johncons

Stikkord: ‘mafian’

  • Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘erik ribsskog drepte gutt’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘erik ribsskog drepte gutt’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?sourceid=navclient&hl=no&ie=UTF-8&rlz=1T4GGLJ_noNO288NO288&q=erik%20ribsskog%20drepte%20gutt

    Det er ikke sant.

    Jeg har aldri drept noen som helst.

    Av og til lurer jeg på om hele landet har blitt en gjeng med sladrekjærringer.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg tror familien min er involvert, for jeg ble forsøkt drept på gården til onkelen min i Larvik, i 2005.

    Og jeg har aldri gjort noe galt, som skulle bety at noe slikt skulle skje, som jeg kan skjønne i hvertfall.

    Så sånn er det.

    Alt jeg ønsker, er å vite hva som foregår, sånn at jeg kan gå videre med livet mitt.

    Men politet nekter å si hva som foregår.

    Er det fordi folk i Norge driver og dikter opp sånne her rykter og leker sladrekjærringer hele gjengen?

    Ikke vet jeg, men noe er det i hvertfall.

    Så det er ikke noe veien med kreativiteten til folk i Norge, i hvertfall.

    Kanskje folk skulle bruke kreativititen sin på noe konstruktivt, og ikke ødelegge folks liv, med å bruke kreativiteten sin, til å dikte opp falske rykter om andre folk.

    Det hadde i hvertfall jeg satt pris på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Forklaring om min situasjon. (In Norwegian).

    I tilfelle noen lurer på hvorfor jeg sitter hjemme og skriver på blogg hele tiden, så tar jeg med om det.

    Jeg er en vanlig kar fra Norge, som måtte dra til England, først i 2004 og så igjen i 2005, siden jeg i 2003, overhørte i Norge, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’.

    Jeg ble også forsøkt drept, da jeg var på gården til onkelen min i Larvik, da jeg var der noen måneder, i 2005.

    Så familien min er nok involvert.

    (Onkelen min har blant annet levert en falsk selvangivelse i mitt navn, etter at jeg dro til England, i 2005).

    Men, politiet, (eller noen andre), vil ikke si hva dette ‘mafian’-greiene handler om.

    Så jeg har dette hengende over hodet, jeg skjønner ikke noe om hva som foregår, og prøver å få kontroll, slik at jeg kan vite hva som foregår, og ha et vanlig liv.

    Men dette, å ha et vanlig liv, nekter politiet meg.

    Enda det skal være åpenhet i samfunnet.

    Men det har ikke politiet.

    De holder det hemmelig hva som foregår.

    Og det er over tre år siden jeg tok kontakt med politiet, og de har ikke lov å holde ting hemmelig så lenge, i et åpent og demokratisk samfunn som det norske.

    Så hvis noen lurer på hvorfor jeg bare skriver blogg på fritiden omtrent, så er det fordi jeg prøver å få kontroll, og få rettighetene mine, sånn at jeg kan vite hva som foregår, slik at jeg kan gå videre med livet mitt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 2007. (In Norwegian).

    Ifjor, så ble jeg jo utsatt for en organisert trakaseringskampanje, på Veggavisen, vil jeg si.

    Da jeg diskuterte om Grandiosa mm. der.

    (Som jeg har klaget til PFU om

    Men hvor de ikke gjør noe annet enn å kødde.

    Se ‘Pressens Faglige Utvalg’-tag).

    Og på Veggavisen, så var det jo også folk med ‘New World Order’-
    avatarer, som man kan se ovenfor, i headeren til bloggen.

    Så om det var en slags New World Order-kampanje.

    Og at det med at det er rester etter mennesker, i Orkla-maten,
    som jeg lurer på om det kan være. (Noe tull er det i hvertfall).

    Om det er grunnet det, at New World Order, eller om man kaller
    det Illuminati, eller CIA, eller sionister.

    Om de står bak tullinga med maten og.

    Hvem vet.

    Men, jeg anmeldte jo søstra mi, for barnedrap, her for noen uker
    siden.

    Siden Christell sa det, at hun hadde hatt en abort.

    Var det en fødsel hun hadde.

    Blir mødre brukt til å føde barn, som utnyttes, av noe som nevnt
    ovenfor, Illuminati, eller lignende, som slaver.

    Altså sex-slaver.

    Og de blir da kamuflert som aborter.

    Sånn som f.eks. søstra mi hadde.

    Og disse blir aldri registrert, hos myndighetene, og får personnr.,
    osv.

    Neida, de blir bare puttet i Orkla-maten når de dør.

    Sånn at myndighetene, ikke skal finne ut likene, av folk som har
    blitt født, utenfor systemet.

    Som jeg har lest om foregår.

    Er det en sånn mafia vi har i Norge, og som det ikke står om i
    avisene.

    Jeg har som sagt lest om dette, med ‘fødselsmaskiner’ før.

    Jeg skal se om jeg finner mer om det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det her var noe annet som ikke helt var samme tema, men jeg tar med det når jeg snublet over det:

    Heh, det skal altså lige tilføjes at Bjarke er hele internettets konspirationsteoretiker.(siden du nu omtaler ham som “i” – han repræsenterer nok ikke andre end sig selv, omend jeg selv fandt tanken om at miljøfanatikere ville have singler brandbeskattet for at være sådan nogle svin, meget underholdende, da jeg læste artiklen) Bjarke mener at mere eller mindre hele verden bag kulisserne styres af en blanding af frimurere, zionister, “illuminati”, neokonservative og øgler fra en anden dimension. (no shit!) Om ikke andet så i hvert fald de neokonservative og Bush og deres “new world order” program.

    Jeg ved ikke andet om hans politiske overbevisning end at han er selverklæret liberal, og qua selvsamme stemmer på Enhedslisten – Danmarks mest liberale parti.

    Mvh

    http://www.liberator.dk/debatforum/arkiv/display_message.asp?mid=96739

    PS 2.

    Her ser man at Illuminati og etterettningsorganisasjoner osv., har slaver, og at de er veldig mektige, og at myndighetene ikke kan stoppe dem, og at de gjør ting som å holde et levende hode adskillt fra kroppen osv., for å bygge opp frykt da antagelig.

    Man ser at de bruker ‘stirring’, som en måte å kontrollere folk.

    Som jeg har selv sett, at Jan Snoghøj, Christell storebror, har brukt, fra passasjersetet, foran i en bil faren min kjørte, i Kristiansand, i 89, mot noen lokale jenter.

    Og han kontrollerte også en 16 år gammel jente fra Odda, eller noe, julen 89, da vi var på Geilo, på Highland hotell.

    Sånn at han gjorde hva han ville, selv om han var 26 eller noe, og foreldrene hennes satt der også vel.

    Og jeg tror det også var julaften.

    Så han er flink til å manipulere, vil jeg si.

    Og han hadde også en eksdame, fra Åmot, en blond dame, som hun han er gift med nå, som han kyssa med, og muligens mer, da hun var 15 (Hege), og han var 25.

    Men men.

    Men hun dama fra Åmot, hun har advart meg flere ganger, om å komme meg vekk, fra fattern og Jan og hele familien faktisk, mener jeg hun sa, i 89 og 90, var det vel.

    Så om Jan, han mørkhårede storebroren til Christell er noe illuminati, eller noe.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Så sånn er det:

    A – MONITORING (ASSET CONTROL)

    Every intelligence service since time began has sought methods of owning people and ensuring they stayed loyal. Two of 13 Illuminati familieswho are known to have developed extremely well-run bloodline intel ligence groups are the Li family and the Rothschild family. The Li’s family started its Chinese intelligence back in 1400 A.D. They had already been an ancient chinese aristocratic family for many centuries prior to this. Some of their techniques for their agents were state of the art mind control techniques. The Rothschild’s personal spy network and their own mail service was known to be superior to the national european governments during the 19th century. Traditional spycraft has involved the ability to recruit and keep agents loyal.

    The professional spook manipulates his recruits for a living. He becomes adept at controlling people. For thousands of years, spy operations have honed their skills at controlling people. Because they work secretly, they generally have done whatever they wanted. When you combine the resources and centuries of intelligence operations of the Illuminati, along with the credibility of government intelligence agencies supposedly guarding our national security, the combination is horrific. There are no moral or financial restraints on what is being done. If the intelligence groups want to dabble in keeping a severed head alive apart from the body, (or a frozen body with an active head) which they have done, there is no one to stop them. Handlers of slaves use both natural and contrived cues to convey to the slave that they want obedience. A natural non-verbal threat cue would be brusque movements, and an innuendo in their voice.

    A contrived cue would be placing both hands behind the head, which is a code for “I AM YOUR MASTER, OBEY ME.” Another cue for slaves to obey is when the master makes a fist with his right hand and touches his forehead. This means, “OBEY.” Even children, who were multiples, who were being taught to control their mother who wanted to leave the cult, have been observed using the fist to the forehead to try to get obedience from their mother. Staring is one method that the Programmers use. Charles Manson, who was both a slave and a handler, is an example of how a penetrating hypnotic stare is used by the Programmers. One way to control people is to wear clothes of authority. Dr. Green, Dr. Black, Dr. Star, Michael Aquino and other programmers have worn Nazi uniforms while programming, and at other time have worn Satanic Priestly garb. A beginning point to control people is understanding human needs, and understanding the individual to be controlled.

    A good case officer learns everything he can about the asset (person or slave) he is to control. Case officers/handlers have been constantly working at improving their skills of control. Monarch slaves who must function as intelligence officers, who recruit spies, are trained in the art of listening and conversation. Learning to listen without interrupting is a guarantee of success. CIA handlers/ programmers have an extremely personable side to them–and a very deadly animalistic side to them too. They will be trained to look anyone they want to recruit in the eyes and withstand their stare. “Friendship begins with a smile; recruitment with a stare.” (This is a quote from the book Suvorov, Viktor. Inside The Aquarium. New York: Macmillan, p. 108. During training, men in U.S. Army Intelligence are told to read this book to understand how U.S. intelligence works.)

    The entire lives of Monarch slaves are kept on records. Zbigniew Brezinski, and the heads of the CIA, and Sec. of Defense Dick Cheney are just some of the men known about who have access to the computer records that contain records on every active Monarch slave. Not everyone has a price, but everyone will respond to their needs being met. James K. Van Fleet, an important military intelligence officer, wrote about how to manage people. In military intelligence, they keep files on people where they identify which subconscious desires of people are important to the person at the time. All this information is kept in SOFT FILES–which are not official files, so these files have never officially existed and are not given up even to Congressional subpoenas. The Intelligence agencies know that if they find out what the person wants above all else in life, they can control the person. The nine areas that are monitored to see if they are important at the moment are:

    http://educate-yourself.org/mc/illumformula12chap.shtml

    PS 3.

    Her kan man lese om dette med uregistrerte barn.

    Det ville ikke forundre meg, om man ikke ofret alle, men lot de leve, i skjul og kjellere osv., og drepte de da var litt oppi årene, eller noe.

    Jeg tror at i huset til familien min, på Sand, så må nok noen ha vært fanget i kjelleren.

    Virker det som for meg i hvertfall.

    Olsen-familien var det, som hadde Strømm Trevare.

    (Jeg har skrevet om dette i ‘Kjeller’-tråden osv., som ble slettet, på VGD).

    De putter sikkert folk de har drept, av andre årsaker også, i maten.

    Vil jeg tippe.

    Og folk som dør uten familie osv., på eldrehjem, som er under mafia-kontroll,
    osv.

    Og jeg vet om en som jobber som graver på en kirkegård i Larvik.

    En som skadet seg i en fallskjermulykke, som heter Thor, og er naboen til
    onkelen min Martin, som har drevet å forfalsket selvangivelsen min, mens
    jeg har vært i England.

    Og han Thor, dyrker også marijuana, (har onkelen min sagt, og han bød ofte på en joint, som jeg tok kanskje en trekk av for å være sosial, og han hadde kriminelle vel, fra Larvik, ganske ofte på besøk), en liten farm, vil jeg tro, på
    hytta han leier av onkelen min, Martin Ribsskog.

    Så jeg lurer på om ikke den her illuminatien/mafian, kan ha kirkegårdene
    også.

    Så sånn er det.

    Her er mer om uregistrerte barn:

    Ifølge “Sarah” praktiserer satanistsekten spesielt ofring av spebarn, uregistrerte babyer som blir født av sektmedlemmer med kun ofringen for øye. I artikkelen blir det hevdet at denne type ekstreme og skjulte satanisme også finnes i Norge. I norsk sammenheng var dette det første tabloid-møte med et satanistoffer.

    http://www.skepsis.no/konspirasjonstenkning/satanisme_som_samtidsmyte.html

    PS 4.

    Jeg skriver at broren til Christell, Jan Snoghøj, brukte stirring, mot noen lokale Kristiansand-damer, for å trene på å kontrollere dem, eller noe i 89.

    Men jeg har også sett en taxi-sjafør, her rett utenfor, i Dale St., en lørdagskveld, for noen måneder siden, gjøre det samme, mot en ung tenåringsjente, her i byen, ei som var full osv, og så etter å ha stirret, leide henne inn i taxien.

    To menn dukka opp, og spurte hva han skulle.

    Han svarte.

    ‘She’s drunk, I’m only taking her around the corner’.

    Hva nå han skulle med henne der.

    Skal jeg se om jeg finner den posten:

    Så til slutt, så satt han der, i taxien, og ni-stirret, på hun lyshårede jenta, som var som bambi på isen, noen minutter før.

    Så tok han jenta, og satte henne, i forsetet, på venste side da.

    Sjåførene sitter jo på høyre side.

    Jeg vet ikke om jenta gråt, fordi hun skulle kjøre taxien.

    Jeg vet da søren jeg.

    Så kom det to kraftige karer, i 40-årene, tenker jeg, med blå vindjakker, og spurte taxi-sjåføren, om hva han drev med.

    Det er mulig at de ikke har lov, å dytte fulle 16-17 år gamle jenter, inn i forsetet av taxien.

    Og han sa at hun var ‘pissed’, så han skulle bare kjøre henne litt rundt svingen, eller noe sånt.

    Så gikk de her karene, med blå jakker da.

    Og taxien kjørte.

    Jeg ville ikke glane for mye, etter taxien.

    Den kjørte mot Matthew St.

    Fordi det stod en gjeng, med lokale folk, kanskje noe mob.

    Like bortafor der, som hun jenta hadde stått da.

    Så om de var noe mob, og at de hjalp å få meg unna henne.

    Siden han ene ropte høyt, til meg og jenta.

    Men jeg ville ikke prate med jenta, mens taxisjåføren stod der.

    For jeg tenkte at han stod der, i tilfelle noen trengte taxi.

    https://johncons-blogg.net/2008/08/aftenposten-sier-at-det-her-er-det.html

  • Flashback til 2005. (In Norwegian).

    Flashback til 2005. (In Norwegian).

    Som jeg skrev om, tidligere i dag, i et PS, fra et post fra i går, på bloggen.

    Så var jeg jo på fest hos noen svenske Abba-damer, som hadde Abba-show på puber osv, i oktober/november 2005.

    Margrethe Augestad, fra Arvato, spurte om jeg skulle være med.

    Og han australieren, som bodde i huset i Walton, hva het han da.

    Steven, tror jeg.

    Han spurte om jeg skulle på festen, og jeg tror også muligens Melissa, gjorde det.

    Margrethe og Sophie, fra Arvato.

    De ba med meg ut på byen, noen uker før det her.

    Sammen med typen til Sophie og hun Charlotte Liljegren, og en dame som het Malin, også fra Sverige.

    Margrethe Augestad, ringte de jentene, Charlotte og Malin, da vi satt på Queens pub, på Williamsons Sq., i september/oktober, eller noe, i 2005.

    Charlotte og Malin, klagde på at det var mye bedre i Leeds, enn i Liverpool.

    Så hvorfor de flytta hit da, det vet ikke jeg.

    Og Sophie, klagde på at han britiske typen hennes, ikke var noe snill/hyggelig hjemme.

    Charlotte Liljegren, hun prata seinere, på Arvato, med en danske jente, som het Deicha, og som Emelie Walin sa, tidligere i år, eller i desember i fjor, at jobba på Lufthansa, outsourcet kundeservice, i the Cotton House, tror jeg det er.

    Så sånn var det.

    Anna Riski jobba vel der og.

    Men men.

    Men Charlotte og Deicha da.

    De pratet sammen om å bytte jobber, omtrent som å bytte undertøy.

    Ikke langt unna.

    Så hvorfor begge de hadde hatt så mange jobber.

    Det vet ikke jeg, men det kan man lure på.

    (Om jobben dems egentlig var noe annet).

    Ikke vet jeg.

    Siden de bytta så ofte jobber, mener jeg.

    De samtalte om referanser og sånn.

    Hva pleier du å gjøre da og da.

    Da brukar jag bare gjøre sånn og sånn da, sa hun Charlotte Liljegren, til hun danske Deicha da.

    Så de her to jentene, var eksperter i å bytte og få nye jobber, virka det som for meg.

    Jeg ble imponert, og følte meg dum, når jeg hørte dem prata om det her.

    For dem var mye flinkere enn meg, til sånne ting.

    Så sånn var det.

    Men, etter den her dagen, da hun ‘house-mate’-en Janine England, vekket meg, og dro meg med, for å spise frokost, på en kro, i County RD. da.

    Da tenkte jeg, at jeg måtte vel bli med.

    For å bevare husfreden.

    Ellers så ville dem kanskje sagt, at Erik var usosial og klagd og sånn da.

    Det orka jeg ikke.

    Hu maste så fælt, og jeg tenkte at det var kanskje noe house-mate ting, som hun ville ha med meg på da.

    Jeg hadde jo ikke bodd der så lenge, så jeg visste ikke hvordan dem pleide å ha det der.

    Men da spurte så direkte spørsmål, om hvilke jenter jeg hadde prata med osv., på den kroa.

    Så da skjønte jeg, at hun spionerte for noen.

    Og jeg bekymra for hun svenske Abba-dama da, hun Ellinor Liljegren da, at hun skulle få problemer, med noe ‘mob’, eller noe.

    Jeg skjønte at det var noe problemer, med noe ‘mafian’, i Norge.

    Men etter den episoden, da hun Janine England, dro meg med, på resturant for å spise frokost, en søndag formiddag.

    Da skjønte jeg, at det var noen lignende greier, i England og.

    Men jeg har ikke fått noe hjelp av politiet i hverken Norge eller England.

    Så en liten advarsel om at politiet har mista litt kontrollen, og ikke tørr å gjøre jobben sin.

    Noe sånt.

    Videre da.

    Jo, så da ble jeg bekymra for, at de nordiske damene, på jobben.

    At de skulle bli blanda inn, inn noe ‘mafian’, eller ‘mob’-opplegg.

    Så da, så slutta jeg å gå på byen med damene fra jobben.

    Og slutta å prate med de, mer enn nødvendig på jobben.

    For jeg tenkte at da kunne de bli utsatt for noe risiko da, fra noe mob/mafia, hvis jeg prata for mye med dem.

    Så etter den her episoden, med hun Janine England, i oktober/november 2005, så prata jeg ikke om annet enn jobb, stort sett, på Arvato.

    Men i de to første månedene der, da prata jeg med alle damene som jobba der omtrent, om løst og fast, og var sosial.

    Men jeg slutta med det, for jeg visste ikke hva det her ‘mafian’-greiene, eller ‘mob’-greiene, som foregikk var.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg gikk på Tesco, for å handle i stad, og da gikk jeg forbi den Queens-puben, hvor Sophie fra Arvato, og Margrethe Augestad også fra Arvato, men også fra Rimi faktisk.

    Da jeg dro til Sunderland, for å studere, i 2004, så var jeg ikke sikker på om det var greit å legge nøkla til leiligheten min, postkassa til vaktmesteren.

    Så jeg dro med nøkla til Sunderland.

    Og da ringte jeg Hakon-gruppen, eller ICA-gruppen, på 23055000, er det vel.

    Og da ble jeg satt over til, gjett hvem, joda, Margrethe Augestad.

    Hun jobbet da i Hakon eiendom, eller ICA eiendom, eller hva det het da.

    Og hun kjente distriktsjef Anne Neteland, sa hun, og ville jeg skulle oppgi henne som referanse, til Randstad, vikarbyret hvor jeg var ansatt, de første 9-10 månedene jeg jobbet på Arvato.

    Så jeg pratet med Augestad, på telefon, fra Sunderland, i september 2004.

    Og da jeg fikk jobb på Microsoft sin produktaktivering, i Liverpool, i august 2005, så var pluteselig Augestad der.

    Det var vel litt rart.

    Og ikke nok med det.

    Da jeg flytta til et hus i Walton, hvor Taru Olaja, fra Finland bodde.

    Jeg fikk ta over rommet hennes, for hun skulle begynne å jobbe i Irland.

    Da var Margrethe Augestad der og, og drakk en flaske vin sammen med Taru.

    Og ikke nok med det.

    Margrethe Augestad, er fra Drammen, og jeg tror også Gullskogen.

    Hvor familien min har vannsengbutikk, i Drammen, eller sengebutikk er det nå.

    Vannsengene var på 80-tallet det.

    Men jeg har ikke vært så mye i Drammen siden 80-tallet.

    Og de har også et lager, og en leilighet, i det gamle bedehuset, i Rødgata, på Gullskogen.

    Så det var litt rart at det skulle være så mye linker til hun Augestad.

    – Jobb i Liverpool.

    – Jobb i Oslo, i Rimi/ICA-gruppen.

    – Hun kjente Taru, som bodde i huset jeg flytta inn i, og også Janine England og Melissa og Steven, kjente hun.

    Hun likte han Steven.

    Men advarte mot Janine.

    Men men.

    – Og hun var fra Gullskogen, hvor jeg var og festa en del, i 88/89, det skoleåret jeg gikk på Gjerde VGS., i Drammen, og da jeg også jobba på CC Storkjøp, i Drammen.

    Da hendte det at jeg var hos sønnen til Haldis, Jan Snoghøj, og lå over der, i det gamle bedehuset der, i Rødgata, hvis jeg skulle tidlig på jobb, på CC, på lørdagene.

    Og stesøstra mi Christell, pleide også å være mye der.

    Og også Eirik Thorhaldsson, og en gjeng fra Berger.

    Som søstra mi Pia, sa at hadde en slags venninne i Sande som de ikke var så snille mot.

    Og jeg hørte også de prata om at de likte å pule henne i rompa.

    Jeg husker ikke hvem av dem som sa det, men dem prata om det.

    Det var i 1989.

    Så en prata om at det var tabu å pule damer i rompa.

    Mens en annen av vennene til Jan, sa at det var noe av det beste han visste å pule damer i rompa jo, osv.

    Jeg var ikke så barsk av meg, på den her tida.

    Jeg hadde vel bare tulla litt med Nina Monsen, som nå har tatt selvmord, og det var ikke i rompa.

    Men men.

    Christell påstod da, at hun var jomfru.

    Hun sa at jeg også var det, så kanskje hun ikke visste om den seansen med Nina Monsen, det er mulig.

    Men men.

    De var bestevenninner nemlig.

    Men men.

    Men de kameratene til Jan, de var sånn, at Jan skulle på ferie, i to måneder, eller noe, på starten av 1989.

    For han tjente mye penger som fotsone-healer.

    Så sa de gutta, til Jan, at da kunne det nok tenkes at en av dem tok møydommen på Christell, mens han var på ferie.

    Siden hun da nettopp hadde fyllt 16 år.

    Og fleipa og tulla med Jan da.

    Men hva som skjedde det veit jeg ikke.

    Men Jan ga de gutta, 20-30.000.

    Så skulle badet være bygd om, da han kom tilbake.

    Så da fikk han flott badekar og sånn da.

    Men det var i 89, så jeg tror ikke det var boblebad.

    Det er mulig, det husker jeg ikke.

    Men men.

    Men hvorfor skrev jeg om det her.

    Hm.

    Jo Gullskogen ja.

    Så da hang jeg mye på Gullskogen-senteret, noen lørdager, da vi gikk for å kjøpe øl osv.

    Disse kameratene til Jan, de var fra Berger, samme stedet jeg var fra.

    Men, jeg kjente dem nesten ikke, for Jan var sånn 7-8 år eldre enn meg, og de kameratene hans, var også eldre enn meg.

    Men jeg bare var der liksom, og festa litt da.

    Uten at jeg helt skjønte hvordan jeg ble akseptert der.

    Det blei bare sånn.

    For jeg skulle på russekro, oppi dalom et sted.

    Med Magne Winnem i klassen, og noen andre.

    Og den bussen i Rødgata, den går annenhver vei, hver time.

    Noe sånt.

    Så tilslutt så blei jeg så forrvirra av den bussen.

    Jeg hadde drukket litt da.

    Så da bare gikk jeg tilbake, og festa med Jan og dem istedet.

    Og dem hadde ikke mobiler på den tida, så jeg fikk ikke sagt fra til Magne Winnem.

    Men sånn er det.

    Så da hang jeg der i noen helger da.

    Jeg lå kanskje over der 5-10 ganger eller noe da, i det skoleåret.

    Det var kanskje egentlig fattern og Haldis, som eide det huset.

    Det var i hvertfall godtatt at jeg fikk være der noen ganger.

    Og søstra mi, Pia, og mange av vennene hennes, fra Drammen.

    Og Christell, var også der, selv om jeg ikke så noen av venninnene hennes der.

