Stikkord: Klage

Vi har mottatt  din klage, og har også mottatt kopi av klagen
din til Pressens Faglige Utvalg.  Ettersom den sto i avisen så lenge siden som
i 1984, er det vanskelig for oss å gå inn i detaljer.  Det er synd at du ikke
synes intervjuet gir et riktig bilde av dine besteforeldre og huset deres, men
journalisten har vel hatt et annet utgangspunkt for møtet med dem, enn du har
hatt, og hun har derfor et annet inntrykk.  Det er ikke så mye å få gjort med det
nå, og så vidt jeg kan se, står det ikke noe i intervjuet som kan være
belastende for deg eller din familie.

Dette svaret kommer sent på grunn av ferietiden.  Det beklager
jeg.

Med hilsen

Morten Abel
Redaktør

Biskop Gunnerus gate 14 A Postboks 1, 0051 Oslo, Norway T: +4722863330 F: M: +4790601508 morten.abel@aftenposten.no www.aftenposten.no

Fra: Erik Ribsskog
[mailto:eribsskog@gmail.com]
Sendt: 21. juli 2010 23:56
Til: Abel, Morten
Emne: Klage på Aftenposten/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i
artikkel om mine besteforeldre, funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet

Hei,

jeg har drivi mye å søkt om min mormor slekt, siden hun var
fra fine, danske adelsfamilier, i sommer.

Og jeg har også funnet en veldig ‘rar’ artikkel fra Aftenposten, om min mors
foreldre.

Her er det så mye feil, og ting de ikke har forklart om, (som at min mormor er
dansk, og at hun kaller seg Ingeborg og ikke Ankerita mm., og at huset deres
var lite, når det var på 8-9 rom pluss kjøkken.

Så jeg mener dette strider mot Vær Varsom-plakaten paragraf
2.2, om at pressen må verne om sin integritet og troverdighet.

(Jeg vet dette er fra 80-tallet, men da var jeg ikke myndig, når dette ble
skrevet, så da kunne jeg ikke akkurat sende klage til dere).

Mvh.

Erik Ribsskog 

———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2010/7/21
Subject: Oppdatering/Fwd: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre,
funnet i Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
To: morten.abel@aftenposten.no

Hei,

også var det en ting til, som jeg tenkte på.

Dere nevner ikke, i artikkelen, at min mormor var fra Danmark, og pratet dansk,
(eller ihvertfall ikke norsk).

Er dere så gammeldagse, at dere synes det er vanlig, (og
ikke verdt å nevne det), at man prater dansk i Norge?

Jeg er meget bekymret over journalistikken deres.

Hvorfor, dere er jo bare en avis som andre, vil dere kanskje si.

Men dere skal jo liksom være Norges mest seriøse avis.

Og så har dere så slett journalistikk.

Nei, det hører ingen steder hjemme, mener jeg.

Her skal liksom Aftenposten være toppen av kransekaka, innen norsk
journalistikk.

Også er dere bare bånn i bøtta.

Nei, her må det være noe lureri.

Faen ta dere journalister!

Det er sånn at jeg egentlig har mest lyst til å ikke skrive
hilsen

Eirk Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2010/7/20
Subject: Klage på mange feil i artikkel om mine besteforeldre, funnet i
Aftenpostens arkiv, fra 80-tallet
To: “morten.abel@aftenposten.no”
<morten.abel@aftenposten.no>

Hei,

hvem er det som har skrevet det ‘mølet’ her, hadde jeg nær
sagt.

Hadde det vært mulig å fått vite det?

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Her er mer om dette:

Tuesday, 20 July 2010

Jeg irriterer
meg så mye over Aftensposten

PS.

Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua,
av en avis.

Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.

Så han stolte ikke på journalister.

(Og han stolte heller ikke på leger, forresten.

Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.

Han skydde leger da.

Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som
ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.

Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).

Så sånn var det.

Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at
jeg flytta til faren min, som ni-åring.

For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller
to.

Så sånn var det.

Tilbake til artikkelen ovenfor.

Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes,
for ‘lite’.

Men det var stort.

Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite ‘rom’ under
trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det
ene soverommet ble kalt ‘kammers’).

(Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske
kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en
fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen,
sa min mormor.

(Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk,
mistenkte jeg da, ihvertfall).

Og det er mulig at det var kjeller og.

Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.

Men jeg var aldri i noe kjeller der.

Men om det var noe lem i gulvet der?

I peisestua/gangen der liksom.

Var det sånn det var?

Hm.

Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.

Men men.

Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.

Hvis ikke tre.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Også sier dem at haven så ut som ‘sommeren selv’, (og at det var derfor dem
banka på hos Ingeborg og Johannes).

Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.

(Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut
bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.

For også noen trær skygga for innsikten fra veien.

Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i
veien, for innsynet til den ‘beste’ delen av hagen).

Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.

De skriver så, ‘vi gikk inn den åpne porten’.

Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.

Det syntes jeg hørtes rart ut.

(Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.

Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar
Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år,
til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.

Noe sånt.

Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.

Det her var på andre halvdel av 70-tallet.

Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.

Eller om hu parkerte på sida av veien der.

Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på
veien.

Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.

Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i
kjeften.

Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.

Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og
Johannes.

Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.

Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse,
som han hadde funnet.

Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!

Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs),
mener jeg at jeg kunne se.

(Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.

Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.

Vi også frøys vel nesten.

Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.

Men mora mi tok det nok værst tror jeg.

Det var ihvertfall sånn det virka for meg.

Men men).

Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.

Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.

Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.

At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.

(Tror jeg ihvertfall at han kunne).

Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.

(Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.

Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.

Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.

Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.

Men men.

Det syntes jeg ikke var noe artig.

Da ville jeg klage.

Så ville mora mi si ‘jo’, eller noe sånt.

Og ikke bry seg om at jeg klagde.

Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt,
etter en sånn ganske ekkel behandlig.

Ikke så veldig digg/artig.

Men men).

For bestefar Johannes da antagelig.

Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.

Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.

For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.

Like før jul 1977.

Da jeg gikk i første klasse.

Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.

Noe jeg gjorde.

Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.

På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes,
i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.

Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.

(Noe jeg måtte gjøre.

For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.

Og også ganske sint vel.

Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.

På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.

Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien
ihvertfall), dansk.

Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker
til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det
ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene
på Østre Halsen skole da.

Ihvertfall ikke langt unna.

Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.

Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.

Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.

Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen
fra mora mi da.

Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før
jul.

Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.

Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på nå.

Så sånn var det.).

For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen
ganger.

Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor
Ingeborg.

Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.

Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet
hennes, ved himmelsengen hennes da.

Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.

Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en
heks, som man lagde i håndarbeid-timen.

(Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).

Men men.

Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror
jeg.

Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.

Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.

For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).

Men han hadde kanskje en grunn.

Han grunna kanskje på noe.

Hva vet jeg.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se).

Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, ‘Jeg heter Ankerita’.

Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.

Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en
film som het ‘Electic Dreams’ tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så
sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.

(Enda mora mi var med.

Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt
navn, at vi leide film og moviebox.

(Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.

Som hun noen ganger gjorde.

Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?

Jeg husker ikke helt nøyaktig.

Men bestemor likte den ‘Electric Dreams’, eller hva den het.

Men hu likte ikke ‘Youngblood’, husker jeg.

Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.

For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.

Som så kanskje litt artig ut på coveret.

Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.

Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.

Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker
jeg.

Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.

At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi
skulle få leie film.

Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.

Det var aldri sånn, at vi ville leie ‘E.T.’, f.eks.

For da hadde vi nok allerede sett den på kino.

Enten i Svelvik, eller i Drammen.

Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.

Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.

Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film
vi leide.

Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.

Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.

Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.

I video-butikken.

Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.

Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver
helg, hos faren vår på Berger.

Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av
mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.

Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg
bodde i Hellinga.

Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.

Enda jeg bare var ni år.

For faren min lot meg ha video da.

Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.

Men det var jeg som brukte den da.

Men men.

Så sånn var det).

For Ingeborg hadde ikke video da.

Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).

Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa
‘Inge Borg’.

At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.

Så det ble jo først bare tull.

Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.

Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.

Men men.

Også står det at bestemor var ‘blid’.

Nei, hun var aldri blid.

Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.

Men ihverfall aldri bare vanlig blid.

Nei, ikke sånn ‘blid’ blid, som en snill gammel og hyggelig kone.

Nei, det var hu aldri mener jeg.

Ikke bare blid, ihvertfall.

Blid og skrålete kanskje.

På sitt beste.

Men ikke bare ‘blid’.

Nei, den kjøper jeg nok ikke.

Dessverre, Aftenposten.

Mer da.

Ja det får være.

Men likevel.

Så mye feil!

Hvem er det som har skrevet det mølet her da?

Det får jeg prøve å finne ut mer om.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

Mvh

Erik Ribsskog

Posted
by johncons at 02:08