johncons

Stikkord: Løytnant Frøshaug

  • Mer om Henri Maatje, som i likhet med meg, har funnet ut en måte å lage kryssord på, med PC. (Fra Fredriksstad Blad 13. november 2006)

    henri maatje

    https://www.nb.no/items/54c8afe6d94f970d447838a109cf0d0a?page=37&searchText=”henri%20Maatje”~5

    PS.

    Det kan virke som at Maatje er mest interessert i, å selge kryssord-programmet sitt, i Nederland og Tyskland.

    Så det kan godt være, at det er muligheter, også for mitt kryssord-program.

    (Kanskje mitt kryssord-program er bedre/mer effektivt.

    Hvem vet).

    Men jeg blir nektet tilgang, til dette kryssord-programmet, av City Self Storage.

    Det lå jo og støvet ned liksom, i mange år, (fra studieåret 1991/92, da jeg lagde det på NHI).

    (Det var forresten sånn, at selv om programmet var min ide.

    Så måtte jeg da (ifølge fagplanen, for kandidat-prosjekt-faget) ha en formell oppdragsgiver.

    Og det måtte da bli fag-ansvarlig, som var NHI-rektor Ole Øren.

    Men hverken han eller jeg hadde hørt om Maatje sitt program, (vi hadde et møte, om dette prosjektet, høsten 1991).

    For å si det sånn).

    Men nå som jeg har denne bloggen.

    Så kunne jeg jo ha vist fram det kryssord-programmet mitt, for hele verden.

    (For å si det sånn).

    Men dette blir jeg nektet å gjøre.

    (Siden at City Self Storage har nektet meg tilgang, til min lagerbod.

    Siden jeg flytta tilbake til Norge, (fra England), i 2014).

    Det var også sånn, at NHI, (muligens foreleser Geir, eller en som var litt større/eldre), manet oss, (må jeg si), til å ikke ta backup.

    For man måtte levere 2-3 kopier.

    Og en kopi skulle NHI ha utstilt liksom, i et slags bibliotek, (et lignende ‘avsluttende oppgave-bibliotek’, som jeg husker, at University of Sunderland hadde, (i Vardy Building), da jeg studerte der, i 2004/05).

    Men NHI har blitt solgt mange ganger.

    De ble til Den Polytekniske Høyskole som ble til NITH.

    Og NITH-kontordame Anne Sophie Abildgaard, nektet å finne fram dette programmet for meg, i 2014.

    Og seinere har NITH blitt solgt til Vesterdals.

    Og Vesterdals har blitt solgt, til Høyskolen Kristiania.

    Så jeg får ikke tak i dette programmet nå.

    Selv om det nok er sånn, at det antagelig finnes muligheter, til å tjene penger, på dette programmet.

    (For eksempel så jeg kan lage kryssord hjemme, og selge til aviser/ukeblad.

    Eller at jeg selger programmet til aviser/ukeblader/forlag, (som Maatje).

    Eller at man bruker algoritmen, (som jeg lagde i 1991/92), i en app, som er sånn, at folk kan lage kryssord selv hjemme.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg fikk dårlig karakter, på kryssord-programmet.

    Men det kan ha vært på grunn, av at jeg skulka en del møter, med Ole Øren.

    Jeg var mest opptatt av, å få programmet, til å virke.

    Og Øren, (som vel var en helt ny rektor, som jeg ikke hadde prata med før), hadde driti seg ut noe jævlig, (som folk sier), under den formelle åpninga, av NHI Helsfyr, (da han knota fælt, med en gadget, som var til en slags ny-moderne ‘overhead’, for å si det sånn).

    Og jeg fikk egentlig 3.7 i karakter, (sånn som jeg husker det).

    Men da klagde jeg.

    Men jeg ble forhindret i å møte, på klage-møtet, (høsten 1992), ettersom at jeg da avtjente førstegangstjenesten i infanteriet.

    Og vi var den uka statister i filmen Secondløitnanten, (i Kvikne, i Østerdalen).

    Og så var vi stand-in for Garden.

    Vi var avgitt noen reserve-offiserer i Kongsberg-traktene, som da skulle øve, på å lede en tropp/avdeling.

    Og da vi skulle hjem derfra, så spurte jeg troppsjef Frøshaug, om vi kunne stoppe på veien, (tilbake til Terningmoen).

    For det hadde vært et slektstreff, på Grunerløkka, (tante Ellen som var bosatt i Sveits, dukket opp i Oslo, med sin unge datter Rahel, og min yngre søster Pia manet meg, til å dukke opp, på en fest, (pluss sosialt samvær i forkant), hos en av Ellen sin bekjente, muligens en Diderik Beichmann), helgepermen før.

    Så jeg hadde ikke fått ringt NHI, og forklart om, at jeg ikke rakk klage-møtet.

    (Jeg fikk heller ikke ordna med, (det er mulig at jeg ikke visste hvem man skulle snakke med), å søke om fri, fra Forsvaret.

    Dette var under rekrutt-tida, (og jeg var vel da på det kaotiske reservelaget, (etter at en FRPU-politiker ved navn Paulsen, hadde søkt på min stilling, på lag 2)).

    Noe sånt).

    Men Frøshaug nektet å stoppe på en bensinstasjon, (på veien), sånn at jeg kunne ringe NHI.

    Og da satt visst NHI karakteren ned til 4.0, (har jeg seinere sett, på karakterutskrifter derfra).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    dårlig karakter

    https://johncons.angelfire.com/vitnemaal.html

    PS 4.

    Som man kan se, i avis-artikkelen overfor.

    Så hadde Henri Maatje, en bekjent, (eller noe lignende), som fortalte han, at: ‘Nå har du skutt gullfuglen’.

    Og i min bekjentskapskrets, så må man vel si, at dette var Magne Winnem sin jobb, å si, (noe lignende av).

    Men Magne Winnem sa ikke noe sånt.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men på den tida, så var Magne Winnem mest opptatt av, å ha noen slags hvetebrødsdager, på forskudd, med sin forlovede Elin fra Skarnes.

    (Noe sånt).

    Så Magne Winnem fikk muligens ikke med seg det, at jeg hadde funnet opp et data-program, som de nesten kunne ha skrevet om i avisa.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Jeg husker at jeg forklarte, om dette mer eller mindre geniale kryssord-programmet, til Glenn og Øystein, (to ‘Beavis og Butthead-aktige’ kamerater, (må man vel si), som jeg hadde, på den tida).

    Men de sa heller ikke: ‘Nå har du skutt gullfuglen’.

    Men de begynte å syte og klage.

    Fordi at jeg hadde kalt en av fil-typene, som jeg brukte, for: ‘.sys’.

    Og det skulle man egentlig ikke gjøre, (for Microsoft/MS-DOS/Windows bruker også det fil-navnet).

    Men jeg hadde hatt et friår, hvor jeg jobbet mye, på Matland/OBS Triaden, osv.

    Så jeg var kanskje litt ør, (og kjente ingen), når jeg begynte igjen, på NHI.

    (Dette programmet var ganske heavy greier, og det var ikke åpenbart at jeg skulle få det til å virke.

    Så derfor var jeg kanskje litt fordypet i det programmet.

    Og dette var snakk om variabel-programmering, som jeg drev mye med, på 80-tallet.

    Og da hadde jeg Vic 20, Sharp og Commodore 128.

    Dette var før PC ble vanlig å ha hjemme.

    For å si det sånn).

    Men Øystein klarte da, (når han skulle liksom fikse Glenn sin PC, etter at jeg hadde surra litt, med de nevnte sys-filene), å slette Glenn sin config.sys-fil permanent.

    (Istedet for å bruke kommandoen: ‘Undelete’, som vi hadde lært på datalinja og NHI.

    Men Øystein var manisk da, (og fikk et slags anfall), hjemme hos Glenn.

    Så jeg fikk ikke forklart om det med: ‘Undelete’.

    Før Øystein tok kommandoen, og begynte å gjøre noe tull, (på Glenn sin PC), for å si det sånn.

    Og Glenn hadde også gått på datalinja, visstnok.

    Så han burde vel også ha lært om: ‘Undelete’-kommandoen, for å si det sånn.

    Men Øystein som hadde gått allmenn-fag, (uten å få artium vel), begynte å være sjefete, da.

    Og så gikk alt til helvete.

    Eller, egentlig så var det vel ikke en så stor sak.

    En config.sys-fil kunne man jo få tak i her og der.

    (Noe jeg også nevnte da).

    Men Øystein var da en ‘drama-queen’, på toppen av at han hadde et slags manisk anfall.

    Og begynte da å dramatisere/skrike, rundt det med den nevnte config.sys-fila, (og bebreidet meg, fordi at den fila ble sletta, selv om det var han som ble sjefete, og som gjorde at filen ble borte for godt, når det bare var å skrive: ‘Undelete’ egentlig).

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Det var også sånn.

    At selv om jeg hadde funnet opp et mer eller mindre genialt kryssord-program.

    Så måtte jeg likevel avtjente førstegangstjenesten i infanteriet.

    Og da jeg var ferdig der, så var jeg den eneste gjenværende beboeren, i et Ungbo-bofellesskap.

    (For de andre hadde falt for aldersgrensen.

    For å si det sånn).

    Og da skaffa jeg rom der, for min lillesøster Pia og for nettopp Glenn (Hesler).

    Ved å prate med Ungbo-dama (fra Oslo kommune).

    Og etter at vi tre (pluss Hildegunn og Rune vel) hadde bodd i lag der, i et år, eller noe.

    Så kom Glenn med en utgave av VG.

    (Selv om han vel ikke pleide å lese aviser.

    Men det er mulig at avisa var fra mora hans, (for NHI sine datasaler var stengt i påsken, så derfor lånte jeg Glenn sin PC litt mer, i den ferien).

    Og da chatta jeg vel såvidt med hans mor.

    Sånn som jeg husker det).

    Og så la han denne avisa foran meg på bordet, i Ungbo-stua.

    Dette var da en gammel utgave av VG.

    (Det er mulig at dette var i 1994.
    Og at VG-avisa var fra 1993.

    Noe sånt).

    Og der stod det om Henri Maatje, da.

    Som hadde fått ideen til kryssord-programmet sitt, på do.

    (Noe sånt).

    Men Glenn bare la avisa der.

    Og sa: ‘Se her’.

    Og så gikk han vel.

    Så hva han, (med sin ‘Beavis og Butthead-tankegang’, eller hva man skal si), mente om/med dette.

    Det kan man kanskje lure på.

    (For å si det sånn).

    For han sa ikke noe mer om dette.

    Og jeg jobba jo på Rimi, på den tida.

    (Siden at jeg ikke kjente noen, som sa: ‘Nå har du skutt gullfuglen’.

    For å si det sånn).

    Så det er mulig at Glenn da mente, mente å liksom forkaste, mitt kryssord-program.

    Hm.

    Nå kan det kanskje virke som, (fra avis-artikkelen øverst i bloggposten).

    At Maatje sitt kryssord-program er på nederlandsk.

    Og når det gjelder andre oppfinnelser, som video-spilleren.

    Så hadde jo den forskjellige utgaver, som Beta, VHS og Video 2000, osv.

    Og det var vel sånn at flere fant opp telefonen, flyet og bilen omtrent samtidig.

    (Noe sånt).

    Så det å bare liksom forkaste mitt kryssord-program, (på ‘Beavis og Butthead-vis’), på den tida.

    Det var kanskje litt forhastet.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Glenn sin PC hadde jo MS-DOS, i 1991.

    Men det Øystein gjorde.

    For å forklare det, med våre dagers Windows.

    Det var at han tømte ‘Papirkurv’.

    Istedet for å velge: ‘Angre sletting’.

    (For å si det sånn).

    Og dette gjorde han på manisk vis.

    Mens han skreik og bar seg.

    (Han brukte skriking som en slags herske-teknikk.

    På ‘brat-vis’.

    Må man vel si.

    Og det er mulig at han kødda.

    Han gliste vel, mens han dreiv på med dette.

    Sånn som jeg husker det).

    Og ba meg om flytta meg, fra stolen foran PC-en, (til Glenn), osv.

    (Eller om han bare tok fra meg tastaturet).

    Og etterpå, så ga han meg skylda.

    (På ‘drama-queen’ vis.

    Må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Det er også noe som heter Norton Utilities, (som Kjetil Holshagen hadde, på C64, på 80-tallet).

    Og sånne program kan man bruke, (også på PC), for å finne en permanent slettet fil.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Dette har ikke vært noe gjentagende problem.

    For å si det sånn).

    Og man kunne også skrive en ny config.sys-fil.

    På den tida, så var de fleste config.sys-filer ganske like.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, (dette er jo mange år siden nå).

    Og jeg hadde vel også lært, hvordan de config.sys-filene skulle være, på NHI.

    Sånn som jeg husker det).

    Så det burde ha funka, å kopiere en config.sys-fil, fra en annen/lignende PC, (og så eventuelt flikka litt på den fila).

    (For eksempel fra PC-ene på NHI sin datasal.

    For å si det sånn).

    Men det ville de visst ikke.

    Glenn og Øystein, (eller om man skal si Beavis og Butthead), ble sutrete/hatske.
    (Sånn som jeg husker det).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Jeg hadde ikke PC hjemme, mens jeg gikk på NHI, (og datalinja).

    (PC-er var ganske dyrt på den tida.

    Og NHI hadde dårlig studie-finansiering.

    Noe jeg har blogget om tidligere.

    Og jeg hadde vel egentlig tenkt til å gå markedsførings-linja, (som mine klassekamerater, det andre året, på handel og kontor), og så muligens BI, (i Sandvika).

    Men så fikk Kristin Sola meg, (mer eller mindre), til å søke meg, til datalinja i Drammen, (på en slags samarbeids-avtale, mellom Buskerud og Vestfold).

    For å si det sånn.

    Så jeg hadde kun en elektronisk skrivemaskin, av merket Casio.

    På den tida).

    Ellers så hadde jeg kanskje huska det, at man helst ikke skulle bruke .sys-filer, (når man lager sine egne data-programmer).

    (Også etter det friåret.
    Hvor jeg jobba på Det Norske Hageselskap og Matland/OBS Triaden.

    For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    En sånn skrivemaskin kjøpte jeg meg, (på Lauritzen Bokhandel i Drammen), før jeg begynte på handel og kontor, (høsten 1986), og den skrivemaskinen ligger vel nå, sammen med blant annet det nevnte kryssord-programmet, i min lagerbod hos City Self Storage, (som jeg har blitt nektet adgang til, siden 2014, da jeg flytta tilbake fra England):

    self storage

    Når man gikk på handel og kontor, (på 80-tallet).

    Så måtte man ha skrivemaskin.

    C128 eller PC (med printer) ble ikke nevnt, som noe alternativ.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så jeg brukte to-tre tusen (av stipendet) på en sånn skrivemaskin, da.

    (For å si det sånn).

    Og det var kanskje lettere med margene, osv.

    Hvis man hadde skrivemaskin.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Nå prøver jeg å finne en veteranorganisasjon, (for Forsvaret driver og sender meg rundt som en kasteball, når det gjelder min frostskade-sak). Men det kan virke som at ‘tusseladdene’ ikke er enige om, hva en veteran er lenger. Og alle veteranorganisasjonene er visst kun for folk som har vært med på internasjonale operasjoner, (eller så er de drevet av Forsvaret selv). Noe sånt

    veteran tusseladder

    https://milforum.net/node/16407

    PS.

    Da jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Så ble det hele tida snakket om veteran-virksomhet, (av troppsjefen, løytnant Frøshaug), og at det ikke var lov.

    (Noe jeg vel har skrevet om i Min Bok 3).

    Og da mentes det ikke noe med internasjonale operasjoner.

    Men da mentes det, at de som hadde vært inne lengst, (på Terningmoen), tulla med de nye soldatene.

    (Noe sånt).

    Så en veteran var helt klart, en som hadde vært i militæret en stund, (og som kun hadde noen få måneder igjen).

    Og da min medsoldat Odd Sundheim, (som seinere tjenestegjorde i Libanon), sendte meg noen fotografier, (av meg i ymse uniformer osv.), etter førstegangstjenesten.

    Så skrev han: ‘Superveteran Erik Ribsskog’, på konvolutten.

    Det syntes jeg at var barnslig da.

    (Og det var vel muligens noe tull.

    Hm.

    Det var vel muligens sånn, at det var ‘fjortiss-dama’ hans sin skrift, på konvolutten, (uten at jeg er noe skriftekspert).

    Noe sånt).

    Men det viser at ordet veteran ble brukt, også om vanlige vernepliktige, (og ikke bare om de som tjenestegjorde i Libanon og Afghanistan).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå prøvde jeg å google: ‘Norsk soldatforening’:

    norsk soldatforening

    https://www.google.com/search?client=opera&q=”norsk+soldatforening”&sourceid=opera&ie=UTF-8&oe=UTF-8

    PS 3.

    Mer om at ordet ‘veteran’ også brukes om folk som har tjenestegjort innenlands, (men ‘Libanon-folka’ har liksom kapret dette ordet, (med alle de forviklingene som det medfører), både i Norge og Sverige):

    også innenlands

  • Mer fra Facebook

    qvigstad facebook 1

    PS.

    Her er mer om dette:

    qvigstad facebook 2

  • Frøshaug og Brødreskift var som ‘strikkegenser-gjengen’

    Jeg har vel skrevet om, i Min Bok 3, at troppsjef Frøshaug, i Geværkompaniet.

    En gang, sa til fenrik Brødreskift, (om meg), at: ‘Tar du deg av han, eller?’.

    Og så begynte fenrik Brødreskift, å trakassere meg.

    En gang jeg meldte av vask, av badet.

    For Brødreskift sa til meg, at bøttene skulle sorteres på farge.

    Noe som ikke hadde blitt sagt før, (av befalet).

    (Så det var noe tull antagelig, vil jeg si).

    Og dette var som det ‘strikkegenser-gjengen’ gjorde, da jeg var tre år gammel, og bodde, i Vestmarka.

    (Som jeg har skrevet litt om, i et av de første kapitlene, i Min Bok).

    Ledersken ba ei jente, som var yngre enn henne, (og eldre enn meg vel), om å liksom ta seg av meg, da.

    Og så dro hu jenta meg med, til et annet rom, (i Vestmarkveien 326 vel).

    Og så la hu seg foran meg, og begynte å skræve og stønne osv., (med klær på), da.

    (Og jeg som var tre år gammel, skjønte ikke så mye.

    Barn var noe som kom med storken, hadde vel kanskje min mor fortalt meg.

    Og sex og sånn, hadde jeg nok aldri hørt om, for å si det sånn).

    Så dette var to rare episoder, må jeg si.

    Visste Frøshaug og dem, om dette, med ‘strikkegenser-gjengen’, tro?

    (For dette hadde jeg vel aldri, fortalt om, til noen, tror jeg.

    For dette var vel noe, som jeg nesten, hadde glemt.

    For vi flytta, så mye rundt, i Larviksdistriktet, på 70-tallet).

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er det jeg skriver, om ‘strikkegenser-gjengen’, i Min Bok, (som jeg vel skrev, i 2011):

    strikkegenser gjengen fra min bok

    https://books.google.no/books?id=mnawBgAAQBAJ&pg=PA4&hl=no&source=gbs_selected_pages&cad=2#v=onepage&q&f=false

  • Mer fra Facebook


    Sofie og Karl Nygård var mine besteforeldre. Og Eddie… vet du noe om Anne, Marit, Grete og Jorunn, eller noen andre??

    Sofie og Karl Nygård var mine besteforeldre. Og Eddie... vet du noe om Anne, Marit, Grete og Jorunn, eller noen andre??

    Liker · · Ikke følg innlegget lenger · for 3 timer siden

  • 9 personer liker dette.
  • for 2 timer siden · Liker · 1
  • Aud Holt Tingve Ja, morsomt og bra funnet på!

    Og Burulla var et landemerke på en måte

    for ca. en time siden · Liker
  • Eddie Sigvartsen er lenge sida sist jeg så no til de

    for 2 minutter siden · Liker
  • Erik Ribsskog Det var et kjent etternavn.

    Er du i slekt med min troppsjef fra Geværkompaniet, (juli 92-kontingenten), Sverre Frøshaug, (som også er en kjent skytter vel)?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg var i samme tropp som en Brismer, (tror jeg at han het), som er fra linje 5 et sted, ihvertfall, (hvis jeg husker det riktig).

    (Antagelig Stovner).

    https://www.facebook.com/groups/231799166942750/

  • Det var visst en annen Frøshaug-slekt. Hm

    det var visst en annen frøshaug slekt

  • Mer fra Twitter

    mer fra twitter

  • Min Bok 3 – Kapittel 61: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IX

    Det ble også sagt, (av en soldat, i en annen tropp vel), til meg.

    At det idrettsprogrammet, som dataavdelingen, på Terningmoen, hadde jobbet i flere år, med å utvikle.

    At det programmet var bare kaos.

    Forskjellige soldater med EDB-kunnskaper, hadde jobbet på dette programmet, i et år, av gangen, hver for seg.

    Og hver soldat hadde gjort dette på sin måte, sånn at alt bare var kaos til slutt, da.

    (Ble det sagt, ihvertfall).

    Så jeg har jo lurt på det seinere.

    Om det var derfor at jeg ikke fikk den ‘hoved-data-jobben’, for vernepliktige, da jeg søkte på den jobben.

    Siden jeg jo hadde toppkarakter, (1.8), i Pascal-programmering, (blant annet).

    Og disse ‘hippie-aktige’ dataoffiserene, (med skjegg, osv.), de var kanskje redd for å få en dataekspert, (må man vel kalle meg), inn på kontorene sine da.

    For de var kanskje redde for, at jeg ville avsløre, at vel spesielt arbeidet med dette idrettsprogrammet, var preget av dårlig ledelse, da.

    Dette har jeg ihvertfall lurt på i ettertid da, (for å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at det var Furuset, (og muligens også noen andre), på lag 3, blant annet, som hadde for vane, å legge seg inne på tørkerommet, på brakka, når dem hadde vært på fylla, på Alexis, på torsdagene.

    Jeg prøvde å forstå, hva som var så bra, med å sove, inne på tørkerommet.

    Og Furuset svarte vel noe sånt som at det var ‘varmt der’, eller noe.

    Men det var vel varmt nok, under dyna, i senga ens, tenkte vel jeg.

    Så jeg skjønte aldri det her med den sovinga, inne på tørkerommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare MG3-ene, i det norske forsvaret, som var tyske.

    Jegertroppen, (som bestod mye av idrettsutøvere vel), de hadde noen skarpskytterrifler, som tyskerne hadde lagt igjen etter seg, etter andre verdenskrig.

    (Av merke Mauser, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også ‘babla’ noe om, blant befalet, (må det vel ha vært), at sersjant Johansen skyldte den og den, en kasse øl da, etter den ‘tabbe-patrulja’ hans, ved kraftgata, på Terningmoen, høsten 1992, (da jeg endte opp med å nesten fryse ihjel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en vandrehistorie, om noen soldater, som hadde lagt en rekruttsoldat, med hodet først, inni en sovepose, på badstua.

    Og så snørt igjen soveposen.

    Og han hadde visst daua da, (ble det sagt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en skoleklasse, på Terningmoen, som skulle bli undervist, i forskjellige våpentyper, da.

    Og av en eller annen grunn, så måtte jeg forklare om 12.7, da.

    12.7, det våpenet er et veldig stort maskingevær, kan man si.

    De blir laget i USA, (av en fabrikk som heter Browning vel).

    Og det står på noe som heter ‘trefot’, og den foten er laget av metall, (og ikke av tre).

    Men den kalles trefot, fordi at den har tre føtter, (mener jeg at det var).

    Det var en 12.7 per geværtropp, (på samme måte som at det også var en BV, (beltevogn), per geværtropp, så dette var ikke mobilt infanteri, men vi måtte gå overalt da).

    12.7-toer, han måtte bære trefoten da.

    Hvis han ikke hjalp å bære 12.7-en da, for den var veldig tung.

    (Så 12.7-en lå nok ofte i nettopp BV-en, vil jeg nok tippe på).

    Så da jeg underviste om det våpenet, for den skoleklassen.

    Så sa jeg at man måtte være veldig sterk, for å bære det våpenet.

    Og lot som at jeg var veldig sterk da.

    For jeg var jo egentlig veldig tynn, så det var kanskje litt rart, at jeg ble satt til å vise fram 12.7.

    Jeg forklarte også, at på siktet, til 12.7-en, (som jeg aldri har prøvd å skyte med selv, men vi hadde lært om dette, i en undervisningstime, eller noe, da), så var det tegnet på fly.

    (Eller det siktet var vel støpt, så det var vel sånn at det var en figur, som forestilte et fly, som en del av selve siktet, da).

    Og dette var et propellfly, (husker jeg), for det våpenet, det var vel fra rundt krigens dager vel.

    Men det kan muligens også i tillegg, ha vært jetfly, på siktet, til 12.7-en, men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men å treffe et fly, med en 12.7, det var kanskje ikke det enkleste i verden.

    Men det som gjorde 12.7-en effektiv, i det norske forsvaret.

    Det var det, at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, de hadde utviklet en ny 12.7-ammunisjon, som het ‘Multi Purpose’, (på 80-tallet, eller noe, vel).

    Og den ammunisjonen, den forvandlet 12.7-en og gjorde den om til en ‘maskin-kanon’, vil jeg si.

    For Multi Purpose-ammunisjonen, den bestod av sporlys, (sånn at man kunne se hvor kula fløy), og også en sprengladning, sånn at kula kunne gå gjennom panser vel.

    Og det er mulig at Multi Purpose også hadde noe brennende væske, (ala M72), som ble sprayet inn, i for eksempel en stormpanservogn, da.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Men jeg fortalte vel ikke om alt det her, til den skoleklassen.

    For vi skulle bare ta en kort presentasjon, da.

    Og jeg var litt nervøs, siden jeg ikke var vant, til å ha noe særlig med det våpenet å gjøre selv, egentlig.

    Så jeg måtte ta det her på sparket, da.

    (Men til og med læreren lo vel, når jeg begynte å prate om det her med propellfly, så jeg vet ikke om de skjønte det, at jeg ikke pleide å ha noe særlig med 12.7 å gjøre, til vanlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba mine siste vakter, på OBS Triaden, i høstpermen, 1992.

    Så var vel dette rett etter rekrutten.

    Og jeg var ikke helt tilstede kanskje, på OBS Triaden, da.

    Jeg hadde bare kjøpt meg noe riskrem, eller noe, som jeg skulle spise, i matpausen, en av dagene, (husker jeg).

    For jeg tenkte vel sånn, at den tjenesten, var så tøff, så når jeg jobba i kassa på OBS Triaden, så kunne jeg bare spise noe riskrem, og sånn.

    (Noe sånt).

    Og noen damer, i ferskvareavdelingen, de spurte meg om alt mulig da.

    Fra militæret da.

    Men jeg var litt stressa, for det hadde jo vært et tema, noen måneder før det her, at man ikke fikk lov å ta pauser, på mer enn tredve minutter.

    (Noe sånt).

    Og jeg sleit vel litt, med å lage denne frosne riskremen, i microbølgeovnen også, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så til slutt, så ble jeg så stressa da, at jeg ba de damene, fra ferskvareavdelingen, om jeg kunne få litt ‘matro’, (husker jeg).

    For jeg skulle jo liksom spise ferdig den riskremen, før jeg måtte ned i kassa igjen, da.

    Og da begynte disse ferskvare-damene, å prate om at den og den, hadde blitt så forrandra, i militæret da, husker jeg.

    Men det var vel det, at jeg hadde kjøpt noe ny mat kanskje, som jeg ble litt stressa av, å lage, da.

    Og de damene kommenterte også det, at riskrem var så tung mat, da.

    (Når de snakka seg imellom, da).

    Så det var nesten umulig å spise der, må jeg nesten si.

    Når jeg jobba på OBS Triaden der, i høstpermen.

    For jeg fikk ikke spise i fred da, (må jeg nesten si).

    For jeg fikk så mange rare spørsmål, da.

    Av de her damene, (hvorav ei var nordlending vel), i ferskvareavdelingen, da.

    Men jeg var nok antagelig litt prega, av å nettopp være ferdig, med rekrutten, i Geværkompaniet, også.

    For det var en tøff og krevende tjeneste, hvor man ble mast og hakka på, av befalet, omtrent døgnet rundt, i tre måneder da, mens man samtidig måtte krype i gjørma, og masse sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, på Terningmoen, så hadde Geværkompaniet så mye ammunisjon igjen.

    Som dem ville bruke opp, (tror jeg), for å få like mye ammunisjon, også neste år.

    Så noen av oss soldatene, fra tropp 1, vi fikk lov å skyte på automat, mens vi stod oppreist, på en skytebanene, på Terningmoen, da.

    (Som om vi var Rambo omtrent, da).

    Og da stod Frisell til høyre for meg, husker jeg.

    Og på en skyting, så gikk våpenet mitt, litt ut til høyre, (av rekyllen da), husker jeg.

    Og da stod ikke Frisell og jeg på rekke, men Frisell stod litt foran meg, husker jeg.

    Så det var sånn da, at hvis våpenet mitt hadde gått enda lenger ut til høyre, så hadde jeg kanskje skutt Frisell, da.

    Og det her sa jeg vel fra om til Frisell og.

    At det nesten var nære på, at jeg traff han, da.

    Så den her ‘jule-skytinga’ vår, den var kanskje litt uansvarlig da, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle datoene på tjenestebeviset mitt, for når jeg fikk ferdighetsmerkene mine, er forresten ikke helt riktige.

    Jeg husker at jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv, på den samme økten.

    Nemlig en økt som fenrik Brødreskift hadde, allerede under rekrutten, (eller om det var like etter), husker jeg.

    Men papirene for den gjennomføringen, de ble liggende, til etter jul, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og på tjenestebeviset mitt, så står det to forskjellige datoer, for når jeg fikk skarpskyttermerket i bronsje og når jeg fikk skarpskyttermerket i sølv.

    Men dette var egentlig den samme datoen, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Jeg klarte nemlig kravet, til bronsje, på det første forsøket, den dagen, som fenrik Brødreskift, dro oss med, for å prøve å ta skyttermerket, da.

    Og da fikk jeg bronsjemerket, (mener jeg).

    Og så klarte jeg kravet, til sølv, på det andre, (og siste), forsøket, den dagen da).

    Og dette var kanskje i september/oktober/november 1992, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Troppsjef Frøshaug, han var jo, (og er vel fortsatt), skytter.

    Så det var kanskje derfor at troppen vår prøvde seg på både NICE-merket/medaljen og Dugleiksmerket i bronsje, (som begge er skyttermerker da).

    Og jeg var jo geværmann, på geværlag, (ihvertfall når jeg ikke var reserve), så jeg trengte nesten ikke å anstrenge meg, for å klare kravene, på disse to ferdighetsmerkene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Dette var to merker, som vi prøvde oss på, før juleferien, mener jeg å huske.

    Mens infanterimerket, det tok jeg i september 1992, (sånn som det står på tjenestebeviset).

    Og feltidrettsmerket, det tok jeg i april/mai 1993, (sånn det står på tjenestebeviset, da).

    Og da er det bare igjen et merke, og det var skiskyttermerket, (som vi kalte det, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Men som blir kalt for skimerket, på tjenestebeviset vel).

    Det tok jeg på cirka den siste snøen, som var i Elverum, våren 1993, (husker jeg).

    En måned eller to etter vinterøvelsen i februar/mars, vel.

    Så det var vel i april kanskje at jeg tok det skiskyttermerket.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt noe mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg leste litt på Wikipedia nå, om Multi Purpose-ammunisjonen, til Raufoss Våpenfabrikk.

    Og det står at den ammunisjonen har en ‘brannsettende komponent’.

    Så man kan si at Multi Purpose er nesten som M72, da.

    Bare at en 12.7 kan jo spy ut mange Multi Purpose-prosjektiler, i sekundet.

    Så en 12.7 med Multi Purpose-ammunisjon, det er et veldig kraftig og ‘rått’ våpen, må man vel si.

    Men det står på Wikipedia, at kulene går gjennom ‘lett panser’, så det er mulig at sprengkraften i en M72-rakett er sterkere, for disse går vel gjennom tjukk panser, som på tankser, mener jeg å huske.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Her er linken til Wikipedia-artikkelen, fra PS-et ovenfor, forresten:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Raufoss_NM140_MP

  • Min Bok 3 – Kapittel 50: Mer fra Geværkompaniet

    Etter øvelsen i Trøndelag, så gikk praten fra troppsass. Øverland vel, (som jeg tror sov i det samme teltet muligens, som troppsbefalet, på øvelser), at sersjant Dybvig, ville at jeg, (som vel hadde vært flink til å legge en sambandsledning, på fjellet, ved travbanen, på Ørlandet/Fosen der), skulle være ny sambandsmann, i troppen.

    Men dette hadde visst ikke Frøshaug likt da, (fortsatt etter Øverland vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Frøshaug ville ikke ha noe sambandsmann, i troppen, (for det var det vel ikke vanlig å ha, tror jeg, i Geværkompaniet), så jeg ble etterhvert istedet geværmann 1, på lag 2 da, når Grønning, fra Sarpsborg, ble overført til HV, etter jul, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som hjalp meg, når jeg la den sambandsledningen, på Ørlandet, det mener jeg å huske, at var troppen sanitetsmann, (som ble kalt san. mann da).

    Og som lurer jeg på om het Bjerrå, (eller noe).

    Han var en ganske lav kar vel, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og han hadde også en ganske rund personlighet, (fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn, at han protesterte, når jeg sa at vi skulle legge den ledningen sånn og sånn, da.

    Han bare fulgte etter meg, og gjorde sånn som jeg sa da, (mener jeg å huske).

    For det var vel jeg, som fikk hovedansvaret, for det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, og jeg hadde jo også fiksa radio-ledningen, mellom vaktbygningen og vaktbua, helt i begynnelsen av tjenesten, da jeg var ukehavende soldat, da, (siden han som var vaktkommandør, spurte meg om jeg kunne gjøre det da, enda dette vel muligens ikke var en ukehavende soldat-oppgave, egentlig).

    Og noen år før det her, da jeg bodde på Bergeråsen, og fylte ut skjemaet, for hva jeg ønsket å gjøre, i Forsvaret, under førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg ikke funnet data, i katalogen til Forsvaret, så da hadde jeg bare skrevet samband da, som det jeg ønsket å drive med, under førstegangstjenesten.

    Og dette visste kanskje sersjant Dybvig, at jeg hadde skrevet dette, på sesjonspapirene mine, på 80-tallet, (tre-fire år tidligere cirka vel).

    For hvis det var noe elektriker-arbeid, som skulle gjøres, i leiren.

    (Av folk i troppen vår da).

    Så hendte det at jeg ble sendt sammen med Bø, (på lag 1), og noen andre soldater i troppen, som jeg mistenker at hadde gått elektro, (på videregående), da.

    For å driver med noe elektriker-arbeid da.

    Og da spurte jeg dem om hvordan man egentlig skulle gjøre sånne ting som å skjøte ledninger, og sånn, da, (husker jeg).

    (Etter ‘boka’ da).

    Mens vi dreiv på med de her oppgavene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2, etter jul.

    Så begynte Sundheim plutselig å synge ‘ta en potet’-sangen, i retning av meg.

    Mens han gliste da.

    Sånn at jeg skjønte at det var noe morsomt.

    Og lagfører Bricen hysjet på Sundheim da, (var det vel).

    Så jeg skjønte at det var et eller annet, som var spesielt eller morsomt da.

    Og at den vitsen nok gikk på min bekostning.

    Men hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke, (hvis det ikke var noe russisk mafia-greier, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frisell, (som etterhvert havnet på lag 3 vel), sa en gang til meg, (mens vi begge var på reservelaget vel, antagelig), at det mest feminine, som han hadde sett, på brakka, det var Haraldsen, når han kom gående, gjennom gangen der, på vei inn til badet, i morgenkåpa si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haraldsen, han fikk seg forresten, nesten med en gang, dame, i Elverum, (husker jeg, at noen sa).

    Og jeg spurte Haraldsen en gang, om hu dama han hadde funnet seg, ‘var fin’.

    ‘Du ville nok ikke synes det’, svarte Haraldsen da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes forresten, at jeg hadde troppsbefalet litt ‘på’ meg.

    Siden de ‘alltid’ pirket på meg, og sa ‘armsving, Ribsskog’, og sånn da, når vi dreiv med slutta orden, mm.

    Så en gang, når vi hadde drevet med mørkeskyting, med sporlys, om kvelden, på Terningmoen.

    Så hadde jeg vært litt trøtt, og glemt et AG-skudd, i lomma, på feltjakka.

    Og når vi kom ned til kaserna igjen, så fikk jeg litt sjokk, når jeg plutselig fant den patronen, i lomma mi, da.

    Og siden jeg syntes at det virka sånn, at jeg hadde troppsbefalet ‘på’ meg.

    Så spurte jeg bare de andre folka, på brakka, om noen ville ha det AG-skuddet, da.

    (For det var også tusen kroner i refs, for å blitt ‘ferska’, med en sånn skarp AG-patron, da).

    Og da sa Haraldsen, at han godt kunne få den patronen, da.

    Så jeg ga jeg bare den til han da.

    (Så var jeg kvitt problemet liksom).

    For dette var vel også ganske langt uti tjenesten.

    Så jeg regna med det, at de folka som var igjen der, på denne tida, var ganske pålitelige, eller ansvarlige, da.

    Og ‘alle’ på brakka fikk med seg det her da.

    For jeg synes nesten at jeg ble litt trakasert da, av troppsbefalet.

    Som for eksempel det jeg overhørte, på troppens oppstillingsplass, da Frøshaug ba Brødreskift, om å ‘ta seg av’ meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også hos bestemor Ågot en helg, (husker jeg), mens jeg var i Geværkompaniet.

    Om jeg hadde på meg permuniformen, på toget og bussen da, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var på besøk hos bestemor Ågot, på Sand, ihvertfall.

    For jeg husker at jeg gikk gjennom bokhylla, til Ågot og Øivind da, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).

    Og der fant jeg Kinsey-rapporten, (som var en amerikansk bok, om seksualvanene til det amerikanske folket, etter andre verdenskrig vel), husker jeg.

    (Jeg leste jo VG og Dagbladet hver dag, stort sett, inne i Oslo, så det kan vel ha vært, at jeg hadde lest om Kinsey-rapporten, i en artikkel i Dagbladet da, for eksempel).

    Jeg kjeda meg jo litt, hos bestemor Ågot.

    For Pia bodde jo i Oslo, på den her tida.

    Og jeg hadde jo ikke så mange kamerater der, (siden jeg jo var et mobbeoffer, må man vel si, da jeg bodde på Bergeråsen), så jeg satt bare hjemme, på lørdagskvelden, da.

    Men jeg syntes det, at det var litt rart, (og nesten litt ‘kinky’), at besteforeldrene mine, (selv om Øivind jo hadde dødd, cirka åtte-ti år tidligere vel), hadde Kinsey-rapporten, (som jo var om sex), i reolen sin, (den samme reolen, som jeg disponerte to-tre skuffer i, forresten), i stua si, da.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg husker det, at jeg var hos bestemor Ågot, en helg, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Det var fordi, at jeg husker det, at jeg spurte Pålhaugen, (som etterhvert havna på lag 3 vel), om det var sant, noe som jeg leste i Kinsey-rapporten, (hos bestemor Ågot, helga før, at jeg prata med Pålhaugen om det her da, på Terningmoen), at folk på landet, noen ganger hadde sex med dyr(!)

    Pålhaugen svarte det, at hvis jeg hadde sett raua på en sau, og hvor mye dritt som hang der, så ville jeg ikke ha tenkt på det.

    Men jeg hadde vel ikke tenkt på det akkurat, å ha sex med dyr.

    Jeg syntes bare at det var litt morsomt, å mobbe Pålhaugen da, siden han jo var fra bygda liksom da, (eller ihvertfall var ‘dølagutt’, som sersjant Johansen, pleide å kalle Pålhaugen og Andresen da).

    (Eller, jeg skulle vel kanskje bare høre, om det var sant, det som stod, i Kinsey-rapporten, da.

    For jeg syntes at det her, var rimelig sjokkerende da.

    Dette var jo i 1992/93, og før internett, med alle sine rare videoer om alt mulig rart, hadde blitt noe særlig utbredt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Pålhaugen må ha misforstått, hva jeg mente, når jeg spurte om det greiene, fra Kinsey-rapporten.

    For en annen gang, som jeg gikk inn på rommet til lag 3 der, (av en eller annen grunn), da.

    Så var ikke Pålhaugen noe særlig vennlig lenger, (selv om vi hadde vært på samme lag, som reserver), da.

    Neida, Pålhaugen, han begynte å bable noe om at han var ‘gammal skihopper’, eller noe sånt.

    På en måte, som ikke ga noe særlig mening, for meg, da.

    Men jeg skjønte det, at jeg nok var uønska der, så jeg bare stakk ut igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 46: Mer fra Geværkompaniet

    En gang, mens jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet.

    Så skjedde det en merkelig hendelse.

    Et sluttstykkehode, til en AG3, hadde forsvunnet.

    Og sluttstykkehodet, det regnes som ‘hoveddelen’, på våpenet.

    Man kan bytte mange deler, på AG3-en, men sluttstykkehodet er liksom ‘hoved-delen’, da.

    Hvis den blir borte, så er våpenet også borte liksom.

    (Hvis jeg ikke har misforstått da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble fullt ‘rabalder’, og ingen fikk lov til å ta helgeperm, før dette sluttstykkehodet ble funnet da.

    Og alle fikk sine skap gjennomsøkt.

    Jeg husker at jeg syntes at dette var pinlig.

    Vanligvis, så var jeg ikke flau, over å gå rundt med den store, rosa bagen, som Magne Winnem hadde lånt meg, før jeg skulle i militæret.

    Men når troppsjef Frøshaug, som liksom var en barsking da, skulle begynne å grave nedi bagen min, så ble jeg litt flau, husker jeg, (siden denne bagen var rosa da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug fant en bærepose fra militær-butikken Top Secret, ved Youngstorget, i Oslo, oppi bagen min da.

    Og da han så oppi der, så utbrøt han ‘varmeposer, Ribsskog’.

    Og dette var jo da fordi at jeg var sånn at jeg ofte frøys litt, i militæret, siden det ofte var ganske kaldt, i Elverum og på de stedene vi pleide å dra på øvelse, da.

    Og det var en eller annen medsoldat som hadde tipset meg om det her, på begynnelsen av førstegangstjeneste-året, om at det gikk an å kjøpe sånne varmeposer da.

    (Som var noen plastposer med noe kjemisk pulver i, som ble varmt da, (i noen timer), hvis man ristet på posen).

    Så før jeg dro i militæret, så hadde jeg ikke hørt om hverken den butikken Top Secret, (ihvertfall så hadde jeg aldri kjøpt noe der), eller varmeposer.

    Men jeg frøys så mye i militæret, så derfor pleide jeg å dra en del ganger til Top Secret, for å kjøpe varmeposer da, som vel kostet ti kroner stykket, tror jeg.

    Og da, så kjøpte jeg vel gjerne ti sånne varmeposer av gangen, tror jeg.

    Og gikk kanskje med en sånn varmepose i en av lommene på feltjakka da, (hvis jeg husker det riktig), ihvertfall på øvelsene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så hadde visst det sluttstykkehodet dukket opp, midt ute på kompaniets oppstillingsplass, (ble det sagt, ihvertfall).

    Og vi fikk endelig lov til å ta helgeperm da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg ikke likte, som vanlig menig.

    Det var at troppsbefalet liksom pirka på en, hele tida.

    ‘Armsving, Ribsskog’, klagde de ofte, når vi dreiv med slutta orden, (som det ble kalt).

    Og hvis man måtte inn på troppens kontor, for å melde fra om noe.

    Så hendte det at man ble vist ut på gangen, (av en eller annen grunn), og så måtte man melde seg på nytt da, kanskje med høyere stemme, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i en prestens time, en gang, så tok jeg igjen litt, (husker jeg).

    For der, så skjønte jeg det, at jeg kunne si min mening da.

    Uten å bli beordra til å holde kjeft, (eller noe), av troppsbefalet da.

    Så jeg begynte jo å diskutere høyt med leirpresten da, om det og det andre, i bibelen, da.

    Mens troppsbefalet bare måtte stå der og høre på da.

    Så da fikk jeg liksom hevda meg litt, (og prata litt høyt), jeg og da.

    Etter å for det meste ha blitt, (mer eller mindre), kua der, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I militæret, så skulle man forresten prate ‘militært’ og, lærte vi, under rekrutten der vel.

    Det var vel sersjant Johansen, (mener jeg å huske ihvertfall), som fortalte oss det, at i militæret, så var det ikke lov å si ‘beskjed’, for bæsje, det gjorde man på do.

    (Noe sånt).

    Neida, vi skulle istedet si ‘melding’.

    Og sånn var det vel med noen andre, ‘vanlige’ ord og, tror jeg.

    Som vi ikke fikk lov til å bruke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han kunne liksom ‘ta av’ noen ganger og, må man vel si.

    Jeg husker en gang, som jeg meldte av badet, på brakka, på Terningmoen.

    Og da, så gikk sersjant Johansen inn på en av doene, og tok en finger på doskåla og liksom smakte på fingeren sin da.

    ‘Det er piss!’, sa sersjant Johansen så.

    (Også spytta han vel).

    Men dette var nok bare noe tull, hele greia, vil jeg si.

    For jeg hadde vel vaska doen normalt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og tørka av med noe dopapir, som vi vel pleide å gjøre da).

    Så sjansen for at det skulle være noe piss der, på den doen, den var nok minimal, vil jeg si.

    Og jeg mener å huske, at jeg sa det til de andre soldatene, på brakka, at det så ut som at sersjant Johansen bytta finger, før han tok den her ‘smake-fingeren’ sin, i munnen da.

    Sånn at han nok bare ‘kødda’ da, vil jeg si.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så bare på det her som noe morsomt da, fra sersjant Johansen.

    (At han ville lage litt ‘show’ liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en vandrehistorie, som gikk rundt, med et lignende tema.

    En soldat, som ville dimme, han hadde lagt sjokoladepudding, oppi doen.

    Også hadde et befal, (eller hva det var), spurt han hva det var.

    ‘Det er bæsj’, hadde soldaten svart, også hadde han tatt sjokoladepudding på fingeren, og smakt på det da.

    Også hadde han fått dimme da.

    Var det vel Pettersen, fra Fredrikstad, som fortalte.

    Så det var vel på grunn av den vitsen, at jeg bare lo av sersjant Johansen, når han gjorde noe lignende, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.