johncons

Stikkord: Kjetil Prestegarden

  • Min Bok 5 – Kapittel 84: Ledermøte på Egons

    Like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så ville assistent Kjetil Prestegarden at vi skulle ha det første ledermøtet, på restauranten Egons, i Paleet, i Karl Johan.

    Kjetil Prestegarden nevnte vel at det var penger nok igjen til julebordet, på sosialbudsjettet, selv om vi skeiet ut litt når det gjaldt det første ledermøtet.

    (Noe sånt).

    Så jeg sa at det var greit da, siden det var penger nok på sosialbudsjettet.

    Og siden dette var på høsten, så det var ikke så lenge igjen før det ble et nytt år, og at vi dermed fikk nye penger, på sosialbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette ledermøtet, på Egons, det skulle selvfølgelig være på min jobblørdag, da.

    Og jeg husker at jeg nevnte det, mens vi satt på den restauranten der, at det liksom peip inne i huet mitt ennå, da.

    Siden jeg hadde hatt store problemer med boksautomaten, (var det vel), den dagen, på Rimi Kalbakken, da.

    Grunnen til dette, var at noen Rimi-butikker, (inkludert Rimi Kalbakken), hadde innført en ‘tulle-rutine’, når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

    Det som de gjorde var nemlig å ikke tømme automaten, hver gang automaten varslet at den var full, da.

    Rimi-folka ventet med å tømme boksautomaten, til sekkene var stapp fulle, da.

    Og da, så ble det sånn, at noen ganger, så fløyt det over av bokser, (som var flatklemte av boksautomaten), på flaskerommet, da.

    Og disse flatklemte boksene, som da etterhvert fløyt rundt, overalt.

    De var uhygieniske, siden de liksom var dekket av en saus-blanding, av spytt og øl med mere, da.

    Så de hørte vel egentlig ikke hjemme noe annet sted, enn oppi de plast-sekkene, (mente ihvertfall jeg), da.

    Og det dummeste ved denne ‘jukse-rutinen’.

    Det var at disse boksene som noen ganger fløyt over.

    De ville også feste seg, i døra, til automaten, da.

    For de boksene ville da ofte flyte rundt, på gulvet i flaskerommet og inni boksautomaten, da.

    Og når det festet seg flate bokser, mellom døra til boksautomaten og boksautomaten.

    Så ble til slutt døra skadet, på boksautomaten, da.

    Sånn at den begynte å fuske.

    Sånn at boksautomaten peip hele dagen lang, da.

    Sånn cirka en gang hver halvtime, eller kanskje enda oftere.

    Siden Rimi hadde begynt med en jukse-rutine, når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

    Sånn at jeg måtte ringe Tomra og få de til å komme og fikse automaten, da.

    Og Tomra sa også det forresten, at det ikke var meninga, at man skulle bruke den jukse-rutinen, når man tømte boksautomaten, da.

    Så jeg var jo nesten helt ødelagt, på det her ledermøtet, på Egons.

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Etter å ha slitt med en sånn boksautomat som hadde begynt å fuske, på grunn av at Rimi-folka slurva, når de tømte den, da.

    Og den slurve-rutinen, den så jeg vel på Rimi Bjørndal og.

    Når jeg begynte der, som låseansvarlig, et par-tre år seinere.

    (Ved siden av IT-studier ved HiO IU).

    Så dette var muligens en vanlig rutine, i Rimi.

    Og flaskerommene på Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken, (og muligens andre, store Rimi-er).

    De ville da noen ganger flyte over av en uhygienisk smørje, av flatklemte ølbokser og engangs-plastflasker, da.

    Siden det var utbredt i Rimi, å fuske, når man liksom skulle tømme boksautomaten, da.

    Men Tomra var muligens fornøyde.

    For de må vel ha tjent en liten formue, (eller noe), på å fikse alle dørene, til boksautomatene, i Rimi-butikkene, da.

    Det er mulig.

    Men jeg var ikke særlig fornøyd, der jeg satt, (på Egons der), liksom med en pipelyd inne i hue fortsatt, da.

    Etter å ha slitt med en boksautomat, som var ødelagt på grunn av en dum fuske-rutine, (må man vel kalle det), en hel lørdag, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Egons, det er en biffrestaurant da, (fant jeg ut).

    Og jeg bestilte vel en biff, til 160 kroner, (eller noe), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at Carolina hadde bestilt en rett til 200 kroner, (eller noe).

    Og da fikk jeg kjeft av Anne Neteland, i etterkant av det her ledermøtet, husker jeg.

    For hu sa at: ‘Man behøver ikke å bestille det dyreste på menyen’.

    Men det visste jeg faktisk fra før.

    For jeg hadde jo vært på den biffrestauranten, på baksiden av Rimi Karlsrud der, i 1997, (var det vel).

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og da bestilte jeg jo bare entrecote, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    (Siden jeg hadde fått høre det før, i Rimi, at man ikke skulle bestille det dyreste på menyen, da.

    Muligens av Magne Winnem, eller noe sånt).

    Så jeg bestilte nok ikke det dyreste på menyen, på Egons heller.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men jeg mener at det var ferskvareansvarlig Carolina, som bestilte den dyreste retten, av oss fire-fem Rimi Kalbakken-ansatte der, da.

    Men det var bare snakk om at den retten kosta 30 kroner mer, (eller noe sånt), enn en vanlig entrecote-biff, da.

    Så det var vel ikke all verden, (tenkte vel jeg da).

    Og jeg kom ikke på noe å si, da distriktsjef Anne Neteland kjefta på meg, på grunn av det her, da.

    Men nå så kom jeg på det.

    At jeg kunne jo bare ha sagt det, at Carolina jo var ferskvareansvarlig.

    Så hu jobba jo med biff, til daglig.

    Så hu måtte vel få lov å kjøpe seg en spesialitet, innen biff-sjangeren, (hvis hun ønsket det), når hu først var på biffrestaurant med jobben, liksom.

    For hu var kanskje lei av de vanlige biffslagene, som hu dreiv og bestilte og pakka, flere ganger i uka, som en del av jobben sin, da.

    Kan man vel kanskje forestille seg, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    For jeg fortalte vel distriktsjef Anne Neteland det, at det var assistent Kjetil Prestegarden sin ide, å ha ledermøtet på en restaurant.

    Likevel så fikk jeg høre det, etter julebordet, av Anne Neteland.

    At jeg virkelig visste hvordan jeg skulle bruke opp hele sosialbudsjettet raskt, da.

    Og at hun aldri hadde hatt noen butikksjef som hadde brukt opp hele sosialbudsjettet så raskt, da.

    Men det eneste jeg hadde brukt sosialbudsjettet på, det var jo ledermøtet, som assistent Kjetil Prestegarden ville ha på Egons.

    Og så var det julebordet.

    Og sosialbudsjettet, det er på cirka 500 kroner, per ansatt, per år.

    Og da pleier butikksjefene å holde av cirka 450 kroner, per ansatt, til julebordet.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sosialbudsjettet i Rimi, (ihvertfall på den her tida), det kunne man nesten like gjerne ha kalt for ‘julebord-budsjettet’, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland gjorde et poeng av det, at jeg var rask til å bruke opp sosialbudsjettet, da jeg begynte i jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, like før julebordet, i år 2000.

    Så var dette egentlig bare som en konstruksjon, fra henne, vil jeg si.

    Det var som det med julekvelden og kjerringa.

    Anne Neteland var liksom overrasket over at julebordet var like før jul, da.

    For å liksom prøve å få fram hovedinnholdet i Anne Neteland sin klage på meg, da.

    Så Anne Neteland hu dreiv med noe sånn ‘goddag mann økseskaft’-prating, på Rimi Kalbakken der, vil jeg si.

    Hu ble liksom overraska over selvfølgeligheter da, og mente at vanlige ting var grunn til å klage, på meg, da.

    Så hu dreiv og dramatiserte da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel også sagt det, til distriktsjef Anne Neteland, at assistent Kjetil Prestegarden, ville ha det ledermøtet, på Egons der, før vi dro dit.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Og Anne Neteland, som klagde på den selvfølgeligheten, at jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

    Og hu hadde jo selv ‘luket ut’ en room-service-regning, fra Storefjell Høyfjellshotell, på snaue to tusen kroner vel, fra Rimi Kalbakken sin safe, noen uker før det her, da.

    Så ‘look who’s talking’, kan man si.

    Jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

    Noe som er vanlig, i Rimi.

    Også får jeg klage fra distriktsjef Anne Neteland, for det.

    Men den forrige butikksjefen Kenneth, han hadde kjøpt drinker, på room-service, for cirka to tusen kroner vel, på Storefjell, noen få måneder, før det her, da.

    Men det dysser distriktsjef Anne Neteland ned, da.

    Og så blir hu istedet liksom overrasket, over at Rimi Kalbakken var med på det årlige julebordet, da.

    Det vil si at hu ble overraska av en tradisjon, da.

    Da er noe galt, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Egons der.

    Så hadde vel noen av de andre lederne, på Rimi Kalbakken, (assistent Monika vel), spurt meg om det ikke skulle være sånn, at de andre lederne også skulle være med og bestemme der, (eller noe sånt).

    Men da hadde jeg svart det, at nei, det var jeg som skulle bestemte og sånn, da.

    Og at jeg liksom skulle lede Rimi Kalbakken på min måte da, (eller noe sånt).

    For det var jo dette, som PØF hadde sagt til meg, før jeg begynte, på Rimi Kalbakken.

    Og jeg som liksom hadde blitt programmert av PØF, til å tenke da, (vil jeg si).

    Og som jeg begynte å ‘bable’ om, på Egons der, når jeg liksom fremdeles hadde den pipelyden, fra boksautomaten, inni hue, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa vel også det, på Egons der.

    At vi fikk lov å drikke en eller to øl, til maten.

    Men hvis at det var noen som ville ha mer enn en eller to øl, til maten der.

    Så måtte de betale det av egen lomme, da.

    (For det var vel det som var vanlig i Rimi, hvis jeg hadde skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg husker forresten ganske vagt nå.

    At jeg var på Peppes Pizza, nederst i Karl Johan vel, sammen med Rimi Kalbakken.

    Like etter at jeg begynte der vel.

    Og jeg mener også å huske, at jeg prata med assistent Monika, på Stedet, etter den pizza-spisinga.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Så det kan være at jeg også brukte til en Peppes-tur, fra sosialbudsjettet da, i år 2000, på Rimi Kalbakken.

    Og at jeg huska litt feil, når jeg skrev om den klaginga, fra Anne Neteland, på at jeg brukte opp sosialbudsjettet så raskt, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg tror ikke at jeg det var jeg som kom på den ideen, å dra å spise pizza, på Peppes Pizza.

    Men da jeg jobba i PØF sitt distrikt, så fikk vi jo ganske mye ekstra penger, på sosialbudsjettet, i år 2000, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg husker ihvertfall at jeg var både på Peppes Pizza, (i Stortingsgata), og Sofies Mat og Vinhus, (på Rådhusplassen), med Rimi Nylænde.

    Og jeg tror at begge disse to sosiale aktivitetene må ha vært i år 2000, vel.

    Så hvorfor ikke Rimi Kalbakken fant på noe sosialt, i år 2000, før jeg begynte der, (i oktober-måned, må det vel ha vært).

    (Sånn som det virker som for meg ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet sikkert de lederne som jobba der, før jeg begynte der, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 83: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle drive butikken, på en moderne måte.

    Og med det så mente hu at jeg skulle drive butikken ved å informere og motivere på ledermøter og personalmøter, da.

    Og jeg var jo vant til å ha butikksjefer, som var av den gamle skolen.

    (Som Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen).

    Og som informerte om ditt og datt, i butikken, da.

    Så dette var egentlig noe nytt for meg.

    Men jeg syntes ikke at jeg kunne nekte for å ha ledermøter og sånn, da.

    For det var visst lederne der vant med fra før, da.

    Og på Rimi Kalbakken, så var det også en ferskvareavdeling, som var igjen fra ICA sine dager.

    Og der jobbet det ei mørkhudet dame, i 20-årene, som het Carolina.

    (Og som var fra Sør eller Mellom-Amerika, tror jeg).

    Så hu var ferskvareansvarlig, da.

    Så hu skulle også være med på ledermøtene da, sa Anne Neteland.

    (Men låseansvarlig Bjørnar, han var sjelden med på ledermøtene.

    For han jobbet vel bare en vakt i uka, eller noe sånt.

    Siden han studerte ved UIO, (eller noe), da).

    Og ledermøter, det hadde jeg vel aldri hørt om engang, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så det her ble jo veldig på sparket, for min del, må jeg innrømme.

    (Og det hadde jo vært så mye tull, når det gjaldt lønnsforhandlingene mine, osv.

    Så det var kanskje derfor at jeg bare gikk med på å ha ledermøter og sånn, da.

    Istedet for å prate med medarbeiderne ute i butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at assistent Kjetil Prestegarden muligens må ha visst om, at jeg pleide å jobbe alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    For en av de første dagene, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så sa Kjetil Prestegarden det, at jeg ikke fikk ha alle seinvaktene, på Rimi Kalbakken.

    (Sånn som jeg hadde hatt det, på Rimi Nylænde).

    ‘Du får ikke alle seinvaktene’, sa han, (av en eller annen grunn).

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg jenke meg på det, da.

    For jeg tenkte vel det at jeg måtte prøve å bli litt mer fleksibel, da.

    Når jeg hadde blitt butikksjef, på en så stor butikk.

    Selv om jeg vel omtrent bare hadde jobba seinvakter, i et år, (eller noe), før det her.

    Og jeg også hadde jobba for det meste seinvakter, de fire årene jeg jobba som assistent, (før jeg ble butikksjef), på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at jeg hadde noen utfordringer, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som nesten var umulige, for en butikksjef, å løse.

    Ihvertfall så var det sånn, at butikken lå skyhøyt over lønnsbudsjettet, hver måned.

    Mye siden det var en ferskvaredisk der, hvor det ble solgt blant annet grillet kylling og oppskårne biffer.

    Og det lå en stor og fin Meny-butikk, som nærmeste nabo der.

    (Rimi Kalbakken lå der hvor Edda kino hadde vært før, hvis jeg har forstått det riktig.

    Der Axel og jeg var og så på James Bond-filmen: ‘GoldenEye’ vel, i 1995, (tror jeg det må ha vært, etter at jeg sjekka på Wikipedia nå).

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok 4.

    Men i år 2000, så var den kinoen lagt ned, da.

    Og det var Rimi Kalbakken der, da.

    Og det hadde også vært en ICA Kalbakken der, i mellomtiden, da.

    Noe sånt).

    Og Meny, det er en butikk-kjede som har veldig fokus, på kvalitet, da.

    Så Rimi Kalbakken, vi hadde et veldig høyt svinn.

    På nærmere 100.000 i måneden, vel.

    (Ihvertfall de verste månedene).

    Og det var vel tre ganger så mye, som det vi kunne ha cirka, for å havne på LIS-brutto, da.

    Så Rimi Kalbakken, det var vel kanskje den verst drevne Rimi-en, (på papiret ihvertfall), i landet, da jeg overtok der.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når jeg nevnte for assistent Kjetil Prestegarden, at det var alt for høyt svinn, på Rimi Kalbakken.

    Så sa Kjetil Prestegarden det, at regionsjef Jon Bekkevoll.

    Han hadde sagt til Rimi Kalbakken-folka, at det var meninga at vi skulle ha høyt svinn, på Rimi Kalbakken.

    For vi skulle liksom ‘ta’ Meny, (som var den nærmeste naboen), da.

    Så jeg hadde problemer med å få forståelse for at svinnet vårt var for høyt, da.

    Det var jo umulig for meg å få noe resultater da, når regionsjef Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi skulle ha høyt svinn.

    Men jeg vet ikke om regionsjef Jon Bekkevoll hadde fortalt om dette, til distriktsjef Anne Neteland.

    Det virker kanskje ikke sånn for meg, i ettertid, i hvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjaldt lønnskostnadene.

    Så var det også ganske begrenset, hva jeg kunne gjøre.

    For det var ikke sånn at de høye lønnskostnadene skyldtes sykdom.

    De høye lønnskostnadene skyldtes at det var for mange fast ansatte, på Rimi Kalbakken, rett og slett.

    Jeg må si at det var den ferskvareavdelingen, som gjorde at lønnsutgiftene var så høye.

    Men det at vi hadde betjent ferskvaredisk der.

    Det var jo noe som Rimi-butikker egentlig ikke skulle ha.

    Men det var vel fordi at Rimi Kalbakken liksom var en spesiell Rimi-butikk, da.

    Som liksom skulle ‘ta’ Meny-butikken, som lå like ved siden av.

    Det var vel kanskje derfor at den forrige butikksjefen Kenneth hadde hatt en sånn spesial-avtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Fordi at Rimi Kalbakken var en spesiell Rimi-butikk.

    Som egentlig var et ICA supermarked, cirka.

    Men som ble kalt Rimi, da.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Kalbakken burde nok ikke ha ligget under distriktsjef Anne Neteland.

    Siden regionsjef Jon Bekkevoll ga ordre om at vi skulle ha mye svinn.

    Og at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Rimi Kalbakken burde nok ha ligget direkte under regionsjefen, mener jeg, når jeg ser tilbake på det nå.

    (Siden det var en spesiell Rimi-butikk, da).

    For distriktsjef Anne Neteland, hu var jo ikke med på notene, i det hele tatt.

    Hu mente at butikken skulle ha like lave kostnader som en vanlig Rimi-butikk, da.

    Noe som var vanskelig, så lenge Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Så det var jo bare surr, når det gjaldt organiseringen, av Rimi Kalbakken, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ifølge Kjetil Prestegarden.

    Så hadde også Jon Bekkevoll forklart Rimi Kalbakken-folka, at Rimi Kalbakken skulle innimellom ha tilbud, på grilla kylling, til 29.90.

    For å liksom ta Meny, da.

    (Enkelte helger, innimellom, da).

    Og da måtte vi ha en ekstra person, i ferskvareavdelinga, de helgene.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da gikk det vel mellom 10 og 20 esker, med kyllinger, i løpet av en helg, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Carolina var ferskvareansvarlig.

    Så var det sånn, i begynnelsen, at hu ba meg om å ringe for å bestille kylling, da.

    Og da reagerte jeg, husker jeg.

    For jeg mente at det var den som var ferskvareansvarlig, som burde bestille varer, til ferskvareavdelingen, da.

    Men det var dem ikke vant med, fra før jeg begynte der, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg husker ikke helt hvordan vi ble enige om å gjøre det her heller.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, på Rimi Kalbakken, at tre medarbeidere, hadde jobba, på en mindre Rimi-butikk, som hadde ligget noen hundre meter unna Rimi Kalbakken, (like ved sparebanken Nor, eller noe sånt, hvis jeg ikke husker det helt feil, for det her er noen år siden nå, og jeg er ikke så kjent på Kalbakken, liksom).

    Men den Rimi-butikken hadde blitt lagt ned, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og assistent Monika.

    Og ferskvareansvarlig Carolina, da.

    Og heltidskasserer Aziza, (som også var fra Sør eller Mellom-Amerika vel, sånn som jeg mener å huske at Carolina også var).

    De hadde så fått nye jobber, på Rimi Kalbakken, da.

    Etter at butikken deres hadde blitt stengt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Carolina, hu fortalte meg en gang det.

    At hu egentlig ikke hadde hatt lyst til å begynne, som ferskvareansvarlig, da.

    Men at hu hadde blitt tvunget til å begynne i den jobben, når den forrige Rimi-butikken hu jobbet i, ble nedlagt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden jeg prøvde å finne ut hva det høye svinnet, i butikken, kom av.

    Så var jeg en gang borte hos Carolina, i ferskvareavdelingen, for å se på hvordan hu bestilte kjøtt, (og sånn), da.

    Og da var det sånn, at hu bestilte to kasser, av biff-slag, som indrefilet, ytrefilet, entrecote, mørbrad og flatbiff osv., i uka.

    Eller, det var muligens sånn at hu bestilte en kasse av hvert biff-slag, to ganger i uka.

    Muligens en kasse til mandag, og en kasse til før helgen, da.

    (Hvis det ikke var to av hvert biff-slag, to ganger i uka, da).

    Noe sånt.

    Og det var jo sånn, at for eksempel mørbrad, (var det vel), det solgte nesten ingenting, da.

    Så nesten alt ble kastet, da.

    Så det ble nok kastet biff-kjøtt, for 20-30.000 hver måned, kanskje.

    Bare fra den bemannede ferskvareavdelingen aleine, da.

    (Noe sånt).

    Men så var det dette med at vi liksom ‘ta’ Meny, da.

    Og da var det meningen at vi skulle ha noe biffkjøtt, i ferskvareavdelingen der, da.

    For ICA, de hadde vel kanskje hatt salat-pålegg i løsvekt og oppskåret kjøttpålegg osv., i den ferskvaredisken, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men det hadde ikke vi, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg kunne si til Carolina, at hu ikke skulle bestille det og det, da.

    For det var jo sånn at ferskvaredisken ikke skulle se tom ut og.

    Og vi skulle jo liksom ‘ta’ Meny og ha mye svinn, da.

    Så det var vanskelig å vite hvordan dette skulle balanseres.

    Det var vel rimelig umulig, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, da.

    At Carolina, hu brydde seg ikke om hvor mye kjøtt som solgte, uka før.

    Når hu bestilte.

    Og hu brydde seg heller ikke om hvor mye biffkjøtt, som det var på lager, når hu bestilte.

    Men nå hadde ikke jeg bestilt kjøtt, i hele stykker før, heller.

    For det var vel egentlig sånn, at Carolina bestilte hele biffer, som hu skar opp, og pakket, i ferskvareavdelingen, (vil jeg tippe på).

    (Noe sånt).

    Og jeg, som Rimi-leder, jeg var ikke vant til å bestille hele biffer, til en bemannet ferskvareavdeling.

    For det var nesten ingen Rimi-butikker, som hadde en sånn bemannet ferskvareavdeling, da.

    (For det var ikke en del av Rimi sitt konsept, da).

    Og riktignok, så hadde jeg jobbet i ferskvaredisken, på OBS Triaden, i noen måneder, (på lørdagene), i sin tid.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men det var ikke sånn at jeg hadde ansvaret for å ta bestillinger og sånt der.

    Jeg bare ekspederte liksom, da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden der, da.

    Så det var ikke så lett for meg, å si til Carolina, at hu skulle bestille sånn og sånn, da.

    Selv om jeg fikk litt sjokk, da jeg så at hu bestilte biff-slag som det nesten ikke solgte noe av, da.

    Og at hu bestilte disse biff-slagene, (som mange av nesten ikke solgte noe i det hele tatt), igjen og igjen, hver uke, da.

    Så de ble jo kastet veldig mye biff-kjøtt der, da.

    Men det var vanskelig for meg, å ta det med Carolina.

    Siden assistent Kjetil Prestegarden sa at vi hadde fått beskjed om, fra regionsjef Jon Bekkevoll, om å ha mye svinn, for å liksom å ‘ta’ Meny, da.

    Men jeg fortalte om hvordan Carolina tok kjøtt-bestillingene, til distriktsjef Anne Neteland da, (husker jeg).

    Og jeg klagde til henne på at ingen hadde lært Carolina å bestille kjøtt, før hu begynte i den jobben, som ferskvareansvarlig, da.

    Og da, så husker jeg det, at distriktsjef Anne Neteland, hadde tatt med seg sikkerhetsansvarlig Lars Boye, i et sånt driftsmøte, med meg, da.

    Og da svarte Lars Boye, (husker jeg), at man måtte forvente at noe ble lagt på butikksjefene og.

    (Noe sånt).

    Så hva som var sikkerhetsansvarlig Lars Boye sin rolle.

    I disse drifts-møtene, mellom distriktsjef Anne Neteland og meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit vel kanskje Anne Neteland og Lars Boye, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For jeg svarte ikke noe, da sikkerhetsansvarlig Lars Boye sa det her, da.

    (Om at Rimi måtte kunne få legge noe over på butikksjefene også, da).

    For dette var vel ikke hans bord, vel.

    For han svarte vel da for Anne Neteland, (må man vel si).

    (Sånn som jeg forstår det nå, ihvertfall).

    Så det var vanskelig å få noe særlig resultater ut av de møtene med Anne Neteland da, (vil jeg si).

    Siden en fra sikkerhetsavdelingen satt der og liksom ‘babla’, da.

    Noe som for det meste bare skapte forvirring, sånn som jeg så det, ihvertfall.

    For for meg, så virket det bare som at det satt noe lignende av to ulver der, (eller noe sånt), som liksom prøvde å ‘ta’ meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At da distriktsjef Anne Neteland hadde med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, til Rimi Kalbakken, for å ha et driftsmøte, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Så hadde de gått og kikka, inne på fryselageret, husker jeg.

    Og der hadde de funnet cirka 8-10 kasser med frossen kjøttfarse, husker jeg.

    Og den her kjøttfarsen, den lurte de på, da.

    Og det som var, med den kjøttfarsen.

    Det var at assistent Kjetil Prestegarden en gang prata med Spis-konsulenten.

    Og så gikk han bort til meg, og sa det, at han trodde at de eldre kundene, som handla, på Rimi Kalbakken.

    De ville kjøpe mye fersk kjøttfarse, hvis vi hadde det, på et sånt ‘Jon Bekkevoll-tilbud’, en helg, da.

    (Istedet for grilla kylling, som vi pleide å ha, når vi hadde sånne Jon Bekkevoll-aktiviteter, da).

    Og jeg som Rimi-leder, jeg pleide ikke å bestille fersk kjøttfarse.

    For det solgte vi ikke, hverken på Rimi Nylænde eller Rimi Bjørndal, da.

    Men Kjetil Prestegarden, han hadde jo forklart meg det, at det var meninga, at vi på Rimi Kalbakken, skulle ha sånne helger innimellom, hvor vi hadde sånn spesielle tilbud, i ferskvareavdelingen, for å liksom ‘ta’ Meny, da.

    Så jeg sa at det her var greit, hvis assistent Kjetil Prestegarden tok ansvaret for å gjennomføre den her kampanjen selv, da.

    Sånn at ikke den som hadde lørdagsvakta, denne helgen, (nemlig meg selv vel), som ble ekstra heftet, av dette ‘stuntet’, da.

    For jeg syntes ikke at jeg kunne nekte Kjetil Prestegarden å ha dette tilbudet.

    Siden Jon Bekkevoll jo hadde sagt at vi innimellom skulle ha sånne ferskvaretilbud, for å liksom ‘ta’ Meny, da.

    (Ihvertfall ifølge Kjetil Prestegarden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Kjetil Prestegarden så vel glemte, å sette ut plakatene, (som han hadde tusjet), for det her tilbudet, da.

    Og at jeg vel måtte gjøre det, da.

    Så jeg kan ikke si at Kjetil Prestegarden, (som også studerte, et par kvelder i uka, på Varehandelens Høyskole), fikk toppkarakter, når det gjaldt hvordan han gjennomførte, det her prosjektet, da.

    Det var heller mer sånn, at dette ble mer som noe tull, når han glemte å sette ut tilbudsplakatene, (for fersk kjøttfarse da), før han dro hjem, for helgen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og enda verre ble det, siden det nesten ikke ble solgt noe fersk kjøttfarse, denne helgen, da.

    For dette var visst ikke et produkt, som slo an, blant ‘oldingene’, som bodde på Kalbakken, da.

    (For det er vel sånn, at Kalbakken er en drabantby, som ble bygget, rett etter krigen, (eller noe sånt).

    Og at nesten alle folka, som bor på Kalbakken, er oldinger, (hvis det er lov å bruke det ordet), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at bare en eller to kasser, av disse 10-12 kassene med fersk kjøttfarse, hadde blitt solgt, da.

    Før de gikk ut på dato.

    Så ble bare den kjøttfarsa, (som hadde gått ut på dato), satt inn på fryselageret, da.

    Og der fant Lars Boye og Anne Neteland den kjøttfarsa igjen, en del uker seinere, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han gikk strykkarakter, (vil jeg si), når det gjaldt gjennomføringen, av det her prosjektet, da.

    For han burde jo bare ha bestilt en ekstra svinndunk, (hvis det var det som var problemet), og hivd kjøttfarsen oppi den, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 82: Mer fra Rimi Kalbakken

    Den første dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så gikk jeg rundt sammen med den forrige butikksjefen Kenneth, i butikken, (husker jeg).

    Jeg husker at Kenneth ble sur på meg, fordi at jeg ikke hørte etter, på hva han sa til meg, om forskjellig, borte i ostedisken der, da.

    (For jeg hadde jo vært oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så jeg mente vel at jeg skulle klare å bestille ost, på Rimi Kalbakken også, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth gjorde forresten et poeng av det, at vellagret Norvegia-ost, fra Synnøve Finden.

    Den solgte så bra, på Rimi Kalbakken, da.

    Så den hadde Kenneth satt to esker i bredden av da, (husker jeg).

    Men det stusset jeg litt over seinere, husker jeg.

    For jeg syntes ikke at det slaget av ost solgte så utrolig bra da, liksom.

    Så jeg fant ut at en eske i bredden var mer enn nok, da.

    (For jeg fikk med de to assistentene der, Kjetil Prestegarden og Monika, på at vi skulle ha hvert vårt ansvarsområde, når det gjaldt å bestille Hakon-varer, da.

    Monika bestilte, (og la opp), frysevarene.

    Kjetil Prestegarden bestilte, (og la opp), tørrvarene, (med hjelp da, siden tørrvarer er det en Rimi-butikk selger mest av), da.

    Og jeg selv, jeg bestilte, (og la opp), alle kjølevarene, da.

    Hele den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så fikk jeg ganske bra oversikt, over hvor mye hvert enkelt slag av ost solgte, i den butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede den første ‘vanlige’ dagen min der, så skar det seg, mellom assistent Kjetil Prestegarden og meg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo fått beskjed av PØF, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Så jeg ba bare assistent Kjetil Prestegarden, om å ta frukta, på en tidligvakt, som han og jeg jobba sammen, da.

    Mens jeg selv hadde tenkt å rydde inne på kontoret, og få litt oversikten der, da.

    (Sånn som jeg ville ha gjort det, på Rimi Nylænde, da).

    Men da eksploderte assistent Kjetil Prestegarden, og sa at da prioriterte jeg ikke frukta, hvis jeg gjorde det på den måten, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han var liksom fra første dag, som en slags ekstra distriktsjef for meg, kan man kanskje si.

    Siden han liksom skulle bedømme hvordan jeg gjorde jobben min, hele tiden, da.

    For det var jo egentlig distriktsjef Anne Neteland sin jobb, å gi meg tilbakemeldinger, på hvordan jeg gjorde jobben min, som butikksjef, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo så sinna, siden jeg ville rydde, inne på kontoret.

    Så jeg måtte nesten gi meg da, for å bevare ‘husfreden’, i butikken.

    Så jeg ‘dulla’ liksom litt med Kjetil Prestegarden, da.

    Og ble med han bort i frukta, og holdt han med selskap der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland, dukka opp, i butikken.

    En av de første vanlige dagene mine der, da.

    Så forklarte jeg det for henne, at Kjetil Prestegarden liksom prøvde å bestemme over hva jeg skulle gjøre, hele tida, da.

    (Sånn som da han nekta meg å rydde inne på kontoret, da).

    Men da svarte bare distriktsjef Anne Neteland det, at hu ‘kjente Kjetil fra før’.

    Så hu hørte heller på assistent Kjetil Prestegarden, enn på meg, da.

    Så i praksis, så fikk jeg vel egentlig aldri lov, til å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Siden at distriktsjef Anne Neteland bare hørte på assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ingen av distriktsjefene, (hverken PØF eller Anne Neteland), hadde tatt opp temaet lønn med meg, i forbindelse med denne nye butikksjef-jobben, da.

    Så jeg var litt distrahert og anspent på grunn av dette, den første tida, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo hørt, av David Hjort, at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, da.

    Og Kenneth hadde vel jobba kortere tid i Rimi, og var vel også yngre enn meg, (ettersom jeg hadde forstått det, ihvertfall).

    Men det varte og rakk, og ingen Rimi-sjefer nevnte noe om noen lønnsforhøyelse, da.

    Som jeg hadde vært sikker på å få, da.

    For jeg hadde jo sagt til både Magne Winnem, David Hjort og søskene mine, (når vi kjørte ut til Martin og dem, på det andre besøket mitt hos dem, noen uker før det her vel).

    At nå satsa Rimi skikkelig på meg, for jeg skulle bli butikksjef, i en butikk, hvor lønnen lå på 300.000 i året, (pluss frynsegoder), da.

    (Det var ihverfall det jeg sa til Magne Winnem, før jeg begynte på Rimi Kalbakken, mener jeg å huske).

    Men det varte og rakk, og jeg hørte ikke noe om lønnen, da.

    Så dette ble jo som noe som gjorde meg anspent og som tok fokuset vekk fra arbeidet i butikken, da.

    At dette med lønnen drøyde så mye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så til slutt, så måtte jeg ta opp dette temaet da, med distriktsjef Anne Neteland.

    Og Anne Neteland, hu sa det, at det ikke var noen automatikk i det, at man gikk opp i lønn, når man begynte i en større butikk.

    Men da svarte vel jeg det, at jeg visste det at den forrige butikksjefen der, (Kenneth), hadde hatt 300.000 i året.

    Og at jeg hadde jobba lenger i Rimi.

    Og at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde satt meg opp i lønn, da jeg begynte som assistent, i en større butikk, (nemlig Rimi Bjørndal), i 1996.

    Og at jeg da hadde fått inntrykk av det, at det var en selvfølge, at man gikk opp i lønn, hvis man begynte i en butikk, som var dobbelt så stor.

    (For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken hadde cirka like stor omsetning, da.

    De lå på cirka 800.000 i omsetning i uka, vel.

    Mens Rimi Nylænde lå på cirka halvparten, (det vil si snaue 400.000), i omsetning, i uka, da.

    Og da jeg begynte som ny assistent, på Rimi Bjørndal, i mai, 1996.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin satt meg opp fra 150.000 i året, til 160.000 i året, da.

    Og da forstod jeg det sånn, på Anne-Katrine Skodvin, at det var en selvfølge da, at man gikk opp i lønn, hvis man gikk fra samme stilling, i en ‘liten’ butikk, til en ‘stor’ butikk, da.

    (Og man måtte jo si at Rimi Nylænde var en liten Rimi-butikk.

    Og at både Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal var store Rimi-butikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg forklarte vel også for distriktsjef Anne Neteland at jeg følte meg lurt, da.

    Siden hu ikke hadde tenkt å sette meg opp i lønn, da.

    Og Anne Neteland forklarte det, at grunnen til at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, det var fordi at han hadde hatt en slags spesialavtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Og det var nytt for meg, da.

    (Selv om det er mulig at David Hjort hadde ‘babla’ om noe lignende.

    Men det var vel muligens en sånn avtalte, som jeg hadde trodd, at jeg også kom til å få, da.

    Siden jeg ble skrytt sånn opp i skyene, av PØF og også av driftsdirektør Rune Hestenes da, (sånn som jeg skjønte det, av det PØF sa, ihvertfall).

    Og siden jeg ble tilbudt den samme butikken, som han Kenneth hadde hatt den årslønnen i, da.

    Så hadde jeg trodd at det var sånn, ihvertfall).

    Men til slutt.

    Etter at jeg hadde vært ganske tøff, på telefonen, (for jeg ville jo ha sett dum ut, ovenfor slekt og bekjente, hvis jeg ikke hadde gått opp i lønn likevel, etter at jeg hadde fortalt det, at nå satsa Rimi skikkelig på meg, og jeg kom til å få 300.000 i årslønn), da.

    Så gikk Anne Neteland med på å gi meg 280.000, i ny årslønn, da.

    (Noe som var 20.000 mer, enn de 260.000, som jeg hadde hatt i årslønn, den siste tida, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da).

    Og da fortalte Anne Neteland meg det, at i hennes distrikt, så var det bare butikksjefen på Rimi Stovner, (bortsett fra meg), som fikk så mye i årslønn, da.

    (Noe sånt).

    Og hu som var butikksjef på Rimi Stovner, hu hadde visst vært butikksjef i mange år, (eller noe sånt), da.

    (Og Rimi Stovner ligger vel på Stovner Senter og, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og den butikken hadde vel høyest omsetning, i distriktet til Anne Neteland og vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne leve med å ha gått opp til 280.000 i årslønn, da.

    For da mistet jeg liksom ikke helt ansikt, ovenfor venner og bekjente da, syntes jeg.

    Selv om jeg nok var litt såret og.

    For det var som at Rimi ikke satt like stor pris på meg, som på han tidligere butikksjefen der, Kenneth, da.

    (Syntes jeg).

    Siden han hadde hatt 300.000 i årslønn, da.

    Enda han vel hadde jobba i Rimi, i kortere tid, enn meg.

    Og jeg var vel også eldre enn han, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At i safen, på Rimi Kalbakken, så lå det en room-service-regning, (for drinker, var det vel), på mellom 1000 og 2000 kroner, vel.

    (Som vel butikksjef Kenneth må ha lagt i safender, vel.

    Etter butikksjef-seminaret på Storefjell, noen uker før det her, da).

    Og den regningen, den sa distriktsjef Anne Neteland at hu skulle ta seg av, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så enten, så var vel han Kenneth en slags ‘super-butikksjef’ da, som fikk lov til å kjøpe seg drinker, for mange tusen kroner, på Storefjell.

    (For jeg selv, jeg fikk jo ikke en drikkebong engang, av distriktsjef Anne Neteland der.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ellers så hadde kanskje butikksjef Kenneth og distriktsjef Anne Neteland, et forhold.

    Og de hadde kanskje ligget og kost seg sammen, med drinker, på room-service, på rommet til Kenneth, hele natt til søndag, for eksempel.

    Mens resten av butikksjefene var rundt diskoteket og i svømmebassenget og sånn, da.

    Hvem vet.

    Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvfølgelig.

    Men det lå ihvertfall en sånn room-service-regning, i tusen-kroners-klassen, (fra Storefjell Høyfjellshotell), i safen, på Rimi Kalbakken, da jeg begynte som butikksjef der, da.

    Og den tok vel Anne Neteland seg av.

    (På en eller annen måte).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer om da jeg vant Rimi Gullårer

    Jeg skrev på bloggen, igår vel, at grunnen til at jeg vant Rimi Gullårer, som butikksjef, på Rimi Langhus, for andre halvår, av 2001.

    Det var fordi at jeg prioriterte frukta rimelig hardt, (må man vel si).

    Men, det var ikke så enkelt, å få den fruktavdelingen bra, eller ihvertfall innbydene eller selgende vel.

    For da jeg begynte der, så stod det en ‘kommunist-farget’, (altså grå-lakkert), nesten to meter høy, sjokk-selger i metall, eller smågodt-stativ, kan man kalle det.

    Fra Candy King.

    Den stod på enden av en frysedisk, og liksom skygget for frukta og den innerste tredelen av butikken, (må man vel nesten si).

    Og smågodt i frukta.

    Det ble litt feil, mente jeg.

    Og det så også helt jævlig ut, mente jeg.

    Og den butikken, den hadde så dårlig plass.

    Så det var ikke plass til kampanjer/aktiviteter, som de andre Rimi-ene hadde.

    F.eks. da Rimi begynte å selge fersk fisk, dvs. laks og torsk osv., fra noe firma på Vestlandet vel.

    Så måtte vi ha en ny kjøledisk i butikken.

    En liten kjøledisk, bare til å ha noen pakker med fisk i.

    Men da blei det dårlig plass, med en gang.

    Og det solgte nesten ikke noe, (og det var problemer med leveringer, osv.), så den disken satt jeg bare ut på et stort ‘felleslager’, fullt med skrot, (som jeg tømte en container fra, en gang), som fler i det bygget vel disponerte, så vi kunne for det meste egentlig bare ha skrot der.

    Mer da.

    Jo, men det jeg gjorde, var at jeg bestilte noen 90-hyller, (altså noen hyller som var 30-40 centimeter kortere, eller noe, enn de vanlige hyllene.

    Og da var Legra uhøflige, og begynte å snakke om at de måtte hente de hyllene på ‘grisehuset’.

    Så da var det nok noe rart med Legra, vil jeg si.

    Kanskje det var noen som hadde baksnakka meg.

    Hvem vet.

    Dette var sommeren 2001, husker jeg, for Sølvi hadde ferie.

    Sølvi, assistenten, ville vite om alt jeg gjorde og tenkte, (vil jeg si).

    Hu var vant med ‘åpen kommunikasjon’, eller hva det var hu kalte det.

    Og det var greit for meg, at jeg sa alt jeg tenkte på.

    Men, det med den smågodt-sjokkeren, det syntes jeg ødela så mye for butikken.

    Så det ‘stuntet’ med den, det holdt jeg for meg selv, (og fortalte ikke noe om til Sølvi), må jeg innrømme.

    Jeg var redd for at Sølvi skulle finne på noen ‘rar’ grunn, til å ikke flytte den stygge og svære grå sjokkeren.

    Og da ville jeg gått å irritert meg, så ille over den sjokkeren.

    Hvis hu hadde satt seg på bakbeina.

    Så den bare flytta jeg, når hu hadde ferie, sommeren 2001.

    Jeg tenkte på det, i ukene før og.

    (For jeg bestilte jo 90-hyller osv., fra Legra).

    Men jeg sa ikke noe til Sølvi da.

    Så når hu hadde ferie, og de 90-hyllene stod og nesten hadde begynt å støve ned, på lageret et sted.

    Så fikk jeg med han unge gutten, Karlsson.

    Hva het han da.

    Broren til Mats.

    Espen Karlsson.

    For han ville vel jobbe ekstra, siden det var sommerferie.

    Og jeg hadde vel fått en låseansvarlig, til å jobbe en vakt ekstra, siden det var sommer, så ville også de låseansvarlige, som var smarte ungdommer alle sammen av de vel, også noen ganger jobbe en del ekstra.

    Så sånn var det.

    Så da ble alle de ungdommene som jobba der, med å ta i et tak da, og flytte det smågodtet til kassa.

    Etter at jeg og Espen Karlsson hadde byttet til litt kortere hyller, i den godtehylla, som var nærmest kassa.

    (Det var jo sånn der, at det var mangel på plass.

    Men smågodtet var det ikke lett å få hivd ut, tror jeg.

    Det var vel ganske populært).

    Så da ble det plass til den svære og stygge grå smågodtsjokkeren, i metall, fra Candy King, nede ved kassa.

    Da ble det litt finere i kassa og kanskje, når smågodtet stod sammen med det andre godteriet.

    og da kunne de i kassa følge med, sånn at ingen rappa av godteriet.

    (Som jeg kan tenke meg at nok skjedde, da godteriet stod i frukta).

    Så ble vel Espen Karlsson, (som nok var smart, som broren sin Anders Karlsson, som var en kløpper i å gjøre om hyller, uten planogram, husker jeg, noe man vel må være intelligent for å få så bra som han klarte, som ikke engang jobba heltid i Rimi, tror jeg. Men men).

    Og Espen Karlsson, som da vel bare var 16-17 år, eller noe, han skjønte også det med å gjøre om hyllene bra, og fikk det like bra på ‘sin side’, av hyllene, vil jeg nesten si, som jeg gjorde.

    Og han jobba også raskt og effektivt, vil jeg si.

    Og tulla ikke.

    Så det funka egentlig veldig bra.

    Og da kunne jeg ha fruktsjokkere, der hvor den stygge smågodt-sjokkeren hadde stått.

    Og da ble helhetsinntrykket, for frukta og hele butikken, vil jeg si, mye bedre.

    Etter det stuntet der.

    Som jeg gikk å planla i huet da, i noen uker, eller noe.

    Sikkert fra like etter at jeg begynte å jobbe der.

    Og da trengte jeg vel egentlig bare å jobbe i frukta, sånn som jeg pleide i de andre butikkene, som jeg hadde jobba med frukta i.

    Og så økte fruktandelen skikkelig da.

    Men Sølvi og Tove og dem var også greie, og lot meg holde på borte i frukta, uten å mase om at jeg måtte ta varer osv., hele tida.

    (Selv om jeg vel pleide å fylle opp frysevarer.

    Men det var jeg ganske vant med, så det gikk ganske radig, vil jeg si.

    Selv om jeg ikke så flink til å brette pappen, fra frysevarene.

    Der så man kanskje det, at jeg hadde jobbet meg opp fra kassa, og til butikksjef.

    Det vanligste, (var det vel Magne Winnem som sa), var vel å jobbe seg opp fra gølvet, til butikkleder da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det var nok hovedgrunnen, til at det var såpass enkelt for meg, å vinne Rimi Gullårer, for andre halvår, i 2001.

    Nemlig at jeg en arbeidsdag, i sommerferien, (når både assistenter og distriktsjef Skodvin, vel var på ferie da).

    Og i ganske fred og ro, gjorde om litt, sånn at plasseringen av den svære Candy King smågodt-sjokkeren, ble mer hensiktsmessig da.

    Det var noe jeg gjorde, for å få butikken til å ligne litt mer på en ‘vanlig’ Rimi, og litt mindre på ‘Verdens styggeste butikk’.

    For den var ofte veldig ‘bomba’ i hyllene.

    (Pga. dårlig plass og at personalet ikke var glad i å trekke fram varer, men da kanskje heller satt på spiserommet, enn å gjøre det. Av gammel vane kanskje. Mange kunder hadde kanskje blitt sure hvis noen stod og rydda hyller, siden det var så dårlig plass der. Hvem vet).

    Så det var bare for å heve standarden på utseende på butikken, som jeg syntes var veldig dårlig.

    Og for å få smågodtet til å stå der det hørte hjemme, sammen med det andre godteriet.

    Og fordi at jeg var vant til å prioritere frukta.

    Det lærte vi på kurs og møter, at frukta var det høy fortjeneste på.

    Og kundene de dømte butikken mye ut fra om frukta var bra, eller ikke, lærte vi.

    Frukta var den viktigste avdelingen i butikken, lærte vi.

    Så derfor prøvde jeg ofte å prioritere frukta da.

    I de butikkene jeg jobba som butikksjef i.

    (Selv om Stian Eriksen var fruktansvarlig, de siste månedene, som jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og Jan Henrik tok også frukta en god del der.

    Så det var ikke sånn at jeg absolutt måtte ta frukta liksom.

    Hvis det virka mer hensiktsmessig, at andre tok frukta.

    For det var jo mange bestillinger som måtte taes og.

    Men distriktsjefen jeg hadde, på Rimi Kalbakken, nemlig Anne Neteland.

    Hu innprenta i meg, at jeg måtte bli flinkere til å nullstille meg.

    Og det var ikke meg imot egentlig det.

    Men distriktsjef PØF, (som var distriktsjefen min, de siste månedene på Rimi Nylænde).

    Han hadde innprenta i meg, at jeg måtte drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde.

    Så jeg fikk nesten ikke velge min egen lederstil, i Rimi.

    Men dette ble innprentet i meg, (flere ganger), fra distriktsjefer.

    Anne Katrine Skodvin, hu begynte så å klage, da jeg var butikksjef på Rimi Langhus.

    At jeg ikke drev butikken, på ‘min’ måte.

    Men da hadde jeg blitt innprenta hvordan jeg skulle drive Rimi-butikkene, så mange ganger.

    Så jeg visste vel omtrent ikke hva som var ‘min’ måte lenger.

    Så jeg gjorde det som Anne Neteland sa, på Rimi Langhus.

    Nemlig at jeg nullstilte meg.

    Da jeg begynte som butikksjef der.

    Og med det, så mener jeg det, at jeg bare gled inn der, og tok over de ansvarsoppgavene, (og vaktene), som den tidligere butikksjefen, (Thomas fra Bøleråsen på Vevelstad i Ski vel), hadde.

    Istedet for å kommandere og gjøre om på rutiner og sånn, (som vel Anne Katrine Skodvin, signaliserte/sa, at hu mente at jeg skulle gjøre).

    Men egentlig så gikk alle de distriktsjefene, (PØF, Neteland og Skodvin), for nærme, mener jeg.

    For en butikksjef burde vel egentlig få velge sin egen lederstil selv.

    Og bli dømt for resultatene sine.

    Så fokuset var på personlig lederstil, (fra distriktsjefene), og ikke på resultater, mener jeg.

    Det var veldig ‘lavt under taket’ da, som det vel kalles.

    Og da ble det som at man som butikksjef ble programmert, mener jeg.

    Uten at man engang ble fortalt, hvorfor man måtte ha den og den lederstilen/måten å drive butikken på.

    Så sånn var det.

    Men, når jeg nullstilte meg, på Rimi Langhus.

    Så skulle jeg jo bare gjøre det han forrige butikksjefen gjorde.

    Og det var ikke så utrolig innmari mye, tror jeg.

    Så da fikk jeg vel sjansen til å bruke litt flid, når jeg la opp frukta osv., og gjøre mer ut av den avdelingen.

    For jeg hadde vært på fruktkurs, kanskje en gang i året, eller noe da.

    Jeg tror at det fruktkurset til Gartnerhaller, var to dager/økter.

    Og jeg var på fruktkurs med Norgesfrukt og vel.

    (På Rimi Manglerud en gang.

    Selv om det var vel mest ting jeg kunne fra før.

    Og det var en krangel, for de ville at jeg skulle sende assistenten, Jan Henrik, men det passa dårlig for meg, å jobbe hele dagen.

    Eller de ville at vi skulle sende en person.

    Og jeg var sliten, pga. mye prosjekter, eller noe.

    Så da dro jeg dit selv, for da kunne jeg sove en time eller to lenger, eller noe.

    Så de fruktkursene, det var visst ikke frivillig for butikken.

    Norgesfrukt, de var også mye mer vanskelige, enn f.eks. Gartnerhallen, når det gjaldt å få retur, hvis varene var dårlige, sånn som jeg husker det.

    Og en gang, sommeren 1999 vel.

    Så kom jeg tilbake fra sommerferie.

    Og da hadde Jan Henrik og Wenche Berntsen, ledet butikken, mens jeg hadde ferie.

    Og da stod det en flere meter høy stabel, med lomper som hadde gått ut på dato, (mer eller mindre ihvertfall), på lageret oppe.

    (Jeg har nok brent meg på samme måte selv, i den butikken, for omsetninga går ned mye, i fellesferien, så man måtte være veldig våken, hvis man skulle unngå mye svinn der, i juli-måned. Men men).

    Og fruktlageret var så fullt av frukt, så jeg behøvde ikke å bestille noe frukt den dagen.

    Og det likte nok ikke Norgesfrukt, tror jeg, for da kom den en hel komite nesten, fra Norgesfrukt, på besøk, med han eieren i spissen, tror jeg.

    (En kar i 50-60 åra vel, som var ganske høy/kraftig/tøff vel.

    Men som jeg dessverre ikke husker navnet på nå.

    Men som jeg tror at kanskje husker meg, for han hilste vel på meg, (tror jeg), utafor hovedkontoret til Rimi en gang, på Sinsen husker jeg, en gang seinere, som jeg var på et kurs eller møte, eller noe, der.

    Så sånn var det).

    Norgesfrukt var jo tidligere leverandøren til Rema, for frukt.

    Men så bytta de på det, og Norgesfrukt ble leverandøren til Rimi, istedet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da jeg jobba på Rimi Kalbakken, så var han Kjetil Prestegarden der, så flink til å bygge opp fruktdisken, (med tomme grønne plastkasser, IFCO-kasser, eller noe).

    Så han ble litt sur på meg, fordi jeg ikke helt skjønte poenget med det.

    (De kassene var kanskje noe Norgesfrukt brukte.

    Gartnerhallen og Finstad, (og Bama het vel en fruktgrossist), hadde kanskje mer pappkasser?).

    Det var mest Jan Henrik og Stian Eriksen, som hadde drevet med frukta på Rimi Nylænde, så jeg hadde ikke helt skjønt det, med å bygge opp disken med IFCO-kasser, osv.

    Eller vi hadde disken bygget opp, men vi tok all frukta ut av pappkartonger osv., (ifølge et system jeg lagde, da vi fikk ny fruktdisk, flytta til inngangen, i 1998 vel, like etter at jeg begynte som butikksjef), og la oppi de laveste, små IFCO-kassene, som jeg hadde satt oppå noen hermetikkbokser, eller noe.

    Det var fordi at Rimi Nyænde, var en av de minste Rimi-ene, og jeg tenkte at det systemet gjorde det bra, for å få lite svinn, og det var også enkelt å rullere, mener jeg å huske, man bare flytta de IFCO-kassene et hakk ned, osv.

    Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken med IFCO-kasser.

    Og fikk pappkassene til å passe inn, ved å justere høyden på sammenslåtte IFCO-kasser, som lå under pappkassene.

    Og det systemet var ikke jeg vant til.

    Sånn var det ikke på Rimi Nylænde, da jeg jobbet som aspirant og senere assistent under butikksjef Elisabeth Falkenberg, (fra 1994 til 1996).

    Og sånn var det ikke, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assistent der, under butikksjef Kristian Kvehaugen, (fra 1996 til 1998).

    Så jeg var ikke vant med hvordan de gjorde det, når de la opp/bygde disken, på Rimi Kalbakken.

    Jeg hadde ikke helt skjønt den metoden der.

    Så Kjetil Prestegarden fikk en konsulent fra Norgesfrukt, til å dukke opp der.

    (På Rimi Kalbakken, så var det sånn, at butikksjefen, (meg), la opp fruktdisken, og at assistenten, (Kjetil Prestegarden), la opp grønnsakdisken.

    Også hadde de den rutinen, at Aziza, (tror jeg hun het, ei som jobba heltid der), hver mandag morgen, klokka 7, (eller noe), vaska fruktdisken, og tok ut alle de grønne IFCO-kassene da.

    Så det var jo stress hver mandag morgen, når man skulle legge de tilbake.

    Noe som jeg syntes var fælt, for jeg var vant til å ha alle seinvaktene, på Rimi Nylænde, (for jeg var kanskje litt overarbeia, og trengte å kanskje å være uthvilt, for å prestere).

    Og PØF hadde jo bedt meg om å drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde, men Kjetil Prestegarden var så sta.

    Så noe av det første han sa, da jeg begynte der, var at ‘du får ikke alle seinvaktene’.

    Og da kunne ikke jeg starte en ‘krig’, pga. det, synes jeg.

    Jeg var jo liksom butikksjefen, som skulle være moden og ansvarlig da.

    Og jeg hadde vel nesten venta meg det, at det kom til å bli sånn, når jeg begynte som butikksjef, i en større butikk.

    At jeg ikke kunne ha alle seinvaktene, sånn som jeg hadde på Rimi Nylænde.

    (For jeg syntes jeg fikk så bra kontroll på butikken, hvis jeg jobba seinvaktene.

    For da jobba jeg sammen med alle de andre ansatte, den dagen, på en måte.

    Det er jo mest kunder om ettermiddagen, og også mest ansatte på jobb da.

    Men en gang, som jeg jobba tidlig på Rimi Nylænde.

    Så stod det to bur med varer der.

    Som assistent Jan-Henrik skulle sette opp da.

    (Var det meninga).

    Også kom jeg på jobb dagen etter, også stod de to bura der enda.

    Like fulle.

    Etter det så ønska jeg å jobbe seinvaktene selv, for jeg lurte på hva som egentlig forgikk på de vaktene da.

    Hvis jeg jobba seinvakt, så måtte jo Jan Henrik jobbe ordentlig på tidligvakta.

    For han måtte jo åpne butikken og sette ut kassene og sette opp brøda, og åpne opp for leverandører, og alt sånt.

    Så hvis han jobba tidligvakt, så visste jeg at han jobba.

    Og jeg var også veldig B-menneske, så jeg likte å sove lenge, og fungerte kanskje bedre, og så kanskje bedre ut, hvis jeg sov lenge da, (at da var jeg litt mindre bleik, og hadde kanskje litt mindre ringer under øya. Det er kanskje fordi at jeg har gluten-allergi, eller noe, som jeg mistenker).

    Det var en sånn vakt, som Espen Sigmund Nornes, ikke klarte aleine, på Rimi Langhus, sommeren 2004, (å åpne butikken klokka 7, og ta imot varer og stable opp brød osv.

    Men han måtte ha med en som het Dennis, for å klare det, husker jeg.

    Så da måtte jeg nesten si at det var greit.

    I tilfelle han hadde sykmeldt seg.

    Og da måtte jeg ha jobba så mye, at jeg kanskje hadde blitt overarbeida da.

    (Altså fra klokken 7 til 21 kanskje, hver dag, i flere uker, i et hektisk arbeidsmiljø, hvor man hele tiden skulle behandle kunder og ansatte ordentlig da.

    Og jeg sleit på lørdagene, hvor jeg måtte jobbe fra 7 til 19, da følte jeg meg sjelden på topp, må jeg innrømme.

    Pga. jeg da ikke fikk så mange timer søvn, som jeg trengte, tror jeg.

    Men men).

    Så derfor sa jeg at det var greit.

    Men Jan-Henrik, han klarte de vaktene aleine, (som de fleste ledere i Rimi vel).

    Men men.

    Men da sa han Norgesfrukt-konsulenten, som dukka opp på Rimi Kalbakken.

    Han sa at han syntes at forsiden, av fruktdisken, så bra ut.

    (Jeg prioriterte forsiden, for den er viktigere, for det inntrykket, av fruktavdelingen, som kundene får, siden det er forsiden av disken, som de ser først, når de går inn i butikken da.

    Sånt her lærte vi om på kurs på Rimi sitt hovedkontor på Sinsen og.

    Så det var ikke bare på fruktkurs, at det var fokus på frukt, det var også på møtene/kursene til blant annet regionsjef Jon Bekkevoll, inne på Rimis hovedkontor da, (hvis jeg husker riktig).

    Men, sa Norgesfrukt-konsulenten.

    Baksiden av fruktdisken, så ikke like bra ut.

    (Eskene lå i forskjellig høyde osv., siden jeg ikke var vant til det, å bygge opp disken, sånn som de gjorde der, men bare la opp eskene, sånn som jeg var vant til, fra Rimi Bjørndal, osv.

    (Denne butikken, som lå i samme bygg, som Edda kino pleide å ligge, før den ble stengt, hadde tidligere vært ICA Supermarked.

    (Og vi hadde faktisk egen bemannet ferskvareavdeling, hvor Carolina grilla kylling og skar opp biffer, og litt pålegg vel, osv.

    Og det er ikke del av Rimi-profilen.

    Så hva Rimi egentlig ville med den butikken der, det skjønte ikke helt.

    Selv om regionsjef Jon Bekkevoll, vel sa at den skulle de bruke for å ta Meny, som lå nesten vegg i vegg.

    Så det skulle være mye svinn der, fikk jeg høre, av Bekkevoll da.

    Mens av distriksjef PØF, i min gamle butikk, så fikk jeg høre at jeg skulle drive den butikken, som Rimi Lambertseter/Nylænde.

    (Uten at det var helt klart for meg, nøyaktig hva som mentes).

    Og Neteland, den nye distriktsjefen, ville at jeg skulle nullstille meg.

    Så her var det tre personer, som ga ordre, om hvordan jeg skulle drive Rimi Kalbakken.

    Så det måtte jo bare bli surr og tull og tøys.

    Men men)).

    Så ‘min’ måte å legge opp disken på, lå nok innenfor Rimi’s profil, (jeg hadde ikke fått noen klager tidligere, på Rimi Nylænde eller Rimi Bjørndal.

    (Anne Katrine Skodvin, distriksjefen på de to butikkene, pleide vel å si at jeg hadde dreisen på å legge opp frukta, eller noe.

    At jeg fikk disken bra.

    Og det var også derfor hu sendte meg til Rimi Nordstrand en gang, mens jeg var assistent på Rimi Nylænde, (i 1994 eller 1995 vel).

    Da butikksjefen der skulle på friidretts-EM i Gøteborg.

    Som han hadde vunnet i premie, i en konkurranse, eller noe, vel.

    Da ble jeg satt til å jobbe der, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde.

    Siden de trengte en som ‘kunne legge opp frukta’ sa Anne Katrine.

    Selv om den disken var ny for meg, og jeg var usikker på hvor kresen jeg skulle være, når det gjaldt å kaste frukt der, for de hadde hatt noe kampanje på redikker osv., som jeg ikke var vant til.

    Så det lå redikk-bunter med visne blader, rundt omkring i disken, med bladene gjemt, så jeg ble litt forrvirra, angående om jeg skulle la de ligge, eller ikke.

    (Dette var en tidligvakt, og da er jeg ofte ikke helt på topp).

    Og jeg skulle også jobbe på Rimi Nylænde, seinvakt, samme dag, så da tok jeg det kanskje litt rolig, og ‘sparte’ meg litt da.

    Selv om jeg tror at jeg klarte å starte alarmen der, hvis jeg husker riktig, da jeg skulle låse meg inn.

    (For dette var bare den andre butikken, som jeg var leder i, og jeg var fortsatt rimelig fersk som leder, så jeg dreit meg nok ut en god del der.

    Og fulgte med for nøye på bemanningen osv., tror jeg, (som min kollega Hilde hadde fått meg til å gjøre), for de så litt stygt på meg, mener jeg å huske, de som jobba der, en litt biffete kar, i midten av 20-åra vel, blant annet).

    Og naboene der husker kanskje.

    Siden de kanskje våkna, da alarmen gikk.

    Det er kanskje ikke så ofte at alarmen går der, på Nordstrand.

    Hvem vet.

    Men men).

    Men den lå kanskje ikke innenfor ICA sin profil da, det er mulig.

    (Eller hvilken profil de gikk etter der.

    Men de hadde ikke noen tall å slå i bordet med, om at fruktandelen hadde gått ned, eller noe.

    Så det var vel kanskje litt overdramatisering/synsing, det at de sendte en fruktkonsulent til Rimi Kalbakken, bare for det, det er mulig.

    Men det var egentlig greit og, på en måte, syntes jeg, for da lærte jeg enda mer om frukta, og kunne bruke det i andre butikker, som Rimi Langhus da.

    Og også eventuelt videre i Rimi, hvis det ikke hadde vært for problemene som var der, med at distriktsjefene tulla med meg, og at jeg ville ut av Rimi, pga. det, osv)).

    Selv om jeg selvfølgelig tenkte på det, som jeg hadde lært på fruktkurs med Gartnerhallen, osv., at man skulle ta bort den frukta man ikke ville kjøpt selv, samt at jeg tenkte på fargene på frukta, at man ikke la grønn frukt ved siden av grønn frukt, for eksempel, for da så det kjedelig ut, og solgte mindre.

    Jeg prøvde, (ihvertfall på forsida av disken), å ha fint fargemønster på frukta og, og også prioritere/gi god plass til frukt som var på kampanje, og hadde sesong osv.

    Det var en del å tenke på i frukta.

    Men men).

    Så han Norgesfrukt-konsultenten, hadde blitt enig med Kjetil Prestegarden da, (forstod jeg), at han skulle vise meg, hvordan man bygget opp disken, på den måten, som de pleide å gjøre der.

    Og da skjønte jeg jo det systemet med en gang.

    Og forsatte å gjøre det sånn, at jeg bygget opp disken, sånn at den øverste kanten, av alle frukteskene, kom i samme høyde da, ved å brette sammen IFCO-kasser, og ha de i fra 0 til 3-4 lag, under frukta.

    Så sånn var det.

    Og det systemet begynte jeg med på Rimi Langhus og.

    Og det var de nok ikke vant med der, hverken kundene eller medarbeiderne vel, (tror jeg ihvertfall).

    Så da ble vel den fruktavdelingen litt bedre, tror jeg, etter at jeg begynte som butikksjef der.

    Selv om Norgesfrukt bar nag til meg, tror jeg.

    For på et møte på Rimis hovedkontor, som ble holdt av distriksjef Anne Katrine Skodvin, tror jeg.

    Der var det sånn, at Norgesfrukt hadde vært innom butikkene og tatt bilder, av disken, klokka 16, eller noe.

    Og da hadde de ikke likt det, at de fruktsjokkerne, som jeg hadde plasser der, hvor den stygge Candy King-sjokkeren hadde stått, ikke så så utrolig fine ut, og velfylte.

    Men det var noe jeg hadde ordna uten hjelp av fruktkonsulenter eller distriksjefer.

    Og det var mye bedre enn sånn det var der før det igjen.

    Så derfor syntes jeg det var greit.

    Norgesfrukt visste kanskje ikke hvor lav standarden i den butikken, hadde vært, på frukt og varepresentasjon, osv., før jeg begynte der.

    (Med en butikksjef som kom rett fra skolebenken, osv.

    Han Thomas fra Bøleråsen da).

    Så jeg fikk kjeft av Norgesfrukt da, enda jeg syntes det så greit ut.

    Og Anne Katrine Skodvin, hu kommenterte også det, at hu syntes at den fruktavdelingen min, på Rimi Langhus, hadde sett grei ut, på de bildene til Norgesfrukt.

    Rimi Langhus, var jo ikke en av de største Rimi-ene.

    (Den hadde vel 450.000 – 500.000 i omsetning i uka, kanskje).

    Så man kunne vel ikke forvente det, at disken skulle være like velfylt, som på en butikk som Rimi Kalbakken kanskje, hvor omsetninga var nesten bortimot dobbelt så høy.

    Det var jo også et stort fokus på svinn, (siden ICA/Rimi gikk underskudd, på den her tiden vel), i møter, osv.

    Så jeg syntes at han Norgesfrukt-konsulenten, svartmalte litt, når det gjaldt situasjonen i ‘min’ butikk, på det møtet, høsten 2001 var det kanskje, i Sinsenveien.

    (Det var også veldig dårlig plass, på Rimi Langhus, forresten, så det kunne være kronglete å legge opp og etterfylle disken, hvis det dukka opp noen kunder som skulle forbi da.

    Men men).

    Men jeg gadd ikke å si noe i det møte, for jeg skjønte det, at han konsulenten nok ikke kjente den butikken, (Rimi Langhus), så bra.

    For da hadde han vel kommentert det, at jeg nettopp hadde flytta den svære og fæle Candy King-sjokkeren vek fra frukta.

    Så jeg ble litt paff, av den kritikken.

    For jeg prioriterte virkelig frukta, som butikksjef på Rimi Langhus.

    Noe som vel det at jeg vant Rimi Gullårer, for akkurat det halvåret, (andre halvår av 2001), viste.

    Siden et av kriteriene, i den Rimi Gullårer-konkurransen, var nettopp at man måtte klare å øke Frukt/Grønt-andelen, av omsetningen, med en viss prosent da, (som vel var ganske høy).

    Og jeg hadde også den rutinen.

    At etter at jeg hadde satt opp brøda og satt ut kassene.

    Så tok jeg frukta veldig ordentlig da.

    Og før jeg kjørte hjem til Oslo.

    (Hvis jeg ikke tok toget da, når bilen ikke virka, som hendte en del, at det var forsjellige problemer med den bilen, (en svart Ford Sierra), som jeg var uheldig med, når jeg kjøpte som bruktbil.

    Men men).

    Så ville jeg, (etter å ha tatt fruktsvinnet, og kildesortert og registrert det, og kasta pappen, fra frukta, og stabla IFCO-kasser, som jeg lot stå på lageret til jeg var ferdig med frukta, må jeg innrømme, for jeg syntes det var viktigere å ha frukta fort strøken, og de vognene var bare å flytte, inne på lageret, hvis noen skulle forbi da. Mne men).

    Så ville jeg også fylle opp frukta, for annen gang, før rushet kom, og folk som var på vei hjem fra jobb, skulle handle middag, osv.

    Så den disken mener jeg at pleide å se bra ut, om ettermiddagen, rundt klokken 16.

    Jeg var litt demotivert etter problemene på Rimi Kalbakken.

    Og jeg var ikke helt besatt av den fruktdisken.

    Men jeg prøvde å få den til å se grei ut liksom.

    Og jeg fikk jo suksess, ved at jeg vant Rimi Gullårer osv., så den fruktdisken ble nok mye bedre, etter at jeg begynte som butikksjef der, (for å si det sånn).

    Så den kritikken fra Norgesfrukt, det mistenker jeg nå, at kan ha vært noe slags hat eller nag kanskje, (av en eller annen grunn), mot meg.

    For han ‘klager’n’, på det møtet til Anne Katrine Skodvin, var også så ‘bister’ i tonen, når han pratet om ‘min’ fruktavdeling da.

    Så her tror jeg det kan ha vært noe galt.

    Uten at jeg kan si hva.

    Kanskje det var Rimis direktører som hadde bedt Norgesfrukt å være streng mot meg?

    Siden jeg klagde, til driftsdirektør Rune Hestenes, rundt 17. mai 2001, på hvordan jeg ble behandla, som butikksjef, av distriksjefene osv., da jeg jobba på Rimi Kalbakken.

    Jeg ville også ta fruktbestillinga, til neste dag, før jeg dro hjem.

    For jeg tenkte det sånn, at hvis jeg hadde lagt opp frukta to ganger, og jeg rydda også fruktlageret, og stabla de kassene som ble levert den dagen.

    Da hadde jo jeg ganske bra oversikt, over hvor mye frukt vi kom til å trenge, den neste dagen.

    Så da tok jeg alt med frukta liksom da.

    Og hu Sølvi slapp å bry seg om fruktbestilling, og stabling av fruktkasser osv., som egentlig vel var hennes vakt sitt ansvarsområde vel.

    Men da ble vi enige om at jeg kunne ta det da.

    Siden jeg liksom dreiv så mye med frukta, var det kanskje.

    (Og kanskje også litt på grunn av svinnet, som vi også jobbe mye med vel).

    Så det var ikke sånn at jeg helt slavisk bare gjorde det samme, som den forrige butikksjefen.

    Vi kunne også forrandre litt på rutiner osv., selv om jeg egentlig prøvde å nullstille meg.

    Men jeg forrandra ikke på rutinene, over hodet på hu assistenten Sølvi da.

    For hu var vant med masse kommunikasjon og med å bli holdt informert, om alt som foregikk, muligens fra han tidligere butikksjefen Thomas, fra Bøleråsen, på Vevelstad, i Ski, eller fra brød/lompe-fabrikken, ute i Langhus der, hvor hu hadde jobba tidligere, før hu begynte i Rimi vel.

    Så sånn var det.

    Men siden jeg skulle nullstille meg, så slo jeg ikke ned på at folk satt for mye på spiserommet, osv.

    For jeg hadde også lest en ganske ‘brisk’ artikkel, i ‘Rimi-nytt’, (et blad vi fikk en gang i uka).

    At butikksjefene skulle ikke være som politifolk, ute i butikkene.

    Så da korrigerte jeg meg selv, utifra det og.

    Og utifra det Neteland hadde sagt, om at jeg måtte bli flinkere til å nullstille meg.

    Så ledelsstilen min, den forrandra seg hele tiden i Rimi.

    Fra jeg ble aspirant, så ble jeg bedt av assistent Hilde, på Rimi Nylænde, i 1994 vel, (hu som bodde rundt Haugerud, og senere ble butikksjef i Rema), om å forrandre på ledelsesstilen min, og bli strengere, for ellers ble hu og butikksjefen der, Elisabeth Falkenberg, upopulære, sa hu.

    Så jeg hadde vel ikke egentlig min egen lederstil, i Rimi, tenker jeg nå.

    Men jeg forrandra ledelsstilen min, ettersom hvordan min leder-kolleger og distriksjefer ønsket at jeg skulle da.

    Selv om jeg kanskje hang litt etter.

    For det kunne være kronglete å skulle forrandre ledelsesstil, hele tida.

    Så på Rimi Kalbakken, så hadde jeg først den ledelsesstilen, som distriktsjefen på Rimi Nylænde, (Per Øivind Fjellhøy aka. PØF), ville at jeg skulle ha.

    Og på Rimi Langhus, så hadde jeg vel den ledelssesstilen, som distriktsjefen på Rimi Kalbakken, (Anne Neteland), ville at jeg skulle ha.

    Så ble nok Anne Katrine Skodvin, (distriksjefen i den nye butikken), sur.

    Men spørsmålet jeg stiller nå, er om jeg ikke egentlig ble trakassert da, når distriktsjefene osv., fortalte meg hele tida, hvilken lederstil jeg skulle ha.

    Det er vel egentlig opp til hver enkelt leder, fikk jeg vel først høre, i Rimi.

    Også ble jeg senere tulla så mye med.

    Så der var Rimi dårlige, mener jeg.

    I andre firma, så hadde jeg kanskje fått lov å ha min egen lederstil, som jeg nok da ville ha valgt, med tanke på hva jeg lærte, om ledelsesmetoder, (X og Y-teorien osv.), i fagene Organisasjon og Ledelse, som jeg hadde både på handel og kontor, (i et eller to år vel), og også på NHI, som var en privat datahøgskole, hvor jeg gikk en toårig linje, (Informasjonsbehandling), hvor man også hadde noen fag, lignende av de på BI, osv., som markedføring og organisasjon/ledelse da.

    Men denne teorien, som jeg kunne ganske bra, og hadde fått ok karakterer i, på vitnemål osv., vel.

    Den teorien fikk jeg ikke lov å bruke i Rimi, (må jeg si).

    Ihvertfall ofte, så ble jeg bare fortalt om hvilken ledelsesstil, som jeg måtte ha.

    (Fra andre ledere, som var veldig engasjerte og oppspilte da, og liksom programmerte meg på en måte da.

    Som assistent Irene Ottesen og butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (i 1996, da jeg begynte som assistent der).

    Og som hu assistent Hilde, fra rundt Haugerud da, på Rimi Nylænde, (i 1994, da jeg ble forfremmet til først låseansvarlig og så aspirant der).

    Og som distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF, på Rimi Nyænde, da jeg jobba der som butikksjef, i år 2000, noen dager før jeg skulle begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, (som var en cirka dobbelt så stor butikk, både når det gjalt areal og omsetning).

    Og som distriktsjef Anne Neteland, sa til meg, på slutten av år 2000 vel, (og begynnelsen av år 2001 vel), da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, (at jeg måtte bli flinkere til å nullstille meg, osv).

    Så jeg ble altså ‘programmert’ av andre kolleger og sjefer, til hvilken ledelsesstil jeg skulle ha, i Rimi, ihvetfall fire ganger, fra 1994 til år 2001 da, (som jeg har visst ovenfor), av assistent Hilde fra Haugerud, (som begynte i Rema), og fra Irene Ottesen, (og Kristian Kvehaugen, selv om kanskje Irene var værst til å ‘programmere’ vel), og fra PØF og Anne Neteland.

    Men egentlig så er det vel ment, at folk skal bestemme selv, hvilken lederstil de har.

    Også skulle jeg bli dømt, på bakgrunn av resultatene mine da, (ihvertfall de årene jeg jobba som butikksjef, fra 1998 til år 2002).

    Så her har nok Rimi egentlig tulla fælt med meg, tenker jeg nå, når jeg tenker tilbake.

    Her ble nok jeg trakassert.

    For jeg tror ikke at Rimi behandlet for eksempel Magne Winnem, fra russeklassen, i Drammen, på samme måte.

    Han sa til meg at han hadde en ‘uformell lederstil’.

    Og jeg tror ikke det var sånn, at for eksempel Ihne Vagmo, fra Robinson og Rimi Munklia, sa til han, at han måtte bli flinkere til å nullstille seg, eller bli strengere, eller ‘drive butikken på sin måte’, eller ‘å drive den som Rimi Nadderud’.

    Bare for å ta noen eksempler.

    Nei, Winnem sa han hadde en uformell lederstil, og ble vel dømt av sjefene oppover i systemet, på bakgrunn av hvordan økonomiske resultater, som butikken hans fikk, (vil jeg ihvertfall tippe på, på bakgrunn av hvordan det virka for meg, da jeg jobba som vanlig medarbeider der, fra 1992 til 1994, ved siden av militæret og siden ved siden av jobb på Rimi Nyænde).

    Men men.

    Så da ble nok jeg verre behandlet, enn f.eks. Winnem, i Rimi, vil jeg si.

    (Siden jeg ble liksom ‘programmert’ hele tiden, av andre ledere/sjefer i firmaet).

    Så da ble jeg trakassert, i Rimi, mener jeg, siden jeg ble behandla dårligere, enn f.eks. Winnem og andre butikksjefer/ledere da.

    Tenker jeg nå.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her kan man se det, at jeg hadde faget ‘Organisasjonslære’, det siste året på videregående, (på Gjerdes VGS., (en handelsskole), like ved Gågata, i Bragernes sentrum, i Drammen), hvor vi vel også lærte om ledelsesteorier, osv., mener jeg å huske:

    hadde org lære

    https://johncons-blogg.net/2009/08/na-sendte-buskerud-fylkeskommune-et.html

    PS 2.

    Her kan man se det, at jeg også har hatt faget ‘Organisasjon, samarbeid og ledelse’, på høgskolenivå, (fra NHI):

    også hatt org på høgskole nivå

    https://johncons-blogg.net/2009/06/na-sendte-nith-meg-endelig.html

  • Jeg sendte en ny e-post til VG







    Gmail – Møte







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Møte





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sat, Apr 9, 2011 at 10:55 PM





    To:

    Nils Øivind Ruud <Nils.Oivind.Ruud@vg.no>



    Hei,

    kan du ikke bare ta det over e-post da.
    Jeg har ikke noe å skjule ihvertfall.
    Du skriver ikke hva det er om, og du er vel ikke journalist du, såvidt jeg kan se, selv om du jobber i VG.

    Jeg synes det står at du er 'Account Manager':

    Altså at du jobber med reklame.
    Nei det her syntes jeg var en snodig henvendelse.
    Er dette noe med min tidligere kollega, fra Rimi, Kjetil Prestegården, å gjøre, som nå jobber i VG vel?

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    2011/4/9 Nils Øivind Ruud <Nils.Oivind.Ruud@vg.no>

    Hei Erik

    Jeg skulle gjerne snakket med deg

    om en sak, men helst ikke over telefon.

    Kan vi få til et møte?

    Mvh.

    Nils Ruud

    Sendt fra min iPhone






  • Jeg driver fortsatt og jobber med designen på Godtebutikken.net. Det blir nok noe lignende av dette, men jeg skal prøve å gjøre mer ut av det

    driver fortsatt og jobber godtebutikken net

    http://www.godtebutikken.net/

    PS.

    Det neste nå er nok at jeg skal jobbe litt med kategoriene.

    ‘Sjokoladedrageer’ hører kanskje litt gammeldags ut.

    Og ‘Gelegodteri og pastiller’, den tror jeg at jeg skal forrandre litt på.

    Og kanskje dele opp i to kategorier.

    Og jeg lurer også på å opprette en ny kategori, for ‘Lakris’, og også prøve å selge f.eks. sånne Haribo Pontefranct-godterier, (som jeg synes selv er ganske gode).

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Etter dette planlegger jeg å finpusse, på bildene til de nye varene.

    (Noe sånn pixel-arbeid, at jeg tar bort kjøkkenbenken min, som bakgrunn på bildene, for eksempel.

    Sånn at man bare ser varene.

    Sånn som jeg allerede har gjort på M&M’s-bildene, for eksempel.

    Men dette er et ganske tidkrevende og pirkete arbeid.

    (Og jeg har jobbet på Rimi, med folk som ‘peser’ meg, med en gang, hvis de ikke ser resultater med en gang.

    Spesielt min assistent Kjetil Prestegarden, fra Rimi Kalbakken, gjorde meg stresset på en slik måte, husker jeg.

    Så jeg gjør nok kanskje ting i feil rekkefølge her.

    For jeg er vant til å få skyllebøtter, fra veldig utålmodige/umodne/inhumane/følelses-drevne mennesker som Kjetil Prestegarden og distriktsjef Anne Neteland, kanskje, i Rimi, som terroriserte meg litt, synes jeg, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken.

    Noe som kanskje sitter igjen som et slags støkk i meg enda, og det er kanskje litt av grunnen til at jeg hiver ut ting på nettet nå, i 2011, før de er helt ferdige.

    For de stressa meg så fælt da, i 2000 og 2001, så det henger nok litt igjen enda.

    Så sånn er nok det dessverra.

    Så sånn er nok det).

    Så jeg må liksom fikse et bilde av gangen.

    Men jeg skal få gjort det).

    Noe av bildetekstene har kanskje også litt kronglete språk, så jeg skal se over alle bildetekstene også.

    PS 3.

    Etter dette så planlegger jeg å bruke CSS for å midtstille nettstedet.

    I Norge er det sånn, at folk spesialiserer seg, allerede under høyere utdanning.

    Og jeg var en Java/programmerings-kar, på HiO IU, så CSS, det fikk jeg ikke lært meg der, dessverre.

    Så det får jeg prøve å lære meg fra grunnen av nå, synes jeg.

    (Selv om jeg allerede har lært meg litt CSS, fra en gratis-mal, som jeg fant på nettet, som jeg har brukt på www.johncons-fanclub.net).

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Jeg vil også ta med om det, at mens jeg har skrevet denne bloggposten, så har laptop-en min gått ned to ganger, på grunn av overopphetelse.

    Det er visst sånn i Norge, at man ikke hjelper flyktninger, men tråkker dem ned i dritten.

    Så jeg sitter her på en utdatert laptop, fra 2005, og skal liksom drive internett-business og nød-blogg-virksomhet.

    Det er nok noe fascistisk, i den norske folkesjela, mistenker jeg.

    Siden jeg bare blir kødda med av alt og alle i Norge, virker det som.

    Jeg får ikke advokat, gjennom Fri Rettshjelp-ordningen, og politiet vil ikke ta imot anmeldelser, i forbindelse med mordforsøk mot meg, i Kvelde, i 2005 osv.

    Og mye annet.

    Og hjelpen jeg har fått, i donasjoner osv., det er snakk om hundrelapper og ikke tusenlapper, for å si det sånn.

    Selv om jeg selvfølgelig er takknemlig for den hjelpen jeg har mottatt, i form av en donasjon på 500 kroner, og noen gavekort, til Debenhams og Tesco, osv.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Jeg kom på nå, at på Rimi butikksjefmøte, på Storefjell, høsten år 2000.

    Så husker jeg at det gikk rykter, blant butikksjefene, om at distriktsjef Anne Neteland, (som skulle bli min nye distriktsjef like etter, for jeg hadde takket ja til å begynne som butikksjef, i en ny, større butikk, nemlig Rimi Kalbakken), hun var litt ‘vill i trusa’ enda, selv om hun hadde passert 30, og gikk visst ikke av veien for å ha litt sex med Rimi-kollegaer, i fylla, på firmafester, hørte jeg noe rykter om, husker jeg, etter et vorspiel, eller noe, på Storefjell, kom jeg på nå.

    Og Neteland, støttet senere den, (man må vel si), umodne, Kjetil Prestegarden, (i år 2000), i hans kritikk mot meg, hvis jeg ville gjøre noe ‘pirkearbeid’.

    (F.eks. noe med kontor eller markedsføring, som jeg da gjerne ville gjøre ordentlig, siden jeg har utdanning innen kontor, økonomi og markedføring, fra videregående, nemlig Handel og Kontor økonomilinja, med årskurs i grunnleggende handels og kontor-fag, markedsføring og informasjonsbehandling).

    Så sa bare Neteland, til meg, da jeg så til henne for støtte, at ‘Jeg kjenner Kjetil fra før, så jeg hører på han’.

    Hadde de to hatt en seksuell relasjon, lurer jeg på nå.

    Det kan jo isåfall passe med både det Neteland sa, om at hun ‘kjente Kjetil fra før’, (og lot han bestemme hvordan Rimi Kalbakken skulle drives).

    Og det passer også med de ryktene jeg hørte, på Rimi butikksjefseminar, noen uker eller måneder før dette igjen, i år 2000, (om at Neteland fortsatt var rimelig ‘vill i trusa’ og likte å ha sex med kolleger, i Rimi, selv om hu hadde passert 30).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Dilbert i VG, idag, bruker et uttrykk, som jeg ikke har vært borti før, men som jeg tror kan være aktuelt, i forbindelse med arbeidssaken min mot Rimi

    arbeidssak rimi uttrykk

    http://www.vg.no/

    PS.

    For jeg fikk jo en del kritikk mot meg, da jeg jobbet som butikksjef i Rimi, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til år 2000, og på Rimi Kalbakken, i Groruddalen, fra høsten år 2000, til våren 2001.

    Og kritikken kom fra blant annet ekstrahjelper på Rimi Nylænde, (Ida og Benedikte aka. Benny vel), og en assistent, Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken.

    Og kritikken gikk på at jeg ikke gjorde noe, eller ikke gjorde nok, arbeid, på jobben.

    Men, som Dilbert nevner her, så er det visst noe som heter ‘uverifiserbar produktivitet’.

    Et uttrykk som jeg ikke kan huske å ha vært borti før.

    Men det kunne jeg jo ha sagt da, (selv om de i Oslo Øst nok ville sagt at jeg var en snobb), at det arbeidet jeg gjorde som butikksjef, ofte kunne være ‘uverifiserbart’.

    (Selv om jeg da kanskje hadde snakket over hue på dem?).

    Og da hadde nok de Østkantfolka antagelig nok bare begynt å mobbe meg.

    Men men.

    Men jeg kan jo prøve å forklare.

    I tilfelle det er noen folk som leser bloggen, som ikke er fra Oslo Øst, (for å tulle litt).

    Mye av arbeidet, som en gjør i en butikk, er arbeid som ikke kan verifiseres.

    For eksempel, så plukker man kanskje opp kvitteringer/søppel fra gulvet i inngangspartiet, man sorterer ut dårlig frukt fra fruktdisken, man henger opp prisplakater som har falt ned, man setter vogner på plass, man rydder bort papp fra hyllene, man tar bort varer som har gått ut på dato og rydder kanskje i kjølediskene, man hjelper kanskje noen ansatte og svarer på spørsmål de har om arbeidet, man må ta telefoner og bestille nye stativ til fruktposene i frukta, for eksempel, man må ringe et kjølefirma hvis fryserne har for lav temperatur, så man må også sjekke temperaturene i diskene, man må følge med på mulige butikktyver, og snakke med selgere, og mye mer.

    Og alt dette må man gjøre,mens man hele tiden fremstår samlet og korrekt ovenfor kunder og medarbeidere.

    Så alt dette kan gå i en boks, som vi kan kalle, (som Dilbert fant ordet for), ‘uverifiserbar produktivitet’.

    Og da kan ikke jeg si at jeg har gjort så og så mye, for da må man jo ha en person, som dilter etter en, i butikken, og skriver opp alt hva en gjør, omtrent.

    Så det ville jo blitt det skjema-veldet, i butikkene, hvis man skulle hatt det sånn.

    Så man kan nesten ikke diskutere de klagene der på meg, om at jeg gjorde lite/inget arbeid, seriøst.

    For da blir det bare som noe ukonstruktiv synsing mye, mener jeg, å diskutere om ting som ikke kan verifiseres.

    (Ihvertfall så burde jeg hatt den samme beskyttelsen da, i jobben min, mener jeg, som i domstolene, at tvilen skal komme tiltalte tilgode.

    Men men).

    For jeg kunne jo ikke ventes å dokumentere alt arbeidet jeg gjorde.

    (Det ville tatt for mye tid, og det finnes vel ingen butikker i verden, hvor de ansatte skriver opp hver minste ting de gjør.

    Da ville det nok blitt så dyrt å drive butikkene, at prisene på matvarene hadde økt kraftig.

    Så det er det vel ingen som har begynt med enda, tror jeg.

    Så så lenge det ikke gikk en kar etter meg, og skreiv opp alt jeg gjorde, og lot meg få notatene, ved dagens slutt, så ville det være vanskelig for meg, å forsvare meg, mot sånne spørsmål/klager).

    Og jeg hadde heller ikke det perspektivet for meg, da jeg jobbet i butikken, for jeg ventet ikke å bli angrepet på den måten.

    Jeg jobbet ut ifra et kundeservice-perspektiv, (som jeg lærte om da jeg gikk handel og kontor, på videregående, og var blåruss), og ikke utifra et ‘selvforsvars’-perspektiv.

    Hvis man skal diskutere noe seriøst, så må det være noe som kan måles, mener jeg.

    Og uverifiserbar produktivitet, det kan ikke verifiseres, (som man skjønner av uttrykket), og derfor ikke måles.

    Så hvis man skulle diskutert noe seriøst, (i forretningsverdenen), så måtte man ha diskutere tall, mener jeg.

    (Ihvertfall når det gjelder å klage på en medarbeider).

    Altså, hvor mange timer jobber den og den?

    Hvor mye har omsetningen økt?

    Har vi fått flere kunder?

    Hvor mange klager har butikksjefen fått fra kunder, sendt til hovedkontoret?

    Sånne ting kunne man ha diskutert.

    Men hvis jeg hadde begynt å prate om ‘uverifiserbar produktivitet’, på personalmøtene og ledermøtene i Rimi.

    Når jeg jobba i Oslo Øst.

    Så hadde nok de litt ‘fæle’/rølpete Østkantfolka, begynt å angripe meg nærmest, er jeg nok litt redd for.

    Og sagt at jeg var som en Vestkant-soss/snobb.

    Så da tror jeg nok at jeg egentlig gjorde det rett, og bare holdt kjeft, når de Østkantfolka, (Ida, Benny/Benedikte og Kjetil Prestegarden), begynte med de, (jeg må vel nesten si), litt idiotiske, (eller ihvertfall ukonstruktive), spørsmålene/klagene sine.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på når jeg leste den tegneserien nå, tilfeldigvis.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • I 1998, så sa noen, at det fantes en mafia, i Oslo

    mafia i oslo

    PS.

    Broren min, Axel Thomassen, han driver jo restauranten Oskar Braaten, på Torshov, i Oslo.

    Det står at en mafia, dominerer restaurant-bransjen i Oslo.

    Kan det være sånn, at broren min, Axel Thomassen, er med i denne mafiaen?

    Hvem vet.

    Det ville vel ikke vært usannsynlig kanskje, å tro dette, når man vet hva som foregår.

    (At jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte “mafia’n” der, som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger).

    Men dette er vel egentlig politiarbeid, vil jeg si.

    Men Politiet i Norge, de er kanskje ikke tøffe nok da?

    Enten det, eller så går de ikke etter boka.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Fra artikkelen ovenfor, så virker det også sånn, synes jeg, som at det er de vanlige folka, ansatt i restaurant-bransjen, som må si fra om tilstandene der.

    Om at det finnes en slags mektig ‘Oslo-mafia’, eller hva man skal kalle det.

    (Kanskje det er disse som har tullet med meg, i Rimi?

    At f.eks. folk som Jan Graarud, Kjetil Prestegarden, eller Anne Neteland sin ambulerende, i år 2000, (Håvard?), var med i denne mafiaen, de og?

    Det er ihvertfall disse tankene, som dukker opp i huet mitt, når jeg fordøyer den artikkelen ovenfor nå).

    Mens politiet, det virker nesten som at de vil dysse ned dette.

    At de vil dekke over at det finnes en sånn mektig mafia i Oslo.

    (Som kanskje for det meste har hvite/norske folk i seg, og som ikke er den samme mafiaen, som den albanske/jugoslaviske mafiaen, da kanskje?

    Hvem vet).

    Så det virker som at politiet ikke forteller til folk, hva som foregår, synes jeg.

    Men at politiet driver med noe slags ‘cover-up’, og feier dette under teppet, synes jeg.

    Sånn virker det ihvertfall for meg, etter å ha lest artikkelen ovenfor.

    Og etter å ha prøvd å få rettighetene mine, fra Kripos og Politiet i Oslo, blant annet, etter at jeg overhørte det her, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n”, i Oslo, i 2003.

    Så dette var ikke bra, fra politiet, synes jeg.

    For det heter jo, at det skal være åpenhet i samfunnet.

    Men dette synes jeg minner om hemmelighold, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Så her er det nok mye råttent i Norge, (og kanskje spesielt i Oslo, kan de vel tyde på), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det kan virke som at min tidligere assistent, på Rimi Kalbakken, Kjetil Prestegarden, har søkt seg til Rema, siden Reitan-gruppen ‘googler’ han

    søkt seg til rema

    PS.

    En ting jeg tenker på, når jeg ser dette søket.

    Det er det, at når man skal sende e-post til Rema/Reitan-gruppen, så blir man bedt om å sende det til et litt rart firma vel, som heter ‘Gladengen Drift’.

    Men man ser jo her, at Reitan-gruppen har egen kontorfunksjon, hvor de sitter og googler butikkfolk, osv.

    Og jeg har ikke fått svar, på en klage jeg sendte, på Rema, til det firmaet da, som heter Gladengen Drift.

    Så jeg synes at det kanskje er noe litt ‘Lidl-aktig’, over organisasjonen til Rema.

    De har liksom ‘outsourcet’ kontorfunksjonen, virker det som.

    Men samtidig har de også et ‘ordentlig’ kontor.

    Men kundene får ikke lov å klage til det ordentlige kontoret.

    Det blir litt som Lidl, synes jeg, i min bok.

    Jeg har gitt mye tyn til ICA.

    (Det ligger kanskje litt i ryggmargsrefleksen min, siden de er svenske.

    (Selv om det meste jo er enkeltepisoder, som jeg har gitt tyn til Rimi om, på bloggen, som ikke har noe med hvilket land som eier firmaet, å gjøre).

    Men er Reitan noe bedre?

    Hva vet jeg).

    Jeg synes det begynner å bli en del, som jeg har funnet ut, om Rema nå.

    – Det var problemer, som jeg fikk, på Rema Furuset, i 1993, da Helene og Carmen, tidligere kassasjefer, fra Matland/OBS Triaden, jobba der.

    Og jeg fikk en Pizza Grandiosa, som var ‘hjemmelaget’, vil jeg si, med noe kjøtt som lukta vondt på.

    Dette var nok noe ‘mafian’-plott, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    For hu Helene reagerte på det, når hu satt i kassa, at jeg kjøpte Grandiosa hver dag.

    Og så blir det tull med den ene Grandiosaen.

    Da er det no gæernt, mener jeg.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo, hu assistenten Hilde, fra Haugerud-området, som jobba på Rimi Nylænde, i 1994, før hu begynte som assisterende butikksjef, i Rema.

    Hun tok med seg Rimi’s hemmelige varebok, da hun skifta fra Rimi til Rema, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Med butikksjef på Rimi Nylænde, Elisabeth Falkenbergs velsignelse, husker jeg.

    Men men.

    Og nå også dette, med at Rema har to kontor, og at kundene må klage til et ‘liksom-kontor’ de har, (Gladengen Drift).

    Jeg synes dette begynner å bli litt mye.

    Nesten som Lidl kanskje?

    Eller tar jeg feil?

    Vi får se.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog