johncons

Stikkord: Leirfaret 4B

  • Min Bok 4 – Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX

    En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

    (Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

    Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en ‘søskenbarn-fest’, i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

    Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde, på dette ‘Ågot-hus-besøket’, det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

    Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

    Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

    For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

    Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

    Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

    Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

    Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

    Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

    Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

    Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

    Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

    Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

    Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

    Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

    Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

    Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

    Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

    Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

    Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

    Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

    Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

    Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

    Men det gadd de ikke, da.

    Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

    (For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

    Og det her hørtes rimelig ‘svett’ ut, for meg, da).

    Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

    Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

    Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

    Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

    Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

    Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

    For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg ‘tyn’, fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

    Da hadde hele gjengen trukket inn i ‘Ågot-huset’, istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

    (Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

    Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

    Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den ‘sement-kloss’-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

    For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

    (For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

    Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

    Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

    Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

    Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

    Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

    Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

    En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

    Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

    Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

    Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

    Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

    Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

    Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

    Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

    (Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

    Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

    Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

    Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at ‘hvordan skal du klare å forsvare deg selv’, (eller noe).

    Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

    Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

    Men det sa jeg ikke noe om, da.

    For jeg var ganske moden, da.

    Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

    (For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

    (Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

    Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

    Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

    (Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

    Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

    Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

    Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

    For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

    Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

    Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

    Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

    (Hvem vet).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

    (Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

    (Ei med mørkt hår, vel).

    Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

    (Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

    Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

    (Eller hvordan det her var, igjen).

    Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

    (Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

    For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

    Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

    For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

    Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

    (Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

    Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

    Vi får se.

    PS.

    Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

    Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

    Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

    Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

    Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

    Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

    (Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

    Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

    Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

    Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

    For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

    Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

    Men sånn som jeg så det.

    Så var det en ting å lage et program.

    Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

    Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

    Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

    Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

    Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

    Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

    Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn ‘slave-jobb’, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

    Den var det også en skive tomat på da, forresten.

    Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

    Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

    At jeg fant fram et gammelt brød.

    For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

    Og det samme med osten, kanskje.

    Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

    Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

    Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

    For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

    Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

    Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.

    Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.

    (På vei til Sverige, da.

    Ved ferjeterminalen i Horten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.

    (Må det vel ha vært).

    Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.

    Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.

    Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.

    For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.

    (Eller hva man skal si).

    Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.

    Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.

    Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.

    Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.

    (Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).

    Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.

    Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.

    Og røyking hadde jeg jo slutta med.

    Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.

    (Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.

    (Med Ringnes 0.33 liters flasker.

    En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.

    Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).

    For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).

    (Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).

    Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da

    (Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).

    Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.

    Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.

    Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.

    For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.

    Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.

    Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.

    Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.

    Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.

    Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.

    Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.

    Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).

    (Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).

    Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.

    (For å forklare om det).

    Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).

    Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.

    Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.

    Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.

    (Hvis han klarte å finne det).

    Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.

    (Virka det som, ihvertfall).

    For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.

    Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.

    Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).

    (Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).

    For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.

    Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.

    Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).

    Så det var det eneste jeg kom på, da.

    Men hvitløk-Grissini.

    Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.

    Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).

    Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).

    Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.

    Men men, det veit han kanskje sjæl.

    (Det får man vel håpe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).

    (Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).

    Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.

    For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.

    Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.

    Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨

    (En gang han satt i stua der, vel).

    Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.

    Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.

    Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.

    (Eller ihvertfall klassekameraten).

    Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.

    Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.

    For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.

    Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.

    Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).

    Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).

    Og resten kjente jo Glenn Hesler til.

    Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.

    Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).

    (Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.

    (At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).

    Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).

    Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.

    (Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Like etter at jeg var ferdig, med militæret).

    Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.

    Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).

    Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.

    For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.

    Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).

    Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).

    (Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.

    Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).

    Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.

    På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).

    Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.

    (Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).

    Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).

    Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.

    Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.

    Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.

    Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.

    Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).

    For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.

    Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).

    Så jeg sa nok ikke noe, da.

    Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.

    Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.

    Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.

    Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 34: Mer fra Ungbo-tida

    Det må vel ha vært sommeren 1994, (hvis jeg skulle gjette).

    At Axel og jeg, var og spilte tennis, på de kommunale banene, på Lambertseter der, (som Magne Winnem hadde vist oss, da).

    Plutselig så slo Axel en tennisball, bort til ved grus-fotballbanen der.

    Og da jeg gikk for å hente tennisballen, så så jeg plutselig rett på Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia, og som seinere er mer kjent som nynazist, vel).

    ‘Er du her’, (eller noe), sa Sjølie, da.

    Jeg forklarte vel at jeg spilte tennis, sammen med lillebroren min, da.

    Sjølie var også der sammen med lillebroren sin, (virka det som, ihvertfall), nemlig en liten pjokk, (må man vel si), som han spilte fotball sammen med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (var det vel), i Stavern, så husker jeg at jeg så en musikkvideo, på en eller annen TV-kanal, hos henne da.

    (På begynnelsen av 90-tallet, vel).

    Og det var en musikkvideo, med et band som het Revenge, som var en avlegger av bandet New Order, da.

    Og etterhvert så kjøpte jeg det albumet, i en platebutikk, i Oslo, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og på det cover-et, så var det bilde ev en dame, kledd i et sexy lærantrekk, (eller hva det var), da.

    Og den plata, den hang jeg opp på veggen, ved siden av speilet der, på rommet mitt, på Ungbo, da.

    For tapeten var litt flekkete der, så det var noen stygge flekker på veggen, og sånn, på den ene veggen der, da.

    (Som hadde vært der, da jeg flytta inn, høsten 1991, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia likte jo New Order.

    Hu ga meg jo en maxi-singel, (nemlig ‘True Faith’, vel), av det bandet, på den tida som hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, like før jul, i 1988, (var det vel).

    Men jeg tror ikke at Pia hadde fått med seg det, at Revenge var et band, hvor et av medlemmene fra New Order var med.

    Så jeg er ikke sikker på hvor dypt musikkinteressen til Pia stakk, liksom.

    For da Pia så det platecoveret, på veggen min.

    Så så hu bare stygt på det vel, og lo litt av det vel, og sa ikke noe, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia bodde jo på Ungbo i cirka to år.

    Fra sommeren 1993 til hu fikk seg sin egen Ungbo-leilighet, (var det vel), i Tromsøgata, ved Sofienbergparken, (ved Grunerløkka), like etter at hun fødte sin sønn Daniel, sommeren 1995, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et par ganger, så stoppet Pia meg, i gangen på Ungbo, for å ha et slags møte, må jeg vel kalle det.

    En gang, så fortalte hu meg det, at negre ikke like å bli kalt for negre.

    Å, gjør de ikke det, (eller noe), sa jeg da.

    Neida, for det var rasistisk, da.

    (Eller noe sånt).

    Hva liker de å bli kalt for da, (eller noe), sa jeg da.

    (Noe sånt).

    Og Pia svarte at de likte å heller bli kalt for ‘afrikanere’, da.

    Men hvorfor Pia plutselig tok opp det her med meg, i gangen, på Ungbo der.

    (Og hvor hu fikk det fra.

    Var hun en slags talsmann for alle negre/afrikanere liksom, (eller hva man skal si), har jeg tenkt litt på seinere, da).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit hu kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia stoppa meg også en annen gang, i gangen, på Ungbo der.

    Og fortalte meg plutselig det, mens hu smilte vel.

    At grunnen til at alle invandrerne, ville bo i Oslo, det var fordi at de ville bo i nærheten av hverandre.

    (Noe sånt).

    Men det virka kanskje litt for meg, som at dette var ironisk sagt da, (eller noe).

    (Husker jeg at jeg syntes, ihvertfall.

    At dette muligens ble som noe truende da, dette som Pia sa).

    Det er mulig.

    (Noe sånt, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Facebook

    winters facebook

  • Min Bok 3 – Kapittel 32: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, som jeg satt i vaktbua, på Terningmoen.

    Så tenkte jeg meg ikke om da.

    Noen hadde skrevet, at den og den dama, var dritfin da.

    Også hadde noen andre tulla, og skrevet hva med onkelen og bestefaren, osv.

    Og dette var like etter, at jeg nesten hadde fryst ihjel, da jeg var avgitt til lag 3, etter denne ‘gærning-patruljen’, i kraftgata der, til han sersjant Johansen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den øvelsen, som jeg nesten hadde fryst ihjel på.

    (Hvis ikke Andresen hadde sparka meg i foten, så tror jeg kanskje at jeg hadde fryst ihjel da).

    Så så jeg jo stjerneskudd, mens vi var på den gærning-patruljen da.

    (Mens vi satt og hvilte, i kraftgata der).

    Og hele hue mitt, det var jo fullt av militær-ting, for det meste, på den her tida.

    Siden denne tjenesten var så krevende da.

    Men da, så ble jeg jo minnet på, noe fra mitt tidligere liv liksom.

    Da jeg så det stjerneskuddet da.

    Nemlig fra da Christell og jeg, gikk fra huset deres, i Havnehagen, til min leilighet, i Leirfaret 4B, og jeg så stjerneskudd da, (selv om vel ikke Christell så det).

    (For Christell ville se på ‘kontoret’ mitt, for å lage avis/magasin i, som var i en av bodene, i gangen, i Leirfaret 4B der da, hvor faren min seinere satt vin vel.

    Men der var det så kaldt og trangt, så det ble aldri til, at jeg lagde noe sånn avis der.

    Jeg brukte istedet symaskinbordet, til Ågot, (som hu hadde sendt med faren min dit), som bord til å ha en TV nummer to på, (som jeg kjøpte mens jeg gikk på ungdomsskolen), inne på det største soverommet ‘mitt’ der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Om det var fordi jeg nesten hadde fryst ihjel, (eller noe).

    Men jeg ble ihvertfall, (mens jeg levde i den her militærverdenen da), litt avstandsforelska, i Christell da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ihvertfall så skreiv jeg det, på skrivebordet, i vaktbua, på Terningmoen, at ‘I love Christell Humblen’.

    (For andre folk skribla ned navn på damer og sånn der da.

    Så ville jeg skrible litt og da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter jul, så ble jeg jo overført, til lag 2.

    Og der ble jeg med en gang et slags mobbeoffer, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For jeg var ikke så god på ski, og sleit litt da, på et nytt lag.

    Og Bricen kasta en skistav i hue på meg, og jeg måtte være med en rar bokseturnering, osv., på rommet.

    Og ikke nok med det.

    Neida, Skjellum skulle absolutt krangle med meg, om hvem som hadde pult flest damer, (eller noe).

    Jeg ville ikke gå i detalj da.

    Så jeg fortalte ikke navnene til Nina Monsen, Laila Johansen, Siri Rognli Olsen, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av de andre damene, som jeg hadde hatt sex med da.

    (Jeg hadde jo også blitt runka, av ei dame fra Larvik, på danskebåten en gang.

    Og det er mulig at det var fler og, som jeg ikke kommer på nå).

    Men jeg hadde ihvertfall hatt sex med minst seks damer da.

    Så jeg fant meg vel ikke i det, hvis noen skulle ha det til, at jeg ikke hadde hatt noen damer, (eller noe sånt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så begynte Skjellum å mobbe meg, fordi at jeg ikke hadde hatt sex med noe damer, mens jeg var i militæret.

    For han selv, han hadde nettopp hatt sex med ei fin dame, sørfra, sa han, som egentlig hadde en annen type.

    ‘Ho var fin ho’, sa Skjellum.

    Og i ettertid, så har jeg lurt på det, hvorfor Skjellum prata så i detalj til meg, om hu her dama.

    Var det ei jeg kjente eller?

    Var det Christell han hadde hatt sex med kanskje?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Dessuten, så var det sånn, da jeg hang litt sammen med Skjellum og Sundheim, på fritida, de siste par månedene, av militæret.

    At en gang, når Skjellum, Sundheim og meg, (var det vel), gikk fra Terningmoen, og i retning av Alexis vel, en torsdagskveld, (må det vel ha vært).

    Så kommenterte Skjellum, (husker jeg), ei lyshåra dame, (var det vel), som vi møtte, på veien da.

    Og som ikke hadde knept igjen jakka si, enda det var kaldt da.

    At, ‘hu der må ha vært kåt, siden hu går og viser fram puppa sine, enda det er kaldt’.

    (Noe sånt).

    Og det samme, den gangen vi var på stranda, (eller ved det tjernet, eller om man skal kalle det innsjøen), i Elverum der da.

    Da kommenterte Skjellum, ei dame, som lå i bikini like ved oss der da.

    At når hu bøyde seg, for å ta opp håndkleet sitt, så bøyde hu seg, sånn at hu stod med rumpa i været liksom da.

    Istedet for å bøye knærne da.

    Så Skjellum fulgte med nøye på damene, det er helt sikkert.

    Mer nøye enn jeg selv gjorde, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og som jeg vel skreiv om, i Min Bok.

    Så satt jeg på med faren min, og en kamerat av han, til Trysil en gang, hvor faren min skulle se på noen hyttetomter.

    Og da fikk jeg mast meg til, å få kjøpe en milkshake, i Elverum, husker jeg.

    I Domus-bygget, (eller hva det heter), på torget der, da.

    Og den milkshaken, den var laget av så gammel melk da.

    At jeg spøy ved en bensinstasjon, nesten med en gang, som jeg hadde satt meg inn i bilen igjen, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om den bensinstasjonen kan ha vært Bast, og at jeg spøy ved Terningmoen da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var i det senteret, hvor jeg hadde kjøpt den milkshaken, 10-12 år tidligere kanskje, og kikka, også i 1992/93 da.

    Men det var ikke sånn, at jeg kjøpte noe mer milkshake der, akkurat.

    (For å si det sånn).

    Men jeg mener at jeg enten kjøpte, (eller ihvertfall så på), Sports Illustrated, sitt badedrakt-nummer, med Vendella Kirsebom, på forsida vel.

    I Narvensen-kiosken der da, som var cirka under den kafeterian, hvor jeg kjøpte den her ‘råtne’ milkshaken da, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 5: Mer fra innspillingen av Secondløitnanten

    Da bussen vår, (eller om det var mer enn en buss), fra Terningmoen, kom fram, til Kvikne, i Østerdalen, utpå søndagen, dagen etter, at jeg hadde vært på middagsselskap, hos tante Ellen sin venn, i Oslo.

    Så stoppet bussene ved fotballbanen, til Kvikne IL, (heter vel det laget).

    Der var det også en slags hall, hvor vi soldatene gikk inn, et par av gangen da.

    Og hvor vi fikk utdelt ekte norske uniformer, fra andre verdenskrig.

    Vi fikk sko, bukse, jakke og lue, utdelt av noen damer, som var ansatt av filmselskapet vel.

    Jeg fant også en fotball, som lå ute på banen, til Kvikne der.

    Og noen i troppen, spurte sersjant Dybvig, og han sa at det var greit, at vi tok med den fotballen, til der filmen ble spilt inn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle være i Kvikne, i tre-fire dager vel.

    Og vi bodde på campingplassen, i bygda, husker jeg.

    Vi hadde vel med oss lagstelt, som vi lå i vel.

    Og det var ikke de verste teltene.

    For lagsteltene, de hadde en vedovn, stående i midten, av teltet.

    Mens hvis vi bodde i knappetelt, så hadde vi kun en primus, (av modell Primus Optimus vel), som ble drevet av parafin, til å varme oss på.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De som var med på filminnspillingen, fra Terningmoen, det var hele tropp 1 og cirka halvparten av en annen tropp vel.

    Så vi var kanskje cirka hundre soldater der, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Filminnspillingen, den foregikk på en gård, som lå en eller to kilometer, unna campingplassen vel.

    Kvikne er en liten bygd, og det var ikke noe utested, i bygda, tror jeg.

    Men de hadde vel en bensinstasjon der, husker jeg.

    (Og sikkert en matbutikk og vel).

    Og det var en kiosk, på campingplassen, hvor man kunne kjøpe cola, røyk, aviser og godteri og sånn da.

    Så da var jeg fornøyd, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye dødtid, under filminnspillingen.

    Så ofte, så satt vi bare nesten apatiske der, et eller annet sted, på den gården da.

    Men vi spilte også en del fotball der faktisk.

    Med den fotballen, som jeg hadde funnet, nede på banen til Kvikne da, den første dagen der.

    På et jorde, som sikkert hørte til den gården da.

    Så det var nok ikke så veldig teknisk fotball, akkurat.

    Men det var ikke så mye annet å gjøre der da, (for å si det sånn).

    Og en gang, mens vi spilte fotball der, så kom to ‘småttinger’, fra film-crewet, og spurte om de fikk være med, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om kan ha vært Harald Eia og Harald Swartz.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes egentlig det, at de norske 40-talls uniformene, ble litt kjedelige, sammenligna med de tyske nazi-uniformene, som dem også hadde, på filminnspillingen der da.

    Så da de leita etter blonde folk, som skulle spille tyskere da.

    Så meldte jeg meg, til film-crewet, og sa det, at jeg var blond da.

    Men jeg var ikke så blond da, så jeg fikk ikke være tysker, med en gang.

    (Tror jeg at var grunnen, ihvertfall).

    Men de fant ikke fler lyse-blonde da, (tror jeg at var grunnen), så jeg fikk etterhvert være tysk soldat, i nazi-uniform, også der da.

    (Siden jeg kjeda meg da).

    Så jeg er med i den filmen, (Secondløitnanten), både som norsk soldat og tysk nazi-soldat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen som Eia og Swartz, (eller hvem det kan ha vært, for jeg har seinere lest på nettet, at de to var med, på å lage den filmen), var med å spille fotball, med oss soldatene.

    Så spilte jeg vel i tysk nazi-uniform, (fra andre verdenskrig), tror jeg.

    Og kompanisjef Isefjær, han stod i mål da.

    Og jeg var litt irritert på Isefjær, etter den spioneringa hans, da Pettersen og jeg, kjøpte burgere, i Elverum, den første helgepermen.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så da jeg fikk en høy sentring, så dempet jeg den kaldt, med kroppen, (må man vel si), og lot ballen falle, ned mot jordet, (mens jeg ikke så på ballen da).

    (Og lot som at jeg var litt ‘noldus’ kanskje da.

    Sånn at kaptein Isefjær, kanskje trodde, at jeg ikke visste hvor jeg hadde ballen).

    Men akkurat like før ballen traff jordet, så klinte jeg til, (alt jeg klarte omtrent), med utsida av høyrefoten da.

    Og ballen føyk inn i ‘målet’, mellom kaptein Isefjær og ‘stanga’, og forsvant kanskje 50-100 meter, i retning av gården da.

    (Mitt spesialskudd, (må man vel kalle det), som jeg hadde trent på, en del ganger, om somrene, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, under oppveksten, og pleide å skyte ballen, blant annet inn i en lav mur, som gikk som et slags gjerde, på den side av hagen ‘min’, som lå nedenfor en skråning, som tilhørte tomta, til naboene, (som var sosialklienter vel), nemlig Lille-Oddis og de da).

    Og jeg scorte vel også enda et mål, på kaptein Isefjær, seinere i den kampen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens vi sparka fotball, på det jordet der, oppe i Kvikne da.

    Så hendte det at det dukka opp noen folk fra filminnspillinga der da.

    Og sa til oss det, at nå kunne vi ikke sparke fotball, på så og så mange minutter da.

    For da skulle dem filme noe greier da.

    Og de ville ikke ha med lyden av fotballsparking, i bakgrunnen, på filmen, liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en amerikaner, (tror jeg at det var, ihvertfall), som var med, og ledet mye av filminnspillinga der da.

    Og lagfører Marvin Bricen, (broren til Silvany Bricen), han fikk litt ‘tyn’ der, av han amerikaneren da.

    For Bricen er jo neger.

    (Eller mulatt da).

    Og han stod bare der han fikk beskjed om å stå vel.

    (Alle soldatene stod i sånne norske 40-talls-uniformer, på en slags oppstillingsplass, på den gården da.

    Som statister da).

    Også kom han amerikaneren bort til Bricen, og sa, (eller nesten ropte til han), at han måtte stelle seg bakerst, under filminga da.

    For dette skulle liksom være fra 40-tallet, og ikke fra 90-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, i Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 62: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Etter at jeg hadde jobbet på OBS Triaden i bortimot et år kanskje, så begynte det å jobbe ei jente/dame der, som hadde gått i klassen til min tremenning Øystein Andersen, (som bodde like ved), som het Hanne, (husker jeg).

    Hanne hadde helt veldig lyst hår, og var høy og slank, (må man vel si).

    Og Øystein hadde et kallenavn på henne, som var ‘Hanne-Panne’.

    Som sikkert var noe fra skoletiden da.

    Sikkert fra før de begynte på ungdomsskolen, eller noe.

    Og som jeg ikke kjente opprinnelsen til da.

    Hanne-Panne, hu svarte vel ganske høflig, hvis jeg prata til henne om noe der, (mener jeg å huske ihvertfall).

    Så hu visste kanskje at jeg var tremenningen til Øystein da.

    For Øystein, (og noen ganger Glenn), dem var jo innom i kassa på på OBS Triaden der, for å si fra til meg, at dem var på Biljardhallen, for eksempel, en gang i uka, (eller en gang i måneden), kanskje, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var altså to Hanne-er der.

    Hu andre Hanne, som jeg hadde spist burger med en gang, på ‘gatekjøkkenet’ der, (på Triaden, ovenfor Matland/OBS der).

    (Og som han broren til hu ‘frukt-venninna’ til Cathrine Løvdahl, hadde advart mot, fordi hu hadde dratt på dansketur, med for mange gutter).

    Hu var vel et par år eldre, enn Hanne-Panne, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Og hu var kanskje litt kraftigere, enn Hanne-Panne da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og der, så ble jeg etterhvert låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef.

    Og jeg fikk meg lappen, i desember 1995, var det vel.

    Og på begynnelsen av 1996, så fikk jeg meg også Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Og da trengte jeg vel noe til leiligheten da.

    Så jeg kjørte innom Triaden-senteret, med en brukt, rød Toyota HiAce, (som nesten var vrak, må man vel si), som jeg hadde kjøpt av Glenn og Øystein, for 5000, (var det vel), etter at jeg fikk lappen.

    Og da hadde jeg nettopp vært på fruktkurs selv, (med Gartnerhallen, på Økern), som nestsjef vel, på Rimi Nylænde.

    For vi skulle begynne å legge opp frukta selv der da.

    Så derfor kikka jeg nok litt ekstra, på fruktavdelingen, til OBS Triaden da.

    (Mens jeg var innom der liksom da).

    Og da jobba Hanne-Panne som fruktansvarlig der, (sånn som jeg skjønte det ihvertfall).

    (Dette var en ganske stille hverdag vel).

    Og da slo jeg av en prat med henne, husker jeg, når jeg var innom OBS Triaden der da.

    Og de fikk ikke frukt fra Gartnerhallen, (sånn som oss på Rimi Nylænde).

    De fikk vel fra Bama og/eller Finstad vel.

    Unntatt noen ganger på lørdager, da kunne det hende, at de bestilte litt frukt, fra Gartnerhallen også, (husker jeg at Hanne-Panne sa da).

    Hvis det var noe de andre leverandørene deres var utsolgt for, eller noe, da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så var det også en dverg som jobba der, husker jeg.

    Og han jobba på gølvet, på den tida jeg jobba der.

    Men da jeg var innom OBS Triaden, i 1996 vel, så jobba vel han under Hanne-Panne, i frukta, tror jeg.

    Ihvertfall nevnte Hanne-Panne han dvergen, (mener jeg), mens jeg var innom der, og tok en ‘butikk-prat’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han dvergen, han så jeg forresten en gang, (mener jeg å huske, ihvertfall), på So What, når jeg var innom der en gang.

    En gang som det muligens var en sånn tema-kveld, som het Gotham Nights vel.

    Eller om det var sånn ‘sex-frik-kveld’.

    Jeg mener at jeg så han dvergen, fra OBS Triaden, fly rundt på en sånn frike-kveld, på So What, muligens kledd i noe lær-drakt, eller noe sånt, vel.

    En kveld jeg bare stakk innom So What for å ta en halvliter, og høre på noe kul musikk da.

    Som det hendte at jeg gjorde da.

    Siden jeg liksom bodde opp Akersgata og Ullevållsveien.

    Så når jeg gikk ned til Sentrum, så var So What liksom et av de nærmeste utestedene da.

    Og der var det også gratis inngang.

    Og kul musikk, (litt ala den musikken som jeg hadde blitt litt vant til å høre på, da søstera mi og Cecilie Hyde, fra Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), i en del måneder, i skoleåret 1988/89).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var muligens også denne gangen, som jeg møtte hu Brit, fra Trøndelag, (som da jobba som kassaleder der vel), i kassa der.

    På OBS Triaden der da.

    Og nevnte vel det da, at jeg ikke hadde fått noe ordentlig attest da.

    (Litt bare for å ha noe å prate om vel).

    Og da sa hu Brit sa det, at ‘han John var kontoret, hvis jeg ville ta’n’.

    (Som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte at Øystein og Glenn (Hesler), henta meg etter jobben, på OBS Triaden der da.

    (Ihvertfall etter at ‘Biljardhallen-tida’ tok litt slutt vel).

    Og da kjørte dem ganske ofte, i Glenn sin blå vel, Volvo stasjonsvogn da.

    (Og jeg hadde jo ikke lappen og bil da).

    Så da måtte jeg ligge baki bilen, der hvor blikkenslager-tinga, til Glenn og onkelen hans vanligvis lå vel.

    Fordi Glenn sin bestefar og onkel, dem var blikkenslagere, uti Skjetten/Strømmen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da ble jeg flau, (må jeg si).

    (Siden jeg måtte ligge baki bilen dems da).

    Og jeg begynte vel å si ting som at, ‘jeg er ikke noen bikkje’, eller noe.

    Og at jeg måtte tenke på ryktet mitt, og sånn da.

    Men det her skjønte visst ikke Glenn og Øystein så mye av da.

    Men altså, hvis man jobber i et stort firma.

    Og noen av ens kolleger, ser at man ligger bak i en Volvo stasjonvogn.

    Da kan man jo få problemer på jobben liksom, siden folk kanskje slutter å respektere en der da.

    Så derfor likte jeg ikke det her, at jeg måtte ligge baki bilen til Glenn og/eller Øystein da.

    Noen ganger.

    Når Glenn og Øystein henta meg etter jobben, for at vi skulle spille blackjack, (eller noe), hjemme hos Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn pleide vel også å kalle meg ‘hvit neger’, på den her tida.

    (Uten at jeg skjønte hvorfor).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg satt på med Glenn og Øystein, etter jobben, på OBS Triaden.

    Så kunne det hende, at jeg sa noe, som dem plutselig ikke likte da.

    Og da kunne det smelle fra en av dem.

    (Ihvertfall fra Øystein vel).

    At, ‘skal du gå hjem, eller’.

    Og da var det en del ganger at jeg nesten sa, ‘ja, heller det enn å behandla sånn her’.

    Så det kunne være ganske anspent da, mellom Øystein og Glenn på en side, og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen der.

    Hvor jeg tilbragte nesten hver ettermiddag/kveld, den siste tida, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så ville Øystein og Glenn også henge da.

    Og det var derfor jeg pleide å dra dit da, siden dem var kamerata mine liksom da.

    Og den biljardhallen, den åpna vel like etter det, at jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der vel.

    Så Øystein, Glenn og jeg, vi følte oss etterhvert ganske hjemme der da.

    Siden dette var en ny biljardhall, (og gatekjøkken), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein begynte å chatte med sønnen til eieren der, en gang, (som vi tilfeldigvis hang der, etter at jeg var ferdig på jobben), husker jeg.

    (Øystein og jeg, vil pleide noen ganger å gå på bowlinga, på Metro-senteret der.

    Hvis vi kjeda oss, for eksempel.

    I årene før det her da.

    Når jeg besøkte han på Lørenskog, (i forbindelse med ferieturer til Brighton, eller at jeg skulle låne eller levere noen videofilmer, eller lignende).

    Så at vi også gikk innom for å se hvordan det var på den nyåpnede Biljardhallen der.

    Det var kanskje ikke så rart da, siden Øystein og jeg, noen ganger pleide å spille biljard i Oslo Sentrum og sånn, (på en biljardhall ved Rockefeller der og sånn), da).

    Det viste seg at sønnen til eieren der, het Bengt-Rune, (som Øystein etterhvert begynte å kalle ‘Benk-ern’), og faren het Kurt da, (og som ihvertfall Glenn Hesler etterhvert begynte å kalle for ‘Skurt’).

    Denne familien bodde på Rasta, som var like ved Skårer/Triaden der da.

    (Triaden lå vel på grensa mellom Rasta og Skårer vel.

    Eller altså, Biljardhallen og Triaden lå begge i den enden av Skårersletta, som vendte mot Rasta da.

    Hvis jeg fikk det riktig nå.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg kanskje følte meg litt vel hjemme der etterhvert, (på Biljardhallen der da).

    For en dag, like før jeg fikk lønning, våren 1991 en gang vel.

    Så krita jeg en burger, av han Kurt, (faren til Bengt-ern), der da.

    Og sa at jeg kjente Bengt Rune da.

    Enda det vel egentlig var mest Øystein som kjente Bengt Rune egentlig men.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Men jeg var kanskje rimelig sulten og sånn da.

    (Etter en ganske lang arbeidsdag kanskje da).

    Og det blei så fristende å bestille burger der liksom.

    For de hadde veldig gode burgere der faktisk da.

    (Og jeg hadde vel sett at noen andre folk nettopp hadde fått krite der da.

    Ellers så hadde jeg nok ikke turt å spørre).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hadde dem også spilleautomater, i et ‘side-rom’ der da.

    Øystein, han hadde jo laget seg sin egen spilleautomat, (eller kabinett, som han kalte det), hjemme på rommet sitt, på Hanaborg.

    Og spilleautomat-firmaet, til Øystein og Glenn.

    Det begynte på Biljardhallen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da avtalte vel etterhvert Øystein, med Kurt og/eller Bengt Rune da.

    At Øystein skulle la sin egenbygde Street Fighter-spilleautomat, (som han vanligvis hadde på rommet sitt vel), stå i spillehall-rommet, på Biljardhallen der da.

    Og Street Fighter, (eller om det var Street Fighter 2), det var et populært spill, så myntene strømma inn der da.

    (Og ble nok til tusenlapper da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Samtidig, så var det sånn, at Glenn Hesler, han hadde fått skada foten sin, i en mopedulykke, noen år tidligere, like ved Nordbyveien der, på Skjetten, hvor han bodde da.

    Så Glenn Hesler, han fikk noen ganger, (med noen års mellomrom vel), utbetalt noen store beløp, i erstatning, fra noen forsikringsselskap, (var det vel antagelig).

    For egentlig, så var det faktisk Øystein og meg, som hadde prata om det, (etter å ha vært mye i Brighton osv., i spillehaller der), å starte opp et spilleautomat-firma da.

    Men siden Glenn hadde fått så mye penger, i erstatning, for den skadede foten sin.

    Så ble det istedet sånn, at Glenn og Øystein, starta opp sitt eget spilleautomatfirma.

    Og jeg, jeg kunne få ‘kjøpe aksjer’, sa dem til meg da, (plutselig en dag, når de fortalte om den her nyheten da, at de skulle starte eget firma).

    Men det var jo som en vits.

    For begge de to, de visste jo det, at jeg, (mer eller mindre ihvertfall), var ‘blakk som en kjerkerotte’.

    Og at jeg prøvde å spare opp penger, til andreåret, på NHI.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så kjøpte Glenn og Øystein fler og fler spilleautomater da.

    Og de begynte å stille ut disse automatene både her og der da.

    Over hele Østlandet vel.

    Under firma-navnet ‘Action Arcade’, (eller om det var ‘Arcade Action’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og Glenn, dem hadde altså en god del bedre økonomi, enn meg da.

    Enda jeg var 20 år, på den her tida.

    Og jobba på OBS Triaden.

    Og de var vel 18 år da.

    De gikk jo i samme klasse, på Skedsmo Videregående.

    (Hvis jeg har forstått det riktig).

    Jeg mener at Glenn Hesler gikk datalinja, som meg selv, i Drammen, et par år tidligere.

    Og Øystein gikk vel Allmenn, tror jeg.

    Så det er mulig at de ikke gikk i samme klasse.

    Men at de hadde noen felles lærere.

    De hadde vel blant annet ei norsk-lærerinne, (var det vel), som de noen ganger prata om, (mens jeg var der), som de kalte for ‘Blenda’ vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein fikk vel en god del penger, av foreldra sine, tror jeg.

    Som begge jobba på Tetra Pak, ute i Lysaker-området der vel.

    Så dem var litt sånn ‘snobbete’ nesten, både Øystein og Glenn da.

    Selv om dem fortsatt var i tenårene da.

    Når dem spilte biljard, på Biljardhallen, for eksempel.

    Så kunne dem ikke bruke vanlige biljard-kø-er, for eksempel.

    Neida, Glenn og Øystein måtte begge to kjøpe seg egne, dyre, ‘proffe’ biljard-kø-er, til flere tusen kroner stykket da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hendte det vel aldri, at jeg betalte for å spille biljard, tror jeg.

    Jeg var egentlig ikke så fan av biljard og spilleautomater.

    Men det pleide å stå et flipperspill, eller to, der.

    Og dem pleide jeg å spille på da.

    Selv om jeg ikke syntes at det var så utrolig kult heller kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men de hadde gode burgere der da.

    Og jeg jobba jo på OBS Triaden, like ved da.

    Så Biljardhallen, det ble som stamstedet, til Øystein, Glenn og meg da.

    (På den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at Øystein, Glenn og meg.

    Vi kunne være hele kvelden og natta, noen ganger, på Biljardhallen, i helgene.

    For vi kjente jo eierne der.

    Og vi var nesten i en gjeng, med sønnen til eieren, (altså Bengt Rune), da.

    Og Øystein og Glenn, de hadde jo spilleautomater, stående på Biljardhallen der da.

    Og dem begynte vel å henge der, siden jeg jobba på OBS Triaden.

    Så jeg fikk lov til å henge på Biljardhallen og også spille biljard vel, (selv om jeg oftest tapte), selv etter stengetid da.

    Så det var nesten som at Glenn og Øystein jobba der.

    Og jeg fikk også lov til å henge der, siden jeg var nesten som i en gjeng, med Glenn og Øystein da.

    Og jeg har også vært med Glenn og Øystein, en eller to ganger kanskje, hjem til Kurt og Bengt Rune og dem, på besøk, i villa-en deres, på Rasta der.

    Hvor dem hadde biljardbord, husker jeg.

    Og hvor Øystein seinere flytta inn vel.

    (Fortalte Glenn Hesler meg en gang).

    En del år ut på 90-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Biljardspillinga til Øystein og Glenn.

    Den gikk mest på et spill som het ‘nier-ball’.

    Forskjellen fra vanlig biljard, (som de kalte åtter-ball), det var det, at man bare brukte cirka halvparten av biljardkulene.

    Også skulle man skyte ned først kule en og så kule to da, osv.

    Og når man bommet, så var det motstanderen sin tur vel.

    (Noe sånt).

    Så det var kanskje lettere å vinne på flaksen.

    (Hvis jeg husker det riktig),

    På nier-ball da.

    (Enn på vanlig biljard da).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lærte noe biljard-kunnskap, av Øystein, (og Glenn da), på den her tida.

    For jeg var ikke så glad i å spille biljard.

    Men hvis jeg var på en bowlinghall, så spilte jeg heller biljard enn å spille bowling da, (som jeg syntes at var kjedelig), for å si det sånn.

    Men jeg lærte meg det da, (av Øystein og Glenn vel).

    At når man spilte biljard, og man ikke ville, at kula som man støtte på.

    Skulle følge etter den kula man siktet på, ned i et av hullene, på biljardbordet da.

    Så burde man støte, nederst på den hvite kula den.

    For hvis man slo nederst på den, (med biljard-kø-en).

    Så ville den hvite kula, begynne å rulle tilbake igjen, på bordet, etter at den hadde klinket inn i, den kula, som man sikta på da.

    Mens hvis man støtte øverst på den hvite kula, så fulgte den ofte etter nedi hullet, (for eksempel), på biljardbordet da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bengt-Rune, han pleide visst ofte, å være med i mesterskap, i biljard.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og det hang også andre ungdommer, som var gode i biljard, på Biljardhallen, i helgene, etter stengetid, osv. der da.

    Som Øystein, Glenn og meg, nesten var i en slags gjeng med da.

    (Ihvertfall så blei vel Øystein og Glenn ganske kjent med dem).

    Han ene, som var i eliten, i biljard-miljøet, i Norge.

    Og som hang sammen med Glenn, Øystein, Bengt-Rune, (og lillesøstera hans), og meg, og mange fler der da, på Biljardhallen, på den her tida, (fra begynnelsen av 1991 kanskje vel, og noen måneder fremover).

    Det var en som het Kalle, (husker jeg).

    Og han var i en gjeng der.

    Som også hang mye der da, på Biljardhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle, han var en lav og tynn tenåring vel.

    Som kanskje var enda et år eller to yngre enn Glenn og Øystein vel.

    Jeg husker at han satt og spiste Doritos, på Biljardhallen, etter stengetid, en natt til lørdag eller søndag en gang vel.

    (Ihverfall så var det tortillachips).

    Så etter det, så begynte jeg å kjøpe tortillachips noen ganger jeg og, husker jeg.

    (Noe som var ganske nytt, i Norge, på begynnelsen av 90-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle og noen av de andre kara, som var i den samme gjengen som han.

    De flytta etterhvert ned til Larvik.

    (Fortalte vel Glenn og/eller Øystein meg, et par år seinere, på 90-tallet vel).

    Og de tok faktisk over den fiskebutikken, i Nansetgata, som jeg pleide å sykle forbi, som guttunge, i Larvik, på Apache-sykkelen min der da, (på 70-tallet).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok da).

    En fiskebutikk, som jeg husker det om, at den pleide å lukte vondt, da jeg sykla forbi der.

    Og det fikk jeg vel høre, av Glenn og/eller Øystein vel.

    At de folka, som hadde drevet den fiskebutikken, før Kalle og dem da, dem hadde visst ikke pleid å vaske der.

    (Noe vel Glenn og/eller Øystein, hadde hørt, av Kalle og dem da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette

    I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.

    Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).

    For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.

    Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.

    Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.

    Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.

    Da jeg bodde i Leirfaret.

    Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.

    Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.

    Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.

    Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.

    (Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.

    Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.

    Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.

    Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).

    (Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.

    Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).

    Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.

    Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.

    Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.

    Og dette var et hasteoppdrag.

    Så jeg måtte være med å jobbe.

    For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.

    Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.

    Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.

    (Ikke så langt unna SAS-hotellet).

    Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.

    Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.

    Og det sa han at jeg fikk lov til.

    Så vi la en sånn lampe i bilen da.

    Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.

    Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.

    Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.

    Glasset var litt knust.

    Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.

    Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.

    Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.

    Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.

    Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.

    Og mora mi ga meg et Europa-kart.

    Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.

    Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.

    Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.

    Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).

    Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.

    (Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.

    Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.

    Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.

    Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.

    Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.

    (Sa Thomassen ihvertfall).

    For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.

    Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.

    Det var nok å gå og jobbe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.

    Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble bare dratt med på det her.

    Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).

    Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.

    Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).

    Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.

    For dette ble jo som en dobbeltrolle.

    Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.

    Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.

    Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.

    Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.

    Det var muligens ved Savoy der, eller noe.

    I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.

    Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.

    (Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).

    Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.

    Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).

    Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.

    (Thomassen var jo fra Nord-Norge).

    Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.

    Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.

    Og han ene Vestfold-karen.

    Han begynte å klage.

    På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.

    Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.

    (Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.

    Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).

    Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.

    Så lot jeg han få grønnsakene mine da.

    Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.

    Dette var vel på søndagen vel.

    Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.

    Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.

    Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.

    Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.

    Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).

    Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.

    Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.

    For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.

    Og han dukka akkurat i tide da.

    Og jeg måtte også dukke, husker jeg.

    Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).

    For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.

    Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.

    Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.

    Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.

    Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.

    (Mot min vilje, må jeg si).

    Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.

    (Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).

    Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.

    Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.

    (Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).

    Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.

    Og han var jo arbeidsleder.

    Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.

    Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.

    Og jeg var jo veldig trøtt da.

    Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.

    Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.

    Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.

    I stua til Arne og Mette der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.

    Da jeg fikk de pengene.

    Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.

    Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.

    Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.

    (Av en eller annen grunn.

    Dette var like etter 80-tallet.

    Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.

    Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.

    Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.

    Og samtidig litt sossete ut vel).

    Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.

    Men jeg kjøpte den da.

    For jeg trengte vel en ny jakke da.

    Og da hendte det, husker jeg.

    At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.

    Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.

    En gang i blant, mener jeg.

    (Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).

    For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.

    Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).

    Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.

    Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.

    Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.

    Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.

    Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.

    Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.

    Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.

    (Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.

    Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).

    Og akkurat da jeg gikk inn på badet.

    Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.

    Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.

    Mens hu hylte vel, (eller noe).

    Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.

    (For å si det sånn).

    Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).

    Og stelte meg litt der kanskje.

    Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.

    At, ‘Så du rumpa mi, du da’.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.

    De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.

    Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).

    Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).

    ‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.

    Til han andre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens han som var så glad i grønnsaker.

    (Var det vel).

    Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.

    Om at det å ha dame.

    (Som han fikk sex av da da).

    Det blei som ‘narkotika’, mente han.

    At han måtte ha det da.

    Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg er glad at jeg ikke ble med, da Ulf Havmo kom på døra mi, og skulle ha meg med, i det nystartede Svelvik Fremskrittsparti, på slutten av 80-tallet

    glad ikke ble med i frp

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10077971

  • Den her sangen husker jeg at søstera mi, (og vel også Christell), syntes var kul, på 80-tallet. (Da dem var oppe i Leirfaret, hvor jeg bodde, en gang)