.
Mens vi venta på at mora til Kjetil Holshagen skulle bli ferdig med jobben, på nettopp Aass Bryggeri da.
For da hadde jeg en TV i stua, (som var faren min sin), og en på soverommet.
Også flyttet jeg datamaskinen inn på soverommet.
Jeg satt TV-en på soverommet, oppå det symaskinskapet, til Ågot.
Som faren min hadde tatt med bort på Bergeråsen.
Og jeg lånte også en drill, borte på verkstedet, og borra hull i veggen, inn til stua.
Sånn at jeg kunne ta en antenneledning, inn til soverommet ‘mitt’, (det store soverommet, som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte).
Og så kunne jeg også se på TV, på soverommet.
Så jeg lå i vannsenga og så på den Madonna-videoen, Papa don’t Preach, husker jeg, før den Weymouth-ferien da.
Så sånn var det.
Men men.
Madonna var jo en kjent artist, som hadde slått gjennom med låten ‘Like a virgin’, et eller to år tidligere da.
(Også mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg).
Men jeg skjønte ikke at hun var feminist, og en foregangskvinne for girl power vel, osv.
Jeg så bare på Madonna som popmusikk.
Så sånn var det.
Så jeg spurte Ingolf om det Madonna-albumet var bra da.
Og det var det visst, svarte han eller om det var han Erik.
En av dem.
Så sånn var det.
Ingolf var forrsten sønn av inspektøren, på Svelvik Ungdomsskole.
Og han sendte meg en e-post med alle karakterene mine, mens jeg bodde i Liverpool.
Så der kunne man se, at jeg hadde en god del ‘S’-er, i karakterboka, mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.
Men inspektør Lønseth ville ikke sende noe dokumentasjon, på hvor mye fravær jeg hadde.
Som jeg tenkte jeg kunne bruke i omsorgssviktsaken mot faren min, eventuelt.
Så hvorfor han ikke ville det, det veit jeg ikke.
Men det hører vel kanskje ikke hjemme i et kapitell fra 80-tallet heller.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo vært på Madamme Thussauds før, så jeg forklarte at vi som var en gruppe, vi skulle inn gruppeinngangen, til kurslederen, fra Vestlandet.
Og da skrøyt han av meg, husker jeg, og sa høyt, at jeg hadde spart oss for mye venting, ved å informere om dette da.
Så sånn var det.
Jeg brukte ikke den hvite genseren med blå tau på, som jeg fikk året før, av faren min.
Denne sommeren så fikk jeg ikke noe nytt tøy, før språkreisen.
Men jeg brukte en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i et av faren min sine klesskap.
Klesskapet mitt, det var inne på mitt gamle rom, og klærna som lå i det, de var for små for meg.
Så jeg brukte ofte av faren min sine klær.
Som han noen ganger fikk med opp fra Haldis vel.
Som vel vasket tøy for han, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Vi fikk noen matbonger, av EF Språkreiser, i London, som vi kunne bruke på mange restauranter.
Og også på McDonald’s, husker jeg.
På hotellet vårt, så var det en gruppe på 5-6-7 svenske skinnheads, husker jeg.
De hadde nesten blitt kasta ut, for å spille høy musikk, husker jeg at de forklarte.
De var bare litt eldre enn oss, og en av de var på min alder, mener jeg å huske.
De forklarte det, at grunnen til at de dro til London, var å slåss mot pønkere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hotellet var i Bayswater/Knightsbridge-området i London.
Ikke langt unna Oxford St., forresten.
En kveld, så gikk Kenneth Sevland og jeg, til McDonald’s, ikke langt unna.
Og plutselig, så tok Sevland fram en lommekniv, som han holdt foran seg, mens vi gikk tilbake til hotellet.
Og en gruppe på 3-4 unge innvandrere vel.
De stoppet opp, og spurte Sevland om hvorfor han hadde en utslått kniv, som han holdt foran seg, på gata.
Men Sevland sa ikke noe.
Jeg sa heller ikke noe.
Jeg lurte egentlig på det samme selv, (for å være ærlig).
Kanskje det var noe subtil mobbing, fra Sevland, siden jeg hadde stått med en kniv, på cirka samme måten, på Svelvik Ungdomsskole, noen måneder tidligere, da jeg ble mobba så fælt, av Odd Einar Pettersen og dem, i klassen?
(Det tenkte jeg på nå ihvertfall).
Hvem vet.
Hm.
Bare noe jeg tenkte på.
Sevland ville også til Wembley.
Jeg var ikke så fotballgal, som Sevland, selv om jeg også var fotballinteressert.
Så jeg hadde nok ikke funnet på å dratt til Wembley, hvis jeg hadde reist alene.
Men jeg var jo i London, på et par dagsturer, med STS Språkreiser, året før.
Så jeg hadde fått med meg Oxford St., osv., fra før.
Så jeg ble med å ta undergrunnen da, til Wembley.
Siden Sevland ville dette.
Det gikk en svær gate nærmest, fra undergrunnstasjonen og fram til Wembley stadion.
Men den gaten var ikke for biler.
Den var for mennesker, som skulle til eller fra fotballkamp da.
Så sånn var det.
Vi måtte ta undergrunnen i en time nesten, for å komme til Wembley Stadion.
Den fotballbanen lå et stykke unna Oxford Street da.
Og vi måtte bytte tog flere ganger.
Så sånn var det.
Men men.
Det var noen bygningsarbeidere, som jobbet på Wembley stadion.
Det skulle være Queen-konsert der, noen dager senere.
Men Sevland og jeg spurte en byggeleder.
Og han sa at vi kunne få gå inn og se, hvordan det så ut, inne på arenaen da.
