Stikkord: Lene Olsen

Hei
Lene,

Between
Lene
Olsen
and You

 

Erik
Ribsskog

Today
at 00:09

hvordan
går det med deg?

Husker du meg, fetteren din fra
Bergeråsen?

Hilsen Erik

PS.

Jeg flytta til faren min, i 1979, fra mora mi i Larvik.

Og da flytta faren min ned til Haldis, noen måneder seinere, i 1980, må det vel ha vært.

Og sommeren 1981, så flytta jeg til Leirfaret, en gate like ved Hellinga.

Mens faren min fortsatt bodde hos Haldis i Havnehagen.

Så jeg bodde aleine i Hellinga fra jeg var ni år da.

Ni og et halvt da.

Og mens jeg bodde der, jeg tror det må ha vært i 1980 kanskje.

Eller muligens våren 1981.

(For jeg husker jeg flytta til Leirfaret, sommeren 1981).

Men da skulle Håkon og Tone og besteforeldrene mine, Ågot og Øivind, til Rhodos, eller noe sånn.

Så da skulle Lene være hos meg, i Hellinga.

For faren min bodde hos Haldis da.

Det var om sommeren det her, husker jeg.

Så om det var sommeren 1981 kanskje.

Ikke godt å si, men det kan også ha vært høsten 1980 kanskje.

Enten det, eller våren 1981 vel.

Noe sånt.

Og da, så var vel Tommy, broren til Lene, hos mora til mora dems, Tone, eller noe.

Eller hos søstra til Tone.

Noe sånt.

Men Lene var hos meg da.

For faren min bodde jo nede hos Haldis.

Så i en drøy uke, så hadde jeg hun døve Lene boende hos meg, i Hellinga da.

Og da fikk jeg faren min til å kjøpe masse godteri og sånn, i butikken, husker jeg.

Og vi dro på sirkus, tror jeg, i Drammen.

Med faren min da, som skulle noe greier i Drammen.

Og det gikk greit, for hun Lene hun er jo rolig og sånn, og hun klarer ikke å prate, så vi krangla ikke.

Og jeg hadde sånn tegneserie, som het Hakke Hakkespett og lykkevannet, eller noe.

Om noe sånn lykkeserum, som gjorde deg kjempeglad hvis du drakk det da.

Et artig tegneserie-album da.

Og Lene klarte å lese.

Så jeg lot henne lese det albumet.

Også hadde bestefar Øivind sukkersyke.

Så jeg blanda noe sånn suketter, oppi et glass vann.

Også etter at hu kusina mi hadde lest det albumet, mens hu satt på verandaen til Ågot, husker jeg.

Så det var nok sommeren.

Så satt jeg opp plakat.

‘Lykkevann 1 krone’.

Det var bare mest for tull da, for det var ikke så lett å prate med Lene, men da tenkte jeg at hun kanskje skjønte det da.

Og da kjøpte hun et glass ‘lykkevann’ da, eller ‘lykkeserum’, eller hva det het.

Men det virka nok ikke.

Det var bare vann med opphakka suketter i.

Men da lot jeg henne først lese det tegneserie-bladet da.

Så kjøpte hun det glasset med lykkevann da.

Men hun kjefta ikke da det ikke virka.

Så sånn var det.

Og jeg husker fortsatt at jeg faren min til å kjøpe mye godteri da, så jeg bla stappmett av godteri osv.

Det husker jeg enda.

Så jeg tror faren min hadde litt problemer med å kontrollere meg, for han var ikke så streng, som mora mi og stefaren min i Larvik.

Men men.

Og da, den uka der, eller hvor lenge det var.

Så måtte jo jeg prøve å tyde på trynet til hun Lene, hva hun mente om forskjellig da.

For det var først mange år etter, når vi var tenåringer, som jeg og søstra mi og Christell, dro på døvekurs, i Holmestrand og hjemme hos Lene og Tommy og Håkon og Tone og dem da.

Så i 1980, eller 1981, var det kanskje.

Da kunne jeg bare tegnet for ‘mamma’ eller om det var ‘pappa’.

Det er å ta pekefingeren, mot sida av nesa, eller noe.

Eller om det var på tuppen av nesa.

Noe sånt.

Og det betydde da mamma eller pappa.

Det var omtrent det eneste jeg skjønte av døvespråk.

De skulle komme hjem en søndag.

Og da trodde jeg, at Håkon og Tone kom til å være borte hos Ågot, fordi jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte det, men jeg bare tenkte det, at da kom dem til å være der, den dagen dem kom hjem.

Så da forklarte jeg det til Lene, med døvespråk og noen tegn og sånn da.

At foreldra hennes var borte på Sand.

(Som jeg trodde da, at dem kom til å være der.

Antagelig fordi jeg og Lene hadde vært så mye på Sand, i huset til Ågot og Øivind, den uka da.

Så jeg tenkte litt feil).

Så når vi dukka opp der da, den søndagen.

Så var ikke Håkon og Tone der.

Så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen da.

Så da var jeg litt dum.

Men sånn er det.

Eller så gjorde jeg ikke noe tull den uka.

Jeg prøvde å behandle hun Lene bra og sånn da.

Og det er kanskje derfor, at jeg noen ganger klarer å lese folk litt på trynet og sånn.

Noen ganger ihvertfall.

Fordi jeg er vant til å prøve å tyde hu kusina mi, fra hvordan grimaser hun hadde på tryne osv.

Siden jeg ikke skjønte døvespråk osv.

Så det er mulig at jeg skjønte mer sånt da, av det.

For vi klarte å kommunisere, på en måte da, jeg og Lene, selv om hun var døv da, selv om det ikke var så lett.

Og jeg lot henne mest være i fred.

Selv om jeg syntes det var artig å ha besøk i Hellinga der og.

For jeg bodde der jo aleine og sånn, så det var nesten som å ha en søster, eller noe, det da.

For jeg var jo vant til å bo i Larvik, hvor jeg hadde mor og stefar og søster (Pia) og lillebror

(Axel, selv om han var en del yngre enn meg og Pia, så vi kunne ikke prate med han.

Det var en TV-serie, som var populær, på 70-tallet, som het ‘I ville vesten’, eller noe sånt.

Hvis det ikke var en annen, lignende TV-serie.

Og Axel, han pleide å ligge å grine, på lørdagskveldene.

Så da måtte jeg eller søstra mi, gå inn på soverommet til Arne Thormod, mora mi og Axel, som hadde en vogge der, heter det vel.

En seng som man kunne vugge da, var det vel.

Og da måtte vi, annenhver gang når Axel skreik.

Da måtte vi vugge vogga, i 10-15 minutter, til Axel sovna igjen da, eller holdt kjeft.

Og da måtte vi se på TV, i et speil, som hang i stua, fra soverommet til muttern og Arne Thormod.

Men det var vanskelig å se noe på den TV-en, gjennom det speilet.

For teksten ble speilvendt, naturlig nok.

Og bildet og.

Og jeg og søstra mi, vi var bare 8-9 år da.

Så vi klarte ikke å lese teksten bakvendt, så bra.

Men jeg klarte det nesten, husker jeg.

Så derfor syntes jeg Christell var så dum.

Fem år etter det her, eller noe.

På Bergeråsen, i Havnehagen.

For da klarte hun fortsatt ikke å lese teksten riktig vei.

Hvis det var program med Erik Disen, eller hva han het, fra Disneyworld osv., som vi syntes var så artig da.

For på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, så var det ikke sånne parker som Tusenfryd og Badeland og sånn, i Norge.

Nei, så vi hadde aldri sett noe lignende, som var på de TV-programmene fra USA, på NRK da.

Og Christell klarte ikke å lese teksten.

Så hun bare skreik ut, ‘hva stod det nå’.

Hele tida, for annenhver setning omtrent.

På en sur måte.

Og da måtte Arne og Haldis svare da.

Så det var Christell som var sjefen der omtrent, kunne det virke som.

Noe sånt.

Men men, men det var jo sånn jeg og søstra mi klarte, fra vi var mye yngre enn det Christell var da.

Så da syntes jeg Christell var dum, husker jeg.

Samtidig var hun veldig bortskjemt, og litt sånn primadonna der nede hos Haldis og på Bergeråsen da.

Og hun hadde jo Haldis og brødrene sine, Jan og Viggo, og masse slekt på Vestlandet og sånn.

Og hun hadde jo faren min og, må man si.

Så hun var ganske sånn at hun bestemte mye.

Ihvertfall over venninnene sine, Nina Monsen og Gry Stenberg, husker jeg.

For Christell kunne være ganske tøff og.

Men jeg vet ikke hvem som bestemte av henne og søstra mi, Pia.

Christell hadde mye mer ting da, klær og sånn.

Og Christell sitt rom var fint og med mange ting, og ryddig da.

Mens søstra mi sitt rom, var mer sånn spartant, uten så mye ting, og med masse rot på gulvet og sånn da.

Så det var litt urettferdig sånn, at søstra mi nok ikke fikk så mange ting som Christell.

Men jeg var ikke nede hos Haldis og dem så mye, så hvem som bestemte over hvem, av Pia og Christell, det skal jeg ikke si for sikkert.

Men det veit dem kanskje selv.

Søstra mi ble etterhvert en kløpper til å skru sammen vannsenger, og andre senger, i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.

Så søstra mi tok nesten over jobben min, når det gjaldt å bli med å levere senger og sånn, kunne det nesten virke som.

Så søstra mi hadde nok mye mer med faren min å gjøre, etter at hu flytta til Bergeråsen.

Og søstra mi, hun ville ikke, som f.eks. Lene da, når foreldrene hennes, var på ferie i Rhodos.

Søstra mi, hu ville ikke bo sammen med meg, i Leirfaret.

Neida, hun ville bo nede hos faren min og Haldis, i Havnehagen.

Så selv om søstra mi ville bo, i et halvt år, hos meg, i Leirfaret, av en eller annen grunn.

Så bodde hun, fra 1982, eller noe, i Havnehagen, hos Haldis og faren min.

Frem til 1989 da.

Så hun bodde syv år ca., hos faren min og Haldis.

Så søstra mi var nok mye mer faren min sin jente, enn hun var min jente, selv om jeg var storebroren hennes da.

Så jeg lurer på om det at hun flytta opp til meg, i 1989, om det var bare noe påskudd for å spionere på meg, for faren min, eller noe(?)

Og det hun sa, seinere i 1989, da jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan, var på bryllup i Kristiansand.

At faren vår hadde misbrukt henne, som lita jente, mens Jan og Christell også satt der og hørte på.

Og Christell begynte å ta opp dette.

Det kan ha vært noe tull det og, for å få noe å bruke mot meg da, på noen måte.

For da tok jo jeg avstand fra faren min.

Jeg måtte jo det, syntes jeg, siden han hadde misbrukt søstra mi osv., som Pia og Christell sa.

Så etter det, så har nesten ikke jeg vært medlem av familien, i det hele tatt.

Så jeg bodde ti år nesten, for meg selv, på Bergeråsen.

Og så hørte jeg søstra mi sa, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente, for 20 år siden, hørte jeg at hun og Christell sa det.

Så da meldte jeg meg omtrent ut av familien.

Og åra før jeg bodde alene på Bergeråsen, så bodde jeg med mora mi i Larvik da.

Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

Jeg bodde først i ni år i Larvik.

Så i ti år, aleine, på Bergeråsen.

Så 15 år i Oslo.

Så snart 5 år i England.

Så bortsett fra noen få måneder, så har ikke jeg bodd i samme hus som faren min.

Siden han flytta ned til Haldis, like etter at jeg flytta til Berger.

Selv om jeg vet at jeg har skrevet om det her, før, på bloggen.

Men jeg mistenker at faren min er noe mafia, eller noe, så kanskje det er derfor at jeg ikke får rettighetene mine, fordi faren min er noe kjeltring(?)

Hva vet jeg.

Men det vet kanskje myndighetene.

Det får man håpe.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog