johncons

Stikkord: Kringsjå

  • Mer fra Høvik

    Jeg er har litt sein døgnrytme.

    Men jeg våknet, av en brannalarm her, (i tidligere Thon hotel Høvik), cirka klokka 17.

    Og klokka 16-17, er vel et vanlig tidspunkt, for å lage middag.

    Så det kan virke som, at dette må ha vært, noen som prøvde, å lage middag.

    Og så startet ‘konsentrasjonsleir-røykvarsleren’, (som står, rett over kjøkkenbenken), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg er så vant med, at brannalarmen går, ‘hele tida’, fra da jeg studerte, ved University of Sunderland, studieåret 2004/05, og bodde, på student-leilighet-komplekset the Forge, (som er noe lignende, av Kringsjå, for eksempel).

    Der gikk brannalarmen, cirka en gang i døgnet, de første ukene/månedene, (vil jeg si).

    Så til slutt, så var det sånn, at de folka, som jeg bodde sammen med, (utvekslingstudentene bodde sammen, så jeg bodde sammen med seks andre utvekslingsstudenter, fra forskjellige land, i Europa), ikke gadd, å gjøre noe, når alarmen gikk.

    (De første 5-10 gangene, så evakuerte vi.

    Og da skulle man stå utendørs, i en time, (eller noe sånt), til brannvesenet dukket opp der, med sine biler.

    Selv om det alltid var falsk alarm.

    Og de britiske studinnene, (som bodde, i etasjene over, ‘vår’ leilighet), begynte jo, å gå ut, i bare undertøyet, (husker jeg).

    Kanskje fordi, at de ble slitt ut, av disse stadige alarmene, da.

    Hva vet jeg).

    Vi ble bare liggende, i sengene vår, med puta over huet, liksom.

    (Det var vel en av mine medstudenter, som anbefalte oss andre, (når praten gikk, om dette temaet, i lounge-en), å bare ligge i senga, med puta over huet, når brann-alarmen gikk.

    Og da, (som her på tidligere Thon hotel Høvik), så bodde jeg, i første etasje.

    Så vi regnet vel med, at det bare var, å klatre ut av vinduet, hvis det faktisk ikke, var falsk alarm, en gang.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Men da jeg bodde, i Waldemar Thranes gate, (jeg leide av min arbeidsgiver Rimi), i Oslo, fra 1996 til 2004.

    Så gikk ikke brannalarmen en eneste gang, (sånn som jeg husker det).

    Så at brannalarmen, skulle gå så ofte, (og at det var falsk alarm, hver gang), i Sunderland.

    Det var en skandale, vil jeg si.

    Og nå er det det samme her, (på tidligere Thon hotel Høvik), da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer om verv

    mer om verv 3

  • Her er mer om Magne Winnem sin fetter Colin Dobinson. (Colin skriver på LinkedIn at han har bodd i Norge, siden 1991. Men jeg husker at Colin bodde på Kringsjå studentboliger, (og studerte ved UIO), allerede i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2). Men men)

    1991

    http://no.linkedin.com/in/colindobinson

  • Min Bok 2 – Kapittel 19: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Henning, i Abildsø-gjengen, han husker jeg et par ting til om.

    Jeg husker at jeg møtte han, ved bussholdeplassen ned til Sentrum en gang.

    Da hadde han klipt seg, hos frisøren, i Dumpa, på Abildsø der.

    Og han hadde to slags barberte striper, på den ene sida, av hue.

    Og en stripe på den andre sida vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sa også det en gang, da noen i den gjengen diskuterte musikk, utafor Abildsø-kiosken der vel.

    At Paula Abdul hadde så rar nese.

    Og at da han så på Paula Abdul-musikkvideoer, på MTV, så tenkte han sånn at, ‘så rar nese du har, Paula Abdul’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han hadde en fetter, som het Colin.

    Colin var fra Swindon, i England, og var et par år eldre enn Winnem vel.

    Colin hadde en ganske ny bil, som han kjørte med, mellom England og Norge, når han skulle til eller fra hybelen sin på Kringsjå da.

    Colin studerte data, på UIO.

    Og han dreiv og lagde noen dataprogrammer, (som jeg ikke helt fikk med meg hva var), for han regna med at han kom til å tjene penger da, på de her programmene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte Magne Winnem og jeg Colin på Lorry, (en pub i Oslo).

    Jeg bestilte Aass Fatøl, siden det var så lenge sida, at jeg hadde drikki det.

    (Ikke siden russetida, noen måneder før det her da.

    Eller det var vel fordi at jeg var fra Berger, at jeg kjøpte Aass Fatøl da.

    Siden det liksom var favorittølet mitt da.

    Siden Drammen er den nærmeste ‘bryggeri-byen’ liksom da, fra Berger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Magne Winnem og jeg var på Lorry, sammen med Colin.

    Så dukka det opp ei dame der, som Colin kjente.

    Ei norsk dame da.

    Og Winnem og jeg, vi skulle liksom hilse på henne da.

    Men hu dama var skikkelig overlegen, husker jeg.

    ‘Er dere noen folk jeg kommer til å treffe ofte eller’, spurte hun oss.

    (Noe sånt).

    ‘Ja’, svarte vel jeg.

    (Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle si).

    Men jeg traff vel ikke hu noe mer, tror jeg.

    Så Colin hadde funnet seg en skikkelig overlegen norsk dame da, husker jeg.

    Som såvidt ikke ville hilse på meg, (og vel heller ikke på Magne Winnem, tror jeg).

    Kanskje hu syntes at jeg, (og muligens også Winnem), så for unge ut, eller noe?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så satt jeg og Magne Winnem på med Colin, opp til blokka, hvor han bodde i bofelleskap, oppe på Kringsjå der.

    Det var om kvelden og lyset stod på i et bofellesskap, som var like ved parkeringsplassen der da.

    Så vi så jo plutselig rett inn i en leilighet der, hvor to unge studenter, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), stod helt nakne, med lyset på, og uten at gardinene var trukket for da.

    Vi var jo unge selv, så vi syntes jo at dette var litt morsomt da.

    (Nesten som porno kanskje).

    Så Colin kjørte en runde til, ved parkeringsplassen der da.

    Sånn at vi skikkelig fikk med oss det her unge paret da.

    (Eller hu dama var det vel som vi syntes var mest artig, må jeg vel si, for min egen del ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Magne Winnem lånte jo hybelen til Colin, mens han var hjemme i England, i juleferien, ved UIO.

    Og da besøkte jeg Winnem, noen ganger, på Kringsjå.

    (Siden han jo hadde besøkt meg rimelig mange ganger, i Uelands gate og på Abildsø der da).

    Jeg fant forresten en pantelapp, i isen, ved butikken, på Kringsjå der, en gang, denne vinteren.

    (Dette var en Prix-butikk vel).

    Men jeg fikk ikke noen penger for den, (når jeg spurte, i den butikken).

    Fordi at hele beløpet ikke syntes vel.

    Det var en pantelapp, på 50-60-70 kroner vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg begynte jo å bli litt blakk, før jula, i 1989 da.

    Men jeg fortalte det til Winnem da, at Prix ikke ville gi meg noen penger, for den pantelappen jeg hadde funnet da.

    Og da mente Winnem at det måtte de gjøre da.

    Og jeg skjønte ikke hvordan Winnem mente at han skulle klare det, å få penger av Prix.

    Men jaggu klarte han ikke det.

    Han satt opp et morskt ansikt vel, (eller hva grunnen var, for at han fikk pengene).

    Og så fikk jeg penger for den pantelappen jeg hadde funnet der da, (en gang jeg gikk, fra T-banen, (på Kringsjå der), og til den blokka der Winnem/Colin bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde Winnem fått meg til å dra opp til Kringsjå der, en lørdag vel.

    Og da skulle det være afrikansk party der, (mener jeg at det var).

    Og det dro Winnem meg med på da.

    Det var litt flaut husker jeg, siden vi var norske og ikke afrikanske da.

    Jeg gikk der vel med en Levis-genser, (var det vel), som var hvit med to amerikanske flagg på vel, over brystet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi chatta vel nesten ikke med noen der vel, (mener jeg å huske).

    Vi var vel litt nervøse tror jeg, siden dette var en afrikansk fest da.

    Men Winnem mente vel at vi kanskje kunne møte damer der da.

    (Noe sånt).

    Noe vi ikke gjorde.

    Men en afrikaner satt seg vel ned, ved bordet vårt, litt utpå kvelden, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også oppe hos Winnem der, på Kringsjå, den dagen jeg skulle på Sugarcubes konsert, på Rockefeller, husker jeg.

    Dette var vel på nyåret, i 1990, (tror jeg ihvertfall).

    Winnem lagde pommes frites der, husker jeg, som jeg fikk en porsjon av da.

    Det var flere folk som bodde i den samme leiligheten, som Colin/Winnem da.

    De delte kjøkken og bad der da.

    Ei dame, i begynnelsen av 20-åra, som bodde der.

    Hu ga meg råd om hvordan jeg skulle lage kyllingsalat, (som jeg hadde lovet å lage, for hu Laila Johansen, som jeg hadde møtt på Radio 1 Club, på nyttårsaften, i 1989 da).

    Og hu Kringsjå/UIO-dama, hu sa at jeg kunne for eksempel ha ananas oppi kyllingsalaten da.

    At det passa å ha ananas i kyllingsalat da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kar, som også bodde i det bofellesskapet.

    Han begynte å se opp og ned på meg da.

    Også lurte han på om genseren min var ny.

    Om så om buksa mi var ny.

    (Og så videre da).

    Han skjønte at det var noe spesielt da.

    (Jeg skulle jo på Sugarcubes-konsert).

    Men han skjønte ikke hva det var da.

    Men han kunne liksom se på meg at det liksom var noe spesielt da.

    Og begynte å liksom å spørre meg ut om det her da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Colin kom tilbake fra England, ut på nyåret, i 1990.

    Så fortalte han oss, (Winnem og meg), at han hadde møtt ei svensk hippie-dame, på ferja mellom Helsingør og Helsingborg, når han bilen sin tilbake til Norge igjen da.

    Det var visst ei dame i 30-åra, eller noe.

    Og han hadde visst kjørt henne hjem, (til Syd-Sverige et sted vel), og han hadde visst fått ligge med henne og, (fortalte han).

    Jeg var ikke helt sikker på, om jeg skulle tro på det her han fortalte om.

    Men da ble han sur, husker jeg.

    Og mente at jeg var litt nedlatende mot han, (eller noe), siden jeg var litt skeptisk til de her sex-historiene hans da.

    Jeg var vel kanskje spesielt litt skeptisk til det her med at han hadde hatt sex med ei hippie-dame muligens, og vel også kanskje til det at hu hadde vært en del år eldre enn han da.

    Så lurte kanskje på hvordan dame det her kan ha vært.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt skeptisk.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Collin om hvorfor han ville bo i Norge.

    (Av nysgjerrighet da).

    Det var fordi, (sa han), at en gang, da han var tenåring vel, og var på sommerferie, hos slekt i Norge da.

    Så hadde han vært innom en kiosk.

    Og så hadde ei smellvakker tenåringsjente, plutselig gått inn i den kiosken, kun iført en gjennomsiktig helsetrøye, på overkroppen da.

    (Sånn at det nesten så ut som at hu gikk toppløs da, må det vel ha vært).

    Og det kunne aldri ha skjedd i England da, mente han.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Colin og jeg, se på video, hjemme hos meg, på Abildsø da.

    Vi kjørte innom en bensinstasjon, som lå ved Store Ringvei der vel.

    Og jeg fikk dem med på til å leie en film som her ‘Revenge of the Nerds’, eller noe vel.

    Og den filmen så vi hos meg, på Abildsø da.

    (Siden jeg hadde video da.

    Noe vel ikke Winnem eller Colin hadde vel.

    Dette var jo i studieåret 1989/90, og på den her tida, så var det kanskje ikke så utrolig vanlig, å ha video kanskje.

    Ihvertfall ikke for studenter, (og andre unge folk), vel).

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde også en opptakskassett, i walkman-en min, en gang.

    Som jeg spurte Colin, om jeg kunne sette på, i bilen hans vel.

    (Mens han, Winnem og jeg, kjørte rundt et eller annet sted i Oslo da, husker jeg).

    Og på den kassetten, så var det blant annet en sang, av Adam and the Ants, som het ‘Stand and Deliver’, eller noe.

    Som jeg hadde tatt opp fra videoen, (fra et musikkprogram, fra TV-en da), tror jeg at det var.

    Noe sånt.

    Men den sangen likte ikke Colin da.

    Så da begynte han å klage, husker jeg.

    Jeg husker ikke om han slo av musikken.

    Men han klagde ihvertfall da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den juleferien, da Winnem bodde hos Colin.

    Så dro jo Winnem i militæret.

    Og etter det, så festa jeg fortsatt en del sammen med Winnem, i Oslo.

    Men ikke på langt nær så ofte, som før han dro i militæret.

    For han hadde ikke tid til å feste så mye.

    (Var det vel).

    Siden han jo var i militæret, på Eggemoen, (eller noe), ved Hønefoss vel.

    Og Winnem hadde ikke så god råd, (tror jeg), når han var i militæret, som da han jobba som assistent, på Rimi Nadderud, den andre halvdelen av 1989 da.

    Så var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Andre Willassen og jeg.

    Vi skulle på Danmarkstur, med Petter Wessel da.

    På den tida, som Winnem og Willassen begge var i militæret da.

    Og da husker jeg det, at jeg gikk på et tog, enten i Oslo eller i Drammen vel.

    For jeg skulle møte Willassen og Winnem på toget da.

    (Hadde vi avtalt).

    For vi tok et eller annet tog ned til Larvik da.

    (For å dra med Petter Wessel til Fredrikshavn da).

    Og da jeg fant Willassen og Winnem, på det her toget da.

    (Vi hadde vel kanskje avtalt hvilken vogn vi skulle sitte i.

    Det er mulig).

    Så syntes jeg at dem var litt døve, for å være ærlig.

    (Når jeg fant dem da).

    For jammen satt ikke både Willassen og Winnem der i perm-uniform, på det her toget til Larvik da, (som vi skulle ta for å feste sammen på danskebåten da).

    (For da betalte dem visst bare ti prosent, av vanlig billettpris.

    Hvis dem hadde på seg militæruniformer, på toget.

    Fikk dem vel forklart til meg, etterhvert.

    Etter at jeg hadde kommet meg litt, fra det her vel nesten sjokket vel, som jeg fikk, da jeg så Winnem og Willassen, sitte på toget der, i militæruniformer da).

    Så det syntes jeg var litt kjipt, husker jeg.

    For vi skulle vel liksom være nesten litt japper, (eller noe sånn).

    (Etter å ha gått tre år på økonomilinja på Handel og Kontor da).

    Også satt plutselig Winnem og Willassen der, på toget, (ned til Larvik), i sånne litt kjedelige, (må man vel kanskje si), militæruniformer da.

    Nei, det var ikke mye jappeaktig over det liksom, tenkte jeg vel med meg selv da.

    Noe sånt.

    (Jeg var litt skuffet ihvertfall, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ble overraska ihvertfall.

    (Når jeg så Winnem og Willassen i militæruniformer på toget).

    Kanskje fordi jeg følte meg litt dum.

    For jeg utsatte jo militæret, til etter NHI.

    For jeg var for eksempel mye tynnere, enn både Winnem og Willassen da.

    (Husker jeg, fra da dem satt i uniformer på det toget vi tok sammen til Larvik, for eksempel da).

    Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo, (på den her tida).

    Enda jeg var 1.85 høy da.

    (Siden jeg bodde alene fra jeg var ni år da.

    Og ikke fikk i meg nok ordentlig mat vel.

    Må man vel si

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så hadde jeg endelig klart å bli ferdig med førstegangstjenesten, jeg også.

    (Jeg var jo i infanteriet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993).

    Altså 2-3 år etter Winnem da.

    Som dro i militæret, i januar 1990 vel.

    Men jeg jo en svekling, (må jeg vel nesten si).

    Etter å ha vært seint i puberteten, osv., da.

    Så jeg orka ikke tanken på det, å måtte være i militæret, med en gang etter videregående, husker jeg.

    For jeg tenkte da det, at da ville jeg sikkert drite meg skikkelig ut, (og kanskje også bli mobba), siden jeg var såpass fysisk svak da.

    Så jeg utsatt militæret, i 2-3 år da.

    (Til etter at jeg var ferdig på NHI).

    For jeg ville prøve å legge på meg noen kilo først da.

    Sånn at jeg veide nærmere 65 kilo enn 55 kilo liksom, (for å si det sånn), når jeg skulle inn i militæret, og avtjene førstegangstjenesten min der da.

    (Jeg var vel nede i 59 kilo, mener jeg.

    Etter det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der).

    (Hvor jeg ikke fikk lov til å lage Grandiosa).

    Mener jeg å huske, at jeg svarte til Willassen.

    En gang han vel lurte på det, hvor mye jeg veide da.

    Siden han vel syntes at jeg så sykelig tynn ut, eller noe, en gang, (etter det året jeg bodde på Abildsø), tror jeg.

    (En gang Willassen og Winnem kjørte ut til bestemor Ågot, (på Sand), for å hente meg, en gang, mener jeg at dette var.

    I 1990 en gang vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så var jeg bedt i bryllup.

    Det var Magne Winnem, som skulle gifte seg, med sin Elin, fra Skarnes.

    Som han hadde truffet i en matbutikk, hvor hun jobbet, på Nordstrand vel.

    Etter at han hadde begynt som butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1991 vel.

    Jeg hadde fått jobb, av Winnem, på Rimi Munkelia.

    Annenhver lørdag.

    Mens jeg var i militæret.

    For jeg gikk ikke så bra overens, med hu nye kassalederen, på OBS Triaden der.

    (Hvor jeg hadde begynt å jobbe, høsten 1991, når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Winnem spurte meg, en gang, på jobben, på Rimi Munkelia der, om jeg kunne være forlover for han.

    Jeg visste ikke helt hva man gjorde som forlover.

    Men jeg sa at det var greit da.

    Winnem sa at foreldrene hans, egentlig ville at Colin skulle være forlover.

    Men Winnem ville heller at jeg skulle være forlover da.

    (Uten at han forklarte noe grunn for dette da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa at det var greit å være forlover for Winnem.

    Og jeg skal også skrive mer om det bryllupet til Elin og han seinere, (i Min Bok 2).

    Men grunnen til at jeg tar mer om dette her, det er at det bryllupet, til Elin og Magne Winnem, det er en av de få gangene, som jeg har sett han Colin igjen, etter det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem visste meg forresten, ut mot slutten av 90-tallet vel.

    En video, fra bryllupet til Colin.

    Colin hadde fått Berlevåg Mannskor, til å synge, i bryllupet sitt.

    Og de var det koret var da kjent, fra en film, som het ‘Heftig og begeistret’, vel.

    Og Colin fikk seg også etterhvert jobb på Skibladner, (fortalte Winnem).

    Som en slags ekstrajobb vel.

    (Mener jeg at Winnem fortalte, rundt slutten av 90-tallet en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem, han fikk også på en eller annen måte ordna det sånn, at Colin sin søster, (og Winnem sin kusine da), Kristin(?) vel.

    (Ei med rødt hår vel, på alder med Winnem og meg vel).

    Hu fikk seg jobb, med å vaske, på Rimi Munkelia der da.

    (Gjennom et vaskefirma som het ISS, mener jeg at det muligens kan ha vært).

    Så noen ganger, når jeg jobba på Rimi Munkelia, (et sted som ligger mellom Lambertseter og Bergkrystallen, i Oslo).

    Så gikk hun Kristin Dobinson, (som jeg såvidt kjente fra før da, gjennom Magne Winnem).

    Hu ville da gå rundt og vaska, (og morgenene), i den butikken som jeg jobba i da.

    (På Rimi Munkelia der da).

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    For sånn var hadde det ikke vært på OBS Triaden, (for å si det sånn).

    At jeg kjente noen av de, som vaska der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, en av de neste dagene.

    Hvis jeg får til det da.

    Jeg har i går og i dag bodd på den skandinaviske kirken, her i Liverpool.

    Etter at jeg ble kastet ut, fra hostellet i Sunderland, på fredag.

    Og natten mellom fredag og lørdag, så gikk jeg bare rundt, i Newcastle, mens jeg ventet på at bussen til Liverpool skulle gå da.

    For jeg fikk meg ikke noe nytt bosted, i Sunderland, av Sunderland Council.

    Etter at jeg plutselig ble kastet ut, fra Azalea Lodge, (i Ashbrook, i Sunderland), etter at jeg hadde blant annet hadde klaget på det, (til politiet, for både de som jobba og bodde der oppførte seg innimellom rimelig truende, syntes jeg), at noen elektrikere, hadde vært inne på rommet mitt, og dratt ut kontakta til PC-en min, blant annet, mens jeg var på Tesco Bridges og Aldi Millfield vel, og handla mat da, etter at jeg fikk arbeidsledighetstrygden min, fra the Jobcentre, på tirsdag da.

    Og da huska jeg det, at ei svensk Team-Leader, som jobba på Arvato, i 2005.

    (Jill).

    Hu sa en gang det til meg, (utafor sammenhengen vel), at man kunne bo, på den skandinaviske kirken, her i Liverpool da.

    Og jeg hadde en stor koffert, med PC-en min i osv., og to bag-er, og to bæreposer fra Tesco, med vifte og sandwich-maskin i, (som jeg hadde kjøpt med i Sunderland).

    Så jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i London, med alle de tingene, (for å si det sånn).

    For jeg vurderte også det, å kanskje prøve å dra, til den norske sjømannskirken, i London da.

    Men så tenkte jeg det, at det vel er litt fredeligere, (og kanskje ikke like mange folk), i Liverpool.

    Sånn at man kan gå med mange ting, på gata, uten å bli angrepet av lommetjuver osv., ‘hele tida’.

    Og at det ikke er så stressende, å bo i Liverpool kanskje, som i London da.

    Siden jeg syntes at det er litt som en maurtue vel, i London da, med alle de millionene av mennesker, på det relativt lille området da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se når jeg eventuelt får skrevet noe mer på den her boken.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 13: Enda mer fra juleferien 1989/90, (del 2)

    Like etter nyttår, 1990, så tog jeg toget, fra Oslo, til Tønsberg, for å besøke mora mi, Karen Ribsskog, som leide en leilighet, i Borgheim, på Nøtterøy.

    Hu hadde noen år før, bodd på en institusjon, for psykisk syke vel, også i Borgheim da.

    Så jeg lurte noen ganger på, husker jeg, om den leiligheten hu leide, hadde noe med den institusjonen å gjøre.

    Men jeg tenker nå, at det kan jo bare ha vært, at kommunen der, hjalp henne, å finne en leilighet, etter at hu ble frisk nok, til å ha det da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel hatt noen dager, uten TV og video, (siden jeg hadde lånt bort de, til Magne Winnem, i denne juleferien da).

    Men jeg hadde vel forsatt hatt stereoanlegget mitt, på Abildsø der da.

    Så jeg lagde vel noen opptakskassetter, og sånn, på stereoannlegget mitt da, mener jeg, i disse dagene, før jeg dro ned for å besøke mora mi da.

    Vanligvis, så ville min lillesøster Pia, også være med, når jeg dro på besøk, til mora mi.

    Men Pia gikk jo det andre året på videregående, (på Drammen Gym), dette skoleåret.

    Så hu hadde ikke like lang juleferie, som jeg hadde da, (som gikk på NHI).

    (Men men).

    Så det var ikke sånn at Pia var med, på dette besøket, hos mora mi.

    Det var kun jeg som dro ned til Tønsberg der da, denne gangen.

    (På et slags pliktbesøk, må man vel nesten kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi hadde en kaneseng, i gammel stil, eller noe, som hu babla om, tror jeg, i Tønsberg der da.

    Men jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Uansett, så skjedde det, den første natta der vel.

    At mora mi vekte meg midt på natta.

    For hu ville ha hjelp av meg, til å ommøblere leiligheten.

    Hu ville at jeg skulle flytte en taklampe, dit og dit da.

    (Istedet for der den hang da).

    Og hu ville vel også det, at jeg skulle flytte noen møbler, (og sånn), hit og dit da.

    Midt på natta da(!)

    Så jeg skjønte jo da egentlig litt, grunnen til at mora mi pleide å være på institusjon og sånn da.

    Hu var jo rimelig gæern da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg følte meg litt ovenpå.

    Kanskje fordi jeg gikk på en fin, privat høgskole, som NHI.

    Og kanskje fordi jeg nettopp hadde fått meg dame, (Laila Johansen), inne i Oslo da.

    Så jeg spurte mora mi da, om ‘når ble du sånn?’.

    (Jeg mente når hu ble sinnsyk da).

    Mora mi svarte det, at en fetter av henne, i Danmark, hadde misbrukt henne seksuelt, (mener jeg at det var), da hu var tre år gammel, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke så artig, å bare sitte hjemme hos mora mi der, i leiligheten hennes, på Borgheim.

    Så jeg tok noen ganger bussen, inn til Tønsberg Sentrum der da.

    Bussens endestasjon, det var buss-stasjonen, som var ved et kjøpesenter der, som het Farmandstredet, (eller noe sånt vel).

    Der traff jeg Kenneth Ek, fra Drammen, (som jeg også såvidt har skrevet om, i Min Bok).

    Faren hans hadde jo blitt direktør, på fylkessykehuset, (for Vestfold), i Tønsberg der da.

    Og han hang med noen Tønsberg-ungdommer, på en slags kafe eller ungdomshus, eller noe sånt, som var i et bygg, like ved det senteret der vel.

    Så jeg satt på den kafeen der, i et par timer kanskje, sammen med dem da.

    (Etter å ha blitt invitert dit, av han Kenneth Ek da).

    Og prata om forskjellig da.

    Ei jente der spurte om hvor jeg gikk på skole.

    ‘På Kjelsås’, svarte jeg, (hvor NHI lå like ved da).

    Også trodde hu jenta, at Kjelsås var ved Tønsberg, tror jeg.

    Så jeg måtte forklare at det var i Oslo da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers så kjente jeg jo ikke Kenneth Ek så godt.

    Han var jo en kamerat av Thor-Espen, fra Åssiden, i Drammen, som var sammen med søstera mi, skoleåret før det her da.

    Så jeg hadde vel bare møtt han Kenneth Ek, et par-tre ganger, i Drammen, skoleåret før det her da.

    Jeg hadde vel heller ikke venta, å møte noen jeg kjente, nede i Tønsberg der.

    Så jeg hadde vel på meg en boblejakke, (eller noe), som kanskje ikke var så veldig kul, akkurat.

    Og noen støvletter, eller noe, vel.

    Så jeg hadde ikke på meg de kuleste klærna mine akkurat.

    Selv om jeg klarte å havna på en sånn her rimelig kul ungdomsklubb-kafe da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Men jeg hadde jo fått meg dame i Oslo, (må man vel si), like før det her da, så jeg var litt avslappa, på den her ferien, nede i Tønsberg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen dag, som jeg dro inn til Tønsberg Sentrum der, (var det vel).

    Så ville Kenneth Ek, at jeg skulle kjøpe vin for dem, (var det vel), på Vinmonopolet, på Farmandstredet-senteret der da.

    Og det var vel greit, tenkte jeg.

    Jeg trodde at Kenneth Ek var atten år gammel da.

    Men han var kanskje bare søtten da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sov jo ikke så godt om nettene, hos mora mi der.

    (Siden hu vekte meg opp, midt på natta, og sånn).

    Så jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro tilbake til Oslo igjen, etter et par-tre dager, i Tønsberg vel.

    Jeg husker at noen damer, på togstasjonen, i Tønsberg prata om meg.

    Om at de ikke likte klærna mine, eller noe.

    Men jeg hadde jo ikke på meg de kuleste klærna mine akkurat, husker jeg.

    Så det syntes jeg ble litt dumt, dette her som jeg overhørte, på togstasjonen der, (husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så husker jeg det, at hu Laila Johansen og jeg.

    Vi dro på kino, på Saga Kino, i Oslo da.

    Hu ville se en tegnefilm, eller noe sånt, (tror jeg det var).

    (Noe sånt).

    Og så dro hu med meg, på Cafe Sjakk Matt der, var det vel.

    Etter kinoen da.

    Hvor vi spiste noe spagetti bolognese, eller noe sånt, mener jeg det var.

    (Som ikke var så utrolig dyrt faktisk, mener jeg å huske).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk også gjennom gatene, i Oslo Sentrum, husker jeg.

    Og da gikk jeg med den svarte jakka mi vel, som jeg hadde kjøpt, på KappAhl, på Oslo City der.

    Men da oppførte hu Laila Johansen seg litt spesielt.

    Hu ville byttelåne jakke med meg, husker jeg.

    Så jeg hadde plutselig på meg hennes jakke, mener jeg, (mens vi gikk oppover Karl Johan der da).

    (Jeg hadde vel muligens også lånt en jakke av henne, når vi gikk tur i Frognerparken, noen dager før det her og.

    Siden jeg vel bare hadde på meg dress, når jeg gikk ut, på nyttårsaften muligens.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men jeg lurer på om det kan ha vært sånn.

    Hm).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen og jeg, vi gikk oppover Karl Johan der da, husker jeg.

    (Fra ved Oslo S. der og opp mot Stortinget da).

    Da vi kom ved den Narvesen-kiosken, like ved Stortorvet der.

    Så syntes jeg at ei jente stod der, og så på oss.

    Og vel også kom med et slags utbrudd, eller kommentar, vel.

    Og det har jeg lurt på seinere, om det kan ha vært Nina Monsen, (husker jeg).

    Men jeg var litt flau sikkert, siden jeg gikk med jakka til hu Laila Johansen da.

    (Av en eller annen grunn så ville hu gå med min jakke).

    Så jeg fikk ikke sett det ordentlig, om dette var Nina Monsen, (eller ikke).

    Og det var kanskje litt mørkt også, siden det vel ble tidlig mørkt, på den her årstiden, i Oslo da.

    Jeg husker også det, at jeg var litt sånn ‘romlemantisk’, kanskje.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg sang på en Depeche Mode-sange, som het ‘A Question of Lust’, for hu her Laila Johansen da.

    Mens vi av en eller annen grunn gikk bort mot Peppes Pizza der cirka, i Stortingsgata da.

    (Det er mulig at hu Laila Johansen ville på utestedet Børsen, eller noe, i Stortingsgata.

    Men at dette utestedet var stengt.

    Noe sånt.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var fortsatt en del på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, innimellom, (på den her tida da).

    Og hu bodde aleine, etter nyttår vel.

    Siden Pia fra Korea flytta opp til Sinsen da.

    Lill Beate Gustavsen mente at jeg burde prøve å få med meg hu Laila Johansen, hjem til hybelen min, på Abildsø.

    (For å få a i senga, da liksom.

    Siden jeg vel hadde klagd på at mora hennes hadde vært i huset, mens jeg lå over hos hu Laila Johansen da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det kinobesøket, så ble jeg invitert, på middagsselskap, hjemme hos hu Laila Johansen og dem da.

    Mora hennes, hu hadde en kjæreste, som jobbet som butikksjef, i Gullfunn.

    Og han lagde middag, (mener jeg at det var).

    Det var skinke i fløtesaus, eller noe.

    Han Gullfunn-butikksjefen spurte meg, om hva jeg mente, om plasseringen, av stereo-anlegget, i stua der.

    (For han og de to damene, de var visst uenige, om noe med stereoanlegget der da).

    Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg svarte.

    Men han Gullfunn-butikksjefen mente at jeg var ‘diplomatisk’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Laila Johansen, hu ble så litt sur på meg, (under middagen der), tror jeg.

    Hu begynte å klage på at jeg ikke hadde peiling på biler og sånn.

    (Eller hu begynte ihvertfall å prate om biler da.

    Som jeg ikke var så opptatt av da.

    Siden jeg var student og sånn, og ikke hadde fått meg lappen enda da.

    Jeg syntes jo at det var et ganske bra kollektiv-tilbud, i Oslo.

    Jeg var jo vant til å bo på Bergeråsen, hvor bussen til Drammen gikk annenhver time, osv.

    Mens i Oslo, så gikk mange av bussene og trikkene hvert kvarter da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så spurte hu Laila Johansen da.

    Om hu fikk lov av meg, til å fortelle om hva jeg hadde sagt, da vi hadde gått tur, i Frognerparken der, første nyttårsdag da.

    (Om Holmenkollbakken da).

    ‘Har dere hoppbakke her?’, hadde jo jeg sagt da.

    Så det fikk jeg høre igjen da.

    Midt under middagen med mora og stefaren hennes, (eller om han bare var mora sin kjæreste, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så sa jeg det, til hu Laila Johansen da.

    At jeg også skulle be henne, på middag.

    Siden jeg endelig hadde fått det studielånet mitt, osv., da.

    (I et forsøk på å lure henne med hjem, til hybelen min på Abildsø der da).

    Jeg hadde også vært på besøk, hos Magne Winnem, (på den her tida).

    (Han inviterte meg vel).

    Oppe på Kringså.

    Hvor hans fetter Colin Dobinson, hadde lånt han sin hybel, i juleferien, til UIO.

    Og ei dame, som bodde i det samme bofelleskap, som Colin Dobinson der.

    (Og som studerte på UIO da).

    Hu hadde gitt meg noen råd nemlig, om hvordan jeg skulle lage sånn her kyllingsalat da.

    (Som jeg syntes at hørtes ganske enkelt ut å lage.

    Og som også var en ganske populær rett, (mener jeg ihvertfall), på 80-tallet da).

    ‘Du kan også ha ananas oppi’, sa hu leilighet-venninna, til Colin Dobinson, (og Magne Winnem), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu Laila Johansen, hu ville ikke spise middag, hjemme hos meg, på Abildsø.

    (Sånn som hu Lill Beate Gustavsen, hadde sagt, at jeg burde prøve, å få til noe lignende av da.

    Og hvor jeg også hadde vannseng og greier da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg måtte love det, å heller dra hjem til hu Laila Johansen igjen da.

    Og lage middag der, istedet.

    Noe jeg gikk med på da.

    (Selv om jeg ikke skjønte noe av, hvorfor hu Laila Johansen ikke ville besøke meg.

    Men men).

    Jeg kjøpte også med noen blomster til henne, i blomsterbutikken, utafor hovedinngangen, til Oslo City der.

    (Som ikke var så dyre, men likevel).

    Men det var så stor kø, utafor Vinmonopolet, i kjelleren, på Oslo City der.

    Så jeg orka ikke å stå i kø der, i en time, (eller mer), for å kjøpe hvitvin da, (som vel hu Laila Johansen ville ha da).

    Men siden jeg hadde gått markedsføringslinja, et par år før det her da.

    Så pleide jeg å få med meg, i nyhetene og sånt vel, når det dukka opp nye produkter, i butikkene.

    Så jeg kjøpte bare maten, (det vil si en hel, grilla kylling, og en loff vel, og noe thousand island-dressing vel, og en ananasboks da), på Oluf Lorentsen, på Oslo City der da.

    Også tok jeg toget, ut til Skøyen vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Også fant jeg en ikke så stor matbutikk der da.

    Hvor de solgte noe som het ‘Wine-cooler’ da.

    (Som jeg lurte på om de kanskje kunne ha der da.

    Siden jeg ikke rakk polet).

    Og som var vin uten så mye alkohol i da.

    For da slapp jeg å stå så lenge i kø, ved Vinmonopolet, på Oslo City der da.

    Hvor det stod kjempemange folk og venta, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ringte på, hos hu Laila Johansen da.

    Og gikk litt feil muligens.

    For jeg var ikke så kjent der.

    Hu lo da, av, (eller med), meg.

    Noe sånt.

    Og så ga jeg henne de blomstene da.

    Og da ble hu vel litt fornøyd tror jeg.

    Hu sa ihvertfall det, at hu aldri hadde fått blomster noen gang før.

    Hu fortalte det, (da eller en annen gang), at hu ‘karate-dama’, fra Radio 1 Club, (som dukka opp der), var ganske tøff.

    Noe sånt.

    Og hu karate-dama, hu dukka også opp der, husker jeg.

    Og Laila Johansen og mora krangla litt, husker jeg.

    Noe hu karate-dama ikke likte, at jeg kommenterte om, til henne, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel også den gangen, som hu Laila Johansen, satt på gulvet i stua deres der, med en sånn svart minikjole, rulla opp rundt livet.

    Og kun iført en gjennomsiktig strømpebukse, (og uten å ha noen truse på seg vel), på underkroppen da.

    Mens hu satt i spagaten da, (i ‘gutte/herre-spagaten’, tror jeg at det heter), på stuegølvet deres, på Skøyen der da.

    Laila Johansen sa også det, (hvis ikke dette var på et av mine to tidligere besøk der da), at hu hadde sett en ‘UFO’, en gang som hu ‘hadde vært ute med hesten sin’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen var litt sur da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt med noe vin da.

    Men hu mente vel at den Wine-cooler-en, smakte ok etterhvert vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ville også ut på byen da.

    Noe jeg ikke hadde forberedt meg på.

    Så jeg gikk bare i en genser vel.

    Mens jeg vanligvis ihvertfall pleide å ha på meg en dressjakke, over en t-skjorte og olabukse, (minst), hvis jeg skulle ut på diskotek, i Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte å skjære opp kyllingen da, på kjøkkenbenken deres da.

    Men det var visst helt feil da, fikk jeg høre, av hu Laila Johansen da.

    For det var en fjæl der da, (som jeg skulle ha brukt da).

    (Som liksom så litt ut som en kjøkkenskuff da).

    Så jeg var veldig slem da, for jeg hadde drivi og lagd merker i kjøkkenbenken deres da.

    Når jeg dreiv og skjærte i den kyllingen da.

    Noe som ikke var meninga.

    Men jeg var ikke så vant til å lage så mye annen mat enn Pizza Grandiosa da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg lurte på om jeg skulle ta på meg en sånn skinn-vest, som hu Laila Johansen hadde, når vi tre skulle ut på byen, husker jeg.

    Men jeg droppa det.

    Jeg var kanskje for vant, til å bo sammen med søstera mi og Cecilie Hyde, (i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, og hos Hyde og dem, i Svelvik, og også hos bestemor Ågot, på Sand), skoleåret før det her da.

    Så de Oslo-damene syntes kanskje ikke at jeg oppførte meg så utrolig barskt da.

    Siden jeg nok vel oppførte meg mot dem, cirka på samme måte, som jeg hadde pleid å oppføre meg, ovenfor søstera mi og Cecilie Hyde da.

    Noe sånt.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De jentene ville på byen da.

    Som sagt.

    Og de dro meg med, i Akersgata, tror jeg, bort mot Cafe de Paris der.

    Altså i retningen av Akershus Festning da, fra Karl Johan.

    Hvis det ikke var i gata nedenfor Akersgata da.

    (Noe sånt).

    En gjeng tenåringer, fra Pakistan vel, satt liksom i noen vinduskarmer, (eller på noen slags forhøyning), eller noe.

    Og de Skøyen-damene, de ville gå forbi de pakistanerne da.

    ‘Du har to’, sa han ene av de pakistanske tenåringsguttene til meg da.

    (Siden jeg gikk sammen med to damer der da).

    Uten at jeg hadde sagt noe til de her pakistanerne da.

    Så han yppa jo til bråk nesten da, (han pakistaneren), må man vel nesten si.

    Og han satt der sammen med 3-4 kamerater da.

    Så dem oppførte seg vel nesten litt truende da, må jeg vel nesten si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var vel litt nedfor, tror jeg.

    For hu Laila Johansen, hu hadde vel sagt det, før hu karate-dama dukka opp, på Skøyen der.

    At hu, ‘bare ville være venner’.

    Noe sånt.

    Men det var egentlig greit for meg.

    For jeg var egentlig litt skeptisk til henne, siden hu hadde sett UFO.

    Og siden hu hadde jugd på alderen, på Radio 1 Club der.

    Og siden hu hadde kalt pirat-drosje, for ‘privat-drosje’, liksom.

    (Sånne ting).

    Så det var helt greit liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi skulle liksom gå ut, på byen, (også sammen med hu karate-dama), likevel da.

    Så det var det vi holdt på med, da de her pakistanske ungdommene, slang dritt etter meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Laila Johansen, hu lånte vel en hundrelapp, (eller noe), av meg, tror jeg at det var.

    Noe sånt.

    Og så dro vi på Manhattan da.

    (Hvor sted hvor jeg hadde pleid å gå ut mye, sammen med Magne Winnem, tidligere dette studieåret da).

    Og vi tre, vi satt i en sånn ‘bås’, (eller hva man skal kalle det), der da.

    Og vi dansa litt, på dansegulvet der da, husker jeg.

    Laila Johansen, hu førte hånda mi, under kjolen sin, (etter at vi hadde satt oss ned igjen, etter at vi hadde dansa da).

    For hu ville la meg kjenne, hvor svett hu var, på puppene.

    Og hu hadde vel ikke BH på seg, (sånn som jeg husker det).

    Så jeg kjente jo to sånne ganske faste og svette pupper da.

    (Som hånda mi liksom sklei over da).

    Under den her kjolen hennes da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så skulle jeg liksom tåle, å sitte der da, mens de to damene, begynte å sjekke opp andre gutter/menn da.

    To andre karer, ble også sittende der, i den båsen vår, etterhvert da.

    Og de damene begynte å prate om Dokka igjen da.

    Og om at det var et lite sted, hvor alle kjente alle da.

    (Det samme som de hadde prata om, da Magne Winnem og meg, hadde møtt dem, den første gangen, på Radio 1 Club der.

    På nyttårsaften 1989 da).

    Og hvor de ofte pleide å dra, (til noe slekt, eller noe, vel), i ferier og i helger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det ble litt vel mye for meg, dette her.

    Det her ble litt ydmykende, syntes jeg.

    Så jeg gikk ut på dansegulvet, når det kom en sang, som jeg digga litt, fra nærradioene, (var det vel).

    Nemlig ‘Love Shack’, med B52’s.

    Og da dansa jeg med ei dame, (om en ikke cheek-to-cheek men).

    Men jeg jeg liksom rocka litt da, sammen med ei dame der da.

    (Ei som jeg ikke visste hvem var da).

    Ute på dansegulvet der, på Manhattan da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så ble det her opplegget, litt for spesielt, for meg, (husker jeg).

    Så jeg bare stakk derfra etterhvert, og gikk på nattbussen, til Abildsø, (borte bak Stortinget der), husker jeg.

    Men da kom hu Laila Johansen, og venninna, etter meg da.

    Og hu Laila Johansen, hu var vel nesten på gråten vel.

    (Noe sånt).

    Også fulgte hu etter meg, inn på nattbussen der da.

    Og så ga hu meg en femtilapp og noen mynter da.

    (Som hu hadde igjen, av den hundrelappen, som hu hadde fått låne av meg da).

    Så jeg skjønte ikke helt opplegget.

    Men hu sa ihverfall noe sånt som at ‘du var snill mot meg du’.

    (På nattbussen, var det vel).

    Det var ihvertfall etter at vi gikk ut på byen, denne siste dagen, som jeg møtte henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dro jeg innom hu Lill Beate Gustavsen der da.

    På Grønland der.

    Noen dager etterpå vel.

    Og fortalte til henne, at det var slutt da, mellom hu Laila Johansen og meg da.

    Hu Lill Beate Gustavsen, hu spurte om jeg tok det her tungt vel.

    Men jeg svarte det, at jeg ikke tok det så seriøst da.

    (Noe sånt).

    Så dette forholdet, mellom hu Laila Johansen og meg.

    Det må vel sies, å ha vært enda mindre seriøst kanskje.

    Enn da jeg var sammen med hu Sari Arokivi, (fra Finland), i Brighton, sommeren før det her.

    (Selv om det ikke var sånn, at jeg så hu Sari Arokivi naken, på underkroppen og tok på puppa hennes, og fingra fitta henne, og sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Selv om det forholdet til Laila Johansen og meg, hadde hatt en nesten litt dramatisk slutt vel.

    Så tok jeg mot til meg, noen måneder etter det her.

    I mai/juni-måned, (eller noe sånt), kanskje.

    (Altså nesten et halvt år seinere da).

    Og ringte hjem til hu Laila Johansen og dem, fra telefonkiosken, på Abildsø der.

    (For jeg var ikke sikker på om jeg skjønte helt, hva hu Laila Johansen egentlig ville.

    For jeg syntes det ble litt vel komplisert, når også hu karate-dama, skulle være med på middagen og på byen også.

    (Noe sånt).

    Men men).

    Men da var det mora hennes som svarte, (husker jeg).

    Og hu fortalte da, at hu Laila Johansen, hadde flytta til England.

    (Uten at jeg vet noe om dette var tull, eller ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mange år seinere, så gikk jeg opp Karl Johan der, fra Slottet, og i retning av Oslo S. der da.

    Og da jeg kom opp til Egertorget der, så så jeg to damer, som gikk side ved side.

    Og jeg kunne også såvidt høre, hva de prata om.

    Det var, ‘der er han fra Radio 1 Club, (eller noe), lat som at du ikke ser han’.

    (Noe sånt).

    Og det tror jeg nesten at må ha vært hu Laila Johansen og hu karate-dama da.

    Noe sånt.

    (Dette kan vel ha vært rundt 1998 kanskje.

    Etter at jeg hadde blitt butikksjef, i Rimi da.

    (For jeg tok ikke det her så tungt, husker jeg, at de to her damene unngikk meg da).

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men etter det igjen, så har jeg aldri hørt noe mer, fra hu Laila Johansen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe tenkte på.

    Men men.

    Men jeg møtte en del fler damer da, det siste halvåret, av dette studieåret da.

    (Selv om de fleste av disse kanskje var litt mer ‘dundre-aktige’.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 12: Enda mer fra juleferien 1989/90

    Mens Laila Johansen og jeg, var oppe på rommet hennes, etter pølse og lompe-middagen, til mora hennes, på første nyttårsdag, i 1990.

    Så ville Laila Johansen prate om tidligere forhold.

    Jeg fortalte det, at første gangen, som jeg hadde hatt sex, det var med Nina Monsen, på Bergeråsen, et drøyt år, før det her da.

    Og at hu hadde hatt med bikkja si, og sånn.

    Så det ble litt spesielt da.

    Laila Johansen, hu fortalte det, at første gangen, som hu hadde hatt sex.

    Det var mens hu gikk på Majorstua skole.

    (I sjuende eller åttende klasse, eller noe, tror jeg).

    En håndverker hadde drivi med å male skolen.

    Og etter skolen, så hadde Laila Johansen gått tilbake dit, med en hund da.

    Og så hadde dem hatt sex da, på Majorstua skole der et sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå oppå henne, i senga hennes, og fingra hennes.

    Så spurte Laila Johansen, om jeg kunne kjenne det, at hu brukte bind, i trusa si.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til, for å være ærlig men.

    Men Laila Johansen, hu fortalte det da, at hu var så våt, (i ferien vel), at hu måtte bruke bind da.

    Jeg trodde på henne, for jeg hadde jo sovet på sofaen, hos Axel og dem, på Furuset, og også vel hatt ganske lite privatliv, på hotellet, i Geilo.

    Så jeg var rimelig kåt selv, denne nyttårshelgen, for å si det sånn.

    På grunn av mangelen på privatliv i jula da.

    Og jeg tenkte at hu Laila Johansen kanskje hadde vært gjennom noe lignende, av ‘familietragedier’, (eller noe lignende), selv da, i juleferien.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen der, i senga hennes.

    Så var jeg inne på tanken, å dra fram kuken min igjen.

    (Sånn som jeg hadde gjort, dagen før, i det avlukket der, inne på Radio 1 Club der da).

    Men jeg huska det, at en kondom, som jeg hadde hatt på meg, den lå i lommeboka mi, som lå i dressjakka mi, som hang i gangen, i første etasje der da.

    Dette var i 1990, og på slutten av 80-tallet, så var det nesten et hysteri, i Norge, når det gjaldt hvor skummelt Aids var, og sånn da.

    Så jeg hadde ikke lyst til å prøve å knulle hu Linda Johansen uten kondom, husker jeg.

    Jeg prøvde meg på en sånn ‘ekspedisjon’, ut på doen, i andre etasje der.

    Det var nok sånn, at jeg egentlig da, ønsket å hente den kondomen, som jeg hadde i lommeboka mi, i entreen deres da.

    Men mora til Laila Johansen var jo hjemme.

    Så motet mitt sviktet nok litt, og jeg turte ikke å gå ned og hente den kondomen.

    Mora ville kanskje ikke likt det, hvis hu hadde skjønt det, at jeg hadde sex med dattera hennes, (midt på dagen), i andre etasje, i terrasseleiligheten deres, (var det vel), mens hu selv var nede i etasjen under oss da.

    Det er mulig.

    Så godt kjente jeg hverken mora eller dattera, at jeg kunne vite hva de ville ha syntes om det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen da.

    Så spurte hu meg også om, ‘har du låst?’.

    ‘Nei’, svarte jeg’.

    ‘Du er gæern!’, eller noe, sa Laila Johansen da.

    Men hvis jeg virkelig hadde vært gæern, så hadde jeg vel ihvertfall turt å gå ned og hente den kondomen da.

    Og knulla henne litt, istedet for å bare fingre henne da.

    Jeg var inne på tanken, på å prøve det ihvertfall.

    Men jeg syntes det ble litt for flaut, å gå ned til første etasjen, der hvor mora hennes var da.

    For å hente den kondomen min, i lommeboka mi der da.

    Som hang i dressjakka mi, nede i første etasjen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen dro meg så med, på en gåtur, i Frognerparken.

    (Som lå like ved der de bodde).

    Hu stakk innom en bekjent av seg, som hadde hund.

    Og som bodde mellom der Laila Johansen, (og mora), bodde da, og Frognerparken.

    Det var snø, sånn som jeg husker det.

    Og mange folk gikk tur, i Frognerparken der da.

    (På denne første nyttårsdagen da).

    Laila Johansen tok meg med, bort til den broa, i Frognerparken, hvor Sinnataggen står.

    Hu viste meg ei naken dame der, (på den andre sida av broa, enn der hvor Sinnataggen står vel), og forklarte meg det, at det her var bestemora hennes da.

    Som Vigeland hadde brukt som modell da, før krigen en gang vel.

    Jeg syntes vel det, (for å være ærlig), at hu Laila Johansen var litt mer sexy, enn hu bestemora hennes da.

    Jeg hadde jo sett begge nakne, må jeg vel nesten si.

    (Selv om jeg vel aldri så puppa til hu Laila Johansen, tror jeg.

    Men jeg så henne naken på underkroppen et par ganger.

    Og klådde jo på puppene hennes, både på Radio 1 Club og på Manhattan, en par uker seinere vel).

    Så hvis jeg skal være ærlig, så var hu Laila Johansen en del finere enn bestemora si da.

    For Laila Johansen var jo liksom en sex-bombe, må jeg vel nesten si.

    Mens hu bestemora da, hu var vel ikke like slank og smekker, (vil jeg vel si), som hu Laila Johansen da.

    Bestemora var kanskje litt kraftigere, må man vel si.

    (Hvis ikke Vigeland hadde tulla da).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Laila Johansen lurte så på hvor bikkja hadde løpt hen.

    Og jeg måtte peke og si at bikkja var der og der da.

    Det var mange folk i Frognerparken, og bikkja løp fram og tilbake.

    Men det var en snill bikkje, tror jeg, som virka fornøyd, med at den fikk lov til å gå tur, i Frognerparken da.

    Og den fant oss igjen, hele tida, etter å ha vært rundt på løpeturene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen viste meg også noen litt skremmende monster eller øgle/drage-skulpturer, som stod litt bortgjemt kanskje, i Vigelandsparken/Frognerparken der da.

    Det er mulig at Laila Johansen prata om noe mareritt, eller noe, når hu viste meg de skumle statuene da.

    Som kanskje ikke var så lette å få øye på, i Frognerparken der da, ved første øyekast kanskje

    (Så sånn var det).

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, og de damene der.

    De hadde vel babla litt om, å gå tur i en labyrint, i Frognerparken da.

    Men det nevnte ikke hu Laila Johansen noe om da.

    Men jeg har jo seinere sett hvor det er, og det er vel rundt Monolitten der, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og det var vel heller ikke sånn, at dette var den første gangen, som jeg hadde vært i Frognerparken, tror jeg.

    Jeg hadde kanskje vært der en eller to ganger før da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Jeg hadde vel kanskje tatt T-banen, opp til Majorstua, en gang, høsten 1989, og gått og kikket litt i Frognerparken, for meg selv en dag da kanskje.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men jeg mener å huske det, at jeg ikke følte meg helt fremmed, i Frognerparken der da.

    Når jeg gikk rundt der, sammen med hu Laila Johansen da.

    Så jeg hadde nok vært der ihvertfall en gang før, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så festa vel Laila Johansen den bikkja, et eller annet sted da.

    Og så dro hu med meg inn, på en kinarestaurant, som lå på Majorstua der da.

    En restaurant som var hennes favorittrestaurant, eller noe, vel.

    Hu ville vise meg det, at det var noen fine veggdekorasjoner, eller malerier, eller noe, der.

    Noe sånt.

    Hu snudde nesten i døra, og så dro hu meg med lenger bortover, i den samme gata, (som vel må ha vært Bogstadveien vel), i retning av Majorstua skole da.

    Da vi nesten hadde kommet bort til Majorstua skole, (som var den skolen, som hu Laila Johansen hadde gått på da).

    Så pekte jeg på en annen, litt mindre skolebygning da.

    Og forklarte det, at ‘der går broren min’.

    (Den skolen til Axel, den het vel Majorstua Spesialskole, eller noe sånt, tror jeg).

    ‘Å, er han sånn?’, (eller noe sånt), svarte hu Laila Johansen da.

    Så hu likte visst ikke de elevene som gikk på den spesialskolen da, (som var like ved siden av hennes egen barne og ungdomsskole da), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av en eller annen grunn, så ville hu Laila Johansen også vise meg Majorstua skole da.

    Hvor hu selv hadde gått på skole, og hatt sex med han maleren da, når hu var helt i begynnelsen av tenårene da, (var det vel).

    Hu tok meg med inn i skolebygningen der.

    (Noe jeg egentlig ikke ville.

    Jeg syntes det var litt rart, å bare gå inn på en sånn barne og undomsskole, uten å egentlig ha noe ærend der).

    Det foregikk noe undervisning, eller møte, eller noe, oppe i andre etasjen der da, (var det vel).

    Vi gikk nesten opp dit.

    Laila Johansen lyttet vel litt.

    Og jeg hørte også noen stemmer der, av noen voksne folk, som prata vel.

    Så prøvde hu å dra meg med, ned i kjelleren der, på Majorstua skole da.

    Men jeg syntes det ble litt vel flaut, å være inne på en sånn barne og ungdomsskole da.

    Så jeg ville ikke ble med henne, ned i kjelleren der da.

    Så vi gikk ut igjen da.

    Jeg tror at hu Laila Johansen også babla noe om, at hu kjente en frisør, som drev en frisørsalong, som het Agaton Sax, (eller noe).

    (Kanskje fordi at jeg hadde klaget på det, at jeg hadde problemer med frisyren, eller noe).

    Hu mente at jeg burde gå dit, og si at jeg kjente henne da.

    Men jeg mener at hu også sa det, at han frisøren, var homo da.

    Så jeg gadd aldri å prøve å finne den frisørsalongen.

    For jeg var jo tross alt fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Så jeg syntes at alt som hadde med homo-er og sånt, å gjøre, det var veldig flaut da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, gjennom Frognerparken, så dreit jeg meg skikkelig ut, husker jeg.

    Det var kanskje det, at hu Laila Johansen, ville dra meg med ned, i kjelleren, på Majorstua skole, som hadde gjort meg litt svimmel, (eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Når vi gikk tilbake, gjennom Frognerparken, så pekte jeg ihvertfall på en hoppbakke, og sa ‘å, har dere hoppbakke her og’.

    Også var det Holmenkollen(!).

    Så jeg dreit meg jo skikkelig ut da.

    Og det fikk jeg høre seinere og, fra hu Laila Johansen da, når jeg var i et middagsselskap, hos mora og hvor også moras kjæreste var da, (en var butikksjef i Gullfunn vel), og også Laila Johansen da, som klagde litt på meg, under den middagen, (husker jeg), fordi jeg ikke var så god, på å prate om bilmodeller, (var det vel), og også fordi jeg hadde dumma meg skikkelig ut, når det gjaldt den Holmenkollbakken da.

    (Så sånn var det).

    Men jeg var litt i ørska da.

    Hu Laila Johansen dro meg jo rundt på så mange forskjellige steder, så jeg ble vel litt svimmel etterhvert kanskje.

    (Det er mulig).

    Og jeg lurte vel kanskje på det, med at hu hadde dårlig syn, og ikke klarte å se bikkja og sånn da.

    Så jeg måtte vel følge med på den bikkja også kanskje.

    Noe jeg ikke var vant med da.

    (Så sånn var det).

    Så det ble kanskje litt vel mye nytt for meg, på en gang da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos mora igjen, så forklarte jeg vel det, at jeg ikke hadde noen penger igjen, av studielånet.

    Men at Magne Winnem hadde prata om å låne meg noen penger da.

    Mora fortalte det, at Laila Johansen, hu hadde egentlig tenkt å søke på jobb.

    Men dette hadde ikke blitt noe av, likevel.

    (Seinere dette året, så ringte jeg mora, og da hadde hu Laila Johansen flytta til England, sa hu da.

    Så det var kanskje et eller annet i forbindelse med den flyttinga, som gjorde at hu Laila Johansen, ikke skulle søke på jobber, likevel.

    Hvem vet.

    Det er mulig).

    Så jeg fikk med et sånt hefte, fra Arbeidsformidlingen, av mora til Laila Johansen da.

    Og jeg fikk vel også låne litt penger, sånn at jeg kom meg med tog/t-banen, opp til Kringsjå, hvor Magne Winnem holdt til da.

    Så fikk jeg vel låne en hundrelapp, eller noe, av han, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det her, helt nøyaktig).

    Også dro jeg hjem til hybelen min på Abildsø da.

    Noe sånt.

    Jeg husker også at jeg ringte hu Laila Johansen, noen dager seinere.

    (Fra en telefonkiosk, på den andre sida av gata, av Abildsø-kiosken der cirka).

    Og fortalte det at jeg bare hadde spist en loff, eller noe, (fra Norol/Statoil, på Abildsø kanskje), den dagen da.

    (Etter at hu Laila Johansen hadde spurt om jeg hadde mat og sånn vel).

    Men at jeg snart skulle dra opp til NHI, (en del dager, før skolen begynte).

    For å hente studielånet mitt da.

    (For jeg hadde hørt det, at kontoret på NHI, åpnet igjen, cirka en uke kanskje, før forelesningene der begynte igjen da).

    Så jeg avtalte vel å gå ut på kino, med hu Laila Johansen, tror jeg.

    Enten før eller etter, at jeg dro ned til Tønsberg, for å besøke mora mi, som da bodde på Borgheim.

    For det rakk jeg også, før NHI begynte, husker jeg.

    Siden NHI hadde så lang juleferie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde videre, i forholdet, (må man vel kanskje kalle det), med hu Laila Johansen.

    Og hva som skjedde, da jeg var på ferie, hos mora mi, på Nøtterøy, (heter det vel, der hvor Borgheim ligger).

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Hvordan Magne Winnem fra Gjerdes VGS i Drammen, og butikksjef på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, i Oslo, er

    Jeg husker første året jeg bodde i Oslo, skoleåret 1989/90.

    Da hang han Magne Winnem fra skolen i Drammen, han hang hjemme hos meg, omtrent hver helg, for vi dro på byen og festa da, før han dro i militæret, på nyåret i 1990 vel.

    Noe sånt.

    Men han hadde en fetter, Colin, fra Swindon vel, som studerte ved universitetet i Oslo, og som da bodde på Kringsjå, i en studenthybel der.

    Så sånn var det.

    Så dro Colin tilbake til England, i juleferien, 1989.

    Så da skulle Magne få lov å bo der, i hybelen til Colin.

    Og da ville Magne, at jeg skulle besøke han, i bofelleskapet, på Kringsjå.

    Han bodde der vel i en måned, eller noe, for det var visst snakk om lange juleferier, ved universitetet.

    Noe sånt.

    Den første gangen jeg var der, så fant jeg en pantelapp, på isen.

    Og så en gang jeg og Magne dro i butikken, mens jeg venta på studielånet mitt, etter nyttår 1990.

    Så fikk han de folka i butikken på Kringsjå, til å ta imot pantelappen jeg hadde funnet, enda den var mange uker gammel, og på kanskje 50 kroner, eller noe.

    Så han kunne være myndig, han Magne Winnem.

    Fetteren hans, Colin, han hadde bil, også mens han studerte i Norge.

    Han fortalte oss, at grunnen til at han likte seg i Norge, det var fordi at hvis du var på en kiosk, litt ute på landet, om sommeren, så kunne det komme en pen, ung jente, gående inn i kiosken, kun i helsetrøye, sånn at man kunne se puppa, da.

    Så det var derfor han ville bo i Norge, for sånt skjedde ikke i England.

    Colin, han jobber med noe greier på Skibladner, på fritiden nå, eller om det var heltidsarbeid(?)

    Og Magne viste meg fra bryllupet til Colin, at der dukka det opp et mannskor, fra Nord-Norge, som var veldig kjente da, (men som jeg ikke kommer på navnet på i farta, noen som har vært med i filmer).

    Berlevåg mannskor, tror jeg det var.

    Så sånn var det.

    Jeg og Magne stakk også på en fest, som jeg tror var en afrikansk fest, på Kringsjå, like før jul da, i 1989.

    Nyttårsaften 1990, altså den siste dagen av 1989, da var jeg og Winnem på Radio 1 club.

    Magne skulle sove over på Kringsjå.

    Men jeg hadde ikke noe mer igjen av studielånet mitt, så jeg skulle ligge over på Kringsjå jeg og da, siden jeg ikke hadde råd til taxi, (men jeg fikk nytt studielån, bare skolen åpnet).

    Så ble plutselig Magne borte.

    Så møtte jeg ei dame fra Skøyen, som het Laila Johansen kanskje.

    Noe sånt.

    Så måtte jeg bli med hu og venninna, til Skøyen, fordi Magne hadde stikki av til Kringsjå da, uten å si fra til meg.

    Enda det vanligvis var sånn, at det var han som lå over hos meg.

    Så det her var litt merkelig.

    Men da måtte jeg bli med hu jente fra Skøyen da, som hadde vært skikkelig drita, den kvelden.

    Jeg var ganske full jeg og.

    Hu dro meg inn på damedassen, på Radio 1 club, uvisst av hvilken grunn, for hun ville ikke bli med på noe, inne på dassen.

    Men men.

    Og hu hadde med venninna si, så jeg lot de sove i dobbeltsenga, siden jeg trengte meg på, siden jeg ble med, fordi jeg ikke hadde noe sted å dra.

    Så sånn var det.

    Hu var også litt dum, hu jenta, for vi prata om ‘pirat taxi’, og da sa hu, at det het ‘privat taxi’.

    Så det her var litt merkelig.

    Men men, sånn er det.

    Selv om det er mulig at vi sneik i køen, til taxiene, at vi fikk lov til å gå foran eller noe.

    Men men, bare noe jeg kom på.

    At han Magne Winnem han er en sånn myndig type da, som får butikker til å ta imot gamle pantelapper osv., uten at jeg skjønner hvordan han klarte det.

    Men det er det kanskje noen andre som skjønner.

    Det får man håpe på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og grunnen til at jeg ikke ville være på Abildsø, i hybelen min der, det var at jeg hadde lånt bort TV-en og videoen min, var det vel, til Magne Winnem da, som lånte de, i hybelen til han Colin da, på Kringsjå.

    Jeg var på juleferie, med faren min og dem, til Geilo, på Highland hotell.

    Så, da vi kom hjem etter jul, så dro jeg og søstra mi, til Axel og dem, på Furuset.

    De skulle til Nordland, og besøke Arne Thomassens mor, var det vel.

    Men Mette Holter, stemora til halvbroren vår, hun sa at jeg og Pia kunne låne leiligheten, alene, i noen dager.

    Og se på Canal pluss osv., som de hadde, var det vel.

    Så vi var der, i romjula.

    Og så, så dro vi til byen da, på nyttårsaften.

    Så dro vel Pia til Drammen, så dro jeg med Magne Winnem til Radio 1 Club, da.

    Så da hadde jo jeg vært sammen med søstra mi, og sov på sofaen vel, i romjula, i leiligheten til Arne og Mette, på Furuset.

    Så derfor var jeg ganske våken da, for å si det sånn, når jeg var på det diskoteket, på nyttårsaften.

    Jeg hadde ikke fått sjangsen til å ha mye privatliv, i romjula.

    Så når jeg fant hun der Laila Johansen, eller hva hun het, fra Skøyen, så rota jeg jo skikkelig med henne, og var overalt på henne omtrent, eller ikke overalt da, men jeg var ganske fin i farta, ihvertfall, og vi rocka også ganske mye ute på dansegulvet, hvor hu skulle ha meg til å gjøre noe disco-greier osv., ned på gulvet og opp igjen, i fylla.

    Det var nyttårsaften da, og det var et av de kuleste stedene vel, i 1989.

    Det var folk fra Drammen der også, husker jeg, ei dame med lyst hår, som jeg hadde sitti på med russebussen til, så mye, under russetida, året før, så jeg måtte betale penger for bensin.

    (Enda jeg ikke ante hvem sin russebuss det var, men Tim Jonassen i klassen, fikk dem til å hente meg overalt, uten at jeg helt skjønte hvordan han klarte det.

    Jeg bare ringte Tim, og hørte om han skulle på russekro.

    Så spurte han hvor jeg var.

    Så sa jeg Svelvik, hos Cecilie Hyde og søstra mi, for mormora til Cecilie Hyde, var på ferie, eller noe.

    Og da sa Tim, ja da får jeg noen til å hente deg i Svelvik.

    Okey.

    Ikke spørr meg hvordan han klarte det, men han ringte rundt og ordna da.

    Jeg hadde vel sånn løst prata med han om den russekroa før da, så derfor ringte jeg da.

    Noe sånt.

    Det var litt rart men, det må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Og det var også en kar som het Halvard der vel, fra CC Storkjøp, hvor jeg hadde jobba, året før.

    Så sånn var det.

    Men hun Laila Johansen, hun var veldig hot, men hun lot meg liksom ikke komme til mer enn nest siste post, eller hva det heter.

    Og jeg var vel sammen med henne, i et par uker da, vi gikk på kino og ut på byen, når venninna var med.

    For jeg fikk studielån, og da lagde jeg middag, hos hu, på Skøyen, kyllingsalat osv.

    Men det var så lang kø på polet, så jeg fikk ikke kjøpt noe vin, men tror jeg kjøpte wine-cooler(?)

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, også gikk vi tur i Frognerparken, første nyttårsdag, med en bikkje, som hu lånte av en slags nabo vel.

    Så viste hu meg en kinarestaurant på Majorstua og Majorstua skole.

    Jeg skjønte ikke hva hu prøvde å gjøre, men nå lurer jeg på om hu skulle finne noe rom, hvor vi kunne kommet til siste base, for det turte hu visst ikke, om morgenen, den dagen, mens mora var hjemme da.

    Men så langt kom vi aldri, for jeg ville ikke rote rundt inne på Majorstua skole, hvor hu dro med meg for å luske på noen folk, som holdt på der, første nyttårsdag, så vi bare dro hjem.

    Så sånn var det.

    Venninna hennes var en sånn gutte-jente, må jeg si.

    Og de begynte å sjekke opp gutter, når vi var på et utested, som het Manhattan vel.

    Og da sa de sånn, ‘vi pleier å være på Dokka, (eller noe), et sånt sted hvor alle kjenner alle, i feriene).

    (Det sa de på Radio 1 Club, og, av en eller annen grunn.

    Jeg var jo fra Berger, så jeg syntes ikke at det var så spesielt, at alle kjente alle).

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så da bare stakk jeg fra dem, for hu Laila hu begynte å sjekke opp andre, så da tok jeg bare nattbussen hjem.

    Og da kom hu og ga meg tilbake halvparten av hundrelappen min, eller noe sånt.

    Etter det, så har jeg ikke hørt noe fra henne.

    Mora sa at hu var i England, en gang jeg ringte om noe greier.

    En gang, på 90-tallet, så gikk jeg forbi hu og venninna, på Egertorget, og hørte jeg at venninna beordra henne, til å bare late som at hu ikke så meg.

    Jeg husker at hu advarte meg litt for venninna, (kanskje fordi hu trente karate, eller det var vel noe mer alvorlig, antagelig).

    Så hu var nok under kontroll, av hu karate-venninna, med ganske kort, lyst hår vel.

    Så om de prøvde å få kontroll på meg og.

    Og at det her var noe set-up, av Mette Holter, f.eks?

    Hvem vet.

    Siden hun lot meg og søstra mi låne leiligheten, mens dem var i Nordland, med bilen vel, sånn at jeg ikke skulle ha noe særlig privatliv, og være et lett bytte for de Skøyen-jentene?

    Det passer med at Magne Winnem bare dro hjem, enda vi hadde avtalt, at jeg også skulle ligge over, på Kringsjå.

    Kanskje Mette Holter ikke likte, at jeg flytta til Oslo.

    Det vet jeg jo, at hu ikke likte, for hu har sagt det, at da følte hun seg ikke som mammaen til Axel lengre.

    Men, jeg og faren min, vi hadde jo planlagt det, siden før ungdomsskolen, tror jeg, at jeg skulle flytte inn til Oslo, og studere, etter videregående, sånn som onkelen min Runar gjorde, på 60-tallet da.

    Jeg husker ihvertfall det, at det som gjorde at jeg klarte meg gjennom all mobbingen på ungdomsskolen i Svelvik og alt tullet fra familien min, med at jeg måtte bo alene osv., det var tanken på at jeg skulle flytte inn til Oslo, og studere, når jeg ble myndig og var ferdig med videregående.

    Det var derfor jeg aldri ga helt faen i skolen, samme hvor mye jeg ble mobba.

    Og jeg visste det, at Handel og Kontor ga artium, hvis ikke så hadde jeg gått almenn.

    Så jeg hadde kontrollen på det her, og fulgte alltid nøye med om sommeren, at det ikke ble noe tull, med at jeg glemte å bekrefte at jeg tok skoleplassen osv.

    Eller at jeg kom inn da.

    Så jeg og faren min hadde egentlig planlagt dette, i mange år, siden jeg var sånn 10-11 år kanskje, på begynnelsen av 80-tallet, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, på slutten av 80-tallet.

    For faren min ville ikke at jeg skulle bli selvstendig næringsdrivende, for det var mye jobbing til alle døgnets tider da, sa faren min, en del ganger.

    Så han ville at jeg skulle ha en karriære i næringslivet da, med startlønn fra 300.000 osv.

    Nå ble det ikke helt det, for jeg ble vel litt tulla med i Oslo, skjønner jeg vel nå, når jeg tenker tilbake.

    Og hovedpoenget for meg, var egentlig å komme bort fra mobbefolka, på Berger, og familien min, som lot meg bo aleine der.

    Så jeg tok av litt, i Oslo, og var ikke bare fokusert på studier.

    Jeg var glad for å bo for meg selv da.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror jeg kanskje kan ha blitt tulla med av hu stemora til Axel, Mette Holter, som var i den italienske mafiafamilien, Ancona, i USA, under ‘hotpants’-tida, som hu vel kalte det.

    Vel på 60-tallet da.

    Eller hu sa at hu og Victoria, en stor amerikansk-norsk dame, bosatt i Trøndelag, med mørkt hår, hadde vært i Ancona mafia-familien, og gått med hotpants osv.

    Det sa hu Mette Holter, i år 1990, var det vel, etter at jeg flytta inn hos dem, et år, og leide et rom der, i skoleåret 1990/91.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Så da jeg og hu Laila Johansen, gikk mot Majorstua skole der, første nyttårsdag, 1990, så gikk vi selvfølgelig forbi spesialskolen da, som broren min Axel gikk på da, som vel fylte 12 år da, i 1990.

    Så da måtte jeg jo nesten si det da, at der går broren min på skole.

    Å, er’n sånn.

    Sa hu dama da.

    Så sa jeg vel, at nei, han er vel ikke sånn, og drøyde litt da.

    Jeg sa vel at han var ganske vanlig, bare at han gikk på spesialskole.

    Noe sånt.

    Men jeg tror ikke at hu jenta trodde helt på meg.

    Hu trodde vel at han var noe ‘mongo’ eller ‘hemma’, eller noe sånt, tror jeg, hvis jeg skal gjette på hvordan det virka på meg, at hu trodde, på måten hu sa den setningen på, ‘er’n sånn’.

    Noe sånt.

    Men hu var ikke helt god hu der Laila Johansen heller, for hu hadde sett UFO, sa hu, en gang hu var ute med hesten sin.

    Og den gangen vi gikk på byen, (hu var forresten bare 17 år, det samme som venninna, jeg var 19, men de sa først at de var 18, så jeg ble ganske skuffa da, siden de jugde på alderen, det var litt døvt å ikke ha dame som var 18, for det ble kronglete å komme inn på steder på byen osv).

    Og hu brukte ikke truse, når hu gikk ut på byen.

    Neida, hu satt i stua, mens mora var på kjøkkenet, eller noe, og gikk ut i spagatten, for å tøye ut strømpene, mens jeg var i nærheten da, og umulig kunne unngå å se, at hu ikke hadde truse da, for hu gjorde vel det her, før hu tok på seg skjørtet, tror jeg.

    Eller hu hadde sånn svart minikjole, som hu bretta opp, var det vel.

    Noe sånt.

    Og når vi var på Manhattan da, så dansa hu og venninna, sånn at dem svetta, også tok hu Laila da, hånda mi under den svarte kjolen sin da, sånn at jeg fikk sjekke at puppa hennes var svette.

    Og det var dem og, hun hadde fine og yppige vel, faste pupper, som virka som om dem var smurt inn med olje da.

    Så jeg veit ikke hvorfor hu lot meg få kjenne på puppa hennes, samtidig med at hu innimellom, begynte å sjekke opp andre gutter, eller unge menn da, sammen med venninna si.

    Det ble litt for rart for meg, så jeg bare stakk til slutt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Før vi dro dit, så prøvde de jentene å få meg opp i stry og.

    For de skulle absolutt gå forbi noen utlendinger, vel pakistanere, som satt og så på, at jeg gikk forbi med to jenter, i en sidegate til Karl Johan vel.

    Og da begynte dem å rope, at jeg hadde to jenter, og at det var urettferdig da.

    Og den gangen vi var på kino, så skulle hu Laila, absolutt gå med min jakke, i Karl Johan, og jeg måtte da gå med hennes.

    Så jenter som vi gikk forbi, som var yngre enn henne til og med, de lo jo da, husker jeg, i gågate-delen av Karl Johan der.

    Så hu hadde nok sett for mye UFO, tror jeg, hu Laila Johansen.

    Så en liten UFO-advarsel mot henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Så det første året jeg bodde i Oslo, da traff jeg ganske mange damer, på byen osv.

    Men etter at søstra mi flytta til Oslo, så var det ikke så ofte jeg ble kjent med damer på byen.

    Når broren min ble eldre osv.

    Da måtte jeg gå på alternative steder som So What, f.eks., da hendte det at jeg ble kjent med noen damer.

    Men men.

    Men kan det ha vært fordi at Oslo-damene, visste hvem broren min og søstra mi var?

    De er vel ganske kjente i Oslo.

    Og både søstra mi og broren min, de omgåes mye kriminelle da.

    Søstra mi hang mye på Jollys, i Storgate, hvor det vel var mye kriminelle utlendinger, og hun hang mye sammen med folk fra Somalia, som smattet når de spiste osv., og det var typen hennes, som smattet, mens han hadde visst noen kamerater, som var enda værre, og som bare spiste med henda, da visstnok.

    Så søstra mi, hun er nå kanskje som en somalisk dame.

    Hun skriker og hyler, når hun prater, og kommer med masse fakter og bærer seg, og sånn da.

    Så jeg kan tenke meg, at vanlige norske damer, nok kan bli litt redde for søstra mi, for hun kan være så bestemt og manipulerende, til tider, når hun prater og sånn.

    Og hyler mens hun prater da, så jeg ble litt satt ut, av søstra mi, da hun var på besøk hos meg, da jeg studerte i Sunderland, i jula 2004.

    For ingen andre av de som var i Sunderland, skreik så mye når de prata, som søstra mi.

    Søstra mi var helt klart den mest uhøflige personen, som jeg så mens jeg studerte i Sunderland, vil jeg si.

    Så jeg fikk helt sjokk egentlig, og lurte på hva faen som hadde skjedd med søstra mi.

    Jeg hadde ikke innbilt meg at hun var så ille, men hun var helt forfærdelig, med skriking og hyling og fakter, istedet for prating, på noe sånn gangster-aktig engelsk.

    Så jeg kan skjønne det, hvis Oslo-damer skyr søstra mi.

    Det samme med broren min, han kjenner jo en av lederene i A-gjengen, sier han.

    Og han har serbiske kamerater, som kaster han ut av vinduer, for morro skyld.

    Han kjenner dørvaktene i byen, og folk på utestedene, og kriminelle da som sagt, og har en tøff og barsk tone.

    Så damene er kanskje litt redde for broren min og, og tørr kanskje ikke si i mot han, hvis han vil ha de med hjem, for eksempel.

    Eller kanskje de synes det er spennende, at broren min kjenner så mange kriminelle osv.

    Men jeg ville jo helst ha en ordentlig dame da.

    Og de ville kanskje ha blitt litt skremt av søstra mi og broren min.

    F.eks., da jeg var fortsatt var i tenårene, så ville de kanskje ha synes, som hun Laila Johansen.

    De ville kanskje ha trodd, at jeg var litt dum, siden broren min vel er ganske kjent i Oslo, siden han har gått i alle år, fram til videregående, på spesialskole, på Majorstua, i Oslo sentrum.

    Så vet kanskje folk i Oslo det da, så sier de at broren hans har gått på spesialskole, så tror de at jeg, er litt dum da, siden jeg har en bror som er kjent for å ha gått på spesialskole.

    Så hvis jeg vil ha en ordentlig dame, så er kanskje best at jeg ikke har så mye med broren min og søstra mi å gjøre.

    For de har nok rykte på seg, for å ha for mye å gjøre med kriminelle osv.

    Og det var også sånn, de få gangene jeg traff noen damer.

    At det var ikke sånn, at de første jeg visste de damene til, var søstra og broren min.

    Nei, da møtte jeg heller kamerater da, f.eks. når jeg traff ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner, da møtte jeg Magne og Andre, fra klassen, i Drammen, på Burger King, nederst i Karl Johan, sånn at dem fikk prate med henne da.

    Hun var ikke så hot som hun Laila Johansen f.eks., men hun var vel bedre i senga, vil jeg si.

    Men men.

    Men jeg ville ha ventet litt, før jeg introduserte noen damer, til søstra og broren min.

    For de er så spesielle, så jeg måtte nesten ha forberedt damene på dem.

    Og forklart hvordan søstra og broren min var osv.

    Hvis jeg hadde funnet en fin dame, så ville jeg vært litt redd for at broren min ville prøve å rappe henne også.

    For det er liksom hvordan broren min er.

    At han alltid skal hevde seg, gjerne på min bekostning.

    Og søstra mi, hadde kanskje begynt med manipuleringen sin, eller skrikingen sin, eller begynt å grine, eller noe spesielt da.

    Så det var ikke så lett tror jeg, å ha dame, mens man har sånne søskener og familie som jeg har.

    Jeg lurer på om dem er noe russisk mafia, eller noe, broren og søstra mi, og de andre i familien min.

    Noe sånt.

    Så da er det ikke så lett å ha et vanlig liv, da får man nok rykte på seg, pga. søskenene sine også, når man bor i den samme byen f.eks.

    Så det kan også være derfor, at jeg ikke hadde noe særlig langvarige forhold, at damer ble skremt av familien min, og at familien min, (og/eller andre, f.eks. utlendingene i byen, som kanskje ikke likte at jeg hadde to damer med meg på byen en gang, hun Laila Johansen og hun karate-dama. For utlendingene visste vel det meste av hva som foregikk, i Oslo, ihvertfall i Oslo Øst, de har/hadde jo folk stående utafor Oslo City osv., som fulgte med på hva som foregikk da. Hvem vet.), tulla med damene jeg fant.

    Hvem vet.

    Noe rart var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.