johncons

Stikkord: Liss (Kassaleder deltid fra OBS Triaden)

  • Min Bok 2 – Kapittel 105: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XI

    Da jeg jobba på OBS Triaden, så hendte det vel ganske ofte faktisk, at det var brannøvelser.

    Og da måtte alt av kunder og ansatte ut av senteret da.

    En gang, så var det ei utenlandsk dame, i 20-30-årene kanskje, som ikke fikk med seg, at det var brannalarm.

    Hu skjønte ikke hva som ble sagt, på høytaleranlegget da.

    Hu stod mellom ferskvareavdelingen og kassene, like ved nødutgangen for oss ansatte der vel.

    Og jeg var jo ikke leder der, men ingen av de damene som jobba i kassa-avdelingen, (hverken hu nye kassalederen eller om det var Liss og/eller Fanney, som var der da), sa noe til hu dama, som også hadde en liten unge, oppi vogna si da.

    Så jeg måtte be hu kundedama om å ta ungen da, og gå ut av senteret, siden det var alarm da.

    (Noe som egentlig var kassalederen sin jobb, mener jeg å huske).

    Jeg lurer på om hu kundedama måtte bli med oss ansatte ut den nødutgangen som gikk ut ved personalinngangen der, på OBS Triaden.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så jeg var nesten som en leder der, noen ganger, på OBS Triaden, må jeg nesten si.

    (Hvis jeg skal ta i litt).

    Siden de som var ledere der egentlig, på OBS Triaden, kanskje kunne oppføre seg litt nølende noen ganger da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kunne også noen ganger, når jeg jobba på OBS Triaden, gå på kontoret, til butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, og klage på at prisene på ditt og datt var feil da.

    (Siden jeg satt i kassa, så fikk jeg jo ofte høre det av kundene, hvis en vare var feil prisa da).

    En gang, som jeg gjorde det, så fikk jeg bare høre, at ‘ikke nå, Erik’, av Claus vel.

    (Hvis det ikke var fra butikksjef John Ellingsen da).

    For da var det vel et eller annet alvorlig som foregikk da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Som de egentlig prata om, inne på kontoret der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg levde liksom litt i ‘kassa-verdenen’ da, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Så butikksjefen og assistenten, de syntes nok ikke at jeg var så kul, når jeg kom inn på kontoret og klagde på feil prising, osv.

    For de hadde vel kanskje en annen tone der, enn den jeg brukte.

    Jeg måtte kanskje ‘barske meg litt opp’, for å gå inn på kontoret der, og klage på feil prising, og sånn, da, til ‘de høye herrer’, så jeg hadde nok kanskje en litt anspent og ‘kjeftete’ tone.

    Det er nok mulig.

    Og det var enda verre når det gjaldt spesialvareavdelingen.

    Der var det ‘alltid’ problem med prismerkingen, på varene, husker jeg.

    Og prislappene derfra, de hadde en kode, som man måtte slå inn i kassa, om som var for en bestemt varegruppe da.

    Og ofte så ville ikke den koden stemme.

    For eksempel så stod det kanskje ‘sko’, på kassa, når jeg tasta inn den koden, også hadde kunden kanskje handla noen klær, eller noe.

    Og da måtte jeg hver gang rope på ‘spesialvareavdelingen til kasse 14’, (eller om det var ‘Lars Erik til kasse 14’), eller noe.

    Og dette hendte jo som regel flere ganger på hver vakt da.

    Så jeg skjønner det, hvis Lars Erik Koritov, som var leder for spesialvareavdelingen der, ble lei av at jeg klagde på prisinga hele tida da.

    For jeg var vel omtrent den eneste, av de i kassa, som gadd det, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første året vel, som jeg bodde på Ungbo.

    Så hørte jeg på en Oslo-nærradio, på stereoanlegget, på rommet mitt, en dag.

    Og en nærradiostasjon, de ‘hypet’ en sang, av et Oslo-band, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men sangen, den het ihvertfall ‘Maria is beautiful’, (eller noe).

    Og den CD-singelen, den ble visst solgt, på tilbud, på CD Akademiet, på Oslo City, (eller noe), da.

    Og jeg var ganske ofte innom den butikken, så jeg kjøpte den CD-singelen, til 29 kroner kanskje da, (i samme slengen kanskje, mens jeg kjøpte en annen CD da).

    (Dette var jo fra før mp3-enes tid.

    Så da pleide jeg mye oftere å kjøpe CD-er, enn jeg gjorde, etter at jeg fikk meg internett da).

    Og mens jeg prøvde å høre litt mer på den ‘Maria is beautiful’-sangen, på stereoanlegget mitt da.

    En kveld da antagelig.

    (En høstkveld muligens vel.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så hendte det rare, at noen lokale ungdommer, (må det vel ha vært), på Ellingsrudåsen, de kasta et råttent eple, på vinduet, til rommet mitt.

    Mens jeg hørte på den sangen da.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For det var liksom en gjeng, (kunne jeg noen ganger høre), som stod utafor, om kveldene, ikke så langt unna vinduet mitt da.

    (I barnehagen, eller hvor de kan ha oppholdt seg).

    Jeg var ganske ung, på den her tida, så jeg turte ikke akkurat å stå i vinduet mitt og speide etter dem heller.

    (Og jeg var ikke så flink til å vaske vinduer og sånn heller, på den her tida.

    Jeg hadde jo veldig mye å gjøre, på NHI og på jobben, på OBS Triaden da).

    Og jeg var litt sånn sky nesten og, da jeg bodde der.

    Siden jeg var fra Bergeråsen og Ellingsrudåsen, det var liksom så i utkanten av Oslo, som man kunne komme da.

    Så det var liksom som et sånt litt ukjent og et litt ‘rart’/sært/rånete sted kanskje da.

    (Man kan vel kanskje si at Ellingsrudåsen er mer som en del av Romerike, enn som en del av Oslo, for alt hva jeg vet også, forresten).

    Hvor alle kjente alle liksom.

    Men hvor jeg vel alltid kom til å være en som var utenfor og fremmed da, kan man vel kanskje si.

    Så det var ikke sånn, at jeg vaska det vinduet mitt, dagen etter, eller noe.

    Neida, jeg glemte det vel kanskje bort, og det gikk vel kanskje et år, (eller noe), før jeg vaska det vinduet, mens jeg var i militæret vel, og da var mer vant til å vaske og sånn, derfra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg flytta til Oslo.

    Men mens søstera mi Pia fortsatt bodde hos bestemor Ågot, på Sand.

    Så mener jeg at det var sånn, at fettern min Ove og jeg, ble med Pia, på en ny cafe, som hu hadde oppdaget i Drammen, som hadde et fransk navn, eller noe, vel.

    Dette var kanskje i sommerferien 1990.

    Hvis jeg skulle gjette.

    (Det er mulig).

    Når vi tre gikk inn på den cafe-en.

    (Det er mulig at Pia hadde en venninne med og).

    Så husker jeg det, at noen Drammensdamer, de kommenterte utseendet, til Ove og meg, som liksom dannet baktroppen inn på den cafeen da.

    Etter Pia som ledet an da.

    Og da sa hu ene dama først, at Ove og jeg var så kjekke.

    Og så diskuterte de hvem som var kjekkest.

    Også sa de at, (hvis jeg hørte det riktig), noe sånt som, at ‘han var kjekkest, for han andre andre hadde liksom så rar form på hue’, eller noe.

    Og da lurer jeg på om det var Ove, som de mente.

    For han har liksom et sånt ganske stort hue vel, som han har arva etter mora si Inger, (som er i Jehovas Vitner), mistenker jeg.

    Men det er også mulig at det var meg de mente, at hadde rart hue.

    Det var jeg vel ikke hundre prosent sikker på.

    Men jeg tippa på at de vel kanskje mente Ove, husker jeg.

    Og jeg lurer på om Ove fikk med seg hva de her Drammensdamene prata om og.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det bare fire notater igjen, på notatblokka mi her.

    Så nå blir det nok bare et kapittel til, av Min Bok 2.

    Så jeg får prøve å få skrevet dette siste kapittelet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 93: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Da jeg var yngre, så var det liksom Kevin Keegan-look-en, med mørkt, krøllete hår, som var moderne.

    Og Ole Tonny Bergum, i klassen min, han hadde mørkt hår, og tok permanent, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Før han seinere døde i en bilulykke, mens jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående, husker jeg, at Christell fortalte meg, i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen.

    Og i Oslo, så pleide jeg å klippe meg, hos en frisør som faktisk var ganske kjent.

    Fant jeg ut i avisene, osv.

    For han hadde vunnet en million, (var det vel), i TV-programmet Casino.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg jobba på OBS Triaden, husker jeg.

    Så ville jeg også ha en sånn Ole Tonny/Kevin Keegan-frisyre da.

    Men jeg ble frarådet, av frisøren, å både farge håret mørkt og ta permanent, (husker jeg).

    For det ville bli ganske drastisk da, mente han.

    Så jeg bare farga håret mørkt da.

    Og damene på jobben, på OBS Triaden de lurte da, husker jeg.

    Om det var glansvask, osv.

    Noe det ikke var da.

    Og jeg husker at Fanney og Liss vel babla om at jeg var kjekk nå også, men på en annen måte, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det å farge håret mørkere.

    Det var noe jeg bare gjorde en gang.

    Fordi jeg prøvde å finne på noe kult da.

    Men det var kanskje ikke så vellykka.

    Det er mulig.

    Jeg fikk ikke snøret i bånn, hos noen damer, mens jeg bodde på Ungbo, ihvertfall.

    Skansen Terrasse 23, det var jo langt ute i skogen.

    Og helt i utkanten av Oslo.

    Så det var umulig, (må man vel si), å få med damer hjem dit, fra byen da.

    Jeg klarte ihvertfall ikke det.

    Det hadde nok vært enklere, hvis jeg hadde fått plass i en Ungbo-leilighet, på Vålerenga, som jeg egentlig ville da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI, dette andre året, så hadde vi noe gruppearbeid, i et eller annet fag.

    En på gruppa, det var en kar, med mørkt hår, som alltid gikk med en hvit genser, som det stod ‘Where’s the beach’ på, husker jeg.

    En annen på gruppa, han het Ulv, husker jeg.

    (Altså ikke Ulf, men Ulv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    NHI hadde bytta tekstbehandlingsprogram, fra da de var på Frysja.

    Så jeg måtte lære meg et tekstbehandlingsprogram som het Ami, (eller noe), husker jeg.

    Og i et annet fag, så ble jeg bare plassert på gruppe, sammen med en eller to andre.

    Og jeg fikk ikke vært med på gruppearbeidet.

    For jeg hadde dårlig døgnrytme og var deprimert og lei da.

    Så jeg kom meg ikke alltid på skolen da.

    Og hadde også mye annet å gjøre.

    Men disse folka var greie da, og skreiv på navnet mitt, på oppgaven, selv om jeg ikke hadde fått gjort noe arbeid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Så satt jeg og så på Headbangers Ball, på MTV, (var det vel).

    Av en eller annen grunn.

    Jeg var ikke så inne i heavy, men hadde begynt å høre litt på noen litt rolige Guns & Roses-sanger, som Estranged og November Rain.

    Etter å ha blitt litt påvirka av tremenningen min Øystein vel.

    Men jeg venta kanskje på at Post Modern skulle begynne, eller noe.

    Men plutselig så dukka det opp den rå sangen, på MTV.

    Og det var Nirvana, med ‘Smells like teen spirit’.

    Og jeg ble hekta etter å ha sett den første visningen vel, av den sangen, på MTV.

    Og dro ned til Oslo Sentrum, og fant den CD-en i en plateforretning, i den gata som går mellom Storgata og Oslo City.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så prata jeg med Glenn og Øystein da, om Nirvana.

    Og de hadde hørt om Nirvana fra tidligere faktisk.

    (Siden de var musikk- og heavyfriker da, må det vel ha vært).

    Men de digga ikke det bandet så mye da.

    Og noen måneder seinere, så kom det fra Glenn og Øystein, at Bengt Rune og dem hadde begynt å digge Nirvana da.

    Så jeg var tidlig ute med å digge Nirvana, må man vel si.

    Og det ble litt rart, for jeg digga dem jo i noen år vel.

    Så da trodde vel folk, at jeg digga dem, fordi at de var populære kanskje, etterhvert.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI så gikk det også en kar, fra Nord-Vestlandet vel, som var god på programmering.

    Han jobba også på en prosjektoppgave, og lagde et program, som hadde sånne menyer, som kom ned på skjermen, osv., når man trykka på den øverste menyen da.

    Dette var en kar med mørkt, krøllete hår og tre-dagers skjegg vel.

    Og han jobba faktisk også på Skårer, (sånn som meg).

    Han jobba på den Rema-en, som lå ved siden av Biljardhallen der, ovenfor Triaden-senteret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at han som jobba på Rema, han sa til meg det, en gang, at jeg ikke kom til å klare det, å få trinn to, av kryssordprogrammet, til å fungere.

    Nemlig den delen, som fant synonymene, osv., (i kryssord-matrisen), etter at programmet hadde kompilert kryssordløsningen da.

    Men det klarte jeg etterhvert.

    Det var egentlig nesten plankekjøring, iforhold til å finne kryssordløsningene, mener jeg.

    Men det var litt kronglete likevel.

    Men det var bare nokså komplisert tabell-programmering, mener jeg.

    For dette var ikke noe med algoritmer.

    Det å finne ferdige kryssordløsninger, det involverte jo også en algoritme, som jeg liksom måtte ‘trimme’ da, for å få den til å fungere effektivt.

    En algoritme som også brukte random, sånn at den ikke skulle oppføre seg helt likt, hele tiden, for da ville den omtrent alltid gå inn i en ‘blindvei’, i kryssordet da.

    Og alle kryssordene ville vel eventuelt også blitt like.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg fikk noen av de som bodde på Ungbo.

    (Om det var Wenche?).

    Til å prøve å løse, de ferdige kryssordene, som kryssordprogrammet mitt lagde da.

    For jeg var litt usikker på, om de kryssordene, kom til å være veldig kjedelige.

    Siden et dataprogram, (og ikke et menneske), hadde lagd dem.

    Men de var visst helt greie, de kryssordene.

    Selv om de ikke var så store da.

    Mener jeg å huske, at tilbakemeldingene, fra de Ungbo-folka, gikk på da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    OBS Triaden, ble liksom mer og mer tatt over, av Forbrukersamvirket i Lillestrøm.

    De nye uniformene, som vi fikk, da OBS Triaden åpnet, like før jul, i 1990.

    (Nemlig den uniformen som hadde blå bukser, hvite skjorter, slips og blå blazere).

    Den uniformen, den ble byttet ut med røde kjeledresser, husker jeg, et drøyt år senere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så begynte det også etterhvert å jobbe, ei dame, som bodde på Lindeberg, (eller noe), vel.

    Lindeberg, det var T-banestasjonen etter Furuset, når man tok T-banen ned til sentrum.

    Så hu bodde altså ikke så langt unna der jeg bodde da, nemlig på Ellingsrudåsen, (som også grensa til Furuset).

    Dette var ei som ikke var den vakreste dama, som jobba på OBS Triaden der kanskje.

    Hu hadde kommunefarget hår og litt kviser vel.

    Men hu var hyggelig da.

    Hu var venninne med hu veldig naturlige, som jeg har skrevet om før, i Min Bok 2, som hadde sex med han ‘Nille-sønnen’, på det julebordet, som var på det forsamlingshuset, i Rasta, i desember 1991 vel.

    Og en gang, så satt hu med kommunefarget hår og hu veldige naturlige, de satt på den samme bussen, som meg, hjem fra jobben.

    Og de skulle ha ost og vin-party, (eller noe), hjemme hos hu med kommunefarget hår da.

    Og de spurte om jeg også ville komme.

    Men det orka/gadd jeg ikke, for å være ærlig.

    To sånne naturlige/grå-e damer.

    Som var unge og ganske veldreide vel.

    Men det var noe som gjorde at jeg ikke orka det.

    Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det.

    Det var vel kanskje det at jeg ikke likte hu veldig naturlige så bra.

    Jeg syntes vel at hu ble litt for naturlig kanskje, (dette var jo like etter 80-tallet), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inger Lise, som bodde på Ungbo, hu hadde ei søster, eller noe, som var lesbisk, husker jeg.

    Og en gang, så møtte jeg henne, på veien, bort til T-bane-stasjonen, på Ellingsrudåsen.

    En lørdagskveld vel.

    Og da så hu nesten ut som en gutt/mann husker jeg.

    Hu hadde frisert seg for å se ut som en gutt/mann da, synes jeg at det virka som.

    Og hu gikk der også sammen med dama si da.

    Utafor Skansen Terrasse 23-blokka der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde Inger Lise, (var det vel), overnattingsgjester der.

    De skulle sove over i stua der.

    Og Inger Lise sa fra på forhånd da.

    Og de var der vel hele dagen, mener jeg.

    Så etter at de hadde stått opp, så prata jeg litt med dem da.

    Hu unge dama, hu var døv, visste det seg.

    Og jeg hadde jo ei kusine, (nemlig Lene), som også var døv, (og jeg hadde jo gått på døvekurs, på Bergeråsen, på 80-tallet), så jeg tenkte at jeg kunne prøve å prate litt med hu døve da.

    Og hu var veldig flink til å prate, sammenlignet med Lene, vil jeg nesten si, (for å være litt slem mot Lene da).

    Jeg spurte hu døve hva hu ønsket å jobbe med, i fremtiden, osv.

    Hu ville ‘jobbe med hendene’, sa hu, (der hu satt, i den tidligere nevnte svarte skinnsofaen, på Ungbo da, mens typen hennes, som var hørende, også satt der, selv om han vel ikke sa så mye, sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, de tre første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, så traff jeg forresten hu med det kommune-fargede håret, som jobba på OBS Triaden, på T-banen, på vei hjem, en dag, som jeg hadde vært nede og besøkt søstera mi, i bofelleskapet hennes, i Arups gate.

    Det kan ha vært den gangen, som jeg ringte på der.

    Og som søstera mi kom ut.

    Og så sa hu vel bare ‘hei’, eller noe, også gikk hu inn igjen.

    Og så måtte jeg stå, utafor inngangsdøra deres, og vente, i 10-15 minutter, før Pia kom tilbake, og slapp meg inn.

    Så hva Pia gjorde da, det veit jeg ikke.

    Men jeg har lurt på det mange ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det blei visst røyka en del hasj, i Arups gate der.

    Mener jeg at Pia fortalte.

    Og hu sa også det, at folka blei så godtesjuke, når de røyka hasj.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Før det hadde gått et år vel.

    Så gikk det bofelleskapet til søstera mi og dem, nedenom og hjem.

    Han Glenn fra Røyken, han hadde visst solgt platene sine, osv., mener jeg at ble sagt.

    Og søstera mi, hu flytta inn, på barnehagen hvor hu jobba.

    Nemlig Tussebo Barnehage, som lå like ved Smestad vel.

    Og var eiet av han i Fremskrittspartiet, som har lapp over øye.

    Axel og jeg, var og besøkte Pia en gang, husker jeg, mens hu bodde på Tussebo Barnehage der.

    En søndag da, (eller noe).

    Vi tok trikken opp dit, sammen med Pia, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Jula 1991, så skulle Pia og jeg, være hos bestemor Ågot, på Sand.

    Pia ringte meg, på jobb, på OBS Triaden, og det var mulig, at det ble noe rabalder, på grunn av det.

    At kassalederne ikke likte at jeg fikk telefon der, (eller noe).

    Men det var jo bare for å avtale om hvor jeg skulle være julaften.

    (Noe som var forskjellig fra år til år, for meg, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    NSB-toget, som gikk til Sande stasjon, ble forsinka, på julaften.

    Så bussen til Sand, hadde kjørt.

    Men en ungdom, skulle ta taxi, til Berger.

    Så jeg gjorde som skikken var, i Oslo, og spurte om det var greit at jeg slang meg med drosjen, og spleisa på regninga.

    (Hvis ikke så hadde jeg måttet gå nærmere to mil til Sand da.

    Noe som var litt i meste laget vel).

    Det viste seg at han som hadde bestilt drosjen, det var en Jebsen-sønn vel.

    Muligens lillebroren til Thomas Jebsen, som jeg spilte fotball sammen med, på Berger IL, på 80-tallet.

    Farmora mi hadde jo jobbet for Jebsen, som tjenestepike, før, under og etter krigen da.

    Og taxien kjørte innom det huset, som liksom ligger ned mot fjorden, på Berger gård sin eiendom der da.

    Der Thomas Jebsen pleide å bo vel.

    Jebsen-sønnen, han hadde stått ute, i Oslo, og solgt juletrær, kunne han fortelle.

    Og han gikk jo av drosjen ved Berger gård sin eiendom, nede ved fjorden der da.

    Og jeg tok drosjen videre bort til bestemor Ågot, på Sand, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Vi fikk ikke noen julegave, fra OBS Triaden, jula 1991.

    Det var vel fordi at økonomien var dårlig, tror jeg.

    Men da var det sånn, at kassaleder Helene og assisterende butikksjef Claus.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    De spleisa på noen sånne kunstige juletre-figurer, til oss medarbeiderne da.

    Som de betalte fra sin egen lomme da.

    Og som jeg lurte litt på, siden det var litt som noe juggel da, må man vel si.

    Men det var jo snilt at de kjøpte julegaver, fra sin egen lomme, det må man jo si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok 2 – Kapittel 86: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har noen stikkord-notater, som jeg skriver fra nå.

    Og noen av de er kanskje litt dumme/pinlige, så de har jeg sikkert spart til slutt da.

    (Noe sånt).

    En gang jeg var nede i Sentrum, på den her tiden, så var jeg på Jack & Jones, var det vel, på senteret Arkaden, i Karl Johan.

    Jeg spurte vel en som jobba der, om de hadde sommerskjorter, (eller noe), kanskje siden jeg pleide å låne min fars sommerskjorter, det første året, som jeg gikk på Sande Videregående.

    (Noe sånt).

    Men han som jobba der, han svarte det, at, ‘om sommeren, så går du bare i sånne her skjorter, vet du’, (eller noe), og viste at han gikk i sånne tennisskjorter da.

    Det syntes jeg ble litt uvant, så jeg kjøpte meg vel heller noen t-skjorter, tror jeg.

    Men en god del år seinere, (etter at jeg ble butikksjef, osv.), så gikk jeg over til å gå med sånne tennisskjorter mye da, (istedet for t-skjorter), siden de tennisskjortene har krage og sånn da, og vel ser litt mer formelle ut da, enn t-skjorter.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var med OBS Triaden, på en samling, på hotellet Olavsgård, i Skedsmo/Romerike, dagen før Matland bytta navn til OBS Triaden.

    Så dro vi innom butikken, etter møtet/foredraget/seminaret, på Olavsgård.

    Og da tok vi vel buss, tilbake til Triaden, mener jeg.

    Og da sa butikksjef John Ellingsen, (var det vel), at i tillegg til tilbudene som stod i kundebladet, så kunne vi som jobba der, få kjøpe Levis-bukser billig.

    Som et slags ekstratilbud da.

    For vi ansatte, vi skulle få se den ny-ombygde butikken, (med ny spesialvareavdeling da, som Matland ikke hadde), dagen før kundene fikk se den da.

    Også fikk vi også lov til å kjøpe de gode tilbudene, før kundene da.

    Men bare en av hvert tilbud, (eller noe sånt da).

    (Og de tilbudene, de vekte ikke akkurat meg opp så mye, husker jeg.

    Som jo hadde vært med på et eller to-års jubileet til Gågata, i Drammen, (var det vel), da for eksempel Spaceworld, i Risto-senteret der, solgte ti Spectrum-datamaskiner, (dette var midt på 80-tallet), for en krone stykket.

    Og bokhandelen på Lyche, solgte tastafoner, (var det vel), også for en krone da.

    Mange butikker, på Risto-senteret, Lyche og Glassmagasinet da.

    De hadde dyre ting, som kostet flere hundre kroner til vanlig, til salgs for en krone da.

    I begrenset antall.

    Så hele Gågata i Drammen, var jo helt stappa full av folk, (må man vel si).

    Og innvandrere var der hele familier, husker jeg.

    Og noen eldre, Drammenser-damer, klagde på at ungene til noen pakistanere, (var det vel), grein da, noen av dem, der de stod, midt inne i en flokk, av elleville kunder, (mye pensjonister vel, men også skoleungdom som Kjetil Holshagen og meg, som hadde skulka skolen, for å være med på det her da), som løp som gale nesten, når butikkene åpnet da, for å prøve å være blant de ti første som fikk tak i en datamaskin, til en krone da.

    Det var Kjetil Holshagen, som bodde like ved meg på Bergeråsen, (men som egentlig var fra Konnerud, i Drammen vel), som tipsa meg om det her, og fikk meg til å bli med, på en-kroners-tilbud, i Gågåta, i Drammmen da.

    Selv om vi var sjanseløse, til å komme først til datamaskinene.

    Jeg stod først, i en inngang, som gikk fra Lyche, (eller om det var Glassmagasinet), og inn til Risto-senteret.

    (Var det vel).

    Men de åpnet hovedinngangen først.

    Så jeg fikk ikke tak i datamaskin, like vel.

    Og jeg var ivrig etter å komme inn, (husker jeg).

    Så jeg gikk for nærme, da skyvedøra skulle åpnes.

    Så han som åpna den, måtte åpne den på nytt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men om det ekstra olabukse-tilbudet, til John Ellingsen.

    Om det var et angrep på meg?

    Som ikke lukta så bra, den dagen, for jeg hadde jo hatt så mye sex, med hu Ragnhild fra Stovner, natta før det her, (så jeg lukta vel en del av hennes kjønnssafter, vil jeg nok tippe på).

    For jeg var fyllesyk, (for det her var på en søndag), og jeg var nesten redd for at jeg skulle få kjeft, av Arne Thomassen, som satt oppe, når jeg kom ganske tidlig hjem, på søndagen da.

    Siden jeg ikke hadde vært hjemme, den natta da.

    Kanskje han syntes at jeg hadde gjort noe galt.

    Det visste jeg ikke sikkert.

    Så jeg prøvde å late som ingenting da.

    Og begynte vel å prate om noe løst snakk da, (eller noe).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg fikk dusja, av en eller annen grunn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et par episoder til, med hu kassaleder Helen, (fra Finland), som jeg har skrevet opp her.

    En gang, når jeg begynte tidlig, en lørdag vel.

    Så dukka ikke Helene opp på jobben, når hu skulle, (husker jeg).

    Butikken, (eller hypermarkedet), det åpna vel klokka 9 vel, (mener jeg å huske).

    Men vi kassererne, vi skulle være på jobb, klokka 8 da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    For vi måtte vaske kassa, før dagens start.

    Og sette ut skrina og sånn da.

    Og sette opp avisene, (nemlig VG og Dagbladet, var det vel. Vi solgte veldig mange aviser, så dette var en jobb som kunne ta litt tid faktisk, å fylle opp alle de sikkert flere tusen avisene, som vi fikk hver dag).

    Og dette brukte vi en time på, for kassa skulle vaskes ordentlig da.

    Og det var kanskje litt mer laid-back, på Matland/OBS Triaden, enn i Rimi, hvor man vel bare kanskje ville fått et kvarter eller en halvtime, på å vaske ei kasse og sette opp noen aviser da.

    (Hvis man ikke ble bedt om å vaske kassa innimellom at kundene var i kassa da.

    Det kunne vel også skje, i Rimi.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når hu Helene, ikke dukka opp, på jobben, klokka 8, som hu skulle.

    Så var det noen, (James og Fanney vel, blant annet, hvis jeg husker det riktig), som ikke gjorde jobben sin.

    De stod liksom bare der, istedet for å begynne å vaske kassa si da.

    Mens jeg gikk og henta ei bøtte vann, på lageret, som vanlig da.

    Og vaska kassa som vanlig da.

    Mens James og Fanney, (var det vel), de bare stod der da.

    Også dukka Helene opp rundt klokka halv ni vel.

    Hu hadde vel forsovet seg da.

    Og hu slutta vel ikke så lenge etter dette, mener jeg å huske.

    Hu begynte jo å jobbe på Rema Furuset, sammen med hun andre kassalederen, nemlig Carmen, under deres tidligere disponent, fra da butikken het Matland, nemlig en ved navn Paulsen, som jeg har for meg, at hadde mørkt helskjegg.

    Men da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så hadde jo han Paulsen solgt butikken sin, til Forbrukersamvirke da, så det er mulig at jeg roter, for han Paulsen, han var vel ikke akkurat så ofte innom Matland/OBS Triaden, etter at han solgte butikken vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men jeg lurer på om jeg såvidt la merke til han en gang, og at kanskje noen kolleger sa at han med det mørke helskjegget var Paulsen da.

    Men det er mulig at jeg roter også.

    For dette er jo over 20 år siden nå, at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der, på det halvt-års vikariatet mitt, som var heltid.

    (I det hvileåret mitt, fra NHI, hvor jeg skulle spare opp penger).

    Så var ei ung dame, som jobba i kassa, på det andre skiftet, enn det som jeg selv jobba på.

    (Jeg jobba jo på samme skift, som Kenneth fra Høybråten, Knut Hauge, Lene fra Rælingen, Elin fra Trøndelag og hennes lillesøster Brit fra Trøndelag).

    Og hu dama, hu så skikkelig blodfattig ut, (eller noe), vil jeg si.

    Hu hadde mørkeblondt hår vel, (tror jeg).

    Og hu var tynn og bleik, og hadde ringer under øya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fikk sparken, etter at jeg hadde jobba der i cirka halvt år, eller et år vel, (eller noe), husker jeg.

    Jeg ble fortalt noen episoder, av Liss eller Fanney, (eller hvem det kan ha vært igjen), i kassa.

    Saken var at hu blodfattige kassadama, hu hadde blitt tatt tre ganger, i kassa-kontroll, (var det vel).

    Men hu kunne forklare hva som hadde skjedd, i alle tre tilfellene.

    (Omtrent som meg, når jeg prøvde å forklare, i et tidligere kapittel, hva som egentlig skjedde, da jeg fikk en muntlig advarsel, siden Klara og de andre damene på kontoret, ikke kunne klarte å finne en avis, (som en kassa-kontrollør, hadde kjøpt i kassa mi, uten å vente på kvittering), på kassarullen, for oppgjøret, for den dagen.

    Da han kassakontrolløren, bare lå igjen noen mynter, på kassa, mens han gikk forbi køen da.

    Noe mynter, som jeg mener at jeg må ha glemt bort.

    (Som jeg skrev i et tidligere kapittel).

    Siden han kontrolløren ba om et spesielt sted, å legge de myntene sine da.

    Jeg henviste da, (etter at jeg først måtte tenke meg om litt, og se meg om litt, for dette spørsmålet, om et spesielt mynt-sted, det hadde jeg ikke fått før. Vanligvis, så gikk ikke folk forbi køen der, og hvis de gjorde det, så la de vel vel bare myntene på båndet, eller disken, (eller om de ga meg pengene i hånden), mener jeg), til en myntskål, som jeg håpet at ville være et bra nok sted for han da, å legge myntene sine.

    Mens jeg slo ferdig den kunden, som jeg holdt på med da.

    Men så glemte jeg de myntene, for de var skjult av en bankterminal, som hadde blitt plassert oppå den myntskåla, som var innebygd i kassadisken da.

    Antagelig fordi at bankterminalen ble ‘oppfunnet’ etter at kassadisken ble oppfunnet da.

    Sånn at det ikke var noe egnet sted, på den kassadisken, til å ha den bankterminalen på da.

    Noe sånt).

    Men da hadde kassaleder Helene sagt det, at det var umulig, å huske de tre episodene.

    Ettersom det var så mange kunder, som handla på OBS Triaden der.

    Så da måtte det være sånn da, at hu kassadama gjorde noe galt da.

    Mente kassaleder Helene, (sånn som jeg skjønte det, på Liss og/eller Fanney vel. Eller hvem det kan ha vært igjen).

    Jeg sa ikke noe om det med at hu kassereren fikk sparken.

    Eller om hu kunne ha husket alle disse tre handlene.

    Det ville jeg ikke si noe om.

    Men jeg forsvarte istedet Helene, (husker jeg).

    For jeg syntes at hu var behagelig å jobbe sammen med da.

    For hu var så rolig og behersket liksom.

    Og hyggelig, må man vel nesten si.

    Så jeg svarte bare det, at Helene var den beste sjefen, som jeg noen gang hadde hatt.

    (Og jeg hadde jo jobba på CC Storkjøp og i Det Norske Hageselskap også).

    Så jeg ville ikke være med på et angrep, på Helene da.

    Selv om jeg nok skjønte det, at det Helene sa, kanskje ikke var logisk da.

    Altså, de kunne vel ikke bare si det sånn, at det var umulig å huske tre kunder, blant mange, for en kasserer.

    Kanskje noen kasserere hadde veldig god hukommelse, for eksempel.

    Hu kassadama, som det var snakk om, hu hadde jo de ringene under øya og da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hvem vet, kanskje hu lå oppe hele natta, og tenkte på sånne her ting, (for eksempel), da.

    Det kunne vel kanskje tenkes, det og.

    Men dette var jo ikke min business, for å si det sånn.

    Hva kunne jeg gjøre med dette liksom?

    Jeg var jo bare en vanlig kasserer der.

    En som var nederst på rangstigen der, på OBS Triaden.

    Jeg var liksom bare en vanlig ‘fotsoldat’ der da, nederst på stigen, som kasserer, og uten noen makt der.

    Så hvorfor Liss og/eller Fanney, (eller hvem det var igjen), begynte å ta opp den her personalsaken, med meg, det veit jeg ikke.

    Kanskje de prøvde å lage noe rabalder?

    Hva vet jeg.

    Hu kassadama fikk ihvertfall sparken da.

    Og jeg lurte kanskje litt på den episoden, (og hadde det kanskje litt bakhodet).

    Men det var ikke sånn, at jeg tok opp denne episoden, med noen sjefer, eller noe, på OBS Triaden der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste episodene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 85: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Da jeg jobba i ferskvareavdelingen, så var det spesielt en episode, når det gjaldt kundene, som jeg husker godt.

    Jeg fikk vel noe slags opplæring, i å pakke inn fisk, fra han med det mørke håret, som var cirka på min alder, (jeg var altså 21 år på den her tida).

    Men jeg hadde hørt det, at hu eldre dama, som jobba i ferskvaredisken, det første året jeg jobba der.

    Hu hadde jeg hørt at sa, en gang, som jeg gikk forbi, for å spise lunsj, eller noe.

    Når hu ikke var så fornøyd, med den pakka hu hadde lagd da.

    At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret’.

    (Noe sånt).

    Og da lo kundene da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når et eldre par, skulle kjøpe en hel fisk, en lørdag.

    Det var vel laks eller torsk kanskje.

    Så prøvde jeg å pakke inn den her fisken da.

    Som var på flere kilo da.

    Men jeg tok kanskje for mange lag, med papir, rundt fisken.

    Siden den var litt fuktig da sikkert, der den lå i fiskedisken da.

    For pakken ble liksom veldig bulkete og firkanta da.

    Og da beklagde jeg det, husker jeg.

    Og prøvde å være høflig da.

    Også tenkte jeg, at jeg kunne jo tulle litt, og si det samme, som hu eldre dama, som hadde jobba der, pleide å si.

    (Som jeg hadde hørt en gang, ihvertfall).

    At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret så’.

    Men da blei det kunde-paret helt stille, husker jeg.

    Så da lurte jeg på om jeg hadde sagt noe galt, husker jeg.

    Så dette var ikke bare en enkel jobb.

    De fleste av kundene, de kjente meg nok igjen fra kassa.

    Og å pakke inn kjøttpålegget, det gikk greit.

    Men de største fiskene, de sleit jeg litt med da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi solgte forresten også mye grilla kylling, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, på lørdagene.

    Og jeg lærte vel etterhvert, å ta ut sånne grillspyd, som kyllingen var tredd på, ut av grillen, (eller om det var grillene), da.

    Og jeg lærte også å klippe disse kyllingene i to, (husker jeg).

    Når noen bare skulle ha en halv kylling da.

    Dette gikk greit, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var det å pakke inn fisken, som var det store problemet mitt, i ferskvareavdelingen der, vil jeg si.

    Det var ikke så enkelt da, syntes jeg.

    Men nå jobba jeg bare lørdager der da.

    Og lørdag er vel kanskje ikke den store fiskedagen, i Lørenskog og Oslo.

    Så det var kanskje derfor at jeg aldri fikk helt teken, på den her fiskeinnpakkinga da.

    Siden det ikke ble solgt så utrolig mye fisk, rett og slett.

    Jeg pakka vel kanskje bare inn en 10-20-30 fisker, den tida jeg jobba der.

    Hvis jeg skulle gjette.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man jobba i ferskvareavdelingen.

    Så var det forresten vanskelig å få veid opp akkurat for eksempel et hekto servelat da.

    (Eller hva det kunne være, som kundene ville ha da).

    Og vi skulle helst veie opp litt over da, (ihvertfall istedet for å veie opp for lite).

    (Sa han med det mørke håret vel).

    Og så skulle vi spørre kundene, om det var greit, at det for eksempel var åtte gram over da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var litt klønete, i begynnelsen der da.

    For jeg pleide visst å holde hånda mi litt oppå vekta, (noen ganger ihvertfall), sa han med det mørke håret der, en gang, en av de første gangene, som jeg jobba der da.

    Mens jeg veide kjøttpålegg og sånn, for kundene da.

    Men dette var ikke noe jeg gjorde med vilje.

    Men det var nok fordi at jeg var stressa og ikke tenkte på hvor jeg gjorde av hånda mi da.

    Mens jeg leita etter riktig kode, (og sånn), på vekta da, sånn at pris-etiketten skulle bli printa ut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lageret, så jobba det en kar, i 30-40-åra, med helskjegg, som var lagersjef vel.

    Og jeg tror det var broren, til hu lyse, som jobba i frukta, i helgene, som sa til meg det, (utenfor sammenhengen vel), at han lagersjefen, han likte sånn og sånn musikk.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var ikke den samme musikken, som jeg likte, (mener jeg å huske).

    Så hva dette var om, det veit jeg ikke, (for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når noen av kundene, ble bråkete der.

    (Noe som ikke skjedde så utrolig ofte der, for å være ærlig).

    Så var det ikke meg, som de ansvarlige i kassaområdet, ropte på.

    Nei, jeg var nok for tynn, til det.

    Jeg var jo bare 20-21 år, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel, de cirka to årene, som jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når ei dame, i 20-åra, (som virka som at hu var narkoman, eller noe, må man vel si).

    Når hu begynte å rope og skrike og kanskje slå litt rundt seg, (eller hva det var), i kassa-området der da.

    Så var det ingen som ba meg, om å hive henne ut derfra.

    Men de damene i kassa, (Liss og Fanney og/eller Marit vel), de diskuterte hvem de skulle rope på da, (var det vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Meg ville de ikke be om å rydde opp, (overhørte jeg).

    Men de ropte på lagersjefen, på callinga da.

    Og så måtte vel han faktisk, (mer eller mindre ihvertfall), slåss med hu narko-dama da.

    For å få henne ut av butikken.

    I noe som virka som en scene fra en film nesten, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Elin, fra Trøndelag.

    (Som jobba fast i kassa.

    Og som ble gravid, mens jeg jobba der, og som mente at hu skulle kalle opp sønnen sin, etter meg).

    Hu hadde noe rart for seg, en gang, på jobb, i kassa der, husker jeg.

    Hu kom med en pantelapp, i kassa mi, husker jeg.

    Noe som kanskje virka litt rart.

    Men det var ikke noe forbud akkurat, for de ansatte, å bruke panteautomaten heller der vel.

    Og jeg regna ikke med, at det var noe tull, med de som jobba der.

    Så jeg tenkte ikke så langt, (for å være ærlig), som at dette skulle være noe mistenkelig da.

    Så jeg slo bare inn den pantelappen, til hu Elin da, uten å tenke så mye over det.

    Også kjøpte hu vel noe tyggegummi eller pastiller, samtidig vel.

    Også kom hu tilbake til kassa mi igjen da, litt seinere.

    Også spurte hu meg, ‘vil du ha?’.

    (Eller noe sånt).

    Også fikk jeg vel en tyggegummi eller en pastill da.

    Jeg svarte vel ja nærmest for høflighets skyld vel.

    Men plutselig, så smalt det fra hu Elin da.

    At, ‘nå har du vært med på det’.

    (Eller noe sånt).

    Og da skjønte jeg det, at hu Elin, hu hadde sikkert tatt en pantelapp, fra sitt skrin da.

    Og så vekslet den pantelappen inn, hos meg, i min kasse da.

    Sånn at den pantelappen, den ble nok vekslet inn to ganger da.

    Først av en kunde, som gikk i kassa til Elin da.

    Og så av Elin selv, (i min kasse), da.

    Men dette kunne jo ikke jeg vite, må jeg si.

    Jeg regna vel med at dette var noen brusflasker hu hadde kjøpt selv, eller noe.

    (Eller jeg tenkte sikkert ikke så langt engang).

    Så jeg kvakk jo til, og syntes at hu Elin var rar da, siden hu sa det greiene, om at jeg hadde vært med på den her stjælinga hennes da.

    For dette hadde jo foregått helt over hue på meg, (for å si det sånn).

    Det var ikke sånn, at jeg var noe tankeleser, eller noe, (for å si det sånn).

    Så hu Elin, (som var storesøstera, til hu Brit, som seinere ble kassaleder der vel), hu stjal altså på jobben, og skyldte på meg da.

    Så hu må jeg nesten advare litt mot, mens jeg driver og skriver om den tida her, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For å ta med om det og.

    Så var det faktisk lov å ta godteri der, på OBS Triaden.

    Men det var bare etter stengetid.

    Og det var bare et smågodt da, (eller kanskje maks to).

    For det stod et ganske stort smågodt-stativ, på veien, bort til kontorene og garderobene der, fra kassene da.

    Og der var det lov å ta et smågodt da, (var det vel), når butikken hadde stengt da.

    Husker jeg at hu Helene, (kassalederen fra Finland, som snakka svensk), sa en gang da, rett etter stengetid, (en travel dag vel).

    Så jeg pleide vel å gjøre det, noen ganger jeg og, at jeg tok litt godteri der da, etter at butikken hadde stengt.

    Etter en lang dag da.

    Men jeg gjorde visst dette på feil måte da.

    For jeg tok alt for mange godt, i kjeften, på en gang da, (fikk jeg høre).

    For det var bare lov å ta et eller to godt da.

    Og ikke fire-fem, (eller hvor mange det kan ha vært), som jeg visst hadde tatt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var en litt rar regel, må man vel si.

    For jeg har lest i avisa, om en kar, som jobba på et lager vel, og som fikk sparken, for å ha spist noen få smågodt, på jobben.

    Men på Matland/OBS Triaden, så var dette faktisk lov da.

    Men bare like etter at butikken hadde stengt.

    Og bare et godteri hver dag da, (eller kanskje maks to), tror jeg.

    Men hvem som fant på den regelen, det veit jeg ikke.

    Det regelen, den var vel ikke så lett å sjekke, at ble overholdt.

    Da måtte nok de kassalederne ha fulgt nøye med på meg, tror jeg.

    Siden de kunne se hvor mange smågodt det var, som jeg heiv inn i kjeften, ved dagens slutt da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne regelen, den sklei vel kanskje litt ut da.

    Jeg tenkte vel kanskje sånn, at hvis det var en dag, som jeg hadde jobba skikkelig bra, så kunne jeg ta meg lov, til å spise mange smågodt, (istedet for bare et eller to), da.

    Siden jeg liksom hadde vært så flink, og fortjente det da.

    Men det var tydeligvis ikke sånn, som kassalederne, tenkte seg det her da.

    Det var visst på en annen måte, som dem tenkte seg dette da.

    Men her måtte man igjen nesten være tankeleser, (vil jeg nesten si), for å skjønne helt hvordan dem tenkte seg det her da.

    For dette var vel en regel, som ble laget, før jeg begynte der, tror jeg.

    Og som hu Helene bare forklarte om, en dag, etter at det hadde vært mye å gjøre på jobben vel).

    Og hva hu Helene sa på sitt svensk, (mens hu hadde noe godteri i kjeften), det var kanskje ikke så lett å skjønne heller vel.

    Og det her var jo noe som ble sagt på slutten av en travel dag og.

    Og jeg visste jo ikke det, at det var så nøye, om man tok et eller to eller tre eller fire godteri liksom.

    Men jeg slutta vel sikkert å ta godteri der, etter at jeg fikk kjeft for det her, (av kassaleder Helene vel, mens alle de andre i kassa hørte det da), hvis jeg skulle tippe.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.

    James var fra Rasta, tror jeg.

    Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.

    Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.

    Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.

    Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.

    Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.

    Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).

    Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.

    (For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).

    Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.

    Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.

    Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.

    ‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.

    (Noe sånt).

    ‘Mango’, svarte James da.

    Så gikk det kanskje en time.

    Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.

    (Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).

    Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.

    Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.

    For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.

    Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.

    Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.

    Istedet for å lage noe nummer ut av det da.

    Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.

    For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.

    Også tok jeg det derfra liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.

    (Hvis ikke det var Knut Hauge).

    Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.

    Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.

    (Hvis det ikke var James da).

    Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.

    For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.

    Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.

    Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var jo sånn.

    At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.

    Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.

    Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.

    (Ofte på Biljardhallen da).

    Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.

    Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.

    Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.

    Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.

    Og en oss mobba dem litt, husker jeg.

    Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.

    Så det var nok å gå litt over streken.

    For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.

    Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.

    For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.

    Men vi mistenkte dem litt for det da.

    Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.

    Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.

    Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.

    Som muligens var engangs da.

    Over OBS-klærna mine da.

    Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.

    Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.

    Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.

    Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.

    (Noe sånt).

    Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.

    For den gikk jo rundt meg nesten.

    Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.

    Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.

    Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.

    Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.

    Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.

    Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.

    (Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).

    Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.

    For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.

    (Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).

    Så da ble det sånn da.

    Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.

    (Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.

    Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.

    Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.

    Det kom flasker hele tida.

    Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.

    Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.

    Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.

    Men det var jeg ikke vant til å gjøre.

    Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.

    Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.

    Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).

    Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).

    (For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).

    Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.

    Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.

    Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.

    Så jeg følte meg litt utafor da.

    Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.

    For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.

    Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.

    Men at det var min jobb, å si fra om det.

    Det skjønte ikke jeg helt men.

    Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.

    I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.

    Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.

    Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.

    Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 78: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Jeg husker det, at på OBS Triaden, så overhørte jeg det, at hu Marit fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Hu sa en gang, til Liss og/eller Fanney vel.

    Om meg, mens jeg overhørte det.

    At, ‘nå synes jeg bare synd på han der jeg’.

    (Noe sånt).

    Så det var noe som foregikk da.

    Jeg regna med at det var noe i forbindelse med at jeg tok henne på låret den gangen, som vi satt eller stod ved siden av hverandre, i kassa hennes.

    Og det at hu tok med seg typen sin, (var det vel), på jobben da.

    At hu syntes synd på meg, fordi jeg var interessert i henne, men at hu hadde type da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så jobba det noen unge karer, (i begynnelsen av 20-årene vel), som noen sa, at hadde fått sparken, fra supermarkedet, på Metro-senteret, sin ferskvareavdeling.

    For de hadde visst pakket indrefilet og sånn inn, og merket det som okselever, (var det vel).

    Og så hadde de betalt for dette i kassa da.

    Og da hadde de jo selvfølgelig betalt for lite.

    Okselever kosta kanskje 5-10 kroner, per pakke.

    Mens hvis de skulle ha betalt full pris, for indrefilet, osv., så ville jo dette kostet mange hundre kroner per pakke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå, så skjønner jeg det, at dette nok også foregikk på OBS Triaden.

    Jeg var litt treig, da jeg jobba der.

    Men i mellomtiden, så har jeg jo jobba som butikksjef selv.

    Så nå skjønner jeg jo mer av hva som foregikk.

    Og det som foregikk på OBS Triaden.

    Det var at en kar der, med hockeysveis, (og som hadde ganske blondt hår vel, og var i begynnelsen av 20-åra vel), som jobba i ferskvareavdelingen.

    Han kom ofte i kassa mi, rundt stengetid, og kjøpte okselever, eller ‘okselever’ da, for 5-10 kroner, per pakke da.

    Og da klarte ikke jeg å koble det her, med en gang.

    For jeg var så fokusert på kundeservice, osv.

    Men nå, så skjønner jeg jo det, at det nok da var indrefilet, osv. da, antagelig.

    For han med hockeysveisen.

    Han trente seg også kraftig opp, på den her tida, husker jeg.

    Jeg husker at de damene, som jobba på ferskvareavdelingen, de skrøyt av at han så så fin og veltrent ut da, etterhvert.

    Og han satt alltid og spiste cottage cheese, husker jeg, i spisepausen.

    (På den her tida, ihvertfall).

    For det skulle være så bra for å bygge muskler og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg jobba i ferskvareavdelingen der, en lørdag vel, sammen med han med det mørke håret, (som jeg ikke husker navnet på nå).

    Så var også han med hockeysveisen på jobb, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva de lo av.

    Men det var ikke noe jeg skulle blande meg bort i da, sa han med det mørke håret.

    Men det som foregikk, det var det, at han med hockeysveisen.

    Han var kanskje slakter, eller noe.

    Og han dreiv og skar i en stor, rund, rød biff, husker jeg, (som var på en del kilo da).

    Også skar han et snitt i det kjøttstykket, sånn at det så ut som en vagina da, husker jeg.

    Mens han forklarte det, for han med det mørke håret, (mens jeg stod ved siden av dem og hørte hva han sa da).

    At det ble akkurat som en ekte mus da, eller noe.

    Å ha sex med da.

    (Regner jeg med at det må ha vært, som han mente).

    Så det var mye rart man endte opp med å lære, på OBS Triaden.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en som het Jon Ole, som jobba på OBS Triaden.

    Og som min tremenning Øystein Andersen nesten fikk et ‘Jostein-aktig’ forhold til.

    Øystein hadde jo hatet en som jobbet på dataavdelingen, til Laurtizen Bokhandel, i Drammen, som het Jostein, (på slutten av 80-tallet).

    Og ofte ville da Øystein komme med utbrudd som at, ‘å, du er så Jostein!’, (på den her tiden).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da syntes kanskje vi fra Bergeråsen, (nemlig Kjetil Holshagen og meg), at han kanskje var litt morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole han hang vel litt rundt Triaden-senteret der, etter arbeidstid, noen ganger, (mener jeg å huske).

    Og det gjorde Øystein, Glenn Hesler og meg og.

    For vi vanka jo på Biljardhallen der.

    Og vi møttes ofte etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden, da.

    Enten utafor Triaden der.

    Eller inne på Biljardhallen der da.

    (Var det vel).

    Og en gang, så ble det nok en slags krangel nesten, mellom Jon Ole på den ene siden, og Øystein og meg, på den andre siden da.

    Uansett hva det kom av igjen, så begynte ihvertfall Øystein å hate Jon Ole.

    Og sa sånn som at, ‘åå Jon Ole’, innmellom da, (mens han tok seg til panna kanskje).

    (Mens vi var inn på Biljardhallen og sånn da).

    På en nesten lignende måte, av hvordan han hadde prata om han Jostein, fra den bokhandelen i Drammen da, noen år før det her igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole, han pleide å jobbe på flaskerommet ganske ofte.

    Så han hadde tilgang til panteblokker.

    Og han kom også i kassa mi, ganske ofte, for å heve pantelapper da.

    Som jeg mistenkte at han muligens hadde skrevet selv.

    Da tok jeg ikke det opp med noen av sjefene.

    Kanskje fordi jeg var såpass ung enda, og syntes at det ble litt skummelt, å ta opp sånt, med sjefene.

    Men jeg ‘kringkastet’ det ihvertfall, inne på spiserommet der da.

    Ihvertfall en gang, (som Jon Ole selv ikke var der da).

    At Jon Ole pleide å komme med manuelt skrevne pantelapper, i kassa mi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel også om det her til min tremenning Øystein Andersen, tror jeg.

    For jeg pleide ofte å møte Øystein og Glenn, rett etter jobben.

    Og da pleide jeg nesten bare å ha jobb-ting, i hue.

    Så Øystein og Glenn klagde på meg til slutt vel.

    Om at de var lei av å høre om ting fra OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden.

    Så møtte jeg Jon Ole, husker jeg.

    Som gikk i tospann, med en mørkhudet kamerat, som han hadde.

    Jeg hadde pigg-sveis på den her tiden.

    Noe Jon Ole sin mørkhudede kamerat gjorde narr av og spurte om jeg var fra ‘Mars’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant den her episoden litt truende, husker jeg.

    Men jeg sa vel ikke fra til noen på jobben om hva som hadde skjedd.

    Men jeg bytta vel frisyre like etter det her, mener jeg å huske.

    Dette var vel like før jeg tok ex-phil-eksamen, nede på UIO, mener jeg.

    For da hadde jeg nettopp bytta fra piggsveis til liksom sleik da, mener jeg å huske.

    Og grunnen til det, det var vel den mobbinga, fra Jon Ole og hans utenlandske kamerat da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg satt i den info-luka, eller kassaleder-kontoret, på OBS Triaden der.

    (Den gangen som jeg spurte hu Marit om hjelp med å finne noe vel).

    Så stod det ei dame som prata med John Ellingsen vel, og kommenterte utseendet mitt, mener jeg å huske.

    Ei forretningdame, som mente at jeg så bra ut, eller noe sånt vel, der jeg satt på utstilling liksom da, i det kassaleder-kontoret.

    (Jeg overhørte ihvertfall at hu prata om utseendet mitt, med han John Ellingsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen ting som skjedde, den dagen, det var det, at når jeg satt på det info-kontoret.

    Så ringte det noen som bare tulla, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Jeg husker at jeg mistenkte at det var noen som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, som ringte.

    Og som tulla skikkelig med meg, og lata som at de skulle prate med butikksjef John Ellingsen da, var det vel.

    Og han ringte vel meg tilbake etter den her tullinga da.

    Og hadde en litt fleipete/leende tone vel.

    Og liksom sa fra om noe greier da.

    For jeg var ikke så flink til å sette over samtaler ennå, for å si det sånn.

    For det var litt komplisert da, og jeg hadde ikke jobba i det info-buret før det her da.

    Det var ikke sånn som da jeg seinere jobba med å svare telefoner, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool, for eksempel.

    At jeg fikk en eller to dager med opplæring.

    Nei, sånn var det ikke, i det hele tatt.

    Jeg ble liksom bare plassert der, og visst hvordan samtaler ble overført da.

    Men det var ikke så lett å huske det, etter bare å ha blitt visst det, en eller to ganger.

    Så jeg tulla litt da.

    Og var litt stressa og knytt kanskje, den her dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 71: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Jeg hadde jo sittet et år i kassa, på butikken CC Storkjøp, i Drammen, før jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden.

    (Ved siden av at jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående).

    Likevel, så fikk jeg opplæring, den første dagen, i kassa, på OBS Triaden.

    De hadde jo scannere, i kassene der, sånn at man ikke behøvde å slå inn prisene, på varene.

    OBS Triaden hadde vel kanskje cirka 50-100 ganger så mange vareslag, forresten, som CC Storkjøp.

    CC Storkjøp hadde vel bare noen hundre forskjellige varer, for den butikken skulle liksom være et supplement, til den andre matbutikken, på CC Brakerøya, nemlig CC Matsenter.

    CC Brakerøya var jo Norges første senter.

    Så sånn var det vel ihvertfall i begynnelsen, (på 60-tallet, eller noe vel), at de hadde en type matvarer på CC Matsenter, og en annen type matvarer på CC Storkjøp kanskje da.

    Men på slutten av 80-tallet, så var kanskje denne oppdelingen, i to butikker, litt kunstig.

    CC Storkjøp var nesten som en vanlig matbutikk, syntes jeg, selv om de ikke hadde kioskvarer og sånn der da.

    Men de hadde bare de største pakningene da, når det gjaldt potetgull og godteri og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu jeg fikk opplæring av, i kassa, på OBS Triaden.

    Det var ei brunette, ved navn Hilde, (eller om det kan ha vært Berit), eller noe sånt vel.

    Hu var ei ganske kraftig dame, må man vel si.

    Det ville ihvertfall ha vært feil å kalle henne nett, vil jeg si.

    Selv om jeg må innrømme at jeg har sett mer dundrete damer også.

    Men rumpa hennes var stor da, (for å si det sånn).

    Og jeg, jeg ble jo etterhvert brukt litt som avløser, i kassene.

    For det var så lange køer i kassa der, så det var vanskelig å stenge kassene, i helgene.

    (Når folk skulle ha pauser da).

    Fordi kundeservice ble sett på som veldig viktig da, på OBS Triaden.

    Som nevnt så lå jo Triaden-senteret i Lørenskog, som kanskje er det stedet i Norge, med mest konkurranse, når det gjelder salg av matvarer.

    Siden kommunen jo har så mange store matbutikker, som Maxi Skårer, supermarkedet på Metro-senteret og hypermarkedet på Triaden-senteret, da.

    Og det ligger også en Rema-butikk rett over veien for Triaden-senteret der, på Skårersletta.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hver gang, som jeg avløste hu litt breie brunetta da, for at hu skulle ha pause da.

    Så var stolen hennes helt våt, av en eller annen kroppsvæske, husker jeg.

    Jeg vet ikke om det var svette, eller hva det kan ha vært.

    Det er vel kanskje litt rart, at rumpa eventuelt kunne svette så mye.

    Men det er kanskje mulig.

    Jeg tørr nesten ikke å tenke på hva slags annen kroppsvæske det eventuelt kan ha vært, som gjorde stolen hennes, i kassa, så våt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var ikke sånn at Ragnhild fra Stovner, var den eneste dama, som jeg møtte, mens jeg bodde, hos Mette og Arne der.

    Neida, også ei annen dame ringte meg.

    Noe Mette skrøyt av til ei venninne en gang, husker jeg.

    Dette var en gang jeg bare var på det utestedet som Magne Winnem, Pia fra Korea, Lill Beate Gustavsen og jeg, var på, den gangen, (mens jeg bodde på Abildsø vel), som jeg falt ned trappa, til Manhattan der.

    Men denne gangen så dro jeg dit alene.

    Etter å ha gått fra Arne og Mette og dem, (som hadde gjester vel), og ned til Haugenstua togstasjon, (fordi at toget gikk seinere på kvelden enn T-banen vel).

    (Noe sånt).

    Siden jeg ikke hadde noen å gå ut med, så satt jeg bare stille, ved et bord, på det utestedet da.

    Som lå ovenfor Maliks nederst i Karl Johan der.

    Plutselig begynte et par, som satt ved nabobordet, å snakke til meg.

    De begynte å prate om musikk vel.

    Jeg babla vel noe om at jeg hørte på the Cure, tror jeg.

    Og en uke eller to seinere.

    Så ringte hu dama, (i det paret da), meg, hjemme hos Arne og Mette og dem.

    Og ville ha meg med ut på byen da.

    Jeg syntes det var rart, siden hu liksom hadde type, og var ‘opptatt’ da, som vi pleide å si, i Drammensområdet, ihvertfall vel.

    Så jeg syntes dette her ble litt rart da.

    Hu dama tilbydde til og med å betale øl for meg, på byen.

    Men jeg syntes at det også ble litt rart da.

    Og nesten som noe nedverdigende da.

    Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Mette Holter ble visst litt imponert over meg da.

    Og sa til ei venninne av seg, en gang, at ‘han trenger bare gå ut på byen han, så ringer damene’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden så var det også en kar som jobba på gølvet, som het Jon, husker jeg.

    For det var nemlig et tema en gang, husker jeg, fra hu deltids-kassaleder Liss vel, (eller om det var hu Fanney, fra Island).

    At hu sa til ei annen dame, som jobba der, (mens jeg overhørte dette da), at ‘vet du ikke forskjellen på hvordan man uttaler John og Jon?’.

    Også uttalte hu John, som ‘Jånn’ da, og Jon som ‘Jon’.

    For hu andre OBS Triaden-dama hadde visst sagt feil da, og uttalt John som ‘Jon’, eller Jon som ‘Jånn’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne jobben min, hos OBS Triaden, dette friåret mitt, fra NHI.

    Det var jo den første jobben jeg hadde hatt, hvor jeg jobbet heltid.

    Så jeg var ikke så vant med feriepenger og sånn.

    Og hvordan dette funket da.

    Men jeg hadde vel anelse om hvordan det funket, siden jeg jo hadde jobbet på CC Storkjøp, i skoleåret 1988/89, og fått feriepenger derfra da.

    Men på OBS Triaden, så var det noe rart.

    De gjorde det sånn, (tror jeg), at man ikke fikk lønn i juli, men kun feriepenger.

    Selv om man ikke jobbet deltid, (noe jeg gjorde, siden vikariatet mitt var ferdig. Men jeg jobbet ganske mye deltid da, så det ble nesten som heltid, men likevel).

    Så da skulle jeg plutselig ikke få lønn i juli da, skjønte jeg.

    Men kun feriepengene, som var cirka ti prosent av min inntekt, fra året før.

    Problemet var at jeg jo hadde begynt å jobbe der, i oktober.

    Og derfor, så hadde jeg ikke tjent med enn 30-40.000 kanskje, i 1990.

    Så jeg fikk jo da bare 3-4.000, i feriepenger.

    (Noe sånt).

    Som jeg liksom skulle ha til å dekke ferie til Gøteborg og husleie og mat og sånn da, i hele juli.

    Istedet for at jeg fikk lønnen min for timene i juni også.

    Som jeg først trodde at jeg kom til å få.

    Så jeg fikk jo omtrent sjokk da jeg så det at jeg bare ville få 3-4.000 utbetalt, i juli.

    For jeg hadde jo allerede avtalt å dra til Gøteborg, med Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem og Kjetil Holshagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte om det her, til Arne og Mette da.

    Og Mette Holter hu støtta meg, og sa det, at ‘det er noe av det værste dem kan gjøre, å begynne å tulle med penga til folk’.

    (Noe sånt).

    Så hu Mette Holter hu fyrte meg skikkelig opp da.

    Sånn at jeg ringte og klagde, (var det vel), til OBS Triaden da.

    Og til slutt så gikk hu Klara, på kontoret, med på å skrive en sjekk til meg, (var det vel), sånn at jeg fikk forskudd da.

    (Noe som jeg vel vanligvis ikke hadde, mens jeg jobba på OBS Triaden, tror jeg).

    For jeg fikk jo nesten ingen feriepenger, siden jeg jo hadde studert, året før.

    Og jeg skjønte ikke lønnssystemet, før det var for seint liksom.

    Det vil si etter at jeg hadde avtalt å dra på ferie til Gøteborg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så lot Mette Holter meg øvelseskjøre, (i en liten bil hu hadde), bort til en bank, på Høybråten der, husker jeg.

    Og hu skrøyt av at jeg kjørte bra/rått i en sving der, siden jeg liksom ikke hadde kutta svingen da.

    Etter at jeg tok av fra Gamle Strømmsvei der et sted vel, (på vei til den banken på Høybråten da).

    For da skulle nok Mette Holter ha husleia si da, som vel kanskje hadde blitt forsinka da, på grunn av den forvirringa rundt lønninga mi da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg kontakta OBS, om referanser osv., fra da jeg jobba på OBS Triaden, på begynnelsen av 90-tallet







    Google Mail – Referanse fra OBS Triaden







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Referanse fra OBS Triaden




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Tue, Dec 8, 2009 at 2:56 PM





    To:

    info@coop.no



    Hei,

    jeg jobba på OBS Triaden, på begynnelsen av 90-tallet, fra høsten 1990 til høsten 1992, først heltid, vikariat, (ansatt av Klara), og jeg jobbet der med John Ellingsen, som butikksjef, (han som ble sammen med hu Brit fra Trøndelag, som satt i kassa, som kollega av meg, men som senere ble kassaleder der vel).

    Jeg fikk jobben, for jeg hadde jobba på CC Storkjøp, i Drammen, ved siden av videregående, i skoleåret 1988/89.
    Så sånn var det.
    Så slutta kassaleder Helene, og begynte på Rema Furuset, (hos en som het Paulsen vel).

    Så begynte det ei ny kassaleder der, fra OBS Lillestrøm vel, da de kjøpte opp OBS Triaden.
    Men hu nye kassalederen der, hu tulla med meg, da jeg var i militæret, og ville knapt gi meg vakter, når jeg hadde høstperm, enda vi hadde en avtale om dette.

    Så da begynte jeg i Rimi, hvor jeg jobba i 12 år, blant annet fire år som butikksjef, (for jeg kjente en fra skolen i Drammen, da jeg jobba på CC, som var butikksjef i Rimi, Magne Winnem, som var sjef på Rimi Munkelia).

    For jeg var i infanteriet, i militæret, og da gikk det mye penger, til myggservietter, og sjokolade og røyk og varmeposer og det som var, på øvelsene.
    For jeg var så tynn, for jeg bodde alene fra jeg var ni år nemlig, for faren min Arne M. Olsen, tulla med meg, så det var slitsomt for meg i infanteriet, siden jeg var så tynn.

    Så da trengte jeg penger, sånn at jeg skulle holde humøret oppe, med sjokolade og røyk og varmeposer osv., på øvelser.
    For militæret betalte ikke så mye, så derfor ville jeg gjerne jobbe når jeg hadde ferie fra militæret.

    Og det hadde jeg en muntlig avtalte med hu kassalederen der om.
    Men når jeg kom for å få vakter, så avviste hun meg.
    Så ringte ei og sa hu var syk, mens jeg stod der.
    Så da fikk jeg jobbe likevel.

    Men det var jo egentlig et løftebrudd, sånn som jeg så det, for det var jo bare fordi ei ringte og var syk det, ellers måtte jeg gått hjem, uten å få jobbe.
    Så etter den høstferien, så fikk jeg jobb på Rimi Munkelia, i Oslo, hvor jeg begynte å jobbe, juleferien 1992.

    Jeg sendte brev fra militæret, i Elverum, til John Ellingsen, butikksjef, OBS Triaden, om referanse, men han skrev ikke noe ordentlig brev til meg, enda jeg purret, jeg fikk bare et enkelt skjema.

    Og en gang, noen år seinere på 90-tallet, så var jeg innom OBS Triaden, og da var hu Brit, som ble dama til Ellingsen, mens jeg jobba der, da var hu noe slags sjef der.
    Så klagde jeg, på at jeg ikke fikk ordentlig referanse, fra Ellingsen, og da sa hu Brit, at jeg kunne gå inn og 'ta'n', hvis jeg ville.

    Men det syntes jeg ble for dumt, at kona sendte meg inn på kontoret for å ta nærmest 'ektemannen', så det droppa jeg.
    Så dere burde ikke ha ektefolk som ledere, eller samboere, det blir tull på arbeidsplassen, mener jeg!

    Men men.
    Og hu Helene, fra Finland vel, hu var ikke hyggelig mot meg, når jeg handla på REMA Furuset, da jeg var i militæret og seinere, kanskje fordi hu satt i kassa.
    Hu mobba meg fordi jeg alltid spiste det samme, (pizza grandiosa, cola og tortilla chips).

    Men militæret var jo tøft for meg, så jeg trøstespiste litt da, og ble mobbet av hu Helene i kassa, på REMA Furuset.
    (For jeg bodde i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen, så jeg bare gikk i ti minutter, fra Furuset, langs Gamle Strømsveien vel, så var jeg på Ellingsrudåsen, for jeg bodde helt Øst på Ellingsrudåsen, mot grensa til Furuset nesten).

    Så sånn var det.
    Men kanskje hu Liss, som var kassaleder, deltid, kunne vært referanse, lurte jeg.
    For jeg har en arbeidssak mot Rimi, i Norge, og mot Bertelsmann/Microsoft i England, så jeg må gå langt tilbake.

    Og Ellingsen og hu Helene har jeg ikke så bra inntrykk av lengre.
    Men jeg kan ikke huske at hu Liss gjorde noe galt vel.
    Og hu fra Østen, hu begynte også å jobbe på Rema Furuset, så hu blir som å ha Helene som referanse nesten, synes jeg.

    Men men.
    Men kanskje han høye fra Spesialvaren, hva het han da, Lars-Erik(?), for jeg jobba i de fleste avdelingene, og hadde ansvaret for sommer-spesialvareavdelingen, på noen vakter, sommeren 91 eller 92.

    Kanskje han kunne vært referanse?
    Enten han, eller hu Liss, vil jeg si.
    Noe sånt.
    Men ikke Claus, for han var litt sånn useriøs, og bare ga konfektesker til kunder, uten å føre de opp som svinn osv., noe som sikkert kundene var glad for, hvis de klagde, så kundene ble jo fornøyde da.

    Men jeg vet ikke om det var riktig å gjøre det sånn.
    Vi får se.
    Jeg har prøvd å kontakte Knut Hauge, som også jobba i kassa heltid, på OBS Triaden, det året jeg jobba heltid.

    Det er fordi at han var sammen med hu Lene fra Rælingen, som også jobba heltid der.
    Så det var mye par, vil jeg klage på, på OBS Triaden.
    Det var Knut Hauge og hu Lene, i kassa.

    Det var søstrene Britt og Elin, fra Trøndelag, i kassa.

    Det var John Ellingsen og hu Britt, som ble et par, og jobba der i mange år, vel som et par, tror jeg.
    Og til og med han som var disponent der, før OBS Lillestrøm tok over, han fant seg ei kassadame, på knapt 20 år vel, og de hadde visst hatt hete omfavnelser på spiserommet, noe personalet prata om.

    Så det var ikke helt bra det som foregikk på OBS Triaden.
    Men men.
    Jeg prøver å få tak i hu Lene fra Rælingen, (som seinere begynte i Se og Hør), for han Knut Hauge, ville ikke si hva hu het til etternavn, (de er ikke sammen lengre nå), enda de var samboere, i Groruddalen, på Ammerud, eller noe sånt.

    Det husker jeg, for jeg pleide å sitte på med de hjem fra jobben, og noen ganger ble jeg med på omveier da.
    Men men.
    Mer da.
    Jo, så dro hu Lene oss andre i kassa, med til LO, i Oslo, av en eller annen grunn, i 1991 eller 92.

    I Storgata, i Oslo, var vel det.
    Og nå har jeg en sak, som jeg nevnte, mot Rimi og Bertelsmann/Microsoft, som jeg tar bl.a. med LO.
    Og da skulle jeg likt å visst hva det LO-møte var igjen som hu Lene dro oss med på.

    For jeg husker ikke hva det var om, for jeg var ikke sånn da, som 20-22 åring, at jeg var veldig engasjert i sånne LO-saker og sånn.
    Dette var bare en jobb jeg hadde, til jeg fikk utdannelsen min ferdig, jobben min på OBS, for jeg tok meg et friår, etter at jeg hadde gått et år på NHI, en datahøyskole, for å spare opp litt penger, og få pause fra kjedelige studier, siden jeg hadde gått på skole i 13 år, og det var en privat høyskole, så vanlig studielån strakk ikke til, så jeg kunne ikke ha tatt det på to år, uten jobb.

    Jeg måtte bedre økonomien min, for jeg helt på bånn økonomisk, så derfor hadde jeg et jobbeår, i skoleåret 1990/91, og fikk et halvt års vikariat av Klara, på OBS Triaden, (som het Matland de første månedene jeg jobba der).

    Så jobba jeg også mye det neste et og et halvt året, etter at vikariatet utløp, også etter at jeg begynte å studere heltid, høsten 1991.
    Så jeg prøver å få tak i referanse, og jeg prøver å finne ut om det LO-greiene, så jeg håper dere kan hjelpe meg med ihverfall etternavna på Liss og Lene, og han høye, som var leder for Spesialvareavdelinga, på OBS Triaden, i 1991 og 92, ihvertfall.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog