johncons

Stikkord: ‘mafian’

  • Min Bok 5 – Kapittel 248: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXI

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At den første tiden, etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så lurte jeg på hva skal jeg gjøre, hvis mafian prøvde å ta meg, når jeg handler i butikken, liksom.

    (For jeg hadde jo en AG3, fra Heimevernet, hjemme.

    Så jeg var ikke like bekymret, når jeg var hjemme, da.

    Selv om den AG3-en mangla tennstempel og tennstempel-fjær, på den tida jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    For et år eller to før jeg overhørte det.

    Så måtte alle HV-folk sende inn noen deler av AG-en, til Heimevernet, da.

    Av en eller annen grunn.

    Som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, at narkomane osv., pleide å gå rundt med skrutrekkere i lomma, osv.

    Og jeg var rimelig desperat, da.

    For man må jo ha mat, liksom.

    Så jeg bare fant en skrutrekker.

    (For jeg hadde en skuff, (under stereoanlegget, i en hvit kommode), hvor jeg hadde en del verktøy og sånn, da.

    Og den kommoden kan muligens ha tilhørt Kirsten Ancona.

    Men så har jeg nok klart å få med den hvit-lakkerte kommoden, (som var i samme stil som senga til Kirsten Ancona, må man vel si), til Ungbo, da jeg flytta, fra Høybråtenveien, (der jeg leide et rom av mora til Kirsten Ancona, nemlig Mette Holter).

    Noe sånt).

    Også hadde jeg den skrutrekkeren i lomma, da.

    (For å ha i selvforsvar, da).

    Før jeg gikk for å handle mat, i den Rimi-butikken, som lå en del hundre meter, nærmere Kiellands Plass og Akerselva, da.

    (Altså ikke den Rimi-butikken som lå i det samme bygget, hvor jeg selv bodde.

    Men en nyere Rimi-butikk, som dukket opp rundt årtusenskiftet vel, (på et nytt senter, i Waledemar Thranes gate, som lå omtrent midt mellom Ullevålsveien og Uelands gate, da.

    Og som vel heter St. Hanshaugen senter, ettersom jeg kan tyde det, etter å ha sjekket på Google Maps).

    Uten at jeg vet hvorfor Rimi ville ha butikkenen sine så tett.

    Men de ville kanskje konkurrere mot den lokale Rema-butikken, da.

    Som lå i det samme kvartalet.

    Men med litt dårligere beliggenhet, (må man vel si).

    Siden den Rema-butikken lå i parallell-gaten Bjerregaardsgate, da.

    Som vel må sies å være en bakgate, sammenlignet med Waldemar Thranes gate.

    Noe sånt).

    Og i den Rimi-butikken, så var det noen kule St. Hanshaugen-folk, da.

    (Husker jeg).

    En mann og en dame i slutten av 20-årene, kanskje.

    Og jeg husker at jeg overhørte det, at han mannen sa til kona si, (eller hva hu var).

    Noe om at jeg gikk med en skrutrekker i lomma, da.

    Og da ble jeg rimelig flau, (husker jeg).

    Så etter det, så slutta jeg å gå rundt med en skrutrekker i lomma, da.

    (Selv om jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Men man kanskje kan lure på det, hvordan han St. Hanshaugen-karen, kunne se det.

    (Hvis jeg hørte det riktig).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så søkte jeg på en jobb, på Sainsbury’s, i London, (husker jeg).

    Det var en jobb, som leder for en ‘off licence’-avdeling, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Altså for den avdelingen, som solgte øl, vin og sprit, (i butikken), da.

    Og dette må ha vært i en periode, som jeg var rimelig lei, av Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Muligens etter at jeg var på ferie, i London, sommeren 2003.

    (Men før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første perioden, som jeg jobba, på Rimi Lambertseter.

    Nemlig fra høsten 1993 til våren 1996.

    (Da jeg jobbet som butikkmedarbeider, låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef, i den butikken).

    Så var det ei kundedame, som handla fast der, som het Fru Sommer, (mener jeg å huske).

    Og hu Fru Sommer, hu skulle alltid ha masse ekstra-service, (eller noe lignende), da.

    Ihvertfall så var det sånn, at assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud.

    Hu gjorde liksom alltid narr av Fru Sommer, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var også ei danske kunde-dame der, som Hilde fra Rimi Hellerud ikke klarte, (husker jeg).

    (Det var muligens mora til Jan Henrik, (som seinere begynte å jobbe der)).

    Men jeg hadde ikke noe problemer med disse gamle ‘hurpe-kundene’, på Rimi Lambertseter, da.

    Men så hadde jo jeg jobba, som kasserer, på OBS Triaden, (som var et stort hypermarked), blant annet.

    Og den butikken, den satt kundeservice veldig høyt, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For den butikken konkurrerte blant annet mot et hypermarked som het Maxi Skårer.

    Og det var en av Norges største matbutikker, da.

    (Som også Matland/OBS Triaden var).

    Og Maxi Skårer lå bare noen hundre meter unna OBS Triaden, da.

    (I den andre enden av Skårersletta).

    Så det var jo veldig stor konkurranse, mellom matbutikkene, uti Lørenskog der.

    Så jeg var vent med å tenke sånn, at vanskelige kunder var en del av jobben liksom, da.

    Så jeg prøvde å ikke ta det personlig, hvis en kunde var vanskelig, da.

    Men jeg prøvde vel bare å yte kundeservice, på en profesjonell måte, liksom.

    (For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor også.

    Og lært at: ‘Kunden har alltid rett’, osv.

    Som det het, på den tiden, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 238: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XI

    Noen få dager før jeg flytta til England.


    Så var det noen som ringte meg, (på mobilen min), fra et Drammens-telefonnummer, husker jeg.


    Og jeg regna med at det var faren min.


    Selv om det ikke var ofte, at han ringte meg.


    Og jeg kjente ikke igjen nummeret.


    Så jeg ringte opplysninga, og fikk opplyst det, at det var Drammen tingrett, som hadde ringt meg.


    (Av en eller annen grunn).


    Og da gjorde jeg ingenting, husker jeg.


    For jeg tenkte at det var kanskje faren min, som hadde ringt meg fra tingretten, (eller noe sånt), da.


    Og jeg ville ikke at noe skulle stoppe meg, fra å flytte til England, da.


    Så jeg ringte ikke tilbake, da jeg fikk denne ‘rare’ oppringingen, (må jeg innrømme).


    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    En av grunnene til at jeg syntes det, at denne oppringingen, var så rar.

    Det var det, at det ‘aldri’ var noen som ringte meg, (på mobilen min), fra Drammen.

    Drammen var liksom et sted, som jeg var en gang i året.

    (Og knapt nok det).


    Jeg prøvde å kutte ut min fars familie, etter problemene, under oppveksten.

    Så jeg hadde liksom ikke noe annet hjem, (de drøye åtte årene jeg bodde på St. Hanshaugen), enn Rimi-leiligheten min, da.


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var også sånn, at de nordlending-jentene, som bodde i leiligheten ved siden av meg, (i Rimi-bygget).

    (Nemlig de som bodde i leilighet 304, var det vel.


    En leilighet som muligens var litt større, enn de andre leilighetene, i tredje etasje, i Rimi-bygget.


    Mener jeg at Magne Winnem muligens sa en gang, ihvertfall.

    Men jeg har aldri vært inne i den leiligheten.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).


    Selv om min fetter Ove en gang hoppa over fra min terrasse, og gikk inn i den leiligheten.


    Men Ove er ikke så lett å prate med, synes jeg.


    Han er litt brå og ‘uhøvla’ noen ganger, (som sin far), vel.


    Så å spørre Ove om leilighet 304, (som negerdama Sophia da bodde i), var større, enn min leilighet.



    Det vet jeg ikke om hadde hatt noen hensikt.

    Jeg hadde nok bare fått et slags degenerert ‘Follo-svar’ tilbake, tror jeg.


    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse nordlending-damene.

    (Eller om det bare var hu assistent-dama fra Rimi Ringen som bodde der).



    De flytta ut, noen måneder før jeg flytta, til Sunderland.

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det.


    At disse damene prata om det, (seg imellom).


    At de måtte flytte, siden at jeg, (tror jeg at det må ha vært), var forfulgt, av ‘mafian’.

    Noe sånt.

    (Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var forresten sånn, at etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så begynte jeg å ha det mye mer stille, i leiligheten min, enn før jeg overhørte dette.

    For jeg pleide ofte å ha på TV-en ganske høyt.


    (Etter at jeg fikk meg den nye stereo-TV-en i år 2000, ihvertfall).


    Men etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.


    Så ville jeg ha fred, for å tenke klart, liksom.


    Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.


    Så de nabojentene, i leilighet 304, de har nok antagelig merka det, at noe var galt, da.


    (Det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de prata om også.



    Noen måneder før de flytta ut.

    Noe sånt).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg jo fikk meg en ny frisyre, (hvor håret liksom gikk mer nedover, istedet for til sida, som jeg jo hadde hatt det, siden begynnelsen av 90-tallet, vel), etter at jeg begynte å studere igjen, i år 2002.


    Dette var det en frisør på Oslo City, (eller om det var en frisør på Arkaden-senteret like ved), som forandra, (husker jeg).


    (Uten å spørre, egentlig).


    Men jeg skulle jo begynne å studere.


    Så jeg tenkte vel at jeg liksom kunne ha en litt kulere frisyre, da.


    Men etterhvert, så ble jeg litt lei av, å betale 400-500 kroner, for å klippe meg, som frisøren på Oslo City, skulle ha, da.


    Så jeg begynte å klippe meg, noen ganger, hos en frisør, som lå på skrått over gata, for der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate.


    Det var ei innvandrer-dame, i 40-50-åra, som klipte meg der, (husker jeg).


    Og hu skulle ha mindre enn halvparten, enn hva frisørene på Oslo City osv., skulle ha betalt, da.



    Men en gang, som jeg klipte meg, hos hu innvandrerdama, i Waldemar Thranes gate.

    Så spurte hu meg, om: ‘Er du Erik?’, (husker jeg).


    Og det var kanskje fordi at jeg hadde fått skada trynet og at det var kjent, da.



    Hva vet jeg.


    Jeg fikk ihvertfall litt sjokk, (husker jeg).


    (Siden hu frisørdama visste navnet mitt, da).

    Så jeg slutta å klippe meg der, da.



    (Og ikke så lenge etter, så flytta jeg til England, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 236: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen IX

    Det var også sånn, en gang, sommeren 2004.

    At assisterende butikksjef, (var han vel), Espen Sigmund Nornes og jeg, en gang gikk sammen, fra Rimi Langhus og i retning av Vevelstad togstasjon, (hvor jeg skulle ta toget mitt tilbake til Oslo), da.

    (Jeg vet ikke hvorfor vi slutta på jobben, på rundt den samme tida, denne dagen.

    For vanligvis den her sommeren, så hadde jo Espen Sigmund tidlig-ledervaktene.

    Og jeg hadde sein-ledervaktene.

    Men det er mulig at jeg hadde jobba med å lage vaktlister, (noe som var ganske komplisert, på Rimi Langhus, for alle de ansatte der, ønsket å ha en litt innviklet turnus da, husket jeg, fra den tida jeg begynte som ‘vanlig’ butikksjef der, drøye tre år tidligere).

    Og jeg hadde kanskje fått Simen, (eller en annen låseansvarlig), til å ta min vakt, da.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall, så var det sånn, at assistent Espen Sigmund Nornes sa til meg det.

    (Husker jeg).

    At det hendte noen ganger, at det kom utlendinger, til Langhus.

    Med toget fra Oslo.

    Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).

    (Siden at Espen Simund Nornes gjorde et poeng av dette, da).

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og jeg lurte jo på om dette kunne være den albanske mafiaen, (eller noe sånt), da.

    (Og dette var jo en av grunnene, til at jeg hadde slutta, i den andre Rimi-jobben min, på Rimi Bjørndal, cirka et halvår tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en del uker, før jeg skulle flytte, til Sunderland.

    Så la jeg merke til at noen folk, på irc-kanalen #Oslo, på ef-net.

    (En kanal som jeg pleide å hange på.

    I tilfelle jeg ble lei av de andre kanalene, som jeg ‘hang’ på.

    Som #blablabla og #quiz-show).

    De begynte å chatte, med en norsk kar, i 20-årene, (var han vel antagelig).

    Som studerte, ved University of Sunderland.

    (Som jo nettopp var det universitetet, som jeg selv hadde planlagt, å studere ved).

    Og jeg husker at han utenlandsstudenten.

    Han skrev det, (på #Oslo), at han hadde sin egen leilighet, i Sunderland.

    For han ønsket ikke å bo sammen med masse kinesere, (mener jeg å huske, at han sa).

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk inntrykk av det, at det var ganske vanlig, at studentene ved University of Sunderland, hadde egne leiligheter, da.

    (Sånn som jeg selv jo var vant til å ha, i Oslo.

    For jeg hadde jo hatt min egen Rimi-leilighet, i drøye åtte år, på den her tiden.

    Siden jeg flyttet fra Ungbo, i 1996).

    Så jeg syntes at det virka greit, å studere i Sunderland, da.

    Men jeg sendte ikke noe til universitetet, om dette, (at jeg ville ha egen leilighet), før jeg flytta, til Sunderland.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg ville liksom lage minst mulig blest, rundt den her flyttinga mi, da.

    Så derfor, så sendte jeg færrest mulig brev, til University of Sunderland, før jeg dro over, til England, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 232: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen V

    Det var også sånn, husker jeg.

    At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).

    Han sa også det, en gang.

    (På begynnelsen av tredje semester, var det vel muligens).

    At han likte en ny TV-serie, som het ‘Shield’, (husker jeg).
    Men hvorfor han fortalte meg det, (utenom sammenhengen liksom).

    Det veit jeg ikke.

    For jeg hadde liksom ikke noe problem, med å finne nok TV-serier og filmer, å se på.

    Jeg hadde vel ikke så mye fritidsproblemer akkurat, (på den her tida), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga sa også det en gang, (husker jeg).

    At det hadde dukket opp en ny TV-kanal, som var gratis, vel.

    Og der viste de mange klassiske filmer, i sort-hvitt da, (sa Dagga).

    Og Dagga anbefalte meg å se på denne TV-kanalen da, (som jeg har glemt hva heter nå), av en eller annen grunn.

    For da jeg spurte han Dagga, om hva han syntes, at var så kult, med svart-hvitt-filmer.

    Så kom vel ikke han Dag Anders Rougseth med noe særlig klart svar, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den dagen, som jeg flytta alle tingene mine, til City Self-Storage.

    Så ringte bestemor Ingeborg meg, midt i flyttinga, (husker jeg).

    Sånn at jeg stod i gangen, i tredje etasje, i Rimi-bygget, og prata med bestemor Ingeborg, på mobilen, da.

    Mens jeg hadde heisen der, full av banan-kasser, med bøker osv., da.

    (Som jeg skulle kjøre, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).

    Og akkurat mens jeg stod der, (utafor døra, til leiligheten min), og prata, med bestemor Ingeborg, (på mobilen).

    (For bestemor Ingeborg skulle vel si ‘hadet’, (eller noe sånt), vel

    Siden jeg jo skulle flytte, til England).

    Så dukka det opp ei dame, som bodde i enten fjerde eller femte etasje, (i Rimi-bygget der), vel.

    (Ei ung dame i begynnelsen av 20-årene, vel).

    Som gikk alle trappene, ned mot første etasje, da.

    Og jeg måtte jo bare nikke, (eller noe sånt), og liksom gjøre tegn med hodet, mot mobilen min, da.

    For å prøve å forklare det, at det var mormora mi, som ringte, da.

    Og at jeg derfor liksom måtte ‘bable’ en del, i telefonen, da.

    Istedet for å få alle tingene mine, ut av heisen, med en gang, da.

    Så det ble litt flaut, med den flyttinga mi da, (må man vel si).

    Så det er kanskje et tips til folk, å skru av ringelyden, på mobilen, mens man driver og flytter.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at bestemor Ingeborg ringte meg, på et uheldig tidspunkt.

    Det kan ha vært på grunn av det, at jeg hadde tulla litt, i Drøbak, da min mors slektninger, spurte meg, om når jeg skulle flytte, (til England), på den cafeen vi satt på der, da.

    (Etter at vi hadde vært ved graven til min mor.

    For å liksom minnes henne, siden det var fem år siden, at hu døde, da).

    For jeg tulla vel litt, og sa det, at jeg skulle flytte til England, på torsdagen, (var det vel kanskje).

    Men så hadde jeg bestilt billetter, med et fly som gikk dagen før, da.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg stolte ikke engang på mine egne slektninger, (på den her tida), må jeg innrømme.

    Så jeg tulla litt med dem, når de liksom begynte å forhøre meg litt da, om den her flyttinga, da.

    (Mens vi satt på den cafeen, i Drøbak der).

    Og jeg sa at jeg skulle flytte til Newcastle, (og ikke til Sunderland), da.

    Og sa også at jeg skulle flytte på torsdagen, (var det vel), og ikke på dagen før, (som var riktig), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At mens jeg stod utafor Rimi-bygget, og lasset disse banan-kassene mine, (med bøker osv.), inn i den varebilen, som jeg hadde leiet, fra Bislett Bilutleie.

    (For å kjøre disse tingene, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).

    Så stod det to St. Hanshaugen-karer, i 20-åra vel, og kommenterte om meg, (mener jeg å huske).

    (De var vel kanskje på vei til Rimi, eller noe sånt, da).

    Og han ene sa noe sånt, (til han andre), som at: ‘Det er jo han som er mesterhjernen, de får jo aldri tak i han nå’.

    (Noe sånt.

    Hvis jeg hørte det riktig.

    Og uten at jeg skjønte helt hva det her skulle bety, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 228: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At Siri Rognli Olsen, hu sendte meg en tekstmelding, den siste våren/sommeren, som jeg bodde, i Oslo.

    (Våren/sommeren 2004, da).

    Og jeg husker at jeg leste den tekstmeldingen, mens jeg venta på toget, fra Vevelstad til Oslo.

    (Etter at jeg hadde jobba en vakt, som låseansvarlig eller ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, da).

    Men jeg bestemte meg for å ikke å ta noen unødvendige sjanser.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og Siri Rognli Olsen begynte plutselig å ‘bable’ om noen utvekslingsstudenter, som hu måtte kjøre og hente, (eller noe sånt), mens jeg prata med henne, på telefonen da, (var det vel).

    Og da lurte jeg på om dette kunne være noen albanske mafia-folk, (som hu egentlig mente), eller noe sånt.

    Så derfor, så droppa jeg å møte henne, (for videofilm-leie og/eller ‘pulevenn-sex’, (eller hva man skal kalle det)), sommeren 2004, da.

    (Selv om jeg hadde møtt henne, både sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og da møtte jeg vel henne, bare en gang, hver sommer.

    Så man kan vel ikke si at jeg var sammen, med Siri Rognli Olsen.

    (Siden vi bare møttes en gang i året, da).

    Men vi var kanskje pulevenner da, (som det vel kalles, i våre dager).

    (Noe sånt).

    Siden vi pulte både sommeren 2001 og sommeren 2003, mener jeg.

    (Og også i påsken 1990 da, mens jeg bodde på Abildsø).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg syntes ikke at Siri Rognli Olsen var så veldig attraktiv da, (for å si det sånn).

    Så jeg syntes det hadde vært flaut, å være sammen med henne, da.

    Siden hu var så kraftig osv., da.

    Så å møte henne en gang i året, (for gamle dagers skyld, eller hva man skal kalle det).

    Det syntes jeg at var greit, da.

    Men jeg lot henne aldri få besøke meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

    For jeg var litt flau over henne, da.

    Siden hu var ganske ‘dundrete’, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde prata med Siri Rognli Olsen, på telefonen, våren 2004, (må det vel ha vært).

    Så mener jeg at jeg overhørte det, på ingeniørhøyskolen, (altså HiO IU).

    At ei mørkhuda studentdame der, sa til en annen studentdame, vel.

    At: ‘De har prøvd å ta han gjennom kameraten og ikke klart det.

    Og de har prøvd å ta han gjennom dama, og ikke klart det’.

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om den snakkinga var om meg, da.

    (Eller hvordan det kan ha vært).

    Siden jeg jo hadde overhørt, (noen måneder før det her), at jeg var forfulgt av ‘mafian’ også.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det samme semesteret, (nemlig fjerde semester), så husker jeg at det også var en mannlig student vel, som snakka om at noen folk hadde blitt tatt, som det stod om i avisa, at hadde smugla heroin.

    (Noen albanere, vel).

    Og at dette var de folka, som var etter meg, da.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe sladder, som jeg overhørte, da.

    Så jeg visste ikke helt, om jeg kunne stole på dette.

    (For jeg visste ikke hvem disse folka var, (som prata om det her), engang).

    Ihvertfall ikke nok, til at jeg kunne basere meg, på dette, som jeg overhørte, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, (også i fjerde semester), så overhørte jeg det, (også i korridorene, på ingeniørhøyskolen), at: ‘Har du sett de folka som er etter han, eller?’.

    (Noe sånt).

    Og jeg lurte på om dette kan ha vært om meg, da.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (noen måneder før det her), liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også ta med om det, at Rimi-bygget, (som jeg har kalt det), hvor jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Det bygget, det ligger i Waldemar Thranes gate.

    (Nærmere bestemt i Waldemar Thranes gate 5).

    Og i Waldemar Thranes gate, så ligger også Ila Apotek, (hvis jeg husker det riktig).

    Og vel også Kiwi St. Hanshaugen.

    Rimi-bygget, det ligger et steinkast unna selve St. Hanshaugen, da.

    Så det er mulig at det bygget ligger liksom på grensen, mellom St. Hanshaugen og Ila, da.

    (Siden Ila Apotek ligger like ved, mener jeg).

    Men Magne Winnem pleide å kalle det St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).

    Og Waldemar Thranes gate, er vel en ganske kjent gate.

    (Og Rimi-bygget ligger like ved krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien, da).

    Så folk skjønner vel forhåpentligvis hvor jeg mener.

    (Får jeg håpe på, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at hu Tornerosa, (fra #sol.20ognoe, på ef-net, på irc), som jeg hadde møtt en gang, på ‘blind date’, på utestedet Snorre, i Oslo sentrum.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, vel).

    Hu flytta etterhvert til Oslo.

    (Fra Ålesund, hvor egentlig var fra, vel).

    Og i tiden etter at jeg skada trynet og overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så kontakta hu Tornerosa meg, et par ganger, på irc, (på #sol.20ognoe, var det vel), da.

    Og den første gangen, som hu kontakta meg der.

    Så fortalte hu det, at hu nå bodde i en leilighet, i Oslo, sammen med to andre damer.

    Og hu ønsket å bytte med meg, sånn at jeg bodde sammen med disse damene og hu kunne bo aleine, da.

    (Noe sånt).

    Dette var muligens tidligere.

    (Altså før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.).

    Og dette var vel antagelig bare noe fleip, fra hu Tornerosa, (som var ei brunette, i 20-årene da), vil jeg vel tippe på.

    Men våren 2004, (var det vel).

    Så kontakta hu Tornerosa meg igjen, på kanalen sol.20ognoe, (som var en kanal, som jeg hadde chatta på, siden jeg var i midten i 20-årene, så jeg kjente mange av de andre folka, som pleide å chatte, på den kanalen da. Så derfor pleide jeg noen ganger å chatte der, selv om jeg hadde runda 30 år), da.

    Og denne gangen, så ville hu Tornerosa besøke meg, (på St. Hanshaugen), husker jeg.

    Men da, så var jeg så flau, siden jeg hadde fått skada trynet mitt, osv.

    (Og jeg hadde jo også overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Så jeg begynte bare å tulle da, (må jeg vel innrømme).

    Og jeg liksom unngikk det temaet, (at hu Tornerosa ønsket å besøke meg , og kanskje ville bli pulevennen min, (eller noe sånt), hu også), da.

    Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da.

    Og siden jeg jo hadde problemer med at jeg hadde fått skada trynet, (noen måneder før det her), og så skikkelig stram og rar ut, i maska, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 225: Mer om flyttinga til Sunderland

    Når det gjaldt flyttinga mi, til Sunderland.

    Så fant jeg ut det, (ved å søke på nettet), at det gikk an, å leie en lagerbod, hos et firma som het City Self-Storage.

    Så jeg dro dit, etter at jeg hadde slutta i jobben min, (som en slags ‘sommer-butikksjef’ da), på Rimi Langhus.

    Og jeg fikk leiet meg en bod, (som kosta drøye fire hundre kroner, i måneden, å leie vel), på Majorstua, da.

    Butikken til City Self-Storage, den lå like ved Colosseum kino, på Majorstua der.

    Og bygget som lagerboden min lå i.

    Det lå litt nærmere Frognerparken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leide meg også en varebil, fra Bislett Bilutleie, (husker jeg).

    Sånn at jeg fikk kjørt tingene mine, fra St. Hanshaugen og til den lagerboden min, (hos City Self-Storage), på Majorstua, da.

    Og dette var mye fordi.

    At jeg ikke hadde noe særlig lyst, til å dra oppom Heimevernet, (ved Lutvann), for å levere inn HV-tingene mine der.

    Jeg tenkte vel som så, at det var greit å ha en AG3 i Oslo, liksom.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.).

    Og Heimevernet, de hadde jo også vært så ‘rare’, da de hadde prøvd å kalle meg inn, til en dags rep-øvelse, midt under eksamensstria.

    (Noen måneder tidligere, da).

    For de ringte meg jo, på mobilen, om det her.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Selv om de vanligvis pleide å sende brev, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen andre ting, som var litt problematiske, når det gjaldt flyttinga mi, (husker jeg).

    Nextgentel, de ville absolutt at jeg skulle sende bredbånds-modemet mitt, i posten til dem, (i Bergen).

    For de mente at det var deres modem, da.

    (Noe sånt).

    Mens jeg vel hadde forestilt meg det, at det modemet var mitt, (til odel og eie), liksom.

    For hva skulle Nextgentel med et brukt modem, liksom?

    Nei, det lurer jeg vel fortsatt litt på, (hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det antikke sølv-ølkruset, som jeg hadde fått i bursdaggave, av bestemor Ingeborg, en drøy måned, før det her.

    Det hadde jeg også litt problemer med å finne ut, hva jeg skulle gjøre med, (husker jeg).

    Bestemor Ingeborg hadde vel sagt det.

    (I Drøbak, antagelig.

    Under denne minnehøytideligheten vi hadde hatt der.

    (I forbindelse med at det var fem år siden, at min mor døde).

    Noen dager før jeg flytta, til Sunderland).

    At hun ville det, at jeg skulle legge det sølv-ølkruset, i en bankboks.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Men etterhvert så tenkte jeg det.

    At å både leie lagerbod og bankboks.

    Det ble kanskje litt vel mye.

    Men jeg kjørte med den leiebilen, (fra Bislett Bilutleie), husker jeg.

    Og parkerte på Frogner, (et eller annet sted), da.

    Og så dro jeg innom en liten butikk, (i Frognerveien vel), som solgte nettopp sånne antikke sølv-ølkrus, (og andre fine ting av sølv da), husker jeg.

    (En butikk, som jeg hadde funnet adressen til, ved å søke på nettet, vel.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og mitt sølv-ølkrus, det var finere, enn alle de andre tingene, som de hadde, i den butikken, (syntes jeg).

    (Ihvertfall sånn jeg husker det nå).

    Og jeg forklarte det, til ei litt eldre dame, som jobba, i den butikken.

    At jeg lurte på, hvor mye det sølv-ølkruset mitt var verdt, da.

    Og om det var noe vits i leie en bankboks, bare på grunn av det kruset, da.

    Og hu dama, hu ba meg vente litt, på at han som eide butikken, (må det vel ha vært), var tilbake der, da.

    Og da han dukka opp der, etter noen få minutter.

    Så viste jeg han det, at en tagg, på kronen, til løven, på lokket til det kruset, hadde brukket av, da.

    Og han litt eldre karen sa at det kruset ikke var verdt så veldig mye, da.

    Og at jeg godt kunne oppbevare det, i en lagerbod, (hos City Self-Storage), da.

    For hvis det kruset, var verdt 20-30.000, tenkte jeg.

    Så var jo ikke det noe mer enn hva en stor og fin TV kosta, (for eksempel), på den her tida, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da var det vel ikke noe vits i, å leie en bankboks, kun for det sølv-ølkruset, tenkte jeg.

    (Og det var han som eide den butikken enig i, da.

    Virka det som).

    Så jeg bestemte meg for å oppbevare det kruset, sammen med de andre tingene mine, i lagerboden min, hos City Self-Storage, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 220: Mer fra sommeren 2004

    På Rimi Langhus, så var det sånn, sommeren 2004, (husker jeg).

    At medarbeider Dennis Libråten en gang ville leikeslåss med meg, (husker jeg).

    (Mens Espen Sigmund Nornes så på).

    Og Dennis Libråten, han er en svær kar, da.

    Og jeg har en kneskade.

    Så det gikk ikke så bra, (husker jeg).

    Jeg måtte skylde på kneskaden min og gi meg, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at når jeg skulle hjem, fra jobben, (denne sommeren).

    Så pleide jeg å gå noen litt ‘rare’ veier, (husker jeg).

    (Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Jeg tok for eksempel toget til Nasjonalteateret, (istedet for til Oslo S.).

    Og på den togstasjonen, så fant jeg ut det, at det fantes en ‘rar’ utgang, som endte oppe ved den amerikanske ambassaden cirka.

    Og så pleide jeg å gå den veien hjem, da.

    Og det ble jo da cirka den samme veien, som jeg noen ganger hadde pleid å gå hjem, fra ingeniørhøyskolen.

    (Hvor jeg jo studerte, fram til våren 2004).

    Og jeg pleide noen ganger, (denne sommeren), å kjøpe med meg mat, på den McDonalds-restauranten, som lå i Frognerveien, (blir det vel).

    Men det slutta jeg med, etter at en av de burgerne, som jeg kjøpte med meg derfra, var helt uspiselig, (når jeg kom hjem), må jeg si.

    Og etter det, så pleide jeg å kjøpe noen slags kylling-nuggets, på forskjellige 7-Eleven kiosker, i Oslo Vest, (etter jobben), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske at hu unge Kine, som jeg ansatte, som lagerhjelp, da jeg jobbet som butikksjef der, to-tre år tidligere, var innom, for å si hei, (eller noe sånt), denne sommeren.

    Og Ingvill Storø var også innom, (mener jeg å huske), og fortalte det, at hu hadde vært på Quart-festivalen, og sett på the Cumshots, (med Christoffer Schaug), og Fuck For Forest.

    Og hu Ingvill Storø sa at det hadde vært litt ‘far out’ da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, (denne sommeren), så begynte jeg å dra en enda rarere vei, hjem fra jobben, (husker jeg).

    For jeg begynte istedet, å gå av toget, på Skøyen stasjon, (husker jeg).

    Og så gikk jeg gjennom Frognerparken.

    Og så gjennom Bogstadveien.

    Og så bort Josefinegate, (blir det vel).

    Og så var jeg ved Bislett stadion, (som lå bare cirka et steinkast, fra der jeg bodde), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte også å handle mat, (noen ganger ihvertfall), i en Bunnpris-butikk, (var det vel muligens), som lå like ved Skøyen togstasjon, da.

    Og jeg husker at jeg denne sommeren, en gang så en Saab cabroilet, (med to unge, norske karer i vel), som stod utafor denne butikken, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg gikk av toget, (etter jobben), på Skøyen togstasjon.

    Så var det to albanere, (tror jeg at det må ha vært), i 20-åra, som prata om meg, (husker jeg).

    De ‘babla’ om, (seg imellom), om jeg hadde noe våpen, (mener jeg å huske at det var).

    (Noe sånt).

    Og de smalt også med døra, til trappa, som gikk ned til bakkenivå, (husker jeg).

    Og da ble jeg veldig sint, (husker jeg).

    For jeg var veldig anspent, på den her tida.

    Så da de to albanerne gikk en annen vei.

    Så fulgte jeg etter dem, etter et minutt eller to, da.

    For jeg var så forferdelig sinna, på den her tida, (husker jeg).

    For jeg syntes ikke at det var riktig, at jeg som nordmann, i Norge, skulle bli forfulgt av noe ‘mafian’, da.

    (Bare fordi at jeg var norsk, liksom.

    Eller hva grunnen kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, da jeg gikk fra Skøyen togstasjon og hjem, etter jobben.

    Så så jeg det, at det stod fire karer, (var det vel), nede på parkeringsplassen, der Waldemar Thranes gate 3 hadde vært, (før den bygningen ble revet, på slutten av 90-tallet, var det vel)

    (Dette var et stykke ut på kvelden.

    Så det begynte å bli litt mørkt, da).

    Og disse karene, de speida opp mot Waldemar Thranes gate 5, (nemlig bygget som jeg bodde i), da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Jeg ble ihvertfall nysgjerrig, og lurte på hva de her folka dreiv med, (husker jeg).

    Og det viste seg det, at disse karene, de var noen svære albanere da, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og de begynte å gå ganske sakte etter meg, da.

    Og da ble det jo fire mot en, (må man vel si).

    Og han ene av disse karene sa ‘vent’, (eller noe sånt vel), til de andre karene, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg vet ikke om de andre venta.

    Jeg bare låste meg inn, (i Rimi-bygget), og snudde meg ikke for å se, liksom.

    For jeg var litt i sjokk, da.

    For hele situasjonen ble liksom så uvirkelig.

    Hele situasjonen ble som noe rart da, (må man vel si).

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 208: Enda mer fra tiden etter at jeg sluttet på Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, at etter at fjerde semester hadde begynt, på HiO IU.

    Så fikk jeg plutselig en telefon, en dag, (på mobilen min), fra Dag Anders Rougseth, (vokalisten fra Hamar-bandet Autopulver), som lurte på om jeg ikke skulle dukke opp, på skolen.

    Jeg hadde ikke hatt så lyst til å dra på skolen, siden jeg var så nedfor.

    Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og jeg hadde også fått skada trynet mitt, da.

    Men da Dagga ringte, så ble det liksom lettere, å dra til HiO IU, (i Cort Adelers gate der), da.

    Så da dro jeg dit likevel, da.

    Og dette var vel en dobbelttime, i faget Systemutvikling, (mener jeg å huske), som jeg såvidt fikk med meg slutten av, da.

    (Noe sånt).

    Det var vel kun Bachelor IT-delen, av klassen, som hadde dette faget, (mener jeg å huske).

    Og vi satt i et ganske lite auditorium, i fjerde etasje, (eller noe sånt), på HiO IU der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faget Systemutviking, på HiO IU var forresten helt annerledes, enn dette faget hadde vært, på datalinja, (på handel og kontor), og på NHI.

    På datalinja og NHI, så delte de systemutviklingen inn i analysefase og konstruksjonsfase, osv.

    Mens på HiO IU så lærte vi vel mest å forandre et gammelt system, (mener jeg å huske).

    Ihvertfall så var det sånn, at på datalinja og NHI, så skulle man høre på brukerne av systemet.

    Og finne ut hva de ønsket at systemet skulle gjøre.

    Mens på HiO IU så var de ikke så fokuserte, på hva brukerne av systemet mente.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn, at jeg syntes at jeg kjente igjen mye, av det vi lærte, på HiO IU.

    (I faget Systemutvikling).

    Selv om jeg hadde hatt om systemutvikling, både på datalinja og NHI.

    (Så jeg følte meg litt fremmedgjort, i disse Systemutvkling-timene, (på HiO IU da), må jeg nok si.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var som at HiO IU fulgte en annen skole.

    Når det gjaldt systemutvkling.

    En de dataskolene jeg hadde gått på tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers så var det sånn.

    At jeg satt for det meste hjemme, (i Rimi-leiligheten min), og leste, i fjerde semester.

    Unntatt hvis det var noe gruppearbeid, på HiO IU.

    Da dukket jeg opp på skolen, da.

    Og fagene det var gruppearbeid i.

    Det var vel Systemutvikling og senere System- og Nettverksadministrasjon, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I faget System- og Nettverksadministrasjon.

    Så ville Dagga først ha med en puslete svenske, (som var på vår alder vel), husker jeg.

    Men jeg kan ikke huske, at han svensken var med, når en lærer skulle sjekke gruppearbeidet vårt.

    (Et gruppearbeid som bestod i å installere Linux på en PC og så programmere i Perl, for å behandle noen filer, som læreren hadde på en CD, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Istedet så var det med en yngre kar, med kort, mørkt hår, på gruppa vår, i System- og Nettverksadministrasjon, (husker jeg).

    Og siden det var gruppearbeid, så fordelte vi arbeidsoppgavene, da.

    Og jeg fikk i oppgave å gjøre noe Linux-greier, (husker jeg).

    Noe jeg klarte greit, siden jeg hadde drevet mye med Linux, på laptopen min, semesteret før, da.

    Men like før vi skulle presentere gruppearbeidet vårt.

    Så kontaktet han mørkhåra studenten meg, (mens jeg satt hjemme i Rimi-leiligheten min), husker jeg.

    Han studenten ville at jeg skulle prate med han, på et slags spesielt chatte-program, (husker jeg).

    Et chatte-program som kunne minne litt om Putty, (eller Telnet), eller noe sånt, vel.

    (Noe sånt).

    Altså et chatte-program som muligens ikke var mulig å avlytte, da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte han studenten det.

    At hverken han eller Dagga forstod noe av Perl.

    Så han studenten sa at jeg måtte gjøre Perl-oppgavene også, da.

    Så jeg måtte da lære meg Perl, på bare noen få dager.

    Men jeg klarte ihvertfall å lære meg nok Perl, til at jeg klarte å løse flesteparten av Perl-oppgavene, (på den gruppeoppgaven), da.

    Så jeg måtte gjøre arbeid for to personer, på den gruppeoppgaven, (i System- og Nettverksadministrasjon), må jeg si.

    (Og mye av det arbeidet var på veldig kort varsel og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at han læreren hadde sjekka den nevnte gruppeoppgaven vår, (i System- og Nettverksadministrasjon), på HiO IU.

    (Det var ihvertfall mens vi satt i den samme datasalen, (i andre etasje, må det vel ha vært), hvor han læreren sjekket den nevnte gruppeoppgaven).

    Så viste han mørkhårede studenten meg en film, som han hadde på laptopen sin, (husker jeg).

    Og det var en flim som het ‘Old School’, vel.

    Og den scenen, som han studenten viste meg.

    Det var en scene, hvor en student, som var en del eldre, enn de andre studentene.

    Gikk rundt med bar rumpe, (eller noe sånt), da.

    Men hvorfor han studenten ville vise meg det her.

    Det veit jeg ikke, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i faget System- og Nettverksadministrasjon.

    Så skulle vi også ha en individuell oppgave, (dette semesteret), husker jeg.

    Og da var det sånn, at vi var for mange studenter, til å ha den oppgaven samtidig.

    Så Dagga, han mørkhåra studenten og meg.

    Vi skulle ha den oppgaven etter en annen pulje, da.

    (Noe sånt).

    Og da var det sånn.

    At etter at en av de første puljene, var ferdige.

    Så dro han ‘filmviser-studenten’ med Dagga og meg, inn på et klasserom, da.

    (Muligens det samme klasserommet, hvor hu Vestlandsdama, hadde satt seg oppå pulten min, året før.

    Et klasserom i andre etasje, (på HiO IU der), var det vel ihvertfall, (mener jeg å huske)).

    Og så dro han filmviser-studenten også med ei ung og pen mørkhudet dame, (hu var vel fra Pakistan kanskje), inn på det klasserommet, da.

    Og så spurte han filmviser-studenten hu mørkhudede dama, mange spørsmål, om den oppgaven vi snart skulle løse, da.

    (For hu mørkhudede dama var nettopp ferdig med å løse den samme oppgaven, som vi snart skulle ha, da.

    Siden hu var i en av puljene før oss, da).

    Og både han filmviser-studenten og hu mørkhudede dama var helt vanlige, i tonen, da.

    De lo ikke, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Hu mørkhudede dama var vel kanskje litt redd.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 143: Siste natt med Siri Rognli Olsen

    Sommeren 2003, så hadde jeg også min siste natt, (håper jeg ihvertfall), med Siri Rognli Olsen.

    Jeg hadde jo hatt sex med henne, på Abildsø, i 1990.

    Og igjen, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, sommeren 2001.

    Og jeg hadde også besøkt henne en gang, rundt sommeren 2002.

    (Må det vel ha vært).

    Og leid med filmen ‘Shrek’, (fra videobutikken som ligger mellom apoteket og Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate), på St. Hanshaugen.

    Sommeren 2002, så hadde jeg også blant annet kjøpt med noe lakris.

    Og Siri Rognli Olsen sa til meg: ‘Er du en sånn lakris-gubbe du?’, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For å like lakris er vel ganske vanlig, mente nå jeg, ihvertfall.

    Men Siri Rognli Olsen mente visst at det var veldig spesielt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her lakris-gubbe-pratinga, til Siri Rognli Olsen, sommeren 2002, så ble det ikke noe sex, (husker jeg).

    Så sommeren 2003, så bestemte jeg meg, (litt i fylla vel), for å prøve å bruke et triks, som jeg hadde sett broren min Axel bruke, en gang vi var på nachspiel, (et år eller to før det her vel), hos ei bygde-dame, som var singel, for hun ville liksom oppleve Oslo da, (var det vel hu sa).

    Hu dama satt og spilte gitar, på kjøkkenet, for Axel og meg.

    Og plutselig, så begynte Axel å late som om han var en liten gutt.

    Han la hodet sitt på kjøkkenbordet, (eller noe sånt), og sa sånn: ‘Å jeg er trøtt, jeg vil sove’.

    (Noe sånt).

    Og plutselig så ble bygde-dama og Axel borte, da.

    Og jeg gikk for å se hvor de hadde blitt av.

    (Ganske full som jeg var vel).

    Og jeg gikk så inn på feil rom.

    Og ei litt lubben venninne av bygde-dama, hu løp så toppløs fra en dobbeltseng, (med puppene hoppende opp og ned), mens hu sa til ei annen venninne av bygde-dama at: ‘Jeg må spy’, (eller noe sånt).

    Så da lukket jeg raskt den døra, og gikk videre bort til døra ved siden av, da.

    Og skimtet såvidt der at Axel og bygde-dama lå sammen i en seng, da.

    Før jeg selv la meg til å sove, på en sofa, i stua, da.

    Hvor bygde-dama sin lillebror var, da jeg våknet, (husker jeg).

    En som var i militæret, og som hadde dukket opp på søndagsbesøk, hos bygde-søstera si, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde litt lyst på sex, i 2003, (selv om Siri Rognli Olsen er ei dundre da, for å si det sånn).

    Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta det ‘lure-trikset’, til Axel, da.

    (For at det ikke skulle ende like mislykka, som året før, da).

    Og da havna jeg raskt i dobbeltsenga til Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

    (For hu spurte da om jeg var trøtt og sånn, da).

    Og da vi lå ved siden av hverandre, (i dobbeltsenga), så begynte jeg etterhvert å ta Siri Rognli Olsen, (som lå der toppløs), litt på puppene da, (husker jeg).

    Men det ville ikke Siri Rognli Olsen, da.

    Så jeg slutta med det, da.

    Men så sa plutselig Siri Rognli Olsen det, at: ‘Det er nå litt godt å bli tatt på puppa lell sjø’, (eller noe lignende).

    Så jeg skjønte det som at hu ga klarsignal til ‘pulings’ da, og kjørte på.

    Men så en halvtime eller time seinere, (eller noe sånt), mens vi knulla, i fylla, da.

    Så husker jeg det, at Siri Rognli Olsen sa: ‘Ikke bøy meg, ikke bøy meg’.

    Så da lå jeg oppå henne, mens hu hadde beina opp mot hue sitt, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og så klagde hu på at jeg liksom lå oppå beina hennes da, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    (Sånn at hu nesten fikk beina sine bak hue liksom, da.

    Noe som vel kanskje må ha stramma litt i lårmusklene osv., til hu her dundra, tror jeg).

    Selv om jeg ikke helt skjønte helt hva jeg gjorde galt, akkurat der og da, (husker jeg).

    Så jeg bare fortsatte å pule, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får også ta med om det, at etter at Siri Rognli Olsen og jeg, var ferdige med å pule.

    Så ville jeg sove litt, da.

    Og da klikka Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

    For hu la seg plutselig oppå meg, med alle kiloene sine, da.

    For hu skulle liksom vise meg det, hvordan det var, å ligge underst, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så hu hoppa jo omtrent på meg.

    Som en fribryter nesten, (må man vel si).

    Og det knaka vel nesten litt i skjelettet mitt, tror jeg.

    For Siri Rognli Olsen, hu er rimelig brei og kompakt da, (for å si det sånn).

    Så hu veier nok rundt hundre kilo, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk også skjenn, (på trøndersk), fra Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

    Siden jeg hadde tatt det ‘lure-trikset’, til Axel, og latt som at jeg var trøtt, da.

    Og under et av besøkene mine, hos Siri Rognli Olsen.

    (Som jeg besøkte sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så fortalte forresten Siri Rognli Olsen meg det, at sex føltes mye bedre for damer, enn for menn.

    (Noe jeg vel også hadde lest et sted, tror jeg.

    Selv om jeg ikke skjønner hvordan noen kan vite dette.

    For å være helt ærlig).

    Og dette var vel sommeren 2001, (tror jeg), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Resten av natten fikk jeg vel sove i fred.

    Og morgenen etter, så gikk jeg hjem til Rimi-leiligheten min, da.

    Med bruset fra Akerselva, (som man kan høre, i Siri Rognli Olsen sin daværende leilighet, som hadde stue og soverom i et, må man vel si), i ørene.

    (Fra natten før, da.

    For jeg sovna vel ikke med en gang, etter den her ‘fribrytinga’ til Siri Rognli Olsen.

    For å si det sånn).

    Og etter det her, så har jeg ikke sett Siri Rognli Olsen noe mer.

    Selv om vi sendte hverandre noen tekstmeldinger, våren/sommeren 2004 også.

    (Vel på rundt den tiden, som jeg igjen jobbet som en slags sommerbutikksjef, på Rimi Langhus.

    Noe jeg jo også jobbet som, sommeren 2003, da).

    Men da ble det ikke noe av, at vi skulle møtes.

    For Siri Rognli Olsen, (som da studerte bibliotekfag, ved HiO vel), hu skulle da også plutselig hente noen utvekslingsstudenter, (eller noe sånt).

    (Noe som jeg syntes at hørtes litt rart ut, da).

    Og jeg hadde jo i desember 2003, overhørt, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Så da Siri Rognli Olsen begynte å ‘bable’, (eller om hun tekstet), om disse utvekslingsstudentene.

    Så droppa jeg hele det opplegget da, (for å si det sånn).

    For jeg syntes at det ble for risikabelt, da.

    For jeg skulle jo begynne å studere i Sunderland, bare noen uker etter det her.

    Og grunnen til at jeg flyttet til Sunderland, det var jo fordi at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da.

    Så da var det dumt å ta masse unødvendige sjanser, så kort tid før jeg likevel skulle flytte bort, til England liksom, (tenkte jeg da).

    (For å komme meg bort fra det her ‘mafian’-greiene da, muligens.

    For jeg visste jo ikke helt hvem denne ‘mafian’ var.

    Så jeg dro til Sunderland litt på lykke og fromme da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg var på dette siste besøket mitt, hos Siri Rognli Olsen, sommeren 2003.

    Så ble jeg plutselig oppringt på mobilen min, av Thomas Brun, (den daværende butikksjefen, på Rimi Langhus), husker jeg.

    Og han ringte meg nok sikkert om noe jobbing, da.

    Og dette var vel like før jeg dro på den London-ferien min, (sommeren 2003), tror jeg, (hvis jeg husker helt feil).

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så ringte Thomas Brun meg også i London, (husker jeg).

    (Mens jeg var på Marks and Spencers, i Oxford Street der, da.

    Som jeg jo også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så Thomas Brun, han ringte meg litt, på mobilen min da, (må man vel si).

    Så jeg var vel kanskje som en slags nøkkelmedarbeider, på Rimi Langhus, selv om jeg også gikk på ingeniørhøyskolen, da.

    Ihvertfall sommeren 2004, så var jeg vel det.

    Siden den daværende butikksjefen, (som etterfulgte Thomas Brun), nemlig Stian Eriksen.

    Han slutta som butikksjef der, like før sommerferien, i 2004, da.

    Og da ble jeg spurt av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om jeg liksom kunne passe på butikken da, (eller hva hun sa igjen), den sommeren, da.

    Selv om assistenten der, Espen Sigmund Nornes, jo selvfølgelig hadde høyere rang, enn meg, som jo bare var låseansvarlig.

    Så det var litt galskap, den organisasjonen, av Rimi Langhus, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, stod bak, for sommeren 2004, (må man vel si).

    Det var sånn at jeg som låseansvarlig, liksom fikk hele ansvaret, for å drive Rimi Langhus, den sommeren, da.

    (Og jeg fikk ikke noe ekstra lønn, for dette ekstra ansvaret).

    Så det var jo som i Bakvendt-land, (må man vel si), at jeg skulle styre butikken, og ikke assistenten, som var over meg i rang.

    Men det var krøll med søknadene mine, til University of Sunderland.

    (Hos HiO IU).

    Så jeg trengte å ha noen penger, fram til jeg fikk studielånet, høsten 2004, da.

    (I Sunderland).

    Så derfor, så slo jeg til på dette forslaget, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg skulle ha hoved-ansvaret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), for Rimi Langhus, sommeren 2004.

    For da ble det en del arbeidstimer ut av det, (så jeg for meg da, og det ble det også, for jeg måtte jo jobbe der heltid, (noe som vel også var inneforstått), for å få hjulene til å gå rundt der da, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten også sånn, at Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg det, etter den gangen vi hadde hatt sex, sommeren 2001, (må det vel ha vært).

    At den typen sex som vi hadde hatt da, (som var den vanlige misjonærstillingen vel), det kalte folk i hennes kretser, (som var sexklubb og S&M-kretser, tror jeg), for ‘vanilje’, da.

    Men Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg også det, at hu hadde ikke noe imot, å ha ‘vanlije-sex’, da.

    (Noe sånt).

    Og grunnen til at det ble kalt vanilje, det var fordi at sex-klubb og S&M-folk, liksom så på vanlig sex, som en veldig mild form for sex, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener også å huske det, at Siri Rognli Olsen, pleide å gå i noen høye og svarte lærstøvler.

    (Muligens fra den gangen vi møttes, sommeren 2001, da vi gikk ut på Grunerløkka, og hadde sex seinere, da vi kom hjem til henne).

    Og det mener jeg, at jeg mer eller mindre fant ut, (ved å lese på nettet, eller noe sånt), at betydde, at hu nok var en såkalt ‘domina’, (eller noe lignende).

    Nemlig en kvinne, som likte å dominere, i ‘bingen’, vel.

    Så dette gjorde meg litt skeptisk, til hu Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).

    Så jeg var litt på vakt, ovenfor henne, (for å si det sånn).

    Sånn at hu liksom ikke skulle klare å få noe ‘overtak’ på meg da, (eller hvordan man skal forklare det).

    (Siden hu også pleide å prate om orgasmekontroll og mannlige au-pair-er osv., da).

    Og jeg må innrømme det, at jeg aldri inviterte Siri Rognli Olsen, hjem til meg selv, på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    (Selv om jeg jo pleide å ha en del fester og sånn der, ihvertfall i årene før jeg møtte hu Siri Rognli Olsen igjen, da).

    Og det var fordi at jeg var litt skeptisk til henne, på grunn av disse ‘pervo-tendensene’ hennes, (eller hva man skal kalle det).

    Og også fordi at jeg var litt flau over å gå ut med henne, (og sånn da), må jeg innrømme.

    Siden jeg syntes at hu nok var litt vel brei, da.

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å bli mobbet, for å ha ei dame, som ikke var noe særlig attraktiv, liksom.

    Så derfor, så inviterte jeg aldri Siri Rognli Olsen, hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    (Noe hu også klagde over til meg, en gang, da).

    Men jeg ville ha litt avstand, og hadde ikke lyst til å gifte meg med henne, (for å si det sånn).

    Men hu var liksom grei å ha som en slags ‘mellomforhold-dame’, (kan man vel kanskje kalle det).

    Så for meg, så var de her møtene, med Siri Rognli Olsen, aldri noe mer enn noe slags mellomforhold-greier, da.

    (For å si det sånn).

    Og det tror jeg at hu skjønte litt også.

    (Siden jeg ikke inviterte henne til Rimi-leiligheten min, for eksempel, mener jeg).

    Men jeg syntes det var artig å ha noen å være litt på bølgelengde med, liksom.

    For jeg var egentlig ikke noe særlig på bølgelengde, med mine søsken, da.

    For de syntes jeg at det var så vanskelig, å kommunisere med.

    Og også mine kamerater, var enten overfladiske, (som David Hjort).

    Eller litt gåtefulle og forvirrede, (må man vel kanskje kalle det), som Magne Winnem.

    (Som jeg har prøvd å forklare om, i et tidligere kapittel.

    Nemlig det om at Magne Winnem liksom så spøkelser på høylys dag, da.

    Når det gjaldt det at han liksom begynte å lage noe slag oppspinn, ut av det, at jeg ikke likte å bli oppringt av telefonselgere, og også ut av det at jeg installerte Linux, på en laptop, som jeg nettopp hadde kjøpt meg, og det var vel en eller to andre lignende ting også, som jeg skrev om, i det kapittelet).

    Eller litt som en guttunge, som man vel kanskje må si at Glenn Hesler var.

    (Siden han dro til Sverige og kjøpte kinaputter, i en alder av nærmere 30 år, liksom.

    Og sprengte en av disse, i postkassa til David Hjort, (i romjula, i 1998, var det vel).

    Det var sånn jeg syntes at var morsomt, da jeg var 13 år, liksom.

    Og ikke når jeg var 31 år, (for å si det sånn).

    Og Glenn Hesler, han barberte seg heller ikke.

    Og han drakk heller ikke, da.

    Noe jeg vel også har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Men Siri Rognli Olsen, hu gikk det til nød an å prate litt vanlig med da, (må man vel si).

    Og hu hadde også masse artige trønderske uttrykk, (og sånn), på lur, da.

    Så jeg hadde ikke noe imot å tilbringe en sommerkveld, i året, sammen med henne, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, (for å si det sånn).

    (For vi var jo gamle kjente, fra Braemar-ferja, i 1989, liksom).

    Men en kveld i året, det var liksom akkurat passe, da.

    Noe mer enn det, det hadde kanskje blitt litt vel mye, (for min del), liksom.

    Men vi var vel kanskje to ensomme sjeler, i ‘Oslo-jungelen’, da.

    Som syntes det var greit, å prøve å kvele våre sorger, ved å møtes en gang i året liksom, da.

    For å drikke og prate, og muligens også ha litt sex etter den nevnte drikkinga, da.

    (Når jeg liksom hadde fått på plass ølbrillene mine da, for å si det sånn).

    Men Siri Rognli Olsen, hu hadde også venninner i England, (husker jeg).

    Hvis jeg ikke tar helt feil, så hadde begge hennes venninner, fra den nevnte Braemar-turen, (Caroline og ei annen ei, som begge var mer attraktive, enn Siri Rognli Olsen, må man vel si), flyttet til England, på den her tida.

    Og Siri Rognli Olsen, hu kommenterte også om at briter var litt dumme, (husker jeg).

    For ei nabodame, (eller noe sånt), av hu ene ‘eksil-venninna’ hennes, i England, hadde visst sagt det, at: ‘Norway aren’t in Europe, since Norway isn’t in the EU’.

    (Noe sånt).

    Og dette syntes hu Siri Rognli Olsen at ble rimelig dumt, da.

    For Norge var jo i Europa, selvfølgelig.

    Det var jo ikke sånn at Norge var en egen verdensdel liksom, (for å si det sånn).

    Så jeg vet ikke om Siri Rognli Olsen mente at briter var litt degenererte kanskje, (eller hva det kan ha vært).

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg har tenkt litt mer på hvorfor jeg satt pris på disse besøkene mine, (sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003), hos hu Siri Rognli Olsen.

    Og det kan kanskje ha vært fordi at hu ikke var så degenerert, liksom.

    Som men vel må si at kameratene og søsknene mine var, (på den her tiden ihvertfall), i større eller mindre grad.

    Unntaket fra den gjengen, (nemlig Pia, Axel, David Hjort, Magne Winnem og Glenn Hesler), det er kanskje søstera mi Pia.

    For hu er vel kanskje ikke så degenerert.

    Men hun er veldig følsom da, og kanskje forknytt.

    (Noe sånt).

    Så man må være veldig forsiktig og forståelsesfull liksom, når man prater med henne, da.

    For ellers, så går hun inn i en slags tilstand liksom, da.

    Men samtidig, så har hun en annen side, som noen ganger dukker opp.

    Og det er at hun noen ganger skriker, (sånn at man får vondt i øra), om noe politikk, eller lignende, da.

    Så Pia har en veldig variasjon, i sin måte å være på, vil jeg si.

    Så hun er lunefull, må man vel si.

    Og ikke lett å kommunisere med da, (må man vel si).

    Siden hun har masse sånne nykker og luner da, (heter det vel).

    (Og hun bruker vel også hersketeknikker).

    Så det omtrent umulig å ha noe særlig meningsfulle samtaler, med søstera mi Pia, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Nå har jeg tenkt enda mer på det her.

    (Mens jeg til og fra noen matbutikker).

    Og det jeg tenkte på da, det var at søstera mi vel må sies å være nevrotisk.

    (Siden hun noen ganger skriker høyt, på en hysterisk måte, må man vel si.

    Mens hun andre ganger går inn i en tilstand, hvor hun bøyer hodet nedover, mens hun gråter, og ikke vil si et ord, da.

    Uten at man behøver å ha sagt noe særlig dramatisk, liksom, for at dette skal starte.

    Men det er mulig at denne affekterte oppførselen til Pia, er tilgjort.

    Sånn at hu liksom bare bruker disse tilstandene sine som noen slags hersketeknikker, da.

    Så Pia er enten nevrotisk eller veldig falsk, vil jeg si.

    Kanskje helst det siste, for Pia er liksom litt lur og, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og det er kanskje litt feil å si, at Siri Rognli Olsen, ikke er degenerert.

    For hu klarte jo å si sånne ting som at: ‘Er du en sånn lakrisgubbe du?’.

    Og det blir vel kanskje som noe degenerert.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men Siri Rognli Olsen var ganske reflektert, åpen og interessant da, (må man vel si).

    Så det ble vel en kjærkommen avveksling, for meg.

    Å prate litt med hu Siri Rognli Olsen.

    Når jeg møtte henne igjen, i 2001.

    For å få litt avveksling, fra de samme, vel litt ‘trøtte’ folka, som Pia og Magne Winnem, for eksempel, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.