johncons

Stikkord: Knut Lønø (Redaktør Norsk Hagetidend)

  • Min Bok 2 – Kapittel 43: Mer fra høsten 1990

    Det var vanskelig å ikke bli litt betatt av Bergljot Gundersen, syntes jeg forresten, da jeg jobbet for Hageselskapet der.

    Jeg leste på nettet nå, at hun var født i 1962.

    Og altså var åtte år eldre enn meg.

    Men jeg husker godt at jeg syntes at hun var veldig attraktiv og pen.

    Det var egentlig vanskelig å finne noen svake sider, ved Bergljot Gundersen, (syntes jeg).

    Hun var pen og vakker, (må man vel si), og hun hadde utstråling og virket også veldig intelligent, (syntes jeg).

    Hun var også veldig høflig og hyggelig, må man vel si.

    Og var vel også ganske atletisk, tror jeg.

    Og jeg ville ikke gjettet på at hun var mer enn 25 år gammel, (eller noe sånt).

    Jeg trodde ikke at hun var gammel som 28, den høsten, som jeg jobbet sammen med henne.

    Jeg var jo bare såvidt fylt 20 år da, men jeg ville ikke ha tippet på, at hun var så mye som åtte år eldre enn meg vel.

    Jeg syntes ihvertfall ikke at det virket sånn, som at hun var som en annen generasjon enn meg, for å si det sånn.

    (Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Jeg husker ihvertfall at jeg syntes at hun var veldig attraktiv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn sånn var det.

    Navnet hennes var jo forresten kanskje litt rart da.

    Jeg husker at Redaktør Lønø nevnte noe om en Bergljot, den første dagen, som jeg jobbet der vel.

    Men det navnet hadde jeg aldri hørt før, (husker jeg).

    Og jeg ville vel trodd det, at hvis noen het Bergljot, så var det kanskje en gammel grandtante, eller noe sånn.

    Men når jeg så at det var hu unge, pene blonde dama vel, som het Bergljot.

    Nei, da syntes jeg det var litt spesielt, må jeg si.

    Så hun var en veldig spesiell dame, må man vel si, hun Bergljot Gundersen.

    (Altså på en positiv måte da.

    Hun var ikke en person som man lett glemte, for å si det sånn).

    Og det var nesten som at det var et friskt pust, i kontorene til Norsk Hagetidend der, når hun var der, må man vel nesten si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Likevel, så kan jeg ikke si det, at Norsk Hagetidend sine lokaler, var som et sjekkested akkurat.

    Neida, Redaktør Lønø var veldig konform.

    Og det var vel også Bjerregaard og Bergljot Gundersen, må man vel si.

    Så det var ikke sånn at man var veldig personlige der akkurat, (til vanlig).

    Alle satt ved sitt skrivebord da.

    Og alle unntatt meg hadde sitt eget kontor vel.

    Så det var veldig konformt og ordentlig der da.

    Og det var ikke sånn at folk satt ved siden av hverandre og samarbeidet, og sånn, hele tiden.

    Neida, man satt ved hvert sitt skrivebord, og gjorde de arbeidsoppgavene, som man hadde fått tildelt, av redaktøren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg slutta hos Hageselskapet der, så fikk jeg en veldig bra attest, husker jeg, av Redaktør Knut Lønø da.

    Det stod at jeg var flink osv., da.

    Men jeg reagerte litt, på at det ikke stod personnummeret mitt, på den attesten da.

    Men da sa Lønø det, at han ikke var noen stor tilhenger, av personnumre.

    Han forklarte det, at hvis vi hadde hatt personnumre, i Norge, under krigen.

    Så ville tyskerne ha fått kontroll, på veldig kort tid, sa han, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg fikk sjansen, til å lære litt om planter, osv., da jeg jobbet for Hageselskapet.

    Blomster, (eller om det var stauder), de kunne være et-årige, eller to-årige, osv. da, (husker jeg).

    (Uten at jeg vel noen gang skjønte helt hva det betydde).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også det, at jeg leste om hvordan man la torvtak, i en eller annen bok eller artikkel, som jeg skulle gjøre et eller annet jobb-relaterte greier med der da.

    (Og på julebord og sånn, seinere, så har det hendt at jeg har prøvd meg på det, å fortelle, litt etterhvert, under middagen, om hvordan man legger torvtak og sånn da.

    Etter at man har fått i seg noen halvlitere eller drinker da.

    Og man ikke finner på noe særlig mye andre ting å prate om da).

    Og det er to måter egentlig, som man kan legge torvtak på da, husker jeg.

    Den ene er, at man kan spa opp noen jordflekker, med gress på, og legge oppå taket på huset eller hytta da.

    Men det som er viktig da, det er at man tar gress-tuster, som vokser, i nærheten av hytta da.

    Hvis ikke, så kan det tenkes, at gresset ikke vil trives, oppå taket av hytta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det finnes også en annen måte, å legge torvtak på.

    Og det er å først legge jord, og så så gress-frø, i jorda, oppå taket av hytta da.

    Men da, så er det viktig, å bruke mange forskjellige typer, av gress-frø, (når man sår da).

    (I en slags blanding da, må man vel si).

    For det er vanskelig å vite, akkurat hvilke gress-typer, som vil klare å overleve, akkurat i det klimaet, som er der hvor den spesielle hytta ligger da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn er det vel, på julebord, at man liksom skal fortelle noen sånne historier og sånn da, (noen ganger ihvertfall vel).

    Så det har hendt, (ihvertfall da jeg var sånn i begynnelsen av 20-årene), at jeg har begynte å bable, om torvtak og sånn da, under middagen, på diverse julebord, med OBS Triaden og sånn vel.

    Mest for tull da.

    Mens jeg har lata som at jeg var veldig opptatt av det her og sånn da, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hageselskapet hadde også noen bøker, (eller artikler), som jeg skulle arkivere, (eller noe), om bonsai-trær, husker jeg.

    Bonsai var noen japanske trær da, som man liksom skar til på en spesiell måte, (eller noe), sånn at de skulle bli som små miniatyrer, (var det vel), av vanlige trær da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I forbindelse med at noen pressemeldinger, skulle sendes til noen danske aviser.

    (Eller til det danske Hageselskapet, eller noe sånt, kanskje).

    Så la jeg også merke til det, plutselig.

    Der jeg satt ved skrivebordet mitt, og dreiv på med noe Hageselskap-arbeid da.

    At de hadde en Anker Heegaards gate, i København da.

    Hvor en av Hageselskapet sine kontakter, (av noe slag), holdt til da.

    Og da måtte jeg nesten skryte litt, til hun Bjerregaard da.

    (Som vel var den eneste, som jobba så sent, for det var fleksitid der, og jeg er jo rimelig b-menneske, så jeg var vel ikke akkurat den første som dukka opp på jobb der vanligvis, klokka sju om morgenen, for å si det sånn.

    Det var vel heller sånn, at jeg oftere dukka opp der, mellom klokka ni og ti, eller noe sånn vel).

    For Anker Heegaard, det var en kjent dansk fabrikkdirektør da, som var min tipptippoldefar, (eller noe), siden han var bestemor Ingeborg sin oldefar da, (eller noe).

    Men seinere, så har jeg jo bodd, i Waldemar Thranes gate, i Oslo.

    (Hvor jeg leide en hybelleilighet, av Rimi).

    Og da la jeg jo fort merke til det, at en av parallellgatene der, til Waldemar Thranes gate, den het nettopp Bjerregaards gate da.

    (Det samme navnet, som hu svenske dama, hos Hageselskapet het da).

    Også hadde jeg sitti og skryti, 5-6 år tidligere, til hu samme Bjerregaard da, at en gate i København, var oppkalt, etter min danske slektning da.

    Også var det også en gate i Oslo, som var oppkalt etter hu svenske Bjerregaard-dama, (hos Hageselskapet), sin slektning.

    Så da følte jeg meg litt dum, (i 1996), da jeg fant ut dette da, (husker jeg).

    Men da må jeg si det, at hu Bjerregaard, hos Hageselskapet, var veldig høflig da.

    (Og ikke like umoden som meg).

    Siden hun ikke skrøt, av at en gate, i Oslo, het Bjerregaards-gate da.

    Når jeg selv begynte å skryte, av at en gate i København, var oppkalt etter min tipptippoldefar, Anker Heegaard da.

    (Noe jeg ikke visste om fra tidligere, før jeg la merke til det, akkurat da jeg satt og jobba med noen arbeidsoppgaver, for Hageselskapet der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del ting som hendte, disse par månedene, som jeg jobbet, hos Det Norske Hageselskap.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 40: Det Norske Hageselskap

    Norsk Hagetidend, (hvor jeg fikk praksisplass-jobb, som Kontormedarbeider, i august 1990, (var det vel)).

    Det var et magasin, som ble gitt ut, av Det Norske Hageselskap, på Grønland da.

    Det Norske Hageselskap, ble sett på som å være viktig, av myndighetene.

    (Forstod jeg etterhvert, etter å ha jobbet der en stund.

    Det var vel Redaktør Knut Lønø som forklarte det her vel, etter at jeg hadde spurt om hvor Hageselskapet fikk penger fra vel).

    Siden at hager, i Norge, de kan man bruke til å dyrke poteter osv. i, i tilfelle av en krig, hvor Norge blir utsatt for en blokade, eller lignende.

    Så at man har hager, i Norge, det blir sett på som en viktig del av beredskapen til landet vårt, da.

    Så derfor, så får Det Norske Hageselskap, penger av Regjeringen, hvert år, over statbudsjettet.

    Omtrent sånn som Heimevernet og Sivilforsvaret, osv., også får penger.

    Av beredskapsmessige grunner, med andre ord.

    Dette hadde ikke jeg tenkt på, før jeg begynte å jobbe, i Hageselskapet.

    Så det viste seg at Hageselskapet kanskje ikke var et like sivilisert sted, som jeg først hadde trodd.

    Det var visst noe med krigsberedskap og sånn også, i forbindelse med dette arbeidsstedet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Norsk Hagetidend, ble vel gitt ut, cirka en gang i måneden vel.

    Og det var et flott magasin, med masse fargebilder, osv.

    Som vel alle medlemmene, i Det Norske Hageselskap, fikk i posten da.

    Og medlemmene måtte også betale en kontingent vel.

    Så Hageselskapet levde ikke bare av statstøtte da.

    Men fikk også midler gjennom medlemskontingent og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden det var statsstøtte inne i bildet.

    Så var også Hageselskapet politisk, på en måte da.

    Andre organisasjoner, (jeg lurer på om det var bonde-organisasjoner, eller noe), kjempet også om noen av de samme midlene, som Hageselskapet fikk av da.

    Og jeg husker at en organisasjon hadde ‘lurt’ Knut Lønø litt en gang vel.

    Og fått han med på et prosjekt som han først vel ikke hadde skjønt at ville ta midler fra potten som Hageselskapet skulle få fra seinere vel.

    Noe sånt.

    Og Knut Lønø, han spiste alltid, (eller ihvertfall ofte), matpakka si, mens han satt ved skrivebordet sitt, i redaksjonen, til Norsk Hagetidend der.

    Så han satt ikke inne på spiserommet til Norsk Hageselskap, (sammen med alle de andre sjefene og ansatte).

    Men Norsk Hagetidend-medarbeider Bergljot Gundersen, hun satt vel sammen med de andre sjefene, i Hageselskapet, og spiste lunsj, mener jeg.

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu forklarte det, en gang, til sjefene i Hageselskapet, at Lønø var redd for at han hadde gjort en blunder, (eller noe), når han vel hadde sagt ja, til å bli med på et samarbeidsprosjekt, sammen med en annen organisasjon da.

    Fordi han seinere kanskje tenkte på, at midlene som det ble søkt om, fra myndighetene, til dette samarbeidsprosjektet, kanskje kunne føre til at Hageselskapet, fikk mindre støtte selv, over statsbudsjettet da.

    Siden de hadde også hadde fått støtte til et prosjekt, som de samarbeidet om da, og som var initiert av Bondelaget, eller noe sånn, kanskje.

    Så det var ikke bare bare, å jobbe i Hageselskapet, skjønte jeg.

    For det var nesten også som et spill omtrent, skjønte jeg, dette med hvor mye statsstøtte man ville få og sånn da.

    Så det kunne være litt sånn ampert nesten, (eller ihvertfall rimelig anspent), der til tider, hos Hageselskapet da, syntes jeg.

    Men nå jobbet jo jeg der også, på rundt den tiden som statsbudsjettet ble lagt fram da.

    Så det var kanskje derfor at det virka litt sånn stivt osv. der, for meg.

    Som først hadde syntes at Det Norske Hageselskap hørtes ut som et sted, hvor det ville være fredelig og sivilisert å jobbe.

    Det er mulig.

    Men egentlig så var nok mange av de lederne der, i Hageselskapet, nesten som politikere da, for å prøve å forklare det litt mer, hvordan det var å jobbe der.

    Det var ikke så utrolig flatt der, syntes jeg.

    Lederne spiste lunsj ved et bord.

    Og kontordamene, osv., spiste lunsj ved et annet bord der da.

    (Noe sånt).

    Så det var et skille der, mellom ledere og de som jobba på ‘gulvet’ der da, (for å si det sånn).

    Selv om jeg ikke skjønte helt hva det skillet gikk på.

    For jeg skulle visst sitte sammen med lederne der da, (tror jeg ihvertfall).

    Selv om jeg bare jobbet der på en praksisplass, hvor jeg fikk 4000 i lønn, i måneden.

    Så hvordan dette egentlig var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke så ‘laid-back’, å jobbe hos Det Norske Hageselskap, som jeg først hadde trodd at det skulle være da.

    Bare det å sette seg ved riktig bord, i lunsj-pausen, kunne være som en nesten uoverkommelig prøvelse, bare det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Hageselskapet var ikke akkurat et uformelt sted å jobbe da, (for å si det sånn).

    Man kunne nesten like gjerne ha jobba på Stortinget, (eller noe), kunne det nesten virke som, noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bergljot Gundersen, hu var forresten ei pen blondinne, i begynnelsen av 20-åra.

    Hu hadde gått på Landbrukshøyskolen i Ås, forklarte hu.

    Da rynka nok jeg litt på nesa, (da hu sa dette).

    For Landbrukshøyskole, nei det hørtes ikke så fint ut, for meg, som hadde gått et år på NHI, osv.

    Bergljot Gundersen, hu skjønte nok hva jeg tenkte, for hu forklarte med en gang det, at Landsbrukshøyskolen var veldig bra og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje personen, som jobba i Norsk Hagetidend.

    Det var ei svensk dame, som jeg tror at het Bjerregård, til etternavn.

    (Det samme som Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen, mener jeg.

    Hvor jeg seinere leide en hybelleilighet, av Rimi, i parallellgata, nemlig Waldemar Thranes gate da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bjerregård var litt yngre enn Lønø, og en del eldre enn Gundersen vel.

    Hu hadde mørkt, krøllete hår, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skulle være Landbruksmesse, ute på Hellerud-sletta, i Romerike, denne høsten.

    Og da hadde Bjerregård fått jobben, med å bestemme hvilken politiker, som skulle åpne den messa.

    Og jeg var jo Høyre-mann.

    Og jeg var litt nysgjerrig på et nytt stjerneskudd, innen ledelsen i Høyre, som var ganske mye i media, på den her tiden.

    Nemlig Kaci Kullmann Five.

    Så da Bjerregård spurte meg, hvilken politiker de skulle invitere, for å åpne Landbruksmessa, på Hellerud-sletta, høsten 1990 da.

    Så foreslo jeg Kaci Kullmann Five da.

    Som jo var fra Bærum, og kanskje ikke var et opplagt valg, for å åpne en Landbruksutstilling.

    Men jeg bare sa et navn som falt meg inn da.

    Og jeg tror også det ble sånn, (hvis jeg ikke tar helt feil), at Kaci Kullmann Five åpna den Landbruksmessa, ute på Hellerudsletta der da, dette året.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke noen faste arbeidsoppgaver, da jeg var på praksisplass, hos Hageselskapet, så jeg fikk nye arbeidsoppgaver, hele tida, husker jeg.

    Noe av det første jeg ble satt til å gjøre der, det var vel å gå til Botanisk Hage, (var det vel), på Tøyen, for å hente et kamera, som tilhørte Norsk Hagetidend vel, og som lå hos Botanisk Hage, (av en eller annen grunn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så fikk jeg som jobb, å omorganisere biblioteket, og sånn, der.

    Og jeg fikk også som jobb, å merke noen lysbilder, og sånn, og legge disse i riktige kartotek-skuffer, og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Landbruksmessa, på Hellerudsletta, så skulle Norsk Hagetidend ha en stand.

    Så jeg fikk en del jobb i forbindelse med dette og.

    Jeg skulle nummerere cirka hundre lysbilder, med bilde av forskjellige blomster på da.

    Som skulle vises, på et lerret vel, på Hageselskapet sin stand da.

    Et problem var, å finne hvor på bildet, som det passet, å klistre på et sånt tall på.

    For noen bilder var kanskje ikke lyse nok, sånn at tallet ville synes bra da.

    Så på et av de cirka hundre bildene, (husker jeg).

    Så hadde jeg tulla litt, og satt på det tallet, midt i en solsikke, (eller noe).

    Og den feilen, den ser ikke så stor ut, når du sitter der hele dagen, og gjør noe sånt rutinearbeid, på noen små lysbilder da.

    Men, jeg jobba også litt med standen, til Hageselskapet, på den Landbruksmessa.

    Og da husker jeg det, at jeg så på de lysbildene, på det lerretet der da.

    Og når det bildet, av den solsikka, (eller hva det var), dukka opp.

    Med et tall, midt på blomsten da.

    Da så det rimelig dumt ut, husker jeg.

    Så da blei jeg litt flau, må jeg si.

    Da spilte det ikke så stor rolle liksom, at de cirka 99 andre bildene så ok ut.

    Når et av de så dumme ut, liksom.

    Da var det nok dette dumme bildet, som folk huska, vil jeg nok tippe på.

    Så etter dette, så lærte jeg kanskje det, at man alltid burde gjøre jobben sin ordentlig da, og ikke slurve, selv med en prosent av arbeidet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt fasinert, av noen sånne maskiner, som de hadde, på noen av kontorene, på Norsk Hagetidend der.

    Og det var sånne maskiner, som man kunne bruke, for å automatisk ringe opp, et spesielt nummer da.

    Disse maskinene, (som jeg ikke hadde sett før), de kunne huske 30-40 telefonnummer da, (eller noe).

    Og Bjerregård, hun sa en dag det, at hun skulle ønske det, at hun hadde en sånn maskin, på sitt kontor.

    Og da fortalte jeg det, at jeg hadde drivi litt, med elektronikk, som en hobby, da jeg bodde på Bergeråsen da.

    Så jeg fikk lov av Redaktør Lønø, til å prøve å fikse, en av de ødelagte ‘oppringings-maskinenen’, som lå et eller annet sted, i redaksjonen sine lokaler der da.

    Sånn at Bjerregård også fikk en sånn ‘oppringings-maskin’, på sitt kontor da.

    Og da fant jeg ut det, at den maskinen som var ødelagt, trengte en ny transformator da.

    Og så ringte jeg vel rundt, til el-forretninger i Oslo Sentrum da.

    Og jeg fant en el-butikk opp mot Ringveien der, ved Maridalsveien/Uelands gate, (på Ila eller Sagene vel), som solgte ganske rimelige sånne transformatorer da.

    (Ved å se i Gule Sider, eller noe, var det vel).

    Også la jeg vel ut noen penger, for Hageselskapet, som jeg fikk tilbake da, når jeg ga kvitteringa, til Kontorsjefen der, (eller noe), da.

    Også fikk jeg den maskinen til å virke etterhvert da.

    Og da måtte jeg se litt på den maskinen, som stod på kontoret, til hu litt eldre kontordama, som var sykmeldt da.

    (Selv om jeg må innrømme at jeg tror at jeg, mens jeg holdt på med dette, klarte å slette alle de telefonnummerne, som lå inne på hu sykmeldte kontordama sin oppringingsmaskin da, ved en feiltagelse da).

    Men hu Bjerregård ble vel fornøyd ihvertfall, håper jeg.

    Så jeg fikk også jobba litt som elektriker nesten da, mens jeg jobba på Hageselskapet der.

    (Siden jeg vel nevnte at jeg syntes at sånt arbeid var artig da.

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også sendt til Stortinget faktisk, en dag, denne høsten, av Redaktør Knut Lønø da.

    Statsbudsjettet skulle nemlig legges fram.

    Og Hageselskapet hadde blitt lovet, av en Senterparti-politiker, (var det vel), at de skulle få budsjettet før alle andre da.

    Så jeg ble sendt til Stortinget da.

    Og etter å ha surra litt.

    (For jeg skulle på baksida liksom, av Stortinget da, fant jeg ut, etterhvert.

    Noe sånt).

    Så sa jeg fra til vakta på Stortinget der da.

    At jeg skulle snakke med den og den sekretæren der.

    Også fikk jeg statsbudsjettet, før alle andre.

    Men jeg måtte si navnet på enten sjefen hennes eller en av sjefene på Hageselskapet der, husker jeg.

    Også tok jeg T-banen, fra Stortinget der, og til Grønland, husker jeg.

    Mens jeg hadde statsbudsjettet, (som ingen andre hadde sett enda).

    I en bag eller pose da.

    Mens jeg tenkte at ingen andre på T-banen visste hva jeg hadde liksom.

    Da følte jeg meg litt spesiell, (eller ‘important’ kanskje da), vel, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    Så gikk jeg opp til Redaktør Knut Lønø, med statsbudsjettet da.

    Men nei, Lønø ble stressa eller opprørt da.

    For nei, det var ikke han som skulle ha statsbudsjettet.

    Jeg måtte gå rett til sjefen/direktøren sitt kontor, med statsbudsjettet, husker jeg, at Redaktør Lønø sa da.

    Mens han ble litt stressa da, siden jeg først hadde gått til Norsk Hagetidend sine kontorer, med statsbudsjettet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en del, med å telle opp stemmene, som Hageselskapet hadde fått inn, når de hadde leserundersøkelser.

    Og det var vel mellom et og to hundre skjema, som de pleide å få inn da, (tror jeg at det var).

    Ved hver leserundersøkelse.

    Det var ihvertfall en bærepose, (eller noe), full av ark, (sånn som jeg husker det), ved hver leserundersøkelse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk vel også jobben, med å sende ut pressemeldinger, når Norsk Hagetidend, kom med en ny utgave da.

    De hadde noen sånne ark der, med navn og adresser, for alle avisene i Norge da.

    Det var mange aviser, som jeg aldri hadde hørt om før, husker jeg.

    Sånn som Firda-Nytt, (eller noe sånt), var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, på de snaue to månedene, som jeg jobba på Det Norske Hageselskap der, på Grønland.

    Dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • I Norsk Hagetidend, så jobba jeg med forefallende kontorarbeid, i et par måneder, som praksisplass, fra arb. formidlingen, på beg. av 90-tallet

    hagetidend

    http://www.hageselskapet.no/portal/page?_pageid=33,384786&_dad=portal&_schema=PORTAL

    PS.

    Jeg må prøve å få tak i en referanse derfra.

    Den gamle redaktøren, Knut Lønø, skrev en bra attest.

    Men han er vel pensjonert nå, og hun nye redaktøren, som også jobbet der, på den tiden jeg jobbet der, Bergljot Gundersen, vil ikke være referanse, av en eller annen grunn.

    Jeg har jo arbeidssaker både mot Bertelsmann/Microsoft og Rimi, (og OBS), så jeg trenger referanser fra før jeg begynte i OBS, i 1991.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det var blant annet fra da jeg jobbet i Norsk Hagetidend, at jeg lærte om leserundersøkelser.

    For jeg var den som måtte telle og lage statistikk, over svarene som leserne sendte inn da.

    Så sånn var det.

    Jeg leste meg også til, hvordan man legger torvtak, og jeg jobba også en del på Hageselskapets lager, på Tøyen, sammen med en litt eldre kar fra Fredrikstad, som vanligvis jobba aleine der, og pendla ganske langt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.