 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Arbeidssak mot Rimi og Bertelsmann/Microsoft/Fwd: Råd fra LO om å kontakte dere angående arbeidssak/Fwd: Purring/Fwd: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/F
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Oct 23, 2009 at 1:57 PM | |
|
To: lo@lo.no | ||
| ||
PS.
Hvis noen lurer på hvorfor Øystein har et så norsk navn, enda han er fra Korea, så er det fordi han ble adoptert av kusina til faren min, og hennes ektemann, Kai, som bodde på Lørenskog og jobba på Tetra-Pack.
Øystein var ikke bare tremenningen min, han var også kamerat med kameraten min fra Nedre felt på Bergeråsen, Kjetil Holshagen.
Så det var ikke så lett for meg å unngå å bli kjent med han.
Fetteren min Ove, skulle absolutt plukke jordbær, en sommer, på Sand.
Og da måtte jeg være med han og plukke, sa faren min, hos familien Sand, enda jeg ikke var motivert for å plukke, den sommeren.
Det var vel i 1985, kanskje?
Enten sommeren 1985 eller sommeren 1986, mener jeg.
Og da var Øystein også og plukka i jorbæråkeren, til familien Sand, sammen med Kjetil Holshagen da.
Uten at jeg skjønner nå, hva de gutta der gjorde i jorbæråkeren, til familien Sand, på Sand.
For Kjetil Holshagen, han jobbe også på Aass bryggeri, i Drammen, med å stable tomflasker, om sommeren, siden mora hans jobba der.
Og Øystein, han er så kresen og bortskjemt, så å plukke jordbær, det må ha vært som en tullejobb omtrent, vil jeg tippe, for han.
Og han dreiv mye å kasta jordbær på folk osv., hvis jeg husker riktig.
Og jeg kjeda meg da, siden jeg måtte plukke jordbær, bare for å holde Ove med selskap.
Så det kan tenkes at familien min satt opp dette.
At det var en plan.
At de fikk Ove til å plukke jordbær, for at jeg skulle bli kjent med Øystein, sånn at familien min skulle ha kontroll på meg, når jeg flytta til Oslo, for å studere etterhvert, som var planen.
Noe sånt.
Øystein og dem hadde sommerhus, på Sand, (eller det var et gårdshus, og vel også en låve, borte ved Bergeråsen, nedafor Nedre felt på Bergeråsen).
Og en gang, på høsten 1988, (da hadde jeg vært kamerat med Øystein, i et eller to år vel, siden jeg og han og Kjetil Holshagen, var som en gjeng, i helgene, hvor vi hang oppe hos meg, som hadde egen leilighet, og så på video og spiste Pizza Grandiosa, og dreiv med data osv.).
Så så jeg bilen til Kai, midt i uka en gang, som jeg hadde vært hjemme fra skolen i Drammen kanskje.
Jeg husker ikke helt.
Så kjeda jeg meg, så gikk jeg langs fjorden, bort til farmora mi på Sand, istedet for å gå langs veien.
Så så jeg bilen til Kai der.
Så ringte jeg på, for jeg kjente han, siden han var faren til Øystein.
Så spurte jeg om Øystein var der.
Så var det en ung neger der.
Kanskje 18-19 år da.
Noe sånt.
Så spurte negeren på engelsk, om jeg skulle være med.
Og Kai med svetteperler i panna, sa nei.
Så her var det noe homo-orgie på gang, sånn som jeg skjønte det.
Så han Kai, han driver kanskje og tuller med meg, siden jeg ferska han med en ung negergutt en gang.
Hvem vet.
Det er mye rart, ihvertfall.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Søstra mi og meg ble jo dratt med mora våres, til Larvik, i 1973, var det vel.
Rundt 1975, så flytta min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, også til Larvik-traktene, nærmere bestemt til Nevlunghavn, (fra Sætre i Hurum).
Sætre ligger kanskje ikke ved kysten, såvidt jeg kan huske, så bodde de på et byggefelt, som var nesten som Bergeråsen, bare litt finere hus vel, og det var vel lengre til vannet, fra det byggefeltet de bodde på, enn det var på Bergeråsen.
Der var det også en episode som skjedde, som kan vise at nok også bestemor Ingeborg, var som en heks.
Det var da jeg og moren vår og stefaren vår, Arne Thormod, og søstra mi, kjørte fra Larvik til Sætre, rundt 1974 kanskje, (eller det kan vel også ha vært i 1975), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som da bodde på Sætre, på et byggefelt, hvor det vokste bringebær, var det vel.
De hadde en hage, og jeg sov på rommet til onkel Martin, som hadde mista en krone og en femtiøring, under senga, så de fikk jeg lov å beholde, sa mora mi og mormora mi da.
For det var ikke sånn, når jeg kom til Ingeborg og Johannes, at jeg og søstra mi fikk en pose med masse småpenger i, sånn som vi fikk av bestemor Ågot, for eksempel, min fars mor, for å gå i kiosken til Liv, som lå der Jensen Møbler vel ligger nå.
Neida, så da var det stas å finne noen av pengene til onkel Martin, som vel var ungdom da, og ikke var hjemme, så jeg fikk låne rommet hans da, husker jeg.
Jeg husker også at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de observerte meg og søstra mi, mens vi lekte.
Vi lekte noen ganger i Mellomhagen i Larvik.
Mora vår sa vi skulle grave i en haug, bak i hagen, hvor det var så mye mark.
Det må vel ha vært noe slags komposthaug, eller noe da(?)
Og en gang fant vi en skikkelig svær mark, som var nesten som en orm, vil jeg si.
Det var nok en egen art, annen enn meitemark.
Den så ut som meitemark, men den var mye større.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så lekte vi på Sætre og da.
Og da hadde bestemor Ingeborg noen nabounger, eller noe, der også.
En som tulla med meg og søstra mi, når vi gravde eller hva vi gjorde, i noe sand, eller hva det var.
Og da behøvde ikke jeg og søstra mi, å prate, for vi var så observante, så vi bare tulla med han gutten tilbake, uten å si noe, og uten at han merka noe.
(Han tok kanskje en leke som vi hadde da, som vi fikk tatt tilbake da, uten at han merka det, eller noe, siden jeg og søstra mi var så våkne og observante, sikkert fordi mora vår alltid skjente for det minste, så vi var litt nervøse, eller ihverfall årvåkne, pga. hakkinga fra mora vår).
Så sånn var det.
Så da ble vi observert, mens vi lekte, av bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som tydelig hadde lite å drive med.
Og vi ble sendt til å plukke bringebær osv.
Jeg kan ikke huske noe søndagstur, fra Sætre, så det er mulig at de startet den vanen, i Nevlunghavn.
Selv om jeg kan tenke meg det, at de gikk nok mye langrenn der, om vinteren, på Sætre.
Noe sånt.
Men det var vel kanskje et litt kjedelig byggefelt da, siden det ikke lå ved fjorden(?)
Hva vet jeg.
Det var en gammeldags kiosk, i et trehus vel, på veien, like ved byggefeltet.
Og da skjedde det noe rart.
Når vi skulle dra hjem til Larvik, så ville jo jeg bruke myntene til onkel Martin, i kiosken, på Sætre.
Og det var vel en søndag da.
Og her kan det ha vært noe ‘plottings’ fra bestemor Ingeborg.
For da gikk jeg alene inn i kiosken da, for å kjøpe godteri.
Men det skulle bli en forfærdelig opplevelse.
For de jentene, eller damene, bar disken, de bare overså meg.
Og jeg stod der i lengre og lengre tid, mens de hjalp alle de andre, (siden det var søndag), å kjøpe godteri.
Så det ble som en traumatisk opplevelse, for meg.
For sånn var det aldri på Østre Halsen, for eksempel, når jeg skulle gå i butikken for å kjøpe godteri der, da var alltid butikkdamene hyggelige mot meg, såvidt jeg kan huske.
Men de på Sætre var slemme.
Jeg bare stod der rett opp og ned, og fikk liksom sånne tårer inni meg da, siden de bare lot meg stå der, med myntene til onkel Martin.
Etter 15-20 minutter kanskje, og mens de bak disken hadde latt 10-20 kunder gå før meg, så kom mora mi inn i kiosken da, og lurte på hva jeg drev med.
Men jeg forklarte at de ikke hjalp meg da.
Og mora mi prata til dem da, så fikk jeg noe godteri.
Så kom vi inn i bilen, så klagde mora mi på den kiosken, til stefaren min.
Så mora mi var nok ikke med på det her plottet.
Mens det var nok mormora mi, bestemor Ingeborg, som tulla med meg.
Antagelig fordi jeg har blå øyne og lyst hår, (hadde jeg da ihvertfall, for det er mye mørkere nå).
Så at bestemor Ingeborg, var i noe orden, eller lignende, som hadde noe krig mot de nordiske, og som tuller med de som er nordiske osv., i familien.
Eller de som er mest ‘ikke-semittiske’ da, dvs. at de synes mørkt hår er best.
Sånn som hu fra Litauen, (hvor bestemor Ingeborgs slekt også er fra, (Kurland, det vil vel si Latvia), gjennom Charlotte Von Geldern, som ble gift inn i Gedde-slekten på Måns, på Sjælland, på 1700- eller 1800-tallet).
Hun sa til meg, på byen, her i Liverpool, at Alex var bedre enn meg, siden han hadde mørkere hår, mener jeg det var hu sa.
Jeg skal se om jeg finner den linken.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er den linken, til hun jenta fra Litauen, Diana, som sa at Alex var bedre, siden han hadde mørkere hår:
she said, Alex was better since he had darker hair
https://johncons-blogg.net/2009/04/erik-met-illuminati-girl-diana-from.html
PS 2.
Her er bilde av hun Diana og han nevnte Alex, forresten.
Dette var et tilfeldig møte, i fylla, som skjedde, i april i år, i området rundt Concert Sq., hvor det er mye utesteder:
(Samme link som ovenfor).
PS 3.
Nå spora den bloggposten her litt av, for jeg kom på noe hekse-aktig oppførsel fra bestemor Ingeborg.
Men, det var tante Ellens ‘hekse-aktighet’, som jeg skulle skrive om her.
For, bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de flytta jo til Nevlunghavn da, som jeg skrev, rundt 1975.
Og tante Ellen, hun må vel ha bodd i Sveits, siden før jeg ble født, i 1970, vil jeg tippe.
Jeg husker da jeg var 1-2 år, så var tante Ellen og hennes mongolide sønn, Joakim, på besøk i Norge.
Antagelig på Sætre da.
Joakim, var på dagen et år eldre enn meg.
Og da skulle mora mi og tante Ellen gjøre et eksperiment, med meg og Joakim.
(Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte meg, seinere på 70-tallet, at Ellen og Reto Savoldelli, de fikk kusina mi Rahel, av samme grunn.
For å se om Joakim, ville herme etter Rahel, og da bli kvitt mongoliditeten sin da, etterhvert som han hermet etter Rahel, etterhvert som hun vokste opp da).
Dette prøvde også Ellen først med meg da, før hun fikk Rahel.
At jeg, kanskje på Sætre eller om dette var på Klokkarstua, hvor Ingeborg og Johannes, bodde på 60-tallet da.
Da ble jeg satt på en gyngehest da, som et eller toåring.
Og så skulle Joakim prøve etter meg da, om han også klarte å gynge, men det klarte han vel ikke da.
Så det var vel det første jeg husker av tante Ellen, (og Joakim, som døde på 90-tallet vel, i 20 eller 30-årene da, av en eller annen grunn).
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg husker også at tante Ellen, hun var på besøk, i Nevlunghavn, før hun fikk Rahel, tror jeg.
Rahel er vel født i samme året, som broren min Axel.
Så de er vel født i 1978.
Så dette må ha vært mellom 1975 og 1978.
Antagelig i 1976, eller noe, da.
Jeg og søstra mi, vi var så plaga av mora vår, på den tida her.
Så vi fortalte tante Ellen, at mora vår var slem da.
Og det tålte ikke mora vår å høre, så hu sa vel noe sårende tilbake til tante Ellen, angående hva hu hadde gjort under hippie-tida, eller noe.
Men jeg husker ihvertfall, at jeg oppfattet tante Ellen, som snillere, enn mora mi, da.
At tante Ellen var mer avbalansert og sinding og rolig, enn mora mi, som kunne være som et fyrverkeri og underfundig og litt slem da.
Og kald kanskje.
Så sånn var det.
Så tante Ellen prøvde ihvertfall å hjelpe, ved å si fra til mora vår, at hu ikke måtte være slem.
Men mora vår sa noe tilbake, som jeg ikke hørte, som jekka ned tante Ellen da.
Så sånn var det.
Dette her som jeg tenkte på, når jeg skulle skrive denne bloggposten.
Det kunne ha vært noe som skjedde, ved dette besøket til tante Ellen.
Eller kanskje sommeren etter.
En sommer så hadde tante Ellen også med sin ektemann Reto, til Nevlunghavn.
(Jeg og søstra mi og mora vår, og også en del ganger, stefaren vår, Arne Thormod, vi var i Nevlunghavn, så og si hver søndag omtrent, vil jeg si.
Mora vår var nære spesielt faren sin, tror jeg, Johannes.
Eller, hun hadde respekt for Johannes, men de hadde kanskje litt distanse.
(Jeg kan forklare det sånn, at en gang mora vår kjørte med meg og søstra mi, til Nevlunghavn, fra Brunlandnes da, et par mil unna.
Da hadde mora vår skeia ut, og kjøpt en tyggegummi-pakke, til 50 øre eller 1 krone da, på veien.
Og da, så turte ikke mora mi, å gå inn i huset til foreldrene sine, med tyggegummi.
For de var strenge, og litt gammeldagse, foreldrene hennes.
Så da måtte vi spytte ut tyggegummien, i gata utafor porten til huset til foreldrene til mora vår.
For å virke fine da.
Og mora vår ville granske meg og søstra mi, før vi gikk ut av bilen, for å besøke dem.
Og hvis jeg hadde en flekk i tryne, eller noe, som jeg ikke hadde sett, som 4-5 åring.
Så ville mora mi ta spytt på fingern sin, og gni vekk skitten i trynet mitt da.
(Noe jeg hata, så jeg begynte da å si nei, og klagde, for jeg likte ikke at hu gjorde det, og jeg likte ikke lukten av spyttet hennes, som da satt fast i trynet mitt, etter den behandlingen, så jeg var ofte sur allerede da vi gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes).
Istedet for å lære oss å vaske oss om morgenen osv.
Det var sånn at man bada en gang i uka eller hver fjortende dag.
Mora vår var vel ikke av den skolen, at man skulle dusje hver dag osv., og vel heller ikke stefaren min, og ihvertfall ikke onkelen min Martin, selv om jeg tror at mora mi nok bada hver dag kanskje, ihvertfall oftere enn oss ungene, men vi lærte ikke at vi skulle bade hver dag, for eksempel.
Men men.
Dama til onkelen min Martin, Grethe Ingebrigtsen, hun fortalte meg det, i 2005, var det vel, som noe morsomhet, men som man kan se på Martin, at er sant, at onkel Martin er så uhygenisk.
Så i Ribsskog-familien, så er det bading en gang i uka, eller måneden, som har vært regelen, og ikke en gang om dagen, for eksempel, som jeg begynte med, etter at jeg flytta til bokollektiv, Ungbo, på Ellingsrudåsen, og jobba i matbutikk osv.
Men dette var ikke noe jeg lærte som barn.
Så mora mi sin familie var ikke så renslig.
Jeg husker at faren min klagde på meg og søstra mi, når vi var på besøk på Bergeråsen, rundt 1975 kanskje, at mora vår ikke vaska oss.
Så heiv han oss inn i dusjen da.
Og en gang hadde vi mark og, og klødde i rompa da, selv om dette bare var noe som skjedde en gang, som jeg kan huske, men alikevel.
Så Ribsskog-familien var ikke så reinslig da.
Bare noe jeg kom på).
Og den gangen, så gikk bestefar Johannes ut av huset, etter at vi hadde vært der en halvtime eller en time.
Han var litt rastløs noen ganger vel, bestefar Johannes, så han gikk ut for å kikke på bedehuset eller været, eller noe, kanskje.
Og da kom han inn igjen da, og hadde kanskje plukka opp de tyggegummiene våre da, som lå i veien da.
Ikke svære Hubba Bubba-klyser, men en liten pakke Toy på deling, var det vel.
En sånn til 50 øre kanskje.
For tyggegummi på søndager, det var nok litt over grensen, i Ribsskog-familien.
Kanskje hvis det hadde vært lørdag.
Så sånn var det.
Og da turte ikke mora mi, å si det, at det var våre tyggegummier, og le det bort, for eksempel.
Nei, men mora vår så litt rar ut i tryne da.
Men mora vår må nok ha vært sånn, at hun ville at faren sin, Johannes, skulle synes hun var flink og sånn da.
At hun prøvde å få seg selv og meg og søstra mi, til å virke fine og sånn da, ovenfor bestefar Johannes vel, spesielt.
Og bestefar Johannes, han var på radio, på NRK, om morgenen, før jeg skulle til skolen en gang, da vi bodde i Jegersborggate, og holdt morgenkåseri.
Og da ble jeg stolt vel, jeg synes det var rart mest.
For bestefar Johannes, han var litt snodig og da, det var ikke sånn, at jeg så på han som en far, akkurat, for han var litt gammeldags og snodig noen ganger da.
Så det var kanskje litt flaut, å høre bestefar Johannes, holde alvorlig morgenkåseri, på radio.
Men det var også litt morsomt.
Men det var liksom at bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, de levde i sin verden, som var litt snodig.
Også levde vi i vår verden, i Jegersborggate, som var ganske streng og det var nesten som å bo i Russland litt, i huset vårt, for mora vår og stefaren vår, hadde så dårlig råd, og var såpass kalde og strenge da, selv om mora vår også kunne være morsom.
Men de var tøffe, vil jeg si, mora vår og stefaren vår, og de så kanskje på meg, som faren min sin sønn.
Mora vår, fant ihvertfall alltid på noe slitsomt da, og hadde et eller annet for seg.
Det var veldig anspent hver dag, og mora vår var noen ganger lagt inn på sinnsykehus vel, for hu var så anspent.
En gang så besvimte mora vår, i kontoret til firmaet til stefaren vår, i Nansetgata.
For stefaren vår gikk konkurs, et malefirma vel.
(Han gikk konkurs i Oslo og, på 80-tallet, han hadde en stor kakefabrikk, ved Triaden-senteret på Lørenskog.
Så hadde noen lurt han til å underskrive en kontrakt, så mista han hele fabrikken.
Så det var ‘usunne’ folk han omga seg med, vil jeg si).
Så det var noe som foregikk, som ikke var vanlig, som stefaren vår, og mora vår dreiv med, vil jeg si, som gjorde hele situasjonen anspent da.
De kjente vel masse kriminelle folk i Larvik og, tror jeg.
Vi fikk ny kassettspiller/platespiller, ofte, som så nesten lik ut som den forrige.
Og det var rart, husker jeg.
For da var det noen som ville bytte med oss, og da lot de bare dem bytte med vår platespiller/kassetspiller/radio da, et sånt musikkmøbel, som var vanlig på 70-tallet, (mens vi bodde på Østre Halsen).
De pleide å drikke rødvin og spise After Eight.
Men de skeiet aldri ut, det var alltid bare en flaske rødvin, maks to, og aldri mer enn en pakke After Eight, eller en pakke Sor-bits.
Det var ikke som hos faren min og Haldis, på Bergeråsen, som hadde skikkelig fyllefester og sånn da, og som kjøpte masse mat og snacks og alt mulig.
Nei, mora vår og stefaren vår, de var mye mer spartanske, enn faren vår og Haldis.
Det var en liten dajm-sjokolade, hvis vi skulle på utflukt da, som mora vår kunne dra på.
(Og hvis Herman og mora hans var der, så måtte vi dele sjokoladen vår med Hermann da.
Så da måtte vi gi halve dajm-sjokoladen hver, mente mora vår da.
Sånn at Herman fikk to halvdeler sjokolade, og vi fikk en halvdel hver.
Men da kunne jeg bli veldig sur, og drite i å gi Herman noe sjokolade da.
Så da ble det ‘krig’ og sure tilstander, resten av den dagen da.
Og det var alltid noe sånt.
Herman var naboen vår, da vi bodde på Østre Halsen, i 1974.
Det var et stort brunt hus, i Storgata, og det var vertikalt-delt, så Hermann og de, de bodde i den ene halvdelen og vi i den andre halvdelen.
Seinere, så bodde de i blokkene på Skreppestad, var det vel.
Og Hermann var helt uten styring, tror jeg.
Han var vel et år yngre enn meg, og jeg likte ikke han så bra.
Søstra mi klagde på det, at Hermann hadde hoppa oppå magen hennes, så han var nok ikke helt god.
Herman sa nesten aldri noe, og var nesten som en berserk, eller galning.
Så det var ganske hat, å besøke Herman og de.
Så sånn var det).
Mens hvis jeg skulle bli med Petter og Christian på noe sånn klubb-greier de gikk på, på Bjerkøya, eller hvor det var, da kjøpte jeg grillpølser, potetgull, cola, sjokolade.
Den stilen der.
Faren min og Haldis, de var mer sånne fråtse-personer, ala sånn folk er i USA og England vel.
Mens mora vår og Arne Thormod, de var ikke sånn i det hele tatt, men hver eneste sjokolade, var en begivenhet da.
Ihvertfall på 70-tallet.
Selv om da jeg bodde hos Arne Thormod og hans nye dame, etter mora mi, Mette Holter et år, i Oslo, på 90-tallet, så var kanskje sjokolade og sånn mer hverdagslig, etter middagen.
Men på 70-tallet, så var det ikke hverdagslig med sjokolade og godteri og sånn da, selv ikke når de hadde mye penger vel.
Da dro de heller til Mallorca da, og jeg og søstra mi måtte være hos mora mi sine foreldre, eller hos faren min sine foreldre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Og mora si, syntes nok mora mi var en heks, for jeg lagde en heks, i håndarbeidtimene, på Østre Halsen skole, som vi måtte lage, og da sa mora mi at jeg skulle gi heksa til bestemor Ingeborg da.
Så sånn var det).
Så vi var ofte i Nevlunghavn, og en gang var det sirkus der nesten, må man vel si.
Reto Savoldelli, troppet opp fra Sveits, med et damefølge på tanta mi og to-tre damer til vel, nordiske vel.
Så sånn var det.
Og han gjorde noe slags tryllekunst.
Han var en nesten skremmende person, med stort skjegg vel, for meg og søstra mi, enda vi var vant med stefaren vår, Arne Thormod, som også var tøff.
Men Reto holdt trylleshow i hagen i Nevlunghavn, og trylla kronestykker ut av øret.
Noe som var gjevt da, for vi fikk nesten aldri lommepenger, hverken av mora vår eller bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, eller av stefaren vår da, Arne Thormod.
Neida, penger fikk vi bare sånn et par ganger i året, da vi var på besøk hos faren vår, og foreldrene hans, på Bergeråsen og Sand da.
Men vi fikk en barnetimepose, hver lørdag, før barne-TV.
Og en flaske Grans Champagnebrus, til søndagsmiddagen, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Og hverdagsmaten vår, i Larvik, var brødskiver med ost, leverpostei, kaviar på tube.
Middag var poteter og kjøttkaker, lungemos, forskjellig ikke så fantasifulle middager da.
Og det gikk i vanlig kneip-brød, som de fleste vel spiste på 70-tallet.
Og vann eller melk til middag.
Noen ganger et glass juice, men aldri cola.
Cola kunne vi kanskje få, hvis vi var ute og kjørte et sted da, til travbanen, eller noe, med Arne Thormod.
Men det var nesten spartansk, vil jeg si.
Og vi fikk ikke mye leker, og mora mi tulla med meg, med klærna og, og kjøpte en rød cord-fløyelbukse, til meg, som om hun skulle ha det til at jeg likte da.
Så det var en streng oppvekst vi hadde.
Hvis jeg ville ha lommepenger, så måtte jeg pante flasker i Larvik.
Og jeg turte ikke å mase om ting, da ville de nok blitt sinna.
Men jeg fikk en sykkel en gang, fra morfaren min, en Apache-sykkel, som jeg ble glad for da, når vi flytta til Larvik sentrum.
Så jeg sykla rundt i Larvik hele tida da, og prata med kamerater og spilte fotball og panta tomflasker, og spurte etter klistremerker, i butikkene, som jeg lærte av en kamerat da, at gikk ann.
‘Har dere klistremerker?’.
Så sånn var det.
Selv om jeg ikke var helt sikker på det med klistremerkene, men det var bare å gå i fotobutikken, ved Albert Bøe, så hadde de Konica klistremerker, fikk jeg vel høre.
Noe sånt.
Eller om det var Minolta.
Noe sånt.
Mer da.
Og man kunne gå i banken og få sparebøsse gratis og sånn da.
Som var morsomt.
Og veksle femmere i tiøring-ruller, og så handle med de i butikken.
(Det var så mange banker i Larvik, som man kunne tulle med.
Det var Hedrum og Lardal sparebank, DNC, Kredittkassen, Larvik Sparebank sikkert, og alle distriktene utafor Larvik hadde sin egen sparebank da, med hovedkontor i Larvik, så det var ganske mange banker).
Det var ganske kjedelig på 70-tallet, så det gjaldt å finne på noe.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, den gangen som tante Ellen nesten var som ei heks.
Det var da hun sa, i Nevlunghavn, rundt 1976 eller 77 kanskje, at hun kunne spå.
Og da så hun i hånda til meg og søstra mi da, og sa at det het ‘livlinjen’, og at vi ville få lange og fine liv da.
Og at det ville skje noe der og der da.
Så om ikke tante Ellen er nesten som en heks, så er hun ihvertfall litt som en spåkone.
Så jeg er ikke helt sikker på om tante Ellen er som en vanlig dame.
Hun er nok noe New Age, tipper jeg nok.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.
PS.
Jeg forrandret også litt, på de tre jobbene, som jeg begynte å forklare mer om, på CV-en, igår:
PS.
Det tror jeg må være noe med Øystein og Glenn, to kamerater jeg hadde, fra Lørenskog og noe på S.
Det var borti Lillestrøm der.
Altså, jeg tror at Øystein, som var tremenningen min, fra Lørenskog, han gikk på videregående i Lillestrøm, siden han ikke kom inn i Lørenskog, eller noe.
Noe sånt.
Og da ble han kjent med Glenn da, som var fra Lillestrøm-området.
For de første åra, så var Øystein kul.
Men rundt den tida, som han ble kamerat med Glenn, så ble han skikkelig døv.
Så først så var jeg kamerat med de her Øystein og Glenn.
Men så begynte de å mobbe meg, sånn like før jeg dro i militæret osv.
Det var på begynnelsen av 90-tallet det her.
Og da begynte de å kalle meg ‘hvit neger’, osv.
Ihvertfall Glenn pleide å si det.
Jeg trodde at det var noe vanlig spydighet, som vi pleide å slenge.
Øystein var jo to år yngre enn meg, så jeg regna med at det var derfor han var så barnslig.
Men jeg kjente ikke så mange folk i Oslo, så jeg bar over med barnslighetene til Øystein og Glenn da, siden jeg ikke hadde noen andre kamerater.
Så sånn var det.
Men nå lurer jeg på om Øystein og Glenn var illuminister, og kalte meg ting som ‘hvit neger’, fordi jeg var norsk da, og hadde lyst hår osv.
Noe sånt.
For jeg husker også en gang, som Glenn og Øystein, (som begge er spille-nerder, må man vel si, så de kan stå bak tullingen fra Spillegal-forumet evenutelt).
En gang så skulle vi dra til meg, som bodde på Ungbo på Ellingsrudåsen, for å se på en TV-serie, som Glenn syntes var så artig, at han ikke ville gå glipp av den.
Nesten som ‘I ville vesten’, men det var en annen serie, tror jeg.
Og da kom hun lyshåra Ungbo-leieboerinna, Wenche.
Hun dukka opp og ville se på noe annet.
Og da sa jeg at det var greit, siden hun hadde bodd der lengre osv., så kunne ikke jeg nekte henne, siden hun spurte høflig da, om å få se på ditt og datt da.
Så da sa jeg at det var greit.
Så sånn var det.
Men det som skjedde da, det var at da tok Øystein og Glenn noe de kalte boikott, mot meg.
De prata ikke med meg på et år bortimot, omtrent.
Og vi ble vel aldri ordentlige kamerater igjen.
Dette var siste året jeg gikk på NHI, så jeg ble litt deppa, for jeg hadde ikke noen andre kamerater.
Men men, det er kanskje bedre å ha ingen kamerater, enn å ha illuminati-kamerater.
Det tror jeg nok.
Så sånn er nok det.
Så det kan være at det er Øystein og Glenn som fortsatt kødder med meg, og skal ha det til at jeg er ‘hvit neger’, fordi jeg er norsk og ikke tysk som Glenn Hessler f.eks. da, eller Hesler heter de i Norge, men det er samme navnet som han Hessler som spilte i fotball-VM for Tyskland, på 90-tallet.
Det husker jeg, for Glenn ville også bo på Ungbo, da jeg og søstra mi bodde der.
Av en eller annen grunn, for han flytte tilbake igjen til mora si, etter at jeg og søstra mi flytta fra Ungbo.
Så her var det nok noe Illuminati-lurifaks, vil jeg tro.
Så sånn er nok det.
Så det her Illuminati-greiene er nok noe tyske greier, tror jeg.
Men Øystein han er jo adopert fra Korea, med kusina til faren min som adoptivmor, med lyst hår, og faren jobba på Tetra-pak, i Lysaker vel, og hadde vel mørkt år.
En gang så var faren i huset til mora til Øystein og dem sin slekt, på Sand.
Og da så jeg tilfeldigvis bilen.
Så banka jeg på, for å høre om Øystein var med.
Men da var det bare faren til Øystein og en ung neger-gutt der.
Så faren til Øystein hadde et forhold til en ung neger-gutt, som bare snakka engelsk, ved siden av at han var gift med kusina til faren min.
Og det fortalte jeg til faren min, men jeg vet ikke om han gjorde noe med det.
Det var året før jeg flytta til Oslo vel.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, og han neger-gutten, som var kanskje på min alder, eller litt eldre, (jeg var vel 17).
Han spurte faren til Øystein, som var rundt 40 vel, på engelsk om jeg også skulle være med.
Så dette var nok et ganske løst forhold, vil jeg tro, som faren til Øystein (Andersen, fra Markus Thranes vei i Lørenskog), hadde på si, til han negergutten da.
Han faren til Øystein hadde svetteperler i panna og sa at nei, det skulle jeg ikke, på engelsk, tilbake til han negergutten da.
Og til meg så sa han at Øystein ikke var med. (Til Sand. Øystein var hjemme i Lørenskog, hvor nok også mora til Øystein var, mens faren og negergutten var på Sand da).
Så jeg vet ikke hva faren min gjorde videre med dette.
Men jeg stakk bort til farmora mi vel.
Det var nok om sommeren eller høsten, eller noe, for jeg gikk langs stranda, istedet for langs veien da.
Til en forrandring.
Veien gikk noen hundre meter oppafor stranda, men man kunne gå begge veiene fra Bergeråsen, til farmora mi.
Det var noen gamle grusveier og sånn, eller kjerreveier, som gikk fra stranda og opp til farmora mi da, forbi gården til Sand-familien og Snippen, et lokale, osv.
Og det var noen ganger kjedelig, å bo på Bergeråsen.
Siden dette var før internett osv., så da gikk jeg langs stranda da, en gang, bare for å motvirke kjedsomhet sikkert, siden den bilveien var ganske kjedelig å gå langs.
Så faren til Øystein, han hadde nok ikke trodd at noen skulle dukke opp på døra dems, den dagen.
For det var om høsten, tror jeg, så folk var vanligvis ikke nede ved stranda.
Så det var nok et hemmelig stevnemøte, som faren til Øystein, fra Tetra-pak og Lørenskog, hadde, med han negergutten, i huset nedafor ‘Teskjekjærringa’ der da, eller Solveig som hun egentlig het.
Så kanskje problemene jeg har med ‘mafian’ osv., at det kan være fordi jeg overraska faren Øystein mens han hadde et hemmelig stevnemøte med en ung afrikansk gutt, i huset til slekta til kusina til faren min, på grensa mellom Sand og Bergeråsen der?
Det er nok ikke helt umulig at det er sånn det henger sammen.
Solveig, hu jagde alle folk vekk, fra den veien som gikk ned til det huset, så det var sjeldent folk der.
Så om Solveig, (Teskjekjærringa), kan ha vært noe slave for illuminati, med jobb å holde området fritt for uønskede personer som kunne forstyrre hemmelige stevnemøter med unge negergutter?
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
Og Solveig var venninna til Haldis, dama til faren min.
Og Haldis var sjefen i det venninneforholdet.
Så Haldis var nok også med i det Illuminati-greiene der.
Det vil jeg nok tro, hvis jeg skulle gjette ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Det er nok ikke umulig ihvertfall.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Det her er en rett som stemora til halvbroren min, Mette Holter, pleide å lage, det året jeg leide et rom hos dem på Furuset, i Høybråtenveien, det andre året jeg bodde i Oslo, i 1990-91, var det.
Hun brukte sånn frossen kjøttdeig da, fra Norsk Mat, var det vel.
For den var billigst, var det vel på grunn av.
Det her var rett etter jappetida, og faren til halvbroren min, Arne Thormod Thomassen, han hadde gått konkurs.
Han hadde en kakefabrikk, eller noe sånt, ikke langt fra Triaden-senteret på Lørenskog.
Men han ble lurt av noen med noe kontrakt, så han mista det firmaet.
Om det var kakefabrikk, eller hva det var, det husker jeg ikke helt nøyaktig, for det her var før jeg flytta til Oslo vel.
Det er altså spagetti eller pasta og kjøttdeig eller karbonadedeig, i hermetiske tomater da.
Jeg hiver de tomatene oppi steikepanna etter at kjøttdeigen er ferdig stekt, og steiker det til vannet som var i tomatboksen er kokt bort i panna.
Men men.
Det var søstra mi som lærte meg å steike kjøttdeig og sånt, et par år etter det at jeg bodde hos Axel og Mette og Arne og dem.
Det var mens jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, at søstra mi lærte meg å steike kjøttdeig og sånn.
Før det så lagde jeg nesten bare Pizza Grandiosa.
Men men.
Men søstra mi bodde et år eller to sammen med venninner fra Røyken, i et par bokollektiv i Oslo, før hun flytta opp til Ellingsrudåsen, for hun hadde ikke noe sted å bo da, ettersom jeg skjønte, og ville derfor bo hos meg.
Men men.
Men, søstra mi hadde da somalisk kjæreste, Keyton, og flere somaliske venner da, som hun sikkert hadde møtt på Jollys, en stort sett afrikansk pub, som lå i Storgata i Oslo, på 90-tallet.
Men men.
Men da skulle søstra mi lære meg hvordan den sjekka i Somalia, at spagettien var ferdig kokt.
‘Al dente’, som dem vel sier i Italia.
Fordi Somalia pleide å være italiensk koloni, mener jeg søstra mi sa, og derfor så pleide dem å spise mye spagetti også i Somalia.
Men men.
Men det man skulle gjøre da.
Det var at man skulle fiske opp en spagetti fra gryta, og kaste den på kjøkkenskapet.
Og hvis spagiettien ble hengende fast i skapdøra, så var spagettien ferdig.
Men hvis spagettien datt ned, da måtte man koke lenger da.
Hverken moren vår, Karen, eller stemora til søstra mi, Haldis, var vel noe særlig mesterkokker.
Haldis jobba mye, så hun kjøpte hun kjøpte mye sånn halvferdig mat, som Pia og Christell lagde etter skolen, hvis jeg skjønte riktig.
Det gikk visst mye i kyllingboller, fra CC tror jeg.
Og det var bare å varme opp i ei gryte.
Jeg tror ikke Pia og Christell lagde sånn mat som å steike kyllingfilet f.eks.
Jeg tror ikke Haldis lærte dem det.
Uten at jeg skal si det for sikkert.
Men Pia lærte ihvertfall å lage mat av somalierne, når ikke Haldis lærte dem det.
Så jeg lærte litt somalisk matlaging av søstra mi faktisk, siden jeg ikke skjønte noe av hvordan man steika mat og sånn.
Ikke kjøttdeig i hvertfall.
Selv om jeg skjønte hvordan man lagde omelett, det hadde jeg lagd et par ganger.
Men kjøttdeig og biff og sånn, det skjønte jeg ikke så mye av, hvordan man lagde.
Men, man sparer jo mye penger hvis man kjøper ordentlig mat i butikken og lager det selv.
Fremfor å kjøpe ferdig mat på resturanter, eller alt mulig.
Og hvis man bare spiser Pizza Grandiosa, så tror jeg ikke det er så bra heller.
Med tanke på at man våkner litt mer opp kanskje, hvis man spiser mat som er sunn, iforhold til hvis man bare spiser Pizza Grandiosa.
Selv om det nok finnes sunnere mat enn det jeg prøver å lage og.
Men men.
Sånn her spagetti, med tomater og kjøttdeig eller karbondadedeig, kan man jo lage for 10 kroner, og sikker fem kroner også, hvis man ikke er så nøye med hvor bra kjøttdeig det er osv.
Men jeg kjøpte sånn ganske bra karbonadedeig, på tilbud, og fryste det.
Og da koster det ikke så mye mer enn kjøttdeig.
Men, det er mindre fettslintrer og alt mulig sånt i da.
Og det er jo ikke alltid man vel kan stole så mye på maten, i Storbritannia osv., så da kjøper jeg heller den karbonadedeigen som jeg vet fra før, at er bra.
Så sånn er det.
Hun Mette Holter forresten, hun stemora til halvbroren min, Axel Thomassen.
Hun har bodd hos Ancona mafiafamilien i USA.
Sammen med en amerikansk dame som snakker norsk og bor i Trondheim, Victoria.
En ganske stor dame med mørkt hår.
Og Mette har vel også tre barn, fra den her mafia-familien, tror jeg.
Erik, Kirsten og Bjørn, tror jeg.
Bjørn er eldst da, så Kirsten og så Erik.
Han Erik er 2-3 år eldre enn meg tror jeg.
Og han møtte jeg en del ganger i Oslo Sentrum og.
En gang tagg han i Karl Johan.
Men men.
Så om det at jeg er forfulgt av mafian, som jeg har overhørt, kanskje har noe med Mette og Arne og Axel og de å gjøre.
Det er vel kanskje ikke umulig nei.
Siden Mette hadde vært hos en mafia-familie i USA osv.
Selv om det vel er litt dumt, hvis det er sånn det henger sammen.
Men men, man kan ikke vite alt.
Og jeg husker også en gang jeg var hos dem, i Høybråtenveien der, det første året jeg bodde i Oslo, da jeg bodde på Abildsø.
Da dro jeg for å besøke lillebroren min Axel da.
Som er åtte år yngre enn meg, tror jeg.
Men jeg syntes jeg måtte holde kontakten da, når jeg hadde en bror som bodde i Oslo.
Og en av de første gangene jeg dro dit.
Det første året jeg bodde i Oslo.
Så kjørte det en politibil, forbi blokkene, i Høybråtenveien da.
På gangveien der, eller hva man skal kalle det.
Og da ble Mette litt forferda husker jeg, og spurte om jeg hadde politiet etter meg, eller noe.
Men da bare lo jeg, for jeg var sånn, at jeg ikke gadd å gjøre noe ulovlig.
Som å snike på t-banen, eller noe.
For jeg var liksom over sånn butikktyveri og sånn, som jeg dreiv litt med, da jeg var sånn 13-14 år.
Det var liksom noe ungdomsgreier.
Etter at jeg flytta til Oslo for å studere, som 19-åring, så tenkte jeg, at nå måtte jeg prøve å oppføre meg voksent, og ikke tulle med sånne ting, som butikktyveri f.eks.
Eller å snike på t-banen.
Og det gjorde jeg heller ikke.
Så da Mette spurte om jeg hadde problemer med politiet, da bare lo jeg vel, for det gadd jeg ikke å ha.
Så sånn var det.
Men Axel, halvbroren min, han lurer jeg på om er noe Illuminati-slave.
At han danske sjefen hans, Peter, er noe Illuminati-medlem.
Det er bare noen sånne tanker som jeg har drevet å syslet litt med i bakhodet, i de siste månedene vel.
For Axel han måtte jobbe så hardt, på kjøkkenet, på resturant Oskar Bråten, på Torshov der, husker jeg.
Og Axel har også sagt til meg et par ganger, at han ikke trivdes i Oslo, og ville bort fra det livet han hadde.
Men, Axel er så underfundig, noen ganger.
Han har vel lært litt av hun Mette Holter, vil jeg si.
At han er så utspekulert.
Så det er nesten umulig å vite om han er oppriktig, eller ikke.
Så jeg veit ikke om han kødda, eller ikke, da han sa det.
Men man kan vel ikke skjønne alt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg først en kamerat i klassen, som het Tom-Ivar.
Men dem flytta til Drammen, i 1982 eller 83, eller noe.
Til bestemora dems på Glassverket, tror jeg det var.
Men men.
Men gjennom han, var det vel, så ble jeg kjent med han Kjetil Holshagen, som bodde i nabohuset til Tom-Ivar og dem.
Så da Tom-Ivar flytta til Drammen, så ble jeg kamerat med han Kjetil istedet da.
Han var sånn, at han ikke klarte å sykle, og han likte ikke å gå til f.eks. Ulviksletta, eller Ulvikfjellet f.eks., for å skyte fugler med luftgevær, eller noe, for der var det så mye insekter.
Så jeg tror han var den første nerden vi på Bergeråsen hadde sett.
Men vi satt han oppå en sykkel da, så trilla han ned Havnehagen, med beina ut til hver side av sykkelen på en rar måte.
Så det var artig, husker jeg vi syntes.
Men men.
Så jeg fikk litt dilla på elektronikk, av å henge sammen med han, for han hadde peiling på det.
Og data dreiv vi også med.
Så ble jeg kjent med tremenningen min, fra Lørenskog, Øystein Andersen, gjennom han her Kjetil da.
En sommer, som fetteren min, fra Son, Ove, hadde dratt meg med, for å plukke jordbær, på gården til Sand, en gård på Sand, på eller ved Berger.
Jeg hadde plukka jordbær der sommeren før, så jeg var egentlig dritt lei jordbær.
Og plukking.
Jeg var ganske bortskjemt, så jeg hadde penger.
Og jeg spiste ikke jordbær på mange år etter det her.
Men men.
Men da plukka også Kjetil og Øystein jordbær, mener jeg å huske.
Så da ble jeg kjent med han Øystein da.
Som jeg seinere fant ut var tremenningen min.
Adoptert fra Korea, av kusina til fattern.
Dem bodde inne i Lørenskog, på Hanaborg.
I Markus Thranes vei, het det vel.
Men men.
Jo, og han Øystein han fikk tak i alle de nye dataspilla og alle de nye action-filmene.
Piratkopier fra Oslo eller Lørenskog da.
Men foreldra hans hadde en gammel gård, var det vel, på Sand.
Eller hus, var det kanskje.
Det var et sånt hus, som kunne ha hørt til en liten gård i gamle dager da.
Sånn hvitt hus.
Men men.
Like nedafor der teskjekjærringa bodde, som hu ble kallt.
Ei dame som alltid gikk ut og kjefta, hvis noen gikk på veien, ned mot Øystein og dem, og sa at det var privat vei.
Men men.
Men huset lå ved fjorden.
Drammensfjorden.
Så båten til Haldis og fattern, den lå like nedafor huset dems.
Jeg lurer på om foreldra til Øystein eide båtplassene, og at fattern og Haldis leide plass av dem.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men men.
Men det jeg fikk flashback om nå da.
Det var at jeg og Kjetil, da vi var sånn 15-16 år osv.
Vi pleide å dra på datamesser, i Oslo og Drammen og sånn.
Eller vanlige messer i Drammen da, i Drammenshallen.
Men men.
(Men jeg dreiv også med sånn som å spille fotball, kjøre båt på fjorden og skyte med luftgevær og digga musikk og sånn da, hørte på nærradio og sånn, som var populært da).
Men men.
Men, Kjetil satt mest på rommet sitt.
Men jeg hadde ikke så mange kamerater, så derfor ble jeg kamerat med han da.
Men men.
Men vi pleide å dra inn Drammen, og kjøpe datagreier, på bokhandelen i gågata.
Laurizens bokhandel?
Jeg husker søren ikke.
Men, i kjellern der, så hadde de dataavdeling.
Og der var det en som het Jostein, som jobba.
Og Øystein, han var så irritert, på Jostein.
Så hver gang vi var i Drammen, så var det bare å Jostein, hele tida.
Og også på Bergeråsen, så dreiv Øystein å prata om Jostein.
Så selv om Øystein var fra Hanaborg, i Lørenskog.
Så begynte han å tulle med, eller mobbe, eller baksnakke Jostein.
Fra bokhandelen i Drammen.
Han var vel noen få år eldre enn oss, og jobba vel kanskje heltid eller bare hver lørdag, i dataavdelingen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå.
Så hvis noen hører at Øystein klager på Jostein ennå.
Så er det han Jostein som jobba på dataavdelinga, på bokhandelen i gågata i Drammen, på midten av 80-tallet, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Han faren, eller adoptivfaren til Øystein.
Han er det nok noe Illuminati-greier, eller noe, ved.
Han var jo sammen med kusina til fattern.
Ei lys dame, som kanskje det var foreldra til, som eide det huset nedafor teskjekjærringa da.
Noe sånt.
Øystein hadde også ei kusine, som het Anita, eller noe, med lyst hår, som også bodde i Markus Thranes vei.
I nabohuset.
Så, da jeg og Øystein var i England, på språkreise, i 1988 og på ferie, i år 1990, og sånn.
Og andre ganger, da jeg var på besøk.
Jeg flytta jo til Oslo etterhvert, i 1989.
Da gikk vi noen ganger til Robsrudjordet Grill.
Like ved Statoil, på Lørenskog der.
Og da lagde kusina til Øystein gratis hamburgere til oss, husker jeg.
Og det var gode burgere og.
Hun kusina, jobba seinere på cruise-skip, men det var ikke så artig, så det slutta hu med.
Og hu spilte fotball på Kurland, eller noe sånt.
Ku-land.
Ikke vet jeg.
Det var noe sånt, jeg aner ikke hvor det er.
Men men.
Og en gang, da jeg og Øystein hadde vært i England, i 1988, var det vel.
Så skulle liksom hjelpe meg, å vaske klæra mine da.
Så ble alt rosa.
Så hu der kusina til Øystein, hu burde folk være litt på vakt mot, for hu er ikke så flink til sånn som å vaske klær osv.
Men men.
Og hu også pleide å være ute på Sand, om sommerene og feriene osv.
Men foreldra hennes, tror jeg hadde et annet hus der.
Men men.
Mer da.
Jo, siden jeg var kamerat med han Øystein.
En gang, jeg tror det var det året jeg var russ.
Så så jeg bilen til faren til Øystein der.
Han jobba på Tetra-Pac, rundt Sandvika, eller noe, tror jeg.
Men men.
Og da, så så jeg bilen til faren til Øystein der ja.
Og så banka jeg på da, på døra til huset dems, nedafor Teskjekjærringa der.
Så hadde han en ung afrikaner på besøk.
Faren til Øystein.
Så spurte afrikaneren, på engelsk, til faren til Øystein, om jeg også skulle være med.
Men nei, jeg skulle bare høre om Øystein var der.
Men faren til Øystein, med svetteperler i panna, sa at nei, det var han ikke.
Jeg fortalte det til fattern.
For jeg synes det her var rart.
At faren til Øystein skulle ha stevnemøte, med unge afrikanere, bak ryggen til kusina til fattern.
I huset som jeg kanskje trodde tilhørte slekta til kusina til fattern.
For seinere samme året.
Da jeg var russ.
Det her var våren 1989.
Så ville absolutt faren min, at jeg skulle bli med på slektstreff, nede hos foreldra til Øystein, på Sand, eller nedafor Teskjekjærringa der da.
Det var jo i russetida, så jeg festa jo hele tida, på den her tida.
Så jeg drakk av ølflaska.
Og da kom onkel Håkon bort, og sa at gamlingene i familien.
(Som jeg ikke visste hvem var).
At de klagde på at jeg drakk av flaska.
(Som enhver russ gjør vel).
Men men.
Hu Anita var der, men ikke han Øystein.
Hu Anita, hu var liksom ikke ordentlig med i selskapet.
Hun gikk bare rundt der.
Mens jeg satt og prata med fattern og dem andre der da.
Men men.
Mer da.
Jo, faren til Øystein, kom bort, og la henda oppå skuldra mine, og klemte til.
Som en slags advarsel om å ikke fortelle om han unge afrikaneren(?)
Hva vet jeg.
Øystein, han var jo en sånn mobbe og syte-kar, må man vel kalle han.
Han klagde på Jostein fra bokhandelen i Drammen osv.
Men etterhvert, etter at jeg flytta til Oslo, så begynte han å klage på meg hele tida.
Spesiellt en gang vi var i Gøteborg, jeg og Øystein og Glenn Hesler og Kjetil Holshagen og Magne Winnem.
Så noen ganger, så holdt jeg nesten på å si det her, om at jeg så at faren hans hadde stevnemøte, med en ung afrikaner, i huset dems på Sand.
Det var like før at jeg sa det noen ganger, da Øystein, som er eller var litt barnslig, gikk meg for mye på nervene.
Men jeg sa det ikke.
Men men.
For Øystein hadde kanskje blitt skuffa.
Men jeg sa at jeg visste noe da.
Sa jeg en gang.
At jeg visste noe.
(Noe som ville få han til å holde kjeft da).
Men jeg sa det ikke.
For, han Øystein, han er noen ganger så plageånd, så det er greit å ha noe på han, liksom.
(Selv om det var på faren).
Og jeg tror kanskje det er sånn man ikke bør fortelle alltid, for kanskje han ikke hadde tålt å høre det?
Øystein var litt bortskjemt og sånn.
Eller veldig.
Men men.
Og han var litt nedlatende, noen ganger.
Så jeg fikk aldri fortalt han det her, om faren og afrikaneren.
Det var litt dumt.
For Øystein var jo fra Korea.
Og da, så lurte jeg på, om faren tente på mørke gutter, siden han hadde en afrikansk gutt da, ved siden av kusina til fattern.
Så jeg lurte på om han faren til Øystein, var homo, og ville ha en mørk adoptivsønn, av personlige, seksuelle preferanse-grunner.
Noe sånt pervo-greier.
Så, da er det ikke så lett å prate om.
For jeg var jo vant til sytinga og klaginga til Øystein.
Så jeg lot han oftest holde på, siden alle visste han var litt bortskjemt.
Men, da søstra mi flytta inn til meg, på rommet mitt, (for hu hadde ikke noe sted å bo, så jeg måtte la hu bo der), på Ungbo-leiligheten min, på Ellingsrudåsen, (ikke langt fra der Øystein og dem bodde).
Da kutta Øystein meg ut som kamerat.
I 1994, eller noe.
Mens søstra mi var der, så fortalte han meg, at han ville ikke være kamerat med meg lengre.
(Av en for meg uforklarling grunn.
For jeg hadde ikke gjort noe galt, som jeg kunne huske.
Hvis det ikke var noe med søstra mi da.
At han ikke likte, eller var redd for søstra mi, siden hun også var i det vel ganske kriminelle somaliske miljøet i Oslo, rundt Jollys osv., gjennom venninner fra Røyken og typen sin da, Keyton, som hun også har en sønn med).
Så det var litt spesiellt.
Øystein dukka opp, på Ungbo, og fortalte meg, nesten sermoniellt, at han ikke ville være kameraten min lengre, også dro han hjem.
For vi var vel da kamerater, mer enn tremenninger.
For, da jeg ble kjent med Øystein, gjennom Kjetil Holshagen, så visste ikke jeg, at Øystein var tremenningen min.
Og jeg visste ikke hvem foreldra hans, eller kusina hans var.
Men jeg fortalte om han afrikanske gutten til faren til Øystein, til faren min da.
Så om han faren til Øystein, kan ha gjort noe Illuminati-ting, mot meg, etter det.
At det var derfor søstra mi flytta opp til meg, i Leirfaret, noen måneder etter, at jeg så faren til Øystein og afrikaneren, inne i huset til foreldra til Øystein, på Sand, i 1988?
Sammen med hu Cecilie Hyde, fra Svelvik, som jentene i klassen min, på Gjerde, sa at hadde hatt tre aborter, allerede, noen måneder seinere, enda hun Cecilie var vel da 18-19 år.
For å få noe på meg?
Noe dem kunne bruke til utpressing, eller noe?
Hvem vet.
Jeg skal ikke si nøyaktig hvordan det var.
Men at det var noe som foregikk, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Bare noe mer jeg kom på, om den her tida, på Bergeråsen osv.
Så sånn var det.
Nå fikk jeg flashback, til slutten av 80-tallet.
Jeg lurer på om det var siste året jeg bodde på Bergeråsen.
Enten det, eller året før.
Det var vel 1988 eller 89 da.
Noe sånt.
Og da hadde jeg en kamerat, tremenningen min, Øystein Andersen, fra Hanaborg, i Lørenskog, som var mye ute på Sand eller Berger da.
Så vi pleide å spille dataspill, og se de siste Hollywood-filmene, som Øystein hadde med piratkopier av.
Og spiste Grandiosa og drikke cola og sånn.
Ganske nerder, med andre ord.
Men ikke så mange andre på Bergeråsen, hadde Rambo og Mad Max-filmer osv., før dem kom på video.
Så jeg var faktisk nesten populær en stund.
I hvertfall nesten.
Det var ikke sånn at jeg spredde det overalt, at jeg fikk tak i alt av videofilmer og spill.
Men noen folk kom innom, og skulle låne filmer da.
Så tilslutt så huska jeg ikke hvor de forskjellige filmene var.
Så sånn var det.
Men men.
Men videre da.
Jeg pleide å lese et tegneserieblad, i Norge, som het Pyton.
Og det syntes visst Øystein var kult og.
Så var det mye bråk med husokkupasjoner og Blitz osv., inne i Oslo.
Som var på nyhetene.
Så da kom jeg på en sånn tegneserie.
Om en som gikk forbi Blitz, med en plakat som det stod ‘Riv Blitz’ på, om kvelden osv.
Det kunne ha vært en sånn tegneserie, som var i Mad.
Sånn, hvorfor ta livet av deg, fordi du ikke fikk kjøpt Mad osv.
Men Øystein kjente en kar inne i Oslo, eller Lørenskog.
Så han fikk lagd en hel tegneserie, av det her.
Med 10-12 ruter, eller noe.
Og den ble ganske artig.
Men det var ikke noe bra sluttpoeng da.
Så jeg sendte det til Pyton.
Men jeg synes egentlig ikke den ble helt vellykka.
Jeg var ikke så med i arbeidet med serien heller.
Jeg hadde ideen.
Men det gikk gjennom han tremenningen min, Øystein Andersen, og så til tegneren da.
Så jeg visste ikke hvem han tegneren var.
Så det ble ikke så vellykka.
Men den hadde blitt grei, hvis dem hadde tatt seg tida, til å funnet på et sluttpoeng.
Men dem bare lagde en serie, av det jeg sa da, som var ideen liksom.
Og ikke en ferdig serie.
Det var bare en sånn startide jeg hadde.
Man måtte jo ha kvalitetskontrollert serien, før resultatet ble ferdig da.
Mener jeg da.
Men det skjønte ikke Øystein.
Det samme var det, da jeg skulle lage regnskapsprogram, for spilleautomatfirma.
Øystein og Glenn Hesler, hadde et firma som het Arcade Action.
Eller Action Arcade.
Noe sånt.
Og da fikk jeg en dag ekstra påskeperm, fra militæret, for å lage det programmet.
Og da fikk jeg 2000-3000 kroner, av Øystein og dem, i mynter da, for å lage det programmet.
Det var i noe relasjonsdatabase-språk.
Og det tok vel 3-4 dager, eller noe, å lage det.
Men Øystein, ville ikke være med i utviklingsfasene av programmet.
Sånn som vi hadde lært, på Gjerde VGS., og på NHI.
At kundene og brukerne, skulle inkluderes i de forskjellige utviklingsfasene, av programmet.
Det var egentlig systemutvikling osv., som jeg hadde tenkt å få meg en karriære innen.
Og ikke Rimi.
Men tilfeldighetene spiller sitt spill noen ganger.
Så sånn er det.
Men Øystein, han ville ikke se på programmet, før det var ferdig.
Og da fant han en feil.
Så måtte jeg sitte i en eller to dager til da.
For å fikse den her feilen.
Mens, hvis han hadde vært med, på et kort møte, for å se over skjermbilder osv., før selve programmeringsarbeidet startet.
Så ville jo den feilen blitt oppdaget mye tidligere.
Så ville vi spart en dag eller to, på arbeidet.
Men jeg fikk vel 3000, uansett hvor lang tid jeg brukte vel.
Hvis jeg husker riktig.
Noe sånt.
Men han tremenningen min Øystein, er litt kaksete da.
Og en gang, på 90-tallet, så ville han bruke navnet mitt, for å stå som eier av noen ulovlige pokermaskiner, i Skedsmo et sted.
Men det gadd ikke jeg.
Så spurte Øystein hvorfor, på mobilen som var i bilen til Glenn.
Jeg satt på med Glenn.
Så måtte jeg komme på noe.
Så sa jeg, hvis jeg ville til USA for eksempel, på ferie, så måtte jeg ha rent rulleblad, sa jeg.
Bare for å si noe.
Jeg har aldri likt å drive med sånn snusk, så jeg var ikke interessert.
Da skaffa jeg meg heller en vanlig ekstrajobb.
Så sånn var det.
Men men.
Øystein pønska ut hvordan jeg ville gjøre karriære, husker jeg at jeg overhørte, at han prata til Glenn om.
At først så fikk jeg bil.
Og så jobba jeg hardt, og så fikk jeg leilighet osv.
Han hadde pønska ut strategien min.
Og det var jo riktig.
Det var sånn jeg prøvde.
Jeg prøvde ikke å være noe smart-ass.
Men å få en jevn karriære, og på den måten få lappen og bil osv.
Men det stoppa litt opp, og gikk litt tregt i Rimi.
Så jeg begynte å se etter nye jaktmarkeder, etterhvert.
Men jeg hadde ikke noen venner eller familie, som var mine støttespillere, for å si det sånn.
Jeg hadde ingen som ville hjulpet meg, hvis jeg fikk problemer.
Så jeg spillte ganske safe.
For jeg vet jo at man har støtteordninger, hvis man er arbeidsledig osv.
Men når man er i 20-årene osv., så er det også en psykisk smell man får, hvis man mister jobben f.eks.
Hvis man har noen ekle slektninger f.eks., så kan de begynne å slenge dritt, så man blir litt nede da.
Så da lønner det seg, å spille safe, med karriære og sånn.
Til man har litt selvtillit, og tåler å få noen på tryne da.
Så sånn tenkte jeg.
Men men.
Så om Øystein og Glenn var noe mafia-greier.
Det er nok ikke umulig.
Eller Øystein sier han kjenner folk da.
Så hvor mafia han er, det veit jeg ikke.
Men han har kontakter som er noe kriminelle vel.
Så jeg tar med det her og, for mora hans er jo kusina til fattern.
Så det er kanskje en slags link ute å går her.
Uten at jeg skal si det for sikkert.
Men vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog