Det var også sånn, (husker jeg).
At den første tiden, etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.
Så lurte jeg på hva skal jeg gjøre, hvis mafian prøvde å ta meg, når jeg handler i butikken, liksom.
(For jeg hadde jo en AG3, fra Heimevernet, hjemme.
Så jeg var ikke like bekymret, når jeg var hjemme, da.
Selv om den AG3-en mangla tennstempel og tennstempel-fjær, på den tida jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
For et år eller to før jeg overhørte det.
Så måtte alle HV-folk sende inn noen deler av AG-en, til Heimevernet, da.
Av en eller annen grunn.
Som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, at narkomane osv., pleide å gå rundt med skrutrekkere i lomma, osv.
Og jeg var rimelig desperat, da.
For man må jo ha mat, liksom.
Så jeg bare fant en skrutrekker.
(For jeg hadde en skuff, (under stereoanlegget, i en hvit kommode), hvor jeg hadde en del verktøy og sånn, da.
Og den kommoden kan muligens ha tilhørt Kirsten Ancona.
Men så har jeg nok klart å få med den hvit-lakkerte kommoden, (som var i samme stil som senga til Kirsten Ancona, må man vel si), til Ungbo, da jeg flytta, fra Høybråtenveien, (der jeg leide et rom av mora til Kirsten Ancona, nemlig Mette Holter).
Noe sånt).
Også hadde jeg den skrutrekkeren i lomma, da.
(For å ha i selvforsvar, da).
Før jeg gikk for å handle mat, i den Rimi-butikken, som lå en del hundre meter, nærmere Kiellands Plass og Akerselva, da.
(Altså ikke den Rimi-butikken som lå i det samme bygget, hvor jeg selv bodde.
Men en nyere Rimi-butikk, som dukket opp rundt årtusenskiftet vel, (på et nytt senter, i Waledemar Thranes gate, som lå omtrent midt mellom Ullevålsveien og Uelands gate, da.
Og som vel heter St. Hanshaugen senter, ettersom jeg kan tyde det, etter å ha sjekket på Google Maps).
Uten at jeg vet hvorfor Rimi ville ha butikkenen sine så tett.
Men de ville kanskje konkurrere mot den lokale Rema-butikken, da.
Som lå i det samme kvartalet.
Men med litt dårligere beliggenhet, (må man vel si).
Siden den Rema-butikken lå i parallell-gaten Bjerregaardsgate, da.
Som vel må sies å være en bakgate, sammenlignet med Waldemar Thranes gate.
Noe sånt).
Og i den Rimi-butikken, så var det noen kule St. Hanshaugen-folk, da.
(Husker jeg).
En mann og en dame i slutten av 20-årene, kanskje.
Og jeg husker at jeg overhørte det, at han mannen sa til kona si, (eller hva hu var).
Noe om at jeg gikk med en skrutrekker i lomma, da.
Og da ble jeg rimelig flau, (husker jeg).
Så etter det, så slutta jeg å gå rundt med en skrutrekker i lomma, da.
(Selv om jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Men man kanskje kan lure på det, hvordan han St. Hanshaugen-karen, kunne se det.
(Hvis jeg hørte det riktig).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så søkte jeg på en jobb, på Sainsbury’s, i London, (husker jeg).
Det var en jobb, som leder for en ‘off licence’-avdeling, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Altså for den avdelingen, som solgte øl, vin og sprit, (i butikken), da.
Og dette må ha vært i en periode, som jeg var rimelig lei, av Oslo, da.
(Noe sånt).
Muligens etter at jeg var på ferie, i London, sommeren 2003.
(Men før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første perioden, som jeg jobba, på Rimi Lambertseter.
Nemlig fra høsten 1993 til våren 1996.
(Da jeg jobbet som butikkmedarbeider, låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef, i den butikken).
Så var det ei kundedame, som handla fast der, som het Fru Sommer, (mener jeg å huske).
Og hu Fru Sommer, hu skulle alltid ha masse ekstra-service, (eller noe lignende), da.
Ihvertfall så var det sånn, at assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud.
Hu gjorde liksom alltid narr av Fru Sommer, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var også ei danske kunde-dame der, som Hilde fra Rimi Hellerud ikke klarte, (husker jeg).
(Det var muligens mora til Jan Henrik, (som seinere begynte å jobbe der)).
Men jeg hadde ikke noe problemer med disse gamle ‘hurpe-kundene’, på Rimi Lambertseter, da.
Men så hadde jo jeg jobba, som kasserer, på OBS Triaden, (som var et stort hypermarked), blant annet.
Og den butikken, den satt kundeservice veldig høyt, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For den butikken konkurrerte blant annet mot et hypermarked som het Maxi Skårer.
Og det var en av Norges største matbutikker, da.
(Som også Matland/OBS Triaden var).
Og Maxi Skårer lå bare noen hundre meter unna OBS Triaden, da.
(I den andre enden av Skårersletta).
Så det var jo veldig stor konkurranse, mellom matbutikkene, uti Lørenskog der.
Så jeg var vent med å tenke sånn, at vanskelige kunder var en del av jobben liksom, da.
Så jeg prøvde å ikke ta det personlig, hvis en kunde var vanskelig, da.
Men jeg prøvde vel bare å yte kundeservice, på en profesjonell måte, liksom.
(For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor også.
Og lært at: ‘Kunden har alltid rett’, osv.
Som det het, på den tiden, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
