Stikkord: Lars Boye (Rimi sikkerhet og distriktsjef)

Mer fra Bærum

I dag, så gikk jeg ned til Fornebu, for å få meg booster-vaksine.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Jeg har lest i Budstikka, (eller om det var på Bærum kommune sitt nettsted).

At de har fått vaksine-senter på Nadderud, (et par steinkast unna der jeg bor).

Men kommunen dro meg likevel helt ned til Fornebu.

(Av en eller annen grunn).

Og det store vaksinesenteret på Rud, (hvor jeg fikk dose 1 og 2), er visst lagt ned.

(For å si det sånn).

Så sånn er visst det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Når jeg går ned til Bekkestua sentrum, for å handle.

Så har jeg pleid å gå rundt Nadderud Stadion, (for å slippe de kaotiske bygge-arbeidene, med sine trange ‘fotgjenger-katakomber’, hvor det blir veldig trangt/klamt, hvis man møter noen).

Men jeg visste ikke hvor lang tid det tok, å gå, helt ned til Fornebu, (selv om jeg hadde pugget kartet).

Så jeg tenkte, at kanskje de har fått bedre fortau nå, (for jeg har bestilt matvarer på døra, fra Oda og Meny, siden Omikron startet, (så jeg har ikke vært nede i Bekkestua sentrum, på en del uker/måneder)).

Men rett etter den internasjonale skolen.

Så måtte jeg gå ut i veien.

For fire tenårings-gutter, (som snakket engelsk med aksent), tvang meg ut i veien.

Det var som om de var oppvokst i Moskva, (eller St. Petersburg), sine slum-strøk, eller noe lignende.

For de eide ikke oppdragelse, (men oppførte seg om om de eide fortauet).

(Må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Her er mer om dette:

PS 4.

Her er det ikke alltid så gildt å møte noen, (selv om det har vært trangere der før):

PS 5.

Når jeg hadde gått forbi bygge-sonen.

Så skreiv jeg en sånn ‘back to the future-tekstmelding’, (for bilde-strømmen), om de russiske tenårings-guttene.

(Av gammel vane).

Men da kom det en kar smygende, (han kutta svingen, rundt et hjørne), og elga, (må jeg si).

(Mens jeg skreiv den nevnte tekstmeldingen.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Her er mer om dette:

PS 7.

Enda mer om dette:

PS 8.

Akkurat her var det helt umulig å gå, (må jeg si).

For når jeg skulle gå over veien.

Så stod hu med krykkene/stavene der.

Og det er en ting.

Men hu hadde ei venninne liksom, som flaksa rundt henne.

Så det var helt kaos der, (akkurat når jeg kom gående), må jeg si.

Noe som kanskje er litt rart.

Jeg pleide å gå mye, på fortauene, på Lambertseter, (de første åra, (fra 1993 til 1995), som jeg jobba, på Rimi Nylænde).

Men jeg kan ikke huske, at det skjedde, så mye rart, (på fortauene i Lambertseterveien).

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 9.

Her er mer om dette:

PS 10.

Han der, elga liksom, når jeg gikk forbi han på fortauet, (han ville liksom ikke bruke fortauet sin fulle bredde, kunne det virke som):

PS 11.

Når jeg møtte de her, så måtte jeg snu, og så gå over veien, og så vente, før jeg så gikk over veien igjen, (og tok bilde):

PS 12.

Bærum er litt jødisk/mongo, (må man vel si).

Det er nesten umulig å komme over/under motorveien.

Det finnes noen få steder, (i nærheten av Fornebu), hvor man kan krysse motorveien.

(Og disse gangveiene, (som går over/under motorveien).

Er det ofte mer enn en kilometer mellom.

For å si det sånn.

Så det er sikkert mulig, å surre rundt, en halv dag.

Hvis man prøver å komme seg, til Fornebu, (ved å bruke beina).

Må man vel si.

For skilting i Bærum, er ikke som i København og Stockholm sine nabokommuner Frederiksberg og Solna.

Må jeg si).

Men da bør man helst være lokalkjent.

Så nede ved Stabekk togstasjon, så måtte jeg gå i retning Drammen, (det vil si motsatt vei av Fornebu), et stykke.

For hvis man bare går etter kompassnåla, liksom.

Så sliter man noen ganger, i Bærum, (spesielt rundt Fornebu osv.), vil jeg si.

Og Lysaker synes jeg at er et uoversiktlig sted.

(Ihvertfall i våre dager.

Med sine trafikkmaskiner/veier og tette bebyggelse av høye/anonyme ‘Mars-arkitektur-bygninger’.

Så å gå rundt Lysaker fristet ikke.

(Må jeg si).

Siden at jeg ikke er så kjent der.

(For å si det sånn).

Og man må muligens gå gjennom en tunell, (ihvertfall så mener jeg å huske, at bussen kjører gjennom en tunell).

Hvis man vil gå, (den raskeste veien), fra Lysaker til Fornebu.

(Noe sånt).

Og det ville vel også vært en omvei, å gått rundt Lysaker.

(For å si det sånn).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 13.

Når jeg ser på Google Maps nå.

Så kunne jeg gått en vei, (eller to veier), forbi/ved Nemko.

Men der har jeg ikke gått før.

Og for å finne akkurat de veiene.

Så jeg måtte jeg muligens hatt med kart.

(For å si det sånn).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 14.

Jeg ‘måtte’ gå en vei, som er oppkalt etter en slektning av Rimi sin sikkerhetsmedarbeider Lars Boye, for å komme til en vei, som leder til en vei/gangvei, som går under motorveien:

PS 15.

Jeg huska denne veien, fra Google Maps, (som jeg så på, før jeg gikk).

Men fra Google Maps, så var det ikke så lett å skjønne, at Boyes vei, egentlig er et lite fjell.

Man må gå opp en bakke, og så ned en bakke.

Så det er kanskje enklere å gå rundt, (og da er ikke gangbrua, (over motorveien), ved Holtekilen Vandrerhjem, så langt unna).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 16.

Kiwi-butikken som jeg handla på, da jeg bodde på Holterkilen Vandrerhjem, (siden at Nav ikke ga så høy støtte), sommeren 2018, hadde blitt Joker, (som vel har høyere priser):

PS 17.

Veien/gangveien under motorveien, var forresten en kaotisk byggeplass, (som mange andre steder i Oslo/Bærum):

PS 18.

Her er mer om dette:

PS 19.

Enda mer om dette:

PS 20.

Og enda mer om dette:

PS 21.

Dette var det eneste skiltet, (som jeg kunne se), som skiltet til Telenor Arena, (jeg holdt på å gå feil vei, (til Lysaker), under motorveien igjen):

PS 22.

Rundt dette ‘sovjetiske’ bygget/kvartalet, så ser veiene omtrent like ut.

Så om man ender opp i Lysaker eller ved Telenor Arena/vaksinesenteret.

Det er nesten hipp som happ.

(Må man vel si).

De har et stort kjøpesenter, (Fornebuporten), ved Telenor Arena.

Og i Kiel, (og i Stockholm), så skilter de, til kjøpesentrene, (sånn som jeg husker det).

Men så ikke på Fornebu.

(For å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 23.

Her er mer om dette:

PS 24.

Vaksinesenteret var det elendig skilta til, (må jeg si).

(De kunne godt ha begynt å skilte, borte ved motorveien, for eksempel).

Tilfeldigvis så gikk jeg opp en trapp, (som ikke var måket).

(For noen andre gikk der).

Og det viste seg å være den riktige veien.

Selv om det ikke var skilta opp den trappa.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 25.

Selve vaksinesenteret, var en gammel tyskerbrakke, (eller noe lignende), kunne det nesten virke som:

PS 26.

Disse stolene har vel ikke vært vaska, siden Hitler levde, (for å skøye litt):

PS 27.

Da jeg kom inn, på vaksine-senteret.

Så ble jeg bedt om, å gå bort, til bordet, til en ung mann.

(En som minna litt om han: ‘I nøden spiser fanden fluer’, (en kassamann fra Rema Sandvika).

For å si det sånn).

Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ble bedt om, å gå bort til han.

For jeg begynte å si noe.

(Jeg var der ti minutter for seint.

For jeg ble litt hefta, med å skive de ‘back to the future-tekstmeldingene’.

Og det var ikke måket, på fortauene.

Så jeg gikk og vassa i snø, (må man vel nesten si), hele veien.

For å si det sånn.

Og jeg ble gått ned så mange ganger, på veien.

Så jeg fikk liksom ikke opp dampen.

Må jeg si).

Og da ble jeg bedt om å vente/være stille.

For han vaksinesenter-medarbeideren, (som muligens virka litt ‘hjemme-tysk’, som de sier, i Danmark).

Han dreiv visst og tiska, med ei dame, som satt ved nabo-bordet, da.

(Selv om han hadde en slags kunst-pause muligens.

Akkurat når jeg dukket opp der).

Så jeg ble jo dumma ut, (må jeg si).

Hvis han vaksinesenter-medarbeideren var opptatt med noe.

Så burde vel vakta ha vist meg, til et annet bord.

(Må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 28.

Vaksinesenter-medarbeideren spurte om jeg hadde legitimasjon.

(Eller, jeg tok fram passet, mens jeg gikk bort til bordet.

For jeg har jo vært på vaksinesenter, (det på Rud), et par ganger før.

For å si det sånn).

Og han mente, at jeg var født i 1975, (og ikke i 1970, som er riktig), da han kikka i passet mitt.

Så han må ha hatt dårlig syn.

(Jeg husker ikke om han hadde briller).

Siden at han ikke klarte å skille, mellom tallene, i de norske passene.

(Det er mulig, at passene burde ha vært laget en annen måte, (med større tegn, for eksempel).

Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 29.

Det var også sånn, at de spurte meg, om hvordan vaksine jeg ville ha.

Og jeg gikk for Moderna, (som jeg har fått de to første gangene).

(For jeg har lest et sted.

At den er bra).

Og da måtte jeg liksom gå inn, i en slags skamme-krok der, (må man vel nesten si), hvor det ikke satt så mange.

Så det er mulig, at de blir sure/skuffa, hvis man ikke vil ha Phizer, (siden at de er litt tyske/nazier der, eller noe lignende).

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 30.

Sykepleiersken som skulle gi meg vaksinen.

Hu spurte meg, om jeg hadde blitt dårlig, av de første dosene.

Og jeg svarte at den første var verst, (og at jeg skulle ønske at jeg hadde hatt en Paracet, den første eller andre kvelden).

Og da sa hu: ‘Da får du en halv dose’.

Og det syntes jeg, at hørtes rart ut.

Bare en halv dose, liksom.

Men det var sånn, når man fikk Moderna som booster-vaksine, (mente sykepleiersken).

Men det kunne nesten virke som, at de bruker litt skjønn, (og at noen får en større dose), når de gir vaksine.

Sånn er det visst, når sværinger går på restaurant/kro, (ifølge min yngre halvbror Axel, rundt årtusenskiftet).

At de noen steder får dobbelt posjon, (siden at de er kroppsarbeidere), uten å betale noe ekstra.

Det kunne nesten virke som, (på sykepleiersken), at de noen ganger gjør noe lignende, på vaksinesenterne også.

Selv om det kan være, at det bare uttrykker seg litt rart.

De burde kanskje heller si, at: ‘Da får du en booster-dose’.

For dette med: ‘Halv dose’, høres litt negativt ladet ut.

(Må man vel si).

Så sånn er vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 31.

Sykepleiersken spurte også, om det regnet ute.

(Så hu var litt syrlig/nærgående.

Må man vel si).

For jeg hadde litt snø, (som begynte å smelte), på jakka.

Men de fleste er vel vant med ull-klær, og at litt snø/vann, liksom ikke, går gjennom ull-en.

Så man kan godt ha litt snø/vann, på en jakke, som er laget, av/med ull.

For ull-en er vel, som en slags impregnering, som gjør, at fuktigheten/snøen, ikke merkes, av den som går med jakka.

(For å si det sånn).

Så sånn er vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 32.

Sykepleiersken sa også, at man skulle ta tida selv.

(For man skulle sitte der i 20 minutter).

Og det hørtes litt rart ut.

(Må man vel si).

Siden at de pleide å si fra, når man kunne gå, på Rud vaksinesenter.

Men det er kanskje fordi, at booster-vaksinen, ikke er så stor, da.

Hm.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 33.

Denne trappa, (opp til testsenteret og vaksinesenteret), burde vel ha vært skilta:

PS 34.

På tilbakeveien.

Så gikk jeg under motorveien igjen.

Og så kom jeg opp på den veien/gangveien, som hadde blitt byggeplass.

Og to veiarbeidere, stod og kvema, på den ene sida, av veien.

Så jeg gikk da litt ut til siden.

Og da holdt jeg på å tryne.

For der lå det en isklump, (gjemt under snøen).

Så dette var muligens noe fra russisk mafia, (eller noe lignende), må man vel nesten lure på.

For det er vel ingen nordmenn ihvertfall, (hadde jeg nær sagt), som jobber så seint, som til klokka 17.30.

(Min fars yngre bror Håkon, pleide ihvertfall å gå hjem, (fra vår slekt sin trevarefabrikk), nøyaktig klokka 16, hver dag, (på 70/80-tallet).

Husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 35.

Her er mer om dette:

PS 36.

Enda mer om dette:

PS 37.

Og enda mer om dette:

PS 38.

Når jeg kom bort til Boyes vei igjen.

(Jeg gikk rundt denne gangen.

Siden at jeg hadde litt bedre tid).

Så var det som, at det hadde kommet, et ‘mongo-tog’ dit, (til Stabekk stasjon).

Først var det et par, som var kledd, i like ‘nazi-kjeledresser’.

På bildet, så kan man se, at dama, (er det vel), går ute i veien.

Men det var vel sånn, at hu først gikk ute i veien, og så gikk inn på fortauet, rett før jeg møtte de.

(Noe sånt).

Og så ut på fortauet igjen, da.

(Rett før jeg tok bildet).

Jeg husker ihvertfall, at jeg tenkte, (rett før jeg møtte de).

At: ‘Disse burde ha gått etter hverandre og ikke ved siden av hverandre).

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 39.

Her er mer om dette, (man kan kanskje se hvordan det var, på sporene):

PS 40.

Bak disse, så var det også en scene.

En mann og en dame stod og så, på en unge, (var det vel), på siden av veien, (i en skråning).

Og plutselig gikk dama.

Og mannen, (muligens en pakistaner), bare stod der, (på fortauet).

Og da jeg hadde gått fordi.

Så begynte han pakistaneren, (eller hva han var), å trave etter meg, (og forbi meg), på fortauet, (med liten klaring).

Så det var ekkelt, (husker jeg, at jeg syntes).

Jeg hadde jo gått, i en mil, (eller hva det kan vært).

Og disse hadde muligens nettopp, gått av toget.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 41.

Her er mer om dette:

PS 42.

Enda mer om dette:

PS 43.

Jeg pleide å gå av toget, på Stabekk stasjon, (på grunn av sonene), da jeg bodde på Høvik.

(Hvor jeg bodde fra 2015 til 2017).

Og jeg opplevde aldri noe lignende tull, rundt der, (sånn som jeg husker det).

Så at det skulle være skulle være to scener der, på en gang.

(For å si det sånn).

Det virka litt rart.

(Må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 44.

Plutselig var det sånn, at det løp to jenter, i karate-drakt, på fortauet.

Og det var utafor en plass, hvor de trente.

Men at de skulle løpe rundt sånn utafor, (istedet for å holde seg innendørs).

Det virka litt rart.

(Må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 45.

Her er mer om dette:

PS 46.

Enda mer om dette:

PS 47.

Da jeg kom litt lenger, opp i veien.

(Mellom Stabekk og Bekkestua sentrum).

Så ble jeg sprengt, av et par.

Disse gikk i raskt tempo, (som om de var på amfetamin, eller noe lignende), bak meg, på fortauet.

Og ikke nok med det.

Både mannen og dama, hadde hver sin hund.

Og disse ga begge hunden, flere meter, med bånd.

(Ihvertfall når de gikk meg).

Så disse hadde aldri gått, på et fortau før, (kunne det virke som).

Og jeg måtte gå over veien, før jeg fikk rabies, (eller noe lignende).

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 48.

Her er mer om dette:

PS 49.

Enda mer om dette:

PS 50.

Og enda mer om dette:

PS 51.

Lars Boye heter egentlig Lars Boye Halvorsen, (men Rimi-distriktssjef Anne Neteland kalte han bare Boye, (rundt årtusenskiftet), mener jeg å huske):

https://www.linkedin.com/in/lars-boye-halvorsen-04084b3/

PS 52.

Boye har visst fått seg en ekstrajobb, (som bil-polerer osv.), og han har visst Jan Thomas som forbilde:

https://tv.nrk.no/serie/sloesesjokket/sesong/1/episode/1/avspiller

PS 53.

Det er litt uklart om Boye er et fornavn eller et etternavn, (fra Dagsavisen 12. mars 2009):

https://www.nb.no/items/9af33f561f4615972e4cea683b540b85?page=7&searchText=”fritz%20boye%20halvorsen”

PS 54.

Boye er visst både et fornavn og et etternavn:

https://no.wikipedia.org/wiki/Boye

PS 55.

Boye sin farfar døde/levde visst i min oppvekst-kommune Svelvik:

PS 56.

Boye sin onkel døde visst i en brann-ulykke i Svelvik, (fra Drammens Tidende 12. januar 2002):

https://www.nb.no/items/68fcd3bfb30d00a39e35f1d946594552?page=1&searchText=”fritz%20boye%20halvorsen”

PS 57.

Boye og de, er fra Tangen/Nesbygda.

Og det er i Nordre Strømm.

Mens jeg er fra Berger.

Og det ligger i Søndre Strømm.

Og imellom Nordre og Søndre Strømm, så ligger byen/tettstedet Svelvik.

(For å si det sånn).

Så det er ikke sånn, at jeg har vært nabo, med Boye sine Nesbygda-slektninger.

(Eller noe lignende).

I sjuende klasse, (det første året på Svelvik ungdomsskole), så hadde vi, (vi var en Berger-klasse ispedd noen jenter fra ‘Indre Strømm’, som ligger inn i landet, med byen Svelvik mellom seg og fjorden, (uten at jeg er så kjent oppi der, (det er snakk om byggefelter/steder som Ebbestad og Mariåsen))).

Vi hadde gym, sammen med en Tangen-klasse.

(Av en eller annen grunn).

Men vi kjente ingen av de fra før.

(Ihvertfall gjorde ikke jeg det).

Og mange i klassen, kalte disse for: ‘Tangen-dyr’, (av en eller annen grunn).

(Husker jeg).

Så sånn er var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 58.

Dårlig skopuss, (må man vel si), på Boye, på ungdomsskolen:

https://www.facebook.com/CklassenfraSmestad/photos/8c-i-197980jan-martin-ketil-nikolai-harald-christel-ceciliehalvor-terje-marion-a/1616307791944383/

PS 59.

Man kan kanskje lure på, om Boye, var blitzer.

Men bildet overfor, er visst tatt, et par år, før Blitz-miljøet oppstod.

(Ifølge Wikipedia).

Men det kan se ut som, at Boye, har en slags ‘raddis-button’, (noe rødt og svart), øverst på jakka, (delvis skjult av Facebook sin navn-funksjon).

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 60.

Den fælslige syndikalismen symboliseres visst av rødt sammen med svart:

https://no.wikipedia.org/wiki/Politiske_farger#Rød

PS 61.

Her står det at det var Boye, som var med, i Jan Thomas sitt TV-program, (men Boye jobber jo i Norsk Butikkdrift og ikke i Printing AS):

https://www.imdb.com/name/nm12212767/

PS 62.

Boye var englebarnet, (fra Vestkanten), som ble rebell/anarkist, og som så ble sikkerhetsansvarlig/sikkerhetssjef i et av Norges største firmaer, (kan det virke som):

https://www.facebook.com/CklassenfraSmestad/photos/ms.c.eJw1ysENACAIA8CNjKXYwv6LmWj4Xg6CuE2dsH164UOqBOyKAfmNqAE3OpPFgf4gXtXLERs~-.bps.a.1608372729404556/1616307365277759/

PS 63.

På den tida, som jeg jobba som butikksjef, i Rimi.

Så slutta Boye som sikkerhets-ansvarlig.

Og han ble istedet distriktssjef, (det er mulig at han også ble regionsjef).

Så Boye slutta med sikkerhet, og gikk over til drift, da.

Men nå jobber han med sikkerhet igjen, (kan man se i PS 51).

Og da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

(Noe jeg jobba som, fra 2000 til 2001).

Så skulle Boye være med Anne Neteland, i møter, om driften, av butikken.

Men hva Boye sin rolle, i de møtene, var.

Det kan man kanskje lure på.

På den tida var han kjent som sikkerhets-ansvarlig/medarbeider.

(Jeg hadde hatt en del med Boye å gjøre, når han hadde den stabs-funksjonen.

Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Noe jeg jobba som fra 1998 til 2000.

For det var en del ran og tyverier osv., på Rimi Nylænde.

For å si det sånn).

Men i de møtene, på Rimi Kalbakken, så var Boye muligens på opplæring, som distriktsjef, (med Anne Neteland som en slags ‘fadder’).

Hm.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 64.

Boye kaller seg regionsjef, på LinkedIn.

Men folk sa at han var distriktsjef.

(Sånn som jeg husker det).

Dette var mens jeg jobba, den andre perioden, på Rimi Bjørndal.

Jeg jobba der, som låseansvarlig, (etter at jeg slutta som butikksjef).

Dette var mens jeg studerte, ved HiO IU.

(Hvor jeg studerte fra høsten 2002 til våren 2004.

Og jeg jobba på Rimi Bjørndal fram til november/desember 2003.

Var det vel.

For jeg hadde også, en lignende jobb, på Rimi Langhus.

Så jeg kunne kutte ut en av butikkene, (noe jeg har skrevet mer om i Min Bok 5), hvis det skjedde noe.

For å si det sånn).

Og da jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

Så var Anne Kathrine Skodvin distriktsjef.

Og Irene Ottesen var butikksjef.

Men disse ble ganske raskt bytta ut, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 65.

Her er mer om dette:

https://www.linkedin.com/in/lars-boye-halvorsen-04084b3/

PS 66.

Han ‘Bandidos-sønnen’, (jeg lurer på om han het Petter).

(Fra Rimi Bjørndal og Min Bok 5).

Han minna forresten, om Boye, på bildet i PS 58.

(Vil jeg nesten si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 67.

Når det gjelder det TV-programmet til Jan Thomas.

Så så jeg på det, på nytt nå.

Og det er mulig, at det ikke er han Lars (Boye) Halvorsen, som jeg kjenner fra Rimi, som er med der.

Men at det står feil, på IMDB.

(For å si det sånn).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 68.

Det var også sånn, at han ‘hjemme-tyske’, på vaksinesenteret.

Også klagde på, (som sykepleiersken), at det var snø, på jakka mi.

Men det var vakter uttafor der og, (som det var uklart hva dreiv med).

Så man kunne ikke drive med noe rart der.

(Man måtte jo ta på seg munnbind, før man gikk inn.

Og man har jo ikke mer enn to armer, liksom.

Så å børste jakka samtidig, ble kanskje ikke så enkelt.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 69.

Det var også sånn, at hu sykepleiersken.

Hu stappa en smart-telefon, opp i trynet på meg.

For å vise meg, at det stod, (et eller annet sted), at jeg hadde fått tre stikk/doser/vaksiner.

(Noe sånt).

Men dette gjorde de ikke, på Rud vaksinesenter.

(De kom ikke drassende med noen smart-telefoner der.

Så dette var kanskje litt merkelig).

Så dette var kanskje litt merkelig.

Og på Rud var det også sånn, (den første gangen vel), at noen spurte, om det var lov, å fikle med mobiler osv., de tjue minuttene, som man skulle vente.

Så jeg hørte på walkman, (på smart-telefonen min), mens jeg venta.

Men den nye smart-telefonen, (av merket Alcatel), som jeg kjøpte, for et snaut år sida.

Den er ikke helt på topp, (må man vel si).

Mens jeg satt der, så måtte jeg starte musikken på nytt.

(Fordi at mp3-spilleren, (eller det er egentlig bare et slags fil/folder-program), plutselig slutta å spille musikk.

Den ‘lomme-slutta’.

Kan man vel kanskje si).

Og etter at jeg gikk derfra, så la jeg etterhvert walkman-høyttalerne i lomma.

Siden at det var ganske kaldt, (og da pleier jeg å varme øra litt, nå og da, siden at jeg har hatt frostskade, osv.).

Og da jeg kom bort, til det Akerkvartalet, (med sine litt anonyme kryss).

Så begynte plutselig smart-telefonen, å spille musikk høyt.

(Den lomme-startet.

Kan man vel kanskje si).

Så Alacatel-mobiler er noe dritt, (må man vel nesten si).

Jeg hadde egentlig lyst på en Motorola-mobil, (som kosta cirka det samme).

Men den lot ikke CDON, (var det vel), meg kjøpe.

Fordi at noen nett-troll, hadde bestilt spill der, (eller noe lignende), X antall måneder før, i mitt navn.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 70.

Det var også sånn.

At vakten i ‘Moderna-rommet’.

Var så gammel.

(Han var godt over den vanlige pensjonsalderen.

Tørr jeg nesten å påstå).

At jeg lurte på, om dette var frivillige, (fra Røde Kors eller noe), som ikke fikk lønn.

(Noe sånt).

Og sammen med han ‘hjemme-tyske’, som virka veldig uprofesjonell/uerfaren, når han klarte å lese fødselsåret mitt feil, osv.

(Og hu som satt ved siden av han, virka også veldig usikker.

Hu spurte hele tida, om hvordan man gjorde ditt og datt).

Så det var nesten litt, som i Berlin, på slutten av krigen.

At de bare hadde oldinger og tenåringer igjen.

(For resten var krigsfanger, osv.

For å si det sånn).

Så sånn var nesten det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 71.

Det var også sånn, at han oldingen, ba meg om å sette meg ned, på en stol, som stod helt fremst.

(Like ved der han selv stod/spankulerte).

Så det var visst bare meg som skulle ha Moderna, (kunne det virke som).

(Selv om det dukka opp ei dame der.

Noen minutter seinere.

Var det vel).

Men de kunne kanskje ha latt meg sette meg, på en stol, som var litt mer privat.

Istedet for at jeg måtte sitte, like ved han gamle vakten.

(Når det var 50 andre stoler ledige der, liksom.

Så ble det litt klamt/ekkelt.

Må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 72.

I Rimi.

Så var det forresten sånn.

At distriktsjef Anne Neteland, (som seinere har hatt en karriere i Jernia, (blant annet), hvor hu nådde høyt opp).

Hu hadde en lignende ‘rebell-skinnjakke’, av Boye sin, (i PS 58), på julebordet, (i Handelsbygningen vel), ved Solli Plass, i år 2000.

Og jeg hadde kjøpt en frakk, (som var grei og rimelig), på H&M, i Karl Johan, i forkant av dette julebordet.

Og den frakken hang jeg fra meg, i garderoben, (i Handelsbygningen der), husker jeg.

Men når det gjaldt Anne Neteland, så var ikke på en lignende måte, (med jakka/frakken).

For hu satt nemlig, med den skinnjakka på seg, ved bordet, (husker jeg).

(For jeg måtte hente/møte, en neger som het Josef, som jobba på Rimi Kalbakken, (og som var litt forsinka).

Utafor bygget der.

Husker jeg).

Og da var det sånn, at jeg måtte gå forbi Anne Neteland, (og alle de andre), et par ganger (ekstra).

(Husker jeg).

Så både Lars Boye Halvorsen og Anne Neteland, (som begge nådde høyt opp i Rimi), har i perioder, kledd seg som blitzere.

(Må man vel si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 73.

Det var også sånn,

I ‘tyskerbrakka’ på Fornebu der

At der de registrerte folk.

Det var ikke et adskilt rom/lokale.

Men ‘Phizer-folka’ satt på mange stoler, bare noen få meter unna.

(Uten noen skillevegger mellom.

Eller noe lignende.

For å si det sånn).

Så de fikk jo med seg, alt som han ‘hjemme-tyske’, (og hu ‘mase-dama’), sa.

Så han ‘hjemme-tyske’ dreit meg ut, ovenfor alle folka der, når man begynte å kveme, med fødselsåret mitt.

(Må jeg si).

Så det var en rimelig ekkel opplevelse, (må jeg si).

Det var også ei blondine der, (i 30 åra kanskje), som stod oppreist, og fulgte med, på det som ble sagt.

(Sånn som jeg husker det).

Mens på det første vaksinesenteret, (på Rud).

Så var sånt mer anonymt/diskret.

(Sånn som jeg husker det).

Og de hadde også mer vokse folk der, (i lukene).

(Sånn som jeg husker det).

Og dette, (på Fornebu), kom på toppen av, det som skjedde, da jeg skulle ha min første vaksine-dose.

Da ba de meg, (i mail), om å dra dit, på en time.

Og så tar det mer enn en time å gå dit.

(Det tar en drøy time.

Vil jeg si).

Og jeg hadde jo nettopp stått opp, (eller noe lignende).

Og jeg har lite varmtvann her.

Så jeg må ha litt tid, før jeg går ut døra, til å dusje, pusse tenner og barbere meg, osv.

Så det virka som at de gikk inn for å tulle med meg, (de umodne Bærum-folka på vaksine-senterne), må jeg si.

Og når jeg forklarte at jeg trengte mer enn en time, å dra dit.

Så nektet de meg time.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 74.

Nå tenkte jeg, (etter det første tullet), at det var en pandemi og en unntakstilstand.

Så man måtte kanskje finne seg i å bli hersja litt med.

Så jeg gikk likevel, på drop-in, (et tiltak jeg tilfeldigvis leste om på nettet), og fikk min første dose.

Men nå som det meste av pandemi-styret visst er over.

(Jeg leste nettopp, (natt til mandag), en nettavis-artikkel om at smitten går veldig ned i København.

Og de norske smitte-tallene, går visst også veldig nedover.

Kan det virke som).

Så må jeg si, at jeg har blitt kødda fælt med, av Bærum kommune osv., i forbindelse med denne vaksineringa.

(For å si det sånn).

Og jeg synes at det var åndsvakt, at de kun sendte innkallelser, per tekstmelding, (istedet for å også sende mail/brev).

For det var noen som porterte mine mobil-numre, oppi dette.

Muligens for å sabotere mot, at jeg skulle vaksiner, (kan man vel kanskje lure på).

Så her var det skandale på skandale, fra myndighetene, når det gjelder dette vaksine-regimet dems, (i Bærum), vil jeg si.

Et ‘pjokke-regime’ eller ‘klyse-regime’ kan man vel kanskje kalle det.

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

3. februar 2022
Jeg oppdaterte om Rimi Kalbakken på LinkedIn

https://www.linkedin.com/in/erik-ribsskog-45586a6/

30. juni 2021
Kommunisten Knut Mørk, (som jeg kjenner fra Magne Winnem sin bursdag, i 1992), henger fortsatt med, i Norsk Butikkdrift/Rimi

https://www.purehelp.no/m/company/details/norskbutikkdriftas/931186744

PS.

Lars Boye Halvorsen, (som også er i Norsk Butikkdrift sitt styre).

Han husker jeg godt, fra min tid, som Rimi-leder, (noe jeg jobba som, fra 1994 til 2004).

Da jeg jobba som butikksjef på Rimi 3164 Lambertseter/Rimi Nylænde, (noe jeg jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).

Så var Boye, (som han ble kalt), ansatt i Rimi sin sikkerhetsavdeling.

Og han hadde min butikk, som en av sine butikker.

Så hvis det var ran eller ansatte som stjal.

Så var Boye en av de første, som jeg måtte ringe, da.

(For å si det sånn).

Og Boye røyka og bodde på Bjørndal, (noe som jeg ikke syntes, at var, så imponerende, for å si det sånn).

(‘Svenske tilstander’, sier vi jo nå.

Og da kunne man nesten like gjerne nevnt Bjørndal, (som jeg ofte hørte, at ble kalt, en ‘ghetto’).

Så en sikkerhetsansvarlig som bor, i Rinkeby, (eller egentlig Bjørndal), liksom.

Sammen med ‘pakkisene’ og sigøynerne, (Karoli bor like ved Bjørndal).

Da kan man kanskje lure litt.

Må man vel si).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Da jeg seinere jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

(Noe jeg jobba som fra høsten 2000 til våren 2001).

Så skulle ‘plutselig’ distriktsjef Anne Neteland ha med Boye, på et møte, om driften, av butikken.

Og da var det ikke åpenbart, hva Boye sin rolle var.

(Vil jeg si).

Men da jeg seinere begynte, som låseansvarlig, (ved siden av studier ved HiO IU), på Rimi Bjørndal, høsten 2002.

Så var det sånn, at Boye etterhvert, (noen måneder før jeg slutta der, i desember 2003), ble distriktsjef, med ansvar for blant annet Rimi Bjørndal.

(Sånn som jeg husker det).

Og fra da jeg jobba, på Rimi Kalbakken, som butikksjef.

Så virka det som, at Boye var med på driftsmøtet, som representant for sikkerhetsavdelingen.

(Noe som vel ikke virker så artig, (for butikksjefen).

At noen fra sikkerhetsavdelingen skal være med på møtet med distriktsjefen.

For å si det sånn).

Men da Boye plutselig var distriktsjef, (et par år seinere), så ble jeg overrasket, (husker jeg).

For å gå fra sikkerhetsavdelingen til drift.

Det er vel ikke så vanlig.

(Hvis jeg skulle tippe).

Så det at Boye var med på det nevnte møtet, til distriktsjef Anne Neteland, (med meg), på Rimi Kalbakken, (i 2000 eller 2001).

Det kan ha vært på grunn av, at Anne Neteland hadde ansvaret, for Boye sin opplæring, som distriktsjef.

(Noe sånt).

Og Boye gjorde også mye rart, som distriktsjef.

Han gikk blant annet mellom meg, (som da var låseansvarlig), og en butikksjef ved navn Johan.

(Når det gjaldt hvordan man skulle rydde flaskerommet på Rimi Bjørndal.

Dette var på en travel lørdag, (som jeg hadde ansvaret for butikken), vel.

Og Boye var vel egentlig bare innom, for å handle.

Sånn som jeg husker det).

Så Boye tok ikke ting ordreveien, da.

(Som man vel sier)

Noe jeg klagde på, til Boye, (den nevnte lørdagen), husker jeg.

For jeg fikk mer enn nok arbeidsoppgaver, fra butikksjef Johan, (i den hektiske butikken).

(Vil jeg si).

Men butikksjef Johan, var verre enn Hitler, (må jeg si).

For han tålte ikke at jeg, (eller noen av de andre ansatte), spurte om noe engang, (husker jeg).

(Det skulle bare være enveis-kommunikasjon, fra denne Johan, (som var en svær homse fra Telemark/Grenland).

Husker jeg).

Så det var ikke sånn, at jeg kunne gitt en beskjed, (til Johan), fra Boye heller.

(For å si det sånn).

Så jeg måtte bare si til Boye, at dette måtte han selv ta, med Johan.

(Husker jeg).

Siden at jeg hadde mer enn nok arbeidsoppgaver, (som skulle gjøres den dagen), fra før.

Og hvis Boye og jeg, liksom skulle drevet butikken, bak ryggen, til butikksjef Johan.

Så ville det bare blitt surr, (vil jeg si).

Og som en umyndiggjøring, av butikksjef Johan.

(Må man vel si).

Noe som kanskje ville vært greit, på en måte.

Siden at butikksjef Johan var som Hitler.

(For å si det sånn).

Men jeg tenkte kanskje ikke så langt, da.

(På den tida).

Mitt perspektiv, var fram til våren 2005, da jeg ville vært ferdig, med min bachelor-grad/utdannelse, i IT, (fra HiO IU).

(Og arbeidsmarkedet/utsiktene for folk med den utdannelsen, var bra, i 2003, osv.

Så jeg kunne da sett fram til en årslønn, på kanskje 600.000.

(Som var en del, på den tida).

Og slutta i Rimi, (med alle sine intriger/trakassering osv., som jeg har om, i en arbeidssak).

Og mitt perspektiv var også fram til våren 2004, da jeg ville vært ferdig, med høyskolekandidat-delen, av den samme utdannelsen.

For det var sånn, at man fikk en høyskolekandidat-grad, (i IT), etter to år.

Og en bachelor-grad, (i IT), etter tre år.

Hvis alt gikk etter planen. (på HiO IU).

Og jeg hadde også mange fag/vektall, fra NHI, (fra studier der drøye ti år tidligere), som jeg kunne spe på med.

(For å få den og den graden).

Så mitt fokus var ikke egentlig på å drive Rimi-butikken.

(På den tida).

For jeg var på vei ut av Rimi.

Så det siste jeg ønsket, var å bli blandet inn, noen nye intriger/tull.

(For det hadde det vært nok av, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

For å si det sånn).

Så jeg måtte bare be Boye, om å ta det, med Johan.

Men det er klart, (vil jeg si), at det var et problem, at butikksjef Johan, var sånn, at han ikke tålte, at man sa noe til han.

(Noe lignende har jeg ikke hørt om, hverken før eller siden.

I arbeidslivet).

Og det var også et problem, at butikksjef Johan, la for mange arbeidsoppgaver, på de ansatte, i en av Norges mest hektiske butikker, (må man vel si).

(Snitthandelen var veldig lav.

Siden at de som bodde, i ‘ghettoen’, ofte hadde dårlig råd.

For å si det sånn).

Blant annet så var det sånn, at ‘Rimi Bjørndal-negerdama’, begynte å okke seg, om at vi drevet for hardt.

(Sånn som jeg husker det).

Og jeg hadde tidligere lært, (som sjauer, en jobb jeg ble shanghaiet, (av min tidligere stefar Arne Thormod Thomassen), til å være med på, noe jeg har skrevet om i Min Bok 2).

At man ikke skulle _løpe_ og jobbe.

(Som jeg begynte med.

Siden at det var så høy timelønn, i denne jobben.

Som kun varte, i en helg).

Man skulle _gå_ og jobbe.

(Lærte jeg, av en sjaue-kollega, som var Tønsberg, vel.

Noe sånt).

Men på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Johan), så måtte man nesten jogge rundt, for å rekke det man skulle.

Man måtte stresse rundt ihvertfall, (vil jeg si).

Og jeg trengte ofte, å slappe av, både søndag og mandag.

Etter å ha jobba, fra 12 til 19, (var det vel), på Rimi Bjørndal, (som leder), på lørdagene.

Så hektisk var det.

Og jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal, på midten av 90-tallet og, (som assistent).

Og da gikk det stort sett greit å jobbe der, (jeg måtte ikke hvile i flere dager etter å ha jobba i seks-sju timer liksom).

Men da var det sånn, at man brukte huet.

Man tok høyde for, at Rimi Bjørndal var kanskje Norges mest hektiske butikk.

Og derfor så gikk vi ikke, for hypermarked/Matland-standard, (på alle tørrvare-hyllene), hver dag, liksom.

(For å si det sånn).

Så da butikksjef Johan, (med sine ‘Hitler-krav’), ikke var sjef der.

Så var det enklere, å jobbe der.

(Vil jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Jeg tenkte mer på det, med Boye, som begynte å kommandere meg, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som låseansvarlig der.

(Noe jeg jobba som fra sommeren 2002 til desember 2003).

Og det var at.

(Muligens i forbindelse med HMS-arbeidet/feltet, i Rimi).

Så var det en slags regel, som sa, (muligens bestemt fra myndighetene).

At det skulle henge et organisasjonskart, (på et bakrom/kontor), i butikken.

Og det organisasjonskartet, er vel da sånn.

(For noen butikksjefer/ledere, (muligens Hilde fra Rimi Hellerud), kom så langt, at de fikk laget organisasjonskart.

Mener jeg å huske).

At butikksjefen er øverst.

Og så går det en strek, (på linjeorganisasjon-vis), fra butikksjefen, og ned, til hver og enkelt ansatt, (inkludert de andre lederne).

(Noe sånt).

Men på butikkens organisasjonskart.

Så er ikke distriktsjefen nevnt engang.

(Sånn som jeg husker det).

Så fra det, så kan man tyde, at distriktsjefen ikke har noe ‘business’, med å gå rundt, i butikkene, (på fritiden), og kommandere de forskjellige ansatte.

(Må man vel si).

Selv om dette vel må sies, å være, en litt vanskelig sak.

Mange vil kanskje si, at distriktsjefen er sjefen til butikksjefen.

Og derfor så bestemmer distriktsjefen.

Men butikksjefen ble sammenlignet, (av regionssjef Jon Bekkevold), med en administrerende direktør, i et mellomstort (norsk) firma.

Så butikksjefen er en toppleder.

Så da gir det ikke noe mening, å ha en sånn distriktsjef, som går rundt, og ‘hersjer’, med de ansatte, (og underminerer butikksjefen), i de forskjellige butikkene.

(Vil jeg si).

Da henger det ikke på greip, mye av det, som jeg lærte, i Rimi, (vil jeg si).

(Noe sånt).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Tullet i Rimi, (grunnen til at jeg har arbeidssak osv.), har jeg skrevet mer om, i Min Bok 5.

(Som jeg har publisert, (som en slags føljetong), på denne bloggen.

For noen år tilbake).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

27. november 2018
Min Bok 5 – Kapittel 195: Mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen

Fra den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), og hadde distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, (aka. PØF), som min direkte overordnede.

(Nemlig fra cirka januar til cirka oktober, i år 2000).

Så husker jeg det, at sikkerhetsansvarlig Lars Boye, (aka. Boye), han var innom på Rimi Nylænde.

En gang som PØF også var innom der, da.

Grunnen til dette, var kanskje det, at det var så mange ran, i Lambertseter-området, på den her tida.

(Og på Rimi Nylænde spesielt).

Ihvertfall så skulle Boye, PØF og jeg, vel prate om et eller annet i forbindelse med ran, (eller om det var angående medarbeidere som hadde stjålet), nede på spiserommet, da.

(Noe sånt).

Og før vi gikk ned, så stod PØF og Boye, og prata sammen, like nedenfor trappa til kontoret, (utafor døra til melkekjøla der), husker jeg.

Og da jeg skulle gå forbi dem, (av en eller annen grunn).

Så stoppa disse to kara meg, da.

Ihvertfall så var det sånn, at Boye sa det til PØF, (husker jeg).

(Mens jeg stod ved siden av dem).

At: ‘du har ikke helt rene papirer, fra den første tida di, i Rimi, du heller’.

(Noe sånt).

For det var vel snakk om enten medarbeider Warsan, som fikk sparken, for å ha stjålet røyk.

Eller så kan Boye ha snakka om medarbeider Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny), som ble tatt i en utpasseringskontroll, (arrangert av Rimi sitt nye sikkerhetsselskap, SES, må det vel ha vært), med en six-pack, med 0.5-liter Ringnes pils på boks, (husker jeg).

Så etter den kommentaren, (eller sleiv-kommentaren, må man vel kanskje kalle det), fra Boye.

Så stolte jeg vel enda mindre på PØF, må jeg innrømme.

Eller, jeg undret meg vel mer over PØF, ihvertfall.

En gang, (på den her tida, da jeg hadde PØF som distriktsjef), så husker jeg at han hadde lange, ustelte negler.

(En gang han satt på kontoret, på Rimi Nylænde, og bladde gjennom noen bestillingspermer, eller lignende.

For å forklare om et eller annet i forbindelse med svinn-reduserings-programmet, (eller noe sånt), da).

Og det syntes jeg ikke at en distriktsjef i Rimi burde ha, da.

For å si det sånn.

Og en annen gang, så hadde jeg ringt og klaget, til Aftenposten, om at butikken ikke hadde fått leveranse, av avisa da, (må det vel ha vært).

Og da dukka PØF opp på Rimi Nylænde, (dagen etter, eller noe sånt), og fortalte det, at hu dama, som jeg hadde klaget til, (hos Aftenposten), var hans ‘kone’.

Så tiden med PØF som distriktsjef, den gikk ikke knirkefritt, da.

Her ble det vel litt rolleblanding, fra PØF sin side, (må man vel si).

Jobbet PØF for Rimi.

Eller representerte PØF her sin kone som jobbet for Aftenposten, liksom.

Det er kanskje ikke så gunstig, for en Rimi-distriktsjef, å ha en kone, som jobber for en av Rimi sine leverandører, (som jo Aftenposten er).

Det er mulig.

For da kan det vel muligens bli en rolleblanding, da.

Eller PØF gikk vel ut av sin rolle, som distriktsjef.

Og ble personlig, siden jeg, (som butikksjef), hadde ringt hans kone, (som Aftenposten-medarbeider).

(For jeg kjente forresten ikke PØF så bra, at jeg visste det, at kona hans jobba i Aftenposten, da.

Hvis jeg hadde visst det, så hadde jeg kanskje tatt opp dette leveranse-problemet, (til Aftenposten), med PØF.

Hvem vet).

Så dette må man vel si at var uprofessjonelt, av PØF.

Da burde han vel heller be sin sjef, (nemlig regionsjef Jon Bekkevoll vel), om å ta den Aftenposten-saken, med meg.

Hvis det var som PØF vel mente, at jeg hadde klaget for mye, til Aftenposten, da.

(På at vi ikke fikk avisa deres levert.

Selv om Aftenposten vel må ha fakturert oss, for disse avisene).

Og jeg hadde jo jobbet sammen med Hilde fra Rimi Hellerud, på nettopp Rimi Nylænde, i 1993 og 1994, (var det vel).

Og hu hadde jo sagt det, at hennes tidligere butikksjef, (på Rimi Hellerud, var det vel), satt sin ære i å sparke flest mulig selgere.

Så det var Rimi sin bedriftskultur, rundt 1993 eller 1994, å klage på leverandører, som ikke gjorde jobben sin, da.

Men noen år seinere, (nemlig i år 2000).

Så hadde visst bedriftskulturen, i Rimi, forrandret seg, da.

(Uten at jeg helt hadde fått med meg dette, må jeg vel innrømme.

Og jeg synes vel fortsatt det, at det burde være vanlig, å klage på leverandører, som ikke gjør jobben sin).

For rundt år 2000, så var det visst ikke greit, å klage på leverandørene, (på samme måte som i 1994 da), kunne det virke som, på PØF.

Så det var ikke så lett, å jobbe mer enn noen få år, i Rimi.

For Rimi forrandret seg veldig fort, (kan det ihvertfall virke som).

Eller så var det sånn, at de forskjellige distriktsjefene, var delt inn i to eller flere klikker, da.

Som hadde forskjellig bedriftskultur.

Noe sånt.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg reagerte på Lars Boye, på den tiden, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Jeg hadde et møte med han, på spiserommet, (nede i kjelleren), på Rimi Nylænde der.

(Antagelig i forbindelse med et ran eller en ansatt som stjal, da).

Og jeg la merke til det, at Lars Boye, han begynte å røyke på en sigarett, (i et formelt sikkerhetsmøte), nede på spiserommet der.

(Dette var vel før røykeloven startet for fullt, tror jeg).

Og Lars Boye, han var også fra Bjørndal, (må vel han eller en annen ansatt i Rimi ha fortalt meg).

Så en sikkerhetsansvarlig som røyker og er fra Bjørndal?

Bjørndal ligger jo i bydelen Søndre Nordstrand, hvor leilighetene er blant de billigste, i Oslo.

(Og Lene fra Abildsø-gjengen, hu hadde jo sagt til meg det, (studieåret 1989/90), at Bjørndal-folk var ‘æsj’, (eller hvilket negativt uttrykk hu brukte igjen).

Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

Så en sikkerhetsansvarlig, som ikke hadde mye penger, (virka det som ihvertfall), og som røyka.

Jeg var ikke helt overbevist.

(For det var jo forskjell på å være butikkmedarbeidere og sikkerhetsansvarlig, mener jeg.

Jeg ville nok syntes at det var mer betryggende, hvis sikkerhetsfolka hadde bodd i Oslo Vest, for eksempel.

For å være helt ærlig.

Og hvis de ikke hadde røyka, da).

Men men.

Så jeg husker at jeg undret meg litt over Lars Boye, ihvertfall.

Og når han i tillegg kom med sånne sleiv-kommentarer, om PØF.

(Om at PØF ikke hadde holdt sin sti helt ren, i starten, av sin Rimi-karriære).

Noe Boye vel ikke burde ha sagt, sånn at jeg, (som jo var PØF sin underordnede), hørte det.

Dette var vel ikke noe jeg hadde noe med.

Dette burde vel vært en personalsak, mellom Rimi og PØF, isåfall.

Det er jo noe som heter personvern, osv.

Så jeg var ikke helt overbevist, om at det var riktig, det som Boye gjorde.

For dette var vel fortrolig informasjon, vil jeg si.

Eller ihvertfall så var Boye indiskret, da.

Og jeg har jo gått tre år på handel og kontor, og lært om personvern osv. der.

(Og jeg har også vært en flittig avisleser, helt siden barndommen).

Så jeg har sånne ting litt i blodet, mener jeg.

Så jeg tror ikke at dette Boye sa om PØF, var helt greit, iforhold til lover og regler.

Siden jeg også var tilstede der, da.

(Jeg syntes at det ble som noe rart da, at jeg skulle få vite hva det stod i personalarkivet, om min overordnede, liksom.

Jeg er ikke sikker på om sånt egentlig er helt ‘kosher’ i arbeidslivet, liksom.

Selv om jeg ikke er en eksepert på arbeidsrett, heller.

Men hvis jeg skulle tippe, så var nok ikke det her helt etter boka og diverse lover og regler).

Så jeg hadde litt vanskeligheter, med å ta sikkerhetsansvarlig Lars Boye, helt på alvor da, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort, han fortalte meg det.

(På den tida han jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Ljabru).

At en gang, (mens hans jobba på Rimi Ljabru), så hadde han stjålet, en six-pack med øl, (på jobben), husker jeg.

Men dette var det eneste han hadde stjålet, iløpet av den tida, han hadde jobba, på Rimi Ljabru; (fortalte han så).

Og uten at jeg skjønte hvorfor David Hjort fortalte meg det her.

Og dette var vel noe, som David Hjort fortalte, i forbindelse med en fest, (eller noe sånt).

Og jeg likte ikke det, at David Hjort hadde stjålet, (fra Rimi), husker jeg.

Men jeg syntes ikke at dette var en så stor sak, at det ble til at jeg tok det opp, med noen over meg, i Rimi, liksom.

For som man kan se ovenfor, så undret jeg meg litt, over mine overordnede, i Rimi.

Så jeg var ikke helt sikker på om det var riktig, å gå videre, med denne saken, da.

(Siden jeg hadde fått høre om dette, på fritiden, liksom.

Og det kunne jo ha vært sånn, at David Hjort sa dette, for å få meg opp i stry, liksom.

Han kunne jo ha nekta på dette, hvis jeg hadde fortalt om det, til noen sjefer over meg i systemet, liksom.

Hva vet jeg.

For jeg syntes at det virka litt rart, at David Hjort plutselig bare fortalte meg det her, da.

Sånn helt ‘utenom sammenhengen’, liksom)

Men hvis jeg hadde hatt andre distriktsjefer og sikkerhetsansvarlige, rundt meg, i Rimi.

(Og hvis det ikke hadde vært så mye ran og tyveri, på jobben, fra før).

Så hadde jeg nok kanskje gått videre med den saken, innad i Rimi.

Men det var også sånn, at det virka klart som, for meg, at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte), hadde rappa en six-pack med Ringnes-bokser, (en dag hu jobba), på Rimi Nylænde.

(Siden hu ble tatt for dette, i en utpasseringskontroll).

Men likevel, så fikk hu Benedikte lov, (av sikkerhetsansvarlig Lars Boye), til å fortsette, i Rimi.

For hu Henriette, hu hadde sagt det, at hu hadde hatt med seg denne six-packen, da hu kom på jobb, den dagen, (oppi ranselen sin), da.

Men jeg mente det, at det måtte da gå an, å kontakte Ringnes bryggeri, for å sjekke produksjonsnummeret, på den six-packen.

Og så sammenligne det produksjonsnummeret, med de produksjonsnumrene, som stod, på en halvpall med Ringnes pils, som stod på lageret, på Rimi Nylænde.

Men dette gikk visst ikke an da, mente Boye.

For dette hadde Boye ringt og spurt Ringnes bryggeri om, (sa han).

(Etter at jeg hadde foreslått at vi kunne kontakte Ringnes bryggeri, om nettopp det, om det var mulig å finne ut, om den six-packen, til hu Henriette, (som vel må ha vært hos SES, eller noe sånt, på den her tida), hadde samme produksjonsnummer, (eller batch-nummer), som på den halvpallen, som stod på lageret, på Rimi Nylænde, da).

Og Ringnes bryggeri, de hadde sagt det. (till Boye), at dette ikke gikk an, da.

(Av en eller annen grunn).

Noe som hørtes litt rart ut, for meg, (husker jeg).

(Og som jeg nok begynte å undre meg litt over, da.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

19. april 2013
Min Bok 5 – Kapittel 147: Mer fra Rimi Langhus og Rimi Bjørndal

På Rimi Langhus, så foregikk vel mesteparten av skravlinga, nede på spiserommet.

Så det skjedde vel ikke like mye der, (i 2003), som på Rimi Bjørndal.

Men en episode jeg husker.

Det var at to nyansatte ungdommer, som jobba, på Rimi Langhus, da jeg begynte der igjen, som låseansvarlig, våren 2003.

Det var Stian Augestad og Fredrik Karlsen.

Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at de her to kara, prata seg imellom, (mens de la opp frysevarer, eller noe sånt vel), om at det var dumt, at jeg, som var en så god butikkleder, (eller noe lignende), skulle jobbe med data.

(Siden jeg hadde forklart dem, da de spurte, at jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, da).

For de her to kara, de mente vel at jeg så flink med mennesker da, (eller noe lignende), hvis jeg skjønte det riktig.

(Noe sånt).

Selv om det vel også er mulig å jobbe som leder, selv om man har utdannelse, innen data.

Jeg hadde jo mål å få meg en jobb, som IT-leder, og tjene mellom en halv million og en million, i året, liksom.

Men det var ikke sånn at de her to kara, prata _med_ meg, om det her.

Det var istedet sånn at de prata _om_ meg, da.

Bak min rygg, må man vel si.

Så jeg fikk ikke forklart dem ordentlig, om hvordan jeg selv så for meg det her, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Rimi Bjørndal, så ville butikksjef Johan der, at jeg skulle slutte å jobbe der, på torsdagene.

(Og bare jobbe der på lørdagene).

Av en eller annen grunn.

(Etter sommerferien 2003 en gang, vel).

I begynnelsen så gikk jeg ikke med på det her, for jeg syntes det var greit å få en del i lønn, da.

Men han Johan, han forlangte så mye, av medarbeiderne.

Så det ble slitsomt å jobbe der, to vakter i uka, da.

For jeg måtte jo liksom fokusere på studiene mine også.

(Som liksom var hovedprioriteten min, på den her tida, da.

For det var jo snakk om heltidsstudier, liksom).

Så jeg gikk etterhvert med på å bare jobbe på Rimi Bjørndal, på lørdagene, (fra klokka 14 vel, til cirka klokka 19), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Lars Boye, fra Rimi sin sikkerhetsavdeling.

(Som jeg også har skrevet om, fra ‘Rimi Kalbakken-tida’.

Tidligere i den her boken).

Han begynte etterhvert istedet å jobbe som distriktsjef, i et distrikt i Oslo Vest, (var det vel).

Og Lars Boye, han bodde vel på Bjørndal, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

Og han kom en gang, (i år 2003, må det vel ha vært), innom Rimi Bjørndal, en lørdag ettermiddag, som jeg jobba som låseansvarlig, da.

For å handle, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

Ihvertfall så huket Lars Boye tak i meg, (husker jeg).

Og ville at jeg skulle gjøre ditt og datt, inne på flaskerommet, da.

Men da viste jeg Lars Boye en lapp, (husker jeg), som butikksjef Johan hadde skrevet til meg, dagen før, (eller noe sånt), da.

Om ting som skulle gjøres, i butikken, da.

Og så forklarte jeg Lars Boye det, at jeg hadde mer enn nok å gjøre, fra før, da.

(For Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, da.

Spesielt på ettermiddagene, på lørdagene.

Selv om jeg for ikke så lenge siden, mener å ha sett det, på Google Maps, at de nå i tillegg også har fått seg en Rema-butikk, oppe på Bjørndal der.

Men på den her tida, så var Rimi Bjørndal den eneste kjede-matbutikken, på Bjørndal, da).

Så jeg sa til Lars Boye det, at han måtte ta det her ordreveien, da.

(Altså med butikksjef Johan, da.

Hvis Lars Boye var hans distriktsjef, da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

Og det mener jeg at jeg hadde rett til å si, da.

For jeg kunne jo ikke ha to direkte overordnede, på den samme vakta, liksom.

For det mener jeg at bare hadde blitt tull og tøys, (for på si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men.men.

Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, (husker jeg), at det var vanskelig å se hvem som var muslimer der, (må man vel si).

Og med det, så mener jeg det, at Fredrick og Toro.

De fikk butikksjef Johan til å bestille en type frossenpizza, som ikke var i Rimi Bjørndal sitt sortiment.

Nemlig Mia Pizza med kylling.

Denne var frossenpizzaen, den var vel i ICA sitt supermarked-sortiment, så Hakon sitt grossistlager på Skårer, (som Rimi Bjørndal fikk varer fra), de førte dette pizzaslaget, da.

Men dette slaget frossenpizza, det gikk jo ikke inn i kassa, da.

(Ihvertfall så stod det vel ikke noen ordentlig label, for denne varen, på pizzadisken, til Rimi Bjørndal).

Men Fredrick og Toro, de spiste tydeligvis bare halal-mat, (eller noe sånt), da.

Så de fikk lov til å ha sin egen frossenpizza, i frysedisken, til Rimi Bjørndal, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Selv om vel denne pizzaen ikke gikk inn i kassa.

Men nå satt vel ikke jeg noe særlig i kassa, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

(Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

Så hva de gjorde i kassa, når noen ville kjøpe denne Mia Pizza med kylling.

Det veit jeg ikke.

Men sånn som jeg husker det, så ble ikke disse pizzaene priset, da.

(Selv om de vel ikke gikk inn i kassa).

Så man må vel si at Fredrick og Toro, de var så vanskelige, at de skaffet plunder for Rimi Bjørndal, da.

Siden de var så kresne i matveien, da.

Sånn at Rimi Bjørndal måtte føre varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noe lignende, som skjedde, da jeg kom tilbake fra sykmelding, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2002, (husker jeg).

Assistent Sølvi Berget der, hu hadde da, (mens jeg hadde vært sykmeldt), begynt å selge lomper og lefser, (som stod i to sjokkselgere, av papp), fra Skoga Brød.

(Hennes tidligere arbeidsgiver, da).

Disse lompene og lefsene, de gikk jo ikke inn i kassene, på Rimi Langhus.

For de var jo ikke i Rimi sitt sortiment.

Og jeg prøvde å si fra, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at assistent Sølvi Berget, hadde tatt inn disse varene, som ikke gikk inn i kassa, da.

(Og som vel var fra en leverandør, som Rimi ikke hadde noe kontakt med offisielt, vel).

Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare lo det bort, da.

(Må man vel si).

Hun svarte ihvertfall ikke noe ordentlig, (sånn som jeg husker det), da jeg gjorde et poeng av det, at det stod noen varer, (like utafor kontoret, var det vel, at disse to pappdisplayene stod), som Rimi-butikker egentlig ikke skulle selge, da.

Og det var litt dårlig, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (syntes jeg).

For varer som ikke er i sortimentet.

De skaper adskillig krøll, i kassa, da.

Siden de ikke går inn der.

Og siden butikker flest hadde skannere, i kassa, på den her tida.

Så var det nesten ingen, i Rimi, som visste hvordan man skulle bruke en prismaskin, da.

Så varer som ikke gikk inn i kassa, de ble det vel ganske ofte gjettekonkurranse om, når det gjaldt å finne den riktige prisen, når de kom fram, til kassa, da.

Og jeg hadde jo selv jobbet som heltidskasserer, på OBS Triaden, fra høsten 1990.

Så jeg visste hvor mye heft det ble, av sånne varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

Samtidig, så kan også kasserere få sparken, (hvis jeg ikke tar helt feil), for å slå inn feil pris, i kassa, da.

Så sett fra en kasserers synspunkt.

(Et synspunkt som jeg ganske lett klarte å se, som butikksjef, (må jeg vel si).

Siden jeg jo hadde jobba som kasserer, (på Matland/OBS Triaden), cirka 10-12 år tidligere).

Så var varer som ikke gikk inn i kassa, en fæl uting, da.

(For å si det sånn).

Men dette var visst ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin enig i, da.

Og hva assistent Sølvi Berget tenkte på, det veit jeg ikke.

Men hennes dømmekraft, den hadde jeg vel ikke så høye tanker om, fra før heller, (tror jeg).

Så hu gadd jeg vel ikke å prate med, om det her, engang.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For hu hadde jeg vel nesten gitt opp, tror jeg.

(For å si det sånn).

Siden hu var så skjør, da.

(Som jeg har skrevet om, tidligere i den her boken).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

13. desember 2012
Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken

Det var forresten sånn, husker jeg.

Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.

Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.

For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.

Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.

(Ihvertfall i en periode.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.

(Mente ihvertfall jeg, da).

Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.

(Og ikke bare gå rett forbi den, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.

Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.

For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.

Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.

Og begynte å smile og flørte og være harry, da.

Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.

Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.

For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.

(Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).

De var en gjeng med klovner, da.

(Må man vel si).

Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.

Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.

Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).

Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).

For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.

Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.

På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.

Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.

Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.

(De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).

Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.

Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.

Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.

Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Rimi Kalbakken.

Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.

Og vaska fruktdiskene, da.

Så det første vi måtte gjøre hver mandag.

Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.

Og jeg ble jo stressa av det her.

For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.

Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.

(Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).

For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.

Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.

Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.

(Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).

Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.

Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.

(Så godt som alltid, ihvertfall).

At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.

Og så to kasser med gule epler, i midten.

Og så to kasser appelsiner, til høyre.

(Noe sånt).

Bare for å ta et eksempel, da.

Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.

Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.

Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.

(Til for eksempel plommer eller sitroner, da).

I ‘hovedetasjen’, av disken, da.

Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.

For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.

Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.

Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.

Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.

Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.

Var det noen som sa.

Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.

Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.

Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.

Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.

Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.

Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.

For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.

På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.

Men det var jo bare baksida av fruktdisken.

Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.

(Men det var kanskje noen andre som skjønte det).

For jeg prioriterte jo forsiden av disken.

Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.

Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.

Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.

Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.

Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.

For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.

(Må man vel si).

Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.

Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.

For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.

For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 97: Mer fra Rimi Kalbakken

Assistent Kjetil Prestegarden, han var forresten ikke bare som en Hitler-type.

Han kunne også være litt vittig.

Selv om dette viddet kanskje var for å være sårende.

Eller om han mente dette bokstavelig.

Assistent Kjetil Prestegarden, han kunne si til meg ting som at: ‘Det er greit å gjøre en feil, men ikke bare feil’.

For han mente at jeg bare gjorde feil, da.

Og dette var vel muligens etter at jeg hadde fortalte det som jeg hadde lært på det smilekurset, på OBS Triaden, i 1991, vel.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

Nemlig at vi på OBS Triaden, vi måtte la hverandre gjøre en feil.

Og innse at det var menneskelig å feile, osv.

Og heller fokusere på andre ting enn feil.

Det er mulig at jeg nevnte, (som jeg hadde lært på det kurset, på OBS Triaden), for assistent Kjetil Prestegarden.

Men han ville bare fortsette å fokusere på feil, da.

Og han ville overdrive, (vil jeg si).

Og snu alt på hodet, liksom.

Og han sa da at jeg ‘bare gjorde feil’.

Noe som vel er å snu alt på hodet, (vil jeg si).

Og man kan vel nesten ikke si til en person noe sånt, som at den personen bare gjør feil.

Da er man vel ikke normal, og mangler vel empati.

(Noe sånt).

Og det finnes vel ikke en person i verden som bare gjør feil.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men sånne ting, det kunne assistent Kjetil Prestegarden prestere å lire ut av seg, da.

Samtidig med at han brukte en personlig tone, da.

Så man må kanskje si at det var som Hitler, når han snudde ting på hodet, og.

Det var vel kanskje ikke noe humor i det.

Så det er mulig at assistent Kjetil Prestegarden mente ting som dette alvorlig, og var en nazist, da.

Hva vet jeg.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han brukte også den samme tonen, ovenfor sikkerhetsansvarlig Boye, (husker jeg).

Når sikkerhetsansvarlig Boye spurte assistent Kjetil Prestegarden, om han førte opp alt svinnet, på svinn-lista.

Så satt assistent Kjetil Prestegarden dette på hodet, (husker jeg).

Og svarte: ‘Nei, jeg fører aldri opp noe på svinnlista, jeg’.

(Noe sånt).

Mens han gliste, da.

Og liksom prøvde å bruke litt sjarm, vel.

Så assistent Kjetil Prestegarden, han kunne også være en artig skrue, (for å si det sånn).

Og det var imponerende å se hvor mye rart han hadde på lager, (selv om han kanskje ikke alltid hadde beina på jorda), til å bare være 21 år, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er også mulig, at assistent Kjetil Prestegarden, var oppriktig, da han sa det, at han aldri førte opp noe, på svinnlistene.

For det som han pleide å gjøre.

Det var å legge den råtne frukta, (fra frukt og grønt-diskene), oppi noen handlevogner.

Og så ga han de handlevognene, til assistent Monika, da.

Og så måtte hu stå og kaste den råtne frukta i svinn-dunkene, og føre det opp på svinnlistene, da.

Og det samme med de tomme pappeskene, fra frukta, vel.

Assistent Monika måtte også presse de pappeskene, og sånn, da.

Som de to lederne, som hadde tidligvakt, hadde fått fra frukta, da.

For da var det vanligvis sånn, at en leder tok frukta, og en annen leder la opp grønnsakene, da.

For det en stor disk, til frukta der.

Og en stor disk til grønnsakene også, da.

(Rett etter inngangen der).

Siden denne butikken hadde pleid å være et ICA supermarked, da.

Og assistent Kjetil Prestegarden, han sa vel da, at assistent Monika syntes at det var greit, å drive med å rydde svinn og annet, inne på lageret der, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Monika lo også fælt, husker jeg, når han unge pakistaneren, (som pleide å jobbe i par med Gurvinder, med å sette opp tørrvarer), fortalte masse blondinne-vitser osv., en gang.

(Sånn som jeg husker det ihvertfall).

Så det var ikke så lett for meg, som nordmann, med mørkt blondt hår, å jobbe der.

For alle blondinene der, (ihvertfall Cecilie i kassa og assistent Monika), de var liksom noen sånne blonde bimboer da, (eller horer), eller hva man skal kalle det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at ei muslimsk dame ringte meg, og ville ha jobb, på Rimi Kalbakken, da.

(Ei som sendte CV-en sin i posten, muligens.

Noe sånt).

Men hu ville ha på seg hijab, i kassa, da.

(Svarte hu, da jeg spurte henne om dette).

Men da sa jeg det, at det syntes jeg ikke, at passa seg, i kassa, da.

For jeg ansatte jo heller ikke kassadamer som hadde piercing, i nesa, (for eksempel).

Og jeg likte det heller ikke det, hvis de som satt i kassa, tygde tyggegummi, da.

Så jeg ansatte ikke hu muslimske dama, som ville sitte med hijab på seg, i kassa, da.

Men det jeg savner, i ettertid.

Det er en instruks fra Rimi, når det gjaldt ting som piercing i nesa og hijab, osv.

Ihvertfall dette med skaut i kassa, burde vel ha vært noe, som Rimi visste om.

Rimi ga jo også rødvin i gave, til alle ansatte, (inkludert muslimer), jula 1997, (var det vel).

Så det var som at Rimis hovedkontor trodde at vi levde på 60-tallet, kanskje.

Det var liksom ikke noen i Rimi, som hadde tatt høyde for, at halve Groruddalen, (mer eller mindre, ihvertfall), bestod av muslimer, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

For da kunne jo jeg bare ha sagt til hu hijab-dama, at det stod der og der, i personalboka, at hijab ikke var lov, i kassa, da.

Men dette stod det vel ikke noe om, i personalhåndboka.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg måtte liksom bestemme dette helt selv, da.

Og Rimi hadde jo mange hundre butikker, på den her tida.

Så Rimi kunne kanskje hatt en slags policy, om sånne her ting, som gjaldt for alle butikkene, da.

Da ville det ha blitt enklere for butikksjefene, (synes nå jeg ihvertfall).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 81: Personalfest Rimi Nylænde

Høsten år 2000, (var det vel).

Så ville Rimi at butikkene skulle bruke mer penger, enn vanlig, på sosiale ting.

(Siden det var oppgangstider og vanskelig å få tak i medarbeidere, var det vel).

Så PØF, (må det vel ha vært), han nevnte at en Rimi-butikk hadde dratt på Tusenfryd, for eksempel.

For disse ekstra pengene på personalbudsjettet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på et personalmøte, på Rimi Nylænde, så spurte jeg hva medarbeiderne ønsket, å bruke disse ekstra pengene på.

Og den eneste som svarte, det var Manzoor vel, (som var broren til Gul-e-Hina), og som hadde blitt ny låseansvarlig, etter Nordstrand-Hilde, Jørn og Ida.

Og Manzoor han ville at butikken skulle dra på Danmarkstur, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ringte vel Stena Line, men de sa det, at for å dra med danskebåten, i helgene, så måtte alle være over 20 år, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Og jeg syntes heller ikke at det virka så fristende, å passe på alle Rimi Nylænde-folka, på danskebåten, da.

Så det ble ikke noe av, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det ble jo også bestemt, på den tida her.

At jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så derfor, så ble jeg vel enig med assistent Stian, om at vi bare tok et vorspiel hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min.

Og så dro ut på byen, for de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, da.

For jeg hadde jo hatt en personalfest, hjemme i Rimi-leiligheten min, for Rimi Bjørndal, i 1997.

Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å arrangere en lignende fest, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da alle Rimi Nylænde-folka, var samlet, hjemme hos meg, da.

Så forklarte jeg dem det, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

Og jeg ba dem om å prøve å være litt greie, mot den nye butikksjefen, som dukket opp der, etter meg, da.

(For jeg hadde ikke syntes at det var så morsomt, som ny butikksjef der selv, i 1998, da.

Husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg hadde kobla PC-en til TV-en, (en ny Grundig 28 tommers TV, som jeg kjøpte på Elkjøp, på tilbud, for 4000 vel, for noen av pengene jeg fikk, da mora mi døde da, husker jeg).

Og jeg hadde også trådløst tastatur, (mener jeg å huske).

Så jeg spurte om noen ville høre på noen av mp3-ene som jeg hadde på PC-en, da.

Siden jeg hadde kobla PC-en til TV-en og stereoanlegget, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men denne Rimi Nylænde-festen, i år 2000, den ble ikke like vellykket, som den personalfesten, som jeg hadde, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, i år 1997.

For plutselig så spurte Manzoor, (var det vel), om det var denne festen, (og byturen), som de ekstra pengene, fra Rimi, gikk til.

Og da svarte jeg at at det var det, da.

For jeg måtte jo finne på noe raskt, (siden jeg jo skulle begynne å jobbe i en annen butikk), så derfor bare arrangerte jeg en sånn personalfest, som i 1997, da.

Og da ble Manzoor misfornøyd, (tror jeg).

Ihvertfall så gikk han bare fra festen, da.

Og cirka halvparten av de ansatte fulgte etter han, da.

(Nemlig ‘tørrvare-gjengen’, kan man vel kanskje kalle dem).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var egentlig ikke så overrasket over oppførselen til Manzoor, må jeg si.

For noen måneder før det her, så hadde Irene Ottesen plutselig ringt meg, og sagt at en kollega av henne, på Rimi Bjørndal vel, (muligens Sobia), hadde fortalt henne, at Manzoor var med i en gjeng.

Og da sa jeg til Irene Ottesen, at jeg skulle ta opp dette, med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, da.

Og en gang som Lars Boye var innom butikken.

(Ikke så lenge etter det her).

Så fortalte jeg det som Irene Ottesen hadde ringt meg om, da.

Nemlig at Manzoor var med i en gjeng, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang som jeg prøvde å få Manzoor til å telle safen.

(Siden han var låseansvarlig, da).

Så fikk Manzoor raseriutbrudd da, husker jeg.

Og sa det, at han ikke ville telle safen.

Og han sa også det, at det var Stian som var flink, og ikke meg.

For assistent Stian Eriksen, han løp mye mer rundt, og stressa, mens han jobba da, (iforhold til meg).

Så etter det her så turte jeg nesten ikke å prate til Manzoor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at tørrvaregjengen hadde stikki av.

Så dro Inthu hjem vel.

Hvis ikke hu ble med ut på byen, da.

Jeg husker ihvertfall at assistent Stian Eriksen, Jostein, (han med skjegget, fra Lambertseter), og meg, (og muligens en medarbeider til vel).

Vi satt på det utestedet over Manhattan der, og drakk øl, (husker jeg).

For de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, fra Rimi, da.

Men det var ikke sånn som i 1997, at jeg hadde nachspiel og sånn, i Rimi-leiligheten min, da.

Det ble det ikke noe av, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

9. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 67: Mer fra Rimi Nylænde

Det andre ranet, på Rimi Nylænde, i 1999.

Det var også på en lørdag, som jeg jobba, husker jeg.

Vi hadde nettopp fått de nye fryse og kjøle-diskene.

Og jeg var jo liksom tidligere ostesjef, (fra 1994, altså fem år før det her), på Rimi Nylænde, da.

Så jeg hadde jo liksom fylt opp den kjøledisken, (og bestemt hvor varene skulle stå), litt sammen med distriktsjef Jan Graarud, (mener jeg å huske).

Men jeg var nok mer vant til å sette kjølevarene i kategorier, osv.

Så jeg så nok lettere løsningene der, enn det Jan Graarud gjorde.

For jeg hadde jo gjort om både den tidligere kjøledisken på Rimi Nylænde, og også kjøledisken på Rimi Bjørndal, sånn at kjølevarene stod plassert på en bra måte, (forhåpentligvis ihvertfall), i kategorier, da.

Så jeg gjorde det samme med den nye kjøledisken, på Rimi Nylænde, da.

At jeg satt kjølevarene i kategorier der.

Men Jan Graarud dreiv også å surra litt i den disken, da.

Så det er mulig at vi kræsja litt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten nesten det samme, med den første distriktsjefen min, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

Når vi skulle hive ut den gamle Balstad-grønnsakdisken.

Så stod Anne-Katrine Skodvin, en fra Legra, (et butikkhylle-firma), vel, og jeg.

Og diskuterte hvordan butikkhyller vi skulle sette inn, der hvor Balstad-kjøledisken, (som skulle ut), stod.

Og da ville Anne-Katrine Skodvin at vi bare skulle ha to 1.30-hyller der.

Men da ble det en stor glippe, til høyre, for de hyllene, da.

(Noe som så stygt ut da, og vi ville jo ha mest mulig hylleplass, i butikken der).

Så jeg måtte trumfe gjennom at vi skulle ha en 1.30-hylle og to 90-hyller der, da.

Noe som ble tilsammen en halvmeter mer butikkhyller, enn det Anne-Katrine Skodvin sa, da.

For hva skulle vi hatt i kroken der, (mellom butikkhylla og platået), liksom.

Som var på mellom en halv meter og en meter?

Nei, det skjønte ikke jeg.

Så jeg måtte liksom rette på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg.

En av de første ukene mine vel, som butikksjef.

For jeg ville jo at butikken, som jeg var butikksjef i, (og som jeg hadde jobba som assistent og kasserer i, i to et halvt år, et par år tidligere), skulle bli bra, da.

Så da fikk jeg viljen min, da.

Selv om dette heller ikke var noen optimal løsning, selvfølgelig.

Med to 90-hyller.

For de fleste planogrammer ble skrevet for standard hyller, på.

Som var på 1.20 eller 1.30, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den lørdagen, som ranet var.

Så var butikken i rute, og sånn.

Og alt på skinner da, må man vel si.

Så jeg tenkte det, at jeg kunne jo rydde litt i den nye kjøledisken.

Jeg som var tidligere ostesjef, og sånn.

For den disken så rimelig bomba ut, da.

For jeg hadde noe dødtid da, for en gangs skyld, på en lørdag.

Og etter at jeg hadde shina 3-4 meter, (eller noe), av den nye kjøledisken.

Så ble det ran, da.

Så det var lett for meg å vise detektivene som dukka opp der, fra politiet.

Hvor jeg hadde vært, når ranet var.

For da var liksom de cirka tre første meterne, av kjøledisken, helt strøkne, da.

Mens resten av kjøledisken var helt bomba, da.

Siden jeg hadde drevet med mine gamle ‘ostedisk-kunster’, da.

(Eller hva man skal kalle det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På dette ranet, som skjedde i 15-tida, (eller noe), vel.

Så ble både tippekassa og kasse 1 ranet, (husker jeg).

Og jeg stengte vel butikken, (mener jeg å huske).

Noe jeg fikk kjeft for av distriktsjef Jan Graarud, seinere.

Siden vi mista omsetning, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og de som ble rana det var Ingunn fra Numedal, (som satt i kasse 1).

Og Miriam, (som var naboen til Ingunn), som stod i tippekassa.

(Noe sånt).

Og jeg låste vel butikken, etter ranet.

Og ingen kunder slapp ut før politiet dukka opp, vel.

Unntatt ei som ikke hadde tid til å vente, vel.

(Noe sånt).

Og en nabo, av butikken.

En litt eldre kar som gikk i treningsdress, (eller noe sånt), vel.

Han hadde fått skrevet opp nesten hele registreringsnummeret, til ransbilen, da.

Så han sa fra til meg, om det her, da.

For han skjønte ikke at de detektivene var fra politiet, da.

For de detektivene gikk i sivile klær, da.

Og jeg ba han ene detektiven, (det var vel en mann i 50-årene og ei litt yngre dame, vel).

Om å prate med han joggedress-gubben, da.

Og da rynka han pent kledde detektiven litt på nesa, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

Siden han måtte prate med en sosialklient, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ringte også Lars Boye, fra sikkerhetsavdelingen.

Og han dukka opp der, og chatta med ransoffer-damene, nemlig Ingunn fra Numedal og Miriam, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og jeg skrev vel en plakat, på døra, om at butikken var stengt, på grunn av ran.

Men så skjedde det noe rart.

Ei dame, i 40-årene vel.

Hu dukka opp, utafor butikken.

Og ville ikke gå igjen.

(Selv om butikken var stengt på grunn av ran, da).

Og jeg visste godt hvem hu dama var.

For Wenche Berntsen hadde advart meg mot henne.

Det var ei dame som sa at hu var advokat og sånn, (hadde Wenche Berntsen en gang fortalt meg, når hu dama, var i butikken, og jeg tilfeldigvis satt i kassa), vel.

Men hu dama bare jugde og sånn da, (sa Wenche Berntsen), så jeg burde ikke høre på hu dama, da.

For hu var vel gal, (eller noe sånt da), ifølge Wenche Berntsen.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hu gale dama, hu ville ikke gå.

Og hu stod fortsatt utafor butikken, da to medarbeidere, som ikke hadde blitt rana, (men som jeg muligens hadde ringt etter, siden det hadde vært ran), skulle gå hjem, da.

Og de medarbeiderne, de ble mer eller mindre vettskremte, av hu gale dama, da.

For da begynte jo hu gale dama, å skrike til Ida og Benny, da.

(Eller hvem det her var igjen).

Så jeg ville ikke at hu gale dama skulle stå og skrike sånn, til de ransoffer-damene, da.

Når de etterhvert også skulle gå hjem.

For de ransoffer-damene, de satt og prata med en sånn ranskurs-dame, (eller noe sånt), nede på spiserommet, da.

(Noe sånt).

Så jeg sa bare til Lars Boye, (fra sikkerhetsavdelingen), at jeg lot hu dama handle.

For å bli kvitt henne, liksom.

For det var jo bare galskap at hu skulle stå sånn utafor butikken og skrike.

Og skremme de butikkmedarbeiderne som hadde blitt rana, liksom.

Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

Og jeg slo inn varene på kassa selv, da.

Og da oppførte hu gale dama seg, som om det her var noe helt normalt, da.

At en kunde fikk slippe inn i butikken, selv om butikken var stengt på grunn av ran.

Og hu oppførte seg helt konformt og sånn, da.

Så hva som foregikk rundt hu gale dama.

Det veit jeg ikke.

Men jeg hadde jo selv en mor, som gikk for å være gal.

(Hvis ikke det her var etter at mora mi døde, da).

Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

Sånn at hu ikke skulle stå utafor butikken, og skrike.

Når ransoffer-damene Ingunn fra Numedal og Miriam skulle gå hjem, da.

Selv om Lars Boye fra sikkerhetsavdelingen vel syntes at det her var rart.

Men han hadde vel ikke hørt om hu gale dama før, tror jeg.

Men etter at jeg hadde latt hu gale dama handle.

Så gikk hu bare hjem som vanlig, da.

Etter at hu hadde fått handle, da.

Så hva som var i veien med henne.

Det veit jeg ikke.

Men jeg tror at Ingunn fra Numedal og Miriam, ville ha fått sjokk.

Hvis hu gale dama hadde stått utafor butikken, og skreket til dem.

Når de skulle gå hjem, etter ‘rans-terapien’, da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det første ranet, (må det vel ha vært).

Så fikk vi video-overvåking, i butikken, da.

Men det som var så dumt.

Det var at video-kamera-firmaet, ikke hadde satt et kamera, som overvåket inngangsområdet, av butikken.

Det første kameraet, det overvåket kundeporten.

Men ranerne kunne jo bare ta til høyre, før kundeporten.

Og så hadde de fri adgang til å rane kassene, liksom.

Så etter det andre ranet, så måtte jeg ordne det sånn, at enda et kamera ble satt opp, da.

Sånn at kundene ble filmet når de gikk inn inngangsdøra, til butikken, også.

Og ikke bare når de gikk inn kundeporten, et stykke inne i butikken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg etter det her, så var det vel også et tredje ran, (tror jeg).

Og da, så var jeg så lei av det, at butikken ble rana, selv om vi hadde videoovervåking, osv.

Så jeg ba det video-kamera-firmaet, (Checkpoint?), om råd.

Og de sa at de kunne montere et blålys, oppå en monitor, som stod hengt opp, i inngangsområdet, da.

Og det sa jeg at var greit, da.

For da tenkte jeg det, at ranerne ville legge merke til, at det var kamera-overvåking der, da.

(Og da kanskje droppe å rane vår butikk, da).

For vi hadde liksom fått vår del av ran, da.

For det var vel tre ran der, (eller noe), på noen få måneder, i 1999, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han raneren, som hadde stått bak det ranet, av både tippekassa og kasse 1, den her nevnte lørdagen, på Rimi Nylænde.

Han stod bak en hel ransbølge, på Østlandet, i 1999.

Og ettersom jeg har skjønt av et avisutklipp, som regionsjef Jon Bekkevoll sendte i posten, til vår butikk, (av en eller annen grunn).

Så klarte han detektiven etterhvert å finne ut hvem han raneren var.

Siden han hadde fått de fleste tegnene i registreringsnummeret, til ransbilen, på en lapp, av han sosialklienten, fra Nylænde eller Lambertseterveien, da.

Og han detektiven fikk vel mye ære, for å ha oppklart den her ransbølgen, (sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

Men han sosialklienten, han fikk vel ingen ære for dette, tror jeg.

For jeg måtte si det til han, en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde.

(Når han handla sammen med kona si, vel.

Og han begynte å ‘bable’ om det her ranet, da).

At det var hans fortjeneste det, at den her ransbølgen ble stoppa, da.

Men jeg fikk engang henta en konfekteske til han.

Som jeg lurte på om jeg kanskje burde gjøre.

(For Claus på Matland/OBS Triaden, han pleide nemlig å gi konfektesker til kundene, noen ganger, hvis de hadde blitt dårlig behandlet, (eller noe sånt), da.

Noe som Knut Hauge ikke likte, (mener jeg å huske, at han sa).

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

For jeg satt i kassa, da.

Siden jeg pleide å gjøre det, på lørdagsettermiddagene, etter det andre ranet, da.

For å liksom skåne kassadamene, da.

Siden lørdagsettermiddagene var den tida, i uka, som var mest utsatt for ran, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

2. oktober 2012
Idag tar jeg det litt rolig, så jeg tenkte jeg skulle lage Rimi Kalbakken tegneserie

Her er rute 1:

PS.

PØF heter egentlig Per Øivind Fjellhøy, og var en disktriktsjef, som jeg hadde fra januar til oktober år 2000.

(Dette var på Rimi Nylænde, på Lambertseter.

PØF var ikke distriktsjef, på Rimi Kalbakken, så da PØF sa at ‘vi’ ville dette, så trodde jeg at han også mente distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, (men det skulle det vise seg senere, at hun ikke var informert om dette), og sannsynligvis også regionsjef Jon Bekkevoll, som var regionsjef for både Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, høsten år 2000, han trodde jeg også PØF mente, på grunn av måten han sa ‘vi’ på).

Han var en distriksjef som kjente butikksjefene sine godt, (kanskje litt for godt, når det gjaldt et par av damene, Sophia og hu fra Rimi Oppsahl? Jeg husker ihvertfall at PØF beordra de to opp i boblebadet, på en butikksjeftur, høsten år 2000, med distriktet hans, til Dagali).

PØF kan nesten gå for å være en sånn typisk snobbete, nesten overklasse, vestkanttype, men et par ting avslører han:

1. Han har uklipte og gule negler, som om han røyker rullings kanskje, ihvertfall så har han ikke stelt negla sine ordentlig, på mange år, kunne det ihvertfall se ut som, for meg.

2. Sikkerhetssjef Lars Boye, han nevnte, i år 2000, da både PØF og Boye var innom Rimi Nylænde samtidig, at Fjellhøy hadde hatt en frynsete fortid i Rimi.

(Boye hadde vel tilgang til personalmappa til Fjellhøy, siden Boye jobbet i sikkerhetsavdelingen).

Boye sa dette sånn at jeg hørte det, noe han vel egentlig ikke skulle ha gjort, siden dette vel var konfidensielt, og ikke ment for PØF sine underordnede sine ører, hvis jeg skulle gjette, og koble dette til organisasjonsteori osv.

Så sånn var det.

Her ser vi vedkommende PØF, Per Øivind Fjellhøy:

Og her er den videoen, som dette er tatt fra:

PS 2.

Jeg lurer på om hun butikksjefen, som er i den filmen der, (det står Hege Grymyr, på slutten av filmen), jeg lurer på om det var hun fra Rimi Oppsal, som PØF beordra opp i boblebadet, (sammen med hun Sophia fra Rimi Skullerud), på den store hytta, hvor vi var på butikksjef-tur, med PØF sitt distrikt, høsten år 2000, og at den butikken er Rimi Oppsal da kanskje, i såfall.

Eller Rimi Oppsalstubben, heter vel den butikken, hvis det er den(?)

Men det skal jeg ikke si helt sikkert, men det ser ut som om det er noe OBOS-blokker og sånn, rundt der, så det er nok ikke helt umulig.

Jeg var på Oppsal på en fest en gang, med Magne Winnem og noen folk, men det var vel i 1990, eller noe, tror jeg, så jeg husker ikke helt hvordan det ser ut der.

Og jeg pleide å spille badminton, på Skøyenåsen badmintonklubb, het det vel.

(For det var omtrent den eneste badmintonklubben, i Groruddalen).

Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det så ut der.

Jeg var bare der et par ganger og spilte, når jeg var med å spille der, så spilte jeg for det meste i Ekeberghallen og Haugerudhallen, et år eller to på 90-tallet, etter at jeg var ferdig i militæret, i 1993.

Så sånn var det.

PS 3.

Det står at ei av dem som er med der, heter Cecilie.

Jeg lurer på om det kan være hun Cecilie, fra Rimi Kalbakken, da jeg var butikksjef der.

Det ligner litt ihvertfall.

Hun var forresten sterkt knytta, til han assistenten der, og seinere butikksjef, (når jeg slutta, noen måneder seinere), Kjetil Prestegarden.

Det vil si hun i videoen, med det lyse håret.

Denne videoen er vel fra 2-3 år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken, tror jeg.

Det var hun Cecilie, som alltid satt i kassa, på kveldsvaktene, til han Kjetil Prestegarden da.

Hun jobba vel 2-3 vakter i uka.

Noe sånt.

Også tok ei assistent, som heter tja.

Hva heter hun da.

Monika ja.

Hun nevnte på personalmøte, like før jul år 2000 kanskje, at Kjetil, (og også den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som også hadde vært butikksjef på Rimi Ljabru, mener jeg å huske), at de satt med lyset av inne på kontoret, og glante på hu Cecilie da, mens hu satt i kassa.

De må ha hatt noe slags avtale om dette, for på personalmøte, så sa hu Cecilie, at det var så fint så, for hun likte å bli sett på sånn av de, for hun var ‘blond’, som hu sa, på personalmøtet.

Og da trodde jeg at det bare var snakk om uskyldig titting, på hun Cecilie.

(Og jeg pleide alltid å skru på lyset på kontoret der, når jeg var der inne, på kontoret).

Men, en gang jeg gikk inn på kontoret, så satt han Kjetil Prestegarden der i mørket, og glante på hu Cecilie da.

Og da ble han så stille og rar, når jeg gikk inn der, og skrudde på lyset.

Så jeg tror han faktisk må ha sitti og ronka, mens han satt i mørket der, og så på hu Cecilie.

(Grunnen de sa først, til at de satt i mørket, det var for at de ikke ville at kundene skulle få se inn der, på kontoret).

Men hvis de hadde sagt det på møtet, at det ikke var snakk om titting på hun Cecilie, men ronking, da hadde jeg ikke tillatt det, da hadde jeg satt foten ned.

Men dette her var altså da isåfall en misforståelse fra min side, jeg trodde det bare var snakk om uskyldig titting, som hun Cecilie også var med på, og syntes var artig.

Det var det inntrykket jeg fikk fra hva som ble sagt på personalmøtet, så derfor gjorde jeg ikke noe med dette.

Og jeg tok det ikke opp seinere heller, for det er først når jeg har tenkt tilbake på det igjen nå, at jeg skjønner det, at han nok satt der, han Kjetil Prestegarden, på kontoret på Rimi Kalbakken, i 2001, var vel kanskje det her, og tok en ‘stille Anders’, som det pleide å bli kalt i gamle dager, ihvertfall.

Så det var litt tvilsomt, det opplegget der.

Jeg var ikke så flink til å ta opp det problemet, i år 2000 og år 2001, så jeg får heller ta det opp nå da, når jeg har blogg osv.

Så sånn var det.

Jeg skal se om jeg får laget noe mer tegneserie her og.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil Prestegarden:

PS 4.

Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun kjente assistenten, Kjetil Prestegarden, fra før, så hun tok hans side i konfliktene:

PS 5.

Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i et par måneder, så skjønte jeg at distriktsjef Anne Neteland, nok ikke var med, i disse ‘vi’, som min forrige distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy, hadde sagt at ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

Da jeg skjønte dette, så bestemte jeg meg for å slutte i Rimi:

PS 6.

Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i ca. et halvt år, med alle problemene og arbeidet der, som tæret på meg, så sa distriktsjef Neteland, at enten måtte jeg slutte, ellers så måtte alle de andre slutte:

PS 7.

Like før 17. mai 2001, så dukket driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr opp, på Rimi Kalbakken.

Jeg var veldig sliten, og hadde ikke venta at de skulle dukke opp, men jeg ble likevel skuffet over at de ikke ville høre om hva som hadde foregått:

PS 8.

Jeg var ikke så flink til å forklare, hva som hadde foregått, til han driftsdirektøren, Rune Hestenes.

Jeg ville bare markere, at det var mye galt som hadde foregått i firmaet.

Hvis han hadde latt meg få en sjangse, til å ta opp dette, i et møte f.eks., så kunne jeg ha forklart det mye bedre, men det var ikke snakk om å diskutere engang.

Så sånn var det dessverre.

Jeg var nok litt prega, av at han Rune Hestenes, nesten ble som en konge, som kom på besøk, han var innom de forskjellige butikkene, to ganger i året, til jul og 17. mai vel, og da burde alt være i tipp-topp stand.

Så jeg ble ordknapp, eller at jeg ikke fikk forklart, for han var så myndig, og ville ikke diskutere og jeg hadde litt respekt for han da, for det var liksom sånn, at jeg merka at min tidligere butikksjef, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, Kristian Kvehaugen, reagerte litt på han Hestenes og, og behandla han med respekt da, mens jeg bare så på at de prata, så han var veldig høyt på strå, når man jobbet som butikkleder da, i Rimi, en som var veldig mektig i Rimi-systemet da.

Det var en begivenhet liksom, når han Rune Hestenes dukka opp i butikken, siden han var så høyt på strå, så da ble man kanskje litt preget av stundens alvor, når han dukket opp i butikken, siden han var så myndig osv.

Så det skjedde nok med meg, den dagen, i 2001, da han Rune Hestenes, var innom butikken, at jeg ble litt preget av studens alvor, og bare sa noe greier, som for å markere, at det var noe greier som hadde foregått da, og som ikke var som det skulle være.

Og jeg var ikke vant til å prate med de høyest oppe i Rimi-systemet.

Det var ikke sånn at jeg prata med Stein Erik Hagen eller Johannes Hagen, selv om jeg jobba som butikksjef i Rimi.

Nei, de høyeste jeg prata med, det var regionsjefene.

Og han Steinar Ohr var ny som regionsjef da, hvis jeg ikke husker feil.

Og jeg hadde aldri prata ordentlig med han Rune Hestenes før.

(Selv om PØF fortalte meg et par ganger, at Hestenes skrøyt så fælt av meg, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så jeg trodde Hestenes hadde et godt inntrykk av meg.

Men det kan ha vært meg som misforstod PØF også.

Det virka ikke da, da jeg prata med Hestenes, på Rimi Kalbakken, på meg, som at han hadde noe bra inntrykk av meg, så jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve å prate mer med han seinere heller, for han virka ganske bastant, når han avviste å prate om problemene jeg hadde hatt som butikksjef på Rimi Kalbakken.

Han skjønte kanskje ikke at det var sjefene jeg ville klage på, men han lot meg ikke forklare heller, så det ble bare veldig dumt, vil jeg si.

Så sånn var det).

Høsten 2001, så jobbet jeg på Rimi Langhus, som butikksjef.

Da prøvde jeg å ta disse problemene opp, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin, men hun ville ikke bli innblandet, sa hun.

Og Skodvin sa heller ikke hvem jeg burde prate med.

Men da var jo regionsjefen og driftsdirektøren, involvert, fra før.

Så da måtte jeg ha tatt det med Johannes Hagen eller Stein Erik Hagen, eller noe.

Og Johannes Hagen, han huska jeg, at så stygt på meg, da han stod sammen med Morten Jenker vel, i en pause, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, i år 2000 vel, da Stein Erik Hagen holdt tale, om bl.a. hun Kirsten, het hun vel, som hadde vært butikksjef, på Rimi Ryen.

Så jeg hadde ikke noe bra inntrykk akkurat, av han Johannes Hagen.

Og folka ville vel trodd at jeg var gal hvis jeg hadde tatt dette med Stein Erik Hagen.

Han fikk jeg også et brev fra, med et hull, slitt gjennom konvolutten, i bretten på brevet, så hullet så ut som en vagina omtrent.

Så jeg trodde at kanskje Stein Erik Hagen var sur på meg og.

Ihvertfall var det hullet i det brevet veldig merkelig.

Men men.

Det var Sølvi, assistenten der, som viste meg det brevet, men det hadde vel kommet med posten, jeg vet ikke hvem som hadde tulla med det brevet.

(Det gjaldt at jeg vant butikkdrifts-konkurransen, Rimi Gullårer, for 2. halvår, 2001, med Rimi Langhus).

Eller om det var 3. kvartal.

Noe sånt.

På nyåret, 2002, så hadde jeg ordna med Rimi Langhus, syntes jeg, sånn at den butikken hadde fått en skikkelig standard-heving, siden jeg begynte der, et drøyt halvår tidligere.

(Det kan man se på at jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen f.eks., at jeg fikk opp resultatene og standarden, på Rimi Langhus).

Men jeg hadde jo bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. at systemet oppover var så fylt av råtne folk, som jeg hadde blitt utsatt for en felle fra, da jeg jobba på Rimi Kalbakken.

Så helt siden det møte med Anne Neteland, i PS. 5, ovenfor, så hadde jeg bestemt meg for å slutte i Rimi.

Og på starten av 2002, så syntes jeg, at jeg hadde fått hevet standarden, på Rimi Langhus, (som var helt jævlig, vil jeg si, da jeg begynte der, det så ut som om ingen med noe butikkfagelig kunnskap, (på annet enn kundeservice da), jobbet i butikken, da jeg begynte der), sånn at jeg kunne slutte i den butikken, syntes jeg, med god samvittighet.

Men, Anne Katrine Skodvin, hun ville ikke høre om problemene i PS. 5, som var grunnen til at jeg ville slutte i Rimi.

Så jeg kunne ikke involvere Skodvin, i den prosessen, som det var, for meg, å slutte i Rimi.

For Skodvin ville ikke bli involvert, i disse problemene.

Så derfor bestemte jeg meg, for bare å gå til fastlegen min, og få sykmelding, for jeg var veldig overarbeidet.

Søstra mi hadde fortalt, om noen hun kjente, som hadde fått atføringsovergang, til en annen jobb.

Jeg prøvde først å hinte litt om det, men legen ville ha meg tilbake til jobb, etter noen uker.

Jeg var ikke klar for Rimi igjen da, for de problemene var jo der fortsatt i firmaet, og jeg var forsatt overarbeidet.

Så da sa jeg at jeg var deprimert da, og jeg leste om depresjon på nettet, og om manisk-depresivt syndrom, eller hva det heter.

Jeg var ganske langt nede, for det var kjedelig, å bare sitte hjemme å se på Ski-VM, selv om det var bedre enn prøvebildet.

Det som skjedde, var at moren min, hun hadde jo vært på institusjon, pga. noen nerveproblemer, eller hva det var, på 80-tallet.

Så jeg lurte også på det, hva det egentlig var.

Om det var sånn, at hvis jeg fikk barn, så kunne de bli sånn som mora mi.

For jeg tenkte framover, på karriære og på å få kone og familie og sånn da.

Og da tenkte jeg det, at jeg kunne jo ta noen tester, hos fastlegen, for å se om jeg hadde arva noe sånt fra mora mi.

Bare for å få tatt opp dette temaet, for jeg var nysgjerrig på det, på hva det var, som hadde feilt mora mi, i tilfelle det var arvelig osv., og jeg lurte på om fastlegen kunne hjelpe meg å finne ut av det.

Men jeg tok en sånn test da, og da syntes jeg at det bare var dumt, for jeg skjønte jo det, at jeg ikke var manisk-depresiv, eller noe, for det var ikke sånn, at jeg hørte noe stemmer, eller noe.

Så jeg bare kutta ut det greiene der.

Men, jeg måtte jo ringe Anne Katrine Skodvin da, distriktsjefen, og si fra det, at jeg var fremdeles sykmeldt.

Og hun har sånn tøff tone.

Og jeg var litt flau over å ringe, og si at jeg var sykmeldt lengre.

Så jeg prøvde å ta en sånn tøff tone da, som hun pleier å ha, og sa at jeg hadde blitt sinnsyk, så jeg var fortsatt sykmeldt, sånn på fleip da, må jeg vel si, jeg var bare litt sliten og deprimert, men jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere igjen, fra høsten 2002.

Jeg hadde studert arbeidsmarkedet, og visste at det ble behov for ingeniører og folk med utdannelse i data, fremover.

Så jeg regnet med at jeg ville få en bra jobb, hvis jeg fikk en bachelor i data, våren 2005.

Så derfor meldte jeg meg på bachelor i data, på HiO ingeniørutdanningen, fra våren 2002.

Og da ville jeg nok ha fått meg en veldig bra jobb, i 2005.

Men, jeg overhørte, på slutten av 2003, da jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe de kalte ‘mafian’.

Så jeg dro til Sunderland, istedet for å bli i Oslo, høsten 2004.

Men da tulla Lånekassa og HiO med meg, så jeg fikk studielånet, fire måneder forsinket, og mistet kontrollen over studiene der, og over økonomien min, i Norge, fordi jeg måtte bruke mye tid og overskudd, på problemene med Lånekassa og HiO da.

Så etter det problemet med studielånet, så har alt gått på tverke omtrent, må jeg vel si, når det gjelder karriære osv.

Nå har jeg blitt tullet med så mye, av så mange.

Og jeg får ikke rettighetene mine fra politiet og heller ikke advokat fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Så hvor dette skal ende, det vet ikke jeg.

Men det er ihvertfall et komplett kaos nå, og myndighetene har ingen respekt for mine rettigheter, så det er begrenset hva jeg kan klare å utrette selv, for å få rydda opp i alt det tullet som har skjedd mot meg, siden PØF begynte å tulle, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, i år 2000.

Så sånn er nok det, dessverre.

Så får vi se om det er mulig å få ryddet noe opp i dette etterhvert, eventuelt.

Om det er mulig å få rettighetene sine, fra myndighetene, tenker jeg på, først og fremst.

Rettigheter, som jeg har, ifølge Grunnloven, blant annet, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får rettigheter, som for eksempel advokat/fri rettshjelp og hvorfor jeg ikke får lov til å anmelde kriminalitet, som har blitt begått mot meg, til politiet, og hvorfor politiet driver å mobber og er bøllete mot meg.

Vi får se om hva disse, (jeg må vel si), forvirrede myndighetene våre klarer å finne ut av, etterhvert.

Vi får se.

PS 9.

Når jeg leser dette igjen nå, om Rimi Oppsalstubben osv., så kommer jeg på det, at jeg var faktisk på jobbintervju der, høsten 1990, mens jeg jobbet på en tre måneders praksisplass, (gjennom Arbeidsformidlingen), hos Det Norske Hageselskap, hos bladet deres, Norsk Hagetidend.

Det var bare betalt 4000 i måneden.

Og jeg betalte 1000 kroner i husleie, for å leie et rom, hos familien til stebroren min, Axel Thomassen.

Så da hadde jeg bare 3000 igjen i måneden.

Og jeg hadde noen uvaner, som jeg hadde fra å henge for mye sammen med søstra mi, fra vi var på ferie, hos tanta vår i Sveits, i 1987, altså tre år før, så begynte jeg å røyke, siden søstra mi, mer eller mindre, pusha den her røykinga si da, på meg, og jeg ville liksom ikke være mindre tøff, enn min et år yngre lillesøster.

Så jeg røyka da, fremdeles, i 1990.

(Jeg slutta å røyke fast, i 1994, var det vel.

Selv om jeg begynte igjen, da det var mye problemer på jobb osv., rundt år 2001, og så slutta igjen, i 2006, her i Liverpool.

Så nå har jeg ikke røyka på tre år, er det vel.

Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller).

Men i 1990, så røyka jeg, og ingen hadde lært meg å lage mat, så jeg kjøpte mye ferdigmat da.

Og jeg var bare 20 år, og jeg hadde vært student året før, så jeg likte å gå ut på byen litt.

Så 3000 i måneden, etter husleie, det var litt lite.

Jeg måtte også lage middag til broren min Axel, som da var 12 år, eller noe.

For foreldrene hans, de var alltid på bingo eller travbanen, når jeg kom hjem fra jobben, hos Det Norske Hageselskap.

Så jeg var som faren til Axel, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap, kan man nesten si.

Men, denne jobben varte jo bare i tre måneder, (praksisplassen hos Det Norske Hageselskap), og jeg hadde ikke fått noen signaler om at jeg kom til å få en fast jobb, etter at de tre månedene var utløpt.

Derfor regnet jeg ikke den jobben, som en ordentlig jobb.

Siden den var så dårlig betalt, og ikke var fast.

Derfor søkte jeg ‘vanlige’ jobber, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.

Og jeg kom på jobbintervju, på Rimi Oppsalstubben, mener jeg det var, og på OBS Triaden, i Lørenskog, som da het Matland, hvor jeg prata med Klara, på kontoret der.

Jeg fikk begge jobbene, siden jeg hadde jobba et år i butikk tidligere, skoleåret 1988/89, på CC Storkjøp, mens jeg gikk siste året på videregående, i Drammen.

På Rimi Oppsalstubben, så var jeg på kontoret der, og prata med en kar i Ball-genser.

(Som egentlig var populært et par år før, så han jobba nok så mye, at han ikke fikk fulgt med ordentlig, på klesmotene osv).

Men men.

Jeg ble tilbudt et 6 ukers vikariat, på Rimi Oppsalstubben.

Og et 6 måneders vikariat på OBS Triaden, eller Matland, (på Skårer), som det het da.

Jeg valgte jobben på Matland, for da hadde jeg friåret mitt i boks omtrent.

For jeg skulle jo studere igjen, året etter.

Så hvis jeg da fikk et seks måneders vikariat, i oktober, så varte jo det til ca. april-mai måned da.

Og da var det bare 3-4 måneder, til studiene på NHI begynte igjen.

Hvorav to av månedene var sommerferie.

Så derfor valgte jeg heller Matland, enn Rimi Oppsalstubben, for det var bare et seks ukers vikariat.

Så sånn var det.

Men hvis jeg hadde fått et seks måneders vikariat, på Rimi Oppsalstubben, så hadde jeg nok valgt det, for jeg kjente jo Magne Winnem, som jobba som butikksjef i Rimi, som han vel ble i 1990 eller 1991, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, men han jobba i 1990 som assistent på Rimi Nadderud og seinere på en Rimi ned mot rådhuset der, i Oslo, og også seinere som assistent i Waldemar Thranes gate, på Rimi der.

(Og da mener jeg at sjefen til Magne Winnem, da han jobba som assistent på Rimi Waldemar Thranes gate, i 1990, var det vel, var Steinar Ohr, regionsjefen, fra PS 7 ovenfor.

Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at jeg var med Winnem, og noen andre folk, hjem til han Ohr, i 1990, og så filmen ‘Bad Company’, hos Ohr, på Bislett.

Men, dette husket nok hverken jeg eller Ohr, i 2001, i PS 7 der.

Ihvertfall ikke mer enn vagt, husket jeg dette da.

Men jeg har tenkt mer på dette i mellomtiden, så jeg tror det var sånn, når jeg tenker på det nå, ihvertfall.

Så sånn var nok det).

Jeg mener det var Rimi Oppsalstubben, som jeg var på jobbintervju på.

Så jeg begynte på Rimi Munkelia, i 1992.

Men jeg kunne faktisk ha begynt i Rimi, allerede i 1990, hvis det hadde vært snakk om mer enn et seks ukers vikariat, som jeg fikk da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

12. september 2009