Men vi fikk ikke lov å ta bilder, nede på gresset, sa han lederen der da.
For det var noen som hadde kjøpt rettighetene til å ta bilder, på banen der da.
Så det fikk vi ikke lov til.
Men jeg tok noen bilder av Sevland, med hans fotoapparat da, rundt omkring inne på Wembley der da.
Jeg hadde vel ikke med fotoapparat tror jeg.
Hvis jeg ikke jeg kjøpte meg et engangskamera.
Det husker jeg ikke.
Det er jo noen år siden så.
Men jeg tror ikke at jeg har hatt noen bilder, fra den turen.
Jeg var medlem av en fotoklubb, men det var alltid prpblemer med de filmene som jeg sendte inn.
Jeg fikk vel bare to bilder fremkalt vel.
Og det var av en elefant, som jeg så i Karstad sentrum, (som reklame for et sirkus), den gangen.
Og et av Frode Kølner, en gang jeg var på besøk hos mora mi i Jegersborggate da.
Så at det finnes digitale kamera, det er veldig bra, synes jeg.
For jeg lurer på om den postordre-fotobutikken, kanskje tulla med meg.
Ihvertfall så kunne sånne filmer bli ødelagt, hvis de ble eksponert for lys, på en eller annen måte.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg brøt nesten litt sammen, husker jeg, som barn, borte hos Ågot, en gang, et år etter at jeg flyttet til faren min vel.
Når også cirka den tredje filmen jeg sendte inn, var uten noen vellykkede bilder.
Jeg husker jeg åpnet forsendelsen fra foto-firmaet, mens onkel Håkon så på vel.
Og jeg husker skuffelsen over meg selv, når jeg så det, at jeg ikke hadde fått noen bilder, den gangen heller da.
Så hva det skyldtes, det veit jeg ikke.
Men noe var det vel.
Men men.
Så sånn var det.
Så da er det bedre med digitale kamera, synes jeg.
Det er helt sikkert.
Men men.
Sevland og jeg, vi skulle bo hos samme vertsfamilie, i Weymouth.
Det var et ektepar, som hadde en sønn, som var yngre enn Sevland og meg da.
Sønnen digget A-ha, og det var vel derfor tror jeg, at dem ville ha noen studenter fra Norge der da.
Noe sånt.
Sevland og jeg, vi gikk vel allerede den første dagen der, ut til en park, for å spille litt fotball.
Vi spilte sammen med en litt mørkhudet vel gutt der.
Og Sevland hadde et sånt triks, at han liksom skjermet ballen da, ved å sette ut rompa, eller hva det var.
Og jeg klarte ikke å ta ballen fra Sevvi, når han skjermet ballen sånn da.
Men han engelske gutten, han ga meg det rådet, at når Sevvi skjermet ballen, med rumpa, (eller hvordan det var igjen), på den måten.
Så skulle jeg bare sette fram beinet.
Og da ville Sevvi miste ballen, mente han.
Og det trikset funka, husker jeg.
Så han engelske gutten, han hadde litt peiling på fotball, husker jeg.
Han var ikke helt engelsk, han var litt mørk, syntes jeg.
Så da vi hadde spilt i et par timer vel.
Så lurte jeg på hvor han var fra egentlig.
Så begynte jeg å kødde litt da, og spurte ‘are you pakkis?’.
Og Sevvi lo litt vel.
Men han gutten ble bare sur.
Han sa ikke hvor han var fra.
Men kalte meg for ‘Pakistan-shit’, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Sevvi og jeg, vi møtte også to norske jenter, i den parken, enten den samme dagen, eller en av de neste dagene vel.
De var på et annet språkkurs, også med EF vel.
Og de hadde vært i England, lenger enn oss da.
I et par uker vel, eller noe.
Og de bodde hos en singel mann, var det vel.
Som muligens hadde en unge, eller noe.
Og de måtte gjøre alt husarbeidet og sånn, sa de.
De var rimelig fortvilet, vil jeg si.
Vi spurte vel om de hadde klaget til EF, eller noe.
Men det husker jeg ikke om det hadde gjort.
De ville kanskje ikke det.
De klagde til oss, ihvertfall.
Og så måtte de gå, for de turte ikke å la han vertsfaren vente for lenge, på dem.
Så det var ikke så lett å finne damer, i Weymouth.
De var visst allerede funnet, av voksne briter, virka det som.
Men men.
Så sånn var det.
Så hvis jeg hadde hatt en datter, som ville dra på språkreise, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde svart ‘ja’, for å si det sånn.
Det er ikke alltid at de familiene er fra de øvre sosiale lag, for å si det sånn.
Det er mye arbeiderklassefamilier osv., som eleven havner hos, hvis dem drar på språkreise til England.
Og dem har kanskje en tøffere kultur, enn i Norge, det er mulig.
Men men.
Så sånn er kanskje det.
Hvem vet.
Der vi bodde så kunne vi se noen åser og jorder og sånn, i horisonten, hvis man kom opp til den parken osv. da.
Så det var litt landlig.
På bussen til Weymouth, så kjørte vi forbi en kjempestor blomsterdekorasjon, som forestilte King George, (eller noe), til hest.
Men da King George hadde sett den kjempe-dekorasjonen.
Så hadde han blitt sur, så kursleder-kona, (var det vel).
For på den dekorasjonen, så gikk hesten til King George, i retningen vekk fra Weymouth.
Og ikke til Weymouth.
Så da King George fikk se den dekorasjonen, så bare snudde han, og nektet å besøke byen, (eller noe), var det vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
I det bygget, som skolen vår var.
Så hang det en plakat, hvor alle Everton og Liverpool-spillerne, stod side ved side, husker jeg.
Dette var vel fordi at Everton og Liverpool, var de to beste fotballagene, i England, på den her tiden.
Og de pleide vel å møtes i Charity Shield-kamper, osv.
For Weymouth er jo i Syd-England, og Liverpool og Everton er jo begge lagene fra Liverpool, i Nord-England.
Men men.
Så sånn var det.
De hadde også en spilleautomat, som het Commando der, husker jeg.
Et spill som jeg syntes var kult.
Det var et skytespill, hvor man skulle være som Arnold Swartzenegger, i Commando da.
Den filmen hadde jeg vel sett, en stund før denne reisen.
Det er mulig at Jan Snoghøj hadde tatt med den filmen, opp til meg, for å se den der.
Det hendte at han gjorde det, noen ganger, de første årene jeg bodde i Leirfaret 4B.
Jeg husker at han tok med Haisommer, og andre skrekkfilmer, og også en krigsfilm, om en tysk nazist, hvor en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, og bare ble forlatt, av sine medsoldater. Steiner, het vel kanskje den filmen. Noe sånt.
Og da pleide også Jan Snoghøj å ta med en del kamerater, opp til meg.
Selv om Jan Snoghøj og jeg nesten ikke var på talefot.
Men men.
Christell og Pia pleide også å være med da.
Så det ble sett filmer i Leirfaret 4B, også før jeg ble kjent med Øystein Andersen.
Jeg selv pleide også noen ganger å leie filmer, i videobutikkene.
Så sånn var det.
Men men.
En av de første dagene, så dukket det opp en kristen forening, som het noe med Noas ark, eller noe, for å reklamere for sin virksomhet.
Det var også en spillehall, som het noe med Noas ark.
Jeg spurte om dem var derfra, for å fleipe litt.
Men det var dem ikke da.
Men men.
Jeg var egentlig nesten i sjokk, under denne språkreisen.
Eller at jeg hadde nesten sånn post-traumatisk-stress-disorder.
Siden niende klasse hadde vært så tøff.
Så jeg tok det mye roligere, på denne språkreisen, enn på den året før, til Brighton.
EF-diskoteket, i Weymouth, det var et trangt lokale, nesten stapp fullt av ungdommer, fra mest Nord-Europa da.
Men jeg ble skuffet, over diskoteket, siden det diskoteket, i Brighton, som var STS-diskoteket, det var Top Rank.
Og Top Rank var i flere etasjer, og var et veldig stort diskotek.
Så å stå som sild i tønne, i det trange EF-diskoteket, i Weymouth.
Det orka jeg ikke.
Så der var jeg bare en gang, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Men jeg gikk en del i spillehaller og sånn da.
Og en gang, så hørte jeg at to engelske jenter, sa om meg, at de ikke trodde jeg var typen, til å gå på diskotek.
Så de spurte pent om de kunne få en billett hver, av meg, til EF-diskoteket da.
(Vi fikk fire-fem sånne gratisbilletter, var det vel, av EF da.
Noe sånt).
Og da ga jeg de bare en billett hver da.
Men jeg fikk ikke noe klem eller noe.
Så de jentene i Weymouth var nok litt mer gammeldags kanskje, enn jentene i Brighton, som kunne være nesten innpåslitne, husker jeg.
Jeg husker ei ung engelsk jente, i Brighton, som liksom egla seg innpå meg, og begynte å prate fransk, og si ‘mon amor’, eller noe.
Men men.
Sånn tror jeg ikke at jentene i Weymouth var.
Det virka ikke sånn på de som jeg ga gratisbilletter ihvertfall.
Weymouth var en mye mindre, og roligere by, vil jeg si, enn Brighton.
Men det passet meg bra, som prøvde å slappe av igjen, etter det tøffe sisteåret, på ungdomsskolen.
(Hvor det var mye mobbing, osv).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg skulle liksom vise at jeg hadde vært på språkreise i England før da.
Og Fredrik Axelsson, og dem, var det kanskje, hadde visst meg det, at noen engelske fyrstikker, som het noe med ‘Swan’ vel.
At de kunne man tenne på, ved å risse de, på nesten hva som helst.
Så da vi fra Berger/Svelvik, satt på en buss, på vei til Weymouth.
Så kjøpte jeg en eske sånne fyrstikker, i en kiosk, eller noe.
Så viste jeg de Svelvik-folka, hvordan de fyrstikkene var, ved å risse en fyrstikk, mot siden av bussen.
Og så flammet fyrstikken opp.
Men bussjåføren ble jo drit sur.
Jeg prøvde å forklare at jeg bare skulle vise de andre, hvordan engelske fyrstikker var.
Men så sa bussjåføren til leder-kona, at jeg kunne jo ha tent på bensinlokket.
Men jeg sa det, at jeg hadde jo vært i England før, så jeg visste jo hvordan de fyrstikkene var, så jeg ville ikke tent på dem, på bensinlokket.
Så sånn var det.
Så jeg hadde en krangel med hu leder-dama og den engelske bussjåføren, før vi engang hadde kommet til Weymouth.
Så det var bra jobba.
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg var liksom sånn laid-back da.
Så da vi fikk sånn rebus-oppgave, å gå rundt, i byen for å finne ut om Weymouths historie, osv.
Så prøvde jeg å slippe unna all gåingen, ved å ringe museumet, i byen, fra en telefonkiosk da.
Men de ville ikke svare på alle spørsmålene.
Så da var jeg nesten like langt.
Men men.
Det var vel verdt et forsøk kanskje.
Det var mulig.
Det var jo liksom ferie, det her, mente jeg.
Så at vi plutselig måtte trave rundt i byen, en dag, istedet for å ha noen ganske slappe engelsktimer.
Det syntes jeg var litt stressete da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kenneth Sevland kjøpte seg fler og fler Lenin og kommunistmerke-pins, mens vi var i Weymouth, husker jeg.
(De pinsene ble solgt på gata der, osv., av folk som hadde noen salgsbord stående osv. da).
Jeg spurte han, om hvor han kjøpte sånne Lenin-pins, osv.
Men det ville han ikke svare på.
Men han var vel kanskje kommunist da.
Det er mulig.
Men det hadde aldri Sevland sagt fra om til meg.
Før vi reiste til England.
At han var kommunist.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Stranda i Weymouth, var nesten midt i sentrum av byen vel.
Men vi fra Nordre Vestfold fant ikke den stranden så innbydende.
Det var mest eldre briter som satt/lå i strandstoler der.
I Norge så er det jo vanlig å bare legge seg ned på et håndkle, på stranden.
Men det blir rart, syntes jeg, når alle de andre ligger i strandstoler.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker at noen ungdommer skulle møtes i en park, i sentrum, en kveld.
Og at jeg kjøpte med Shandy, en drikk som var en blanding av øl og brus, (som vi hadde lært om, i valgfaget ‘De britiske øyer’ vel, som lærer Tangen hadde, på Berger skole).
Jeg kjøpte den boksen, og en cola-boks vel, av en som mann, som gikk rundt med en tralle, og solgte brus da, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
En av gutta, som var med på kurset, hadde fått jente-busskort, husker jeg.
Jeg husker at jeg bare var glad for at det ikke var meg.
Siden jeg så så ung ut, siden jeg var så sent i puberteten, så så jeg ikke så mandig ut kanskje da.
Men men.
Så sånn var det.
En gang som vi skulle spille fotball, eller noe.
Så var jeg med til der noen andre på kurset bodde.
Og da venta jeg og en annen norsk gutt, utenfor huset der Ingolf og dem bodde kanskje.
(Like ved en butikk og en bro, tror jeg.
Noe sånt.
Der hvor vi bodde, det var forbi en kirkegård, og en kirke med falsk fasade, husker jeg.
Vi måtte vel ta bussen i et kvarters tid vel, tror jeg, for å komme inn til sentrum.
Noe sånt).
Han norske gutten, han spytta tøft, i blomsterbedet, til naboen, til han vi venta på.
Og da kom det en tøff engelsk gutt, ut av nabohuset.
Og sa det at ‘don’t spitt in our garden’.
Noe sånt.
Og så, ‘yes, you Blondie’.
Noe sånt.
Så han ble jo dritsur.
Fordi han på kurset spytta i blomsterbedet da.
Men men.
Det var vel kanskje noe som ingen i Norge hadde brydd seg om.
Det var jo bare i blomsterbedet liksom.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi spilte fotball, på en fotballbane og.
Sammen med noen britiske ungdommer vel og, tror jeg.
Ihvertfall så husker jeg det, at noen britiske ungdommer, pratet seg imellom, om jeg var engelsk eller student.
Jeg gikk ikke med så kule klær, som de andre fra Norge, så jeg skilte meg nok kanskje ut litt da.
Ved å se mindre kul ut kanskje.
Så sånn var nok det.
Men men.
(Jeg hadde jo ikke så god greie på klær.
Jeg hadde jo ikke noen mor, som kjøpte så mye klær til meg.
Og jeg var jo fra Berger, hvor det ikke fantes noen klesforretninger.
Så sånn var det.
Men men).
Som i Brighton, så var det også i Weymouth, en Dixons-butikk, i sentrum.
Jeg gikk og sikla på en Casio-klokke der.
Den var digital, men hadde også en gammeldags klokke, med visere.
Men den klokken var også digital.
Så det var to digitale klokker da.
En med tall nederst, og en med visere øverst.
Og den klokka hadde også en svart plastrem, som ikke var for tøff, (eller tjukk), liksom.
Så den klokka likte jeg designen på, husker jeg.
Men prisen var vel 30-40 pund, mener jeg.
Og jeg hadde vel en del reisesjekker, men ikke så mange, at jeg hadde råd til å kjøpe den klokka, uten å bli rimelig blakk etterhvert.
Så sånn var det.
Men men.
Men da jeg kom tilbake til Norge, så sjekka jeg hos en urmaker, ved Bragernes Torg, i Drammen.
Og han hadde den samme klokka, til 600-700 kroner, var det vel.
Så da ringte jeg fra huset til Ågot, til den Dixons-butikken, i Weymouth.
Og spurte om de kunne sende klokka, om jeg sendte de penger.
Så sendte jeg 30-40 pund, i en konvolutt da, til den butikken i England da.
Og fikk klokka tilbake, i posten, et par uker seinere vel.
Den måtte hentes på postkontoret på Bragernes, i Drammen, av en eller annen grunn.
Og faren min kjørte og henta den.
Og faren min sa at det var en gave.
Hvis ikke så måtte vi ha betalt toll.
Det tenkte ikke jeg på, da jeg bestilte klokka.
Men vi slapp å betale toll da, siden faren min sa det var en gave.
Så sånn var det husker jeg.
Men men.
Og den klokka, den ligger hos City Self-Storage, i Oslo.
Sammen med de andre tingene, som jeg ikke tok med meg til England, i 2004.
Og den klokka, den mista jeg en gang, i militæret.
6-7 år seinere.
(Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).
Så det var en klokke som var av bra kvalitet, vil jeg si.
Sersjant Johanesen, var det vel, fant klokka.
Og da måtte jeg si at det var en Casio-klokke da.
Så fikk jeg den tilbake.
Så sånn var det.
Men men.
Og dette var vel i 1992.
Altså seks år etter at jeg kjøpte den klokka.
Så sånn var det.
Så den klokka, den sleit jeg ut en del reimer på.
Og batterier også selvfølgelig.
Men selve uret, det virka, i år etter år.
Og det virker ennå tror jeg.
Så hvis jeg får de tingene mine igjen, som jeg la hos City Self-Storage i Oslo.
Så regner jeg med at den klokka ligger der fortsatt.
Og at den fremdeles virker.
Vi får se.
En dag, så dro vi på dagstur, til Bournemouth.
(Som også ligger i grevskapet Dorset vel, som Weymouth).
Jeg så litt i sentrum der.
Men jeg hadde jo vært i Brighton, året før.
Og jeg syntes at Bournemouth sentrum liksom var nesten lik som Brighton sentrum og Weymouth sentrum.
Det var de samme butikkene.
Det var McDonalds, det var Dixons og alle de samme butikkene liksom da.
(Sånn er det vel med alle britiske hovedgater, tror jeg.
At butikkene er så og si de samme.
Men men).
Så jeg syntes det virket artigere, å gå å se litt, utenfor byen.
Så jeg gikk en vei, hvor jeg kunne se ned på de praktfulle strendene og den fine kysten, som Bournemouth hadde.
Så jeg gikk tur der da, fram til en hageby, eller noe da.
Og tilbake da.
Og der var det virkelig en praktfull utsikt, husker jeg.
Så jeg angra ikke på det, når jeg var tilbake, ved der bussen var osv.
At jeg hadde gått for meg selv, og heller sett på naturen der, istedet for å gå i en handlegate, som var nesten lik de handlegatene, som jeg hadde sett før, i Brighton, London og Weymouth da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg var med STS i Brighton, året før.
Så var vi også i Portsmouth, husker jeg.
Og det er en havneby, hvor vi tok toget til, med STS, (mener jeg det var).
Og da så vi på Lord Nelson sitt skip, Victory, fra slaget om Trafalgar vel, (som lå i Portsmouth havn da).
Det lå vel også noen moderne krigskip der, mener jeg å huske litt vagt.
Og vi var ute i en båt der, husker jeg.
For en av de på kurset, han mista lommeboka si, nedi vannet, fra en båt, i havnebassenget, i Portsmouth der da, husker jeg.
For jeg satt rett ved siden av han, husker jeg.
Så vi var kanskje på noe sightseeing, eller noe, der.
Noe sånt.
Jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men vi så ihvertfall det skipet som het Victory, da vi var i Portsmouth, husker jeg.
(Og den dagsturen mener jeg var med STS, i 1985.
Men jeg tar et lite forbehold, om at det kan ha vært med EF i 1986 og.
Men Bournemouth-turen, den var i 1986, det mener jeg å huske helt sikkert.
Så sånn var det.
Men men).
Like ved der vertsfamilien vår i Weymouth bodde, så var det et supermarked.
Det var ganske stort, og jeg husker at cola-bokser bare kostet 20 pence, eller noe.
Så det var billig å handle der og, husker jeg.
(20 pence er cirka to kroner da).
Så sånn var det.
En gang, som Kenneth Sevland og jeg, gikk av bussen, ved det supermarkedet.
(For vi måtte gå av bussen der, tror jeg det var, pga. bussruta).
Så fikk vi en gjeng, med folk i skinnjakker, etter oss.
Ungdommer på vår alder vel.
Sevland var i bedre form, (må jeg innrømme).
(Som trener Skjellsbekk sa, så hadde jeg bra løpsteknikk, men jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’).
Så Sevland løp mye raskere enn meg.
Ihvertfall en god del raskere.
Men jeg også løp raskere enn de i skinnjakker.
Så de klarte ikke å ta oss igjen.
Sevland løp til en telefonkiosk, hvor han ringte noen da.
Husker jeg at jeg så, da jeg også kom fram dit.
Men da hadde den gjengen, med skinnjakker osv., slutta å løpe etter oss, husker jeg.
Men det her tror jeg faktisk kom i avisa.
Ihvertfall så stod det noe i avisa, om at det var mye vold i Weymouth, husker jeg.
(Noen viste meg en lokalavis, hvor det stod om dette, på skolen, eller hos den familien vel).
Og det stod nevnt noe om en ‘boys-crowd’, nede ved det supermarkedet da.
At de hadde truet noen, eller noe da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men hvem Sevland ringte igjen, det husker jeg ikke.
Men det var kanskje politiet da.
Så sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Men men.
I det supermarkedet, så gikk jeg ganske ofte.
Jeg kjøpte Hula Hoops, med Barbeque-smak, som jeg syntes var veldig godt.
De hadde også en bladbutikk, hvor jeg kjøpte Judge Dredd, husker jeg.
Men Cherry Cola det hadde dem vel ikke begynt med i England enda da, tror jeg.
Så det gikk vel mest i vanlig Cola.
Cherry Cola er også veldig søtt, men jeg var liksom ‘coca-coliker’ da, så jeg syntes det var morsomt, når det dukket opp nye smaker av Coca Cola, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var som sagt ikke så imponert over studentdiskoteket i Weymouth, osv.
Og jeg trengte litt ro, etter et traumatiserende siste år, på Svelvik Ungdomsskole.
Så jeg satt mye hjemme i stua, til vertsfamilien, om kveldene.
Mora i huset var hyggelig, og kunne ganske ofte spørre meg, om jeg ville ha en pose potetgull, (av de ganske små posene, som er vanlige her i England), eller lignende.
Det stod en søppelbøtte, bak sofaen, og det var ganske praktisk da, husker jeg.
Og jeg satt sammen med den her familien da, og så på engelske TV-programmer da, om kveldene.
Humor-programmer og sånn, var det vel.
Noe sånt.
Denne familien hadde som jobb, å knyte sammen noen dingser, som ble brukt som håndtak, for toaletter, som hadde en sånn snor, som hang i lufta, til å dra i.
Noe sånt.
Så man skulle feste sammen to-tre deler laget av tre da, med en strikk.
Og så satt hele familien, og monterte de delene da, mens de så på TV.
Og kasta de oppi en sekk, som stod på gulvet.
Og de lærte også meg å gjøre dette.
Så jeg også lagde vel en del hundre sånne dingser, den tiden, som jeg bodde i Weymouth.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Fotball-VM var over, men en dag, så ble det vist en kamp, på TV, hvor verdenslaget møtte England.
(Var det vel).
Men dette var samme dag, som bryllupet, mellom Sarah Ferguson og Prince Andrew, (var det vel).
Og hu kona i huset, var helt gal, etter kongestoff da.
Så hu satt hele dagen, og så på det bryllupet da.
Og han vertsfamilie-faren, Kenneth Sevland og meg, vi måtte sitte på kjøkkenet, og se på den fotballkampen da, husker jeg, på en knøttliten TV da.
Mens mora i familien så på det kongelige bryllupet, på den store TV-en i stua da.
Så sånn var det.
Men men.
Da ble jeg litt sur, husker jeg, for jeg var glad i se på fotball på TV.
Og jeg var vant til å være den som hadde fjernkontrollen, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tulla også litt, ved matbordet, med faren og mora i vertsfamilien.
Og kalte hu dama for ‘feit’ osv., mens Kenneth Sevland hørte på da.
Og lo da.
Men faren og mora i vertsfamilien.
De hørte også på, og prøvde kanskje å skjønne hva jeg sa på norsk da.
Briter kan kanskje skjønne litt av hva som blir sagt, på norsk, har jeg tenkt seinere.
Men hvem vet.
Han faren i vertsfamilien, han forklarte meg det en gang, at i England, så har man også sikringer, inni støpslene.
Jeg forklarte det, at i Norge, så hadde vi sikringer, i sikringsskap da.
Og da forklarte han faren i vertsfamilien det, at de hadde sikringsskap _også_ i England.
Så da skjønte jeg ikke helt poenget.
Hvorfor har dem både sikringer i støpselene og i tillegg sikringsskap.
Jeg prøvde å tenke litt på det da.
Og det er kanskje en slags dobbelt sikkerhet.
Det er mulig.
Men elektronikk er som tidligere nevnt kun en hobby for meg.
Så jeg tørr ikke å påstå at jeg er nok ekspert, på sånne ting.
Så jeg bare tenkte på det som en anekdote, eller noe.
Hvis jeg hadde gått på elektro, på videregående, så hadde jeg sikkert kunne forklart mer om dette.
Hva fordelen var med å ha sikringer også i støpslene.
Men det er vel kanskje delte meninger, i Norge og England da, om dette.
I Norge er det jo veldig mange trehus, og også husbranner vel.
Så det hadde kanskje vært en ide, også i Norge, å hatt sånne ekstra sikringer da, i støpslene, i hjemmene da.
Hva vet jeg.
Noen som har gått elektro har kanskje noen sterkere meninger, om dette.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Vertsfamilien hadde en hund, som jeg dro med inn på rommet til Kenneth Sevland og meg, en gang.
Men da fikk jeg høre det, både av Kenneth Sevland og kona i vertsfamilien.
Kenneth Sevland hadde nemlig astma og måtte bruke sånn astma-spray, siden jeg hadde hatt den bikkja inne på rommet vårt da.
Så sånn var det.
Men men.
Kona i vertsfamilien, sa at jeg ikke måtte gi den bikkja mer sjokolade-biter, (som jeg hadde kjøpt på en godtebutikk, ikke langt unna Dixons der da).
For da begynte bikkja å prumpe, da hu.
Men men.
En gang så spurte hu kona meg også, om jeg var en ‘weakling’, eller noe.
Hvis man hadde en hvit farge, under øyelokkene, så var man visst en weakling, sa hu.
Men jeg husker ikke hvilken farge jeg hadde under øyelokka.
Jeg svarte ingenting ihvertfall.
Jeg er jo for tidlig født, og hadde vært utsatt for omsorgssvikt, og var tynn og hadde blitt mye mobba, og hadde ennå ikke fått hår på tissen, osv.
Men om jeg var en ‘weakling’, det veit jeg ikke.
Det tror jeg ikke nå ihvertfall, som jeg veier rundt 100 kilo, osv.
(Etter å ha trent en del og jobbet som tømmerhogger, (må man vel kalle det), på Løvås Gård, i 2005).
Jeg lo vel litt av Kenneth Sevland, siden han måtte bruke astma-spray da.
Og en dag så så han litt stygt på meg vel, og sa at jeg ligna på en kar fra Svelvik, som var tynn og hadde uklipt hår vel.
Så kanskje Kenneth Sevland fikk noe hat til meg, i Weymouth.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Sevland holdt også med Argentina, og hans favorittspiller var Maradonna.
Vi spleisa på en fotball, var det kanskje.
Og ‘Sevvi’, (som han ble kalt, av sine kamerater i Svelvik, ihvertfall).
Han skreiv Maradonna, på ballen.
Jeg holdt med England.
Det engelske laget, i Mexico-VM, hadde jo hatt fire Everton-spillere, eller noe, på laget vel.
(Det var vel Gary Lineker, Peter Reid, Gary Stevens og Trevor Steven.
Noe sånt).
Så jeg skrev under, ‘is the worlds best handball-player’.
Siden han scorte med hånda mot England da.
Så sånn var det.
Men men.
Da vi tok ferja tilbake til Norge.
Så var det et stykke å gå, fra ferjeterminalen.
Og jeg delte tralle, med ei hyggelig jente, som var på kurset vel.
Og noen jenter på båten, de spurte meg om det, om jeg hadde begynt å ta sleiken den andre veien, eller noe.
(Uten at jeg kan si at jeg hadde det).
Men jeg var kanskje litt sjenert ovenfor jenter da, siden jeg var så seint i puberteten, osv.
Jeg hadde jo også blitt mye mobba, spesielt det siste året, på ungdomsskolen, hvor jeg ble fryst ut i klassen, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Noen på Breamar, (noen eldre karer, som ikke hadde vært på språkreise).
De slo hull på en spilleautomat, av typen enarmet banditt med knapper da.
Så jeg begynte å tømme den da.
For da funka den maskinen sånn, at hvis man la på en tier, så kunne man stikke en pappbit, inn i det hullet, også landet mynten oppå pappbiten.
Og man kunne ta ut mynten igjen da.
Men man beholdt de ti ‘credit’-ene.
Så man kunne spille gratis da.
De kara trua meg, når jeg så på den spilleautomaten, og sa at jeg måtte gå vekk fra de automatene.
Så jeg bytta til en annen genser, på lugaren, husker jeg.
Og fortsatte å tømme den automaten da.
Men den automaten, den var litt ‘sleip’.
Så jeg måtte spille i mange timer, for å få ut 500-600 kroner da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg delte ikke lugar med Kenneth Sevland, på båten, tilbake til Norge, husker jeg.
Men med en annen gutt, som lånte noe hårgele, eller noe, av meg vel.
(Jeg prøvde å bruke sånn hårgele, for det var moderne, på den her tiden.
Jeg hadde vel funnet noe hårgele, nede hos Christell og dem, tror jeg.
Noe sånt).
En gutt, fra Oslo, eller noe vel, som hadde vært i England med familien sin vel.
Han ble med å tømme den automaten da.
Og han vinka vel, fra baksetet av en Mercedes, eller noe, når jeg gikk iland i Oslo.
Han trodde kanskje at jeg var yngre, enn det jeg var, for han kalte noen andre, på min alder, for ‘noen ungdommer’.
Men jeg var jo egentlig ungdom jeg og.
Men men.
Dette var jo sommeren jeg fylte 16 år.
Selv om jeg kanskje så litt yngre ut da.
Men jeg syntes ikke det var artig, å gå i diskoteket, for å sjekke damer, når jeg likevel ikke hadde lyst til å gå ‘all the way’, med de.
Siden jeg var sjenert for at jeg var seint i puberteten og ikke hadde hår på tissen ennå, osv.
Så jeg syntes det var artigere, å tømme en sånn spilleautomat da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg vet ikke hvor Kenneth Sevland blei av, da vi kom tilbake til Norge.
Men vi blei vel kanskje litt lei av hverandre, i Weymouth da.
Så han ble vel henta, av faren sin kanskje.
Hvem vet.
Jeg ringte vannsengbutikken, hvor Jan Snoghøj svarte vel.
Faren min hadde jo henta meg, da jeg kom med flyet, fra Brighton, sommeren før.
Men jeg fikk bare høre, fra Drammen, at jeg måtte ‘ta toget’.
Så jeg måtte ta toget hjem da.
Og da måtte jeg spørre ei gammel dame, i Oslo, om hvor Vestbanen var.
For jeg trodde at det var fra Vestbanen, at togene til Drammen gikk fra.
Men før det, så stakk jeg innom en sportsbutikk, på Jernbanetorget, og kjøpte et kikkertsikte, til luftgeværet mitt, husker jeg.
Like før 17. mai, så hadde Arnt, Eirik og Ronald Lund, kontaktet meg, (Ronald spurte meg i klasserommet da), om jeg ønsket å kjøpe luftgeværet deres.
For de visste vel at jeg hadde hatt luftpistol.
Det er mulig.
Og dette var like før 16. mai, som er en stor festdag, for ungdom, i Svelvik.
Og disse gutta trengte penger da.
For faren deres hadde gått konkurs, var det vel som ble sagt, av folk på Bergeråsen, osv.
Jeg måtte møte dem, på Berger-kafeen.
Og Eirik Lund spurte om han også kunne få ei pølse i brød, i betaling, (med rekesalat vel).
Jeg sa det var greit.
men det stod nok ikke så bra til med økonomien i den familien, siden Eirik Lund var så sulten.
Men men.
Også fikk de vel drøye 300 kroner også, i betaling, for det luftgeværet.
Siktet var litt ødelagt, (ble jeg fortalt), men jeg syntes det var greit å sikte med.
Og en av dem, hadde visst også skutt Odd Einar Pettersen, i låret, med det luftgeværet.
(Sa Odd Einar, i klasserommet vårt vel).
Så det var et kjent luftgevær, på Øvre, virka det som.
(Uten at jeg fikk med meg, hvor de Lund-gutta, hadde kjøpt det luftgeværet.
Men Ronald sa en gang, på barneskolen, at de også hadde bodd en stund i Sverige, husker jeg.
Så det var kanskje der de hadde kjøpt det luftgeværet da.
Hvem vet).
Lund-familien hadde vel flytta fra Øvre til Sande, (eller noe), da faren gikk konkurs, (tror jeg det var), en stund før det her vel.
Så sånn var vel det.
Men men.
Jeg hadde jo gått til Kafeen.
Så jeg måtte liksom halvveis gjemme det luftgeværet inni buksa mi da.
Mens jeg gikk tilbake til Bergeråsen.
Siden det var mye trafikk, på den veien jeg gikk på.
Og aldersgrensen for å ha luftgevær var vel 16 år, tror jeg.
Og jeg var jo bare 15 år da.
Så jeg prøvde å skjule luftgeværet litt da, (mens jeg gikk).
(Det er mulit at dette var i mai 1985 og.
Men jeg tror det var mest sannsynlig, i mai 1986.
Siden jeg kjøpte kikkertsikte, til det geværet, noen måneder seinere).
Ulf Havmo og jeg, vi pleide å skyte en del, med det luftgeværet.
‘Jeg skøyt en rødtrupe i strupen’, husker jeg at jeg skrøyt.
Sånne ting.
Vi gikk inn i skogen, fra ovenfor jordbæråkeren til familien Sand der.
(Inn en vei, hvor faren min kjørte en gang, når det var fartskontroll, borte ved Gamlehjemmet.
Så kjørte faren min tilbake til Strømm Trevare.
Men lensmannen kjørte etter.
Og faren min fikk mangellapp, for noe med lysa, eller dekka, eller noe, vel.
Noe sånt).
Og skøyt fugler da.
Og plutselig så hørte Ulf Havmo og jeg, at det kom noen folk der.
Så jeg gjemte luftgeværet.
Så var det Paul, (kameraten til Petter Grønli), og en annen kar.
‘Få se geværet da’, sa Paul.
‘Ingen går hit uten gevær’, sa han.
Så vi måtte finne geværet.
Men han var fornøyd da vel, han prøvde ikke å rappe det, eller noe.
En gang, da jeg gikk fra Bergeråsen til Sand, så hadde han Paul gått samme veien, med en kamerat.
Noen år før det her.
For dem skulle til butikken vel.
Og jeg var jo vant til å gå den veien raskt, for jeg gikk jo den veien hver dag, for å spise middag, hos Ågot, på Sand.
Og da, så nekta han Paul meg, å gå forbi han, husker jeg.
Flere ganger.
Paul var adoptert fra Sør-Korea vel, og gikk i klassen over meg da.
Men jeg veit ikke hvorfor han bølla sånn.
Han visste kanskje ikke at jeg gikk bort til bestemora mi, som bodde på Sand.
Hva vet jeg.
Jeg sladra vel ikke om det her, til faren min, eller noen, tror jeg.
Men jeg nevnte det kanskje for noen kamerater.
Det er mulig.
Men men.
Men når jeg seinere satt på det kikkertsiktet, på det luftgeværet, så fikk jeg litt problemer.
For da måtte jeg liksom lene meg over geværet, med huet, for å se inn i kikkertsiktet, med det venstre øyet.
For jeg var vant til å sikte med det venstre øyet, når jeg sikta, i kornsiktet da, på det luftgeværet.
Så jeg fiksa ikke å skyte, med det luftgeværet, når det var kikkertsikte på det.
For jeg syntes det ble så kronglete å sikte, på ‘min’ måte.
Og jeg syntes det ble veldig uvant å sikte, med det høyre øyet.
Så det endte med at jeg tok av det kikkertsiktet igjen, av luftgeværet.
For jeg likte bedre å sikte med det kornsiktet, som var på det luftgeværet, fra før, (for å være ærlig).
Jeg syntes jeg traff minst like bra da, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg var i infanteriet, under førstegangstjenesten.
Så lærte vi det, at det var noe som het ‘mesterøye’.
Og mitt mesterøye, er nok da det venstre, vil jeg tippe på.
(Hvis jeg skjønte det greiene riktig).
Samtidig med at jeg er høyrehendt.
Så da blir det kronglete, med kikkertsikte da.
For da må man enten vri huet litt unaturlig, (vil jeg si), for å sikte.
Eller så må man, (har jeg fått høre seinere, av onkel Martin kanskje, som har masse rifler og hagler og revolvere, osv), liksom holde børsa med venstrearmen da.
For å liksom få kikkertsikte nære mesterøye da.
(Hvis man har ventre som mesterøye).
Men å holde børsa mot den venstre skulderen.
Det synes jeg høres ut som noe ukomfertabelt, hvis jeg skal være ærlig.
Under Førstegangstjenesten, som rep-soldat, og i HV, så skøyt vi med AG-3 maskingevær da, på enkeltskudd oftest.
Og de hadde også et slags kornsikte, eller hva man skal kalle det igjen.
Det var et sikte man fint kunne sikte med, selv om man hadde venstre som mesterøye og var høyrehendt.
Så det funka greit i militæret.
Jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv.
Så sånn var det.
Men hvis jeg skal skyte med våpen, som har kikkertsikte, så sliter jeg litt da, fant jeg ut.
Så sånn var det.
På toget, til Drammen, så husker jeg at jeg tenkte med meg selv.
At ‘jeg syntes synd på den ungen der, han ligna sånn på Ditlev’.
Men det kan jo også ha vært Ditlev Castellan, som satt på toget der.
Hva vet jeg.
Jeg har jo seinere funnet ut at mora hans bodde på Nesodden så.
Så det er kanskje ikke umulig at han gutten var Ditlev.
Men jeg trodde altså at det var en yngre gutt, som ligna på Ditlev da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hvordan det gikk, da jeg begynte på Handel og Kontor, på videregående.
Vi får se om jeg får til å skrive om det ganske snart.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.