johncons

Stikkord: Lutvann

  • Jeg fikk et brev fra Forsvaret

    IMG_20210810_0001 paint 2

    IMG_20210810_0002

    IMG_20210810_0003 paint

    IMG_20210810_0004 paint

    IMG_20210810_0005 paint

    IMG_20210810_0006

    IMG_20210810_0007

    IMG_20210810_0008

    IMG_20210810_0009

    IMG_20210810_0010

    IMG_20210810_0011

    IMG_20210810_0012

    IMG_20210810_0013 paint

    IMG_20210810_0014

    IMG_20210810_0015 paint

    IMG_20210810_0016

    IMG_20210810_0017

    IMG_20210810_0018

    IMG_20210810_0019

    IMG_20210810_0020

    IMG_20210810_0021 paint

    IMG_20210810_0022 paint

    IMG_20210810_0023

    IMG_20210810_0024

    IMG_20210810_0025

    IMG_20210810_0026 paint

    IMG_20210810_0027

    IMG_20210810_0028 paint

    IMG_20210810_0029

    PS.

    Her var det mye tull.

    For det første, så skriver de under ‘pårørende’, på noe de kaller minirulleblad.

    At det er Pia Charlotte Ribsskog, (min yngre søster).

    Men de skriver at hu er født i år 2000.

    Og hu er egentlig født i 1971.

    (Selv om hu er kjent for å være litt dum/umoden, (fra sin oppvekst hos vår mor i Larvik).

    Noe jeg har blogget om tidligere).

    Og de skriver mitt St. Hanshaugen-postnummer, (0171), som Pia sitt postnummer.

    Men Pia bodde i Tromsøgata, øst for Akerselva.

    Så hu hadde nok ikke det samme postnummeret, som meg på St. Hanshaugen/Vestkanten.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    IMG_20210810_0003 paint 2

    PS 3.

    Det står også, på dokumentet i PS-et overfor.

    At jeg ikke møtte på rep-øvelse, på 11. februar 1998.

    Men det må ha vært lagfører-kurs.

    (Hvis jeg skulle tippe).

    Og jeg meldte meg ikke som frivillig, til å være lagfører, (i HV-støtteområdet).

    (Da de spurte, (om noen følte det som et kall).

    På et møte, på Lutvann, på 6. februar 1996)

    Jeg jobbet på Rimi Nylænde, på den tida, (i februar 1996).

    Og der hadde jeg ekstra ansvar.

    (Jeg var leder/assisterende butikksjef.

    Og jeg hadde også en uoperert kneskade, (noe Heimeverns-nemnda vel burde ha visst om), under dette møtet, i februar 1996.

    For å si det sånn).

    Så jeg følte ikke noe behov, for å også ha ekstra ansvar, i Heimevernet.

    (Jeg har aldri vært i Speidern for eksempel.

    Og jeg var litt lei av telt-livet, etter noen mislykkede camping-ferier, (med mye regnvær og kjeftende onkel), med min far og de, i Brunlanes, på begynnelsen/midten av 80-tallet).

    Det med Heimevernet var snakk om verneplikt, (etter at jeg var ferdig med uavkortet førstegangstjeneste og en rep-øvelse i IR 4).

    Og ikke noe jeg søkte meg til frivillig.

    (For å si det sånn).

    Jeg tenkte vel, at å være lagfører, i Heimevernet.

    Det måtte være noe, for de som hadde, en gørr kjedelig/monton jobb, som de hadde hatt, i mange år, (for eksempel en vanlig lagermedarbeider, uten ekstra ansvar).

    (Noe sånt).

    Jeg selv hadde, (i 1993 og 1994), jobbet samtidig, i tre Rimi-butikker, (på Lambertseter).

    (Nemlig Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud.

    Og jeg jobba også innimellom, i andre Rimi-butikker.

    Som Rimi Manglerud, Rimi Nordstrand, Rimi Oppsalstubben, Rimi Bølerlia, Rimi Askergata, Rimi Skullerud.

    Osv., osv.

    Jeg hadde som mål å bli butikksjef, og var fokusert på det.

    Og hadde egentlig ikke som mål, å ha en ledende stilling, i Heimevernet.

    Min tippoldefar Anders Gjedde Nyholm, var jo forsvarssjef, (Chef for generalkommandoen), i Danmark.

    Og Danmark og Norge er jo ikke samme land.

    Så derfor ble det kanskje litt rart, med meg i Forsvaret.

    For å si det sånn.

    Og jeg hata egentlig hver dag av førstegangstjenesten.

    Jeg var veldig selvstendig, og var ikke så glad i å gå på ski, (og bo i knappetelt), osv.

    Og heller ikke så glad i å bli skreket til, av befal, osv.

    Må jeg si.

    Og som man kan se i papirene overfor.

    Så veide jeg 56 kilo, som 18-19 åring, (jeg var 1.84 høy).

    I april 1989.

    Så jeg var vant til å være, litt tynt/pinglete, (som Ungbo-Wenche kalte meg).

    Og jeg var vant til, å ha nok med, å henge med liksom, i Forsvaret/infanteriet, (også på grunn av at jeg gikk lite på ski, etter at jeg flytta fra min mor til min far, høsten 1979).

    Må jeg si.

    Og den helvetes-uka, som lagførere må gjennom.

    Det var ikke noe som fristet, (for å si det sånn).

    (Jeg led noen ganger litt under oppveksten, (av sult/kulde), hos min litt sprø/fattige mor, i Larvik, (blant annet).

    For å si det sånn).

    Og Forsvaret kalles jo Norges største barnehage.

    Så å tilbringe mer tid enn nødvendig der.

    Det var ikke noe jeg traktet etter.

    For å si det sånn).

    Og også for de andre fraværene, (nevnt i brevet fra Forsvaret), så hadde jeg gyldig grunn.

    (Noe jeg har blogget om tidligere.

    Og også skrevet om i mine memoarer.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Jeg må si, at når Forsvaret er så jævlige/’gnomete’, at de setter opp folk, på lagfører-kurs, uten å si fra.

    Så burde vi avskaffe verneplikten, i Norge.

    Det er klart det er fordeler med verneplikt.

    Men når det utarter sånn, og byrdene blir så ujevnt fordelt.

    Så synes jeg, at det det blir, som noe destruktivt, (for enkelte folk, som blir mobbet).

    Så jeg synes heller, at Norge da burde ha, et vervet forsvar.

    (Som i USA og England).

    Istedet for denne ufrivillige/’russiske’ dritten her.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Når det gjelder det skjemaet, hvor man skulle skrive, om man var vokst opp, hos mor eller far.

    Så var det for få valg.

    Det var bare 4-5 bokser.

    Men ingen boks som het: ‘Vokst opp først hos mor og så hos far’.

    Eller: ‘Bodde først hos begge foreldre, som så skilte seg, bodde så hos moren i 5-6 år, og så hos faren’.

    Eller: ‘Bodde først hos begge foreldre, som så skilte seg, bodde så hos moren i 5-6 år, og så hos faren, som så flytta ned til ei vestlending-dame ved navn Haldis, og så flytta lillesøster Pia inn hos meg, etter at jeg hadde bodd aleine, i 7-8 år’.

    Og det samme med boksen, hvor man skulle skrive antall søsken.

    Jeg hadde jo også en en yngre halvbror, (Axel).

    (Og noen bonus-søsken.

    Jan, Viggo og Christell).

    Men det var ikke noe boks for halvsøsken og bonus-søsken.

    Det stod bare søsken.

    Så jeg kunne jo ha skrevet ‘1’, (som jeg faktisk gjorde), for min helsøster Pia.

    Eller ‘2’, (for Pia og Axel).

    Eller ‘5’, (for Pia, Axel, Jan, Viggo og Christell).

    Eller ‘3’, (for Pia, Axel og Christell).

    Men da ville kanskje noen, (hvis de var i ‘gnome-humør’), sagt at det var feil.

    Så disse skjemaene til Forsvaret, var noe dritt.

    (Må man vel si).

    De var kanskje laget, på en tid, hvor skilsmisser osv., ikke var så vanlig.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    De har heller ikke fått med seg, at jeg har fått førerkort.

    (Noe jeg fikk meg i 1995.

    For å si det sånn).

    Men på den rep-øvelsen i 1999, (må det vel ha vært).

    Så kjørte jeg fram og tilbake, mellom Hurdal og Oslo, (husker jeg).

    (Dette var noen uker før min mor døde.

    Høsten 1999).

    Og det hadde jeg avtalt om, med øvelses-ledelsen.

    For jeg hadde en ny assistent, (Stian Eriksen), på Rimi Nylænde.

    Og han var for fersk, til å klare å drive butikken, helt aleine, i en uke.

    Så jeg jobba på Rimi, på mandagen.

    Og så kjørte jeg opp til Hurdal, på tirsdagen.

    Og så ned igjen til Oslo, på tirsdag ettermiddag/kveld.

    (Og så var jeg vel på date, (på Grunerløkka), med ei irc-dame, som fikk låne noen pocket-bøker av meg.

    Noe sånt).

    Og så på jobb, på onsdagen.

    Og så opp til Hurdal, på torsdagen.

    Og så skulle jeg egentlig dra hjem, på fredagen.

    Men øvelsen var mer eller mindre ferdig, på torsdag ettermiddag/kveld.

    Så da spurte jeg, (de i øvelses-ledelsen), om det var greit, at jeg kjørte ned, til Oslo, allerede den dagen.

    (Siden at øvelsen var ferdig.

    Mer eller mindre).

    Så kunne jeg jobbe på Rimi, på fredagen.

    Og det var greit, sa de ‘stjernegrisene’, (som noen kalte de høyere offiserene osv., på Terningmoen).

    Så det at jeg ikke møtte, på rep., i 1999.

    Det er surr, fra Forsvaret.

    (Må jeg si).

    For jeg fulgte den aktuelle avtalen, til punkt og prikke.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 90: HV-rep. 2001

    I år 2000, (må det vel ha vært).

    Så var det så mye å gjøre, på Rimi Nylænde, igjen.

    Så jeg ble ikke med på repøvelsen i HV.

    Jeg bare tok med alt HV-utstyret mitt dit.

    Og stod i kø, i en del timer.

    Og forklarte til en lege, i Lutvann leir der.

    At jeg hadde problemer med kneet mitt, (etter kneoperasjonen, i 1996), og at jeg derfor ikke kunne være med på HV rep-øvelsen, det året.

    Dette var den enkleste måten å gjøre det på, syntes jeg.

    For jeg var utslitt etter masse ran og prosjekter, i Rimi.

    (Må det vel ha vært).

    Så jeg orket ikke en så slitsom rep-øvelse igjen, som den i 1999, da.

    Hvor jeg hadde måttet kjøre fram og tilbake, mellom Oslo og Hurdal, som en strikkball, i en uke, da.

    Så jeg fikk fri fra repøvelsen, i år 2000, da.

    Og en gang etter dette, så kom det en gardist, (eller noe sånt), på døra mi, med et brev fra HV, da.

    Og jeg måtte så gå ned på Akershus festning, for å melde meg på rep-øvelsen, for år 2001, da.

    (Må det vel ha vært).

    Uten at jeg skjønner hvorfor Forsvaret kom på døra mi.

    For jeg hadde ikke unngått å svare de på noen brev, (eller noe sånt).

    Jeg var bare en med et dårlig kne, (som ikke var like bra igjen, etter operasjonen. Jeg måtte hele tida liksom tenke på hvordan jeg satt ned beinet, syntes jeg. For det var også noe skade på menisken, eller noe sånt, i det beinet. Det venstre kneet mitt har vært skranglete da, syntes jeg, og liksom mindre stabilt, etter operasjonen, selv om dette har gått i sykluser nesten, for jeg har også nesten fått skaden slått opp igjen, da).

    Og jeg var også en travel butikksjef, som ble heftet mye, av denne repøvelsen, til HV, da.

    Som jeg ikke syntes at jeg egentlig trengte, da.

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, som geværmann, i et år.

    Så jeg hadde gode ferdigheter som soldat da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i 2001, på Rimi Kalbakken, så var det mulig for meg, å dra på rep, da.

    For der hadde jeg jo to assistenter, som jobbet heltid.

    Så de kunne jo passe på butikken, mens jeg var på rep, da.

    Så jeg bare sa fra til distriktsjef Anne Neteland, at jeg tok en av mine ferieuker, den uka, som HV-rep-en, var.

    For dette var vel muligens det året, som vi fikk vår femte ferieuke.

    Så da hadde jeg fortsatt fire ferieuker til liksom, da.

    Og da fikk jeg lønn fra Heimevernet, siden jeg var på rep, i ferien min, da.

    Bare en tusenlapp, eller noe.

    Men likevel.

    Og så slapp jeg også å hanskes med byråkratiet, i Rimi, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekket vernepliktsbeviset mitt nå.

    Og denne repøvelsen, den var fra 26. – 30. mars, i 2001, da.

    Og jeg kjørte med Sierra-en min, da.

    Til Lutvann og Terningmoen, vel.

    Og på Terningmoen, så tulla jeg litt, da.

    Og lot som at jeg var på rep, i Hæren, eller noe.

    For da vi fikk fri for dagen.

    (En av de første dagene).

    Så bare satt jeg meg inn i bilen min, og kjørte tilbake til Oslo, da.

    Og så dro jeg tilbake til Terningmoen igjen, dagen etter.

    Men det tror jeg egentlig ikke at var lov.

    For det fikk jeg vel kjeft for, da jeg kom tilbake, vel.

    Men jeg husket fra en rep jeg hadde vært på med mob-hæren.

    I 1994, vel.

    Mens jeg bodde på Ungbo.

    At det var sånn, noen dager, at vi fikk lov å kjøre tilbake til Oslo da, om kvelden.

    Så jeg gjorde det sånn i HV og, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På denne rep-øvelsen, med Støtteområdet.

    Så var vi også på Rena leir, husker jeg.

    Rena leir, det viste seg å være en moderne leir.

    Og vi trente blant annet med Miles der da, (husker jeg).

    (Noe som jeg jo forresten hadde trent plenty med, i Geværkompaniet også, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og jeg fikk også skyte med en sånn skarp granatkaster-granat.

    På den her øvelsen.

    Fra en sånn granatkaster, som Geværmann 4, (eller noe), hadde på AG-en sin, i Geværkompaniet, da.

    Men en sånn granatkaster, det hadde jeg aldri brukt i Geværkompaniet.

    For jeg var først Geværmann 2 og så Geværmann 1 der, da.

    Så da måtte jeg spørre noen av de andre på laget, om hvordan man brukte den granatkasteren da, (husker jeg).

    Under en økt med lag i angrep, (eller noe sånt), med skarpe våpen, (må det vel ha vært), på enten Rena eller Terningmoen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo ikke så ‘Støtteområdet’, liksom.

    For jeg hadde jo mer eller mindre skulka et par rep-øvelser, da.

    Så jeg kjente ikke folka i Støtteområdet så bra da, liksom.

    Så jeg husker at jeg gikk litt rundt for meg selv der, i Rena leir, da.

    (Mens vi ventet på noen busser tilbake til Terningmoen, eller noe sånt, da).

    Og der husker jeg at jeg så mange fine lyseblå FN-bereter.

    Så det var en del FN-soldater der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg så også en god del vanlige, norske infanterister, (eller noe sånt), der.

    (Hvis de ikke var fra kavaleriet, eller noe sånt, da.

    De var ihvertfall fra Hæren).

    Det er mulig at dette var soldater fra K-for, eller forløperen til K-for, (eller noe sånt), da.

    (Altså de som nå liksom har tatt over etter Geværkompaniet, vel.

    Noe sånt.

    Selv om jeg ikke klarte å finne noe om K-for på Wikipedia, nå).

    Og jeg kjøpte meg vel en avis eller noe sånt, i kantina der.

    (Som jeg mener å huske at holdt til i en ganske ny trebygning vel.

    Noe sånt).

    Og sikkert noe å spise og drikke og.

    Mens jeg husker at jeg lurte litt på om jeg burde gå rundt så mye der.

    For jeg husker at jeg så så sliten ut, på den her tida, etter hardkjøret på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den jeg husker best, fra laget mitt, på denne øvelsen.

    Det er en kar, som kalte seg for ‘Titten Tei’.

    Og han var den eldste HV-soldaten, på laget.

    Han bodde i Groruddalen, vel.

    Og fikk ikke lov til å ha AG-en hjemme.

    For han hadde truet kona si en gang, (eller noe).

    Så han fikk ikke ha våpen, på øvelsen, da.

    Og han hadde en slags seremoni, for oss andre på laget.

    En av de siste dagene sine der, da.

    Og da herma han etter et humor-show, (med noen innvandrere vel), som var på NRK radio, (eller noe), på den her tida.

    Også liksom tullet han, og tredde av, da.

    Foran oss på laget, på fritida, om kvelden, en av de siste dagene der.

    For å markere at dette var hans siste rep-øvelse, da.

    Også sa han sånn: ‘Takk for seg’, (istedet for ‘takk for meg’), når han hadde den seremonien sin, da.

    For han etterlignet liksom en pakistansk innvandrer, som ikke hadde lært å snakke ordentlig norsk, da.

    Fra det radio-programmet.

    Så humoren var noe med muslimer, (eller innvandrere), da.

    (Forstod jeg).

    Men om Titten Tei signaliserte at han var muslim.

    Eller om han mente at omtrent alle de andre på laget var muslimer.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Titten Tei jobba forresten som fiskedisk-ansvarlig, på det supermarkedet, som ligger i samme bygg vel, som Jysk Sengetøylager der, på Carl Berner.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på torsdagen, under rep-øvelsen.

    Så spurte Titten Tei de på laget.

    Om dem blei med ut på byen, i Elverum.

    Siden det var tradisjon, at rep-gutta tok seg en fest, den siste torsdagen, på rep.

    Og siden at det var den siste rep-en hans vel.

    Og ingen ble med.

    Så jeg måtte nesten bli med da, syntes jeg.

    (Selv om jeg ikke var så Støtteområdet).

    For jeg hadde jo avtjent verneplikten min, i Elverum.

    Og på den repen i mob-hæren, som jeg var på, i 1994, vel.

    Så hadde jo hele laget dratt på den pub-til-pub runden, (må man vel kalle det), i Elverum, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så Titten Tei og jeg.

    Vi stakk på byen da.

    I Elverum.

    På torsdagen, (altså 29. mars 2001, må det vel ha vært).

    For å drikke noen øl, da.

    Som de eneste soldagene, fra Støtteområdet vel.

    Enda Titten Tei ikke hadde penger.

    Men jeg mente at jeg hadde penger, da.

    For lønninga mi pleide å komme inn dagen før.

    Men jeg glemte kanskje at det var 31 dager, i mars måned.

    Og jeg hadde jo tatt den tyvpermen, tilbake til Oslo, et par-tre dager før.

    Og handla i kantina, på Rena leir.

    Så jeg hadde visst brukt opp alle penga, på lønnskontoen min, da.

    Og det fant jeg ut.

    Etter at jeg hadde bestilt to halvlitere, til Titten Tei og meg selv.

    På en pub i Elverum sentrum da, (i samme gata som kirka der vel).

    Så jeg måtte febrilsk fly til en minibank, da.

    Og jeg ringte DNB.

    For jeg hadde hørt at man kunne få nødpenger, hvis man hadde den kontoen, som jeg hadde.

    Men det fikk jeg ikke, da.

    Men jeg prøvde det kredittkortet.

    Som jeg hadde fått, da jeg kjøpte de to videospillerne, på Bryn senter, i 1993 eller 1994, vel.

    Og det kortet hadde jeg litt kreditt på, da.

    Så minibanken spøy ut tre-fire hundrelapper, fra den kredittkort-kontoen, da.

    Heldigvis.

    For hvis ikke så hadde jeg tapt ansikt så det holdt.

    For jeg hadde jo to halvlitere, som stod og venta på meg, på den Elverum-puben, ikke så langt unna minibanken, da.

    Sammen med Titten Tei, som jeg hadde fortalt, at jeg hadde penger, da.

    Så jeg var sjeleglad, fordi at jeg hadde fått ut noen penger, fra den kredittkort-kontoren.

    For hvis ikke så ville jeg ha driti meg ut noe jævlig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette flaue opptrinnet rundt mine manglende penger.

    Så satt Titten Tei og jeg oss ned ved et bord, i den nesten tomme puben.

    (Som jeg lurer på om kan ha vært den puben, som jeg var og drakk i, etter garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    Sammen med han lave, på lag 3, som også var en av troppens fem beste skyttere, og derfor også var med på garnisjonsmesterskapet, da.

    Den gangen jeg plutselig kjøpte meg et glass med iskrem, vel.

    Da resten av troppen var på gassmaske-øvelse.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Titten Tei forklarte meg det, at han jobba som ansvarlig for fiskedisken, på Meny, (må det vel ha vært), på Carl Berner.

    Og jeg fortalte vel da, at jeg hadde jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, i sin tid.

    Ihvertfall så fortalte jeg vel det, at jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Og at jeg mega-mye problemer der, da.

    Og at jeg fikk kjeft fordi jeg var så dårlig, med medarbeiderne der, da.

    Av distriktsjefen, (og sånn), da.

    Og Titten Tei, han fortalte meg det.

    At han visste en god del om praktisk ledelse, i butikk, da.

    Og han sa for eksempel det, at hvis man lurte på hva noen butikkmedarbeidere mente om noe.

    Så burde man spørre dem om dette.

    Når de var to sammen, da.

    Og ikke når de var alene.

    For hvis de var to sammen, så turte de å si hva de mente, da.

    Sa Titten Tei, da.

    Og han sa også mange andre ting, som jeg ikke hadde tenkt så mye på før.

    Så det gikk opp et lys for meg, da.

    Nemlig at jeg nok ikke var en så god leder, som jeg kanskje hadde trodd, at jeg var, da.

    (Noe sånt).

    Og Titten Tei og jeg, vi var også enige i det, at man ikke burde blande privatliv og jobb, da.

    Og jeg ble litt sjalu på Titten Tei, må jeg innrømme.

    For han hadde vært på dansketur, med Meny Carl Berner, da.

    Og da hadde han til stadighet fått unge butikkdamer, på døra, til lugaren sin, da.

    Men Titten Tei, han fortalte det, at da bare dulla han litt med damene, da.

    Og han begynte ikke å pule på dem, eller noe sånt, da.

    For han ville ikke blande business og pleasure, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Titten Tei stakk på dass.

    Så benytta jeg sjansen, til å si hei, til to damer, som satt der.

    Og det viste seg at de gikk på lærerhøgskolen da, (eller noe sånt).

    (Der hvor min morfar Johannes Ribsskog, sine foreldre, hadde gått, i sin tid.

    Nemlig Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, da.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Og Titten Tei, han var jo den sjarmøren, da.

    Og han fortalte til de damene og vel, at han ble kalt for Titten Tei, da.

    Og han fikk jo meg til å virke som en dusting nesten, siden han var så flink med damer, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg snakka med hu ene lærehøgskole-dama, da.

    Om at det var fint å være ute i naturen også.

    Sånn som man fikk muligheten til, i Forsvaret, da.

    Og jeg begynte vel å bable, (nesten emosjonelt vel), om hvor fin stjernehimmelen og sånn, var om natta, ute i naturen, da.

    Og jeg tenkte jo da på den ‘galning-patruljen’, til sersjant Johansen, fra Geværkompaniet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    For da satt vi jo i kraftgata, på Terningmoen, og så på den klare stjernehimmelen, (med stjerneskudd, var det vel), midt på natta, da.

    Og jeg forklarte vel det, at jeg trodde det, at å se stjernehimmelen sånn, om natta.

    Ute i naturen.

    At det liksom gjorde noe med menneskene, da.

    For det var jo liksom sånn som menneskene så stjernehimmelen, i steinalderen osv., da.

    (Noe sånt).

    Men da veit jeg ikke om hu lærerhøgskole-dama skjønte hva jeg mente.

    Det er mulig at hu syntes at jeg ble for salig eller emosjonell, (eller noe sånt), da.

    (Det er mulig).

    For da trakk hun seg vel litt unna, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi skulle tilbake igjen til Oslo, dagen etter.

    Så ville Titten Tei sitte på med meg, da.

    For han hadde ikke noe bil, da

    Og jeg kjørte innom en bensinstasjon, mellom Elverum og Hamar, vel.

    For å fylle bensin, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og etter at jeg hadde kjørt en stund.

    Så fant jeg ikke mobilen min, da.

    (Altså min Nokia 3210, da.

    Som hadde kostet 2000 vel, et par år før det her, da).

    Og da måtte jeg stoppe bilen, vel.

    Og jeg fant ikke mobilen min noen steder, da.

    Så jeg kjørte tilbake igjen, til den bensinstasjonen, da.

    Og spurte om de hadde funnet en mobil, da.

    Men det hadde de ikke, da.

    Og da jeg hadde kjørt litt lenger mot Oslo igjen, vel.

    Så fant jeg mobilen min, mellom førersetet og girkassa cirka, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å surre sånn.

    For jeg pleide vel ikke å være så surrete, liksom.

    Men jeg var vel sliten etter mye jobbing og rep-øvelse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg slapp av Titten Tei, i Groruddalen, (må det vel ha vært).

    (Jeg mener å huske at jeg slapp han ved noen blokker.

    Et sted i Groruddalen, langs linje 5, vel).

    Så møtte jeg aldri Titten Tei igjen, da.

    Men jeg husker at jeg spurte han, på den puben, (i Elverum), om hvorfor han ble kalt for Titten Tei, da.

    Og det var fordi at han ligna på Titten Tei da, (mente han).

    Men det skjønte jeg ikke av meg selv, (må jeg innrømme).

    Så han ligna kanskje ikke så utrolig mye på Titten Tei, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at jeg på en tidligere rep-øvelse.

    Da vi også var på Terningmoen, vel.

    Men jeg vel hadde parkert HiAce-en på Lutvann.

    (Noe sånt).

    For dette må vel ha vært rett etter kneoperasjonen min, da.

    Så mener jeg at jeg overhørte det.

    At Titten Tei babla med noen andre på laget vårt.

    Om at jeg ikke kunne jobbe i butikk, siden jeg så så stygg, skjeggete og fæl ut, (med HV-uniform og feltlue), på øvelse, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den rep-øvelsen, den var fra 16. februar til 21. februar, i 1998, så jeg på tjenestebeviset mitt fra Forsvaret, nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på denne rep-øvelsen, i 2001.

    At troppsjef Andersen tulla litt med meg, husker jeg.

    (Han som i begynnelsen, i Støtteområdet, pleide å si ‘konge-kult’, husker jeg.

    Kanskje fordi han var fra Bærum, eller noe sånt, vel).

    For jeg husker at jeg overhørte det.

    At han chatta med en annen HV-kar.

    (På en oppstilling vel).

    Om at han huska det, at jeg enten hadde det samme fornavet eller etternavnet, som han.

    Og han het vel Erik Andersen, vel.

    (Og jobba i Andersen consulting, som seinere skifta navn til Accenture, vel).

    Så han kalte meg først ‘Andersen’, da.

    Og så ‘Erik’, vel.

    (Noe sånt).

    Og så måtte jeg være avgitt, til et 12.7-lag da, husker jeg.

    Og jeg måtte liksom ligge nederst i en kuldegrop, i en stilling, som 12.7-folka hadde lagd, da.

    Og det var så en del fram og tilbake, angående om jeg fortsatt skulle være avgitt, til det 12.7-laget, eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var litt som at troppsjef Andresen hadde et horn i siden til meg, (vil jeg si).

    På den øvelsen i 1998, (var det vel antagelig).

    Så hadde han kommet bort til meg.

    Mens jeg stod vakt, på Jørstadmoen, eller noe, vel.

    Med en svær mag-lite, i henda, da.

    Og han holdt nesten den lommelykta som en kølle da, (husker jeg).

    Så det var nesten som at han var truende da, (vil jeg si).

    Så jeg gikk ikke så bra sammen med han troppsjef Andersen, da.

    (Hvis jeg skal si min ærlige mening, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den øvelsen, i 1998, (forresten).

    Så ble jeg litt sånn rar i huet da, av å være på øvelse.

    Så da søstera mi Pia ‘babla’ om at hennes venninne Siv fra Røyken, trengte barnevakt.

    Så hadde jeg vel blitt rimelig dame-gæern, av å være på rep.

    (Som man vel blir, av en eller annen grunn).

    Så jeg sa at jeg kunne være det, da.

    (For å kanskje få litt sjangs på Siv, da).

    Og da bodde hu Siv ved Sofienberg-parken da, husker jeg.

    Ikke så langt fra søstera mi, da.

    Og Siv sa at hvis hennes sønn Dennis, (som da var to-tre år gammel, vel).

    Begynte å gråte.

    Så måtte jeg trøste han ved å holde han inntil meg, da.

    Og det måtte jeg gjøre også da, husker jeg.

    (For å få han til å slutte å gråte, da.

    For han hadde vel mareritt, eller noe sånt, tror jeg).

    Så jeg måtte nesten være som mamma-en til Dennis da, husker jeg.

    Etter en sånn rep-øvelse, hvor jeg ble litt sånn tomsete i hue nesten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han ungen til Siv.

    Altså Dennis.

    Han tok også ut masse gryter, av skapene, på kjøkkenet, da.

    Og begynte å leke med de, da.

    Og da lot jeg de bare ligge, husker jeg.

    Og så sovna jeg på sofaen der, da.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Og da Siv kom hjem.

    Så hadde hu Siv med seg en svær og skummel araber, da.

    (Eller noe sånt).

    Så å sitte barnevakt, det var ikke noe artig da, fant jeg ut.

    (Men Pia og Siv.

    De utnyttet kanskje det.

    At jeg nettopp hadde vært på rep-øvelse.

    Og var vant til å bli kommandert, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, forresten, på den rep-øvelsen, i 1998.

    (Som ikke var så lenge etter at jeg hadde operert kneet, da).

    At laget vårt skulle øve på strid i hus, (eller noe sånt), på Terningmoen, da.

    (Som vi også hadde gjort ganske mye, i Geværkompaniet, forresten).

    Og mens vårt lag venta på at det skulle bli vår tur da, (eller noe sånt).

    Så kom det ei befal-dame, bort til oss, da.

    Og hu fikk oss til å hoppe over et høyt hinder, husker jeg.

    Og det var vel ikke vårt befal, (tror jeg).

    Og jeg måtte ta det veldig forsiktig, da.

    På grunn av kneet mitt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så prøvde jeg å ringe Dr. Bjerre, ved Aker sykehus, da.

    (Han som hadde operert kneet mitt, i 1996).

    Og jeg spurte om jeg kunne få slippe å være i HV da, siden jeg hadde et operert kne.

    Men det var ikke noe problem for meg da, (mente Dr. Bjerre), å være i HV.

    (Så det slapp jeg ikke unna, da).

    Enda han vel ikke hadde kontrollert hvordan beinet mitt ble, etter den operasjonen, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og på en av rep-ene, i Heimevernet.

    Så skulle det være informasjon, om et angrep, (eller noe), da.

    (Fra kompanisjefen, vel).

    Og da hadde jeg glemt noe, i teltet, da.

    Så jeg kom litt for seint, da.

    Så informasjonen hadde begynt, da.

    Og da jeg da gikk bort for å høre på informasjonen om angrepet, da.

    Og da, så stod det en soldat, og liksom så stygt på meg da, (husker jeg).

    En som jeg trodde at kanskje var nazist, (eller noe sånt), da.

    Og det likte jeg ikke, da.

    Så da stilte jeg meg ved siden av han, på den her undervisninga, da.

    Men da sa han ikke noe til meg.

    Det turte han visst ikke, virka det som.

    Så ‘tøff på avstand’, er det vel kanskje noe som heter, for nazister.

    (Det er mulig).

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 3: Heimevernet

    Jeg sjekka tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå, og den 6. februar 1996, så var jeg på møte, hos Heimevernet i Oslo og Akershus, (HV-02), så jeg.

    Og dette møtet, det var min første kontakt, med Heimevernet.

    Og dette var etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i en uke, eller to, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og grunnen til at jeg ble overført til Heimevernet.

    Det var det, at den kalde krigen var slutt, og at mobilisierings-hæren, derfor ble redusert kraftig.

    Og mange rep-soldater, (sånne som meg), ble overflødige, da.

    Men noen, (muligens kremen?), av de overflødige rep-soldatene, (fra IR4, står det at jeg var i, som rep-soldat, på tjenestebeviset mitt), vi ble overført, til en ny avdeling, innen Heimevernet, da.

    (Nemlig HV-2018 Støtteområdet, som var en ny avdeling, som ikke egentlig var et geografisk område, da.

    Men vi skulle hjelpe andre, (geografiske), områder, som trengte støtte, under et eventuelt angrep, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Så kjørte jeg med Toyota HiAce-en min, opp til Lutvann da, (heter det vel).

    (For vi fikk vel kart og sånn da, i et brev, fra Heimevernet).

    Og Lutvann, det lå vel cirka ovenfor Haugerud, (eller den T-bane-stasjoen, som er en eller to T-bane-stasjon(er), nærmere Furuset, fra Haugerud), hvor jeg jo hadde spilt badminton, (og fortsatt spilte badminton), på den her tida.

    Så det stedet klarte jeg å finne, da.

    Selv om jeg nettopp hadde fått lappen.

    Og vi satt i et slags klasserom, (eller om det var en sal), som var rimelig stort vel, oppe på Heimevernet sin base der da, på Lutvann.

    Og vi fikk informasjon, om hva HV-tjenesten vår, skulle gå ut på, da.

    (Og vi ble spurt om noen ville være befal/offiserer da, (og være med på dobbelt så mange øvelse-dager omtrent vel, osv).

    Men det var ikke jeg interessert i da, (husker jeg).

    Siden jeg jo jobbet i Rimi, og det var en jobb, hvor det hendte at man måtte jobbe en del ekstra, osv.

    Så jeg syntes at jeg var rimelig bundet opp, fra før da, liksom.

    Og jeg hadde jo også lederansvar, i Rimi, så jeg syntes nok at det holdt, å ha ekstra ansvar, et sted, da.

    (Og heller satse på å gjøre det bra der, da.

    Og jeg måtte nesten prioritere jobben og karrieren, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo også den kneskaden min, som vel gjorde, at jeg egentlig ikke skulle ha vært i Heimevernet).

    Og jeg hadde jo aldri vært i Speidern, for eksempel, så friluftsaktiviteter, (eller hva man skal kalle det), ute i skog og mark, det var ikke min favoritt-hobby akkurat heller, da.

    Og jeg husket kanskje også den rare patruljen, til sersjant Johansen, da jeg var i Geværkompaniet.

    Da jeg holdt på å fryse ihjel.

    Så jeg hadde ikke lyst til å være med på mer ‘HV-greier’, enn jeg strengt tatt behøvde å være med på da, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg sklei litt ut av noen rundkjøringer, da jeg kjørte, fra Lutvann, og til Rimi Nylænde.

    (Etter det her HV-møtet, da).

    For det var glatt, med en del sørpe, og vinterdekkene på bilen min, de var kanskje ikke så veldig bra, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og jeg var kanskje litt nervøs og, da jeg kjørte.

    For bak i bilen min, så lå det nemlig et AG3 maskingevær, (og 200 skudd), blant annet, (fra Heimevernet), da.

    For dette skulle jeg oppbevare hjemme da, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Siden jeg nå var med i Heimevernet, da.

    Og da jeg kom på jobben, så tok jeg med AG3-en min, inn på tellerommet, på Rimi Nylænde, (og låste den inn der), husker jeg.

    (For sikkerhets skyld, liksom).

    For jeg var redd for at det geværet, kunne bli stjålet, hvis det ble liggende i bilen min da, (husker jeg).

    Og da var det noen Securitas-vakter, som var innom Rimi Nylænde, med noe veksel, som begynte å ‘bable’ om den AG3-en min, (husker jeg at jeg overhørte), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen, som jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, på den her tida.

    Hu begynte å prate om det, at hu kjente en kar, som også hadde blitt kalt inn til det her møtet, i det nystartede Støtteområdet, i HV-02 da, (husker jeg).

    Det var vel mellom 100 og 200 personer, (tror jeg), som hadde blitt kalt inn, for å være med, i denne HV-avdelingen, da.

    (Noe sånt).

    Og som var på det møtet, (med mere), på Lutvann, på den samme dagen, som meg, da.

    Så jeg klarte ikke helt å skjønne, hvilken person det var, som hu Wenche Berntsen mente, at hu kjente der, da.

    (Altså, Wenche Berntsen og Marianne Hansen, som begge jobba, på Rimi Nylænde, og som vel var venninner, fra før de begynte å jobbe der, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    De var såpass rølpete og tøffe, (og arbeiderklasse-aktige, (eller hva man skal si), virka det som for meg, ihvertfall).

    Så når Wenche Berntsen, sa til meg det, at hu kjente en, som var i den samme HV-avdelingen, som meg.

    Så begynte jeg å lure på det, (mener jeg å huske), om det her var en slags tøff og barka halv-kriminell person, (eller noe sånt), da).

    Men det var ihvertfall sånn at hu kjente en annen kar, som også var med i det Støtteområdet 2018 da, (husker jeg).

    (Selv om jeg selv ikke kjente noen, av hverken befalet eller soldatene, som var med i den her HV-avdelingen da, fra før.

    Så det var litt spesielt kanskje, i Heimevernet, hvor det liksom skal være sånn, at alle skal være som en kameratgjeng, da.

    Så dette er jeg tenker på som litt rart kanskje, ved den Heimevernsavdelingen, nå for tida.

    For når man ikke kjenner de andre, i avdelingen.

    Siden man ikke bor i samme bydel, for eksempel.

    (Men spredd rundt i hele Oslo og Akershus fylker, da).

    Så blir det vel ikke som det ‘vanlige’ Heimevernet, akkurat.

    Så da blir det kanskje mer som en konstruksjon, denne typen av heimevern, kan man kanskje lure på.

    Men på den her tiden, så syntes jeg vel også at det var gjevt, å ha en AG3 hjemme, for eksempel.

    Så jeg synes nok at det var for det meste artig da, det å være med i Heimevernet.

    Om jeg dro på en ukes rep-øvelse, med Heimevernet, i året, liksom.

    Eller om jeg dro på en tre ukers rep-øvelse, med mob-hæren, hvert tredje eller fjerde år.

    Det ble vel hipp som happ det, for meg, tenkte vel jeg, da.

    Jeg syntes at det å være på øvelsene i felt, (altså i knappetelt, ute i skogen), var verst, når det trakk ut i flere uker.

    Så jeg foretrakk vel det, å heller være på øvelse, en uke hvert år, enn å være på lengre øvelser, hver tredje eller fjerde år da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Var den rare HV-avdelingen, som jeg ble overført til, (HV02 Støtteområde 2018), egentlig et slags militærkupp?

    rar hv tropp

    http://media.defenseindustrydaily.com/images/ORD_M2_Mounted_Lance_lg.jpg

    PS.

    Våpenet på bildet ovenfor, er en Browning 12.7 millimeter mitraljøse, (montert på en militær-bil, eller en forsvarsstilling, er det kanskje).

    12.7 millimeter, det er diameteren, på ammunisjonen.

    Dvs. at patronene, er over en centimeter brede.

    I den ‘rare’ HV-avdelingen, med det vel litt grå/’kommunist’-aktige navnet, 2018 Støtteområde, som jeg var med i, fra starten, siden jeg ble overført dit, av Vernepliktsverket, da det HV-kompaniet, (2018 var kompani-størrelse, vil jeg si), ble opprettet i 1996.

    I den HV-avdelingen, så hadde man en egen 12-7 tropp!

    Altså en tropp da, på 20-30 mann, som bestod av kanskje 3-4 lag, som hver kanskje hadde 3-4 Browning mitraljøser da, (som på bildet ovenfor).

    I Heimevernet!!

    Hm.

    Og dette Heimevernsområdet, det var del av HV02, som er Heimevernet i Oslo!

    Så midt i Oslo, så bodde det ‘gærninger’, som på kort varsel, kunne rykke ut med 10-20 sånne mitraljøser da.

    Pluss to tropper, med kanskje 40-50 geværsoldater, i tillegg.

    Som alle hadde AG3 med 100 skudd.

    Så det var en hær, vil jeg si.

    Med større skuddstyrke enn hele Oppland Regiment, (aka. Geværkompaniet/Terningmoen), som jeg var i, i militæret, som liksom hadde ansvaret for forsvaret av Østlandet, (inkludert Oslo), i etterkrigstiden.

    (Og ikke engang i Oppland Regiment, fantes det 12-7 tropper.

    Vi hadde en 12-7 i hver tropp.

    Og vi var en stående Nato-styrke.

    12-7 tropper, (som en ganske sværvokst kar på laget mitt sa vel, (en som jeg lurer på om var fra Torshov?), at bestod av frivillige, som altså ikke var overført til Støtteområde av Vernepliktsverket, slik som oss geværsoldatene), de er nok ukjente, (før dette), i militærhistorien, vil jeg nok tippe på.

    Så sånn er nok det).

    Og dette var sneket inn, på en snedig måte, i Heimevernet, under det anonymiserende navnet, HV2018 (Støtteområde).

    Som kanskje noen ville trodd at var noe mat-forsynings greier, eller noe.

    Så dette minner meg nå om et slags statskupp, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om støtteområdet

    PS 3.

    Det står på Vernepliktsbeviset mitt, (i PS-et ovenfor), at jeg var i HV-2018 Støtteområde, fra 1998.

    Men, den tidligere datoen, som det står ovenfor.

    06.02.1996.

    Det var datoen, for informasjons-møtet, om Støtteområde.

    Ca. 100 mann, var det kanskje, måtte møte, på et informasjonsmøte, på Lutvann.

    Etter å plutselig ha blitt overført, fra mob-hæren, til HV, noen uker tidligere.

    Ei som var min kollega, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, (hvor jeg jobbet som assisterende butikksjef), på den tiden.

    Wenche Berntsen, fra Manglerud, (som har vært med på bloggen).

    Hun fortalte det, at hun hadde en bekjent, som også var med der, og hadde blitt overført til Støtteområde, (som var noe helt nytt, i 1996), samtidig med meg, og som nok hadde vært på det samme møtet, på Lutvann da, som meg.

    Fortalte hu Berntsen da.

    Jeg måtte dra rett på jobb, etter det møtet.

    Så jeg tok med AG-3 en min, (som vi fikk utdelt den dagen).

    Og jeg satt den, på tellerommet, på Rimi Nylænde, for der var den ordentlig innlåst.

    (Jeg turte ikke å ha den i bilen, for det var en varebil jeg hadde da, (en rød Toyota HiAce, som jeg kjøpte av ØA og Glenn Hesler, noen måneder tidligere), så noen kunne ha sett AG3-en gjennom vinduet).

    Mens på tellerommet, på Rimi Nylænde, så var det alltid låst da.

    Men jeg husker at noen Securitas-vektere, så den AG3-en da.

    Når de skulle hente dagsomsetninga, fra dagen før da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 4.

    Dette med 2018 Støtteområde, det kan man ikke finne noe om, i aviser, eller på internett, (som jeg har sett).

    De har de samme ‘hærene’ enda.

    Men nå har de navn, som er oppkalt etter ‘Gutta på skauen’-aksjoner, under krigen.

    Jeg lurer på om de er på kompani-størrelse enda?

    I såfall så er disse avdelingene, de er små hærer, med skuddstyrke, omtrent som det tidligere Geværkompaniet/Terningmoen aka. Oppland Regiment.

    De er omtrent som Telemark-bataljonen da.

    Altså, så har HV, små hærer, som er mye sterkere, enn det Forsvaret hadde på Østlandet, på Sørlandet og på Vestlandet og i Trøndelag og i Nordland, under den kalde krigen!

    Så jeg mistenker at de ‘rare’ HV-avdelingene, er noe slags militærkupp.

    (Fra noe russisk mafia, f.eks?).

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Det som står, på Vernepliktsbeviset mitt, i PS 2 ovenfor.

    Om at jeg kom inn i en ny avdeling, i april 2004.

    Det må ha vært at den russiske mafiaen, gjorde dette, for å kunne kalle meg inn, til en ‘tulle rep-øvelse’.

    Sånn at de kunne drepe meg.

    Sånn at jeg ikke skulle komme meg til utlandet, for å studere ved University of Sunderland.

    Som jeg bestemte meg for, etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’, i Oslo, i desember 2003.

    Så sånn var det.

    Men da HV ringte meg, (en jeg ikke husker navnet på), for å prøve å få meg med på noe slags ‘tulle-rep’, som bare varte i en dag, (av en eller annen grunn), våren/forsommeren, 2004.

    Så bare forklarte jeg det, at jeg var midt i eksamensstria, ved HiO IU.

    Så det passa jævla dårlig med noe rar HV-rep øvelse, for å si det sånn.

    Så det bare sa jeg at ikke passa da, på telefonen.

    (Jeg hadde jo fått tryne ødelagt også, ved et hudpleiesenter, på St. Hanshaugen, i desember 2003.

    (Når jeg egentlig bare prøvde å få noe tips, om hvordan jeg kunne få fjerna noen rynker, som jeg hadde fått over nesa, som jeg fikk i Syden, sommeren 1998).

    Så jeg syntes det hørtes veldig flaut ut, å dra på HV-øvelse da.

    Samtidig med at jeg hadde en ekstra eksamen, det semesteret, (som jeg ikke hadde fått tid å ta, året før), ved HiO IU.

    Så jeg måtte altså lese til 4-5 eksamener, på den her tida.

    Så da bare forklarte jeg bare det, at det passa veldig dårlig da, med HV-øvelse, midt i eksamensstria, osv.

    Det syntes jeg at dem burde forstå da, selv i Heimevernet.

    Så det håper jeg at dem gjorde.

    Men det at jeg ble overført til en ny, (ukjent for meg avdeling), i april 2004, det syntes jeg hørtes ganske rart ut.

    Var dette bare tilfeldig, eller var det som jeg skrev en teori om, ovenfor, at det var noe ‘mafian’, som skulle bli kvitt meg, før jeg kom meg til England, for å studere.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    ‘Innsatsstyrker’, kalles disse HV-avdelingene nå.

    De har fått mindre anonyme navn, som ‘Derby’ osv.

    Derby må vel være det nye navnet på HV 2018 Støtteområde, (ettersom jeg kan skjønne).

    Men hver av disse ‘innsatsstyrkene’, er i virkeligheten som et Geværkompani, ala det som stod på Terningmoen.

    De er som en liten hær, hver av disse styrkene.

    De er nesten som Telemark-bataljonen, hver og en av de!

    Så Norge har nå 15-20 ‘hærer’, som er omtrent like sterke som Telemark-bataljonen.

    Rundt om i landet.

    Og dette har jeg ikke lest noe om i aviser, for å være ærlig.

    Selv ikke under Cuba-krisen, under den kalde krigen, så var det mer enn en brøkdel, så sterkt forsvar, stående, i Norge sør for Troms.

    Så dette er som et militærkupp, som har full kontroll på Norge, vil jeg si.

    De mangler bare tennstemplene og tennstempel-fjærene, som har blitt samlet inn.

    (Hvis ikke HV-soldatene har fått tilbake de nå.

    Eller har fått nye maskingevær, (som har avløst AG-3).

    Hm).

    Men når jeg overhørte at jeg var forfulgt, av noe som ble kalt ‘mafian’, i Oslo, i desember 2003.

    Så kunne jeg bestille tennstempel og tennstempelfjær selv, fra USA, for under 200 kroner.

    (For jeg så at det stod i VG, (eller VG Nett), at noen andre i HV, hadde gjort dette.

    Og at dette var fullt lovlig, for HV-soldater, å gjøre).

    Noe jeg også gjorde, våren 2004, (i tilfelle jeg ble angrepet av noe ‘mafian’ i leiligheten min, på St. Hanshaugen, som jeg var litt redd for da).

    Men da jeg dro for å studere, i Sunderland, i september 2004.

    Da bare kasta jeg det tennstempelet, og den tennstempelfjæra, som jeg hadde bestilt fra USA.

    (Det var sånn, ‘i tilfelle rottefelle’.

    Fordi, at jeg ville ikke være uansvarlig.

    I tilfelle tingene mine, (på en eller annen måte), skulle havne i noen andres hender, mens jeg var i utlandet.

    For jeg hadde jo ikke like bra kontroll, på HV-utstyret mitt, når det lå hos City Self Storage, og jeg var i utlandet, (som da jeg bodde på St. Hanshaugen).

    Så derfor, så ville jeg ikke at noen skulle kunne ha brukt det geværet, hvis de hadde innbrudd der.

    (Selv om det var kameraer og alt mulig der, så det burde være sikkert som banken, omtrent.

    Det lå inne i en murbygning og).

    Min onkel Martin, han spurte meg, våren/sommeren 2005, om jeg hadde lagt tennstempelet og tennstempelfjæra, under en stein, (eller noe sånt), i Oslo.

    (Av en eller annen grunn).

    Men sånn ‘under en stein’-ting.

    Det er sånn jeg forbinder med barndommen.

    Jeg bare kasta de delene, (som kosta 19 dollar tilsammen vel, det vil si ca. hundre kroner).

    I full fart, da jeg dro til England.

    For de delene, de var litt sånn ‘på kanten’.

    Det var ikke sånn hvem som helst burde ha.

    Ihvertfall ikke sammen med en AG-3 fra HV.

    Så derfor ville jeg ikke ha de delene, sammen med AG-3 en.

    Og jeg ville ikke ta de med på flyet, i tilfelle en årvåken flyplass-medarbeider, så på noe skjerm, at jeg bar på våpendeler.

    Det hadde nok blitt fengsel og avhør osv. da, tror jeg.

    Og jeg tenkte ikke på å legge de delene, under en stein, som onkel Martin klagde på, at jeg ikke hadde gjort, i 2005.

    (Hvorfor ville han ha de delene, forresten?).

    For hvis noen hadde lettet på den steinen, på St. Hanshaugen, f.eks., i parken der da.

    Noen unger, eller noe.

    Så hadde sikkert folk i Oslo, trodd at det var noe farlige terrorisme-greier, eller noe.

    Så jeg ville ikke at det skulle bli masse styr, og dyre etterforskninger, pga. de da litt brysomme/problem-fulle, delene.

    Så de bare kasta jeg i søppel-containeren, utafor Rimi-leilighetene, i W. Thr. gt., sammen med andre ting jeg ikke hadde bruk for, (eller som ikke var verdt å spare på lengre, skrot, eller hva man skal kalle det, som hadde stått i boder osv., for jeg bodde på St. Hanshaugen i syv år vel), natta før morgenen jeg dro med flyet til London og videre til Newcastle og Sunderland, så kasta jeg de tingene.

    Så sånn var det).

    Så de to AG3-delene, (som var mine private), de ligger ikke sammen med HV-utstyret mitt nå, hos City Self-Storage.

    Eller hvor de tingene nå har blitt av.

    Det virker ikke som at City Self-Storage har helt kontrollen.

    Fra den kontakten jeg har hatt med de.

    Men men.

    Her er uansett mer om de innsatsstyrkene:

    innsatsstyker wiki paint

    http://no.wikipedia.org/wiki/Heimevernet

    PS 7.

    Her kan man se det, at norsk presse, de skrev om det, at det var mulig, for HV-soldater, (og andre), å kjøpe tennstempel og tennestempelfjær, fra USA.

    Så da jeg overhørte, seinere, i 2003, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’.

    Da hadde jeg den artikkelen, om dette, fortsatt i hue.

    Og etter noen måneder, så fikk jeg også somla meg da, til å bestille de AG-3 delene, fra USA.

    Til selvforsvar da.

    I tilfelle jeg ble angrepet, av noe slags ‘mafian’, som jeg ikke visste noe om hvem var da.

    Her er mer om dette:

    ag deler selges på internett

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article464287.ece

    PS 8.

    Wikipedia, de har også en egen artikkel, om HV’s nye innsatsstyrker:

    innsatsstyrker egen artikkel wiki

    http://no.wikipedia.org/wiki/Heimevernets_innsatsstyrker

    PS 9.

    Men, i Wikipedia-artikkelen, i PS-et ovenfor.

    Der står det ikke noe, om ‘12.7-tropper’.

    Så her må det har skjedd noe rart.

    Her må det ha skjedd noe ‘bortforklarings’, eller noe ‘forrandrings’, eller ‘hemmeligholdings’, hos HV, i Oslo, vil jeg si.

    Så det lurer jeg litt på, hvor de 12.7-troppene har blitt av.

    (De 12.7-gutta, de mener jeg å huske, at var ganske svære.

    (Jeg var med et 12.7-lag en gang, på rep-øvelsen, på Rena, i 2001, avgitt av troppsjef Eirik Andersen, fra Accenture.

    Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    Så de kan vel ikke bare forsvinne, sånn helt uten videre?

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Jeg får prøve å søke på Google, om 12.7-tropper, og se om det dukker opp noe om dette.

    Vi får se om noen i hele Norge, (untatt meg), har skrevet om denne litt mystiske vel, (må man vel si), 12.7-troppen, til HV02 Støtteområde 2018.

    Vi får se om noen har skrevet om den troppen.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 10.

    Nei, det var visst bare meg, i hele verden.

    I hele internetts historie.

    Som har skrevet om 12.7-tropper.

    Så den 12.7-troppen, som jeg var avgitt til, på øvelse, i Rena, på en økt, i slutten av mars 2001, (husker jeg), av han troppsjefen vår, Eirik Andersen, fra Accenture, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    (Da jeg måtte ligge nedi en kuldegrop, husker jeg).

    Den 12.7-troppen, den finnes ikke skrevet om, på internett.

    Og selve begrepet ‘12.7-tropp’, det er heller ikke skrevet om i media, (eller på internett, ihvertfall).

    (Det er en konstruksjon, i krigs-vitenskapen, som HV02 har funnet opp, virker det som.

    Men men).

    Så her må det være noe ‘lurifaks’/hemmelighold/neddyssing, om denne rare 12.7-troppen, til HV02 Støtteområde 2018, mener jeg.

    Så dette var spesielt.

    Så Heimevernet driver med, det veit ikke jeg.

    Men det må være noe veldig rart, tror jeg.

    For 12.7-tropp, det blir mer som noe noen cowboyer kunne ha laget, eller noe noen mafia-folk, eller lignende, kunne ha funnet opp.

    Men 12.7-tropp.

    Hva har det med ‘gutta på skauen’ og det norske Heimevernet, å gjøre?

    Nei, det lurer jeg fælt på.

    Så det er nesten så jeg har lyst til å skrive til Heimevernet, og spørre.

    Men nå er jo jeg tidligere Heimevernssoldat der.

    Som nettopp er overført til Vernepliktsverket, derfra.

    Så jeg tror jeg får ligge litt lavt der.

    Men journalister, i Norge, kunne kanskje spurt Heimevernet om dette?

    Hvem vet.

    Bare et tips.

    For dette minner litt om et slags statskupp, i praksis, synes jeg, dette med innsatstropper.

    Og dette med 12.7-tropp, det viser jo hvor spesielt og u-norsk, vil jeg si, som dette nye, moderne Heimevernet er.

    Så varsko for dette, vil jeg si til folk i Norge, (her fra England).

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    12 7 tropp

    http://www.google.no/#hl=no&biw=1280&bih=709&q=12.7+tropp&aq=&aqi=&aql=&oq=12.7+tropp&gs_rfai=&fp=e299fcce08b7e978

    PS 11.

    Og det blir verre.

    For jeg var jo i Geværkompaniet, på Terningmoen.

    (Som var en ganske kjent, stående Nato infanteri, (og jeger),-styrke).

    Og der var jeg i et år, (skoleåret 1992/93).

    Og ble tuta ørene fulle, av alt om de forskjellige våpnene i kompaniet da.

    Så derfor vet jeg en del om 12.7.

    Det ser kanskje ut som et stort maskingevær.

    Og det er det også.

    Det er kjempekraftig.

    Det er også veldig tungt.

    Så vi, (tropp 1), måtte ha en ‘12.7 ener’, (Løvenskiold het han), og en ‘12.7 toer’, (jeg tror han het Staff), for å bære det våpenet, og støtten, som kaltes ‘trefot’, for den hadde tre ben, (men var av metall og ikke av tre, som man kanskje skulle tro, av navnet).

    Vi hadde en 12.7 i vår geværtropp, (det samme som tropp 2 og tropp 3, på Terningmoen).

    12.7-gutta, dvs., Løvenskiold og Staff, de lå sammen med staben, dvs. troppsassistenten Øverland, osv., og muligens også troppsjefen og sersjant Dybvik osv.

    I knappetelt da, når vi var ute i diverse skoger, på Østlandet og i Trøndelag, på øvelser, i løpet av det året.

    Og 12.7-våpenet, (altså det som er på bildet, helt øverst i denne bloggposten).

    Det våpenet er så kraftig.

    At det har jeg selv sett.

    (For jeg måtte ha undervisning om 12.7, til en skoleklasse, som besøkte Terningmoen, en gang.

    En klasse fra Hedemark, da sikkert.

    Enda jeg var geværmann, og mitt våpen var AG3).

    Så da måtte jeg tulle og si at det var bare de sterkeste, som fikk ha 12.7, for den var så tung.

    Og jeg, (som var litt som en pingle), måtte late som at jeg var svær da.

    Så da lo de kanskje litt, læreren og de elevene, som var der da.

    Jeg prøvde bare å le det bort, for det er et ganske stort våpen.

    (Og jeg følte meg litt dum da, siden jeg måtte forklare om 12.7-en, som jeg aldri hadde skutt med engang.

    For jeg var jo geværmann, og jeg fikk vel ikke skyte med vanlig maskingevær, (MG3), engang, i løpet av tjenestetiden.

    Og ihvertfall ikke 12.7.

    Kun AG-3, må jeg vel si.

    Så det våpenet, 12.7, det kjente jeg bare fra teorien da.

    Fra undervisningen, som vi fikk gjennom hele året, om forskjellige våpen, osv., på Terningmoen.

    Så sånn var det).

    Og jeg forklarte det, at på siktet til 12.7-en.

    Så er det et bilde, av et propell-fly.

    (Det syntes jeg virka litt artig, for vi som var i infanteriet, vi hadde aldri noe med anti-fly våpen, å gjøre, kun ‘anti-soldat’ våpen, (hadde jeg nær sagt), som AG3, og maskingeværet MG3, lærte vi om da).

    Så man kan bruke 12.7, til å skyte ned propell-fly.

    (Eller ihvertfall prøve, det er nok ikke så enkelt).

    Det stod vel også biler, merket da, på siktet.

    Sånn at man kunne ‘legge ann’, og skyte litt foran bilen eller flyet da.

    Sånn at man liksom skulle kunne treffe, bevegelige mål, da.

    (Som vi AG-folk ikke trente på.

    Vi skøyt bare på en stillestående blink.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, så da skjønner man det, at når det er bilde av et propell-fly, på 12.7-en sitt sikte.

    Da, så skjønner man det, at det våpenet er fra 40 eller 50-tallet, eller noe.

    Så mange tror kanskje det, at 12.7, det er noe gammelt Marshall-hjelpen skrot.

    Men, det er ganske lite kjent dette.

    (Men vi lærte om det i Geværkompaniet.

    Og jeg var også på lag, med en som het Odd Sundheim, fra Valdres, som sov i et halvt år, i senga ovenfor meg, (selv om han var tung).

    Og han var våpen-frik.

    Så jeg fikk inn en god del ‘våpen-frik-greier’, i militæret.

    Mye har jeg vel glemt.

    Men ‘Multi purpose’-ammunisjon, fra Raufoss ammunisjonsfabrikk.

    I Norge(!)

    Den ammunisjonen, den ble vi tutet ørene fulle om, hvor fantastisk var da.

    Den ammunisjonen, som det norske forsvaret og Heimevernet bruker.

    Den gjør om 12.7-en fra et veldig kraftig maskingevær.

    Til en maskin-kanon, vil jeg si.

    For Raufoss ammunisjonsfabrikk, de har brukt mye tid og krefter, på å utvikle en veldig spesiell ammunisjon, som gjør om 12.7-en til en super-kanon.

    Det virker nesten for utrolig, til at det kan være tilfeldig.

    De kulene, som 12.7-en bruker, de inneholder høy-eksplosiver og sporlys!

    Og det som er.

    Så man skyte i filler helikoptere og biler og kanskje tanks, ihvertfall stormpanservogner, med de her 12.7-ene.

    Ihvertfall i Norge.

    For i Norge, så brukes kun den norske ammunisjonen ‘multi purpose’, fra Raufoss, sammen med 12.7-en.

    Så det er faktisk et superkraftig våpen.

    Hva skal Heimevernet, i Oslo, med en hel tropp, med super maskin-kanoner?

    Det er helt merkelig og veldig spesielt.

    Det må være noe militærkupp, det her, mistenker jeg.

    Her er mer om super-ammunisjonen, som noe russisk mafia, (eller noe), har utviklet ved Raufoss, for å lure nordmenn, og gi en milits super-kanoner i Oslo.

    Ved å planlegge nøye og plotte, i mange tiår.

    Så har de fått til denne situasjonen nå, i Oslo og også i resten av i Norge.

    Sånn lurer ihvertfall jeg på, om dette henger sammen.

    Hva har dette i Heimevernet å gjøre?

    Her er mer om dette:

    raufoss wiki norsk

    http://no.wikipedia.org/wiki/Raufoss_NM140_MP

    PS 12.

    Og disse ‘super maskin-kanonene’, som 12.7 er blir med den ammunisjonen som brukes i Norge.

    Disse har man sneket med, i Skarpskytter(!)-troppene, la jeg merke til nå, i de nye innsats-avdelingene, til HV.

    Så uansett om 12.7-troppen(e) har forsvunnet fra Heimevernet.

    (Hvis den 12.7-troppen har forsvunnet fra HV02 Støtteområde 2018/Derby.

    Eller om den troppen finnes fortsatt, bare gjemt bort fra Wikipedia og offentligheten).

    Så er det våpenet nå sneket inn, som skarpskytter-våpen.

    Og det er det ikke.

    (Ihvertfall langt fra bare).

    12.7 er et våpen, som kan holde en hel slagmark, i sjakk.

    Ved at man gir ‘sperreild’, heter det vel.

    Men det blir også skarpskytter-våpen, pga. sporlyset, så kan man bruke den forrige kula, til å sikte seg inn, når man skyter mange skudd etter hverandre, fra et belte med patroner da.

    Så 12.7 det er en flerbruks maskin-kanon, vil jeg si.

    Så det våpenet, det er kjempekraftig.

    Det hører ikke hjemme i Heimevernet, mener jeg.

    Hva blir det neste.

    Skal Heimevernet ha F16?

    Raketter?

    Torpedoer?

    Nei, dette nye Heimevernet, som vi har i Norge nå.

    Det er ikke noe Heimevern.

    Men det er er en hær.

    Det har tatt over for Forsvaret.

    Og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

    Hvis man kaller Forsvaret for Heimevernet.

    Da er det noe galt.

    Forsvaret skal være Forvaret.

    Og Heimevernet skal være Heimevernet, mener jeg.

    Hvis ikke så er det ‘new-speach’, ala George Orwell, mener jeg.

    Da er det noe ‘lurings’, i det norske militæret, mener jeg.

    Det er jeg helt sikker på, vil jeg si.

    Dette skulle vært en del av Hæren og Forsvaret.

    Dette med innsatsstyrker, har ikke noe Heimevernet å gjøre.

    Det er en New Age-konstruksjon, vil jeg si.

    Selv om de prøver å pynte på de avdelingene, med å gi de ‘gutta på skauen’-navn.

    Så er dette noe u-norsk ‘humbug’, som er snik-innført i Norge, vil jeg si.

    Så ‘kupp’.

    Hva annet kan man kalle det.

    Nei, ikke vet jeg.

    Ikke vet jeg hvilke skjulte miljøer, som har fått innført disse ‘militsene’.

    Og ikke vet jeg hvorfor de har gjort det.

    (Med forbehold om at det ikke er noen skjulte miljøer som har gjort det da, men at noen bare har ‘surra’, eller hva man skal kalle det).

    Men noe galt er det, mener jeg.

    Når Heimevernet er som Hæren, da er noe galt, mener jeg.

    Vi har fortsatt Hæren, i Norge.

    Så da burde ‘maskin-kanoner’ og sånn, vært lagt inn under Hæren, mener jeg.

    Og så skulle bare Heimevernet vært Heimevernet.

    Her har Heimeværnet tatt over for Hæren.

    Og da er det noe galt, mener jeg.

    For Heimevernet er ikke sentralisert.

    Heimevernet, har lokale kommando-linjer.

    Så dette gir ingen mening.

    Tunge våpen burde disponeres av Hærens generaler, som sitter på oversikten over landet.

    HV’s kommandolinjer, de er ikke like linjeformede.

    (For områdene, i HV, er ment å være ganske selvstendige.

    Og ment å kunne fungere, uten å få ordre, fra et sentralt hovedkvarter for hele landet).

    Så å styre Heimevernet, for sentralstaben, det er veldig byråkratisk.

    Iforhold til Hæren.

    Det blir 1940 igjen, liksom.

    (Ihvertfall mistenker jeg det).

    Så Hæren må være Hæren, med linjeorganisasjon.

    Og Heimevernet må være Heimevernet, med ‘surre’-organisasjon.

    Hvis ikke så vil nok dette fort stokke seg, under en eventuell krig, vil jeg nok tippe på.

    Så her er det bare ‘tullings’ i Norge, i dag, vil jeg si, på det militæret området.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 13.

    Man kan se det, at norske styrker, de bruker dette samme våpenet, (12.7), og den samme ammunisjonen, (multi-purpose med sporlys, fra Raufoss), nede i Afganistan, mot Taliban, og har fått kritikk for dette.

    Dette er nøyaktig det samme våpenet, som HV02 Støtteområdet 2018/Derby, hadde/har 10-20 av, i en egen 12.7 tropp.

    Jeg synes også at det er rart, at man kaller dette ‘skarpskyttervåpen’.

    Det våpenet, det har et vanlig sikte, (og ikke kikkert-sikte).

    Men man kan skyte seg inn, ved hjelp av sporlys da.

    Men at det skal være skarpskyting?

    Nei, det synes jeg virker som ‘humbug’.

    Skarpskyting, det er liksom med kikkertsikte det.

    Og enkeltskudd.

    Men dette er en ‘maskin-kanon’, med sporlys, som man bruker til å finsikte seg inn, på diverse mål da.

    Så dette er en slags ‘brutal’ terror-maskin/våpen.

    Og ikke noe skarpskyttervåpen.

    Vil jeg si.

    Man kan se at VG også bruker feil bilde.

    De skulle ha brukt bildet, av det våpenet, som er øverst i denne bloggposten.

    Det våpenet på bildet, det blir ca. som en ertepistol i sammenligning, med denne ‘maskin-kanonen’, som Browning 12.7 med mulig-purpose ammunisjon, fra Raufoss, er.

    Så sånn er det.

    (Hvis man ser i linken under, så ser man at VG, de har bare bilde av en vanlig AG3-skytter.

    Men det er kjempestor forskjell, mellom en AG3, og en 12.7, som man ser på bildet øverst i denne bloggposten.

    Dessuten så er ikke egentlig AG3 noe (bra) skarpskyttervåpen.

    For den er for ‘skranglete’, lærte vi i Gerværkompaniet.

    12.7 er det nok ikke mulig å ha kikkert-sikte på, tror jeg, pga. rekylen og pga. at våpenet, (pipa vel), blir så varmt.

    Sånn at man må ha litt avstand til det, med hue, når man skyter.

    (Vil jeg tippe ihvertfall).

    Jeg tipper også at 12.7-en må være litt ‘skranglete’.

    Det blir som å bruke et maskingevær, (MG3), eller AG3-en på flerskudd, til skarpskyting.

    Det blir nesten bare dumt, vil jeg si.

    I Geværkompaniet, så brukte vel Jeger-troppen, sånne gamle tyske rifler, fra krigens dager, til skarpskyting.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Som tyskerene mistet, da de overga seg til de alierte, etter 2. verdenskrig da, i Norge.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 14.

    Her er mer om bruken av 12.7 og multi-purpose ammunisjon, fra norske styrker, nede i Afganistan, fra VG Nett:

    skarpskytter hm paint

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=537887

    PS 15.

    Så det, at det norske Forsvaret, kaller 12.7 med multi-purpose ammunisjon, med sporlys.

    For ‘skarpskytter-våpen’.

    Det mener jeg er uetisk, av det norske Forsvaret.

    For sporlys, det er egentlig ikke skarpskyting.

    Det er ‘innskyting’ det, vil jeg si.

    Så det der, det er en ‘spansk’ en, fra det norske Forsvaret, vil jeg si.

    Så Norge er nok ikke så sivilisert og etisk, som vi gjerne vil ha det til, når vi er selvgode, siden vi topper FN-kåringer, i levestandard osv.

    Norge er nok nå litt som USA, vil jeg si.

    At vi bare ‘bøller’ oss litt fram, nesten, vil jeg nesten si.

    Bare noe jeg mener å ha lagt litt merke til.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 16.

    VG skriver, (i PS-et ovenfor), at man har sluttet å bruke, denne typen ammunisjon, (‘multi-purpose’), for skarpskyttere.

    Men 12.7-en i seg selv.

    Det er jo ikke noe skarpskytter-våpen.

    Den er vel mer som en ‘skrangle-kasse’, vil jeg nok tippe på.

    (Det er jeg helt sikker på, at det våpenet nok må være).

    Og ikke mulig å sikte nøyaktig med, vil jeg vurdere det til, fra hva jeg kjenner til, om det våpenet, fra Geværkompaniet.

    Dvs. fra det jeg har sett på det siktet, (til 12.7-en).

    Det er jo sånn at propell-fly står der, og at bil står der.

    Det er vel ikke noe skarpskytter-våpen, i seg selv det da.

    Det må ha vært ammunisjonen da, i tilfelle, som man kunne forvrenge det til, at gjorde 12.7 til et ‘skarpskytter-våpen’.

    Men dette henger ikke på greip.

    For Browning 12.7, med eller uten ‘multi-purpose’-ammunisjon.

    Det vil aldri bli et skarpskyttervåpen.

    Det kan være et ‘innskytings’-våpen.

    Hvis man bruker ammunisjon, med sporlys.

    Men det norske Forsvaret har gjort noe uetisk, vil jeg si.

    Når de har kastet 12.7-ene inn i skarpskytter-troppen.

    Det er nok kanskje for at man har fått panikk.

    Og har dytter 12.7-troppen, fra HV02 Støtteområde 2018, inn i forskjellige skarpskytter-tropper da.

    Når HV02 Støtteområde 2018 ble til Derby, i 2004 og 2005.

    (Da jeg dro forsvant til England, dvs. Sunderland, for å studere, i utlandet).

    Som et slags ‘cover up’.

    For de vil sikkert holde det hemmelig, at HV har hatt 12.7-tropper.

    For det er så ‘cowboy’, som det går ann å bli.

    Selv ikke USA’s hær, har 12.7-tropper, tror jeg.

    Hva skal man med en 12.7-tropp?

    Det må være for å drepe kongefamilien og regjeringen det da.

    (I en bilkortesje, for eksempel).

    I et eventuelt kupp, fra russisk mafia, eller lignende.

    Jeg vet ikke dette sikkert da, selvfølgelig.

    Men her har nok HV, og det norske Forsvaret, et forklaringsproblem, mistenker jeg.

    Hva er/var dette mer 12.7-tropp, lurer jeg.

    Hva skulle det være godt for?

    Og hvorfor ble 12.7-ene sneket inn i skarpskytter-troppene, når det ikke er et skarpskytter-våpen, i det hele tatt.

    Nei, her skjønner man, at de norske nettavisene, i disse dager.

    Som skriver om ‘gærninger’ og punisher-hodeskaller og Valhall-rop og vikinge-fester osv., nede i Irak og Afganistan.

    De nettavisene, de har nok rett i det, at her har det norske Forsvaret helt mista bakkekontakten.

    Som Norge har vært så flinke til å ha, i hele etterkrigstiden.

    Ihvertfall frem til den kalde krigens slutt.

    Hva har skjedd?

    Har det etter jernteppes fall, sneket seg inn en øst-europeisk/russisk mafia, i det norske Forsvaret og i det norske samfunnet?

    Dette er så u-edruelig som det går an, synes jeg, fra Forsvaret.

    Er det den samme mafiaen, som folk sier, at kontrollerer det feriestedet i Bulgaria, som heter Sunny Beach?

    (PS.

    Her er mer om dette:

    http://www.partyferie.com/kriminalitet-sunny-beach )

    Jeg vet ærlig talt ikke.

    Men jeg må vel få lov å lure litt, skulle jeg tro.

    Hva f*en er det som foregår i Norge og i det norske Forsvaret og i Heimevernet i Norge og i Oslo.

    Ikke vet jeg.

    Men noe ‘gæli’, er det nok ihvertfall.

    Det er jeg helt sikker på.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 17.

    Ja, jeg må rette meg selv litt her.

    For M2 Browning maskin-gevær aka. 12.7, kan faktisk brukes som skarpskytter-våpen.

    Men da må man modifisere de.

    Ved å montere på kikkertsikte.

    Og ved å gjøre de om til enkeltskudds-våpen.

    Men det tviler jeg ærlig talt på, at det norske Forsvaret har gjort, i disse skarpskytter, (eller ‘skarpskytter’),-troppene, som vel er en ‘ny-skapelse’, i det norske Forsvaret(?).

    Det har visst bare blitt gjort en enkelt gang, virker det som, av en kjent skarpskytter, under Vietnam-krigen.

    Kan det ihvertfall virke som, fra engelsk Wikipedia.

    Her er mer om dette:

    skarpskytter rifle browning

    http://en.wikipedia.org/wiki/M2_Browning_machine_gun

    PS 18.

    Så det norske Forsvaret.

    De har med viten og vilje, mener jeg.

    Brukt anti stormpanservogn/helikopter/fly-våpen.

    Mot mennesker, i Afganistan, (og i HV skarpskytter-tropper, i Norge).

    Og kalt det skarpskytter-våpen.

    Det er en bevisst konstruksjon, mener jeg.

    For, for å kunne kalle det skarpskytter-våpen.

    Så måtte de har gjort tre ting annerledes:

    – Ha satt på kikkertsikte.

    – Ha gjort om M2 Browning maskingeværene, til enkeltskudds-gevær.

    – Ha brukt vanlige patroner, uten sprengstoff mm., (‘multi-purpose’ ammunisjonen fra norske Raufoss, har sprengstoff, (og også mye annet), inni, som vist ovenfor, i PS 11, i denne bloggposten).

    Så at det norske Forsvaret ikke skal skjønne det.

    At de gjør tre(!) ting galt.

    For å kunne, på en rettskaffen måte, kalle 12.7-ene sine, i Afganistan og HV, for skarpskytter-våpen.

    Nei, det blir for dumt.

    Her har det norske Forsvaret, løyet/tulla, med vilje, vil jeg si.

    Det er jeg 100% sikker på.

    Fra det jeg har lest om, og skrevet om, i denne bloggposten.

    Sånn virker det helt klart for meg.

    Så her har ikke det norske Forsvaret noen ære, vil jeg si.

    Her tapes Norges krigsære.

    Det norske forsvaret, ødelegger Norges ære, vil jeg si.

    Norges soldat-ære.

    Når de trikser og fusker på den måten her, vil jeg si.

    Da ‘pisser’ Forsvaret på alle de som har gjort førstegangstjenesten sin, i Geværkompaniet, (som meg), og andre steder, mener jeg.

    Eller som har vært i FN-tjeneste osv., da, for Norge.

    Eller som har dødd i krig, mens de var i det norske Forsvaret, og kjempet for Norges frihet, i kamp mot svensker eller tyskere, osv., (i de nordiske krigene og i 2. verdenskrig, osv.).

    Så det her var veldig skuffende, av det norske Forsvaret, vil jeg si.

    Det norske Forsvaret har ingen troverdighet lengre, i mine øyne.

    Så dette var ‘ræva-ræva’, som dem noen ganger sa i militæret.

    Så hva som har skjedd i Norge, det vet jeg ikke.

    Men ingen tenker på å være rettskafne og ærlige og ordentlige lengre, synes jeg.

    Så dette er skuffende, synes jeg.

    Av landet Norge og av det norske Forsvaret.

    Det må jeg nesten si, synes jeg, etter å ha gjort litt ‘research’ om bruken av 12.7, i det norske Forsvaret, nå i noen timer, nå i dag.

    Som man ser resultatene av, i denne bloggposten.

    Så kanskje norsk presse burde skrive mer om, hva som egentlig foregår, i det norske Forsvaret, mener jeg.

    Før hele landet mister hele æren sin, mener jeg.

    Men men.

    Norsk presse har jo allerede begynt, å skrive litt om sånne her ting.

    For å være rettferdig.

    Så vi får vel håpe at de forsetter med det.

    (Ihvertfall håper jeg det).

    Så vi får se om de velger å gjøre det.

    Vi får se.

    PS 19.

    Sånn som jeg skjønner det, fra denne engelske Wikipedia-artikkelen.

    Så bryter nok den ‘multi-purpose’-ammunisjonen, til Raufoss.

    (Som det norske Forsvaret er stor-brukere av).

    Den ammunisjonen, den må nok helt klart bryte, mot Haag-kommisjonens.

    For det finnes visst et forbud, mot ‘eksploderende kuler’.

    Og den ‘multi-purpose’-ammunisjonen, den har jeg jo vist, i PS 11 ovenfor, at inneholder høy-eksplosiver.

    Så jeg kan ikke skjønne dette på noen annen måte.

    Enn at de kulene, til Raufoss Våpenfabrikk, nå Nammo vel.

    (Og som det norske Forsvaret har vært stor-forbrukere av, ihvertfall siden 90-tallet, da jeg tjenestegjorde i Gerværkompaniet, på Terningmoen, under Førstegangstjenesten).

    Så her syndes det nok fælt, både her og der i Norge vil jeg si.

    Her har man bare ‘driti’ i Haag-kommisjonen, (som vel har lover og regler om hvordan krig skal kjempes), virker det som for meg.

    Så Norge sitter på pidestallen.

    Men nå viser det seg kanskje sånn, at Norge ikke er så utrolig mye finere enn f.eks. USA.

    Det bare kommer ikke fram, så bra, på FN-målinger, og i norsk presse.

    Vi er det landet, som gjør dritt-jobbene, for USA, virker det nesten som for meg nå.

    Men men.

    Her er mer om den Wikipedia-siden:

    haag kommisjonen

    http://en.wikipedia.org/wiki/Tracer_ammunition

    PS 20.

    For jeg har jo også skrevet om ‘bazokaen’ M72.

    Som blir produsert i Norge.

    Også på Raufoss Nammo, som ‘multi-purpose’ da.

    Og jeg mener det, at jeg også klarte å vise det, på bloggen, at M72, var et inhumant våpen.

    Fordi at de satt inni en tanks, som ble beskutt av det våpenet.

    De ble brent ihjel, uten å miste bevisstheten.

    Så her sitter Norge på sin høye pidestall.

    Mens Raufoss Våpenfabrikk/Raufoss Nammo, er kanskje den værste synderen, når det gjelder inhumane våpen/’sofistikerte kuler’, i verden idag.

    De kaller jo også M72 for ammunisjon.

    Men de må vel da også bryte mot dette forbudet, mot ‘exploding bullets’, som Wikipedia skriver om, i artikkelen, som jeg linker til, i PS-et ovenfor.

    Jeg skal se om jeg klarer å finne den bloggposten, hvor jeg skrev om at M72, var et inhumant våpen, igjen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 21.

    Her er mer om dette:

    https://johncons-blogg.net/2010/09/dagbladet-skriver-at-norge-lager.html

  • OBS for det moderne HV. (Norge har nå to hærer). (In Norwegian)

    Jeg får skrive litt mer om det moderne Heimevernet, tenker jeg.

    For hva tenker man på, med Heimevernet?

    Joda, noen gamle kanskje utrangerte soldater, som ligger nesten nede i en grøft på øvelse drita full på hjemmebrent.

    Noe sånt.

    Men, da har man ikke fått med seg dette med det moderne HV.

    Men det har jeg fått med meg, siden jeg ble overført dit, i 1996.

    Det er et slags elite-HV.

    Mange folk som egentlig var i hæren, etter å ha vært i infanteriet osv., og som var i 20-30 åra, ble overført dit, i 1996.

    Det ble opprettet et elite-HV kompani, på ca. 200 mann, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Så dette er som en stående hærstyrke nesten, kan man si.

    Som et geværkompani nesten, i hæren.

    Men, jeg vil faktisk si, at det er enda bedre utrustet.

    For elite-HV aka støtte-området aka HV 2018 vel.

    De, eller vi, jeg var med der, til jeg meldte meg ut tidligere i år.

    Disse har eget 12-7 lag.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært flere 12-7 lag og. At det var to-tre-fire(?) 12-7 lag, eller noe? Noe sånt).

    12-7 er det som Nettavisen kaller luftvernkanon, i denne artikkelen, (men de kan også brukes mot stormpanservogner og slikt også):

    http://www.nettavisen.no/utenriks/article2604405.ece

    Og dette elite-HV har også kanonlag da.

    Samt kanskje 100-150 mann med AG3 da.

    Noe sånt.

    Og vanlige HV-områder, de har, som navnet jo sier, et område.

    Altså man har kanskje HV-område St. Hanshaugen, eller Bislett f.eks., for å ta to eksempler fra Oslo.

    (Det er mulig at ikke HV-områdene deles inn nøyaktig sånn, men jeg bare tar noen tenkte eksempler).

    Det er fordi, at selv om jeg bodde på St. Hanshaugen, så skulle ikke være med i HV-området som var for St. Hanshaugen.

    Neida, jeg skulle være med i støtte-området.

    Som skal liksom støtte de andre områdene da.

    Og vi møtte ikke på St. Hanshaugen f.eks.

    Neida, vi møttes oppe i gokk, omtrent, eller hva man skal kalle det, Hurdal, het det.

    Så man måtte kjøre en par timer.

    Eller egentlig møttes vi vel på Lutvann da, i HV hovedkvarteret der da.

    Men en gang, som jeg hadde ny assistent på Rimi, Stian Eriksen.

    Like før moren min døde.

    Da, så måtte jeg kjøre opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen.

    Ned til Oslo, på tirsdag kveld.

    Opp til Hurdal på torsdag morgen.

    Og ned til Oslo torsdag kveld.

    Tror dere jeg ble sliten eller?

    Jævla HV kunne ikke la meg få fri fra øvelsen, selv om jeg hadde ny assistent, og masse å gjøre, som butikksjef, på Rimi Nylænde på Lambertseter.

    Neida, måtte kjøre fram og tilbake til Hurdal, flere ganger, på en uke, så jeg ble skikkelig sliten.

    Og jeg var til og med på date, på onsdagen, med ei dame på nabostedet til Fru Hagen, og hu var skikkelig spesiell, av en eller annen grunn.

    Og da mora mi døde noen uker seinere, så ville søstra mi og kusina mi Rahel absolutt møte meg, på det samme stedet.

    Kjøkkenhagen, eller noe, vel, et sted jeg ikke pleide å dra på.

    Så det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo, og jeg hadde også en skade i kneet.

    Så det HV-greiene, det kan man få billig av meg alts.

    Og jeg ble også tulla med av troppsjef Andersen der oppe, som ikke alt det andre var nok.

    Hvis det ikke var på Rena, det er mulig.

    Og jeg var med et av 12-7 lagene, på Rena, en dag der.

    Og da havna jeg nede i kuldegropa, husker jeg, et sted vi lå i dekning osv.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke så bra opplegg, det var kaldt, husker jeg.

    Så om det kan ha vært noe plott, har jeg tenkt.

    Så hvorfor er HV som en hær?

    Jeg vet at vi HV-folka har sendt inn tennstempel og tennstempelfjær, til HV sentralt.

    Men hva 12-7 ene, altså luftværnkanonene, som Nettavisen kaller de.

    Og hva med de vanlige kanonene, som kan brukes mot tanks osv?

    De har man sikkert ikke sent inn, noen av delene til, vil jeg tippe.

    Og det viktigste spørsmålet, mener jeg, hvorfor skal HV være satt opp som en hær?

    Vi har jo en hær.

    Hvis vi skal ha to hærer, da er noe galt, mener jeg.

    Så et varsko om hva som foregår, siden det har blitt satt opp et elite HV, med masse 12-7 er og kanoner osv., som er som et elite-HV, eller som et forsterket kompani i hæren omtrent, vil jeg si.

    Så et lite obs på at Norge nå har to hærer.

    Forstå det den som kan.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Ringte HV på Lutvann. (In Norwegian)

    Nå ringte jeg HV på Lutvann.

    Og der sa ei dame at jeg ikke var innrullert i HV lenger.

    Men jeg syntes det var litt rart, for hu spurte ikke om personnummer, og ikke om hvordan navnet mitt skulle staves.

    For det gjør dem vanligvis.

    Men men.

    Jeg forklarte det her, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ osv., og derfor ikke fikk ordna med alt mulig før jeg dro fra Norge.

    Så nå skal jeg ringe tilbake seinere denne uka og prate med noe som heter G2, angående om dem har fått inn AG-en min osv., på noen måte.

    Vi får se.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog