Når du lurer på om slakterbutikken i Snarveien lå i dette hvitmalte huset, eller om det lå i et lignende hus, litt lenger bak. (Bilde fra Google Maps).
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10049470
PS.
Her er mer om dette:
http://www.dagligvarehandelen.no/xp/pub/hoved/avisen/tidligere_utg/12211
PS 2.
Enda mer om dette:
http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article3611830.ece
PS 3.
Man kan her se at ICA selv har sagt at egne merkevarer er viktige for identiteten til butikkene.
Så her blir Rimi i realiteten lagt ned, mener jeg.
Og Olga på 90 år, (som min tidligere Rimi-kollega Kjetil Prestegarden pleide å bruke som eksempel), hu kommer til å lure på hvor det gode Delight-syltetøyet hennes har blitt av.
Og dette kommer til å skje over hele landet.
Rimi/ICA har sikkert fått mye goodwill, fra politikerne, for denne ‘satsingen’, (for det har jo nesten bare vært tull, det ble jo i 2002, av kjededirektøren, (i det første PS-et), pratet om en andel på 30 prosent egne merkevarer i 2010, og i realiteten ble det 9-10 prosent), og egne merkevarer i Rimi, har vel aldri helt tatt av, selv om det har blitt satset hardt, på dette området, i 20 år nå, i ICA/Rimi.
Og nå kastes altså resultatene av denne banebrytende satsingen, (Hakon Gruppen var jo læremestere, for de andre kjedene, som det står, i det første PS-et), ut av vinduet.
Og folk som jobber på hovedkontoret, til ICA, med egne merkevarer, de får nok sparken.
Så et kompetansesenter, (ICA/Rimi’s hovedkontor), blir redusert, og det vil nok bli lagt ned etterhvert, vil jeg tippe på.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 5.
Grunnen til at jeg lurer på dette med Rimi’s egne merkevarer nå.
Det er at jeg tror at dette med å ha egne merkevarer, fungerer best, når kjedene har egen distribusjon.
Ellers blir det bare tull og tøys, frykter jeg.
Man kan vel ikke kalle det for egne merkevarer hvis de ikke distribueres, av kjedene selv?
Så de som jobber med egne merkevarer, i Rimi, de kommer nok til å bli regelrett mobba, av alle som kan krype og gå nærmest, etter dette.
Siden dette å drive med egne merkevarer, i Rimi, vel blir som noe dumt nå.
(Vil jeg si ihvertfall).
Egne merkevarer, i ICA/Rimi, det er som tidligere nevnt Delight.
Men det er også merker som Diva, Albi, Ica, Rimi, Euroshopper, osv.
(Og sikkert mange fler som jeg har glemt, siden jeg flytta fra Norge, i 2004).
Og disse merkene, (som mange har som favoritter sikkert), de vil nok forsvinne nå, vil jeg tippe på.
Så Norge blir vel et kjedeligere land, (må man vel si), som vil minne litt mer om et tidligere østblokkland, da.
Fra før, så selges ikke brus som Cherry Coke og Dr. Pepper osv., i norske butikker.
Og nå skal man ha enda færre varer.
Nordmenn kommer til å omtrent kjede seg ihjel etterhvert, er jeg redd for.
Så derfor tror jeg at det kanskje hadde vært artigere, for nordmenn, å fått inn en ny, utenlandsk kjede, (som sikkert kommer til å begynne å selge mange nyheter, innen dagligvarer), nå som det går så dårlig, for Rimi/ICA.
Istedet for denne løsningen, som de nå driver med.
Som virker for meg, å være styrt fra NorgesGruppen, og som må føre til store tap, (siden et fullt brukbart EMV-kompetansesenter og et fullt bruktbart distribusjonsnettverk, bare blir lagt ned, istedet for å bli solgt), for Rimi’s utenlandske eiere, nemlig ICA og Ahold.
De blir i realiteten lurt her, (virker det som for meg, ihvertfall).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 6.
Og hvordan kommer Rimi sine egne merkevarer til å bli behandlet av NorgesGruppen, hvis Rimi skal fortsette å selge disse?
Varer som har varemerket ‘Rimi’, de vil vel kanskje bli litt stemoderlig behandlet, av folk som jobber på grossistlagrene, til konkurrenten NorgesGruppen?
Og hva hvis dette samarbeidet skjærer seg?
Nei, da står Rimi/ICA der uten distribisjonsnettverk, for sine butikker.
Så Rimi/ICA gjør seg nå veldig sårbare.
Det er andre tider nå, enn før Rimi/Hakon Gruppen fikk seg egen distribusjon, på 90-tallet.
På 80-tallet, så var det flere grossist-kjeder, som man kunne veksle på å kjøpe fra.
(Tror jeg ihvertfall.
Jeg må innrømme at jeg bare satt i kassa, på CC Storkjøp, i Drammen, på 80-tallet.
Så dette er jeg ikke helt sikker på).
Men nå for tida, så er det bare fire store kjeder, som hver har sitt eget distribusjonsnettverk.
Så Rimi/ICA, de legger seg nå pent og pyntelig ned i lomma, til NorgesGruppen, (og deres hovedeier Johan Johannson).
Mens de samtidig skjeller ut Rema-Reitan.
Da gjør Rimi/ICA seg så avhengige av NorgesGruppen, at de i realiteten blir en del av NorgesGruppen, vil jeg nesten si.
(For her er det få eller ingen retrettmuligheter, vil jeg si).
Hvorfor gi bort sin uavhengighet på denne måten ICA/Rimi?
Hvorfor gjøre seg så sårbare?
Hvorfor kaste bort så mye verdier?
(For dette er vel snakk om nye og moderne grossistlagre, vil jeg tippe på, ihvertfall).
Nei, her er det nok noen ugler i mosen, mistenker jeg.
Kanskje Rimi burde finne på en ny vri, på sitt gamle slagord, (fra 90-tallet), ‘Vi gjør Norge billigere’.
Fram mot sommeren så kommer kanskje Rimi istedet til å begynne å bruke slagordet: ‘Vi gjør Norge kjedeligere’.
(Siden at Rimi nå, (etter å ha gått over til å bruke NorgesGruppen sitt distribusjonsnettverk), nok begynner å selge Landlord-produkter, (som om de var Kiwi-butikker), istedet for ha sine egne merkevarer).
Hvem vet.
Vi får se.
PS 7.
Og var forresten Rimi/Hakon Gruppen først ute med egne merkevarer, i Norge?
(Det står i det første PS-et at Hakon Gruppen var læremestre i Norge, da de begynte med disse, i 1993).
Men jeg mener å huske at Samvirkelaget på Berger, solgte ‘blå-hvite varer’, da vi skulle dra på klassetur, til Hurumlandet, i åttende klasse, (med egen båt), på midten av 80-tallet.
Så Forbrukersamvirket/Coop, (som drev Samvirkelagene, som de fleste av nå vel er enten lagt ned, solgt eller har byttet navn til Prix), var først ute med egne merkevarer.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Jeg leste nå det første PS-et på nytt.
Og det står der at Hakon Gruppen bidro til en læreutviking, i industrien.
Og ikke at de var læremestre for de andre kjedene, som jeg har skrevet, i et av PS-ene ovenfor.
Så jeg har surra litt på et lite punkt ovenfor, da.
Men de fleste av poengene mener jeg at står seg fortsatt, (selv om jeg har surra litt, angående dette ene punktet), da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 9.
Her er forresten definisjonen på egne merkevarer.
Det står ikke noe der om at disse må distribueres, av kjeden som selger disse.
Så det er mulig at Rimi skal fortsette med de samme egne merkevarene.
Men at disse blir distribuert av NorgesGruppen, da.
Noe jeg synes virker rart.
Hva med matvaresikkerheten?
Rimi blir jo sårbare for angrep, fra sin konkurrent NorgesGruppen her.
Dette må vel bety at NorgesGruppen ikke ser på Rimi/ICA som en seriøs konkurrent.
Hvis ikke så hadde de vel ikke latt Rimi/ICA bruke sitt distribusjonsnettverk.
Det blir spennende å se hva som skjer fremover, ihvertfall.
PS 10.
Her er mer om dette:
http://snl.no/egne_merkevarer
Den første lørdagen, (må det vel ha vært), som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Så skulle det være personalfest, hjemme hos assistent Sølvi Berget, på Vevelstad, da.
Og jeg hadde jo jobblørdag, (nesten som vanlig, hadde jeg nær sagt, når det skulle være Rimi-fest).
Og jeg hadde jo blitt slitt ut, (må jeg vel si), da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så det var såvidt at jeg orka, å dra på den her festen, da.
Etter cirka tolv timers jobbing, den dagen, da.
Jeg husker at jeg lå i senga mi, i Rimi-leiligheten min, og prøvde å finne krefter, til å komme meg i dusjen, og så dra på den her festen, da.
Og at jeg så tok Ski-toget til Vevelstad, at.
Og at jeg traska rundt der, og spurte en lokal tenåringsgutt, (var det vel), om hvor Sølvi og Trond bodde, da.
Etter å ha surra litt rundt der, i et kvarter, (eller noe sånt), vel.
Noe sånt.
Men Vevelstad, det var liksom ganske sånn ‘Suburbia’ da, (som i Pet Shop Boys-sangen).
Så det var vel antagelig ikke en sjel der, som ikke visste hvem Solvi og Trond var, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg omsider fant fra til den her festen.
Så skyldte jeg på at jeg hadde sett på fotballkamp da, (og at det var derfor at jeg hadde blitt forsinka).
(For Norge spilte vel landskamp den dagen, tror jeg.
Noe sånt).
Og da måtte jeg sitte et sted det var vanskelig å sitte og spise, (mener jeg å huske ihvertfall).
På verandaen til assistent Sølvi Berget, da.
Også fikk jeg noen rester av grillmaten de andre hadde spist før jeg dukka opp der, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Denne festen, den var vel egentlig til ære for avtroppende trainee-butikksjef Thomas, (tror jeg).
Og han var jo forlovet, med ei pen dame, i 20-åra, som han bodde sammen med, på Bøleråsen, da.
Men på den her festen, så var han liksom i par, med hu pene 17-18 år gamle kassadama, da.
Som hadde vært på jobb, den lørdagen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg, for å ta en kikk, på Rimi Langhus, da.
For det var snakk om en sang, husker jeg, litt utpå kvelden der.
Og jeg spurte hu pene, unge kassadama, om den her sangen, da.
Og da møtte hu spørre avtroppende trainee-butikksjef Thomas, om hu fikk lov, til å synge litt av den sangen, for meg, (og de andre som satt der), da.
Så han trainee-butikksjef Thomas, han hadde visst et helt harem ute i Vevelstad der, da.
Men det fikk han visst lov til å ha, da.
Selv om jeg husker det, at assistent Sølvi Berget, hu ‘babla’ om hvordan det skulle gå, når trainee-butikksjef Thomas og hu unge skjønnheten, skulle gå hjem til Bøleråsen, (må det vel ha vært), sammen da, etter den her festen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo tatt med meg en six-pack med øl, (ihvertfall vel).
Og cirka en halv halvflaske vodka, som jeg vel må ha kjøpt, på den Danmarksturen, til Kjetil Prestegarden, cirka et halvt år før det her, vel.
(Noe sånt).
Og den vodka-flaska, den fikk vel låseansvarlig Anders Karlsson tak i.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og vips, så var den flaska ganske tom, vel.
Så jeg som liksom hadde hatt med meg så mye drikkevarer.
Jeg hadde plutselig ikke noe å drikke på da, utpå kvelden der, da.
(Og det var jo som på det bryllupet til Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, oppi den dalsida, oppe i Hallingdalen der.
At det ikke var noe mulighet til å kjøpe alkohol noe sted, så seint på kvelden, da).
Så jeg så litt glupskt på en sånn flott cognac-flaske, (må det vel ha vært), som ekteparet Berget hadde stående, i reolen sin da, og som var formet som et skip, (eller noe sånt), vel.
Men jeg klarte såvidt å beherske meg, da.
Og ikke spørre om å få en smak, av den her cognac-flaska, da.
Selv om jeg tror at både herr og fru Berget, må ha sett det på meg, at jeg godt kunne hatt lyst på en dram, da.
(Siden at vodkaen min hadde blitt rappa liksom, da).
Men jeg klarte å dy meg, fra å spørre, da.
Og ekteparet Berget, de tilbydde meg heller ikke en dram, da.
Og det skjønte jeg vel egentlig og.
For jeg var rimelig full, da.
Og den flaska så veldig fin og dyr ut, da.
Så den var nok bare for nyttårsaftener og femtiårs-lag, (eller noe sånt), da.
(Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at det var sånn, at Eivind Danielsen, begynte å bable om det, at han kunne tenke seg å bli låseansvarlig, (var det vel), på den her personalfesten, da.
Og da var det noen som baksnakka meg, (husker jeg), og sa at jeg var sånn ‘halleluja’, når det gjaldt Rimi. da.
Men jeg prøvde jo bare å være butikksjef, liksom.
For jeg var jo vant til det, å jobbe steder, hvor det hadde vært vanskelig, å få tak i nok medarbeidere.
(Siden det hadde vært oppgangstider, i Norge, det meste av tida, som jeg hadde jobba, som Rimi-leder, da).
Så det var nesten sånn i Rimi, at uansett hva man gjorde, (som butikksjef), så ble det feil liksom, da.
(Siden det alltid var noen som mente ditt og datt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en medarbeider, som het Henrik vel.
Som sovna, inne i stua, til assistent Sølvi Berget, (mener jeg å huske).
Og da syntes jeg litt synd på han.
For da ble assistent Sølvi Berget sur, (husker jeg).
Så da prøvde jeg å få henne til å ikke lage noe konflikt, med personalet liksom, da.
Men det her var visst ganske strengt, da.
At der i heimen, så skulle ingen sove med hue på et av stueborda liksom, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter den her festen, så kjørte assistent Sølvi Berget sin eldste sønn, (storebroren til Trond), meg hjem, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen da, (husker jeg).
(Sammen med en kamerat, eller to, som også satt i bilen, vel).
Og da ga jeg han vel 300 kroner, (eller noe sånt), for å liksom ha vært ‘taxi’, da.
Så det var jo bra service.
For ellers så tror jeg ikke at det hadde vært så lett, å komme seg noen steder, fra uti Vevelstad der.
For det gikk vel ikke noen nattbusser, (eller noe sånt), noen steder, tror jeg.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.
Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.
For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).
Bare noe jeg tenkte på.
Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.
Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.
Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.
Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.
Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært ‘tull og tøys’, på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.
Og jeg var liksom sinna, da.
For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.
Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.
(Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).
Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.
Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.
At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse ‘vi’, som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.
Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).
Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.
For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.
Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.
Så da jeg, som ‘oste-sjef’ liksom, da.
Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.
Så dukka det plutselig opp en annen ‘oste-inspektør’ der også.
Som jeg nesten ‘kræsja’ med, da.
For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.
(For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.
For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.
At han høye og strenge mannen, (med noe slags ‘smultring-skjegg’ vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.
Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.
Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.
Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.
Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.
Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her ‘seansen’.
Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og driftsdirektør Rune Hestenes.
Han sa bare til meg.
Etter at jeg hadde kommet den ‘tiraden’ min.
At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
(Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).
Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.
Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).
At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.
(Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).
Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).
Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.
For han skulle ‘drive butikk’, (sa han).
Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.
Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.
Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.
(Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.
(Aamodt bru, vel).
Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.
Og der ligger den vel kanskje enda.
For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Fra butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland, så husker jeg blant annet det, at det var en pakistansk butikksjef, som sa det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.
Hvis jeg husker det riktig.
(Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og hu sa en gang det, (husker jeg).
At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.
Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.
Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.
Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.
Og det var ganske praktisk, egentlig.
For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.
De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.
Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.
Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.
Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.
(Det er mulig).
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.
(For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).
Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.
(For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.
Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange ‘practical jokes’.
Som å helle salt i brusen, (var det vel).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.
(For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).
Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.
(Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.
For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.
Noe sånt).
På lageret, rett ved døra inn til butikken der.
Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).
Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.
Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.
Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.
Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.
Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.
Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.
Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).
Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.
Selv om de bare var inne og handla mat, da.
Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.
Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.
Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
For det parkeringsvakt-firmaet der.
Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).
Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.
Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.
En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.
Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.
Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.
Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).
Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.
Og ei brunette, hu gikk litt ‘borti der’.
Og ropte til meg: ‘Skal jeg suge pikken din?’.
Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.
Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det ‘hørtes litt fristende ut’, da.
(Da hu begynte å prate om det her, da).
Men jeg klarte å styre meg, da.
Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye ‘sparkepike-spark’, da.
I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.
(Noe sånt).
Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).
Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.
Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.
Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.
(Noe sånt).
Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.
For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.
Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.
Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.
(Syntes jeg selv ihvertfall, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En gang, på den tiden som jeg jobba, i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt.
Så hadde vi butikksjefmøte på fabrikken til Gilde, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og etter det møtet, så skulle vi dra ned til Grønland, (sa distriktsjef Anne Neteland), for å ha sosial samvær, på utestedet Dattera til Hagen.
Men da, så var jeg så trøtt, så jeg orka ikke å lete etter parkeringsplass og det utestedet, på Grønland.
(Og det var vel litt rart at en gjeng Rimi-butikksjefer skulle dra på et utested som het Dattera til Hagen.
Og vi kjørte jo, så det ble jo ikke snakk om noe drikking.
Så hva dette skulle være godt for, det kan man lure på.
Og etter at mora mi døde, så hadde jo Pia, Rahel og jeg en slags ‘seanse’ på utestedet Kjøkkenhagen, på Grunerløkka.
Så det ble kanskje litt mye ‘Hagen-utesteder’.
Noe sånt).
Så jeg sendte bare en tekstmelding til distriktsjef Anne Neteland, om at jeg dro rett på jobben.
Og da fikk jeg klage seinere, fra distriktsjef Anne Neteland, fordi at jeg ikke brydde meg om det sosiale, i distriktet, da.
Men det var jo ikke så lett, i distriktet til Anne Neteland da, (husker jeg at jeg syntes).
For det første butikksjefmøtet som jeg var på, i distriktet til Anne Neteland, (på Hakon sitt hovedkontor).
På det møtet, så var jo stemningen som i en begravelse, husker jeg, at jeg syntes.
Så sosialt samvær, med distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt, det frista ikke så mye da, (for å si det sånn).
Hu hadde blant annet en ambulerende, (som het Idar, eller noe).
Som David Hjort hadde dratt meg med på byen sammen med.
På et utested bak Saga kino der et sted.
Og Thomas Sæter og Thomas Kvehaugen, var også der.
Og Thomas Sæter, (fra Rimi Bjørndal), han sa at han hadde rømt, fra Fremmedlegionen.
(Noe sånt).
Og David Hjort, han fikk epileptisk anfall, da.
Og ba meg om å bite han i armen utafor Saga kino der.
For det skulle visstnok hjelpe, da.
Og han ville ikke dra på legevakta.
Så Idar og jeg måtte kjøre sammen med han, i en taxi, til Grunerløkka.
Hvor hans første samboer, (som jeg visste om, ihvertfall), nemlig Heidi fra Nord-Norge bodde, da.
Også tok hu Heidi, (som da hadde fått en unge vel), vare på David Hjort som hadde hatt epileptisk anfall da, og var i ørska, (må man vel si).
Men hvorfor David Hjort var redd for å havne på legevakta.
Det veit jeg ikke.
Og hvorfor han Idar skulle være med, det veit jeg ikke.
Idar sa at jeg fikk sikkert dekket taxi-regninga, til Grunerløkka, av Rimi.
Men det gadd jeg ikke å styre med.
For jeg husket jo at distriktsjef Jan Graarud hadde klaget på at David Hjort hadde hatt taxiregninger i safen, på Rimi Ryen.
Så den regningen, den bare tok jeg fra mine egne penger, da.
Jeg hadde jo ikke noe budsjett akkurat, på den her tiden.
Men lønninga pleide å vare cirka til jeg fikk den neste lønninga, da.
Og etter at jeg gikk ut, fra leiligheten til Heidi, (hvor David Hjort ble igjen).
Så bare gikk jeg i cirka en kilometer, bort til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, da.
Hvor jeg bodde.
Etter at jeg tidligere på kvelden, hadde fått klage på at jeg ikke hadde hatt på meg genser, (og ikke skjorte), på det diskoteket, bak Saga kino der vel.
Mener jeg at jeg overhørte, at Idar og muligens assistent Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), dreiv og baksnakka meg for.
Noe sånt.
(Men jeg likte jo ikke å ha på meg den blå Gant tennisskjorta, som Pia hadde lånt av meg, i det bryllupet på Geilo, på den her tida.
Siden Tom Bråten, fra Berger, hadde hatt henda sine over hele den skjorta, da.
På Geilo der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men han ambulerende Idar, (eller om han het Ingar), han var nesten litt skummel, da.
(Kan man kanskje si).
Så det var ikke sånn at jeg hadde lyst til å bli med han ut på byen, (for å si det sånn).
Etter å ha kjørt David Hjort til hu Heidi fra Nord-Norge, i drosje.
Så sosiale ting, med distriktet til Anne Neteland, det virka så veldig fristende for meg, da.
Selv om jeg ble litt irritert, (må jeg innrømme).
Da jeg hørte det, (på et butikksjefmøte, på Sinsen vel), at distriktsjef Anne Neteland og distriktsjef Jan Graarud.
De hadde tatt med alle butikksjefene sine, på en heisatur, til Sverige.
Like etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Og da hadde de visst festa som bare søren, i Sverige der, da.
Og ødelagt masse ting, på hotellet, (var det vel), og sånn, da.
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Siden jeg ikke fikk lov til å bli med på den turen, da.
Det var nesten som at de feira det, at jeg hadde slutta som butikksjef, inne i Oslo der, (eller noe sånt), syntes jeg.
Så da ble jeg litt skuffet og vonbråten da, (må jeg vel innrømme).
Selv om det ikke akkurat var som at dette var verdens undergang for meg heller, (for å si det sånn).
(Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken.
At en gang, som assistent Kjetil Prestegarden og jeg, begge hadde jobbet tidligskift, og skulle dra hjem.
Så sa assistent Kjetil Prestegarden, (på en spesiell måte, må man vel si).
At: ‘Nå skal jeg hjem og se på Big Brother’.
(For dette var på den tiden at den første Big Brother-sesongen ble vist, på TV, i Norge.
Den med Anette og Rodney, osv.
Het de vel).
Og jeg pleide å se på Big Brother.
Så om assistent Kjetil Prestegarden spionerte på meg, (gjennom noen i Rimi-bygget), og visste at jeg gjorde det?
Hvem vet.
Det var rart at han sa dette sånn, (utenom sammenhengen liksom), må jeg ihvertfall si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så ringte plutselig David Hjort, og ville besøke meg, en kveld.
Dette må vel ha vært en fredag eller lørdagskveld, vel.
Og dette var muligens etter at jeg begynte å studere igjen.
Rimi-butikken, i Rimi-bygget, den stengte klokka 22.
Mens Kiwi-butikken, (hvor Tom, fra Lørenskog og ‘Tom-gjengen’, var butikkjsjef), den stengte klokka 23.
Så jeg stakk bort på Kiwi-butikken, noen hundre meter bort mot Bislett, da.
For å kjøpe noe potetgull, og sånn, da.
Før jeg liksom fikk gjester, da.
Og når man kommer inn i den Kiwi-butikken, så går man liksom inn i et stort kjølerom, hvor melk og øl osv. står, da.
Og der hang også butikksjef Tom, husker jeg.
Og jeg hilste på han, da.
Og vi begynte å chatte litt, da.
Og jeg så at han hadde fått et ny type rusbrus der, som jeg ikke hadde sett før.
Og jeg spurte han litt om den, da.
Og da ble butikksjef Tom helt rar, (husker jeg).
For det var ikke lov å selge alkohol etter klokka 21, (var det vel).
Men Kiwi, de dekket ikke over alkoholen, da.
Så jeg hadde ikke tenkt på det, da.
(At det ikke var lov å kjøpe alkohol, så seint på kvelden).
For jeg hadde ligget å sovet da, (var det vel).
Også fikk jeg en telefon om at jeg fikk gjester.
Og så gikk jeg sånn i halvsøvne til Kiwi, for å kjøpe noe potetgull, osv.
For jeg hadde vel en del øl i kjøleskapet og sånn, vel.
For jeg pleide å ha en del øl stående, i kjøleskapet, i tilfelle jeg bestemte meg for å dra ut på byen, da.
Men butikksjef Tom han så rar ut i trynet da, fordi jeg tilfeldigvis spurte om noe ny rusbrus.
Jeg hadde jo jobbet i butikk, i mange år, så jeg måtte liksom oppdatere meg, om de nye vareslagene, tenkte jeg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake, til Rimi-bygget igjen.
Så stod det en hel bøling av folk, utafor Rimi-bygget, da.
Inkludert Kjetil Prestegarden, som da var butikksjef på Rimi Kalbakken vel.
(Noe han hadde blitt etter at jeg slutta der, da.
Selv om jeg overhørte at noen butikksjef-damer, på et butikksjefmøte, sa at det gikk så treigt, med den butikken, etter at jeg slutta der.
Og at min nye butikk, Rimi Langhus, gikk så bra, da.
Noe sånt).
Og det var sånn, i Rimi-bygget, at calling-systemet, hadde blitt utsatt for hærverk, da.
Så man kunne ikke ringe på hos noen, fra utafor Rimi-bygget der.
Siden panelet til ringeklokkene var ødelagt, da.
For det panelet, (til ringeklokkene), det hadde blitt revet ned, da.
Og det ble ‘aldri’ ble fikset, (av Rimi), da.
Så ble jeg til slutt nødt til å klippe av ledningen, til callinga, i min Rimi-leilighet.
For jeg fikk aldri ro, da.
For folk som skulle på besøk til noen, i Rimi-bygget.
De ringte da ‘alltid’ på ‘alle’ ringeklokkene, da.
Så jeg fikk aldri slappet av da, siden det var så mange som ringte på callinga mi, hele tida.
Så tilslutt så fikk jeg nok, og klippet av ledningen, til den telefonen, som var koblet til callinga, utafor inngangsdøra, (til Rimi-bygget), da.
For Rimi, de var elendige til å fikse ting som gikk istykker, i Rimi-bygget, da.
Det var det samme med det kjøleskapet, som var i et, med vasken, på kjøkkenet mitt der.
Det kjøleskapet, det ville heller ikke Rimi fikse.
Så jeg måtte kjøpe meg mitt eget kjøle/fryse-skap, som tok en del plass der, da.
Så det kjøleskapet til Rimi, det ble etterhvert bare stående der, og ta plass, under et par små kokeplater, som var i det samme ‘møbelet’, som kjøkkenvasken liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så den gjengen, som Kjetil Prestegarden stod bakerst i.
Den stod bare og hang, utafor Rimi-bygget, da.
Da jeg kom tilbake fra Kiwi der.
Og en brande, (heter det vel), som virka litt gal nesten.
(Han virka som at han var sånn, at han grynta istedet for å prate, liksom).
Og som var ganske full, vel.
Han stod foran ved inngangsdøra, til Rimi-bygget der, da.
Og var forbanna siden de ikke klarte å komme seg inn, vel.
Så jeg måtte gå forbi han galningen, da.
For å låse meg inn døra.
Mens jeg lot som om jeg ikke så han Kjetil Prestegarden, da.
Som jeg hadde fått nok av, (må jeg vel si), på den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.
At en gang, mens jeg stod og satt opp tørrvarer, (eller noe), like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å jobbe i par med henne, stod og jobba.
Så sa Gurvinder plutselig noe til meg.
Og det var at han Rimi Kalbakken-pakistaneren, var i problemer.
To unge pakistaner-gutter, (som jeg først trodde at var kameratene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren).
De var visst uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.
Forklarte Gurvinder meg.
Noe jeg ikke hadde skjønt med en gang, da.
Så jeg måtte liksom manne meg opp litt, da.
Og se litt strengt på de her uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.
Men uten at jeg sa noe, vel.
Og de to pakistaner-gutta, de forsvant så ut på parkeringsplassen, utafor Rimi Kalbakken der.
Og jeg fulgte litt med på dem etterpå, da.
(Og lot som at jeg skulle hente noen handlevogner, eller noe sånt, vel).
Og da stod de fortsatt på parkeringsplassen der, da.
Ihvertfall en stund, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, da vi gikk ut fra Rimi Kalbakken, etter endt stengetid, en kveld, (må det vel ha vært).
Så sa han Rimi Kalbakken-pakistaneren, (må det vel ha vært), at ‘utlendingene styrer Oslo’.
(Noe sånt).
Og det var vel noe ‘babling’ om A-gjengen, B-gjengen og C-gjengen og, (tror jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg overhørte det en gang, (på Rimi Kalbakken), forresten.
At Simone sa en gang, mens hu stod i kassa en morgen, at det gikk seint med meg, borte i frukta der.
Så det var ikke bare assistent Kjetil Prestegarden som liksom skulle være ‘wannabe-distriktsjef’ der, da.
Simone i kassa ville også være det.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at det var en vaktmester, i det senteret, som Rimi Kalbakken holdt til i, da.
Og det eneste jeg husker av han, det var at han hadde masse arr, (eller noe), i trynet.
Som om han hadde blitt knivstukket i trynet da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Distriktsjef Anne Neteland, hu sa en gang til meg det.
At jeg hadde fått klage, fordi at jeg hadde vært for sjefete, mot han narkotika-snifferen Leif, fra julebordet.
For jeg hadde bedt han om å ta flaskerommet, (eller noe sånt), da.
Og da fikk jeg høre av distriktsjef Anne Neteland, at alle medarbeidere var viktige, i en butikk, da.
Og at ingen var viktigere enn andre, liksom.
Men jeg lurer på om grunnen til at jeg kanskje var litt lei av å rydde inne på flaskerommet selv.
Det kan ha vært det, at den boksautomaten, den peip en hel lørdag, (den lørdagen som vi hadde ledermøte på Egons, i Paleet, i Karl Johan der, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så jeg var kanskje litt lei av å stresse inne på flaskerommet der, da.
Og en av grunnen til at jeg ansatte han Leif, som lagerhjelp, (på Rimi Kalbakken), det var vel liksom for å få litt avlastning, da.
(Noe sånt).
Uansett så var dette bare et enkelttilfelle, da.
Og hva jeg gjorde, som var galt, det var rimelig vagt, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han Leif, han møtte jeg tilfeldigvis igjen, en gang, da jeg satt meg på 37-bussen, på St. Hanshaugen, på vei til jobb, som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).
Et par år etter at jeg hadde slutta på Rimi Kalbakken, da.
Og da sa han Leif det, (ganske høyt, på bussen), at han hadde fått seg en sånn ‘puledokke’, (som han kalte det), husker jeg.
Og da regna jeg med at han mente at han hadde fått seg en sånn ‘Barbie-dame’, som han dreiv å pulte på, (eller noe sånt).
Men hvorfor han Leif fortalte om det her, til meg, (på bussen), det veit jeg ikke.
Men det veit han vel muligens selv.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så diskuterte distriktsjef Anne Neteland og jeg, i et driftsmøte, (må det vel ha vært).
At den og den medarbeideren, på Rimi Kalbakken, gjorde noe galt, da.
Og da sa distriktsjef Anne Neteland, at da måtte man spørre seg, om dette var noe som var viktig, for hvordan butikkens resultat ble, eller ikke.
(Noe sånt).
Og det sa hu, liksom.
Som var så nøye på hvordan teip som ble brukt, for å henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.
(Har jeg tenkt på seinere, ihvertfall).
Så jeg må si at det var en del dobbeltmoral, i Rimi.
Distriktsjefene de detaljstyrte, som bare det.
Men butikksjefene, de fikk ikke lov til å detaljstyre, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg gikk hjem fra jobb, etter en tidligvakt, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken.
Så stod det ei sånn ungjente, som ikke var fjortiss engang, vel.
Og liksom bøy seg fram, i en sexy, utringet topp, (eller noe sånt), på parkeringsplassen utafor Rimi Kalbakken, da.
Mens ei dame liksom stod ved siden av, for å liksom ta notis av, om jeg så på hu sexy kledde ungjenta, eller ikke.
(Noe sånt).
Så det var rimelig spesielt da, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En dag, våren 2001, så kommer pluteslig distriktsjef Anne Neteland, bort til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Kalbakken.
Også sier hun det, at det har vært problemer så lenge, på Rimi Kalbakken.
At enten så må jeg slutte, ellers så må alle de andre medarbeiderne slutte.
For jeg var så upopulær, som butikksjef da, (mente Anne Neteland).
Og på den her tida, så var jeg så utslitt, av å prøve å holde standarden oppe, (som den eneste som hadde jobba noe særlig lenge, i matbutikk vel), på Rimi Kalbakken, da.
Så da distriktsjef Anne Neteland fortalte meg det.
At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde tilbudt meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa også det, at hu tilbydde meg å begynne som ny butikksjef, på Rimi Ammerud.
(Men at dette var en liten butikk, da).
Men Rimi Langhus-jobben.
Det var jo akkurat det jeg hadde sett eter, som en mulighet, for å roe det litt ned, og komme meg ut av Rimi.
(Tenkte jeg).
Og jeg var jo så lei av å ha distriktsjef Anne Neteland, som distriktsjef.
Etter alt det tullet med at jeg ikke fikk lov å gå med de teipdispenserne, i lomma, for å rydde opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.
Så jeg var veldig lei av å bli detaljstyrt da, (for å si det sånn).
Men dette sa jeg ikke rett ut.
Jeg bare gjentok det som distriktsjef Anne Neteland hadde sagt, om at Rimi Ammerud, det ble nok en for liten butikk.
Også så jeg at det var greit.
Hvis det var så ille, at alle de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, eventuelt måtte ha sluttet.
Så jenket heller jeg meg.
For jeg ville ikke lage noen kjempestore problemer, for Rimi, liksom.
Og så sa jeg at det var greit å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Distriktsjef Anne Neteland, hu maste også på meg, på en meningsløs måte, (vil jeg si), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Om at jeg måtte få ned lønnskostnadene.
Jeg måtte finne noen å kutte timer på, da.
Men den eneste som jobba mer enn kontrakten tilsa.
Det var Simone, ei kassadame i 50-åra, fra Nederland, vel.
(Noe sånt).
Og jeg gjorde som distriktsjef Anne Neteland sa, da.
Og tok en prat med Simone, inne på tellerommet, (var det vel), en dag, da.
Om at hu skulle begynne en time eller to seinere, to eller tre dager i uka, da.
(For å få ned lønnskostnadene, da).
Og det sa Simone at var greit, (husker jeg).
Men så kom hu tilbake på jobben, noen dager seinere.
Og da hadde hadde hu klagd til assistentene mine, da.
(Eller noe sånt).
Og sagt at hu ikke ville ha færre timer likevel.
Så hu måtte få begynne klokka ni likevel, da.
(Noe sånt).
Og da klagde også distriktsjef Anne Neteland på meg, (husker jeg).
For Simone hadde visst vært utsatt for så mye endringer når det gjaldt arbeidstidene, tidligere.
Og det visste jo ikke jeg noe om.
(Men noen må vel ha pekt litt på Simone, tror jeg).
Men da skulle jeg ha spurt assistent Kjetil Prestegarden, sa distriktsjef Anne Neteland.
Men jeg kunne jo ikke fordra hverken assistent Kjetil Prestegarden eller distriktsjef Anne Neteland.
Og de fleste var jo på faste heltidskontrakter, i den butikken, uansett.
Så det var ikke så mange stedet å spare, egentlig.
(Sånn som jeg kunne se det, ihvertfall).
Problemet var vel at regionsjef Jon Bekkevoll og distriktsjef Anne Neteland ikke var enige om hvordan Rimi Kalbakken skulle drives.
Regionsjef Jon Bekkevoll hadde visst sagt at Rimi Kalbakken liksom skulle ha for høy lønnsprosent og mye svinn, da.
For Rimi Kalbakken skulle liksom ‘ta Meny’, da.
(Hadde regionsjef Jon Bekkevoll sagt ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall).
Og Rimi Kalbakken hadde jo også en ferskvareansvarlig, som jobba heltid, i ferskvaren, (nemlig Carolina), da.
Og det hadde jo vanligvis ikke Rimi-butikker.
Så det var kanskje ikke så rart at det var en høy lønnsprosent der da, for å si det sånn.
Rimi Kalbakken var jo en spesiell butikk, siden den skulle ‘ta Meny’.
Så den burde vel da vært lagt under regionsjefen, mener jeg.
Men distriktsjef Anne Neteland, hu lot som at Rimi Kalbakken var en vanlig Rimi da, virka det som.
Og jeg ble liksom skvisa mellom agendaen til regionsjef Jon Bekkevoll, og agendaen til distriktsjef Anne Neteland, da.
(Noe sånt).
Men distriktsjef PØF, han hadde jo programmert meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.
Så det var derfor jeg kom så feil ut der.
Så det var omtrent umulig for meg, å ta inn det igjen, da.
Samtidig med at distriktssjef Anne Neteland, hu detaljstyrte meg når det gjaldt hvordan jeg skulle lede butikken, og hvordan teip jeg skulle bruke, for å henge opp plakater, osv.
Så det var egentlig bare surr der, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa jo det, at hu kjente assistent Kjetil Prestegarden, fra før.
Så hu ‘høre på Kjetil’.
(Og ikke på meg, da).
Så hu umyndiggjorde jo på en måte meg der, som butikksjef, fra dag en, (må man vel si).
Så jeg hadde kanskje tittelen ‘butikksjef’, (på Rimi Kalbakken), men jeg fikk ikke lov å være sjef der, liksom.
Så jeg hadde egentlig svært lite reell makt der, vil jeg si.
Og samtidig så var utfordringene der veldig store.
Så det ble jo en umulig situasjon, for meg som butikksjef der, må man vel si.
Jeg fikk liksom alt ansvaret, men ikke noe makt der, da.
Så det var jo bare tull og tøys, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Distriktsjef Anne Neteland, hu ville jo at jeg skulle lede Rimi Kalbakken, på en moderne måte, (blir det vel kalt).
Det vil si at hu ville at jeg skulle lede butikken, ved hjelp av ledermøter, personalmøter og medarbeidersamtaler.
Men de butikksjefene som jeg hadde, da jeg var assistent i Rimi.
Nemlig Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen.
De var av den gamle skolen, da.
Så jeg hadde jo aldri hørt om ledermøter, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.
Og jeg pleide, som butikksjef på Rimi Nylænde, å heller prate med medarbeiderne oppe i butikken, enn å bruke personalmøtene som et lederverktøy, da.
Og medarbeidersamtaler, det hadde jeg aldri vært med på.
Hverken som leder eller medarbeider, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg fikk så mye klager, på Rimi Kalbakken, fra medarbeiderne, da.
Så distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle ha medarbeidersamtaler da, (husker jeg).
Og jeg hadde fått høre der, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at jeg hadde kommet så dårlig overens, med Gurvinder, som var en nøkkelmedarbeider der, da.
(Ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall.
For Gurvinder klarte å grille kylling, i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da).
Så jeg tenkte at jeg kunne starte med å ha medarbeidersamtale, med Gurvinder, da.
Siden jeg fikk høre det, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at det var henne som jeg hadde mest problemer med, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg leste vel et eller annet sted, i Rimi sine bøker, om hva en medarbeidersamtale egentlig var, da.
Og en medarbeidersamtale, det var liksom en slags ‘time out’, (eller hva man skal kalle det), da.
Og medarbeideren kunne fritt si hva han eller hun mente, (i en medarbeidersamtale), da.
(Uten at det fikk konsekvenser liksom, da).
Og Gurvinder, hu hadde hatt noe lignende av medarbeidersamtale, på skolen, sa hu.
Så hu skjønte hva det her var, da.
Så Gurvinder og meg, vi satt og hadde medarbeidersamtale, på spiserommet, på Rimi Kalbakken, da.
Og Gurvinder fortalte det, at hu ikke likte meg som sjef, i det hele tatt.
For jeg fulgte alltid med på hvordan medarbeiderne jobba, når de stabla varer, ute i butikken, osv., (var det vel).
(Og det hadde jeg ikke fått høre noe lignende av før.
Så da gikk det opp et lys for meg da, må jeg vel si.
Når jeg hørte Gurvinder forklare om hvor mye hu mislikte, at jeg fulgte med på henne og de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mens de jobba på gulvet, da).
Og Gurvinder, hu visste om det, at jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så hu mente det, at jeg skulle bare fortsette på min måte, da.
Og at de andre på Rimi Kalbakken bare skulle bare fortsette på sin måte, da.
(Noe sånt).
Men jeg forklarte det, da.
At jeg ikke var vant til å ha så mye problemer, som leder, i de butikkene jeg jobba i.
Så jeg prøvde liksom å lære av de problemene som hadde oppstått, på Rimi Kalbakken, da.
Så derfor syntes jeg at det var verdifullt, å få med meg den her medarbeidersamtalen, med Gurvinder, selv om jeg skulle slutte, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Gurvinder, hu syntes at det var ekkelt, å ha medarbeidersamtale, med meg, (husker jeg at hu sa).
(Av en eller annen grunn).
Og det her var vel den eneste medarbeidersamtalen, som jeg har vært med på, (tror jeg).
Hvis ikke en av distriktsjefene mine i Rimi, har hatt medarbeidersamtale med meg, en eller annen gang, da.
Jeg mener å huske at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, en gang prata ganske åpent, om mine fremtidsutsikter, som leder, i Rimi.
Mens jeg jobba, på Rimi Nylænde, våren 1994, (må det vel ha vært).
(Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde.
Og hadde mine første ledervakter, da).
Så det er mulig at det møtet var en slags medarbeidersamtale, da.
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Men hu brukte vel ikke uttrykket medarbeidersamtale, (om det møtet), tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Når jeg tenker mer på det her.
Så er det mulig, at distriktsjef Anne Neteland ikke forstår hva en linjeorganisasjon er.
Og at Rimis butikker har en linjeorganisasjon.
Distriktsjefen kommer over butikksjefen som kommer over de andre ansatte i butikken.
Men distriktsjef Anne Neteland hu lot ikke meg gi ordre til assistent Kjetil Prestegarden, da.
Så distriktsjef Anne Neteland, hu skjønte ikke hva en linjeorganisasjon er.
(Kan man mistenke, ihvertfall).
Det er mulig at distriktsjef Anne Neteland var uskolert.
Men at hu hadde gått på noe kurs og lært moderne butikkledelse, (eller noe sånt).
Men at hu mangla kunnskap om den grunleggende organisasjonsteorien, som vel må ligge i bunnen, før man begynner å bruke moderne lederverktøy, som vel ledermøter, (personalmøter), og medarbeidersamtaler, må sies å være.
Så man kan si det sånn, da.
(Mener jeg).
At distriktsjef Anne Neteland ikke skjønte hva en linjeorganisasjon er, da.
Det kunne ihvertfall virke sånn da, (vil jeg si).
Siden hu hørte på assistent Kjetil Prestegarden, men ikke som meg, som butikksjef, da.
Distriktsjef Anne Neteland støttet ikke meg, når Kjetil Prestegarden la seg opp i hvordan jeg styrte butikken.
Men lot assistent Kjetil Prestegarden bestemme, da.
Så assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo som en slags regionsjef, da.
Siden distriktsjef Anne Neteland hørte på han.
(Noe sånt).
Så dette kan kanskje tyde på at distriktsjef Anne Neteland ikke forstod hva en linjeorganisasjon er, da.
Men at hu bare baserte seg på skravling og synsing og sånne ting.
Man kan begynne å lure, ihvertfall.
Og assistent Kjetil Prestegarden han forstod heller ikke hva en linjeorganisasjon var, (vil jeg si).
Siden han liksom skulle være en ‘wannabe-distriktsjef’, da.
Og distriktsjef Anne Neteland, hu lot så assistent Kjetil Prestegarden være som en slags regionsjef, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Så det ble jo bare surr, på Rimi Kalbakken.
Grunnet at distriktsjef Anne Neteland og assistent Kjetil Prestegarden syntes å være litt forvirrede, når det gjaldt hva en linjeorganisasjon var, da.
Så de manglet kanskje grunnleggende kunnskaper om organisasjonsteori.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
At de noen ganger hadde problemer, med å få tak i noen til å jobbe ledervakter, på Rimi Ammerud, som var en stasjon nærmere Stovner, langs Linje 5, enn Kalbakken, da.
Så distriktssjef Anne Neteland, hu spurte meg en gang, om jeg kunne jobbe en seinvakt, (var det vel), på Rimi Ammerud, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
Så jeg jobba en vakt, som leder, også på Rimi Ammerud, da.
Mens jeg først dreiv og jobba, i Groruddalen der, liksom.
Selv om Rimi Ammerud var en veldig stille butikk, siden det lå en veldrevet Rema, rett over veien, for Rimi Ammerud, da.
Så Rimi Ammerud, den butikken hadde vel enda færre kunder, (hvis jeg husker det riktig), enn det Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som butikksjef, før jeg begynte på Kalbakken), hadde.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), han sa en gang til meg det, (utenom sammenhengen, må man vel si).
At han som jobba som butikksjef, på Rema Ammerud, på den her tida.
Han hadde slitt ut tre assistenter, på så og så kort tid, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, så hendte det også et par ganger, at David Hjort, (fra Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg kunne jobbe ledervakter, for han, i de butikkene han jobbet som assistent i, da.
Så jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, på Rimi Ljabru, (husker jeg).
I 1999, (må det vel ha vært).
(Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde).
Og da husker jeg at jeg kjørte innom, og henta David Hjort sin samboer, Linn Korneliussen, på Rimi Nylænde, da.
For de stengte på omtrent den samme tida, da.
Og kjørte henne ut til Billingstad, hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida.
Og da reagerte Nordstrand-Hilde, (mener jeg å huske).
Til hu hørte at Linn Korneliussen var sammen med David Hjort, vel.
For Norstrand-Hilde, hu mente vel det, at Linn Korneliussen var ung for meg kanskje, da.
(Noe sånt).
Men jeg hadde jo som policy å ikke blande business og pleasure, for mye.
Så jeg prøvde å holde labbene unna de kassadamene, som jobba, i den samme butikken som meg da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den tida, som jeg slutta, på Rimi Kalbakken.
(Altså rundt mai 2001).
Så jobba jeg enda en ledervakt, for David Hjort, (husker jeg).
Og David Hjort, han hadde da begynt, som assistent, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).
Og jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud tidligere, (som jeg har skrevet om, i denne boken og Min Bok 4, vel).
Men likevel så fikk jeg mye kjeft da, husker jeg.
Fra David Hjort, da.
Etter å ha jobba den seinvakta for han, på Rimi Karlsrud, våren 2001, da.
For lageret hadde visst sett så fælt ut, da.
Hadde David Hjort sin svenske sjef sagt, vel.
Men jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud, da hu Cille, var butikksjef der.
Og da hadde jeg ikke fått noen klager.
Og det lageret på Rimi Karlsrud, det var jo ikke så stort heller.
Så det var vel litt begrenset hvor jævlig det var mulig å få det lageret til å se ut, vel.
Så hva de Rimi Karlsrud-folka egentlig klagde på, det skjønte jeg vel egentlig ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg har skrevet en del, om distriktsjef Anne Neteland, i de siste kapitlene, av denne boken.
Så har jeg kommet på noe fra Mellomhagen, hvor jeg bodde, (sammen med mora mi og dem), fra 1976 til 1978, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og der var det sånn, (husker jeg), at noen jenter, (på min alder vel), i Mellomhagen.
De pleide å synge en sånn klappelek-sang, (heter det vel).
Og den gikk sånn her da:
‘Anne Liane.
Anne merci my darling.
Clap for you.
Clap for me.’.
Osv.
Så sånn kan det gå, når man skriver om jobbinga si, som butikksjef, osv.
Og har hatt en distriktsjef som heter noe med Anne.
Da kan det noen ganger hende at man får flashback osv., har jeg funnet ut.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.