Stikkord: Leif Jørgensen (butikksjef i Rimi)

Min Bok 9 – Kapittel 16: Fler erindringer fra tida etter at jeg flykta fra Løvås V

Den første dagen, på Arvato.

(Dette var, mens jeg fortsatt bodde, på International Inn).

Så ble jeg sittende, ved siden av Marianne Høksaas, som lærte meg opp, i å svare samtaler, (når folk ringte inn, (fra hele Norden), for å aktivere Microsoft-programmer).

Marianne Høksaas, var ei flott blondinne, (må man vel si), i begynnelsen av 20-årene, fra Sørlandet.

Hu hadde studert, i Liverpool, (og hadde hatt mye konflikter, med universitetet sitt, sånn som jeg forstod det).

Men etter studiene, så hadde hu jobbet heltid, (en stund), for Arvato, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Marianne Høksaas, satt på min venstre side, (var det vel).

Og på min høyre side, så satt hu svensk-amerikanske, (er hu vel), Katarina Murie.

Og Katarina Murie, var ei flott brunette, (selv om hu var helt flatbrysta, (må man vel si), sammenlignet med Marianne Høksaas, (som var rimelig brystfager, (sånn som jeg husker det), for å si det sånn)), i begynnelsen av 20-åra.

(Noe sånt).

Så det, (å jobbe, for Arvato), var jo, (ihvertfall den første dagen), som å jobbe, i et horehus.

(Noe sånt).

Eller i et spise/pause-rom, for flyvertinner.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Katarina Murie visste meg, at hu hadde, en slags perm, (som muligens var gul), der.

(Noe sånt).

Og da sa Marianne Høksaas det, at Katarina alltid skrøyt, av brødrene sine.

(Noe sånt).

For Katarina Murie, hadde fire brødre da, (var det vel).

Og på permen sin, så hadde hu et bilde, av disse brødrene da, (av en eller annen grunn).

(Noe sånt).

Men hvorfor Katarina Murie, visste meg, denne permen.

Det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Katarina Murie fortalte meg også en gang det, at hu hadde kjøpt seg, sine egne høretelefoner, (eller ‘head-sett’), for å bruke, på jobben, (husker jeg).

Men da jeg spurte henne, om hvorfor hu ville ha sitt eget head-sett, (istedet for å bruke Arvato sine).

Så svarte hu ikke noe, (sånn som jeg husker det).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter en stund, så skulle Marinne Høksaas og Katarina Murie hjem.

Og Marianne Høksaas sa/klagde, (mener jeg at jeg overhørte), til den engelse lederen, (det var vel han med ‘pubertets-barten’).

At jeg ikke så ned, i ‘rørlegger-sprekken’ hennes, noe særlig mye, (eller noe i den duren).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg også, skulle gå hjem.

Så måtte jeg sitte sammen, med ei Tone, fra Trøndelag, en stund, (husker jeg).

Hu Tone, var også, i begynnelsen av 20-åra.

Og hu var også blond, (som Marianne Høksaas).

(Selv om hu var litt lavere, (og litt mer stille), enn Marianne Høksaas da, må man vel si.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden at the Cunard Building, (hvor Arvato holdt til), lå rett ved, the Mersey.

Så var det sånn, at ‘alle’, skulle samme vei, etter jobb.

(Noe sånt).

Og en gang, som jeg gikk, gjennom Liverpool sentrum, (etter jobb), sammen med blant annet hu Tone, (fra Trøndelag).

Så fortalte hu meg det, at et sted, (ikke så langt, utafor Liverpool).

Så pleide mange tusen mennesker, å møtes, for å danse techno-dans, (utendørs vel), hele natta.

(Noe sånt).

Men hvorfor hu Tone, fortalte meg det.

Det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De norske Arvato-damene, (det var muligens hu Tone, fra Trøndelag), spurte meg også, (en av de første dagene, som jeg jobbet der), om jeg likte, et band, som het McFly.

(Noe sånt).

Men da måtte jeg innrømme, at jeg ikke hadde hørt, om det bandet.

Og da sa vel Marianne Høksaas, at det var: ‘Bra’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Marianne Høksaas spurte meg, (en av de første dagene, som jeg jobbet der).

Om jeg visste, hva kjøttdeig het, på engelsk.

Og da svarte jeg: ‘Nei’, (må jeg innrømme).

For jeg ville ikke, at de damene, som jobba, på Arvato, skulle synes, at jeg var homo, (eller noe i den duren).

(For det var så mange rare spørsmål der.

De spurte om jeg likte McFly, (som noen sa, at var et boyband, vel).

Og Katarina Murie, visste meg jo, et bilde, av sine brødre.

Og Marianne Høksaas syntes visst ikke, at jeg så nok på henne, (hvis jeg forstod, det hu sa, (den første dagen), til den engelske lederen der, riktig).

Og jeg hadde jo laget, retten chilli con carne, (en rett som jeg ble tipset om, (i sin tid), av min Rimi-kollega Leif Jørgensen, da han var assisterende butikksjef, på Rimi Munkelia), en del, da jeg bodde, på the Forge, (i Sunderland).

Og jeg viste jo, min søster Pia, at de hadde en sånn spesiell frossen-kjøttdeig, på Aldi, (i Sunderland), som man ikke behøvde, å tine, (før man stekte den).

(Siden at den kjøttdeigen, var fryst, på en spesiell måte, da).

Da hu besøkte meg, (sammen med sin sønn, sin venninne og hennes sønn), i jule/nyttårs-ferien, i 2004.

Så jeg visste jo egentlig, at kjøttdeig heter: ‘Mince’, (eller: ‘Minced Meat’), på engelsk.

For å si det sånn).

Og da, (etter at jeg sa, at jeg _ikke_ visste, hva kjøttdeig het, på engelsk).

Så sa Marianne Høksaas, (var det vel), at det var: ‘Bra’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første dagen, (på Arvato), så gikk jeg vel antagelig, i en tennis-skjorte, (som var sånn, at det så ut som, at man hadde, en t-skjorte under), som jeg hadde kjøpt, i en butikk-kjede, som het Burton.

(Noe sånt).

Men han engelske lederen, (med ‘pubertetsbarten’), hadde forklart, at de hadde, en: ‘Dress-code’ der.

(Altså en kles-kode).

Så tennis-skjorter, var ikke ‘kosher’, (på hverdager), da.

(For å si det sånn).

Men jeg hadde blitt tipset, av en drosjesjåfør, (på vei hjem, fra Goodison, etter omvisningen der, (den andre dagen, i Liverpool), var det vel), at det fantes, en bra kles-butikk, (i byen), som het Slaters.

(Noe sånt).

Så jeg gikk dit, og kjøpte, en kortermet lyseblå skjorte, og en svart, (eller om det var grå), dress-bukse, da.

(Noe sånt).

Men hvordan jeg fikk råd til det, det skjønner jeg nesten ikke.

Men det var vel antagelig sånn, at jeg da nettopp, hadde fått de pengene, som min søster Pia, hadde insistert på, å oppbevare, for meg, noen uker/måneder tidligere, på Løvås.

(Noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Arvato, så jobba vi også, på noen lørdager og søndager.

(Men ikke _hver_ lørdag og søndag.

Det var en ny vaktliste, hver måned, hvor det stod, hvilke vakter, som man skulle jobbe, da.

Noe sånt).

Og på de dagene, (lørdagene og søndagene), så kunne man kle seg, som på jobb, i Norge liksom, (for å si det sånn).

(Man kunne gå i olabukse og t-skjorte, for eksempel, da).

Men på hverdager, så var det: ‘Business-wear’, (som de vel kalte det), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men for å gjøre kaoset komplett, (må man vel nesten si).

Så hadde de også, (på Arvato), noe som het: ‘Dress-down Friday’.

Og det betydde, at på fredager, så skulle man kle seg, nesten som i Norge, da.

(Noe sånt).

Man kunne ha olabukse, (for eksempel).

Men da skulle det være, en olabukse, som var uten hull, (for eksempel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette, med ‘Dress-down Friday’.

Det var noe, som de ikke hadde hatt, så lenge, (i England), fikk jeg inntrykk av.

Så dette, var kanskje, noe ‘New Age’-greier, (for å si det sånn), da.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS.

Det her er hu ‘Trønder-Tone’, som hadde ansvaret, for å lære meg opp, på Arvato, (etter at Marianne Høksaas, hadde gått hjem, for dagen):

https://www.facebook.com/tone.b.johnsen.7

PS 2.

Tone Blomli Johnsen har fortsatt Katarina Murie og Jill Hjälte, (to svenske brunetter, fra Arvato), på vennelista si, på Facebook:

https://www.facebook.com/tone.b.johnsen.7/friends?pnref=lhc

PS 3.

Hu Jill Hjälte, (fra PS-et ovenfor), var Team Leader, på Arvato, (da jeg begynte der, høsten 2005).

Men hu oppførte seg, rimelig rart, (må man vel si).

For hu hadde den uvanen, (eller hva man skal kalle det), at hu noen ganger, pleide å kile meg, på sidene, når jeg satt, og svarte telefoner, (for Arvato/Microsoft).

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Her er et eksempel, på den kleskoden, som var, på Arvato.

(Som jeg ble forklart om, av han britiske lederen, (med ‘pubertetsbart’), den første dagen min der).

I min stilling, så behøvde jeg ikke, å ha på meg slips, på ‘business days’, (altså mandag til torsdag/fredag), men det holdt, med en skjorte og dressbukse.

(Sånn som jeg forstod, han nevnte britiske lederen).

Jeg hadde jo ikke så mye penger, mens jeg bodde, i England.

Så den lyseblå skjorta, (som jeg kjøpte, den dagen som jeg begynte, på Arvato, vel).

Den brukte jeg, hver mandag til torsdag, i flere måneder, vel.

Og det var det ingen, som klagde på.

Det var jo sånn, at siden at politiet, (både i England og Norge), svek meg.

Så hadde jeg liksom ikke, så mye beskyttelse, mot kriminelle, osv.

(Eller hva man skal si).

Og jeg bodde, i et ‘shared house’, i Walton, hvor folk, (som Melissa M’Betsa), røyka hasj, osv.

Så jeg lata liksom som, at jeg var, en sånn fyr, som bare satt og drakk øl og sånn da, om kveldene.

(Sånn hadde det cirka vært, på Løvås).

Og jeg turte ikke, å bruke PC-en, til hu Taru Olaja, (som hadde hatt rommet mitt før meg), så mye.

(For å skrive, til norske myndigheter, (om dette, at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv)).

I tilfelle, at den PC-en, var overvåket, på en eller annen måte.

(Som jeg vet at går an.

For jeg husker, at Tosh, (fra #blablabla), var ekspert på sånt, blant annet).

Så derfor, så gikk det en del penger, til øl, (fra the Off Licence, (altså øl-butikken)), på hjørnet, da.

(For å si det sånn).

Og jeg ville også etterhvert ha meg, min egen laptop, (for å kunne varlse, på den måten, som jeg nevnte ovenfor).

Så jeg hadde ikke så mye penger, til klær da, (for å si det sånn).

Men da min grandonkel Otto Bergstø døde, (rundt årskiftet 2005/2006, var det vel).

Så arvet jeg, cirka 50.000 NOK, (siden at min far, ikke ville arve sine onkler, av en eller annen grunn).

Og da kjøpte jeg meg, tre kortermede skjorter til, (på Slaters), husker jeg.

Det var en hvit, en svart og en blå skjorte, (husker jeg).

Så da kunne jeg variere klærna litt også, etterhvert.

(Det var vel våren 2006, at jeg kjøpte, de nye skjortene).

Og dressbuksa, (fra Slaters), den gikk noen ganger opp, i sømmene.

(Muligens fordi, at jeg etterhvert, (det var vel, på begynnelsen, av 2006), begynte å trene, (på Lifestyles Gym, i Milenium Building, i Victoria street, i Liverpool sentrum)).

Så jeg dro tilbake, til klesbutikken Slaters, (i Liverpool sentrum), en del ganger, for å kjøpe fler dressbukser, da.

(En gang, så måtte jeg bytte ut, den nye buksa, nesten med en gang, sånn som jeg husker det.

Siden at sømmene hadde dårlig kvalitet da, (var det vel), sånn som jeg husker det.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Her er mer om dette:

https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1002338572948&set=a.1002272411294.188.1059338080&type=3&theater

PS 6.

I 2006, (var det vel), så begynte det etterhvert, en somalisk fyr, (var han vel), på produktaktiveringa.

Og han gikk alltid, i dressbukse, dressjakke, skjorte og slips.

(Sånn som jeg husker det).

Og han hadde vel samme stilling, (nemlig Contact Centre Representative), som meg.

(Sånn som jeg forstod det).

Så han bomma, på kleskoden da, (må man vel si).

Hvis ikke det var sånn, at vi ‘plutselig’ hadde fått, en ny, (og hemmelig), kleskode der, da.

Hm.

Det var sånn, at de nye Team Leader-ne, (Line Slettvold, var det vel), etterhvert begynte å ‘mase’ om, at damene som jobba der, ikke fikk lov til, å gå på jobb, i for utringede klær osv., da.

Men om det liksom var, en ny kleskode, for damene.

Det var det vel, antagelig ikke, (hvis jeg skulle tippe).

Det var vel heller, antagelig sånn, at hu Line Slettvold, (eller om det var Vivian Steinsland), av en eller annen grunn, terpet på, hva ‘business-ware’-kleskoden, for damene, var.

(Noe sånt).

Hvis ikke det var sånn, at vi ‘plutselig’ fikk, en ny, (og hemmelig), ‘pakkis-kleskode’, (eller hva man skal kalle det), på produktaktiveringa.

(Etter at han somalieren, (som vel svarte svenske samtaler), begynte der.

For han fulgte egentlig, kleskoden for direktørene der, (vil jeg si).

Noe sånt).

Hva vet jeg

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Grunnen til, at vi ‘call-centre-folka’, måtte kle oss, som forretningsfolk.

(Noe som jeg ikke behøvde, å gjøre.

Da jeg hadde, en ekstrajobb, som telefonselger, (i et call-centre, i Dronningens gate, (var det vel), i Oslo sentrum), for Norsk Idrettshjelp, på midten, av 90-tallet).

Det var fordi, (fikk vi opplyst, sånn som jeg husker det).

At Arvato, noen ganger, hadde nye kunder, på besøk/omvisning.

(Kunder som Microsoft, E-bay, ‘3’, Carphone Warehouse, Bon Prix og East Riding of Yorkshire Council.

Kunder som vurderte, om de ville ‘out-source’, sin kundeservice, til Arvato, da.

For å si det sånn).

Og derfor, så ønsket Arvato, at vi som jobbet, i deres lokaler, skulle se representative ut, da.

(Noe sånt).

Så derfor, så kunne man kle seg ‘casual’ liksom, i helgene.

(Men ikke på hverdagene, da.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 8.

Jeg tørr ikke å si, helt sikkert, at han somalieren/afrikaneren, som jeg skrev om, i PS 6, pleide å gå, med slips, forresten.

(For jeg hadde aldri, noe med han, å gjøre.

Sånn som jeg husker det).

Men han pleide ihvertfall ‘alltid’, å gå, med dressjakke, (på jobb), sånn som jeg husker det.

Men det kan kanskje ha vært, (tenker jeg nå).

Fordi at han var, fra Afrika.

Og at han kanskje syntes, at de ble litt vel kaldt for han, i Nord-England, da.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

24. mars 2016
Denne Narvesen-kiosken, var det, som jeg gikk inn på, en dag, i sommerferien min, sommeren 1997. Jeg hadde nettopp lastet ned, mine første mp3-filer, (blant annet en sang, som het ‘Around the world’ vel, som jeg spilte for Magne Winnem, (over telefonen), husker jeg). Og jeg skulle kjøpe nytt lydkort, var det vel, til PC-en min. Og derfor, så hadde jeg gått, fra Rimi-hybelen min, på St. Hanshaugen, og ned, til Torggata. (Jeg hadde vel tenkt meg, på Komplett, i Møllergata, men jeg lurer på om jeg heller endte opp, på Clas Ohlson, i Torggata, og kjøpte lydkort). På veien, så gikk jeg innom, denne Narvesen-kiosken, (og kjøpte et internett-magasin, husker jeg. (Magne Winnem hadde internett-pocketbøker og sånt, i 1995/96)). Da jeg gikk inn i denne kiosken, så fikk jeg litt sjokk. For der, (rett fram, når jeg gikk inn døra), så satt Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia), i boot boys-uniform, (eller noe sånt noe), i en trapp, (så han og vennene hans, sperret passasjen, mellom Narvesen-kiosken og Glassmagasinet, vil jeg si). Terje Sjølie hang der sammen med to-tre andre kortvokste nazister, (må man vel kalle dem), hvorav en var ei nazi-berte, i slutten av tenårene, (eller noe sånt noe). Terje Sjølie, sa ikke noe til meg, (men bare glante på meg, da jeg gikk inn døra). Leif Jørgensen, (som var butikk-leder, på Rimi Munkelia), hadde sagt til meg det, (en gang, som jeg jobbet, på Rimi Munkelia, hvor jeg jobbet, fra desember 1992 til våren/sommeren 1994), at Terje Sjølie, var på ‘blåbussen’, (noe jeg ikke hadde hørt om før), i VIF-miljøet. Og jeg husker også det, at Terje Sjølie, ville se en treningskamp, (i fotball), mellom Norge og Brasil, (den kampen, som fikk Tore Andre Flo, til å få klengenavnet ‘Flonaldo’), istedet for å være med på assisterende butikksjef-båttur, våren 1997, (var det vel). Så jeg så på Terje Sjølie, som litt rar, fra før av, men visste vel ikke det, at han var nazist, men husker han som det, etter denne ‘Narvesen-episoden’

PS.

Her er mer om dette:

PS 2.

Og da jeg spilte denne sangen, (på telefonen), for Magne Winnem.

(For å demonstrere, den da nye mp3-teknologien, for han).

Så sa Winnem det, at den sangen, hadde litt dårlig kvalitet, på begynnelsen.

Men den sangen, er jo sånn, på YouTube og.

Så det er bare sangen som er sånn liksom, (av en eller annen grunn).

Så det ble litt dumt, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

Grunnen til at jeg lastet ned, den Daft Punk-sangen, i 1997.

Det var ikke fordi, at jeg var fan, av Daft Punk.

(For de hadde jeg aldri hørt om før, må jeg innrømme).

Men jeg syntes det, at den nye mp3-teknologien.

(Som folk chattet om, på irc, osv.).

Virket spennende, (eller fascinerende), da.

For jeg var interessert, i både data og musikk.

Og at det gikk an, å komprimere musikkfiler såpass mye, at man kunne laste de ned, (uten å bruke alt for lang tid), over en vanlig telefon-linje.

Og at musikken da fortsatt hadde CD-kvalitet, (mer eller mindre).

Det syntes jeg, at hørtes veldig kult ut da, (må jeg si), i 1997, (da modemene, var veldig trege, sammenlignet med dagens standarder, når det gjelder internett-linjer, osv.).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

3. september 2015
Her er Magne Winnem sin korte CV, (som han også sendte meg, i 2005), forresten

CV, Magne Winnem by Erik Ribsskog

PS.

Noe mer som jeg kom på, etter å ha lest denne kortere CV-en, til Magne Winnem.

Det er at han ikke har fasttelefon.

Jeg lurer da på om Winnem kopierte meg.

For jeg kutta jo ut fasttelefonen, etter at jeg fikk meg bredbånd, like etter årtusenskiftet.

Men jeg var jo en ungkar, som bodde, i Oslo.

Og Winnem var i 2005 gift og hadde to barn, (som han skriver, på CV-en sin).

Men Winnem er sparsommelig, (vil jeg si).

Han bruker nok Skype, tror jeg, for å spare penger.

(De hadde også en vannrenser, husker jeg, i Spikkestad.

Og de drakk vann, til middagen, (som kunne være rester da), husker jeg.

Så dette vitner kanskje om en ganske protestantisk livsførsel.

Hm.

Selv om Winnem sa at han ikke var religiøs.

Men kona hans Elin, hu er i KRF da, husker jeg.

Og hu kom vel fortere fram der, enn det Winnem gjorde i Høyre, mener jeg å huske at de sa til meg, (i Spikkestad), en gang, på slutten av 90-tallet, var det vel).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dessuten, har Winnem vikelig en Bachelor-grad, i Business Administration?

Eller har han bare fulgt det studiet?

(Og strøket på en eksamen igjen, som han jo gjorde, på Gjerdes VGS., russeåret).

For det står vel ikke noe om, når Winnem mottok sin Bachelor-grad, og om han fikk ‘laud’, (altså et bra snitt), for eksempel.

(Men jeg er ikke noe ekspert, på hvordan man skal presentere evenutelle grader selv, må jeg innrømme).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og, er Winnem med i Nito, for eksempel.

Er det Winnem som har tulla med meg der?

Winnem er veldig vag, (på CV-en), angående hva han har vært med i, av politikk/organisasjoner.

Han skriver bare ‘politikk’, om Høyre.

Har han egentlig, (eller har han hatt), noe slags verv, (eller medlemskap), i Nito, Akademierforbundet og/eller Akademikerne?

Winnem har ganske lik bakgrunn, som meg.

(Fra Gjerde, Rimi, IT og Høyre.

Og han er også fra samme region, som meg.

Nemlig Drammensregionen).

Så Winnem kan nok ødelegge/tulle, en del, for meg, (hvis han vil), vil jeg vel tippe på, ihvertfall.

(Uten at jeg tørr å gjette på, hva Winnem egentlig sier om meg, bak ryggen min).

Men men.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenker på.

Men men.

Og Rimi tenkte vel litt på Winnem og meg, som ‘samme person’ nesten, tror jeg.

(Jeg mener å huske, (at jeg overhørte), at Leif Jørgensen og Anne-Katrine Skodvin, ‘babla’ sammen, som om det var sånn, ihvertfall.

En gang på Rimi Munkelia, på 90-tallet, (da Leif Jørgensen jobba som butikksjef der), må det vel ha vært).

Noe sånt.

Så det er kanskje greit, hvis jeg publiserer, alt det som Winnem og jeg, eventuelt skriver om.

Eller skal dette være nødvendig, (i samfunnet), tro.

Hm.

Men Winnem og jeg, vi kunne vel lett komme på bølgelendge, (med hverandre), tror jeg.

Jeg syntes vel kanskje at det var enklere, (noen ganger), å komme på bølgelengde med Winnem, enn med mine søsken/søskenbarn, for eksempel.

Det er mulig.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:

Gmail – FW: søknad SERVICETEKNIKER / SUPPORT

Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>

FW: søknad SERVICETEKNIKER / SUPPORT

Magne Winnem <magnew@c2i.net>
Sat, Jul 23, 2005 at 1:53 PM

To:
Erik Ribsskog <eribsskog@hotmail.com>, Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Hei

Glemte at du ikke hadde word, så jeg fant et pdf
konverteringsprogram.

Mvh
Magne

From: Magne Winnem [mailto:magnew@c2i.net]
Sent: 17. juli 2005 14:42
To: Erik
Ribsskog (eribsskog@hotmail.com); Erik
Ribsskog
Subject: FW: søknad
SERVICETEKNIKER / SUPPORT

Hei

Det finnes ingen fasit, men etter å ha
jobbet litt med CVen bruker jeg denne til IT jobber, og en kortere til andre.

Lykke til med jobbsøking.

Magne

From: Magne Winnem [mailto:magnew@c2i.net]
Sent: 17. juli 2005 14:35
To: ‘ama@temp-team.no‘
Subject: søknad SERVICETEKNIKER /
SUPPORT

Hei

Vedlagt følger søknad og cv til stilling ledig som
servicetekniker/support.

Jeg er tilbake fra fereie fom 26.7, men er tilgjengelig på
mobil 92212334, og delvis tilgjengelig på e-post.

Mvh
Magne Winnem

2 attachments

CV lang Magne Winnem.pdf
119K

CV, Magne Winnem.pdf
84K

30. september 2013
Min Bok 5 – Kapittel 37: Mer fra Rimi Bjørndal

På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.

Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.

Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).

For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.

Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.

Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.

Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).

Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.

(For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).

Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).

Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.

Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).

For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.

Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).

Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).

Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.

(For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.

Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.

Noe sånt).

Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.

(Eller om hu stod der).

Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.

Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.

Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).

Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.

(Noe sånt).

Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.

(Til og med etter kneoperasjonen min).

For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.

Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.

(Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).

Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).

For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.

For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.

(Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).

Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.

(At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).

For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.

Han sa det, på en trening, en gang.

(På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.

Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).

At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.

(Noe sånt).

Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.

Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.

Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.

(Ihvertfall innimellom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.

(Hvis ikke det her var en annen gang, da).

Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.

Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).

Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.

Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

17. mai 1997, (må det vel ha vært).

Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.

Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.

(På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.

I en bakgård der, da).

Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.

Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.

Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.

Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.

(Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).

Mens han nesten begynte å sippe, da.

(Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.

Noe sånt).

Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.

Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.

For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.

Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.

(Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).

Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.

(Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).

Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.

Hm.

Hvem vet.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at sommeren 1997.

Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.

(Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).

Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.

Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.

Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.

For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.

Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.

For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.

(For hu var så fersk som leder, da).

Så hu klarte bare å låse, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og siden dette var en søndag kveld.

Så var det halvtimes-ruter, på bussen.

Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.

Til en annen bussholdeplass.

Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.

Og på vei ned Slimeveien der, da.

Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).

Som var rundt 20 år gammel, vel.

Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.

Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.

Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.

Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.

(Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).

Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).

(Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.

Noe sånt).

Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.

Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.

Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).

Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.

Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.

Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).

Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.

Så låste jeg butikken, da.

Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.

Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.

(Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).

Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).

Og jeg hadde jo et dårlig kne.

Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.

Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.

Så hu gikk ikke i bakken, da.

Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.

For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.

Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.

Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.

For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).

Siden hu var ganske rund og brei, da.

Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).

Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.

Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.

Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.

Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.

Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?

Hva vet jeg.

Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).

For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).

Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.

Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.

Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.

Men hu kunne ikke bli med på kino, da.

For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).

Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).

Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).

Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).

Som aerobic-instruktør, da.

Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.

Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.

For det syntes jeg at virka for flaut, da.

For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.

(Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.

(Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).

For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.

Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.

Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.

Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.

For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.

For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.

Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.

Siden dette var noe med Heimevernet, da.

Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.

Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.

Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.

Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).

Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.

(Noe sånt).

For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.

For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.

Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.

Og som hadde tatt mye tid, da.

(Noe som jeg ikke hadde så mye av).

Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.

(Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).

Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.

Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.

Ovenfor Heimevernet, mener jeg.

Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.

Fordi at hu ville det liksom.

Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.

Så var jeg jo i sentrum liksom, da.

Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.

For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.

Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).

Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.

For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).

(Selv om jeg bare traff henne et par ganger.

På nyåret 1995.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).

Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.

Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.

Og tok med meg den hjem vel.

Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).

Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.

Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.

På veien hjem fra jobben.

For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.

Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.

Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.

Det ble vel omtrent den samme prisen.

Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).

Og det var jo salat i kebaben og.

Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.

Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.

Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.

Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.

Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).

Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.

Også er det Dundre-Hilde.

Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.

Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.

(Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.

Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.

Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.

Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).

Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.

Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Men det skjønner jeg kanskje litt og.

For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.

De klagde så mye på de ansatte, da.

På den tida, som jeg begynte der.

Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.

Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.

Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.

(Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.

(Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).

Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).

Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.

Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.

Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.

Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.

Og hu lurte på hva det kom av, da.

Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.

For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.

(Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).

Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.

Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.

Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).

Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.

For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.

For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.

Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.

Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.

For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).

Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.

For jeg tenkte på karrieren min, da.

Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.

Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.

Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.

For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.

Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.

For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.

Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.

Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

12. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen

På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.

En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.

For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at ‘nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum’.

(Noe sånt).

Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.

For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?

Fritiden min var min, mente jeg.

Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.

Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).

Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.

Så jeg svarte ikke noe, da.

For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.

Så jeg ble rimelig satt ut, da.

Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?

Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.

Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.

Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.

Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.

(Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).

Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).

For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).

Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.

Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.

Og de ville liksom på besøk til meg, da.

Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.

Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.

Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.

Så jeg lot dem ikke komme inn, da.

For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.

Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.

(Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.

Ihvertfall på fester.

Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).

Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.

Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.

Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.

(For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).

En av de første dagene, som jeg bodde der.

Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.

Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.

Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.

(For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.

Da ringte vel alltid folk først).

Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.

Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.

For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.

Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.

Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.

Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.

Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.

(Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).

Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.

Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.

Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.

Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.

(Som leder, i Rimi, da).

Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.

Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.

Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.

Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.

(Mens han nesten gliste litt, vel).

Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.

Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 86: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXV

En av de mest spesielle tingene, som hendte, den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

Det var en kveld, like før stengetid.

Så dukka det opp en eldre gubbe der, som hadde noe slags hjemmelaget saft, i handlevogna si, da.

Og korken var ikke skrudd på ordentlig, på den saftflaska, da.

(Eller noe sånt).

Så det dryppet saft, ned på gulvet, i alle midtgangene, på Rimi Nylænde der, da.

Og jeg var leder, på den vakta, som det her hendte, da.

Men jeg var mest opptatt av, å få ryddet alle hyllene, (noe som det var stort fokus på, i den butikken), da.

Så jeg tenkte det, at den safta, den kunne vaskemannen vaske bort.

Men det som skjedde, det var at den safta, den satt seg i gulvbelegget, da.

Så man kunne se det, lenge etterpå, at gulvet var misfarget da, etter han ‘saft-gubben’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu ville at vi skulle bestille mange av Bakers Kneip, (den med rød pose), husker jeg.

Siden Rimi averterte med billig kneipbrød, i avisene osv., så ville Skodvin det, at vi skulle ha noen sånne ‘røde’ kneipbrød, igjen, hver kveld da, når butikken stengte.

Og da jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

Så var det i dame, i 50-årene vel, med krøllete hår, (mener jeg å huske).

Innom butikken, da.

(I 1999, eller noe, vel).

Og hu ga seg ikke, før jeg hadde lovet, at vi skulle ha de gule loffene igjen hver kveld da, husker jeg.

Kunden har alltid rett, tenkte vel jeg, da.

Så jeg måtte gi meg, da.

Siden hu kunde-dama absolutt ville at vi skulle bestille mer ‘gul’ loff, da.

(Noe som kunne være litt risikabelt, siden det kanskje ble mer svinn, da.

For det var sånn, i Rimi.

At butikkene fikk retur, på kun en type brød.

Og det var Bakerns Ferske brød, (fire slag).

Så derfor pleide jeg å bestille brød sånn at vi omtrent kun hadde Bakerns Ferske brød igjen, hver kveld, da.

Men hu kunde-dama, hu var så bestemt, (og også rolig og alvorlig vel), så jeg måtte gi meg, da.

Siden kunden alltid har rett, som vi lærte, på handel og kontor, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ikke nok med at det var Rimi-butikker, tre steder på Lambertseter.

(Nemlig ved Munkelia T-banestasjon, ved Karlsrud T-banestasjon, og ned mot Abildsø da, (nemlig Rimi Nylænde)).

Det lå også en Fakta-butikk, på Lambertseter Sentrum der, (like ved Lambertseter T-banestasjon, da).

Og den butikken, den var også nesten som en Rimi-butikk, (på en måte), på begynnelsen av 90-tallet, da.

For Fakta-kjeden, den ble vel kjøpt opp av Rimi, (eller Hagen-gruppen som skiftet navn til Hakon-gruppen), mener jeg å huske, ihvertfall.

Så derfor, så kunne man som Rimi-medarbeider, også handle på Fakta, (mener jeg å huske), uten å liksom ha på seg forkledning, da.

Siden det var samme eier da, av både Rimi og Fakta-kjeden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så husker jeg det, at butikkleder Leif Jørgensen, på Rimi Munkelia.

Han begynte å prate om, en ung pakistaner, som satt i kassa, på den Fakta-butikken, på Lambertseter, da.

Leif Jørgensen sa at Fakta ikke var noe snille, mot han pakistanske gutten, da.

For de lot han jobbe så ubekvemme vakter, (når det gjaldt arbeidstid), var det vel, (nemlig at han måtte jobbe noen få timer en dag og så noen få timer en annen dag da, var det vel. Noe sånt).

(Og det var vel ei eldre dame, som var butikksjef, på den her Fakta-butikken, (mener jeg å huske).

Det kan kanskje ha vært den samme dame, (Kirsten noe?), som jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, i 1998, (altså 4-5 år seinere), på den tida jeg selv ble butikksjef, på Rimi Nylænde.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg selv jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

(På den tida som jeg var på frukt/grønt-kurs, (hos hu dama som var så flink), på Gartnerhallen der, på Økern, husker jeg).

Så ble den Fakta-butikken, på Lambertseter Sentrum, bygget om, til å bli et ICA supermarked, (husker jeg).

Det var derfor at vi hadde den ombygningen, i ‘vår’ butikk, på Rimi Nylænde, (ihvertfall ifølge distriktsjef Anne Katrine Skodvin).

(Da vi heiv ut kasse 4 og satt inn noen fler hyller.

Da den seinere kjente håndballspilleren Morgan Lunde, (og jeg selv), fikk kjeft av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å bare dytte noe vaskevann, ned i et hull, gulvet der.

Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

For da ‘skjedde det liksom noe’, også på Rimi Nylænde, da, (ifølge Anne-Katrine Skodvin).

(Noe sånt).

For vi var litt urolige, (husker jeg), for vi fryktet at Rimi Nylænde kanskje ville gå ned mye i omsetning, grunnet at det ble ICA supermarked, på Lambertseter Sentrum da, (husker jeg).

Men nedgangen i omsetning, på Rimi Nylænde, den var nesten ikke merkbar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men vi var veldig spente da, på den tiden, som den ICA-butikken åpnet, da.

Men vår omsetning gikk nesten ikke ned.

Så vi kunne fortsette med den samme bemanningen som før, osv., da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og siden både Rimi og ICA var eiet av det samme konsernet, (nemlig Hakon-gruppen).

Så gikk jeg en dag, før jobb, innom ICA Lambertseter der, da.

(For på den tida her, så pleide jeg nesten alltid å være på jobb, cirka en time før jeg vanligvis begynte, da.

Siden jeg var ganske motivert, på den her tida.

Og også ambisiøs, må man vel si).

For å se hvordan det hadde det blitt der, etter den store ombygningen, da.

(Eller utbygningen, må man vel kalle det).

Og det første jeg så, da jeg kom inn i den butikken, det var fruktavdelingen, da.

Og jeg hadde jo nettopp vært på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern.

Så jeg fikk jo nesten sjokk, (husker jeg), da jeg gikk inn i den butikken.

For alle bananene, som de hadde, i disken der, var jo helt grønne, husker jeg.

Så da fikk jeg nesten sjokk, (må jeg si).

For sånne bananer, det kunne vi ikke ha solgt, på Rimi Nylænde.

For da hadde vi nok fått masse klager, fra kundene.

For der skulle bananene være gule da, (og ikke grønne).

(Jeg mener at jeg bestilte bananene til å være ‘grad 4’, når det gjaldt ‘gulhetsgrad’, like etter at jeg hadde vært på det fruktkurset, hos Gartnerhallen, da.

Men etter at jeg hadde jobba som leder, i Rimi, en stund.

Så ble jeg nok litt mer ‘laid back’ igjen da, (på akkurat dette området, ihvertfall), og slutta å skrive på modenhetsgrad, for bananene, på bestillingsarket, da.

(For det kunne bli litt komplisert da, syntes jeg.

For det kunne vel kanskje noen ganger være nok av andre ting å klage på.

(Når det gjaldt frukta).

Så å klage på om bananene var grad 3 eller grad 4, det ble kanskje litt dumt da, (tenkte jeg kanskje).

Noe sånt).

Og Rimi byttet etterhvert også fruktleverandør, til Norgesfrukt, husker jeg.

Og de var mye vanskeligere, enn for eksempel Gartnerhallen, når det gjaldt retur da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så de hadde nok kanskje ikke likt det, hvis man hadde skrevet på modenhetsgraden, som butikken ønsket, på bananene, på bestillingsarket, da.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del fler ting som hendte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

21. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 44: Fruktkurs

Ikke lenge etter at jeg ble forfremmet til assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

Så ble det en ganske stor forandring, på hvordan vi lederne, måtte jobbe, i den butikken.

For måten Rimi ble drevet, den forandret seg hele tida, da.

(Det ble etterhvert nesten som et mantra, i Rimi, at man måtte forandre seg.

For den som ikke forandret seg, den tapte kampen mot de andre butikkjedene, da.

Noe sånt).

Og i 1995, så var det sånn, at Rimi ønsket å slutte, med eksterne fruktkonsulenter, (av en eller annen grunn, som sikkert hadde med økonomi å gjøre, da).

Så i 1995, (må det vel ha vært), så skulle vår fruktkonsulent, fra Gartnerhallen, (en vietnameser eller kineser, eller noe, vel), han skulle slutte, da.

Og jeg, jeg hadde jo aldri jobba i frukta, den tida jeg jobba, på OBS Triaden, for eksempel.

Så jeg skulle på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern, da.

Hadde vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin bestemt, vel.

(Muligens i samarbeid med butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kurset, det ble holdt av ei dyktig og engasjert dame, hos Gartnerhallen.

Og det var vel bare folk som jobba i Rimi, som var på det kurset, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og det var muligens mest for assistenter eller fruktansvarlige, da.

For det var et ganske bra kurs da, som gikk over to dager, (mener jeg å huske).

Så dette var ikke et kurs, for alle som jobba i butikken, liksom.

Nei, det var spesielt for de som skulle legge opp og bestille frukt, da.

Så dette var et kurs for fruktansvarlige da, vil jeg nok si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av de andre Rimi-folka, som var på kurset, så kjente jeg bare Terje Sjølie.

(Han som seinere ble mer kjent som nynazist, vel).

Sjølie jobba vel på den her tiden, som assistent, på Rimi Ljabru.

Under butikksjef Leif Jørgensen der.

(Hvis jeg husker riktig).

Og imellom Terje Sjølie og meg, så satt det ei ung, rødhåra dame, som Sjølie kjente, og som muligens jobba i den samme butikken, (eller ihvertfall det samme distriktet), som han da, (eller noe).

Og hu rødhåra dama, hu virka hyggelig, men hu skjelte så fælt, så det frika meg ut litt da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det her kurset, så lærte vi at det var viktig å spraye frukta med vann, flere ganger om dagen.

For at frukta skulle holde seg lenger, da.

Og det var noen fruktslag som ikke skulle vannes.

Og det var druer, sopp og sikkert noen fler slag, som jeg har glemt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi lærte også det, å tenke fargemønstre, når vi la opp frukta.

Fargene rød, gul og oransje, det var selgende farger.

Og vi lærte det, at vi burde dele inn fruktdisken, i rekker, som hadde selgende farger, for hver annen eller tredje rekke, da.

For eksempel så var agurker litt kjedelige da, siden de var grønne.

Mens tomater, de hadde en selgende farge, nemlig rød.

Og da skulle ikke tomatene stå først.

(Eller ved siden av noe annet rødt).

Men de skulle stå som rekke to liksom, da.

Sånn at de delte opp de ‘kjedelige’ grønnsakene, da.

Og så kunne man ha en rekke med rød paprika for eksempel, litt lenger bort, da.

Sånn at de ‘kjedelige’ grønne grønnsakene, ble delt opp, av røde eller gule felt da.

(Og det samme gjaldt selvfølgelig for frukt, da).

For da ville fruktdisken selge mer, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi lærte også det, at vi burde ta bort all den frukta, av disken, som vi ikke ville ha kjøpt selv.

For da, så holdt disken en bra standard, da.

For mye av fruktsalget, det var på impuls, (var det vel).

Og hvis kundene fant dårlig frukt, i disken, så kjøpte de mye mindre, eller handla et annen sted, da.

Så vi lærte vel å gå gjennom hele disken, (mener jeg), for å ta bort dårlig frukt og grønt, (som vi ikke ville ha kjøpt selv), hver dag, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På slutten av den ene kursdagen, så ble vi vist noen ‘rare’ frukter, som jeg ikke hadde sett før, (husker jeg).

Vi fikk smake på litchi, blant annet, (mener jeg å huske).

Og den frukten, den hadde jeg ikke hørt om engang før.

Og det samme med kumquat, som var små, mini-appelsiner, som skulle spises med skallet på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu rødhåra dama, (som satt ved siden av meg), hu sa plutselig det, at lichi var så godt da, mens hu kursdama dreiv og prata, om det her, da.

Men da jeg spurte henne seinere, (etter prøvesmakinga, må det vel ha vært), så mente hu det, at det var lichi-likør som var så godt, da.

For det hadde hu visst drukket i Syden da, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det her kurset, så var det en del tøffe Rimi-ledere, fra ute i Romerike der, (hvis jeg husker det riktig).

Og også han Jan Ole, (eller hva han heter igjen), som ble butikksjef, etter meg, på Rimi Langhus, i 2002, var på det her kurset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og da skjedde det en episode, som fikk han Jan Ole til å se litt dum ut vel.

Hu kursleder-dama, hu begynte å nevne det, at bananer de var ikke alltid dårlige, selv om det kom brune prikker, på de.

Men hu sa vel også det, at en del folk trodde det, at bananene var dårlige, da.

Og hu sa også det, at det skjemmet disken, når det lå brun-prikkede bananer, blant de gule bananene, da.

Og da mente han Jan Ole, at da kunne man legge de brune bananene i kassaområdet, da.

Og selge de der.

Men da var det en av de ‘røffe’ butikkfolka, fra ute i Romerike der vel, som kom med en melding til han Jan Ole da, og sa det, at ‘jeg tror ikke at du skal gjøre det’.

For ryktet til butikken ville nok blitt litt ødelagt, hvis det hadde liggi masse tilsynelatende råtne bananer, foran kassene, da.

Da hadde nok ikke kundene skjønt mye, tror jeg.

(Som han fra Romerike, (var det vel), skjønte, med en gang, da.

Så de fra ute i Romerike der, de var nok noen sånne ‘butikk-dyr’ nesten, tror jeg at man kanskje kan si.

Nesten som den gjengen, som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, kanskje.

Hvor jeg jo jobba, noen år før det her, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På vei hjem fra fruktkurset.

Så møtte jeg lagfører Warming, fra lag 3, i Geværkompaniet, på Jernbanetorget der.

Jeg bar vel på noen papirer, fra det fruktkurset, og forklarte vel det, at jeg hadde vært på fruktkurs, da.

Og da ble Warming imponert, virka det som, for meg.

Og han sa vel noe sånt, som at jeg nok kom til å gjøre det bra, som butikkleder, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den andre dagen, av fruktkurset.

Så fikk jeg vel ikke med meg like mye, som på den første dagen, tror jeg.

For dette var uka etter, (eller noe).

Og det var et ombygningsprosjekt, som foregikk samtidig, på Rimi Nylænde, da.

Det var nemlig bestemt, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at kasse 4, (som ikke ble brukt lenger, ikke engang på lille julaften, når det var mest omsetning), skulle ut av butikken, da.

Og istedet, så skulle vi få noen ekstra varehyller, til å ha potetgull, (og sånn), på, da.

Så jeg var nok litt mer stressa, den andre dagen, på det her kurset, enn jeg var på den første dagen.

Siden den andre kursdagen kom mitt oppi det ombygningsprosjektet, som vi dreiv på med, (under ledelse av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, må man vel si), på Rimi Nylænde der, da.

(Jeg husker blant annet at Morgan Lunde og jeg, fikk kjeft av Anne-Katrine Skodvin, fordi at Lunde hadde dytta noe vann, som hadde blitt brukt til å vaske, der hvor kasse 4 hadde stått cirka, ned i et hull, i gulvet, (et hull hvor de kanskje hadde hatt rørpost, eller noe, i gamle dager. Hvem vet).

For det ble ‘dobbeltarbeid’ da, mente Skodvin.

(For Skodvin tok med Morgan Lunde, butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, ned i kjelleren, på Rimi Nylænde der da, for å se hvor alt vannet ble av da.

Og det er mulig at vi hadde satt en bøtte, under der, (eller noe).

(Noe sånt).

Det husker jeg ikke helt.

Men nede i kjelleren der, så var det jo for det meste bare noen lagerganger av betong, liksom, og også masse ‘rare’ rom, som ikke alle av ble brukt, da).

Men dette var jo vasking, og ikke butikkarbeid, som Lunde og jeg, dreiv med, til vanlig, da.

Så vi var kanskje litt leie, da.

(Og ble kanskje litt stressa, da).

Eller Morgan Lunde var vel litt lei kanskje, da.

Så jeg sa vel at det var greit da kanskje, å dytte det vannet ned i det hullet, i gulvet, da.

(For Morgan Lunde han hadde jo blitt rana og, (i kasse 2, da jeg var på den rep-øvelsen), ikke så lenge før det her.

Så det var kanskje derfor at jeg var litt snill, da.

Hvem vet).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

8. juli 2012
Min Bok 4 – Kapittel 12: Mer fra Rimi

En gang, da jeg jobba, på Rimi Karlsrud, så husker jeg at hun ene lederen der, Liv, spurte meg om hva jeg syntes om noe politiske greier.

(Kastrering av voldtektsforbrytere, eller noe sånt, vel).

Men jeg hadde lest det, i VG eller Dagbladet, at det er to ting man ikke bør diskutere på jobb, og det er religion og politikk.

Så jeg svarte ikke noe.

Og da kom det fra hu Liv, at ‘er du ikke samfunnsbevisst da gutt?’.

Men da svarte jeg ikke noe.

For hu var litt sånn ovenpå vel, hu Liv, må man vel si.

Jeg pleide jo ikke å jobbe, på Rimi Karlsrud, så ofte, så jeg følte meg vel ikke så utrolig hjemme der kanskje.

(Det var masse nye koder å huske på, for døra til spiserommet og døra til lageret osv. da, blant annet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den tida jeg jobba på Rimi Karlsrud, (som ringehjelp da), det må vel ha vært høsten 1993, mener jeg.

For jeg husker at jeg en gang fikk i jobb, å fylle opp klementiner der.

(En lørdag før jul vel).

Og da var det sånn, at det var bare å hive på de nye klementinene, oppå en kjempesvær eksponering der, (mener jeg å huske).

Det var ikke sånn at jeg behøvde å rullere dem.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten ei jente, som jobba på Rimi Karlsrud, som hadde anoreksia.

Og hu hendte det, at var så syk, at hu ikke kunne jobbe, da.

Så derfor var det visst at dem ringte meg, (ihvertfall etter at jeg fikk meg personsøker vel), for å høre om jeg kunne jobbe, enkelte dager, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg jobba også en del, på Rimi Karlsrud, når den butikken ble utvidet, fra grunnsortiment til mellomsortiment, husker jeg.

(Jeg bygde om hyller, etter planogram, (altså et slags kart), og sånn, da.

Hvis jeg husker det riktig).

Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin der, husker jeg.

Og han fruktkonsulenten der, (som var fra Finstad eller Bama vel), han reagerte på noe da, husker jeg.

Han reagerte på at distriktsjef Skodvin og butikksjef Winnem fikk meg krype rundt på alle fire og vaske gulvet der.

(Etter at noen hyller hadde blitt flytta på).

Han fruktkonsulenten, han mente at vi burde heller bruke en sånn langkost, (eller noe), når vi vaska der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han fruktkonsulenten, fra Finstad, (eller om det var Bama), han var også på et Høyre-møte, hjemme hos Elin og Magne Winnem, på Bergkrystallen, i 1994 eller 1995, (mener jeg å huske).

(Som Magne Winnem hadde arrangert da.

Av en eller annen grunn.

Og som han ville ha meg med på, for å være sosial, eller noe, vel).

Hun Ine Eriksen, i Høyre, (lurer jeg på om det var, ihvertfall), hu holdt et foredrag, hjemme hos Elin og Magne Winnem, om fortetning, husker jeg.

Hu prata om fortetning, i rundt en time vel, ihvertfall, tror jeg.

Mens vi fikk servert noe brus og sikkert noe lettvint å spise, også.

Men fortetning, det var et tema, som jeg personlig, ikke syntes, at var noe særlig interessant da, husker jeg.

Siden jeg jo bodde på Ungbo.

Fortetning, det gikk på hvor mye av tomta ens, som man hadde lov til å bygge på da, osv.

Og dette pratet hu Høyre-dama om, i det lange og det breie, da.

Som om hu var en slags byråkrat nesten, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (eller noe), vel.

Så traff jeg han Finstad/Bama-konsulenten, til Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

Han dreiv og surra utafor senteret, på Lambertseter der, (som er et gammeldags senter, hvor det ikke er tak, mellom butikkene og det senteret heter forresten Lambertseter Sentrum).

Han fruktkonsulenten var stressa, og jeg spurte han vel hva som foregikk da, (eller noe).

Og han fortalte det da, at kona hans skulle føde, så han var på vei til sykehuset, da.

Så han var nervøs da, husker jeg.

Og han hadde kanskje kjøpt blomster, eller noe, på Lambertseter Sentrum, da.

Hvem vet.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg mener å huske, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, på åpningsdagen, av Lillehammer-OL, i 1994.

For dem hadde plassert en liten TV, ved flaskebordet der, husker jeg.

Og jeg var jo vant til å se det Vikingskipet i Hamar, bli bygd, fra ‘helgeperm-toget’, da jeg var i militæret, i Elverum.

Så jeg syntes at det var veldig morsomt, med vinter-OL, i Norge, da.

Så en gang, så ble jeg kanskje stående litt for lenge, å glane på åpningssermonien, (eller noe), da.

Så da fikk jeg litt kjeft, av Leif Jørgensen, husker jeg.

(Eller han kom ihvertfall med en kommentar, da).

Så han, (Leif Jørgensen), han jobba nok på Rimi Munkelia, en del måneder lengre, enn Magne Winnem.

Og da jobba nok han som assisterende butikksjef, under den nye butikksjefen Kristian Kvehaugen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

(Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

Og så, våren 1994, (eller noe sånt), så ble Jørgensen butikksjef, på Rimi Ljabru da.

Og dit tok med seg sin betrodde medarbeider, Terje Sjølie, (som seinere er mer kjent som nazist), da.

Mens Ihne Vagmo, (som seinere er mer kjent, for å ha vært med, på Robinson-ekspedisjonen vel), hu slutta vel på Rimi Munkelia, på rundt den samme tiden, som Magne Winnem slutta der, tror jeg.

Det begynte ei ny assistent der, som het Hilde, (husker jeg), og hu slutta etter noen måneder, for å begynne å jobbe på kontor, (husker jeg).

Og da husker jeg det, at distrikssjef Anne-Katrine Skodvin sa til henne det, at det var kjedelig å jobbe på kontor, så hu burde ikke slutte å jobbe i butikk.

(Noe sånt).

Men hu Hilde, hu hørte ikke på Skodvin da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), og begynte å jobbe på kontor likevel, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før vi alle tre slutta å jobbe, på Rimi Munkelia.

Så var Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, (og noen fler vel, som jeg ikke husker nøyaktig hvem var nå), med på Manpower-stafetten, i 1993, i Holmenkollen, (husker jeg).

Og den ble vel arrangert høsten 1993, (mener jeg å huske).

(Jeg søkte på nettet nå, og fant ut det, at Manpowerstafetten, i 1999, den ble arrangert, 21. august.

Så det var vel rundt september 1993 kanskje, at Magne Winnem begynte som ny butikksjef, på Rimi Karlsrud da, (hvis jeg skulle tippe).

Og så begynte Kristian Kvehaugen vel samtidig, som ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Manpowerstafetten der, så fikk jeg meg forresten en ubehagelig opplevelse, når jeg skulle på do, (husker jeg).

Det var lang kø, til dame-doen der.

Og når jeg skulle gå på herre-doen, (ved siden av), så skreik ei dame, i køen til dame-doen, at jeg måtte gå på den samme doen som dem.

Jeg fikk ikke lov å bruke herre-doen da, mente hu.

Og ingen av de andre damene der, sa noe mot henne.

Så jeg skjønte jo det, at dette her var en bøling med mannevonde feminister.

Så da gikk jeg heller inn og fant en slag resepsjon, (eller noe), i et bygg, i Holmenkollen der, og fikk låne doen der da, av de som arrangerte løpet, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også problem med det, (husker jeg), at jeg måtte spytte hele tida, mens jeg løp.

En uvane jeg fikk, mens jeg var i militæret.

(Av en eller annen grunn).

Og som jeg husker at noen damer, som var med i løpet, kommenterte da.

Men jeg mener at jeg klarte å løpe de fem kilometerne på rundt 25 minutter, (eller noe), enda det vel var en ganske tung løype, med en del bakker.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, vi gikk ned, fra Holmenkollen igjen, da.

(Istedet for å stå i kø, til T-banen, oppe i Holmenkollen, eller noe, da).

Og vi gikk forbi en Matkroken-butikk, (eller noe sånt), tror jeg.

Vi gikk ihvertfall og kikka litt og prata litt der, på vei ned fra Holmenkollen da, husker jeg.

Så vi var nesten på noe slags ‘Holmenkollen-safari’, (eller noe), kan man kanskje si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg lurer forresten på om det var Ihne Vagmo, som klagde så fælt, på Magne Winnem, en gang.

For de hadde vært på en slags begivenhet, for ledere, i Rimi, da.

Også var det sånn, at alle butikkene, de skulle ta med seg noe fint, som de skulle lodde ut da, (eller noe).

Også hadde Magne Winnem bare tatt med seg en Solo-parasoll, sa Vagmo, (mens hu nesten skreik, da).

En Solo-parasoll, som Magne Winnem nok hadde fått gratis, av en selger, (fra Ringnes da antagelig), som kanskje hadde brukt den parasollen, i en kampanje, på Rimi Karlsrud da, (eller noe).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Ihne Vagmo, hu hadde også et annet sånt utbrudd, mens jeg jobba, på Rimi Munkelia der.

Og da stod hu ikke så langt unna melkedisken der vel.

Også babla hu noe om at hu ikke hadde lyst til å råtne på Rimi Munkelia, og jobbe hele livet der, osv., da.

(Noe sånt).

Mens hu hadde tårer i øya vel, omtrent.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Og etter at jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

Så kom også Ihne Vagmo inn der en gang, for å handle, mens hu jobba i Stabburet, (som seinere skifta navn til Spis), vel.

Og da, så tenkte jeg, at jeg skulle si hei, og slå av en prat da, med min tidligere leder, på Rimi Munkelia.

Men da fikk Ihne Vagmo et utbrudd igjen.

Og fortalte det, at hu var så lei av det, at hu ikke kunne gå inn i en butikk, uten å møte noen folk, som hu måtte prate med der, da.

Så hu ville ikke prate med meg da, skjønte jeg.

Så jeg lot henne bare gå, da.

Selv om jeg nesten fikk sjokk, (eller ihvertfall rimelig bakoversveis), av den oppførselen, til hu Ihne Vagmo da, (må jeg vel si).

Men jeg så henne ikke noe mer, etter det her.

Og det var sånn, at om kveldene, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, så satt jeg mye foran PC-en og chattet og quizzet på irc, mm.

Så det var ikke sånn at jeg så på Robinson-ekspedisjonen, på TV, der hvor hu Ihne Vagmo var med.

Men jeg leste jo VG og Dagbladet da, på vei til og fra jobb, osv.

Eller, jeg leste ihvertfall flere nettaviser, hver dag, da.

Så jeg fikk jo med meg det, at hu Ihne Vagmo var med, på den her Robinson-ekspedisjonen, da.

Men detaljene, om hva som hendte, i hvert TV-program, osv.

Det fikk jeg ikke med meg.

For det var ikke sånn at jeg satt klistra til skjermen, bare fordi at hu Ihne Vagmo, var med, på et sånt reality-program.

Nei, så godt kjente jeg ikke hu Ihne Vagmo, at jeg syntes, at det var så morsomt.

Så da dreiv jeg heller og chatta med kjente osv., på irc, istedet for å se på hu litt uhøflige dama der, på TV3, (eller hvilken kanal, som dette TV-programmet var på igjen, da), må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

9. juni 2012
Min Bok 4 – Kapittel 5: Mer fra Rimi

Etterhvert, etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

Så mista jeg vel, av en eller annen grunn, (som ikke ble forklart), den lørdagsvakta mi, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

(Ihvertfall sånn som jeg husker det nå).

Så jeg lurer fortsatt på hva det var som egentlig skjedde da.

(Hvis ikke dette var, da jeg begynte å jobbe heltid, på Rimi Nylænde, da.

Det er kanskje mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Kristian Kvehaugen, ikke var butikksjefen min, særlig lenge, på Rimi Nylænde.

Han fikk ny jobb, som butikksjef, på Rimi Munkelia, (mener jeg at det var), bare noen få uker vel, etter at jeg hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.

Ny butikksjef, på Rimi Nylænde, det var Elisabeth Falkenberg, som var lesbisk samboer med Liv Undheim, som allerede da var høyt oppe i LO, og som jeg så på nettet nå, (når jeg sjekket stavingen av navnet), at døde ifjor, 61 år gammel.

Hu var vel nestleder i et av de største LO-forbundene, (om ikke det største), Industri Energi, (mener jeg å ha lest på nettet), og vi på Rimi Nylænde fikk møte henne, et par ganger, når Falkenberg hadde personalfester, hjemme hos seg selv.

Da ville Undheim vanligvis sitte for seg selv, i en lenestol, og gjøre noe LO-arbeid, da.

Akkurat som at hu var voksen og vi var barn, omtrent.

Noe sånt.

Og de viste oss også kolonihagen sin, på Nordstrand/Ekeberg, (eller hva det heter der igjen), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Kristian Kvehaugen ble ny butikksjef, på Rimi Munkelia, så ble skjedde det jo også forrandringer der.

Jeg husker ikke om det var på den samme tiden.

Men Magne Winnem ble jo ny butikksjef, på Rimi Karlsrud.

Og Leif Jørgensen, han ble ny butikksjef, på Rimi Ljabru.

Hvor han tok med seg Terje Sjølie, som jeg fikk inntrykk av at var hans betrodde nøkkelmedarbeider, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selv om jeg også lurer på det, om Leif Jørgensen var butikksjef en stund, på Rimi Munkelia, før han begynte på Rimi Ljabru.

(Eller om han var assistent, under Kristian Kvehaugen?).

Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var igjen, dessverre.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Rimi Nylænde, så jobba det ei dame, i kassa, som het Solveig.

Hu var fra Sogndal-området, mener jeg.

Hu var vel i 40-50-åra, vil jeg tippe på.

Og hu ville oftest sitte i kassa da, mens jeg satte opp varer.

En gang, så klikka det for Solveig, og hu angrep meg i kassa, og sa til meg noe sånt, som at ‘du aner ikke hvordan det er å være alene’, (eller noe).

Men Solveig var jo en generasjon eldre enn meg, må jeg vel nesten si.

Hu hadde jo en tenåringsdatter, som het Belinda, (som Falkenberg kalte for Bellona).

Så det ble litt rart, syntes jeg.

Så jeg svarte ikke noe da, når Solveig klikka, og var så kåt og gæern da, i kassa, den gangen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu som var assistenten til Falkenberg.

Det var ei dame, i begynnelsen av 20-årene, fra Haugerud-området, (mener jeg å huske).

Hu het Hilde, og hadde jobba i en butikk, som het Rimi Hellerud, eller Rimi Trosterud, eller noe sånt.

Og der var butikksjefen sånn, at han sette prestisjen sin i, å få sparket flest mulig selgere, husker jeg, at Hilde fortalte.

Hilde fortalte også, at hu hadde vært i Jehovas Vitner, og at hu syntes hu ble plaga av dem, etter at hu hadde slutta der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Istedet for å prøve meg på Solveig eller Hilde, (som jeg begge hadde sjangs på, tror jeg, men som ikke var så fine kanskje da), så prøvde jeg meg heller på hu Sophie, som jobba, på Rimi Karlsrud.

Jeg spurte Magne Winnem, (som var butikksjef der), om jeg kunne få telefonnummeret, til hu Sophie, da.

Og Winnem sa det, at vanligvis, så ga han ikke bort telefonnumre, men han trodde det var i orden, denne gangen her.

(Av en eller annen grunn).

Men da jeg ringte hu Sophie, så sa mora hennes, (må det vel ha vært), at de ‘ikke kjente igjen jenta si lengre’.

Så da ringte jeg ikke noe mer, etter det her, (for å si det sånn).

Men jeg spurte hun Sophie, en gang, på T-banen om hu ville bli med på kino, å se en actionfilm, som het ‘True Romance’, husker jeg, (som jeg syntes at virka kul, da).

Men det ville hu ikke, husker jeg.

Selv om vi pleide å prate på T-banen og sånn, og hu syntes at den maten jeg pleide å lage, som var spagetti, kjøttdeig og hermetiske tomater, (sånn som Mette Holter pleide å lage, på Furuset), var god, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at Magne Winnem, Morten Jenker, Andre Willassen og jeg.

(Var det vel).

Vi var på en fest, hos Geir, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

Og da, så ville Morten Jenker at jeg skulle bære øllen hans, på deler av veien, fra Bergkrystallen og ned til St. Hanshaugen, husker jeg.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg husker også at Sophie prata dritt om meg, siden favorittsangen min, var ‘Until the end of the World’, med U2.

Men det hu ikke skjønte, det var at det var en av mine kanskje hundre favorittsanger da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg dro fra den festen.

(Hvor Sophie blant annet sa at Willassen ikke ligna på Richard Gere.

Noe Winnem mente at Willassen hadde begynt å gjøre, da).

Så sa Sophie noe, da jeg sa hadet.

Så spurte jeg hva hu sa.

Så sa Morten Jenker, at hu hadde sagt det, at hu ‘skulle suge pikken min’.

Men det var jeg ikke helt sikker på, om var det, som hu egentlig hadde sagt.

Eller om Jenker kødda.

Så jeg sa hadet enda en gang, må jeg innrømme.

Og da sa ihvertfall ingen noe sånt da.

(Selv om jeg lurer på hva som skjedde der, etter at jeg gikk.

For å tulle litt.

Om de hadde noe orgie eller noe sånt der kanskje.

Geir, Morten Jenker, Sophie og venninna.

Hvem vet).

For jeg er ikke den som vanligvis pleier å dra sist hjem, for å si det sånn.

Men nå kjente jeg jo ikke han Geir, så bra.

Og jeg var jo ikke leder ennå, i Rimi, på den her tida.

Så jeg følte meg kanskje ikke så høy i hatten, omringet av alle de her butikklederne, da.

(For Willassen ble jo leder, på CC Matcenter, i Drammen, etterhvert og).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

5. juni 2012
Min Bok 3 – Kapittel 36: Mer fra Rimi Munkelia

Jeg pleide jo noen ganger å ta T-banen, ned mot sentrum, sammen med butikkleder Leif Jørgensen, etter jobben, på lørdager oftest, da jeg jobba, på Rimi Munkelia.

En gang, så viste Leif Jørgensen meg at han hadde kjøpt Chilli Con Carne, (stir-fry-sauce), og Toro Moussaka-basis, husker jeg.

Også forklarte Leif at han lagde litt middag selv da.

(Og ikke bare spiste Pizza Grandiosa, som meg da, mente han kanskje).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så fortalte Leif Jørgensen det, at Muhammed, som satt i kassa, på Rimi Munkelia, (og som studerte på Blindern vel), hans drøm var å bombe India med jagerfly.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagen etter dimmefesten, (i slutten av juni 1993), så kom jeg litt for seint, på jobb.

Og jeg var fortsatt ganske surrete i hue, etter all drikkingen, dagen før, (som var en fredag), da.

Og da var det Ihne Vagmo, (som nå vel er mer kjent for å seinere ha vært med på Robinson-ekspedisjonen vel), som var leder, den lørdagen.

Og hu ble ikke så sinna.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Hu skjønte vel at det var på grunn av at jeg hadde vært med på dimmefesten, (og drikki fælt), at jeg hadde forsovet meg.

(Selv om jeg mener å huske det, at det klikka i callinga, (på den her vakta).

Så det er mulig at hu Ihne Vagmo, satt inne på kontoret der, og overvåket hva jeg sa i kassa, osv.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjente jo Leif Jørgensen, fra før jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia.

For sjefen hans, Magne Winnem, han var jo min bestekamerat nesten, på den her tida.

Så jeg hadde blant annet vært på fest, hjemme hos Magne Winnem, da han bodde over Rimi Nylænde der, da også Leif Jørgensen var med, husker jeg.

Så det var kanskje derfor, at han Leif Jørgensen, som også digga alternativ rock, (som jeg også digga, til en viss grad), tok opp en opptakskassett, med masse bra alternativ rock på, som han hadde tatt opp, hos en kamerat, (eller noe), for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var sanger som ‘Cannonball’, ‘Black Metallic’, Tool – ‘Sober’, Rage Against the Machine – ‘Killing in the Name of’, med flere.

Og Leif Jørgensen fortalte også om at en kar hadde blitt sugd av dama si, i en trapp, på utestedet Headache, (mener jeg at det var).

Så Leif Jørgensen han hadde delvis samme musikksmak som meg da.

Selv om han vel nok hadde en større musikksamling, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Leif Jørgensen, han lånte meg også en bok, som het ‘Sennepslegionen’, mener jeg å huske.

Og han fortalte meg også det, etterhvert, (på jobb en gang), at Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til VIF-fansen.

Som visstnok var en slags fæl og beryktet buss da, (på en eller annen måte), skjønte jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

Så skulle distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukke opp der, fortalte Magne Winnem.

Dette var nok rett etter at jeg var ferdig med militæret, tror jeg.

Winnem fortalte Skodvin, at jeg hadde problemer med familien, (var det vel. Uten at jeg vet hvorfor Winnem dro inn det her), og trengte en jobb da.

Og Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte det, at hu hadde sett på vitnemålene mine, fra videregående og NHI, og hu skrøyt av at jeg hadde så bra karakterer da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

20. mai 2012