johncons

Stikkord: Kristian Kvehaugen

  • For at jeg også skulle bli vant med, å jobbe som leder, i store Rimi-butikker, (var det vel), så jobbet jeg, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (som på den tida hadde bortimot en million, i ukesomsetning, vel), fra våren 1996 til høsten 1998, (under butikksjef Kristian Kvehaugen). Og den butikken, (Rimi Bjørndal), hadde et spesielt ‘bånd’, (av en eller annen grunn), til Rimi Karlsrud. Så ikke så lenge etter nyttår, (var det vel), i 1997, så dro vi tre lederne, på Rimi Bjørndal, (det var butikksjef Kristian Kvehaugen, assistent Irene Ottesen, og meg, (som også var assistent)), til denne restauranten, (som på den tida, var et ‘biff-hus’, vel), sammen med en ‘haug’, av Rimi Karlsrud-damer, (inkludert butikksjef Cille)

    rimi bjørndal 1997

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2014/10/fler-bilder-fra-norge_10.html

    PS.

    Etter biffspisinga.

    (Jeg bestilte entrecote vel, siden at Rimi ikke likte det, hvis man bestilte, det dyreste, på menyen.

    Noe som vel antagelig var indrefilet, (og så ytrefilet), siden dette vanligvis er den dyreste biffen, mener jeg å huske, fra å ha lest kjøtt-brosjyrer, fra ICA Tveita, (og Opplysningskontoret for Kjøtt vel), på midten av 90-tallet, blant annet).

    Så var det vel sånn, at Kvehaugen, Ottesen og jeg, vi spaserte vel, (litt brisne, for vi drakk øl til maten), bort til der Kvehaugen bodde, (like nedenfor Rimi Munkelia), og der spanderte Kvehaugen ‘vodka’, på Ottesen og meg.

    (Kristian Kvehaugens sønn Thomas, hadde sagt til meg det, på jobben, (på Rimi Bjørndal), i forkant, av denne ‘festivitasen’, at ‘vodkaen’, som faren hadde å by på, egentlig var hjemmebrent, og at faren hadde brukt ketchup, (som hadde gått ut på dato), istedet for gjær, da han brant denne spriten).

    Butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte assistent Irene Ottesen og meg, ting som at han hadde veldig høy telefon-regning, fordi at han hadde ringt til sex-telefoner, på Teletorget.

    (Noe sånt).

    Og han fortalte også, (han viste oss et gammelt bilde, på veggen sin), at han var fra en gård, ‘der ingen skulle tru at nokon kunne bu’, oppe i Gudbrandsdalen, (var det vel), et sted.

    Og det hele endte med, at jeg tok på meg, (i fylla, må jeg si), å arrangere en Rimi Bjørndal-personalfest, i Rimi-leiligheten min, et par måneder seinere.

    (Den festen arrangerte jeg, i mai 1997, var det vel, i Rimi-hybelleiligheten min, på St. Hanshaugen).

    Siden at Kvehaugen hadde tatt på seg, å arrangerte ‘leder-fest’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Like etter at jeg hadde satt meg ned, ved bordet, på ‘biff-stua’, på Karlsrud der, (i 1997).

    Så var det sånn, at ei av Rimi Karlsrud-damene.

    Hu fortalte det, at hu hadde stått med buksa nede på knærna.

    Mens at noen kolleger, hadde sett på henne, kvelden før.

    Fordi at hu var så full, da hu gikk ut av en drosje, (eller noe i den duren).

    Og hu Rimi Karlsrud-dama.

    Hu skulle til utestedet Strauss, (i Kirkegata), husker jeg.

    Og før hu dro ned dit.

    (Hu var vel den første, som forlot selskapet).

    Så tok hu meg på skuldra, (var det vel), og sa det, at hu håpet å se meg, nede på Strauss, seinere på kvelden.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Hu Rimi Karlsrud-blondina, (som tok meg på skuldra), hu het muligens Cathrine, (eller noe i den duren).

    (Men det tørr jeg ikke å si sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Irene Ottesen, overtalte meg, til å ta en nattbuss, tilbake ned til Sentrum.

    (Det visste ikke jeg at jeg gikk an.

    Å ta en nattbuss ‘feil vei’, liksom.

    Men det gikk visst greit, da).

    Og på Jernbanetorget, så skilte vi lag.

    Siden at Irene Ottesen skulle hjem, til kattene sine, i Groruddalen et sted, (langs linje 5 vel).

    Og jeg selv, jeg tenkte det, at jeg kunne jo prøve å finne hu Rimi Karlsrud-blondinna, på Strauss, da.

    Og like etter at Irene Ottesen og jeg, skilte lag.

    Så så jeg det, at hu brakk seg, og spydde, på Jernbanetorget, (like ved Trafikanten der).

    (Så den ‘vodkaen’ til Kristian Kvehaugen.

    Den var kanskje litt ‘sinna’, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Da jeg skulle gå inn, på Strauss.

    Så klinte dørvakta til meg.

    (Med en rett høyre, må det vel ha vært).

    Husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg venta, i Kirkegata, en halvtime, (eller noe sånt), mens jeg prøvde, å summe meg litt.

    Og så gikk jeg og kikket litt igjen, utafor det utestedet, (som tidligere het Smuget, vel).

    Og da var dørvaktene forsvunnet, fra døra, (var det vel).

    Så da gikk jeg inn der, og fant hu ‘Rimi Karlsrud-blondinna’, da.

    (Hu satt i en trapp der.

    Og tok tak rundt ankelen min.

    Da jeg gikk forbi henne, i trappa).

    Jeg ante ikke hvem hu Rimi Karlsrud-blondinna var, egentlig.

    På den tida, som jeg selv jobba, på Rimi Karlsrud.

    (Det var fra høsten 1993 til våren/sommeren 1994, en del, vel).

    Så jobba jeg sammen med Magne Winnem, (fra russeklassen).

    Og festa en del sammen med han.

    Og vi festa et par ganger ihvertfall, hos Winnems assistent Geir.

    Og han bodde, i Rimi-hybel-leilighetene, på St. Hanshaugen, (hvor jeg seinere fikk hybel-leilighet selv, i 1996).

    (Og Morten Jenker, (Winnems nabo, fra da han bodde på Bergkrystallen, som seinere begynte, på Rimi sitt hovedkontor, og jobbet med internkontroll, vel), var også med å festa, hos han Geir, husker jeg.

    Og også ei nordlending-leder-dame, vel.

    Og kassadama Sophie, (som studerte juss, ved UIO)).

    Men Sophie, Geir og nordlending-leder-dama.

    De så jeg ikke noe til, på ‘biff-stua’, på Karlsrud, i 1997.

    Geir fikk visst sparken, et eller to år tidligere, for å ha ‘tulla med safen’, sa Winnem til meg, en gang.

    Og jeg spurte ‘Rimi Karlsrud-kvinnfolka’, (på biff-stua der), om hvordan det gikk med Geir.

    Og han jobba da, som leder, i Rema, (svarte de meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Etter at vi hadde gått ut, fra Strauss.

    Så prøvde jeg å overtale hu Rimi Karlsrud-blondinna, til å bli med meg hjem, til Rimi-hybel-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Men hu var ikke like lett, å overtale, som hu ‘So What-dama’, (fra Min Bok 5).

    (Som jeg hadde dratt med meg hjem, cirka et år tidligere).

    Så jeg gadd ikke, å mase for mye.

    Så det endte med, at jeg fulgte hu Rimi Karlsrud-blondinna, ned til taxi-ene, som stod, like ved Plata, der.

    (For det hadde stått en kar, som ligna på en fra filmen Fargo, (Steve Buscemi, vel).

    Like ved drosjene, ved Stortorget.

    Så hu blondinna, hu ville heller ta en av drosjene, fra like ved Østbanehallen der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Jeg vet ikke hvorfor, at hu Rimi Karlsrud-blondinna, var med, til den ‘biff-stua’.

    For hu jobba mest, på en hudpleie-salong, i en bakgate, (Bjerregårds gate), må man vel si, (på St. Hanshaugen).

    (Bare hundre meter, (eller noe sånt), fra der jeg bodde).

    Men dette var vel noe, med butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, (tenkte jeg).

    Og jeg ble litt stressa, av det, med at man ikke kunne kjøpe for dyr biff, osv.

    Og Rimi Karlsrud-damene, de pirka på meg, (ved matbordet), fordi at jeg spiste biffen først, og så potetene.

    (Noe sånt).

    Og de mente også det, at jeg drakk for mye, til maten.

    Og sa det, at jeg da ville få ‘sprut-bæsj’, (eller noe i den duren).

    (Men jeg hadde jo fått en skikkelig fæl forstoppelse, etter julemiddagen, på Terningmoen, (under førstegangstjenesten), noen år tidligere.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg hadde kanskje dette i bakhodet, da.

    Noe sånt).

    Så dette var på langt nær noen adelsforening, (for å si det sånn).

    Siden at ‘fruen-timmerne’, snakket om ‘sjarmerende’ ting, som ‘sprut-bæsj’ og ‘truse-blotting’, ved matbordet, og også tok meg på skuldrene, osv.

    Så dette var en merkelig ‘begivenhet’, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Jeg skrev i et PS ovenfor.

    At Irene Ottesen, bodde i Groruddalen, på den her tida.

    Men hu flytta, (noen måneder før det her vel), til Holmlia, (eller Hauketo), eller noe i den duren.

    (Jeg husker at hu etterhvert begynte å sykle, til jobben.

    Og det kan vel ha vært, fra Holmlia/Hauketo deromkring.

    Og da kjøpte hu deo og våt-servietter, (husker jeg).

    (En gang, som jeg satt i kassa).

    For å ta en slags ‘kattevask’, (eller noe greier, istedet for å dusje).

    Hu mente at deo og våtservietter, var den beste erstatning, for å dusje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Og da Irene Ottesen flytta, (i 2006, eller om det var, i 2007).

    Så lånte hu min Toyota HiAce, for å flytte, (husker jeg).

    Og hu var foreldreløs.

    Så hu hadde fått en slags ‘reserve-far’, fra myndighetene, (eller noe i den duren).

    (Noe hu rådet meg, til å også få meg.

    Siden at jeg hadde lite kontakt, med mine foreldre.

    Men omtrent det siste jeg ønsket meg, var å få noen slags reserve-foreldre, fra myndighetene, i en alder, av 26-27 år.

    (For det syntes jeg, at hørtes rimelig ‘svett’ og rart ut, for å si det sånn).

    Så denne pratinga, til Irene Ottesen, (om at jeg burde få meg, noen slags ‘reserve-foreldre’, fra myndighetene).

    Den pratinga, den bare lo jeg bort, (eller noe i den duren), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , ,

  • Det var nesten som å være en slave, å jobbe, i Rimi også. Jeg husker at da jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (noe jeg jobba som, fra 1996 til 1998), så overhørte jeg det, at butikksjef Kristian Kvehaugen, sa om meg, (til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at jeg dreiv med andre ting, enn Rimi, også. Så man ble liksom uglesett, som Rimi-leder, hvis man for eksempel hadde hobbier. Man skulle liksom bare være opptatt av Rimi, (og ikke ha noe liv, liksom). Og det vil vel kanskje si det samme, som å være en slave. Selv om jeg prøvde å liksom holde fritiden min hellig. Når jeg seinere jobba som butikksjef, så ville distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, at vi butikksjefene, skulle begynne å regne lønninger, på fritida, hjemme, og sende e-post til han, (de av oss butikksjefene, som hadde internett). Men da meldte jeg meg ikke frivillig, må jeg innrømme. For jeg prøvde liksom å skille jobb og fritid, da. For jeg ville ikke være en slave, liksom. Jeg ville ha et liv liksom, (og ikke bare drive med Rimi), for å si det sånn

    negativt

    http://www.dagbladet.no/2014/06/12/nyheter/innenriks/ica/slavearbeid/menneskehandel/33794934/

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 261: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXIV

    En gang, den første tiden, som jeg jobbet som butikksjef.

    (Jeg begynte jo som butikksjef, høsten 1998, på Rimi Lambertseter).

    Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin til meg, (husker jeg).

    At de folka, som jeg ansatte, (på Rimi Lamberseter), ikke måtte være under femten år, for da ble det ‘barnearbeid’ da, (som hu sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at det var jeg, som liksom hadde funnet på det, å ansette ungdomsskole-elever, i Rimi.

    Jeg jobbet jo som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i to-tre år, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    Og den siste tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen, ei ungdomsskole-jente der, (må hu vel ha vært), som pleide å rydde flaskebordet og ta tippinga, en eller to vakter i uka, (husker jeg).

    (Dette var vel dattera til en bekjent av Kristian Kvehaugen, (mener jeg at han sa).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg begynte å jobbe, (som butikksjef), på Rimi Lambertseter.

    Så jobba det en ungdomsskole-gutt der, som het Lars, (husker jeg).

    Og som den tidligere butikksjefen ‘Audi-Monika’, hadde ansatt, da.

    Og han hadde vel jobba gratis, (mer eller mindre, ihvertfall), i den butikken, flere dager i uka, i et år, (eller noe sånt), da jeg begynte der, som butikksjef, (høsten 1998).

    Siden han var på praksisplass der, (fra ungdomsskolen), mens han gikk i niende klasse, (eller noe sånt), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg begynte, på Rimi Lambertseter.

    Så gikk vel assisterende butikksjef Wenche Berntsen, (tror jeg at det må ha vært), god for Lars.

    Og de tryglet nesten, om at Lars, måtte få en vakt eller to, i uka, som han fikk lønn for, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden jeg ga Lars litt bedre lønn, enn min forgjenger ‘Audi-Monika’, hadde gitt han, da.

    Så hadde jeg vel litt ‘goodwill’, hos Lars, (tror jeg).

    Men jeg syntes at samarbeidet gikk dårlig, med de andre, som jobba der.

    Så jeg spurte han Lars da, om han visste om noen andre, som også trengte jobb.

    (For jeg ble ganske fort lei, av de andre, som jobba, på Rimi Lambertseter, da.

    For jeg syntes at de var mye mer vanskelig, å jobbe sammen med, enn de jeg nettopp hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, da.

    Så jeg ønsket å ansette noen nye ansatte der, (på Rimi Lambertseter), som jeg liksom kunne forme litt, da.

    Noe sånt).

    Og så kom han Lars tilbake, med ei ung dame da, som het Kristin.

    Og som han sa, at var den peneste jenta, i klassen hans da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg syntes at det var greit, å ansette noen ungdomsskole-elever, til å vaske flaskebordet og dørene til melkekjøla, (og sånn).

    Det var fordi at på den tida, som jeg jobba sammen med hu Hilde fra Rimi Hellerud der, (på Rimi Lambertseter).

    (Noe som vel var, fra høsten 1993.

    Til høsten 1994).

    Så sa hu, en gang det, at på Rimi Hellerud, (var det vel), så satt de noen til å vaske dørene til melkekjøla, (og sånn), en gang i uka.

    Og da satt de lønnsutgiftene, for den ‘vaske-vakta’, på budsjettet for vasking da, (husker jeg, at hu sa).

    Så da fikk de liksom en ekstra person, i butikken, da.

    Og da ble de mindre stress, for de andre som jobba der, med å stable varer osv., da,.

    For da var det greit, hvis den som hadde ‘vaske-vakta’, også tok flaskebordet osv., sa hu Hilde fra Rimi Hellerud, da.

    Så når jeg ansatte noen, til å ta en sånn ‘vaske-vakt’, en gang i uka.

    Så var det for at de andre ansatte, i butikken, liksom skulle få litt mer ro, på jobben, da.

    For da ble det liksom litt mindre stress, for de andre ansatte, da.

    (Siden de da måtte løpe litt sjeldnere, til flaskebordet, osv.

    Siden den som hadde ‘vaske-vakta’, også kunne rydde flasker).

    Og det var jo også for å få butikken til å se ren og fin ut, selvfølgelig.

    (At jeg begynte, med den ‘vaske-vakta’).

    Men dette med den ‘vaske-vakta’, det var altså et slags triks, (må jeg vel si).

    (Sånn gjorde, at man slapp å strebe så mye, (som butikk-ansatt), i butikken, da.

    Uten at man fikk kjeft, fra distriktsjefen, for å ligge for høyt, på lønnsbudsjettet, da).

    Som jeg hadde lært, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, da.

    (Fire-fem år, før jeg selv, ble butikksjef).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobbet, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Fra våren 1996.

    Til høsten 1998).

    Så jobbet jeg jo mest med å ta tippeoppgjøret, ta bestillinger, legge opp kjølevarer, spre tørrvarer og med å lede seinvaktene.

    Men å regne lønninger, det var noe som var butikksjef Kristian Kvehaugen sitt bord, da.

    Og han lærte meg nesten aldri opp i noe, direkte.

    Men han lærte vel opp assisterende butikksjef Merethe, (fra Follo), til å regne lønningene, (tror jeg).

    (Hvis det ikke var hennes forgjenger, Irene Ottesen, som Kristian Kvehaugen lærte opp, til å ta lønningene, da.

    Noe sånt).

    Og så lærte vel hu meg, å regne lønninger, (ganske overfladisk), da.

    (Noe sånt).

    Og så måtte vel jeg, regne lønningene, (på Rimi Bjørndal), en av de siste ukene, som jeg jobba der, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Og da lærte jeg vel kanskje det, at ungdom, som var mellom 15 og 18 år gamle.

    Kun fikk litt mer enn halvparten, i timelønn, enn det, som folk får, når de er over 18 år, da.

    (Siden det jobba ei, på Rimi Bjørndal, på den tida, som kun var 15-16 år gammel, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg begynte, som butikksjef, høsten 1998.

    Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).

    At jeg kunne spørre henne om hjelp, når det gjaldt det meste, innen butikkdrift.

    Men ikke når det gjaldt å få tak i medarbeidere.

    Det måtte butikksjefene klare selv, (sa hu).

    Og etter at jeg da ansatte Lars og Kristin, (som begge var seksten år gamle, vel).

    Så sa Anne-Katrine Skodvin det, at jeg ikke måtte ansette noen, som var under femten år gamle.

    For da ble det barnearbeid.

    Og jeg skal ikke påstå, at jeg kunne alle reglene, om sånt, på rams.

    Men faren min, han fikk jo meg til å jobbe, for Strømm Trevare, fra jeg var ni år gammel, da.

    Og han hadde også ei jente, fra Svelvik ungdomsskole, jobbende på Strømm Trevare.

    (Ei som jobba der, som utplassert, fra ungdomsskolen).

    Og hu 15-16 år gamle Svelvikjenta.

    Hu dro han jo med på Danmarkstur osv., (med Strømm Trevare), husker jeg.

    (Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).

    Men jeg visste altså det, at det gikk an, å ansette 15-16 år gamle folk, i Rimi.

    Siden butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde ansatt ei på den alderen, (på Rimi Bjørndal), like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, selv.

    Og han Lars var jo ansatt, av min forgjenger, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Nemlig ‘Audi-Monika’).

    Så jeg gjorde egentlig bare, som mine butikksjef-kolleger, på Rimi, og ansatte noen folk, som gikk det siste året, på ungdomsskolen, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg gjorde noe galt liksom, da.

    Det var vel aldri snakk om, (fra min side), å ansette noen, som var under femten år, liksom.

    Så hvorfor distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, sa det, at det ikke var lov, å ansette folk, som var under femten år gamle.

    Når jeg ikke hadde tenkt til å gjøre det.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg bodde, på Abildsø.

    (Studieåret 1989/90.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så var det jo en kar, (fra Abildsø), som var i 16-17-års alderen, vel.

    Som fikk jeg seg jobb, på Rimi Ryen.

    (Mener jeg å huske.

    Hos hu Kirsti Sørhagen, (heter hu vel), som jo jobba som butikksjef der, (på Rimi Ryen), i mange år, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Må det vel ha vært).

    Så det var ikke sånn, at det å ansette folk, som var mellom 15 og 18 år, i Rimi.

    Var en trend, som jeg begynte med, liksom.

    Det var andre butikker, som begynte med dette, lenge før meg.

    Så jeg bare tok etter dem liksom, da.

    (Når jeg endelig ble butikksjef selv, etter 6-7 år, i Rimi).

    For når man er butikksjef, så må man overholde et lønnsbudsjett.

    Og da blir det fristende, å ansette folk, som er 16-17 år gamle, da.

    For de får jo bare litt over halvparten i lønn, iforhold til folk, som er over 18 år gamle.

    Så man kan ansette tre 17-åringer.

    For samme ‘prisen’.

    Som man betaler, for å ansette to 18-åringer, da.

    (Noe sånt).

    Men hvem stabler mest varer av en 17-åring og en 18-åring, liksom?

    Nei, det er vel ofte ganske hipp som happ.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så derfor kunne det lønne seg, å heller ansette en 17-åring, enn en 18-åring, da.

    Og det var også en del mangel, på 18-åringer liksom, på den her tida, da.

    For det var oppgangstider da, og vanskelig å få ta tak i nok folk, i butikkene, da.

    For 17-åringer, de har jo ikke lov til å selge øl, i kassa.

    (Så derfor, så venta jeg alltid, til folk hadde fylt atten år.

    Før jeg ga de opplæring, i kassa.

    For jeg syntes at det hadde blitt for useriøst, å hatt 17-åringer, i kassa, da.

    Når de ikke hadde lov, til å selge øl, mener jeg).

    Så det er litt upraktisk, å ansette 17-åringer og.

    Men de har lov til å jobbe i tippekassa da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det funka ganske greit, å ansette en del 16-17-åringer, på Rimi Lambertseter, (vil jeg si).

    Den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    Dette var jo på den samme tida, som industrien, ble hevet ut, av Rimi-butikkene.

    Så da ble det ikke så komplisert, å stable varer, i Rimi.

    For man behøvde da ikke lenger, å sortere ut varene, (til industrien).

    Så man behøvde ikke lenger å vite så mye, om hvilket firma, som hadde agentur, på de og de varene, da.

    Så derfor, så funka det ganske greit, å få 16-17-åringer, til å fylle opp tørrvarer, på Rimi Lambertseter, (vil jeg si).

    For tørrvarer, det er varer, som har lang holdbarhet.

    Så de er ikke så sårbare, for svinn.

    (Som for eksempel kjølevarene er, da).

    Og på den tida, (etter at industrien, liksom ble hevet ut, fra Rimi).

    Så skulle jo alle tørrvarene, bare stables rett inn, i hylla, liksom.

    Så da behøvde man ikke lenger å ha gått, i to år, på Varehandelsen høyskole, liksom.

    For å stable varer, inn i hyllene, på Rimi.

    Så da sparte vel Rimi Lambertseter en del penger, (vil jeg si), på å bruke disse 16-17-åringene, til å stable, (for det meste), tørrvarer, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med at jeg hadde en dømmende distriktsjef.

    (Nemlig Anne-Katrine Skodvin).

    Som mer eller mindre beskyldte meg for å ha organisert barnearbeid.

    (Eller hva hu nå mente, med den ‘barnearbeid-bablinga’ si).

    Bare fordi jeg tok etter mine butikksjef-kolleger i Rimi, og ansatte noen 16-17-åringer, (noe som jo var fullt lovlig), da.

    Nei, da.

    Jeg fikk også etterhvert, en assisterende butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Nemlig Stian Eriksen).

    Som var litt sånn ‘wanna-distriktsjef’, (ovenfor meg da), må man vel si.

    For han sa en gang til meg det, (husker jeg).

    (På sin liksom milde, lune og godslige, (eller om man skal si bestefaraktige), måte).

    At en butikksjef, som holdt til, oppe i ‘hutta-heita’, (et eller annet sted).

    Han vant alltid Rimi Gullårer da, (var det vel).

    Siden at han hadde så voksne ansatte, (som var ansvarlige og sånn), da.

    Så Stian Eriksen, han ville at jeg, (som var hans sjef), skulle ansette eldre ansatte da, (mener jeg å huske).

    Men da svarte jeg vel ikke noe, (mener jeg å huske).

    For sånn hadde jeg ikke tenkt på det før, (hvis jeg skal være ærlig).

    Og er det noe automatikk i det liksom, at man vinner Rimi Gullårer, hvis man ansetter mange ‘bestemødre’?

    Nei, det er vel rimelig tvilsomt, (at det liksom skal finnes en sånn automatikk), vil jeg si.

    Dessuten.

    Hvor mange bestemødre, (eller koner), var det som dukka opp, på Rimi Lambertseter, for å søke om jobb?

    Nei, det var vel så og si ingen, (vil jeg si).

    Så denne nevnte ‘wannabe-distriktsjef’-pratinga, til han Stian Eriksen.

    Den gir vel kanskje ikke så mye mening, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Stian Eriksen, han var jo rimelig fersk, i Rimi, sammenlignet med meg.

    Og han hadde ikke jobba, i tre år, i andre kjeder, (før han begynte i Rimi), sånn som jeg hadde gjort.

    (Såvidt jeg vet, ihvertfall).

    Han kom rett fra militæret, og ble ansatt som assisterende butikksjef, da.

    Uten å behøve å være fast heltidsansatt varestabler/kasserer og aspirant liksom, (som jeg selv var, i min tid), da.

    (Selv om han hadde jobbet litt deltid i Rimi.

    Ved siden av skole og sånn, vel.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall.

    Fra cirka 1996, (da jeg først hørte om Stian Eriksen, siden Henning Sanne da sa at han kunne jobbe en vakt, på Rimi Bjørndal, da vi trengte folk der, etter at jeg hadde bytta assisterende butikksjef-arbeidssted, fra Rimi Lambertseter til Rimi Bjørndal da, (som var en cirka dobbelt så stor butikk, som Rimi Lambertseter, når det gjaldt omsetning), siden jeg hadde en slags karriere, i Rimi da), og utover.

    Siden jeg mangla assisterende butikksjef, i butikken, (på den tida, som Stian Eriksen, var ferdig, med militæret), da.

    Så jeg måtte bare finne en jeg kunne bruke, (som assisterende butikksjef), da.

    Siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jo hadde sagt til meg det.

    At medarbeidere, det måtte jeg få tak i selv, da.

    (De kunne jeg ikke be om hjelp, til å få tak i, (fra distriktsjefen), liksom).

    Men Stian Eriksen, han hadde jo ikke drevet, med å regne lønninger, liksom.

    (Det ville vel jeg isåfall ha visst om).

    Og han hadde jo ikke vært på møter, hvor ting som lønnsbudsjettet, ble tatt, av distriktsjefen, (i Rimi), osv.

    Så det, at han begynte å ‘bable om’, hvem jeg burde ansette, osv.

    Det ble vel som noe rart, på flere måter, (vil jeg vel kanskje si).

    Så det kan man vel kanskje undre seg over, hvorfor han Stian Eriksen, begynte å ‘bable’, om min ansettelses-poltikk, (eller hva man skal kalle det), på Rimi Lambertseter, da.

    (Siden jeg var butikksjef.

    Og Stian Eriksen var assisterende butikksjef, (altså min underordnede da), mener jeg).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Mer fra Posegodt

    En gang i året, cirka.


    Så spør noen om kvantumsrabatt, fra Posegodt.

    Men Posegodt er en detaljist, for forbrukere, liksom.

    (Sånn som jeg har tenkt det, ihvertfall).

    Men jeg husker at det finnes et alternativ.

    Man kan kontakte Fox’s Confectionary.

    Og få adressen til en grossist, som sender hele paller, med Glacier Mints, til Norge og andre land i Europa, (var det vel).

    Så da får man kvantumsrabatt, (for å si det sånn).

    Jeg har fri frakt, fra før.

    (Og har også slått av en krone, i goodwill, siden Posegodt fra starten av var en Glacier Mints-butikk).

    Så jeg har liksom gått ganske langt fra før, mener jeg.

    Det er jo ikke veldedighet, som jeg driver med, heller.

    (For å si det sånn).

    Jeg prøver liksom å frigjøre meg fra arbeidsledighetstrygden.


    Og klare å forsørge meg selv.

    Så derfor driver jeg Posegodt.

    Det er for å tjene penger, (må jeg innrømme), sånn at jeg etterhvert forhåpentligvis kan klare meg selv.

    Og ikke for moro skyld, liksom.

    (Dessverre.

    Eller hva man skal si).

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og da jeg jobbet som leder, i Rimi.

    (Fra 1994 til 2004).

    Så hendte det ganske ofte.

    (En gang i uka, kanskje.

    Eller noe lignende).

    At andre Rimi-butikker kontaktet oss.

    For å kjøpe ditt eller datt, som de var utsolgt for, da.

    Og da fikk ikke de kvantumsrabatt.

    De måtte betale vanlig kunde-pris.

    (Som forbrukerne måtte betale).

    Vi fylte ut et sånt internt overføringsskjema.

    Og der skrev vi på prisene som kundene måtte betale.

    En gang, da jeg kjøpte mel, for Rimi Bjørndal, hos butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud.

    (Siden butikksjef Kristian Kvehaugen klagde på at vi bare hadde en kilos-pakker med mel.

    Etter at jeg hadde bestilt.

    Og ikke to-kilos.

    Noe min butikksjef, på den forrige butikken jeg jobbet, (Elisabeth Falkenberg på Rimi Lambertseter), ikke var så nøye på.

    Hvetemel var hvetemel liksom, mente hu da).

    Og da måtte jeg betale stk-pris, for 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel.

    (På internt overførings-skjema).

    Enda kundene da ville fått den pakka billigere, i kassa.

    Siden den pakka da ville blitt scannet, som en stor-pakning.

    (Og ikke som fire løse to-kilos-pakker).

    Så hos Rimi, så fikk stor-kunder, (altså andre Rimi-butikker), ikke kvantumsrabatt.

    De fikk heller det motsatte, må jeg vel nesten si.

    De fikk ikke kvantumsrabatt, selv om vanlige forbrukere fikk det.

    Så stor-kunder fikk pris-påslag i Rimi, (må man vel nesten si).

    (Ihvertfall hvis det var snakk om andre Rimi-butikker som handla av butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, rundt 1996 eller 1997, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 246: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIX

    Da jeg jobbet, (som kasserer og seinere også ferskvaremedarbeider), på OBS Triaden, i Lørenskog.

    (Fra høsten 1990 til desember 1992).

    Så var det sånn, at mens Forbrukersamvirket Lørenskog eide hypermarkedet.

    (Forbrukersamvirket Lørenskog kjøpte hypermarkedet av Paulsen, (som startet Rema-butikk på Furuset-senteret), eller noe i den duren.

    Og så eide de hypermarkedet på Triaden, i et drøyt års tid, vel.

    Før de gikk konkurs, og Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok.

    Noe sånt).

    Så var det en disponent, som ‘regjerte’, på Matland/OBS Triaden.

    Og han het Nakkim, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Skjalg Nakkim het forresten han disponenten.

    Fant jeg ut nå, når jeg søkte, på bloggen.

    For det er med en e-post fra han, i Min Bok 2, forresten.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Nakkim var disponent, på OBS Triaden.

    Så måtte alle vi, (som jobba i kassa ihvertfall), på et slags smilekurs, i et møterom, (eller noe sånt), på OBS Triaden der, (husker jeg).

    Og det var vel en foredragsholder, som var leiet inn, (av Nakkim vel), tror jeg, som holdt det kurset.

    (Hvis det ikke var Nakkim selv, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det vi lærte, på det kurset, på OBS Triaden.

    Det var at vi skulle være vennlige og tolerante, mot våre kolleger, når vi samarbeidet, da.

    Vi lærte at det var menneskelig å feile.

    Og at vi skulle være positive, og ikke liksom mobbe noen, for å ha gjort en enkelt feil, da.

    Vi skulle heller prøve å være konstruktive, (og ikke destruktive), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette kurset, på OBS Triaden.

    Det må vel ha vært, i 1990 eller 1991 en gang, (vil jeg tippe på).

    Og det vi lærte på dette kurset/møtet.

    Det hadde jeg nok i bakhodet, resten av den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, da.

    Og også i Geværkompaniet og i Rimi, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998.

    Så ble jeg jo satt til å være tippeansvarlig der, (av butikksjef Kristian Kvehaugen), så og si hele den tida, som jeg jobba der, (som assistent), da.

    Så jeg var jo nesten en mester i tippeavdelingen, (må man vel si), da vi fikk tipping, på Rimi Lambertseter, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef), i 1999.

    Men en gang, så ringte det ei ‘tippe-dame’, fra hovedkontoret, da.

    (Og det hadde aldri skjedd, (såvidt jeg vet ihvertfall), den tida som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    At de på hovedkontoret ringte, for å klage på tippeoppgjørene mine, da.

    Iløpet av de cirka to årene som jeg jobbet som tippeansvarlig der).

    Og da var det en liten bagatell, (og knapt nok det, tror jeg), når det gjaldt et tippeoppgjør, som hu tippe-dama ringte for å klage på, da.

    Og da var jeg bare vennlig og sa at det skal vi fikse, (eller noe sånt).

    Og da begynte hu tippe-dama liksom å ‘jatte’ og latterliggjøre meg, (over telefonen da), husker da.

    Og sa sånn, ‘ja, det er menneskelig å feile’, osv.

    Og at dette hadde hu hørt mange ganger før.

    (At det var menneskelig å feile).

    Og jeg skjønte det, at de ikke var enige i dette, på hovedkontoret til Rimi, da.

    Så jeg gikk skjenn, rett og slett, av hu tippe-dama, da.

    Som var i en stabs-funksjon, på hovedkontoret.

    Enda Rimi visste at jeg hadde jobba på OBS Triaden, før jeg begynte i Rimi.

    Så da burde ikke jeg fått skjenn for å gjøre jobben min, sånn som jeg hadde lært det, på OBS, (mener jeg).

    Men Rimi hadde visst en slags fascistisk filosofi, da.

    (Omtrent som Hitler, eller noe sånt).

    I Rimi var det visst ikke lov å være menneskelig.

    I Rimi så skulle man visst ikke gjøre så mye som en eneste liten feil.

    Og man ble liksom latterliggjort og ydmyket, da.

    Enda jeg jo hadde gått tre år på handel og kontor.

    (Og to år på NHI).

    Og var data-økonom.

    Og hadde hatt regnskap det første året, på handel og kontor, ihvertfall.

    Og hadde bakgrunnen i orden.

    Og jeg hadde jo også vært tippeansvarlig, i to år, på Rimi Bjørndal.

    (Som en av mine ganske mange arbeidsoppgaver der).

    Og jeg hadde vel klart den arbeidsoppgaven bedre enn de som hadde det ansvaret før meg, tror jeg.

    (Ihvertfall fikk jeg det inntrykket selv).

    Så Rimi var helt klart fascistisk de, vil jeg si.

    (Eller de ble ihvertfall det, rundt årtusenskiftet en gang).

    Hvis man skal dømme av hu tippe-dama, ihvertfall.

    (Aud, eller hva hu het).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St.  Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 241: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIV

    Da jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, høsten 2002.

    Så hadde forresten ei kunde-dame, som het Kristin, begynt å jobbe der, (mener jeg å huske).

    Og ikke nok med det.

    Hu Kristin, (som var ei ganske røslig dame, må man vel si), hu hadde også funnet meg på Blink, (husker jeg).

    (Selv om jeg vel ikke brukte mitt virkelige navn, på blink.

    Jeg brukte vel bare nicket mitt, (johncons), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998).

    At hu ‘røslig-Kristin’, (som på den her tida, ikke ennå hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal).

    Hu røslig-Kristin, hu pleide å lage litt ‘rabalder’, (som kunde), mener jeg å huske.

    (Hu skreik vel litt, (og sånn), var det vel).

    Når hu skulle i tippinga, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde tippenøkkelen i lomma, mens jeg jobba, med å legge opp kjølevarer, et annet sted, i butikken.

    (Noe sånt).

    Og det tålte ikke hu Kristin, da.

    At jeg liksom måtte gå fra A til B, for å ta tippinga, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Hu Kristin ville kanskje at vi skulle hatt en person stående i tippinga, hele tida.

    (Hva vet jeg).

    Jeg vet ikke helt hvordan dette var, (for å være ærlig).

    For hu Kristin, hu prata, (eller skravla), med kassadamene, da.

    Men hu skreik for det meste bare, til meg, da.

    Så jeg klarte ikke helt å skjønne hva hu kunde-Kristin mente, da.

    (For å si det sånn).

    Men de andre som jobba, i den butikken.

    De ble på fornavn, med hu kunde-Kristin etterhvert, da.

    (Hu kunde-Kristin var kanskje husmor, (eller noe sånt), og kjeda seg litt hjemme, da.

    Hva vet jeg).

    Og jeg var jo heller ikke butikksjef, i den butikken.

    (Det var det jo Kristian Kvehaugen som var).

    Så jeg fikk helt oversikten over hva som var problemet, med hu kunde/røslig-Kristin, da.

    (Altså, hva som var årsaken til at hu liksom skreik så mye da, mener jeg).

    Men det er mulig at butikksjef Kristian Kvehaugen fikk med seg hva som var problemet.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn.

    At jeg hadde lagt merke til ‘røslig-Kristin’ sitt bilde, på Blink, før jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen, (høsten 2002).

    Men jeg hadde ikke skjønt det, at det profil-bildet, tilhørte hu røslig-Kristin, da.

    Før røslig-Kristin fortalte meg dette.

    Mens vi begge var på jobb en gang.

    (Like etter at jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, høsten 2002.

    Må det vel ha vært).

    Da skjønte jeg med en gang det, hvem hu røslig-Kristin var, (på Blink), da.

    Men dette hadde ikke gått opp for meg, (at den profilen som ble visst, i et lite vindu på Blink vel, var ei jeg visste hvem var, fra før, da).

    Dette gikk opp for meg, akkurat da hu røslig-Kristin begynte å ‘bable’ til meg, i butikken, om at hu hadde funnet meg på Blink, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg litt paff, (husker jeg).

    (Da hu røslig-Kristin, fortalte meg det her, på jobben.

    Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, igjen.

    Om at hu hadde funnet meg, på Blink, da).

    For jeg syntes at det ble nesten som noe slags spionering, eller noe sånt da, (husker jeg).

    Jeg lurte ihvertfall på hvordan hu røslig-Kristin, kunne vite hvem jeg var, på Blink, da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var heller ikke sånn, at jeg kontakta røslig-Kristin på Blink.

    Hverken før eller etter at hu fortalte meg det, (på jobben, på Rimi Bjørndal), at hu hadde funnet profilen min, på Blink.

    For jeg syntes ikke at det bildet hennes så noe fint ut, da.

    Så derfor kontaktet jeg ikke henne, før jeg visste hvem hu var, da.

    Og jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye.

    Så derfor kontakta jeg ikke røslig-Kristin, på Blink, etter at jeg fikk vite det, at det var hennes profil, som jeg kunne se, på siden min, på Blink.

    (Og jeg syntes også det, at hu røslig-Kristin, var litt vel kraftig, da.

    Og hu hadde jo skriki så fælt til meg, i tippinga.

    Noen år før det her.

    (Som kunde, på Rimi Bjørndal).

    Så jeg likte ikke hu røslig-Kristin, på noen måte da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , ,

  • Therese Kvehaugen, (datter av min tidligere butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, hvor jeg jobba som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998), har visst slutta i Rimi nå

    therese kvehaugen slutta i rimi

    http://www.linkedin.com/pub/therese-kvehaugen/5/5b8/b51

    PS.

    Jeg mener å huske at hu her, jobba som assisterende butikksjef, på en Rimi-butikk, på Majorstua.

    På den samme tida, som jeg jobba som assistent, (for faren hennes), på Rimi Bjørndal.

    Og hu jobba også en dag, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal, (i 1998, må det vel ha vært), mener jeg å huske.

    (Det var vel da hu fortalte meg det, (mens jeg jobba med kjølevarer vel), at hu vanligvis jobba, på en Rimi-butikk, på Majorstua, da.

    (Noe sånt).

    Men det er forresten mulig, at Kristian Kvehaugen, hadde flere døtre, som jobba som assisterende butikksjefer, i Rimi.

    (Det er mulig at det var sånn, at Kristian Kvehaugen, hadde to døtre, som jobba i Rimi, (mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall).

    I tillegg til sønnen Thomas Kvehaugen som jo ble butikksjef på Rimi Munkelia, etterhvert.

    Men som fikk sparken derfra vel, for å ha tulla med safen.

    Mener jeg at vår Rimi-kollega Irene Ottesen fortalte meg, rundt år 2002, eller noe sånt.

    På et butikksjef-møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen).

    Så det er også mulig at jeg blander hu Therese Kvehaugen litt, med søstera hennes, (eller noe sånt), da.

    Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    assistent rimi majorstua

    (Samme link som ovenfor).

    PS 3.

    Therese Kvehaugen dukka opp på StatCounter-programmet, (et tracking cookie-program), på bloggen min, nå.

    Så det var derfor at jeg begynte å søke litt om henne nå, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    statcounter sveits

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 189: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.


    (Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så var Glenn Hesler en gang innom der, for å låne meg noen penger, (husker jeg).

    For Glenn Hesler og jeg, vi pleide jo å låne hverandre penger, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Hvis den andre var blakk, helt på slutten, av en lønningsperiode, (for eksempel), da.

    (Noe som skjedde kanskje 3-4 ganger tilsammen, (iløpet av disse årene).

    At jeg lånte penger, av Glenn Hesler.

    Og Glenn Hesler, han lånte vel penger av meg, omtrent like mange ganger, i løpet av den her tida, (fra 1996 til 2004).

    Noe sånt).
    Og da, så hadde vel jeg antagelig chatta, med Glenn Hesler, på irc, da.

    Og så dukka han opp, på jobben min, en ettermiddag eller kveld, (må det vel ha vært), med et par hundre kroner, (eller noe sånt), som jeg lånte, fram til jeg selv fikk lønning, et par dager seinere, (eller noe sånt), da.


    (Noe sånt).

    Og da, etter at Glenn Hesler, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal der.

    Så sa hu Hava Özgyr, (som jobba der), noe til meg da, husker jeg.

    Og det var vel noe sånt som at: ‘Har du en sånn?’.

    (Noe sånt).

    Og så smilte vel hu Hava litt, (etter at hu sa det), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men dette ga ikke noe mening, for meg.

    Men hvis noen sier: ‘Er han litt sånn?’.

    Så betyr jo det at den personen er homo, (eller noe sånt)..

    Så jeg visste ikke om hu Hava prøvde å være frekk, da.

    For hu Hava, hu snakka jo ikke så bra norsk.


    For hu var jo kurdisk, (mener jeg å huske).

    Og hu blanda jo for eksempel ‘Nord-Norge’ og ‘ny-Norge’ da, (husker jeg).
    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).
    Og det er jo ikke noe som heter Ny-Norge, mener jeg.
    Men hu Hava trodde kanskje det, da.

    Siden hu vel ikke hadde bodd i Norge, så lenge, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte ikke så langt, på slutten av 90-tallet, på Rimi Bjørndal.

    Men når jeg tenker på dette igjen nå, (i år 2013), så lurer jeg på det, om hu Hava Özgyr kanskje mente å si noe sånt som, at: ‘Har du en sønn?’.

    For Glenn Hesler, han er jo ganske lav og ser ganske ung ut, da.

    Så det kan vel kanskje ha vært det, som hu Hava Özgyr mente, da.

    (Det er mulig).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka på skattelistene nå, og Glenn Hesler, han er født i 1971.

    (http://skattelister.no/skatt/profil/glenn-hesler-46086492/).

    Så det er ikke sånn, at Glenn Hesler var en sønn, som jeg fikk, da jeg var 15-16 år gammel.

    Og at han som 11-12 åring, (eller noe sånt), dukka opp, på Rimi Bjørndal.

    (Som kanskje hu Hava Özgyr trodde, da).

    Neida, Glenn Hesler, han kunne kanskje passere for å være en tolvåring.

    Men han var mye eldre, i 1997, da.

    (Som vel må ha vært året, som denne episoden hendte, hvis jeg skulle tippe.

    Noe sånt.

    Siden hu Hava vel begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal i 1997.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Siden Glenn Hesler er født i 1971, (som det står, i linken ovenfor).

    Så fylte jo han 26 år, i 1997, da.

    Så Glenn Hesler, han var 25-26 år, da han dukket opp, på Rimi Bjørndal, i 1997.

    Og ikke tolv år da, som kanskje hu Hava trodde.

    (Bare for å prøve å klare opp i det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Et par år før det her, vel.

    Da Glenn Hesler og jeg, var på, (de kommunale), tennisbanene på Lambertseter.

    At noen godt voksne karer.

    Som også spilte tennis der.

    De kalte Glenn Hesler og meg, for ‘gutter’, da.

    (Og sa noe sånt som at:

    ‘Hei gutter, kan ikke dere kaste den tennisballen der til oss’.

    Noe sånt).

    Og da, så sa Glenn Hesler det, (husker jeg), at: ‘Ikke ‘gutt’ meg, da’.

    Og det å bruke ‘gutt’ som et verb, det har jeg vel forresten aldri hørt, hverken før eller siden.

    Så Glenn Hesler, han har kanskje ikke en typisk norsk kultur da,  siden han liksom bruker ordet ‘gutt’, som et verb, (må man vel si).

    (Det er mulig).

    Og Glenn Hesler han sa dette, så lavt, at disse voksne kara, vel vanskelig kan ha hørt det.

    Så det er mulig at Glenn Hesler sa dette til meg.

    Og at liksom jeg fikk skylda for dette, da.

    Det er mulig.

    (Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som jeg skrev om i det forrige kapittelet, (var det vel).

    Så lurte jeg jo på det, om Glenn Hesler egentlig var en slags kriminell.

    Siden han plutselig fikk seg en så deilig blond dame, osv.

    Men han så altså ut som en tolvåring, da.

    (Kunne det ihvertfall virke som, at hu Hava Özgyr mente, da.

    Som jeg skrev om ovenfor).

    Så Glenn Hesler, han er vel på en måte en slags gåte, da.

    Er han som en tolvåring?

    Eller er han som en hardbarket kriminell?

    Eller som noe midt i mellom.

    Hvem vet.

    Men jeg kan vel ihvertfall slå fast det.

    At Glenn Hesler nok kan være litt lett å ta feil av, (kan det virke som, ihvertfall).

    Og at han muligens kan være, som en ulv, i fåreklær.

    Glenn Hesler var kanskje litt som en hardbarka kriminell, (i 20-30 årene), som var fanga inne i kroppen til en tolvåring.

    På den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    (Noe sånt).

    Nå overdriver jeg kanskje litt.

    Men jeg prøver liksom å få fram et poeng, da.

    (Hvis det gir noen mening).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hava, hu var nok veldig observant, ovenfor meg, tror jeg.

    For jeg husker det, at en gang, i 1997, (må det vel ha vært).

    Så sa Rimi Bjørndal-butikksjef Kristian Kvehaugen til meg det.

    (Inne på kontoret, på Rimi Bjørndal der).

    At hu Hava hadde så brei rumpe.

    (Kanskje fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen skulle bestille arbeidstøy til hu Hava Özgyr, (eller noe sånt), da).

    Og det hadde ikke jeg lagt merke til før, (at hu Hava hadde så brei rumpe), hvis jeg skal være ærlig.

    Så da ble jeg litt overrasket, husker jeg.

    Og sa til butikksjef Kristian Kvehaugen det, at: ‘Har hu Hava så brei rumpe, da?’.

    (Noe sånt).

    ‘Jo, hu har nå det’, (eller noe lignende), sa butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg tror det, at hu Hava Özgyr må ha vært veldig observant liksom, ovenfor meg, da.

    Siden jeg bare hadde sett henne forfra, (og ikke lagt merke til den store rumpa hennes), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 186: Kristin fra Rimi Nylænde

    Kristin fra Rimi Nylænde, hu må vel nesten få sitt eget kapittel, i denne boken, tenkte jeg nå.

    Kristin var ei blond ungjente, som nok snudde hodene, til noen og enhver, av gutter og menn, som hadde noe, med Rimi Nylænde, å gjøre.

    Hu var ganske høy, slank og rank, (heter det vel).

    Hu var i 16-17 års alderen.

    Og hu var pen, (liksom klassisk pen da, må man vel si).

    Og hu hadde en rumpe, som nesten gikk oppover da, (må man vel si).

    Og hu hadde vel også pupper, vel.

    Så det var vanskelig å finne noen feil, med hu Kristin, sånn rent utseendemessig da, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ansatte hu Kristin, som lagerhjelp, like etter at jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998, da.

    Og grunnen til at jeg ønsket å ansette nye folk der.

    Det var fordi at jeg syntes det, at medarbeiderne, på Rimi Nylænde, var så vanskelige å ha med å gjøre, da.

    Og det var kanskje fordi, at jeg hadde blitt bortskjemt, i den forrige jobben min.

    Som jo var som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    For på Rimi Bjørndal, så ansatte jo butikksjef Kristian Kvehaugen kun unge damer, (kunne det virke som, ihvertfall).

    Og jeg jobba jo nesten bare seinvakter, (på Rimi Bjørndal), så jeg var vant med å jobbe sammen med, omtrent bare pene, unge og greie damer, på jobben, da.

    Men da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så syntes jeg at de medarbeiderne, som jobba der, var litt vanskelige å ha med å gjøre, da.

    På Rimi Bjørndal, så hadde jo min assistent-kollega Irene Ottesen, klagd så fælt til meg, da jeg begynte der.

    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    På at medarbeiderne var så vanskelige.

    Så jeg vant til å se på medarbeidere, som jobbet i butikken, før jeg selv begynte der, som treige og som problemer da, (må jeg vel si).

    Så jeg tenkte jo det, at jeg måtte begynne å ansette nye medarbeidere, da.

    Sånn at jeg fikk litt mer kontroll, på jobben, (på Rimi Nylænde), da.

    (Nå sier ikke jeg, at dette var riktig.

    Men det var liksom sånn, som jeg hadde blitt ‘programmert’, til å drive butikker, under ‘læretida’ mi, i Rimi, da.

    Må jeg vel nesten si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den som kjente Krisin.

    Det var en ung kar, som het Lars, som ‘Audi-Monika’ hadde ansatt, som en slags praktikant, et år, da.

    Mens han gikk det siste året på ungdomsskolen, vel.

    (Omtrent som faren min hadde ansatt hu Svelvik-jenta, som var med på en dansketur, med Strømm Trevare, på 80-tallet, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Han Lars, han var vel en av de få, som jeg fikk noe særlig kontakt med, (og som virka som at han liksom var ‘hjemme’ da), i begynnelsen, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.

    Så jeg spurte han, om han kjente noen folk, som kunne begynne å jobbe der, da.

    Og Lars sa så, (neste gang han jobba, eller noe).

    At de to peneste jentene, i klassen hans, (eller noe sånt), skulle begynne å jobbe der, da.

    (Og dette var vel snakk om en niende klasse, på Lambertseter ungdomsskole, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dukka hu Kristin opp, (en dag), på Rimi Nylænde, da.

    (Aleine, og ikke sammen med ei klassevenninne, forresten).

    Og jeg ansatte henne, for jeg ville gjerne ha noen ansatte der, som gjorde som jeg sa, da.

    Og som var greie å ha med å gjøre; når det gjaldt jobb-ting, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at hu Kristin, dreiv og prisa noen varer, borte i kjøledisken, (eller noe sånt).

    Rundt juletider, i 1998, (må det vel ha vært).

    Og da, så gikk jeg bort til henne, for å sjekke at hu gjorde det riktig da, (eller noe sånt).

    Og da husker jeg at jeg overhørte det.

    At assistent Wenche Berntsen, hu sa sjokkert til en kollega.

    (Som muligens kan ha vært ei annen ung og pen blondinne, som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Nemlig Henriette, som var lillesøstera til Benedicte aka. Benny, (som satt i kassa, på mandager, (sammen med Ida), blant annet)).

    At jeg klarte å prate, med hu Kristin.

    For dette var visst som noe rart, for hu Wenche Berntsen, at jeg liksom turte å prate, med hu unge Kristin, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo jobba sammen med mange unge damer, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg har jo hatt en yngre søster og en yngre stesøster.

    Og en yngre halvbror.

    Og en yngre adoptiv-tremenning.

    Og mange yngre søskenbarn.

    Så jeg klarte vel å prate med ei ung butikkdame og, (tenkte vel jeg da).

    Men dette var visst noe, som omtrent sjokkerte, hu Wenche Berntesen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Kristin, hu var grei å ha på jobben, (husker jeg).

    Hvis det var ei sur kassadame, som ikke fant diffen, i kassa si.

    Ei som het Miriam, hu ville ganske ofte det, at jeg skulle telle kassa hennes.

    For å finne diffen hennes, (når hu hadde feil i kassa si), da.

    Men problemet var det, at jeg jo måtte telle tippekassa, (og sikkert også gjøre mange andre ting, som jeg har glemt nå).

    Men da kunne jeg bare be hu Kristin, (husker jeg), å telle kassaskrinet, til hu Miriam, da.

    Og hu Kristin, hu hadde vel kanskje ikke fått ordentlig opplæring, i å telle kassa.

    Selv om hu vel kanskje hadde lært å telle tippekassa.

    Men jeg kunne jo ikke telle to kasser samtidig, liksom.

    Så hvorfor hu Miriam absolutt ville at jeg skulle telle kassa hennes, det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora til Kristin, det var ei dame med mørkt hår, (husker jeg).

    Og hu handla ganske ofte, i butikken da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enkelte ganger, så satt jeg jo i kassa, jeg og.

    (For eksempel hvis jeg måtte avløse pauser.

    Og da det var en ransbølge, på Lambertseter, så satt jeg jo en del i kassa, (på lørdager osv.), for å prøve å roe ned betjeningen, da.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en eller to ganger, så var det sånn, (husker jeg).

    At jeg skrøyt av hu Kristin, til mora hennes, da.

    Siden at hu Kristin, var så flink, på jobben, da.

    (Omtrent som hu Tove, (ei dame fra Nesbygda som hadde tittelen ‘Førstedame’), på CC Storkjøp, hadde skrytt av meg, til faren min, (da han var innom og handla), på CC Storkjøp, hvor jeg jobba, ved siden av russeåret, på Gjerdes videregående, i Drammen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo også sånn.

    At Ida, (ei fra Kolbotn-området vel, som først jobba deltid, i kassa, og som jeg etterhvert forfremmet, til låseansvarlig), hu hadde ei venninne, som hu studerte sammen med vel, ved UiO.

    Nemlig Ragnhild fra Sørlandet.

    Og hu var også ei pen blondinne, da.

    Og en tidligere medarbeider, fra Rimi Nylænde.

    Nemlig Henning Sanne.

    Han tålte visst ikke det, at det begynte å jobbe, så mange unge og pene blondinner, på Rimi Nylænde, etter at han slutta der.

    (Noe sånt).

    Noe må det nok ha vært, ihvertfall.

    For Henning Sanne, han dukka en dag plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Og da, så gjorde han et poeng av det, at det jobba så mange pene damer der, da.

    Og så liksom pekte eller nikket han, mot Ragnhild fra Sørlandet og hu unge Kristin, da.

    Og det er derfor at jeg husker, hvordan rumpa til hu Kristin, så ut.

    For akkurat da han Henning Sanne pekte eller nikket, mot henne, så dreiv hu og kjørte ei tralle, inn i heisen, i kjelleren der, (på Rimi Nylænde).

    Så man kunne bare se baksiden, av henne, da.

    Og da var det rumpa, som var lettest å legge merke til, tror jeg.

    (For jeg lurte jo da, på hva den kunne være, som han Henning Sanne egentlig mente.

    For dette fremstod ikke som klart, for meg da, må jeg innrømme.

    Så derfor så jeg litt på hu Kristin da, samtidig mens jeg lurte på, hva det var, som gjorde, at han Henning Sanne liksom klikka)

    Så derfor, så husker jeg, hvordan rumpa hennes så ut, enda.

    (Ihvertfall sånn delvis).

    Og det var ei stram og fin tenåringsjente-rumpe, (som nesten gikk oppover da), må man vel si.

    Men tenåringsjenter, de har vel ofte fine rumper.

    (Min stesøster Christell, hu sa jo en gang til meg det.

    Da hu var i begynnelsen av tenårene, (må det vel ha vært).

    At en som het Tony, på Øvre, på Bergeråsen, (som gikk på klassetrinnet under meg og på klassetrinnet over Christell), hadde sagt til henne det.

    At hu hadde den fineste rumpa, på hele Bergeråsen.

    Så jeg var litt vant med tenåringsjenter, som hadde fine rumper, da.

    (Må man vel nesten si).

    Så derfor, så klikka jeg ikke, av å se på den rumpa, til hu unge Kristin, da.

    Som man vel må si, at det virka som, at han Henning Sanne, (mer eller mindre ihvertfall), gjorde, da).

    Men hva Henning Sanne egentlig mente, med å gå inn på lageret, på Rimi Nylænde, (på den måten).

    (For han hadde jo slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, på den tida, som jeg jobba, (som assisterende butikksjef, på) på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg jo jobbet som, mellom våren 1996 og oktober 1998).

    Så Henning Sanne, han slutta altså å jobbe, på Rimi Nylænde, mens ‘Audi-Monika’, var butikksjef der, da.

    (Hvis ikke Henning Sanne slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, allerede mens Elisabeth Falkenberg, var butikksjef der, da.

    Det er mulig.

    For Falkenberg var jo butikksjef, på Rimi Nylænde, før hu ‘Audi-Monika’ begynte der, da).

    Så jeg har aldri hatt Henning Sanne under meg liksom, som butikksjef, da.

    Siden han slutta å jobbe, i Rimi, før jeg ble butikksjef, (høsten 1998), da).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba, på CC Storkjøp, russeåret, i Drammen.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så hang det en plakat, på innsida av kontordøra.

    Hvor det stod, (på ironisk vis), noen slags ‘bud’, for butikkmedarbeidere, da.

    ‘Ikke prøv å se bra ut, du er jo ingen modell’, var et av disse budene, da.

    Som sto på døra, til kontoret, til hu butikksjef Karin Hansen der.

    Og det heter seg jo ellers, i arbeidslivet, (mener jeg å ha forstått ihvertfall), at det er positivt, hvis arbeidstagerne liksom har en pen fremtreden, da.

    (Ihvertfall i service-yrker).

    Men Henning Sanne, han må vel ha ment det, at det var negativt, at disse nyansatte butikkdamene, så bra ut, da.

    Hvis ikke han hatet blonde damer, da.

    Henning Sanne, (som jo gikk en stund, på den samme kokkeskolen, på Helsfyr, hvor Axel også gikk, han hadde jo en gang, (også like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel), sagt til meg det, at epleslaget Golden Delicious, ikke inneholdt noen vitaminer eller noe annet, som var nyttig.

    Så kanskje Henning Sanne talte i metaforer, tenkte jeg nå.

    Kanskje han brukte epleslaget Golden Delicious, som en metafor, for blonde folk, (eller noe sånt).

    Så kanskje Henning Sanne egentlig prata dritt om blonde folk, når han prata dritt om gule epler da, (tenker jeg nå).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu unge Kristin.

    Hu forresten også min kamerat Magne Winnem til å klikke litt, (må man vel si).

    For en gang, som Magne Winnem var innom Rimi Nylænde, for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

    Så kom også hu Kristin innom, da.

    (Mens Magne Winnem og jeg, stod og preika, like ved inngangen til lageret, i første etasje, på Rimi Nylænde der).

    Og hu Kristin, hu fortalte meg det, at hu ville slutte, (på Rimi Nylænde), da.

    Og jeg kunne jo ikke nekte henne det, liksom.

    Hu hadde vel en måneds oppsigelsestid, som alle andre, i Rimi, liksom.

    Så jeg bare sa at det var greit, da.

    (For jeg kunne jo ikke si noe annet, liksom).

    Men da, så sa Magne Winnem det.

    (Etter at hu unge Kristin hadde gått igjen, da).

    At: ‘Hu er jo fin, jo’.

    (Noe sånt).

    Men hva kunne jeg gjøre, liksom.

    Skulle jeg liksom ha sagt det, til hu Kristin, at: ‘Nei, vær så snill Kristin, ikke slutt, du er jo fin, jo’.

    Nei, det hadde selvfølgelig ikke gått an, (for meg som butikksjef), å si noe sånt.

    (Synes jeg ihvertfall).

    Jeg kunne vel ikke, som butikksjef, fokusere på utseendet, til en ung butikkdame.

    Og jeg kunne vel ikke trygle henne, om å ikke slutte, (syntes jeg).

    For jeg var jo sjefen hennes, og ikke for eksempel faren hennes, da.

    Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke ta avgjørelser, på hennes vegne.

    Dette var ikke min business liksom, mente jeg, da.

    Det var medarbeideren som bestemte, når han eller hun, ville slutte, i jobben.

    Og jeg kunne jo heller ikke miste integriteten min, som butikksjef,  (syntes jeg), ved å trygle, ovenfor medarbeiderne, da.

    Så hva Magne Winnem egentlig mente, med den ‘bablinga’ si, (etter at hu unge Kristin hadde dukket opp, på Rimi Nylænde, og sagt opp stillingen sin, som lagerhjelp).

    Det veit jeg ikke.

    Men dette ga ihvertfall ingen mening, (for meg), da.

    Så det må man nok eventuelt spørre Magne Winnem om, isåfall.

    (Hvis man ønsker å finne ut, hva han mente, mener jeg).

    Men Magne Winnem, han hadde nok da kanskje hatt et skøyeraktig glimt, i øyet.

    (Som han noen ganger hadde ihvertfall, må man vel si).

    Mens han sa det, om at hu Kristin, var så fin, da.

    Så dette skøyeraktige ansiktsuttrykket, til Magne Winnem.

    Det kan kanskje ha satt meg ut litt, da.

    Eller, jeg det kan ha fått meg til, å lure på, hva det var, som Magne Winnem egentlig mente.

    Så jeg kan nok derfor, ha blitt stående og undre meg litt.

    Og derfor ikke klart å fått fram et ord da, (på en stund).

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristin dukket så opp igjen, på Rimi Nylænde, noen måneder, etter at hu hadde slutta.

    Og så spurte hu, om hu kunne få begynne å jobbe igjen.

    Og jeg trengte da noen som kunne vaske melkedørene og flaskebordet og sånn, på onsdagene.

    (Som var en fast vaskedag, da.

    Siden det ikke egentlig var lagerhjelp, på den dagen.

    Men Hilde fra Rimi Hellerud, hu hadde sagt det, (på midten av 90-tallet), at hvis noen vaska sånn, så kunne de også ta tomflasker, og sånn, da.

    Og dette kunne føres på vaskebudsjettet, (og ikke lønnsbudsjettet), da.

    Og jeg lot også den som ‘tok vaskelista’, få ta Viking Lotto, da.

    Sånn at de liksom også skulle lære noe, da.

    Og Kristin var ikke den første, som hadde, denne vaskejobben.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Den første var muligens hu Selma, som var lillesøstera, (eller noe sånt), til hu kurdiske kassadama, som distriktsjef PØF, omplasserte, til Rimi Bøler.

    (Noe sånt).

    Men så slutta Kristin igjen, etter noen måneder, da.

    For å begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City.

    (Sa hu ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, mens jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.

    Så kom plutselig Kristin innom der, som kunde, da.

    Sammen med to kjempesvære mannfolk, (må man vel si).

    Og disse kara, de så begge ut til å veie, mellom 100 og 150 kilo, hver seg, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og de var vel i begynnelsen av 30-åra, (eller noe sånt), vel

    (Noe sånt).

    Så det her så jo rimelig spesielt ut da, (må man vel si).

    At hu unge Kristin, (som var rimelig tynn og slank), gikk rundt, sammen med to så svære mannfolk, da.

    Og hu Kristin, hu sa ikke ‘hei’, heller.

    Så det var nesten som at noe var galt da, (må jeg vel si).

    Hvis ikke det her var noen slektninger av henne, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som hu Kristin, skulle jobbe.

    (Hvis ikke det her var en dag, som hu ville jobbe.

    Etter at hu egentlig hadde slutta, (for andre gang), da.

    Noe sånt).

    Så kom Kristin på jobb, i noen sånne piratbukser, (som viste litt av leggen), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Og da, så var også assistent Stian Eriksen, på jobb da, (husker jeg).

    Og han så på Kristin, (da hu kom inn inngangsdøra, til butikken), mens han satt hue litt på skakke, (eller noe sånt), og så sa navnet hennes, på en slags kjærlig måte, da.

    (Noe sånt).

    Og på slutten av denne arbeidsdagen.

    (Altså etter stengetid, da).

    Så begynte hu Kristin, å spørre meg, om det var noen fler folk, i butikken, enn henne og meg, da.

    Og da begynte jeg å lure på, om hu Kristin, hadde fått løpetid, (eller noe sånt).

    Så da bare låste jeg henne ut av butikken, (husker jeg).

    (Og det var vel også en annen ansatt, i butikken da, mener jeg å huske.

    En som het Andre vel, muligens.

    Noe sånt).

    Så hu Kristin, hu ble helt gæern etterhvert da, virka det som.

    Og ingen klarte visst å holde styr på henne.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det hendte, et par ganger, (i årene som fulgte), at jeg stakk opp i tredje etasje, i Oslo City.

    Når jeg likevel var innom det senteret, for å handle.

    For å se, om jeg kunne se noe til hu Kristin, i dyrebutikken der, da.

    Men jeg så henne aldri der.

    Så det er mulig at hu bare skøya, når hu sa det, at hu skulle begynne å jobbe, i dyrebutikken, på Oslo City, da.

    (Hvem vet).

    Så etter at jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten år 2000.

    (For å begynne å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Så så jeg aldri hu Kristin igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 171: Mer fra byturene med David Hjort og Toro

    En gang, på den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra 1996 til 1998).

    Så hadde David Hjort og Thor-Arild Ødegaard aka. Toro, fått meg til å bli med på, å møte dem, utafor Oslo S., en lørdagskveld.

    Disse dro meg med, mot Torggata.

    (For vi skulle på Valentinos, (eller noe sånt), vel).

    Og ved Youngstorget, så så vi noen utlendinger, som slåss, mot noen norske folk.

    Og i Torggata, så foregikk det noe veiarbeid.

    Så da Toro, David Hjort og meg, gikk bortover der, så havna vi i bråk, med disse utlendingene.

    Siden de liksom stoppa opp, da.

    Og jeg trodde vel ikke at de ville bråke med oss og.

    Siden de nettopp hadde vært i bråk, med noen andre ganske unge nordmenn, (som gikk motsatt vei av dem), på Youngstorget.

    Og jeg gikk først.

    Og jeg husker at jeg ikke følte meg helt varm i trøya, denne kvelden.

    For jeg hadde vel ikke drukket noe, før jeg møtte disse Rimi Bjørndal-kollegene mine.

    (Og Oslo S. er jo ikke akkurat noe hyggelig sted, å møte folk på, en lørdagskveld.

    Må man vel si.

    Så humøret mitt var ikke helt på topp, da).

    Så hadde kanskje lyst på en halvliter, da.

    (Noe sånt).

    Og det som skjedde.

    Det var at en ganske lav og tettbygget marokkaner, først spurte meg, om: ‘Er du norsk?’.

    (Hvis det ikke var kameraten hans, (en mye større pakistaner), som spurte, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    For dette er jo noen år siden, for å si det sånn).

    Jeg svarte ikke noe.

    For jeg likte ikke å bli forhørt, av folk jeg ikke kjente, på gata.

    Og det som skjedde da.

    Det var at han lave marokkaneren.

    Han tok et såkalt ’round-kick’, (mener jeg at David Hjort kalte det).

    Og sparka han meg i trynet, da.

    Og jeg har jo ikke drevet med kampsport.

    Så jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, før jeg kjente skoa, til han innvandreren, i trynet, da.

    (For det var vel ganske mørkt også, i Torggata der.

    Noen hadde kanskje slått av noen gatelys.

    (I forbindelse med veiarbeidet).

    Hva vet jeg).

    David Hjort, han begynte så å slåss, mot han store pakistaneren.

    (Altså ikke han som ikke sparka meg, i trynet.

    Men kameraten hans liksom, da).

    Mens jeg ble stående, og se på han minste slåsskjempen, (eller ‘street-fighteren’), et lite sekund, da.

    Jeg fikk så med meg David Hjort og Toro, bort fra de her folka, da.

    For vi var jo bare ute på noe slags fredagspils, med Rimi Bjørndal, liksom.

    Så jeg ville ikke ha noen sykmeldinger, på jobben, etter å ha blitt banka opp, av noen slåsskjemper, (på byen), liksom.

    (For på den her tida, så var det jo vanskelig å få tak i nok folk, på Rimi Bjørndal, da.

    På grunna av oppgangstidene, osv.

    Så jeg hadde vel dette litt bakhodet, når vi var på ‘fredagspils’ og).

    Og hverken Toro eller David Hjort, hadde blitt forfremmet, til Rimi-ledere ennå, på den her tida.

    (Så dette var nok våren 1998, eller noe sånt).

    Så jeg følte meg litt som den eneste voksne, i flokken, (siden jeg var den eneste Rimi-lederen der), da.

    (Og det var også med en eller to andre folk, i denne Rimi Bjørndal-gjengen.

    Nemlig ei brunette, som David Hjort kjente.

    Og muligens Erik Dahl.

    Men om Erik Dahl var med, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men jeg mener å huske, at det var fire personer, fra Bjørndal, som jeg møtte, på Oslo S. der, da).

    Og jeg fikk litt sjokk, av å bli sparka i trynet.

    Så etter at situasjonen hadde roet seg ned litt.

    (For jeg trodde at de utlendingene fortsatte å gå, den veien som de hadde gått, da vi først så dem, (da vi gikk forbi der Mono seinere dukka opp cirka), da).

    Så gikk jeg inn på et utested, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe sånt).

    Som lå like ved der jeg ble angrepet, da.

    (Og det var vel muligens der, som jeg hadde spilt biljard, en eller to ganger, mens jeg var i Geværkompaniet.

    Og jeg hadde helgeperm, og lite å finne på, da.

    Siden at den ‘party-dressen’ min, fra 1989, hadde blitt rimelig slitt, i 1992/93, da.

    Så da gikk jeg ikke så mye på byen, mens jeg var i Geværkompaniet.

    Siden jeg var vant til å gå i dress på byen, da.

    For å si det sånn).

    På doen, på Den Runde Tønne.

    Så så jeg det, at jeg hadde fått et sår, (som blødde), i trynet.

    For huden, på et område, på 5-10 kvadratcentimeter kanskje, var sparka bort, da.

    Og vedkommende utenlandske slåsskjempe.

    Han hadde hatt noen slags pigger, under sålene, til skoa sine, da.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så hvis jeg ser meg nøye i speilet, den dag i dag.

    Så kan jeg fortsatt se et, (mer eller mindre), hvitt arr, under det venstre øyet mitt.

    Og i det arret, så er det også et slags merke, etter noe jeg tror må ha vært en pigg, som satt i skoa, til han marokkaneren, som sparka meg i trynet, da.

    For jeg husker at han hadde hatt noen slags joggesko, av noe slag, vel.

    Og jeg lurer på om det var pigger, under sålene, til disse treningsskoa, da.

    Siden jeg liksom fikk et sånt pigg-aktig merke, i trynet, (etter det her sparket), da.

    (I tillegg til at det også ble borte en hud, i trynet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På doen, på det her utestedet, (Den Runde Tønne).

    Så spurte en kar meg, om hva som hadde skjedd.

    Siden jeg stod og tørka bort blod, fra trynet mitt, da.

    Og jeg forklarte det, at jeg hadde blitt sparka i trynet, (av noen utlendinger), da.

    Og han karen, han spurte om det hadde skjedd nå nettopp.

    Og jeg forklarte at det hadde det, da.

    (Noe sånt).

    Og etter at jeg hadde tørka bort litt blod, fra trynet mitt.

    Og jeg skjønte at jeg ikke kom til å blø ihjel, liksom.

    Så gikk jeg ut av Den Runde Tønne igjen, da.

    Og da, så så jeg det, at Toro stod og ringte til politiet, da.

    Og da politiet dukka opp, så pekte Toro på meg vel, og sa ‘se på han’, (eller noe sånt).

    Og jeg forkarte det, at jeg ikke hadde gjort noenting, (og likevel blitt sparka i trynet), da.

    Og han marokkaneren, (som hadde sparka meg i trynet), han så jeg at kjørte avgårde, i en taxi, da jeg kom ut, fra Den Runde Tønne.

    En taxi som rygga ut, (var det vel), av den gata, som utestedet Mono nå ligger i, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    (Like ved der Toro stod, og ringte til politiet, da).

    Men David Hjort, han så jeg ikke noe til.

    Politiet, de ba oss vel om å gå bortover et stykke, i retning av Legevakta.

    (Noe sånt).

    Så vi Bjørndal-folka, vi stod plutselig i Storgata, da.

    Og jeg sa til Politiet det, at jeg ikke behøvde å dra til Legevakta, på grunn av det såret, i trynet mitt, da.

    Og Toro, han sa det, til Politiet, at han liksom måtte stå med trynet sitt vendt vekk fra der han store pakistaneren stod, da.

    For Toro sa, (til politiet), at han var så mye på byen, så han ville ikke at han slåsskjempen skulle kjenne han igjen, da.

    (Noe sånt).

    David Hjort, han hadde gjemt seg, inne i et mobilt gatekjøkken, (eller noe sånt).

    Og han kom ikke fram, selv om politiet var der, da.

    For politiet arresterte ikke han store pakistaneren, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg var jo sjefen liksom, til både Toro og David Hjort.

    Så jeg tenkte at jeg måtte jo prøve å få med disse folka, bort fra det her bråket, da.

    For jeg ville ikke ha noe manko på folk, på jobben, på Rimi Bjørndal, på mandagen, liksom.

    Og hvem vet om disse slåsskjempene hadde fler kamerater som kom til å dukke opp der, liksom.

    Og jeg ville som sagt ikke risikere det, at noen av Rimi Bjørndal-folka, havna på sykehus, (eller noe sånt).

    Etter å ha blitt banka opp, (av de her slåsskjempene), da.

    Siden jeg da nok blant annet ville ha fått kjeft, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    (For å prøve å forklare det, på den måten).

    Hvis jeg hadde latt noen av medarbeiderne, (på Rimi Bjørndal), for eksempel blitt banka opp, (eller drept), på byen, da.

    Så jeg skjønte at jeg måtte prøve å rydde opp, i det her, selv.

    Og jeg måtte da rope på David Hjort.

    Så jeg ropte ‘David’ høyt, flere ganger, da.

    For å få David Hjort, til å gå ut fra det gatekjøkkenet, og bort til der vi andre Rimi Bjørndal-folka var, da.

    Og til slutt, så gikk David Hjort bort, til der Toro, hu brunetta, (og muligens Erik Dahl), og jeg stod, da.

    For han store pakistanske slåsskjempen.

    Han hadde da stått imellom der politiet hadde plassert Toro og meg, da.

    Og det gatekjøkkenet, (ovenfor Gunerius cirka vel), hvor David Hjort var, da.

    Så jeg måtte liksom rope på David Hjort, da.

    For å få han til å komme fram, fra det gjemmestedet sitt, da.

    Og så, så tenkte jeg det, at jeg fikk ta med meg denne gjengen, hjem til Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), da.

    For uansett hvor vi hadde gått, så hadde vi kanskje kommet til å dulte bort i disse slåsskjempene igjen, (i mørket), da.

    Så jeg fikk med alle Bjørndal-folka, inn i en taxi, da.

    Og så dro vi innom Shell på St. Hanshaugen der.

    (Der hvor Gezim, fra Rimi Bjørndal, seinere begynte å jobbe).

    Og så kjøpte jeg en pose Cheeze Doodles og pose Sprø Mix, med paprika vel, (eller noe lignende).

    Og så dro vi i drosjen, hjem til meg, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, som også lå på St. Hanshaugen, (ikke så langt unna den Shell-stasjonen), da.

    Og det var fordi at vi liksom skulle prøve å komme oss bort, fra de her slåsskjempene, da.

    (Tenkte jeg).

    Siden at politiet ikke arresterte de.

    Etterhvert, så ble Toro sur.

    (Var det vel).

    Han skjønte vel kanskje ikke grunnen til, at jeg dro med alle folka, hjem til meg.

    Så han dro etterhvert ut på byen igjen, da.

    (Og ikke lenge etter han, så dro de andre folka og, da).

    Men da hadde det vel gått et par timer, vel.

    Så da var situasjonen roa ned en del ihvertfall, (mente vel jeg).

    Og etter det her, så gikk jeg med et svært sår eller blåmerke, i trynet, på jobben, på Rimi Bjørndal, i et par uker, vel.

    Og Hava Özgyr, som også jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Hu mobba meg, for det her såret, da.

    Men noen dager seinere, så fikk hu også et blåmerke, i trynet da, (husker jeg).

    Uten at jeg vet hvordan hu fikk det.

    For da hadde jeg jo nettopp hatt et sånt sår i trynet sjæl.

    Så da kunne jeg ikke prate så høyt om det, (syntes jeg).

    (Men hu Hava, hu hadde tidligere fortalt meg det, at hu hadde en kriminell eller voldelig kjæreste, da.

    Så dette var vel antagelig noe med han, regna jeg vel med).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,