http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3456633.ece
PS.
Jeg leste i Aftenposten.no, her om dagen, at muslimer på Grønland, de markerer revir, og sier at ‘dette er vårt område’.
Og da kom jeg på en ting, og det var at lillebroren min Axel, han pleide å markere revir, på samme måte, når vi var ute på byen.
Jeg husker at en gang vi var ute på et sted i Torggata, som het Valentinos, rundt 1996 vel, og jeg såvidt snakka med en ung frøken der, så sa broren min, at ‘dette er mitt område’, og begynte å avbryte meg og dytte borti meg med beina og true meg på den måten, mens vi satt ved et bord der da.
Jeg flytta jo fra Berger, i 1989, til Oslo, for å komme bort fra familie som behandla meg dårlig, og mobbing fra klassekamerater der osv.
Og jeg var jo en god del ute på byen i Oslo, skoleåret 1989/90, mens Axel fortsatt var en guttunge.
Men jeg tok jo opp kontakten med halvbroren min, (som jeg nesten ikke kjente), da jeg flytta til Oslo.
Jeg var litt i opposisjon, til faren min, så jeg ville ikke gå på BI, som faren min sa, så jeg gikk heller på NHI, en datahøgskole.
Men det var en privat høgskole, så jeg måtte ta et hvileår, for å jobbe, for å få råd til å studere der.
Og en gang jeg var på besøk hos Axel og dem, (Axel bodde hos min tidligere stefar, fra Larvik, Arne Thomassen og hans nye samboer Mette Holter, fra Oslo vel), så fortalte jeg at jeg måtte spare penger et år.
Og da tilbydde Arne og Mette meg, å leie et rom hos dem, for tusen kroner måneden, hvis jeg passa litt på Axel.
Det sa jeg var greit, for det var lav husleie, så da kunne jeg eventuelt spare mer.
Axel er jo født i 1978, så han var da, i 1989, bare 11 år vel.
Og da hadde jeg såvidt hatt noe med Axel å gjøre, for han var bare et år, da jeg flytta til faren min på Berger, i 1979.
Men jeg syntes jeg burde kontakte broren min, når jeg hadde en bror i Oslo da, hvor jeg studerte.
Noe annet ville vært litt rart, syntes jeg.
Axel hadde jo vært på besøk hos meg på Bergeråsen, noen år før det her, så det var ikke sånn at jeg ikke hadde hatt noe kontakt med Axel, men jeg kjente han knapt da.
Axel fortalte meg det, da han var sånn 11-12 år, at han var så imponert av utlendingene, i Oslo, som han syntes var mye tøffere enn de norske da.
Og seinere, etter at jeg hadde vært i militæret osv., og jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 eller 1997 vel.
Da var altså Axel 18-19 år.
(Jeg mista litt kontakt med Axel, da jeg var i militæret, og det at jeg skulle passe på Axel, da jeg bodde hos Arne og Mette, på Furuset, det gikk litt dårlig.
For Axel var en villstyring, vil jeg si, som hadde gått på spesialskole, i mange år.
Og jeg var ikke så vant til barnepass.
Så Axel dreiv hele tida og heiv appelsiner i huet, og sånn.
Så det var vanskelig for meg å holde kontrollen på han.
For Axel var også hyperaktiv eller hadde MBD, eller noe sånt.
Han var full av energi, ihvertfall.
Så tilslutt så måtte jeg bare hive han ut, når han ble visstyrlig, for å beholde kontrollen.
For sofaen til Arne og Mette ble ødelagt, av leikeslåssing, som jeg ikke kom meg unna.
Og en ramme til et dyrt maleri i stua dems, ble ødelagt av noe kasting, som jeg ikke kom meg unna.
For Axel var veldig sånn engasjert og fant alltid på nye sprell.
Litt som en hyperaktig versjon av Emil i Lønneberga.
Bare i drabantbyen Furuset i Oslo.
Noe sånt.
Og jeg var redd for at Arne og Mette, skulle begynne å kreve penger av meg, for sofaen og bildet og alt som ble ødelagt.
Så jeg måtte bare si en dag, at jeg ikke klarte å kontrollerte Axel, for jeg hadde ikke noe penger, til å betalte for ødelagte sofaer, osv.
Så sånn var det).
Men, etter militæret, så pleide jeg å dra med Axel på trening.
Da han var i tenårene.
Fotball og tennis, med Glenn Hesler, og svømming i Tøyenbadet osv., for Arne Thomassen, faren til Axel, mente av svømming var så bra da.
Men jeg skada kneet mitt, da jeg spilte fotball, sommeren 1995.
Så etter det, så mista jeg litt mer kontakt med Axel da.
Vi gikk på kino noen ganger, men det var ikke så ofte.
Men så begynte Axel å få seg damer, Heidi fra Nesodden og Heidi fra Son, osv.
Og da ville Axel møte meg på byen.
Så en gang så dro jeg fra jobb, på Rimi Bjørndal, til utestedet Snorre, i Rosenkrantsgate vel, eller parallellgata.
Så møtte jeg han og Heidi fra Son der.
Og begge så så fine ut, så de ble kalt ‘Barbie og Ken’ av omgangskretsen sin, fortalte Axel meg.
Så sånn var det.
Så da tenkte jeg det sånn, at Axel hadde blitt så kul, så han ville bare møtes på byen.
Og da hadde jo jeg flytta til St. Hanshaugen, som var et mer ‘kult’ sted vel, midt i byen, i forhold til der jeg bodde på Ungbo, nemlig Ellingsrudåsen.
Så da pleide jeg og Axel å gå på pub til pub-runder på Majorstua og sånn.
Siden jeg hadde leilighet i byen da, så festa vi til utestedene stengte, og så dro vi hjem til meg, siden jeg bodde midt i byen da.
For jeg hadde jo ødelagt kne osv., så det var ikke så mye annet jeg klarte å finne på.
Vi spilte biljard en gang, tror jeg.
Og vi pleide å dra å besøke onkel Martin, i Larvik, eller bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, etter at mora vår døde i 1999, og vi fikk mer kontakt med de.
Så det ble nesten som de eneste faste anledningene, som vi søsknene traff hverandre, etterhvert, det var hvis vi skulle på familiebesøk, nede i Vestfold.
Så sånn var det.
Fordi Axel dro et år til Spania, i år 2000, uten å si fra at han dro, og uten å kontakte meg eller søstra mi, vel, det året han var der nede.
Så Axel var nok ikke så hypp på å ha så mye med meg og søstra mi å gjøre.
Ihvertfall ikke meg.
Og Axel var også sånn, at hvis man ringte han på mobilen, så svarte han ikke, og ringte ikke tilbake.
Så Axel var litt som en superstjerne, i Oslo, og syntes kanskje ikke det var så kult, å ha en bror som var litt fra landet.
Hva vet jeg.
Men jeg, jeg var jo vant til å gå ut på byen, i Oslo, fra da Axel var 11 år kanskje.
Så jeg fikk meg jo litt ‘karasjokk’, da Axel, da han ble 18 år osv., begynte å markere revir i Oslo, når vi var ute på byen.
Han trua meg, og sa at ‘det her er mitt område’, osv., enda jeg hadde jo sjekka mange damer i Oslo jeg, på slutten av 80, og begynnelsen av 90-tallet.
Men plutselig var visst Oslo Axels revir, og han tulla hver gang vi var ute, og jeg prøvde å sjekke opp en dame, da saboterte Axel, og prata dritt om meg, til damene jeg prata til først da.
Så jeg fikk meg aldri noe dame, de gangene jeg var på byen.
(Og jeg hadde jobba som leder, i forskjellige Rimi-butikker, i Oslo, så jeg turte nesten ikke å gå aleine på byen, for det var så flaut, hvis jeg traff kollegaer eller ‘undersåtter’, da.
Og jeg tjente ikke så mye som butikkleder i Rimi at jeg kunne dra til byer i utlandet og sjekke damer, støtt og stadig heller.
Samtidig som jeg ikke var fra Oslo, og ikke hadde så mange kamerater fra Oslo.
Og jeg hadde ikke noe ønske om å være i noe sånn gjeng, eller noe, heller, så jeg ville ikke være for nærme David Hjort, for eksempel, og kameratene hans, så jeg ville ikke være som hans ‘undersått’ i noe gjeng f.eks., som jeg syntes det virka som at han var i.
Jeg hadde jo bodd aleine siden jeg var ni år, så jeg likte å være uavhengig og selvstendig da).
Så det begynte å tære litt på meg egentlig og, for jeg var vant til det, fra de første årene, da jeg var student i Oslo.
I 1989 og 1990 spesielt.
At jeg ganske ofte klarte å sjekke opp damer, eller at jeg ‘pulled’, altså at jeg sjarmerte de da.
Så jeg var ganske vant til å en gang iblant, havne enten hjemme hos en dame, eller å få med en dame hjem.
Men Oslo var kanskje norskere da, i 1989, det er mulig.
Da var det sånn, at man kunne be opp damene på Radio 1 Club, (seinere Hit House mm.), i Storgata, til å danse den siste dansen osv.
Og da ville de ofte si ja.
Så dansa man sånn ‘cheek to cheek’ da.
Men jeg ble jo fattig student etterhvert og gikk sjeldnere ut, etter at jeg flytta til Furuset og Ellingsrudåsen.
Og jeg var i militæret, og jeg var arbeidsledig etter militæret.
Og hadde bare utslitte klær da, i 1993, fra studietiden, og ingen penger.
Så da, så var det jo sånn, at jeg følte meg litt dum, siden jeg ikke hadde råd til å kjøpe noen kule klær, så jeg gikk ikke så ofte på byen.
Jeg hadde ikke noe ordentlig dress f.eks., som jeg kjøpte i 1989, for den dressen var utslitt, etter nesten utallige byturer, i skoleåret 1989/90 og 1990/91.
Men jeg fikk jo da skikkelig sjokk, da Axel begynte å oppføre seg som han gjorde, i 1996, var det kanskje, da vi var på Valentinos, for å ta en øl vel.
Det var vel Axel som ville det kanskje, jeg pleide ikke å gå på Valentinos, den tida jeg var student, for Valentinos gikk da for å være et rimelig ‘harry’ sted, som jeg husker at jeg og Magne Winnem skydde, når vi skulle ut på byen, i Oslo.
Men men.
Men så begynte Axel altså å markere revir, sånn som det står i den Aftenposten-artikkelen ovenfor, og sa, at ‘dette er mitt område’.
Enda jeg hadde jo sjekka damer, på Radio 1 Club, nyttårsaften 1989/90, et sted som lå bare hundre eller to hundre meter unna kanskje.
Og det var vel da altså seks år tidligere, da Axel var 11-12 år.
Og jeg hadde jo vært på Cats og Circus og Rockefeller og masse sånne steder i Oslo, som Drammensruss, våren 1989.
Og jeg var jo ute med Magne Winnem, i Møllergata, i Oslo, på La Vita, allerede i 1988, husker jeg.
Da Winnem fikk innbrudd i bilen på Youngstorget osv.
(Men jeg hadde hatt så mye plikter, med tunge datastudier, slitsom jobbing i kassa, på det store hypermarkedet OBS Triaden, i Lørenskog, og militæret, dvs. infanteriet, slet mye på meg, for jeg var en gutt som var vant til å bo alene, fra jeg var ni år, og måtte virkelig strebe, for å passe inn i militæret, og komme meg gjennom det ganske tøffe slitet der, som infanteriet var, på begynnelsen av 90-tallet i Norge).
Så sånn var det.
Så jeg ble veldig paff, og trodde nesten ikke hva jeg hørte, da Axel sa det her, at Oslo eller Valentinos, var ‘hans område’.
Jeg syntes jo at jeg hadde like mye rett til å prate til damer i Oslo, eller på Valentinos, som han.
(Jeg hadde jo vært i infanteriet, under førstegangstjenesten, som en Oslo-kar, og var jo til og med i Heimevernet, som Oslo-kar, fra 1996 vel, så det var vel egentlig heller sånn, at Oslo var/er _mitt_ område, og ikke Axels).
Vi dro jo på Valentinos, sånn at Axel skulle komme inn.
Men, jeg var jo ikke der for å kjede meg og bare prate med Axel hele kvelden, når jeg først hadde kommet inn.
Vi var jo der som to brødre, tenkte jeg på det som, ihvertfall, og ikke som en far og en sønn.
Så det her var litt merkelig, husker jeg.
Jeg sa ikke noe, for ei jente der roa oss ned, husker jeg.
Men når jeg tenker tilbake, så husker jeg det, at fra alle de gangene jeg og Axel var ute på byen, på slutten av 90-tallet, så pleide han å prate med alle damene jeg prata til, og fikk de til å unngå meg.
Noe som tilslutt gikk inn på selvtilliten min, husker jeg.
Men jeg skjønte ikke alltid hva som foregikk.
Men nå har jeg hatt et par rolige år som selvstending næringsdrivende og arbeidsledig i England, så nå har jeg fått litt tid, til å tenke tilbake på sånne her ting.
Axel hadde en elektrikker-kamerat fra Helsfyr og senere Grunerløkka, og han husker jeg, at sa at han ville at jeg skulle være med ut på byen, for jeg var så flink til å ta kontakt med damer.
Noe de ikke var da, tydeligvis.
Så da brukte de meg, på den måten, at jeg tok kontakt med ei fin svensk dame, i baren på Studenten, (som hadde noen og 20-grense, så det var ikke noe sånn 18 års sted det, det var liksom damer i 20-åra der og, som jeg syntes jeg kunne prøve meg på, som fortsatt var i 20-åra da selv).
Så sånn var det.
Så vet jeg ikke om Axel og elektrikker-kameraten hans, trua hu svenske dama, som jeg chatta opp i baren der?
Eller hva som foregikk.
(Når jeg tenker tilbake på det her).
Men så ble plutselig hu svenske dama, som jeg hadde chatta opp på Stuendten, sammen med han kameraten til Axel da, og ble samboer med han, i flere år vel, på Grunerløkka da.
Så de visste at jeg hadde en ferdighet, å ta kontakt med damer, også brukte de den ferdigheten, i et planlagt scenario, vil jeg nesten tippe på.
Mens jeg, fikk aldri tak i damer.
Muligens fordi at damer, de er nå sånn, at de kun vil ha gutter og menn, som er noe ‘mafian’, eller som muslimer, eller lignende.
At de må være ‘mob’ da.
Så jeg lurer på om Axel er som en muslim, eller om han er i noe slags ‘mob’/’mafian’.
Noe er det nok ihvertfall, hvis jeg skulle gjette.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
