Stikkord: Kjetil Prestegarden

Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken

Det var forresten sånn, husker jeg.

Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.

Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.

For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.

Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.

(Ihvertfall i en periode.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.

(Mente ihvertfall jeg, da).

Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.

(Og ikke bare gå rett forbi den, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.

Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.

For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.

Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.

Og begynte å smile og flørte og være harry, da.

Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.

Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.

For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.

(Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).

De var en gjeng med klovner, da.

(Må man vel si).

Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.

Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.

Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).

Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).

For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.

Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.

På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.

Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.

Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.

(De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).

Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.

Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.

Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.

Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Rimi Kalbakken.

Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.

Og vaska fruktdiskene, da.

Så det første vi måtte gjøre hver mandag.

Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.

Og jeg ble jo stressa av det her.

For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.

Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.

(Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).

For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.

Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.

Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.

(Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).

Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.

Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.

(Så godt som alltid, ihvertfall).

At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.

Og så to kasser med gule epler, i midten.

Og så to kasser appelsiner, til høyre.

(Noe sånt).

Bare for å ta et eksempel, da.

Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.

Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.

Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.

(Til for eksempel plommer eller sitroner, da).

I ‘hovedetasjen’, av disken, da.

Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.

For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.

Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.

Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.

Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.

Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.

Var det noen som sa.

Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.

Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.

Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.

Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.

Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.

Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.

For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.

På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.

Men det var jo bare baksida av fruktdisken.

Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.

(Men det var kanskje noen andre som skjønte det).

For jeg prioriterte jo forsiden av disken.

Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.

Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.

Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.

Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.

Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.

For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.

(Må man vel si).

Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.

Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.

For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.

For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 98: Enda mer fra Rimi Kalbakken

Det var også sånn at hu ‘Bimbo-Cecilie’, som jobba, på Rimi Kalbakken.

Hu sa til meg det en gang, at jeg hadde så mange rutiner og sånn, som jeg utførte, iløpet av en arbeidsdag da, (eller noe sånt).

(Iforhold til de andre lederne der, da.

Må det vel ha vært).

Og hu Bimbo-Cecilie, hu tenkte vel da kanskje på den rutinen, at jeg fulgte kassererne inn på tellerommet, når de skulle telle kassa, da.

Og det var noe jeg hadde lært på et ranskurs, eller noe sånt.

At vi Rimi-lederne liksom måtte gjøre, da.

For å beskytte dagsomsetningen til kassererne, mot ranere, da.

Men dette var noe som de ikke gjorde, i alle butikker, da.

Men hvis jeg hadde nullstilt meg på dette området, så ville jo sikkerhetsavdelingen ha sagt at jeg slurva, da.

For her hadde vel ikke Rimi noen policy, tror jeg.

Ihvertfall ikke driftsavdelingen, vel.

Men sikkerhetsavdelingen hadde kanskje en policy, da.

Dette var ihvertfall ikke likt, i alle Rimi-butikkene, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så det var vanskelig for butikksjefer, (som meg), som gikk fra en butikk, til en annen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Bimbo-Cecilie.

Hu sa til meg det en gang, på en rar måte, (må jeg vel si).

At: ‘Jeg skal få lov til å gå på McDonald’s i kveld, jeg så’.

(Noe sånt).

Så det var nesten som at Bimbo-Cecilie ble holdt som en slags fange, (eller noe sånt), vil jeg si.

(Av kjæresten sin, eller hvem det kan ha vært).

Siden hu syntes at det var så gjevt å gå på McDonald’s, da.

Og at hu fortalte om det, på den måten, som en unge da, (må man vel si).

Så jeg lurte litt på om hu Bimbo-Cecilie hadde det helt bra, (husker jeg).

Så det var derfor at jeg spurte henne, på julebordet, (i LO sin festsal vel, ved Youngstorget), i 2001, om det gikk bra med henne, da.

(Da jeg var der som butikksjef, for Rimi Langhus.

Og hu Bimbo-Cecilie var der som medarbeider for Rimi Kalbakken, da).

Mens Rimi Kalbakken-folka gikk forbi meg på vei inn til bordet sitt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at når jeg jobba tidligvakter, på Rimi Kalbakken.

Så pleide jeg å handle der, etter at vakta mi var ferdig.

Og da pleide jeg noen ganger å handle i kassa til Luly, hvis hu jobba.

For hu var jo en av de som jeg hadde ansatt der, da.

Og jeg syntes ikke at Rimi Kalbakken hadde noe særlig godt godteri.

Så jeg kjøpte noe godteri, som jeg bare likte sånn passe, da.

For å spise som dessert.

Etter at jeg hadde spist kebab og pizza, (eller noe lignende), da.

(Noe sånt).

Og en gang så spurte Luly meg om jeg hadde unger, vel.

Og en annen gang, (må det vel ha vært), så spurte Luly meg om jeg hadde en kone.

Og da rakk jeg ikke å svare noe, (husker jeg).

For da svarte Bimbo-Cecilie, (som satt i kassa ved siden av), at: ‘Erik har en liten kone’, (eller noe sånt).

Og den tulle-pratinga, til hu Bimbo-Cecilie, den skjønte jeg ikke noe av.

Og jeg syntes kanskje at hu Luly gikk litt nærme, da.

Så jeg sa ikke noe mer.

Jeg prøvde liksom bare å handle noen matvarer der.

Jeg skulle ikke i intervju i avisa, liksom.

(For å si det sånn).

Men det kunne være vanskelig, husker jeg.

For meg, i Rimi.

Å handle mat i de butikkene, som jeg jobba i.

På Rimi Nylænde, så husker jeg at kassadamene, (muligens Munkelia-Ingunn), ble sure, hvis jeg ville handle, etter stengetid.

For da kom de jo et minutt seinere hjem.

(Noe sånt).

Så det ble mest til at jeg ikke handla i de butikkene, som jeg jobba i.

(For de kassadamene, de var noen ganger ganske rare, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at assistent Bimbo-Monika, (må man vel kalle henne), som hadde ansvaret, for å bestille frysevarer.

Hu klarte ikke å få frysediskene fulle.

I en del av den ene fryseren, så lå det aldri noen varer, (husker jeg).

Og da klagde assistent Kjetil Prestegarden på meg, siden jeg ikke kjefta, på assistent Bimbo-Monika da, (husker jeg).

Men jeg hadde jo så mange andre problemer der, (vil jeg si).

Så om det ikke lå varer, på en liten flekk, i den ene fryseren.

Så var jo ikke det verdens undergang, liksom.

(Tenkte vel jeg, da).

For det var to store frysedisker der, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Siden dette hadde vært et ICA supermarked, da.

Og det siste jeg ville, det var jo at assistent Bimbo-Monika, skulle sykmelde seg, liksom.

Så derfor så gadd jeg ikke å pirke så mye på henne, borte i fryseavdelingen, da.

Jeg håpa vel på at hu skulle skjønne sånne ting selv.

Og at det skulle gå seg til, borte i fryseavdelingen der, da.

Og jeg kan ikke huske å ha fått noen klager, fra noen kunder, på at fryseavdelingen var dårlig.

Så jeg tror at det stort sett var greit borti der.

Og disse frysediskene, de var stod jo mellom fruktavdelingen og kjølevareavdelingen.

Som var de avdelingene som jeg pleide å jobbe mest i, da.

Så jeg hadde ganske bra oversikt, over fryseavdelingen også, (vil jeg påstå).

Og hvis jeg skal være ærlig, så så vel tørrvareavdelingen ofte mer harry ut enn det frysevareavdelingen gjorde.

Selv om det så litt harry ut, at det var tomt, på det samme stedet, i fryseavdelingen, i en lang periode, da.

Men det ble bare som noe småtteri, sammenlignet med hvor harry tørrvareavdelingen noen ganger så ut, (vil jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Bimbo-Monika, hu var det så vidt, at jeg klarte å få overtalt, til å ta på seg ansvaret, for å ta frysevare-bestillingene, da.

(I et ledermøte, må det vel ha vært).

Så jeg ønsket ikke å klage for mye på henne, i begynnelsen, da.

Fordi hu ville helst slippe å ta frysevarebestillingen, husker jeg.

Men når hu jobba som assistent, i Rimi, så mente jeg det, at da var det liksom vanlig å ta Hakon-bestillinger, da.

Og frysevareavdelingen, måtte vel være en grei start, når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga, tenkte jeg, da.

Så dette ble liksom som noe slags opplæring, for assistent Bimbo-Monika da, (tenkte jeg).

Jeg tenkte at hvis hu hadde det ansvaret, i et år, eller noe.

Så ville hu få mer selvtillit, da.

Og mer roen på seg, da.

Når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga.

(For Hakon-bestillinga, den er egentlig både tørrvarer, kjølevarer og frysevarer.

Og av de tre kategoriene, så er frysevarer enklest å bestille, vil jeg si.

Siden frysevarer har lengst holdbarhetsdato, da.

Ihvertfall mye lenger holdbarhetsdato, enn kjølevarer, som jeg selv begynte med, da jeg skulle lære Hakon-bestillinga.

For jeg var jo oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

Og på samme måten, så tenkte jeg at assistent Bimbo-Monika, kunne være frysevare-sjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001, da.

Til hu fikk litt dreisen på frysebestillinga, da.

Og så kunne hu kanskje ha lært kjølevarebestillinga, i år 2002, (eller noe sånt), da.

Når hu var lei av frysevarebestillinga.

Noe sånt).

For å ha ei assistent-dame, i butikken, som ikke klarte å ta Hakon-bestillinger.

Enda hu hadde jobba som assistent, i mange år vel.

Det hørtes veldig rart ut for meg, da.

(For det hadde jeg ikke hørt om i Rimi før, liksom).

Og hu assistent Bimbo-Monika, hu ble jo med på den her ordninga, da.

(Som gikk på at assistent Kjetil Prestegarden skulle bestille tørrvarer.

Assistent Bimbo-Monika skulle bestille frysevarer.

Og jeg skulle bestille kjølevarer).

Men det var bare såvidt at hun ble med på det, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så derfor, så prøvde jeg nok å roe det ned litt, og ikke klage for mye, på assistent Bimbo-Monika, i begynnelsen, mens hu hadde det her ansvaret, da.

Jeg prøvde liksom å la henne få litt tid, til å bli varm i trøya, og få roen på seg liksom, da.

Og det var jo også mange andre problemer i butikken, som var mye større, enn dette ‘bimbo-bestillings-problemet’ da, (vil jeg si, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje fordi at Bimbo-Cecilie hadde kritisert meg, fordi at jeg hadde så mange ekstra rutiner, som de andre lederne, på Rimi Kalbakken, ikke hadde.

At jeg til slutt bestemte meg for å la en sjef, i vekter-firmaet, (var det vel), som Rimi samarbeidet med.

Få komme på et personalmøte, på Rimi Kalbakken, og informere generelt, om sikkerhet i butikk, da.

For da forklarte vel han vekterfirmasjefen det, at det var viktig å følge kassererne, til tellerommet osv., da.

For å sikre mot ran av kassaoppgjøret, da.

(Som ofte kunne være opp mot 50.000 kroner, osv).

Så han vekterfirma-sjefen han informerte mye, om sikkerhet i butikk, da.

For jeg hadde fått kritikk av distriktsjef Anne Neteland, for hvordan jeg gjennomførte personalmøtene, da.

Så jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få til noe ekstra, på et personalmøte, da.

Og da stilte Rimi’s vekterfirma opp, da.

Så det var bra service, må jeg si.

For jeg hadde jo jobba, på Rimi Nylænde.

Hvor det hadde vært veldig mange ran.

Så jeg hadde vel kanskje mer fokus, på sikkerhet, enn de andre, som jobba, på Rimi Kalbakken, da.

Men når han vekterfirma-sjefen, forklarte mer, om sikkerhet i butikk.

Så skjønte kanskje medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mer om hvorfor jeg gjorde det sånn og sånn, da.

Under det daglige arbeidet, i butikken.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på det samme personalmøtet.

Så var det meningen, at assistent Kjetil Prestegarden, skulle holde foredrag, om noe greier.

Men assistent Kjetil Prestegarden, han trakk seg, i siste sekund, da.

Så det var ikke bare assistent Bimbo-Monika, som var bekymra, av lederne, på Rimi Kalbakken.

(Når hu skulle bestille Hakon-varer, osv).

Assistent Kjetil Prestegarden, han var visst også bekymra, når han skulle holde foredrag, på personalmøtet, da.

(Så han hadde kanskje nerveproblemer.

Det er mulig.

Et eller annet var det nok, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 97: Mer fra Rimi Kalbakken

Assistent Kjetil Prestegarden, han var forresten ikke bare som en Hitler-type.

Han kunne også være litt vittig.

Selv om dette viddet kanskje var for å være sårende.

Eller om han mente dette bokstavelig.

Assistent Kjetil Prestegarden, han kunne si til meg ting som at: ‘Det er greit å gjøre en feil, men ikke bare feil’.

For han mente at jeg bare gjorde feil, da.

Og dette var vel muligens etter at jeg hadde fortalte det som jeg hadde lært på det smilekurset, på OBS Triaden, i 1991, vel.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

Nemlig at vi på OBS Triaden, vi måtte la hverandre gjøre en feil.

Og innse at det var menneskelig å feile, osv.

Og heller fokusere på andre ting enn feil.

Det er mulig at jeg nevnte, (som jeg hadde lært på det kurset, på OBS Triaden), for assistent Kjetil Prestegarden.

Men han ville bare fortsette å fokusere på feil, da.

Og han ville overdrive, (vil jeg si).

Og snu alt på hodet, liksom.

Og han sa da at jeg ‘bare gjorde feil’.

Noe som vel er å snu alt på hodet, (vil jeg si).

Og man kan vel nesten ikke si til en person noe sånt, som at den personen bare gjør feil.

Da er man vel ikke normal, og mangler vel empati.

(Noe sånt).

Og det finnes vel ikke en person i verden som bare gjør feil.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men sånne ting, det kunne assistent Kjetil Prestegarden prestere å lire ut av seg, da.

Samtidig med at han brukte en personlig tone, da.

Så man må kanskje si at det var som Hitler, når han snudde ting på hodet, og.

Det var vel kanskje ikke noe humor i det.

Så det er mulig at assistent Kjetil Prestegarden mente ting som dette alvorlig, og var en nazist, da.

Hva vet jeg.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han brukte også den samme tonen, ovenfor sikkerhetsansvarlig Boye, (husker jeg).

Når sikkerhetsansvarlig Boye spurte assistent Kjetil Prestegarden, om han førte opp alt svinnet, på svinn-lista.

Så satt assistent Kjetil Prestegarden dette på hodet, (husker jeg).

Og svarte: ‘Nei, jeg fører aldri opp noe på svinnlista, jeg’.

(Noe sånt).

Mens han gliste, da.

Og liksom prøvde å bruke litt sjarm, vel.

Så assistent Kjetil Prestegarden, han kunne også være en artig skrue, (for å si det sånn).

Og det var imponerende å se hvor mye rart han hadde på lager, (selv om han kanskje ikke alltid hadde beina på jorda), til å bare være 21 år, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er også mulig, at assistent Kjetil Prestegarden, var oppriktig, da han sa det, at han aldri førte opp noe, på svinnlistene.

For det som han pleide å gjøre.

Det var å legge den råtne frukta, (fra frukt og grønt-diskene), oppi noen handlevogner.

Og så ga han de handlevognene, til assistent Monika, da.

Og så måtte hu stå og kaste den råtne frukta i svinn-dunkene, og føre det opp på svinnlistene, da.

Og det samme med de tomme pappeskene, fra frukta, vel.

Assistent Monika måtte også presse de pappeskene, og sånn, da.

Som de to lederne, som hadde tidligvakt, hadde fått fra frukta, da.

For da var det vanligvis sånn, at en leder tok frukta, og en annen leder la opp grønnsakene, da.

For det en stor disk, til frukta der.

Og en stor disk til grønnsakene også, da.

(Rett etter inngangen der).

Siden denne butikken hadde pleid å være et ICA supermarked, da.

Og assistent Kjetil Prestegarden, han sa vel da, at assistent Monika syntes at det var greit, å drive med å rydde svinn og annet, inne på lageret der, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Monika lo også fælt, husker jeg, når han unge pakistaneren, (som pleide å jobbe i par med Gurvinder, med å sette opp tørrvarer), fortalte masse blondinne-vitser osv., en gang.

(Sånn som jeg husker det ihvertfall).

Så det var ikke så lett for meg, som nordmann, med mørkt blondt hår, å jobbe der.

For alle blondinene der, (ihvertfall Cecilie i kassa og assistent Monika), de var liksom noen sånne blonde bimboer da, (eller horer), eller hva man skal kalle det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at ei muslimsk dame ringte meg, og ville ha jobb, på Rimi Kalbakken, da.

(Ei som sendte CV-en sin i posten, muligens.

Noe sånt).

Men hu ville ha på seg hijab, i kassa, da.

(Svarte hu, da jeg spurte henne om dette).

Men da sa jeg det, at det syntes jeg ikke, at passa seg, i kassa, da.

For jeg ansatte jo heller ikke kassadamer som hadde piercing, i nesa, (for eksempel).

Og jeg likte det heller ikke det, hvis de som satt i kassa, tygde tyggegummi, da.

Så jeg ansatte ikke hu muslimske dama, som ville sitte med hijab på seg, i kassa, da.

Men det jeg savner, i ettertid.

Det er en instruks fra Rimi, når det gjaldt ting som piercing i nesa og hijab, osv.

Ihvertfall dette med skaut i kassa, burde vel ha vært noe, som Rimi visste om.

Rimi ga jo også rødvin i gave, til alle ansatte, (inkludert muslimer), jula 1997, (var det vel).

Så det var som at Rimis hovedkontor trodde at vi levde på 60-tallet, kanskje.

Det var liksom ikke noen i Rimi, som hadde tatt høyde for, at halve Groruddalen, (mer eller mindre, ihvertfall), bestod av muslimer, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

For da kunne jo jeg bare ha sagt til hu hijab-dama, at det stod der og der, i personalboka, at hijab ikke var lov, i kassa, da.

Men dette stod det vel ikke noe om, i personalhåndboka.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg måtte liksom bestemme dette helt selv, da.

Og Rimi hadde jo mange hundre butikker, på den her tida.

Så Rimi kunne kanskje hatt en slags policy, om sånne her ting, som gjaldt for alle butikkene, da.

Da ville det ha blitt enklere for butikksjefene, (synes nå jeg ihvertfall).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 94: Enda mer fra Rimi Kalbakken

Jeg har jo skrevet om det, i et tidligere kapittel, at assistent Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken, aldri lærte seg å henge opp prisplakatene, til tørrvare-kampanjene, ordentlig.

Det var alltid sånn at assistent Kjetil Prestegarden, bare brukte en bitte-liten teipbit, til prisplakatene.

Og at mange av plakatene, etter noen dager, da ble liggende og flyte på gulvet, i butikken.

Og at det ville bli avtrykk etter sko osv., på plakaten, som lå på gulvet, da.

Så dette bidro ganske mye til at butikken ville se mer uryddig og ‘harry’ ut, da.

Og medarbeiderne, i butikken, de ville da bli heftet, av kundene, som lurte på hvor mye ditt og datt kostet, da.

Og aktivitetene ville også selge mindre.

For det lærte jeg, som leder, i Rimi, at en aktivitet uten prisplakat, det solgte kanskje bare halvparten av en aktivitet, som var tydelig merket, med prisplakater, da.

Så det var egentlig mange gode grunner, for å teipe disse prisplakatene, ordentlig opp, når man først dreiv med å sette opp aktiviteter, liksom.

Det var mange gode grunner, til å gjøre dette ordentlig, når man først jobbet med kampanjene, liksom.

Den jobben var ikke ferdig, før tørrvare-aktivitetene, var ordentlig merket, med prisplakater, (som ikke falt ned), mente jeg.

(Hvis man ikke gjorde det, så ville det kanskje vært bedre, å ikke satt de opp, i det hele tatt, vil jeg si.

Ikke langt unna, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og selv om jeg selv ikke jobbet med å bestille tørrvarer eller sette opp tørrvare-aktiviteter, noe særlig.

Så var det ofte sånn at kunder og selgere ville at jeg skulle kikke på ting, i tørrvare-avdelingen, da.

Og jeg hadde også ansvaret for å feste alarm-klistremerker, på varer som barberblad, og vitaminpiller, (eller om det var noen andre varegrupper var sårbare for tyveri).

(Assistent Kjetil Prestegarden hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

Og assistent Monika hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

Og jeg hadde også ansvaret for et par varegrupper, da.

Selv om jeg lurer på om assistentene slurvet med denne arbeidsoppgaven.

Noe som vel ikke ville ha vært bra for svinnet, isåfall).

Så jeg la jo da merke til hver eneste prisplakat, (mer eller mindre, ihvertfall), som lå som noe søppel da, og fløyt, på gulvet, i butikken.

Så jeg fikk til slutt den vanen.

At jeg hadde en sånn engangs teip-dispenser, (fra Scotch vel), i den venstre lomma, på Rimi-buksa mi, da.

Sånn at hver gang, som jeg fant en sånn ‘Kjetil Prestegarden-plakat’, på gulvet.

Så tok jeg teip-dispenseren ut av lomma mi, og teipet opp den plakaten, da.

For å ha sånne plakater liggende og flyte, på gulvet.

Det var under den minstestandarden, som jeg hadde, for en butikk, som jeg drev, da.

Og det samme med frukta og inngangspartiet.

Der stelte jeg liksom butikken, hver dag, da.

(Ihvertfall når jeg jobba seinvakt).

Og jeg tok bort kassalapper som lå på gulvet.

Jeg tok bort druer og annen frukt, som lå på gulvet, (ved frukta).

Jeg tok bort råtten frukt som lå i frukta.

Jeg fylte opp fruktposer i frukta.

I det hele tatt så prioriterte jeg frukta, sånn at den skulle være ok, da.

Og jeg prioriterte at frukta som lå i fruktdisken, skulle ha en bra kvalitet, da.

Og kjølevarene, de la jeg opp sånn, at disken holdt seg, til neste gang, da.

Uten at det ble mye papp, i den disken, da.

Så hvis en eske i ostedisken, ikke var helt full.

Så tok jeg ut varene, og la de fremst i disken, da.

Jeg var jo en tidligere oste-sjef, liksom.

Så jeg visste hvordan jeg skulle få ostedisken til å holde seg, da.

(Uten å dem ble seende for harry ut, da).

Fram til neste gang, som jeg skulle fylle på den disken, da.

Og så, etter å ha passert et inngangsparti, som så bra/ok ut.

Og etter å ha passert en fruktdisk, som så bra/ok ut.

Og etter å ha passert frysediskene, til assistent Monika og Aziza, som så bra/ok ut.

Og etter å ha passert ferskvaredisken, til Carolina, som så bra/ok ut.

Og etter å ha passert kjølevaredisken, som så bra/ok ut.

Så kom kundene fram til tørrvare-hyllene, da.

Som så ut som en butikk i Øst-Europa, vanligvis vel.

(Noe sånt).

Jeg husker ihvertfall at noen kunder, (en ung dame vel), poengterte dette en gang.

At butikken så bra ut, fram til tørrvareavdelingen, da.

Og at den så så bomba ut, etter det, da.

Men det var en bevist strategi, fra min side, å holde butikken fram til tørrvarene, da.

For der styre jo assistent Kjetil Prestegarden.

Og vi hadde også så mange hyller, i tørrvareavdelingen, siden at Rimi Kalbakkken tidligere hadde vært et ICA supermarked, da.

Så selv om det ikke var helt fullt, i tørrvare-hyllene.

Så ble det sjelden utsolgt der, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så kundene fant det de hadde tenkt å kjøpe, og sånn, da.

Men om assistent Kjetil Prestegarden hadde for få folk, til å hjelpe seg, med tørrvarene.

Eller om dem ikke jobba noe særlig hardt.

Det veit jeg ikke.

Men assistent Monika.

Hu kunne vel kanskje ha klart seg, uten hjelp fra Aziza, i frysevare-avdelingen.

Isåfall så ville jo Aziza ha kunnet hjelpe assistent Kjetil Prestegarden, i tørrvare-avdelingen.

Distriktsjef Anne Neteland sin ambulerende Idar, han klagde til meg, på at jeg fikk assistent Kjetil Prestegarden til å jobbe for hardt, med tørrvarene.

Men det klagde vel aldri assistent Kjetil Prestegarden på selv.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men låseansvarlig Bjørnar, han fikk nok mer med seg hvordan ‘ståa’ var i tørrvareavdelingen, (enn meg), da.

Så kanskje han vet hvordan det var, med arbeidspress, (og sånn), i den avdelingen.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg må ha vært litt stressa selv, på den her tida.

For jeg bare skreiv opp 3-4 teip-dispensere, i samme slengen, på svinn-lista, da.

For dette var bare noe jeg gjorde da, innimellom alt det andre, som jeg egentlig skulle ha gjort.

Så når jeg måtte henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, så var jeg egentlig opptatt med noe annet, da.

Så da fant jeg nok bare en teip-dispenser i hylla, og hang opp plakatene, da.

Og så glemte jeg nok å skrive opp de første teip-dispenserne, på svinn-lista, da.

Så etterhvert, så skreiv jeg bare på 3-4 teip-dispensere.

For jeg glemte jo i begynnelsen, å ha disse teip-dispenserne, i lomma.

Så de ble kanskje liggende på kontoret, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da distriktsjef Anne Neteland fant ut det.

At jeg bare tok teip-dispensere, fra hylla, og hadde de i lomma, for å feste opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

Så sa hu det, at jeg ikke fikk lov til det.

Men jeg måtte bestille teip, fra Tybring-Gjedde.

For det sa regelen, i Rimi.

Men teiprullene, fra Tybring-Gjedde, de var så store.

Så det passa ikke så bra, å ha i lomma, da.

Så derfor så brukte jeg ikke de rullene, når jeg hang opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, da.

Og jeg mente at det var greit, å bruke de som var i hylla.

Hvis jeg førte de opp, på ‘Eget forbruk’ vel, på svinnlista.

Men distriktsjef Anne Neteland, hu begynte å detaljstyre meg, på det, da.

Og da, så var det jo ikke noe vits for meg, å henge opp ‘Kjetil Prestegarden’-plakater lengre.

For jeg kunne jo ikke gå rundt med en teip-dispenser, som veide en halv kilo liksom, i lomma.

Så butikken ble nok seende mer harry ut, på grunn av denne detaljstyringen, fra distriktsjef Anne Neteland, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Axel, (som hadde flytta til Spania, og bodde hos sin far der, på den her tida), sin stemor, Mette Holter, sin eldste sønn, Bjørn Ancona, var innom, på Rimi Kalbakken, og hilste på meg, en gang, i løpet av det drøye halvåret, som jeg jobba, (som butikksjef), der.

Jeg måtte spørre hvem han var, (tror jeg).

Etter at han sa hei til meg, like utafor kontoret der, (var det vel).

Og han presenterte seg, da.

Og da sa jeg: ‘Du kjente igjen meg?’.

Og da sa Bjørn Ancona: ‘Jeg kjente deg igjen på holdningen’.

(Noe sånt).

For jeg så nok veldig sliten ut, på den her tida, da.

Siden jeg sleit med medarbeiderne, i den her butikken, da.

Og jeg måtte jobbe hardt selv, og var under mye press, (må man vel si).

Så det var kanskje ikke så lett å kjenne meg igjen, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en dag, som låseansvarlig Bjørnar og assistent Kjetil Prestegarden var på jobb, vel.

At det plutselig dukka opp ei ung dame, fra Groruddalen Avis, (eller noe sånt), der.

Og hu skulle ha bilde til ‘Typetoppen’, (eller noe sånt), tror jeg.

Og assistent Kjetil Prestegarden, han pekte på meg, da.

Og jeg skjønte ikke helt hva det her var om.

Men jeg lot henne ta et bilde av meg, da.

Bare for å bli kvitt henne, liksom.

(For hu var så ung, hu her fotograf-frøkna, da.

Så det var sånn at jeg liksom var litt redd for at hu skulle begynne å grine, hvis jeg bare kasta henne ut, liksom, da).

Siden mine kolleger, som også var like utafor kontoret der, syntes at jeg var mest fotogen, vel.

(Noe sånt).

Så jeg begynte kanskje å komme meg litt igjen.

Den siste tida som jeg jobba der.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at butikksjef Siv Helen, (eller hva hu heter igjen), fra Rimi Bogerud vel, var innom et par ganger, for å handle, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken, da.

(Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt der, (var det vel).

Mens jeg dreiv og stabla noen tørrvarer, da.

Like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren stod og jobba, vel.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at jeg spurte butikksjef Siv Helen, om ha hu syntes, om distriktsjef Anne Neteland, da.

(For jeg hadde så problemer med samarbeidet med distriktsjef Anne Neteland, da).

Og butikksjef Siv Helen, hu svarte at: ‘Jeg kjenner henne’, (eller noe sånt).

Men jeg kjente ikke hu Siv Helen så bra, da.

Så jeg kjente vel egentlig ikke noen, som kjente distriktsjef Anne Neteland, liksom.

Så jeg hadde ingen jeg kunne spørre om, hvordan hu distriktsjef Anne Neteland var liksom, da.

Så distriktsjef Anne Neteland, hu var liksom som et mysterium, for meg, (må man vel si).

Så det var kanskje derfor at jeg sov dårlig, før Storefjell-seminaret, høsten 2001.

(Like før jeg skulle bytte butikk, til Rimi Kalbakken).

Siden jeg ikke visste noe særlig om min nye distriktsjef, Anne Neteland, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg lurte så fælt på det, hvordan Anne Neteland var, som distriktsjef.

Det kan ha vært fordi at min forrige distriktsjef PØF, var så lite streng, som distriktsjef, da.

For han lot oss butikksjefene liksom føle oss spesielle, da.

For han ga masse skryt.

Og dro oss med på raftingtur til Dagali.

Og ga også butikkene ekstra penger, til å gå ut på byen, for å spise pizza og drikke øl, på Peppes Pizza, og sånn, da.

Så PØF var liksom en sånn morsom type, da.

Og så havnet jeg fra PØF sitt distrikt.

Hvor det var en veldig uformell tone, mellom butikksjefene, da.

Og så over i Anne Neteland sitt distrikt.

Hvor jeg ikke kjente noen av butikksjefene.

Og hvor butikksjef-møtene var som å være i en begravelse, (må man vel si).

Med Anne Neteland, som en streng ‘Hitler-type’, som skjelte ut ambulerende Idar, bare han såvidt åpnet kjeften, (i det første butikksjef-møtet, som jeg var på, det distriktet), da.

Så å gå fra PØF til Anne Neteland sitt distrikt.

Det var nesten som å gå fra himmel til helvete, da.

Ihvertfall hvis man som meg, liker å ha det litt laid-back, da.

Men Anne Neteland, hu var som en streng skolelærerinne, (eller noe sånt), da.

Som liksom forlangte kadaverdisiplin, da.

(Må man vel si).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at han som var butikksjef, på en stor Rimi, (var det vel), på Bjerke.

Han ringte meg, (ihvertfall en gang), for å høre om vi hadde noen medarbeidere, som kunne jobbe, i kassa, på Rimi Bjerke, da.

Og da, så svarte jeg det, at det var mulig at Luly, (som jeg hadde ansatt, noen få måneder tidligere vel), kanskje kunne jobbe noe ekstra.

Og da, så sa han fra Rimi Bjerke, (over telefonen), at Luly, det hørtes ut som navnet på en gledespike, eller noe sånt noe.

Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, (husker jeg).

For hu Luly, hu hadde jo fortalt meg det, at hu pleide å bli kalt for Luly da, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

(Selv om hu egentlig het Lul, vel).

Men Lul, det navnet, det høres vel kanskje litt rart ut, i Norge, (muligens).

Så derfor passet kanskje Luly bedre, da.

For jeg må vel ha spurt henne om det, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

Om det skulle stå Luly på navnskiltet og.

Og det mener jeg at hu ville at det skulle, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

Så hadde vi for lite folk, i kassene, den første tida, da.

Og da ringte jeg til Rimi Nylænde, (min gamle butikk), husker jeg.

Og spurte om det var noen der, som kanskje kunne jobbe, da.

Og da fikk jeg vel telefonnummeret, til Idil, (som var fra Somalia vel), og som jeg hadde ansatt, som kasserer, på Rimi Nylænde, da.

(For det var jo oppgangstider, på den her tida, så det var vanskelig å få tak i nok folk, da.

Så det var ganske mye gjennomtrekk, og sånn, da).

Og Idil, hu dukka opp på Rimi Kalbakken der, da.

Og hu sa noe sånt, som at hu syntes at Rimi Kalbakken, var en større butikk, (enn Rimi Nylænde), da.

(Som jeg vel hadde prata om, på den personalfesten, hjemme hos meg.

Like før jeg slutta, på Rimi Nylænde.

At grunnen til at jeg ville bytte butikk.

Det var fordi at jeg ville se om jeg også klarte å mestre det, å drive en større butikk, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Luly, (som også var fra Somalia, vel), et par ganger, ville sitte på med meg, etter jobben, (på et par lørdager, må det vel ha vært), til ved noen blokker, langs Linje 5 da, (husker jeg).

Hvor hu skulle på fest, da.

Og da merka jeg at Luly bare såvidt hadde fylt atten år, da.

(For å si det sånn).

For når hu Luly skulle sette seg inn i bilen min.

Så satt hu Luly seg i baksetet, da.

Selv om passasjersetet foran, var ledig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

15. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 93: Mer fra Rimi Kalbakken

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at dem aldri pleide å ha på lyset, inne på kontoret, der.

Og det var fordi, (fant jeg ut seinere), at assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth.

De likte å sitte i mørket, inne på kontoret der.

Og glane på hu blonde kassadama Cecilie, da.

Mens hu satt i kassa, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men dette merkelige fenomenet.

Det visste jeg ikke om, da jeg begynte der.

Så jeg ble overrasket, en gang, som jeg så det, at assistent Kjetil Prestegarden, bare satt på en stol, inne på kontoret der, i mørket, da.

Mens han så ut av vinduet, da.

(Og muligens med henda i fanget, vel.

Noe sånt).

Og assistent Kjetil Prestegarden, han svarte ikke noe, da jeg spurte han, om hva han dreiv med, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette ble tatt opp, av assistent Monika, på et personalmøte.

At assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, pleide å sitte inne på kontoret, og bare kikke på hu Cecilie, da.

Og da kommenterte hu kassadama Cecilie det her.

Og sa det, at hu likte det, (at assistent Kjetil Prestegarden satt inne på kontoret der, og så på henne, mens hu satt i kassa), siden hu var ‘blond’, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil Prestegarden, han var forresten også sammen med dattera, til han som eide buss-selskapet Valdres-ekspressen, (mener jeg å huske).

(Muligens hu som var på den samme dansketuren, som meg.

Den gangen jeg som student møtte Eva Olsen og typen hennes i Oslo, helt på begynnelsen av 90-tallet.

Og sneik meg med Stena Saga, til Fredrikshavn.

Hu som lå og sov, i området ved landgangen der, mens noen unge karer, skrev med kulepenn, på den hvite strømpebuksa hennes, da.

(Noe sånt).

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2

Så hva assistent Kjetil Prestegarden, fikk ut av det, å sitte i mørket der, å se på hu kassadama Cecilie.

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel kanskje selv.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han var fra Furuset-distriktet, tror jeg.

Og han var jo ni år yngre enn meg.

Som var 30 år, på den her tida.

Så jeg tenkte vel sånn at han og kassadama Cecilie, de var ungdommer, (nesten som tenåringer).

Så jeg kunne vel nesten ikke blande meg opp i deres nesten pubertetsaktige lek.

(Når de begge likte denne kikke-leken, da).

Tenkte vel jeg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han var vel forresten fra Furuset-distriktet, vel.

Og han hadde jobbet på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset.

Før han begynte å jobbe, på Rimi Kalbakken, da.

Og jeg lurer på om Kjetil Prestegarden, kan ha vært han, som sa til meg det, på en brysk måte, da jeg var på den rep-øvelsen, i mob-hæren, mens jeg bodde på Ungbo.

At: ‘Nei, vi har ikke kjøttdeig’, (eller noe).

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Da Glenn Hesler, dro meg med, på Rimi Jerikoveien.

Fordi at jeg hadde lyst på min favorittrett, på den her tiden.

Nemlig Pasta De Napoli, fra Toro, med en pakke kjøttdeig, fra Stabburet/Spis, da.

For Kjetil Prestegarden, han gikk jo bra sammen med Spis-konsulenten, på Rimi Kalbakken.

Så det kan ha vært han som stod ved kjøttdeigen der, på Rimi Jerikoveien muligens.

(En butikk som jeg noen ganger gikk til, fra Ellingsrudåsen.

Langs en ganske fin gangvei, med en del trær langs, osv.

For jeg likte ikke at mange folk som hadde jobbet sammen med meg på Matland, jobba på Rema-butikken, på Furuset Senter, da).

Selv om dette vel var høsten 1994, (sjekka jeg på tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå).

Så Kjetil Prestegarden, han var vel bare 15 år, (eller noe), på den her tida.

Likevel så svarte han meg på en veldig brysk måte, husker jeg.

Og jeg skjønte ikke at han var så ung, som 15 år.

Men han var jo på kretslaget, (var det vel), i fotball, da.

Så det var kanskje derfor han så en del eldre ut, enn 15 år, da.

Så jeg trodde nok at han var ansvarlig, eller noe, i den her butikken, da.

For jeg synes at han oppførte seg rimelig myndig, må jeg si.

Men hva en 15 år gammel butikkmedarbeider, gjør i avdelingen for fersk kjøtt, (like etter inngangen), det vet jeg ikke.

Men butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), som vel var butikksjef, på Rimi Jerikoveien, på den her tiden.

Han vet vel kanskje det.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Like før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

At en som jeg lurer på om var assistent Kjetil Prestegarden, var innom der.

Og at han spurte om vi hadde ferdigsmurte baguetter, (var det vel).

Jeg svarte at vi ikke hadde det, da.

(For ferdigsmurte baguetter, det solgte veldig lite, på Rimi Nylænde).

Men Rimi samarbeidet med Statoil, på den her tiden.

Og hadde noen bensinstasjoner, som hadde butikk-del, fra ICA, vel.

(Noe sånt).

Så jeg sa til Kjetil Prestegarden det, (hvis det var han).

At de hadde baguetter, nede på Statoil-stasjonen, på Abildsø der.

(For jeg pleide vel noen ganger å fylle bensin der, da.

Og jeg pleide å handle på den bensinstasjonen, på søndagene, da jeg bodde på Abildsø, da.

Så det var det svaret jeg kom på i farta, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

En av de første dagene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

At assistent Kjetil Prestegarden og assistent Monika.

De dro meg med, for å rydde i noen hyller, (eller noe), utafor kontoret der, da.

Og der, så lå det også et flagg, som var igjen, fra 17. mai-varene, som ble solgt, noen måneder tidligere, da.

Så man kunne se at det her hadde vært et ICA supermarked.

For istedet for å legge 17. mai-varene, inn på lageret, da.

Så var det så mye hylleplass, i denne butikken, at disse varene, de ble liggende i noen litt bortgjemte hyller, fram til neste 17. mai, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, mens vi dreiv og rydda, (eller noe), i disse hyllene, for rest-varer, (eller hva man skal kalle dem).

Så kom assistent Kjetil Prestegarden, med en kommentar, da.

(Eller om det var assistent Monika).

De assistentene, de lurte ihvertfall på om jeg trodde det.

At hvis det kom en gammel mann, og bøyde seg ned, for å se i en hylle der.

Og han så gikk litt bakover.

Om han da kunne ha fått det 17. mai-flagget inn i rumpa.

(Noe sånt).

Og dette var jo ikke prating, som jeg var vant med, i en butikk.

(Ihvertfall ikke når det var damer tilstede).

Det var for eksempel ikke sånn, på OBS Triaden, da deltids-kassaleder Liss, og jeg, telte kondomene, i kassaområdet der, på en varetelling.

At vi ‘babla’ om alle de forskjellige perverse tingene, som man kunne ha gjort, med de kondomene.

Så man kan kanskje si det, at de to assistentene, på Rimi Kalbakken.

(Det vil si Kjetil Prestegarden og Monika, da).

Var litt perverse, da.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Monika.

Hu hadde forresten også sin egen Rimi Kalbakken-syklubb.

(Eller noe).

For etter at jeg hadde jobba der en stund, så begynte assistent Monika.

Å dra alle kvinnfolka, som jobba, på Rimi Kalbakken, med hjem til seg.

For noen slags Ottar-møter, (eller noe sånt), da.

Så det var kanskje derfor at hu turte å angripe assistent Kjetil Prestegarden, da.

(For den her kassadame Cecilie-glaninga si, innefra kontoret, da).

For dette hadde kanskje Rimi Kalbakken sin ‘Ottar-avdeling’, pratet om, hjemme hos hu assistent Monika, da.

(Som også hadde en ganske kraftig samboer, (mener jeg å huske).

Som hu bodde sammen med, i Kalbakken-distriktet, et sted, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

15. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 91: Mer fra Rimi Kalbakken

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

Etter at jeg hadde jobba der en stund, vel.

At assistent Claus, fra Matland og OBS Triaden.

(Han som Mille-tegner og tidligere OBS-Triaden-medarbeider Knut Hauge, hadde sagt om, at ofte bestilte for lite melk).

Han kom vandrende forbi fruktavdelingen, (mens Kjetil Prestegarden, (var det vel), og jeg, stod og jobba der da), med sin lille datter, som knapt hadde lært å gå, vel.

Mens butikken så rimelig bomba ut, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

Men han Claus, han sa ikke hei, (eller noe), da.

Så jeg vet ikke om han kjente meg igjen, da.

Men han bodde vel kanskje på Kalbakken, (eller noe sånt), da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

At den første dagen, (eller noe sånt), som butikken var åpen, i 2001, vel.

Så dukka det opp en Securitas-vakt, eller to.

Og en butikkleder, vel.

Fra nabobutikken, (og hovedkonkurrenten), Meny Kalbakken, da.

Og de lurte på om vi hadde sett en butikktyv, som de hadde hatt problemer med, (eller noe sånt), da.

(Mens assistent Monika, assistent Kjetil Prestegarden og meg, (var det vel), stod i frukta der, (like etter inngangen), da.

Og han lederen fra Meny, han spurte vel også låseansvarlig Bjørnar, (som jobba i tørrvare-avdelingen vel, litt lenger inn i butikken), om hvordan det gikk, på Rimi Kalbakken, da.

Og låseansvarlig Bjørnar, han svarte vel det, at det gikk bra, da.

(Noe sånt).

Men hva det her egentlig var om.

Var det noe slags spionasje, eller?

Jeg selv, jeg har ihvertfall aldri vært innom Meny Kalbakken, (som lå ved siden av Rimi Kalbakken der), da.

(Selv om jeg innrømmer at jeg har glant ganske bra, inn vinduene der, noen ganger, da.

Når jeg har gått forbi den butikken, da.

Når jeg har gått ut fra lagerutgangen, på Rimi Kalbakken der, (må det vel ha vært), da.

På vei til T-banen da, antagelig.

Mens bilen min har vært på verksted, (eller noe sånt), da).

Så det var kanskje litt rart, at en slags patrulje, bestående av Meny-medarbeidere og vektere, skulle dukke opp, på den her måten, inne på Rimi Kalbakken, da.

En av de første åpningsdagene, i år 2001, da.

(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og sånn som jeg tenker nå.

Så var dette et johanitterorden-angrep, (eller noe sånt), på meg.

For logoen til Meny, den er jo rød ytterst og hvit innerst, akkurat som logoen, til johanitterordenen, da.

Og de har kanskje hørt, fra Kjetil Holshagen, (eller noen andre), på Bergeråsen.

At jeg stjal, i butikker, under oppveksten, da.

Også angriper de meg, ved å liksom bable noe om butikktyv først, til mine kolleger, da.

Også trodde de nok det, at Bjørnar var meg, da.

Også ropte de om noe annet, til Bjørnar, da.

(Noe sånt).

Og det samme skjedde jo med meg, en gang, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis og, i Drammen.

At en gang jeg hadde vært inne på Grans, (som vel også er noe sånn ‘kristen-russ’-greier, muligens).

Så gikk jeg inn i vannsengbutikken, da.

Og da kom butikksjefen på Grans, etter meg.

Og sa til faren min, at en narkoman hadde stjålet en kasse øl, på Grans, da.

(Noe sånt).

Så dette er kanskje en underfundig sverte-metode, som ‘kristen-russ’ bruker, da.

(Mistenker jeg ihvertfall, da).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

At dronning Elisabeth, av Storbritannia, var på besøk, i Norge.

Og i den anledning, så skulle de ti største Rimi-butikkene, i Oslo.

(Var det vel).

De skulle ha en tørrvare-kampanje, hvor de eksponerte varer, som var typisk britiske, da.

Og som fantes i Rimi sitt sortiment, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i anledning, av dronning Elisabeth sitt Norgesbesøk, da.

Så ble jeg, (som var butikksjef på Rimi Kalbakken, som vel var en av Oslos ti største Rimi-butikker).

Jeg ble kalt inn, til et møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, da.

Og der, så husker jeg at noen andre butikksjefer, satt og prata dritt om meg.

De sa: ‘Tror han at dette er så viktig, siden han har en tennisskjorte på seg’.

(Noe sånt).

For jeg hadde vel begynt å bruke den svarte tennisskjorta mi igjen, da.

For å variere litt, da.

Men ikke den blå, som søstera mi lånte, på bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata da, i Geilo.

Noen måneder før det her, da.

For det ble som noe litt ekkelt ved det, (husker jeg, at jeg syntes).

Å bruke den blå Gant tennisskjorta, som min søster Pia, hadde brukt, på fredagen, på det Geilo-bryllupet, da.

Mens hu hadde armene til Tom Bråten, fra Berger, over hele tennisskjorta, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og utafor det her møterommet, så satt PØF da, husker jeg.

(Av en eller annen grunn).

Og han sa at det her dronning Elisabeth-greiene, bare var noe tull, da.

(Husker jeg).

‘For noe tull’, sa PØF, ganske høyt da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Rimi Kalbakken, så hadde ikke Kjetil Prestegarden, (som vanligvis ordna med tørrvare-aktivitetene), noe lyst, til å sette opp den dronning Elisabeth-aktiviteten, da.

(Av en eller annen grunn).

Assistent Kjetil Prestegarden, han ville at jeg skulle sette opp den aktiviteten, da.

(Av en eller annen grunn).

Så det ble sånn, da.

Så jeg fant noen typisk britiske varer, i sortimentet, da.

Som Weetabix, Twinings te og Bassetts Allsorts lakriskonfekt, da.

Og så bestilte jeg vel noen esker, av disse varene, fra Hakon, da.

Og så satt jeg opp en aktivitet, da.

Med prisplakater, som var festet ordentlig, med teip, da.

Til forskjell fra assistent Kjetil Prestegarden, sine prisplakater, da.

For når han satt opp prisplakater, på tørrvare-kampanjene sine.

Så brukte han bare en bitte-liten bit, med teip, da.

Og den pris-plakaten, den ville da, (så godt som alltid, ihvertfall), falle ned, en dag eller to senere.

Sånn at gulvet i butikken, ble seende uryddig ut, og sånn at kundene ville spørre om prisene, og på den måten hefte de ansatte, da.

Og kampanjene, de solgte også mindre, hvis de ikke var merket ordentlig, med prisplakater da, lærte jeg, som leder, i Rimi.

Så assistent Kjetil Prestegarden, han strøyk vel egentlig på det, å sette opp tørrvare-kampanjer generelt, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvilken butikk, som dronning Elisabeth valgte å inspisere.

Av disse ti Rimi-butikkene.

Det veit jeg ikke.

Men jeg tror ikke at det var Rimi Kalbakken, ihvertfall.

(Ihvertfall ikke som jeg fikk med meg, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå var det jo sånn, at min mor, hu het jo Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

Og grunnen til at hu het både Margrethe og Elisabeth, som mellomnavn.

Det var vel fordi, at hu var så fin, (siden hu var etter kongelige osv, da).

At hu måtte kalles opp etter både dronningen av Danmark og dronningen av England, da.

(Sånn at ikke disse skulle bli sure på henne, da).

Hvis jeg skjønte det riktig.

Det som mora mi ‘babla’ om, en gang, på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, da.

Men om dette var grunnen til at dronning Elisabeth, skulle inspisere, en Rimi-butikk, (var det vel), når hu var på besøk, i Norge.

Nemlig at hennes slektning, (meg), hadde blitt butikksjef, på en av de største Rimi-butikkene, i Oslo.

Det veit jeg ikke.

Men det er det vel kanskje noen andre som vet.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

14. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 88: Danmarksturen til Kjetil Prestegarden

En dag, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Så kommer jeg på jobben, og assistent Kjetil Prestegarden nærmest forlanger, (på sin Hitler-aktige måte, må man vel kalle det), at jeg må bli med på en dansketur, som han og vel også Anne Neteland sin ambulerende, (som het Idar, eller noe sånt, vel), skulle arrangere, med masse Rimi-folk, da.

Og ikke nok med at jeg måtte bli med, sa assistent Kjetil Prestegarden.

Jeg måtte også få noen bekjente, til å bli med, for å heve gjennomsnittsalderen, da.

Sånn at også noen unge Rimi-folk kunne få bli med på denne Stena Saga-turen, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

Men jeg forsikret meg vel om, at dette ikke hadde noe med Rimi å gjøre.

Og at jeg ikke hadde noe ansvar, for noen av de andre folka, som var med, på den her turen, da.

(For jeg syntes vel at jeg hadde nok ansvar på Rimi, da).

Også ringte jeg David Hjort.

Og David Hjort, Erik Dahl og Bjørn Erik og dama hans, vel.

De ble ganske raskt med, på den her dansketuren, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at ei russisk dame, (som muligens het Natacha vel), som jeg hadde ansatt, som deltidsmedarbeider, på Rimi Kalbakken, (for det var oppgangstider og vanskelig å få tak i nok folk, på den her tida), som bodde på Bjerke.

Og som studerte informatikk, ved UIO, vel.

Og som var samboer, med en som het David, vel.

(For jeg husker at hu gjorde et poeng av det, at samboeren hennes og David Hjort, hadde det samme fornavnet, da).

Hu hadde misforstått meg, sa hu.

Når det gjaldt når danskebåten skulle gå, en lørdag, da.

Også hadde hu vært på ferjeterminalen, (på Vippetangen vel), klokka sju om morgenen, da.

Istedet for klokka sju om kvelden, (eller noe sånt).

Så da jeg, (og de andre Rimi-folka), dukka opp der.

Så hadde hu og han samboeren hennes, ventet der, i tolv timer, da.

(Noe sånt).

Uten at jeg skjønner hvordan den misforståelsen kan ha oppstått.

Men jeg hadde egentlig ikke noe med arrangeringen av den her dansketuren å gjøre.

Så hva som gikk galt, det er jeg ikke sikker på, dessverre.

Men kanskje Kjetil Prestegarden, (eller ambulerende Idar), burde ha hengt opp et skriv, eller noe sånt, da.

(Hvis de ikke gjorde det, da).

Hva vet jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Med på denne dansketuren.

Så var også noen damer, som David Hjort kjente.

Men som ikke var med på turen, til Kjetil Prestegarden, da.

Blant annet ei ung, svensk brunette.

(Mener jeg å huske).

Som de to midterste fortennene til, var skikkelig skakke, da.

Akkurat som om de hadde stoppet en kule, (eller noe som gikk litt saktere), da.

Noe sånt.

Og også ei norsk dame vel, med lyst hår vel.

Som muligens bodde i Rimi-leilighetene på Sagene.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu svenske dama, hu pleide David Hjort å dra med på fester og på Strauss en gang, på rundt den tida, som Linn Korneliussen, flytta til Bergen, vel.

Og jeg husker at Erik Dahl, ble opprørt, den gangen, på Strauss.

Siden at David Hjort tvang hu svenske dama til å bli med på et eller annet, da.

Og på danskebåten, så ville ikke hu svenske dama, at jeg skulle stå i nærheten av henne, da.

For hu var på sjekker’n med en kar, da.

Så jeg måtte gå bort fra henne.

Men det var ikke fordi at hu hadde noe imot meg, sa hu.

Så det var begrenset hvor mye jeg skjønte av det her, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Erik Dahl, David Hjort og meg.

Vi hadde vel samme lugar, tror jeg.

Og alle vi tre hadde med oss en blå skjorte, da.

Og da syntes jeg at det ble så dumt.

Så jeg klarte så vidt å overtale Erik Dahl, til å ta på seg en lilla skjorte, da.

Som han også hadde med seg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På danskebåten, så husker jeg det, at jeg stod kjempelenge i baren der, sammen med hu unge blondinna Cecilie, som jobba deltid i kassa, på Rimi Kalbakken.

For vi ble ikke betjent, i baren der, da.

Så en tøffing, som også stod i baren der.

Han begynte å chatte med Cecilie, og spurte om hvordan jeg var som sjef, og sånn, da.

‘Erik er snill han’, (eller noe), husker jeg, at hu Cecilie svarte, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Luly var med på danskebåten der og satt i samme seng som meg, på et vorspiel, på en lugar der.

Og at Idar seinere på kvelden, beklagde seg, over hu Luly, da.

Og sa at det var et eller annet med henne, (til Kjetil Prestegarden), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg var ganske overarbeida, på den her tida.

Så jeg var fornøyd, med å sitte aleine og drikke en halvliter, ved et bord, ved diskoteket der da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på veien tilbake til Oslo.

(Må det vel ha vært).

Så husker jeg at David Hjort, Erik Dahl, Bjørn Erik og dama hans.

Og meg.

Vi satt alle fem, i en trapp, på danskebåten der, da.

Og da, så gikk Gurvinder forbi oss, husker jeg.

Liksom som på utstilling, da.

Men jeg sa ikke noe til henne, husker jeg.

For det hadde vært ganske mye konflikter, mellom henne og meg, på jobben, da.

(Selv om jeg selv syntes, at det var litt overdrevet, at det hadde vært så mange konflikter, da).

For Kjetil Prestegarden, han sa det, at Gurvinder var en nøkkelmedarbeider, da.

Siden hu klarte å stå i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da var det vel.

Så jeg fikk klager fra Kjetil Prestegarden og Anne Neteland, da.

Fordi at jeg hadde kommet på kant, med en nøkkelmedarbeider, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at på lørdagskvelden.

Så gikk David Hjort og jeg, rundt på danskebåten der, da.

Og så møtte vi ferskvareansvarlig Carolina, i en gang, (eller noe), ved diskoteket, seint på natta, da.

Og da, så begynte David Hjort, å løfte på Carolina, (eller noe sånt), da.

Og da, så var det noen edrue innvandrere, som så det her, da.

(Og David Hjort og jeg var fulle, da).

Og de innvandrerne, de spurte Carolina, om det var noe galt, da.

Men hu sa at det ikke var det, da.

Hvis ikke så hadde nok David Hjort og jeg, fått problemer, med de her innvandrerne, (som virka edru), da.

Så det var ikke som på 70-tallet, (fant jeg ut), å reise med danskebåten, da.

For på den her dansketuren, så var det med kjempemange innvandrergutter, da.

(B-gjengen, eller noe sånt, kanskje.

David Hjort sa vel bare noe sånt som, at: ‘Se på pakkisa, da’.

Når de gikk i samlet flokk, ut fra lugarene sine, da.

Noe sånt).

Så etter det her, så syntes jeg ikke det, at det virka så trygt, å dra med danskebåten lenger, (for å si det sånn).

For man kunne jo bli banka opp av innvandrergjenger, og sånn, på danskebåten, da.

Syntes jeg at det virka som, at det kunne være en risiko for, ihvertfall.

Så danskebåten var ikke som i ‘gamle dager’, (det vil si 70, 80 og 90-tallet, da), virka det som.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

13. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 87: Enda mer fra Rimi Kalbakken

Like før jul, år 2000, på Rimi Kalbakken.

Så dukka det opp ei 17 år gammel afrikansk jente, som het Lul, men kalte seg Luly, på Rimi Kalbakken.

Og vi trengte egentlig kasserere, og de måtte være 18 år, da.

Men jeg sa da at Luly kunne jobbe som lagerhjelp, de to-tre månedene fram til at hu ble 18 år, da.

For vi trengte kassa-medarbeidere, da.

(Og det var oppgangstider, på den her tida.

Og vanskelig å få tak i nok medarbeidere).

Og på lille julaften, så var det så rotete, på Rimi Kalbakken, da.

For tørrvare-gjengen hadde hatt nok med å fylle på varer, da.

Men akkurat på lille julaften, så hadde hu Luly sin første arbeidsdag, da.

Og akkurat da butikken så skikkelig bomba ut, og jeg regna med at jeg kom til å få masse kjeft, (og muligens sparken), siden Rimi Kalbakken så helt bomba ut, på lille julaften, da.

(Som jo er den viktigste dagen i året, for en matbutikk, i Norge.

Må man vel si).

Så dukka plutselig hu Luly opp, og spurte om hva hu skulle gjøre, da.

På sin første dag, på Rimi Kalbakken.

Og da bare ba jeg henne, (som jo aldri hadde jobba et minutt i en matbutikk før).

Om å bare ta papp som lå i hyllene, og kjøre i en handlevogn inn på lageret, og be noen der å forklare henne om hvordan hu skulle legge det i papp-pressa, da.

Og det hadde jeg såvidt tid til å fortelle henne, siden det var mye mas, for meg, fra kolleger og gjett hvem.

Rune Løvdahl, (den tidligere butikksjefen fra Rimi Klemetsrud og Min Bok 4), som på den her tida jobba som selger for et importøl-firma, (som solgte Newcastle Brown Ale-bokser, med mere).

Hvis jeg så riktig ihvertfall, så var det han, da.

Og det var veldig rart, husker jeg at jeg syntes.

At en selger kom og hefta butikksjefen liksom, på lille julaften, da.

Som lille julaften er jo liksom den viktigste dagen i året, når det gjaldt hva kundene syntes om butikken, da.

(Mener jeg å huske, at jeg lærte, da jeg jobba som leder, i Rimi, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det her funka bra.

Luly bare tok bort all pappen som lå i hyllene, da.

Og hu dansa nesten rundt der, og det meste av pappen ble rydda vekk på en time eller to, vel.

Og frukta, kjølevarene og ferskvareavdelinga, de var vel ok, vel.

Så butikken ble akkurat grei, til jula, da.

(Må man vel si).

Selv om butikken så veldig bomba ut, på begynnelsen av lille julaften, da.

Men den ble helt grei da, før rushet begynte ihvertfall.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

For jeg var mest i frukta.

Det var ikke sånn at jeg trava så mye rundt i tørrvareavdelingen og inspiserte.

Men det at det fløyt med papp, i hyllene der, det fikk jeg jo med meg, da.

For det kunne man jo se, på lang avstand, for å si det sånn).

Og jeg tror ikke at Kjetil Prestegarden hadde bestilt for lite av noen av de viktige julevarene.

(For han tok jo alle tørrvare-bestillingene).

Og jeg hadde vel fått bestilt ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

(Sånn at vi ikke var utsolgt for det, ihvertfall).

Så under over alle under.

Butikken ble såvidt bra til jul, må man vel si.

Selv om det kanskje ikke så sånn ut, på begynnelsen av lille julaften, for å si det sånn.

Så det var nesten som at lille, søte Luly, (som så ut som om hu kunne ha vært med i the Cosby-show, eller noe sånt, kanskje), var en engel, som plutselig dukka opp, (nesten som fra ingen steder liksom), og redda jula, på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Så skulle assistent Kjetil Prestegarden, plutselig dra på ferie, til Israel, husker jeg.

Sammen med en kamerat, da.

For de hadde plutselig fått et bra tilbud, på feriereise, til Israel, da.

Og det kunne de ikke la gå fra seg, husker jeg, at assistent Kjetil Prestegarden mente, da.

Så det var ikke sånn at jeg ikke bestilte tørrvarer i det hele tatt, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

(Selv om assistent Kjetil Prestegarden jo til vanlig hadde det ansvaret).

For jeg var jo vant til å ta alle Hakon-bestillingene, i opptil flere år av gangen, (må man vel si), som assistent på Rimi Bjørndal og butikksjef på Rimi Nylænde, da.

Så det var ikke sånn at jeg ikke klarte å bestille tørrvarer til Rimi Kalbakken, liksom.

Selv om assistent Kjetil Prestegarden hadde det ansvaret til vanlig, da.

Så da assistent Kjetil Prestegarden, skulle til Israel, så gikk det greit for meg, å liksom bare ‘steppe in’ og ta over den arbeidsoppgaven, mens han var på høstferie da, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg fortalte det, til distriktsjef Anne Neteland.

At assistent Kjetil Prestegarden, skulle på ferietur, utenom sesongen vel, til Israel, da.

Så ble distriktsjef Anne Neteland forbanna da, (husker jeg).

Og det virka som for meg, at distriktsjef Anne Neteland, syntes det, at assistent Kjetil Prestegarden dreiv og kødda da, (eller noe sånt), husker jeg.

Så distriktsjef Anne Neteland, hu begynte nesten å banna og sverta da, (husker jeg).

Selv om kanskje prøvde å holde dette inni seg, da.

Men jeg kunne liksom se at hu ble opprørt da, (må jeg vel si).

(Da jeg fortalte om det her).

Og jeg prøvde liksom å lirke ut av henne, hvorfor hu mente at assistent Kjetil Prestegarden tulla, siden han skulle dra på ferietur til Israel, da.

Men da ville ikke distriktsjef Anne Neteland svare noe da, (husker jeg).

Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk her.

Men det var nesten som at det var noe symbolsk, på en måte, over den her ferieturen, da.

Fra hvordan jeg tolka reaksjonen, til distriktsjef Anne Neteland, da.

(Da jeg fortalte om denne ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden).

Så det virka nesten som, at det liksom var en dypere betydning, ved den her ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden, da.

Men hva dette egentlig gikk på.

Det gikk helt over på hue på meg da, (må jeg innrømme).

Selv om jeg nok kanskje gikk og undret meg litt over dette.

I tiden som fulgte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

At assistent Kjetil Prestegarden forklarte meg det, at ei ung pakistansk dame, som jobba der, (men som var sykmeldt på den her tida vel), lukta så vondt, da.

Og da måtte jeg prate med henne da, mente assistent Kjetil Prestegarden.

For å få henne til å ha bedre kroppshygiene, da.

Og dette hadde jeg jo vært gjennom før.

Da min tidligere distriktsjef Jan Graarud.

Hadde bedt meg om å be assistent på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, om å bedre hygienen sin.

(Siden han lukta så vondt på jobben, da).

Men hu her pakistanske dama, hu dukka aldri opp igjen, på Rimi Kalbakken, etter at jeg snakka med henne, om det her da, at hu lukta så vondt, da.

Men sånn var det ikke med assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, da.

Han fortsatte bare å gå på jobben.

(Noe som var bra, forsåvidt).

Men han forsatte bare å lukte like vondt, da.

(Selv om jeg sa fra til han om det her, en eller to ganger, etter å ha fått beskjed av distriktsjef Jan Graarud, da)

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

At den forrige butikksjefen Kenneth, hadde latt medarbeiderne der, få lov til å drikke gratis juice, i matpausen.

Og det stod i personalhåndboka at det kun var melk, som var gratis å drikke, da.

Og en gang, som jeg satt på spiserommet, etter å ha jobbe på Rimi Kalbakken, i en stund.

Så var det ei litt kraftig blondinne, (som jobba som barnehage-tante, til vanlig, vel).

Som bare drakk en boks Battery, eller noe sånt, da.

Uten å betale, da.

Og så sa hu at hu bare ville hjelpe oss lederne.

Uten at jeg husker hvorfor hu sa det, da.

Så den lunsj-drikke-ordningen, til Rimi, som sa at det var lov til å drikke en halvliter gratis melk, til maten.

Den hadde skeia helt ut, på Rimi Kalbakken, da.

Og da mente jeg det, at vi burde gå etter boka, da.

(Som jeg pleide å si, i Rimi).

Altså i dette tilfellet personalhåndboka, da.

Hvor det stod at man kun fikk lov til å drikke gratis melk, da.

Og da ble nok jeg litt upopulær, da.

Siden jeg liksom måtte rydde opp etter de tidligere butikksjefene der, da.

Og jeg husker at jeg fikk mye klager fra distriktsjef Anne Neteland, på at ingen likte å jobbe sammen med meg der, da.

Og da begynte jeg å lure på hva det var, som jeg gjorde, som medarbeiderne ikke likte, da.

Og da husker jeg at jeg spurte ei fra Pakistan, som jobba der, som het Satara, vel.

Om det var noe hu ikke likte, av de forandringene jeg hadde gjennomført, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Og da svarte hu Satara det, at hu ikke likte det, at det ikke var gratis juice der lenger, da.

Så jeg ble en upopulær butikksjef da, på Rimi Kalbakken.

Siden han forrige butikksjefen, (Kenneth), hadde latt det skeie ut der, når det gjaldt blant annet lunsjpause-drikke og også plakatene utafor butikken og sånn, da.

(Som ikke hadde plast, mellom plakaten og plakatholderen, da.

Sånn at plakatene falmet, på grunn av regn osv., da.

Og jeg fant vel også plakater fra september, utafor den butikken.

Og jeg begynte vel der i midten av oktober, eller noe.

Så det var slurv der og, da).

Og andre ting jeg reagerte på, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Det var at folk tok så lange spisepauser.

Spesielt assistent Monika og hennes kollega fra den lille Rimi-butikken på Kalbakken, (som var nedlagt), nemlig Aziza.

Og Monika og Aziza, de ville også absolutt ha pause sammen, da.

Og da ble jeg så hefta, når jeg la opp kjølevarer, husker jeg.

For da kom alle oldingene i butikken, og spurte meg om ditt og datt, da.

Så jeg fikk jo nesten ikke gjort noe arbeid.

Og da fikk jeg kanskje høre at jeg var sein, (med å legge opp varer), da.

(Noe sånt).

Og det var også sånn, at jeg la opp alle kjølevarene, uten hjelp.

Og frysevarene, de tar vel vanligvis kortere tid å legge opp, i en Rimi-butikk.

Enn kjølevarene, da.

Likevel så skulle assistent Monika ‘alltid’ ha med seg medarbeider Aziza, for å hjelpe henne, når hu la opp frysevarene, da.

Så de to gjorde til sammen mindre jobb, enn jeg gjorde aleine, da.

Når de la opp frysevarene.

Mens jeg la opp kjølevarene.

Og de satt også opp mot en time sammen, og skravla, inne på spiserommet, da.

Mens jeg måtte hjelpe en haug av oldinger, i butikken, som leita etter noe, da.

Så da ble jeg rimelig irritert noen ganger, husker jeg.

Så vi kunne kanskje ha spart litt penger, på lønnsbudsjettet, på Rimi Kalbakken der.

Hvis assistent Monika hadde klart å tatt frysevarene aleine, da.

For da kunne assistent Kjetil heller fått hjelp av Aziza, (eller noen andre), med tørrvarene, da.

For tørrvarene tar jo lenger tid enn kjølevarene og frysevarene tilsammen, omtrent.

Selv om Josef, Bjørnar og Gurvinder, (med flere), vel hjalp assistent Kjetil Prestegarden en del, med tørrvarene, da.

Men for å si det sånn.

Så hadde Aziza trengtes mer, i tørrvare-avdelingen, enn i frysevare-avdelingen, da.

Men hu og assistent Monika, de skulle liksom skravle og ha kosetime sammen på jobben, da.

(For å ta i litt kanskje, men likevel).

Så det ble jo nesten mer som at de var på cafe, enn at de jobba kanskje, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

At det var vanlig, at medarbeiderne jobba i par.

(Sånn som assistent Monika og Aziza, da).

Når de jobba med å sette opp varer.

Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, da.

For da ble de stående og skravle, mens de satt opp varer, da.

Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, for kundeservice-en sin del.

For jeg kan jo bare se på meg selv.

Hvis jeg går å handler på et stort supermarked, her i England.

(Som Tesco Superstore, i bydelen Old Swan, her i Liverpool).

Og det er noe jeg ikke finner.

Så kvier jeg meg litt for å spørre, hvis det er to Tesco-folk, som står og preiker sammen, da.

Men hvis det er noen som jobber for seg, i en midtgang.

Og som ser ordentlige ut, og sånn, da.

Da kunne jeg kanskje ha dristet meg til å spørre, om hvor ditt og datt ligger, i butikken, da.

Så jeg ville at medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, skulle jobbe hver for seg, da.

Når de jobba med å legge opp tørrvarene.

Sånn at kundene turte å spørre dem om hjelp, (for eksempel).

Hvis det var noe de ikke fant, i butikken, da.

Men medarbeiderne der, de pleide å jobbe i par, da.

Gurvinder, (som var sikh vel), hu pleide å jobbe i par med ung pakistaner, da.

Og hu kraftige, lyshårede barnehagetanta.

Hu pleide å jobbe i par med ei med rødt hår muligens vel, som het Vestli til etternavn da, husker jeg.

(Og det etternavnet hennes, det var visst fra det samme stedet, som T-banelinje 5 Vestli, da.

Husker jeg at hu sa, da jeg spurte henne om det, en gang, siden jeg prøvde å bli litt kjent med de ansatte der, da.

Og siden Kalbakken T-banestasjon, også ligger langs linje 5 Vestli, da.

Kalmakken er T-banestasjonen før Ammerud, vel.

Hvis man kjører fra sentrum, med T-banen.

I den nordre delen av Groruddalen da, blir det vel).

Men medarbeiderne der, de var så vant til det, å jobbe sammen, i par, da.

Så de ville ikke jobbe hver for seg, i butikken, da.

(Jeg klarte ihvertfall ikke å få dem til å gjøre det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at vi mangla en hadde litt manko, på kasserere, på Rimi Kalbakken.

Ihvertfall i begynnelsen, da jeg jobba der.

Og da var det sånn, at David Hjort sin lillesøster.

Ei litt lubben, mørkhåra dame, som heter Venevil.

Og som vanligvis jobba på Rimi Gunerius, da.

Hu kunne jobbe en vakt eller to i uka, på Rimi Kalbakken da, husker jeg.

Så da var det flaks at jeg kjente David Hjort, husker jeg.

Siden søstera hans kunne jobb litt, i ‘min’ butikk, da.

(Sånn at jeg slapp å sitte i kassa der også, liksom.

Det var det vel ikke så ofte at jeg gjorde, på Rimi Kalbakken, hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Siden at Rimi Kalbakken var en så stor butikk, da.

Som kunne ligge opp mot en million i omsetning, i uka, vel.

Hvis butikken hadde en kjempebra uke, da.

Selv om den butikken vel vanligvis lå på rundt 800.000 i ukesomsetning, eller noe sånt.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Så skjedde det en rar episode, en søndag vel, som David Hjort dro meg med ut på byen.

På et utested i Karl Johan, som tidligere hadde vært et homsested, ved navn Den sorte enke, vel.

Men som nå var et diskotek, for tenåringer og litt eldre folk, vel.

Så hvorfor David Hjort skulle ha meg med dit, det veit jeg ikke.

Men utafor diskoteket der, da.

Så ble det nesten slåsskamp.

Mellom lillesøstera til David Hjort og noen andre unge damer, da.

Og jeg måtte holde fast lillesøstera til David Hjort, husker jeg.

For at hu ikke skulle fly på noen andre damer der, da.

Så det er derfor at jeg husker at hu var litt lubben, for det var liksom sånn, at det dissa litt her og der, på henne, da.

Når jeg prøvde å holde henne fast.

Siden hu hadde på seg så tynne klær på seg, da det her skjedde, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var det sånn, at fire-fem kjempepene unge damer.

Begynte å jakte på lillesøstera til David Hjort.

(Nemlig Venevil).

Og også dama til David Hjort, nemlig Linn Korneliussen.

Men de lot kusina til David Hjort.

(Nemlig Marion).

Være i fred da, husker jeg.

Og de fem, strøkne tenåringsjentene, (eller om noen av de var litt eldre).

De fulgte etter Venevil, Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl, (og ei dame han var sammen med vel), Marion, og meg da.

Ned mot Oslo S der, da.

Og det var mye folk ute på byen.

Så det er mulig at dette var en lørdag, eller noe sånt.

I sommerferien vel.

(Noe sånt).

Og Linn Korneliussen, hu begynte å grine, da.

Siden ei sånn pen tenåringsjente slo henne, da.

Ihvertfall en gang.

Selv om jeg prøvde å gå imellom, når hu slåss-dama kom for å slå Linn Korneliussen, da.

For disse fire-fem tenåringsjentene.

De var organisert på en nesten militær måte, da.

Det var tre-fire tenåringsjenter, som gikk foran, på en rad.

Og så gikk det ei litt eldre dame, bak disse.

Og hu kommanderte disse tre-fire jentene, som gikk foran henne, da.

Mens de gikk nedover Karl Johans gate, da.

Så hu kommanderte først hu til høyre, for eksempel.

Og sa at hu skulle slå Linn Korneliussen, da.

Og så kommanderte hu kanskje hu som gikk foran henne, på hennes venstre side, da.

Og sa at hu skulle løpe fram og slå etter dama til Erik Dahl, for eksempel.

(Noe sånt).

Så de damene, som var i lag, med David Hjort og meg.

De ble jo skikkelig banka opp, da.

Så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.

For dette her fortsatte jo bare.

Så jeg dro med meg hu Linn Korneliussen, da.

Vekk fra de andre.

Og dro henne så raskt med meg, rundt Trafikanten der, da.

(Siden hu grein, da).

Og opp trappa, som var bak Trafikanten der, (vent mot Plata cirka), da.

Og da kom vi utafor rekkevidden, til de her slåss-damene, da.

Og jeg husker at Linn Korneliussen og jeg, vi stod på toppen av trappa, opp til Oslo S. der.

Og så ut mot Karl Johan, da.

For å se hvor de andre vi hang sammen med, var hen, da.

Og jeg husker at Linn Korneliussen plutselig skreik.

At: ‘Der er David’.

(Eller noe sånt).

Og da fikk David Hjort bank av en rimelig svær kar, i trappa, fra Oslo S. og ned mot fotgjengerovergangen over mot Karl Johan der, da.

Og det var lite jeg kunne gjøre, for å hjelpe David Hjort, egentlig.

Selv om jeg gikk ned der David Hjort ble banka opp, og lurte på hva som skjedde, da.

Og da stakk han slåsskjempen av, da.

Og Linn Korneliussen, hu stod øverst i trappa der, på venstre side, og fulgte med, da.

Og så kom politiet dit.

Og jeg spurte dem hva vi skulle gjøre, hvis disse tenåringsjentene, (som var bra organiserte da), begynte å angripe igjen, da.

Og da sa politiet at vi skulle ringe det og det telefonnummeret, vel.

(Noe sånt).

Og de tok vel med hu sjefs-slåssdama, til politistasjonen, vel.

Og David Hjort og dem, de tok en taxi, tilbake til Bjørndal, (hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida), da.

Og jeg bare gikk hjem igjen, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, husker jeg.

Og da sa David Hjort at jeg ikke måtte bli med de pene tenåringsjentene.

Og det hadde jeg vel ikke tenkt til heller.

Men hva denne her slåssinga gikk ut på.

Det veit jeg ikke.

For det var ingen som forklarte ordentlig, for meg, da.

Men da jeg kom på jobb, uka etter.

Så fikk jeg høre det, av en selger, (eller noe sånt), vel.

At jeg hadde vært med på slåsskamp, da.

Enda jeg ikke visste hva den her slåsskampen gikk ut på, engang.

Og Venevil, hu flytta ikke så lenge etter det her, til Ås, mener jeg å huske.

(Hvis jeg ikke husker feil, da).

Og Linn Korneliussen, hu begynte å studere i Bergen, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

12. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 86: Mer fra Rimi Kalbakken

Etterhvert som jeg hadde jobbet en del uker, på Rimi Kalbakken.

Så fikk jeg min egen ide om hvordan vi skulle klare å kapre kunder fra Meny-butikken, som lå rett ved siden av det senteret, som Rimi Kalbakken lå i, da.

Og min ide, det var å kjøpe to plakatbukker, da.

Og så sette opp de, på hver sin side, av inngangen.

For Rimi-butikkene, de fikk et par ganger i måneden tilsendt prisplakater, fra hovedkontoret.

Og jeg syntes at jeg merka det, at vi kapra litt kunder, fra Meny.

Hvis det for eksempel var tilbud på 4 x 1.5 liter Coca-Cola, hos Rimi.

Og vi hadde satt den plakaten ut, på en av plakatbukkene, utafor butikken, da.

Og det var også mange plakatplasser, på veggen, utafor Rimi Kalbakken.

Men de plakatene som hang der, de var vel ofte litt falmet osv., (og de hadde kanskje hengt der, et par måneder for lenge da), mener jeg å huske.

(Altså fra før jeg selv begynte som butikksjef der, da).

Men hvis vi hadde fått det til å funke bedre med ferdigtrykte plakater, utafor butikken.

Så tror jeg at butikken kunne ha fått en del fler kunder, da.

Kanskje vi til og med kunne ha fått dobbelt opp, med plakater, fra hovedkontoret, (eller om de ble sendt fra Hakon distribusjon).

Siden Rimi Kalbakken jo var en spesiell butikk, som liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

Men jeg kom aldri så langt, at det med plakatene utafor butikken, ble vellykka der, da.

For noen ganger, når jeg hadde seinvakt.

Så hadde noen satt plakatbukkene sånn ut at de ikke pekte mot kundene, som var på parkeringsplassen, utafor butikken.

Men plakatbukkene, ble satt ut på tvers da, av den ‘vanlige’ retningen.

Så det så jo så dumt ut som det gikk an omtrent, (vil jeg si).

Så da var det nesten sånn at jeg ga opp litt, husker jeg.

Når jeg så at noen hadde klart å sette ut de plakatbukkene feil vei, da.

Det var så dumt, at da visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Selv om jeg vel noen ganger satt de riktig vei.

Og andre ganger, så grublet jeg vel på hva jeg kunne gjøre, for å de ansatte til å slutte å tulle, når de satt ut de plakatbukkene, da.

For hvis de plakatbukkene ble satt på tvers, så var det kanskje dumt å bestille de.

For da så det bare dumt ut, liksom.

Og butikken mistet kanskje heller kunder enn å få nye, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn forresten.

At etter at Rimi Kalbakken hadde fått de to plakatbukkene, som jeg hadde bestilt.

(Fra Legra, eller noe, vel).

Så måtte jeg finne på noe, for å få montert de, da.

Og jeg hadde vel skrudd sammen en sånn plakatbukk før, som jeg hadde bestilt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

Som vi vel der satt rett utafor butikken, vel.

Og ikke nede ved veien, sånn som tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gjort, i sin tid, (som jeg skrev om, i Min Bok 4).

(Noe sånt).

Og jeg fikk jo ikke lov, av assistent Kjetil Prestegarden, (som distriktsjef Anne Neteland hørte på), til å gjøre noe annet, enn å være med som selskap, mens en assistent tok frukta eller satt opp labler, for eksempel.

Så for at jeg skulle kunne ordne med de plakatbukkene, da.

(Som jeg syntes at det var viktig at ble fine, da.

For jeg var liksom sånn at jeg brydde meg om at inngangspartiet til butikken, så ryddig og rent ut, da.

For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

Etter å blant annet ha jobbet på Rimi Nylænde, (som jo tidligere hadde vært den ærverdige butikken Balstad), som leder og vanlig medarbeider, i flere år).

Så fikk jeg vel låseansvarlig Bjørnar, til å jobbe en vakt for meg, vel.

(Noe sånt).

Men likevel, så var assistent Kjetil Prestegarden ‘på meg’, da.

Enda jeg liksom ‘ikke var der’, som min tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg, pleide å si, noen ganger, på Rimi Nylænde.

(Altså at hu ikke var der for de andre lederne i butikken, da.

Siden hu skulle drive med noe hu trengte å konsentrere seg om, (eller noe), da.

Noe sånt).

Men jeg ble jo da hefta, av kunder og selgere og vanlige ansatte, og sånt.

Som lurte på ditt og datt, da.

Og som man vel ikke kunne forlange av, at skulle skjønne det, at jeg liksom ikke var der, da.

Så det tok jo litt tid, å få ordna med å montere de to plakatbukkene, da.

Og da kjefta assistent Kjetil Prestegarden på meg igjen da, husker jeg.

Og klagde på at det eneste jeg hadde gjort, da klokka ble 16, (eller noe sånt).

Var å montere de to plakatbukkene, da.

Som jeg liksom prøvde å gjøre meg flid med, sånn at de ikke skulle se vindskeive ut, (eller noe sånt), da.

For disse to plakatbukkene, de skulle jo stå på hver sin side av inngangsdøra, til butikken.

Så jeg syntes at det var viktig at de så fine og rette ut, (og sånn), da.

For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

(For jeg hadde jo lært, som leder i Rimi, at det som var viktigst, for kundenes inntrykk, av butikken.

Det var inngangspartiet, i butikken, da).

Og jeg hadde jo også gått på markedsføringslinja, osv.

Og lært hvor viktig det var, at en virksomhet, hadde et godt renome liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg ble jo da også hefta, av kunder og leverandører og medarbeidere, osv.

Innimellom at jeg dreiv på med de plakatbukkene, da.

Så det ble jo som noe stressende, å ha en sånn ‘kjefter’ der, (som man vel må kunne kalle assistent Kjetil Prestegarden), for han kjefta hele tida på meg, hvis jeg ikke gjorde jobben min, sånn som han ville at jeg skulle gjøre den, da.

Og dette var jo som i bakvendt-land, (må man vel si).

For det skal jo være butikksjefen som gir tilbakemeldinger på arbeidet til assistenten.

Men på Rimi Kalbakken, så var det omvendt, da.

At assistent Kjetil Prestegarden hele tida kjefta på meg, da.

Men dette hadde jo distriktsjef Anne Neteland liksom godkjent, da.

For hu hadde jo sagt det, at hu ‘kjente Kjetil fra før, så hu hørte på han’.

Så det var jo som et mareritt, for meg, (må jeg si), å jobbe, på Rimi Kalbakken.

For PØF hadde jo også sagt det, at: ‘Vi vil at du skal drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde’.

Også mener distriktsjef Anne Neteland at jeg skal drive Rimi Kalbakken på assistent Kjetil Prestegarden sin måte, etter at jeg har begynt i jobben, da.

Så det var jo bare tull og tøys, på Rimi Kalbakken, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvor ofte var det at en butikksjef monterte plakatbukker, liksom?

Det var jo ikke noe jeg gjorde hver uke.

Eller hver måned.

Eller hvert år engang, liksom.

Men likevel, så begynte assistent Kjetil Prestegarden, å klage på at jeg brukte for lang tid, på å montere disse plakatbukkene, da.

Så det var omtrent sånn, at man måtte jo nesten være sinnsyk, for å gidde å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Med den distriktsjefen og de assistentene, som man jobba sammen med der.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og selv om jeg ikke fikk lov til å jobbe, på den måten, som jeg ville, på Rimi Kalbakken.

Så var det jo fortsatt jeg som hadde ansvaret for budsjettene, da.

Og jeg hadde jo også liksom ansvaret for at det ikke var så mye konflikter osv., i butikken, da.

Så Kjetil Prestegarden, han kunne jo liksom stå og kjefte meg opp i trynet, (for forskjellig), siden han liksom ble sett på som en ‘hellig ku’, av distriktsjef Anne Neteland, da.

Mens jeg selv da ikke kunne gjøre noe, da.

For det var liksom mitt ansvar, som butikksjef, at ‘husfreden’ i butikken, ikke ble ødelagt, da.

(Syntes jeg selv, ihvertfall).

Så jeg prøvde jo da å roe ned situasjonen.

Og jeg kjeftet ikke tilbake, da.

(For jeg håpet at det skulle gå seg til, da.

Så jeg så framover og håpet at det skulle bli bedre, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg, som kun en måneds tid tidligere, hadde vært en butikksjef, som ble skrytt opp i skyene, av PØF og Rune Hestenes, osv.

Jeg ble jo plutselig til en butikksjef, som bare fikk klager, fra alt og alle, omtrent.

Og hverdagen min på jobben, den ble veldig krevende og tøff, da.

Siden jeg ble klaget på hele tiden, da.

For assistent Kjetil Prestegarden, han var en sterk, ung mann, da.

Som hadde spilt fotball på ungdomslandslaget, (eller noe sånt), osv., da.

Og som var sunn og frisk og full av krefter, da.

Mens jeg selv kanskje var litt sliten, etter de to tøffe årene, (som varespreder og varestabler, osv.), på Rimi Bjørndal, og etter mange slitsomme måneder, med mange store prosjekter og ran med mere, på Rimi Nylænde.

(Og mora mi hadde jo nettopp dødd og).

Og den butikken, som jeg var i butikksjef i.

Den hadde jo også de største utfordringene, i landet muligens.

(Av Rimi-butikker, ihvertfall).

Når det gjaldt for høyt svinn og for høye lønnskostnader, da.

Så det var liksom som å gå fra himmel til helvete, omtrent.

Bare på noen få uker, da.

Og samtidig, så hadde jeg jo ikke noe hus på Bergeråsen, eller noe sånt.

Og ikke noe formue.

Så jeg kunne nesten ikke slutte i Rimi, heller.

For å gå fra å være den flinkeste butikksjefen i Norge, liksom.

(Etter skrytinga å dømme, ihvertfall.

Mer eller mindre).

Til å bli arbeidsledig.

Det hadde blitt en tung knekk, for meg.

Som jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart.

For jeg føler jo fortsatt det forventningspresset, som jeg har hatt fra faren min og nesten alle jeg kjenner, på å bli suksessfull.

Enda jeg har prøvd å ta faren min til retten, for omsorgssvikt.

Siden jeg jo måtte bo alene, fra jeg var ni år.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så det å mislykkes, i Rimi.

De var som noe skremmende for meg, må jeg si.

For da hadde nok ‘bygdedyret’ i slekten min, tatt av.

Og pratet masse dritt om meg, er jeg redd.

Og det er sånt som tærer på en, vil jeg si.

Så derfor hadde jeg ikke noe lyst til å bare slutte som butikksjef heller, da.

For å si det sånn.

For jeg hadde jo nettopp sagt til Magne Winnem og søsknene mine, og til David Hjort vel.

At nå virka det som at Rimi satset på meg, og jeg skulle bli butikksjef for en butikk, hvor butikksjeflønnen lå på 300.000 pluss frynsegoder, da.

Så det ville blitt som et stort fall for meg, liksom.

Å bare slutte som butikksjef, da.

Og jeg bodde jo også i Rimi-bygget, så jeg måtte vel da ha bodd på gata, eller noe.

For det var jo hele tida noe galt med bilen min, på den her tida.

Så jeg hadde ikke så god råd.

For jeg måtte betale nye verkstedregninger hele tida, da.

Og de som jeg hadde fortalt det til, at nå kom jeg til å få den bra jobben, i Rimi.

De hadde nok spredd dette videre, til slekt og bekjente da, forestilte jeg meg, ihverfall.

Så jeg var liksom fanget i et helvete, da.

Hvor jeg fikk kjeft hele tida, fordi at jeg jobba for seint, og sånn, da.

(Spesielt når jeg jobba i frukta, hvor jeg jo var veldig nøye.

Etter å ha vært på det bra fruktkurset, hos Gartnerhallen, på Økern.

Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 4).

Og fordi at jeg ikke var noe flink, da.

Jeg husker for eksempel, at assistent Kjetil Prestegarden, han klagde til distriktsjef Anne Neteland, (husker jeg), på at det ikke var noe han kunne lære av meg, som butikkleder, da.

Så dette tærte jo på meg, og det var noen tøffe måneder, den tiden, som jeg jobbet, på Rimi Kalbakken.

Men jeg hadde egentlig ikke noe valg, (vil jeg si).

Så jeg bare slet meg gjennom dagene, da.

Og prøvde å jenke meg for å ikke skape for mye drama og konflikter i butikken, da.

Og jeg bare håpet at det ville bli bedre, etterhvert, på Rimi Kalbakken, da.

(Hvis jeg prøvde å roe ned konfliktene og sånn, en stund, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at etter at jeg hadde jobbet på Rimi Kalbakken, i et par-tre måneder, vel.

Så ble stillingen som butikksjef, på nabobutikken Rimi Ammerud, (som hadde veldig lav omsetning siden den lå rett over veien for en veldrevet Rema), utlyst.

(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

Og da, så fortalte assistent Kjetil Prestegarden meg det, at han vurderte, om han skulle søke, på den jobben, da.

Og han lurte på om jeg ville støtte den søknaden, da.

Og jeg syntes at det hørtes ut som en god ide.

For jeg var så lei av å jobbe sammen med assistent Kjetil Prestegarden, da.

Så jeg hadde syntes at det hadde vært kjempebra, hvis han hadde begynt å jobbe, i en annen butikk, da.

Men distriktsjef Anne Neteland.

Hu syntes at assistent Kjetil Prestegarden var så flink da, (husker jeg).

Så hu ville ikke at assistent Kjetil Prestegarden, skulle bli butikksjef, i en så liten butikk, som Rimi Ammerud, da.

Så hu gikk imot den søknaden, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da fortsatte det bare som før, resten av den tiden, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

(Og det var vel fra oktober år 2000 til mai år 2001, hvis jeg husker det riktig.

Altså i bare et drøyt halvår, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg hadde jobba, på Rimi Kalbakken, i en måned eller to, vel.

Så skulle distriktsjef Anne Neteland ha et driftsmøte med meg der, da.

Og da sa hu blant annet det, (husker jeg), at jeg ‘var så dårlig til å nullstille meg’.

Og da gikk det opp et lys for meg, husker jeg.

For PØF, han hadde jo sagt flere ganger, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

At: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’.

Så det som distriktsjef Anne Neteland klagde på meg på.

Det var jo det helt motsatte, av det som PØF hadde sagt.

For hvis Neteland klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så kunne hun jo ikke ha vært en del av disse ‘vi’, som PØF nevnte.

Som ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, da.

For det var jo det motsatte av å nullstille seg, (vil jeg si).

Så PØF ville at jeg _ikke_ skulle nullstille meg.

Og Neteland ville at jeg skulle nullstille meg, da.

Og da skjønte jeg det, at jeg hadde blitt lurt opp i stry, av PØF.

For jeg regnet jo med det, at han hadde prata med Neteland.

Om det, at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Men det kan han jo ikke ha gjort, da.

Men det måtte da være en selvfølge, at distriktsjefen, (altså min nærmeste overordnede), måtte være med på det her.

Så jeg ble helt klart lurt opp i stry her, da.

Eller i en slags felle, (må man vel kalle det).

(Som jeg har kalt for ‘Rimi-fella’, på bloggen min, da).

At jeg liksom ble skviset, da.

Så i det øyeblikket, som Anne Neteland klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg.

Så skjønte jeg at jeg hadde blitt lurt da, av PØF og et for meg ukjent antall andre sjefer, oppover i systemet, i Rimi, da.

Samtidig som at Anne Neteland hadde prøvd å lure meg, på lønna, da.

Og derfor ikke hadde hatt møte med meg, før jeg begynte i denne jobben.

(Sånn som det virka som for meg, ihverfall).

Så jeg fikk det inntrykket at jeg bare ble tulla med, av sjefene, oppover i systemet, i Rimi.

Og jeg hadde ikke lyst til å kun være en slags marionette, som ble behandlet respektløst, i mitt yrkesliv, (som jo er en stor del, av en persons liv), da.

Så jeg bestemte meg, på det her møtet, med Anne Neteland.

At jeg ville ut av Rimi og heller jobbe sammen med mer konstruktive folk, som behandlet meg med respekt, og som ikke hadde konspirasjoner og skjulte agendaer, sånn som det virka som for meg, at sjefene oppover i systemet, i Rimi, hadde plenty av, da.

For det orka jeg ikke, å kaste bort livet mitt, som en brikke, i et spill, som jeg ikke forstod noe av.

Det fremstod som noe helt meningsløst, for meg, da.

Og det er vel ikke som et fullverdig liv, vil jeg si.

Hvis man skal bli tullet med, av klikker, som har en agenda, som er helt ukjent, for en selv, da.

Det var ikke det jeg hadde forestilt meg, å bruke livet mitt på, liksom.

Så jeg ville ut av Rimi, for å jobbe i et annet firma, hvor det fantes mer konstruktive kolleger, da.

Men dette sa jeg ikke til Anne Neteland.

For jeg syntes at hu også hadde tulla fælt, den tida, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så jeg stolte ikke på henne heller, da.

Så dette var bare noen tanker, som surra og gikk, inni huet mitt da, under det her møtet.

For jeg hadde jo ikke noe formue heller.

Og denne jobben, på Rimi Kalbakken, den var jo som et helvete for meg, med mye stress, press, masing, kjefting, hakking og hard jobbing, da.

Så jeg måtte nesten sikte meg inn på å få en ny jobb, som ikke var så krevende.

For å få fokuset, i livet mitt, litt flyttet fremover, da.

For mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så var det vanskelig for meg, å fokusere på noe særlig annet, enn butikken og de neste dagene, i livet mitt.

Så jeg drømte litt om å begynne i en annen jobb, i Rimi, da.

Hvor jeg kunne klare å få spart opp noen penger.

(Siden jeg ikke orka å lage mat hjemme, for eksempel, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Men jeg kjøpte bare pakkede sandwicher og sånt, på bensinstasjoner osv., da).

For så å flytte, fra Rimi-bygget.

For så å få meg en ny karriere, utenfor Rimi, da.

Det bestemte jeg meg for å prøve å få til, under det her driftsmøtet, til distriktsjef Anne Neteland, da.

Da hu klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

For etter det her, så var det ikke sånn, at jeg stolte på noen høye sjefer, i Rimi igjen, (for å si det sånn).

Men jeg sa ikke noe, til distriktsjef Anne Neteland, om det her, da.

For da Pia og jeg, var hos onkel Runar, i Son, under oppveksten.

Så lærte han oss å spille poker, (med fyrstikker), husker jeg.

Så jeg hadde nok et pokeransikt, i det her møtet, da.

(Noe sånt).

Så jeg tror ikke at det var sånn, at distriktsjef Anne Neteland skjønte det.

At jeg bestemte meg for å komme meg ut av Rimi, da.

Da hu klagde på meg om det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 85: Julebordet år 2000

Når det gjaldt julebordet år 2000.

Så var det igjen sånn at en ‘haug’ av butikker hadde gått sammen, for å arrangere julebord.

Denne gang så var det derimot en annen haug av butikker, (må jeg vel si).

Nemlig Anne Neteland sine butikker, da.

Altså de butikkene som hu var distriktsjef for, da.

Og dette julebordet, det ble avholdt i et stort og fint forsamlingslokale, (må man vel si), som jeg ikke husker helt hva heter igjen nå.

Men dette forsamlingslokalet, det lå vel like vel ikke så langt unna den amerikanske ambassaden, (mener jeg å huske), i den gata som tidligere het Drammensveien, vel.

(Noe sånt).

Og til forskjell fra tidligere julebord, som jeg hadde vært med på, (i Rimi).

Så var distriktsjefen, (altså Anne Neteland), tilstede, ved det her julebordet, da.

Hu satt ved middagsbordet der, (husker jeg), ikledd en mørk skinnjakke, (var det vel), innimellom alle medarbeiderne, som var kledd i enten dress eller julebordkjole, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg kjøpte meg en frakk, før det julebordet her.

(Siden jeg hadde begynt å jobbe i en så stor butikk, da).

På Hennes & Mauritz, i Karl Johan, (litt nedenfor Egertorget der), vel.

En frakk som kosta cirka tusen kroner på tilbud, vel.

(Noe sånt).

Og jeg husker at jeg dro til Rimi Kalbakken, i dress, (eller bukse og jakke), og frakk, da.

For vi skulle vel dra i samla flokk, på julebordet, fra butikken, vel.

(Noe sånt).

Og da jeg kom inn i butikken, og skulle henge fra meg frakken, inne i garderoben, vel.

Så overhørte jeg det, at assistent Kjetil Prestegarden, sa til låseansvarlig Bjørnar, (må det vel ha vært).

At han ikke trodde at jeg visste at det ikke var meninga at man skulle gå med frakk innendørs, da.

(Noe sånt).

Men dette visste jeg faktisk.

For dette hadde jeg vel lest i en eller annen avis, (eller noe sånt), tror jeg.

For jeg pleide jo å lese minst en avis, hver dag, fra jeg var tenåring, da.

Så jeg skjønte at en frakk skulle brukes som en (ute)-jakke cirka, da.

Så derfor, så hadde jeg ikke på meg ‘Storefjell-jakka’ mi, utapå frakken igjen liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Rimi Kalbakken, så jobba det også en neger, som het Josef, (husker jeg).

Og han var litt seint ute, på julebordet, da.

Så jeg måtte liksom gå å møte han ved inngangen der, da han dukka opp der, litt etter alle de andre, da.

Det er derfor jeg husker ganske godt, at Anne Neteland, satt der i en skinnjakke, da.

(Ved det bordet som var nærmest inngangen der, vel).

For jeg måtte liksom gå forbi henne en del ganger, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Rimi Kalbakken, så jobba det også en polakk, (eller noe), som het Leif vel, (husker jeg).

(Og han jobbet som lagerhjelp, da.

For han var bare 17 år, vel.

Noe sånt.

Og det er mulig at det var jeg som ansatte han, hvis jeg ikke husker helt feil).

Og da vi dukka opp, på julebordet der.

Og hang fra oss yttertøyet, i garderoben, osv.

Så mener jeg at jeg la merke til det.

At han Leif, og en kompis av han vel.

De sniffa noe narkotika av noe slag, vel.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kan ikke huske at det var noe dans, (eller noe sånt), på det her julebordet.

Men etter at middagen var ferdig, så mener jeg at en hel gjeng, (med Kjetil Prestegarden og ei ung blondinne som het Cecilie, i spissen), skulle på Oslo Plaza og svømme i et basseng der, (eller noe sånt).

De spurte om jeg skulle være med muligens, vel.

Men jeg sa at jeg hadde ikke hadde noe badetøy, vel.

Og da sa vel hu Cecilie at de kunne svømme nakne der, (eller noe sånt).

(Selv om jeg husker det her litt vagt nå, da.

Dette var jo noen år siden, og jeg hadde vel drukket noen øl, vel).

Men det ble til at jeg bare gikk aleine hjem, da.

Hvis jeg ikke dro innom et utested, (på veien hjem), og drakk mer, da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

Og om de andre kom seg til Oslo Plaza.

Det veit jeg ikke.

Men dem hadde det sikkert morsommere uten butikksjefen, enn med, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. oktober 2012