PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
Stikkord: Kvalitetsrengjøring
-
Min Bok 5 – Kapittel 204: Mer fra desember 2003
Mandagen etter julebordet, så skulle jeg jobbe på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
(Dette var nok en av de ekstravaktene, som butikksjef Johan, hadde spurt meg om jeg kunne jobbe, på julebordet).
Jeg husker at jeg syntes at trynet mitt så så rart ut.
(Kanskje det var kulda, fra gåturen etter julebordet.
Som hadde fått trynet til å bli verre.
Hva vet jeg).
Så da jeg gikk på 37-bussen, (var det vel), på St. Hanshaugen.
Så husker jeg at ei dame, på den bussen, sa ‘er det en homo?’, (eller noe sånt), til sin sidemann, da jeg gikk på bussen.
Så det var tydelig for meg, at det ikke bare var meg, som syntes at trynet mitt så rart ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På jobben, så satt butikksjef Johan meg til å rydde mineralvann-hylla, (husker jeg).
(Eller om det var safthylla.
Noe sånt).
Og da jeg kom til noen små bokser, med Schweppes blandevann, (var det vel).
(Som stod ganske høyt oppe).
Så måtte jeg ‘skjære firkanter’, på en sånn måte.
(På grunn av at varen stod så høyt oppe, da).
At det gikk hull i boksen, og innholdet av den boksen, spurta ut, i trynet mitt, da.
Så dette kan jo ha gjort at trynet mitt ble enda verre.
Hva vet jeg.
(Og jeg husker at en selger stod like ved meg, (ved fruktdisken vel), da dette hendte.
En selger som prata med butikksjef Johan, vel.
Og som kommenterte om det, at jeg fikk sånn blandevann, i trynet, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde rydda den nevnte hylla, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg beskjed om å rydde melkedisken, (mener jeg å huske).
Og mens jeg stod der, og rydda melkedisken, (fra utsida).
Så kom Songül Özgyr på jobb, (husker jeg).
Jeg husker at hu stilte seg, en stund.
(Helt stille).
Med rumpa mot meg liksom, mens hu så i retning av brødavdelinga, da.
(Mens hu stod utafor lagerdøra der).
Så om hu skulle vise fram rumpa si.
Eller om hu skulle være uhøflig.
Det veit jeg ikke.
Men noe var det nok.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel antagelig også denne dagen.
At jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
To damer, i 40-åra, kanskje.
De stod og ‘chattet’ sammen, inne i butikken.
Og hu ene sa til hu andre.
(Om meg.
Sånn som jeg skjønte det).
At: ‘Han er også forfulgt av mafian’.
(Noe sånt).
Og jeg lurer på om hu dama, som sa det.
Var den samme dama, som mens jeg jobba som assisterende butikksjef, i den samme butikken.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
En gang var innom, (på en mine ledervakter), og lurte på, om Rimi ville bytte rengjøringsfirma, til et firma, som het Kvalitetsrengjøring.
(Dette var ei blond dame, som snakka østlandsdialekt, vel).
Enten så var det hu dama.
Ellers så var det ei annen dame, med et lignende utseende, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
Denne dagen, (eller om det var dagen etter).
At en kjempesvær albaner, (var det vel).
Var innom der, (på Rimi Bjørndal), og glante på navnskiltet mitt, (husker jeg).
Mens han kom med en cirka to kilos kasse med klementiner.
Og spurte: ‘Hvor mye koster appelsiner?’.
Og det virka litt rart for meg, at han kjempestore albaneren, skulle glane så mye, på navnskiltet mitt.
Og samtidig spørre et såpass rart spørsmål.
(For det hang vel minst en plakat oppe også, hvor prisen på klementinene stod, da.
Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall.
For jeg tok vel da med han albaneren bort til en sånn prisplakat, antagelig.
Og forklarte hva prisen var, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (på denne mandagen).
At ei av de ‘husmødrene’, som butikksjef Johan hadde ansatt, (den siste tida vel), på Rimi Bjørndal.
Hu sa til butikksjef Johan, (mener jeg, at jeg overhørte, mens jeg rydda den mineralvann-hylla).
At: ‘Hvis det er sånn han ser ut, så skjønner jeg det, at han oppførte seg sånn, på julebordet’.
(Noe sånt).
Så hu ene Rimi Bjørndal-husmora.
Hu syntes tydeligvis ikke at jeg hadde underholdt henne nok, på julebordet, da.
(Noe sånt).
Men var dette kona mi, liksom?
Nei, såvidt jeg visste, så var jeg singel.
Så jeg hadde vel ikke noe plikt, å underholde de forskjellige husmødrene, på julebordet.
Mente nok jeg.
(Uten at jeg sa noe, da.
Dette var bare noe baksnakking, som jeg hørte så lavt.
At jeg ikke kunne være sikker på, at jeg ikke hørte ‘syner’, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
En av disse dagene, etter julebordet.
At to lagerhjelper, (en gutt og en jente), satt på gulvet, på lageret, (rett innenfor lagerdøra vel), og jobba med noe greier.
(Jeg kan ikke huske å ha sett det før, at Rimi-medarbeidere sitter på gulvet, mens de jobber.
Men jeg mener å huske at disse gjorde det).
Og da jeg gikk forbi dem, så mener jeg å huske, at jeg overhørte det.
At han gutten sa til hu jente, (som var lyshåra vel).
At jeg liksom var interessert i henne, (eller noe sånt), da.
Bare fordi at jeg kanskje hadde sett litt på hu blondinna, mens jeg gikk forbi dem.
Men det er jo ikke sånn, at fordi at man mer eller mindre tilfeldig ser på en dame.
At man nødvendigvis vil gifte seg med denne dama, (eller noe sånt), liksom.
Så dette ble som noe rart for meg, (må jeg innrømme).
Det var kanskje sånn, at han lagerhjelp-gutten sa det.
At jeg hadde sett på hu lagerhjelp-dama, på julebordet.
Men det kan jo ha vært sånn, at jeg kjeda meg der og.
Jeg hadde jo vært på dette diskoteket, (Spørr Gunnar), under studentida mi, (på NHI), blant annet.
Og jeg hadde jo sjekka opp hu Beate, (fra Matland/OBS Triaden og Rasta), på et tidligere julebord, på Triaden-senteret.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Så jeg var kanskje litt vant til å sjekke opp damer, (på Triaden-senteret), da.
Og når man i tillegg drikker en del, utover kvelden.
Så kan det vel bli sånn, at man ser seg litt rundt i lokalet, for å se, om det er noen fine damer der, som man kan prøve å sjarmere, for eksempel.
(Før jeg fikk summet meg, og husket at jeg ikke var på byen, på et diskotek, for eksempel.
Men at jeg var på julebord, med jobben.
Som leder, da.
Selv om jeg bare jobba der en vakt i uka.
Og selv om jeg var den laveste typen, av leder, i en Rimi-butikk.
Nemlig låseansvarlig, da).
Julebord er julebord.
Er det ikke noe som heter det?
Jeg var jo ikke butikksjef akkurat heller, for denne butikken.
Og det var ikke sånn, at jeg prøvde å sjekke opp noen av damene, på Rimi Bjørndal, heller.
(Mener jeg å huske).
Hu blondinna, som jeg prøvde å sjekke opp, nede på diskoteket.
(Da hu Luly, (fra Rimi Kalbakken), kom gående forbi, (på vei til dansegulvet), med en kavaler).
Det var ikke ei Rimi Bjørdal-dame.
Det var ei som jeg aldri hadde sett før.
(Og som jeg regna med at ikke jobba i Rimi).
Og jeg skrev jo også tekstmeldinger, til hu Charlotte, (fra Follo vel).
Som jeg hadde blitt litt kjent med, på irc, (eller noe sånt), noen dager tidligere, da.
Så det var ikke sånn at jeg var ‘på’ noen av Rimi Bjørndal-damene, (vil jeg si), på dette julebordet.
Jeg prøvde nok bare å ha det litt artig der, (og ikke kjede meg for mye), vil jeg si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På denne mandagen etter julebordet.
(Var det vel).
Så var det sånn, etter at vi fikk varene, (må det vel ha vært).
(Og de varene, (altså Hakon-varene), de dukka vel opp, rundt klokka 16, mener jeg å huske.
Eller, på den her tida, så dukka muligens varene opp seinere.
Det var vel da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), at varen dukka opp cirka klokka 15-16.
Noe sånt).
Uansett, så var det sånn, (husker jeg).
At Toro, Fredrick og meg.
(Som alle tre var låseansvarlige vel, på den her tida).
Vi jobba med å legge opp frysevarene, (husker jeg).
Og mens vi la opp frysevarene.
Så dukka det opp en gjeng, på tre albanere der, (var det vel).
Og den ene av dem, tok meg på ryggen, (eller noe sånt), og sa noe på albansk, (eller noe sånt), vel.
(Mens de nesten løp forbi oss, da).
Og da husker jeg det, at Toro liksom ‘så stygt’, på de her gjengmedlemmene, da.
(Regner jeg med at de var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter jobben, denne mandagen, (var det vel).
Så dro Toro, Fredrick og jeg, ned til sentrum.
For Toro og Fredrick skulle på en DVD-butikk, som lå ved Egertorget, (husker jeg).
(Det er også mulig at vi spiste på Burger King.
For det pleide vi noen ganger å gjøre.
Spesielt Fredrick pleide noen ganger å mase på meg og/eller Toro.
Om å bli med han, å spise, (etter jobben), på Burger King, da.
Det var ganske vanlig, at Toro, Fredrick og jeg, jobba sammen, på Rimi Bjørndal.
For det hadde vi pleid å gjøre, på torsdags-seinvaktene, vel.
(En vakt som jeg jobba, fra jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.
Og fram til høsten 2003, vel.
Da jeg ble enig med butikksjef Johan, om å bare jobbe lørdagene.
Siden jeg også hadde fått fredags-seinvaktene, på Rimi Langhus, våren 2003.
Og jeg syntes selv, at tre ledervakter i uka, (på to butikker), det gikk ut over studiene da, (for å si det sånn)).
Og da kom det vel også varer, (mener jeg å huske).
(Altså på torsdagene).
Så vareleverings-dagene, de var muligens forrandret, på Rimi Bjørndal, fra da jeg jobba som assistent der.
(Fra 1996 til 1998).
For da fikk vi varer på mandag, onsdag og fredag, (mener jeg å huske).
Mens da jeg jobba som låseansvarlig der, så fikk vi varer, på mandager og torsdager, vel.
Noe sånt).
I andre etasje, (var det vel), i den DVD-butikken, ved Egertorget.
Så visste Toro meg en film, fra Brasil, (eller noe sånt), som han skulle kjøpe seg, (husker jeg).
En film som jeg tror at må ha vært ‘City of God’, (etter å ha søkt litt på Google nå).
Jeg var ikke i humør, til å se filmer, på portugisisk, akkurat da, (for å si det sånn).
Men jeg kikka litt i den DVD-butikken jeg og.
(Siden Toro og Fredrick hadde dratt meg med dit, da).
Og jeg fant meg en DVD, som het ‘Jonny Vang’, som jeg ikke hadde hørt om før, vel.
Men som jeg syntes at virka som grei tidtrøyte, (å se på), da.
Og den filmen, den var vel ikke så dyr heller, (tror jeg).
Så jeg kjøpte meg den DVD-en, (mens jeg var der), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi tok T-banen ned til sentrum, (fra Mortensrud), denne kvelden, (Toro, Fredrick og meg).
Så hadde jeg telefonen på lydløs, vel.
Og plutselig så så jeg det, at Thomas Bruun, (han som noen få måneder tidligere, hadde sluttet, som butikksjef, på Rimi Langhus).
Han hadde ringt meg 10-12 ganger, på bare noen ganske få minutter.
(Var det vel).
Noe sånt.
Thomas Bruun ville at jeg skulle bli med han, på møte, i The 5 Percent Community, ute på Fornebu, (husker jeg).
Jeg hadde sagt til Thomas Bruun det tidligere; (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
(På den tida, som Thomas Bruun jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
At jeg ikke var interessert i pyramidespill, (eller The 5 Percent Community), da.
(Da han spurte meg, om jeg ville blir med, på The 5 Percent Community-møte).
Men Thomas Bruun hadde blitt gæern, (må man vel nesten si).
(Denne kvelden).
Han ignorerte det jeg hadde sagt til han tidligere, (på den tida han jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
Og trakasserte meg, (må jeg nok si), ved å ringe meg, 10-15 ganger.
For å ‘mase’, om at jeg skulle bli med, på pyramidespill-møte, da.
Jeg visste vel fram mobilen min, til Toro og Fredrick, mens vi satt på T-banen.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og jeg klagde vel til dem, på at Thomas Bruun, maste så mye, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde kjøpt den DVD-en.
(Og etter at Toro, Fredrick og meg, muligens hadde spist, på Burger King).
Så ringte David Hjort meg, (husker jeg).
David Hjort sa det, at han satt på med en kar, fra Grefsen, (eller noe sånt).
(Det var snakk om en bydel nord for sentrum ihvertfall, mener jeg å huske).
Og at han ville møte meg, ved Gunerius.
Jeg var ved Grensen da, (mener jeg å huske).
Og jeg sa vel til David Hjort, at jeg kunne møte han der, om ‘femten minutter’.
(Noe sånt).
Og da droppa David Hjort det, (husker jeg).
Og ville ikke møte meg, likevel.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også sånn, at David Hjort hadde ringt, til Rimi Bjørndal, tidligere den dagen.
(Mens vi la opp frysevarer, vel.
Noe sånt).
Og jeg fikk beskjed om å ringe David Hjort, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og jeg ringte vel hjem til samboer-dama, til David Hjort.
(Nemlig Melina Jørgensen, fra Ammerud).
Men hu var ikke hjemme.
Men mora hennes svarte telefonen der, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Noe jeg syntes at var litt rart, vel.
Og David Hjort, han klagde vel seinere på at jeg hadde ringt fasttelefonen deres, (eller noe sånt).
(Mener jeg vagt å huske, ihvertfall).
For det var visst meninga, at jeg skulle ringe et nytt mobilnummer, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk vel bare hjem, til St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).
Og jeg kjøpte vel kanskje med meg en kebab, (eller noe sånt), på veien hjem, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
(Om det var burger eller kebab, (eller hva det kan ha vært), som jeg spiste, etter jobben, den dagen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal
En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).
Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).
Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.
Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.
Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).
(I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).
For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.
(Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.
Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.
I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.
Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.
Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.
(Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).
Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).
Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.
Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).
(Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).
Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).
At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.
For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.
Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.
For jeg var jo sjefen hans, på jobben.
Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).
Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.
Men hva skulle man gjøre liksom, da.
Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.
Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.
Men jeg satt nå på den bussen, da.
Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.
Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).
(Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).
Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).
For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.
Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.
Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.
Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.
For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.
Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.
(Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.
Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.
Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.
Kan man vel si).
Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.
Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.
(En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).
For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.
Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.
Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).
(Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.
For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).
Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).
For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.
Til han med hakket i panna, da.
Men at den skjorta ikke var noe fin, da.
(Så Rahat virka frustrert, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.
Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.
At jeg liksom var så kul, da.
Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.
Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.
Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.
Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.
Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.
Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).
Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).
Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).
(Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).
Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.
Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.
Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.
På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.
(Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).
Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.
Til Rahat, da.
Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.
Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.
Og i starten faren også.
Og en lørdag, midt på vinteren.
Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.
Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).
Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.
Det vil si klokka 7.30, da.
For Irene Ottesen og jeg.
Vi tok begge den bussen, (på den her tida).
Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.
På lørdager.
(Istedet for klokka 7.00, da).
Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.
Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.
For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).
Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.
Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.
Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.
(Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).
Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.
At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.
For jeg syntes at det her ble for dumt, da.
For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.
Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.
At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.
Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.
Med en som jobba der da, (var det vel).
Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.
Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.
Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.
(Og mot meg, som stod ved kontoret der).
I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).
Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.
Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.
(Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.
(Av en eller annen grunn).
Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).
Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.
(Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).
Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).
(For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.
Mens Mortensrud Senter, ble bygget.
Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).
Så dette var nok i 1998 en gang.
På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.
Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).
For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.
Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.
(Av en eller annen grunn).
At, ‘hva synes du om henne, da?’.
(Noe sånt).
Fire-fem ganger, da.
Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.
Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.
Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.
(Noe sånt).
Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.
Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.
Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.