PS.
Her er en måkevideo, fra ifjor sommer forresten, (for eventuelt nye lesere):
Stikkord: Liverpool
-
Treningsstudioet jeg går på, ligger i kjelleren på det hotellet her. Dette hotellet var med i en reality-serie, på BBC, eller noe, for noen år siden
PS.
Det var hun Karianne, som var en kollega på Arvato sin Microsoft produktaktivering, som tipsa meg om det, at det var mulig å svømme osv., på dette hotellet.
(For jeg pleide å svømme mye, da jeg studerte ved University of Sunderland).
Jeg skygga unna det, i en tre-fire års tid, for jeg var ikke helt sikker på hvor fint det hotellet var.
For det pleide ofte å stå ungdomsgjenger utafor det hotellet om kvelden, i helgene osv., husker jeg.
Men men.
Men det er visst et sjamerende hotell, som nok har sett sine beste dager, men likevel.
Det er kanskje et artig hotell å dra på, som har sin sjarm kanskje, iforhold til de nye hotellene, (som det er flust av her i byen nå), og som kanskje er litt stivere og mer strømlinjeformede.
Men jeg har ikke vært i lobbyen engang, på det her hotellet, så jeg kan ikke si noe sikkert.
Men en gang, så måtte jeg gå ut en annen vei, for treningsstudioet hadde stengt, og jeg var litt treig med å bli ferdig å trene.
Og da måtte jeg gå gjennom en pub, som lå i første-etasjen på hotellet. ut mot en sidegate.
Og den puben virka helt ok må jeg si.
Som et sted som er litt laid-back, kanskje.
Hvem vet.
Men jeg har lest både dårlige og bra tilbakemeldinger for dette hotellet, på nettet.
Men det er visst noe for seg selv, ihvertfall.
(Og jeg går jo forbi noen av gjestene ofte, til det hotellet, når jeg skal trene.
For det er samme inngangen.
Og de er ofte pene i tøyet, må jeg si.
Så det hotellet er nesten litt glamorøst også, (eller ihvertfall litt snobbete), synes jeg det virker som.
(Ihvertfall så pleide nok dette hotellet å være ganske glamorøst, synes jeg det virker som.
Og de har sikkert gjester, som kommer igjen år etter år.
Så de har nok mange vanskelige gjester der.
Det blir liksom som Rimi Nylænde, på Lambertseter, hvor jeg var butikksjef, dette hotellet, tror jeg.
Rimi Nylænde, var Balstad, og var en viden kjent butikk.
Og kundene som handla der, var vant til å ha kjempebra standard, og var litt snobbete og bortskjemte da.
Så derfor måtte vi prøve å holde butikken ryddig og bra, selv om vi vel ikke fikk så mye skryt, selv om butikken kanskje var en Norges mest ryddige og oversiktlige Rimi-butikker, på sitt beste.
For de kundene som handla der, var stort sett fra Nylænde og Marmorberget borettslag osv., og hadde handla der i alle år, og ville nok helst ha det til, at ingenting var så bra som Balstad, som drev der, da Lambertseter nok var på sitt mest snobbete da, da det virkelig var status å bo der, (siden det var Norges første drabantby).
Så noe sånt var nok dette, hvis jeg skulle gjette.
Så sånn var nok det).
Selv om noen klager mye, på nettet, over ting som ikke virker og sånn.
Men hvis man har lyst til å bo på et skikkelig britisk hotell, så tror jeg dette hotellet kan være tingen.
De nye hotellene, (som helt sikkert er kjempefine), de er vel mer strømlinjeformede, og nesten masseproduserte vel.
Så hvis man drar på de nye hotellene, så kunne man vel like gjerne dratt på hotell i New York eller Frankfurt, kanskje.
Mens på dette hotellet, så tror jeg at man merker at man er i Storbritannia.
Så hvis man reiser til Liverpool, og ønsker å ha en britisk ferie, så kunne kanskje dette hotellet vært aktuelt.
(Nei, jeg får ikke rabatt på treningsstudioet, for å skrive dette.
Men det lå sånne postkort der, da jeg var ferdig å trene igår, så jeg tenkte jeg kunne ta med et, og da må jeg nesten skrive noe og).
Det finnes sikkert også noen medarbeidere der, som er litt som han John Cleese vel, i Hotel i særklasse, (hvis det var han), etter å dømme fra tilbakemeldingene jeg har lest på nettet.
Men men.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
De som bodde på Lambertseter, ble jo eldre og eldre.
Og jeg hadde jo jobba som vanlig medarbeider, aspirant og assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996.
Og da var det et eldre ektepar, som var nesten som briter, de var ganske snobbete.
Og de likte å slå av en butikkprat da, med lederne i butikken.
Og da måtte man være høflig osv., for de hadde handla der i alle år, og de var vel vant til en mer gammeldags tone, enn den moderne, og litt røffe tonen, som var i Oslo, ihvertfall på 90-tallet, (den såkalte Oslo-tonen).
Men jeg hadde jo en mormor, Ingeborg Ribsskog, som jeg har skrevet mye om på bloggen, som døde ifjor sommer.
Og som var fra adelsfamilier, osv., i Danmark.
Og jeg og søstra mi, vi var ofte på søndagsbesøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, på 70-tallet.
Og på 80-tallet, så adopterte nesten min fars foreldre meg, for jeg fikk ikke lov å bo hos hans nye dame, Haldis Humblen, av en eller annen grunn.
Så jeg var ikke redd for eldre folk, som hadde en gammeldags tone.
For jeg var vant med å prate med mine besteforeldre, en god del, (og få kjeft av dem), som var fra adelsfamilier, osv.
Men distriktsjefen min, Anne Katrine Skodvin, (som var sjefen min i 1998, de første månedene jeg var butikksjef).
Da han eldre karen, i det ekteparet, kom bort til meg og Anne Katrine.
Så hadde han blitt sykelig, på de årene, som var gått mellom 1994 og 1998.
Så han så ganske pjusk ut, og klarte nesten ikke å få sagt noe.
Så Anne Katrine gjorde seg tøff i trynet, og bare spytta ut noe edder og galle nærmest.
(Han eldre karen trodde nok kanskje at hun var tidligere butikksjef der Elisabeth Falkenberg, (som var lesbisk, men det visste nok ikke han), men som han var på bølgelengde med, (såvidt jeg husker), og som han kunne sjarmere da).
Hu trodde kanskje at han var en alkoholiker, hva vet jeg.
Men jeg kunne nesten ikke begynne å ta over for Anne Katrine, og rette på henne.
Siden hun var sjefen min.
Så jeg sa ikke noe.
For hu var litt affektert, og begynte også å klage til meg, over ‘sånne kunder’, som han eldre karen da.
Så hu hadde ikke noe respekt for eldre folk, synes jeg.
Han så litt redusert ut og var nok syk, og var nok i 80-åra da.
Men jeg kjente de fra før, og de var veldig høflige og korrekte, egentlig.
Men Anne Katrine bare feide dem bryskt unna, når han ville ta en butikkprat da.
Og sa noe om ‘sånne kunder’.
Så Anne Katrine Skodvin, er nok litt som en fascist, vil jeg si.
For jeg syntes ikke at han kunden gjorde noe galt, han ville bare ta en butikkprat, som i gamle dager.
Det var kanskje en av de siste gangene, som han kunne gå i butikken, for han var kanskje døden nær, så syk og redusert som han så ut.
Han klarte ikke å være like elegant og veltalende som i sine yngre dager kanskje.
For Anne Katrine bare angrep han, før han fikk sjangsen til å imponere henne, med sine manerer og veltalenhet, (som jeg huska fra tidligere år, at han hadde. Nesten som en britisk gentleman, eller noe. Noe sånt. Og kona var også hyggelig. Men men).
Mer da.
Jo, så hun Anne Katrine Skodvin, er nok litt umoden og er nok ikke så i balanse, vil jeg si.
Hun er litt brysk og litt uhøflig og litt snar til å dømme folk, vil jeg si.
Hvis folk ser slitne eller syke ut, (som han eldre, høflige karen), så bare angriper hun, og får negative følelser, som hun ikke klarer å beherske, vil jeg si, (ihvertfall fra den episoden jeg kom på her).
Hun er kanskje litt pedofil, eller noe, siden hun så tydelig ikke liker eldre folk, som ser litt slitne og syke ut?
Hun er også sånn, at hun ser mye yngre ut, enn det hun er, hun Anne Katrine Skodvin.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på.
Men andre skjønner kanskje mer om dette, enn meg.
Det er mulig.
Jeg kan ihvertfall ikke helt gå god for hun Anne Katrine Skodvin, dessverre.
Så sånn er nok dessverre det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Jeg skrev i det forrige PS-et, at jeg ikke var redd for de eldre og vanskelige kundene, på Rimi Nylænde.
Men hun Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, i 1994, hun sleit litt med noen av kundene.
Jeg var aspirant, på den tida der, (eller under opplæring til aspirant, eller hva det var).
Og hu Hilde, (fra Haugerud-området vel), hu fortalte meg det, at hu ikke kunne fordra ei dansk dame, som handla der.
Og det mener jeg må vært hu mora til Jan Henrik, aka. Janer’n, som jobba der heltid, da jeg ble butikksjef der, i 1998.
Så da måtte jeg prata med hu mora til Jan Henrik da, når hu var innom butikken, hvis hun spurte om noe, (som hun nok ofte gjorde, virka det som, på hu Hilde, ihvertfall).
For hu Hilda fiksa ikke henne.
Men jeg hadde jo en mormor, (bestemor Ingeborg), som også var fra Danmark, og som også var ganske konform, og som heller ikke hadde lagt seg til å prate norsk da.
Så jeg syntes de to ligna litt, egentlig, i måten de oppførte seg på.
Men men.
Men jeg kjente jo ikke hu mora til Jan Henrik så bra da.
Så det er mulig at jeg tar feil.
Og at det bare var språket deres som var likt, dvs. dansk, eller veldig danskpreget norsk.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på nå.
-
Fler bilder fra Liverpool
PS.
Jeg dro på Matalan, fordi husverten har ikke henta leia, og jeg trengte en ny gryte.
For den ene gryta jeg hadde, flassa i oppvaskmaskinen.
Men på Matalan, så får man gryter som kan vaskes i oppvaskmaskinen, for bare tre og et halvt pund.
Så da lønte det seg å dra dit, for på Tesco og Wilkinson, så koster sånne oppvaskmasking-sikre kjeler, dobbelt så mye.
Men Matalan hadde slutta med vanlige olabukser nå da.
De hadde bare sånne kule nå, syrevaskede osv., heter det vel.
Men men.
Kanskje de får de vanlige buksene igjen seinere, vi får se.
Jeg har bare to olabukser, og det hadde vært greit å hatt ihvertfall tre.
Vi får se.
Men men.
På Netto der, så jobber det ei svensk jente, som heter Amanda.
Som pleier å sitte i kassa.
Men hu var ikke på jobb idag, som jeg kunne se.
Men men.
Mer da.
Jo, der har de også god Makrell i Tomat, som er bedre enn Tesco sin, vil jeg si.
Så jeg droppa Tesco idag, og handla handlelappen på Netto istedet, for en gangs skyld.
Toget fram og tilbake til Weavertree, som det vel heter, koster bare £1.35 tur/retur, så det er halv pris av buss.
Men det er litt stress å bytte tog, men det går greit.
For å komme meg helt hjem, måtte jeg ha bytta tog to ganger, i sentrum.
Men det orka jeg ikke.
Det er nok stress å bytte tog en gang, for de maskinene som sjekker billettene virker ikke så bra.
Men men.
Litt kjedelig dag i dag, med møte på the Jobcenter osv., det var derfor jeg gikk ut av leiligheten, først og fremst.
Men da kunne jeg like gjerne kjøpe noen ting jeg trenger, mens jeg først var ute av leiligheten.
Siden jeg har noen penger for en gangs skyld.
Siden husverten driver og tuller.
(Jeg tror det må være noe galt, at jeg egentlig ikke er ment å betale husleie, pga. noe med ‘mafian’ og politiet, f.eks?
For hvorfor ringer ikke husverten, når han ikke kan komme?
Hva vet jeg?
På mandag, så blir det to uker siden han skulle ha vært her.
Her er det noe rare ting som foregår over hue på meg, synes jeg at det virker som.
Og det er jo ikke meninga, isåfall, at ting som angår en, skal foregå over hue på en.
Så det her lurer jeg fælt på hva er).
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
‘Bombed out Church’ er et fint sted å sitte og spise nattmat, etter at man har vært ute på byen, i Liverpool. Der får man sitte i fred, virker det som
PS.
Grunnen til at jeg har råd til å gå ut nå.
Det er fordi at husverten ikke har vært her og henta husleia.
Han skulle ha vært her på mandag.
Altså for snart en uke siden.
Jeg tror det må være noe lureri med han husverten, siden han ikke ringer, når han er forsinka.
Og da blir jeg stressa av alt det tullet dems, (til husverten), så da bruker jeg mer penger og, for jeg blir skikkelig rastløs og lurer på hva som foregår.
Det er helt surrealistisk, vil jeg si.
Det er åpenbart at det er noe rart som foregår, men ingen sier noe til meg.
Så det her er som et mareritt, vil jeg si.
Så sånn er det.
Det er litt som at jeg blir torturert, av noen sadister, synes jeg.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Man kan også se det.
At hvis man kjøper kebab i England, så får man bare kebabkjøtt og saus og pitabrød.
Ikke noe mais eller kinakål, f.eks.
Men men.
Men det smaker litt røft, det må jeg innrømme.
Jeg vet ikke helt hva de putter i den kebaben.
Men men, man kan ikke vite alt.
Enkelte ting vil man kanskje helst ikke vite.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Vi får se.
-
Jeg trodde det her liksom skulle være England
PS.
Jeg lurer forresten på hva som foregår i England.
Jeg synes landet går litt treigt.
Jaguar og Bentley og Land Rover, og det som er, blir kjøpt opp fra Kina.
Og spanske Santander kjøper opp bankene.
Det er liksom ikke noe britisk som det er noe særlig fart i, synes jeg.
Kanskje untatt fotball.
Så det synes jeg er litt merkelig, må jeg innrømme.
Og nå kommer Clas Ohlson fra Sverige.
Og vi har allerede Jack & Jones, Hennes & Mauritz, og Costa, som vel også er svenske(?)
Og den svenske forfatteren Stieg Larsson har visst laget tiårets kriminalromaner nå, visstnok.
Så det er nesten som å bo i litt kjedelige Sverige her nå, vil jeg si.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
En gang da jeg jobbet på vegne av Microsoft, så reddet jeg et stort, norsk skip, fra å grunnstøte
Jeg har jo skrevet på bloggen, at Microsoft like gjerne kunne ha hatt en maskin, som aktiverte for kundene, (istedet for å ha mennesker til å gjøre den kjedelige rutinejobben).
Og det står jeg vel fortsatt fast ved, med unntak av et scenario kanskje.
Og det var det som faktisk skjedde meg en gang, da jeg satt og aktiverte.
En norsk kaptein, på et skip, (på en spesiell, litt dårlig linje, kanskje satelitt-telefon?), ringte og klarte ikke å styre skipet.
For skipet brukte en datamaskin, som hadde Windows, og Windows ville ikke la kapteinen styre skipet, men hadde låst seg, og måtte aktiveres på nytt, (av en eller annen finurlig grunn).
Så kapteinen hørtes jo litt nervøs ut, og de hadde rota lenge med å finne telefonnummeret, og kapteinen kjente nok ikke Windows så bra, og hadde nok ikke aktivert tidligere.
Og jeg hadde jo sitti og tatt mange tusen aktiveringer.
Så jeg skulle jo egentlig ha gjort som vanlig, og sagt, ‘er det første gang du aktiverer Windows?’.
Men det gjorde jeg ikke.
For jeg tror ikke at han kapteinen skjønte det, at jeg var en ganske underbetalt fyr, som satt der og fikk ca. 50 kroner i timen, for å si det samme igjen og igjen, en gang hvert femte minutt, ihvertfall, (på forskjellig språk da men).
Han trodde nok at jeg måtte ha vært ganske høyt oppe i Mircrosoft-systemet.
Så jeg prøvde å oppføre meg ganske ‘important’ også, sånn at kapteinen ikke skulle få helt sjokk.
Så jeg prøvde å roe ned situasjonen da.
Og jeg fikk forklart hva han måtte lese, og vi aktiverte på rekordtid da, bortimot, ihvertfall.
Men hvis han kapteinen, (eller styrmannen), hadde skjønt at jeg var en underbetalt stakkar, som sa det samme hele tiden, som en maskin eller robot.
Så hadde han kanskje mista fatningen, og blitt usikkert og begynt å knote da.
Så hadde kanskje skipet kræsja.
For det virka som at det var ganske krise.
Det var nesten som han Fleksnes som fikk ‘Mayday-Mayday’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så jeg var ikke som en maskin hele tida, mens jeg jobba på vegne av Microsoft.
Hvis det var noe krise som et skip som holdt på å grunnstøte, eller et atomkraftverk i Sverige hadde ringt, og holdt på å bli oppvarmet.
I sånne tilfeller, så satt jeg på ‘turboen’, og prøvde å roe ned innringeren og situasjonen da.
(Også hvis det var døve som ringte, gjennom sånn spesiell telefon, (hvor det satt et menneske, og sa det de døve skreiv, så det ble liksom fra teksttelefon, til telefon, til min telefon, også satt den døve også foran PC-en, og jeg satt foran PC-en. Da ble det litt mye som kunne ha gått galt, så da bare aktiverte jeg fortest mulig, skal jeg være ærlig.
For å få den mølla der, til å få til aktiveringen, (og gå gjennom alle spørsmålene), det ville ha tatt så langt tid.
Da ville 50 stykker ha måttet vente i kø omtrent, (for å overdrive litt, for å forklare)).
Så den Microsoft-jobben, den var litt sånn at man måtte være nesten som en maskin.
Og jeg hørtes kanskje ut som en maskin, på det værste, når jeg kjeda meg mest, og var mest sjokka, (fordi jeg hadde hørt jeg var forfulgt av ‘mafian’, og kontakta Kripos i Norge, og politiet i England, men ingen ville hjelpe).
Men jeg var ikke som en maskin, altså.
Inni meg så var jeg helt vanlig.
(Om enn litt i sjokk).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om dette:
-
Den her var litt morsom
PS.
En gang jeg var i Brighton, på språkreise, den sommeren jeg fylte 15.
Da klarte jeg å knuse en sånn melkeflaske.
En gang på kvelden da det var mørkt, og jeg hadde drukket litt.
Jeg så ut som jeg var 12 år, sa hun ene engelske hjelpelærerinna, hos STS, i Hove.
(Så hun trodde ikke noe på at jeg pleide å gå ut på byen, med noen svensker).
Men, jeg var på byen med noen svenske folk, (Fredrik fra Gøteborg, som jeg måtte dele rom med, som også var 15 vel), og noen andre svensker, som var 16-17 vel.
(For de svenskene hadde vært i Brighton, i en uke eller to allerede, og de dro meg med på byen, allerede fra første kvelden, som jeg var i England.
Og jeg ville jo være med de andre språkstudentene, (og ikke bare sitte hjemme hos vertsfamilien, og se på at han faren i vertsfamilien, satt og leste the Guardian), så jeg oppførte meg som de gjorde da, og ble med de og drakk og gikk på puber og barer osv.).
De spurte om jeg var ‘syntare eller hårdrockare’.
Jeg var ingen av delen, jeg hørte på listepop.
Men men.
Og da fikk vi kjøpt drinker.
(De svenskene kjøpte for meg).
Så skulle jeg ha mer og drikke.
Så hadde jeg ikke mer penger.
Så gikk jeg halvfull hjem for å hente penger, var det vel.
Og sang ‘God save the queen’, med the Sex Pistols, som jeg hadde hørt på TV, og lest om i Vi Menn vel.
Så knuste jeg noen flasker da, (en eller to), da jeg skulle hente penger.
For de flaskene stod på trappa, og det var mørkt, (så jeg bare hørte at de knuste).
Men jeg fikk høre det dagen etter, av hun indiske mora i vertsfamilien, (faren var britisk og leste the Guardian).
Og på den tida, så var de flaskene av glass, og ikke av plast, som det ser ut som om de er lagd av nå.
Så sånn var det.
Og hvordan smaker sånn melk?
Jo, den er lunka, så den passer ganske bra å ha på frokostblandinga, sånn som Weetabix, som vi fikk der.
(Og som jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle spise, de første gangene).
Og den har et lag av snerk, eller fløte, eller hva man skal kalle det, på toppen.
Men engelskmenna drikker melka til frokost, og får ny melk dagen etter.
Men hvis dette hadde vært i Rimi, så hadde man nok strøket på intern-kontrollen.
For matvarene skal være kjølt ned også under transport.
Og det ser det ikke ut som at er tilfelle her.
(Og det husker jeg også, fra Brighton, fra 80-tallet, at om sommeren, så er den melka, som melkemannen kommer med, ganske halvvarm).
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Like ved der jeg bor, så ligger det en Apple-butikk. Så hvis noen vil ha noe Ipad, e.l., levert fra England, så kan jeg sende det, mot et lite gebyr
PS.
Jeg skal sjekke ut mer om prisene på Ipad osv.
Så skal jeg prøve å oppdatere om det, seinere i uka.
Bare send e-post til eribsskog@gmail.com, hvis noen er interesserte i å få tilsendt Ipad, eller andre ting, fra England.
(Siden Ipad er så populært for tiden, mener jeg).
Mvh.
Erik Ribsskog
