Stikkord: Linda Moen

Nå fikk jeg flashback, til 9. klasse på ungdomsskolen.

Det var slags isfront, det året, mellom meg og resten av klassen.

Odd Einar Pettersen, på signal, virka det som, fra Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castelan, mine uvenner på Sand, der hvor jeg gikk forbi hver dag, for jeg spiste mat hos farmora mi.

De ga Odd Einar signal, så satt Odd Einar seg på fanget mitt.

Jeg likte ikke sånn tull.

Odd Einar, dukka opp i klassen vår, i 7. klasse, eller noe.

Og han var 90 kg, kanskje, i 7. klasse.

Han var som en fullvoksen mann, da han var 13 år, vil jeg si.

Så da han var 15 år da, så satt han seg oppå fanget mitt, i et friminutt, høsten i 9. klasse.

Jeg veide kanskje 50 kg.

Noe sånt.

Jeg var en av de mest pinglete i klassen.

Så satt han Odd Einar, som veide ca. dobbelt så mye.

Han satt seg oppå fanget mitt, der jeg satt ved pulten min.

Jeg fulgte litt med på han, for det var mye mobbing og krangling osv., som skjedde i friminuttet, i klassen vår.

Så jeg la merke til dette, at Geir Arne og Ditlev, de ga Odd Einar noe slags startsignal.

De nikka med hue.

Som for å få han til å starte en plan.

Så om Odd Einar var under kontroll, av de her, mer eller mindre, pøblene, eller hva man skal kalle de, Geir Arne og Ditlev.

Det kunne kanskje virke sånn.

Han Odd Einar, var jo dobbelt så tung, som meg, så jeg klarte ikke få han vekk.

Jeg prøvde å hive ranselen min, på han osv.

Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, siden han jo satt bom fast, oppå fanget mitt.

Som en veldig stor jente, vil jeg si.

Men jeg synes det her var litt for spesiellt.

Han Odd Einar, var som et barn, må man vel si, sperret inne i en overdimensjonert mannskropp.

Noe sånt.

Han var rimelig ekkel, må man vel si.

Noe sånt.

Jeg fikk tatt igjen en gang på han.

Han sa at Drammens Is, hadde en ny is, som het pen-is.

Så sa jeg, de har en annen ny is også, Odd Einar.

Hva er det da, sa Odd Einar.

Så sa jeg Odd-is.

For han ble kallt Oddis.

Han sa en gang, at jeg var flink på skolen, men jeg var ikke så smart mente han.

Jeg var sånn, at jeg var lett å overkjøre osv.

Eller hvordan skal forklare det.

Lett å vinne over i diskusjoner osv., tror jeg han mente.

Noe sånt.

Så da tenkte jeg, at jeg fikk prøve å være litt rappkjefta jeg og da.

Så det var derfor jeg sa det her om Odd-is osv., siden han Odd Einar hadde fremstilt det, som at jeg var litt dårlig, til å ta igjen og krangle og diskutere med folk osv.

At jeg var litt dum, eller dum-snill, var det kanskje han mente.

Noe sånt.

Men den gangen han satt på fanget mitt, da synes jeg at det her gikk litt vel langt.

Så jeg dro hjem fra skolen, midt på dagen.

Det var kanskje 3-4 timer igjen.

Jeg tenkte at jeg behøvde ikke å være på skolen, når det sitter en 100 kg’s overdimensjonert pubertsgutt oppå fanget ens osv.

Da har man lov å dra hjem, tenkte jeg.

Så det gjorde jeg.

Da traff jeg Nina Monsen, som hadde høstferie, eller noe, på skolen sin på Romsås, og begynte å mobbe meg, fordi at jeg hadde skulka skolen osv.

Noe sånt.

Men Geir Arne og Ditlev, de sa til de andre i klassen, at jeg hadde beskyldt dem, for å være med på det her, ugrunnet.

For det ble jo sånn, at jeg måtte møte på lærerværelse, for å forklare fraværet osv.

Så da sendte klasseforstander Aakvåg, han sendte meg til hun Enger-dama, som var, hva heter det, sosial-ansvarlig, eller noe sånt.

Det måtte hun ta seg av, sa Aakvåg.

Han ville ikke høre omtrent, på hva som hadde skjedd.

Jeg forklarte til hun Enger-dama, at Odd-Einar, hadde gjort det her på signal fra Geir Arne og Ditlev.

Jeg var fortsatt sinna, så jeg sa vel bare, at de var med på det.

Og det var dem, vil jeg si, siden jeg så jo, at de ga et slags startssignal, til Odd Einar.

Så fortalte jeg vel også i samme slengen, til hun Enger-dama, at Geir Arne, eller Gærry, som han ble kallt, og Ditlev, hadde skyti etter meg, med luftgevær, en gang, da jeg gikk fra Bergeråsen, til Sand, for å spise hos farmora mi, på Sand der.

Da hørte jeg luftgeværkula, forbi øra, snudde meg, og så Gærry og Ditlev, ligge oppi skråningen der, på venstre side av veien, ved noe hus og sånn der, like før jeg kom til butikken der, på Sand.

Så det fortalte jeg hu Enger, i samme slengen, siden jeg var irritert på dem her da, Ditlev og Gærry og Odd-Einar.

Dem var fiendene mine, fra før.

Og jeg hadde slåss eller krangla mye, spesiellt med Gærry, helt siden tredje klasse.

Jeg kjente egentlig Gærry, fra før, at jeg flytta til Bergeråsen.

For det hendte jo, at jeg var på ferie, på Sand og Bergeråsen.

Og jeg husker en gang.

Det må ha vært 7 årsdagen, eller 8 årsdagen min.

Da hadde Ågot stellt istand bursdagselskap til meg.

Farmora mi.

Og da inviterte jeg Geir Arne, for han bodde like ved Ågot, så jeg hadde leika litt med han.

Dette her var mens jeg fortsatt bodde i Larvik.

Men var på ferie om sommeren, på Berger da.

Men Geir Arne ville ikke komme i bursdagen min.

Men noen andre folk, kom i bursdagen, som farmora mi, hadde invitert.

Jeg lurer på om det var hun dama som hadde kiosken før, hun Liv, som hadde kiosken, på 70-tallet, der hvor Sandbu Tepper, ble bygget på 80-tallet, mellom Jensen Møbler, på Sand og riksveien.

Jeg tror det var hun Liv, som hadde noen unger, eller barnebarn, som kom i bursdagen min.

Men han Gærry, ville ikke komme.

Dette her må ha vært 7 eller 8 årsdagen min.

Gærry hadde bursdag to dager seinere enn meg, husker jeg, så jeg er to dager eldre enn han.

Dem bodde like ved der farmora mi bodde, i veien ned til Snippen der.

Jørgensen heter dem.

Og fattern advarte meg seinere mot han Gærry, for den Jørgensen familien, var ikke noe bra.

Det var et eller annet med Jørgensen familien da.

Så fattern synes dem var dårlige folk.

Skjønte jeg da jeg flytta til Berger, da jeg var ni år da.

Men på syv eller åtte års dagen min, så ville ikke Gærry komme.

Det er mulig dem feira bursdagen min, to dager seint eller noe, sånn at det var på bursdagen hans.

Jeg er ikke sikkert hvordan det var.

Men det var kanskje fordi han hadde bursdag selv, at han ikke ville komme på bursdagen min.

Hva vet jeg.

Men ihvertfall.

Etter det her, og etter at fattern advarte meg mot han, så blei vi uvenner da.

Så vi krangla og slåss ganske mye, oppigjennom årene.

Gærry hadde en gjeng.

Med han Jan Stadheim vel.

Og sønnen til han som hadde Sandbu Tepper, Jan Rune, eller noe.

Men de her var ganske fredelige.

Og Gærry var vel ikke så tøff selv heller.

Så selv om dem var en gjeng, så turte dem ikke å angripe meg.

Men det var heller sånn, at han spredde rykter om meg, og sånn da.

Det var også det dem gjorde, i 9. klasse.

Han og Ditlev.

Dem sa at jeg hadde beskyldt dem, uten grunn, for å være med på det, at Odd Einar satte seg på fanget mitt.

Og hadde nekta til Enger-dama, på at dem hadde vært med på det her da.

Men jeg så jo, at dem hadde gitt Odd-Einar et startsignal da, som jeg skjønte det, så jeg synes det virka klart, at Gærry og Ditlev, måtte ha vært med på det.

Så etter det her, så var det nok mange rykter som gikk rundt i klassen osv.

For jeg prata nesten ikke med folk, i klassen, resten av skoleåret.

Det var liksom en slags front der.

Jeg hadde kjøpt sånn metalldetektor, på postordre, sommeren før det her, var det vel.

Det må ha vært sommeren 1984 eller 85.

Og da hadde jeg med den metalldetektoren, da jeg og søstra mi, dro på ferie-besøk, en ukes tid, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

Dette var et par år kanskje, etter at bestefar Johannes hadde dødd, på ferie i Spania.

Men bestemor hadde fortsatt det gamle huset.

Så da fant jeg en kniv, var det vel, i hagen der da.

Og en nøkkel til en bod, som Johannes hadde mista, så bestemor ble lei seg, da jeg fant nøkkelen, for da ble hun minnet på at Johannes hadde leita lenge etter den nøkkelen da.

Så sånn var det.

Jeg tror det var den kniven.

Eller en annen kniv, etter bestefaren min, tror jeg.

Da ble den mobbinga så mye på skolen, at jeg tok med en kniv, fra bestefar Johannes, tror jeg det var.

Hvis det ikke var onkelen min Martin sin kniv.

Noe sånt.

Og stod med den, i inngangspartiet til ungdomsskolen.

Et av årene vi gikk der, på ungdomsskolen i Svelvik, så kom vi på skolen en mandag.

Og da hadde noen kjøpt masse kulturmelk, og drikke-yogurt, og forskjellig.

Mange litre.

Og klint utover dørene til ungdomsskolen osv.

Hele inngangspartiet til skolen var klint inn med sur melk og drikkeyogurt osv.

Og det syntes vi var artig.

Det var en kjedelig skole å gå på, med mange sure lærere.

Vi likte ikke lærerne, det var sånne litt sure sosialister osv.

Aakvåg, klasseforstanderen vår, var vel en av de sureste.

Det var liksom sånn, at lærerværelse, det var ikke et sted man gjerne gikk, for der var det bare sure lærere.

Som hadde sine diskusjoner og fraksjoner osv. sikkert, over kaffekoppene.

Noe sånt.

Men iallefall.

Det dukka ikke opp noen inspektør-lærer, i det friminuttet, da jeg stod med kniv, i inngangspartiet, til ungdomsskolen der.

Det var to sett med ytterdører, til skolen.

Antagelig for at varmlufta ikke skulle forsvinne.

Noe slags sluse-greier, for å unngå varmesvinn, kanskje.

Noe sånt.

Og mellom de settene med ytterdører.

Der stod jeg med kniv da, og var forbanna, for jeg ble så mye mobba.

Så sa Rune Bingen, at han var ikke redd for meg.

Så utfordret han meg da.

Om jeg turte å stikke han osv.

Han var ikke redd for meg, selv om jeg hadde kniv og sånn da, sa han til de andre.

Og jeg er vel sånn, at selv om jeg var dritt forbanna, og veldig sinna, og ganske desperat, pga. all plaginga, i klassen.

Så er jeg vel sånn, at jeg vel aldri helt mister kontrollen.

Så jeg var kanskje ikke så farlig, selv om jeg stod der med kniv, og var sinna og veldig irritert, pga. den her mobbinga.

Jeg var så desperat, at jeg tok med kniv på skolen, og ikke klarte å snakke, men bare tok fram kniven, som en advarsel.

Og etter det her, så ble det litt bedre.

Men da sa vel Gærry og Ditlev, til alle, at jeg hadde blitt gæern da.

Noe sånt.

Men da fikk jeg i hvertfall være i fred.

Ingen turte å sette seg på fanget mitt, eller noe sånt, etter det.

Og da synes jeg det var greit.

Aakvåg, angrep meg, for at jeg hadde meldt meg ut av klassen, på slutten av skoleåret.

Men det var en front der, som ikke var mulig å gjøre noe med, uansett.

Og ungdomsskolen var jo snart ferdig.

Og jeg skulle begynne på handel og kontor, på videregående, i Sande.

Så å prøve å fikse noe sånt, når Gærry og Ditlev, hadde sagt til folka at jeg var gæern, og tydeligvis, hadde noe kampanje, mot meg, som gikk ut på å legge planer osv.

Det hadde ikke vært verdt bryet, mener jeg, å prøve å bli et vanlig medlem i klassen, de få ukene og månedene som var igjen av ungdomsskolen.

Da fantes det nok mye mer fornuftige ting, å bruke tiden på.

Som var mer sannsynlig, å gi resultater tilbake, for tiden man brukte på det.

Så derfor ble det sånn.

Men det var ikke like ille, hele skoleåret.

De siste månedene, så ble det litt bedre.

Jeg synes ikke det ble bedre av å prate med hun Enger-dama.

Jeg var ikke så flink til å forklare, til henne.

Så da hun dukka opp, i klassen, i et friminutt, og ropte nesten til meg, fra døra til klassen, gjennom klasserommet, om det gikk bedre nå.

Mens halve klassen satt og hørte på.

Da ble jeg drit sur.

Da bare kjefta jeg på henne, sånn så hun forsvant.

For jeg synes ikke det var tid og sted, å diskutere sånne personlige ting, foran halve klassen osv.

Hun hadde sagt før, at hun ikke kom noen vei, med Gærry og Ditlev, og vel også Odd-Einar.

De bare nekta.

Men de var veldig opptatt av, at jeg måtte få straff, for å ha skulka skolen.

Det var de veldig opptatt av.

Og sa vel at det var urettferdig da, at jeg ikke ble straffa, for skulking osv.

Men, jeg synes ikke at jeg hadde plikt til å være på skolen, når sånne overforvokste klumper av noen tenåringsgutter, setter seg på fanget mitt, og later som at de er en stor dame, i friminuttet.

Nei, da mener jeg, at sånt, det behøvde jeg ikke å finne meg i.

Så derfor dro jeg hjem.

For å markere ovenfor skolen og klassen osv., at sånt fant ikke jeg meg i.

Da var jeg så forbanna på hele skolegreiene, at da bare dro jeg hjem.

Så, hvis skolen ikke kunne forhindre, at sånne kjøttklumper, setter seg på fanget, til elevene, i friminuttene.

Så synes jeg ikke skolen kunne forlange, at man skulle oppholde seg der heller.

Sånn tenkte jeg.

Men Ditlev og Gærry, de hadde ikke noe problem, med å takle møtene med lærerne osv., om den episoden.

De ble ikke nedtrykte, av å få oppførselen sin tatt opp i møter, med hun Enger-dama osv.

Så det var nok ganske tøft klima i klassen.

Og lærerne, og hun Enger-dama, osv., var nok ikke helt på høyden.

Det var nok ikke de som hadde kontrollen i klasserommet vårt.

De hadde nok ikke så mye respekt.

Så sånn var det.

Jeg bodde jo aleine, på Bergeråsen.

Så ingen brydde seg om, om jeg kom meg på skolen, eller ikke.

Så, det hendte vel, sånn i hvertfall en dag i uka, at jeg forsov meg, eller ble hjemme hele dagen.

Men sånn å dra hjem, midt på dagen, fra skolen, det gjorde jeg bare en gang.

Da den episoden jeg nevnte skjedde.

Men f.eks., på idrettsdagen, våren 1986, det samme skoleåret.

Da forsov jeg meg, et par timer vel.

Så da jeg kom med bussen, til Svelvik.

Så gikk jeg av bussen, på bussholdeplassen, ved ungdomsskolen da.

Og da var Rune Bingen, og Frode Holm, tror jeg, og muligens også Sten-Rune.

Noe sånt.

Dem var på bussholdeplassen da.

For det var idrettsdag, og dem hadde vel bare gjort noe tull, og fått registrert at dem hadde møtt opp.

Og var på vei tilbake til Berger.

Så sa dem til meg da, at bli med tilbake til Berger da.

Og jeg var jo i litt rabagast-humør, det skoleåret her.

For jeg måtte nesten være litt tøff.

For jeg måtte jo prøve å stå opp, mot den her mobbinga, fra Ditlev og Geir Arne og Odd Einar, osv.

Så jeg synes det hørtes ut som en artig ide.

Istedet for å måtte tråle gjennom utkanten av skoleområdet, etter en eller annen lærer, sikkert fra en annen klasse.

Som jeg ikke visste hvor var, hva het, og hvordan så ut.

For å registrere noe greier.

Det var litt difust, hva man egentlig skulle gjøre, på den her idrettsdagen.

Det var at man måtte gå rundt der, og spørre masse folk, om hva det var man egentlig skulle gjøre.

Men jeg var jo på bussholdeplassen, og kunne nesten ikke si til Rune Bingen og Frode Holm, og Sten Rune og dem.

At nei, jeg gidder ikke å bli med tilbake til Berger.

Nei, kan ikke dere heller istedet fortelle meg, hvor han læreren fra Svelvik står, og hvordan han ser ut, og hvordan jeg skal gå frem for å skrive meg på, og så snike meg unna så fort som mulig osv.

Nei, det ble for mye.

Da hadde jeg sikkert blitt mobba enda mer.

Så da bare ble jeg med bussen tilbake til Berger.

Den bussen kom like etter.

Men da skulle de her folka fra Berger, si det, seinere, hvis jeg fikk problemer, at jeg hadde faktisk vært på idrettsdagen.

Så noen uker senere, da Aakvåg angrep meg.

På en morsk måte, at jeg ikke hadde vært på idrettsdagen.

Så sa jeg, at jeg var der jeg.

Så sa jeg ikke noe mer.

Jeg gadd ikke å se bak ryggen min, engang.

Jeg var ganske kald.

Så sa Aakvåg vel, at det stod noe annet i hans papirer, eller noe.

Men da sa de Rune Bingen og Frode Holm og Sten-Rune osv. vel.

At, jo han var der han.

Så da måtte Aakvåg gi seg gitt.

Så det var ikke så ille, at f.eks. alle i klassen heller ville støtte Aakvåg, enn meg.

Så det kunne ha vært værre da, det må man vel si.

Og da begynte også de jentene fra Svelvik i klassen.

Jeg tror det var Line Nilsen, og Jeanette Aunli, heter hun vel, osv.

De begynte å diskutere hva det var som skjedde nå da.

For de hadde vel fått høre det her med da Odd-Einar satt seg på fanget, og at Gærry og Ditlev, sa jeg hadde skyldt på dem, men at dem ikke var med på det.

Det hadde dem sikkert hørt.

Og sikkert det med at jeg stod med kniven i friminuttet, nede i første etasjen på skolen der, i et friminutt.

Og sikkert det med at jeg fikk hun Enger-dama, til å emigrere, fra klasserommet.

Så lurte dem på hva det var nå da.

Og da visste faktisk en Svelvik-dame.

Om det var Jeanette, eller noe.

At jeg hadde bare tatt bussen tilbake igjen.

Så lo dem litt da.

Dem synes vel det var artig, at det skjedde noe.

Noe sånt.

Jeg hørte de prata om det, mens Aakvåg prata med meg om det her.

Eller like etterpå.

Men jeg vet ikke om Aakvåg hørte det, at de Svelvik-jentene prata om det her.

Men han kunne vel ikke gjort noe uansett.

Så det var ganske velkjent, i klassen, det her, at jeg var i en slags krig, mot Odd Einar og Ditlev og Gærry.

Og også fler i klassen, dreiv å kødda med meg.

Det var vel ingen som var på min side, vil jeg si.

I hvertfall ingen som turte å støtte meg, mot Ditlev og Gærry og Odd Einar og dem.

Men jeg kjente en kar, i parallell-klassen.

For jeg hadde bordtennis og sjakk, som valgfag.

For jeg likte ikke tysk.

Jeg var litt skolelei, så jeg tenkte jeg fikk ta noe enkelt.

For jeg ville ikke sitte å pugge tysk.

Jeg ville ha litt kontroll, og da var det bedre synes jeg, å ta et enkelt fag.

Man fikk ikke karakter på valgfag, uansett.

Så da tenkte jeg, at da var det like greit, å ta noe enkelt noe.

Så fikk man mer tid, til å konsentrere seg om, de fagene, som faktisk telte, på opptak til videregående osv.

Så jeg tror jeg hadde bordtennis og sjakk, i enten ett, eller kanskje to år.

Det er mulig.

Så tilslutt, så ble vi så lei av bordtennis og sjakk, så vi hang for det meste bare i timene, og dreiv dank.

Så det var helt greit fag.

Det var litt kult, å ha noen slags fritimer og.

Jeg synes at man kan jo ikke bare strebe, med sånn tørr teori.

Det er greit å ha noen timer, som er litt mer laid-back og.

Det husker jeg, at var nesten som fritid, de timene der, så det var artig.

Og da var det ikke så mange fra Berger, som hadde det valgfaget der.

Så da ble jeg kjent med en som het Kenneth Sevland, var det vel.

Fra Svelvik da.

En av de byggefeltene der.

Ebbestad, eller noe sikkert.

Eller Mariåsen, eller hva heter det der.

Det er noen sånne byggefelt dem har, som ligger litt oppover vekk fra fjorden der.

Så det er litt obskurt, tror jeg, for noen fra Berger, å vite så mye om de byggefeltene der.

Det er greit å vite hvor de gatene i sentrum er.

Men de byggefeltene.

Det er noe Svelvik-greier, som man helst skal blande sammen, tror jeg, hvis man er fra Berger.

Og de feltene, har jeg alltid blanda sammen.

Så det tror jeg er like smart, hvis man er fra Berger.

Det samme med de byggefeltene, rundt Sande Videregående osv.

Det er greit å vite hvor de forskjellige stedene, som Kleivehagan, eller hva det heter, og Rølleshaugen, og sånn er.

Men å vite hvilket byggefelt, som ligger hvor, ved Sande der.

Nei, det blir litt suspekt, synes jeg, hvis man er fra Berger.

For det er bare noe Sande-greier, mener jeg.

Men sånn er det.

Det er kanskje greit å vite hvor et sånt felt er, men å skjønne alt det greiene der, det tror jeg er litt obskurt, hvis man er fra Berger.

Men samme det.

Det er mulig det er bare jeg som synes det.

Men samme det.

Hva skreiv jeg om.

Jo jeg kjente han Kenneth Sevland da, og noen andre folk, i bordtennis og sjakk-timene.

Så der var jeg vel som en vanlig elev, vil jeg si.

Men i klasserommet vårt, der prata jeg ikke med noen omtrent, hele skoleåret.

Han Kenneth Sevland, dukka opp i klasserommet vårt, en gang.

Og hun Linda Moen, hun skulle latterliggjøre han da.

Han hadde lyst hår, og digga Erasure osv.

Og Falco.

Og hadde vel lyst, krøllete hår vel.

Det her var hun Linda Moen, som stesøstra mi, Christell, hadde spurt meg om, om det var sant, at hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjerte, det her året, eller året før.

Det var også samme Linda Moen, som pleide å hente sagflis, til kaninen sin, i siloen utafor verkstedet til fattern, på Sand.

Hun bare nevnte han Kenneth, også lo hun en sånn rå, rølpete latter.

Så han så vel ikke barsk nok ut for henne.

Sånn tolket jeg latteren hennes.

Enda hun hadde jo lyst hår selv.

Men, hun Linda Moen, hun hadde jeg aldri noen ordentlig samtale med.

Ikke engang en utveksling av ord, tror jeg.

I løpet av 8 eller 9 år, som vi gikk i samme klasse, på barneskolen, ungdomsskolen og videregående.

Hun bare kom med noen stygge glis, eller noe rølpete latter.

Så noen mer ufordragelig jente eller dame, enn henne, det tror jeg man skal leite lenge etter, for å finne.

Så sånn var det.

Jeg hadde jo vært på språkreise, i Brighton, med weekendtur til Paris osv. og.

Og bodd hos to forskjellige vertsfamilier, i Brighton, og på hotell i Paris, sommeren 1985.

Sommeren før det her klasseåret begynte, 9. klasse, da han Odd-Einar, på ca. 90-100 kg, satt seg på fanget mitt osv.

Brighton, var jo som en annen verden, og jeg var jo vant til å bo i Larvik, i sentrum der, i Jegersborggate, da jeg var 8-9 år, og også seinere, da jeg besøkte muttern og søstra mi der.

Så jeg trivdes med å bo i en by.

Så jeg var rundt i hele Brighton, i spillehallene, og pubene, og alt mulig.

Og bodde sammen med en svensk kar, fra Gøteborg, som dro meg med på puber osv., med en gjeng med svensker, som han kjente.

Så ble jeg raskt kjent i Brighton.

Selv om jeg ikke kom meg på skolen, de to første dagene.

Men det var artig å se seg rundt i Brighton osv.

Så jeg fortalte vel om den her ferien da, til han Kenneth osv., i Bordtennis og sjakk-klassen.

Så sa han, at han og to andre i klassen hans, fra Svelvik, skulle til Weymouth, sommeren 1986.

Så da ble det sånn, at jeg hang meg på den språkreisen.

For jeg fikk lov av fattern å dra.

Hvis det var noe jeg spurte om, så pleide jeg å få det.

Untatt ny sykkel, da apache-sykkelen min ble stjålet.

Da måtte jeg fikse Peugout-sykkelen hans, sa han.

Det var noe dritt med giret osv., som jeg ikke var så flink til å fikse.

Noe klin, som var rimelig umulig å fikse.

Man fikk bare masse olje på fingra, og det var noe uforståelige gir-wirere osv., som man måtte skjønne, men som var rimelig uforståelig.

Så det ble ikke noe sykkel.

Før jeg fant en gammel damesykkel, ved Jensen Møbler/Sandbu Tepper der, som var lakkert lilla.

Så om det var noe plott.

Noe sånt.

Men men.

Men noen ganger, så måtte jeg mase, hvis det var noe jeg ville ha.

Og jeg var ganske flink til å mase, så det hendte jeg fikk det.

Men noen ganger fikk jeg det ikke, sånn som ny sykkel osv.

Jeg kunne ikke bare be om alt jeg ville.

Men englandsturer, fikk jeg lov å dra på.

Så det var jo artig.

Så da hadde jeg litt sånn avveksling, fra mobbinga i klassen, med valgfagtimene osv.

Og jeg så jo fram til sommeren, og neste skoleår, med ny skole, videregående i Sande osv.

Så der var det mye bedre, i handel og kontor-klassen der.

For de her Odd Einar, Ditlev og Geir Arne, dem gikk vel på noe elektro, eller noe.

Hvis Ditlev gikk på videregående da, eller om han flytta til mora si i Oslo.

Eller Nesodden.

Det husker jeg ikke.

Men noe var det vel.

Jeg husker han satt på toget, samme toget som meg, da jeg tok toget hjem fra englandsturen til Weymouth.

Og han bodde på Sand, det året, som søstra mi flytta opp til meg, på Bergeråsen.

Så hva Ditlev dreiv med, etter ungdomsskolen, det husker jeg ikke.

Men han gikk ikke i handel og kontor-klassen min, i hvertfall.

Så det klagde jeg ikke på.

Og jeg klagde heller ikke på at Odd Einar og Geir Arne, heller ikke gikk der.

Det var i stedet masse pene damer.

I hvertfall andre året.

Og også greie damer, i første året.

Så det tok litt tid, før jeg vendte meg til det her, at jeg ikke ble så mye mobba i klassen.

Men det var kult husker jeg, så da begynte jeg å kødde en del med lærerne osv. der.

Satt katetere, på kanten av en sånn forhøyning.

Sånn at katetere datt ned, midt i timen, osv.

Og hadde en sånn kassettspiller eller walkmann, med høytalere med innebygget forsterker.

Så jeg tok opp hva en udugelig lærer, sa i timen.

For de timene hans, var bare kaos.

Så ble jeg hivd ut av timen, siden jeg tok opp hva som ble sagt, på walkmanen da.

Så ble jeg sur, for jeg mente at jeg ikke gjorde noe galt.

Så satt jeg på walkmannen, med opptaket fra klassen.

På full guffe, utenfor klasserommet.

Så da måtte jeg til rektor, og fikk nedsatt ordenskarakter.

Rektor likte meg ikke, for jeg tok med en cola, til møtet.

Det var mangel på respekt, mente han.

Sigmund Stige, het han.

Og sentralborddamene, latterliggjorde han.

Husker jeg.

De som jobba på forværelse, eller hva det heter.

Men han var bortimot senil, tror jeg, han Sigmund Stige.

Så jeg prøvde å forklare, at det var kaos i timen osv.

Men han hørte mer på lærerern.

Jeg tror ikke at det ville gått å forklare han rektoren hva som egentlig skjedde, for han var rimelig forstokka.

Han satt i et par timer, og fulgte med.

Og da oppførte jo læreren seg bra.

Men da fikk vi i klassen kjeft av rektor.

Men helt på slutten av året, så fikk han læreren sparken, mener jeg.

Og da sa rektor Stige unnskyld da.

Og det var noe sånn, at vi kunne stryke resultatet av en matte-prøve, som vi hadde fått dårlig karakter på, pga. dårlig lærer.

Jeg tror han fikk sparken pga. at alle fikk dårlig karakter på matte-prøven.

Untatt meg da.

Jeg fikk vel en 5-er.

Men jeg pleide å ligge på S og sånn, i matte, på ungdomsskolen.

Og fikk en 6-er i matte, det året.

Men jeg hadde en tidligere prøve, som jeg hadde fått 2 på.

Som jeg hadde vært litt slapp på å lese til.

Så jeg fikk lov å stryke den istedet.

Av den nye mattelæreren.

Så det var ganske grei skole, det der.

Så da fikk jeg 6-er i matte, på vitnemålet, første året, på Sande VGS.

Uten å pugge all verden, og med en umulig lærer.

Og med masse ugang, med å ta opp på kassett i timene, og fortsette å skulke en dag i uka, som jeg gjorde på videregående.

Og når det var nordisk mesterskap i håndball, for ungdommer, eller noe.

Så så vi heller på det.

For det var ikke så mye som skjedde der, ute i skogen, i Sande.

Så vi var litt laid-backe.

Det var meg og en som het Trond Johansen, fra Svelvik, i klassen.

Så det var ikke så vanskelig å få bra karakter i matte, på handel og kontor, de første par årene i hvertfall.

Før vi fikk en dårlig lærer, vil jeg si, tredje året, i matte valgfag, på Gjerde i Drammen.

Men samme det.

Så sånn var det.

Det var greit å slippe de plageåndene, på videregående.

Selv om jeg fortsatt måtte se på de stygge glisa og høre på den stygge latteren til Linda Moen, fra tid til annen.

Men sånn er det.

Man kan ikke slippe alt.

Og det var mange andre damer i klassen, som var både greie og fine, må man vel si.

Så hun Linda Moen, var det vel ikke så ofte jeg la merke til.

Det tror jeg nok ikke.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog