johncons

Stikkord: Løytnant Frøshaug

  • Jeg er europeer

    Nå var jeg og trente igjen, på Spindles, treningsstudioet på det hotellet jeg trener.

    Og da pleier jeg å tenke på forskjellige greier, mens jeg svømmer osv., for det er ganske kjedelig.

    Jeg har jo tidligere skrevet om på bloggen, at jeg lurer på om jeg er fra Berger eller Larvik.

    Siden faren min er fra Berger, men mora mi flytta til Larvik, fra faren min, med meg og søstra mi.

    Og jeg bodde i Larvik, i ca. seks år vel, fra jeg var tre til jeg var ni år.

    Men jeg fant vel ut at jeg var fra Berger.

    Og jeg kom jo inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud.

    Så da var jeg vel fra både Vestfold og Buskerud, fant jeg ut.

    Og det kan man vel ikke si.

    Så da får jeg si at jeg var fra Østlandet.

    Så jeg er fra Østlandet da.

    Men, jeg er også kvart dansk.

    Og da sier kanskje folk, ja, men det er ingen som tror du er dansk.

    Men, da glemmer folk det, at i et middagsselskap, etter at jeg var ferdig med militæret, et selskap hos min mor.

    Der var også min mormor, Ingeborg Ribsskog, som døde ifjor sommer, og en venninne av henne, (som muligens eller muligens ikke var i slekta vår i Danmark, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Men det er mulig at hun var fru Fog, eller noe.

    Vi kan kalle henne fru Fog).

    Fru Fog var kanskje 70-80 år vel, på alder med bestemor Ingeborg.

    Jeg var jo nettopp ferdig med førstegangstjenesten, (dette var sommeren 1993), og hadde fått vernepliktsmedaljen og masse merker.

    Og jeg var jo på Terningmoen, i Geværkompaniet, som var kanskje en av de tøffeste førstegangstjenestene i verden.

    Hva vet jeg.

    Så prata vi om noe, også nevnte jeg, at jeg hadde vært på en tøff vinterøvelse da.

    Til min mor eller mormor.

    Så avbrøt fru Fog.

    Og hun fortalte at noen, (i vår slekt, eller var fru Fog og bestemor Ingeborg i johanitterordenen, og disse var noen i johanitterordenen?), hadde vært i noe dansk militæret på Grønland, og de skrøyt ikke.

    Men jeg syntes nå, at jeg hadde lov å skryte litt, når jeg hadde fått vernepliktsmedaljen osv.

    Det er jo en medalje.

    Og den tjenesten var tøff, så jeg tenkte jeg kunne prøve å forklare litt, hva jeg hadde vært gjennom da.

    For at jeg hadde vært på Terningmoen, det sa vel ikke mora mi og mormora mi og søstra mi så mye.

    Men det fikk jeg ikke lov til av fru Fog da, fra Danmark, som var hos mora mi i middagsselskap.

    Så hun behandla meg kanskje som om jeg var dansk, siden hu sammenligna meg, med noen dansker som hadde gått på ski i militæret på Grønland.

    Så jeg er også litt dansk da, mener jeg, siden fru Fog behandla meg som en danske.

    Så jeg kan nok bo i Danmark da, tenker jeg nå.

    Men men.

    For det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å snakke om det danske militæret, i et middagsselskap i Norge.

    Og jeg kjente ikke til det danske greiene på Grønland så mye.

    Jeg vet ikke hvor tøft det var.

    Så jeg holdt bare kjeft.

    Nå var jo han troppsjefen vår Frøshaug, han er jo nordisk mester i feltskyting, og mye sånt.

    Så det kan tenkes at det greiene jeg var på, var tøffere enn det danske greiene på Grønland.

    Vi bodde jo i snøhule og sånn, på vinterøvelsen.

    Det er ikke sikkert at de danskene gjorde det.

    Hva vet jeg.

    Det kan ikke jeg si noe om, hva som var tøffest.

    For vi lærte ikke noe om hva danskene dreiv med, i militæret.

    Så jeg bare holdt kjeft.

    Men det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å prate om det danske militæret, i et middagsselskap, hos mora mi i Tønsberg.

    Men men.

    Men det var jo bare meg der, og mormora mi og fru Fog, og søstra mi, og mora mi.

    Så jeg ville ikke begynne å diskutere militær-spørsmål, med bare kvinnfolk, som aldri hadde vært i militæret.

    Og jeg kjente som sagt ikke så bra til det danske militærgreiene heller.

    Så jeg bare holdt kjeft.

    Men jeg måtte vel få lov å forklare litt hvordan det var i militæret egentlig, mente jeg da.

    Men jeg gadd ikke å begynne å kjefte, og si at danske skal bare holde kjeft, og pelle seg tilbake til Danmark.

    At dansker, de var bare noen som trodde de var så fine, siden de hadde styrt Norge, men nå er Norge et eget land, så kunne fru Fog bare pelle seg tilbake til Danmark med det danske militærgreiene sine.

    Eller at Norge hadde Grønland og Eirik Raudes land, (men vi ble snytt for å få tilbake Øst-Grønland, i Folkedomstolen i Haag, så vi mista vel egentlig Grønland til Danmark, to ganger).

    Men jeg sa ikke det, at Eirik Raudes land egentlig var norsk, og at hu kunne pelle seg tilbake til Danmark, med det Grønlands-pratet sitt.

    Nei.

    Jeg tror ikke egentlig at fru Fog skjønte at hun var uhøflig, når hun prata om det danske militæret og Grønland, når jeg, en nordmann, ville fortelle min mor og søster og mormor om hvordan det var i militæret, som jeg fullførte og fikk medalje for.

    Men jeg ville ikke ødelegge stemningen, ved middagsselskapet mer, for det var ikke ofte jeg var hos mora mi.

    Og det hadde aldri skjedd at jeg hadde vært der sammen med søstra og mormora mi før.

    Så det var en spesiell anledning dette.

    Men det visste nok ikke fru Fog.

    Jeg hadde aldri møtt mennesket før.

    Men jeg fikk litt bakoversveis av oppførselen hennes.

    Men jeg holdt kjeft da, for å være høflig.

    Siden hu jo var et gammelt menneske, som nok kunne være både litt skrullete og halvveis senil, for alt hva jeg visste.

    Jeg hadde jo aldri møtt menneske før, eller hørt at min mormor f.eks. nevnte henne.

    Så sånn var det.

    Og man skal vel være litt snill mot eldre folk.

    Så jeg sa ikke noe, men bare holdt kjeft da.

    Men hu behandla ihvertfall meg som om jeg var dansk.

    Og hverken mora, mormora eller søstra mi, sa noe til dette.

    De holdt også kjeft.

    Så jeg må nesten si at jeg også er litt dansk, etter den episoden der.

    Selv om jeg egentlig er norsk.

    Men men.

    Så jeg er fra Østlandet og kanskje litt dansk, (ifølge fru Fog ihvertfall, som nok er en veldig viktig person i Danmark, selv om hun nok er død nå).

    Og Danmark er jo i EU.

    Så jeg får si at jeg er europeer da.

    For det blir jo tungvint og si østlending og litt dansk.

    Så hva har østlending, (eller norsk da, siden mora mi var fra Nord-Norge, må man vel si) og dansk til felles.

    Jo begge er fra Europa.

    Så jeg får si jeg er europeer da.

    Selv om det kanksje er litt upresist.

    Men jeg synes jeg kan bo hvor jeg vil i Europa da egentlig, siden jeg er europeer osv.

    Europa må bli mitt hjemsted da, vil jeg si, etter den episoden med fru Fog, på Borgheim, i Nøtterøy, hos min mor Karen Ribsskog, i 1993.

    Så sånn er det.

    Så jeg tenker fælt når jeg trener, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Prøver disse russejentene å fortelle oss at den russiske mafiaen har tatt over militæret eller heimevernet vårt? Er det så ille? Hvem vet

    prøver å fortelle oss

    http://www.dagbladet.no/2010/04/26/nyheter/innenriks/medvedev/statsbesok/11456459/

    PS.

    Jeg husker en ting fra førstegangstjenesten.

    Vi var på øvelse, oppe i Trøndelag.

    Og da, så lå vårt lag, (eller fire stykker på vårt lag vel. Jeg var vel reserve på den her tida, tror jeg).

    Vi var i Trøndelag, og vi skulle bare ligge som en lyttepost, under et fjell.

    Og lytte på samband.

    Uten at jeg helt skjønte poenget.

    Men da var det sånn, at en av sersjantene, (som var jeger-befal muligens, vi hadde ikke troppsbefal som kommanderet oss, men var under to jeger-befal da).

    Og han ene hadde et russisk navn, og var fra Sandefjord vel.

    Noe sånt.

    Og han virka det som, at visste det, at jeg hadde godt syn og hørsel.

    Så han dro bare med meg, oppå fjellet, for å prøve å overraske rep-soldatene.

    Så leika han seg plutselig dum.

    Og sa at han var ikke noe flink til å høre hvor lyder kom fra.

    Så ville han at jeg skulle si, hvor rep-soldat patruljen var.

    Og det klarte jeg bra.

    Jeg husker at legen der, (på Terningmoen), testa hørselen min veldig nøye.

    Men men.

    Men da gjorde han jeger-sersjanten, som Drillo.

    Han brukte meg i den jobben, som ‘patrulje-lytter’, på fjellet i Trøndelag.

    Siden han visste at jeg hørte bra, virka det som for meg.

    Så han var som Drillo, han utnytta spisskompetansen min.

    Han visste hva mine ferdigheter var, (virka det som for meg), enda jeg ikke visste hvem han var, før øvelsen begynte.

    Og det var også en episode med at jeg skulle fylle på bensin på primusen, men ikke fikk ha lykt, (for fyringsvakta fikk ikke lykt).

    Og da lo de to jeger-befala av meg, for jeg helte rødsprit på bakken.

    Og så herma de etter meg, og sa ‘våkn opp’.

    For jeg sa det da.

    Jeg tror dette var med lag 2.

    For jeg var først rekrutt, og så på lag 2, og så reserve, og så på lag 2 igjen.

    Jeg gikk først ut av lag 2, for Paulsen søkte på min stilling, som geværmann 2, med sånn lege-greier.

    (Men jeg hadde nok ikke noe talent for sånn lege-greier, eller san-mann, som det ble kalt, under førstegangstjenesten.

    Og de på reserve-laget, de var egentlig lettere å ha med å gjøre, synes jeg, enn lag 2, (med lagfører Bricen og han der fra Vågå, hva heter han da, Schellum, og Sundheim da, (selv om han kunne være jovial, men også sånn at han spredde litt rykter, og Kjetil Frydenlund da, som var nestlagfører, og ikke sa stort vel, med flere).

    Da var det mer artige typer, på reservelaget.

    Så det var helt greit, å være noen uker på reservelaget.

    Det var nok den beste tida jeg hadde under førstegangstjenesten, vil jeg si, de ukene eller par månedene, som jeg var på reservelaget.

    Helt til en del folk hadde dratt hjem, og det ikke var flere reserver igjen.

    Så måtte jeg og en som het Staff, flytte inn med staben, var det vel.

    Med adm.ass. Terje Øverland vel, og 12-7 ener, Løvenskiold, osv.

    Men men.

    Samme det.

    Men jeg lurer på om det med å vite veldig bra, om hva som er enkeltes spisskompetanse, om det er noe som russiske mafiaen, f.eks., er gode på?

    Hva vet jeg.

    Det vanlige i militæret, var vel at man bare tok med noen folk.

    Jeg tror ikke at troppsjef Frøshaug, tenkte sånn, at han er god til det, og han er god til det.

    Han tenkte nok bare sånn, at de er to soldater, og ferdig med det.

    Hvem vet.

    Mens de her jeger-befala, (ihvertfall han russeren), han visste liksom hva de forskjelliges styrker var da.

    Virka det som for meg.

    Som han hadde funnet ut i noe mafia-møter da sikkert.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg kom på nå.

    For alt jeg vet, så kan folk på laget mitt også ha vært med på det her greiene.

    På lag 2, that is.

    De var liksom mest som kommunister, av de lagene vi hadde.

    Lag 1, var vel, tja, mye snobbete Oslo-folk.

    Det Oslo Øst og Oslo Vest folk mye.

    Lag 3, det var ikke så mye Oslo-folk, men mer vanlige folk vel, fra Gardermoen osv.

    Og Kanonlaget, det var som en svett gjeng med skole-gutter nesten, så jeg var glad at jeg ikke var på det laget.

    Og laglederen dems, (en med mørkt hår, Davidsen vel), han var jeg glad jeg ikke hadde som lagfører.

    For han var vel yngre enn meg, og likte tydelig ikke meg, (antagelig fordi jeg var norsk).

    Og han hadde også veldig disiplin, synes jeg det virka som.

    Alle avlød alt han sa.

    Så det var nesten ikke som et norsk lag, vil jeg si, kanonlaget, for de var super-effektive og super-disiplinerte.

    Det var som tyskere eller japanere, vil jeg si.

    Men men.

    Kanonlaget holdt til i en annen brakke enn oss og, sammen med tropp 2, forresten.

    (Vi var tropp 1).

    Men men.

    Men lag 2, var det eneste laget, som ikke hadde kassettspiller.

    Så lag 2 var nok kommunistene, i tropp 1, hvis et lag skulle blitt kalt det, tror jeg.

    Men men.

    Jeg jobba jo på Rimi, så jeg hadde litt penger, under førstegangstjenesten.

    Så jeg kjøpte en gammel kassettspiller, av Randen, var det vel.

    Eller om jeg lånte den.

    Randen, på lag 3.

    Men men.

    Og da, så begynte Schellum, fra Vågå, å klage.

    For han likte ikke å ha musikk på rommet.

    Han klagde ikke med en gang, men venta en uke eller to, sånn som jeg husker det.

    Og så slutta kassettspilleren til Randen, å virke, var det vel.

    Så jeg ga noen sånne varmeposer, fra Top Secret, til Randen, var det vel, som erstatning.

    For jeg hadde lånt den kassetspilleren av han.

    Selv om den var litt skrøpelig kanskje.

    Men men.

    Berget, også fra lag 3, kopierte f.eks. Metallicas Black Album, på kassett for meg.

    (Men stokka om på sangene).

    Så lag 3 var nok de jeg gikk best sammen med.

    Jeg kjente ikke de lag 1 folka så bra, de var liksom snobbete.

    Og det var også staben, vil jeg si.

    Men lag 3 folk, de var kanskje litt mer vanlige.

    Men men.

    Og lag 2 folk var mer som kommunister kanskje, eller noe.

    Og kanonlaget var som en gjeng med skolegutter ledet av en fascist kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var egentlig greit å være på lag 2, for da kunne jeg noen ganger stikke inn til lag 3.

    Men men.

    Men jeg var egentlig på hils med de fleste i troppen.

    Jeg trodde ihvertfall at jeg stort sett gikk greit overens med de fleste.

    Untatt Davidsen, og kanskje Vik og, og sikkert mange fler.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så kanskje Schellum ødela kassettspilleren til Randen, tenkte jeg nå.

    Han var også sånn, at han fortalte, liksom utenom sammenhengen, om ei dame han hadde hatt sex med, i en helgeperm, var det vel, og som hadde type.

    Var det Christell, har jeg tenkt noen ganger.

    For han sa sånn, som å gi et kompliment, at ‘ho var fin ho’, til meg, akkurat som at han ga ros til meg, for hu dama, som han hadde pult, i en helg.

    Og da han snakka om hu dama, så var det nesten sånn at jeg fikk grøsninger, for det var liksom noe med meg dette, virka det nesten som.

    For jeg fortalte at jeg hadde pult et par damer, (og det hadde jeg også).

    Det var Nina Monsen, og hu fra Trøndelag, som voldtok/rei meg, Siri Rognli Olsen, og jeg hadde fingra hu Laila Johansen, fra Skøyen, som var ganske fin, og jeg hadde pult med ei som het Raghnild, to-tre netter, som jeg traff på Radio 1 club, og som bodde i bestefarens gamle leilighet, på Stovner.

    Så jeg prøvde å markere meg litt der da, når vi prata om sex.

    Lagfører Bricen, (bror av Silvanny Bricen), prøvde også å markere seg, og fortalte om at han hadde hatt sex med nabokona, og fått penger for det.

    Så det var ikke bare jeg som liksom skulle skryte litt da.

    På den tida, så hadde jeg ofte hatt hell med meg, med damer, syntes jeg.

    Jeg hadde også hatt litt sex med ei fra NHI, som bodde på Frelsesarmeens hybelhus, for damer.

    Som ikke var så pen, men som dreiv med noe sånn tantrisk sex, eller noe, hun runka meg da, for jeg ville ikke pule henne uten kondom.

    Og så klarte hu å se, like før jeg fikk orgasme.

    Også stoppa hu på akkurat riktig tidspunkt, sånn at jeg ikke kom.

    Og så fingra jeg henne da, og fitta hennes lukta ikke vondt, sånn som jeg husker det.

    Men jeg var litt full da.

    Men men.

    Og så runka hu meg igjen da, på samme måte.

    Igjen og igjen.

    Tilslutt så måtte jeg be henne om å la meg komme.

    Og jeg gadd ikke å knulle henne, for vi hadde ikke kondom, og hu var ikke så særlig fin da.

    Kari het hu, og var kanskje lesbisk, har jeg tenkt nå i det siste.

    Hu hadde piggsveis, sånn som jeg hadde, så hu var nok lesbisk, så hvorfor hu ville ha sex med meg, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Og jeg hadde også en intim affære, på danskebåten en gang, før militæret, med ei jente fra Larvik, på lugaren, da Magne Winnem lå i senga ovenfor.

    Og hu også bare runka meg.

    Og da ba jeg henne om sex, men hu ville bare ha sex seinere.

    Så da syntes jeg det var litt kjedelig.

    Men hu hadde familie osv. på båten, (Petter Wessel).

    Hu var vel fra Larvik.

    Hu var ikke så veldig pen akkurat, men jeg var litt deppa, så jeg sjekka henne opp, selv om hun ikke var noe å skryte av, utseendemessig.

    Og da jeg besøkte kameraten min i Larvik, Frode Kølner, sommeren etter, (som kanskje sommeren 1991), så fortalte han det, at han visste at jeg hadde hatt en afære, med hu dama, som ikke var så pen, men var ordentlig da.

    Så hu var ihvertfall eldre, enn hu jeg traff første gangen jeg var med Magne Winnem og dem, til Danmark, med Petter Wessel, for hu var bare 15-16 år vel, og jeg var 18.

    Men da var jeg jomfru, og vi bare klinte.

    Men da jeg og Winnem, dro til Danmark igjen, et par år seinere, da var jeg ikke jomfru, og da ble jeg runka på den båten.

    (Hu unge jenta, hu ville jeg bare henge med, fordi at jeg ikke kjente Magne Winnem og dem.

    Og jeg var nettopp kommet i puberteten, for jeg fikk ikke hår på tissen, før jeg var 17 år, (antagelig fordi jeg bodde alene, og ble seint utvikla, pga. at jeg spiste lite næringsrik mat, eller noe).

    Men jeg hadde ihvertfall hatt sex med Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, Kari fra NHI, og hu fra Larvik på danskebåten.

    Og hu sexy-e Laila, fra Skøyen, som jeg også traff på Radio 1 club.

    Så da jeg var i militæret, så hadde jeg ihvertfall hatt sex med 6 damer.

    Så jeg syntes jeg kunne kremte litt fram på om sex da.

    Men men.

    Men da var jeg tynn og pinglete.

    Men etter militæret, var jeg kraftigere, men da klarte jeg aldri å sjekke noen damer, omtrent.

    Untatt et par-tre ganger på byen, når jeg flytta til sentrum av Oslo, på St. Hanshaugen.

    Så hva som skjedde da egentlig, det veit jeg ikke.

    Det var som at jeg kunne plukke opp en ny dame, annenhver helg omtrent, da jeg var sånn 18-19 år.

    For jeg møtte jo mange damer jeg bare klina med og.

    Men etter militæret, så skjedde det aldri noe.

    Så jeg lurer på om jeg led litt av det, at befalet hersja så mye med meg, i militæret, sånn at jeg fikk meg en knekk der.

    Eller ihvertfall at det virka sånn på damene, at jeg fikk en knekk der?

    Jeg var liksom ikke så selvsikker, etter militæret, kanskje.

    Eller, jeg skjulte kanskje selvsikkerheten min mer, ubevisst vel, etter militæret.

    For Frøshaug og de andre troppsbefalene, i militæret, de mobba meg, vil jeg si.

    Den mest sagte setningen, det året, var vel ‘armsving Ribsskog’.

    Det sa de alle, hele tida, mens vi dreiv med slutta orden, (som er sånn marsjering osv).

    Og alltid var det et eller annet da.

    Og jeg skulle liksom ‘tas’ da, av løytnant Frøshaug og fenrik Brødreskift, husker jeg at jeg overhørte at de prata om.

    Men jeg hadde mange ONS, ihvertfall før militæret, og hadde vært sammen med pene damer, og rota med pene damer, i Norge og på språkreise, i England osv.

    Og jeg hadde jobba i tre år, eller noe vel, før militæret.

    Og hadde studert på en av Norges beste høyskoler, i to år, NHI.

    Og hadde etablert meg i Oslo, selv om jeg var fra Berger i Vestfold.

    Og vært mye på ferier i England, og andre steder.

    Så jeg hadde liksom hatt et liv, før militæret.

    Men etter miltæret, så stoppa liksom ting opp.

    Og ting har gått mye tråere.

    Så noe må ha skjedd, etter militæret, at jeg har blitt angrepet, av noe slags nettverk, vil jeg si.

    Enten forsvarets etterettning, eller noe undergunns-mafia, eller noe sånt.

    Eller begge deler.

    Noe sånt vil jeg tippe på at har skjedd.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så før så het det at ‘noe er råttent i Danmark’.

    Men nå ville nok heller sagt, at noe er råttent i Norge, hvis jeg var Shakespiere.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og som jeg ikke hadde noe med å gjøre.

    Men kanskje begge de, (Schellum og Christell), var i noe underverden, og dette var noe slags ærekodeks-greier?

    Hva vet jeg.

    Så det er nok mye som foregår mellom himmel og jord, som ikke kommer i aviser osv., er jeg redd for.

    Så skjerpings til avisene, kan man kanskje si.

    Men de har kanskje ikke kontroll.

    Hva vet jeg.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå lurer jeg på om det kan være han russiske jeger-befalet, fra Sandefjord, som tuller.

    For de jeger-befala, de skulle liksom verve oss menige da.

    Til en karriære i forsvaret, etter endt førstegangstjeneste.

    Mens vi lå i det teltet, under det fjellet.

    For det var en konflikt, når jeg og han russeren fant de rep-soldatene.

    Så ble det nesten slåsskamp.

    For løytnant Frøshaug, sa på bussen til Trøndelag, at vi skulle ta fra rep-soldatene coca-colaen dems, osv.

    Og vi tok liksom ’til fange’ da, en patrulje, på 4-5 mann, oppå det fjellet.

    Jeg og han jeger-befalet, med det russiske navnet, fra Sandefjord.

    Og da gikk jeg gjennom sekkene dems, mens han russeren liksom stod vakt da.

    Og da fant jeg noen bokser snus, i den ene sekken.

    Men jeg brukte ikke snus selv.

    Men jeg huska det Frøshaug hadde sagt, og jeg tenkte at de andre på laget, ville ha blitt glad for snusen.

    Så jeg tenkte at jeg skulle rappe den.

    Men da ble han som eide snusen, sinna, og holdt på å angripe meg.

    Og det var så vidt at jeg fikk roa det ned, ved å spille tøff i trynet, og gi han tilbake snusen.

    Plutselig skjønte jeg det, at det var litt dumt det, å stjele snusen til folk, som kanskje var avhengig av det, og måtte være oppå det fjellet, eller i nærheten, i mange uker, borte fra arbeidet og hjemstedet osv.

    Så jeg lot han karen få snusen sin tilbake, for vi hadde jo ikke skarpladde våpen.

    Det var jo bare en øvelse, skjønte jeg plutselig.

    Så jeg syntes det virka smartest, å roe det ned.

    Og de trodde at vi var fra befalskolen, de her rep-soldatene.

    (Og det fnøys han ‘russeren’ fra Sandefjord av, husker jeg, etter at vi begynte å gå tilbake mot teltet).

    Men vi var jo et jeger-befal, og en oppland-regiment/geværkompaniet, vanlig soldat, (eller jeg var vel antagelig reserve da, at det var derfor jeg var på det ‘rare’ laget).

    Og da så nok han russeren, hvor sindig og hvor bra sanser jeg hadde osv.

    At jeg hadde mange ferdigheter, som han ‘Drillo-russeren’, kunne utnytte da.

    For da spurte plutselig de jeger-befala oss, om ikke vi ville være i militæret, også etter førstegangstjenesten.

    Men, det hadde jeg ingen interesse av.

    Jeg skulle liksom erobre verden jeg, og få en karriære i næringslivet, etter to år på en av Norges beste skoler, ihvertfall da, NHI.

    Så ingen av oss viste noen interesse for dette.

    Men kanskje disse har fortsatt å tulle med meg etter militæret.

    Fordi, de tulla nok, for de lot ikke fyringsvakta, få ha lykt.

    Og jeg, var ikke så army-frik, at jeg kjøpte lykt for mine egne penger.

    Det skulle liksom være sånn at hvert lag fikk to lykter, før hver øvelse, hvis jeg husker riktig.

    Så skulle lykt og vann, ligge ved primusen.

    Men ingen av de tingene lå ved primusen, da det var min tur til å ha fyringsvakt.

    Og det var tomt for bensin, på primusen, så jeg måtte fylle mer da.

    Men jeg hadde tatt på meg støvlene, (selv om jeg ikke hadde knytti dem, for det var så mørkt i teltet).

    Så rødspriten, (som ble brukt til å varme opp primusen, sånn at den kunne brenne parafinen rent).

    Den rant ut på bakken, (for det var ikke gulv i knappeteltene).

    Og det så ikke jeg, at primusen ikke stod rett.

    Og da rant rødsprit ut på bakken da.

    (Hvis ikke han som hadde vakt før meg, hadde helt rødsprit der, for alle reagerte kjapt i teltet).

    De jeger-befala, tok opp to teltplugger, sånn at jeg ble sittende utenfor teltet, og trampe på flammene.

    Og noen medsoldater, fortalte meg, at de var klare til å skjære hull i teltduken, for de var redd for at teltet skulle ta fyr.

    Og de jeger-befala, var redde for at toppduken, hadde blitt skada.

    Det var sot på toppduken, etter rødspriten.

    Men jeg ropte ‘våkn opp’ da.

    Så folk var våkne.

    Og jeg fikk slukka flammene selv.

    Men dette var nok et plott, vil jeg si, fra noe slags ‘mafian’, eller noe, som var i militæret.

    Hvorfor var det ikke vann ved primusen?

    Og hvorfor var det ikke lykt ved primusen?

    Begge disse tingene var jeger-befalene sitt ansvar.

    Men hvem var øverst av de to?

    Det aner jeg ikke.

    Så det var et litt dumt lag, vil jeg si.

    For jeg skjønte ihvertfall ikke hvem som var ansvarlig i teltet, den natta, som dette skjedde.

    Så her ‘bærsja militæret på leggen’, vil jeg si.

    Jeg fikk kanskje skylda for det her.

    Ingen tok opp dette med meg, i ettertid.

    Men jeg ble jo litt sånn sjokka da.

    Og skolissene mine brant opp.

    Så jeg måtte rappe skoliser fra to liggeunderlag.

    For de ble knytt rundt, med skolisser.

    Men man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, pr. liggeunderlag.

    Og vi var jo på øvelse, langt fra depot osv.

    Så jeg bare tok en skolisse, fra to liggeunderlag.

    Så kunne jeg bruke støvla igjen.

    Men, jeg ble jo litt sånn knytt da, eller sjokka, av å nesten ha tent fyr på teltet.

    Men jeg tror det kan ha vært noe ‘lurifaks’, fra han som hadde fyringsvakt før meg.

    Hvorfor hadde ikke han fylt på parafin?

    Det er vel ikke så snilt å bare gi fra seg en nesten tom primus.

    Og uten vann og lykt.

    Nei, dette lukter ‘mafian’-plott, når jeg tenker tilbake på det.

    Har disse jeger-befala nå høye stillinger i forsvaret, og ‘mafian’-tuller med meg derfra.

    Var dette linket til min mormor, Ingeborg Ribsskog, og noe danske nettverk kanskje, siden han ene sersjanten var fra Sandefjord, like ved Larvik/Nevlunghavn/Stavern, hvor mormora mi var som i noe slags frimurer-greier, eller noe, vil jeg si.

    Hvorfor ville de jeger-befala ha oss til å verve oss?

    Var det bestemor Ingeborg, som ville at hennes nettverk, (johanitterordenen?), skulle ha kontroll på meg, pga. dokumentene etter Didrik Galtrup Gjedde Nyholm og Anders Gjedde Nyholm, f.eks?

    At bestemor Ingeborg, ville tulle med meg hele livet, pga. noe som stod der?

    Hva vet jeg.

    Vi får se.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 3.

    Og på ferja over Trondheims-fjorden, (eller hva det heter der).

    Så spurte jeg han andre jeger-befalet, (ikke han russeren, men en mørkhåra, litt lav vel).

    Om han gadd å låne meg noen penger, (siden jeg var blakk, noe jeg sjelden var).

    For dem hadde liksom hatt en kameratslig tone, mot oss andre, på det ‘rare’ laget, under den øvelsen.

    Men det gadd han ikke, å låne meg noen penger.

    Så den kameratslige tonen, fra de jeger-befala, den var nok bare påtatt, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Lurings fra E-on?

    Tidligere idag ringte en som sa han het Joe Island, fra E-On Self-service department.

    Han sa at de hadde funnet min regning på nettet, og at jeg burde ta den bort, for å unngå identity theft.

    Jeg lurer på om han Ove Grønvold, fra Son, er i noe nettverk, som tok noe tullesamtale, fra England, for å kontrollere at jeg ikke fjerner ting fra bloggen likevel, sånn som jeg skrev til han på Facebook.

    For så å bruke forskjellsbehandling som unnskylding for å angripe meg.

    Hvem vet.

    Men det er dette jeg lurer på nå ihvertfall.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg husker Grønvold, fra oppstillingsplassen i militæret.

    Så sa troppsjefen Frøshaug, at det var noen som ikke visste forskjell på høyre og venste.

    Så smalt det fra Grønvold: ‘Venste er den du holder dyna med’.

    Som vel var omtrent den eneste gangen at han sa noe høyt i militæret.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Og da sa ikke løytnant Frøshaug noen ting tilbake.

    Han ble visst helt satt ut.

    Så det er mulig at løytnant Frøshaug, som var i 30-åra vel, var jomfru.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    For han var også ofte veldig sur.

    Så han var nesten som en grinebiter, vil jeg si.

    Så sånn var det.

  • Nå sendte NITH meg endelig karakterutskriften min fra NHI (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi). Tusen takk til NITH selv om det tok lang tid!

    img250

    PS.

    Jeg var en ganske slapp student på NHI, for jeg hadde gått datalinja, på Gjerdes VGS, i Drammen, året før.

    Jeg tok også et hvileår, mellom første og andre året på NHI, for jeg kjeda meg så mye der.

    Det første året i Oslo, så pleide jeg å gå mye på biblioteket, Hoved-Deichmanske, og låne masse artige science-fiction bøker, og andre artige bøker.

    Så leste jeg natt og dag før eksamenene da.

    Jeg var nesten aldri på forelesningene.

    Jeg var så B-menneske, og jeg bodde litt langt unna, så jeg forsov meg omtrent hver dag.

    Men jeg var vant til programmering, og er vel kanskje heldig og har litt IQ i huet da(?)

    Så det gikk greit der, selv om jeg og Magne Winnem, vi gikk veldig mye på byen det første året jeg bodde i Oslo.

    Så det var nesten som om russetida fortsatte.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Jeg fikk bare 4.0 på prosjektoppgaven 2. året.

    Her lurer jeg på om det var noe ‘mafian’.

    For jeg lagde et rimelig artig kryssordkompilator-program, som kunne lage kryssord.

    Og det fikk jeg først 3.7 på.

    Så klagde jeg, men jeg rakk ikke klage-møtet, pga. at jeg var på øvelse oppe i Kongsberg vel, i militæret, og troppsjefen lot meg ikke ringe NHI og si fra, at jeg ikke kunne komme på møtet.

    Så sånn var det.

    Men, en kamerat av meg, Glenn Hesler, han viste meg, året etter militæret vel, at en norsk kar, i VG eller Dagbladet, hadde blitt rik på et kryssordprogram.

    Kan noen på NHI, ha rappa algoritmen min?

    Ole Øren, rektor, som var rådgiver for meg, han slutta i 1994 vel, tror jeg de sa.

    Kan noe rart ha skjedd her.

    Den avissida, som Glenn hadde med til Ungbo i Skansen Terrasse, så litt rar ut.

    Var det en ekte avisside, eller var Øystein Andersen og Glenn Hesler i noe ‘mafian’, og hadde fått laget en ‘tulle’-avisside?

    Her er det mye rart, mange spørsmål og få svar.

    Hvem vet.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg blir litt ‘irriterings’ av han der, han ser ut nesten som meg og heter det samme som meg, så det her liker jeg ikke helt gitt. (In Norwegian)

    Jeg blir litt ‘irriterings’ av han der, han ser ut nesten som meg og heter det samme som meg, så det her liker jeg ikke helt gitt. (In Norwegian)

    http://www.vgtv.no/?id=21692

    PS.

    Da jeg bodde i Oslo, så spilte jeg badminton, en del, på 90-tallet, i en klubb som het Skøyenåsen Badmintonklubb.

    Jeg spilte for det meste i Haugerudhallen og også i Ekeberghallen.

    Og da var det en der, i den klubben, som var noen år eldre enn meg, tror jeg, med mørkt, krøllete hår, som sa at jeg så ut som han her, (Erik Solheim).

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En annen som jeg ligna på, hørte jeg folka i samme troppen som meg, på Terningmoen, sa, det var troppsjefen vår, Frøshaug.

    Jeg var ganske tynn da, og med sånn militærlue, så var det nesten umulig å se forskjell på oss, hørte jeg dem sa.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    David Hjort, fra Rimi Bjørndal, han husker jeg sa en gang, i 1997, må det vel ha vært, til butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, at jeg ligna litt på Tom Cruise.

    Og da jeg chatta med ei finsk jente, fra Nord-Finland vel, som var au-pair i Oslo, på irc.

    Da skulle jeg forklare hvordan jeg så ut.

    Og da sa jeg det David sa, at noen syntes jeg så ut litt som Tom Cruise.

    Og da ble hun med på date.

    Så hun var jeg på date med tre ganger, tror jeg.

    Blant annet og så filmen ‘Sjakalen’, på Colluseum kino.

    Og en gang, så var hun og en finsk venninne av henne, med på badmintonklubben, i Haugerudhallen, en lørdag.

    Så sånn var det.

    Men jeg gadd ikke å bli med dem og heie på finner i Holmenkollrennet, litt seinere i 1998, så jeg traff ikke henne noe mer.

    Så da var jeg litt døv.

    Men jeg følte meg ikke så hjemme oppe i Holmenkollen der.

    Selv om jeg var der et par ganger med faren min og Haldis og Christell og kanskje Pia, og også Solveig, fra Holmen, som var telegrafist, på Holger Danske og Scandinavian Star.

    Da parkerte vi hos Solveig.

    (Det er mulig at hun ikke ble med opp til bakken).

    Også gikk vi opp til Holmenkollen da, og kjøpte kanskje sånne sitteunderlag, som de solgte da.

    Men dette var på begynnelsen av 80-tallet.

    Vi var der vel en eller to ganger.

    Og det var litt kjedelig, syntes jeg.

    Jeg gikk rundt der, og så på de kongelige og sånn, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men plutselig så var det en som hoppa kjempelangt.

    Som fra klar himmel.

    Men da ble første omgangen annullert, mener jeg å huske.

    Og det lurer jeg på om kan ha vært Vegard Oppås?

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på

  • Rektor ved Svelvik Ungdomsskole forteller om krigen. (In Norwegian).

    Rektor ved Svelvik Ungdomsskole forteller om krigen. (In Norwegian).

    http://dt.no/article/20090102/SVPKULTUR/676407044/1395/SVPFORSIDE

    Det her er rektoren vi hadde da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, på 80-tallet.

    Han forteller om krigen i Svelvikposten, som Svelvik-avisa heter nå.

    Den avisa har noen ganger hatt navnet Svelvik Tidende og andre ganger Svelvik-Nytt, hvis jeg husker riktig.

    Nå virker det som at Drammens Tidende har tatt over driften av avisa muligens, siden nettavisen ligger på Drammens Tidende sin server, og under deres web-domene, som det vel heter.

    Noe sånt.

    Så det er vel ikke så lett å drive avis i Svelvik da, siden det bare er 5000 innbyggere der, eller noe, så avisa har sikkert gått konkurs noen ganger.

    Men samme det.

    Rektor Kjølås forteller om krigen i Finnmark.

    Da levde ikke jeg, så det skal ikke jeg fortelle om.

    Men jeg kan fortelle om 80-tallet da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    Jeg oppførte meg vel ganske sivilisert på skolen, og måtte aldri møte på rektors kontor, pga. dårlig oppførsel, eller lignende.

    Så han rektor Kjølsås, han snakket jeg med bare en gang, i løpet av 7., 8. og 9. klasse.

    Det var i 8. klasse, tror jeg kanskje, da vi skulle ha data valgfag.

    Men så var datalæreren syk.

    Noe sånt.

    Så vi måtte ha maskinskriving i en time, istedet.

    Og da var jeg så vant til å sitte på kontoret, til firmaet til familien min, Strømm Trevare.

    Så jeg hadde skrevet mye på en skrivemaskin som stod der, og også på VIC-20 osv., en datamaskin jeg fikk tidligere på 80-tallet.

    Så jeg skrev så fort med pekefingerne, husker jeg, så rektor Kjølås sa til meg, at jeg skrev såpass raskt med bare pekefingerne, så jeg behøvde ikke å lære meg touch.

    Det var ikke noe poeng, mente han.

    Så han tror jeg var egentlig ganske fornuftig.

    Han var nok ikke en sånn person som slavisk fulgte læreplanen og latet som om han ikke hadde noe hjerne i hue.

    Neida, han var nok en sindig kar, vil jeg si, rektor Kjølås, basert på den ene gangen jeg prata med han.

    Så sånn var det.

    Jeg ble aldri sendt til rektor på barneskolen heller.

    Men, en gang, på første klasse videregående, i Sande, da ble jeg sendt til rektor Sigmund Stige, som jeg syntes var en merkelig skrue, husker jeg.

    Det ble sagt at folka i fylkesadministrasjonen i Tønsberg, sendte Stige til Sande, for de ville ha han lengst mulig vekk fra Tønsberg da, siden Sande er den videregående skolen som ligger lengst nord i Vestfold, så det er nok den videregående skolen i fylket som er lengst fra Tønsberg, vil jeg tro.

    Dessuten ligger skolen et godt stykke inn i skogen, så den er bortimot umulig å finne for tilreisende fra Tønsberg og lignende steder, vil jeg gjette på.

    Så sånn er det.

    Så da ble de nok kvitt Stige vil jeg tippe ja.

    Og vi hadde en umulig mattelærer, som jeg har glemt navnet på.

    Men han jagde Gro-Marit rundt i klasserommet osv., enda han var i 50-60 åra vel.

    Noe sånt.

    Så det var nesten som sirkus, i mattetimene.

    Og folk klagde og klagde, for han hadde gått konkurs i næringslivet han her mattelæreren, og var ikke så helt smart da, så han skjønte vel ikke alt av pensum kanskje, og å lære det bort var vel enda værre, vil jeg tippe.

    Så sånn var det.

    Rektor Stige dukket opp i timen, etter klager fra noen av elevene da, og da fikk vi elevene kjeft, fordi vi var dumme mot læreren.

    Så ble det enda mer klager, og etterhvert snudde rektor, og mattelæreren fikk sparken.

    Jeg tok med en walkman jeg hadde, med opptaksfunksjon, og tok opp hva som ble sagt i timen på kassett.

    For det var helt kaos i timene hans.

    Han hadde ikke kontroll på klassen han her læreren.

    Så ble jeg sendt ut av timen, fordi jeg tok opp kaoset på kassett.

    Jeg syntes det var litt dårlig, for jeg ville jo bare dokumentere dette kaoset da.

    Så jeg ble irritert.

    Jeg hadde noen walkman-høytalere, som jeg hadde kjøpt på Expert eller Elkjøp i Drammen, eller noe.

    Og de hadde forsterkere innebygd.

    Så satt jeg på walkmannen, med kassetten fra mattetimen da, utenfor klasserommet, da jeg ble kasta ut.

    For jeg syntes ikke at jeg bare kunne la meg bli kasta ut sånn uten videre da.

    Så da hørte sikkert de inni klasserommet.

    De hørte sikkert opptaket fra tidligere i timen.

    For de walkman-høytalerne var ganske effektive, siden de hadde innebygd forsterker da.

    Man måtte ha batterier til de høytalerne, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så da måtte jeg møte hos rektor Stige da.

    De damene i forværelse gjorde narr av han og sånn da.

    Og jeg kjøpte en cola, i brusautomaten, som jeg tok med på møtet.

    Og det likte ikke rektor da.

    Det var et tegn på manglende respekt for rektor, at jeg tok med cola til møtet.

    Så forstå det den som kan.

    Mattelæreren ble sparket.

    Og det er godt mulig at det hjalp, at jeg tok opp det kaoset på kassett.

    Og fikk markert at det var helt tull og kaos i timen.

    For da gjorde jeg min del for å markere det.

    Ellers oppførte jeg meg stort sett ordentlig, de seks årene på barneskolen, tre år på ungdomsskole, tre år på videregående.

    Det var tre barneskoler jeg gikk på, en ungdomsskole og to videregående skoler.

    Og seinere har jeg gått på to høyskoler og på University of Sunderland.

    Men jeg har bare blitt kallt inn til rektor en gang, og det var i skoleåret 1986/87 da, på Sande videregående.

    Så sånn var det.

    Men jeg endte altså opp med nedsatt ordenskarakter jeg da, siden jeg hadde tatt med cola til møtet med rektor.

    Men men, jeg orka ikke å begynne å krangle med de idiotene.

    Jeg syntes mattelæreren og rektor var omtrent like store idioter begge to.

    Så for min del så syntes jeg at han rektor Stige også like godt kunne fått sparken når de først skulle begynne å sparke lærere der.

    Men jeg prata jo bare med han en gang, og det var i det møtet da jeg tok med cola osv. da, så jeg kjente jo ikke han så bra.

    Men jeg hørte hva andre folk sa, og hvordan han oppførte seg da han var i klassen vår, i mattetimene, for å overvåke han mattelæreren da.

    Det ble jo egentlig dumt.

    For vi i klassen oppførte oss jo ikke likt da rektor var der, som hvis han ikke hadde vært der.

    Og det gjorde vel ikke mattelæreren heller.

    Så det var egentlig litt idiotisk at rektor skulle være i timen, vil jeg si.

    Men men.

    Og dette var jo etter flere måneder med kaos i undervisningen.

    Så folka i klassen var irriterte da.

    Og frustrerte da, pga. dårlig undervisning.

    Så da lot nok mange denne frustrasjonen komme til overflaten, mens rektor var i timen.

    Og da begynte rektor å kjefte på oss i klassen da, siden vi var så irriterte osv.

    Så det var litt dumt.

    Men jeg tror at noen sladret til foreldra sine, eller noe.

    Det var også ei voksen dame i klassen, som var tillitsmann vel, ei dame fra Svelvik, tror jeg, som kanskje jobbet med å få han læreren avsatt.

    Som pleide å dra på møter nede i Vestfold, med fylkespolitikerne osv.

    For at vi skulle få et tredje år på Sande Videregående, med markedsføring osv.

    Jeg må si at 2. året på Sande Videregående, det var et veldig rolig år.

    Det tror jeg må ha vært det roligste året i livet mitt.

    Det var en fin klasse hvor det var lite mobbing og tull, må jeg si, så det året er jeg glad for at jeg fikk med meg.

    Men jeg ville gjerne studere data da, så jeg begynte på tredjeåret i Drammen da, på Gjerde VGS.

    Og der var det noen lokale litt pøbelaktige folk fra Kongsberg osv.

    Uansett, så miljøet i klassen i Drammen, var ikke så bra som året før, på Sande.

    Men det er vel tilfeldig fra klasse til klasse kanskje, det er mulig.

    Men men, det var ihvertfall flaks at vi hadde en tilsynelatende litt mer oppegående rektor, på Svelvik Ungdomsskole, enn på Sande Videregående.

    Det er helt sikkert.

    Jeg begynte jo på høyskole i Oslo, NHI, etter videregående.

    Og rektor der, Ole Øren.

    Han var en skikkelig ‘tufsete’ nerd, vil jeg si.

    Jeg husker første skoledag, i skoleåret 1991/92, da jeg gikk andre året på NHI. (Jeg hadde et friår for å jobbe skoleåret 1990/91).

    Da oppførte han Ole Øren seg så tufsete da han skulle holde tale.

    Og han ble helt rød i trynet og mista kontrollen over seg selv og talen da.

    Så alle ble vel flau på hans vegne.

    Ihvertfall husker jeg at jeg ble det.

    Og han var ikke noe flink ovenfor elevene heller, synes jeg.

    Så han skulle liksom være rådgiver for meg, på semesteroppgaven min.

    Jeg lagde et program, i Pascal, som kunne kompilere kryssord.

    Som jeg fortsatt tror må ha vært ganske sofistikert.

    Men jeg fikk dårlig karakter.

    Jeg dro ikke på noe rådgivingsmøter heller, og klagemøtet pga. dårlig karakter, det fikk jeg ikke dratt på, for da var jeg i militæret, under rekrutt-tjenesten der.

    Så troppsjefen ville ikke la meg ringe og melde avbud til møtet, siden vi kom rett fra øvelse.

    Og han, Løytnant Frøshaug, han var så opptatt av ryktet til militæret, så han ville ikke la noen rekrutter med upussede støvler osv., gå inn på en bensinstasjon f.eks., for å kjøpe brus f.eks., og ringe fra en telefonkiosk da.

    Nei, det var visst ikke mulig.

    Så han troppsjefen var nesten som en idiot i klasse med han Ole Øren fra NHI og Sigmund Stige fra Sande Videregående, husker jeg at jeg omtrent tenkte.

    Så da ble jeg bare oppgitt, over at en idiot nektet meg å ringe en annen idiot.

    Så da tenkte jeg, ja hva var det jeg tenkte, at jeg fikk prøve å bare starte på nytt etter militæret.

    Det var det jeg tenkte.

    For da hadde jeg kontroll over mitt eget liv, og livet mitt ville da ikke være under kontroll av militæret lenger.

    Sånn var det jeg tenkte.

    Så fikk jeg heller ta det derfra, fra dimmedag, da militæret med de idiotene som befant seg der var et overstått kapittel.

    Så sånn var det jeg tenkte da.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Koma-blanding. (In Norwegian).

    Den tørka frukt-blandingen, i forrige bloggpost.

    Den hadde vært fin og hatt i koma-blandingen, som vi lagde i militæret.

    Det var vel troppsjef Frøshaug, som anbefalte oss, å lage det.

    Da jeg var i infanteriet, i 92/93, så var det før forsvaret ble omstrukturert og modernisert, og infanteriet ble gjort mobilt, blant annet.

    Nå er jo forsvaret redusert veldig mye, siden den gang, og det er bare 15 år siden.

    Og det var sånn gammeldags tjeneste, som like godt kunne ha vært rett etter 2. verdenskrig omtrent.

    Vi hadde ikke Gore-tex uniformer, f.eks., som jeg tror de har nå.

    Men vi hadde bedre støvler og uniformer, enn de hadde rett etter 2. verdenskrig da.

    Og vi fikk også fotposer, som de ble kallt.

    Noen slags gummistøvler, som man skulle trekke utenpå de vanlige nato-støvlene, eller hva de het.

    Og da ble man ikke våt på beina, om vinteren, hvis man gjorde det riktig.

    Så vi hadde det nok litt bedre, enn folka etter 2. verdenskrig.

    Vi hadde også regntøy.

    Men gåinga var den samme.

    Og vi kunne ikke bruke det regntøyet alltid, på øvelse osv.

    Så vi gikk i milevis om natta og sånn, på øvelse.

    Og vi bodde i telt, som vi kneppa sammen, av noen teltduker.

    Alle hadde en teltduk, en slags presenning, med noen knapper på.

    Alle hadde en sånn duk, blant militær-utstyret sitt.

    Så knepte vi sammen syv sånne duker, i følge en måte vi hadde lært.

    Så ble det et telt faktisk.

    Som vi kallte syv-duker.

    Så var det ofte åtte mann, på laget.

    Så den åttende duken, den hang vi over teltet, for at snø og sånn skulle havne oppå den toppduken da.

    Og det teltet var det altså ikke gulv i.

    Så vi sov oppå snøen.

    Vi hadde liggeunderlag da.

    Og sovepose.

    Og vi sov med uniform og tjukke gensere og sånn på vårs.

    En natt på vinterøvelse, så sov vi i snøhule faktisk.

    Og da vi sovna, så var taket kanskje 40 cm over trynet.

    Og da vi våkna, så var taket kanskje 10-20 cm over trynet.

    Så det var ganske nære, tror jeg, at det gikk galt.

    Selv om noen kanskje hadde merka det, hvis snøen hadde gått for langt ned.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi la altså teltet oppå snøen.

    Og vi hadde en primus da.

    Som gikk på parafin, var det vel.

    Primus optimus, tror jeg den het.

    Jeg tror den var norsk produsert.

    Og på den kunne vi også koke mat.

    Og te og kaffe og sånn da.

    Vi hadde også med rødsprit.

    For om vinteren, så måtte man først varme primusen med rødsprit, for ellers så fikk vi ikke fyr på parafinen.

    Og på vinterøvelsen, i Lillehammer.

    Da var det så kaldt, at vi måtte bruke rødsprit to ganger, for å få fyr på primusen.

    Og jeg var egentlig sånn primus-ekspert, på den tida.

    Så jeg skjønte ikke hvorfor ikke primusen virka.

    Enda jeg hadde gjort det riktig med rødsprit og alt mulig.

    Men det var fordi det var minus femten kuldegrader, eller noe.

    Oppå fjellet, ved Lillehammer.

    Kvitfjell kanskje.

    Noe sånt.

    Det var kvelden vi skulle sove over i fjellhula.

    Og Nybø, på laget vårt, han hadde med noe Toro Gryterett, som han hadde lært om i speidern.

    Så tok han RSP, sånn stridsrasjon, oppi.

    Og da ble det skikkelig god mat.

    Egentlig smakte den RSP-en som kattemat.

    Og folka kalte det død mann på boks.

    Hm.

    Ikke vet jeg hvor den spøken kom fra.

    Men kanskje det er noen andre som veit det.

    Men vi var på øvelse på Fosen, vinteren 92.

    Og i Trøndelag, så var det veldig mye regn og snø og sludd og vind osv.

    Også måtte vi gå hele natta, kanskje en mil, eller to, i skogen osv.

    Etter å ha sovet i knappetelt, i mange dager.

    Men vi kom vårs gjennom det, på en måte.

    Det var vel egentlig ikke den værste øvelsen.

    Vi kom vårs til en travbane, hvor vi skulle ha leir.

    Det var planlagt på forhånd.

    Så da kunne vi sitte inne i en kantine der.

    Og kjøpe vafler med geitost, eller brunost.

    Jeg jobba på Rimi Munkelia, annenhver helg, så jeg hadde råd til vafler og røyk og sånn, på øvelsene.

    Så det var kult å ha ekstrajobb på Rimi da.

    Selv om jeg var jo vant til å jobbe i butikk, jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, og OBS Triaden, før det her.

    Men miliæret, i infanteret, var jo helt forskjellig, fra noe jeg hadde drevet med før.

    Jeg pleide å gå på handel og kontor og sånn.

    Og jeg Magne Winnem, fra videregående, vi pleide å gå på byen i Oslo, med dress osv.

    Det var i jappetida.

    Og jeg hadde gått to år på datahøyskole, og jobbet i norsk hagetidend osv, før militæret.

    Så jeg var ikke vant til sånne øvelser om vinteren osv., og å sove i knappetelt, og sånn.

    Så det var litt av en opplevelse og også utfordring for meg, som aldri hadde vært i speidern, eller noe, å komme meg igjennom infanteriet.

    Også fordi jeg var veldig pinglete, etter å ha bodd aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni, og uten å være så flink til å lage mat da.

    Å lage mat, var noe jeg lærte da jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrase, på Ellingsrudåsen, året etter militæret.

    Og jeg fikk også mye bedre appetitt, etter å ha vært et år ute i frisk luft, i infanteriet.

    Så jeg synes mat smakte mye bedre da.

    Så da ble det sånn, at jeg synes det var mer artig å lage mat og.

    For jeg hadde nesten fobi, etter å ha sulta litt på øvelse i militæret.

    Så hadde jeg nesten fobi mot å gå tom for mat, da jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    Så jeg kjøpte og spiste mat hele tida.

    Så sånn var det.

    Og gomla tortilla-chips og sånn, hele tida.

    Så har vel lagt på meg 20-30 kg, som ikke bare er fett, etter militæret.

    Selv om jeg vel var voksen, da jeg var i militæret.

    Men da veide jeg nok ikke mer enn 65 kg, da jeg var sånn 22 år, i militæret.

    Og nå veier jeg vel 90 kg, tror jeg.

    Men jeg har trent ganske mye og regelmessig, fotball, tennis, svømming, badminton, treningsstudio, osv., også etter militæret.

    Så det fikk jeg også litt dilla på i militæret.

    For vi spilte fotball der.

    I en hall, på Elverum, som het Leto-hallen, eller noe.

    På fritida.

    Og det var veldig artig.

    For dytting og sånn, det var nesten lov.

    Og vi var i god form, etter å ha gått og løpt og til og med ålt vårs på bakken, i mange måneder.

    Så det var ganske høyt nivå på den fotballen.

    I hvertfall på tempo osv.

    Men men.

    Så det var artig.

    Men jeg hadde drevet en del med å skyte luftgevær osv., da jeg var sånn 15-16 år.

    Så AG-skyting, det synes jeg var ganske enkelt.

    For jeg vant til den her siktinga osv.

    For jeg syntes det var så å skyte fugler og ekorn osv., da jeg bodde på Berger.

    Selv om luftgeværet, det hadde jeg vel mye hos farmora mi, på Sand, eller om jeg lot det stå nede på verkstedet der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg kunne nesten ikke bruke luftgeværet, på Bergeråsen.

    For det var så mye folk der.

    Så jeg tror jeg hadde luftpistolen, på Bergeråsen.

    Og luftgeværet på Sand.

    Det er mulig.

    Jeg lurer på hva som skjedde med det luftgeværet, da jeg flytta til Oslo.

    Det var bare kaos i alle tinga mine, da jeg flytta til Oslo.

    Det var fordi, at fattern og en som jobba for han, som het Eirik Thorhaldsson.

    De flytta tinga mine i fylla.

    Før de sa fra til meg.

    Så alt av plakater og sånt, på veggene og alle tinga mine.

    Mye av det ble ødelagt, og rota bort.

    Så det var ikke så artig.

    Dem kunne jo ha sagt fra, sånn at jeg kunne tatt med noen av tinga, som jeg ville beholde, til Oslo.

    Men jeg fant noen av tinga da, i et hus, som fattern hadde kjøpt, i Sandsveien.

    Men dem hadde flytta i fylla, så det var nok en del som ble kasta osv.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men luftgeværet, hvor det ble av, det er vanskelig å si.

    Jeg kunne nesten ikke ta med det, til hybel i Oslo osv., syntes jeg vel.

    Jeg tok det i hvertfall ikke med.

    Jeg syntes jeg var for voksen da, til å fly rundt med luftgevær.

    Jeg brukte ikke det, de siste åra, på Berger.

    Så hva som skjedde med det, det er vanskelig å si.

    Men tilbake til militæret.

    Løytnant Frøshaug, han sa at vi burde lage en koma-blanding.

    Det var nøtter, rosiner og sjokolade, som skulle blandes i en plastpose.

    En sånn brødpose.

    Så skulle vi gomle det da, når vi gikk om natta, på øvelse, for å unngå å havne i koma da.

    Så hvis det var en ukes øvelse.

    Så hadde jeg sulta og strevd litt på de første øvelsene.

    Det var en øvelse jeg nesten frøys ihjel på blant annet.

    For jeg var reserve, og hadde ikke noe plass i teltet, for det var helt fullt, så jeg måtte legge meg utafor teltet.

    Og var veldig sliten, etter å ha vært med på patrulje, med Sersjant Johansen, hvor patruljen hadde gått seg bort, og vi gikk rundt på leirområde, om natta, i timesvis.

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide å ta med en pakke røyk, prince mild, for hver dag.

    Masse sjokolade.

    En pakke tobakk, i reserve.

    Varme-poser.

    Man kunne kjøpe sånne poser, på Top Secret, i Oslo, som kosta 5 eller 10 kroner.

    Og jeg var ikke vant til sånn militær-greier, og var veldig tynn, så jeg frøys lett og.

    Så jeg kjøpte sånne varmeposer før øvelsene da, selv om det kanskje var litt juks.

    Men men.

    Og jeg lagde også masse koma-blanding da.

    Og alt forskjellig.

    Så de andre ble kanskje litt misunnelige på meg, som jobba på Rimi, annenhver helg.

    Det ble sånn, at man til og med kjøpte boksåpner, og tok med seg.

    På øvelse.

    For kjøkkenet på Terningmoen, de pleide å sende oss hermetikk, som man trengte boksåpner til.

    Så på den siste øvelsen.

    Så var det noen nye befal, som var med på øvelsen, når vi lå i knappetelt og skulle ha noe angrep og sånn da.

    Og da spurte de.

    ‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse, eller’.

    De nye befala da.

    Og da sa de på laget mitt, som jeg hadde vært på i et halvt år nesten da.

    Da kjente vi hverandre såpass, fra tidligere øvelser.

    At da visste det at jeg, ‘Ribs’, som de kallte meg, hadde en boksåpner i sekken, fra tidligere øvelser.

    Så sa dem, Ribs, har ikke du med boksåpner da.

    Joda, jeg har det her osv.

    Så da holdt de nye befala kjeft.

    For vi var veteraner vi da, så da visste vi om sånne ting.

    Jeg kjøpte også noe skopusse-sett, i en butikk på Grønland, for 10 kroner, en frihelg.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg var der, men jeg har ofte likt å se i matbutikker, for jeg har jo jobba masse i matbutikker, så det kan ha vært derfor.

    Eller at jeg skulle besøke søstra mi på Grunerløkka, i Christies gate, som hu og noen venninner bodde i da.

    Det er mulig.

    For før vi fikk lov å ta helgeperm, og dra tilbake til Oslo, så måtte vi pusse støvler, sånn at de skinte osv.

    I hvertfall skulle de ikke være møkkete.

    Så da kjøpte jeg sånn skopussesett da, med sånn polish-børste, til og med.

    Og da ble det lettere å pusse skoa bra nok da.

    Og også til AG-en.

    Da kunne man kjøpe sånn spray.

    Som man fikk kjøpt på bensinstasjoner.

    Så rusta ikke AG-en på øvelse.

    CRC, eller noe sånn.

    Jeg husker ikke hva den sprayen heter.

    Så det ble ofte sånn, at den infanteri-tjenesten var ganske tøff.

    Så det hendte man måtte bruke av sine egne penger, for at det skulle bli enklere å komme seg igjennom det da.

    Men vi lærte vel mer om hvor mye vi tålte da.

    Og å planlegge før øvelser, og mye sånt.

    Men det viktigste var vel at vi lærte, at selv om hver dag gikk veldig sakte.

    Så ble vi ferdige til slutt alikevel gitt.

    Så det var ganske merkelig kanskje.

    Men vi hadde sånne dimmelenker, og dimmekalendere.

    Og kryssa av en og en dag da.

    Før vi var frie igjen.

    Så for moderne folk, som er vant til å være frie.

    Og for meg, som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, så var det ganske uvant, å være i militæret, hvor man hadde offiserer som befalte hva man skulle gjøre, nesten 24 timer i døgnet, på det værste.

    Men man kom seg gjennom det til slutt da.

    Og etter en sånn tøff tjeneste, så blir det nok sånn, at da blir man ikke så kresen på jobb og alt mulig, etter tjenesten.

    Det var kanskje derfor jeg holdt ut med Rimi, og jobba som en galeislave der, omtrent, i mange år etter militæret.

    Fordi jeg var i god form, fra militæret.

    Så jeg shina Rimi Nylænde, hver kveld, i et par år.

    Rydda alle hyllene, og satt også opp tørrvarer, og kjølevarer osv.

    Mens jeg var aspirant og låseansvarlig der da.

    Så jeg jobba nok litt for bra.

    For jeg var i bra form, etter militæret.

    Så ei som var assistent, hos Leif Jørgensen, ute i skogen et sted.

    Siggerud, het det ja.

    Ei jente fra Gamlebyen, tror jeg.

    Hun var assistent, hos Leif, på Siggerud.

    Men hun fortalte meg det seinere.

    Da jeg var assistent på Bjørndal.

    At hu måtte gi seg, som assistent, på Siggerud.

    For da hadde distriktsjef Anne Katrine.

    Og kanskje Leif.

    De hadde nok lagt press, på hun her jenta, fra Gamlebyen.

    (Hun glemte igjen nøkla sine, en lørdag, på Bjørndal, så jeg tok bussen til der hu bodde, jeg ringte vel mora, og leverte nøkkla).

    Men men.

    For jeg tenkte hu trengte dem da.

    Hu kunne kanskje lånt nøkkla til mora si, tenker jeg nå.

    Men jeg tenkte kanskje litt feil, siden jeg hadde vel ikke klart meg selv, uten nøkler.

    Men men.

    Men hun klagde til meg, at hu orka ikke den ryddinga hver kveld.

    Og derfor slutta som assistent, i Rimi.

    Og da tror jeg Anne Katrine, må ha sagt det, at Erik på Nylænde, han rydda hele butikken hver kveld.

    For det gjorde jeg.

    Hver kveld, i årevis.

    Og det var høyt tempo.

    Det var stress hver dag, for å rekke det.

    Men jeg var ung, i begynnelsen av 20-årene, og i god form, etter militæret.

    Men hvis jeg hadde vært i vanlig form, så hadde jeg nok ikke klart det.

    Så sånn var det.

    Så det var nok litt mye arbeidspress.

    Men jeg var motivert, for å bli assisterende butikksjef og butikksjef osv.

    Så jeg jobba veldig hardt, i alle år, i Rimi, vil jeg si.

    Jeg jobba minst like hardt, de to og et halvt årene, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Etter jeg var ferdig med militæret, så var det jo nedgangstider, i Norge.

    Etter jappetida osv.

    Oppgangstidene, kom jo ettehvert de og, på midten av 90-tallet.

    Og i 98, så tok jeg et kurs, i NT 3.0 server, core-tech, var det vel, på Global Knowledge Network, var det vel, på Skullerud, i Oslo.

    Jeg fikk låne penger av muttern, som plutselig ville låne meg penger til sånt.

    Ikke vet jeg hvor hun fikk pengene fra.

    Men men.

    Så da, så begynte jeg nesten i datajobb.

    Jeg søkte en jobb, men jeg var ikke så vant til å bruke tid på å skrive søknader osv.

    Så den søknaden var vel ikke så bra.

    Men jeg var vant til å være på internett, siden 96, så det syntes jeg var veldig artig, på kveldene, etter jobben osv.

    For jeg kjente egentlig ikke så mange folk jeg likte.

    Så jeg syntes det var artig å chatte og quizze og sånn på irc, for da hendte det at det var noen trivelige folk der da.

    Og jeg savna egentlig det, for jeg syntes at jeg ikke gikk så bra lengre, sammen med venner og familie osv.

    Så sånn var det.

    Så kanskje man skulle begynt med koma-blanding for Rimi-ledere og.

    Det hadde sikkert hvert en god ide, ihvertfall på 12 timer lange lørdagsvakter, med nesten bare løping osv.

    I hvertfall stressing.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Hun jenta fra Gamlebyen, som jobba på Rimi Siggerud som assistent, og som vanlig medarbeider vel, på Rimi Bjørndal bl.a.

    Hun så jeg en gang, noen år etter at hun hadde slutta på Rimi Bjørndal.

    Da gikk hu sammen med en utlending, like utenfor Gunerius der, i Storgata, i Oslo Sentrum.

    Jeg prøvde å få kontakt, men hu la ikke merke til meg engang.

    Det virka som at hun var litt misfornøyd, med han karen sin.

    At hun var litt kua kanskje.

    Jeg husker ikke navnet hennes nå.

    Men da var i begynnelsen av 20-åra vel, slank med lyst hår osv.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så får vi som jeg kommer på navnet eventuellt.

    Vi får se.