johncons

Stikkord: Lill Beate Gustavsen

  • Hu her er muligens ‘flatbanker’, mistenker jeg. Altså at hu liksom prøver å banke puppa sine flate, for å se ut, som en mann. Ihvertfall så mistenker jeg, at min søsters venninne Cecilie Hyde, var flatbanker. For puppa til Cecilie Hyde, så rimelig avlange ut, husker jeg, (fra en gang, som hu overnatta hos meg, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, sammen med søstera mi Pia, på det gamle rommet mitt). Og Lill Beate Gustavesen, (fra Svelvik), sa også det en gang, (i leiligheten sin i Oslo, hvor hu flytta til, på den samme tida, som jeg flytta dit), at brystene til Cecilie Hyde, måtte kalles ‘patter og ikke pupper’. Noe sånt

    mulig flatbanker hm paint

    http://www.vg.no/rampelys/tv/melodi-grand-prix/universal-uenig-med-universal/a/23229826/

    PS.

    Hun ‘flatbankeren’, hun ligner forresten litt på Jørn, (fra Helgeroa), som var min ‘undersott’, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Lambertseter, (noe jeg jobbet som, fra høsten 1998, til høsten år 2000).

    Og han med skjegget, han ligner forresten litt på min tidligere klassekamerat Tim Jonassen, (fra russeåret, på Gjerdes handelsskole, i Drammen, hvor vi gikk sammen på datalinja).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min tidligere hybelvert, Gunnar Jorås, (fra Abildsø), er visst død. Jeg får si kondolerer. (Selv om jeg nok syntes det, at han blanda seg opp i, litt vel mye der. Som for eksempel da Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik og leder av et slags ‘Svelvik og Sande-bondeungdomslag’), kom på besøk, hos meg der, en søndagsettermiddag vel, (mens Magne Winnem også var på besøk). Da sa Gunnar Jorås det, (husker jeg), at jeg ikke måtte ta inn folk, fra gata. Men det var jo bare tull. Dette var jo ei jeg kjente, fra Svelvik/Sande, og det var jo ikke Gunnar Jorås sin business, (mener jeg), hvem jeg tok inn på hybelen min, (for å si det sånn). Men men)

    gunnar jorås død

    PS.

    Men det var kona Berit som var værst, (må jeg nok si).

    Hu tålte ikke matlukt.

    Så jeg måtte bruke cirka dobbelt så mye penger, på middager, i Oslo, (enn det jeg hadde pleid å bruke, på Bergeråsen).

    Siden at jeg ikke kunne lage Grandiosa-pizza der, (som jeg pleide å bli mett av).

    Jeg måtte enten kjøpe en pizza, på Pizzabussen, (ved Oslo Spektrum).

    Ellers så måtte jeg kjøpe helst to burgere, (for å bli så mett, som jeg pleide å bli, av en Grandiosa).

    Så matbudsjettet mitt var nok litt høyt, det året som jeg bodde, på Abildsø, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 264: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXVII

    I England, så synes jeg, at det går ganske greit, å klippe seg.

    Jeg sier at jeg vil ha det kort ved øret.

    Litt lenger, øverst på sidene.

    Og litt lenger enn fingerkort, på toppen.

    Og at de pleier å bruker ‘number 4’, (et slags plaststykke, (til hår-barbermaskinen), som bestemmer lengden, på håret), når de barberer håret, bak og på sidene, da.

    Og da blir det vanligvis brukbart, (må man vel si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i Norge.

    Så må man bare si, at man vil ha det ‘kort’, (tror jeg).

    Og da begynner friserdamene noen ganger å klage da, (husker jeg).

    Når de er ferdige, med å klippe.

    (Eller om det var, før de begynte).

    Og så sier de noe sånt, som at: ‘Ja, hvis du synes at det er kort, så’.

    (Noe sånt).

    Så i Norge så går dette mye på intuisjon, (fra frisørene), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og da føler jeg meg noen ganger litt fremmedgjort, (eller hva man skal kalle det), da.

    (Må jeg vel si).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Og det er jo også sånn.

    At å klippe seg, i Oslo.

    Det koster gjerne cirka 500 kroner, da.

    (Ihvertfall hvis man klipper seg, hos frisørene, på Oslo City eller i Arkaden der).

    Mens i England, så koster det vanligvis under 100 kroner, å klippe seg, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    I Oslo, så ble det sånn.

    At jeg bytta frisør, (hele tida), husker jeg.

    Siden jeg aldri fant, en frisør, som jeg var fornøyd med, da.

    (Noe sånt).

    Og på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003, husker jeg).

    Så var det noen ganger sånn, at jeg klipte meg, hos en frisør, på Bislett, (i Theresegate muligens), som var utlending, (husker jeg).

    (På en frisørsalong, som jeg hadde funnet, når jeg gikk rund og leita, etter en ny frisørsalong, da.

    Siden jeg var så misforøyd, med de andre frisørsalongene, i Oslo. da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han frisøren, han kosta det mindre, å klippe seg hos.

    Enn hos de fleste andre frisørsalonger, i Oslo, da.

    Så da han utenlandske frisøren, gjerne ville selge meg noe slags shampoo, (var det vel), mot håravfall, (eller noe sånt), da.

    Så syntes jeg at jeg måtte kjøpe en sånn flaske, da.

    Siden det var så billig å klippe seg der.

    (Sammenlignet med de andre stedene, i Oslo, da).

    Men den flaska, (med sånn ‘mystisk’, (muligens hjemmelaget), shampoo).

    Den bare kasta jeg, (uten å prøve den da), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han utenlandske frisøren, han nevnte en gang det, at Beirut var en så fin by, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det husker jeg, at jeg syntes, at var litt rart, da.

    For Beirut, det ble liksom som Belfast, (eller noe sånn), for meg, (syntes jeg).

    Nemlig et sted jeg forbandt med bomber, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter at jeg liksom fikk ødelagt trynet mitt, i desember 2003.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så lurte jeg på det, om det kanskje bare var sånn, at jeg trengte å klippe håret, for å liksom se ‘normal’ ut igjen, da.

    Og da, så dro jeg til den frisøren, (i Theresegate vel), på Bislett, da.

    Men da var den frisørsalongen stengt, (den dagen), husker jeg.

    Men da stod telefonnummeret, til eieren, på en plakat der, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og så ringte jeg, og spurte han eieren, når de skulle åpne igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og da sa eieren, at han jobba på sin andre frisørsalong, nede på Grønland, den dagen, da.

    Og så endte det med, at jeg dro ned dit, (til Grønland), for å klippe meg, da.

    (For jeg hadde hatt så mye problemer, hos de andre frisørsalongene, i Oslo, da.

    Med å få håret mitt, sånn som jeg ville ha det, da.

    For å si det sånn).

    Selv om det var sjelden, at jeg var, nede på Grønland, (må jeg innrømme).

    Etter at jeg hadde slutta å jobbe, for Det Norske Hageselskap.

    (Et sted hvor jeg jo jobba, høsten 1990).

    For det var jo også sånn, at Lill fra Svelvik, flytta bort, fra Grønland, (til Grorud), da.

    På omtrent den samme tida, som jeg slutta å jobbe, på Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.

    For Lill fra Svelvik, hu ble jo sammen med en kar fra Grorud, (som digga U2), da.

    Sommeren 1990, var det vel.

    Og hu flytta vel til han, (på Grorud), høsten 1990, tror jeg.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 29: Mer fra den tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde Ove bedt meg med på en fest, hos noen kamerater av han, som bodde i en sidegate, til Youngstorget, (mener jeg å huske).

    Og Axel var også i kontakt med meg, på den samme tiden.

    Så det endte med at Axel ble med meg, på besøk, hos Ove sine kamerater, da.

    Hvor vi vel drakk litt øl, (som jeg vel må ha hatt med meg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den festen, så husker jeg at Ove, Axel og meg.

    Og muligens noen av kameratene til Ove.

    Var ute i bakgården dems der.

    Og da begynte Ove, (var det vel), å øve på å ta brannmannsløft, (var det vel, at han kalte det).

    Og da skulle Axel ta det og.

    Og da ble det vel til at jeg også skulle prøve å ta det, (mener jeg å huske).

    (For jeg var litt full, da).

    Noe jeg vel også klarte, selv om jeg ganske nylig hadde operert kneet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som jeg husker, fra den her festen, hos kameratene til Ove.

    Det var at Ove, en kamerat av han, og jeg, satt i stua, i leiligheten der.

    Også henta kameraten til Ove et dobbelt-album.

    Og sa at han nettopp hadde kjøpt det.

    Og det var et gammelt New Order-album.

    Et dobbelt-album med hvit cover, vel.

    Som jeg hadde kjøpt selv, på Platebaren, på Varemagasinet Lyche, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes videregående.

    (Altså sju-åtte år, før det her, da).

    For jeg hadde jo fått en New Order-maxi, til jul, av søstera mi, det året.

    Og jeg likte nye New Order-sanger, som ‘Touched by the Hand of God’, osv.

    Så jeg tenkte at jeg skulle sjekke det da, om de gamle New Order-låtene, var like bra, da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det da, (på den her festen), at det New Order-albumet, (‘Substance’?), det hadde jeg selv kjøpt, for mange år siden da, mens jeg gikk på skole, i Drammen.

    For da syntes jeg det ble så rart da, at han karen, nettopp hadde kjøpt det samme albumet, så mange år seinere.

    Og selv om det ikke albumet vel ikke var så kjent, vel.

    Og jeg syntes vel heller ikke at det var så utrolig bra.

    Selv om ihvertfall en tidlig versjon, av sangen ‘Blue Monday’, var på det albumet, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han inviterte meg med, på et sted i Lille Grensen, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men det var et sted, hvor jeg hadde vært en del ganger, under studietida mi.

    Sammen med folk som Lill Beate Gustavsen, Pia fra Korea og Magne Winnem, da.

    Og da, så satt Axel på en sang, på jukebox-en der, husker jeg.

    Og det var en Oasis-sang da, fra det nye albumet deres, ‘What’s the Story, Morning Glory’, vel.

    Og jeg lurer på om Axel satt på den Beatles-inspirerte sangen, på det albumet.

    (Nemlig ‘Don’t look back in anger’).

    Og jeg hadde vel sagt til Axel, like før jeg flytta, fra Ungbo, at jeg likte sangen ‘Wonderwall’, med Oasis, som jeg hadde hørt på radio, da.

    Og jeg hadde vel kjøpt både den CD-singelen, og seinere det albumet, som ‘Wonderwall’ var på, da.

    Men jeg hadde vel ikke rukket å lytte så mye, på det albumet ennå, vel.

    Så det er mulig at Axel ble sur på meg, siden at jeg ikke skrøyt av musikksmaken hans, da han satt på den sangen, da.

    Det er mulig.

    Og Axel sin dame, var også der, forresten.

    Og det var ei som het Heidi, fra Nesodden.

    Og noen måneder seinere, så ringte Axel meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    For han ville møte meg, på Snorre, da.

    (En torsdagskveld, må vel det her ha vært).

    Og da hadde Axel fått seg ei ny dame, da.

    Og det var ei ‘Barbie-aktig’ dame som het Heidi, hu og(!)

    Og hu var fra Son, (som kusina mi Heidi).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    (Med to Heidi-er fra Son, mener jeg).

    Og Axel fortalte meg det, på rundt den samme tida.

    At folk bare kalte han og hu ‘nye’ Heidi, for ‘Barbie og Ken’, da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han dro meg også med, på en kino, på Aker Brygge, en gang, (husker jeg).

    For å se den da nye filmen ‘Trainspotting’, (husker jeg).

    Og uten at jeg veit hvordan han visste, at jeg hadde hørt om den filmen.

    Men det hadde jeg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Jeg hadde sikkert lest om den, i For Him Magazine, (eller noe sånn), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Siv fra Røyken, de dro meg også med, på Aker Brygge, en gang, like etter at jeg hadde flytta, til St. Hanshaugen, husker jeg.

    De to, de satt på Beach Club der, (var det vel), og Pia ringte meg, fra en mobil, som hu hadde fått seg vel.

    (Noe sånt).

    Og spurte om jeg ville møte dem der, da.

    Det kunne jeg vel, tenkte jeg vel.

    (Det var cirka der Magne Winnem og hu nabo-dama hans, (hu med de stygge tenna), i Rimi-bygget hadde dratt meg med, fem-seks år tidligere, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg dro ned til Aker Brygge da, og tok noen øl, sammen med dem, da.

    Mens Pia vel kommenterte noe om at alle ved nabobordene, hadde så kule solbriller, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og dette var vel ikke det helt store, vel.

    Hvis det hadde vært snakk om å spise middag, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men å ringe broren sin sånn, bare for å ta en øl, i Oslo.

    Nei, det ble litt rart, kanskje.

    Så jeg skjønte vel ikke helt poenget med den her ringinga, da.

    (Selv om Siv vel pleide å jobbe på restauranten ‘Druen’, på Aker Brygge, hvis jeg husker det riktig.

    Fra den tida, som hu, Pia og Monika Lyngstad, bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn forresten.

    At en gang, så hadde Pia invitert Ove og meg, til en av sine leiligheter, i Tromsøgata.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Pia og Ove, at jeg skulle ta trikken ned til sentrum, (var det vel), for å kjøpe noe øl, da.

    Og mens jeg satt på trikken, så så jeg Bricen, (lagerfører-mulatten fra Geværkompaniet), og ei norsk dame, (som vel antagelig var dama hans), gående på fortauet, ved siden av trikken, da.

    Bricen hilste, (mener jeg å huske), og jeg sa vel ‘Bricen’, på en overrasket måte, vel.

    (Uten å lage så mye lyd, vel).

    Mens jeg satt inne i trikken, da.

    Og da nikka vel Bricen, vel.

    Og noen måneder etter, (eller om det var noen år seinere).

    Så fikk jeg et postkort, fra Marvin Bricen.

    (Uten at jeg vet hvordan han visste hvor jeg bodde).

    Med bilde av noen skispor på.

    Etter en dårlig skiløper, da.

    Og det så ikke ut som noe vanlig postkort-motiv, (vil jeg si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så jeg lurte på om dette faktisk var mine skispor, fra vinterøvelsen , (eller noe sånt).

    Og som Bricen, (på en eller annen måte), hadde fått laget et postkort av.

    Men det ville jo ha vært veldig rart det og.

    Men etter det her, så hørte jeg aldri noe mer fra Bricen, mens jeg bodde, i Oslo, da.

    Selv om jeg vel lurte en stund, på det her postkortet, vel.

    Så var det ikke sånn at jeg prøvde å få tak i Marvin Bricen, liksom.

    For jeg huska jo det, fra Geværkompaniet, at han hadde mumla ‘Ribsskog’, i søvne, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg lurte vel på om han egentlig var homo, da.

    For hu dama, som han gikk sammen med, hu var vel ikke akkurat noe ‘Barbie-dame’ heller, (sånn som hu Heidi fra Son, som Axel var sammen med, for eksempel).

    Hu dama, hu så litt rar ut i trynet da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det var ikke sånn at jeg mista helt selvtilliten, av å se Marvin Bricen, gående på fortauet, med dama si, liksom.

    Siden jeg ikke hadde noen fin dame selv, (mener jeg).

    For så fin syntes jeg ikke akkurat at dama til Marvin Bricen var da, (for å være ærlig).

    Selv om hu vel var ganske slank, og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 71: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Jeg hadde jo sittet et år i kassa, på butikken CC Storkjøp, i Drammen, før jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden.

    (Ved siden av at jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående).

    Likevel, så fikk jeg opplæring, den første dagen, i kassa, på OBS Triaden.

    De hadde jo scannere, i kassene der, sånn at man ikke behøvde å slå inn prisene, på varene.

    OBS Triaden hadde vel kanskje cirka 50-100 ganger så mange vareslag, forresten, som CC Storkjøp.

    CC Storkjøp hadde vel bare noen hundre forskjellige varer, for den butikken skulle liksom være et supplement, til den andre matbutikken, på CC Brakerøya, nemlig CC Matsenter.

    CC Brakerøya var jo Norges første senter.

    Så sånn var det vel ihvertfall i begynnelsen, (på 60-tallet, eller noe vel), at de hadde en type matvarer på CC Matsenter, og en annen type matvarer på CC Storkjøp kanskje da.

    Men på slutten av 80-tallet, så var kanskje denne oppdelingen, i to butikker, litt kunstig.

    CC Storkjøp var nesten som en vanlig matbutikk, syntes jeg, selv om de ikke hadde kioskvarer og sånn der da.

    Men de hadde bare de største pakningene da, når det gjaldt potetgull og godteri og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu jeg fikk opplæring av, i kassa, på OBS Triaden.

    Det var ei brunette, ved navn Hilde, (eller om det kan ha vært Berit), eller noe sånt vel.

    Hu var ei ganske kraftig dame, må man vel si.

    Det ville ihvertfall ha vært feil å kalle henne nett, vil jeg si.

    Selv om jeg må innrømme at jeg har sett mer dundrete damer også.

    Men rumpa hennes var stor da, (for å si det sånn).

    Og jeg, jeg ble jo etterhvert brukt litt som avløser, i kassene.

    For det var så lange køer i kassa der, så det var vanskelig å stenge kassene, i helgene.

    (Når folk skulle ha pauser da).

    Fordi kundeservice ble sett på som veldig viktig da, på OBS Triaden.

    Som nevnt så lå jo Triaden-senteret i Lørenskog, som kanskje er det stedet i Norge, med mest konkurranse, når det gjelder salg av matvarer.

    Siden kommunen jo har så mange store matbutikker, som Maxi Skårer, supermarkedet på Metro-senteret og hypermarkedet på Triaden-senteret, da.

    Og det ligger også en Rema-butikk rett over veien for Triaden-senteret der, på Skårersletta.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hver gang, som jeg avløste hu litt breie brunetta da, for at hu skulle ha pause da.

    Så var stolen hennes helt våt, av en eller annen kroppsvæske, husker jeg.

    Jeg vet ikke om det var svette, eller hva det kan ha vært.

    Det er vel kanskje litt rart, at rumpa eventuelt kunne svette så mye.

    Men det er kanskje mulig.

    Jeg tørr nesten ikke å tenke på hva slags annen kroppsvæske det eventuelt kan ha vært, som gjorde stolen hennes, i kassa, så våt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var ikke sånn at Ragnhild fra Stovner, var den eneste dama, som jeg møtte, mens jeg bodde, hos Mette og Arne der.

    Neida, også ei annen dame ringte meg.

    Noe Mette skrøyt av til ei venninne en gang, husker jeg.

    Dette var en gang jeg bare var på det utestedet som Magne Winnem, Pia fra Korea, Lill Beate Gustavsen og jeg, var på, den gangen, (mens jeg bodde på Abildsø vel), som jeg falt ned trappa, til Manhattan der.

    Men denne gangen så dro jeg dit alene.

    Etter å ha gått fra Arne og Mette og dem, (som hadde gjester vel), og ned til Haugenstua togstasjon, (fordi at toget gikk seinere på kvelden enn T-banen vel).

    (Noe sånt).

    Siden jeg ikke hadde noen å gå ut med, så satt jeg bare stille, ved et bord, på det utestedet da.

    Som lå ovenfor Maliks nederst i Karl Johan der.

    Plutselig begynte et par, som satt ved nabobordet, å snakke til meg.

    De begynte å prate om musikk vel.

    Jeg babla vel noe om at jeg hørte på the Cure, tror jeg.

    Og en uke eller to seinere.

    Så ringte hu dama, (i det paret da), meg, hjemme hos Arne og Mette og dem.

    Og ville ha meg med ut på byen da.

    Jeg syntes det var rart, siden hu liksom hadde type, og var ‘opptatt’ da, som vi pleide å si, i Drammensområdet, ihvertfall vel.

    Så jeg syntes dette her ble litt rart da.

    Hu dama tilbydde til og med å betale øl for meg, på byen.

    Men jeg syntes at det også ble litt rart da.

    Og nesten som noe nedverdigende da.

    Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Mette Holter ble visst litt imponert over meg da.

    Og sa til ei venninne av seg, en gang, at ‘han trenger bare gå ut på byen han, så ringer damene’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden så var det også en kar som jobba på gølvet, som het Jon, husker jeg.

    For det var nemlig et tema en gang, husker jeg, fra hu deltids-kassaleder Liss vel, (eller om det var hu Fanney, fra Island).

    At hu sa til ei annen dame, som jobba der, (mens jeg overhørte dette da), at ‘vet du ikke forskjellen på hvordan man uttaler John og Jon?’.

    Også uttalte hu John, som ‘Jånn’ da, og Jon som ‘Jon’.

    For hu andre OBS Triaden-dama hadde visst sagt feil da, og uttalt John som ‘Jon’, eller Jon som ‘Jånn’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne jobben min, hos OBS Triaden, dette friåret mitt, fra NHI.

    Det var jo den første jobben jeg hadde hatt, hvor jeg jobbet heltid.

    Så jeg var ikke så vant med feriepenger og sånn.

    Og hvordan dette funket da.

    Men jeg hadde vel anelse om hvordan det funket, siden jeg jo hadde jobbet på CC Storkjøp, i skoleåret 1988/89, og fått feriepenger derfra da.

    Men på OBS Triaden, så var det noe rart.

    De gjorde det sånn, (tror jeg), at man ikke fikk lønn i juli, men kun feriepenger.

    Selv om man ikke jobbet deltid, (noe jeg gjorde, siden vikariatet mitt var ferdig. Men jeg jobbet ganske mye deltid da, så det ble nesten som heltid, men likevel).

    Så da skulle jeg plutselig ikke få lønn i juli da, skjønte jeg.

    Men kun feriepengene, som var cirka ti prosent av min inntekt, fra året før.

    Problemet var at jeg jo hadde begynt å jobbe der, i oktober.

    Og derfor, så hadde jeg ikke tjent med enn 30-40.000 kanskje, i 1990.

    Så jeg fikk jo da bare 3-4.000, i feriepenger.

    (Noe sånt).

    Som jeg liksom skulle ha til å dekke ferie til Gøteborg og husleie og mat og sånn da, i hele juli.

    Istedet for at jeg fikk lønnen min for timene i juni også.

    Som jeg først trodde at jeg kom til å få.

    Så jeg fikk jo omtrent sjokk da jeg så det at jeg bare ville få 3-4.000 utbetalt, i juli.

    For jeg hadde jo allerede avtalt å dra til Gøteborg, med Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem og Kjetil Holshagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte om det her, til Arne og Mette da.

    Og Mette Holter hu støtta meg, og sa det, at ‘det er noe av det værste dem kan gjøre, å begynne å tulle med penga til folk’.

    (Noe sånt).

    Så hu Mette Holter hu fyrte meg skikkelig opp da.

    Sånn at jeg ringte og klagde, (var det vel), til OBS Triaden da.

    Og til slutt så gikk hu Klara, på kontoret, med på å skrive en sjekk til meg, (var det vel), sånn at jeg fikk forskudd da.

    (Noe som jeg vel vanligvis ikke hadde, mens jeg jobba på OBS Triaden, tror jeg).

    For jeg fikk jo nesten ingen feriepenger, siden jeg jo hadde studert, året før.

    Og jeg skjønte ikke lønnssystemet, før det var for seint liksom.

    Det vil si etter at jeg hadde avtalt å dra på ferie til Gøteborg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så lot Mette Holter meg øvelseskjøre, (i en liten bil hu hadde), bort til en bank, på Høybråten der, husker jeg.

    Og hu skrøyt av at jeg kjørte bra/rått i en sving der, siden jeg liksom ikke hadde kutta svingen da.

    Etter at jeg tok av fra Gamle Strømmsvei der et sted vel, (på vei til den banken på Høybråten da).

    For da skulle nok Mette Holter ha husleia si da, som vel kanskje hadde blitt forsinka da, på grunn av den forvirringa rundt lønninga mi da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 42: Enda mer fra Det Norske Hageselskap

    Det var også en kaffemaskin, husker jeg, hos Hageselskapet der, på Grønland.

    Og jeg pleide jo ofte, å være rimelig trøtt, om morgenen.

    Samtidig som jeg var mer vant, til å drikke cola, enn kaffe, (som jeg omtrent aldri pleide å drikke).

    Men brusmaskin, det hadde de vel ikke der.

    Så jeg prøvde meg på å skjønne kaffemaskinen der noen ganger da.

    For å prøve å få i meg noe drikke, som jeg kanskje våkna litt av da.

    Og da hadde jeg visst gjort det feil en gang, (husker jeg, at ei dame der sa til meg).

    Jeg hadde visst tatt i vann før jeg tok i kaffepulver, (eller noe), oppi koppen da.

    Så det ble visst feil da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

    De hadde faktisk kjøpt en hvit skjorte til meg.

    Som jeg kunne bruke på jobb og sånn da.

    I bursdagsgave til meg, (mener jeg at det var), sommeren 1990 da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men jeg kunne jo ikke gå med den samme skjorta, på jobb, hver dag heller.

    Så jeg varierte det litt da, mellom å gå med skjorte eller gensere, (eller om det var t-skjorter), mener jeg å huske.

    Men jeg husker det at Kontorsjefen der, vel så litt imponert på meg, i lunsjpausen der, en gang.

    En gang som jeg hadde tatt på meg den hvite skjorta, som jeg hadde fått av Lill og Pia da, til bursdagen min.

    Da syntes nok Kontorsjefen at jeg så ganske ordentlig ut vel, (tror jeg kanskje ihvertfall).

    Men dette var vel den siste dagen min der, tror jeg.

    Så det var kanskje feil å se for fin ut da.

    (Siden jeg skulle slutte, mener jeg).

    Det kan kanskje tenkes.

    Hva vet jeg.

    Jeg fikk vel ikke oppgitt noe kleskode der heller, såvidt jeg kan huske.

    Og jeg hadde jo dårlig råd.

    Og jeg røyka jo.

    Samt at jeg pleide å lage middag, både til Axel og meg selv, etter jobben.

    For Arne og Mette var ofte på travbanen eller bingo da.

    Så 4000 i månedslønn, det rakk ikke til så veldig mye, må jeg innrømme.

    Så det var ikke sånn at jeg hadde råd til å kjøpe meg en ny garderobe, (eller noe sånt), når jeg jobba for Hageselskapet, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg en del ganger måtte bli med, å gå bort, til en fotobutikk, på Grønland.

    (Ikke langt fra Politihuset der vel).

    For dem dreiv og framkalte bilder, for Norsk Hagetidend der da.

    Og da var det noe som skjedde der en gang vel, (mener jeg å huske).

    Og da tror jeg at også han Kontorsjefen var der, og fikk med seg hva som skjedde.

    Men hva det var som skjedde igjen, det husker jeg ikke.

    Det var grunnen til at Kontorsjefen var der, var muligens fordi at Kontorsjefen måtte betale for fremkallingen av bildene, til Norsk Hagetidend, og derfor også måtte være med i fotobutikken da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ettersom at denne praksisplass-jobben, bare varte i tre måneder.

    Og ettersom at den var dårlig betalt.

    Og også siden jeg ikke fikk noen positive tilbakemeldinger, av Redaktør Lønø, når jeg spurte om hvordan mulighetene var, for å få en fast jobb, hos Hageselskapet, etter endt praksisperiode.

    Så prøvde jeg å finne bedre betalte jobber, mens jeg jobba hos Hageselskapet der da.

    Og jeg leite vel etter jobber, i Aftenposten, (mener jeg å huske).

    Og det er mulig at jeg dro innom Arbeidsformidlingen, noen ganger og, for å se om det stod noe om ledige jobber der og, kanskje.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert, om hvordan det var).

    Men uansett, så fikk jeg ihvertfall nyss om, at Rimi Oppsal, (eller om det var Rimi Oppsalstubben, som den butikken het), hadde en ledig jobb.

    Jeg hadde jo jobba et år, som Ekstrahjelp, på matbutikken CC Storkjøp, i Drammen, (et drøyt år før det her).

    Og jeg kjente jo også Magne Winnem, som var i militæret, på den her tida, men som egentlig jobba som leder, i den samme kjeden, (nemlig i Rimi da).

    Så jeg kontaktet Rimi da, og fikk komme på et jobbintervju, på Rimi Oppsal der da, (husker jeg).

    (Mens jeg jobba for Hageselskapet der da).

    Han som var butikksjef på Rimi Oppsal der, og som jeg hadde jobbintervju med.

    Det var en som gikk i Ball-genser, husker jeg.

    Og Ball-genser, for meg, det var jo noe som var populært, skoleåret 1987/88, (sånn som jeg huska det).

    (I Drammens-området da).

    Så å gå i en sånn stripete Ball-genser, høsten 1990.

    Det var som noe litt ‘utafor’, og kanskje som noe litt ‘dølt’, i min verden, (husker jeg at jeg syntes).

    Jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja, det andre året, på Handel og Kontor.

    Så jeg prøvde å følge med litt på moteklær og sånn da.

    Siden at man liksom har litt press på seg, (eller noe), for å være litt kul da, (må man vel si), siden man har gått på Markedsføringslinja da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk vel den jobben, på Rimi Oppsal.

    Men dette var bare et seks-ukers vikariat da.

    Og Arne og Mette, de hadde en familievenn, som noen ganger var på besøk hos dem, som het Svein Martinsen.

    (Som seinere dette studieåret, (var det vel), kjøpte klesbutikken Harda Klær, i Lillestrøm vel.

    Og som da sponset Birgitte Seyffarth, med klær, i sin rolle som ‘Tause Birgitte’, i det kjente TV-programmet Casino da.

    Husker jeg at Mette og Arne ofte gjorde et poeng av, når vi satt og så på Casino hos dem.

    Og dette pleide også å stå på skjermen, etter at Casino var ferdig.

    At Seyffarth sine kjoler var sponset av Harda Klær da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Svein Martinsen, han fortalte meg det, en gang, etter at jeg hadde kommet hjem fra jobb, hos Hageselskapet vel.

    At det store supermarkedet Matland, på Triaden-senteret i Lørenskog, trengte fler ansatte.

    Så jeg burde kontakte Klara der, sa vel Martinsen da.

    (Ihvertfall så rådet han meg til å kontakte Matland da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte Matland og, og de skulle ansette noen, i et seks måneders vikariat, fortalte hu som jobba på kontoret der, (nemlig Klara), meg, når jeg ringte.

    Og jeg fikk lov til å komme på et jobbintervju der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk også den jobben på Matland da.

    Og dette var på den samme tiden, som jeg fikk det kortere vikariatet, på Rimi Oppsal.

    Så jeg måtte bestemme meg, hva jeg ville.

    Og ulempen, med Matland-jobben, det var, at Matland var kjøpt opp av OBS, og skulle bli til OBS Triaden.

    Og jeg var jo Høyremann, og syntes vel derfor at det virka litt merkelig, (for meg), å jobbe i et firma, som ikke var privat-eiet da.

    (Siden OBS jo var eiet av Forbrukersamvirket, som var forbrukereid, (heter det vel)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men samtidig, så var jo ikke butikk, mitt egentlig felt.

    Mitt felt var jo, (som jeg har nevnt flere ganger, i de forrige kapitlene), informasjonsbehandling/data.

    Og jeg skulle jo bare ha et friår, for å spare opp litt penger, til det andre året på NHI.

    Og etter at jeg hadde blitt ferdig på NHI, (jeg gikk på et to-årig kandidat-studie der), så var jo selvfølgelig min plan, å jobbe med data, (og ikke i butikk eller som kontormedarbeider).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og å begynne i et seks ukers vikariat, på Rimi Oppsal.

    Etter nettopp å ha jobbet i cirka seks uker, hos Hageselskapet.

    Nei, det ble som noe litt rart, for meg, husker jeg, at jeg syntes.

    Så da foretrakk jeg heller det, å starte i et seks-måneders vikariat, hos Matland/OBS Triaden, husker jeg.

    Siden at dette var vel i begynnelsen av oktober måneder, (tror jeg).

    Og hvis jeg da startet i et seks-måneders vikariat.

    Så ville jeg jo være ferdig med det, i april måned, (en gang).

    Og det ville jo si, at jeg da hadde ordnet meg en jobb, som varte, i så gått som hele dette friåret mitt da.

    For da begynte jo NHI igjen, kun fire måneder etter dette igjen.

    I august-måned da.

    Så da var jeg så gått som i havn liksom, når det gjaldt å få jobbe og tjene/spare penger, (som jo var målet mitt), i dette friåret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På rundt den tida, som jeg slutta i Hageselskapet, så fikk jeg høre noen sure meldinger, bak ryggen min der, (fra noen av kontordamene, i etasjen under der Norsk Hagetidend holdt til vel), at da fikk jo ikke han gubben fra Fredrikstad , (som jeg lurer på om muligens het Åge, eller noe sånt), ferie fra lagerjobben sin da.

    For folka i Hageselskapet, de hadde begynt å snakke om, at jeg skulle være ferieavløser, en uke, (eller noe sånt), for han gubben, borte på lageret hans, på Tøyen da.

    Men jeg hadde jo ikke lappen engang.

    Så hvordan skulle jeg få levert pakkene til Hageselskapet, på Posten liksom.

    Det veit jeg ikke.

    Og min jobb var jo som Kontormedarbeider-praktikant.

    Og det var også feil, siden mitt felt jo egentlig var Data/Informasjonsbehandling.

    Og, mitt mål, for dette friåret, (som jeg vel var åpen om, ovenfor Hageselskapet, mener jeg).

    Det var jo å tjene opp masse penger, (sånn at jeg slapp å gå på sosialen igjen, mens jeg studerte), til det andre året, på NHI.

    Også begynte noen hos Hageselskapet å lage planer for meg, om at jeg skulle jobbe som lager-sjef-vikar, osv.

    På luselønna 4000 i måneden.

    Så det var dumt, at jeg ble sendt bort på det lageret, mener jeg.

    For da begynte jo noen andre folk i Hageselskapet.

    Å legge planer for meg, som ikke min overordnede, Redaktør Lønø, ble rådspurt om vel.

    Og så fikk jeg overhøre ‘edder og galle-kommentarer’, (fra noen sleivkjefta kontordamer, var det vel), de siste dagene mine der, husker jeg.

    På grunn av at diverse folk dreiv og tulla da, med å legge planer, som involverte meg, over hue på han redaktøren da, for Norsk Hagetidend, som ihvertfall han visste, hvor ‘landet lå’, (når det gjaldt min jobbsituasjon der da), mener jeg.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste jeg husker, fra tida da jeg jobba i Hageselskapet der.

    Det var at jeg gikk ned trappa der, sammen med hu Bergljot Gundersen, ved slutten av den siste arbeidsdagen min.

    Vi var begge i godt humør, mener jeg å huske.

    Men jeg så aldri hu Bergljot Gundersen, (eller noen av de andre hos Hageselskapet), igjen, etter det her da.

    Selv om jeg kontaktet Bergljot Gundersen, rundt år 2009, (eller noe vel), når jeg hadde blitt arbeidsledig, her i Liverpool.

    Og spurte om hun kunne være referanse for meg, for den tiden, som jeg jobba i Hageselskapet da.

    Siden hun jobba der, samtidig med meg da.

    Og Redaktør Lønø hadde slutta, på den her tida, (rundt 2009 da).

    Og Bergljot Gundersen hadde blitt ny redaktør der da.

    Men referanse ville visst ikke hu Bergljot Gundersen være for meg da, )av en eller annen grunn).

    Selv om jeg mener at hu var både blid og munter, og vel nesten strålte vel.

    Den siste gangen, som jeg så henne, da vi gikk ned den trappa der sammen, (i bygningen til Hageselskapet, på Grønland der da), den siste arbeidsdagen min der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også en del mer som skjedde, på den tida, som jeg jobba på Hageselskapet der.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 30: Brighton sommeren 1990

    Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.

    Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.

    Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.

    Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.

    Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.

    Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.

    Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.

    England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.

    Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.

    Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.

    Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.

    Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.

    Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.

    Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.

    (Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.

    Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.

    Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.

    Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.

    Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.

    Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.

    Så jeg takket ja til det, husker jeg.

    For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.

    Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.

    For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en ‘German car’.

    (Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.

    Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.

    Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.

    Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.

    Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.

    Så jeg begynte å klage om det da.

    (Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).

    Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.

    Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.

    Siden hu nok syntes at den var morsom da.

    (Noe sånt).

    Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.

    Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.

    At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.

    Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.

    Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.

    Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.

    (Ikke noe mer ihvertfall.

    Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.

    Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).

    Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.

    Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.

    Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.

    Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.

    (Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.

    Altså fem år før det her da).

    Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.

    Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.

    Med toget da.

    Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.

    Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.

    Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.

    (Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.

    Som jeg skrev om i Min bok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.

    Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.

    (Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).

    En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.

    Han spilte ihvertfall en sang, som het ‘King Without a Crown’, (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.

    (Utenom sammenhengen vel).

    Dette kan også ha vært i 1988 da.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.

    Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.

    Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.

    Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.

    For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.

    (Som Øystein også kalte for ‘Svarte Jonas’ da).

    Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.

    Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 29: Mer som hendte det første året jeg bodde i Oslo

    Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.

    Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.

    (Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.

    Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.

    (En gang våren 1990 vel).

    Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.

    Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa ‘Sarpsborg’ så pent da.

    Så jeg sa da at, ‘det heter Sar’sborg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).

    Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i ‘Sarsborg’, i helga.

    Og da sa han Henning, at ‘det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.

    Han var litt sånn tøff, syntes jeg.

    Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.

    Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.

    Og det var De La Soul da, med sangen ‘Me, myself and I’, (mener jeg at det var).

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    (Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.

    Hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.

    Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.

    Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).

    Jeg ble ikke kjent med så mange der.

    Så det var kanskje litt kjedelig.

    Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.

    Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.

    Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.

    Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).

    Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.

    (Eller noe).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.

    Etter den nevnte ølstafetten.

    At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).

    Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.

    Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).

    Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.

    Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Og da fikk jeg høre det.

    Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.

    At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.

    Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.

    Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.

    Og som jeg ikke visste hvem var.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.

    At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.

    For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.

    Og så bussen tilbake til Abildsø.

    (Noe sånt).

    Hvis det ikke en trikk vi tok da.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.

    For det navnet var jeg ikke vant med.

    Så jeg spurte hva ‘Eljabru’ var da.

    Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.

    Noe sånt.

    (Siden ‘L-en’, (i Ljabru), var stum da.

    Noe jeg ikke visste om.

    Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.

    (Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.

    Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.

    (Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).

    I Storgata der vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.

    (Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde ‘hypet’ en plateforretning i Oslo, som het Utopia.

    Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.

    Jeg husker at jeg gikk og så litt der.

    (I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).

    Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.

    Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.

    (Om hvor den hadde blitt av).

    Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.

    (Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).

    For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.

    (Altså platene og sånn da, regner jeg med).

    Men det sa jeg ‘nei’ til, (må jeg innrømme).

    For jeg hadde jo nesten ingen penger.

    Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.

    Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.

    Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).

    Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.

    Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.

    Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.

    Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.

    (For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).

    Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.

    Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.

    Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).

    Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.

    (Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).

    At hu hadde møtt Linn Ullmann.

    Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.

    Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.

    Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.

    Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt ‘kjøp Vagant’, da.

    For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 28: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg var ganske ofte borte ved Abildsø-kiosken der, og chatta med de lokale ungdommene.

    Både høsten 1989 og våren 1990.

    Antagelig fordi det egentlig ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av Berit og Gunnar Jorås da.

    Jeg fortalte ungdommene på Abildsø, om det, at studielånet mitt begynte å ta slutt.

    Ihvertfall så fortalte jeg det til han Kjetil, som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’, husker jeg.

    Han rådet meg til det, at jeg burde se litt sånn ‘tufs’ ut, når jeg dro til det sosialkontoret på Ryen, for å ha møte om muligheten for å få sosialstøtte, da.

    ‘Ha håret ditt litt sånn at det står opp på midten, og litt ned på sidene, sånn som jeg har sett at du har hatt noen ganger’, sa han Kjetil, om hvordan jeg burde se ut, når jeg gikk på sosial-støtte-møte, på sosialkontoret på Ryen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med sosialstøtte, det begynte egentlig en del måneder tidligere.

    Jeg var hjemme hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, og leste i en Blitz-avis, (Smørsyra, het vel den avisa), som hu hadde liggende der, i leiligheten sin da.

    I mangel av noe annet å finne på der da.

    Jeg kjeda meg vel med andre ord litt der da.

    Men på 80-tallet så hadde jo ingen hørt om internett.

    Så hvis jeg hadde vært hjemme, så hadde jeg nok hatt nesa oppi en avis da og.

    Selv om det nok ikke ville ha vært Blitz-avisa, (som jeg aldri kjøpte), som jeg ville ha lest, hvis jeg hadde vært hjemme, men da heller VG eller Dagbladet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I den Blitz-avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde.

    Så stod det at alle hadde rett til å få sosialhjelp.

    Og at sosialkontoret ikke hadde noen rett til å nekte noen sosialhjelp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde allerede skiftet adresse, hos Folkeregisteret.

    Siden jeg ikke ønsket å ha adresse hos faren min og Haldis.

    Siden jeg husket problemene, fra da jeg fikk brevene angående om jeg hadde kommet inn på mine ønsker på videregående, noen år før det her da.

    Da havnet brevene i postkassa til Haldis da.

    Som var stapp full av aviser, sommerferiene 1987 og 1988, var det vel.

    Og mine brev om studieplass, havna altså i den postkassa da.

    Og de var nesten umulige for meg å finne, husker jeg, blant all den uhentede posten til Haldis da.

    Jeg måtte jo sjekke tre postkasser, for å finne de her brevene, angående om jeg hadde kommet inn på mitt førstevalg, på det neste årstrinnet, på videregående da.

    (Det var Ågot sin postkasse, (som riktignok hun sjekket hver dag selv), på Sand. Det var ‘min’ postkasse i Leirfaret 4B. Og det var Haldis sin postkasse i Havnehagen da).

    Dette var skoleplasser som måtte bekreftes, innen få uker da.

    Så det var ‘ekkelt’, syntes jeg, at de brevene ble lagt av en postmann, i postkassa til min fars nye dame Haldis.

    På et sted hvor jeg ikke bodde.

    Sånn at jeg måtte drive å rote oppi postkassa til Haldis da, for å finne mine brev.

    Noe som ble litt feil, syntes jeg.

    (Siden Haldis og jeg egentlig var i to forskjellige familier da, må man vel si.

    Nemlig i min fars nye og gamle familie).

    Og jeg syntes at Haldis om dem var slappe, som ikke fikk noen til å ta inn posten deres, i sommerferien.

    Så jeg orka ikke å ha samme adresse, som faren min og Haldis da.

    Dette var selvfølgelig også på grunn av, at Haldis og faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Så iløpet av dette studieåret, (1989/90), så fikk jeg meg egen adresse da, (og vel også eget familienummer), hos Folkeregisteret da.

    For jeg ønsket å være uavhengig, av faren min og Haldis da.

    Som jeg ikke stolte så særlig mye på, og som jeg syntes at var uansvarlige da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte sosialkontoret på Ryen, fra en telefonkiosk, på Oslo S, (husker jeg).

    Det ble som en krangel, må jeg vel nesten si.

    Sosialkontoret på Ryen, de var visst i utgangspunktet ikke enige med Blitz-avisa, om at alle hadde krav på å få sosialstøtte da.

    Jeg nevnte ikke at jeg hadde lest om dette i Blitz-avisa, for sosialkontoret, men jeg visste at alle hadde rett til å få sosialstøtte da, etter å ha lest i den avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde da.

    Så derfor ble jeg litt sur/irritert, når sosialkontoret på Ryen, ikke virka å være så veldig velvillige da, når det gjaldt å gi meg sosialstøtte, etter at studielånet mitt hadde begynt å bli brukt opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro ned på sosialkontoret på Ryen der, den dagen, som det møtet mitt der, var avtalt da.

    (Jeg tok vel bussen dit vel).

    Jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, og prøvde å rufse til frisyren mitt litt, (og sånn), sånn at jeg ble seende litt tufs ut da, (sånn som han Kjetil hadde anbefalt meg å gjøre da).

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor han hadde anbefalt meg å gjøre det.

    Men jeg hadde ikke fått noen andre råd, om det her møtet, så jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, da).

    Jeg prøvde også å oppføre meg litt sånn ‘tufs’, i det her møtet da.

    Og ikke virke for kul liksom.

    (Siden jeg lurte på om det var derfor, at sosialkontor-dama hadde begynte å krangle, når jeg ringte dem fra Oslo S.

    Siden hu kanskje hadde syntes at jeg var for ovenpå eller selvsikker da.

    Noe sånt).

    Og jeg fikk sosialstøtte da.

    Mot det som hu jeg hadde prata med først, i telefonen, visst hadde anbefalt da.

    (Hvis jeg skjønte hu dama jeg hadde møte med riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg satt i venterommet, på sosialkontoret på Ryen der da, (før det her nevnte møtet da).

    (Som vel også var venterommet, for helsesenteret, på Ryen, mener jeg.

    Noe sånt).

    Så satt det en pakistansk gutt der, i tenårene.

    Som jeg husker at så litt stygt på meg vel.

    Jeg lurer på om det var den samme gutten, som var med han Henning, på Tjallern, da hu unge, spreke fjortis-jenta, hadde dukka opp der, (etter at Henning og dem hadde ringt, og hørt at mora var der og der, og at faren var på hytta da).

    Jeg husker ihvertfall at han pakistanske tenåringsgutten, så på meg, mens jeg satt og venta på å ha det her møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt og venta på å ha det møtet.

    Så leste jeg i et magasin, som lå på et bord der vel.

    Det var et magasin, hvor det stod om arbeidsulykker, med mere.

    En innvandrer hadde visst forsvunnet i en papirmaskin, (eller noe), i Drammen, leste jeg.

    (En ulykke som jeg sommeren etter nevnte for faren min og Dag Furuheim vel.

    Når jeg satt på med dem en gang, i forbindelse med noe jobbing vel.

    Og da hadde visst Dag Furuheim hørt om den ulykka.

    Han innvandreren hadde visst plutselig bare forsvunnet ned i en maskin, på en fabrikk i Drammen, (fra et øyeblikk, til det neste), uten at noen så nøyaktig hva som skjedde vel.

    Sa han Dag Furuheim da, (eller om det var en annen kar, som ligna på han).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Avtalen mellom sosialkontoret på Ryen, og meg, den var at jeg skulle få sosialstøtte, i de siste tre månedene, av dette studieåret da.

    Det var vel da for april, mai og juni da.

    Noe sånt.

    Og jeg fikk dekket både husleie og penger til livsopphold.

    Altså 2500 til husleie, og drøye 3000 til mat, hver av de tre månedene da.

    Men avtalen var også, at jeg det neste studieåret, ikke skulle gå på NHI.

    For sosialkontoret ønsket ikke i utgangspunktet å støtte private høgskoler økonomisk da.

    (Som hun dama i møtet forklare da).

    Så vi ble enige om at vilkåret for at jeg skulle få sosialstøtte, det var at jeg tok et friår, fra NHI, for å spare opp penger, sånn at jeg ikke kom til å trenge sosialstøtte igjen, når jeg gikk det siste året, på NHI.

    Så sånn var det

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Anne Lise og dem.

    (Hu som hadde nesten åpent hus, på Abildsø der).

    Så var vel han Percy der, (mener jeg), og en kar til.

    (Muligens Henrik, det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    De to gutta ville ha meg med, på å gjøre noe innbrudd, i en bil, (eller noe sånt vel).

    Jeg lot som at jeg ikke skjønte noe da.

    Og prata om det her, mens Lene og Anne Lise også hørte på da.

    For jeg hadde ikke lyst til å bli med på noe innbrudd da.

    (Eller hva de her kara prata om igjen da.

    Noe kriminelt var det ihvertfall, sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg også på en fest der.

    Muligens hos Anne Lise da og.

    Men denne gangen, så var festen inne i stua deres.

    Og ikke i det kjellerrommet der da, hvor den Abildsø-gjengen vanligvis satt da.

    En gutt, hadde låst seg inne på doen der.

    Da jeg var liten, så pleide vi jo å få lov å leke, (oss søskenbarna), i huset til Ågot og Øivind, på Sand der da.

    Og noen ganger, så lekte vi, at vi låste oss inne, på do, og sånn da.

    Så jeg var vant til det, å dirke opp sånne 8-nøkler, som stod i låsen, fra den andre sida da.

    (Fra da jeg var liten gutt, og lekte med fetterne og kusinene mine og sånn da, på Sand, på 70-tallet).

    Så jeg klarte å åpne den baderomsdøra da, fra utsida da, hos Anne Lise og dem, (var dette vel).

    En ung tenåringsgutt, lå på gulvet der vel.

    Og noe var galt da, skjønte jeg.

    Men jeg skjønte ikke akkurat hva som var galt.

    Men jeg skjønte at de andre var litt redd for at noe galt skulle skje vel.

    Kanskje han gutten prøvde å ta selvmord, (eller noe), tenkte vel kanskje jeg.

    (Noe sånt).

    Han var liksom nesten helt viljeløs, han som hadde låst seg inne, på badet der da, på den festen, virka det nesten som for meg vel.

    (Noe sånt).

    Kanskje han var under kontroll av de eldste i den Abildsø-gjengen, (for eksempel han Henning?).

    Hvem vet.

    Litt rar virker ihvertfall denne episoden, når jeg tenker tilbake på den nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang som eg var hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland der.

    Så prata vi om sjekking.

    (Av en eller annen grunn).

    ‘Bare gå rett på den du er interessert i, er mitt favoritt-sjekketriks’, sa hu Lill Beate Gustavsen.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg nesten le litt inni meg, husker jeg.

    For det var jo akkurat dette trikset, som hu Lill Beate Gustavsen hadde brukt på meg da, på Fremad, (i Selvik), der, (skoleåret før).

    (Hvor Christell hadde pleid å da meg med, en del fredager da).

    Men det hadde kanskje hu Lill Beate Gustavsen glemt, i mellomtida.

    Det at en gang, som både hu og jeg, var inne på Fremad der, så hadde hu bare kræsja rett inn i meg, på/ved dansegulvet der.

    Den samme gangen vel som hu Monica Nebel vel seinere sa om, at hu hadde tråkka meg på beina, ute på dansegulvet der, (mens hu dansa med Arnt Lund da).

    Noe som jeg også vel såvidt husker ennå da.

    Så der var det litt vanskelig å få fred, for damer, inne på Fremad der, noen ganger, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at Mette Holter, (Axel sin stemor), en gang sa til Pia og meg, når vi var på et besøk, hos Axel og dem, på Furuset.

    At vi burde kjøpte Quarter-pounder-burgere, når vi kjøpte mat, på McDonald’s.

    For det var ‘mer mat’, i Quarter-punder-bugererne, enn i Big Mac-burgerne da.

    (Ifølge Mette Holter).

    Så det hendte noen ganger, (husker jeg), at jeg prøvde å kjøpe Quarter-pounder-burgere, på McDonald’s, etter at Mette Holter hadde ‘babla’ om det her da.

    Men at det var mer mat, i Quarter-punder-burgerne, enn i Big Mac-ene, det kan jeg vel ikke si, at jeg merka så mye til kanskje.

    Men det kan hende at hu Mette Holter hadde rett likevel.

    Hvem vet.

    Jeg syntes kanskje nesten det virka som at det mer var omvendt.

    At det var mer mat, i Big Mac burger-ne.

    Men det er også mulig at jeg tar feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 27: Enda mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    (De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk ‘Groruddalen-stil’).

    Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.

    (Var det vel).

    Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.

    At, ‘det kjører en politibil forbi her i ‘gangveien’ nå’.

    ‘Du har vel ikke noe ‘utestående’ med politiet?’.

    Nei, da måtte jeg bare glise.

    For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.

    Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i ‘hotpants’, på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald’s og sånn da.

    Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.

    Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald’s og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro med Axel på McDonald’s, i Nedre Slottsgate der da.

    (Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.

    Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.

    Hvis det ikke var den McDonald’s-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).

    Og hva klarte Axel?

    Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.

    Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.

    Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald’s da.

    Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.

    Så jeg så ‘Døden på Oslo S’, og vel også ‘Hjemme Alene’, (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.

    På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.

    Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.

    Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.

    Mens hu pene Lena, var på lerretet.

    Mens hu Lena var naken, i filmen da.

    Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.

    Hva skulle jeg gjøre da?

    Skulle jeg lukke igjen øynene?

    Var jeg for gammel til å se den filmen?

    Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?

    Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.

    Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.

    Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.

    Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.

    Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.

    (For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).

    Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).

    Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.

    (Eller noe).

    Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.

    Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.

    Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.

    Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.

    Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.

    Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.

    (Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).

    Nei, Oslo er en veldig tøff by.

    Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.

    Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.

    (Kanskje med unntak av Nurnberg.

    Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).

    Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).

    Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.

    Så Oslo er nok en hard by.

    Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her ‘dritten’, i Oslo Sentrum.

    Han må nok ha blitt rimelig ‘herda’ av det, vil jeg nok tippe på.

    (Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).

    Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).

    Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.

    Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).

    Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.

    Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.

    Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.

    Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.

    For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.

    (Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen ‘sleipe folk’, hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.

    (For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).

    Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.

    Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.

    Fra høsten 1990.

    (Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i slutten av juni, i 1990.

    Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.

    For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.

    Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.

    Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.

    (Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).

    Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.

    En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.

    Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.

    Hvor deres bekjente ‘Veske-Bjørn’ hadde butikk, tror jeg.

    (Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel nevnte hele tida Alfaset.

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var der som faren min kjørte feil da.

    Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).

    Og så til Høybråtenveien den veien da.

    For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

    At jeg skulle flytte til Furuset da.

    Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at ‘hvordan er det på Furuset, du som har vært der?’.

    ‘Masse deilige gutter og jenter’, svarte Lill da.

    (Til hu Pia fra Korea da).

    Så Lill og Pia fra Korea.

    De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.

    Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

    Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.