johncons

Stikkord: Lene (Fra Abildsø)

  • Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.

    Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.

    Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.

    Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.

    Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.

    (Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.

    Noe sånt).

    Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.

    Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.

    Men de var mye på travbanen og bingo.

    Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.

    Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.

    Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.

    De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.

    Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.

    På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).

    Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.

    Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.

    Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.

    Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.

    Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.

    Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.

    Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.

    Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en katt forresten.

    (I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).

    Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.

    Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.

    Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.

    (Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).

    Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).

    Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.

    Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.

    Hvis jeg skulle tippe da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.

    Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.

    (Var det vel).

    Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.

    Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).

    Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.

    I Høybråtenveien der da.

    For å hente den katta da.

    Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.

    Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.

    (Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.

    Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, når jeg henta katta til Axel.

    Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.

    Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.

    Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).

    Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabodama til Arne og Mette.

    (Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).

    Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).

    Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).

    Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.

    Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

    (Å låne bort dressen min da).

    For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.

    Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.

    (Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.

    Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.

    Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.

    Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.

    Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.

    Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.

    Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.

    (Kanskje det var hull i lommene, eller noe).

    Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.

    Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.

    Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.

    For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.

    Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.

    Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.

    Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.

    Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.

    (Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.

    (Ei jeg vel aldri møtte, forresten).

    Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).

    For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.

    Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    90-tallet var jo såvidt begynt.

    (Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).

    Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.

    Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.

    Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).

    Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.

    (Hvis jeg tolka det her riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).

    (Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.

    Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.

    Sånn som jeg husker det).

    Denne katten var en kattunge da.

    Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.

    Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.

    Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.

    Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.

    For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.

    Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.

    For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.

    (Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).

    Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.

    Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.

    Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.

    Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.

    Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.

    Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.

    Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).

    At de kunne få det meste av den maten da.

    (Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.

    Hvis det var noe sånt der da.

    Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).

    Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.

    (For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.

    Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).

    Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).

    For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.

    Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).

    At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.

    Men da ble Mette sur, husker jeg.

    For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.

    Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.

    (Så sånn var det).

    For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 26: Mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Hu Anette, som mer eller mindre var, i den Abildsø-gjengen.

    Hu møtte jeg en gang, på Jernbanetorget der, når jeg skulle besøke Axel og dem, (på Furuset).

    Hu Anette, (hu som hadde et slags kniv-arr, eller noe, i trynet).

    Hu stoppa meg, på Jernbanetorget der, ved noen boder, eller noe.

    Hu var der i lag med en tenåringsgutt, på hennes alder da.

    Hu bare spurte meg om jeg kunne vente der.

    Så jeg stod der og venta da, (i 10-15 minutter kanskje).

    Og så lot han gutten henne gå da, (til slutt).

    Hu Anette forklarte at dette var kameraten til typen hennes, (eller noe).

    Og at han bare hadde dratt henne med rundt i byen, (eller noe).

    Og at han karen hadde vært ‘klengete’ da, (eller noe), sånn at hu ikke hadde fått fred fra han da.

    Og at det var derfor, at hu hadde bedt meg om å vente på henne der, på Jernbanetorget da.

    Vi gikk bort i retning av Oslo City.

    Men jeg skulle jo dra opp til Axel og dem, på Furuset.

    Så jeg forsvant ned til T-banen da, bare cirka 40-50 meter lenger bort, (eller noe).

    Enn fra der hu Anette ba meg om å stå å vente på henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så møtte jeg også hu Anette enda en gang, på bussen, fra Abildsø og ned mot Sentrum.

    Hu Anette var tydelig opprørt, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Og hu spurte meg om å få en røyk, for hu skulle av bussen, på Ryen, (var det vel).

    Og jeg sa at det var greit.

    Jeg måtte også tenne på røyken hennes, inne på bussen, før hu gikk av da.

    For hu hadde ikke lighter da.

    Og da var det en kar på bussen.

    Som snudde seg, etter noen minutter.

    (En kar i 40-åra kanskje).

    Og spurte meg om jeg hadde røyka på bussen.

    Jeg svarte ‘nei’.

    For det hadde jeg jo ikke.

    Det var jo hu Anette som hadde røyka der, for å si det sånn.

    Men kan karen hadde ikke fått med seg hva som hadde skjedd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg var og festa hos hu Anne Lise der.

    Så var det noen folk fra Jessheim der, husker jeg.

    Jeg begynte å bable om han møbelhandleren, (Engen het han vel), fra Jessheim, som det stod så mye om, i avisene, på den her tiden.

    Han som ble kalt ‘Edderkoppen’, vel.

    Noe sånt.

    Men da svarte ikke de folka fra Jessheim så mye vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg gjetta også på at Jessheim lå i Akershus, (husker jeg).

    Og det var visst riktig da, skjønte jeg.

    Men jeg veit ikke om de her to Jessheim-kara, ble så utrolig imponert, av at jeg klarte å gjette riktig på det men.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo gått på Markedføringslinja, et par år, før det her.

    Og jeg gikk på den klesbutikken, på Oslo City igjen.

    (Som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men jeg kan se om jeg finner det på nettet).

    Nei, jeg fant det ikke nå.

    Men det var den klesforretningen med ungdomsklær.

    Som lå ved en av rulletrappene, opp til andre etasje der, i Oslo City.

    Ikke langt fra Sock Shop der vel.

    Og Marlboro-klesbutikken.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og der så så jeg det, at de hadde fått et nytt jeans-merke, som het Soviet.

    Og det fulgte med en egen skrutrekker, sånn at man kunne bytte en sånn merke-plate, bak på buksa, osv.

    Og det her syntes jo jeg var både litt tragisk og litt morsomt da.

    Så jeg begynte jo å preike om det her, utefor Abildsø-kiosken der en gang, (husker jeg).

    Og da skulle han Kjetil, (som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’).

    Han ‘måtte’ da liksom ha den buksa da.

    Enda det her bare var noe jeg hadde fortalt om, på kødd.

    Jeg var ikke så mote-frik sjæl, at jeg liksom måtte ha den buksa da.

    Jeg syntes bare at det her var litt dumt egentlig, siden den buksa het Soviet, og kom med egen skrutrekker, osv.

    Men det her skjønte vel ikke han Kjetil da, tror jeg.

    Han skjønte ikke at jeg kødda da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg begynte jo å jobbe på Rimi, mens jeg var i militæret, jule-permen, i 1992.

    Og etter militæret, så var det nedgangstider.

    Så jeg begynte etterhvert å jobbe heltid i Rimi.

    Og før jeg ble leder i Rimi, så husker jeg det, at jeg en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde, (hvor jeg seinere ble butikksjef), et stykke opp i Lambertseterveien der da.

    (Lambertseterveien, den gikk fra Abildsø og opp til Lambertseter Senter da, (eller Lambertseter Sentrum som det vel het, siden det var et rimelig gammelt senter da)).

    Så denne Rimi-butikken, (som jeg jobba i), den lå bare en cirka 5-10 minutters gåtur, unna Abildsø-kiosken der da.

    Så en gang, i 1994, (kan det vel ha vært).

    (For jeg husker at hu Hilde, som hadde vært i Jehovas Vitner, var på jobb, (som Assisterende Butikksjef), da dette skjedde, og hu slutta vel der, like før 1995, mener jeg).

    Og det som skjedde, det var at han Kjetil fra Abildsø plutselig dukka opp der.

    Han gikk bort til kassa mi, flere ganger, med godteri da.

    Han hadde visst besøkt ei jente, oppe på Lambertseter der da.

    Og han kjøpte først noe godteri.

    Og så gikk han tilbake og kjøpte enda mer godteri da.

    Så det var nesten som at han prøvde å få meg med, på å slå inn godteriet gratis, (syntes jeg nesten).

    Så dette var en litt ubehagelig episode, syntes jeg.

    For hu Assisterende Butikksjef Hilde, (som hadde vært i Jehovas Vitner), hu stod jo like ved kassa der og.

    (Og rydda i noen hyller, eller noe).

    Og jeg tror at hu skjønte det, at jeg kjente han Kjetil fra før da.

    Så dette ble jo litt som noe dumt, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg burde vel kanskje ha spurt hu Hilde om hu kunne sitte i kassa, siden jeg kjente han Kjetil.

    Men det hadde vel blitt litt dumt det og kanskje.

    Det var jo ikke sånn at jeg kjente han Kjetil så utrolig godt heller.

    Jeg hadde jo ikke sett han, siden den gangen, som jeg var ute med hu Raghhild, fra Stovner, i 1990 vel.

    Så jeg hadde jo ikke sett han på fire år så.

    Så da ble jeg nok litt overraska, tror jeg, over at noen jeg kjente fra ‘Abildsø-tida’, plutselig dukka opp der, i den butikken, i Nylænde, på Lambertseter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte Gunnar Jorås, (hybelverten), om det var i orden, at jeg ikke betalte den siste månedens husleie.

    Også fikk de bare beholde depositumet.

    Det var greit, sa Jorås, etterhvert.

    Jeg hadde vært stressa, en gang, som jeg hadde sitti oppe hele natta, og lest, før en eksamen.

    Så jeg hadde klart å svi et hull i en sofapute der, siden en sigarett, hadde falt ut av et askebeger da.

    (Det askebegeret som jeg hadde rappa, i Fredrikshavn, som jeg skreiv om, tidligere i Min Bok 2).

    Noe jeg ikke hadde fått med meg, (før jeg kom hjem igjen vel), siden jeg var så trøtt, etter å ha lest hele natta da, før en eksamen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jorås spurte meg om ikke faren min kunne skaffe dem en ny sånn pute, siden han jobba med møbler.

    Men det trodde jeg ikke at var særlig sannsynlig, så det gadd jeg ikke å spørre faren min om, engang.

    Men jeg sydde på en slags tøylapp der da.

    Som jeg hadde fått av bestemor Ågot vel, (en gang som jeg var på besøk på Sand), etter å ha forklart henne om situasjonen da.

    Så da sa vel Berit og Gunnar Jorås at det var greit.

    Jeg gjorde den syinga nøye, for jeg hadde ikke så mye penger, så jeg håpet at jeg slapp å bruke av depositumet, for å betale for den sofaputa da.

    Og det slapp jeg da.

    Og hu Berit Jorås, hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde brukt så fine sting, da jeg dreiv og reparerte den her sofaputa da.

    Mens hu lo litt vel.

    Men jeg var jo ikke vant til å sy.

    (Selv om vi vel lærte det, i håndarbeidstimene, på ungdomsskolen, osv).

    Så jeg satt av en hel kveld, til den her sy-jobben, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også beskjed, om at jeg måtte vaske ordentlig, i den hybelen min, på Abildsø der, når jeg skulle flytte ut.

    Så jeg satt av en hel dag til det, husker jeg.

    Jeg flytta ut i slutten av juni da.

    Og jeg hadde avtalt med faren og stemora til Axel.

    At jeg skulle leie et rom hos dem, på Furuset, for 1000 kroner i måneden, det neste studieåret.

    For jeg måtte spare opp penger da, for å ha råd til å gå det siste året, på NHI.

    For sosialkontoret på Ryen, de gjorde det klart for meg, at det ikke ville bli snakk om noe mer sosialstøtte, for meg, mens jeg gikk på NHI.

    (Siden NHI var en privat høgskole da).

    Så jeg måtte ta meg sammen, og forbedre min økonomi, før jeg begynte på det andre året, på NHI da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lene, fra Abildsø-gjengen, hu sa det til meg, før jeg flytta, at det var ganske tøft på Furuset der.

    Så jeg burde vel være litt forsiktig der da, mente hu vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning Øystein Andersen og jeg.

    Vi hadde avtalt å dra til Brighton igjen, sommeren 1990.

    (For å besøke den tidligere vertsfamilien vår der igjen).

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Men jeg fikk overtalt Øystein, til å kjøpe vannsenga mi.

    (Som jeg hadde fått ny av faren min, noen måneder før det her da).

    For 1000 kroner da.

    (Noe som var billig, men jeg regna vel med det, at jeg kunne få ny vannseng, hvis jeg ville, siden faren min solgte vannsenger da.

    Så jeg var kanskje litt sleip da.

    Men på det rommet, som jeg skulle leie, (som Kirsten Ancona, (Axel sin stesøster), relativt nylig hadde flytta ut fra, så stod det allerede en hvitlakkert dobbeltseng, husker jeg, som liksom fulgte med, når jeg skulle leie det rommet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en del fler ting, mens jeg bodde på Abildsø, som jeg ikke har fått skrevet om enda.

    (Ser jeg på notatene mine her).

    Men det får jeg prøve å få med mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg skreiv om den sofaputa, til Berit og Gunnar Jorås, som jeg klarte å ødelegge, i kapittelet ovenfor.

    Så var ikke det en sånn pyntepute, til å ha i en sofa, som jeg mente.

    Men jeg mente en sånn pute, som fulgte med, til å sitte på, i en sånn slags ganske liten kurv-møbel-sofa da.

    Og som hadde et spesielt mønster, som var likt, som en annen pute, som man vel lente ryggen mot da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg trodde at det var lite sannsynlig, at faren min kunne klare å få tak i en akkurat lik pute, som den som jeg hadde klart å svi hull i da.

    For jeg regna med at de putene var noe som var lagd i Kina, eller noe sånt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så er det kanskje litt enklere å skjønne ha jeg mente, når jeg den skreiv om den sofaputa, som det ble svidd hull i, i kapittelet ovenfor.

    Og den puta, den kunne man også forresten la ligge opp/ned, sånn at den lappinga i puta ikke syntes.

    For dette var en pute, som hadde likt mønster, på begge sider, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 20: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    En gang, dette året, som jeg bodde på Abildsø, så tok Magne Winnem og jeg, 71-bussen ned til Sentrum.

    Etter å ha ‘forsja’, hjemme hos meg vel.

    På bussen, (var det vel), så traff vi de to jentene Lene og Anne Lise, (som bodde i Dumpa på Abildsø da).

    Winnem og jeg, vi skulle ut på byen, for å sjekke damer og drikke og sånn da.

    Så vi var ikke så veldig interesserte, i de her to femten år gamle jentene, som hang seg på oss da.

    Men de oppførte seg vel ganske pent, og var ganske voksne for alderen vel.

    Så jeg tror at det var Winnem, som foreslo det, at vi fire, skulle dra på Peppes Pizza, ved Solli Plass der.

    Og dit dro vi da.

    Også spilte vi fire biljard da, (var det vel).

    Før Winnem og jeg, forlot de her to femten år gamle jentene da.

    Og heller dro til et eller annet utested, hvor det ble solgt alkohol da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble jo bedt med den her Abildsø-gjengen, hjem til hu Anne Lise, som bodde i Dumpa der da.

    Og som fikk lov av mora si, til å ha åpent hus, (må man vel si), omtrent hver kveld vel.

    I et rom eller to i kjelleren deres der da.

    Jeg dro dit en gang, og noen begynte å diskutere musikk med meg.

    De likte ikke at jeg hørte på Depeche Mode, osv.

    (Noe jeg hadde fra hu venninna til søstera mi, Cecilie Hyde da, fra Svelvik.

    Og også Magne Winnem hørte jo på det bandet).

    Så jeg dro hjem til hybelen min da.

    Som var et par-tre minutters gange kanskje, fra der hu Anne Lise bodde da.

    Jeg spurte om noen av dem ville være med, opp til meg, for å hente plater.

    Og hu Lene sa at hu ville det da.

    Så jeg lot henne få være med da.

    Og hu satt seg i vannsenga mi, inne på rommet mitt der da.

    Mens jeg fant fram plater da.

    Så hu råflørta jo skikkelig med meg, må man vel si.

    For det var mange andre steder å sitte, inne på hybelen der, enn akkurat i vannsenga da, (vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg var litt skeptisk til å flørte tilbake med hu Lene da.

    Siden hu bare var femten år da.

    For da var det barnerov, hadde jeg fått med meg, fra Bergeråsen osv., da.

    Så derfor lot jeg henne være i fred.

    Hu sa det, at jeg burde ikke ta med noen plater ned til Anne Lise og dem der.

    For da ble de bare ødelagt, sa hu.

    Men jeg måtte jo nesten ta de med, syntes jeg da.

    Siden jeg jo hadde sagt at jeg skulle hente dem.

    Og da vi gikk ned dit igjen, så spurte hu Anne Lise meg, om det hadde skjedd noe, hjemme hos meg.

    ‘Det skjedde ikke noe’, sa jeg.

    Men hu Anne Lise var skikkelig nysgjerrig på hva hu Lene dreiv med i senga da, virka det som.

    Og seinere den våren/sommeren, (i 1989), så begynte vel de to femten år gamle jentene en slags konkurranse.

    (Mener jeg at det var).

    Om å ligge med flest mulig, (eller noe).

    (Mener jeg at noen gutter i den Abildsø-gjengen nevnte for meg.

    Noe sånt).

    Så en annen gang som jeg var der nede, så hadde hu Lene, (var det vel), nettopp knulla med en tenåringsgutt, på hennes alder der da.

    Og han var ikke helt seg selv, etter den her knullinga da, og klagde over at han hadde ‘fittesaft på pikken’, osv. da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satte på to plater der nede, som jeg hadde funnet i hybelen min da.

    Den ene plata var en cover av Strawberry Fields, av the Beatles da.

    Gruppa het vel Candy Flip, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    (En sang jeg hadde hørt på MTV).

    Og syntes at var kul da.

    Så jeg hadde gått på Innova, for å kjøpe den.

    Men de hadde bare en litt kjedelig maxi-mix av den sangen.

    Og det fikk jeg høre nede hos Anne Lise og dem og.

    At den versjonen jeg hadde, ikke var like kul, som den som var på MTV da.

    Og det var jeg egentlig enig i selv og.

    For den mix-en som jeg hadde kjøpt.

    (Den het vel ‘Rasberry Riple Remix’).

    Og den var litt døv, syntes jeg.

    Men det var sånn, på den her tida, husker jeg.

    At jeg hørte mye på musikk, omtrent hele tida da, på walkman, osv.

    Så det var nesten sånn, noen ganger, at jeg liksom ‘måtte’ ha den og den sangen da.

    Og ikke sånn som det har vært, etter at jeg begynte å få internett, i 1996 vel.

    At det bare er å finne noe musikk på nettet ofte, hvis det er en sang man digger da.

    Sånn var det ikke i 1990, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre sangen, som jeg satte på.

    Det var ‘Shake the Disease’, med Depeche Mode vel.

    (Den maxi-en som jeg hadde kjøpt, på et senter ut mot Krokstadelva der, skoleåret før da).

    Da sa Henning, at den sangen hadde han hørt på før da, og syntes at var bra da.

    Og han begynte å synge med på teksten da.

    Og sang sånn ‘understanding’.

    Et par ganger vel.

    Men jeg tror at teksten egentlig gikk sånn ‘understand me’.

    Eller noe.

    Men det er mulig at jeg tok feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var vel muligens den gangen.

    Eller en annen gang.

    At jeg glemte igjen den svarte og grønne Nike Beaverton-bagen min der.

    Så en gang, våren/sommeren 1990, som jeg dukka opp hos Anne Lise der.

    Så fortalte de meg det, at to nye karer, som nettopp hadde flytta til Abildsø vel, hadde tatt med seg bagen min, hjem til seg selv.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For en sånn bag kosta jo et par hundre kroner da.

    Og jeg trodde at den lå trygt der nede liksom.

    Men jeg tok det ikke så utrolig nøye heller akkurat.

    Det var ikke sånn at jeg gadd å dra opp til to karer, som jeg ikke kjente, for å hente en sånn bag heller liksom.

    Men hvorfor de tok bagen min, det veit jeg ikke.

    Og jeg skjønte aldri hvem de her folka egentlig var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei annen femten år gammel jente, som jeg prata litt med, nede hos Anne Lise og dem, husker jeg.

    En kar, nevnte at hu burde kjøpe seg en såpe-dildo, eller noe.

    Så sa hu det, at det funka ikke.

    ‘Skummer det da’, drista jeg meg til å si da.

    ‘Ja’, svarte hu da.

    Og jeg tok vel også opp det en gang, at hu Lene, (var det vel), bare var femten år gammel da.

    (Etter at hu hadde sitti i vannsenga mi den gangen sikkert da).

    Så jeg turte ikke å prøve å få a med i senga.

    Siden hu var under den seksuelle lavalderen da.

    Men da var det ihvertfall en av de jentene der nede, som syntes at det bare var tull da.

    Men jeg turte fortsatt ikke.

    For jeg ville liksom ikke ha noe på rullebladet mitt, eller noe, da.

    For det med barnerov, det var bare sånn man ikke gjorde da.

    Husker jeg fra oppveksten min, på Bergeråsen.

    Da ble folk erta husker jeg, eller snakka til, og spurt om de dreiv med ‘barnerov’, hvis det var noe om en jente eller gutt som var under seksten år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte jeg hu Lene og hu Anne Lise, på 71-bussen, på veien hjem fra Sentrum da.

    Og da prata de om at de hadde hatt noe om Peer Gynt, eller noe, i norsktimene, på skolen.

    Og om at det var Henrik Ibsen da, var det vel.

    Og da dreit jeg meg skikkelig ut, på bussen.

    For jeg trodde ikke at det var Ibsen.

    Siden det var et såpass ulikt tema, (syntes jeg), fra for eksempel ‘Et Dukkehjem’ da.

    Så jeg sa vel sånn at hele bussen hørte det, (omtrent), at det ikke var Ibsen da.

    (Noe som vel var feil tror jeg.

    Men dette her var like etter eksamenen mine og, tror jeg.

    Som jeg hadde ni-lest til, mener jeg å huske.

    Så jeg var kanskje litt fjern etter all eksamenslesinga da.

    Det er mulig).

    Og de to jentene begynte også å bable om det, (mener jeg å huske), at jeg, (eller andre på min alder), kanskje ikke hadde vært bortpå så mange jenter.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Abildsø-gjengen, de prøvde også å få meg med på Norway Cup.

    Ekeberg og Norway Cup var ikke så langt unna Abildsø, mener jeg å huske.

    Men jeg gadd ikke.

    Det ble litt for svett liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den Abildsø-gjengen, de ville også ha meg med til Hvervenbukta.

    En bukt hvor man kunne drikke og brenne bål og sånn da.

    I Oslofjorden vel.

    Ikke så langt unna Abildsø vel.

    Men det syntes jeg at nesten hørtes litt skremmende ut.

    Å henge sammen med den gjengen der, på et sted som jeg ikke visste hvor var engang.

    Og som var et stykke hjemmenfra da.

    Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

    Det var en eller to karer, i den gjengen der, som var litt aggressive mot meg, husker jeg.

    Så å dra til Hvervenbukta, sammen med noen sånne aggressive gutter, i slutten av tenårene.

    Mens man drakk masse alkohol og sånn.

    Nei, det kunne ende galt, fryktet jeg.

    Så det gadd jeg ikke å være med på, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de jeg hang mest med, i den her Abildsø-gjengen, det var en kar som var et par-tre år yngre enn meg, som het Kjetil.

    Jeg var egentlig ikke så interessert i gutter akkurat, (for å si det sånn).

    Så det må nok ha vært han Kjetil, som liksom dro med meg, på forskjellige ting da.

    Kjetil pleide ikke å henge så mye nede hos Anne Lise og dem.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men han pleide å henge utafor Abildsø-kiosken der da.

    Hvor jeg pleide å gå, for å røyke vel.

    (Siden jeg ikke fikk lov til det, på hybelen min.

    Av Jorås-familien da.

    Så pleide jeg å gå ut for å røyke.

    Ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Abildsø der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil, han hadde foreldre, som pleide å ta han med, på noe sånne møter, i en kristen, nesten New Age-bevegelse vel.

    Det var vel noe lignende av det han pastoren Hans Bratterud drev med, tror jeg.

    Altså sånne ‘halleluja’-møter da.

    Jeg fortalte det, at jeg ikke pleide å dra på sånt.

    Og at jeg ikke var kristen da.

    Så jeg var ikke interessert i å bli med på sånne møter da.

    Jeg syntes at det var døvt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Kjetil, han dro meg med på noe Levis-møte, en gang.

    Det var sånn, at Levis noen ganger stod i Karl Johan, og spurte noen ungdommer, om de kunne svare på en markedsundersøkelse.

    Levis lurte på om vi syntes at de og de baklommene på Levis-buksene, var kule da.

    (Det var kanskje på Levis 501-busker.

    Det husker jeg ikke her).

    En modell fra England, (tror jeg at det var), var der også da.

    Og jeg mener at han sa det, til de som arrangerte det.

    (Hvis jeg fikk det med meg riktig).

    At jeg også kunne ha vært modell da.

    At han sa at, ‘he could have been a model’, (eller noe), om meg da.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Men dette ble jo ikke sagt til meg.

    Men jeg bare overhørte noe av det som ble sagt der da.

    På det Levis-møtet, som var i Stortingsgata der vel.

    Like ved Grev Wedels Plass ihvertfall, mener jeg.

    (Noe sånt).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dukka han Kjetil opp på døra mi.

    Og ville at jeg skulle bokse mot han.

    (Av en eller annen grunn).

    Han hadde vel bare to hansker.

    (Mener jeg).

    Og vi boksa da.

    Hjemme hos han.

    Så dukka det opp ei dame der, fra Oslo kommune, mener jeg, plutselig.

    Som lurte på hvem jeg var da.

    Jeg forklarte vel det, at jeg gikk på NHI og sånn vel da.

    Men det var jo litt rart, mener jeg.

    At ei dame fra Oslo kommune dukka opp der.

    Han Kjetil hadde kanskje foreldre som ikke fulgte med på han.

    Hva vet jeg.

    Og hvorfor dro han Kjetil meg med, hjem til han, akkurat når hu dama fra Oslo kommune skulle dukke opp der?

    Nei, det her var vel rimelig spesielt vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem skulle også dra meg med, til Norway Cup, en gang, dette studieåret, husker jeg.

    Han sa det, at man kunne få mange bra merkevarer, innen sportsklær, billig der.

    Siden dette var på slutten av Norway Cup da.

    Men jeg syntes at dette var som noe kjedelige greier.

    Jeg var ikke så interessert i damer som var under atten år egentlig.

    (Og jeg dreiv ikke så mye med sport heller, under studietiden da).

    Jeg ville ha meg ei dame, som kunne bli med ut på byen, og drikke og sånn.

    (I tillegg til å være klar for litt sengekos og sånn og da).

    Så jeg kjeda meg vel rimelig bra, oppe på Norway Cup der, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første semesteret, på NHI forresten, husker jeg.

    I faget programmering.

    (Med han Lasse ‘Liten’ Berntzen, som foreleser vel).

    Så imponerte jeg en del, (må man vel si).

    Vi satt i det store auditoriet.

    Og vi gjennomgikk en programmeringsoppgave, som jeg ikke hadde gjort engang.

    Men jeg fulgte med på gjennomgangen da, på en slags overhead, eller tavle, da.

    Og dette var et stort auditorium, hvor det satt mellom 100 og 200 studenter da.

    De hadde laget et dataprogram, som skulle simulere et kassa-apparat.

    Og de hadde gjort noe feil da.

    For 1-øringer, hadde jo gått ut av sirkulasjon.

    Og Lasse Berntzen sleit fælt da.

    For det ble feil hele tida.

    Hvis noen handla for 9.99, eller 99.99 eller 999.99.

    (Eller noe sånt).

    For da måtte han lage et unntak, for hver sånn situasjon da.

    Og det kunne jo bli ganske mye, for det kunne jo gå fram til 99999999999.99 for eksempel.

    (For å overdrive litt kanskje.

    Men likevel.

    For dette var jo et tenkt eksempel da.

    Så da skulle det liksom være sånn at det ble riktig, for alle eksempler da.

    Og at det ikke burde finnes noen unntak, eller bug-er, må man vel kalle det).

    Så da måtte jeg si det da, at han måtte runde av det tallet.

    Til nærmeste ti-øring.

    _Før_ programmet begynte å finne ut, hvor mye penger, som kunden skulle ha tilbake da.

    Og da funka det, sa folk i salen og sånn da.

    Og da var han Lasse Berntzen skikkelig ute å kjøre da.

    For noen studenter i auditoriet der, de fant nye bug-er, i foreleserens program, hele tida da.

    Men jeg redda nesten hele NHI da.

    (Kan man vel kanskje nesten si).

    For hverken foreleseren eller studentene fant egentlig noen løsning, på dette avrundingsproblemet da.

    Før jeg, (som ikke hadde sett på oppgaven engang, før denne timen), bare fant svaret i hodet da.

    Og turte å si det ut da, midt i timen.

    Fra min plass ganske langt bak i auditoriet da.

    Selv om det satt bortimot 200 studenter der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter dette, så gikk jeg enda sjeldnere, på forelesningene.

    For jeg ville ikke virke for overlegen heller liksom.

    Så det var nok antagelig meg, som var den dyktigste programmereren, på NHI, (når jeg gikk der).

    Hvis jeg skulle tippe ihvertfall.

    Ihvertfall så var jeg nok en av de flinkeste.

    Ville jeg nok tippe på ihvertfall.

    Etter å ha sett på hvordan alle de andre der sleit da.

    På en oppgave som jeg egentlig syntes at var ganske enkel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette skoleåret.

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få tid til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 15: Enda mer fra skoleåret 1989/90

    Det året jeg bodde på Abildsø, så brevveksla jeg litt, med hu Siri Rognli Olsen, som jeg hadde truffet, på Braemar, sommeren før.

    Hu hadde babla noe om jing og jang, ombord på Braemar der.

    Så da jeg var i Brighton, (eller om det var i London), så kjøpte jeg med en sånn jing og jang-pin, (med liksom stråler/tagger rundt da), for et pund, (eller noe), da.

    I en sånn kul butikk/bod av noe slag vel.

    En sånn lignende bod/butikk, som der Kenneth Sevland, hadde kjøpt Lenin og kommunist-pins-ene sine, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen og ei venninne, med lyst hår, som også hadde vært på Braemar.

    De skulle på the Alarm konsert, på Chatau Neuf, på Majorstua, like før påske, i 1990, (var det vel).

    Studielånet mitt holdt på å gå tomt da, husker jeg.

    Men jeg hadde halvårskort, og sånn da.

    Så jeg trengte bare penger til mat.

    Men jeg skulle til Ågot og dem, i påskeferien, så jeg regna med at jeg kom til å få litt hjelp der da kanskje.

    Og jeg gikk også på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i april, mai og juni, (var det vel).

    Så jeg hadde nok vært innom der, (på sosialkontoret på Ryen), før de her trønder-jentene kom på besøk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Caroline, (som hu vel het), hu skulle egentlig ligge over, hos en kar hu kjente, på Kolbotn vel.

    Men han hadde fått seg dame, så det ble til at hu lå over hos meg, hu også da.

    Jeg hadde spurt Gunnar Jorås, om det var greit, at jeg fikk to damer på besøk der, den og den helgen da.

    Og det sa han at det var da.

    Han hadde jo ‘gura’ sånn, da hu Lill Beate Gustavsen var på besøk der.

    Og Berit og Gunnar Jorås, de gikk liksom så nærme da.

    Dem hadde også vært inne på rommet mitt, i en ferie, enten når jeg var på Geilo eller på Sand.

    Og støvsugd og sånn da.

    Så privatlivet mitt var litt begrensa der.

    Så hvis jeg skulle råde andre, som skal leie hybel, mens de studerer.

    Så burde de ikke leie av noen som bor i det samme huset.

    Det kan lett bli litt ‘svett’ da, vil jeg nå si.

    Nesten som å få seg en ny familie.

    Og er det noe en tenåring helst ikke vil ha.

    Så er det vel kanskje en ny sånn ‘husvert-familie’ da.

    En tenåring vil vel heller ha det litt morsomt og tulle litt med damene kanskje.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Berit og Gunnar Jorås, de sa ikke noe på det her da.

    At de damene skulle besøke meg.

    Hu nabodama, hu hadde flytta ut, på den her tida.

    (Kanskje hu hadde flytta sammen med han med Bobla, som pleide å dukke opp der, på lørdagskveldene, tippa vel jeg.

    Noe sånt kanskje).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg brukte noen av de siste kronene mine, fra studielånet, på noe brød og italiensk salat, eller noe vel.

    Sånne ting.

    (Sånn at jeg hadde noe mat, å by de her damene da).

    Også møtte jeg de her to damene da, på Oslo S. vel.

    Hu Siri Eognli Olsen, kjøpte ei røykpakke til meg, (eller noe sånt), siden de fikk bo hos meg da.

    Den første kvelden, så prata vi mest.

    Siri Rognli Olsen sa en del forskjellig da.

    Blant annet at det var mange damer i New York, som ville ha seg en au-pair-gutt.

    Så hu lurte på om jeg ikke kunne tenke meg det.

    Å bli au-pair, for en forretningskvinne, i New York da.

    Det hadde jeg ikke tenkt på, for å være ærlig.

    Det passet ikke inn i mine fremtidsplaner, som var å bli rik og vellykket og få meg en bra betalt konvensjonell jobb, og en fin kone, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen lurte også på det, om jeg visste hva det jing og jang-greiene, egentlig betydde.

    Det gjorde jeg ikke, måtte jeg innrømme.

    Dette var jo noe som hu selv hadde ‘hypet’, ombord på Braemar da.

    Så det var jo bare noe jeg hadde kjøpt til henne, som en slags morsom greie da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu hadde også med lekseboka si, hvor det stod at hu angra, på å ha sagt nei til noen, en gang.

    (Hu ville at jeg skulle lese i den boka da).

    Hu så også gjennom brevene mine.

    Og sa det, at ‘jeg finner meg ikke i at mine brev blir behandlet sånn’.

    Fordi jeg ikke hadde spart på konvolutten, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu fortalte også det, at en gutt hu visste om, hadde hatt sex med tolv damer, (eller noe), på en fest, oppi Trøndelag der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu venninna hennes, var en god del mer attraktiv, enn hu det Siri Rognli Olsen var selv, (vil jeg vel si).

    Venninna var slank og hadde lyst hår da.

    Mens Siri Rognli Olsen hadde brunt hår og var kanksje litt mer ‘dundrete’ vel, (må man vel si).

    Hu venninna var litt spesiell, for hu kalte seg for Caroline, (tror jeg det var).

    Men Siri Rognli Olsen kalte henne for Viviann, (tror jeg at det var).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu venninna skulle kjøpe noe røyk, eller noe.

    Og hu skulle ringe til noen.

    Siri Rognli Olsen, spurte om jeg kunne følge henne da.

    Det var greit for meg.

    Hu var ganske fin hu venninna, syntes jeg.

    Så det var helt greit liksom.

    (Selv om det kanskje ble litt sånn, at hu venninna liksome måtte passes på da, syntes jeg nesten.

    Det kunne kanskje virke sånn.

    Som at hu Siri Rognli Olsen liksom var ‘sjefen’ hennes da.

    Hvem vet).

    Da hu Caroline og jeg, gikk ut av innkjørselen, til Berit og Gunnar Jorås der da.

    Så sa jeg at ‘nå er det rett til høyre’.

    (For å gå til Abildsø-kiosken der da).

    ‘Ja’, svarte hu Caroline da.

    Også mente hu at jeg hadde sagt, at ‘nå er det rett i høyet'(!)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke så mye høy, på Abildsø akkurat, (som jeg visste om ihvertfall), så det ble det ikke noe av da, (for å si det sånn).

    Etter at vi var i kiosken, så skulle hu også ringe, hu Caroline da.

    Og da tok jeg henne med, til telefonkiosken, som var nede ved Folkets Hus der.

    (Litt lenger ned i Dumpa der, enn der jeg bodde da).

    Utafor telefonkiosken der, så stod hu Lene, som var i Abildsø-gjengen da.

    Hu lurte på om vi ville komme på fest, hos hu Anne-Lise, seinere den dagen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å ha de to trønderdamene med på fest der nede, hos hu Anne-Lise da.

    Jeg hadde tatt med Magne Winnem, på fest der, en gang.

    Før vi dro på byen.

    Mens vi hadde på oss dress, osv.

    Og da hadde to vietnamesiske gutter, kastet stein, på Winnem og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi blei hjemme, i hybelen min, den kvelden da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I hybelen ved siden av, så dukka det opp ei dame.

    Som hadde svart på en utleie-annonse vel.

    Hu liksom gjorde seg til, og oppførte seg promiskuøst da.

    (Må man vel si).

    Og inviterte meg vel inn på hybelen sin, og sånn.

    (Noe sånt.

    Selv om jeg hadde gjester).

    Og hu banka vel på døra mi og sånn og, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg unnskyldte hu nye hybel-dama litt, ovenfor de to jentene fra Trøndelag da.

    (Selv om vel hu Caroline/Viviann bodde i Mjøs-regionen, tror jeg).

    Og sa det, at hu dama kanskje ble litt rar, siden det speilet på badet, liksom var et sånt ‘selvmords-speil’ da, (mente jeg).

    Hvor det var vanskelig å se bra ut da.

    På grunn av noe med lyset, eller noe vel, kanskje.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu Caroline, hu imponerte, når det gjaldt musikk.

    Hu mente at ‘In Between Days’, var en av de mest undervurderte sangene, til the Cure.

    Og hu var også glad i sangen ‘Belfast Child’, av Simple Minds vel.

    (Som dukka opp på MTV, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Caroline var lidenskapelig the Alarm-fan da.

    Og hadde brodert noe the Alarm-logo, eller noe, til Mike Peters, i the Alarm da.

    Og vi hørte på en the Alarm-plate som jeg hadde kjøpt, (på Innova vel).

    For jeg hadde jo sittet mye hjemme aleine, på 80-tallet, i Leirfaret 4B da.

    Og noen ganger, så var det konserter, som ble visst, fra festivaler, og lignende, på norsk og svensk TV da.

    Så jeg hadde hørt en del av the Alarm live da, på TV.

    Og like spesielt sanger som ‘Where were you hiding When the Storm Broke’ og ‘the Stand’.

    The Stand hadde en tekst som gikk sånn her ‘meet your maker’, (altså ‘møt din skaper’ da, tolket jeg det som).

    Så jeg spurte hu Caroline da, om the Alarm var et kristent band.

    De var kristne da, sa hu Caroline, men de profilerte seg ikke utad, som et kristent band, (sa hu videre da).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så visste jeg de her to the Alarm-jentene hvor den billigste Maliks-en lå.

    (Den bak Oslo City der).

    Og vi spiste burgere der da.

    Og vi handla også mat, (og/eller øl), på en Rimi, i Akersgata eller Universitetsgata, eller noe.

    Ned mot fjorden der.

    Hvor Magne Winnem seinere begynte å jobbe.

    (Hvis det var var dagen før, at vi spiste burger, og handla på Rimi.

    Det var det nok, forresten).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så viste jeg de her Alarm-damene, hvor Chateau Neuf lå da.

    Chateau Neuf ligger i Bogstadveien, på Majorstua, og er et sted, som eies av studentersamfunnet, ved UIO vel.

    Vi var veldig tidlig ute.

    Jeg hadde ikke råd til billett, til konserten, men jeg hang der likevel da, sammen med de her damene da.

    Og noen karer, som de kjente, fra Kolbotn, var også der.

    De spilte the Alarm bootleg-kassetter, på en medbragt kassettspiller da.

    Han gutten, som hu Caroline kjente, begynte å prate om det da, at han jo hadde fått seg dame.

    Eller kameratene hans sa det.

    Og forklarte at det var derfor, at hu Caroline ikke kunne få ligge over hos han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten, men jeg holdt de her jentene litt med selskap da.

    Mens de ventet på the Alarm da.

    Jeg ble sendt for å kjøpe nye batterier, til den her kassettspilleren da.

    Noe jeg fant i en butikk, borte ved Majorstua T-banestasjon der vel.

    Jeg kjeda meg også ganske mye der.

    Og gikk inn på Musikkhøyskolen og så litt.

    Og jeg gikk også bort på Politihøgskolen.

    Og tulla med en som sikkert var purk, og spurte om han hadde fyr.

    (En som var ute og jogga).

    Jeg gikk også inn på Politihøgskolen, (fordi jeg kjeda meg ganske mye da, mens vi venta på the Alarm der da).

    Jeg gikk ned i kjelleren og så litt på skytebanen der, osv.

    Og jeg gikk inn ved kantina der.

    Da spurte ei dame, hva jeg gjorde der.

    Så da bare fant jeg på noe, må jeg innrømme.

    Min fetter, Ove Olsen. fra Son.

    Han hadde nemlig prata om, sommeren før, (eller noe), at han hadde lyst til å begynne på Politihøgskolen da.

    Så jeg bare sa det, at jeg så etter fetteren min da, som het Ove Olsen.

    (Enda han jo gikk på videregående, dette skoleåret da.

    Men jeg måtte bare finne på noe da.

    For hu dama, hu liksom ropte gjennom rommet der, til meg.

    Så jeg kunne ikke begynne å fortelle en lang historie heller liksom, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også inne på Musikkhøgskolen der, og kikka litt såvidt, ved resepsjonen der da, (husker jeg).

    Hvis det ikke var den Bibel-høgskolen da, (eller hva det akademiet heter igjen da).

    Så det lå altså tre akademier, rundt ved Chatau Neuf der da, fant vi/jeg ut.

    Det var Politihøgskolen, Musikkhøgskolen og en ‘Bibel-høgskole’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tilslutt, så dukka the Alarm opp der da.

    Hu Caroline, hu ga det hvite tøystykket, som hu hadde brodert på, til han vokalisten i the Alarm, Mike Peters, da.

    Mike Peters kjente henne igjen.

    Hu var vel en av deres største fans antagelig vel.

    Caroline kjefta litt på Mike Peters også, for hu syntes det, at den siste videoen deres, som vel het ‘Rain in the Summertime’, (eller noe sånt), ligna litt på en ‘7-up’-reklame da, som hu sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kara fra Kolbotn, de ville at jeg skulle ta bilde av dem, sammen med en kul gitarist, (med mørkt hår), i the Alarm da.

    Noe jeg gjorde da.

    Men jeg tulla litt, og venta litt lenge da, med å ta bilde.

    Siden jeg liksom også hadde gått og kjøpt batterier da, til den kassettspilleren deres da.

    Og siden jeg ikke skulle på konserten liksom.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu sa det, til de Kolbotn-gutta, at de kanskje ikke burde spille bootlegs, sånn at bandet hørte det.

    Men det blåste de Kolbotn-gutta i vel.

    Hu Siri Rognli Olsen og hu Caroline da, (som vel bor i England et sted nå, tror jeg).

    De hadde vært mye konserter før.

    Broren til Siri Rognli Olsen var i miljøet, rundt Samfundet, (altså studentersamfunnet da), i Trondheim, (var det vel).

    Ihvertfall så skrøyt hu Siri Rognli Olsen da, av at det var så kult, på Samfundet der da.

    (Noe sånt).

    Og broren jobba kanskje med noe nærradio, eller noe.

    Ihvertfall noe med musikk vel.

    Noe sånt.

    Og vi hadde også gått og kikka på Innova, hvor jeg lot hu Siri Rognli Olsen, høre på en plate, som var med en gruppe, som het Red Flag der, som jeg hadde hørt på, mange ganger.

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Så jeg hadde ikke kjøpt den plata enda da.

    (Og navnet på gruppa, var vel også litt rart vel).

    Og den plata syntes hu visst at var bra da.

    Det er også mulig, at vi dro bort på Aker Brygge, på en plateforretning, som het Rock Shop, den dagen.

    For jeg hadde sjekket for henne, at de hadde et Tones on Tail-album der.

    (Mener jeg at det var).

    Som hu bare hadde hørt to sanger fra vel.

    (Et band som bestod av tidligere Bauhaus-medlemmer vel).

    De sangene var ‘Lions’ og ‘Christian Says’ da.

    Men Siri Rognli Olsen ble visst skuffa, (mener jeg å huske).

    Når hu hørte på the Tones on Tail-albumet, hjemme hos meg, på Abildsø, på den fredagskvelden da.

    For hu syntes ikke at resten av albumet var like bra da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    The Alarm-konserten, den varte til klokka 22-23, eller noe.

    Så de Alarm-jentene, de var jo i området rundt Chatau Neuf der da, i cirka tolv timer kanskje da.

    (Eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo ikke på konserten.

    Men jeg syntes at det var litt artig likevel, å se de medlemmene i the Alarm osv. da, som jeg hadde sett på konserter på TV, (og på musikkvideoer da), da jeg gikk på ungdomsskolen, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde to andre avtaler, den dagen, husker jeg.

    Jeg skulle møte Magne Winnem, og også besøke Lill Beate Gustavsen og dem da.

    Som skulle ha noe reke-party, eller noe, borte på Grønland der da.

    Hva som skjedde, resten av denne helgen, like før påske, i 1990 da.

    Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet da, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 3: Abildsø

    Jeg flytta til Abildsø, rundt 1. september da, i 1989.

    Faren min kjørte tingene mine opp dit, fra Uelands Gate da.

    Jeg hadde også klart å tigge til meg en vannseng, i størrelse Super Singel, fra faren min da.

    Da jeg var på visningen der, så hadde to hybel-rom, i første etasje, hos Jorås-familien, stått ledig.

    Leia var på 2.500 kroner, i måneden, husker jeg.

    Men det var ikke egen inngang da.

    Og jeg måtte dele et lite bad og et lite kjøkken, med ei pen, stille og lyshåra dame, i begynnelsen av 20-åra vel, som bodde på det andre rommet der da.

    Jeg valgte å leie det største rommet der.

    Siden jeg kunne velge.

    Men da sa Gunnar Jorås, at vanligvis var det jenter, som bodde på det største rommet.

    Men at det var greit da.

    Noe sånt.

    Jeg syntes at det andre rommet så litt vel lite og litt vel mørkt ut.

    Så jeg foretrakk å leie det største rommet der da.

    (Siden vel leia var den samme, tror jeg og).

    Det stod også en liten sofagruppe der, på det rommet da.

    Som kanskje kunne minne litt om noen slags spinkle hagemøbler kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk ikke lov å røyke der, og kona i huset, (Berit Jorås), hu tålte ikke matlukt.

    Så jeg fikk ikke lov å bruke steikovnen der.

    For å lage min livrett Pizza Grandiosa da.

    Så jeg ble liksom aldri mett, det året, som jeg bodde der, husker jeg.

    Den første dagen, så huska jeg det, som han Gunnar Jorås hadde sagt, om at jeg ikke fikk lov til å røyke der.

    Så jeg gikk ut i Enebakkveien, og satt meg på en benk, ved bussholdeplassen der da.

    Som var like nedenfor utkjørselen til Jorås-familien der da.

    Ei jente, med masse brunkrem i trynet.

    (Som jeg seinere fikk vite, at ble kalt for ‘brunkremtrynet’).

    Og ei venninne av henne vel.

    Sa hei da, og begynte å snakke med meg.

    Jeg satt vel bare der og røyka, i den grønne og hvit stripete Levis-genseren min, eller noe sånt vel.

    Og så gikk vel brunkremtrynet og venninna av 71-bussen da, (som kjørte fra Jernbanetorget og opp til Bjørndal vel), som stoppa der hvor jeg satt, på bussholdeplassen, og røyka da, (var det vel).

    Brunkremtrynet sa hei og sånn da, og spurte hvor jeg var fra og sånn da.

    Hu var vel et eller to år yngre enn meg vel.

    Noe sånt.

    Denne delen av Enebakkveien, ble kalt for ‘Dumpa på Abildsø’, forresten.

    Folkets Hus, (og en innvandrerbutikk), lå nederst i Dumpa.

    (Litt gjemt inn en vei der da).

    Mens oppkjørselen til Jorås-familien, den lå litt lenger opp, i den ene sida av Dumpa da, i retning av Abildsø-kiosken og Abildsø Kirke der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Sand, noen uker før det her.

    Etter at søstera mi Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet hjem fra sin ferie, i Spania, (og vel også i Amsterdam først vel).

    Så prata jo de fælt om hvor kult diskoteket Pacha, i Torrevieja, i Spania, hadde vært da.

    Med åpningstider til langt på dag, og med kule spanske gutter da.

    Som jeg fikk ‘tutet ørene fulle om’, som vel min morfar Johannes Ribsskog, kanskje ville ha sagt det.

    (Jeg selv fikk jo ikke sagt noe om hu finske jenta, Sari Arokivi, som jeg selv hadde møtt, på min sommerferie, i Brighton da.

    For Pia og Cecilie Hyde, de bare skravla, nesten helt uten stopp, om de her spanske kjærestene sine da.

    Som jeg har glemt navna på nå dessverre).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte nesten være litt kul og morsom jeg og.

    Syntes jeg.

    Etter at det hadde gått et par uker vel, siden Pia og Cecilie Hyde kom hjem fra Spania da.

    Så jeg forklarte Cecilie Hyde og Pia da, at siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før da.

    Så hadde jeg hatt mye av pensumet allerede, som var på det første semesteret, på NHI da.

    Så jeg kunne ta de første månedene på NHI litt slapt da.

    Og drive en del med andre ting, som å feste og ha det morsomt osv., inne i Oslo da.

    Så sånn var det.

    For da var jeg litt morsom jeg og liksom da, tenkte jeg kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Abildsø, så hadde jeg ikke MTV og sånne kanaler, som i Uelands Gate.

    (Men etter at jeg hadde bodd der i cirka et halvt år vel.

    Så fikk jeg faktisk MTV der.

    For da fikk Gunnar Jorås med en av sønnen sine vel.

    Til å legge inn Janco kabel TV, på de to hyblene de leide ut da.

    Sånn at jeg fikk de sammen kanalene, som i Uelands Gate da.

    Dette var en formiddag jeg lå og sov forresten.

    Så dem bare låste seg inn der da, forresten, på rommet mitt da.

    Hvis ikke døra mi stod ulåst da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjedet meg litt i den studenthybelen da.

    Jeg var jo vant til at mye hadde skjedd, det året jeg gikk på skole i Drammen, året før.

    Så det hendta at jeg gikk bort til Abildsø-kiosken der.

    (Hvor jeg vel også hadde vært før, et par ganger vel.

    Når jeg hadde jobba for faren min, med å hjelpe med å levere køyesenger og vannsenger, i Oslo da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så satt jeg og leste avisa, like ved trappa, til Abildsø-kiosken det da.

    Antagelig så hadde jeg vel på meg min grønne og hvitstripete Levis-genser vel.

    Jeg var jo bare nettopp fylt 19 år, så jeg var jo fortsatt en tenåring, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo også vært sent i puberteten og, så jeg så vel kanskje litt yngre ut, enn mine 19 år da.

    Det er mulig.

    Plutselig så dukka det opp en hel gjeng med ungdommer der.

    Som lurte på hvem jeg var da.

    Jeg sa jeg var fra Drammen, for jeg regna ikke med at de visste hvor Svelvik og Bergeråsen var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse ungdommene, det var ei som het Anette, som var ei pen brunette, som var et år eller to yngre enn meg.

    Og som hadde et arr i trynet da, etter å bli knivskåret, i ansiktet, eller noe da.

    Det var en gutt, med mørkt hår, som het Kjetil, og som var 16 år, eller noe, vel.

    Det var en gutt, som var på min alder vel, og som het Henning, og som Kjetil sa, at ‘trodde at han var neger’, siden han digga hip-hop da.

    Det var også en annen gutt, som het Henrik der vel.

    Men som jeg ikke husker helt klart hvordan så ut nå.

    Det var ei jente der, som var 15 år, husker jeg, og som het Lene.

    Og hu var venninne, med ei annen jente der, som også var 15 år, og som het Anne Lise vel.

    (Noe sånt).

    Anne Lise, hu fikk lov til å ha åpent hus, på rommet sitt.

    Hu bodde like bak Folkets Hus der, i Dumpa på Abildsø da.

    Foreldrene hennes lot henne ha åpent hus der nærmest da.

    Hu hadde en egen inngang til et eget rom der, som fungerte som en slags ungdomsklubb der nærmest da.

    Hvor dem hadde sofaer og bord og et stereoanlegg da.

    Og hvor ungdommene på Abildsø samla seg da, for å drikke og preike osv., i helgene da.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble faktisk invitert etterhvert, til å bli med den her gjengen da, (Abildsø-gjengen, ble de kanskje kalt. Hva vet jeg), på en del sånne fester da, hos hu Anne Lise da.

    Jeg ble nesten som et fast medlem i den gjengen, etterhvert.

    (Selv om det var en del folk, (i den gjengen, osv.), på Abildsø, som ikke likte meg.

    Siden jeg gikk en del med en svart genser, som jeg hadde kjøpt på Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen, året før, og hørte en del på alternativ musikk, osv.

    En i den gjengen, (en som digga De La Soul, husker jeg), kunne si til meg, når jeg dukka opp hos hu Anne Lise der da, etter at jeg hadde bodd på Abildsø, en god del måneder da, at ‘er det begravelse eller?’

    Noe sånt).

    For jeg fikk jo ikke lov å lage pizza, på hybelen min.

    Så jeg dro jo ned til byen, med bussen, eller bort til Abildsø-kiosken, (eller til Norol/Statoil-stasjonen nederst i Lamberseterveien der), minst en gang hver dag da.

    (For å kjøpe burgere og sånn da).

    Og da traff jeg den her gjengen ganske ofte da.

    De satt ofte utafor den her Abildsø-kiosken da.

    Så på søndager og sånt, så hendte det vel, at jeg stakk bort der.

    Siden jeg vel kjeda meg ganske mye, på studenthybelen min da.

    Og siden jeg også kjeda meg på NHI, siden jeg jo hadde gått på datalinja året før.

    Og var vant til å dra mye på ferie og sånn, til England og sånn da.

    Og nettopp hadde vært russ.

    Så jeg var vant til at det skjedde en del da.

    Så jeg kjeda meg ganske mye, på NHI, hvor det stort sett var gutter da, som studerte, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på den tiden, som jeg bodde på Abildsø.

    Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg lurer litt på det med illuminati-symbolet(?) solstrålene, hva det er om. Og det er visst noe med solhesten og solfisken å gjøre, kan det virke som

    illuminati symbolet solstrålene

    http://www.dagbladet.no/2009/08/06/nyheter/utenriks/narkokartell/narkotika/drap/7530229/

    solhesten

    http://da.wikipedia.org/wiki/Solvognen

    PS.

    Her har vi kanskje en mistenkt, ja:

    jing og jang

    PS 2.

    Hun Siri Rognli Olsen, som jeg har anmeldt for voldtekt av meg, da hu og venninna, ei lyshåra jente som var the Alarms største fan i Norge, besøkte meg, like før påsken 1990, på Abildsø.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu trodde på jing og jang, fortalte hun meg.

    Og hun Siri Rognli Olsen, hun brukte også hu ‘the Alarms største fan i Norge’, som noe slags slave, virka det som.

    Hun ble kallt Caroline, men det tror jeg var slavenavnet hennes.

    Hu bor visst i England nå, hu ‘slavejenta’.

    Så sånn var det.

    Og hu fikk ikke lov å gå ut aleine, virka det som, så jeg måtte ta henne med, og gå tur med henne til kiosken osv.

    Og da sa jeg at nå går vi til høyre her.

    Og trodde hu slavejenta, at jeg sa ‘høyet’, så hu ville i høyet.

    Men jeg ble bare irritert fordi hu skulle ha det til at jeg sa høyet, når jeg sa høyre.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Men men.

    Hu Lene, som var fra Abildsø, og som var sånn 15 år, på den tida.

    Jeg var jo 19, men jeg ble kjent med alle ungdommene, på Abildsø, for jeg kjeda meg der, så jeg pleide å gå til kiosken der, på søndagene osv.

    Men jeg ville ikke rote med hu Lene, siden hun ikke var 16, så jeg rørte aldri henne, selv om hun til og med ble med meg hjem en gang, i hybelen min, og satt på vannsenga, så holdt jeg meg unna, siden hun var så ung.

    For jeg pleide å gå på byen hver helg, på Radio 1 club osv.

    Og på den tida her, 1989/90, så var Radio 1 Club og andre diskoteker i Oslo, fortsatt sånn at det ble spilt rolige sanger, på slutten av kvelden, så jeg pleide å treffe mange damer på byen, som jeg ble sammen med, en eller to av dem ihvertfall, så jeg var ikke så desperat etter damer og jenter, at jeg gadd å rote med hu som bare var 15 år, det gjorde jeg ikke, bare for å ta med om det.

    Jeg hadde sånn grense på 16 år da, når jeg var 19 selv.

    Men, jeg syntes det var døvt, hvis damene var under 18 år, for da kunne de ikke bli med ut på byen og drikke og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og jeg var i England, også sommeren 1989.

    I Brighton.

    Og da traff jeg hu Siri Rognli Olsen, og venninnene, på Englandsbåten, Braemar, som gikk fra Oslo til Hastings, i England.

    Og det som skjedde da, var at hu fortalte om jing og jang og sånn da, hu Siri Rognli Olsen.

    Og da kjøpte jeg sånn merke til henne, med jing og jang, og sånne stråler rundt da, i England, samme sommeren.

    Og da hu fikk det merket, så spurte hu meg, om jeg visste hva det betydde.

    Men det visste jeg jo egentlig ikke da, jeg bare huska at hu var fan av jing og jang.

    Og hu forklarte det ikke heller.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men hu Lene fra Abildsø, hu så altså meg og hu ‘slavejenta’ som var the Alarm-fan da, da jeg fulgte henne til telefonkiosken, ved Folkets Hus, på Abildsø der, som var like ved der jeg bodde, i Enebakkveien.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.