PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Knut A. G. Hauge
-
Min Bok 5 – Kapittel 159: Mer fra Ammerud
Jeg selv arrangerte vel bare fire hjemme-fester, på de femten årene jeg bodde i Oslo, (fra 1989 til 2004).
Det var søskenbarnfesten, (som vel søstera mi Pia også var med på å arrangere, og som det vel egentlig var fetteren vår Ove, som foreslo at vi skulle ha, hvis jeg husker det riktig), på Ungbo, i 1994.
Det var innflyttingsfesten, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.
(En fest som det vel var Magne Winnem som egentlig ville ha.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og det var personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
(En fest som det vel var butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, som egentlig ville ha.
Men jeg meldte meg frivillig, til å arrangere den festen.
Siden dette ble tatt opp på en lederfest, som Kristian Kvehaugen arrangerte, hjemme hos seg selv, på Munkelia, ved Lambertseter, noen måneder tidligere).
Og det var personalfesten, for Rimi Nylænde, i Rimi-leiligheten min, i år 2000.
(Selv om det ikke ble drukket så mye, i leiligheten min, på den siste festen, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Men jeg kalte det vel for fest ihvertfall, mener jeg å huske.
Og grunnen til at jeg hadde den festen, det var fordi at Rimi ga butikkene ekstra mye penger, på sosialbudsjettet, det året, for at vi skulle finne på noe sosialt å gjøre, for å hindre mye gjennomtrekk, av ansatte, i firmaet).
Og David Hjort var ikke på noen av disse festene.
Og det var fordi at jeg ikke ble kjent med David Hjort, før i 1997, da han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.
Men David Hjort var liksom ikke i den ‘harde kjernen’, av Rimi Bjørndal-folk.
(Som jeg jobba sammen med, på den tida).
For han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, en del måneder etter, at jeg hadde hatt den personalfesten, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
Så jeg kjente egentlig ikke David Hjort så bra, da.
Men David Hjort ba meg alltid med på fester.
(Av en eller annen grunn).
David Hjort hadde det nesten som en hobby, å arrangere fester, (kunne det omtrent virke som).
Og etter at Magne Winnem ble ‘tøffel’, (altså han gifta seg jo med Elin fra Skarnes, og slutta å drikke, osv).
Så syntes jeg at det passa bra, at David Hjort plede å invitere meg med på fester, ‘hele tida’.
For annet enn Magne Winnem, så hadde jeg bare halvbroren min Axel, å gå ut på byen sammen med.
Og han var jo åtte år yngre, enn meg.
(Mens David Hjort var to-tre år eldre enn Axel ihvertfall, da).
Og det var jo flaut, (syntes jeg), å sitte aleine hjemme, på nyttårsaften og 17. mai., osv.
Så når David Hjort ringte, og spurte om jeg skulle være med på fester, her og der.
Så slo jeg ofte til på det, da.
Bare for å slippe å sitte aleine, på for eksempel nyttårsaften, liksom.
Selv om jeg ikke kjente David Hjort og kameratene hans, så utrolig bra, liksom.
Men jeg syntes at det var artigere å bli med på fest, med de folka.
Enn å sitte aleine hjemme, (for eksempel), da.
For folk spurte en jo noen ganger, på jobben og andre steder, om hva en hadde gjort, på nyttårsaften, for eksempel.
Og da ble det flaut å si at man bare hadde sitti aleine hjemme, syntes jeg.
Så jeg ble ofte med, når David Hjort lokket med fest, da.
For David Hjort er også flink til å overtale.
Men det var også sånn, at noen ganger, så sa jeg stopp, da.
Like etter at jeg ble butikksjef, i 1998, så ville David Hjort ha meg med på Danmarkstur, (husker jeg).
Men da sa jeg nei takk.
For jeg var så ivrig etter å få begynt, på å rydde lageret osv., på Rimi Nylænde, og få den butikken bra, da.
(Som ny butikksjef).
Så jeg var ikke så ivrig, etter å feste, de første årene, som jeg jobba, som butikksjef.
For jeg syntes at det å jobbe som butikksjef, var en ganske viktig jobb, da.
Og jeg ville gjerne få butikken jeg jobbet i, (Rimi Nylænde), til å bli best mulig, da.
Men etterhvert, så fikk jeg beskjed, av assistent Wenche Berntsen, på Rimi Nylænde.
At hu ikke likte det, at jeg var på jobben, når hu hadde ledervakt.
For hu trodde at jeg bare var der for å spionere på hvordan dem jobba, eller noe sånt.
Så etter den episoden, så var jeg kanskje ikke så ivrig lenger, som butikksjef.
Men jeg prøvde å få butikken bra, iløpet av de timene, som ledervaktene mine var på, da.
Så da begynte jeg vel å feste litt mer også.
Siden jeg jo da hadde en del fritid, selv om jeg jobbet som butikksjef.
Siden jeg ikke hang på jobben så mye, på fritiden, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at den blokka, som David Hjort og Melina bodde i, på Ammerud, var den samme blokka, som Knut Hauge og Lene fra Rælingen, (fra Min Bok 2), bodde i, på den tida jeg jobba sammen med dem, på OBS Triaden, (i 1990 og 1991, var det vel).
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men begge disse to samboerparene, bodde ihvertfall i en stor blokk, på Ammerud, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Jeg lurer forresten på om den blokka, kalles for ‘Bananblokka’.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For jeg har aldri bodd på den sida, av Groruddalen, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på fest, hos David Hjort og Melina, på Ammerud.
Så ville de at jeg skulle bli med bort, til et utested, på Kalbakken-senteret, (eller hva det senteret egentlig heter igjen).
(Det senteret hvor Rimi Kalbakken, (tidligere Edda kino), lå.
Hvor jeg jo hadde jobba som butikksjef, et par år tidligere).
Så det ble til at Melina, David Hjort og meg, vi gikk en gåtur, på cirka en halvtime, vel.
Fra blokka deres, på Ammerud, og bort til ved Rimi Kalbakken der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt full, på denne gåturen.
(Det var muligen denne gangen, som David Hjort hadde spandert så mye alkohol på meg, som han hadde kjøpt med, fra Tyskland.
Hvem vet).
Men jeg mener å huske det, at ei ganske pen dame, i begynnelsen av 20-åra, gikk sammen med Melina, David Hjort og meg, bort til Kalbakken der.
Og hu dama, hu husker jeg at plutselig fortalte meg, om et triks, da.
Hu sa det, at når hu gikk aleine hjem, til der hu bodde, i Oslo sentrum, etter en tur på byen.
Så pleide hu å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda.
Sånn at husnøkkelen hennes, stakk ut, mellom to av fingrene, i knytteneven hennes.
Dette trikset hadde hu brukt en gang, (fortalte hu), som hu hadde blitt overfalt, på vei hjem, fra byen.
Og da hadde han overfallsmannen fått så vondt, (av å ha bli truffet, av nøkkelen hennes), at han ikke klarte å holde henne fast, da.
(Så hu kom seg i sikkerhet, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe annet som skjedde, under denne gåturen.
David Hjort skulle skravle med meg, (må det vel ha vært).
Og de to kvinnfolka, ble gående, litt i forveien, da.
Og plutselig, så kom to fargede utlendinger, gående ut, fra et kultursenter for innvandrere, (eller hva det kan ha vært).
(Ikke så lenge etter at vi hadde begynt å gå, på denne gåturen, da).
Og da.
(Mens disse to utlendingene, (som var to karer i 20-åra vel), gikk mellom Melina og venninna hennes, og David Hjort og meg.
På veien, mellom Ammerud og Kalbakken, da).
Så ropte plutselig David Hjort ‘putas’, (som vel er spansk for horer), eller noe sånt, ut i lufta liksom, foran seg.
Men disse to utlendingene, de begynte ikke å bråke, da.
Som jeg fryktet litt, at de skulle gjøre.
Men de skjønte vel kanskje det, at det var Melina og venninna, som David Hjort vel kalte for horer.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi måtte gå rundt det senteret, (som Rimi Kalbakken lå i), for å komme fram, til det utestedet, som vi skulle på, (mener jeg å huske).
Jeg hadde jo jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i drøyt halvår, et par år, før det her.
Men jeg var ikke klar over det, at det fantes et utested, i det samme bygget, som Rimi Kalbakken, lå i.
Og det utestedet var også ganske stort, (sånn som jeg husker det).
Og det var ganske mange folk der, (mener jeg å huske).
Men jeg var fortsatt litt flau, over at jeg nesten hadde blitt tvunget til å slutte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så jeg stod mest for meg selv, borte ved en vegg, (eller noe lignende), og drakk en eller flere halvlitere, mens jeg var inne, på det her utestedet, da.
(Som var et slags bydels-utested, (må man vel si).
Og dette var muligens et ganske tradisjonelt utested, hvis jeg skulle gjette.
Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert.
For jeg har ikke vært på det her utestedet, hverken før eller siden, liksom).
Hu unge venninna, til Melina, (nemlig hu som pleide å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda).
Hu forsvant vel, fra det her utestedet, ganske kjapt, (mener jeg litt vagt å huske).
Men ei annen venninne av Melina, (nemlig hu litt eldre, lyshåra venninna, som hadde vært med, på den ‘harryturen’, til Sverige, noen uker eller måneder før det her vel).
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Hu dukka opp der vel.
Og både hu og jeg.
Vi skulle ned til Oslo sentrum igjen, etter å ha vært på det her utestedet.
Så det endte med at vi tok samme drosje, ned til sentrum, da.
Og hu venninna til Melina, hu spurte meg, om Sierra-en min, var ‘coupe’, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn.
Dette må vel ha vært før jeg avskiltet Sierra-en, tror jeg.
Regner jeg med, ihvertfall.
Siden jeg vel må ha nevnt den bilen, liksom).
Og da ble jeg litt flau, husker jeg.
For hva som er coupe og hva som er sedan, osv.
Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal jeg være ærlig).
Men Sierra, det er liksom en sånn A4 personbil, (tenker jeg), da.
Det er en slags standard personbil, liksom.
Nesten som en Mercedes E190 eller E230, kanskje.
Altså, det er ikke en stasjonsvogn og det er ikke en varebil.
Og det er ikke en todørs ‘bybil’, (ala den første bilen til Magne Winnem), for eksempel.
Men hva den typen personbil, som Ford Sierra er, egentlig kalles.
Det er jeg ikke helt sikkert på, hvis jeg skal være ærlig.
Så da ble jeg litt flau, (må jeg innrømme), siden jeg ikke kunne svare på dette, da.
(Så hu venninna til Melina, (fra den Sverige-turen).
Hu var tydeligvis ganske interessert i biler, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 91: Mer fra Rimi Kalbakken
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.
Etter at jeg hadde jobba der en stund, vel.
At assistent Claus, fra Matland og OBS Triaden.
(Han som Mille-tegner og tidligere OBS-Triaden-medarbeider Knut Hauge, hadde sagt om, at ofte bestilte for lite melk).
Han kom vandrende forbi fruktavdelingen, (mens Kjetil Prestegarden, (var det vel), og jeg, stod og jobba der da), med sin lille datter, som knapt hadde lært å gå, vel.
Mens butikken så rimelig bomba ut, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Men han Claus, han sa ikke hei, (eller noe), da.
Så jeg vet ikke om han kjente meg igjen, da.
Men han bodde vel kanskje på Kalbakken, (eller noe sånt), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.
At den første dagen, (eller noe sånt), som butikken var åpen, i 2001, vel.
Så dukka det opp en Securitas-vakt, eller to.
Og en butikkleder, vel.
Fra nabobutikken, (og hovedkonkurrenten), Meny Kalbakken, da.
Og de lurte på om vi hadde sett en butikktyv, som de hadde hatt problemer med, (eller noe sånt), da.
(Mens assistent Monika, assistent Kjetil Prestegarden og meg, (var det vel), stod i frukta der, (like etter inngangen), da.
Og han lederen fra Meny, han spurte vel også låseansvarlig Bjørnar, (som jobba i tørrvare-avdelingen vel, litt lenger inn i butikken), om hvordan det gikk, på Rimi Kalbakken, da.
Og låseansvarlig Bjørnar, han svarte vel det, at det gikk bra, da.
(Noe sånt).
Men hva det her egentlig var om.
Var det noe slags spionasje, eller?
Jeg selv, jeg har ihvertfall aldri vært innom Meny Kalbakken, (som lå ved siden av Rimi Kalbakken der), da.
(Selv om jeg innrømmer at jeg har glant ganske bra, inn vinduene der, noen ganger, da.
Når jeg har gått forbi den butikken, da.
Når jeg har gått ut fra lagerutgangen, på Rimi Kalbakken der, (må det vel ha vært), da.
På vei til T-banen da, antagelig.
Mens bilen min har vært på verksted, (eller noe sånt), da).
Så det var kanskje litt rart, at en slags patrulje, bestående av Meny-medarbeidere og vektere, skulle dukke opp, på den her måten, inne på Rimi Kalbakken, da.
En av de første åpningsdagene, i år 2001, da.
(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og sånn som jeg tenker nå.
Så var dette et johanitterorden-angrep, (eller noe sånt), på meg.
For logoen til Meny, den er jo rød ytterst og hvit innerst, akkurat som logoen, til johanitterordenen, da.
Og de har kanskje hørt, fra Kjetil Holshagen, (eller noen andre), på Bergeråsen.
At jeg stjal, i butikker, under oppveksten, da.
Også angriper de meg, ved å liksom bable noe om butikktyv først, til mine kolleger, da.
Også trodde de nok det, at Bjørnar var meg, da.
Også ropte de om noe annet, til Bjørnar, da.
(Noe sånt).
Og det samme skjedde jo med meg, en gang, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis og, i Drammen.
At en gang jeg hadde vært inne på Grans, (som vel også er noe sånn ‘kristen-russ’-greier, muligens).
Så gikk jeg inn i vannsengbutikken, da.
Og da kom butikksjefen på Grans, etter meg.
Og sa til faren min, at en narkoman hadde stjålet en kasse øl, på Grans, da.
(Noe sånt).
Så dette er kanskje en underfundig sverte-metode, som ‘kristen-russ’ bruker, da.
(Mistenker jeg ihvertfall, da).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
At dronning Elisabeth, av Storbritannia, var på besøk, i Norge.
Og i den anledning, så skulle de ti største Rimi-butikkene, i Oslo.
(Var det vel).
De skulle ha en tørrvare-kampanje, hvor de eksponerte varer, som var typisk britiske, da.
Og som fantes i Rimi sitt sortiment, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i anledning, av dronning Elisabeth sitt Norgesbesøk, da.
Så ble jeg, (som var butikksjef på Rimi Kalbakken, som vel var en av Oslos ti største Rimi-butikker).
Jeg ble kalt inn, til et møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, da.
Og der, så husker jeg at noen andre butikksjefer, satt og prata dritt om meg.
De sa: ‘Tror han at dette er så viktig, siden han har en tennisskjorte på seg’.
(Noe sånt).
For jeg hadde vel begynt å bruke den svarte tennisskjorta mi igjen, da.
For å variere litt, da.
Men ikke den blå, som søstera mi lånte, på bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata da, i Geilo.
Noen måneder før det her, da.
For det ble som noe litt ekkelt ved det, (husker jeg, at jeg syntes).
Å bruke den blå Gant tennisskjorta, som min søster Pia, hadde brukt, på fredagen, på det Geilo-bryllupet, da.
Mens hu hadde armene til Tom Bråten, fra Berger, over hele tennisskjorta, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og utafor det her møterommet, så satt PØF da, husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Og han sa at det her dronning Elisabeth-greiene, bare var noe tull, da.
(Husker jeg).
‘For noe tull’, sa PØF, ganske høyt da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Kalbakken, så hadde ikke Kjetil Prestegarden, (som vanligvis ordna med tørrvare-aktivitetene), noe lyst, til å sette opp den dronning Elisabeth-aktiviteten, da.
(Av en eller annen grunn).
Assistent Kjetil Prestegarden, han ville at jeg skulle sette opp den aktiviteten, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det ble sånn, da.
Så jeg fant noen typisk britiske varer, i sortimentet, da.
Som Weetabix, Twinings te og Bassetts Allsorts lakriskonfekt, da.
Og så bestilte jeg vel noen esker, av disse varene, fra Hakon, da.
Og så satt jeg opp en aktivitet, da.
Med prisplakater, som var festet ordentlig, med teip, da.
Til forskjell fra assistent Kjetil Prestegarden, sine prisplakater, da.
For når han satt opp prisplakater, på tørrvare-kampanjene sine.
Så brukte han bare en bitte-liten bit, med teip, da.
Og den pris-plakaten, den ville da, (så godt som alltid, ihvertfall), falle ned, en dag eller to senere.
Sånn at gulvet i butikken, ble seende uryddig ut, og sånn at kundene ville spørre om prisene, og på den måten hefte de ansatte, da.
Og kampanjene, de solgte også mindre, hvis de ikke var merket ordentlig, med prisplakater da, lærte jeg, som leder, i Rimi.
Så assistent Kjetil Prestegarden, han strøyk vel egentlig på det, å sette opp tørrvare-kampanjer generelt, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvilken butikk, som dronning Elisabeth valgte å inspisere.
Av disse ti Rimi-butikkene.
Det veit jeg ikke.
Men jeg tror ikke at det var Rimi Kalbakken, ihvertfall.
(Ihvertfall ikke som jeg fikk med meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå var det jo sånn, at min mor, hu het jo Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.
Og grunnen til at hu het både Margrethe og Elisabeth, som mellomnavn.
Det var vel fordi, at hu var så fin, (siden hu var etter kongelige osv, da).
At hu måtte kalles opp etter både dronningen av Danmark og dronningen av England, da.
(Sånn at ikke disse skulle bli sure på henne, da).
Hvis jeg skjønte det riktig.
Det som mora mi ‘babla’ om, en gang, på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, da.
Men om dette var grunnen til at dronning Elisabeth, skulle inspisere, en Rimi-butikk, (var det vel), når hu var på besøk, i Norge.
Nemlig at hennes slektning, (meg), hadde blitt butikksjef, på en av de største Rimi-butikkene, i Oslo.
Det veit jeg ikke.
Men det er det vel kanskje noen andre som vet.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Stiftelsen Danvik følger med
PS.
Jeg visste ikke at Danvik Folkehøgskole, (hvor Knut og Lene fra OBS Triaden hadde gått, før jeg ble kjent med dem, på OBS Triaden), hadde noe med indremisjonen å gjøre.
Hm.
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.
På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.
James var fra Rasta, tror jeg.
Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.
Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.
Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.
Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.
Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.
Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).
Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.
(For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).
Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.
Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.
Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.
‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.
(Noe sånt).
‘Mango’, svarte James da.
Så gikk det kanskje en time.
Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.
(Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).
Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.
(Noe sånt).
Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.
Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.
For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.
Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.
Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.
Istedet for å lage noe nummer ut av det da.
Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.
For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.
Også tok jeg det derfra liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.
(Hvis ikke det var Knut Hauge).
Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.
Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.
(Hvis det ikke var James da).
Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.
For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.
Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.
Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var jo sånn.
At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.
Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.
Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.
(Ofte på Biljardhallen da).
Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.
Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.
Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.
Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.
Og en oss mobba dem litt, husker jeg.
Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.
Så det var nok å gå litt over streken.
For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.
Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.
For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.
Men vi mistenkte dem litt for det da.
Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.
Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.
Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.
Som muligens var engangs da.
Over OBS-klærna mine da.
Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.
Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.
Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.
Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.
(Noe sånt).
Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.
For den gikk jo rundt meg nesten.
Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.
Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.
Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.
Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.
Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.
Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.
Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.
(Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).
Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.
For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.
(Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).
Så da ble det sånn da.
Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.
(Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.
Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.
Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.
Det kom flasker hele tida.
Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.
Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.
Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.
Men det var jeg ikke vant til å gjøre.
Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.
Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.
Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.
Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).
Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).
(For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).
Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.
Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.
Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.
Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.
Så jeg følte meg litt utafor da.
Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.
For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.
Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.
Men at det var min jobb, å si fra om det.
Det skjønte ikke jeg helt men.
Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.
I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.
Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.
Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.
Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 69: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
På OBS Triaden, så begynte det også å jobbe en ung mann etterhvert, som var sønn av en Nille-grunder, husker jeg.
Dette var en kar med lyst hår, (og briller muligens), mener jeg å huske.
På julebordet, (det andre, altså det i 1991), så fikk jeg med han, for å sjekke opp ei dame, som satt alene, hele kvelden vel.
Og det var ei som het Helene vel.
Det var liksom litt mer kjedelig, dette julebordet, i det forsamlingslokalet.
Så hu pene kassadama satt der uten å bli sjekka opp hele kvelden vel.
Hu sa til meg og han Nille-sønnen at hu hadde kjeda seg, men at det var bedre der, når vi dukka opp hos henne.
Noe sånt.
Dette var ikke kassaleder-Helene, men ei annen Helene.
Hu hadde øyer som skinte/lyste, overhørte jeg at broren til hu lyshåra snella i frukta sa en gang, på spiserommet vel, (og det skulle visst være muligens som mine øyne og, hvis jeg husker det jeg overhørte riktig. Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I kassa så hadde det også begynt ei dame, som jeg syntes at var litt for naturlig nesten.
(80-tallet var jo såvidt passert).
Så hu dama var ganske deilig, men hu ble litt for naturlig for meg.
Og hu hadde også ‘kommune-farget’ hår vel.
På julebordet, i 1991, (i det forsamlingslokaet, på Rasta der), så hintet vel kassaleder-Helene, om at jeg skulle sjekke opp hu naturlige unge dama, (mener jeg å huske).
Hu var ganske fin hu naturlige dama.
Hu hadde fin og sexy kropp vel.
Men hu minte meg kanskje litt om for eksempel Vigdis Tysnes, (eller noe), i trynet, (ei jente fra Bergeråsen, som ikke gikk for å være så populær da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men, jeg kjeda meg etterhvert litt, på det julebordet.
Og gikk ned i kjelleren der.
(For dette julebordet hadde ikke for eksempel gratis røyk da, som det forrige.
Og ikke fri bar heller, tror jeg.
Butikksjef John Ellingsen hadde vel til og med glemt å ta med smør).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men da jeg var nede i første etasje der, husker jeg.
Litt utpå kvelden da.
Så så jeg plutselig at en ung dame og en ung mann, kom ut fra herredoen der.
Og det var hu naturlige dama, (som ganske nylig hadde begynt i kassa da), og han Nille-sønnen da, (husker jeg).
(Så de hadde hatt sex inne på doen der da, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe slags konkurranse, på det her julebordet.
Jeg tror det var sånn, at alle måtte ta med seg en gave.
Også var det ei kjedelig kontordame, (eller noe), som delte ut disse gavene.
Og da vant jeg en halvoppdrukket halv whiskey-flaske, (mener jeg det var), som var gitt av broren til Cathrine Løvdahl, (mener jeg at det var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde hatt fri denne lørdagen, (mener jeg å huske).
Dagen før så hadde jeg igjen vært på Radio 1 Club, husker jeg
Og der møtte jeg ei ung, nett, (og veldig ‘hot’, må man vel si), dame, (i slutten av tenårene vel), som ble med meg ut, etter at diskoteket stengte.
Men jeg fikk vel ikke prata ordentlig med henne, (tror jeg).
Og det var ikke sånn at hu skikkelig runka meg, (med hånda inni buksa mi), ved et bord, inne på Radio 1 Club der, sånn som hu Ragnhild fra Stovner hadde gjort, et drøyt år før det her, liksom.
Og når vi kom bort til Jernbanetorget, så spøy hu.
Og da visste ikke jeg hva jeg skulle gjøre.
For hu spøy borte ved en gjeng med pakistanske tenåringsgutter der.
(Og jeg var rimelig pinglete på den her tida, for å si det sånn.
Dette her var før jeg var i militæret, osv., så jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo vel).
Og jeg fikk liksom ikke noe særlig mer kontakt med henne.
Så det ble ikke til at jeg ble med henne hjem, eller at hu ble med meg hjem, liksom.
Men til slutt så prata vi ikke mer med hverandre engang, på Jernbanetorget der, så jeg tok vel bare nattbussen hjem, (eller noe), tror jeg.
Uten at jeg vet hvordan hu kom seg hjem.
Men det stod så mange pakistanske tenåringsgutter, like ved der hu stod.
Så jeg var kanskje litt redd for de og, må jeg innrømme.
(Siden jeg var så pinglete).
Jeg tenkte at de kanskje ikke likte at jeg hang sammen med hu fulle tenåringsjenta da.
(For jeg syntes kanskje at de så litt stygt på meg da).
Selv om jeg bare var 21 år gammel selv da.
Så var jeg jo to-tre år eldre enn henne vel, hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg selv hadde også drukket mye, på Radio 1 Club.
(Eller om det utestedet hadde byttet navn til Hit House, på den her tida).
Selv om jeg ikke spøy selv, på Jernbanetorget der.
Men jeg husker at jeg brukte lang tid, på å finne ‘varmen’ liksom da, på det her julebordet da.
(Som var dagen etter at jeg var på Radio 1 Club/Hit House).
Så jeg satt vel og så bleik ut der, mener jeg at Frank, (eller hvem det kan ha vært), sa.
Før jeg etterhvert våkna da.
(Kanskje etter at jeg hadde fått drukket en del, osv).
Så jeg var nok rimelig fullesjuk og utafor da, (i begynnelsen av det her julebordet, ihvertfall), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var på Radio 1 Club/Hit House forresten.
Så traff jeg hu fine dama, i den trappa, som gikk fra ved dansegulvet og opp til ikke langt fra garderoben der, på Radio 1 Club da.
Og hu virka like interessert som meg, må jeg vel si.
Jeg spurte henne hvor hu var fra.
Og hu svarte ‘Holmenkollen’.
Og jeg trodde jo at det liksom skulle bli den samme rutinen, som med Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner.
(Som jeg også møtte på Radio 1 Club).
At vi skulle først drikke og flørte der, og så dra hjem til en av oss, og ha one-night-stand kanskje, (eller noe sånt da).
For hu var veldig fin, og virka interessert, og kjemien stemte liksom da, (virka det som for meg, ihvertfall).
Også kommer plutselig vakta der bort til oss.
(En svær kar med hvit skjorte og som veide over hundre kilo vel).
Til oss to unge voksne som stod der og prata på en veldig sivilisert og dannet måte, (må man vel nesten si).
Jeg hadde vel dress på meg antagelig, og hu dama hadde vel kjole, tror jeg, (eller vi var ihvertfall begge to veldig formelt kledd da).
Også brauter bare han vakta fram, at ‘her i trappa kan dere ikke stå’.
(Noe sånt).
Det var akkurat som at han gikk inn for å ødelegge for meg, mener jeg.
Vi hadde vel ikke tenkt å stå i trappa hele natta heller.
Men vi bare flørta litt der da, og prøvde bare å bli litt kjent med hverandre da.
Og hu Holmenkollen-dama var jo dritfin da.
Så han vakta på Radio 1 Club/Hit House, han gjorde jo sånn at jeg mista hu strøkne, deilige og fine dama, vil jeg si.
Han ble vel antagelig sjalu, (eller noe), hvis jeg skulle gjette.
(Hvem vet).
Så det husker jeg at var skikkelig døvt, for å si det sånn.
Ihvertfall når dette skjedde et par ganger da.
For hu nette og hotte dama, som jeg møtte på Radio 1 Club der, dagen før julebordet, til OBS Triaden, i 1991.
Det opplegget med henne.
Det falt jo også i fisk liksom.
Når hu begynte å spy, på Jernbanetorget der da.
Så selv om jeg traff to damer, på Radio 1 Club, som jeg hadde sex med, (for å si det sånn).
(Nemlig Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner).
Så var det også to veldig fine damer, som det liksom virka som at jeg skulle få snøret i bånn hos da.
Men så skjedde det noe tull da, (eller sabotasje, kan man kanskje kalle det, fra han Radio 1 Club-vakta, og den pakistanske guttegjengen da), sånn at jeg ikke fikk snøret i bånn likevel da liksom.
Så disse to episodene, de gjorde meg kanskje litt utilfreds da.
Siden jeg var så nære, å få snøret i bånn, med to sånne skikkelig hotte og deilige unge damer da.
Uten å lykkes likevel liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg satt på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen etter jobben, på OBS Triaden.
Så begynte Knut Hauge og jeg, å prate om musikk da.
Og så begynner Knut Hauge å si, at han digga Koto.
(Et 80-tallsband vel).
Også sier svarer jeg, åja Koto ja, det er de som har den ‘Dragons Lair’-sangen det.
Men sangen het ‘Dragons Legend’ da, rettet Knut Hauge på meg da.
Men den sangen, den var faktisk på en reklame, for et spill.
Som het Dragons Lair, til Commodore 64.
Det husker jeg, fordi at Kjetil Holshagen, han dro meg med til Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen, midt på 80-tallet.
Spesielt for å vise meg den reklamen, (nærmest), vel.
Den reklamen, den var for et spill, om en prinsesse, som en ridder skulle redde fra en drage da.
(Eller noe sånt).
Så derfra husker jeg den sangen da.
Men jeg kjøpte vel også den sangen, på et samlealbum, det første året, som jeg bodde i Oslo, (nemlig da jeg bodde på Abildsø der).
(Noe sånt).
Sånn at jeg egentlig visste at den sangen het ‘Dragons Legend’ da.
Men jeg sa vel bare ‘Dragons Lair’ da, uten å tenke meg så mye om kanskje.
Siden jeg var litt ‘laid back’, muligens.
Men Knut Hauge var vel ikke like laid back, tror jeg.
Jeg mener at han lagde et nummer ut av det, at jeg sa feil navn, på den sangen, muligens.
Men egentlig så var det bandet rimelig sært da.
Eller ihvertfall rimelig ukjent.
Så at vi begge hadde hørt om det bandet, (som Knut Hauge digga da, og som jeg syntes at den ene sangen til, var kul da), det var vel rimelig spesielt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 68: Mer fra OBS Triaden, mm.
En gang, når jeg jobbet på OBS Triaden, så var det en litt eldre kar, som gikk gjennom kassa mi, og satt seg ned utafor kassaområdet, for å lese VG.
Jeg sa fra til kassaleder Helene, (fra Finland), var det vel.
For han hadde ikke kjøpt VG i min kasse da.
Og da hadde det visst blitt spetakkel.
For dette var visst en selger, for et firma, eller noe, da.
Som ikke likte å forklare om hvor han hadde kjøpt VG da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hos Arne og Mette, så pleide Arne, Axel og meg, å se på et komedie-show, på TV Norge, hver fredag, var det vel.
Dette var et komedie-show, med Herodes Falsk og Tom Matiesen vel.
Og jeg husker at jeg syntes at det programmet var litt harry.
Men når TV-kokken Ante Valente dukka opp.
Og skulle lage reinsdyrsmørbrød.
Men ikke fant reinsdyret i kjøkkenskapene der da.
Og istedet lagde snøscooter-sandwich.
Som bestod av noen brødskiver og sprit, blanda sammen, i en mix-master.
Nei, da måtte jeg også innrømme, at dette humor-programmet var litt artig da.
Selv om jeg mistenker Axel for å mobbe meg, når han lo, når det var de sketsjene som het ‘Drammen Harry TV’, osv.
Men det kan jeg jo ikke si sikkert da.
Axel har jo også bodd i Drammen forresten, etter at han flytta fra mora vår, som 3-4 åring.
For Arne Thomassen bodde vel i Drammen, på den tida, mener jeg.
Bak Bragernes Kirke et sted der vel.
(Et sted jeg aldri besøkte dem, men det er mulig at Pia var der og besøkte dem en gang, (eller noe).
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når jeg kom på jobb, på OBS Triaden.
Så fikk jeg kjeft, for å ikke ha passert, en kassakontroll, (var det vel).
Tonen til kassaleder Helene, den var ikke akkurat så skarp da.
Så jeg våkna liksom ikke opp av det her.
Så Helene fikk kontordama Klara til å forklare meg om det her da.
Og det var visst en avis, til syv kroner, (eller noe), som jeg ikke hadde slått inn da.
Men dette har jeg tenkt på seinere.
Og det tror jeg må ha vært den gangen, som en kar kom i kassa, og gikk forbi køen, og spurte hvor han skulle legge pengene, for en avis.
Altså, han ville ha et bestemt sted, å legge pengene da.
Han la de ikke bare på kassa, sånn som folk vanligvis gjorde.
Ja, du kan legge dem i den myntskåla der, svarte vel jeg da.
(Siden han ba om et spesielt sted, å legge pengene da, liksom).
Problemet var det, at etter at disse kassene var nye, hadde installert bank-terminaler, i dem.
Og den myntskålen, den ble delvis dekket, av en bankterminal da.
Og jeg var også såpass hypp, på å få unna køen for å yte god kundeservice da.
Så jeg glemte de avis-myntene, i en time kanskje.
(Noe sånt).
Og det var også sånn, (hvis jeg husker det riktig), at jeg fikk noen mynter, fra ei kunde-dame, for noen ekstra bæreposer.
Også slo jeg sammen de syv kronene, de pengene for de bæreposene og kanskje noen tiører som lå i kassa der.
Også la jeg de myntene i kassa da.
Etter at køen var ferdig og jeg fikk litt ro på meg.
Men da fant ikke kontordama Klara det avis-beløpet på kassarullen.
Siden jeg hadde slått de avis-pengene sammen med noen bærepose-penger, og sånn, da.
Så da strøk jeg på en sånn kassakontroll da.
Og jeg huska ikke i huet, hvordan dette var, når hu Klara prata med meg, om det her da.
Men dette er noe jeg har tenkt på mer seinere.
Så jeg tror at grunnen til at jeg strøyk på den kontrollen, det var fordi at de pengene, for den avisa, de lå litt skjult, oppi en myntskål, som var halveis dekket, av en bankterminal da.
Så jeg fant ikke de igjen, før køen var ferdig, og jeg hadde roen på meg.
For det var liksom nesten et prosjekt, å fiske fram de myntene, fra den myntskåla da, som vel egentlig aldri ble noe særlig brukt.
Siden vi ga pengene i hånda, til kundene, sammen med handlelappen da.
Men han kontrolløren, han ba om et eget sted å legge avis-penger da.
Og da syntes jeg kanskje at å si ‘bare legg dem der’, ville ha hørt litt ‘harry’ ut da.
Så derfor ba jeg han om å legge pengene nedi den myntskåla da.
(Noe sånt).
Men da ble det liksom et prosjekt, å fiske fram de myntene igjen da.
Og da, når jeg fikk fiska dem opp.
Så var det rolig, i kassa.
Og jeg fant også noen andre mynter, for noen bæreposer, som jeg ikke hadde fått slått inn da, i min kamp for å få bort køen, sånn at kundene fikk kjøpt lunsjen sin, og sånn, da.
Også slo jeg inn avis og bærepose-pengene, i et beløp da.
Og det fant ikke kontordama, på rullen.
Så jeg fikk en muntlig klage da, (fra kassaleder Helene og kontordame Klara), siden jeg ikke hadde passert, på en kassakontroll da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det en Assisterende Butikksjef, som het Claus, husker jeg.
Og noen ganger, så ble det ropt ‘Claus til kontoret’, (eller noe), på callinga der da.
Og da var det en kunde en gang, som stod foran kassene der, (husker jeg), og sa at ‘Claus har klaus’, osv., (husker jeg).
Og som liksom syntes at Claus var et morsomt navn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens Knut Hauge og jeg, stod og venta, på bussholdeplassen, utafor Triaden der, etter jobb, en gang, husker jeg.
(Kanskje fordi at Knut Hauge sin samboer-dame, Lene fra Rælingen, skulle plukke oss opp der.
Noe sånt).
Så begynte vi bare å prate tull da.
Siden vi kjeda oss, mens vi stod der sikkert.
Knut Hauge prata om at Claus noen ganger bestilte for lite melk, sånn at kundene klagde da, siden OBS Triaden ble utsolgt for melk da.
Men det var vel før det her da.
Men Knut Hauge nevnte kanskje noe om at Triaden-senteret så sånn og sånn ut da.
Og jeg hadde jo jobbet i Hageselskapet, og lest om hvordan man la torvtak.
Så jeg nevnte det, (husker jeg), at man kanskje kunne ha lagt torvtak, oppå Triaden-senteret der da.
(Kanskje jeg sa dette, siden Triaden-senteret lå like ved en del jorder, som lukta møkk vel, noen uker ihvertfall, hvert år, etter at bøndene hadde gjødsla rundt der da).
Også sa jeg også noe mer tull.
Nemlig at OBS Triaden kanskje også kunne hatt ei ku, gående oppå det torvtaket der da, og gresse.
Sånn at hver gang Claus glemte å bestille melk.
(Og kundene begynte å klage da).
Så kunne vi bare sende noen OBS Triaden-damer, opp på taket, for å melke OBS Triaden-kua der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 60: LO
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så var ikke alt bare fryd og gammen, på Matland/OBS Triaden.
Neida, disponenten til Forbrukersamviret Lørenskog, nemlig Skjalg Nakkim, måtte jo slutte, etter cirka et år, ved roret, etter at den forrige disponenten, (da det het Matland), nemlig Paulsen, hadde slutta, cirka et år tidligere, i forbindelse med at Forbrukersamvirket kjøpte opp Matland da.
Og Triaden-senteret var vel også nære konkurs på begynnelsen av 90-tallet.
Hotellet gikk ihvertfall konkurs, mener jeg å huske.
Siden min tremenning Øystein Andersen, kjøpte en kino-prosjektor, som han hadde på rommet sitt, som tenåring, for under 10.000 vel.
Øystein var vel kanskje en av de første, i Norge, som hadde prosjektor og lerret, på rommet sitt.
For sånne prosjektorer, (Øystein sin ble vel egentlig brukt, i konferansesalen, på hotellet, på Triaden), de kosta vel opp mot 100.000 kroner egentlig, på 80/90-tallet.
Men Øystein fikk kjøpt hotellet på Triaden sin da, (av konkursboet vel), for kanskje en tiendedel, av ny pris da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at Disponent Skjalg Nakkim fikk sparken, (må man vel si at han fikk).
Så slutta jo kassalederne også.
Nemlig Helene fra Finland og Carmen fra Vietnam, (eller hvilket land fra Østen hu kan ha vært fra igjen).
Og disse begynte å jobbe hos tidligere disponent Paulsen, på hans da relativt nystartede butikk, som var Rema Furuset Senter.
Så det var mye turbulens, på OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som Høyre-mann, så var det jo ikke naturlig for meg, (syntes jeg), å være med på LO-møter, osv.
(Syntes jeg ihvertfall på den her tiden, altså da jeg var i begynnelsen av 20-årene da).
Men Knut Hauge og Lene.
(De som hadde arrangert OBS Triaden sin slalomtur, til Norefjell, noen måneder før det her da).
De begynte plutselig å prate om at jeg måtte bli med på et møte, hos LO, i Oslo da.
Jeg var jo vant til å bli med Knut Hauge og Lene på slalomtur, og å sitte på hjem med de, etter jobb, osv.
Og disse to, de kunne også være ganske tøffe.
Knut Hauge hadde jo truet meg med, da han ringte og vekte meg, om morgenen, den dagen som slalomturen var, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.
Og både Knut Hauge og Lene, de var ganske smarte og sånn da.
Og de var jo også samboere, på Ammerud.
Og de liksom prøvde å innynde seg hos meg, (virka det som for meg), da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der.
Så de to var som noen slags ildsjeler da, (må man vel si), som var ekstra opptatt, av miljøet, på OBS Triaden da.
Så når de to ba deg om å bli med på LO-møte, så var det vanskelig, å si nei, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg husker det, at vi var en gjeng, på 10-20 medarbeidere, (alle i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), som ‘surra rundt’, i Storgata, i Oslo der, en vår, sommer eller høstdag, i 1991 da, (må det vel ha vært).
Mens vi leita etter den bygningen, hvor LO-møtet skulle være da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når man tenker på LO og Oslo.
Så tenker folk kanskje på Youngstorget.
Men det var til et LO-kontor, i Storgata, som vi skulle til.
(Av en eller annen grunn).
Men dette var et LO-bygg, som var rimelig anonymt, og som lå cirka ovenfor McDonalds der, i Storgata, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo bodd et år, i Oslo, på Abildsø.
(Som ligger ganske nærme Oslo Sentrum da).
Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde være litt kjent i Oslo da.
Så jeg prøvde liksom å finne ut hvor dette LO-bygget lå hen da.
Jeg prøvde å spørre meg fram og sånn da, (var det vel)
Siden Knut Hauge og Lene ikke visste helt hvor i Storgata, som dette LO-bygget lå hen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært mye på Radio 1 Club, som lå i nettopp Storgata.
Og også en del på el/data-butikken Spaceworld, som også lå i Storgata der da.
Og McDonalds var en av mine favoritt-burgerkjeder, (fra da jeg var på språkreise, til Brighton, osv., på 80-tallet).
Så jeg hadde vært en del på McDonalds i Storgata og.
(Det var jo for eksempel der, som Axel glemte igjen ranselen sin, den gangen som jeg tok han med dit, etter ‘masing’ fra hans ste-storesøster, Kirsten Ancona, et år eller to, før det her vel, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).
Samt på utestedet Cats, (som var et ’80-talls-diskotek’, må man vel si, som min klassekamerat, det siste året, på Gjerdes Videregående, nemlig Magne Winnem, var fan av da, hvis jeg husker det riktig), i Storgata, under russetida da.
Så jeg spurte vel noen om hvor Storgata nummer det og det, lå hen da.
(Etter at Knut Hauge sikkert hadde bedt meg om å se etter det og det bygningsnummeret, i Storgata der da.
Noe sånt).
Jeg spurte kanskje folka som jobba på Spaceworld, eller om det var noen andre folk, som vi møtte i Storgata der da.
Siden jeg vel var den, av oss, som liksom var fra Oslo da.
Siden mange de fleste av de andre folka, som jobba hos OBS Triaden, var fra Romerike da.
(Så vi var kanskje litt sånn ‘bønda i byen’ da.
Ikke langt ifra, ihvertfall.
Noe som kanskje gjorde meg litt flau da.
Men men).
Blant annet, så mener jeg å huske det, at hu Marit, som jobba i kassa, som ekstrahjelp, og som var fra et ganske lite sted, uti Romerike der, som heter Blystadlia, (eller noe lignende vel).
Hu sa det, i Storgata der, (husker jeg), til noen andre OBS Triaden-ekstrahjelp-damer da, at ‘vi følger etter Erik vi’.
Siden Knut Hauge og Lene var litt ‘lost’ da, (må man vel kanskje si).
Og ikke visste hvor det her LO-kontoret lå hen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fant ihvertfall riktig retning å gå, (mener jeg å huske ihvertfall), i Storgata der da.
For jeg begynte å gå i retning, av Stortorvet og Karl Johan der da, (liksom i motsatt retning, av Youngstorget), hvor de av oss som hadde bil, (og som var sjåfører da), vel hadde parkert, (hvis jeg husker det riktig).
Og det viste seg å være riktig vei da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var som en litt anspent ‘seanse’, (må man vel kanskje si), i Storgata der da.
Siden ingen av oss var helt sikre på hvor vi skulle gå hen, (husker jeg).
(Og vi var en svær ‘bøling’ da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det LO-kontoret, som vi skulle til, det fant vi til slutt ut, at lå cirka ovenfor McDonalds, i Storgata der da.
I en ganske moderne kontorbygning vel.
Og det var vel også sånn, at vi måtte enten ta heisen eller gå opp noen trapper, for å komme til riktig etasje, i det bygget vel.
Og det var ikke sånn, (som jeg kan huske, ihvertfall), at det stod noen stor LO-logo, på det her kontorbygget, (mener jeg).
Så sånn som jeg husker det, så ble jeg litt overraska, over at LO holdt til i et såpass anonymt bygg, i Storgata der, i Oslo Sentrum da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men selve LO-møtet, var ikke så stressende, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som selve den gåturen vår, gjennom Oslo Sentrum da.
Ei ikke så altfor høyrøstet LO-dame, (sånn som jeg husker det ihverfall), i 30-40-åra vel.
Hu hadde et slags informasjonsmøte, for oss vel.
Hvor hu vel også svarte på spørsmål.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For meg, så var jo bare det her, noe greier, som Knut Hauge og Lene, hadde ‘dratt meg med på’.
For meg, så var dette nesten som ‘slalomturen del 2’, liksom.
Så hva som var temaet, og som hu LO-dama-prata om.
Og hva som var grunnen, til at vi OBS-Triaden-folka, dro på det LO-møtet der.
Det husker jeg så godt som ingenting av, for å være ærlig.
(Det er ikke noe spesielt, som jeg klarer å komme på nå, ihvertfall.
Så jeg var nok kanskje litt sånn fjern/’døsig’, (hvis jeg husker det riktig), under det her møtet da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det her var ikke noe som engasjerte meg, så utrolig mye, på den her tida, (for å være ærlig).
Jeg skulle jo studere et år til, på NHI.
(Fra høsten 1991 til våren 1992).
Så om det var litt turbulens, på den ekstrajobben min, som butikkmedarbeider, på OBS Triaden.
Så var det ikke akkurat dette, som var det viktigste for meg, på den her tida.
For den OBS Triaden-jobben min, det var jo bare en jobb jeg hadde, for å tjene penger, for å finansiere studiene mine, siden jeg gikk på en privat høyskole da, (NHI), så selv om jeg tok maks studielån, så holdt ikke det like lenge, som hvis jeg for eksempel hadde studert ved UIO, siden det kostet nesten 40.000, i året, å studere heltid, på NHI, (på den her tida, ihvertfall), og man fikk vel bare cirka 15.000 mer, i ekstra studielån, av Lånekassa, hvis man studerte, ved NHI.
Så jeg hadde altså cirka 20-25.000 mindre å rutte med, i året, som NHI-student.
Enn hvis jeg hadde vært for eksempel UIO-student da.
(På begynnelsen av 90-tallet da).
Så derfor fikk jeg også økonomiske problemer, og måtte ta meg et friår, (fra studiene mine ved NHI), for å få meg en jobb, sånn at jeg fikk råd til å fullføre studiene mine da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For ved UIO, der ville jeg nemlig helst ikke studere data.
Siden min tremenning, Øystein Andersen, (han med kino-prosjektoren, på rommet sitt, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet), han var vel en av de i Norge, som fikk tak i videofilmer og spill tidligst.
(Gjennom sine mange bekjente da).
Så han gikk for å være veldig kul da.
Og han kjente visst mange av de folka, som studerte informatikk, ved UIO da.
Så hvis jeg hadde gått der, så hadde kanskje min tremenning, Øystein Andersen, liksom fått ‘kontroll’ over meg, gjennom et miljø/nettverk der, som han beskrev for meg, på slutten av 80-tallet, og som jeg husker at jeg syntes, at hørtes litt sånn ‘svett’, nerdete og sært ut da, (etter å ha hørt at Øystein Andersen prata om de her folka da, på et besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, og jeg begynte å prate om at jeg kanskje skulle studere, på NHI, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ved UIO, så var vel også studietiden tre år.
(Og ikke to år, som på NHI).
Før man fikk en litt rar grad vel.
Som da het ‘cand. mag’, kanskje, eller noe sånt vel.
(Som jeg ikke skjønte så mye av, hva betydde, for å være ærlig.
Og man hadde også dette litt sære forstudiet, ved UIO, nemlig forberedende da, som jeg egentlig ikke skjønte helt hva var heller.
Jeg hadde nemlig ikke noen eldre søsken eller søskenbarn, som kunne forklare for meg, om hva ‘UIO-ting’, som forberedende var da.
Og faren min, han gikk bare Folkeskolen, (altså det som heter ungdomsskolen, i våre dager vel).
Og mora mi, hu studerte vel heller ikke, men hu var vel heller au-pair, i England, osv.
Onkel Runar hadde gått på tannlegehøyskolen da.
Men han var litt sånn ‘uhøvla’ nærmest, (oppfattet jeg han som, ihvertfall), så han var jeg ikke akkurat, på så utrolig bølgelengde med.
(Det var vel mest enveiskommunikasjon vel, fra onkel Runar og til meg da.
På onkel Runar sin litt vel brautende måte da.
Må man vel kalle dette, hvis jeg skal være litt direkte).
Og dem behøvde vel heller ikke å ta forberedende, for å gå på Tannlegehøgskolen, akkurat.
Og mora mi, Karen Ribsskog, hu hadde jo fortalt meg det, på 70-tallet, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, (som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).
At onkel Runar (Mogan Olsen), egentlig ikke klarte å komme inn, på Tannlegehøyskolen.
Men at han fikk vite, via omveier, at rektoren der sin sønn, hadde hatt dårligere karakterer, enn han selv, og likevel fått studere der da.
Så Runar kom ikke inne på Tannlegehøgskolen, via det ordinære opptaket, (ifølge mora mi da, ihvertfall), men først etter å ha klaget da, visstnok.
(Hvis man kunne stole på det mora mi sa da).
Uansett, så kan jeg ikke si at hverken min mors eller fars slekt, var noen ‘akademiker-slekter’, akkurat.
Den eneste som hadde studert, på min mors side, det var vel bestefar Johannes, som var utdannet jurist.
Og onkel Martin ‘surra’ vel med noe greier på Landbrukshøyskolen, mener jeg å huske.
(Men det hadde jeg inntrykk av at var med jobb å gjøre, og ikke studier).
Og Martin, han hadde jeg jo dårlig kontakt med også, på den her tiden.
Og bestefar Johannes, han døde jo noen år før det her, (nemlig i 1984 eller 1985 vel).
Og onkel Runar, han hadde jeg jo problemer med å kommunisere med da, siden han er såpass røff/uhøvla da, (må man vel kalle det).
Så jeg måte nesten ta det litt på ‘feelingen’, når det gjaldt min utdannelse, etter ungdomsskolen da.
Jeg hadde ikke noen folk som jeg stolte på, og som jeg kunne spørre om råd fra da.
(Som storebrødre, eller lignende).
Så derfor ble kanskje studietiden min litt sånn ustrukturert/dårlig planlagt da.
Men han rådgiveren, (han ganske lave, med det mørke, krøllete håret), på Gjerdes Videregående, (fra da jeg gikk russeåret der), han var også helt udugelig, vil jeg si.
For jeg husker at jeg avtalte et rådgivningsmøte, med han, en gang.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Men han var ordknapp og steil nesten, vil jeg si.
Så han hadde liksom noe imot meg, (syntes jeg at det virket som ihvertfall).
Så når det gjaldt utdannelsen min, så hadde jeg vel egentlig bare meg selv å stole på, (må jeg nok si, hvis jeg skal være ærlig).
Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd, med bare å ha klart å få meg en Høgskolekandidatgrad, i IT, tilslutt.
(Som jeg mottok i 2009, fra HiO IU da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, i tiden før jeg måtte i militæret, sommeren 1992.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 58: E-post fra Skjalg Nakkim, tidligere disponent, på OBS Triaden
Erik Ribsskog
Hallå Skjalg!
Erik Ribsskog
To: Skjalg Nakkim
Hei Skjalg,den er grei.
Jeg var jo den som fulge smile-kurset mest, og sa ‘Velkommen igjen’ lengst, tror jeg.
Jeg driver en nettbutikk, her i England nå, som jeg prøver å få til å gå rundt:
http://www.godtebutikken.net/
Noen ganger så spør folka om lakris uten sukker, er det vel.
Hvis noen fler kunder lurer på sånt, så sender jeg dem til dere, for dere har vel lakris uten tilsetningstoffer og sånn, vil jeg vel tippe på.
Husker du hu mora til hu kassaleder Helene fra Finland, som løfta sånn på skjørta på 30-årsdagen til Helene, på Grorud, forresten?
He-he.
Det var tider, det var jappetida fortsatt da.
Bra julebord og med gratis drinker og sigaretter mm.
Igjen takk for svar!
Mvh.
Erik Ribsskog
2012/2/21 Skjalg Nakkim
Hei Erik
Helt riktig. Det stemmer. Begynner å bli en stund siden.
Og den unge damen i kassa (Lene) bodde jeg sammen med i 10 år. Vi har 2 barn sammen. Men slik det er for tiden, varer jo ikke alle forhold evigJ
Jeg har jo ikke noe brevpapir med logo, etc. Jeg tror det beste er om du henvender deg til Coop Øst og får en bekreftelse på arbeidsforholdet der. Det var jo de som var eier av butikken. De har sikkert arkivert personalia.
/Skjalg
Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
Sendt: 21. februar 2012 09:38
Til: Skjalg Nakkim
Emne: Hallå Skjalg!Hei,
var det ikke du som var disponent, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, i 1990 og 1991?
Jeg har litt problem med å få attest, fra John Ellingsen, og jeg har mista alle papirene mine, for jeg måtte flykte fra et mordforsøk, på en onkels gård, i Kvelde, i 2005, og er nå i England, så prøver å få tak i attest.
Hvordan går det med hu unge pene lyshåra dama, som satt i kassa der på OBS Triaden.
Er du sammen med henne enda?
(Hvis det er lov å spørre).
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Etter at jeg sendte en Facebook-melding til Disponent Njål Stokkenes, her om dagen, (nå er det 22. februar 2012), så fikk jeg vite det, at han disponenten, som var disponent, på Matland/OBS Triaden, cirka det første året, da jeg jobba der, det var en kar ved navn Skjalg Nakkim.
Og da fant jeg ut, (ved å søke på Google), at han jobba på Sunkost, (heter det vel, som leder/direktør der da).
Og han kunne bekrefte det, (se ovenfor), at hu pene, lyshåra kassadama, som han ble sammen med, da han var disponent, på OBS Triaden, det var ei som het Lene.
Lene det var ei slank og pen dame, som var et år yngre enn meg kanskje.
Hu hadde langt lyst hår, og det eneste kanskje, som man kanskje kunne si at var litt negativt med henne, det var at hu kanskje var litt kjedelig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og Lene var også litt sånn ‘brilleslange’, så da så hu litt kjedelig ut kanskje, når hun gikk med de brillene sine.
Hvis hu hadde brukt linser, så hadde hu kanskje sett enda finere ut, det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg nevnte hu fine, lyshåra dama.
(Lene altså.
Som ikke var den samme Lene som Knut Hauge var sammen med.
Hu som Knut Hauge var sammen med, hu begynte seinere å jobbe i Se og Hør.
Og hu var lavere og hadde mørkere hår, mener jeg, enn hu ‘fine’ Lene da).
Det var at han disponent Skjalg Nakkim, han rappa mer eller mindre, hu Lene fra meg, mener nesten jeg.
For jeg husker det, at jeg prata med hu Lene, aleine, inne på spiserommet der, på OBS Triaden.
Og da prata vi bare sånn rolig og voksent da, (vil jeg si).
Jeg begynte etterhvert å prate om at jeg hadde lyst til å gå på den pizzarestauranten, (over veien for Maxi Skårer der), hvor jeg hadde vært en eller to ganger, sammen med min tremenning Øystein Andersen da.
Så jeg hinta litt, (for jeg tror ikke jeg spurte rett ut), om hu Lene ville være med på den pizzarestauranten da.
Men hu svarte vel ikke så klart.
Så jeg tror ikke at jeg hadde spurt så klart, muligens.
Og også på en varetelling der, på OBS Triaden.
Etter at hu Lene, (som jo var cirka 20 år yngre, enn han disponent Skjalg), hadde blitt sammen med han disponent Skjalg da.
Så ble hu Lene og jeg, plassert, til å telle sammen, på en varetelling da.
Og det ble nesten litt pinlig, mener jeg å huske.
For jeg hadde jo jobba der lengst av oss to da.
Uansett hva det kom av, så spratt ihvertfall plutselig hu Lene opp på topphylla.
Og da ble det litt pinlig, for hu hadde på seg en skikkelig stram bukse da, (mener jeg å huske).
Så det ble jo nesten som porno, å se opp på henne, når hu spurte meg om hvor mye varer det var i hylla, osv.
Mens hu krabba rundt, oppå topphylla der da, i en eller annen tørrvarehylle, inne på OBS Triaden der da.
Og akkurat mens hu var oppå der, så kom Disponent Skjalg Nakkim og Butikksjef John Ellingsen forbi, husker jeg.
Og da syntes jeg det, (husker jeg), at han disponent Skjalg, så litt sjalu/sur ut vel, på meg, siden jeg fikk se hu Lene, (som da var blitt dama hans vel), fra en så pikant vinkel da, (må man vel si), altså rett nedenfra da.
Og hu var også veldig langbeint og sexy da, (vil jeg si), hu Lene.
Så hu hadde kanskje drevet og trent noe langrenn eller friidrett kanskje, hvis jeg skulle gjette.
Men så godt kjente jeg hu Lene, at jeg kan si det, akkurat hvordan trening hu dreiv med.
Men hu var sånn skikkelig slank og ung og fast i fisken liksom.
(Og samtidig, så hadde hu vel også pupper).
Husker jeg.
(At hu så ut som, ihvertfall).
Så hun var den dama da, for å si det sånn.
Så jeg ble nesten litt sur, (må jeg innrømme), når han disponent Skjalg, liksom rappa hu Lene fra meg da.
(For sånn virka det nesten som, for meg ihvertfall, på den her tida, i 1991 da, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette forholdet, mellom disponent Skjalg og hu 20 år yngre kassadama Lene da.
(Som vel ikke jobba heltid engang, tror jeg).
Det ble jo nesten som en skandale.
For ei på ferskvaren, (var det vel), hu hadde visst ‘ferska’ de to, under en het omfavnelse, inne på spiserommet der da, på OBS Triaden.
Og da hadde de visst kyssa, (eller noe), og sagt noe sånt som at ‘jeg må ha deg’, (eller noe), til hverandre da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter den 30-årsdagen, til hu Kassaleder Helene, (fra Finland), i et forsamlingslokale, på et senter, ved Grorud T-banestasjon der vel.
(Like ved der min søster Pia og jeg, hadde sitti og venta på at Arne Thomassen skulle hente oss, den gangen, midt på 80-tallet, som vi hadde dratt til Grorud T-banestasjon, istedet for Grorud togstasjon, når vi skulle besøke Axel og dem da, som da bodde på Vestre Haugen.
Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Så ville Fanney og dem, (var det vel), og noen karer på gølvet vel.
At jeg skulle bli med dem på ut byen, på Valentinos eller Snorre-kompaniet vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da, så droppa jeg det, fordi at jeg hadde hatt problemer med at jeg hadde forsovet meg, noen ganger.
Så jeg tok bare en taxi, rett hjem, til Ellingsrudåsen, (hvor jeg vel bodde da).
Siden jeg skulle jobbe ganske tidlig, dagen etter da.
Og ved taxi-ene der, på Grorud da, så husker jeg det, at jeg chatta litt, med Disponent Skjalg og hu Lene da.
Og da sa han Disponent Skjalg at det var ‘bra’ av meg da, (eller noe), at jeg ikke dro på byen, for å drikke meg drita da.
Siden jeg skulle jobbe, dagen etter da.
Så jeg ble faktisk mer ansvarlig og pliktoppfyllende, (vil jeg si), iløpet av den tida, mens jeg jobba, på OBS Triaden der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten ikke bare Disponent Skjalg Nakkim, som rappa dama mi, mens jeg jobba, på OBS Triaden der.
Neida, Butikksjef John Ellingsen, han rappa også ei dame av meg, etter at Disponent Skjalg Nakkim hadde fått sparken, (ble det vel sagt ihvertfall), når Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok der, og Ellingsen ble den høyeste lederen, som holdt til fast, på OBS Triaden der da.
Dette var i november/desember, i 1991, mener jeg.
I forbindelse med julebordet.
Som da ble holdt i et forsamlingshus, på Rasta vel.
Og i en god del mer nøkterne former, enn da Nakkim var disponent der, og det var bartender osv., på julebordet da.
Ellingsen glemte forresten smør, (kom jeg på nå), på det julebordet, på Rasta der, i 1991.
For da tok dem bare med mat fra butikken, (og vi hadde koldtbord der da, (heter det vel), i det vel ikke så utrolig store forsamlingshuset, i/nedenfor Rasta der da. Et lokale som lå like ovenfor Hydro-Texaco-stasjonen, ved Triaden der, sett fra Triaden da).
Istedet for å la for eksempel en restaurant, eller et hotell, lage maten for oss da.
(For å spare penger da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, like før dette julebordet, i 1991.
Så husker jeg det, at hu Brit, (hu yngste, av de to mørkhårede søsterne, fra Trøndelag.
Som hadde jobba på samme skift som meg, da jeg jobba heltid der, i et halvtårs-vikariat der, fra høsten 1990).
Hu satt på en stol, i spiserommet der, husker jeg.
Og mens jeg og noen karer fra gølvet, stod i eller like utafor spiserommet.
Så smalt det fra hu Brit da, (som var et år eller to yngre enn meg vel), at ‘på julebordet, så skal Erik og meg, bare sitte i en krok, og kline’.
(Noe sånt).
Men da julebordet kom, så fant jeg ikke hu Brit noe sted der vel.
Så det ble ikke noe klining på meg, husker jeg.
Men etter julebordet, så hadde hu Brit plutselig blitt sammen med Butikksjef John Ellingsen, husker jeg, at Knut Hauge og Lene, (som seinere begynte å jobbe i Se og Hør), sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det igjen, så ble hu Brit ny kassaleder der, etter noen år eller måneder, ihvertfall.
(Men det var muligens etter at jeg slutta der, høsten 1992, mener jeg).
Og storesøstera til Brit.
Nemlig ei som het Elin, (og som også hadde mørkt hår, og som hadde samboer, mener jeg).
Hu forandra seg plutselig sånn, ovenfor meg, husker jeg.
Hu sa plutselig en dag til meg, i 1992 vel, (mens jeg jobba deltid der, samtidig mens at jeg studerte andre året, på NHI), at ‘jobber du her ennå?’, (eller om det var ‘har ikke du slutta her ennå?’).
Akkurat som at det var noe galt da.
Og noen måneder før det igjen, så hadde hu Elin liksom vært skikkelig ‘fan’ av meg da.
På en måte som gjorde meg flau, husker jeg.
For hu sa det, at hu skulle kalle sin da ennå ufødte, (eller om det var nyfødte), sønn, for ‘Erik’.
Altså, etter meg da.
Noe de andre jentene i kassa, kniste av, husker jeg, at jeg overhørte.
Så dette var jo skikkelig flaut da, sånn som de trønderdamene tulla der, husker jeg.
Men dem mente kanskje ikke noe vondt med det.
Etter at jeg hadde slutta, på OBS Triaden der.
Og etter at jeg hadde avtjent førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra sommeren 1992 til sommeren 1993.
(Og samtidig så hadde jeg begynt å jobbe deltid i Rimi, (en jobb som Magne Winnem skaffa meg, etter at han ble butikksjef på Rimi Munkelia, ved Lambertseter)).
Så var jeg en tur innom, på OBS Triaden, høsten 1993 en gang, (var det kanskje).
(Eller dette kan også ha vært i 1994, for eksempel.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Da var ihvertfall hu Brit kassaleder der, husker jeg.
Og jeg klagde kanskje litt til henne da, på at jeg ikke hadde fått en ordentlig attest derfra, (mener jeg å huske).
Og da svarte hu til meg, at ‘han John er på kontoret nå, hvis du vil ta’n’.
Men det her syntes jeg at ble litt rart da.
Det ble som at kona sendte meg på kontoret, for å kjefte på ektemannen hennes liksom.
For jeg regna med, (husker jeg), at disse to fortsatt var et par da.
(Som vel Knut Hauge og Lene som seinere begynte å jobbe i Se og Hør, hadde fortalt meg da, et par år, (eller noe), før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, i den tida, før jeg dro i militæret, sommeren 1992.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
