Stikkord: Lene Olsen

Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot

13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.

Bilen min var på verksted, (husker jeg).

Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.

Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.

Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.

Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.

Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.

Men jeg så ikke noen kjente, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.

At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).

Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).

Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.

I kirken, som var ganske full, da.

Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.

For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.

Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.

‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.

(For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).

Skulle bæres til graven.

Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.

Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.

At jeg skulle være med å bære båren, da.

Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.

Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.

Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at vi hadde satt fra oss kisten.

(Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).

Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.

Så sa Christell til meg det.

At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.

Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.

Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.

Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.

Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.

Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.

Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.

Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi satt der.

Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.

Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Jeg ble jo helt satt ut av det her.

Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.

Noe år før det her.

Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.

At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.

(Noe sånt).

Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.

Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.

Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.

For noe sånt har aldri jeg gjort.

Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.

Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.

For det var liksom som at tiden frøys, da.

Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.

(Med hver vår halvliter, vel).

I Karl Johans gate, Oslo.

En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.

(Noe sånt).

Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.

For dette var vel på ettermiddagen, vel.

Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.

For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.

Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.

Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.

Og så gikk vi opp til en annen pub, da.

Som Christell ville gå til, vel.

Ved den tegneserie-butikken der, muligens.

(Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).

Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.

Så jeg kunne liksom prate til Pia.

Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.

For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.

Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.

Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.

Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.

På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.

Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.

At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.

(Noe sånt).

Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.

Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.

Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.

Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.

Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.

(Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).

Og det var nytt for meg da, husker jeg.

Jeg hadde en gang gått inn i den banken.

Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.

Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.

Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.

Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.

For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.

Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.

Og Pia og jeg gikk også ut.

For å ta en røyk, vel.

Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.

Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).

Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.

Men jeg fikk sagt noe om det.

Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.

Det var lettere det, liksom.

Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.

Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.

(I en bar der, vel).

En der jeg hadde sitti, da.

Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.

Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.

Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.

Og en plombe falt ut, av tanna, da.

Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.

(Noe sånt).

Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.

Men da den dagen kom.

Så var jeg litt forsinket, husker jeg.

Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.

(Med Sierra-en min, da.

Som var tilbake fra verkstedet, da).

Og sa at jeg var på vei til Ås, da.

Men da sa onkel Runar det.

At når jeg var så mye forsinka.

Så kunne jeg bare glemme den timen.

Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.

Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).

Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.

Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.

På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.

For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.

Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.

For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.

Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.

Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).

Som sa at faren min og brødrene hans.

Hadde sitti oppe lenge, natta før.

Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.

Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.

Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.

Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.

På vei ut av det lokalet, vel.

Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.

(Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.

Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Og jeg spurte vel også onkel Runar der.

Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.

For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).

Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.

Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).

For bilen min var vel på verksted, (eller noe).

(Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).

Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.

Og Pia ville bli med, da.

Og da jeg ringte Ove tilbake.

Og sa det, at Pia og jeg ble med.

Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.

Så det besøket ble aldri noe av, da.

Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.

Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.

Da han ringte og ‘babla’ om det her.

For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

13. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997

En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.

Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).

Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.

Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.

For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.

(For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.

Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).

Så jeg regna med at det gikk greit, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.

Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.

Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.

For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.

Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.

For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.

Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.

Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.

Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.

At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.

Så det hadde jeg ikke råd til, da.

Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.

(For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.

For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.

Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.

Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.

Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).

Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.

(Siden de hadde dårlig råd, da).

Så derfor kjøpte jeg den bilen).

For det var også en sidedør, på den HiAce-en.

Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.

(For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.

Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.

Da vi jobba for Strømm Trevare).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.

Men sånn var det ikke, da.

(Ifølge Toyota Ensjø).

Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.

Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.

Bare på grunn av bakdøra.

(Og ikke hadde jeg råd heller).

Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.

For da var det fort gjort.

For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.

Og la den gå i vranglås, da.

Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.

Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).

Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)

(Noe sånt).

Så stor ble jo min overraskelse.

Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.

For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.

Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.

Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.

Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).

Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.

Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).

Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.

Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.

For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.

(Eller noe sånt).

Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).

For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.

Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.

Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.

Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.

De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.

Men så ikke, da.

Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.

Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.

(Må det vel ha vært.

Jeg hadde nok litt feber.

For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.

At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.

Som jeg hadde blitt invitert til, da.

Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.

For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.

Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.

Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.

Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.

Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.

For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).

Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.

Men det gikk akkurat, da.

Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.

For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.

Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.

Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.

Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.

Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.

Det var ikke klart for meg, da.

Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.

(Noe sånt).

Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.

Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.

Foran huset til onkel Runar, da.

Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).

Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.

Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.

Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.

For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.

(Trodde nå jeg ihvertfall, da).

Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.

På der her slektstreffet.

(Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.

Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).

Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)

For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).

(Fra faren min og onkel Runar og dem, da).

Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.

For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.

Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.

Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.

(Noe sånt).

Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.

At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.

Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.

Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.

Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.

Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.

Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.

Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.

Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).

(Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).

Som guttunge, da.

Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).

Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).

For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.

Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.

(Noe sånt).

Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).

(En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og kikka vel såvidt inn der, da.

Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.

Noe sånt).

Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Da jeg gikk ned trappa der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).

Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).

Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.

Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.

(Noe sånt).

Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.

(Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).

Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).

(Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.

For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.

(For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.

Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.

Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.

Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.

Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.

Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).

For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.

Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.

For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.

Jeg fylte jo 27 år, i 1997.

Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.

Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).

Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.

Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.

Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.

Men jeg drakk vanligvis øl, da.

Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.

Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.

Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.

Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).

Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.

Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.

(Altså i Havnehagen da vel).

Når hu skulle til skolen.

Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.

Men det var muligens sånn.

At jeg låste inn en klokkeradio.

I en slags safe, eller noe sånt.

For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.

Når jeg skulle på skolen, da.

For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).

Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).

Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.

(Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).

For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.

(Som det kanskje kunne høres ut som).

Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.

Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.

Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.

På armene, osv.

Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).

Og det husker jeg enda, da.

At det gjorde rimelig vond, da.

For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.

Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.

(Som lå nærmere hagen).

Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.

Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.

Og alle gjetta og gjetta, da.

Og jeg svarte riktig, da.

Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).

For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.

(Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.

For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.

Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.

(Noe sånt).

Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.

Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).

Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).

For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).

Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.

(Må man vel si, at han viste, under den her seansen).

Så han imponerte skikkelig, da.

Det tror jeg at de fleste der var enige om.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.

Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.

For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.

For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.

Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.

Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.

Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).

Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.

(På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.

For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.

Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.

Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.

Mens vi drakk opp den vinflaska, da.

Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.

Og da jeg våkna dagen etter, da.

Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.

Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.

For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.

(Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.

Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.

Noe sånt).

Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.

Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.

Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.

Før hu gikk ut av rommet igjen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.

Selv etter at jeg hadde sovet.

Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

(Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.

Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.

Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).

Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).

Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.

Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).

Men da hadde Susanne stikki av, da.

Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.

(Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.

Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.

Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).

Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.

Istedet for å sitte på med meg, da.

For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.

Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).

Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.

At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.

Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.

Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.

For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.

(Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).

Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.

Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.

(Og trodd at var Ove, da).

Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).

For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.

(Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.

Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).

Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.

(Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.

Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.

Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.

For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).

Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).

Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.

Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.

(Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.

Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.

Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.

Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.

(Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.

(Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.

Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).

At de ikke gikk så bra sammen, da.

(Av en eller annen grunn).

Mens vi spilte fotball der, da.

Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.

(Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.

Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).

Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).

For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).

Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.

(Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.

Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.

Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).

Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.

(Noe sånt).

Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

(For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).

Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).

(Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.

Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.

Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.

Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

12. september 2012
Min Bok 4 – Kapittel 67: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VI

Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).

Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.

Og han var ganske ung, han Tobias da.

Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).

Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.

Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.

Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.

(Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.

Men som egentlig kosta mye mer).

Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.

Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.

Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.

Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde ‘babla’ om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.

For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.

(Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.

For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.

(Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).

En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.

Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.

Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.

For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.

Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.

Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.

Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.

Husker jeg at jeg la merke til).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.

Dette var vel de ‘hasjisene’, som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.

(Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).

Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).

Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).

At det var naboen sin tur til å vaske trappa.

Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.

Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.

(Noe sånt).

Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).

Men jeg vaska vel bare trappa vel.

Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han ‘hasjis’-naboen.

De glemte plutselig alt med trappevasken.

Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.

Så det syntes jeg var rimelig spesielt.

For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.

Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.

Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.

(Og de jugde nok også, vil jeg si.

Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).

Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.

Men det veit dem vel kanskje selv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).

Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.

Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.

Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).

Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.

(Så de tjente jeg altså ingen penger på.

Men jeg tapte heller penger, må man vel si.

Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.

Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.

Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.

Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.

For ‘alle’ kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.

Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.

Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.

Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.

Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.

Og andre spesielle/artige frimerker, da.

Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.

Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.

(Noe sånt).

Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).

Som var fra danskekongen.

Inn i det albumet.

For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

(Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).

Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.

Og studerte og/eller jobbet, da.

Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.

For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).

Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.

En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.

Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.

Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.

Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.

I en koffert kanskje.

Noe sånt.

(For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.

For å kjøpe den PC-en.

Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.

Fra de årssettene).

Og da jeg flytta til England, i 2003.

Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.

Så der ligger de vel kanskje ennå.

Hvem vet.

(Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.

Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.

For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.

Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.

På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.

(Som en kunde hadde glemt igjen, da).

Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.

Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.

Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).

Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).

Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp

En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.

Dette var en søndag, husker jeg.

Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.

Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).

Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.

Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).

(Siden det var så fint vær da, var det vel).

Så jeg skulle akkurat til å gå.

Men så dukka en av sjefene opp der.

Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.

Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.

Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.

Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.

Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.

Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.

Så salget gikk veldig trått, da.

Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.

Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.

Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.

Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.

Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.

Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.

(Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.

Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.

Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.

Hvis jeg husker det riktig, da.

Og jeg hadde jo slutta å røyke og.

Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.

Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.

Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.

(Hvis jeg ikke visste det fra før).

Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.

For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.

Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.

Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).

(Mest for å se vel.

For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).

Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.

Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.

(Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.

Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.

Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).

Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.

Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.

Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.

Så ga jeg meg ikke med en gang, da.

For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.

Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.

Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.

Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.

Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.

Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.

Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.

Også var det ei ung studinne som svarte.

Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da

Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.

Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.

Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.

Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.

(I den øverste etasjen, på So What, der).

Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.

Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

(Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).

Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.

Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.

Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.

(Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.

Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.

For So What var liksom et veldig kult utested, da.

Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).

For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.

Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.

Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.

Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.

Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.

Og gjorde et poeng av det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).

Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.

For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.

Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.

Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).

Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.

Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.

Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.

Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.

Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.

Og da mista jeg interessen, husker jeg.

Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.

For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.

Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.

(Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

13. juli 2012
Min Bok 2 – Kapittel 93: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

Da jeg var yngre, så var det liksom Kevin Keegan-look-en, med mørkt, krøllete hår, som var moderne.

Og Ole Tonny Bergum, i klassen min, han hadde mørkt hår, og tok permanent, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

Før han seinere døde i en bilulykke, mens jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående, husker jeg, at Christell fortalte meg, i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen.

Og i Oslo, så pleide jeg å klippe meg, hos en frisør som faktisk var ganske kjent.

Fant jeg ut i avisene, osv.

For han hadde vunnet en million, (var det vel), i TV-programmet Casino.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens jeg jobba på OBS Triaden, husker jeg.

Så ville jeg også ha en sånn Ole Tonny/Kevin Keegan-frisyre da.

Men jeg ble frarådet, av frisøren, å både farge håret mørkt og ta permanent, (husker jeg).

For det ville bli ganske drastisk da, mente han.

Så jeg bare farga håret mørkt da.

Og damene på jobben, på OBS Triaden de lurte da, husker jeg.

Om det var glansvask, osv.

Noe det ikke var da.

Og jeg husker at Fanney og Liss vel babla om at jeg var kjekk nå også, men på en annen måte, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det å farge håret mørkere.

Det var noe jeg bare gjorde en gang.

Fordi jeg prøvde å finne på noe kult da.

Men det var kanskje ikke så vellykka.

Det er mulig.

Jeg fikk ikke snøret i bånn, hos noen damer, mens jeg bodde på Ungbo, ihvertfall.

Skansen Terrasse 23, det var jo langt ute i skogen.

Og helt i utkanten av Oslo.

Så det var umulig, (må man vel si), å få med damer hjem dit, fra byen da.

Jeg klarte ihvertfall ikke det.

Det hadde nok vært enklere, hvis jeg hadde fått plass i en Ungbo-leilighet, på Vålerenga, som jeg egentlig ville da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På NHI, dette andre året, så hadde vi noe gruppearbeid, i et eller annet fag.

En på gruppa, det var en kar, med mørkt hår, som alltid gikk med en hvit genser, som det stod ‘Where’s the beach’ på, husker jeg.

En annen på gruppa, han het Ulv, husker jeg.

(Altså ikke Ulf, men Ulv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

NHI hadde bytta tekstbehandlingsprogram, fra da de var på Frysja.

Så jeg måtte lære meg et tekstbehandlingsprogram som het Ami, (eller noe), husker jeg.

Og i et annet fag, så ble jeg bare plassert på gruppe, sammen med en eller to andre.

Og jeg fikk ikke vært med på gruppearbeidet.

For jeg hadde dårlig døgnrytme og var deprimert og lei da.

Så jeg kom meg ikke alltid på skolen da.

Og hadde også mye annet å gjøre.

Men disse folka var greie da, og skreiv på navnet mitt, på oppgaven, selv om jeg ikke hadde fått gjort noe arbeid da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

Så satt jeg og så på Headbangers Ball, på MTV, (var det vel).

Av en eller annen grunn.

Jeg var ikke så inne i heavy, men hadde begynt å høre litt på noen litt rolige Guns & Roses-sanger, som Estranged og November Rain.

Etter å ha blitt litt påvirka av tremenningen min Øystein vel.

Men jeg venta kanskje på at Post Modern skulle begynne, eller noe.

Men plutselig så dukka det opp den rå sangen, på MTV.

Og det var Nirvana, med ‘Smells like teen spirit’.

Og jeg ble hekta etter å ha sett den første visningen vel, av den sangen, på MTV.

Og dro ned til Oslo Sentrum, og fant den CD-en i en plateforretning, i den gata som går mellom Storgata og Oslo City.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så prata jeg med Glenn og Øystein da, om Nirvana.

Og de hadde hørt om Nirvana fra tidligere faktisk.

(Siden de var musikk- og heavyfriker da, må det vel ha vært).

Men de digga ikke det bandet så mye da.

Og noen måneder seinere, så kom det fra Glenn og Øystein, at Bengt Rune og dem hadde begynt å digge Nirvana da.

Så jeg var tidlig ute med å digge Nirvana, må man vel si.

Og det ble litt rart, for jeg digga dem jo i noen år vel.

Så da trodde vel folk, at jeg digga dem, fordi at de var populære kanskje, etterhvert.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På NHI så gikk det også en kar, fra Nord-Vestlandet vel, som var god på programmering.

Han jobba også på en prosjektoppgave, og lagde et program, som hadde sånne menyer, som kom ned på skjermen, osv., når man trykka på den øverste menyen da.

Dette var en kar med mørkt, krøllete hår og tre-dagers skjegg vel.

Og han jobba faktisk også på Skårer, (sånn som meg).

Han jobba på den Rema-en, som lå ved siden av Biljardhallen der, ovenfor Triaden-senteret da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at han som jobba på Rema, han sa til meg det, en gang, at jeg ikke kom til å klare det, å få trinn to, av kryssordprogrammet, til å fungere.

Nemlig den delen, som fant synonymene, osv., (i kryssord-matrisen), etter at programmet hadde kompilert kryssordløsningen da.

Men det klarte jeg etterhvert.

Det var egentlig nesten plankekjøring, iforhold til å finne kryssordløsningene, mener jeg.

Men det var litt kronglete likevel.

Men det var bare nokså komplisert tabell-programmering, mener jeg.

For dette var ikke noe med algoritmer.

Det å finne ferdige kryssordløsninger, det involverte jo også en algoritme, som jeg liksom måtte ‘trimme’ da, for å få den til å fungere effektivt.

En algoritme som også brukte random, sånn at den ikke skulle oppføre seg helt likt, hele tiden, for da ville den omtrent alltid gå inn i en ‘blindvei’, i kryssordet da.

Og alle kryssordene ville vel eventuelt også blitt like.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg fikk noen av de som bodde på Ungbo.

(Om det var Wenche?).

Til å prøve å løse, de ferdige kryssordene, som kryssordprogrammet mitt lagde da.

For jeg var litt usikker på, om de kryssordene, kom til å være veldig kjedelige.

Siden et dataprogram, (og ikke et menneske), hadde lagd dem.

Men de var visst helt greie, de kryssordene.

Selv om de ikke var så store da.

Mener jeg å huske, at tilbakemeldingene, fra de Ungbo-folka, gikk på da.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

OBS Triaden, ble liksom mer og mer tatt over, av Forbrukersamvirket i Lillestrøm.

De nye uniformene, som vi fikk, da OBS Triaden åpnet, like før jul, i 1990.

(Nemlig den uniformen som hadde blå bukser, hvite skjorter, slips og blå blazere).

Den uniformen, den ble byttet ut med røde kjeledresser, husker jeg, et drøyt år senere vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så begynte det også etterhvert å jobbe, ei dame, som bodde på Lindeberg, (eller noe), vel.

Lindeberg, det var T-banestasjonen etter Furuset, når man tok T-banen ned til sentrum.

Så hu bodde altså ikke så langt unna der jeg bodde da, nemlig på Ellingsrudåsen, (som også grensa til Furuset).

Dette var ei som ikke var den vakreste dama, som jobba på OBS Triaden der kanskje.

Hu hadde kommunefarget hår og litt kviser vel.

Men hu var hyggelig da.

Hu var venninne med hu veldig naturlige, som jeg har skrevet om før, i Min Bok 2, som hadde sex med han ‘Nille-sønnen’, på det julebordet, som var på det forsamlingshuset, i Rasta, i desember 1991 vel.

Og en gang, så satt hu med kommunefarget hår og hu veldige naturlige, de satt på den samme bussen, som meg, hjem fra jobben.

Og de skulle ha ost og vin-party, (eller noe), hjemme hos hu med kommunefarget hår da.

Og de spurte om jeg også ville komme.

Men det orka/gadd jeg ikke, for å være ærlig.

To sånne naturlige/grå-e damer.

Som var unge og ganske veldreide vel.

Men det var noe som gjorde at jeg ikke orka det.

Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det.

Det var vel kanskje det at jeg ikke likte hu veldig naturlige så bra.

Jeg syntes vel at hu ble litt for naturlig kanskje, (dette var jo like etter 80-tallet), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Inger Lise, som bodde på Ungbo, hu hadde ei søster, eller noe, som var lesbisk, husker jeg.

Og en gang, så møtte jeg henne, på veien, bort til T-bane-stasjonen, på Ellingsrudåsen.

En lørdagskveld vel.

Og da så hu nesten ut som en gutt/mann husker jeg.

Hu hadde frisert seg for å se ut som en gutt/mann da, synes jeg at det virka som.

Og hu gikk der også sammen med dama si da.

Utafor Skansen Terrasse 23-blokka der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så hadde Inger Lise, (var det vel), overnattingsgjester der.

De skulle sove over i stua der.

Og Inger Lise sa fra på forhånd da.

Og de var der vel hele dagen, mener jeg.

Så etter at de hadde stått opp, så prata jeg litt med dem da.

Hu unge dama, hu var døv, visste det seg.

Og jeg hadde jo ei kusine, (nemlig Lene), som også var døv, (og jeg hadde jo gått på døvekurs, på Bergeråsen, på 80-tallet), så jeg tenkte at jeg kunne prøve å prate litt med hu døve da.

Og hu var veldig flink til å prate, sammenlignet med Lene, vil jeg nesten si, (for å være litt slem mot Lene da).

Jeg spurte hu døve hva hu ønsket å jobbe med, i fremtiden, osv.

Hu ville ‘jobbe med hendene’, sa hu, (der hu satt, i den tidligere nevnte svarte skinnsofaen, på Ungbo da, mens typen hennes, som var hørende, også satt der, selv om han vel ikke sa så mye, sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en del mer som hendte, de tre første årene, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

En gang, så traff jeg forresten hu med det kommune-fargede håret, som jobba på OBS Triaden, på T-banen, på vei hjem, en dag, som jeg hadde vært nede og besøkt søstera mi, i bofelleskapet hennes, i Arups gate.

Det kan ha vært den gangen, som jeg ringte på der.

Og som søstera mi kom ut.

Og så sa hu vel bare ‘hei’, eller noe, også gikk hu inn igjen.

Og så måtte jeg stå, utafor inngangsdøra deres, og vente, i 10-15 minutter, før Pia kom tilbake, og slapp meg inn.

Så hva Pia gjorde da, det veit jeg ikke.

Men jeg har lurt på det mange ganger.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Det blei visst røyka en del hasj, i Arups gate der.

Mener jeg at Pia fortalte.

Og hu sa også det, at folka blei så godtesjuke, når de røyka hasj.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Før det hadde gått et år vel.

Så gikk det bofelleskapet til søstera mi og dem, nedenom og hjem.

Han Glenn fra Røyken, han hadde visst solgt platene sine, osv., mener jeg at ble sagt.

Og søstera mi, hu flytta inn, på barnehagen hvor hu jobba.

Nemlig Tussebo Barnehage, som lå like ved Smestad vel.

Og var eiet av han i Fremskrittspartiet, som har lapp over øye.

Axel og jeg, var og besøkte Pia en gang, husker jeg, mens hu bodde på Tussebo Barnehage der.

En søndag da, (eller noe).

Vi tok trikken opp dit, sammen med Pia, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Jula 1991, så skulle Pia og jeg, være hos bestemor Ågot, på Sand.

Pia ringte meg, på jobb, på OBS Triaden, og det var mulig, at det ble noe rabalder, på grunn av det.

At kassalederne ikke likte at jeg fikk telefon der, (eller noe).

Men det var jo bare for å avtale om hvor jeg skulle være julaften.

(Noe som var forskjellig fra år til år, for meg, på den her tida).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

NSB-toget, som gikk til Sande stasjon, ble forsinka, på julaften.

Så bussen til Sand, hadde kjørt.

Men en ungdom, skulle ta taxi, til Berger.

Så jeg gjorde som skikken var, i Oslo, og spurte om det var greit at jeg slang meg med drosjen, og spleisa på regninga.

(Hvis ikke så hadde jeg måttet gå nærmere to mil til Sand da.

Noe som var litt i meste laget vel).

Det viste seg at han som hadde bestilt drosjen, det var en Jebsen-sønn vel.

Muligens lillebroren til Thomas Jebsen, som jeg spilte fotball sammen med, på Berger IL, på 80-tallet.

Farmora mi hadde jo jobbet for Jebsen, som tjenestepike, før, under og etter krigen da.

Og taxien kjørte innom det huset, som liksom ligger ned mot fjorden, på Berger gård sin eiendom der da.

Der Thomas Jebsen pleide å bo vel.

Jebsen-sønnen, han hadde stått ute, i Oslo, og solgt juletrær, kunne han fortelle.

Og han gikk jo av drosjen ved Berger gård sin eiendom, nede ved fjorden der da.

Og jeg tok drosjen videre bort til bestemor Ågot, på Sand, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Vi fikk ikke noen julegave, fra OBS Triaden, jula 1991.

Det var vel fordi at økonomien var dårlig, tror jeg.

Men da var det sånn, at kassaleder Helene og assisterende butikksjef Claus.

(Hvis jeg husker det riktig).

De spleisa på noen sånne kunstige juletre-figurer, til oss medarbeiderne da.

Som de betalte fra sin egen lomme da.

Og som jeg lurte litt på, siden det var litt som noe juggel da, må man vel si.

Men det var jo snilt at de kjøpte julegaver, fra sin egen lomme, det må man jo si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

3. april 2012
Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

Som noen sa at var artig da.

Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

Det var for eksempel Master og ABUS.

De klarte vi ikke å dirke opp.

Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg flytta til Berger.

(Var det vel).

Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

Og man kunne vinne ti kroner.

Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

Så jeg ville selge 20 lodd da.

Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

Hvem vet.

Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

Og spilte noe bingo og sånn der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

Eller noe.

Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

Hvis man bråbremsa og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

(For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

Noe sånt).

Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

Men burgerne var gode, må man vel si.

Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

Og gamle kunder måtte vente.

Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

Det var på ‘Buss-burger’n’.

Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

(Var det vel).

Så dukka den burgersjappa opp da.

Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

Etter at jeg flytta til Oslo.

Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

Noe sånt.

Sa ei ung dame der.

‘Hvorfor det’, spurte jeg.

‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

For å spise.

Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

For å spise pizza vel.

Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

(Som var moderne på 80-tallet da).

Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

(Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

På midten av 80-tallet en gang vel.

Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

Vi får se.

29. desember 2011
Sånn her var det jeg mente, (på 80-tallet), at døveskolen i Holmestrand, kunne ha kjøpt til de døve. Det heter visst Magna Doodle, (så jeg på TV nå)

http://www.google.no/search?q=magna+doodle&hl=no&prmd=imvns&source=lnms&tbm=isch&ei=L-zsTsj0GsjL8QPxw7WXCg&sa=X&oi=mode_link&ct=mode&cd=2&sqi=2&ved=0CD8Q_AUoAQ&biw=1024&bih=677

PS.

Her er mer om dette:

http://en.wikipedia.org/wiki/Magna_Doodle

17. desember 2011
Min Bok – Kapittel 61: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 11)

En fredag, som Christell og Pia dro meg med på Fremad, så var også Lene, (vår døve kusine), der.

Jeg ble fortalt det, at det var jeg som måtte passe på Lene, når jeg kom fram til Fremad der.

Jeg syntes jeg måtte gjøre som de sa, siden jeg skjønte at de var uansvarlige da.

Men det var jo de som hadde tatt med Lene dit.

Så at jeg skulle ha ansvaret for å få henne med hjem.

Det hørtes jo helt borti natta ut, for å si det sånn.

Men jeg gadd ikke å krangle med to uansvarlige Pia og Christell-er, på Fremad, foran masse andre ungdommer, (for å si det sånn).

Så jeg bare prøvde å få henne med hjem.

Jeg hadde vel drukket litt muligens, før jeg fikk denne beskjeden, om at jeg måtte få med Lene hjem.

Og jeg hang ikke sammen med Lene der, hele tida.

For hu hang vel sammen med Pia og Christell vel.

Jeg glemte bort tida litt, og rakk ikke den siste bussen.

Jeg spurte noen damer fra Sande der, om hva jeg burde gjøre.

Jeg sa at jeg hadde ansvaret for den døve kusina mi, og hadde mistet den siste bussen tilbake til Berger.

‘Ta drosje’, sa de.

De fortalte at jeg kunne be om å få låne telefonen, hos Fremad, for å ringe drosje da.

Dette var mens de stengte, så klokka var kanskje 23.30, eller noe.

Noe sånt.

Jeg fikk låne telefonen, men mens jeg ventet, så spurte en som jobbet der meg om:

‘Hvor er hu dama jeg så deg med her for et par uker siden da’.

Noe sånt.

Han trodde sikkert at Lene var dama mi.

Og var sur fordi jeg hadde mange damer.

Jeg skjønte ikke hvilken dame han mente.

Men når jeg tenker nå, så var det mye annet som også skjedde, på de fredagene, på Fremad, som jeg skal komme tilbake til.

Drosjen dukket opp, og Lene og jeg, vi kjørte til Bergeråsen da.

Jeg hadde ikke penger nok til drosjen, så jeg gikk ned til faren til Lene, (onkel Håkon), for å be om penger til drosjen.

Der hadde de trukket for gardinene, (det var ihvertfall ganske mørkt der, husker jeg), og det var røyk og adrenalin i lufta i stua der, (virka det som for meg).

Og faren min, satt i sofaen der, overraskende nok.

(For faren min pleide ikke å være så ofte oppe hos Håkon, etter at han ble sammen med Haldis.

For Håkon og Haldis skydde hverandre da).

Faren min så ganske molefonken ut, (sånn som jeg husker det), og han sa vel nesten ikke noe vel, da jeg dukket opp der.

Det satt også en mann, (som så ganske tøff ut, syntes jeg), med bart der.

(Som jeg ikke visste hvem var da).

Jeg gikk opp til drosjen, med pengene jeg hadde fått av Håkon.

Så gikk jeg tilbake, med vekslepengene.

Håkon sa at nå skulle jeg få fler kjøretimer, med han.

Men det var jo med den gamle Peugeot-en hans, med gir på styret.

Så det var kanskje ikke så gjevt.

Fordi at det ble jo litt ‘surrings’ da, når jeg kom tilbake igjen til kjøreskolen, og så skulle kjøre en bil, som hadde gir montert i gulvet.

For å si det sånn.

Håkon og dem spurte om jeg ville være der litt, men jeg sa at jeg skulle jobbe dagen etter, eller noe.

Så jeg stakk bare hjem da.

Lene bare gikk inn på rommet sitt, tror jeg.

Uten å få sjokk over at det var noen tøffe menn, i stua, og at gardinene var trekt for vel, osv.

Så hu var kanskje vant med å se han karen med bart der da.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, da Christell dro meg med på Fremad der.

Så satt jeg rimelig full, inne på Fremad der.

Og ei jente skulle kline.

Ei med lyst hår vel.

Ei som var på alderen med de jeg hadde klint med, i Brighton, sommeren før vel.

Noe sånt.

Og jeg møtte også ei jente i klassen der.

Lill Doris Gustavsen.

Hu var der med kusina si, som var veldig fin, husker jeg.

Jeg prata litt med dem, men hu som skulle kline med meg, kom vel også bort til meg vel.

Jeg var full, og forklarte vel til Lill Doris og kusina hennes, at det var som at hu ‘kline-jenta’ hadde melk i kjeften.

Når vi klinte da.

Så gudene veit hva det var med henne.

Lill Doris og kusina ble litt sure på meg vel, eller kanskje sjalu.

Kusina til Lill Doris var mye finere enn hu ‘kline-jenta’.

(Husker jeg at jeg syntes).

Men det var jo ikke sånn at kusina til Lill-Doris ville kline, husker jeg.

Lill-Doris var litt sånn tjukk og dvask i figuren da.

Så det overraska meg litt at hu hadde ei så fin kusine da, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Lill Doris pleide å lese Margit Sandemo-bøker, husker jeg, i friminuttene, skoleåret før, da vi gikk i samme klasse, på Sande Videregående.

Hu hadde visst lest alle Margit Sandemo-bøkene flere ganger, sa hu til meg, da jeg spurte henne om de bøkene da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så var det en på mekken, på Sande Videregående, som skulle bråke med meg, på Fremad.

Han var fra Skafjellåsen, husker jeg.

Han sa det, at hvis du var flymekaniker, så kunne du tjene mye mer, enn hvis man gikk handel og kontor.

Jeg var ikke enig da, og krangla tilbake da.

Og så dukka søstera mi Pia opp der.

Så spurte han fra Skafjellåsen søstera mi, om hu ville bli med på ‘te-party’.

Og da endte det med at søstera mi ble med han på te-party da, på Skafjellåsen.

Så det var litt spesielt, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Kjetil Holshagen sin kamerat Stekke, pleide også å være på Fremad.

Tina ‘Turbo’ var forelska i han, husker jeg.

En gang, så spurte Tina ‘Turbo’ meg om jeg visste hvor Stekke var.

På Fremad da.

Det visste jeg ikke, sa jeg.

Så spurte Tina Turbo meg, om jeg ville bli med litt borti skogkanten der, (eller noe).

(For å ha sex, regna jeg med).

Men sånn som jeg skjønte det, så var Tina Turbo sammen med Stekke.

Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her hendte.

Så jeg bare svarte ikke noe.

Jeg hadde ikke lyst til å bli mer uvenn med Stekke liksom, som sammen med Kjetil Holshagen var ganske sur på meg, fordi jeg ville ha en hundrelapp, eller noe, i pris, for en walkman, som Kjetil Holshagen hadde tatt fra meg, (må man vel si), enda jeg egentlig ikke ville selge den.

Holshagen mente at jeg ikke kunne forlange mer enn 20-30 kroner, for den joysticken.

Men jeg mente at Holshagen ikke både kunne forlange å få kjøpe en joystick av meg og bestemme prisen.

Selv om vi hadde vært kamerater.

Så jeg fikk litt kjeft av Stekke og Kjetil Holshagen for det her da.

Og Kjetil Holshagen skyldte meg også noen penger, sånn som jeg husker det.

Sånn at det ble kanskje 200 kroner, tilsammen, i gjeld og for den joysticken da.

Men jeg fikk vel aldri et øre, tror jeg, av Kjetil Holshagen.

Hverken for den gjelden eller for den joysticken.

Det var ikke så mye penger, men det var vel sånn jeg la merke til da, at enkelte folk ikke klarte å oppføre seg normalt, når det gjaldt å betale tilbake penger de skyldte og når det gjaldt å ‘tvangskjøpe’ joystikker, osv.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang jeg var full, på Fremad, så sa Stekke det, at han og noen andre Selvik-folk, skulle banke opp noen fra Drammen.

Og jeg kjente jo han Stekke, så jeg ble med for å se på det her da.

Men vi traff ingen fra Drammen, (eller noen andre).

Vi gikk på den grusveien fra Fremad og opp til riksveien der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så hadde jeg leid en videofilm, i en videobutikk, ikke langt fra CC Storkjøp, i Drammen.

Men så hadde jeg glemt å levere den.

Og på Fremad, en fredag da, så sa ei jente der, at hu var i slekt med de som dreiv den videobutikken.

(Sånn utenfor sammenhengen nærmest).

Da fortalte jeg det, at jeg hadde glemt å levere en film, i den videobutikken.

Og da sa hu det, at de pleide å si at det var greit, hvis man bare la en seddel, (en femtilapp eller hundrelapp, eller noe), inni videocoveret da, sammen med kassetten.

Så det gjorde jeg dagen etter da, etter at jeg hadde jobba på CC Storkjøp.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg traff også Stekke i Drammen en gang, dette skoleåret.

Jeg skulle på Hennes og Mauritz, og kjøpe meg olabukse.

Så hang Stekke der.

Og han fortalte meg det, at han hadde en sånn dings, til å fjerne alarmbrikker med.

(Som han hadde fått tak i da.

Kanskje han hadde fått den av Annika Horten som jobba i etasjen under?

Hvem vet).

Stekke sa at jeg kunne få den buksa for halv pris av han.

(Noe sånt).

Jeg måtte bare møte han i en sidegate til Gågata da, et kvarter seinere, eller noe.

Og jeg syntes nesten at jeg måtte si at det var greit.

Siden Stekke var en kamerat av min kamerat Kjetil Holshagen da.

Så jeg turte nesten ikke å si nei.

Man måtte nesten være litt tøff, når man bodde ute på Berger der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også på bursdagen til Tina Turbo faktisk, i Drammen, dette skoleåret.

Det var vel søstera mi Pia, som dro meg med.

Noe sånt.

Vi dro på Peppes, (tror jeg det var), og spiste Pizza, på Bragernes.

(Hvis det ikke var på Lizzy’s Pizza).

Hu ‘kommunist-venninna’, til søstera mi, fra Svelvik, var også der.

Hu spurte meg om vi skulle spleise på en ‘Plain Jane’-pizza.

Og det sa jeg at var greit, for den pizzaen var ikke så dyr, og ingen andre foreslo å dele en pizza med meg.

Det var bare meg og en haug med unge damer der vel.

(Av en eller annen grunn).

Pia var også i den bursdagen, så også Eva Olsen og Cecilie Hyde vel.

Etter bursdagen så var jeg plutselig aleine i Drammen sentrum, med Tina Turbo og Eva Olsen.

De hadde jo begge dårlig rykte, men de var ganske fine da.

(Ihvertfall Eva Olsen).

Selv om de kledde seg litt ‘horete’ kanskje.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg turte ikke å ta de med opp til Jan Snoghøj, som jeg skulle overnatte hos, siden jeg skulle jobbe på CC Storkjøp, dagen etter.

Jeg var redd for at jeg hadde fått kjeft av Jan, hvis jeg hadde tatt med de her jentene, med dårlig rykte da.

Tina Turbo hadde jo rappa ei røykpakke, av ei dame, når vi fikk haik, med båt, fra Berger Brygge til Kommersøya, søstera mi, Tina Turbo og jeg, sommeren før.

Så jeg var kanskje litt redd for det, at Tina Turbo og Eva Olsen, ville begynne å stjele ting, fra leiligheten til Jan Snoghøj da.

Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her skjedde.

Hvis ikke så kunne jeg jo ha tatt de med, hjem til Jan Snoghøj og kanskje hatt en fantastisk natt med dem.

Hvem vet.

Men det turte jeg altså ikke.

Jeg lot de sitte på i taxi-en over bybrua.

Men da taxi-en skulle svinge opp mot Gulskogen, så ba jeg taxisjåføren stoppe da, og så heiv jeg ut Tina Turbo og Eva Olsen da.

Så jeg var kanskje litt slem mot dem.

Men dem hadde jo så dårlig rykte så.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia var venninne med både Tina Turbo og Eva Olsen.

Pia fortalte meg det en gang, at hu en gang hadde hatt Eva Olsen på besøk.

Nede hos Haldis.

En gang Pia hadde huset til Haldis aleine.

Og da hadde visst en kar, (Knut fra klassen under meg, var det kanskje, det husker jeg ikke helt), knulla med hu Eva Olsen, på badet til Haldis da.

Sa Pia.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg var altså redd for å få kjeft av Jan Snoghøj og/eller Haldis.

Så jeg turte ikke å ta med Eva Olsen og Tina Turbo opp til han.

Da hadde det nok blitt rabalder, er jeg redd.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia sa også det en gang, et år eller to kanskje, før hu flytta opp til meg.

At hu pleide å gå og finne seg litt nattmat, i kjøleskapet til Haldis, noen ganger, om natta da.

(Uten at Haldis merka det kanskje).

Så søstera mi tulla litt nede hos Haldis, husker jeg.

Det var kanskje derfor at søstera mi ikke turte å bo hos Haldis lengre.

Kanskje Haldis fant ut at Pia pleide å robbe kjøleskapet hennes om natta?

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia og jeg ble også kjent med tre jenter fra Hokksund, husker jeg, som pleide å henge på Cafe Lyche eller Cafe Risto der, i Gågata i Drammen, dette skoleåret.

Men da de jentene dukka opp, og snakka med Lyche-gjengen osv. da.

Så ble visst Lyche-gjengen oppløst da.

Fordi ingen visste hvem som var med i gjengen lengre.

Jeg visste ikke om de jentene fra Hokksund var med i den gjengen liksom.

Men de satt der noen ganger da, så Pia og jeg pleide å prate med dem ihvertfall.

Men om de var med i Lyche-gjengen egentlig.

Det veit jeg ikke.

Det var vel Stian som sa det, at det til slutt ikke var noen som visste hvem som var med i den gjengen lengre.

Og det var kanskje Cecilie Hyde da, som var lederen i den gjengen.

Så hu visste det kanskje.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, en god del år før det her, så hadde jeg forresten gått bortover Tollbugata, var det vel.

Mot Strømsø sentrum da, fra den gamle vannsengbutikken, til Haldis og faren min da.

Og da så jeg en motorsyklist, som lå velta, halvveis under en bygning der.

Men jeg hadde aldri sett noe lignende tidligere.

Og følte meg ikke så hjemme i Drammen.

Så jeg bare gikk videre da.

Men jeg fortalte vel om det her til Espen Melheim, mener jeg å huske, seinere da.

Jeg var vel bare 13-14 år kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Magne Winnem, han jobba som låseansvarlig, på Rimi Asker, dette skoleåret.

(Mener jeg å huske).

Han sa en gang det, at han besøkte han Raymond, i Drammen, etter jobben en gang.

Og da hadde han glemt å dra innom nattsafen, med kassabeholdningen.

Så da fikk han sjokk, husker jeg at Magne Winnem sa da.

Da måtte han vel kjøre tilbake til Asker med pengene, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem kalte også han kameraten sin Stein, fra Røyken, for ‘Pac-Man’, husker jeg.

Men hvorfor han kalte han det, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så dro vel nettopp Magne Winnem, Stein og jeg, innom Rimi Asker.

Jeg pleide å sitte i kassa, på CC Storkjøp.

Så jeg tulla litt med hu i kassa da.

Og lata som at jeg var dum, og sa ‘vil du ha en femmer?’.

For det var sånn kundene på CC Storkjøp pleide å si da, når de skulle ha veksel.

Og da måtte man regne i huet da, hvor mye kundene skulle ha tilbake.

Hvis kunden skulle ha tilbake 5 kroner og 10 øre.

Så kunne det hende at kunden spurte om, ‘vil du ha en femmer’, da.

Så fikk kunden tilbake en tier istedet da.

Og fikk da mindre småpenger.

Siden det vel fantes tier-sedler, den gangen.

Hvis jeg husker det riktig.

Men men.

Jeg var jo russ, så jeg måtte nesten tulle litt, husker jeg.

Og hu dama møtte jeg en gang seinere, husker jeg.

(Selv om jeg ikke husker hva hu heter nå).

Men hu hadde visst trodd at jeg var veldig dum da.

For det passa jo ikke, med de myntene jeg fikk tilbake da.

La oss si at jeg fikk tilbake to kroner da.

Også sa jeg ‘vil du ha en femmer’.

Og da ble det jo syv kroner tilbake.

Og da fikk jeg jo ikke noe mindre vekslepenger.

Så det var jo bare noe tull.

Jeg måtte tulle litt siden jeg var i Asker, (som var ganske langt fra Berger og Drammen da), syntes jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Winnem dro meg også med hjem til han, i Røyken, en gang, før russetida vel.

Jeg husker at han viste meg platesamlinga si.

Og at han hadde plater av Scritti Politti, som jeg hadde hørt på nærradio da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så sa Ole Skistad, i markedsføringsdelen, av klassen, til meg, i et friminutt, at han hadde sett meg gå over bybrua, sammen med noe ‘berme’.

Og det som det egentlig var, det var da jeg ble med Lyche-gjengen på the Cure-konsert.

Det var søstera mi Pia og vennene hennes da, som var det som Skistad kalte for ‘berme’ da.

Robert Smith, i the Cure, han pleide jo å sminke seg.

Og det var en gother, i den Lyche-gjengen, som skulle sminke seg rundt øynene da.

Og Terje Bakken skulle vel også sminke seg, tror jeg.

Noe sånt.

Så foreslo Cecilie Hyde, at de skulle gjøre dette, på toalettet, på Glassmagasinet.

(Ved kafeteriaen der).

Jeg hadde ikke billett til Cure-konserten.

(Som var i Drammenshallen, der hvor vi hadde gym, på Gjerdes Videregående.

På den andre sida av bybrua i Drammen da).

Men søstera mi og de andre dro meg med da.

For dem skulle drikke øl og sånn, mens dem stod i kø der, fortalte søstera mi da.

Jeg følte meg litt døll, mens jeg stod i kø der.

Så da søstera mi spurte om det var noen andre som ville ha sminke rundt øynene, så sa jeg at det var greit.

For å skille meg ut litt mindre liksom.

Så tok søstera mi noe sånn sminke av noe slag rundt øynene mine da.

Mens hu sa at jeg var enkel å sminke, for jeg hadde lik form på øynene som henne, eller noe.

Vi drakk der, og jeg ble ganske full, husker jeg.

Men jeg hadde noen solbriller da, som jeg hadde på meg, sånn at man ikke kunne se at jeg hadde sminka øynene.

(Regna jeg med ihvertfall).

Pia og hu Heidi, (som jeg nå lurer på om egentlig var en gutt), de dro meg med, til en innvandrerbutikk, på Strømsø der da.

Hu pakistanske dama der, gikk for å hente noe øl, eller noe, og da rappa jeg et par tipakninger, med sigaretter, husker jeg.

I fylla da.

Jeg skulle liksom tøffe meg da, siden jeg var sammen med de her ‘Depeche-folka’ da, som var litt spesielle, sånn at man liksom måtte tøffe seg litt, syntes jeg.

Men men.

Jeg gikk litt rundt Drammenshallen, og så der, etterhvert.

Og to gothe-damer, som ikke var fra byen, spurte meg om jeg hadde noe dop, (var det vel).

Jeg måtte svare nei, siden jeg aldri hadde sett noe dop engang.

(Selv om tante Ellen i Sveits jo pleide å dyrke noe marijuana i hagen sin, som hu fortalte Pia og meg, sommeren 1987, et drøyt år før det her da).

Så begynte konserten etterhvert.

Og jeg ble stående utafor der, og se på at folk som kom etter at konserten begynte.

At de bare stakk til vaktene en seddel, eller to, (sedler som var brettet sammen, og gjemt inne i hånda da).

Og så fikk de gå inn, på konserten da.

Jeg ble lei av å stå utafor.

En fra Gjerde vel, som var på konserten, han åpna en dør, og spurte om noen ville ha en Poco Loco-genser.

(En strikkegenser, som var populær.

En hvit genser med et mønster hvor det var bilde av et hus og sånn vel.

Noe sånt).

Ingen ville ha genseren.

Og han fra Gjerde kastet genseren, som han ikke ville ha, siden han var varm vel.

Noe sånt.

Etterhvert så fikk jeg en ide.

Jeg hadde hørt at vaktene slang meldinger om at de ikke likte gutter som brukte sminke.

(Som søstera mi hadde tatt på meg da).

Men jeg brukte jo solbriller, så om det var meg de mente, det vet jeg ikke.

Men jeg spurte til slutt, som jeg kunne få låne telefonkiosken der, for å ringe faren min.

For å få han til å hente meg da.

Og det fikk jeg lov til.

Så jeg gikk inn i hallen der da.

Forbi vaktene.

Og da jeg var ferdig med å late som at jeg ringte.

Så gikk jeg bare inn i selve hallen.

Istedet for å gå ut.

Og da gikk jeg først litt rundt der, men så gikk jeg inn i hallen.

Og det var en kul konsert, med nesten hypnotisk musikk, og masse røyk og lys.

Det var røyk og fiolett og grønt lys.

Som Robert Smith ble mer eller mindre skjult av.

Mens the Cure spilte den ene vakre, (og sørgelige), sangen etter den andre da.

Det var ‘Disintegration-tour’, som jeg var på da.

I forbindelse med the Cure sitt siste album, Disintegration.

Og etter det her, så ble jeg ganske the Cure-fan, husker jeg.

Etter konserten, så gikk jeg til en bensinstasjon, bortenfor Rutenbilstasjonen der, og vaska av meg den sminken, (mascara, tror jeg), som søstera mi hadde klint rundt øya mine da.

Også tok jeg bussen opp til Gulskogen.

Også sov jeg i stua der, på en madrass, som jeg pleide å gjøre, de gangene jeg sov over der.

Og da jeg våknet dagen etter, så spurte Christell meg, om jeg hadde sminka meg.

Jeg fortalte at det var Pia som hadde gjort det da.

(For morro skyld, regner jeg med at Christell skjønte).

Men men.

Men hvordan Christell kunne se det, etter at jeg hadde vaska bort den sminken, det veit jeg ikke.

Kanskje Pia hadde sagt det, og at Christell var falsk, og lot som at hu kunne se dette, selv etter at jeg hadde vaska bort sminken?

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå begynner klokka å bli over 22 her på hostellet, og jeg har skrevet i et par timer snart nå vel.

Så jeg får ta en pause her vel.

Og heller skrive mer på dette kapitellet, en av de neste dagene.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

8. desember 2011
Ned her, så lå lokalet Fremad, hvor min fars stedatter, Christell, pleide å dra meg med, en del ganger, høsten 1988

PS.

På det lokalet, så skjedde det mye rart.

Christell ble alltid borte, så jeg veit ikke hva hu dreiv med.

Men men.

En gang klinte jeg med ei jente der, som egla seg innpå meg, innpå lokalet der.

Ei med lyst hår vel.

Som det kjentes ut som, at hadde slim i kjeften.

Men men.

Det var den gangen jeg møtte hu Lill Doris, i klassen min fra Sande Videregående, 2. året, der.

Hu var der sammen med kusina si, som jeg husker jeg syntes at var rimelig fin.

(Selv om at jeg kanskje hadde litt ølbriller da).

Noe annet som skjedde, var at hu Monica Nebel, (som gikk i 2. klasse, på Gjerdes VGS., det året jeg gikk i 3. klasse der. Og hu var fra Svelvik, og sammen med min fars kollega, Erik Thorhallsson, fra Berger).

Hu Monica Nebel, dansa med Arnt Lund der vel.

Og tråkka meg på beina, sa hu, i ettertid vel.

(Det er mulig at dette var før jeg begynte på Gjerde, for jeg hilste vel ikke så nøye på Arnt Lund tror jeg, enda vi seinere ble kollegaer på CC Storkjøp).

Men men.

Hu Lill, som jeg seinere ble kjent mer med, inne i Oslo.

Hu var også på det dansegulvet da.

Og hu kræsja rett inni meg.

Og seinere, så fortalte hu det, da hu bodde i Oslo.

(I den falleferdige bygården, på Grønland).

At favoritt-sjekketrikset hennes, var å bare kræsje rett inn i folk, på et diskotek, eller lignende.

Men men.

Tina Turbo ville også ta meg med bort i en skogkant, eller noe, en gang der.

Men jeg var litt skeptisk, for jeg trodde det bare var for å hevne seg på en som ble kalt Stekke, (som var kamerat av Kjetil Holshagen, som flytta fra Berger til Sande).

Så jeg ble ikke med hu på noe kos, (eller hva det var, som hu hadde i tankene).

Men men.

En fra Skafjellåsen, (tror jeg det må ha vært).

Han begynte å krangle med meg.

Og sa at Handel og kontor ikke var noe bra.

Man måtte gå på ‘mekken’, for da kunne man bli flymekaniker, og tjene masse penger.

Men men.

Og søstera mi, Pia, gikk imellom.

Men han ‘kranglern’, han ba henne med på ‘te-party’.

Og da ble søstera mi med.

Så det var litt dårlig av søstera mi, Pia, syntes jeg.

Å bli med han ‘fienden’ min, på et såkalt ‘te-party’.

Som jeg tenker at nok heller var en orgie i andre ting enn te, for å si det sånn.

Men men.

Mer da.

Jo, en gang, så dro Christell og Pia meg med dit.

Og når jeg hadde kommet meg ned på Fremad.

Og allerede var pussa.

Så sa de til meg, at jeg måtte få vår døve kusine, Lene, hjem derfra.

Det var jo helt idiotisk!

Enten burde vi ha avtalt det, før vi dro dit, at jeg liksom skulle få med Lene hjem.

Ellers så burde de ha gjort det sjæl.

For jeg pleide jo noen ganger bare å gå hjem derfra faktisk.

Og haike på veien.

En gang gikk jeg helt til ‘dødssvingen’, som faren min kalte det.

Før jeg fikk haik.

Men men.

Men jeg kunne jo ikke ta med hu døve kusina mi, Lene, på noe haiketur, og sånn.

(For jeg mista selvfølgelig den siste bussen, for jeg var litt pussa og surra med klokkeslettet).

Og da var det noen Sande-damer, som råda meg til å ta drosje.

Og jeg fikk bestilt drosje, fra inne på lokalet der da.

(Selv om de var litt sure, og begynte å prate om at de hadde sett meg en annen dame osv.

Selv om det ikke ga noe mening.

Siden jeg ikke hadde noe dame.

Og det var kusina mi, som søstra og stesøstera mi, hadde ovelatt til meg, å ta med hjem.

Så det var vel bare for å være ondskapsfull, tenker jeg.

Han ansvarlige der, skulle nok bare kødde med meg, å få meg til å miste, ei han trodde var dama mi, sikkert.

(Jeg prøvde å spørre han, om hvilken dame det her skulle ha vært, som han hadde sett meg med, to uker tidligere, (eller når det var).

Men da fikk jeg ikke noe svar.

Selv om jeg gjenntok spørsmålet mitt flere ganger).

Noe sånt.

Men men.

Men det dukka opp en drosje der etterhvert da.

Og jeg ut av drosjen, og ned til onkel Håkon, for å få penger.

(For jeg hadde ikke lyst til å betale drosjen, for det var egentlig ikke mitt ansvar, å få Lene hjem fra Fremad, (mente jeg da).

Det var ikke noe foreldra til Lene hadde bedt meg om å gjøre, ihvertfall.

Og det var ikke jeg som hadde dratt henne med dit, til Fremad.

Men men).

Og der var det mørkt og innestengt, syntes jeg.

Eller ihvertfall innstengt, med adrenalin, i lufta, vil jeg si.

Og faren min var der også(!)

Noe som var ganske sjeldent vel.

Og en kar, med bart, eller noe vel.

Ganske barsk vel.

Noe sånt.

Og tanta mi Tone da.

Og da satt de der omtrent med stoppeklokke.

Og faren min så helt utafor ut.

Og Håkon sa nærmest triumferende, et eller annet, og sa til meg, at nå skulle jeg få mange kjøretimer.

Med den gamle Peugeoten hans.

Men det var egentlig nesten ikke noe premie.

For den bilen hadde gir på styret.

Så det var nesten bare sånn, at det gjorde det vanskeligere å ta kjøretimer.

Men men.

(Det var en Peugeot fra 50-tallet, eller noe sånt vel).

Så da var det nok noe plott, eller noe, tror jeg, som foregikk.

Håkon spurte vel meg, om jeg hadde lyst til å bli der lengre.

Men jeg sa vel bare at jeg skulle på jobb dagen etter, eller noe.

For å bli i den innestengte, og vel svette eller ihvertfall adrenalin-fylte, (og vel røyk-fylte), stua der.

Hvor det vel også var ganske mørkt.

Og med karer, som faren min, som ikke var seg selv, (virka det som, ihvertfall).

Av en eller annen grunn.

Og en annen tøff kar, som jeg ikke visste hvem var, og som bare satt der stille vel.

Nei, dette var ikke noe fristende sted å bli, må jeg innrømme.

Så det gadd jeg ikke gitt.

Men men.

Men noe rart var det nok, som hadde foregått, i den stua, den kvelden, vil jeg si.

Men men.

Og noe rart var det nok som foregikk på Fremad osgå.

I og med at jeg plutselig fikk ansvaret for hu døve kusina mi Lene der.

Det var vel ganske merkelig syntes jeg.

Var det tilfeldig, det at merkelige ting foregikk, både i stua til Håkon og Tone, og på Fremad, samtidig?

Det tviler jeg kanskje litt på.

Men men.

her var det nok kanskje noe plott ute å gikk, vil jeg nok kanskje tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her kan man se det, at det diskoteket, som var på Fremad, de prøvde å få til å ha blåruss i Sande.

Noe som hu i klassen min fra Svelvik, (Elisabeth?), fikk til, et eller to år seinere vel.

PS 3.

Her er mer om dette:

http://www.lundhaug.no/omoss.html

21. april 2011
På hjørnet her, så lå den bygningen, hvor faren min fant noen Donald-blader, fra 60-tallet, på loftet, som jeg og kusina mi Lene fikk

PS.

Den røde bygningen der, den pleide å være svart/brun vel.

Og jeg mener at det var der, (eller i en bygning, som lå ved siden av, som så cirka lik ut).

At min farmor, Ågot, sine søstre, Margit og Anne, hadde systue.

(På 60-tallet vel, før jeg ble født, tror jeg).

De starta seinere systue, på Strømsø, i Drammen.

Og de har/hadde ei hytte, nedafor Snippen, hvor dem satt og spilte bingo, når det var drive in bingo der, i regi av Berger IL.

Men jeg fikk aldri slippe inn i hytta, merkelig nok.

Jeg fikk kun være utafor der, når jeg var med Ågot ned dit.

Men men.

Så sånn var det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

19. april 2011