Stikkord: Khaldoon (fra Rimi Bjørndal)
-
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
-
Mer fra Norge
På fredag kveld, så dro jeg, inn til Oslo, for å handle mat.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
På t-banen, (ned til sentrum), så var det, en scene.
Ei ung negerdame, hadde klikka, (virka det som).
Hu spurte alle som satt i ‘min’ vogn, om de ville bli med til vognen foran, (kunne det virke som).
(Noe sånt).
Jeg måtte riste på hue, for å få henne til å la meg være i fred.
Og hu spurte folk av begge kjønn om dette, (virka det som).
Selv om jeg hørte på walkman, så jeg fikk ikke med meg så mye.
Men hu klarte å få en ung albaner med seg, (var det vel).
Og de satt da og skravla, (var det vel), på en av de fremste vognene.
(Så det ut som, da jeg gikk av t-banen, på Majorstua).
Så dette var antagelig noe slags gateteater, (hvis jeg skulle tippe).
(Noe sånt).
Rimelig surrealistisk var det ihvertfall.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
På veien til t-banen, så var det forresten sånn, at en roseselger, (eller hva man skal si), hadde satt fra seg noen plastspann, (i Bekkestua sentrum) :
PS 4.
På Kiwi Torshov, så hadde de bæreposer, i en haug, oppå kassadisken.
Istedet for å la de ligge, i esken sin, (som det er et rom for, under bakbåndet).
Det er muligens latskap, som gjør at kassamedarbeideren legger posene sånn.
Hvis ikke det er fordi at de står i sitte-kassene, (av en eller annen grunn).
Og at de derfor legger posene på disken, siden at de da kommer 5-10 centimeter høyere opp.
Men det som kan skje da, er at posene begynner å flyte/skli.
Sånn at de tar større plass.
Og hvis en med full handlevogn dukker opp.
Så kan varene havne, under posene.
Og muligens på grunn av dette, så begynner kassafolka da ofte, (kan det virke som), å kun bruke den ytterste pakkebåsen.
Og da skviser de kundene, (som da må forte seg), må man vel si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Her er mer om dette:
PS 6.
Kiwi hadde forresten, en neger i kassa, (som stod i stedet for å sitte), som brukte ‘jøde-hansker’, (hvis det er lov å si).
(Noe sånt).
Jeg jobba i butikk, fra 1988 til 2004.
Og jeg så aldri, at noen av mine butikk-kolleger, hadde hansker på seg, når de satt i kassa.
Så det er noe nytt, (må man vel si).
Og også det at kassamedarbeiderne står i kassa, (istedet for å sitte), er nytt, (må man vel si).
Jeg hadde kun en kollega, (Khaldoon fra Rimi Bjørndal), som stod i kassa, (istedet for å sitte).
Men der var jeg bare ‘sommervikar-butikksjef’, (dette var etter at jeg begynte å studere igjen).
Og jeg tenkte at jeg skulle ta opp det temaet, med butikksjef Irene Ottesten, (når hu kom tilbake fra ferie).
Angående hvorfor Khaldoon stod i kassa, istedet for å sitte.
Men det ble ikke til at jeg fikk tatt det opp.
Hu Irene Ottesen var litt sånn, at hu bare skulle kommandere, (etter at hu kom tilbake fra ferie)
Og hu sendte meg rundt, til Bygger’n Bjørndal osv., for å kjøpe kjettinger til garderobeskapene, (var det vel muligens, (hu kopierte vel noe jeg gjorde da jeg jobba som Rimi Bjørndal-assisterende butikksjef, (fra 1996 til 1998), noe jeg hadde fått ideen til, fra lagfører Bricen, fra førstegangstjenesten, (som mente at jeg burde ta TS på pakksekken, (det vil si å lyve om at jeg hadde rota bort pakksekken, for så å bli trukket i ‘lønn’ av Forsvaret), og låse den med en kjetting, hvis jeg skulle på interrail, noe jeg ikke fikk råd til))).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Hvis man trykker på riktig knapp, (på Rema Torshovdalen sin panteautomat), så får man pantelappen sin, (hvis ikke så sprenger det en atombombe i Kina, eller hva man skal si):
PS 8.
Butikkleder-blondina fylte 50 år uka før:
PS 9.
Dette bildet stusser jeg litt over, når jeg ser på det.
På CC Storkjøp, (hvor jeg jobba fra høsten 1988 til høsten 1989).
Så pleide vi, å kjøre en handlevogn, gjennom butikken, om kvelden, og ‘pappe’.
Og det kunne kanskje Rema Torshovdalen også gjort.
(For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Her er mer om dette:
PS 11.
Rimi hadde også, et slag billige doruller, i åtte-pakninger.
(Som på bildet ovenfor).
Men Rimi sitt dopapir kom i plastsekker, som det var kanskje 10-15 av, på en pall.
Og pallene var av tre.
Men jeg ser ikke noen tre-materialer på bildet ovenfor.
Men det er mulig at de har noen slags ‘rare’ paller, da.
Men å ta av den blå lista og så kjøre på plass en pall.
Og så fikle med dette på nytt.
(Når man skal sette lista/hylla-fronten på plass igjen).
Det må være noe pirk/ræl, (må man vel si).
Så er det sånn, at Rema, fyller opp dopapir, og bruker et slags mellomlegg, (av papp/papir), lurer jeg.
Sånn gjør/gjorde Ringnes det med øl, (husker jeg).
De ville ha brett, (som de kalte det), stående bak halvpallene, (i brus/øl-avdelinga), på Rimi Nylænde.
Jeg fikk skjenn av Ringnes, fordi at jeg skar bort ‘russisk papp’, fra papp-brettene, i øl-avdelinga.
(På min daglige rydde-runde.
Som jeg hadde, (etter at varene var satt opp), de 3-5 siste timene.
Jeg pleide som regel å dukke opp på jobb, før klokka 12, og vakta mi begynte egentlig ikke før klokka 13).
Rundt midten av 90-tallet, (på Rimi Nylænde).
(Husker jeg).
For Ringnes-konsulent Kjell, ville ha noen hele brett, i øl-avdelinga.
For vi bestilte ikke halvpaller, av alle øl-slagene, (som Frydenlund og Lysholmer).
(For de andre øl-slagene solgte ikke like mye som Ringnes, da.
For å si det sånn).
Og når ølen kom i kasser.
(Og ble eksponert på en halvpall/kvartpall).
Så måtte man noen ganger finne et brett, ‘her og der’, (forklarte Kjell), for man måtte bruke mellomlegg, mellom hver ‘etasje’ med øl, da.
(For å si det sånn).
Men øl og dopapir, er ikke det samme.
På Rimi Nylænde så brukte vi ikke mellomlegg, når vi fylte dopapiret inn i hylla.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 12.
I kassa, så hadde denne butikken, (Rema Torshovdalen), ei brunette.
Og hu hadde muligens også nettopp fylt 50 år.
(Noe sånt).
Det var ikke noen tenåringsjente, ihvertfall.
Selv om jeg syntes, (i et glimt), at jeg så, at hu tygde tyggis.
Så hu var muligens, en slags ungdomsskolejente, som var fanget, i noe, som nesten var, som en staut mannekropp, (må man vel si).
(For hu begynte å trippe litt rundt kassa og.
For jeg var visst den siste kunden, (sånn som jeg forstod det på butikkleder-blondina, som fløy fram og tilbake der).
Selv om det står klokkeslettet 22.53, på kvitteringa mi.
Så det var fortsatt noen minutter igjen til stengetid.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 13.
Hu staute brunetta, stod forresten i kassa, istedet for å sitte.
(Sånn som jeg husker det).
Og det var ikke noen ‘ordentlig’ plass/hylle/skål, til å legge pantelappen der.
Det var en hylle der.
(Men den lå litt lavt.
Må man vel si).
Og jeg la pantelappen der.
Men hylla var visst ikke mulig å se, for brunetta.
(Selv om hu stod i kassa).
Så hu hadde muligens dårlig syn.
(Må man vel si).
Og dårlig hørsel hadde hu visst også.
For jeg måtte gjenta det, om pantelappen.
For den gjorde hu ingen tegn til, å ville slå inn.
(Må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 14.
Med ‘russisk papp’, så kan man se, i PS 8.
Den brukte papp-tallerkenen ligger oppå noe ‘russisk papp’.
Det ser rimelig grått/kjedelig/’russisk’ ut.
(Må man vel si).
Så jeg ville da, (på min daglige rydde-runde på Rimi Nylænde, rundt midten av 90-tallet).
Ta en papp-kniv, og skjære bort, den delen av papp-brettet, som det ikke stod varer på.
Da blir det ikke så grått/kjedelig.
Og det blir høyere varetrykk, (må man vel si).
Men dette var ikke Ringnes-konsulent Kjell enig i.
Og heller ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som stod ved siden av Kjell, da han sa dette), var enig i dette, (virka det som).
Men Falkenberg hadde ikke jobba der, like lenge som meg.
For høsten før hu begynte der, (høsten 1993), så var det sånn, at i Toro/suppe/saus-hylla, så var det mer papp enn varer, liksom.
Fordi at de ‘tulle-eksponerte’ eskene der, (må man vel nesten si).
Og jeg hadde jobba på OBS Triaden.
Og der var de veldig nøye, på at det ikke skulle være papp, i hyllene.
Og jeg hadde også lært å ‘pappe’, på CC Storkjøp.
Og jeg hadde også lært å rydde hyller på Rimi Munkelia, (en av nabobutikkene til Rimi Nylænde).
Og jeg hadde også lært å rydde/shine hyller, på Matland/OBS Triaden, (av Eivind Thorstad, heter han vel).
Og julaften 1993.
(Var det vel).
Så hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg satt opp for mange folk på jobb.
Og da var jeg den eneste som fant på noe å gjøre der.
For jeg hadde lært å _shine_ hyller, (på OBS Triaden).
Så mens de andre fløy rundt, som ‘forvirra høns’.
(Må man vel si).
Så begynte jeg å shine hyllene, i bake/hermetikk-hylla, (var det vel).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 15.
Nå var det ikke sånn, at jeg alltid skar bort den ‘russiske pappen’.
Hvis det var få varer igjen, på brettet.
Så kunne man ‘pappe’ bort brettet.
(Hvis det hadde vært 5-6 juice-kartonger, på det øverste brettet, i PS 8.
Så kunne man satt de oppå nabo-pallen, (eller noe sånt), midlertidig.
Og så legger man papp-brettet i handlevogna, (som man tar med til papp-pressa, når er full)).
Og etter denne skjenne-talen, fra Ringnes-Kjell.
Så sluttet jeg å skjære i brettene i øl-avdelinga.
(Det ble vel sånn, at jeg da istedet, oftere ‘pappet’ bort brettene.
For å si det sånn).
For det var ikke sånn, at jeg absolutt måtte fjerne ‘russisk papp’, heller.
Men vi prøvde å få butikken bra, da.
Og Elisabeth Falkenberg var en dreven og effektiv butikksjef, (må man vel si).
Og jeg kom så og si rett fra et år i infanteriet, (da jeg ble forfremmet til Rimi-leder våren 1994).
Hvor jeg fikk mye bedre kondis og styrke.
I løpet av førstegangstjeneste-året.
(Som en del ganger virket veldig langt.
Må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 16.
Da t-banen kom fram til Haslum.
(Jeg pleier å gå av t-banen der.
For den første tida etter at jeg fikk kommunal leilighet, ifjor sommer/høst.
Så kunne jeg bare en vei hjem.
Og så har det blitt en vane, å gå av på Haslum, da.
For å si det sånn.
Men til Bekkestua sentrum, var det lett, å finne veien.
Det er muligens nærmere, å bruke Gjønnes t-banestasjon.
Men det er greit å få litt trim og.
For å si det sånn).
Så ble jeg ‘nudga’ til, å gå, en omvei.
For det stod en ung mann, og pissa, der hvor jeg pleier å gå.
Og jeg pleier å bære, på en del varer, (når jeg går hjem fra t-banen).
Så jeg pleier å la de andre som går av t-banen, gå forbi meg.
Men likevel så kom det, på fredag, en ung mann, bak meg.
Og han måtte jeg gå forbi flere ganger.
For han spilte Pokeman Go, (eller noe lignende), kunne det virke som.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 226: Enda mer om flyttinga til Sunderland
En annen ting, som var et problem, når jeg skulle flytte, til Sunderland.
Det var den Jackie Chan DVD-en, til Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal).
(Den DVD-en som jeg egentlig ikke hadde hatt lyst til å låne.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Jeg lurte på om jeg skulle dra til den 7-Eleven-butikken, som Khaldoon jobba i, (på Grønland), med DVD-en.
Men jeg bestemte meg for å ikke ta noen unødvendige sjanser, da.
For kunne jeg stole på Khaldoon, liksom?
(Etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).
Så den DVD-en, (eller om det var en VHS-kassett), den ligger sammen med de andre tingene mine, (hos City Self-Storage), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også to boder, i Rimi-bygget.
(En i kjelleren og en på loftet).
Og jeg mener å huske at jeg rydda disse bodene, før jeg flytta.
Ihvertfall så var jeg og så gjennom de, for å se om det var noe jeg skulle ta vare på, av tingene, som jeg hadde, i disse bodene da, (husker jeg).
Og jeg fant den grå ranselen min, (fra det siste året på videregående og som jeg også brukte mens jeg studerte ved NHI vel), i boden på loftet.
(Og oppi den ranselen, så lå vel kryssordprogrammet mitt, (og andre dataprogrammer, som jeg hadde lagd, i sin tid), mener jeg å huske).
Og jeg fant også den 20 tommers Mitsubishi TV-en, som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld i Drammen, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
(For jeg fikk stipend, (fra Lånekassa), var det vel.
Etter at Kjetil Holshagen, (var det vel), hadde rådet meg til å søke om det, da).
Og den Mitsubishi TV-en, den var sånn, at mange av knappene på den, ikke virket ordentlig, vel.
Sånn at når man hadde sett en stund, på en kanal, så hoppet knappen ut igjen, og man fikk bare se noe slags snø, (eller hva man skal kalle det), på skjermen, da.
(For den TV-en, den fulgte det vel ikke fjernkontroll med, da den var ny).
Men den TV-en, den kjøpte jeg vel, på midten av 80-tallet.
Så den var jo nesten 20 år gammel, i 2004.
Og den TV-en, den hadde jeg jo hatt, mens jeg bodde, på Bergeråsen, også.
Så jeg bestemte meg for det.
(Av en eller annen grunn).
Å ta vare på den TV-en, da.
For den TV-en, den var vel ikke verdt noe.
Så jeg tenkte vel ikke på det, å prøve å selge den TV-en, til han brukthandelen, som blant annet kjøpte min ganske nye 28 tommers Grundig stereo-TV.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
En TV som jeg hadde kjøpt for cirka 4000 kroner vel, (på Elkjøp på Carl Berner), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo jobba som, fra høsten 1998 til høsten år 2000).
Så jeg bestemte meg for det, å ta vare på, den Mitsubishi TV-en, da.
(Av sentimentale grunner liksom, må man vel si).
Så den Mitsubishi TV-en, (som jeg også har skrevet om, i Min Bok. vel), den ligger sammen med de andre tingene mine da, hos City Self-Storage.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens jeg bodde, på Bergeråsen.
(På 80-tallet).
Så var mora mi på besøk der, en gang.
Og da hadde hu med seg en gave, (til meg), og det var noe slags treskjæring, som bestefar Johannes, (hennes far), hadde laget, mens han levde, da.
(Noe treskjæring, som skulle forestille jomfru Maria, (eller noe sånt), tror jeg).
Og det var ganske fin treskjæring, (må jeg vel si), selv om jeg ikke er religiøs, da.
(Og jeg hadde ikke noe annet, etter morfaren min).
Så den treskjæringa, den pleide jeg å ha stående, enten inni eller oppå en av reolene mine, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), da.
Og den treskjæringa, den pakka jeg inn i en genser, (eller om det var noen håndklær, eller noe lignende), mener jeg å huske.
(Før jeg flytta til Sunderland, da).
Sånn at den treskjæringa, (til bestefar Johannes), ikke skulle bli skada, under flyttinga, da.
Så den treskjærings-kunsten, (til bestefar Johannes), den ligger også sammen med de andre tingene mine, hos City Self-Storage, (på Majorstua), da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurte også på om jeg skulle selge bøkene mine, før jeg dro til Sunderland.
Jeg hadde jo samlet litt på bøker, for jeg tenkte at jeg skulle prøve å få meg et biliotek, etterhvert.
(Sånn som onkel Runar hadde, i det store huset sitt, i Son).
Så jeg hadde den nederste hylla, i begge stue-reolene mine, fulle av bøker, da.
Og jeg hadde også en del bøker, i boden, på loftet.
Og dette var bøker, som var etter min mor, da.
Og som jeg hadde fått, da Pia, onkel Martin og jeg, liksom skulle rydde leiligheten til mora mi, etter at hu døde, (i 1999), da.
Men jeg bestemte meg etterhvert, for å ikke selge disse bøkene, da.
(Selv om jeg var innom et antikvariat, i Ullevålsveien vel, husker jeg.
Og spurte om de kjøpte brukte bøker, var det vel.
Noe sånt).
Så jeg stabla bøkene mine, oppi noen banan-kasser, (som jeg vel muligens fant, på lager-rampa, til den Rimi-butikken, som holdt til, i det samme bygget, hvor jeg bodde).
Og så kjørte jeg, utpå kvelden, dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland.
Med den leiebilen, fra Bislett Bilutleie.
Med en del ting, (som jeg ikke skulle ha med til England), bort til den lagerboden, (hos City Self-Storage), da.
Og det holdt å kjøre en gang, (mener jeg å huske).
Og jeg fikk fint plass til disse eskene mine, (med for det meste bøker og klær da), i den lagerboden.
(For jeg hadde ganske mange klær, på den her tida, husker jeg.
Og noen av de klærna, som jeg hadde, de var liksom så kule, at jeg sjelden gikk med de, da.
Noe sånt).
Og jeg tok med to kofferter, til Sunderland.
Men likevel, så fikk jeg ikke plass, til alle klærna mine, da.
Og en del ting, kasta jeg bare, i søppel-dunken, som stod utafor Rimi-bygget, (husker jeg).
Jeg kasta blant annet tennstempelet og tennstempelfjæra, til AG-en min.
(De delene som jeg hadde kjøpt, fra USA.
Noen måneder tidligere).
For jeg ville ikke at noen skulle klare å bruke AG-en min, i tilfelle den ble stjålet, fra den lagerboden min, hos City Self-Storage, da.
Så de delene, (som HV-folk hadde måttet sende til Heimevernet, men som jeg etter dette igjen, hadde bestilt, fra USA, etter å ha lest i en nettavis, at det var lov).
De delene, de bare kasta jeg, da.
(Dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ting, som jeg husker, at jeg pakket i banan-kasser, og satte, i den lagerboden, (hos City Self-Storage).
Det var platesamlingen min, (altså vinyl-plater, CD-er og noen kassetter).
Det var gamle kjærestebrev, (fra Nina Monsen, Siri Rognli Olsen og Sari Arokivi, osv.).
Og russekort, (fra russetida mi), osv.
Ting som jeg muligens hadde hatt i en skuff, i leiligheten.
(Hvis jeg ikke hadde lagt disse tingene, i den gamle ranselen min, i boden, på loftet, (og at de lå der noen år), da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.
Men disse tingene havnet ihvertfall uansett i den boden, hos City Self Storage, til slutt da, (husker jeg)).
Og jeg hadde også et frimerkealbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette albumet, det var fra 70/80-tallet, da.
Og der hadde jeg sånne spesielle førstedagsbrev osv., som jeg ikke hadde villet selge, da.
(Og som ikke var verdt så mye.
Men de var fra 70-tallet.
Så de hadde litt sentimental verdi, da.
For å si det sånn).
Og i det frimerkealbumet, så lå også det kortet, som min mormors morfar, (var det vel), nemlig Anders Gjedde Nyholm.
Hadde fått av danskekongen.
En gang som min tippoldefar, (som pleide å være en slags forsvarssjef, i Danmark, i mellomkrigstiden), hadde bedt danskekongen, i sin bursdag.
Og jeg husker at det stod på det kortet, (som hadde svart ramme, vel).
At danskekongen ikke kunne dukke opp alltid, når han ble bedt på noe.
For han hadde så mye på programmet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde også et fotoalbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.
(Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).
Og det var et album som jeg hadde hatt, fra den tida jeg bodde, på Bergeråsen.
Det var blant annet bilder av meg selv, under oppveksten, da.
(Blant annet fra ferien til Jugoslavia, sommeren 1980).
Og det var et bilde jeg hadde tatt av en sirkus-elefant en gang, (i Karlstad, på begynnelsen av 80-tallet).
En elefant, som det satt en sirkus-ansatt oppå, (var det vel).
Og som gikk gjennom byen, (Karlstad), for å reklamere for sirkuset, da.
(Noe sånt).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ting, som jeg hadde, da jeg bodde på St. Hanshaugen.
(Og som havnet i den lagerboden min, hos City Self-Storage, da).
Det var flere antikke ting, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (på 80- og 90-tallet, må det vel ha vært).
Det var et blant annet et askebeger av sølv, (uten sølvstempel), som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.
(Et askebeger som hadde en figur av en Lama på blant annet, vel).
Og det var et gammelt, innrammet fransk kart, over Norge og Sverige, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, på begynnelsen av 90-tallet, vel.
(I bursdaggave, eller noe sånt, kanskje).
Og det var en gammel bok, av Shakespeare, som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.
Og over TV-en min, (mens jeg bodde, på St. Hanshaugen), så pleide det å henge en gammel, innrammet tegning, (av et forslag, til blå brannuniformer, for Christiania eller Oslo sitt brannvesen), som jeg hadde funnet, da jeg var med på å tømme et slags skrot-lager, for Forsvarets Overkommando, i 1990, (var det vel).
(Dette har jeg skrevet om, i Min Bok 2.
Det var min tidligere stefar, Arne Thomassen.
Som dro meg med, på den her jobbinga.
Og som sa at jeg kunne beholde det bildet, (som hadde en litt knust ramme), da.
Så jeg redda denne tegningen fra å bli kasta da, må man vel si.
For dette var både helgearbeid og hastearbeid.
Og vel også overtid, for de fleste av oss.
Og vi hadde instruks om å kaste det som ikke var helt, i en container, da.
Så hvis noen andre, (i det sjaue-firmaet, som var med på den her jobbinga), hadde funnet den tegningen, så hadde den nok muligens endt opp i den containeren, da.
Siden glasset i ramma, (til den tegningen), hadde blitt knust, da.
Det var vel antagelig derfor, at denne ganske fine tegningen, hadde havnet, på dette skrot-lageret, (må man vel kalle det), da).
Og alle disse fine, antikke tingene.
De havnet, (sammen med det tidligere nevnte sølv-ølkruset, som jo også var antikk), i den nevnte lagerboden min, hos City Self-Storage, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også en blå adressebok, (som jeg faktisk hadde rappa, på Lyches bokhandel, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg var russ).
Og i den boka, så hadde jeg blant annet adressen til min tidligere klassekamerat, (fra russeåret i Drammen), Fred Bing.
Og også adressen til blant annet Hege Furfjord, (som jeg møtte på danskebåten det skoleåret), husker jeg.
(Og sikkert til Sari Arokivi, fra Vantaa, i Finland, også.
Som jeg jo møtte i Brighton, sommeren etter, det skoleåret).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg også en vase, fra NHI, (husker jeg).
Og det var en vase, som jeg fikk, på slutten av vår-semesteret, i 1992.
Og på den vasen, så stod det: ‘NHI 1990 – 1992’, (eller noe sånt).
Det ble litt dumt, for meg da, med den vasen.
Siden jeg jo hadde hatt et friår, studieåret 1990/91.
(Så jeg hadde jo begynt der, i 1989, (og ikke i 1990, som det stod på den vasen)).
Men jeg hadde jo gått på NHI, i studieåret 1991/92, ihvertfall.
Så jeg hadde likevel den vasen stående framme, (i den ene reolen min), da.
Og oppi den vasen, så hadde jeg mange ting, fra militæret, osv.
Blant annet så hadde jeg vernepliktsmedaljen.
(Som jeg fikk etter førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på Terningmoen, fra juli 1992 til juni 1993, var det vel).
Og jeg hadde også noen merker, (oppi den vasen), som jeg hadde fått, under førstegangstjenesten.
Og det var infanterimerket, skiskytter-merket, skyttermerket i bronsje, skyttermerket i sølv og feltidretts-merket.
Jeg var i ganske god form, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.
Så jeg klarte mange merker, da.
Troppsjefen vår, det første drøye halvåret, i Geværkompaniet.
Det var Sverre Frøshaug.
Og han var skytter.
Så jeg hadde også det frivillige skyttervesenet sitt bronsjemerke, oppi den vasen, (husker jeg).
Og Nais-medaljen, i bronsje.
Den hadde jeg også klart, under førstegangstjenesten.
Men det merket, det var det noen som stjal, under førstegangstjenesten, (husker jeg).
(Hvis det ikke det hadde falt av perm-uniformen min, (eller noe sånt), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også et birkebeiner-tøymerke, (altså logoen til Geværkompaniet/Oppland regiment), oppi den vasen, (mener jeg å huske).
For det merket fikk jeg aldri tid til å sy på perm-uniformen min, på slutten, av førstegangstjenesten, (husker jeg).
Og jeg hadde vel også muligens et Haraldsmerke, oppi den vasen.
For det fikk jeg aldri tid til å sy på feltlua mi, mens jeg var i Heimevernet, (mellom 1996 og 2004), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ting, som hadde oppi den vasen.
Det var dødsbrikken min, fra førstegangstjenesten.
Og vi skøyt jo veldig mye, (med AG-3), under førstegangstjenesten.
Så vi måtte ofte rydde tomhylser, da.
Og da var det noen av mine soldat-kolleger, som mente det, at det var kult, å spare på noen brukte kuler.
(Altså ikke selve patronen.
Men bare kula, som hadde vært i spissen, av den brukte patronen, da).
Så jeg hadde også en eller to sånne kuler, (fra militæret), oppi den vasen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Oppi den vasen, så hadde jeg også et merke, som jeg hadde fått, da jeg var med Rimi Munkelia, (og butikksjef Magne Winnem der), på Osloløpet, våren 1993, (mens jeg var i militæret), husker jeg.
Og jeg hadde også et merke fra Manpower-stafetten vel, (også med Rimi Munkelia), fra høsten 1993, vel.
(Og under disse to konkurransene, så var jeg forresten på samme lag, (blir det vel), som hu Ihne Vagmo, som seinere har blitt kjent fra Robinson-ekspedisjonen, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde forresten mer etter morfaren min, (Johannes Ribsskog), kom jeg på nå.
For oppi den vasen, (fra NHI), så lå også to par, (var det vel), med mansjett-knapper, etter bestefar Johannes, (husker jeg).
Og dette var noe jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), på begynnelsen av 90-tallet, kanskje.
(Og bestemor Ingeborg, hu hadde nok sendt med dette, med søstera mi Pia, til Oslo, da.
For det var sånn hu pleide å gjøre det, med de andre gavene, (antikviteter osv.), som jeg fikk av henne, på den her tida, (nemlig på 80/90-tallet), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og oppi den vasen, så lå også det eneste jeg har etter min fars foreldre, (husker jeg).
For etter at farfaren min, (Øivind Olsen), døde, på første halvdel av 80-tallet.
Så fikk jeg en minnemynt, (med litt jord på), med Eidsvoll-bygningen, som motiv, (var det vel).
(Hvis det ikke var et motiv, fra frigjøringen, eller noe sånt, (på den mynten), da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men det var ihvertfall en norsk minnemynt, fra 60/70-tallet, (eller noe sånt), da).
Av farmora mi Ågot, da.
Og den mynten, den sa bestemor Ågot om, (mens hu fant den fram, og ga den til meg), at den hadde Øivind funnet, en gang.
Og bestemor Ågot, trodde det, (sa hu), at Øivind ville ha ønsket, at jeg skulle få den mynten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
Så var det noen kunder, som pleide å betale, med noen gamle kronestykker, med hull i.
(Dette var før de nye kronestykkene med hull i, dukka opp, vel).
Og jeg hadde ikke hjerte, til å sende disse gamle kronestykkene, til banken.
(For jeg hadde nemlig tidligere pleid å samle på gamle mynter, da.
På 80-tallet, osv.
En myntsamling som broren min Axel tagg til seg.
På begynnelsen av 90-tallet, en gang, var det vel.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Så jeg byttet ut noen av de gamle kronestykkene, (som en, (eller om det var flere), kunder betalte med, i kassa, på Rimi Lambertseter), med mine egne mynter, (som jeg hadde i lommeboka mi), da.
Og de gamle kronestykkene, (fra 1920/30-tallet kanskje), de ligger også, oppi den vasen, fra NHI-da.
(Det er vel snakk om 3-4-5 sånne gamle kronestykker, (med hull i), kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og oppi den vasen, (fra NHI), så lå det også en Everton-slipsnål, (mener jeg å huske).
En slipsnål, som jeg hadde fått, da jeg ble medlem, (i den da ganske nystartede Everton Supporters Club Scandinavian Branch vel), mens jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.
Og det lå også diverse pins, som jeg hadde fått, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, (oppi den vasen), husker jeg.
Det var vel snakk om to-tre Lillehammer OL-pins.
Og også en pin, som het ‘the Third Pole’, (eller noe sånt), og det var angående at han eventyreren, som ble forlegger, (nemlig Erling Kagge), klatret til toppen av Mount Everest, (eller noe sånt). var det vel.
Og da var han kanskje sponset, av Rimi da, (eller noe lignende).
Ihvertfall så fikk alle som jobba i Rimi, (på den her tiden).
Hver sin Erling Kagge-pin, da.
(Litt utpå 90-tallet en gang, (var vel det her, antagelig).
Og jeg lurer også på om jeg hadde enda et skyttermerke, oppi den vasen, (fra NHI).
Nemlig et skyttermerke, for luftpistol.
Som jeg tok, en gang Magne Winnem, Stein fra Røyken/Hurum og meg, var på Hjem og Hobby-messa, på Sjølyst, under russetida, vel.
(Det vil si våren 1989, da).
For da tok vi alle tre et sånt skyttermerke, (som vel må ha vært i bronsje), for luftpistol, da.
Og jeg måtte skyte flest ganger, (av oss tre), for å klare det merket, (husker jeg).
(Men jeg ga meg ikke, før jeg hadde klart det, jeg og da, husker jeg).
Så Magne Winnem og Stein fra Røyken/Hurum, de var noen gode skyttere da, (må jeg nok innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 205: Enda mer fra desember 2003
Tirsdag etter julebordet, var vel den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
(Hvis jeg husker det riktig).
Jeg overhørte nemlig at hu ene lubne, pakistanske søstera.
(Som var i begynnelsen eller midten av 20-åra, vel).
Sa det, (til ei annen pakistansk dame), at Songül Özgyr hadde blitt sammen med en mafia-kar.
Og hu pakistanske dama, sa også det.
(Til hu andre pakistanske dama, (i området rundt posten der).
Som antagelig må ha vært Fiza, vel).
At hu skulle hjelpe hu Songül Özgyr, (med et eller annet), da.
Og Songül Özgyr ringte butikken, (på en trådløs telefon, som jeg hadde i beltet mitt vel, (eller om det var i lomma), og ba om å få prate med hu pakistanske dama da, (husker jeg).
Og jeg mener at jeg overhørte det, at hu pakistanske dama, sa det, til Songül Özgyr, at medarbeider-permen, var låst inn, i safen.
(Noe sånt).
Så jeg lurte på om Songül Özgyr prøvde å finne ut hvor jeg bodde, (eller noe sånt).
Og jeg hadde jo overhørt, denne dagen, (eller om det var dagen før), av to kunde-damer, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så jeg tenkte til slutt, at jeg måtte gjøre noe, da.
Så jeg bare sa til min leder-kollega Fredrick.
At jeg dro hjem, for jeg følte meg dårlig.
(Jeg sa at jeg hadde vondt i magen, (eller noe sånt).
For jeg kom ikke på noe annet å si, da).
For vi var litt overbemannet, denne dagen da, (må man vel si).
Og Fredrick, han skjønte nok det, at jeg ikke kom til å dukke opp, på jobben igjen, på Rimi Bjørndal.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
For han ba om å få nøklene mine, (til butikken), før jeg dro hjem, da.
Og så gikk jeg ut der kundene går inn, i butikken, da.
Og de pakistanske damene, i posten, de så vel på meg, da jeg gikk ut.
(Mener jeg å huske).
Og det er mulig at jeg overhørte at de sa noe også.
Det husker jeg ikke nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel ringt etter en drosje, (fra mobilen min), før jeg gikk ut av butikken, (tror jeg).
(Noe sånt).
Men jeg var litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av mafian.
Så jeg prøvde liksom å gjemme meg litt, inniblant noen juletrær, da.
(Var det vel).
Som noen dreiv og solgte, utafor Rimi Bjørndal der, (husker jeg).
(Mens jeg venta på drosjen).
Og mens jeg stod der, (inni en slags kunstig skog, var det vel), så så jeg det, at min tidligere Rimi Bjørndal-kollega Khaldoon gikk forbi, sammen med en kamerat, (husker jeg).
Og jeg tror at Khaldoon la merke til meg.
Og sa noe, (om meg da antagelig), til sin kamerat.
(Noe sånt).
Men jeg sa ikke noe, da.
(For hvis jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’.
Så ville jeg ikke stolt på Khaldoon, tror jeg.
For han var så rar, da han insisterte på at jeg måtte låne en Jackie Chan-film, av han.
En gang, (noen uker før det her vel), som Khaldoon hadde bedt meg hjem til seg, (på Bjørndal), for å hjelpe han, med noe PC-greier.
For den filmen tilhørte en annen kar, vel.
(Var det vel, at Khaldoon sa).
Så det ble rimelig rart da, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da drosjen kom, så ba jeg drosjesjåføren om å kjøre meg til Statoil-stasjonen på Kiellands Plass.
(For jeg var litt i sjokk, da.
Så jeg ville ikke at drosjesjåføren skulle vite hvor jeg bodde, da).
Og drosjesjåføren visste hvem jeg var, (tror jeg).
For jeg mener å huske at han spurte meg noen spørsmål, om Rimi, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom til Statoil Kiellands Plass.
Så tenkte jeg at jeg måtte gå en ‘rar’ vei hjem, da.
(Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av mafian).
Så derfor, så gikk jeg de trappene, opp forbi der leiligheten til Haldis lå.
(I Uelands gate der).
Der hvor jeg hadde bodd, de første par ukene, etter at jeg flytta, til Oslo.
(Før jeg flytta til Abildsø, rundt 1. september 1989, vel.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og så gikk jeg noen slags sidegater, på grensen mellom Ila og St. Hanshaugen der, (blir det vel).
Til jeg var like i nærheten av Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, da.
Og så gikk jeg hjem, og prøvde å finne ut mer, om hva jeg skulle gjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal
Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
(Dette var vel muligens en pakistaner).
Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).
Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
Og han jobba bare i ferier og sånn.
Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.
Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.
En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.
Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.
For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.
(Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.
Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.
Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.
Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).
Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).
Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).
Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
For dette var jo høsten 2003.
Så dette er jo snart ti år siden.
For å si det sånn).
Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.
Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.
For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.
Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.
Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.
Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.
(Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.
Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).
Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.
Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.
Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.
Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).
Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.
(Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.
Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.
Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.
For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.
(Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).
Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.
Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).
For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.
For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.
(For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.
Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.
Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).
Og dette gavekortet, på 500 kroner.
Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.
For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.
(Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).
Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.
Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.
Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.
Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.
(Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.
Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.
For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.
Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.
Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).
Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.
(Under butikksjef Kjell der).
Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.
At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Hvem vet).
Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.
Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.
(Som tegn på at hu ble sur, da).
Da jeg viste henne det her gavekortet.
(Noe sånt).
Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).
Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.
Om hva hu brukte alle pengene sine på.
For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.
(Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.
For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.
En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.
(Noe sånt).
Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.
I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.
Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.
Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.
Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).
Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.
Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.
(Enn butikkene på vestkanten).
For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.
Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.
Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.
Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.
Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.
Siden det var så lav snitthandel der, da.
Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.
Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.
Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.
Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.
Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.
Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.
Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.
Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.
Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
De var ganske modne og ansvarlige, da.
Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.
På tross av det høye arbeidspresset, osv.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.
Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.
(Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.
Noe sånt).
Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.
For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).
Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).
Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.
Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.
Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.
For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.
Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.
Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.
Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.
Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.
Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.
Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.
Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.
Da sløser man litt med penger, vil jeg si.
Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).
Det er mulig.
Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.
Hvem vet.
(For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 148: Mer fra Rimi Bjørndal
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at Fredrick og jeg, vi pleide å byttelåne Hollywood-filmer, (husker jeg).
Fredrick prakka blant annet på meg filmer som ’51st. State’, (husker jeg), som jeg aldri hadde tid eller lyst til å se, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Fredrick bodde først hos mora si, på Bjørndal, (mener jeg å huske).Men han fikk seg ganske raskt en Rimi-leilighet, nede på Tøyen/Carl Berner, og ble nabo med Toro der, da.Og jeg husker at jeg besøkte han der en gang, (etter at jeg hadde kjørt han hjem fra jobben, med Sierra-en min, vel).
Og da viste han Fredrick med meg et dataprogram som het E-mule, (husker jeg).Som han brukte til å laste ned musikk og filmer, da.Og etter at Fredrick hadde visst meg dette programmet.
Så ville Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal), at jeg skulle hjelpe han, med å installere E-mule, (som han uttalte på norsk), på hans PC da, (husker jeg).
Og det var vel andre gangen, (tror jeg), at jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon.
(Som fortsatt bodde på gutterommet, hjemme hos foreldrene sine, da.Som bodde cirka ved Geviret der vel, på Bjørndal).
For å hjelpe han, med noe datagreier, da.
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon, for å hjelpe han, med noe datagreier.
Så spurte Khaldoon meg, om B-gjengen, var de, som hadde ‘gele i håret’, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Men det visste jeg ikke, da.
Så da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Khaldoon er vel fra Iran, (eller noe sånt), men jeg mener å huske, at foreldrene hans, hadde julepynt, (på en duk, eller noe lignende), i stua, i ‘heimen’ sin, på Bjørndal, da.
Så det er mulig at Khaldoon er kristen, da.
Han pleide ihvertfall å gå med en hvit tennisskjorte, med en hvit t-skjorte under, (husker jeg).
Så Khaldoon er kanskje kristen da, siden hvit vel er en farge, som kristne ofte går i.
(Noe sånt).
Khaldoon prakket også på meg en flim, som jeg ikke hadde lyst til å se, (husker jeg), den siste gangen, som jeg var på besøk, oppe hos han.
(Ikke så langt unna Karma Tashi Ling der, på Bjørndal).
Og det var en Jackie Chan-film, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var jo fascinert av internett-teknologien, (som fortsatt var ganske ny, i 2002).
Så jeg dreiv og lastet ned blant annet filmer da, som jeg brente, sånn at man kunne se dem, på DVD-spillere, osv.
Og en film, som jeg lastet ned, på den her tiden, (husker jeg).
Det var ‘Panic Room’, med Jodie Foster, da.
Og den brente jeg for han Fredrick da, husker jeg.
Og han Fredrick, han lånte vel den filmen videre, til han Petter, (mener jeg å huske).
(Han som Chris hadde sagt om.
At hvis jeg ønsket noen drept, så kunne jeg bare prate med han.
For han Petter, han var sønn av en som var med i Bandidos da, eller noe sånt.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall)).
Og han Petter, han husker jeg at sa til meg, at han syntes, at den ‘Panic Room’-filmen, var så bra, da.
Noe jeg ikke syntes selv egentlig, (husker jeg).
For jeg syntes bare at teksten, i starten, på den filmen, var litt kul.
(Og ikke resten av filmen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Petter, han slutta før meg, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Og han begynte istedet å jobbe på en bensinstasjon da, (husker jeg).
Men før han slutta, (på Rimi Bjørndal), så spurte han meg om en tjeneste, (husker jeg).
For Petter, han hadde så dilla, på 80-tallet, (husker jeg).
Og han gikk med t-skjorter, som hadde 80-talls heavy-band, som motiv, (mener jeg å huske).
Og Petter, han spurte meg det.
Om jeg, (som jo hadde vokst opp, på 70 og 80-tallet).
Kunne brenne en CD til han, med bra heavy-musikk, fra 80-tallet på, da.
Men jeg som hadde vokst opp på 80-tallet.
Jeg huska jo det.
At på 80-tallet, så fantes det jo ikke bare ‘puddel-rock’-musikk, som det ble kalt.
For jeg selv, jeg hatet jo heavy, (på 80-tallet), må man vel si.
(Jeg hørte jo mye heller på band som Depeche Mode og the Cure, osv.
Og listepop, før det igjen).
Men det skjønte nok ikke han Petter, da.
Men jeg hadde jo hatt en tremenning.
(Nemlig Øystein Andersen).
Som hørte mye på heavy, på 80-tallet.
Så jeg bare lasta ned noen av de heavy-sangene, som jeg husket at Øystein Andersen hadde pleid å spille, da.
De gangene, som jeg var på besøk hos han, (på Lørenskog), på slutten av 80 og begynnelsen av 90-tallet.
(Nemlig sanger som ‘One More Reason’, med L.A. Guns, og ’18 and life’, med Ski Row, osv).
Og så ga jeg etterhvert den CD-en, til han Petter, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Fredrick, (fra Rimi Bjørndal), han klagde også på Sierra-en min, en gang, mens jeg kjørte han og noen andre Rimi Bjørndal-folk hjem, etter jobben, høsten 2002 en gang, (husker jeg).
Og da satt han i baksetet, (mener jeg å huske).
(Antagelig fordi at Toro, eller noen andre, satt i passasjersetet foran, da).
Og jeg var litt enig, med Fredrick, i at baksetet på Sierra-en min, så rimelig stygt ut.
(For det var vel et hull i trekket til det baksetet, eller noe lignende, vel).
Men jeg var jo ungkar, så jeg brydde meg vel ikke så mye, om hvordan baksetet på bilen min så ut da, (for å si det sånn).
Og den bilen, den hadde jo også blitt kalt for ‘kongebilen’, av en bilreparatør, på et bilverksted på Rommen, et par år tidligere.
Så det var litt delte meninger, om Sierra-en min da, (må man vel si).
Men jeg syntes kanskje at det var litt uhøflig, av han Fredrick, å klage sånn på bilen min, da.
Samtidig med at jeg kjørte han hjem fra jobben, liksom.
(For å si det sånn).
Men han Fredrick, han bodde jo fortsatt på gutterommet, (hjemme hos mora si), på den her tida.
Så jeg regna vel med at han var en nerd, (eller noe sånt), da.
(Jeg lurte nok litt på om han ikke var det, ihvertfall.
For han var også veldig glad i noe slags kryptisk AI spill-programmering, (husker jeg).
Og han Fredrick, han så også litt kjedelig ut da, med en sveis som gikk rett ned, liksom.
Jeg har vel skrevet at han så ut som en forvokst guttunge, (eller noe lignende), i et tidligere kapittel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde avskiltet Sierra-en.
Så ble Fredrick og jeg tilbudt å sitte på ned til sentrum, (etter jobben), med en av de muslimske vaskerne, som vaska på Rimi Bjørndal, samtidig med at vi Rimi Bjørndal-folka dreiv med kassaoppgjøret, da.
(En vasker, som vel antagelig var ansatt i et annet vaskefirma, enn Kvalitetsrengjøring, som vaska der, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
For Rimi Bjørndal, de hadde nok bytta vaskefirma, siden 1998.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert, hva navnet på det vaskefirmaet, som vaska, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, kan ha vært).
Og han vasker’n, han slapp av Fredrick og meg, i Storgata da, (var det vel).
Og da husker jeg det, at han Fredrick mente det, at det var merkelig at jeg visste hvor vi var.
Han sa noe sånt som at: ‘Jasså, du er kjent i sentrum’, (eller noe lignende).
Og det er første gang at jeg har opplevd å bli ugle-sett liksom, fordi at jeg var kjent, i Oslo, da.
Så da ble jeg litt paff, (husker jeg), da han Fredrick sa det her, da.
For det ble som noe rart for meg da, (husker jeg).
For jeg hadde jo bodd, i Oslo, siden 1989.
Det vil si i cirka 13-14 år, på den her tida, vel.
Og jeg hadde jo tatt trikken gjennom Storgata mange ganger, i løpet av de her 13-14 årene.
For Storgata forbinder jo liksom Grunerløkka med Oslo sentrum, da.
Og da vi skulle ta eksamener, på NHI, høst-semesteret 1989.
Så måtte jeg jo ta trikken, gjennom Storgata.
Og fram til ‘Bjerkelunden’, som de kalte Birkelunden, på Trafikanten.
(Som jeg jo har skrevet om i et tidligere kapittel).
Og Magne Winnem, han hadde jo dratt meg med på en Rimi-fest, på Grunerløkka, en gang.
Og søstera mi dro meg også med gjennom Storgata, på vei til utestedene i sentrum, da hu bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, (husker jeg).
Og Legevakta ligger jo i Storgata.
(Hvor jeg jo dro, da jeg skadet kneet mitt, på midten av 90-tallet, for eksempel).
Og i russetida, så var vi jo på russekro, på utestedet Cats, i Storgata, (mener jeg å huske).
Og da jeg bodde på Bergeråsen, så hørte jeg mye på Radio 1, da jeg var i tenårene.
Og Radio 1 Club, det utestedet, det lå i Storgata, da.
(Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Bare for å ta noen eksempler.
Så å plutselig få en klage i trynet, fra en nerd, som fortsatt var i slutten av tenårene, (eller i begynnelsen av 20-årene), liksom.
(Og som vel kanskje ikke hadde hatt noe liv, da.
For å si det sånn).
Om at det liksom var noe galt, at jeg var litt kjent, i Oslo sentrum.
Nei, det ble som noe rart for meg.
Jeg hadde ikke tenkt over det før, at noen kunne synes at det var galt med det, å være kjent i hovedstaden, liksom.
Så dette var kanskje nesten som et gufs fra Sovjet eller Hitler-Tyskland.
(Eller Taliban).
Man hadde liksom ikke lov til å gå ut av heimen sin, om kvelden, da.
Man måtte bare sitte hjemme i stua si og lese koranen, da.
(Eller hva Fredrick kan ha ment).
For man skulle liksom ikke ha noe liv da, og være kjent her og der, i storbyen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 130: Mer fra Rimi Bjørndal
Jeg var jo en slags ‘super-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Siden ambulerende butikksjef Njål, bare stakk opp til Trøndelag, (etter å ha lagt en lapp på kontoret, (eller om han ringte), om at han var syk).
Men da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb igjen, etter ferien sin.
(Som hu fikk beskjed av Anne-Katrine Skodvin, om å korte av litt på, vel.
Siden han Njål hadde stikki av, da).
Så ble det en veldig forandring for meg, husker jeg.
For jeg, som hadde styrt hele butikken og tatt alle bestillingene osv., i en tre ukers tid, (eller noe sånt).
Jeg ble plutselig så bare brukt som en slags ‘robot’, av butikksjef Irene Ottesen, da.
Som detaljstyrte meg helt, da.
Så dette ble en veldig brå overgang, for meg, husker jeg.
Det var som å gå fra konge til slave på en dag, omtrent.
(For å bruke litt rare titler, men likevel).
Så da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb, så føltes det nesten som å bli kvalt, (på jobben), for meg.
(Eller hvilket uttrykk jeg skal bruke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som del av denne detaljstyringa, til butikksjef Irene Ottesen.
Så fikk hu meg til å kjøre rundt omkring, for å kjøpe noe greier, for å reparere garderobeskapene.
(Noe sånt).
Og som del av dette prosjektet hennes da, (som vel aldri ble ferdig).
Så sendte hu meg til byggvare-butikken Bygger’n, (var det vel), som lå/ligger ved krysset Slimeveien/Geviret vel, på Bjørndal, da.
(Noe sånt).
Og på Bygger’n, (hvis det ikke var en nabobutikk, eller noe sånt), så jobba det en kar som het Fredrick, (viste det seg seinere).
Og like etter at jeg hadde kjørt med Sierra-en min til Bygger’n, (og også til noen andre butikker nærmere sentrum vel), og gjort innkjøp, for butikksjef Irene Ottesen, der.
Så begynte han Bygger’n-medarbeideren Fredrick, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
(Av en eller annen grunn).
Og han ble ganske fort låseansvarlig, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (mener jeg at det var).
Så begynte også en ny assistent, som het Ivan, (fra Sørlandet vel), å jobbe der, da.
Og også en kar fra Iran, som het Khaldoon, (som seinere begynte å jobbe, på 7-eleven, på Grønland), han jobba ganske mye vel, på Rimi Bjørndal, den her sommeren, da.
Men om han hadde jobba der før jeg begynte der, (eller ikke), det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men jeg mener å huske at han kunne jobbe en del ekstra, de ukene, som butikksjef Irene Ottesen, var på ferie, da.
(Etter at han Njål hadde stukket av, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.
Så dro butikksjef Irene Ottesen med butikken ut på byen, da.
Vi skulle møtes på Peppes i Stortingsgata, (husker jeg).
Og jeg husker det, at jeg prata med han Fredrick, like utafor Peppes der, vel.
(Altså ikke så langt unna Stortinget, da).
Og Fredrick, han viste meg det, (av en eller annen grunn), noe porno, som han hadde, på sitt digitale kamera, som han hadde med seg, da.
(Og han Fredrick, han dreiv mye med data, osv.
Blant annet mye med noe slags avansert AI, (kunstig intelligens), spill-programmering, vel.
(Noe sånt).
Så det er mulig at man kan si at han var en nerd, da.
Noe sånt.
Så jeg tenkte vel at dette var noe ‘nerde-greier’, da.
Og derfor så tok jeg det ikke så nøye, at jeg ikke skjønte, hvorfor han Fredrick dreiv og viste meg noe porno, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Peppes der, så drakk jeg noen øl, (til maten), da.
Og etterhvert, så viste det seg det, at nede i kjelleren der, hvor vi Rimi Bjørndal-folka satt.
Så satt også tidligere butikksjef Anders, fra Rimi Manglerud, (i den andre enden av rommet), da.
(Og han hadde i mellomtiden jobbet, som butikksjef, på min tidligere butikk, Rimi Nylænde.
Noe som jeg syntes at var litt rart.
At en butikksjef gikk fra en av de største Rimi-butikkenen, til en av de minste Rimi-butikkene, liksom.
Og han butikksjef Anders, han hadde visst flytta rundt på hele butikken, mange ganger, (eller noe sånt).
(For han prøvde visst å finne plass til Rimi’s mellomsortiment, i den butikken, (som var en Rimi grunnsortiment-butikk), da.
Noe han vel ikke klarte å finne plass til.
Noe sånt).
Ifølge tidligere min tidligere assistent, på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, da.
Noe han vel må ha fortalt meg på et butikksjefmøte på Sinsen, (eller noe sånt), etter at han selv hadde begynt som butikksjef, på Rimi Jernbaneveien, da.
Noe sånt).
Og han butikksjef Anders.
(Som vel må ha vært på Peppes, som privatperson).
Han sa det, at han nå skulle slutte, som butikksjef, i Rimi.
For å hjelpe han kjente MC-kjøreren Pål Ullevålseter, som skulle være med på Paris-Dakar-løpet, nede i Afrika, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg ringte til Pia, mens vi satt, nede på Peppe’s der.
For Norge spilte fotball-landskamp den her kvelden, da.
Men ingen i det rommet vi satt, (på Peppe’s), visste om Norge hadde vunnet, (eller ikke), da.
Og Pia sa at Norge hadde vunnet 1-0, (eller noe sånt), da jeg spurte om resultatet, da.
Og så sa hu hvem som scorte, da.
(Uten at jeg hadde spurt om det, vel).
Og så ringte hu tilbake seinere.
Og så sa hu at det var Riise som hadde scoret, og ikke Solskjær da, (eller noe sånt).
(Så hu surra litt, da.
Så hu er det nok ikke så smart å ringe, om noe særlig.
For i mellomtiden så hadde jo jeg ‘kringkastet’ det, for alle de andre, som også satt nede i det kjellerrommet, på Peppes der, at det var en annen som hadde scoret, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at det var sånne klikker, på Rimi Bjørndal.
For vi skulle på et show, som het ‘To Rustne Herrer’, med Ole Paus og Odd Børretzen vel, (på SAS-hotellet), da.
(Og det er mulig at dette var istedet for å ha julebord, eller noe sånt, dette året.
For jeg kan ikke huske at jeg var på noe julebord, i år 2002).
Og da dro butikksjef Irene Ottesen i forveien, med en gjeng, da.
Mens assistent Ivan, han satt igjen på Peppe’s der, med en annen gjeng, da.
(Av en eller annen grunn).
Og han ambulerende butikksjef Njål Kristiansen.
(Han som hadde sykmeldt seg og dratt opp til Trondheim, en del uker tidligere).
Han la seg plutselig til å sove, på en benk, inne på Peppe’s der, da.
Så han Njål Kristiansen, han var litt av en skrue, (må man vel si).
Så hva som foregikk, inni huet hans, det er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å vite.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var vel fortsatt ganske overarbeidet, på den her tida.
(Etter at jeg hadde måttet jobbe så mye, da ambulerende butikksjef Njål Kristiansen, stakk av til Trondheim).
Så ølen gikk raskt til hodet på meg, da.
Så under det her showet, på SAS-hotellet, så hadde jeg visst ledd tørt, av Ole Paus og Odd Børretzen, da.
Siden jeg syntes at det her showet deres var litt kjedelig, da.
(Fortalte butikksjef Irene Ottesen meg, på jobben, seinere.
Selv om jeg ikke tror at jeg var verst, når det gjaldt å bråke, under det her showet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her showet, så var en gjeng av oss, i en bar, (cirka på bakkeplan vel), på SAS-hotellet der, da.
Og jeg var vel litt kjent, for at jeg dreiv og lasta ned filmer, på den her tida.
Så en Rimi Bjørndal-medarbeider, ved navn Gezim, (han albaneren, som hadde rappa en iskrem, til hu norske dama si, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.
Han, (som før han begynte på Rimi Bjørndal, hadde jobbet på Shell på St. Hanshaugen, hvor han hadde sett meg bruke lang tid på å handle, på søndagene, fortalte han meg en gang, på jobb, på Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg hadde lasta ned noen bra filmer i det siste.
(Hvis det ikke var Rimi-medarbeider Fahkar fra Pakistan, som spurte om det her, da.
Eller om det kan ha vært Khaldoon).
Og jeg nevnte en film som jeg dreiv og lasta ned, på den her tida, som het ‘Road to Perdition’, da.
(Som jeg lurte på om var litt bra.
Men som jeg aldri fikk tid til å se ordentlig, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en høy og rimelig kraftig pakistaner, (som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg seinere så at jobba, på Narvesen, på skrått ovenfor Gunerius der, i Storgata).
Han spurte meg om han skulle spandere en Jägermaister på meg, da.
Men da svarte jeg det samme, (husker jeg), som det min tremenning Øystein Andersen, (fra Lørenskog), hadde sagt.
Da min tidligere Larvik-kamerat Frode Kølner, hadde spurt han, om han likte Jägermaister.
(På 18-års festen min, på Bergeråsen.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Nemlig at det var ‘hostesaft’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noen av oss Rimi Bjørndal-folka, vi gikk etterhvert i ganske samlet flokk, fra SAS-hotellet der, og tilbake mot Stortinget da, (husker jeg).
(For vi så kanskje etter flere utesteder å gå på, da.
Noe sånt).
Og jeg husker at i krysset mellom Stortingsgata og den gangveien, som går på skrått, forbi Stortinget.
Der havna assisterende butikksjef Ivan, i en slags krangel, (eller nesten slåsskamp), med to svære innvandrere, da.
Men Rimi Bjørndal-medarbeider Khaldoon, (som var ganske edru vel), han gikk bort til de her tøffe innvandrerne.
Og fikk roa ned dem litt, da.
For assisterende butikksjef Ivan, han hadde visst sagt et eller annet, da.
Som de her tøffe innvandrerne ikke likte.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
