johncons

Stikkord: Kjetil Holshagen

  • Min Bok – Kapittel 80: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 2)

    En gang, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

    Så tok jeg meg selv, i å prate Larvik-dialekt, til Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim vel.

    Jeg sa ‘jeg hæler ikke’, istedet for ‘jeg orker ikke’.

    Og ‘hæler’, det tror jeg ikke at dem sier på Berger egentlig.

    Det var sånn som Jarle, en kamerat i Larvik, sa.

    Han prata rimelig bred Larviksdialekt da.

    Mens mora vår, (Karen Ribsskog), hu prata cirka riksmål da.

    Så det som skjedde, det var vel at jeg, begynte å prate Larviksdialekt.

    (Selv om jeg nok ikke prata så bredt som for eksempel han Jarle da og Frode Kølner).

    Mens Pia, hu begynte ikke å prate dialekt.

    Pia prata vel hele tiden riksmål, sånn som mora vår vel.

    Et slags språk hvor man uttaler bokmål bokstavelig.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så hadde jeg prata høyt, eller noe, i Pascal-timen.

    Og da kjefta Pascal-lærerinna på meg, husker jeg.

    Hu var litt langt nede, etter at faren hennes hadde dødd.

    Og jeg var nok litt høyt oppe, etter å ha kommet inn på den her samarbeidsavtalen, i Drammen, og etter å ha fått meg jobb på CC, osv.

    Så jeg husker at hu Pascal-lærerinna sa at hu kunne ikke la være å kjefte, ‘fordi det er deg’.

    Så hu Pascal-lærerinna, hu mente nok at jeg var spesiell da.

    Det var nok fordi jeg var så flink i programmering, tror jeg.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Men hu var som sagt litt langt nede, så hva som egentlig foregikk inne i huet hennes, det veit jeg ikke.

    Hu var vel i 30-åra vel, og hadde lyst hår, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så dro Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og meg, inn til Drammen.

    Da vi skulle hjem, så dro vi som vanlig bort til Rutebilstasjonen.

    Da dukka det opp en eldre kar der, som sa at han måtte pisse.

    Men han var sjenert for at dem skulle kunne se han, fra toget.

    Så han lurte på om vi kunne stå liksom i en ring rundt han da.

    ‘Ja, så klart’, eller noe, sa Ulf Havmo da.

    (Noe sånt).

    Og Kjetil Holshagen anet heller ikke ugler i mosen da.

    Jeg skjønte jo det, med en gang, at dette var noe rart.

    Men Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de skjønte ikke noe da.

    De var så glad for å hjelpe, virka det som.

    Så dem bare fulgte etter da.

    Og da måtte jeg nesten følge etter jeg og.

    (Jeg dingla vel litt etter Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og han pedo-gubben vel).

    Da vi kom fram til han mannen sitt spesielle ‘pisse/runke-sted’, bak Rutebilstasjonen da.

    Så begynte jo han å runke, mens Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og jeg, stod der da.

    Jeg skjønte vel at det var det han ville, ihvertfall.

    For han prøvde liksom å stille oss opp, i en halvsirkel, (eller noe), da.

    Men Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, de skjønte ikke noe.

    De var som hypnotiserte da, av han gubben da.

    Som prata til dem på en kameratslig måte da.

    Så jeg bare sa at jeg skulle sjekke når bussen gikk.

    Også gikk jeg tilbake til der bussene gikk fra da.

    (Uten å sjekke når bussen gikk da.

    For det visste jeg jo fra før, mener jeg).

    Så gikk jeg tilbake da, og sa til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen og han gubben da.

    At ‘bussen går nå, så nå må vi dra’.

    For Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de var som forhekset da, og gjorde alt det han pedofile gubben ba dem om da.

    Altså de lot han pedo-gubben utnytte dem da.

    (Han pedo-gubben runka da, mens de gutta stod i ring rundt han da.

    Bak Rutebilstasjonen der da.

    Så sånn var det).

    Sånn som jeg skjønte det.

    Og de syntes at det var greit liksom.

    De trodde kanskje at han pedo-gubben bare skulle pisse.

    Hva vet jeg.

    Så jeg fikk etterhvert med meg Kjetil Holshagen og Ulf Havmo da.

    Og da banna vel Ulf og sa ‘fy faen’, eller noe.

    Så det var litt sånn ‘bønda i byen’.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde bodd i Larvik Sentrum, på slutten av 70-tallet.

    At jeg klarte å ignorere det han pedo-gubben sa da.

    For han var ganske ‘hypnotiserende’, må man vel kanskje si.

    Man kan jo prøve å spørre Ulf Havmo eller Kjetil Holshagen kanskje.

    Som kanskje ikke er så flinke, til å uttrykke seg.

    Så hva dem egentlig mente at foregikk.

    Inni deres kanskje litt forvirrede sinn.

    (For å fleipe litt).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Dem ble sånn rare, av å bli prata til, av han pedo-gubben da.

    (Det virka nesten som at dem bare syntes at det her var morsomt.

    Ihvertfall Ulf Havmo vel.

    Men men).

    Så det var best å ikke prate noe mer om det her da, mente jeg nok.

    Så vi var kanskje ikke voksne nok, til å dra med bussen, inn til Drammen, uten noen voksne.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skoleåret før jeg begynte å studere på NHI.

    Så var Øystein Andersen på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.

    For jeg husker det, at han prata om et studie i Informatikk, ved UIO.

    Og at han kjente masse folk, som studerte der.

    Og at de folka fant på mye gæernt/sprøtt/morsomt da.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke lyst til å være i et milø, som Øystein Andersen, (mer eller mindre), kunne kontrollere.

    Den der Informatikk-gjengen, ved UIO, den hørtes litt vel ‘svett’ ut, for meg.

    Så jeg visste at det fantes et studie, i Informatikk, ved UIO.

    Som jeg kunne ha gått på.

    Men jeg likte ikke det som Øystein Andersen fortalte meg, om miljøet på det studiet.

    Jeg så kanskje på meg selv som litt som en japp.

    Og da likte jeg ikke å høre om sånne barnslige, ‘nerde-aktige’ greier, som Øystein Andersen fortalte meg om, fra Informatikk-studiet på UIO da.

    Så det bydde meg imot, må jeg innrømme.

    Så selv om Øystein Andersen fortalte meg om at det fantes et informatikk-studie, ved UIO.

    Så hadde jeg ikke noe lyst til å gå der.

    Så jeg prøvde ikke engang å søke meg til det studiet.

    Etter de historiene som Øystein Andersen fortalte om derfra, når han var på besøk, i Leirfaret 4B da.

    (Mens han gliste litt vel, mens han fortalte de her historiene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om i et tidligere kapittel.

    At Tim Jonassen fra Hyggen og Gjerdes Videregående, ble kalt ‘Tingeling’, av Magne Winnem og dem.

    Men det er mulig at det var ‘Timmelim’, som de Røyken-folka kalte han.

    Winnem kalte også Tim Jonassen for ‘Timotei’, mener jeg å huske.

    Så det var nok et eller annet rart, med Tim Jonassen, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok det.

    Jeg husker at jeg følte meg litt sliten, en gang, våren 1989 vel, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående da.

    Dette prata jeg med Fred Bing, i klassen, om, husker jeg.

    Jeg stakk innom en helsekost-forretning, i Gågåta, på Bragernes, i Drammen.

    Også fant jeg noen slags vitaminer da, som var i et glass da.

    Så prøvde jeg å finne Fred Bing igjen.

    Gågata var full av folk.

    Og jeg trodde at jeg så Fred Bing.

    (Utafor Varemagasinet Lyche der vel).

    Så jeg visste han det glasset med vitaminer, (som jeg nettopp hadde kjøpt), da.

    Men så var det bare en annen kar, som hadde på seg den samme jakka osv., som Fred Bing da.

    Og som trodde at jeg prøvde å selge narkotika, eller noe, vel.

    Så det ble veldig dumt, husker jeg.

    For jeg var rimelig sliten og, på den her tida.

    Så jeg klarte ikke å få forklart meg noe heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg nevnte også for Øystein Andersen, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    At jeg hadde lyst til å bo i Oslo, og ha MTV, osv.

    (Viggo Snoghøj hadde jo kopiert en hel videokassett, (i Danmark), full av musikkvideoer, fra MTV, til Christell da, som hu pleide å ha med, opp i Leirfaret 4B da).

    Da kalte Øystein Andersen MTV for ‘brainwash-channel’, husker jeg.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av vel.

    (Av hvorfor Øystein kalte MTV for brainwash).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med den siste notatboka, som jeg kjøpte, i forbindelse med denne boka.

    Men jeg har en eller to notatbøker igjen.

    Hvor det står en del fler erindringer, som jeg ikke har klart å fått fletta inn riktig da, i de riktige kapitlene.

    Så det blir nok et par kapittel-deler til, ihvertfall, på denne boka.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand

    Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.

    Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.

    Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.

    Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.

    Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.

    Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.

    NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.

    Noe sånt.

    Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Og rakk såvidt å komme oss med det da.

    Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.

    Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?

    (For å fleipe litt).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.

    Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og faren min, Haldis, Christell og jeg.

    (Jeg husker ikke om Pia var med).

    Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.

    På begynnelsen av 80-tallet.

    Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.

    (Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg

    Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.

    For å si det sånn).

    Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.

    Men så ikke.

    Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.

    Noe jeg klagde på, på toget da.

    Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.

    Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.

    Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.

    Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Jeg var ikke helt sikker.

    Men men.

    Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.

    Istedet for å kjøre langs kysten da.

    Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.

    Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.

    Som var en gave til brudeparet da.

    I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.

    Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).

    (Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?

    Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.

    Hvem vet).

    Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.

    Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.

    Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.

    Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.

    Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.

    (Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).

    Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.

    For å se om vi hadde noen ranspenger der.

    Men hu sa ikke noe.

    Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.

    Det er mulig.

    Men men.

    På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.

    Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.

    Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.

    Så jeg fulgte etter de andre da.

    Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.

    På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.

    Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).

    (Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.

    Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.

    Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.

    Så sånn er det.

    Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:

    http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).

    Jeg var jo 18 år dette skoleåret.

    Og Jan var da 26 år.

    Og Pia var 17 år.

    Og Christell 16 år da.

    Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.

    Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.

    Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.

    Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.

    Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.

    På noen slags kraker vel.

    Vi satt nesten i en bås da.

    Det var ganske privat.

    Fordi det var ikke så fullt der vel.

    Men vi var ikke skjult der.

    Så det var egentlig ikke en bås.

    Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.

    I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.

    I sentrum av Kristiansand.

    Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.

    Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).

    Pia satt foran meg vel.

    Og Christell satt foran Jan vel.

    Noe sånt.

    Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.

    Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.

    Jeg husker ikke hva jeg bestilte.

    Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.

    Det er mulig.

    Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.

    Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).

    (Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.

    Det husker jeg ikke helt).

    Så sa Pia at det var sant.

    Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.

    Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.

    Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.

    (Men det var bare en enkeltseng der.

    Som jeg sov i.

    Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).

    Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.

    Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.

    Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.

    Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).

    ‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.

    Noe sånt.

    Men jeg ble sinna.

    Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.

    (Og så tenkte jeg litt).

    Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.

    (For jeg hadde ikke så mye penger da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.

    (Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).

    Men ellers ble det ikke sagt noe.

    Pia og Christell sa vel ingenting da.

    Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.

    Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.

    Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.

    Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.

    Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.

    Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.

    Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.

    Skadede og døde ble båret inn på banen.

    Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.

    (Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).

    Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.

    Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.

    Og opp en bakke og litt lenger vel.

    Til et byggefelt der.

    Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.

    Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.

    Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.

    Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.

    Mens vi kjørte forbi.

    Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.

    Noe sånt.

    Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.

    Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.

    Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.

    Noe sånt.

    Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.

    Men han hadde vel dress da.

    (Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.

    Så jeg bare improviserte litt da.

    Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).

    Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.

    Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og da måtte jo jeg si noe.

    Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.

    Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.

    Det var noe dans og sånn der.

    Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.

    Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.

    Etter middagen.

    Og etter diverse drikke og dans, osv.

    Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.

    Noe sånt.

    Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.

    Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.

    Man skulle først ta salt på hånda.

    Og så drikke Tequila-drinken.

    Og så spise en sitronskive.

    Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.

    Enda jeg vel var ganske full fra før av og.

    Så jeg ble jo helt svimmel.

    Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.

    Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.

    For dette var like før det skulle stenge.

    Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.

    At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.

    (Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).

    Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.

    Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.

    Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.

    Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.

    Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.

    Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.

    (Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).

    Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.

    Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.

    Her var det dans og drikking hele kvelden.

    Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.

    Noe sånt).

    Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.

    (Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).

    Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.

    Med alle klærna på.

    Etter at hu hadde lagt seg vel.

    For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).

    Vi sov på samme rom da, på det hotellet.

    Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.

    Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.

    (Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

    Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).

    (Jeg var kanskje fortsatt litt full).

    Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.

    Det er mulig.

    Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.

    Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.

    For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.

    En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.

    Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.

    Men det var mens jeg så bort.

    Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.

    Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.

    Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.

    Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.

    For å se om Everton scorte.

    Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.

    Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.

    Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).

    De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.

    De var litt fjerne kanskje.

    Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.

    Til noen av dem.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.

    Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.

    Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.

    Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.

    Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.

    Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.

    Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.

    Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.

    For det meste ihvertfall.

    Med noen få unntak.

    Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.

    Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).

    (Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.

    Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.

    Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka et om natta, her på hostellet.

    I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?

    Nei, det ante jeg egentlig ikke da.

    Og det aner jeg fortsatt ikke nå.

    Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 48: Enda mer fra sommeren 1988, (del 7)

    En gang, mens jeg gikk på barneskolen vel, så kom Rune Bingen syklende forbi huset til Ågot, (som lå like ved riksveien), på Sand.

    Jeg var ute i hagen til Ågot og lekte med en fotball eller en frisbee, eller noe, og sa hei da, når jeg så Rune Bingen.

    Rune Bingen lurte på om jeg skulle være med til søppelfyllinga, på Grunnane, og leite etter brytere osv., som kunne brukes, når man dreiv med elektronikk.

    Jeg sa greit, og satt på bak på sykkelen da, til Rune Bingen, (siden jeg ikke hadde med sykkelen kanskje, bort til Ågot, den dagen).

    Så leita vi på søppelfyllinga da, etter brytere og sånn da, som var på gamle steikovner, osv.

    Så satt jeg på med Rune Bingen tilbake til Sand igjen og da.

    Så sånn var det.

    En gang, en del år etter dette, så spilte jeg fotball, med min fetter Øystein, fra Son, (som var mange år yngre enn meg).

    Dette var mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, men jeg kjeda meg vel da, og Øystein var i hagen til Ågot der, og da prøvde jeg å se om Øystein klarte å ta fra meg ballen da.

    Noe han ikke klarte vel.

    Men han prøvde ihvertfall.

    Også hadde Odd Einar Pettersen lagt merke til det her, da han kjørte forbi, mens han satt på med faren sin, eller noe.

    Og så sa han det, i et et friminutt vel, på Svelvik Ungdomsskole, at han hadde sett det, at jeg hadde leika med fetteren min.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Ove og jeg, vi spilte badminton en del, i den hagen, den sommeren som vi plukket jordbær, hos familien Sand, på Sand.

    (Det var vel sommeren 1986 vel).

    Ove er forresten, (for nevnt tidligere i boken), storebroren til Øystein, (og Heidi, Susanne og Benedikte, ute i Follo da).

    Vi lagde et slags nett, (eller om det var et tau, som vi brukte som nett), og spilte badminton ganske mye da, den sommeren.

    Jeg hadde ikke spilt så mye badminton, så vi var ganske jevngode vel.

    Ove’s mor Inger, (fra Sande), som er i Jehovas Vitner, hu spilte også badminton mot meg en gang, husker jeg.

    Det var i et slektslag, i Olsen-familien, som ble holdt nede der mora og faren til Øystein Andersen, har sommerhus, (nedafor Teskjekjærringa), på den tida jeg var russ, i mai 1989 vel.

    Da hadde jeg fått en 0.7-liter øl, husker jeg.

    Av faren min vel, da jeg dukket opp der.

    Og da hadde onkel Håkon sagt fra, til meg, at de gamle damene i slekta, de ble visst forskrekka, av å se at noen drakk fra flaska.

    Så det fikk jeg ikke lov til da.

    Så min fars slekt er visst også ganske snobbete.

    Faren min skreiv det, i en e-post en gang, da jeg bodde i Liverpool, at de var etter Iver Huitfeldt.

    Og Iver Huitfeldt ble jo gift med ei Gyldenløve-frøken.

    Og Gyldenløve, det er jo danskekongens bastarder som ble kalt.

    Så jeg er faktisk kongelig både på mors og farssiden.

    Min mormor var jo etter Løvenbalk, som var etter Christoffer II, av Danmark.

    Mens min far er etter Gyldenløve da, som var etter Oldenburg, (som også er etter Christoffer II av Danmark, men han hadde to koner da, som jeg er etter begge av).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første platene, som jeg kjøpte etter at jeg kjøpte stereoanlegg, på Elnor, i Oslo, som 17-åring vel.

    Det var Aha, med ‘Stay on These Roads’.

    Og det albumet, det husker jeg at Øystein Andersen, Kjetil Holshagen og jeg, vi lå i vannsenga mi, og hørte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kjøpte også en singel, av Deacon Blue, (som var ny på den tiden vel), som het ‘Real Gone Kid’, i en platebutikk, i Arkaden, i Oslo, i skoleåret 1988/89 vel.

    (Det er mulig at det var da jeg var på kino med Nina Monsen, i november/desember 1988.

    Noe sånt).

    Christell lånte meg en kassett av Bros, sommeren 1988, var det vel.

    Christell sa at Bros var veldig bra, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hørte også en kul sang, på nærradioen, den siste tida jeg bodde i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Den het ‘For America’, med Red Box.

    Og jeg kjøpte en kassett med de, som jeg hørte spesielt mye på, i et par dager etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, husker jeg, høsten 1988.

    Da lå jeg bare i senga, på det gamle rommet mitt, i en dag eller to, og hørte på den kassetten, på walkman, var det vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den gangen, som Kenneth Sevland og jeg, (og to-tre karer til, fra Svelvik), var på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

    Så vant jeg et digalt armbåndsur, som var nesten som juggel, må jeg vel si.

    For det virka vel ikke engang.

    På en spillehall, i Weymouth da.

    Og da, så dro jeg med Kenneth Sevland, til stranda der, i sentrum av Weymouth.

    Også sa jeg det, at nå skal jeg vise deg hvor sleipe briter er, (eller noe sånt).

    Også la jeg den klokka, (som var dårlig da, nesten som skrap kanskje), på toppen av en mur, like ved en trapp, var det vel.

    Også stilte Kenneth Sevland og meg oss, sånn at vi stod noen meter unna da, mens vi ventet.

    Og etter fem minutter kanskje, så var det en gutt som prøvde å stjele den klokka.

    Så briter er egentlig et ganske ‘sleipt’ folkeslag, vil jeg si.

    (Selv om jeg kanskje burde ha holdt kjeft om det, siden jeg bor i England).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Øystein Andersen, han digga sangen som Heart – ‘Alone’, og en sang med Pet Shop Boys, som het ‘It’s a sin’, den digga han kjempemye, en sommer, husker jeg, oppe hos meg, i Leirfaret.

    Øystein tok noen ganger med CD-spilleren sin, opp til meg, i Leirfaret 4B.

    Men på den ville han bare at det skulle bli spilt heavy-musikk.

    Så da jeg prøvde å sette på en Depeche Mode-cd der, en gang, da Kjetil Holshagen også var der.

    Så ble Øystein Andersen kjempesinna, husker jeg.

    For det var som å besudle CD-spilleren hans da, eller noe.

    Så Øystein Andersen var litt barnslig da, må man vel si.

    Men jeg hadde ikke så mange kamerater, og han var jo adoptiv-tremenningen min.

    Og han hadde også masse dataspill og videofilmer som han nesten hver helg, i en periode, dro med ut til Bergeråsen da, og opp til meg, siden jeg bodde alene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I Brighton, sommeren 1988, så pleide Øystein Andersen å høre på en sang, (på walkman vel), som het ‘King Without a Crown’, som han lot meg høre på, husker jeg, med bandet ABC vel, i the Lanes, (noen gammeldagse gater), i Brighton, en gang da, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia og Christell, de dreiv med organiserte fritidsaktiviteter, i Svelvik, fra rundt da de begynte på ungdomsskolen vel.

    De drev først med RS, noe som betyr Rytmisk Sportsgymnastikk.

    Faren min hadde jo fått tak i et videokamera, (som vel var tyvegods, tror jeg), midt på 80-tallet en gang da.

    Men da Christell og Pia, og resten av RS-jentene, i Svelvik, skulle ha juleoppvisning, i Svelvikhallen, (eller om det heter Strømmhallen), en jul, mens jeg gikk i første klasse, på videregående kanskje, (eller noe).

    Så ville ikke faren min filme de jentene.

    Men jeg fikk i oppdrag å gjøre det da.

    Med videokameraet til faren min.

    Men jeg var ikke så vant til å filme med det kameraet.

    Så jeg hadde skrudd noe feil, på en bryter.

    Så opptaket ble ikke så bra da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og TOmmy, (sønnen til min fars bror Håkon), ble også med, inn til Svelvik, for å filme da.

    Det ble delt ut gratis twist-sjokolade der.

    Og de sjokoladebitene, de ble oppbevart inne i garderoben, til RS-jentene da.

    Så jeg gikk litt inn der, for å prate med Christell og Pia, om filminga da, og for å rappe sjokolade da.

    Men det her var etter at de hadde skifta da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og et par måneder, (eller noe), etter at jeg hadde filma de RS-jentene da.

    Så sa Christell det, at hu ville ha videokassetten, med det opptaket da.

    For noen av de jentene som hadde vært med på den oppvisninga, de ville se på opptaket da.

    Så ikke nok med at jeg måtte filme det her.

    Jeg måtte også gi fra meg en av videokassettene mine, (var det vel), husker jeg.

    Så det var mye mas, husker jeg.

    Men etter det her, så brukte jeg det videokameraet mye, oppe hos meg, som en video, for å kopiere filmer fra da.

    For jeg rappa noen sånne ledning-greier, i en elektrobutikk, som lå rett under bybrua, på Strømsø.

    (Noe demonstrasjonsgreier.

    En ganske liten plastdings, var det vel).

    Og da klarte jeg å ta opp da, fra det videokameraet.

    Og Øystein Andersen fikk vel også tak i noen ganske avanserte Scart-ledninger, mener jeg.

    (Som han muligens kalte Euro-plugg, eller noe).

    Som jeg kunne bruke til å kopiere filmer med da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En grunn til at Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89 vel), og broren hans, Kai Runar Bergum, gikk rett inn hos meg, en gang, som jeg ikke var hjemme.

    (Ifølge Store-Oddis, husker jeg).

    Det kan ha vært det, at da jeg skulle kopiere en film, for Ole-Tonny, (som jeg ikke var så utrolig bra kamerat med, men heller ikke uvenn da).

    Så fikk noen meg, til å kopiere en film for han da.

    (Kanskje fordi at jeg hadde lånt en film av dem, eller noe).

    Det her var Cobra, tror jeg, med Sylvester Stallone, eller noe.

    Som jeg fikk låne av noen fra Bergeråsen en gang, tror jeg.

    Før den kom på kino da.

    Noe sånt.

    Og da tulla jeg med trackinga, på videoen, husker jeg, sånn at opptaket ikke ble så bra.

    (For jeg var litt umoden da, på den her tida).

    Så jeg skjønner det hvis Ole Tonny og dem ble irritert på meg da, for å si det sånn.

    Men dette var vel før jeg fikk tak i de fancy kablene, for å ta opp, med bedre kvalitet da.

    Men Christer Sandum, fra Svelvik, han lånte mange av videofilmene mine.

    Og andre lånte også.

    Så til slutt, så mista jeg oversikten.

    Og kunne ikke si det sikkert, om Ole Tonny og dem, hadde rappa noen filmer av meg.

    Men jeg gikk opp til Ole Tonny og Kairo og dem, ihvertfall, og kjefta litt da, husker jeg, siden de bare hadde gått rett inn hos meg, selv om det ikke var noen hjemme da.

    Det reagerte han Store-Oddis på, husker jeg.

    Så da måtte jeg nesten kjefte litt, syntes jeg.

    Siden det tydeligvis ikke var vanlig på Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Christell, de gikk vel ikke så lenge på RS, tror jeg.

    De begynte på URK, husker jeg.

    URK, det betydde Ungdommens Røde Kors, og det var i Svelvik da.

    Men jeg var aldri og så, på URK der.

    Så hvordan det var der, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, som faren min, søstera mi, Christell og jeg, kjørte forbi Svelvik Kroa, i SVelvik.

    Så ville jeg kjøpe godteri.

    Og da, så sa Christell det, at jeg burde kjøpe ‘sure føtter’-godteri.

    Og det skjønte jeg ikke da, men nå lurer jeg på det, om det var noe slags subtil mobbing, av meg, siden at føttene mine lukta surt, eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En sommer, før jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Så hadde Haldis og dem, satt opp et telt, i hagen deres, hvor Christell, Gry Stenberg, og søstera mi og/eller Nina Monsen, pleide å ligge, om nettene da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, mens vi var den gjengen vår, og leika nede i hagen deres.

    Så nevnte Christell det for meg, husker jeg.

    (Mens vi og noen andre unger, leika rundt huset deres der da, en sommer).

    At en gang, så hadde hu sett et pornoblad. i Ulvikstien, hvor to damer, hadde hver sin del av en agurk, inne i fitta.

    Dette var noe som Christell, (som da gikk i fjerde klasse kanskje), bare plutselig sa, uten noen spesiell grunn, som jeg kunne skjønne, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, da jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, en dag som jeg var hjemme fra ungdomsskolen vel.

    Så fant jeg et brev, på rommet til Christell vel.

    Det var fra hennes venninne, (som jeg ikke husker navnet på nå), på Stovner, i Oslo.

    Venninna lurte på om Christell også likte Duran Duran, husker jeg.

    Jeg lurer på om den venninna til Christell der, kan ha vært hu niesa til Sylvia eventuelt, som Christell og Pia reiste på språkreise sammen med, til Bournemouth, sommeren 1988.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Onkel Håkon sa en gang det, at sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien.

    (De som faren min hadde tatt med Haldis, Christell og meg, for å møte, på øya Mølen, en gang, en sommer, sommeren 1981 eller 1982 vel).

    Håkon sa at han sønnen, (som hadde rødt hår vel), hadde fått søstera til Lille-Oddis, til å bli gravid, eller noe.

    (Dette var hu samme jenta, som Christell sa at hadde ‘pulesveis’, da de var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Lisbeth Mikalsen, en natt til søndag, under Svelvikdagene, i 1988 vel).

    De begynte tidlig, sa Håkon.

    For det var vel mens de gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så dukka Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, opp på døra mi, i Leirfaret 4B.

    De fikk meg til å kjøpe en klokkeradio, som Carl hadde rappa fra bestemora si, for 20-30-40 kroner vel.

    Noe sånt.

    Jeg pleide ofte å forsove meg, når jeg skulle på skolen.

    Så jeg syntes det var greit.

    Problemet var, at den vekkerklokka, den virka bare, når det siste tallet, på alarm-klokkeslettet, slutta på ‘9’.

    Så jeg kunne ikke stille vekkerklokka på ‘8.00’ da, om morgenen.

    Men jeg måtte stille den på ‘7.59’ da.

    Hvis ikke så ringte ikke alarmen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens jeg var inne og besøkte min tremenning, i Lørenskog, Øystein Andersen.

    Før jeg flyttet til Oslo vel.

    Så sa han det, at jeg burde bli jagerflyger.

    Han sa det, at han ville ha blitt det selv, hvis han kunne.

    Men han var for lav, sa han.

    Men jeg hadde ikke noen planer, om å bli jagerflyger, husker jeg.

    Jeg skulle liksom gjøre karriære i næringslivet da.

    Og bli vellykket og få en bra betalt jobb, og et fint hus, og en fin bil, og en fin kone da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et av årene, som jeg spilte fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

    (Mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

    Så var vi en gang, på et museum, i gamle Fossekleiva Fabrikker.

    Og vi fikk høre en del, om historien til Berger da.

    Fortalt av Jebsen, var det kanskje?

    Noe sånt.

    Vi fikk blant annet høre det, (husker jeg), at i gamle dager, så ble det arrangert store hopprenn, inne i skogen, ikke langt fra Blindvann da.

    Og da dukka det opp hoppere, fra store deler av landet, (eller ihvertfall Østlandet), ble vi fortalt.

    Og det var visst en av de største hoppbakkene i landet, (eller noe sånt), mener jeg vi ble fortalt da, som fantes, i Berger-distriktet da.

    (Før krigen, var vel kanskje det her).

    Så det var artig å få høre.

    Det har jeg aldri hørt om, fra andre steder, hverken før eller siden, at det var en såpass kjent hoppbakke, på Berger, i gamle dager.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En av sommerne, som jeg var i Brighton, (sommeren 1985 kanskje), så husker jeg det, at jeg gikk rundt alene, ned ved piren der.

    Og der var det en skytterbane, som jeg prøvde.

    Hvis man traff tre blinker, midt i, så vant man en stor teddybjørn, eller noe.

    Og jeg klarte å treffe, på de to første blinkene, (som var ganske så små).

    Så jeg hadde bare den tredje blinken igjen.

    Og et ektepar, som var litt oppe i åra, begynte å følge med på skytinga mi, osv., husker jeg.

    Så jeg ble litt anspent, av den her oppmerksomheten da.

    Må jeg vel si.

    Om det var grunnen til at jeg bommet, det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg skøyt litt over, var det vel, på det tredje, (og siste), skuddet da.

    Jeg spurte han som jobba på skytterbanen der, om jeg kunne få med blinken.

    Men det fikk jeg ikke lov til da, for han var redd for juks seinere, (eller noe), sa han.

    Men han sa det, at jeg hadde vist ‘some very good shooting there’, eller noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når jeg gikk på barneskolen, husker jeg.

    Så skulle vi på noe rebusløp eller orientering, eller noe, oppe ved Brekke gård der, husker jeg, en vår da, (var det vel).

    Og da var vi fire gutter, som gikk sammen, oppi der da.

    Det var Tom Ivar Myrberg, Espen Melheim, en til, og meg da.

    (Noe sånt).

    Så møtte vi på Linda Moen, og hennes to venninner, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, oppi der, husker jeg.

    Og de begynte å tulle med meg, husker jeg.

    For de, de prata først sammen, også plutselig, så gikk de tre bort til Tom-Ivar, Espen og han tredjemann.

    Og liksom skulle klemme med dem, og sånn da.

    Så Tom Ivar Myrberg, han mobba meg seinere, husker jeg, (mens han gliste), siden de her tre jentene, i Klassen vår da.

    At de hadde mobba meg, siden de liksom råflørta med alle andre enn meg liksom, oppe ved Brekke gård der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var nede i Køge, i Danmark, med faren min og Haldis, for å hilse på Viggo Snoghøj, (Haldis sin sønn, som var bodybuilder).

    (Noe vi var to ganger, på begynnelsen og midten av 80-tallet da).

    Så husker jeg det, at jeg gikk inne i en el-butikk, i Køge sentrum da.

    (For jeg var interessert i elektronikk og tekniske duppeditter og sånt da.

    Så jeg gikk litt nysgjerrig rundt i den butikken der da, for å se litt da.

    Dette var antagelig under den siste turen til Køge, vil jeg tippe på.

    Da vi tok fly, til Kastrup, da Viggo skulle gifte seg.

    Noe sånt).

    Og da, så var det ikke så god plass, i den el-butikken da.

    Så jeg kom borti et pappskilt, som stod oppå en TV, eller noe da, inne i den el-butikken da.

    Og da, så falt det pappskiltet ned.

    Og da ble en danske, (en som også var kunde i den butikken da), sur på meg, husker jeg.

    Og sa noe sånt som at ‘neivel, så får jeg sette opp det skilt igen da’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke lenge etter at Pia flyttet til Bergeråsen vel, så skulle Pia og meg, på en ferie, til onkel Martin, og hans kone Ann.

    De bodde i Hurum, (i Sætre, tror jeg), i en villa der.

    Noe av det første som skjedde, var at hunden der, prøvde å ‘humpe’ meg, eller noe.

    Altså, den dreiv og jokka på meg da, mens jeg skulle liksom klappe den, eller noe.

    Mens Pia syntes det var artig da.

    Det gikk en TV-serie, på TV, på den her tiden, som het ‘I Ville Vesten’, som var veldig populær da.

    Det var bare en norsk TV-kanal, på den her tiden, så ‘alle’ fulgte med på den her serien da.

    Og da, så fikk Pia og jeg bare lov å se på den første delen, av den serien, husker jeg.

    For den ble avbrutt av Kveldsnytt.

    Og så måtte vi legge oss da.

    Men da protesterte vi vel ganske kraftig, mener jeg.

    Men men.

    Noe annet som var rart, det var at Martin og Ann, de hadde kjøpt smågodt, (som lå i en skål), i en kiosk.

    Noe jeg fikk tilbud om å spise, på søndagen vel.

    For Martin og Ann, de ville ikke ha det smågodtet likevel da, skjønte jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Noe jeg syntes var rart.

    Hvorfor kjøpte de godteri hvis de ikke likte det liksom.

    De lurte visst på, om de skulle få barn, men etter at Pia og jeg hadde vært på besøk hos dem, så ville de ikke ha barn likevel, skjønte jeg, på Martin vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi dro til Rødtangen, for å se, eller fiske, eller noe, husker jeg.

    På søndagen vel.

    (Jeg tror at vi bare var der lørdag og søndag.

    Noe som virka lenge nok, for meg, husker jeg).

    Men jeg hadde jo vært på Rødtangen flere ganger tidligere, med båt, med faren min osv., så det var grenser for hvor spennende det var liksom.

    Men men.

    Martin dreiv og støpte kuler selv, viste han oss vel.

    Han fortalte det, (hvis det var under dette besøket), at en gang, så hadde han skutt en and, (eller noe), fra over en riksvei.

    Noe sånt.

    (Det er mulig at det var fra det huset, i Sætre, hvor Pia og jeg var på besøk.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg flyttet inn på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B.

    (Altså før faren min begynte med vannsenger, og vi fikk inn en vannseng der).

    Så husker jeg det, at jeg lå i den enkeltsengen min, inne på det første soverommet mitt der, og leste i noen Morgan Kane-bøker.

    Dette var noen bøker, som egentlig tilhørte Haldis sin sønn Jan Snoghøj vel.

    Men som faren min hadde tatt med opp til meg, mener jeg.

    En ting jeg husker, at jeg leste der, det var at Morgan Kane, han brukte en Krag Jørgensen-rifle, som var oppfunnet av en nordmann da.

    En annen ting jeg husker, at jeg leste, det var at en av Morgan Kanes fiender, han hadde en tobakkspung, eller noe, som var laget av et avkappet kvinnebryst.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, like etter at vi flytta til Leirfaret 4B.

    Så hadde faren min fått tak i en pornofilm, husker jeg, som han så sammen med en kamerat, i sofaen da, i stua da.

    Jeg fikk ikke lov å se, husker jeg.

    Men jeg stod i døra, til rommet mitt, og så litt på TV-en, husker jeg.

    En annen gang, var det muligens.

    Så hadde faren min ‘rømt’ opp til meg, fra Haldis.

    Da hadde han også han kameraten der, mener jeg.

    (Dette var muligens en fra Berger, som var faren til Rune Kraft og broren, fra Furuset, mener jeg.

    Noe sånt).

    Jeg hadde laget et brett, på sløyden, på Berger skole, husker jeg.

    Og lagde og serverte te da, på det brettet husker jeg.

    Faren min grein vel nesten, eller noe, av en eller annen grunn.

    Kameraten hans sa det, (husker jeg), at ‘hva skal du med dame da, når du har en sånn’.

    Og refererte til meg da.

    Men da syntes jeg at det ble litt vel mye.

    Jeg var vel ikke noen dame heller.

    Selv om jeg var selskapssyk, fra å bo der oppe alene da.

    Og lagde te til faren min, en sjelden kveld, som han var der oppe da.

    En annen kveld, en del år seinere, så dukka Haldis opp der.

    Og lurte på om jeg ville la henne sove der, eller noe.

    Faren min var med.

    Jeg skjønte ingenting egentlig.

    Haldis og jeg, vi var jo uvenner.

    Så om dette var at Haldis gjorde narr av meg, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka over 23, her på hostellet.

    Nå er jeg ferdig, med de notatene, som jeg har spedd på med, til dette kapitellet da.

    Neste uke, så begynner jeg å skrive fra skoleåret 1988/89, da jeg var russ.

    Og når jeg er ferdig å skrive fram til høsten 1989, da jeg flyttet inn til Oslo.

    Så er Min bok egentlig ferdig.

    Men jeg har også fler notater liggende, fra tidligere.

    Så jeg få ha med noen kapitler, helt på slutten og.

    Som bli hetende noe sånt, som ‘Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo’, eller noe.

    Så vi får se.

    Jeg får skrive et kapitell om ekstrajobben min, på CC Storkjøp og vel.

    Og et kapitell om skoleåret.

    Og Pia flyttet også opp til meg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret, så det skjedde mer i skoleåret 1988/89, enn i skoleåret før, for å si det sånn.

    Men men.

    Og jeg dro også til Brighton, sommeren 1989, og traff ei finsk jente der, på byen, som het Sari Arokivi.

    Og jeg traff også Siri Rognli Olsen, med venninner, da jeg tok Englandsbåten Braemar, fra Oslo til Hastings, for å dra til Brighton, denne sommeren da.

    Og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), hun flyttet også, (mer eller mindre), opp til meg, dette skoleåret, (1988/89).

    Så det er fortsatt en del ‘skrivings’ igjen, på Min Bok, får jeg si.

    Men vi får se om jeg klarer å bli ferdig med det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 45: Enda mer fra sommeren 1988, (del 4)

    Han italieneren, som foreldrene våre, babla om, at Pia og jeg måtte være med, på campingferie, forresten.

    Han sa også noe om at han likte lyshårede damer, (enda mora mi hadde brunt hår).

    Og han mente at jeg sikkert likte mørkhårede jenter.

    Sånn hadde ikke jeg tenkt på før.

    Og hvorfor han snakka om lyshårede jenter, det veit jeg ikke.

    For hverken mora mia eller Pia var jo lyshåret.

    Men men.

    Da vi kom hjem fra den ferien, med den ‘campingbilen’, (en Folkevognbuss), til han italieneren.

    Så var Pia oppe hos meg, husker jeg.

    Og så hørte vi på den Rock Steady Crew-kassetten, på stereoanlegget, til faren min.

    (Dette var vel sommeren 1984 vel, hvis jeg skulle tippe.

    Sommeren 1983, så var jo Pia og meg, i Nevlunghavn, på besøk hos Ingeborg og Johannes.

    Og sommeren 1985, så var jeg jo på min første språkreisetur, til Brighton.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Mens Pia og jeg, satt i sofaen, oppe i Leirfaret 4B der.

    Så dukka plutselig Christell opp.

    Mens den ‘Me and Baby Brother’-sangen, som han italieneren likte, var på da.

    Og da sa Christell det, at den var fin den kassetten da.

    Noe sånt.

    Så Christell og han italieneren, de hadde altså samme musikksmak da.

    (Siden de likte den samme sangen, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skrev om det, at det stod noen bilvrak, med knuste vinduer, på veien, inn til Blindvann der.

    Det skjedde også en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og gikk på barneskolen eller ungdomsskolen vel.

    At det stod en bil, på bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande der.

    Og den bilen, den hadde fått slått inn alle rutene og lyktene, osv., husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse vel.

    Noe sånt.

    Så ga faren min meg en eske, med vinterhansker, for gutter.

    Som hadde ‘falt av en lastebil’, sa han.

    Som han kjørte bak, hjem fra Drammen, eller noe.

    Og da fikk jeg beskjed om det, å bare gi sånne handsker da, til folk jeg kjente.

    Det var vel tjue par handsker, eller noe, som jeg fikk da.

    Og jeg ga vel noen til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, osv., mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christells nest eldste storebror, Jan Snoghøj, han ble etter nabodama, sammen med ei med lyst hår, fra ei bygd som heter Åmot vel, oppe i Buskerud et sted, tror jeg.

    En gang, så ble jeg dratt med, av hu fra Åmot da, og Christell og Pia, for å se en film som het ‘Tootsie’, (om en mann som kledde seg ut som en dame), på en av kinoene, i Drammen.

    (Jeg tror at de kinoene i Drammen, het Saga og Snorre kino, eller noe.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Det er noen år siden jeg var på kino i Drammen, for å si det sånn.

    Men men).

    Da vi kjørte fra Bergeråsen og inn på Svelvikveien, ved Berger skole.

    Så spurte hu fra Åmot, hvem det var, som stod i busskuret der.

    ‘Ole Christian Skjellsbekk’, sa vel Christell da.

    (Han som gikk i klassen min, og som var i Stavern, på det diskoteket, nede ved havna der, den gangen Pia fikk herpes, da hu ga munnsex, til en soldat, eller noe vel, der nede da.

    Sommeren 1988 vel.

    Så sånn var det).

    ‘Han var kjekk’, sa hu fra Åmot da, (ei som var 4-5 år eldre enn meg vel, eller noe).

    ‘Ja’, sa vel Pia og Christell da.

    Så de tre damene/jentene, de var svake for Ole Christian Skjellsbekk, med sitt mørke hår, (husker jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg gadd ikke å se den filmen, for jeg syntes det var litt på kanten, å se en film, om en mann, som ville være dame da.

    Så det slapp jeg da, av hu fra Åmot.

    Så jeg gikk bare rundt i Drammen, og kikka litt vel.

    Og kjøpte meg kanskje en hamburger, eller spilte på spilleautomater, på en burgersjappe, som lå på Bragernes der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at Christell og jeg, (og muligens også Pia), var på kino, i Drammen en annen gang.

    Da sa noen i filmen, at ‘ingen kler en grønn genser’, (på engelsk da).

    Også viste jeg Christell genseren min, som var grønn da.

    Og da lo Christell fælt, husker jeg, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, skoleåret 1988/89, så var jeg på en russekro, oppe i Hokksund eller Vikersund, eller noe.

    Og der, så møtte jeg hu fra Åmot.

    Hu sa det, at jeg burde komme meg bort fra familien min vel.

    Jeg svarte noe greier da, i farta.

    Og da sa hu det, at ‘det har du hørt av Jan’.

    Så da måtte jeg innrømme det, at det nok var sant da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Min søsters venninne, Cecilie Hyde, ville være med på denne russekroa, enda hu ikke var russ, (selv om hu var født det samme året som meg).

    Hu fra Åmot, hu gikk hjem fra den russekroa da, da jeg dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg måtte også henne i Oslo, et år eller to etter dette, og hu sa hei og hilste da, nederst i Karl Johan, var det vel.

    Men etter det, så har jeg ikke sett henne mer.

    Hu reagerte på det en gang, at jeg ikke ville være lenge nede hos Haldis, en julaften.

    Men heller ville være hjemme alene.

    Og da måtte faren gå opp til Leirfaret 4B og overtale meg, for å få meg til å gå ned igjen da, til Havnehagen og til Haldis igjen da.

    Men det ble jo bare som noe kunstig.

    Jeg trivdes ikke så bra der.

    Så det var ikke en hyggelig julaften, husker jeg.

    Da var det nesten bedre å sitte aleine hjemme, foran TV-en og spiste noe julegodteri kanskje og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, sa forresten det, en gang, som jeg var på besøk, da hu bodde i Nevlunghavn.

    At pizza, (som var favorittretten min, som tenåring, altså Pizza Grandiosa), det var bare ‘vomfyll’.

    Så bestemor Ingeborg fulgte med og visste hva den nymoderne maten inneholdt av næring da.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, under Svelvikdagene, sommeren 1988 vel.

    Så gikk jeg rundt der, uten at jeg fant noen å prate med vel.

    Alle folka der stod liksom i klikker da.

    Og jeg fant ikke noen klikk, som jeg hørte hjemme i da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble litt deppa nesten, av å henge der da.

    Men jeg fant hu Rose Marie Baltersen da, (hu pene, fra Sande, som hadde gått i klassen min, i første klasse, på videregående, altså cirka et år, før det her).

    Og hu stod i en klikk da, som det mest var gutter i vel.

    Og hu fikk jeg en klem av da, husker jeg.

    Men jeg kjente ikke de andre folka, som hu stod sammen med der.

    Og jeg tenkte at en av dem kanskje var typen hennes, eller noe.

    Så jeg hang ikke med de da.

    Men da stakk jeg bort til noen nabo-ungdommer av meg, som bodde i de trygdeboligene da, som nesten omringet Leirfaret 4B, hvor jeg bodde da.

    Og da fikk jeg bli med de, på fest, hjemme hos Lille-Oddis og de da.

    Men Lisbeth Mikalsen og ei jeg tror var søstera til Lille-Oddis.

    De fant seg to kavalerer, hvorav en av de, hadde 18-års dag vel.

    De tøffe kara, (som jeg ikke visste hvem var).

    De ble også med da, på den festen.

    Og hu søstera til Lille-Oddis og vel også Lisbeth Mikalsen, de lå på et soverom, og knulla vel, med de to tøffe kara da, som hadde 18 års dag.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt på kjøkkenet der, sammen med blant annet Rikhardt Mikalsen, (broren til hu Lisbeth Mikalsen da, som var på det soverommet der, og ‘peisa’ vel, mens jeg satt på kjøkkenet der da.

    Og det satt vel noen enda yngre gutter, enn han Rikhardt, på det kjøkkenet også, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da de var ferdige, med å knulle vel, på det soverommet der.

    Så stakk de to tøffe gutta vel.

    Og da, så ville Lisbeth og hu søstera til Lille-Oddis, de ville bli med ned, til meg der.

    Så satt vi i stua mi, i Leirfaret 4B, vi tre da.

    De to jentene satt i sofaen og jeg satt i den ene stolen da.

    I den lyseblå sofagruppen, som faren min, Pia og jeg, kjørte ned med en stol fra, til Danmark da, den romjula, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om tidligere, på bloggen.

    Plutselig, så kom Christell inn døra der, i full fart, midt på natta da.

    Hu stilte seg i stua, og begynte å prate til de to jentene, i sofaren.

    ‘Du har pulesveis’, eller noe, sa hu til hu søstera til Lille-Oddis da.

    Jeg reiste meg opp fra stolen og stilte meg like ved Christell, for å prøve å skjønne, hva den her skrikinga hennes, oppe hos meg, midt på natta, skulle være godt for.

    Men Christell svarte ikke noe, til meg da.

    Hu bare skreik og kjefta på de to jentene i sofaen da.

    UTen at jeg skjønner hva Christell hadde med å kjefte, på de, som jo var gjestene mine der, må jeg vel si.

    Men men.

    Christell stakk ihvertfall, uten å forklare noe.

    Og etterhvert så stakk de to andre jentene og.

    De sa vel ‘hadet’ ihvertfall tror jeg.

    Det var mer enn Christell sa, for å si det sånn.

    Så det var en veldig merkelig opplevelse, vil jeg si.

    Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, og hadde jo klint med to jenter, (ei fra Oslo og ei fra Hammerfest), nede i Brighton, tidligere den sommeren da.

    (Skikkelig råklining og, med tungekyss osv., i fylla, husker jeg).

    Og nå hadde jeg til og med klart å få to jenter, i passende alder, inn i stua mi, en sommernatt, til søndag vel.

    (Selv om vel minst en av dem allerede hadde pult fra før, den natta.

    Men men).

    Men når jeg liksom prøvde å roe dem ned, og når jeg liksom trodde at jeg skulle ha lykken med meg, å få snøre i bånn, som man vel sier.

    Så kommer altså Christell, (som da var noen måneder fra å fylle 16 år vel), brasende inn i stua mi, midt på natta, mens hu begynte å kjefe og klage, på de to gjeste-damene mine, som var et år eldre enn Christell vel.

    De var på klassetrinnet under meg da, Lisbeth Mikalsen og hu søstera til Lille-Oddis da, (eller hva hu var igjen. For hu bodde ikke på Bergeråsen, da jeg flytta dit. Men hu flytta vel til Bergeråsen noen år seinere, så jeg fikk ikke helt med meg hvem hu var. Hu bare dukka opp der liksom, må jeg vel si, at det virka som, for meg da. Men men).

    Og de to jentene, i sofaen, de turte ikke å si noe, til Christell.

    Enda Christell bare var en person.

    Og de to i sofaren var et år eldre da, enn Christell da.

    Men hva det her egentlig var om, det skjønner jeg ikke.

    Men cirka ti minutter etter at Christell dukka opp der, så stakk jo de andre jentene og.

    Så jeg hadde først tre pene lyshårede jenter, som var 1-2 par år yngre enn meg, i leiligheten.

    Og 10-15 minutter seinere, så hadde alle de tre jentene gått igjen, uten at jeg skjønte så mye, av grunnen til hvorfor de plutselig stakk da.

    Så der kan man se det, at ikke bare Pia prøvde å kontrollere sex-livet mitt, og kontakten min med damer.

    Faren min klagde en gang, som naboen min hadde sagt, at jeg hadde hatt damebesøk, en kveld.

    (Enda det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt uklipt hår), og søstera mi Pia).

    Og Christell ødela altså også for meg, når det gjaldt damer, og jagde damebesøk, som jeg hadde, om nettene da.

    Uten at jeg skjønner hvorfor, at dem skulle ødelegge for meg da.

    Men jeg måtte jo også bo alene, i Leirfaret 4B og Hellinga 7B, fra jeg var ni år.

    Så dem hadde vel noe vendetta mot meg da, eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men hvorfor Christell dukka opp, i leiligheten ‘min’, midt på natta.

    Det veit jeg ikke.

    Hu hadde kanskje fått høre det, at de to jentene, var hos meg, av noen av de unge gutta, som var hos Lille-Oddis og dem, den kvelden, som de jentene pulte de gutta, som feira 18 års dagen sin da.

    Hva vet jeg.

    Det er kanskje noen andre som skjønner, hva som egentlig skjedde der.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Christell, Pia og meg, vi var også på døvekurs, oppe hos kusina vår Lene, (som var datter av onkel Håkon og tante Tone), i Havnehagen da.

    (De på skrått nedenfor Espen Melheim og dem cirka, litt lenger opp i Havnehagen da).

    Så sånn var det.

    Det var ganske mange døvekurs-dager, som vi var på.

    Dette var vel mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.

    Og Pia og Christell gikk i femte klasse.

    Noe sånt.

    Pia og Christell de var kjempeflinke, til det her døvespråk-greiene.

    Det var nesten bare jenter, på de kurskveldene, og alle, (untatt Pia og Christell), var døve da.

    Så jeg syntes nesten at det var litt flaut, å være med, på det her.

    Det var onkel Håkon, som nærmest presset meg, til å være med, husker jeg.

    (Borte hos Ågot en gang da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Christell og Pia, de bodde jo på samme rom da, tror jeg.

    Så det øvde fælt da, etter skolen, nede i huset til Haldis der da.

    Mens jeg, jeg var ikke så ivrig, til å øve.

    Så jeg lærte mest døvealfabetet, husker jeg.

    Pia og jeg, vi forklarte det, at det fantes sånne tavler, som man kunne skrive på, og så viske bort igjen, det som man hadde skrevet.

    (Som vi hadde sett i lekebutikkene, i Larvik, eller noe da).

    Og da sa en av lederne, for døvekurset, at vi måtte kjøpe med noen sånne tavler, for henne.

    Så skulle vi få penger da.

    Noe sånt.

    Men jeg så et par ganger, i lekebutikken, på Lyche varemagasin, i Drammen, etter sånne tavler.

    Men jeg klarte ikke å finne det.

    Dette var vel sånn som ikke var i grunnsortementet, til lekebutikkene, kanskje.

    Lekebutikkene forrandrer vel kanskje de varene de har inne til salg, hele tiden.

    Det veit jeg ikke helt.

    Jeg har ikke jobbet i noen lekebutikk så.

    Men Matchbox-biler, der har de kanskje hele tiden.

    Mens sånne tavler det har de kanskje bare innimellom da.

    Hvem vet.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å finne noen sånne, i Drammen.

    Det var noe Pia og jeg, hadde sett, i Larvik, da vi bodde der, som barn, mener jeg å huske.

    Så det er mulig at hu kurslederen, ble sur, siden jeg ikke fant noen sånne tavler da.

    Hvor man skrev med en sånn plastikkpinne, også kunne man viske all teksten bort, ved å skyve på et håndtak da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så hvis noen som leser det her kapitellet, har noen sånne tavler, (som jeg forklarte om ovenfor), hvor man kan viske ut det man har skrevet, på lager.

    Så send de til døveskolen i Holmestrand.

    For da er det muligens en hjelp da, i hverdagen, for døve unger/ungdommer.

    Siden det noen gang kan være vanskelig å finne papir, å skrive på, i farta, hvis det er noe.

    Men hvis man har en sånn tavle, så kan kanskje de hørende ungene, forklare på den da.

    At en døv unge og en unge som ikke kan tegnspråk, kan ha en samtale, på en sånn ‘viske-tavle’ da.

    Det var noe sånn vi prata om, på den første kursdagen der vel.

    Jeg lærte ihvertfall døvealfabetet, som jeg vel husker delvis enda.

    (Jeg kom til ‘f’ ihvertfall).

    Og en gang, så var vi på besøk, på døveskolen, i Holmestrand.

    Jeg husker at jeg stod utenfor skolen der ihvertfall.

    (En skole som var litt oppe i ‘lia’ der, sånn som jeg husker det).

    Og jeg husker at jeg stod i en stor gruppe unge ungdommer der.

    Hvorav de fleste var døve, og bare Pia, Christell og meg, var hørende vel.

    En døv gutt, var skikkelig populær da, husker jeg.

    Så det var ikke bare å komme der, å hevde seg, selv om man var hørende da, skjønte jeg.

    Men men.

    Dette var hjemmebanen til de døve skjønte jeg, så der gikk det nok mest i døvespråk, og jeg som hørende, (som ikke var så flink, til å lære døvespråk), jeg sleit litt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia sa jo det en gang, til meg, i Leirfaret 4B, noen år etter det her, at grunnen til at Lene ble døv, var at onkel Håkon, hadde spilt så høyt på stereoanlegget sitt, da Lene var baby da.

    Noe sånt.

    Men men.

    (Jeg vet ikke om det var mora vår, som hadde fortalt Pia det her.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Jeg husker det, at for å si navnet, til en døv, så holdt det å si den første bokstaven, i navnet da.

    Jeg måtte huske den første bokstaven, på alle de døve jentene da.

    Men jeg hadde visst glemt Lene, en gang, husker jeg.

    Så da lo alle de døve jentene da, når jeg glemte å vise tegnet ‘L’ for Lene da.

    (Selv om jeg synes at de lo litt vel tidlig.

    Før jeg liksom fikk sjangsen, til å vise riktig tegn.

    Så det er mulig at det var noe lureri.

    Hvem vet.

    Men men).

    En gang, mens jeg bodde i Hellinga 7B.

    (Et sted jeg flyttet fra, før jeg ble elleve år).

    Så jeg var altså ni eller ti år, da dette skjedde.

    Det som skjedde, var at bestemor Ågot, bestefar Øivind, onkel Håkon og tante Tone.

    De skulle alle ned til Rhodos, en sommer.

    Jeg, (som var 10-11 år), skulle passe på den et halvt år yngre vel, kusina mi, Lene(!).

    Så jeg har faktisk jobba som støttekontakt for døv person, i en drøy uke vel.

    Dette var en sommer, husker jeg, (det var ihvertfall ikke snø da).

    Så det var vel sommeren 1980 eller påsken 1981 kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Tegnet for ‘mamma’ og ‘pappa’, på døvespråket, det er forresten å ta seg på nesetippen, for ‘pappa’ da vel, og på siden av nesa, for ‘mamma’.

    Noe sånt.

    Så jeg kunne litt døvespråk, den uka, som jeg skulle passe på Lene.

    Men nesten ikke noe.

    For dette var _før_ døvekurset da.

    Så jeg var nok for ung, til å være ‘reservepappa’, for Lene da.

    Men men.

    Lene sov vel i dobbeltsenga til faren min, mener jeg å huske.

    For faren min sov nede hos Haldis da.

    Og jeg sov i min enkeltseng da, som var i det samme soverommet, som senga til faren min da.

    Så Lene og jeg, vi sov i samme rom, som 10-11 åringer da.

    Men jeg tulla ikke med henne, sånn som Tommy gjorde en gang, husker jeg, da han tok av henne alle klærna osv.

    Mens han lå oppå henne på gulvet.

    Jeg prøvde å være snill mot Lene da, siden hun var døv, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi skulle på sirkus, i Drammen, faren min, Lene og jeg, da jeg passet på Lene.

    Men det sirkuset var seint på dagen, så vi var der når de bygde teltet, husker jeg.

    Så det ble for lenge å vente.

    Jeg måtte henge med Lene da, mens faren min jobbet nede på verkstedet.

    Jeg husker at Lene og jeg, vi leste tegneserier, borte hos Ågot.

    Og det var et album som jeg hadde der, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.

    Som jeg syntes var artig da.

    Og som jeg lot Lene lese.

    Også tulla jeg med Lene, og helte noe suketter oppi et glass, og lagde liksom sånn salgsbod da, utenfor huset til Ågot.

    Også skreiv jeg ‘Lykkevann 1 krone’, på en plakat da.

    Og da kjøpte Lene et glass sånt Lykkevann da, husker jeg.

    Det var den eneste måten jeg klarte å kommunisere med Lene på da, omtrent.

    Å skrive sånne plakater, osv.

    Men man kan se det på ansiktet, til den som er døv, litt, om de er rolige og sånn.

    Så jeg måtte liksom se på trynet hennes da, og prøve å tolke grimasene hennes og sånn, for å finne ut om hu var fornøyd da, osv.

    Men men.

    Så jeg har altså vært en slags støttekontakt, for to av søskenbarna mine.

    Nemlig Lene, som var døv, da jeg var sånn ti år vel.

    Og Ove, som var fra Follo, noen år seinere, da han skulle plukke jordbær da, i åkeren til familien Sand, på Sand.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter at bestefar Øivind var død.

    Så flytta bestemor Ågot, inn på det gamle rommet, til faren min.

    (Et rom som var over gangen for kjøkkenet, husker jeg).

    Av en eller annen grunn.

    Og da ble det plassert minst en køyeseng, inne på det gamle ‘hoved-soverommet’ der, husker jeg.

    Men men.

    Og Tommy og meg, (og kanskje flere av oss søskenbarna da).

    Vi skulle av en eller annen grunn, sove over der, en gang, husker jeg.

    Og jeg hadde jo rimelige komplekser, fordi jeg var en av de siste, i klassen min, som kom i puberteten da.

    Vi hadde jo seksualundervising, på skolen.

    Og vi lærte det, at også guttene fikk større brystvorter, (mener jeg å huske, ihvertfall), i puberteten da.

    Og jeg var vant til å være klassens ‘racer’, i matte, og sånn.

    Så jeg syntes det var så flaut, å være treit, i puberteten.

    Så jeg lurte på det, om jeg var mindre utvikla, enn fetteren min Tommy, (som var fem år yngre enn meg), også.

    Så jeg la merke til at han hadde fått ganske store brystvorter da, (til å være en gutt, mener jeg).

    Men det hadde ikke jeg fått enda da vel, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på det, om til og med Tommy, (som var født fem år seinere enn meg), fikk hår på tissen, før jeg fikk det, sommeren 1987.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men det som var, det var at Tommy, han merka det da, at jeg liksom kvakk til da, da jeg så det, at han hadde begynt å komme i puberteten, (før meg da).

    ‘Du så på puppen min’, sa TOmmy da, etter at han hadde krabba oppi senga si, ovenfor meg da, i køyesenga da.

    Men da svarte jeg ikke noe, for da syntes jeg at det ble så flaut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øivind døde vel sommeren 1983 vel.

    Så dette her var kanskje seinere i 1983 da, eller i 1984 da, eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men nå begynner klokka å bli 24, her på hostellet.

    Så jeg få skrive mer, på det her kapitellet, en av de neste dagene, eventuelt.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 39: Enda mer fra Sande Videregående. (del 3)

    Annen musikk, som jeg hørte på, på den her tida, da vi fikk Super Channel.

    Det var Johnny Hates Jazz, Pet Shop Boys med ‘Always on my Mind’, (og Ove Reiersrud og meg, vi digga vel også de, husker jeg, da det albumet som hadde den sangen ‘rent’, var ny vel), Morrissey, (med Suedehead), Tanita Tikaram, Tracy Chapman, Massive Attack, (som hadde en video på Super Channel på den her tida), Proclaimers, (Letter from America), mm.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året på videregående, (som på ungdomsskolen), så sa jeg alltid til lærerene, at jeg het ‘Olsen’, når de ropte meg opp, som Erik Ribsskog, i timen.

    Men dette andre året, så satt det så mange damer rundt meg.

    At jeg syntes det ble litt flaut og barnslig, å sitte å rope, at ‘jeg heter Erik Olsen’, hele tida.

    Så dette skoleåret, så sa jeg ikke det.

    Så da ble jeg plutselig hetende Erik Ribsskog da.

    Siden det var det jeg egentlig het, hos myndighetene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Året før forresten, så pleide Trond Johanesen, å dra meg med, når lærerne spilte fotball, i Sandehallen, for å se på de.

    For det var ikke så mye som skjedde, på skolen.

    Men Johansen likte å se på lærerne da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, som jeg var med søstera mi Pia, på Samfunnshuset, i Svelvik.

    Så ropte Trond Johansen høyt, ‘er det noen jenter som vil at jeg skal sleike fitta dems her’.

    Og det likte ikke søstera mi da, fortalte hu meg.

    Uten at jeg vet hvorfor hu fortalte meg om det her.

    Jeg hadde ikke så mye med han å gjøre da, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel også dette skoleåret, som Christell plutselig dukka opp på døra mi, med en særoppgave, i norsk, fra niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Særoppgaven var om Australia.

    Christell ville at jeg skulle føre inn den oppgaven på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde.

    Og jeg sa det var greit.

    Det var vel Haldis som spurte vel.

    Christell fikk vel ‘M’ på den særoppgaven, mener jeg.

    For hu viste meg vel også hvilken karakter hu fikk, mener jeg.

    Tidligere dette skoleåret så skrev jeg også inn en bok på den skrivemaskinen.

    Det var en bok som min morfar, Johannes Ribsskog hadde skrevet, på 70-tallet vel.

    (Og som han pleide å lese fra, noen ganger, til Pia og meg, da vi var små).

    Boken var en barnebok, ved navn ‘Mannen i skogen’, som bestemor Ingeborg ville prøve å få utgitt.

    Jeg satt flere ettermiddager og kvelder da, høsten 1987 vel, og skrev inn boken til Joshannes, på maskin da.

    Og så kopierte jeg opp den boken, i flere eksemplarer, borte på kontoret til Strømm Trevare, i huset til Ågot.

    For faren min og onkel Håkon hadde en kopimaskin der, som jeg turte å bruke da, (ihvertfall på den tiden, da jeg bodde i Strømm da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg var ferdig med å kopiere opp de bøkene, så dro jeg til Stavern, for å levere de, hos bestemor Ingeborg.

    En soldat, som venta på en buss, da jeg skulle tilbake til Larvik vel.

    Han hadde den samme typen Sony Walkman, som jeg hadde, husker jeg.

    Jeg hadde blitt med Kjetil Holshagen, på politiauksjon, i Drammen, og kjøpt en walkman.

    Men den var ikke så bra da.

    Lyden var litt dårlig.

    Men den var kul, siden den var veldig kompakt da.

    Så sånn var det.

    Bestemor Ingeborg betalte meg bare 500 kroner, eller noe, for jobben, med å skrive inn de 100-150 sidene vel, på maskin da.

    Så det var ikke så bra betalt.

    Men det var jo litt fordi at det var bestefaren min, som hadde skrevet den boka og.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk jo også en walkman i posten fra Tyskland, (da jeg abonnerte på det tyske filmbladet, som jeg hadde kjøpt i Sveits), så jeg hadde ihvertfall to walkman-er, dette skolåret.

    Enten Ove Reiersrud eller Snorre Skaug, var det vel, ville kjøpe den walkman-en av meg, når jeg fikk den nye i posten, fra Tyskland.

    Noe sånt.

    Men jeg måtte nesten si fra om det, syntes jeg, at den walkman-en hadde dårlig lyd og var litt skranglete.

    Så jeg ville ikke selge den.

    For det hadde vært lureri, mener jeg.

    Så jeg ble litt lurt av Politiet i Drammen da, som solgte en walkman, som ikke var i så utrolig bra stand, på en politiauksjon da.

    Men Kjetil Holshagen gira meg vel litt opp, mener jeg, sånn at jeg kjøpte den walkman-en da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg får vel også ta med om noe, som skjedde, da jeg gikk i niende klasse, forresten.

    Naboene ovenfor Kjetil Holshagen, de hadde en film.

    Som jeg fikk låne av dem, mot at jeg kopierte en film for dem.

    Noe sånt.

    Jeg måtte da spørre Christell om hu blei med på det.

    For da måtte jeg låne videoen til Haldis og dem.

    Og det blei hu med på.

    Men så kom hu opp til meg, og maste, om å få tilbake videoen, før jeg hadde fått kopiert den filmen, for naboene, til Kjetil Holshagen.

    Og da ble jeg forbanna, på Christell.

    For vi måtte jo holde det vi hadde sagt, ovenfor den naboen da, tenkte jeg.

    Så jeg ble sinna, og kasta videoen til Haldis på vannsenga, siden Christell maste.

    Da sa Christell noe sånt, som at hu ikke visste at jeg kunne bli så sinna, og gikk ned igjen til Haldis.

    Men så, når jeg skulle kopiere filmen.

    Så virka ikke videoen til Haldis.

    Enten fordi jeg kom til å legge kneet mitt oppå den.

    Eller fordi den ble ødelagt da jeg heiv den på vannsenga.

    Noe sånt.

    Så da fikk jeg litt sjokk da, for jeg tenkte at jeg kom til å få kjeft, for det her.

    Så jeg la en plan.

    Som jeg fortalte om, til Espen Melheim.

    Jeg pleide noen ganger å gå av bussen, på Bergeråsen, på den her tida.

    Og så gå bort til bestemor Ågot seinere.

    Men den her dagen, så gikk jeg av bussen, på Sand.

    Og jeg fikk med Espen Melheim, på å si ‘hadet’ og sånn.

    Sånn at Christell og Pia skulle skjønne det, at jeg gikk av på Sand.

    For jeg lot vinduet til soverommet mitt, stå åpent.

    Og da jeg kom hjem fra Ågot, så var ikke videoen til Haldis, på soverommet ‘mitt’ da.

    Så da regna jeg med at Christell hadde henta den.

    Så da faren min kjefta, så sa jeg det, at Christell måtte ha mista videoen, da hu klatra inn vinduet, for å hente videoen.

    Noe sånt.

    Og dagen før, (en søndag vel), så kom Christell, Pia og Annika Horten, opp til Leirfaret 4B, for å prøve å hente videoen til Haldis.

    Men da, så låste jeg alle dører og vinduer, i leiligheten til faren min.

    Så de kom ikke inn.

    Men de lagde et jævla spetakkel.

    De banka noe veldig, på alle dørene og vinduene da.

    Mens jeg lå på badet da, og holdt meg for øra.

    Men hvorfor dem hadde med Annika Horten, på den her bankinga, på dører og vinduer, det veit jeg ikke.

    For hu hadde vel ikke noe med videoen til Haldis å gjøre, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Erik fra Svelvik, han hadde også dritt langt oppover skinka, husker jeg, i dusjen etter gymmen en gang, det skoleåret.

    (Har jeg skrevet notat om her).

    Så han klarte vel ikke å tørke seg i ræva da, virka det som.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, på slutten av dette skoleåret, så skaffa Kristin Sola meg et skjema, for å søke på skole i Drammen.

    For det var en samarbeidsordning, som fantes, mellom Buskerud og Vestfold.

    Hvor de ti beste elevene, i Norde Vestfold, kunne få gå på en skole i Drammen.

    Siden Drammen var den nærmeste byen, og de hadde mange fler linjer der.

    For jeg hadde hatt data som hobby, siden jeg var 11-12 år da.

    Og jeg hadde lyst til å gå på datalinja.

    Og datalinje, det hadde de ikke på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor Kristin Sola ga med det skjemaet, det veit jeg ikke.

    Hu hadde kanskje lurt på å begynne i Drammen selv.

    Hva vet jeg.

    Også hadde hu kanskje et sånt skjema liggende hjemme.

    Det er mulig.

    Det spurte jeg ikke om, for å være ærlig.

    Men jeg søkte både om om plass på Sande Videregående og Gjerdes Videregående da.

    Og kom inn begge steder da.

    Og disse lappene, om at man hadde kommet inn.

    De havnet alltid i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.

    Så jeg måtte hver sommer sjekke tre postkasser, etter de lappene.

    (Som man måtte sende bekreftelse på vel).

    Og det var postkassa mi, postkassa til Haldis og borte hos Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På begynnelsen av dette skoleåret, så hadde ei jente, kommet inn i Drammen, og hu sa ikke fra, så hu ble også ropt opp, i timen, i klassen vår da.

    Og da banna nesten, noen av jentene i klassen da.

    (Linda Moen muligens vel, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så siden jeg var klassens klov nesten, (i tillegg til å være klasens duks, mer eller mindre, da).

    Så gjorde jeg det samme.

    Så Kristin Sola, hu fortalte meg det, på en russekro, i Vikersund eller Hokksund, eller noe, året etter.

    At jeg hadde blitt ropt opp vel, tredje året, på Markedsføringslinja, i Sande.

    Men så fikk dem høre det, at jeg istedet hadde begynt på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Og da fikk dem tilbake Trond Gurrik igjen, (fra Holmestrand), i klassen, (som hadde ganske dårlige karakterer da antagelig).

    Og så fikk Trond Gurrik min plass da, siden jeg hadde kommet inn i Drammen, også.

    Så sånn var det.

    Så det var vel siste gang, som jeg prata med Kristin Sola, tror jeg.

    Som hadde fått kyssesyken da forresten, i russetida.

    Men hvem hu hadde kyssa så fælt med, det veit jeg ikke.

    Siden jeg hadde begynt på skole i Drammen, det tredjeåret, så var det ikke sånn at jeg fikk høre noe om det liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et av årene, som jeg gikk på Sande Videregående, så fikk vi en hjemmeoppgave, i norsk, som jeg syntes at hørtes rimelig kjedelig ut.

    Og det var å analysere en reklametekst.

    Jeg syntes det var rimelig kjedelig.

    Men jeg preika litt med Espen Melheim, som gikk på Almenn, og han hadde nettopp levert en lignende oppgave, sa han.

    Og jeg fikk låne hans oppgave, for å se etter da.

    Og da fant jeg en annen reklame, i et Vi Menn-blad, som faren min abonnerte på vel.

    Og det var en reklame for en motorolje da.

    Og da bare bytta jeg ut, navnet på det produktet, som Espen Melheim hadde skrevet om, med den motorolja da.

    Og det funka.

    Det ble ganske bra.

    Så jeg fikk vel en ‘4’-er på den oppgaven vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et av disse to årene, så skulle jentene i klassen, ha aerobic, mens gutta spilte fotball da.

    Og da ville de låne kassetten, som jeg hørte på, i walkman-en min, husker jeg.

    Og det var Bon Jovi – Living on a Prayer, og sånn, husker jeg.

    Som jeg hadde tatt opp fra radio da.

    Men på baksida, så hadde jeg tatt opp en kassett, som jeg fikk låne av Kjetil Holshagen da.

    Og det var noe med Kraftwerk.

    Og da fikk jeg klage, fra de jentene i klassen, som drev med aerobic da.

    De klarte ikke å utføre aerobic, til Kraftwerk da.

    Men da fant en av de på den ideen, at de kunne bare spole kassetten tilbake igjen, og høre på den første sida igjen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da hadde jeg på meg en blå og grønn-stripet t-skjorte vel, som jeg hadde kjøpt selv husker jeg, på Hennes og Maurtz, hvor hu venninna til Haldis jobba vel, som var med på Pers Hotell, den gangen, noen år før da.

    Men den hadde jeg kjøpt i barneavdelingen, tror jeg, for jeg var ikke så flink til å kjøpe klær.

    Så det var bomkjøp vel.

    Så den t-skjorta, den brukte jeg vel bare en gang, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fikk jeg sitte på med hu dama fra parfymeriet i Sande, inn til Drammen, etter skolen.

    Ove Reiersrud satt også på, husker jeg.

    Han bodde jo i Drammen så.

    (Han var også på den samarbeidsordningen, mellom Buskerud og Vestfold da.

    Men han søkte seg ikke til Sande Videregående, på grunn av linjevalget.

    Men fordi han hadde for dårlige karakterer, til å komme inn i Drammen kanskje.

    Jeg tror at det vanligvis var enklere å komme inn på Sande Videregående, enn i Tønsberg, Drammen og Holmestrand.

    Siden vi fikk sånne litt ‘dårlige’ elever, til Sande, fra de byene, husker jeg.

    Hvem vet.

    Noe sånt).

    Hu fra parfymeriet, hu forklarte Ove Reiersrud og meg, mer om hva som hadde skjedd, da hu hadde vært i bilulykke.

    Hu hadde kjørt i sitt kjørefelt, og så hadde en annen bil hoppet over en bakketopp, i full fart, og landet oppå bilen, som hu satt i.

    Det var visst en kjent kriminell, eller noe, som kjørte.

    Så sånn var det.

    Så hu hadde måttet være en god del på sykehus da, osv., etter den ulykken da.

    Som hu ikke hadde noe skyld i selv, skjønte jeg.

    Så det var vel derfor, at hu, (som var midt i 20-årene vel), gikk i samme klasse, som oss 17-åringene da.

    Hu var ei veldig pen og velsminka dame da, må man vel si.

    Hu likte ikke Sosialøkonomi-læreren, og fikk med meg, på å gjemme jukselapper, under sos-øk-prøvene da.

    Så jeg fikk bra på de, husker jeg.

    Hu sa også det om meg, en gang, til ei annen dame i klassen vel, at ‘han kan bli alt han vil’, siden jeg var så flink da, skjønte jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi var litt umodne enda, på den her tida.

    Så vi pleide noen ganger å kaste svamp, i friminuttene, osv.

    Men hu fra parfymeriet i Sande, hu var jo i 20-årene da, så hu satt mest ved pulten sin.

    Men jeg traff henne nesten en gang.

    Og da ble jeg litt redd, siden hu jo ikke var en tenåring, men hu var mer voksen, enn oss andre da.

    Så da sa jeg vel ‘oj, sorry, sorry’, eller noe.

    Og da sa hu at ‘jeg er ikke noe porselensdukke jeg altså’.

    Så hu var så ikke snobbete heller, må jeg vel si.

    Selv om hu alltid så fin ut da, nesten som en fotomodell, eller frøken Norge-deltager vel, må man vel si.

    Så det er lett å skjønne det, at Case eventuelt ble sjarmert av henne.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sa hu fra parfymeriet i Sande, i timen, at hu ikke likte de buksene, som folk gikk med på 80-tallet.

    ‘Vi kalte de buksene for pølsebukser’, sa hu fra parfymeriet da.

    Det var visst slengbukser, som hadde vært på moten, da hu vokste opp, skjønte jeg.

    (Fra det jeg hørte at prata om, med de andre jentene i klassen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var mellom Sande og Drammen, ved Rølleshaugen vel, at hu fra parfymeriet hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte også, i bilen da, om at jeg hadde hørt noen rare skrik, fra naboen, (som hadde soverom vegg-i-vegg, med meg, i Leirfaret 4B).

    ‘Nei, nei’, hadde hu eldre dama skreket.

    Noe sånt.

    Jeg lurte på om hu holdt på å dø, eller noe.

    Men seinere har jeg lurt på om han gubben hennes ville ha sex, eller noe, av henne.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Jeg tror ikke at de naboene lagde så mye lyd.

    Så jeg fikk vel litt sjokk da jeg hørte de da.

    En gang, så hørte jeg hvor høyt stereoanlegget mitt hørtes ut, inne hos dem.

    For dem banka i veggen.

    Også gikk jeg bort til dem, og spurte om hvorfor dem banka.

    Så sa dem at jeg ‘spilte høyt’.

    Men så ble jeg sur, for jeg spilte ikke så høyt.

    Også sa jeg at ‘dette er høyt’.

    Også satt jeg opp lyden.

    Men jeg må innrømme at jeg hørte stereoanlegget veldig høyt, inne hos dem.

    Så jeg prøvde å spille litt lavere, etter dette vel.

    En gang, da Christian Grønli var på besøk, den sommeren 82, var det vel, fra faren sin i Spania.

    Så spilte jeg en Beatles-plate, på stereoanlegget til faren min, mens Christian og jeg spilte fotball i hagen da.

    Og da stakk faren til Lisbeth Mikalsen hue ut av vinduet, husker jeg.

    Og digga musikken jeg spilte.

    I en halvtime kanskje, eller noe, da.

    Så Christian og jeg ble litt sure, og satt på noe annen musikk vel.

    For han oppførte seg litt rart, syntes vi.

    Faren min sa en gang forresten, (utenfor sammenhengen vel), at han faren til Lisbeth og Rikhardt Mikalsen, var ‘tyskerunge’.

    Uten at jeg vet hvorfor faren min sa det, eller om hvordan han visste det.

    De bodde i noen sosialboliger, heter det vel, like ved meg da.

    Og en gang, så krangla foreldrene til Lisbeth og Mikael da.

    Det var en søndag, så jeg gikk ut og klipte plenen etterpå.

    For da våkna jeg litt opp da, husker jeg.

    For det var ikke så ofte, at folk krangla, i Leirfaret/Hellinga der da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjøpte en sånn Flymo-gressklipper, som jeg brukte i hagen der, for å klippe gresset, fra jeg var 10-11 år vel.

    Med strømledning da, så jeg måtte være forsiktig, når jeg klipte gresset der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg beisa også huset der, en sommer, med noe brun beis da, som faren min kjøpte.

    Og en gang, (den første sommeren, som jeg bodde der vel), så måtte jeg også plante blomster, (som faren min hadde kjøpt), i blomsterbedene, rundt vår del av huset der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fant hadde jeg et sånt ‘raid’, nede hos Haldis.

    Og da fant jeg et par sovepiller, i veska til Haldis, var det vel.

    (Jeg kjeda meg vel, siden jeg rota i tingene til Haldis, og så videre).

    Og jeg rappa med meg en av de pillene da.

    Som jeg regna med var sovepiller, ihvertfall.

    (For jeg hadde ofte problemer med å få sove om natta, på denne tiden).

    Og da sov jeg så bra, den natta, og våkna ikke før faren min var oppe hos meg, i 11-12-tida vel.

    Så da kom jeg for seint til skolen.

    Og var utsovet da, og fortalte at jeg hadde funnet en sånn bra sovepille da, i veska til Haldis.

    De pillene måtte jeg ikke ta fler av, sa faren min.

    Jeg sa at det var greit.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten to jenter i klassen, som jeg glemte bort, når jeg skreiv om hvem som gikk i den klassen, i det forrige kapitellet vel.

    Og det var Heidi Uglum, fra Svelvik, som Snorre, (var det vel), sa at hadde ‘hengepupper’, allerede på denne tiden, som 17-åring da.

    Så sånn var det.

    Ved siden av henne, så satt vel hu Anette, fra Selvik.

    Hu var ei lav jente, med krøllete, mørkt hår vel.

    Hu sa det en gang, til hu fra parfymeriet, husker jeg.

    At ‘jeg skulle ønske at jeg hadde sånt hår som deg, for mitt er så flisete’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte forresten henne, en av de første skoledagene, året etter.

    Mens vi begge var på vei over bybrua, i Drammen.

    (Hu Anette hadde vel kjøpt noen skolebøker i Drammen da.

    Det var vel derfor hu var der, vil jeg tippe på).

    ‘Ville du ikke gå i klasse med oss lenger da’, sa hu Anette.

    ‘Nei’, sa jeg bare.

    For det var jo ikke sånn da.

    Det var jo fordi at jeg ville gå på Datalinja.

    Og det hadde dem ikke i Sande.

    Men jeg gadd ikke å forklare en lang regle liksom.

    Så jeg sa bare ‘nei’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På 16. mai, så var det jo tradisjon, at ungdommene festa, utafor Samfunnshuset, i Svelvik.

    Og jeg var der også dette året.

    Men jeg ble vel ikke så full denne gangen, som jeg pleide å bli.

    Hvem vet.

    Halvor, fra Øvre, (som hadde kjøpt vin av meg, på en tidligere 16. mai, etter at Espen Melheim, var det vel, spredde at jeg hadde vin).

    Han sa til meg, at noen rødruss, de hadde tatt med noen orangeruss-jenter, (altså jenter som var ferdige med niende klasse).

    Og så hadde de tatt med disse, langt opp en gårdsvei.

    (Opp mot Hellum gård, eller noe, vel).

    Også hadde de tatt av disse jentene alle klærna.

    Også hadde de måttet gå nakne tilbake til Svelvik da.

    Mens de grein, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Så jeg visste ikke om jeg skulle tro på det her.

    Men jeg gikk ned til den rødruss-bilen da, som stod på parkeringsplassen da, ved Svelvik Ungdomsskole, for å se, om det var sant.

    Plutselig kom fire rødruss, fra Berger vel, (eller ihvertfall så var de fra Sande Videregående).

    Også bar de på Christell(!).

    Og jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre, mot fire rødruss.

    De hadde vel enda fler russ der og, som gikk rundt dem.

    Men de fire rødrussene, de holdt Christell, i hver arm og hvert bein da.

    Mens Christell sprelte noe skikkelig da.

    Hu slåss imot, for hu ville ikke inn i russebilen da.

    Hu vrei og vridde på seg, husker jeg, mens de fire rødrussene holdt henne da.

    Og Christell hadde jo på seg en sånn trang ‘pølsebukse’ da, må man vel kalle det.

    Så det var jo nesten litt som noe pornoshow, det der.

    En gutt på Øvre, som het Tony vel, hadde visst sagt til Christell en gang, at hu hadde den fineste rumpa, på Bergeråsen, eller noe.

    Og den, (og mer), fikk jeg jo god utsikt til.

    Mens Christell sprella mellom de her fire rødrussene da.

    Men jeg skjønte ikke helt hva jeg kunne gjøre, for å hjelpe henne heller.

    Jeg bare stod der, og avventet da, for å se, om de ville kjøre avgårde med henne.

    Så hadde jeg vel slått alarm da, tenker jeg.

    Jeg måtte kanskje gått til Lensmannen, eller noe.

    Jeg ville vel spurt de folka jeg kjente der, fra Berger osv., om hva jeg skulle gjøre da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu lyshåra, i klassen, fra Svelvik, som jobba i videobutikken, på Svelvik-senteret.

    Hu het vel også Anette, tror jeg.

    Snorre Skaug, han fortalte også en historie en gang, om hu håndballkeeperen, var det kanskje.

    Hu pleide visst å gå på kafeteriaen, i andre etasje, på Svelvik-senteret.

    Også pleide hu visst å bestille en stor cheeseburger med masse pommes frites.

    Også ‘en cola light’, sa Snorre.

    Så han gjorde narr av henne da.

    Siden hu kjøpte light-brus, og masse usunn mat da, sa han.

    For han mente at det ikke var noe vits, i å kjøpe light-brus,, når man spiste masse burgere og pommes frites da.

    Men men.

    Jeg sa ingenting, for jeg syntes vel bare at det var morsomt.

    Men men.

    Inger Espelien, het vel hu dama, som Snorre gjorde narr av, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Snorre Skaug ble også kalt ‘Snurre’ vel, av noen damer i klassen, fra Svelvik, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok jo kjøretimer, dette halvåret.

    Og mange i klassen, de fikk øvelseskjøre mye, med foreldra, osv.

    Og jeg fikk også øvelseskjøre litt.

    Mest med onkel Håkon, men også en gang, med faren min, fra Drammen.

    Det var problematisk, å øvelseskjøre, med onkel Håkon.

    For hans bil, (en gammel Peugeot), den hadde gir, på styret.

    Så jeg begynte jo å surre litt nesten, når jeg tok kjøretimer i Drammen, med en bil, (det var vel Audi de hadde der, mener jeg å huske, hvis det ikke var BMW), som hadde vanlig gir da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det var ennå værre, når jeg skulle øvelseskjøre, med faren min, en gang.

    Vanligvis fikk jeg ikke lov til det.

    Men en gang, så fikk jeg lov å kjøre, når faren min skulle hjem fra Vannsengbutikken, i Drammen.

    Men jeg hadde lært det feil, på kjøreskolen, sa faren min.

    Jeg måtte ikke gi gass, på vei ut av svingen.

    Men på vei _inn_ i svingen, sa faren min.

    Hvis ikke så tok det for lang tid, sa faren min, å kjøre fra Drammen til Berger, på Svelvikveien, hvor det var så mange svinger.

    Så jeg gjorde som faren min sa da.

    Og det gikk greit.

    Men da vi kom like etter Samfunnshuset, i Svelvik der.

    Så var det en sving, ved en matbutikk, i et trehus der.

    Hvor jeg hadde lite kontroll da, syntes jeg.

    Og vi kræsja nesten, i en bil, som kom i motgående kjørefelt.

    Men den bilen stoppa heldigvis, mens jeg dreiv og ga gass da, på vei inn i en sving der da.

    Hvor det var small kjørebane, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hvis ikke så var det kanskje sånn at jeg mista litt kontroll på bilen, (en Toyota HiAce, eller om det var den andre røde varebilen, som faren min og Haldis hadde).

    (Faren min uttalte ‘HiAce’, som ‘haj æk’, forresten.

    Det samme med ‘Long Vehicle’, (som han hadde sett at det stod på et skilt, på en trailer, da han var i USA).

    Det uttalte han ‘long vihajkel’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men faren min var ganske ofte pussa og/eller underfundig, når han snakka.

    Så jeg fikk aldri forklart han om det, at han sa ‘HiAce’ og ‘Vehicle’ feil.

    For da var det gjerne i forbindelse med noe han sa utenfor sammenhengen da.

    Sånn at man bare ble stående og tenke liksom, uten å si noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så det var nesten at jeg kræsja da, i Svelvik Sentrum, husker jeg, når jeg kjørte sånn som faren min sa.

    Så det var den siste gangen, at jeg kjørte sånn, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var vel også det skoleåret her, mener jeg, at Pia og Christell kom opp til meg, og klagde.

    For Pia hadde hatt abort, og noe var galt der nede da.

    Jeg ville kjefte på faren min, men Christell sa ‘hvorfor drikker Jeppe Erik’.

    Men på julaften, så skulle jeg være der nede.

    Jula 1987 da.

    Og da, så likte ikke faren min det, at Christell, Pia og jeg, liksom var sure på han da.

    (Noe han kunne se på oss da.

    Noe sånt).

    Så da begynte han å true oss, (Christell, Pia og meg), husker jeg.

    (Vi var jo bare 15-17 år, så vi var ikke så vant til sånt).

    Men faren vår sa da, at ‘jeg vet ting om alle dere jeg’.

    Så det var en trussel, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    ‘Mmm, pinnekjøtt’, pleide Christell å si, når jeg var nede hos Haldis, på julaften.

    Haldis pleide å lage pinnekjøtt, med kålrabistappe.

    Men hu pleide også å ha litt gulrot, blanda inn, i kålrabistappa, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo stadige raid, inne i huset til Haldis.

    For jeg var i mange år sur, fordi jeg måtte bo alene da.

    Og det var krangler og sånn da, omtrent hvert år vel.

    En gang, så rappa jeg Christell sin fine, hvite blondetruse, husker jeg, når jeg hadde et raid, på rommet hennes da.

    For den så sexy ut, syntes jeg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så skulle jeg ligge over hos Haldis, noen år tidligere.

    Og da skulle jeg sove i senga til Christell, av en eller annen grunn.

    (Uten at jeg vet hvor hu lå da).

    Men jeg var liksom langt nede da, i disse årene.

    Så det var ikke alltid at jeg orka å spørre om alt mulig da, om hvorfor dem gjorde det sånn og sånn da.

    Haldis kokte en brukt tannbørste, i en gryte, på kjøkkenet, til meg, husker jeg.

    For jeg hadde ikke noe tannbørste der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den neste jula, den tilbragte vi hos Haldis sin venninne Solveig, på Holmen, (like ved Holmenkollen), i Oslo.

    (Av en eller annen grunn).

    Det skal jeg skrive mer om seinere.

    I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hva som skjedde, da min tremenning, Øystein Andersen og meg, dro på språkreise, til Brighton, med EF Språkreiser, sommeren 1988.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 34: Sande Videregående

    Da vi skulle begynne på videregående, så hadde jeg ganske nettopp kommet hjem fra Weymouth, og jeg var fortsatt ganske i ‘språkskole’-humør, husker jeg.

    Jeg hadde vel ikke snakket med så mange, etter at jeg kom hjem fra England.

    Og når noen lærere spurte meg hva jeg het, så svarte jeg ‘Eric’, med engelsk uttale, (siden de siste jeg hadde prata noe særlig med, vel må ha vært vertsfamilien i Weymouth da, siden jeg bodde alene, i Norge. Men men), noe som Steinar Nielsen og en som het Eier, til etternavn, begynte å bruke som tullenavn på meg vel.

    Disse gutta var to sossegutter, må man vel si, og de var fra Tønsberg.

    Så de hadde nok ikke så gode karakterer, siden de måtte gå på Sande videregående.

    Sande videregående er for Tønsbergfolk et sted oppe i skogen, fikk vi senere høre, av ei kioskdame fra Svelvik, som gikk i klassen min, og som dro ned til Tønsberg, for å prøve å få det til sånn, at Sande Videregående fikk et tredjeår på Handel og Kontor-linja.

    (Noe hun klarte å få til.

    De begynte med Markedsføring og Regnskap etterhvert, (var det vel).

    Men jeg ville gå på Datalinja, så jeg gikk tredjeåret i Drammen.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg tulla litt på bussen, med Espen Melheim og noen tidligere klassekamerater vel.

    Og noen av de som tok samme bussen, og som skulle på barneskolen i Sande, (eller noe vel).

    De snakka om at de hadde fått en ny gutt i klassen.

    Så jeg håper ikke at det var meg de snakka om.

    (Siden jeg så ganske ung ut vel, for alderen.

    Men men).

    Bussen kjørte også innom Skafjellåsen, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Så bussen kjørte noen kronglete veier da, som den vanligvis ikke pleide å kjøre, når jeg hadde tatt buss til Holmestrand, for å besøke mora mi i Larvik, osv., noen år tidligere.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sande Videregående, lå cirka en kilometer, (må det vel ha vært), inn i skogen, fra riksveien som går mellom Berger og Sande.

    (For de som er kjent i Nordre Vestfold).

    Man kan se avkjøringa fra E-18.

    Det ligger en bensinstasjon og en veikro, langs E-18, ved Sande.

    Og ved bensinstasjonen der, så er det også en avkjøring, for Svelvikveien da.

    Og hvis man kjører noen hundre meter, langs en slette, fra bensinstasjonen der, på Svelvikveien da.

    Så kommer man fram til avkjøringa, som går inn til Sande Videregående da.

    (Noe som kanskje ikke er så kjent i Tønsberg.

    Men men).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På den første dagen, så holdt rektor, (var det vel), tale, i kantina.

    En smilende fyr, fra Svelvik, hadde satt seg ved siden av meg.

    Mens han gliste ganske ofte da.

    Det var Trond Johansen, fra Svelvik da.

    Han skulle gå i samme klasse som meg, på Grunnkurs, Handel og Kontor, fant jeg seinere ut, den samme dagen.

    I klassen vår, så gikk det folk fra Sande, Svelvik og Berger da.

    (Foruten de to ovenfornevnte sosseguttene fra Tønsberg da, Steinar Nielsen og Pål Eier).

    To Sande-jenter, begynte å henge såvidt med Trond Johansen og meg.

    Det var Rose Marie Baltersen og Mette Holtet.

    Jeg hadde jo vært upopulær, på Svelvik Ungdomsskole, i niende klasse.

    Så jeg syntes det var artig, å få noen kjente, på Sande Videregående.

    Så jeg klagde ikke akkurat på det.

    Selv om Mette Holtet vel gikk med AUF-klistremerke, på ranselen sin.

    Og jeg hadde, (ihvertfall på ungdomsskolen), hatt klistremerker fra Libertas, på ranselen min.

    (Klistremerker som jeg hadde fått i posten, ved å sende inn en kupong, som jeg så i Aftenposten vel, borte hos Ågot da).

    Og på de klistremerkene fra Libertas, så stod det ‘Nei til et sosialistisk Norge’ og ‘Stopp formynderne nå’.

    Noe sånt.

    Men de klistremerkene hadde jeg vel hatt på ranselen, siden før valget i 1985.

    Altså fra jeg var 14-15 år.

    Og de hadde kanskje begynt å falle av ranselen igjen, høsten 1986.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Rose Marie Baltersen, (som var en skjønnhet med lange bein, må man vel si), hu flørta med meg, når vi spilte fotball, på grusbanen, ved Sande Videregående, i gymmen en gang, husker jeg.

    Hu prøvde ikke å ta ballen, men bare stelte seg foran meg, sånn at hu datt i bakken da, når vi spilte.

    Jeg mener at hu må ha gjort det med vilje.

    Og at hu gikk etter kroppskontakt med meg og ikke etter ballen.

    Så at dette var noe slags flørting, fra henne, vil jeg si.

    Men jeg hadde ikke fått hår på tissen enda, det første året på videregående.

    Noe jeg var rimelig flau over.

    Så jeg dusja faktisk ikke, etter gymmen, det første året, på videregående.

    For jeg var så flau over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen enda.

    (Noe vel alle de andre guttene i klassen hadde fått, vil jeg tippe på).

    Og det hørte jeg også at noen av jentene i klassen osv., prata om bak ryggen min, at jeg ikke dusja etter gymmen.

    (Jeg og en til vel).

    Men jeg tok ikke den baksnakkinga så nøye.

    For så flau var jeg over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen ennå.

    Så jeg syntes det var bedre å få litt baksnakking mot meg, fordi at jeg ikke dusja.

    Så sånn var det.

    Jeg sa vel det, at jeg dusjer når jeg kommer hjem, eller noe, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Søren Larsen, gikk også i den klassen.

    Han var en sørlending, som faren til, hadde blitt direktør, på papirfabrikken, i Selvik.

    En annen som gikk i den klassen, det var Jan-Tore vel, fra Svelvik.

    Han hadde spilt fotball, for Svelvik, tror jeg.

    Jeg husker ihvertfall en kamp, fra da jeg gikk på ungdomsskolen.

    vi møtte Svelvik på bortebane.

    Jeg sparka etter ballen, og da lot Snorre Skaug, (som også gikk i den Handel og Kontor-klassen), som om at jeg hadde sparka han i trynet.

    Han liksom bøyde hue, for å nikke ballen da.

    Når han så at jeg sparka ballen.

    Så Skaug dreiv med skuespill, mener jeg.

    For mora mi sendte meg jo på turn, da jeg bodde i Larvik, et par ganger.

    Men jeg var for støl, til å drive med turn, må man vel si.

    Så at jeg skulle ha klart å sparke Snorre Skaug i hue, det er lite sannsynlig, mener jeg.

    Så det må ha vært skuespill fra Skaug, mener jeg, at han gjorde seg lavere enn det han var.

    Også tok han seg til ansiktet da.

    Og dommeren dømte gult kort til meg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og det var det eneste gule kortet jeg fikk forresten, mens jeg spilte fotball.

    Og jeg spilte mellom 50 og 100 kamper, for Berger, (som jeg har skrevet om tidligere).

    Så det var ikke sånn at jeg var kjent for å spille ufint, for å si det sånn.

    Men men.

    Og da, så hadde Jan-Tore blått øye, på ungdomsskolen, mandagen etter vel.

    Og noen i klassen sa at det var han jeg sparka.

    Men foten min var ikke borti han Svelvik-spilleren, husker jeg.

    Så det må ha vært noe tøys, fra Svelvik-folka, mener jeg.

    Så sånn var nok det.

    Enten det, eller så hadde Jan-Tore blitt banka opp av faren sin, eller noe.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Han Jan-Tore han var litt sånn som jeg var på ungdomsskolen ihvertfall.

    At han kunne ha uklippet hår, osv.

    Mora jobba med å vaske gulv, for noen matbutikker, ut mot Krokstadelva vel.

    Og dem stjal kassetter, på jobben, husker jeg.

    Så jeg husker at jeg året etter, bestilte og seinere kjøpte Michael Jackson – ‘Bad’, av Jan-Tore, for 30-40 kroner, eller noe.

    Så sånn var det.

    (For faren min var fan av Michael Jackson da.

    Og jeg hadde flere kassetter med musikkvideoer, og syntes noen år før, at den ‘Billie Jean’, var en kul musikkvideo da).

    Og det er mulig jeg kjøpte fler kassetter av Jan-Tore og.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så jeg var også litt i en gjeng, med Jan-Tore og Søren Larsen.

    Vi spilte alle tre bordtennis.

    Og da vi fikk høre det, at Søren Larsen og dem hadde bordtennisbord, i direktørboligen, som dem bodde i, i Selvik.

    Så fikk vi lyst til å dra dit, for å spille da.

    Så vi satt på med Søren Larsen, (som var et par år eldre enn oss andre, og hadde lappen og bil allerede), til Selvik, etter skolen, en dag da.

    Vi spilte bordtennis, hos Larsen.

    Jeg møtte vel ikke foreldra, tror jeg.

    Men jeg husker at de hadde en vinkjeller der, blant annet.

    Så det huset deres var nesten herskapelig, må man vel si.

    Det er en stor, hvit trevilla, som ligger på andre siden av riksveien, av papirfabrikken, i Selvik da.

    (Selvik ligger mellom Sande og Berger, men nærmest Sande).

    Vi dro også inn og besøkte Jan-Tore og dem, i Svelvik.

    (Søren Larsen kjørte da).

    De hadde en gal bikkje, som hoppa opp, mot strupen min, og klappet igjen tennene, like under strupen min, husker jeg.

    Så den var helt gal, den bikkja der, vil jeg si.

    Mora til Jan-Tore spurte meg om ‘så du det’, eller noe.

    Og det gjorde jeg da.

    Mora til Jan-Tore spurte også om det var Søren Larsen som var så flink på skolen.

    Men det var meg, sa Jan-Tore da.

    (For jeg var vel best i klassen omtrent.

    Noe sånt).

    Søren Larsen hadde en tilbakegredd hår.

    Han sa til meg, at jeg ikke hadde noen frisyre.

    Og han fortalte meg det, at det fantes steder, hvor man kunne få tips, om hvilken frisyre som passet for en, osv.

    Men jeg svarte ingenting.

    Jeg syntes det var litt flaut, å prate om frisyrer, osv.

    Men men.

    Men mange ganger seinere, så har jeg tenkt på det, at det var bra å fått et sånt tips, om hvilken frisyre, som passer for meg.

    For frisører, de er ikke så lette å få råd av alltid, synes jeg.

    De spørr jo alltid hvordan en vil ha håret klippet.

    Det er vel sjelden at de spørr om man vil ha tips for hvordan frisyre man burde ha.

    Selv om ei frisørdame, i Drammen, på Bragernes, ved Gågata der, en gang sa til meg, at det var så moderne å ha pigg-frisyre.

    Så da lot jeg meg overtale, til å ha sånn pigg-frisyre da.

    Og da hadde jeg det i en del år etterpå.

    Fram til 1991, eller noe vel.

    Noe sånt.

    (Dette var vel i 1988, eller noe vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En gang, i en regnskap-time.

    Så hadde jeg ikke gjort lekser.

    (For jeg var jo fra Berger, hvor man helst ikke skulle gjøre lekser vel.

    Men men).

    Men da venta jeg til frøken hadde sjekka, at Jan Tore hadde gjort leksene sine.

    Så gikk jeg bort til Jan-Tore, og spurte om jeg fikk låne regnskapsboka hans.

    (En ganske stor bok, med kolonner for debit og kredit da.

    Noe sånt).

    Jan-Tore ble litt sur, og ville ikke låne meg boka.

    Men jeg sa, (som mora mi pleide å si), at da ‘skylder jeg deg en tjeneste’.

    Og når hu lærerinna kom fram til meg.

    Så hadde jeg boka til Jan-Tore foran meg da.

    Og lærerinna snakka om kolonnene da.

    Som Jan-Tore hadde ført med blyant da.

    Og ikke med penn, som jeg pleide å gjøre vel.

    Jan-Tore hadde skrevet med gammeldags blyant da.

    Jeg pleide kanskje ikke å skrive med penn, men med sånn fyllblyant kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men det fantes også penner med blekk som kunne viskes bort, husker jeg.

    Så det er mulig at jeg brukte en sånn penn.

    Det husker jeg ikke helt nå.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, noen år seinere, så møtte jeg Jan-Tore og dem, på en russekro, i Hokksund, eller noe.

    Da ble Jan-Tore litt mobba, (av en annen Svelvik-kar vel), siden han hadde kjørt av veien, med russebilen, en gang de hadde vært på russekro, i Oslo, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Steinar Nielsen og Pål Eier de spraya en gang ut nesten en hel Lagerfeldt-deo, i garderoben, etter gymmen.

    Lagerfeldt var en veldig dyr deo, (prata noen andre folk i klassen om, etter det her vel), som kosta cirka 200 kroner, har jeg funnet ut seinere.

    Og da jeg var student, i Oslo, så kjøpte jeg Lagerfeldt-deo selv, noen ganger, husker jeg.

    Og da ble damene nesten rusa, husker jeg, hvis man danset gammeldags dans med dem, på dansegulvene, på diskotekene.

    (Hvis det ikke var gammel svette fra meg dem reagerte på da.

    Hvem vet).

    Så jeg pleide ofte å danse mange danser, på diskotekene i Oslo, mens jeg var student der, husker jeg.

    Det er mulig at det var takket være Lagerfeldt-deoen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Trond Johansen pleide å dra meg rundt, forskjellige steder, i friminuttene.

    vi var en del i treningsstudioet, i Sandehallen.

    Der solgte de energisjokolade, til ti kroner, husker jeg.

    Jeg hadde ofte penger, og selv om ti kroner, var mye, på den tiden, (når jeg tenker på det nå).

    Så hendte det at jeg kjøpte sånn sjokolade.

    For det var ikke ofte at jeg smurte matpakke, mens jeg gikk på Sande Videregående, siden jeg var så lei av sånne tørre brødskiver med svett ost, osv.

    Men men.

    Eivind, fra Svelvik, (som Cecilie Hyde seinere rota med vel).

    Han kom inn der, og skulle kjøpe en sånn sjokolade, eller noe da.

    Mens Trond Johansen og jeg var der.

    ‘Du trenger vel ikke blåse deg opp så mye for det vel’, svarte han fra treningstudioet.

    Så det var kanskje litt artig da.

    Jeg fikk tyn, fra en bodybuilder, som hang mye der, fordi jeg ikke trente.

    Jeg kom til å bli tynn og med mage, som 40-åring, mente han.

    (Noe sånt).

    ‘Nei’, sa jeg.

    Så jeg får prøve å slanke meg litt nå kanskje.

    Vi får se.

    Han samme bodybuilderen, ville også at jeg skulle holde hjelpe han, med å stå bak han, mens han løfta noen vekter, i benkpress, en gang.

    Men det gadd jeg ikke.

    Jeg turte ikke faktisk.

    Jeg var så pinglete, så jeg var redd for at jeg skulle gjøre noe gæernt og miste de vektene oppå han, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Båten til Haldis, den ble jo ødelagt, i en kraftig høststorm, som var høsten 1986 vel.

    Den stormen var så kraftig, at ved innkjøringa til Sande videregående, så lå det en stor seilbåt, langt oppe på land.

    Og båten til Haldis hadde blitt knust visstnok da, under den stormen.

    Og jeg fikk skylda, av faren min, siden jeg sist hadde brukt båten vel.

    Han mente at jeg ikke hadde knyti tauet til båten godt nok.

    Men jeg var jo bare en spinkel 16-åring, som ikke var så innmari sterk da.

    Jeg hadde knyti ordentlig knute ihvertfall.

    Det vil si ‘halvstikk’, som faren min lærte meg vel.

    Men den stormen var veldig kraftig.

    Og da jeg bodde i Liverpool, så søkte jeg i Aftenposten sitt Tekstarkiv.

    Og da, så så jeg det, at den stormen, den var etter at sommersesongen egentlig var ferdig.

    Så jeg kunne ha argumentert med det, at faren min skulle ha tatt opp båten, fant jeg ut.

    Men det tenkte jeg ikke på da.

    Og dette er jo 25 år siden nå, så jeg bare skriver om hva som skjedde da.

    Den siste gangen, som jeg kjørte, med båten til Haldis.

    Så var det allerede høst.

    Men jeg likte å kjøre båt på fjorden.

    For det var som noe som ga meg sjelefred da.

    Det er liksom en fin naturopplevelse, osv.

    Så sånn er det.

    Så jeg var kanskje litt nedfor en dag da.

    Og kjørte ut en tur med båten.

    Selv om det var litt seint på høsten.

    Og da jeg skulle tilbake, til Berger.

    Så var det begynt å blåse opp.

    Så Kai Andersen, adoptivfaren til Øystein Andersen, (som eide brygga som Haldis bryggeplass på vel).

    Og en gammel gubbe, (må jeg vel kalle han).

    De stod på brygga, når jeg kom inn med båten.

    Noe som gjorde meg litt distrahert.

    For det var såpass uvær, at jeg måtte ta av meg buksa, og vasse inn med båten.

    For bølgene gjorde at det var vanskelig, å kjøre båten helt fram til brygga.

    Så jeg måtte gå der i underbuksa, mens faren til Øystein Andersen og han gubben stod på brygga, og glante på meg da.

    For jeg klarte meg fint selv.

    Og ble litt irrritert, siden de mannfolka stod der da.

    (De stod liksom ved bryggeplassen til Haldis da.

    Så det var klart for meg, at det var på grunn av at jeg var ute med båten, at de var der.

    Og de skulle vel også hjelpe meg, med å bære iland noe greier kanskje.

    Noe sånt).

    Så da ble jeg kanskje litt paff da, av at de folka stod og stirra på meg, på brygga.

    Og var litt flau, siden jeg gikk der, i bare underbuksa, mens jeg vassa med båten.

    Så jeg var kanskje litt kald og irritert da, når jeg fortøyde båten.

    Og siden jeg var kald, (siden jeg hadde vassa i det ganske kalde vannet, for det var jo høst, og ikke sommer), så hadde jeg kanskje litt mindre krefter, i kroppen da.

    Sånn at den knuten, ikke ble så sterk.

    Og at det kan ha vært derfor, at båten til Haldis, ble ødelagt i den høststormen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Ihvertfall så så vel faren til Øystein, at jeg hadde peiling, på å kjøre båt.

    Siden jeg klarte å kjøre båten til Haldis, fram til riktig bryggeplass ihvertfall, selv om det var store bølger.

    Uten å krasje i de andre båtene eller kjøre på grunn, eller noe.

    Så sommeren etter, sommeren 1987, så fikk jeg lov, til å kjøre båten til Øystein og dem.

    Når Øystein var med da.

    Eller man kan kanskje si at jeg var sjafør for Øystein da.

    Noe sånt.

    For Øystein hadde ikke lært å kjøre båt da.

    Dette var nok sommeren 1987, altså sommeren etter at jeg var i Weymouth.

    Øystein og jeg, vi pleide å kjøre den båten.

    (Som hadde vindskjerm og en del større motor, enn båten til Haldis).

    Vi pleide å kjøre til en ganske ny marina, ved Holmsbu.

    Der pleide Øystein å kjøpe løvbiff, men jeg kjøpte vanligvis burger da.

    Kjetil Holshagen, han hadde da flytta til nettopp Sande.

    Med mora og stefaren sin da.

    De bodde i Lønnveien, på et byggefelt, må man vel kalle det, ikke langt fra Sande Videregående da.

    Så jeg savna litt det, at vi var en gjeng da.

    Så en gang, så fikk jeg med Øystein, på å dra å hente Kjetil Holshagen, i Sande.

    Jeg ba han gå ned til ved Selvik der.

    Og så kjørte vi med båten til Øystein og dem, til Sande da.

    Men det var lenger enn jeg hadde trodd.

    Så det tok jo en time eller to, å kjøre dit vel.

    Ved Bjerkøya, så visste jeg ikke hvordan jeg skulle kjøre.

    Men det viste seg å være en undergang, under brua, ut til Bjerkøya.

    Så vi kunne kjøre under der da.

    Så sånn var det.

    Og tilslutt så kom vi fram til Selvik da.

    Og da stod Kjetil Holshagen der.

    Men han var sur, siden han måtte vente så lenge da.

    Så det var ikke så lett, å ha dra med en fra Sande, ut med en båt, som lå ved en brygge, på Bergeråsen, fant vi ut.

    Men men.

    Vi kjørte vel også inn til Svelvik, med den båten, mener jeg.

    For å spille spill, på Svelvik-kroa.

    Og Geir Arne Jørgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis, (tror jeg det var).

    De maste også på Øystein, for de ville til Holmestrand.

    For det var båtfestival der.

    Så jeg måtte kjøre dem dit da, for Øystein da.

    Og da måtte Ditlev og dem vise meg retningen dit, for jeg var ikke vant til å kjøre til Holmestrand med båt, for å si det sånn.

    Men men, det gikk greit.

    Jeg husker at jeg trava litt rundt der, i Holmestrand, under båtfestivalen der da.

    Før Øystein og jeg dro tilbake til Sand da.

    (Hvordan Ditlev og dem kom seg tilbake.

    Det veit jeg ikke.

    Men avtalen var bare at vi skulle kjøre dem til Holmestrand, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Dette må vel også ha vært sommeren 1987, vil jeg tippe på.

    Men men).

    En gang, som Øystein og jeg, var på marinaen der.

    (Den nye ved Holmsbu).

    Så kjente jeg igjen en kar, fra treningsstudiet, i Sande.

    (En som jobbet der, eller hang der vel).

    Og han var helt gæern og ropte og skreik, når han gikk inn i butikken der, på den marinaen, i Holmsbu.

    Og det tok jeg også opp med dem, andre året vel, på Sande Videregående.

    At jeg hadde sett at dem oppførte seg som noen gæerninger i Holmsbu.

    Dem var kanskje dopa, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Trond Johansen dro også med meg ned, til Mekken-gutta, noen ganger.

    Noen av dem syntes at jeg var litt kul.

    (En med langt hår i nakken, fra Svelvik vel).

    For jeg hadde for vane, å drikke mye, på 16. mai.

    Folka i klassen min, sa til meg det, at det var stor fest i Svelvik, for ungdommer, natt til 17. mai.

    Så i åttende klasse, (var det vel).

    Så lagde jeg vin, i den ene boden, i Leirfaret 4B der.

    For faren min hadde flere vinsett, som hadde liggi ubrukt, i et par år da.

    Og han hadde også vinballong.

    Så jeg prøvde å sette vin da.

    Og den vinen, den ble så sterk.

    Så den fortsatte å gjære nede i magen, husker jeg at jeg sa.

    En som het Halvor, (i klassen under meg), ville kjøpe vin av meg, husker jeg.

    Og jeg viste den vinballongen, til Espen Melheim osv.

    Så det var Espen Melheim, som fortalte meg det, at han Halvor ville kjøpe vin da.

    Noe sånt.

    Og da sa Kenneth Sevland vel, til meg, der jeg gikk rundt med to gamle brusflasker, med vin på.

    At lensmannen kommer, så jeg måtte enten drikke opp vinen, eller hive den.

    (Så jeg kjente kanskje Kenneth Sevland i åttende klasse og.

    Gjennom et valgfag kanskje.

    Det er mulig.

    Hvis ikke det her var 16. mai i niende klasse da.

    Det er mulig).

    Så jeg drakk opp resten av vinen da.

    (Eller ihvertfall en flaske).

    Også ble jeg så full, at jeg måtte sette meg ned.

    Og Erland Borgen, i klassen min, og søstera mi Pia, fulgte med på meg, husker jeg.

    Og Pia dro meg med i en taxi, tilbake til Berger, husker jeg.

    Men men.

    Men et annet år, så ble jeg med, og festa, oppe ved Ebbestad, eller noe.

    Noen ungdommer, (flere med langt hår i nakken), brente bål og grilla og sånn der vel.

    Jeg var så vant med å robbe garasjen til Haldis.

    Så jeg robba en Svelvik-garasje, mens jeg var der.

    (Det var noen som fortalte meg det da, at det var en garasje der).

    Og det var en fryser, i den garasjen da.

    Så jeg husker det, at jeg gikk rundt med en svær frossenfisk der, osv., som jeg hadde funnet i den garasjen da.

    I fylla da.

    Så noen av mekkengutta, fra Svelvik, de kjente meg igjen, fra en fyllekule, på en 16. mai da.

    Så det syntes kanskje at jeg var litt morsom.

    Men på Sande Videregående, så var jeg liksom den flinkeste i klassen, osv.

    Så jeg hadde to image, som kanskje kræsja litt, akkurat der.

    En som den flinkeste i klassen kanskje og en som fest-gærning kanskje da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Trond Johansen maste også på meg om det, at jeg burde ha langt hår i nakken, husker jeg.

    Men det gadd jeg ikke.

    Det syntes jeg så litt harry ut vel.

    Noe sånt.

    Jeg så liksom på meg selv, som nesten en forretningsmann-type da, på Handel og Kontor.

    Og jeg gikk med faren min sine sommerskjorter mye, det første året, på Sande Videregående, husker jeg.

    (I mangel av andre klær egentlig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så var det junior-EM, i håndball, for herrer, i Sandehallen, mens vi gikk i første klasse der.

    Jeg var vant til å se mye sport på TV.

    (Og vi hadde jo svensk TV også, på Bergeråsen).

    Så jeg fikk med Trond Johansen, på å kule’n litt, (som vi vel sa).

    Og se litt på håndball.

    Men da fikk vi kjeft, av læreren, når vi kom for seint til timen.

    Det var vel en kamp som Sverige spilte, eller noe, tror jeg.

    Så de syntes kanskje at det var litt kjedelig, å ikke ha noen tilskuere.

    Hvem vet.

    Så Trond Johansen og jeg, vi skulka litt, og var litt håndball-tilskuere da.

    I begynnelsen av en håndballkamp da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    I begynnelsen av skoleåret, så hadde vi en engelskprøve som gikk på staving, husker jeg.

    I engelsk, så hadde vi en lærer, som het Steiro, husker jeg.

    Han var fra Vestlandet vel, og han gikk så godt som alltid vel, i en grønn og blå-mønstret strikkegenser.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han sa til meg at ‘du var faktisk best du’, eller noe sånt.

    På den prøven da.

    Men det skulle jo nesten bare mangle, tenkte jeg, siden jeg hadde vært så mye i England, (må jeg vel si, jeg hadde jo vært på to språkreiseturer allerede da).

    Så jeg ble litt fornærmet, siden Steiro sa ‘faktisk’.

    Det var som at han var nedlatende ovenfor meg, syntes jeg.

    Så etter det så likte jeg ikke Steiro noe særlig.

    Han gikk alltid i samme genser.

    Og en gang så fortalte han oss, at grunnen til at han kom for sent inn i timen, var at han hadde snakket med en tidligere elev.

    Da spurte jeg han om det var greit hvis vi elevene også brukte en lignende unnskyldning, hvis vi kom for sent.

    Men da svarte ikke Steiro.

    Men men.

    For jeg lurte på det da, om hva som var gyldig grunn til fravær osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I kontorlære, så hadde vi ei litt lubben dame, med mørkt krøllete hår, fra Sande vel.

    Hu sa det, etter en prøve, at ingen fikk ‘5’.

    Men så hadde jeg fått ‘5’.

    Og så sa ei jente i klassen, (muligens Marianne aka. Tåka, fra Svelvik).

    At ‘Han fikk jo 5’.

    (Om meg da).

    Og da svarte ikke hu lærerinna.

    Så det var som at hu lærerinna i Kontorlære var nedlatende mot meg og, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg pleide å gå litt rundt i klasserommet, i friminuttene.

    Så hu Gro-Marit, fra Svelvik, (som Petter og Christian og jeg, møtte på sykkel, i Svelvik en gang, da vi skulle kopiere Vitseposten, på Adax).

    (Faren til Trond Johansen jobba også på Adax, forresten).

    Hu begynte å kalle meg for ‘Nysgjerrig Nils’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Gro-Marit, hu sa også til meg, på skolebussen, en gang, (var det vel), at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, veit du’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg skjønte hvorfor hu nevnte det siste der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi hadde forskjellige klasserom, i en del forskjellige timer.

    Så en gang, så gikk jeg rundt, utenfor et klasserom, i Sandehallen, som vi brukte i noen Regnskap og Matte-timer vel.

    Noe sånt.

    Og da sa Rose Marie Baltersen, til noen andre jenter i klassen.

    Mens jeg hørte det.

    At ei venninne av henne, hu var sånn, at hu hadde sagt det, at ‘typen min og jeg, vi knuller ikke, vi elsker vi’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte liksom markere at jeg var fra Berger, hvor vi ikke syntes at skole var så artig da.

    Så da jeg fikk høre om et triks, som gikk på å sette kateteret helt på kanten, av et lite platå, som fantes, i et av de fire klasserommene vi brukte vel.

    I regnskap, (før vi fikk vikar vel. Eller hvordan det var).

    Så satt jeg stadig kateteret på kanten, av det platået da, før timen begynte.

    Og hver gang som hu regnskapslærerinna, i begynnelsen av 20-årene vel, (med kort, rød sveis vel. Eller noe).

    Hver gang som hu hadde time, i noen uker, så falt kateteret ned da.

    Midt i timen vanligvis.

    Men etter noen uker, så sa Linda Moen, (som også gikk i den klassen), det, at om jeg kunne slutte å gjøre det, for det bråkte så fælt, sa Linda Moen, når kateteret falt ned.

    Så da slutta jeg å gjøre det.

    Noe som var ganske barnslig og vel.

    Men det var litt kjedelig, på den skolen.

    Den var nesten midt i ingensteder.

    Og det var ikke engang en kiosk der.

    Kun en brusautomat og en varmdrikk-automat i kantina.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu lærerinna ble klasseforstanderen vår, i andre klasse, forresten.

    På økonomilinja.

    Men jeg husker ikke hva hu heter nå.

    Og jeg veit ikke om hu fant ut, at det var meg, som tulla så fælt med henne.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Kjetil Holshagen hadde en walkman, med opptaksfunksjon, blant annet, som han hadde kjøpt, på Elkjøp, i Drammen.

    Jeg klarte å rappe en sånn, en gang, var det vel.

    Og jeg ga min gamle walkman, fra Brighton, til søstera mi, i julegave, et år da.

    Selv om hu da ble sur, for dette var vel julen 1986 da.

    Og den walkmanen fra Brighton, den hadde et par skjønnhetsfeil vel.

    Dekselet var litt knust, og sånn, var det vel.

    Men den var rød, (for de var utsolgt for svarte, på Dixons), og jeg ga også Pia de walkman-høytalerene, som hadde fulgt med.

    Men Pia ble sur da, sånn som jeg husker det.

    Enda jeg syntes det var en grei julegave, for en søster, som var mer som en kusine, eller noe, kanskje, siden hun bodde hos Haldis.

    Jeg visste ikke at Pia hadde blitt så bortskjemt, at hun ikke ble glad for en walkman.

    Det var jo ikke vanlig, å ha walkman-høytalere, på den tida.

    Og jeg kunne jo ikke kjøpe en gave, til mange hundre kroner heller.

    (Jeg var jo ikke faren hennes heller, jeg var jo broren hennes, og knapt nok det, siden vi ikke bodde i samme hus.

    Men men).

    Pia hadde jo fått min gamle sykkel, da vi bodde i Larvik, og tålt det.

    Men å få min gamle walkman, på Berger, det tålte hun visst ikke.

    Jeg kjøpte også noen nye walkman-høytalere, som hadde forsterker, et eller annet sted.

    Til min nye walkman da.

    Og jeg tok med den walkman-en på skolen, noen ganger.

    Og tok opp kaoset, som var, i matte-timene.

    En gang, så løp han mattelæreren, (en kar litt oppi åra, som hadde gått konkurs sa han, flere ganger vel, og som hadde begynt som lærer, etter dette).

    Han løp etter Gro-Marit, i mattetimen, husker jeg.

    Og det syntes jeg at var en uverdig oppførsel, fra en lærer.

    Så sånn var det.

    Og alle i klassen klagde på han.

    (Kanskje med unntak av Snorre Skaug vel).

    Omtrent alle, ihvertfall.

    Og rektor dukka opp i en time, i klasserommet, som var i Sandehallen der, og kjefta på oss, fordi vi ikke ville høre på læreren da.

    Så jeg tok opp det som skjedde i timen, på den walkman-en da, som hadde opptaksfunksjon.

    Og det likte ikke læreren, så han kasta meg ut av timen.

    Det var kjempemange som ble kasta ut.

    For det var fullstendig kaos, i de timene til han læreren.

    Så nesten halve klassen ble kasta ut, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Jeg ble sur, siden jeg ble kasta ut.

    Jeg mente at det ikke var noe galt, å ta opp hva som skjedde i klasserommet, på walkman.

    Så jeg satt på den walkman-en, på full guffe, utafor døra, i Sandehallen der da.

    For jeg hadde jo også de høytalerne med meg på skolen.

    Og de nye walkman-høytalerne mine, (noen svarte), de hadde innebygd forsterker da.

    Og jeg hadde jo batterilader, så jeg hadde strøm på de og, for å si det sånn.

    Og så kunne nok de inne i klasserommet, høre hvordan de hørtes ut da.

    En gjeng med gærninger nesten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare ooe jeg tenkte på.

    Men så ble jeg sendt til rektor, for det her.

    Rektor Sigmund Stige, var en eldre mann, som var litt forgubbet kanskje.

    Jeg husker at damene som jobbet på forværelset hans, de pleide å latterliggjøre han, husker jeg.

    Det var lov å drikke brus på skolen.

    Og jeg hadde aldri blitt sendt til rektor før, på noen av skolene jeg hadde gått på.

    Så jeg tok med en flaske cola, når jeg skulle til rektor.

    Det likte ikke rektor.

    Og jeg prøvde vel også å tulle litt, og prøvde å forklare hva en walkman var da.

    Jeg prøvde å bortforklare hva jeg hadde gjort litt da, for å være ærlig.

    Men rektor ble bare sur, og ville ikke høre på meg, og satt ned ordenskarakteren min, det året da.

    Så sånn var det.

    Så spurte hu kioskdama, (tror jeg hu egentlig var, fra en kiosk ikke langt unna fergeleiet vel).

    (Ei som var i begynnelsen av 20-åra vel.

    Og som kjørte bil til skolen osv., vel, hvis jeg husker riktig).

    Om hu kunne få låne den kassetten av meg, for dem skulle prøve å få mattelæreren sparka da, og trodde at den kassetten kunne hjelpe til å få det ordnet.

    Så jeg lot hu få låne den kassetten da, og fikk vel aldri den igjen, tror jeg.

    Men men.

    Men så fikk alle i klassen omtrent, dårlig karakter, det vil si ‘2’, på en prøve.

    Jeg selv fikk en ‘6’-er vel, men jeg hadde fått ‘2’ på den forrige prøven, som jeg ikke hadde fått lest noe særlig på vel.

    Noe sånt.

    Men læreren fikk sparken da.

    Og rektor dukket igjen opp i klassen, og unnskyldte seg, for problemene med den dårlige mattelæreren da.

    Og vi fikk en lav kar, med krøllete hår, (som hadde vært hjelpelærer vel), som ny mattelærer, ut året.

    Han nye mattelæreren, sa at alle fikk strøket den siste prøven.

    Jeg spurte da, (siden jeg hadde fått en 6-er), om jeg istedet kunne få strøket prøven før der igjen.

    (Hvor jeg fikk en 2-er).

    Og det var greit, sa han nye læreren.

    Så det var kanskje litt useriøst, det som foregikk, på Sande Videregående, rundt dette med at han mattelæreren ble sparket.

    Var det en sammensvergelse fra ‘sørlands-jentene’ fra Svelvik, som ville ha han mattelæreren sparket, siden han ikke var kristen, eller noe, tenker jeg nå.

    Men men.

    Hvem vet.

    Gro-Marit sa jo til meg, på den her tiden, at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’.

    Så det var noe spesielt ihvertfall, med de Svelvikjentene, vil jeg si.

    For dette sa Gro-Marit til meg utenfor sammenhengen, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og min nedsatte ordenskarakter, den ble stående, selv om han mattelæreren ble sparket da.

    Så sånn var det.

    Så da burde kanskje den nedsettelsen ha blitt strøket og, siden den siste matteprøven ble strøket.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å ta opp dette.

    Jeg likte ikke han rektoren, som jeg syntes at var litt stiv og unaturlig, i formen.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk på kontoret hans, og spurte han, om jeg kunne få strøket den nedsettelsen.

    Det var bare mattelæreren som jeg spurte om å få strøket en annen prøve av, enn den som de andre fikk strøket da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så jeg fikk en ‘6’-er på vitnemålet, i matte, det året, enda vi hadde hatt mye krøll med mattelæreren da, og vi fikk ny lærer, på slutten av skoleåret da.

    Men det var egentlig litt flaks, siden jeg også hadde en ‘2’-er da.

    Men den ‘2’-eren, den fikk jeg strøket da.

    Hvis ikke så hadde jeg vel fått en ‘5’-er, i matte, vil jeg vel tippe på, det året.

    Jeg fikk jo tre ‘6’-ere og resten ‘4’-ere, på vitnemålet.

    Så jeg behøvde ikke de tre ‘6’-erne, (som jeg syntes at alle av var litt snille vel, det var vel egentlig snakk om sterke femmere, vil jeg vel si).

    Jeg kunne kommet inn på hvilken linje jeg ville, på andre året, uten de sekserne også.

    De fleste av ‘4’-erne var vel sterke, mener jeg å huske.

    Så det var kanskje noen lærere, som tullet litt med meg, på et karakter-møte, eller noe.

    (Som jeg mener at lærerne hadde).

    Siden jeg fikk tre ‘6’-ere, og det liksom er ‘number of the beast da’, med 666 osv.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Trond Johansen, han ville gjerne besøke meg, på Bergeråsen.

    Prata han om, i en time.

    Og da ble Søren Larsen interessert, husker jeg.

    Og spurte om vi hadde jenter der, eller noe.

    Han sa det, at en gang så hadde han kastet sand inn i fitta, på ei naken jente, som han hadde sett på en strand da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Trond Johansen, han dro ut til Bergeråsen, sammen med Kenneth Sevland, på begynnelsen av det skoleåret vel.

    Og da hadde faren min sperret telefonen, i Leirfaret 4B, fordi han mente at jeg ringte for mye til kontakttelefonen, osv., da.

    Men men.

    Så jeg visste ikke helt når de her Svelvik-folka skulle dukke opp, hos meg.

    Så da de traska ned Havnehagen, så var jeg på besøk hos Kjetil Holshagen.

    Og Øystein Andersen var også der, husker jeg.

    De to gutta fikk seg Amiga-datamaskiner etterhvert.

    Og da var de litt ‘døve’ mot meg, husker jeg, som kun hadde Commodore 128 da.

    Så jeg var ikke så populær, da jeg satt nede hos Kjetil Holshagen den gangen, husker jeg.

    Så når jeg så ut av vinduet, fra rommet, til Kjetil Holshagen, at Trond Johansen og Kenneth Sevland gikk forbi.

    (For å besøke meg da, som de ikke visste hvor bodde.

    De var på vei ned mot Haldis sitt hus de.

    Så de hadde ikke gått opp mot Leirfaret vel).

    Så var det ikke sånn, at jeg tok med Trond Johansen og Kenneth Sevland, inn til Kjetil Holshagen og dem.

    Nei, det var vel sånn, at jeg tok dem med opp til meg, i Leirfaret, mener jeg.

    Så Kjetil Holshagen og jeg, vi var ikke så gode kamerater.

    Og Øystein Andersen, han ble vel igjen nede hos Kjetil Holshagen, mener jeg, når de Svelvik-gutta dukka opp, på Bergeråsen.

    Så han var kanskje best kamerat med Kjetil Holshagen, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Trond Johansen ville så drikke hos meg.

    Og han var en sånn morsom ‘filur’ da, må man vel si.

    Selv om Vidar, (fra Nesbygda), i klassen vår vel sa at vi var for forskjellige, etterhvert, til at vi burde være kamerater.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg gikk pliktskyldigst ned til huset til Haldis og dem da.

    En dag jeg skulka skolen vel.

    Og tømte litt alkohol, fra flere flasker, over på en flaske jeg hadde med meg da.

    Men det gikk ikke an å drikke det, sa Trond Johansen, når vi liksom skulle ha fest da.

    For jeg hadde ikke så god greie på alkohol.

    Så jeg hadde blanda noe likør i det og.

    Og da skilte den likøren seg, og fløyt liksom rundt, som en smørje, i spriten, på den flaska da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen gang, som Trond Johansen var der, i Leirfaret 4B.

    Så hadde han med et pornoblad, som han ville se i, sammen med meg, av en eller annen grunn.

    Og det var vel et tysk pornoblad, eller noe.

    Med to søsken, som hadde sex vel.

    Men jeg likte ikke å se på sæd osv., i det pornobladet, så jeg bare sa ‘æsj’ da.

    Men nå, så tenker jeg det, at Trond Johansen, han prøvde å finne ut om jeg var ‘pervo’, eller noe sånt kanskje.

    At han liksom ikke skulle være kamerat, men bare kødda da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg hadde jo sette et sånt lignende pornoblad før og.

    Og det var et som Christell hadde vist meg, noen år tidligere.

    I Ulvikstien, så lå det et pornoblad gravd ned.

    Men sånn at man kunne bla i noen sider.

    (Så noen gutter hadde kanskje gravd det ned, for å gjøre noen jenter kåte?

    Hva vet jeg.

    Fallan-brødrene, som bodde i Ulvikveien kanskje?

    Hm).

    I det pornobladet, som man kunne lese, halvveis nedgravet, i Ulvikstien da.

    Så kunne man se bilder, av to damer, som hadde en hver sin ende av en agurk, inne i fitta da.

    Så det var to damer som hadde den samme agurken inni fitta, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Dessuten, så hadde jo jeg etterhvert leid mye videofilmer, i Svelvik, osv.

    Det var en videoutleie-butikk, som var ikke langt fra ungdomsskolen.

    Og da gikk man jo rundt og så på alle filmene, før man bestemte seg.

    Og noen hadde kanskje fortalt meg om de erotiske danske stjernetegn-filmene da.

    Som het ‘I Krepsens Tegn’, osv.

    Så det hendte at jeg leide en sånn film da.

    Og faren min han hadde kjøpt et videokamera, som var tyvegods, tror jeg.

    Og en TV, som stod nede hos Haldis, som også var tyvegods vel.

    Og videokameraet, det rappa jeg en dings til, i en elektrobutikk, under bybrua, i Drammen, ved Strømsø Jernbanestasjon.

    Og så kunne man bruke det, til å ta opp fra.

    For da kunne jeg koble en scart-ledning vel, (som Øystein Andersen fikk tak i vel), mellom videokameraet og den vanlige VHS-videoen da.

    Så da så fikk jeg kopiert en del filmer da.

    Så en gang, når Søren Larsen ville komme på besøk.

    Så satt jeg på en sånn film da, som het i Krepsens Tegn, eller noe.

    Siden Søren Larsen var så opptatt av å kaste sand inn i fitta på damer på stranda.

    Og siden han Trond Johnansen var så glad i porno da.

    Noe sånt.

    Men jeg flytta også dataen ut i stua tror jeg.

    (For jeg ville vel ikke ha de her folka, inne på soverommet mitt).

    Og jeg hadde en Commodore 128, som Kjetil Holshagen og broren, Bjørn Arild Holshagen, nesten hadde tvunget meg til å kjøpe, som tyvegods, fra han Bjørn Arild da.

    Jeg møtte han i Drammen, og fikk datamaskinen da.

    Og ga han pengene.

    Noe sånt.

    Jeg hadde jo hatt VIC 20 datamaskin, tidligere.

    Så til den Commodore 128-maskinen så hadde jeg etterhvert både printer og diskettstasjon, husker jeg.

    Og the Final Cardrige og mange spill, som jeg kopierte av Øystein Andersen.

    Og jeg hadde også en kul joystick, som jeg hadde kjøpt på Lauritzen bokhandel, i Drammen.

    Det var en joystick, med to skyteknapper, og autofire da.

    Autofire-bryteren, den var fremst på joysticken.

    Så da Søren Larsen satt i sofaen min, og testa noen spill jeg hadde.

    Så skulle jeg vise han det, at han også kunne skru på autofire-knappen.

    Men da, så var han så unaturlig og satt bare rett opp og ned, uten å ville gi meg joysticken.

    Men han satt bare med joystick-en på fanget da, enda jeg skulle liksom vise han hvordan man skrudde på autofire.

    Så jeg skrudde på autofire, mens han Søren Larsen hadde den joystick-en på fanget da.

    For å vise han hvor kul den joystick-en var.

    Men han Søren Larsen, han skjønte jo ikke noe.

    Han beveget ihvertfall ikke joystick-en nærmere meg.

    Og han var litt sånn korpulent, eller noe.

    Han var ikke tynn, ihvertfall.

    Så jeg kom jo nesten borti hans ‘private deler’ da, med hånda, når jeg skulle skru på ‘autofire’-knappen, på joystick-en, for å vise da.

    For Søren Larsen var så unaturlig og ville liksom ikke la meg låne joystick-en min litt da.

    Så hva som foregikk inni huet på Søren Larsen da, det veit jeg ikke.

    Men Trond Johansen var der ihvertfall også, husker jeg.

    Mens vi så på en sånn dansk pornofilm da, (eller erotisk film, er det kanskje), hvor ei dame lå og skræva skikkelig, på en dobbelseng, husker jeg blant annet.

    ‘Hu kunne skræve hu’, var det en av gjestene som sa.

    Det var kanskje Søren Larsen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei jente, i klassen vår, det første året på handel og kontor.

    Ei med lyst hår, fra Svelvik, som jobba på videobutikken, på Svelvik-senteret, (det fantes ihvertfall tre videobutikker, i Svelvik, på den her tiden, husker jeg).

    Søstera mi Pia, dro meg med inn til den videobutikken en gang, så det er derfor jeg husker det, at hu lyshåra, med ganske langt hår vel, jobba der.

    Hu ble spurt av en lærer, (det var vel enten Steiro eller Samland), om hvorfor hu alltid var så trøtt, husker jeg.

    Men hu svarte ikke da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Kristin Sola, (fra Sande), hu drev og fiksa på sveisen sin, i en time, husker jeg.

    Og da sa Samland det, at det hu dreiv med der, det kaltes noe med ‘elskov’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Kristin Sola og Monika Andersen, (hun sistnevnte var fra Selvik, mens Kristin Sola var fra ved Galleberg, tror jeg. Noe sånt. Eller muligens var hu fra Kleiverhagan. Noe sånt).

    De to Sande-jentene, de tok med til side, etter en time, i Sandehallen der, en gang.

    Og spurte om det var sant, at jeg bodde alene.

    Jeg svarte at det var sant.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prata aldri noe mer med dem, om det her.

    Og jeg vet ikke om de skjønte at det var sånn, at jeg hadde bodd alene, helt siden jeg var ni år.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dit Kjetil Holshagen og dem flytta til forresten, på slutten av det her skoleåret vel, (som var skoleåret 1986/87).

    Så var det forresten et kulehull, i veggen, i stua, som Kjetil Holshagen viste meg, husker jeg.

    Den forrige eieren hadde skutt seg.

    Og de fikk kanskje huset billigere av den grunn da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, han fikk også en ny kamerat, fra Selvik, som ble kalt for Stekke.

    Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1987 vel, bare fordi jeg kjeda meg, eller noe vel.

    Og på den nye Spaceworld-butikken, ovenfor Tanum Bokhandel, i Karl Johan.

    Så hadde jeg rappa med meg, en joystick.

    Den var ikke så bra, som den jeg hadde fra før.

    Men den var svart, og med gul skyteknapp vel.

    Noe sånt.

    En gutt, så at jeg rappa joystick-en, og fulgte etter meg, ut på Karl Johan, husker jeg.

    Men men.

    For det var ganske risikabelt, det jeg gjorde, for det var mange folk der.

    Men Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde vært på datamesser og sånt, i Oslo før.

    Og da hadde jeg rappa en datamus, husker jeg, til en PC, et sted.

    (Enda jeg ikke hadde PC, og derfor ikke kunne bruke den datamusen.

    Det var vel på den samme Osloturen, som jeg kjøpte den the Final Cartridge-en, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Så jeg var rimelig kleptoman, vil jeg si.

    Men jeg kjedet meg vel mye, og stjal vel for å avreagere, tror jeg, siden jeg måtte bo alene osv., og hadde mye aggresjon, mot Haldis da, som jeg mente at hadde rappa faren min, (for å si det sånn).

    Men men.

    Men da jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989, så bestemte jeg meg for det, ganske raskt, at jeg skulle slutte med det, å rappe og snike på T-banen.

    Jeg slutta vel med å rappe, et år eller to før jeg flytta til Oslo.

    Og jeg slutta med å snike på T-banen, etter å ha bodd i Oslo, i cirka et års tid da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kjetil Holshagen, han nærmest tvang meg til å selge han den joystick-en.

    Enda jeg syntes det, at den joystick-en var grei å ha, som en reserve joystick da.

    Jeg hadde vanligvis nok penger, og var egentlig ikke interessert i å selge den.

    Men Holshagen var nesten aggressiv, og var så oppsatt på å få kjøpe den joysticken, at jeg, (som var mer laid-back, vil jeg si, i forhold til den joystick-en), jeg bare lot han få kjøpe den.

    Det var ikke noe viktig ting for meg liksom.

    Jeg hadde jo mange ting, fra før liksom.

    Men så ville ikke Holshagen betale en fair pris, for den joystick-en heller.

    Han ville bestemme prisen selv og.

    Så det var jo nesten som at han stjal den joystick-en fra meg, vil jeg si.

    Stekke også ga meg tyn for det.

    Stekke dreiv også og stjal i butikker, husker jeg.

    Han sa det at han hadde stjålet på Aquarius bokhandel, i Oslo, men bare begynt å grine, og sagt at foreldrene var skilt, osv., også fikk han gå da.

    Noe sånt.

    Stekke var også sur på meg, siden jeg prøvde å få Kjetil Holshagen til å betale halv pris, (av butikkpris da), for den joystick-en.

    Det var alt for mye, mente de.

    Og Kjetil Holshagen skyldte meg også noen penger.

    Så tilsammen ble det vel cirka et par hundre kroner.

    Men de pengene fikk jeg vel aldri, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Kjetil Holshagen dro meg med hjem til han Stekke, en gang, og han bodde like nedenfor lokalet Fremad der.

    (Og Selvik-banen vel).

    Og så til høyre, en gårdsvei vel, nedi der.

    Stekke hørte på heavy-musikk, på full guffe vel, på rommet sitt, husker jeg.

    Det er mulig at det var Metallica, som han hørte på.

    Noe sånt.

    Men jeg var der vel bare en gang, eller noe.

    Selv om jeg traff han Stekke igjen seinere, på Fremad og i Drammen.

    En gang jeg skulle kjøpe meg ny bukse, på Hennes og Mauritz, i Drammen.

    Så hadde Stekke fått tak i en sånn dings, for å ta av alarmer, på Hennes og Mauritz-klær.

    Så Stekke fikk meg til å kjøpe en bukse, gjennom han da.

    Til halv pris eller noe da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Stekke kjente også ‘Tina Turbo’, men det skal jeg skrive mer om seinere.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et år kanskje, før Kjetil Holshagen flytta til Sande.

    Så hadde han plutselig bare angrepet meg, når jeg satt i sofaen, i Leirfaret 4B der.

    Han bare fløy rett på meg.

    Jeg hadde den luftpistolen der, som jeg hadde kjøpt fra Hobbex.

    Men den pistolen, den var jo bare som en ertepistol, vil jeg si.

    Løpet var bare på 3-4 centimeter vel.

    Og den var også ganske slitt, etter en del skyting da.

    Mest fra Ulf Havmo og meg vel.

    Så jeg skøyt han Kjetil Holshagen i låret da, når han fløy på meg, der jeg satt, i sofaen da.

    Jeg satt vel med den luftpistolen i hånda, tror jeg.

    Så det var selvforsvar da.

    Men den luftpistolen, den var som sagt ikke så sterk.

    Så kula gikk ikke gjennom olabuksa, til Kjetil Holshagen, eller noe.

    Selv om han vel fikk vondt da.

    Men hvorfor han fløy på meg sånn, det veit jeg ikke.

    Det skjedde som lyn fra klar himmel, vil jeg si.

    Så Kjetil Holshagen er kanskje ikke ‘helt god’ da.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes at det angrepet på meg, fra Kjetil Holshagen, viste at han ikke respekterte meg.

    Og jeg hadde ikke lyst til å bli banka opp av Kjetil Holshagen, i min egen leilighet, (må jeg vel kalle det).

    Så derfor skøyt jeg han i låret da.

    Men jeg visste det, at den pistolen ikke var så sterk, så derfor valgte jeg å skyte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også kjedet meg, en gang, med den luftpistolen, borte på Sand.

    Og da hadde jeg skutt, mot vinduet, til bestemor Ågot.

    Og da hadde det visst blitt hull, i det vinduet.

    men det tror jeg må være noe de hadde borret, eller noe, for å tulle med meg.

    Onkel Håkon kanskje.

    Jeg tror ikke at den kula kunne gå gjennom det vinduet, og lage et hull med så renskårne kanter.

    (Det var derfor jeg turte å skyte litt sånn, i hytt og pine, med den pistolen, (mot huset til Ågot da), for den pistolen var ikke så sterk da).

    Det synes jeg at virker litt rart.

    Så det lurer jeg på ennå, må jeg innrømme.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi hadde en lærer, fra Tønsberg-området, som fikk en walkman, av klassen vår, og parallellklassen vår.

    (Vi var to klasser på Handel og Kontor, nemlig).

    Så Line Nilsen og Kenneth Sevland og dem, de kom inn i klasserommet vårt, og ga en walkman, i present, til han Tønsberg-læreren da.

    For han hadde klaget på at elevene bråkte så mye.

    Og da, så var det noen som ba meg, (som hørte en del på walkman), om å finne fram en kassett, å låne til han læreren da.

    Og det var en Aha-kassett, som jeg hørte på.

    ‘Scoundrel Days’ vel.

    Noe sånt.

    Og da skreik han læreren ut, for en av sangene het noe med ‘hunting for the whales’, og da lurte han læreren på, om det var noe med Greenpeace, eller noe, lurer jeg på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Trond Johansen, han hadde tatt meg med til biblioteket, på Sande Videregående, før det her.

    Og vist meg det, i en ordbok, at ‘Galte’, det var en kastrert hanngris.

    Han ville finne et kallenavn, på han Tønsberg-læreren, fortalte han meg.

    Og han begynte å kalle han Tønsberg-læreren, for ‘galten vår’, osv., i timen, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han Tønsberg-læreren, han prata til meg, på slutten av skoleåret, siden han ga meg karakteren ‘6’, i begge fagene han hadde, husker jeg.

    Det var i Maskinskriving og i Korrespondanse og Dokumentlære, husker jeg.

    Så da nevnte han vel bare det, i en av de siste timene da.

    Like før eller etter timen da.

    Jeg satt foran og til venstre, ihvertfall i to av klasserommene, som vi hadde.

    Vi satt noen timer i maskinskriving-rommet, (hvor jeg satt foran til venstre, med Snorre Skaug, (sønnen til den daværende Høyre-ordføreren i Svelvik), bak meg).

    De andre klasserommene vi hadde, det var et ‘almenn-klasserom’, hvor vi hadde norsk og engelsk.

    Vi hadde også et klasserom, der hvor det platået var, i noen timer.

    Og vi var også i det klasserommet, i Sandehallen, i en del timer.

    Så vi var nesten som en ‘nomade-klasse’, kan man kanskje si.

    Vi hadde jo gym også, så vi var på fem-seks forskjellige steder, og hadde undervisning da, iløpet av en uke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Trond Johansen fortalte meg også det, at han pleide å gå naken gjennom huset deres i Svelvik, (hvor jeg aldri ble bedt på besøk, forresten).

    Etter at han dusja, sa han.

    Og da pleide lillesøstera hans å glane på han, som bare det, sa han.

    Uten at jeg vet hvorfor han sa det her.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi gikk noen ganger, (hvis vi hadde skulka, eller noe), fra skolen, og i retning Berger og Svelvik, hvis det var lenge til bussen dukka opp.

    En gang, så gikk vi helt til ved der Søren Larsen bodde.

    (Ved papirfabrikken i Selvik).

    Da kødda jeg med Trond Johansen, og sa at han så ut som en ‘fitte i trynet’, (av vinden eller noe sånt).

    Og da sa han at jeg så ut som en ‘pikk i trynet’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg kunne være rappkjefta og uhøflig, på den tida, husker jeg.

    Men jeg tenkte kanskje at han Trond Johansen tålte det litt da, siden vi liksom var kamerater da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Trond Johansen var også med å spille, i en fotballturnering, i Sandehallen, husker jeg.

    Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke var med å spille, men jeg ble vel ikke sett på som å være god nok da.

    Og klassen vår hadde vel ikke noe eget lag, tror jeg.

    Så dette var kanskje et Handel og Kontor-lag, eller noe.

    Trond Johansen spilte ganske bra, mener jeg å huske.

    Og han ble kalt ‘Tjoms’, mener jeg, av noen på tribunene.

    Så sånn var det.

    Noen, (sikkert noen Mekken-folk, eller noe), hadde også tatt med seg en ‘Oppblåsbar Barbara’-dukke, til Sandehallen, som de hadde satt et flag, i fitta på da, (som det heter).

    Og brukte den dukken som maskott da, eller noe, mens de holdt den i været da, med dem flagg-pinen som hadde den andre enden dyttet opp i fitta på den dukken da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Trond Johansen klagde også, etter en gymtime, husker jeg, på at han hadde så mye fett, rundt låra sine.

    Uten at jeg veit hvordan han klarte å få så ‘daskete’ lår.

    Men men, det var kanskje et mysterium.

    Hvem vet.

    Klasseforstanderen vår, det året, det var Thor Samland, mener jeg å huske.

    Han klagde alltid over stilene våre.

    Men juletentamen men, var det vel, (for jeg husker at vi satt i kantina, da jeg skreiv den stilen).

    Den skrøyt Samland av da.

    Og sa at det var en bra disponert stil, eller noe.

    Om et tema, som jeg hadde greie på, sa Samland.

    (Det var om video.

    Og jeg hadde jo fått videospiller av faren min, allerede som niåring, i 1980.

    Jeg var vel kanskje den første på Bergeråsen, som hadde video, vil jeg vel kanskje tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Da skulle noen av jentene, i klassen min, se på den stilen da.

    Og den var på tre sider, husker jeg..

    (Jeg var ikke så glad i å skrive stil, husker jeg).

    Men selv om Samland skrøyt fælt.

    Og selv om det nesten ble oppstyr, i det ‘almenn-klasserommet’, (på den andre sida av kantina enn ‘hoved-klasserommet’ vårt, hvor skrivemaskinene ‘våre’ stod, osv).

    så fikk jeg bare karakteren ‘4’ på den stilen og.

    Enda det vel også var få skrivefeil.

    Men ingen ‘5’-er der i gården nei.

    Enda jeg hadde fått ‘S’ en gang, i karakterboka, i norsk, på ungdomsskolen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Samland var en særegen person, som så ut som en ‘ape’, var det vel Jan Ivar Lindseth sa om han, (skoleåret etter).

    Samland satt med hue bøyd framover da, ved kateteret.

    Samland sa en gang, at det var forskjell på jentenavn som slutta på -a og -e, (var det vel).

    Mange skjønte ikke noe av det, (inkludert meg).

    ‘Da har dere mye å lære’, sa Samland da.

    Så Samland han var nesten en mystisk person, vil jeg si.

    I norsken, i andreklasse, så skulle vi lese en roman.

    Og Samland valgte ut ‘Lillelord’, av Johan Borgen, for oss.

    Og det syntes jeg egentlig var en ganske bra bok.

    Og jeg begynte å lese en del krim-bøker, som jeg kjøpte på Lyche, i Drammen, etter det her vel.

    Det var bøker av Ken Follet, Alistar McLean og Robert Ludlum vel.

    Jeg leste også en bok om Napoleon, som Arne Thomassen ga til faren min, en gang jeg besøkte mora mi på Tagtvedt.

    Den boken, (eller det var vel egentlig to bøker), den var på dansk, og jeg har seinere lurt på det, om den boken var etter Holger baron Adeler, som bestemor Ingeborg arvet eiendelene etter kona til, (baronesse) Magna Adeler f. Nyholm.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Steinar Nielsen kalte forresten Rose Marie Baltersen, for ‘berta’, en gang, som klassen stod og venta på å bli sluppet inn i klasserommet vårt da.

    Så hun fikk mye oppmerksomhet.

    Det Steiro eller han Tønsberg-læreren sa om henne.

    Det var vel sånn.

    At læreren spurte om vi ikke brukte lue.

    Og da skulle de som ikke brukte lue, rekke opp hånda da.

    Og Rose Marie Baltersen rakte opp hånda da.

    Og hu hadde en sånn frisyre, nesten lignende av det Kenneth Sevland og Jan Stadheim på Sand, hadde.

    De hadde liksom håret fønet opp, til en sirkel, rundt hue da.

    Så læreren sa noe sånt som, at ‘jeg skjønner at du ikke går med lue, som har så flott frisyre’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu Rose Marie Baltersen hadde også et pent ansikt da, og det hendte vel at jeg fantaserte litt om henne, mener jeg å huske.

    Siden vi nesten var i den samme gjengen litt, i begynnelsen av det skoleåret.

    Og siden hun løp på meg, mens vi spilte fotball utendørs en gang, også på begynnelsen av det skoleåret da.

    Så sånn var det.

    Jeg drømte litt om at jeg tok henne med på ferie til et hotell i London, husker jeg.

    Men jeg var veldig sjenert, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen enda.

    Så jeg prøvde meg ikke på noen damer, på den her tiden.

    For jeg syntes det var så flaut, at jeg var så seint i puberteten da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tulla også med Trond Johansen en gang, en mandag vel.

    Også mens vi venta på å bli sluppet inn i klasserommet.

    Jeg hadde sett på Sportsrevyen, dagen før, (som må ha vært en søndag vel).

    Og tulla med han og Vidar, (fra Nesbygda), og sa det, at ‘Tromsø slo Vidar 1-0 og Trond Johansen scorte’.

    (For Trond Johansen var også navnet på en fotballspiller, for Tromsø da, på den tiden.

    Og Vidar var også navnet på en fotballklubb da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vidar lurte også på meg, om hvordan musikk jeg likte.

    Jeg svarte ‘Genesis’, for det var det jeg kom på i farta.

    (Kjetil Holshagen og broren, de likte Genesis, så jeg hadde kopiert en kassett fra dem da.

    Den med ‘oh Superman where are you now’, osv).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vidar, han lurte også på om jeg leste lederne og sånt, i avisene.

    For jeg pleide å få noen til å kjøpe med VG eller Dagbladet for meg, i spisefriminuttet da.

    Noen som kjørte til Sande da.

    Søren Larsen sikkert.

    Noe sånt.

    Men men.

    En gang, som jeg kom for sent til gymmen.

    Så hadde jeg en flekk på underbuksa mi, var det vel.

    Og da var Vidar den siste som var igjen, i garderoben, da jeg kom på skolen.

    Så han så det.

    (Det var vel en sædflekk kanskje.

    Hva vet jeg).

    Jeg ble litt flau, og sa at, ‘det er ikke det du tror det er’.

    Ok, sa vel han Vidar.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg leste jo også Pyton, og sa en gang ‘orgasmisk’, mens Mette Holtet overhørte det.

    Og da svarte hun, at jeg aldri hadde hatt noe orgasme.

    Noe sånt.

    (Noe som var feil, for jeg hadde runka siden jeg gikk på barneskolen vel.

    Og pleide da å få orgasme.

    Selv om det kanskje ikke kom ut noe sæd, de første årene.

    For de som er interessert i det.

    Det var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, at den første sæden begynte å komme ut av pikken min, tror jeg.

    Det skjedde altså før jeg fikk hår på pikken da.

    For den som er interessert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Søren Larsen sa også det en gang, til meg, en gang som vi satt i det klasserommet, med det platået i, der hvor kateteret stod.

    At Mette Holtet ‘flørtet’ med meg.

    Men min selvtillit var så lav da, siden jeg ikke hadde hår på pikken enda, så jeg prøvde meg ikke på henne, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Dette var vel ganske i begynnelsen av det skoleåret forresten.

    Nemlig Grunnkurs Handel og Kontor.

    Så sånn var det.

    Men men).

    På slutten av skoleåret, så hadde vi en eksamen, (eller noe), i det klasserommet, i Sandehallen, husker jeg.

    Vi skulle satt annenhver rad, med en Helse og Sosial-klasse, husker jeg.

    Og da var Cecilie Hyde, (en lav, mørkhåret jente, som moren min kjente moren til, fikk jeg senere vite).

    Hun gikk da i den Helse og Sosial-klassen.

    Og hun sa det, husker jeg, om Pål Eier, (som bråka og tulla, og fikk oppmerksomhet da, fra eksamensvaktene osv. vel.

    Eller om disse to krangla).

    Cecilie Hyde sa det, (under den eksamenen, husker jeg), høyt om Pål Eier da, at ‘du er ganske søt du forresten’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg følte meg litt mobba, av de her to Tønsberg-guttene, (som var en del kraftigere enn meg da, selv om de også var en god del mer sossete).

    Så jeg ‘kødda’ litt med dem, den siste skoledagen.

    Jeg skulle inn til Drammen nemlig, av en eller annen grunn.

    (Kanskje for å feire at det var den siste skoledagen.

    Noe sånt).

    Så jeg måtte bytte buss i Sande husker jeg.

    (Like ved togstasjonen der).

    Og det måtte Steinar Nielsen og Pål Eier også.

    For de skulle videre motsatt vei, til Tønsberg.

    Og da var jeg glad, siden det var den siste skoledagen da.

    Så jeg spurte de, om ‘kommer jeg aldri mer til å se dere nå?’.

    Og sånn.

    Siden de var fra Tønsberg da, og antagelig skulle gå på skole, nede i Tønsberg, året etter da.

    Så jeg erta dem litt da.

    Men men.

    For de var liksom som noen litt skremmende typer da, for meg, siden jeg var så tynn og pinglete da, (må jeg vel kalle det).

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk mobba dem litt tilbake ihvertfall.

    For jeg lurer på om det med den Lagerfeldt-sprayinga deres, i garderoben en gang, var noe subtil mobbing av meg, siden jeg ikke dusja.

    Og jeg mener at Steinar Nielsen var litt nærgående mot meg, en gang, mens vi venta på å få komme inn, i det klasserommet, hvor det var et platå, som kateteret stod på.

    Siden han sa noe om utseendet mitt, eller noe, tror jeg.

    Om håret mitt, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Han så ihvertfall på meg, og kommenterte noe om utseende mitt eller væremåten min.

    Sånn uten at jeg hadde gjort noe spesielt.

    Husker jeg.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Lene Andersen hadde klassefest, i huset dems, ved Berger Kirke, husker jeg, for vår klasse da.

    Hu var vennlig, da jeg dukka opp der, husker jeg.

    Og hu virka ikke så stressa, selv om hele huset var fullt av folk, husker jeg.

    Hu hadde kjøpt plastglass, istedet for å bruke vanlige glass, husker jeg.

    For da slapp hu å vaske opp, husker jeg at hu sa.

    Ellers så hadde jeg problemer med å komme i noe særlig samtale, med noen av de andre gjestene der, husker jeg.

    Jeg gikk rundt der, og fortalte at jeg hadde fått tre seksere og resten firere, osv.

    Og jeg fikk det til å bli ‘4.5’ i snitt, eller noe.

    Men det ble vel litt lavere egentlig, tror jeg.

    Det husker jeg ikke helt nå.

    Men men.

    La oss si at jeg hadde seks 4-ere og tre 6-ere da.

    Dette kan jeg sjekke forresten.

    Jeg mener jeg har det vitnemålet, i en sånn dokumentmappe, her på hostellet.

    Jeg skal se om jeg finner den.

    Jeg fikk fire i norsk, kroppsøving, regnskapslære, samfunns- og næringslære, engelsk og praktisk kontorarbeid.

    Også fikk jeg seks i matematikk 1, korrespondanse og dokumentlære og maskinskriving.

    Så jeg fikk seks firere og tre seksere.

    Jeg fikk også fire på eksamen, i samfunns og nærningslære.

    Men det var det samme som standpunktkarakteren.

    Så den gjorde vel ikke noe til eller fra, på snittet.

    Så jeg fikk 4.67 i snitt da, (regnet jeg ut nå, på kalkulatoren, som følger med Windows).

    Så jeg kunne gå på hvilken Handel og Kontor-linje, som jeg ønsket, på andre året da.

    Jeg valgte å søke på Økonomilinja da.

    (Siden man da fikk artium, etter tre år).

    Og da stod valget mellom Regnskap eller Markedsføring.

    Og da valgte jeg å søke meg inn på Markedsføringslinja da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Før det skoleåret begynte, så var Pia og jeg, på sommerferie, hos tante Ellen, i Sveits.

    Hva som skjedde på den ferien, det tenkte jeg at jeg skulle skrive om, i det neste kapitellet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå glemte jeg nesten plageåndene mine, fra niende klasse.

    Odd Einar Pettersen, han begynte på elektro vel.

    Og han fant en annen gutt, å mobbe, enn meg.

    Han mobba en som bodde nedenfor ‘dødsvingen’, (som faren min kalte den svingen), like ved Bjerkøya, husker jeg.

    Og jeg ble vel bare mobba en gang, av han, på videregående.

    Jeg hadde fått en mørk blå jakke, (var det vel), av Haldis, tror jeg.

    Men jeg har litt følsom hud, (må man vel si).

    Så jeg syntes det at foret, i den jakket, det klødde.

    Det klødde gjennom skjorta/genseren da.

    Så jeg klipte ut innerforet, på den jakka.

    Så en gang, som Odd Einar Pettersen, tok tak i meg, og løftet meg opp.

    Så røyk glidlåsen, på den jakka.

    (Var det vel).

    Jeg fortalte dette til Ågot, og hun sa hun kunne skifte glidlåsen.

    Men jeg ble sur da, på Odd Einar.

    Og jeg ringte mora hans, borte på Øvre, fra telefonen til Ågot da.

    Og forklarte at Odd Einar hadde ødelagt jakka mi.

    Og at dem måtte betale.

    Men da Ågot hadde fiksa jakka.

    Så fortalte hu meg det, at det bare kosta 15 kroner, eller noe, for ny glidlås.

    Og da ringte jeg vel igjen, og fortalte det, at ny glidlås bare kosta 15 kroner.

    Så det kunne være det samme.

    Jeg lot de slippe unna, å erstatte jakka da.

    Selv om Ågot kanskje ble litt sur, på grunn av det.

    Men jeg sa det, til Ågot, at hvis det bare var femten kroner, så var det ikke verdt å lage så mye bry om, egentlig, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og etter det så har vel ikke Odd Einar Pettersen mobba meg igjen, (hvis jeg husker det riktig).

    Jeg var også oppe hos Odd Einar Pettersen en gang, på besøk, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Odd Einar Pettersen, han flytta vel først til Bergeråsen, i syvende klasse, tror jeg.

    Så jeg tror at dette må ha vært, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Og da var foreldra hans hjemme, husker jeg.

    Faren, (en svær nordlending), spurte Odd Einar om ‘hvor er mor di?’, eller noe.

    På sofaen, sa Odd Einar.

    For mora var så lita, så faren hadde ikke sett mora, da hu lå på sofaen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Min Bok – Kapittel 27: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 3)

    Vi var også på en tur til Haldis sin søster i Stavanger, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var Haldis, faren min, Christell og meg.

    Og vel også Pia, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Vi kjørte min fars store, amerikanske stasjonsvogn dit, husker jeg.

    Jeg måtte ligge baki bilen, husker jeg, (av en eller annen grunn).

    Da vi kom til Brevik, så hadde det vært en ulykke.

    Tre unge jenter hadde omkommet, fortalte Christell sin tante oss, da vi kom fram til Stavanger.

    De hadde havnet under en trailer, som kjørte i motsatt kjørefelt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Christell sin tante het Margrethe vel, men ble kalt ‘Lete’, siden Christell ikke klarte å si Margrethe, da hun var liten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Per og Lete bodde i samme gate, i Stavanger, som ei dame som ble kalt for ‘Mosseveiens skrekk’, også bodde, fortalte tante Lete.

    Det var ei dame, som hadde vært mye ute på Mosseveien, og delt ut fartsbøter, mens hun jobba i politiet, noen år før.

    Hun var så kjent for å gi fartsbøter, på Mosseveien, at hun ble kalt for Mosseveiens skrekk da.

    Så sånn var det.

    Vi dro og så i Stavanger sentrum, ved Domkirken der, tror jeg.

    Jeg så en kiosk, husker jeg, som var litt gjemt bort, inni noen trapper osv., ikke så langt fra den kirken da.

    Men men.

    Så kjørte vi til Sandnes, hvor vi dro på et kjøpesenter.

    Jeg fikk litt kjeft fordi jeg kjøpte godteri, i en kiosk der.

    Men men.

    Faren min kom også opp til meg, på det soverommet jeg lå på, den første kvelden der vel, og sa at jeg ikke fikk lov til å gjøre ‘det’ der.

    Noe sånt.

    Så spurte jeg hva han mente.

    Så sa han at ‘det vet du’.

    Noe sånt.

    Det var vel å runke, som han mente, tror jeg.

    Men hvorfor jeg ikke fikk lov til det der, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Christell, Pia og meg, vi gikk litt rundt i den drabantbyen der, på lørdagsettermiddagen vel.

    Og i et hus, i nabolaget, så var det noen unger som hadde en trampoline, i hagen.

    Der fikk vi også lov å hoppe, husker jeg.

    Selv om jeg tok det ganske rolig vel.

    Jeg hadde ikke hoppet i trampoline før, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjørte meg bort på Sola strand, hvor jeg badet alene, mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall at jeg badet der, og at bølgene var mye høyere, enn hjemme på Berger, i Drammensfjorden da.

    Bølgene på Sola strand, de kom jo inn fra Nordsjøen, så det var noen skikkelige bølger, det er helt sikkert.

    Men men.

    På kvelden så dukka det opp en del gjester der.

    Blant annet en jente, som var fjorten år.

    (Mener jeg det var.

    Hun var ihvertfall like gammel som meg da.

    Så dette var vel sommeren 1984, regner jeg med.

    Noe sånt.

    Men men).

    Det ble sagt i stua der, husker jeg, av noen voksne, at det var stor forskjell på gutter og jenter.

    For noen dreit ut meg da, siden jeg var like gammel som hu jenta, som var der.

    Men jeg så mye yngre ut da.

    Så jeg ble liksom driti ut av de voksne da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu jenta var det noe spesielt med, virka det som.

    Jeg har lurt på, i ettertid, om det var Sissel Kyrkjebø.

    Men jeg er ikke helt sikkert.

    ‘Det kan godt tenkes det’, sa tante Lete, da jeg ringte henne, i Stavanger, da jeg bodde i Liverpool.

    Tante Lete sa også det, på telefonen da, at grunnen til at Christell en gang, sang på ‘Tore Tang’-sangen, (av Mods), nok var at hun hadde lært den, på et besøk hos dem da.

    Tante Lete sa også det, at Tore Tang, han het egentlig Tore Tang Va, (var det vel), og var halvt kineser, sa tante Lete.

    Tore Tang Va, var en kjent skikkelse, i Stavanger da.

    Så sånn var det.

    (Så tante Lete visste mer om Tore Tang Va, enn Mods, (hvor Morten Abel var vokalist da).

    Ikke dårlig.

    Men men).

    På veien tilbake til Østlandet, så kjørte vi innom en klesfabrikk, i Sandnes.

    Haldis ville prate business med direktøren.

    Pia, Christell og jeg, vi fikk alle tre, en lommekniv, (til å ha på nøkkelknippe vel), med kniv og saks vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell og jeg, vi ble hivd ut, av produksjonslokalet der, (hvor det satt mange damer og sydde da), for vi leika og bråkte så fælt der, at de sydamene klagde på oss da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noen måneder før Tom Ivar og dem flytta til Drammen, (var det vel).

    Så dro Tom-Ivar meg med, til sin nye nabo, som bodde i huset ovenfor dem.

    Den nye naboen var Kjetil Holshagen, som hadde flytta til Bergeråsen, fra Drammen, med sin mor, stefar, og storebror da.

    Kjetil Holshagen gikk i klassen under meg, og lillesøstera hans hadde dødd, i Drammen, noen år før.

    Han kunne ikke sykle, så Pia, Christell, Gry Stenberg og meg, (var det vel), vi fikk han til å prøve å sykle ned et slakt stykke, av Havnehagen.

    Og da bare trilla han ned den gatebiten, på en sykkel da, med beina ut til hver side.

    Så han klarte ikke å holde beina på pedalene da, enda det nesten ikke var helling der hvor han sykla.

    Men men.

    Så han var helt nybegynner når det gjaldt sykling, vil jeg si.

    Men men.

    Så han hadde nok mest sitti på rommet sitt, i Drammen, vil jeg tippe på.

    Kjetil Holshagen hadde elektronikk, som hobby.

    Og han må jeg vel si, at var den første nerden, som jeg noengang så.

    Han leste også Tolkien, og han og broren digga Pink Floyd og Kraftwerk, husker jeg.

    Men men.

    Broren het Bjørn Arild, mener jeg, og han var en god del eldre enn meg da, og fikk meg til å drikke saft med varmt vann, nede hos dem, en gang.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora jobba på Aass brygger, i Drammen, som kjemiker, eller noe.

    Kjetil Holshagen forklarte det, at de en gang hadde lagt en tann, oppi et glass cola.

    Og så hadde tanna blitt borte, i colaen, etter noen dager da.

    På Aass bryggeri der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så da Tom-Ivar og dem flytta til Drammen, så hadde jeg ikke noen kamerater, å besøke, på Nedre, (nedafor S-svingen), så da ble jeg kamerat med Kjetil Holshagen istedet da, (må man vel si).

    Jeg var på besøk hos han, og han visste meg, at han hadde loddebolt og prata om lysdioder, osv., het det vel.

    Og kondensatorer, prata han også om.

    Alt sånt med elektronikk da, som jeg også syntes var litt interessant, når jeg hørte Kjetil Holshagen forklare da.

    Jeg hadde jo en onkel, (onkel Håkon), lengre opp i Havnehagen, som også dreiv med elektronikk.

    Men det var ikke sånn at han lærte meg noe elektronikk, jeg var ikke så mye på besøk hos dem.

    Men men.

    Men jeg var interessert i data da, og Kjetil Holshagen hadde vel Commodore 64, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Jeg kjøpte meg en Sharp datamaskin, med innebygget kassettspiller, etter en stund.

    Og byttet ut VIC 20 da, som ikke hadde så mye minne, osv.

    Jeg begynte å lage et skytespill, på Sharp-datamaskinen, som jeg kalte Acapulco, etter den byen, som Petter og Christian Grønli hadde flytta til.

    Men jeg ble aldri helt ferdig med det spillet.

    Men men.

    Jeg var litt selskapssjuk da, (siden jeg bodde alene), så jeg begynte å gjøre ting, som jeg trodde, at Kjetil Holshagen ville syntes var kult da.

    Som å drive med kjemisett.

    jeg hadde jo fått kjemisett, til jul, den første julen vel, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Og jeg hadde drivi litt med det kjemisettet, da jeg bodde i Hellinga.

    Så da jeg bodde i Leirfaret, (etter at Petter og Christian og Tom-Ivar og dem, hadde flytta fra Bergeråsen), så tok jeg fram det kjemisettet igjen da, og inviterte Kjetil Holshagen på gjenbesøk, hos meg, i Leirfaret 4B da.

    Kjetil Holshagen syntes vel at det var litt artig, med kjemisett, tror jeg.

    Men vårt nye kameratskap ble med en gang satt på en prøve.

    Jeg skulle ned til Haldis, var det vel, og spørre om noe, (kanskje jeg fant på det, for å få Kjetil Holshagen ut av huset. Hvem vet).

    Og da, så dukka plutselig Kjetil Holshagen.

    Han hadde visst funnet noe, på bakken, i begynnelsen av Leirfaret/Hellinga da.

    Og da snudde jeg jo på hodet, (mens jeg drakk en halvliter cola), for Kjetil Holshagen sa ‘å’, eller noe.

    Og da, så kløna Kjetil Holshagen, og reiste seg opp, nærme der jeg gikk.

    Og stanga huet i bunnen av brusflaska, som jeg drakk av.

    Så de nederste delene av de to fortennene mine, i den øverste tannraden, ble skallet av.

    Jeg fanget tannbitene i hånda.

    En tann skallet av mer enn den andre.

    Så begynte jeg sikkert å grine.

    Ihvertfall så gikk jeg ned til faren min, som var hos Haldis, og viste han at jeg hadde fått skallet av to tenner da.

    Og da dro vi inn til onkel Runar, sin tannlegeklinikk, i Ås, en av de neste dagene.

    Onkel Runar satt på noe plastmateriale, på tennene.

    Men han lot de være litt kortere, siden han trodde at de andre tennene mine kom til å bli slitt ned.

    Noe sånt.

    Så etter det så har fortenna mine sett litt kortere ut.

    Men men.

    Og faren min måtte vel bare betale for en tann, mener jeg.

    Men jeg er helt sikker på at to tenner skallet av.

    Selv om Runar seinere har hevdet at det bare var en tann.

    Den ene tanna var værst, mener jeg, men det var også skallet litt av den andre fortanna, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Runar og faren min fleipa også, husker jeg, mens Runar satte på det plaststoffet, på fortenna mine.

    Og sa det, at nå kunne de forme tanna mi, som de ville.

    De kunne ha modellert en bil der, for eksempel, husker jeg, at de sa.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ringte også kontakttelefonen mye, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Tom-Ivar Myrberg hadde fortalt meg hva kontakttelefonen var.

    Og at det bare kosta en krone, for å ringe hele helgen.

    Jeg var jo mye alene, så jeg lå mye i vannsenga osv., og prata med folk, på kontakttelefonen da.

    Selv om jeg vel var litt sjenert, i begynnelsen, men jeg kom meg kanskje litt, etter et par år da, (for å fleipe litt).

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Jeg pleide også å ringe inn til konkurranser, og lignende, på nærradioene.

    Kjetil Holshagen var på besøk en kveld, som jeg prøvde å komme fram, til nærradioene da.

    Kjetil Holshagen hadde en sånn kalkulator, (mener jeg), som man kunne bruke til å ringe med.

    Noe sånt.

    Den peip noen toner da, sånn at man ikke behøvde å ringe.

    Og den var grei å ha, hvis man prøvde å komme fram til nærradioene.

    Redial-knapp var også greit og ha.

    Og jeg syntes det var artig, å komme på radioen, så jeg prøvde mye forskjellig da.

    Jeg fikk lov å kopiere en side, i en VIC 20-bok, hos Lauritzen bokhandel, i Drammen.

    For der stod det noe om tone-frekvenser, på VIC 20, var det vel.

    Og da prøvde jeg å lage et dataprogram, som kunne få telefonen til å ringe da.

    Men jeg fikk aldri frekvensene til å bli helt riktige.

    Jeg hadde mye annet å drive med og.

    Og det er mulig at jeg misforstod det diagrammet litt, som jeg kikka på.

    Det er mulig.

    Dette var 10-15 år før internett ble vanlig, så det var ikke så enkelt, på den tida, som det hadde vært, hvis man hadde hatt bredbånd hjemme, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En kveld som Haldis dukka opp hos meg, sammen med faren min, på et av sine sjeldne besøk.

    Så satt Kjetil Holshagen og jeg, i Leirfaret 4B, og prøvde å ringe på konkurranser, hos nærradioene i Oslo da.

    (Det var mest Radio 1, men også Radio Ung vel, som vi hørte på.

    Og også andre Oslo-nærradioer.

    Men men).

    Så sa Haldis til faren min, husker jeg.

    ‘Hvorfor gidder han å være her’.

    (Noe sånt).

    Om Kjetil Holshagen vel, tror jeg.

    Kjetil Holshagen likte ikke Haldis etter det her, husker jeg.

    Men men.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Så sånn var det.

    Ågot fikk jo stadig sånne postordrekataloger, i posten, som hun tok vare på.

    En svensk katalog het Hobbex, (eller noe), mener jeg.

    Der stod det om en luftpistol, som kosta 200 kroner, eller noe vel.

    Jeg fortalte om det her da, til Kjetil Holshagen, som sa det, at Rune Bingen, på Berger, (som gikk i klassen min), også hadde en sånn luftpistol.

    (Uten at jeg vet hvordan Kjetil Holshagen, som ikke hadde bodd så lenge på Bergeråsen, kjente Rune Bingen.

    Men men).

    Jeg fikk Kjetil Holshagen til å dra meg med ned til Rune Bingen, som bodde i den samme gata, på Berger, som Bergerbanen lå i.

    Jeg visste cirka hvor han bodde, men hadde ikke vært på besøk hos han før.

    Rune Bingen viste meg hvordan den luftpistolen så ut, og sa at den var bra da.

    (Den luftpistolen ligna litt på en Glock, vil jeg si.

    Men men).

    Jeg hadde aldri skutt med luftpistol før, men jeg hadde jo lagd sånne strikkgevær, og sånn, på verkstedet.

    Og Kjetil Holshagen, han var skikkelig fan av ninja-filmer, som vi leide, i en videobutikk, ved Thors Bokhandel, i Svelvik.

    Så jeg begynte også å prøve å lage et par ninjastjerner, (med varierende hell), borte på verkstedet, til faren min.

    Jeg gikk noen ganger og så, på hyttefeltet, ved der Ågot bodde.

    Og en gang, så så jeg i en bod, som Birkebeiner-hytta hadde.

    Og der lå det noen sigder, som jeg rappa knivbladene til, husker jeg.

    Så teipa jeg de sammen, og det ble som en ninjastjerne da.

    Som jeg kasta inne på verkstedet, mens Dag Furuheim så på, en gang, husker jeg.

    Jeg kasta den ‘ninjastjerna’ inn i noe pappemballasje der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke festa de sigd-bladene ordentlig sammen da.

    Jeg klarte ikke å borre gjennom jern.

    Jeg tror de borrene der borte, på verkstedet, var laget for tre.

    Men men.

    Men den luftpistolen dukket opp i posten da, selv om det kanskje ikke var lov å ha luftpistol, for meg, jeg var vel ikke seksten år enda da, tror jeg.

    Men jeg bestilte den kanskje i faren min sitt navn.

    Det er mulig.

    Men men.

    Den luftpistolen var det ikke så mye futt i.

    Men det var litt kjedelig, på 80-tallet, noen ganger.

    Uten internett, osv.

    Så det hendte at jeg og Ulf Havmo for eksempel, gikk på jakt etter småfugler, med den luftpistolen.

    Ulf Havmo og jeg, gikk til sportsbutikken, ved Svelvik kirke, og kjøpte luftgeværkuler en gang da.

    Så gikk vi tilbake, mot skolen.

    Og Ulf sa det, at ‘hu gamle kjærringa, i sportsbutikken, lot oss kjøpe luftgeværkuler, enda vi ikke er seksten år gamle’.

    (Noe sånt).

    ‘Det er bestemora mi altså’, sa Vibeke Kjølstad da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da ble vel kanskje Ulf Havmo litt driti ut, kan man si.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, han likte ikke å gå så mye, ut i skogen.

    For han likte ikke mygg og insekter, som han sa.

    Men men.

    Han fikk tak i en armbrøstpistol, en gang, som han sjelden brukte da.

    Jeg fikk låne den en gang, som jeg var på besøk hos han.

    (Jeg husker ikke hvordan ammunisjon, som den brukte, men det er mulig at det var en pil, eller noe.

    Hm).

    Og da jeg gikk på stien, mot Ulviksletta.

    Litt oppi lia der.

    Så så jeg plutselig det, at en sinna mann, kom løpende mot meg, i full fart, med en puddel, eller noe.

    Jeg måtte løpe langt borti der, (over Ulviksletta), og gjemme meg, før han ga opp.

    Det var visst faren til Gry Johansen, (mente noen som var hos Kjetil, da jeg fortalte om det her), som også bodde på Nedre, som hadde prøvd å angripe meg, rød i trynet, tror jeg han var.

    Dem bodde i den veien som var mellom Havnehagen og Leirfaret/Hellinga da.

    (Som jeg ikke husker navnet på nå).

    De var vel naboene til Sylvia og Sissel Tysnes og dem, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ulf Havmo og jeg, vi skøyt også et par ekorn, med den luftpistolen.

    Det var lite futt, i den luftpistolen, så cirka ti fulltreffere måtte til, (vil jeg si), før ekornet var dødt.

    Så det var vel kanskje dyreplageri.

    Hvem vet.

    Jeg skar av halen, til et ekorn, for noen hadde sagt, at det var kult, med revehaler, osv.

    Men da sa faren min, at han ikke likte at vi skøyt ekorn, (da han så halen).

    Jeg sa at ekornet var dødt, (da vi fant det).

    Men faren min sa det, at reven tar døde ekorn.

    Så han trodde ikke noe på meg.

    Men men.

    En gang, så gikk Ulf og jeg for å skyte fugler, med den luftpistolen, (var det vel).

    Og vi gikk mot det hyttefeltet da.

    På nabohytta, til Birkebeiner-hytta, så så vi en svær ugle, og en ugleunge.

    Vi så vel først bare ugleungen, og jeg tenkte bare at det var en fugl, og sendte avgårde et skudd, med luftpistolen, på lang avstand.

    Fuglen fløy ikke, så jeg gikk nærmere, for å prøve å skjønne det, hvorfor fuglen ikke fløy.

    Så så vi mora også, og jeg tror at det kanskje kan ha vært en hubro-ugle.

    jeg er ikke noen ekspert på ugler, men den ugla var skikkelig svær ihvertfall, vil jeg si.

    Jeg så på ungen, som satt på en telefonledning, eller noe vel.

    Og kunne se det, at jeg nok hadde skutt av den ene foten.

    Da ble jeg kvalm omtrent, vil jeg si, og skammet meg da.

    For jeg så jo hvor fine du fuglene var, når jeg kom nærmere innpå dem.

    Og hvis det var en hubro, så var jo de fredet, for å si det sånn.

    (Noe vi hadde lært på skolen vel).

    Så da bare gikk jeg derfra, uten å skyte noe mer.

    ‘Hva er det’, sa Ulf Havmo.

    Så han skjønte tydeligvis ikke hvordan jeg tenkte.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kjetil Holshagen, hadde en stefar, som jobbet på Drammen Jernbanestasjon.

    Kjetil Holshagen, fortalte det, at kråkene noen gang bare satt seg på strømlinjene der, og da eksploderte dem, fortalte han.

    Men men.

    En gang, så spurte mora til Kjetil Holshagen, om jeg ville være med på hytta deres, en helg.

    Jeg sa ‘ja’, men Kjetil ble sur, for han ville egentlig ikke ha meg med, skjønte jeg.

    Hytta lå i Hurum, på den andre sida av Drammensfjorden, et stykke lenger inn mot Drammen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Kjetil skulle vise meg noen rotter, som de hadde, under en bro der.

    Og han dro meg med til noen andre unger, men han sa vel bare hvem jeg var, og fortalte vel ikke meg hvem dem var vel.

    Men men.

    Kjetil var interessert i elektronikk, men TV-en han hadde på rommet sitt der, den skjønte han ikke, (vil jeg si).

    Det var en sånn TV, som var vanlig, på 70-tallet.

    Med et hjul, som man måtte skru på, for å få inn riktig kanal.

    Men det var også en tapp, under det hjulet, for å velge ‘bånd’, som det vel het.

    Men den tappen, den skjønte ikke Kjetil Holshagen, (mener jeg), at man kunne vippe på, for å få inn et annet bånd da.

    Men det skjønte jeg da, etter å ha stilt på TV-en til mora mi i Larvik, og den gamle TV-en til faren min på Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Kjetil var rimelig sur på meg, under den hytteturen.

    For det var mora som spurte om jeg ville være med.

    Kjetil ville egentlig ikke det, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det kameratskapet mitt, med Kjetil Holshagen, det var kanskje ikke et ekte kameratskap.

    Jeg vet ikke hvorfor han Kjetil Holshagen var så sur, fordi jeg fikk bli med på hytta deres.

    Det forklarte han vel ikke helt vel.

    Men noe var det vel.

    Men men.

    Nå begynner klokka å bli over 23 her på hostellet.

    Så jeg får vel ta en pause, med skrivinga nå.

    Så får vi se om jeg klarer å få skrevet noe mer i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • ØA var også veldig flink til å få tak i C64-spill

    øa flink til å få tak i spill

    http://www.spillegal.no/threads/det-er-en-kynisk-ny-verden-erik-ribsskog.16696/page-29

    PS.

    Jeg har skrevet om at ØA, (aka. Øystein Andersen), (tremenningen min, fra Lørenskog, som var adoptert fra Korea), var flink til å få tak i VHS-filmer, på 80-tallet.

    (Han fikk tak i for eksempel masse Stallone, Swarzenegger og Mad Max-filmer, på VHS, på 80-tallet).

    Så det var jo nesten som julaften, flere gangen i måneden, for meg og vår kamerat Kjetil Holshagen, (som også bodde på Bergeråsen).

    (Hvor det var nesten umulig å få tak i kopier av nye filmer og spill, men dette var noe vi måtte kjøpe i Drammen eller i Oslo eller i utlandet, isåfall, (hvis vi ville ha filmer og spill).

    Men men).

    For når ØA kom til Sand/Bergeråsen, så hadde han alltid med minst en bærepose full av nye videofilmer og disketter, (sånne ganske store, i 5 1/4-tommer format, heter det vel), fulle av nye C64-spill da.

    Og det var de nyeste filmene, (før de kom på kino i Norge).

    Og det var de nyeste C64-spillene, som det stod om i databladene, som vi noen ganger kjøpte, på Narvesen, i Drammen, (3-4 mil lenger nord), osv.

    Jeg husker spill som California Games, Defender of the Crown, (som var mitt favorittspill), og også masse slåsspill som karatespill og Barbarian, som ØA og Kjetil Holshagen, ville spille hele helgen, vanligvis oppe hos meg, (for jeg bodde aleine i Leirfaret 4B, på den her tida, som vel var, (spesielt de første), årene på videregående).

    Så sånn var det.

    ØA ville også få med masse cola og Pizza Grandiosa, av foreldrene sine, og som han da delte, med meg og Kjetil Holshagen, (som seinere flytta til Sande).

    Så da stilte jeg liksom lokalet, som vi hang i, og ØA hadde med Grandiosa-ene og colaen, (og spillene og videofilmene), mens Kjetil Holshagen også var der da, (for å tulle litt med han).

    (Kjetil Holshagen, var kamerat med ØA, før jeg ble kjent med ØA.

    Jeg ble kjent med ØA, gjennom nettopp Kjetil Holshagen.

    Og faren min fortalte meg, på den samme tida, at ØA var (adoptiv)-sønn av hans kusine Reidun da.

    Men men.

    Så jeg hadde nesten ikke noe valg, jeg måtte liksom bli kamerat med ØA, syntes jeg, siden jeg ikke hadde så mange andre kamerater, enn Kjetil Holshagen.

    (Og siden det også viste seg, at ØA var tremenningen min da).

    Og Kjetil Holshagen, ble jeg kamerat med siden min klassekamerat Tom-Ivar Myrberg, introduserte han for meg, like før han selv flytta til Drammen, et av de første årene på ungdomsskolen vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Så det var tider.

    Selv om det også da kunne være konflikter.

    Jeg var ikke så glad i slåsspill, så jeg så heller på Mad Max-filmer i stua, husker jeg, (om den gangen han Mad Max traff den stammen, i ørkenen), enn å spille karatespill, på rommet mitt, (som egentlig var faren min sitt, men som jeg tok over, siden faren min aldri brukte det, men alltid var nede hos Haldis).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog