PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Lønø
PS.
Jeg husker at Knut Lønø ikke likte personnummer, (for det hadde han ikke skrevet, på attesten min).
Han sa at hvis vi hadde hatt personnummer, under krigen, så ville tyskerne fått full kontroll.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg visste ikke at Knut Lønø hadde to sønner, (med imponerende CV-er):
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Enda mer om dette, (legg merke til at dødsannonsen til tante Ellen sin ‘eks-hippie-ektemann’ Diderik Beichmann stod i samme Aftenposten-avis, (28. mars 2019), nede til venstre):
PS 5.
Dauingen øverst til venstre, i PS-et ovenfor.
Det er visst forresten faren til fotballspilleren Per Edmund Mordt.
Som spilte på IFK Gøteborg, på 80-tallet, (og som en gang brant en viktig straffe, i en straffespark-konkurranse, sånn som jeg husker det).
Så sånn er visst det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Mer om Knut Lønø, (fra Akershus Amtstidende 27. mars 2019):
PS 7.
En gang, mens jeg jobba, for Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.
(Jeg jobba der fra august til oktober, i 1990.
Var det vel).
Så ble jeg sendt, (av Knut Lønø), til Stortinget.
For å hente statsbudsjettet.
(Direktøren kjente en Senterparti-politiker, som da måtte stresse, ved kopimaskinen, (når jeg dukka opp på Stortinget), for at Hageselskapet skulle få vite, (uten for mye venting), hvor mye statsstøtte de fikk.
For å si det sånn).
Og da jeg kom med statsbudsjettet, (jeg tok t-banen), til Lønø, (i kontoret til Norsk Hagetidend, på Grønland).
Så klikka han nesten.
For det var direktøren, (i etasjen under), som skulle ha statsbudsjettet.
Lønø turte ikke å se på statsbudsjettet engang.
Statsbudsjettet skulle straks til direktøren, (forstod jeg).
Og jeg ut i trappeoppgangen igjen.
(For å si det sånn).
Og den direktøren, som jeg da ga statsbudsjettet til.
Det kan muligens ha vært han Dagfinn Tveito, (for å si det sånn).
(Selv om de også hadde en slags ‘syvende far i huset-direktør’ der, (en pensjonert direktør, (som skulle hjelpe til litt som pensjonist), som vel også muligens kan ha vært han Tveito, må man vel si).
Og han ‘syvende far i huset’ skulle få bruke kopimaskin-rommet, (eller om det var nabo-rommet), som et slags kombinert kontor/soverom, (med en Jensen-madrass, (noe som irriterte meg litt, siden at Jensen Møbler holdt til på mitt ‘gromgutt-territorium’, på Sand/Roksvollshøgda, og de terroriserte min farmor, med en fæl alarm, som de ofte hadde på, om kvelden/natta, for å si det sånn).
Og den madrassen/senga, til han ‘syvende far i huset’.
Den var nok betalt av staten/Det Norske Hageselskap, da.
For å si det sånn).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Han Dagfinn Tveito var nok han ‘syvende far i huset-direktøren’, for han ble visst pensjonist, i mars 1990, (mens jeg fortsatt gikk det første året på NHI), ifølge Wikipedia, (som siterer Aftenposten):
https://no.wikipedia.org/wiki/Dagfinn_Tveito
PS 9.
Her er mer om dette, (fra Aftenposten 31. mars 1990):
PS 10.
Det står i artikkelen ovenfor.
At Andor Normann overtok som direktør, (i Hageselskapet), fra september 1990.
(Det var cirka da jeg begynte der og.
Det er mulig at jeg jobba der fra september til november cirka.
For jeg flytta til Axel og de, rundt skolestart, (20. august), etter å ha bodd hos slekt og venner, (blant annet bestemor Ingeborg i Stavern), hele sommerferien, (for å spare utgifter til husleie).
Så det var vel i slutten av august, at jeg dro til Arbeidsformidlingen, (på Schous Plass), for melde meg som arbeidsledig.
Og de ville at jeg skulle ha en praksisplass.
Og jeg trengte penger til husleie, (som kun var 1000 kroner i måneder, men likevel), og mat.
Så jeg gikk med på det Arbeidsformidlingen ønsket.
Selv om de ikke godkjent russeåret mitt, (pluss mine vekttall fra NHI), som kvalifikasjoner.
For vitnemålet mitt fra Gjerdes videregående, (hvor jeg gikk på datalinja), var en kopi.
(Og de gadd visst ikke å ringe noen drammensere, for å få bekreftet, at dette var snakk om et ekte vitnemål.
Noe de vel kunne ha gjort, (hvis de hadde vært i tvil).
For å si det sånn).
Og jeg hadde kun en karakterutskrift fra NHI, (og ikke en kandidat-grad), siden at jeg kun hadde gått der i et år, (av to).
For å si det sånn).
Så det var antagelig Andor Normann som sendte meg, til Stortinget, for å hente statsbudsjettet, høsten 1990.
(Eller Knut Lønø sendte meg vel dit.
Men jeg skulle levere statsbudsjettet til Andor Normann.
Som jeg vel ikke hadde hilst på ordentlig engang, (det var Lønø som ansatte meg).
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS.
Man kan se, i dødsannonsen ovenfor, at Tage er gift/samboer, med ei Cathrine.
Og Tage var faktisk hypp på min yngre stesøster Christell, (da hu var i femten års-alderen), husker jeg.
(Noe jeg vel har blogget om tidligere).
Det var sånn, at min eldre ‘bonusbror/stebror’ Jan Snoghøj.
Han hadde dratt med min lillesøster Pia, sin yngre halvsøster Christell og meg, til diskoteket Madonna, i Holmestrand.
(Jeg var også på Madonna, (på russekro), i begynnelsen av russeåret, husker jeg.
Og russeåret, (jeg var Russ 89), starta høsten 1988.
Så dette, (da Jan dro oss med til Madonna), må ha vært før høsten 1988.
For jeg husker, at jeg hadde vært på Madonna før den nevnte russekroa.
For å si det sånn.
Og Christell fylte seksten år i november 1988.
Så hu var vel konfirmert.
Men hu var vel ikke ‘lovlig’ enda.
(Da Jan dro med Christell, Pia og meg på Madonna).
Og hvordan vi kom forbi dørvakta, (for det var vel atten års-grense), det veit jeg ikke.
Men jeg hadde på meg en tweed-dress, som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, (husker jeg).
(Som en, (eller flere), av hennes fire sønner hadde vokst fra.
Den yngste sønnen Thor Andrew døde cirka syv år gammel i en snøhule-ulykke i hagen til Tove Grønli, (vinteren 1980).
Så det var muligens sånn, at jeg arvet Per Furuheim, (som gikk i klassen over meg), sin konfirmasjonsdress, (siden at Thor var død).
Noe sånt).
Så Jan hadde kanskje fått Christell, Pia og meg, til å kle oss, rimelig voksent, da.
Og Jan er jo født, i 1962.
Så han er en halv generasjon eldre liksom, enn Christell, Pia og meg.
(Må man vel si).
Så han var jo cirka 25 år.
Og han gikk vel foran oss tenåringene, forbi dørvakta, da.
Og derfor sjekka kanskje ikke dørvakta, oss ungdomsskole/videregående-elevene, så nøye.
For å si det sånn).
Jeg husker at jeg stod for meg selv, (i Ruth Furuheim sin dress), i et rom, ganske langt inne, på utestedet Madonna.
(Dressen var det forresten noe rart med.
Det er mulig at jeg stod på/ved dansegulvet.
For det var sånn ‘strobo-lys’ der, (heter det vel).
Og da lyste støvet på/i dressjakka veldig opp.
Så jeg ble litt satt ut nesten, (av den rare dressjakka).
For å si det sånn).
Og så sa Tage, (som var et par år eldre enn meg), til meg, at han syntes, at Christell hadde blitt så fin.
(Christell gikk vel for å være rimelig åttråverdig.
Det stod blant annet, i en sang om Christell, i henne og Pia sitt felles konfirmasjons-sang-hefte, at: ‘Hu har det vi kaller sex-appeal’, (husker jeg).
Noe sånt).
Og så lurte Tage på, om jeg kunne spørre Christell, om hu ville være sammen med han.
(Noe sånt).
Men da sa Christell nei, (da hu dukka opp like ved meg litt seinere), husker jeg.
(Noe jeg måtte fortelle Tage).
Christell syntes kanskje at hu var for ung, for Tage, (som vel er 4-5 år eldre enn Christell).
(Min søster Pia sa en gang til meg, (på den rundt den samme tida), at hu trodde at det var sunt for Christell, hvis hu fikk ha mange sex-partnere.
Noe sånt.
Og Christell var kanskje fortsatt jomfru, på denne tida.
Uten at jeg tørr å si noe sikkert om det.
For å si det sånn).
Eller så syntes kanskje Christell, at Tage, var litt for ‘stutt-tjukk’, (som de sier, om enkelte fotballspillere).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
På cirka den samme tida.
Så var det en episode, med Tage, borte på min farfars verksted, (Strømm Trevare).
Det var Tage sin siste arbeidsdag.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg, (som til vanlig kun hadde som arbeidsoppgaver å pakke skruer og fylle opp min farmors ved-avkapp-kjeller).
Jeg ble da hentet, (mot normalt, som de sier), i min farmors hus, for å arbeide en økt, sammen med Tage.
(Dette var mens min far og onkel Håkon stod og jobba, noen få meter unna.
Så alle fire av oss, stod og jobba, på den samme flekken liksom, inne på det lange verkstedet, da.
For å si det sånn).
Tage og jeg lagde vannseng-sider.
Vi la tjukke treplanker, (som vi hadde smurt trelim på endene av), oppå hverandre, i en ramme.
(Dette var vel snakk om høvlede treplanker/bord, (sånn som jeg husker det).
Jeg kan ikke huske at jeg fikk flis i fingeren, ihvertfall.
Men det er mulig at jeg hadde på meg arbeidshansker.
For vi pleide å bruke både arbeidshansker og hørselvern der.
For å si det sånn).
Og så ble plankene trykket sammen, med trykkluft.
(Dette kan ha vært en maskin som min far eller onkel Håkon hadde konstruert selv, (etter tegninger).
Hva vet jeg).
Og vi lagde kanskje 10-20 vannseng-sider.
(Noe sånt).
Og en ble feil.
To planker lå feil vei, mot hverandre, sånn at de ikke ble limt sammen, (for vi tok vel bare lim på en side av plankene, hvor det muligens også var noen spor).
‘Blås i det’, (eller noe lignende), sa Tage, (da jeg påpekte denne feilen til han).
Og det var Tage sin siste arbeidsdag.
Så det var jeg som fikk kjeft, av onkel Håkon, for denne feilen.
(Husker jeg).
Enda jeg aldri hadde jobba, med denne arbeidsoppgaven, (å lage vannseng-sider), tidligere.
(For å si det sånn).
For jeg ble til vanlig lite brukt, inne på sjølve verkstedet, (av en eller annen grunn).
(Min far ønsket at jeg skulle jobbe i en godt betalt jobb innen næringslivet, inne i Oslo-gryta.
Husker jeg at han en gang sa, (i en pause/’slekts-møte’), på Roksvollshøgda.
På begynnelsen av 80-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Når det gjaldt arbeidsoppgavene mine, (som gutt), for Strømm Trevareindustri/Strømm Trevare A/S.
(Det jeg dreiv mest med, var å pakke skruer.
Og å fylle opp min farmors avkapp-ved-kjeller.
Pluss at jeg var med som hjelpegutt/assistent, når min far skulle levere/montere senger, i Stor-Oslo.
Og hvert skuddår liksom, (samt i arbeidsuka fra ungdomsskolen, (da jeg jobba sammen med Tage og Dag Furuheim)), så var det noe forefallende fabrikkarbeid, da.
For å si det sånn).
Så var det ikke sånn, at jeg gikk ned på verkstedet hver dag, for å se, om det var mye avkapp-ved der, (for eksempel).
Men det var sånn.
At min far ville si til meg, i en pause.
(For jeg var jo borte på Roksvollshøgda, for å spise middag, (etter skolen), hver dag, (hos min farmor).
Siden at min mor bodde i Larvik, 7-8 mil lenger sør.
For å si det sånn).
At: ‘Vi begynner å få lite skrue-poser, kan du ikke pakke noen fler skruer’.
(Noe sånt).
Og da betydde vel det, at det ikke hasta.
Men at jeg kunne pakke skruer dagen etter, (for eksempel).
(For min far ville si fra, før det var helt tomt for skrue-poser.
Sånn som jeg husker det).
Og det samme med avkapp-veden.
(Som pleide å stå, i noen plasttønner.
Og disse tønnene skulle da tømmes oppi en trillebår.
Og så skulle veden kastes ned i kjelleren til min farmor, (gjennom et kjellervindu, som hadde lukke-mekanismen feil vei, nemlig mot _utsiden_ av huset)).
Men når det gjaldt denne ‘teamarbeid-jobbinga’, sammen med Tage.
(For vannseng-plankene var lange.
Så man måtte være to om å håndtere de, (når man satt de ned i trykkluft-ramme-maskinen).
For å si det sånn).
Så var det som sagt team-arbeid.
Og da var det som når nazistene henta jødene, under krigen.
Jeg måtte gå ut av ‘Ågot-huset’ med en gang, (for å jobbe).
Så jeg rakk nok ikke da, å samle/stålsette meg, like mye, som når jeg drev med skruene, osv.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette:
Hege Snoghøj f. Lund har visst uansett fått seg ny mamma, fra Filippinene, så hu kommer seg nok over dette:
PS 2.
Her er mer om dette:
https://www.asker.kommune.no/contentassets/7373e1a0a5a3454c8b4bc8bbc3c9b4e4/2019_2-askerposten.pdf