    Men ettersom jeg skjønte, i bryllupet til Jan og Hege, fra Rødgata.

    Så hadde Jan begynt å kysse med hun Hege, der, da hun var venninna til Christell.

    Og Christell og Hege var 15 år.

    Da må vel Jan ha vært 25 år, eller noe.

    Så Jan er nok ti år eldre, enn hun Hege.

    Men om det var mer enn kyssing dem dreiv med, det er mulig.

    Det virka nesten sånn på fliringa, i bryllupet dems, i Geilo, i år 2000.

    Men men.

    Så det var nok litt barnerov, som vi sa på Berger osv., det Jan dreiv med, med hun venninna til Christell, Hege.

    Og sånn dreiv visst ofte Jan, med venninnene til Christell.

    En jul, som jeg var invitert, til Bergeråsen.

    Da skulle egentlig en venninne, av Christell, som var frøken Norge, eller noe.

    Hun skulle egentlig komme, og feire jul der.

    Og det syntes jo jeg hørtes spennende ut da, med noe sånn miss, eller noe.

    Men, da hadde Jan tulla med henne, en uke før, eller noe.

    Og tulla så mye, at hun frøken Norge dama, ikke ville komme på julefeiring på Bergeråsen, likevel.

    Siden Jan skulle være der.

    Og jeg hadde på meg dress.

    Og Christell gikk i joggebukse, på julaften.

    Ikke veit jeg hvorfor.

    Men det var kanskje 2-3 julaftener, som jeg feira jul, med fattern og Haldis og dem.

    Fordi jeg hadde ikke noe fast sted å være, på julaften.

    Så det var noen ganger hos bestemor Ågot, men hun var litt gammel da.

    Og noen ganger hos familien til halvbroren min Axel, i Oslo.

    Og noen ganger på Bergeråsen, eller i sengebutikken i Drammen, med fattern og Haldis.

    Og på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, så var jeg hos søstra mi, i Tromsøgata, i Oslo.

    Og i 2004, så kom søstra mi, og venninna hennes Siv, over til Sunderland, for å feire jul der.

    Så det var ikke noe fast julefeiring.

    De siste tre årene i Liverpool, så har jeg bare sitti aleine på julaften.

    For jeg har hørt i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ osv.

    Så jeg kan nesten ikke ha vanlig kontakt med noen, og jeg vet ikke hva som foregår, og hvem jeg kan stole på.

    Så ikke regn med at politiet skal forklare en noe, hvis en overhører, at en er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Nei, det politiet kan man få billig av meg!

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så Christell, gikk vel på skole i Holmestrand, det året, for hun kom ikke inn i Sande vel, første året Almenn, var det vel.

    Men hun tok ikke med noen venninner dit, fra Holmestrand, tror jeg.

    Hun var nok redd for at Jan skulle slå kloa i de, og tulle med de, sånn som han gjorde med hun frøken Norge-dama, tre-fire år seinere, på 90-tallet, ettersom jeg skjønte.

    Så sånn var nok det.

    Så det var litt mye linker til hun Margrethe Augestad-dama ja.

    Men men.

    Det var i den Queens-puben, at hun Malin og hun Charlotte Liljegren, sa at det var mye bedre i Leeds, enn i Liverpool.

    Og at hun Sophie Linvall Johnsson vel, sa at han britiske typen hennes, som var litt kontrollerende vel, at han var ikke så snill og hyggelig hjemme osv.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på, da jeg gikk til Tesco i stad.

    For da gikk jeg forbi den puben jeg skreiv om tidligere i dag da.

    Så sånn var det.


  • Nå søkte jeg på ‘hore’, på nettet osv. (In Norwegian).

    Og det var fordi, at jeg skulle sjekke at jeg ikke sa noe feil, om Mette-Marit.

    Hun fikk jo et barn, lille Magnus, utenfor ekteskap.

    Og da mener jeg, at da kan man kalle henne hore.

    At da drev hun hor, siden hun hadde sex utenfor ekteskap.

    Så jeg regner med den definisjonen holder.

    Og hun var vel også under kontroll av en kriminell, og ble antagelig brukt, som en hore av han da.

    På den tiden, hvor hun medvirket i sex-filmer, oppå biljardbord osv.

    Hun var vel da som en hore, og ikke som en madonna, eller kone.

    Men men.

    Men da havnet jeg også bort på en side, hvor det stod seksuell lavalder, i de forskjellige landene i Europa, på Wikipeida.

    Vatikanstaten, hadde en seksuell lavalder, på 12 år.

    Så hva som foregår der, det vil ikke jeg spekulere i.

    Men men.

    ‘Age of consent’, kallte de det.

    Grunnen til at jeg leste om det, var at farmoa mi, Ågot, i 88 eller 89, skremte meg litt.

    For jeg var på danskebåten, Petter Wessel, i 88, var det vel, da jeg var 18 år.

    Og jeg var så sent i puberteten.

    Jeg kom ikke i puberteten, før sommeren 87, var det vel, den sommeren jeg og søstra mi, var på ferie i Sveits, som jeg har skrevet om på bloggen, i går osv.

    Det var den sommeren som jeg begynte å få kjønnshår osv.

    For de som er interessert i det.

    Det er sikkert veldig spennende.

    Men men.

    Men, farmora mi, Ågot, hun skremte meg litt, året etter.

    Da gikk jeg på skole, på Gjerde VGS, i Drammen.

    Og ble jeg med Magne Winnem, og noen andre folk fra Røyken og Drammen, på dansketur, med Petter Wessel.

    En dagstur var det vel.

    Vi hadde ikke lugar.

    Det var en sånn tur, hvor man dro til Danmark, kl 9, eller noe, og var tilbake i Larvik, om kvelden.

    Jeg kjente ikke de her Magne Winnem osv., så bra.

    Så jeg ble kjent med en jente fra Stavern da.

    Som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men hun var veldig pen, og gikk i 9. klasse, eller noe.

    Jeg tror hun var 15 år.

    Eller om hun var snart 15, eller noe.

    Så jeg var nok 3-4 år eldre enn henne, for jeg var 18.

    Men men.

    Men hun var så pen, og hun fra Stavern, som er omtrent i Larvik, hvor jeg bodde før jeg flytta til Berger.

    Og jeg var ikke så vant til å sjekke opp damer, på den tida, for jeg var så flau, under tenårene, at jeg var så sent i puberteten.

    Så jeg var ikke vant til det, å tenke sånn, at hun var for ung og sånn.

    For jeg hadde nesten ikke prøvd meg på jenter, på 5-6 år, før det her.

    For selvtilliten min, var på et lavmål da.

    Men jeg følte meg hjemme, den dagen, for jeg var jo fra Larvik, hvor båten gikk fra.

    Så traff jeg hun pene jenta, fra Stavern, som var der med mora si og lillesøstra og sånn vel.

    For hun var på klassetur, men mora var vel lærer, eller noe, tror jeg, så hu var med.

    I hvertfall hvis jeg skjønte det riktig.

    Og vi hadde jo ikke lugar, eller noe.

    Det var sånn dagstur.

    Så vi gikk på kino, og rota i noen sånne flyseter, eller sofa, eller hva det var.

    Mens hu søstra hennes, fløy fram og tilbake osv.

    Så jeg gjorde vel ikke noe galt.

    Selv om det ikke høres så bra ut, å skrive om at man kyssa med 14-15 år gamle jenter osv., på blogg, da man var 18.

    Men jeg hadde da bare vært ca. et år i puberteten.

    Og jeg så nå, på en Wikiside, at det er ikke så galt, å tulle med en jente, som er under 16, hvis man er på omtrent samme alder, eller utvikling selv.

    Skal jeg finne det:

    [edit] Norway
    The age of consent in Norway is 16, as specified by the Norwegian General Civil Code §196 which reads: “Any person who commits or is accessory to another person’s committing an act of indecency with any person who is under 16 years of age shall be liable to imprisonment for a term not exceeding five years.”

    The sexual act may not be punishable if those involved are of a “similar age or development”.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Ages_of_consent_in_Europe

    Nå hadde ikke jeg sex med hun jenta fra Stavern, vi bare kyssa.

    Men selv om jeg hadde hatt sex med henne, så tror jeg det ville vært greit.

    For vi gikk på kino og sånn, så vi var nesten som kjærester da, på båten, den dagen.

    Og hun hadde pupper og sånn, hun jenta.

    Uten at jeg dreiv å klådde på henne, eller noe.

    Men jeg hadde nok ikke prøvd meg på henne, hvis hun ikke hadde hatt det.

    Og bestemora mi, Ingeborg.

    Hun bodde i Stavern, på den tiden.

    Så sommeren etter, så prata jeg tilfeldigvis med to Stavern-jenter, på badestranda, i Stavern, og de sa også det, at hun jenta hadde så store pupper.

    Så jeg tror nok, at hun må nok ha vært minst like utviklet, som det jeg var.

    Jeg hadde jo bare vært i puberteten i et år.

    Men hun hadde jo så store pupper osv., så hun hadde sikkert vært i puberteten mye lengre enn meg, selv om hun var 3-4 år yngre.

    Men nå virker jeg sikkert pervers og det som er, siden jeg driver å skriver om dette.

    Men men.

    Men det som er, er at jeg fikk problemer med bestemora mi, farmora mi, bestemor Ågot.

    For, jeg fikk vel telefonnummeret, til hun jenta.

    For hun var egentlig veldig pen og hyggelig og ordentlig og høflig, vil jeg si.

    Så selv om hun var 3-4 år yngre, så hadde jo ikke det gjort så mye, hvis jeg f.eks. ble sammen med henne da hun var 17 og jeg var 20, f.eks.

    Da kunne jeg jo holde kontakten, tenkte jeg, for hun virka som en veldig fin jente eller ung dame, må man vel si, tror jeg.

    Så jeg ringte henne da, og prata med faren hennes, som sa at hun ikke var hjemme.

    Men men.

    De bodde på en gård, like utenfor Stavern, tror jeg.

    Litt lengre fra Stavern sentrum, enn der mormora mi, bestemor Ingeborg, bodde.

    For jeg møtte hun her jenta igjen, i Stavern, sommeren 1990.

    Altså et og et halvt år etter, at jeg møtte henne på danskebåten.

    Og da var hun 16 år, tror jeg.

    Og jeg var vel 19 eller 20.

    Og da møtte jeg henne og venninna, i Stavern sentrum, og gikk sammen med dem hjem da.

    Dem trilla på noe sykler.

    Så fikk jeg et kyss av hun jenta da, da jeg skulle gå opp til Herman Wildenveisgate der.

    For hun bodde litt lengre unna sentrum, kanskje 5-10 minutter lengre unna, eller noe.

    Men men.

    Og da kom jeg hjem til bestemor Ingeborg.

    Så spurte tante Ellen meg, om jeg hadde fått et kyss.

    Så da tror jeg tante Ellen, som var på besøk fra Sveits, med Rahel og en dansk venninne hun hadde, Sofia, eller noe.

    Da tror jeg Ellen så det, at jeg hadde fått et kyss av hun Stavern-jenta.

    Da klarte Ellen å se det på meg.

    Så hun tror jeg er flink til å tyde sånne ting.

    Så sånn var det.

    Men det som skjedde, i 88 eller 89 da.

    Det var at jeg ringte, og prata med faren hennes.

    Som sa at hun jenta ikke var hjemme.

    Jeg ringte fra bestemor Ågot, på Sand.

    For det her var før mobiltelefoner osv.

    Det var vel en dag etter skolen i Drammen, som jeg ikke jobba på CC da.

    Noe sånt.

    Og da, neste gang jeg var hos Ågot vel.

    Så hadde hun Stavern-jenta ringt i mellomtida da.

    Som da vel må ha vært 15 i hvertfall, tror jeg.

    Og da sa Ågot, at hun hadde hørtes ut som en ‘jenteunge’.

    Og klagde på meg, at jeg hadde møtt hun jenta da.

    Så jeg sa ikke noe, for jeg hadde jo bare kyssa med henne, så jeg hadde ikke tenkt sånn, at jeg hadde gjort noe galt.

    Så jeg prata ikke mer om det.

    Og jeg ringte ikke hu jenta igjen, før jeg var i Stavern da, nesten to år seinere.

    Noe sånt.

    Så det var vel litt døvt gjort og, av meg, ovenfor hu jenta.

    Men Ågot klagde så fælt, så jeg trodde jeg gjorde noe galt, så jeg kontakta ikke henne igjen, før hun var fyllt 16.

    Det turte jeg ikke da, når Ågot reagerte sånn.

    Men men.

    Men, jeg lurer på om det kan ha vært fordi at hun jenta prata Larviksdialekt, eller Staverndialekt.

    Og Ågot, var jo fra Numedal.

    Så hun var nok ikke vant til å høre Larviksdialekt.

    Så kanskje hun tolka dialekten, som noe som ble sagt på en barnslig måte på Berger-dialekt.

    Siden de dialektene er litt forskjellige.

    Larvik-dialekt er litt breiere, og har noen ord, som ikke folk skjønner på Berger osv.

    Men men.

    Så da kan kanskje Ågot ha sagt dette til fattern da.

    At Erik dreiv å tulla med jentunger osv.

    Hvem vet.

    Og at det er derfor familien min, solgte barndomshjemmet mitt, da jeg var 19 osv.

    Og vel har kødda med meg, i alle år siden Ågot gura sånn, i 1988 eller om det var nyåret 1989.

    Noe sånt.

    Det er det jeg har tenkt litt på nå, de siste dagene.

    Så det var derfor jeg begynte å lese om det her, på Wikipedia, og skrive om det her nå.

    For jeg syntes ikke da, at jeg hadde gjort noe galt.

    Og det virker som om alt jeg har gjort i Norge, blir gått etter i sømmene osv.

    Men jeg synes fortsatt ikke jeg gjorde noe galt egentlig.

    For jeg klådde ikke på jenta, eller noe.

    Og hun var ikke så mye yngre.

    Og jeg kunne kanskje blitt sammen med henne, f.eks., hvis ting hadde klaffa.

    Hun hadde sikkert blitt en fin kone hun, vil jeg tro.

    F.eks. på 90-tallet en gang.

    Når begge var litt eldre, for eksempel.

    Så det at Ågot gura sånn da, som om hun var forstyrra nesten.

    Det kan ha ødelagt et helt fint forhold det, vil jeg si.

    For hun var helt fin, hun Stavern-dama, må man vel kalle henne.

    Jeg kan ikke si at jeg klarer å komme på noe negativt med henne egentlig.

    Så det her var litt dårlig av Ågot, mener jeg, å overreagere sånn.

    For hun reagerte så sterkt, så jeg fikk jo ikke sagt noe, for hun var så urolig.

    Så jeg kunne jo ikke snakke vanlig til henne, for hun var så opprørt.

    Så jeg ga opp, jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve å forklare for henne.

    Og hun virka så dømmende og.

    Så jeg syntes det virka som om jeg hadde gjort noe galt.

    Men det var et veldig hektisk år, det her, hvor jeg jobba og gikk på skole i Drammen, og tok kjøretimer, og festa mye osv, i russetida og ellers.

    Og Pia og Cecilie, flytta opp til meg, på Bergeråsen.

    Og jeg hadde Nina Monsen på besøk der og, like før de flytta opp der.

    Selv om det var vel etter danmarksturen, vil jeg nok tro.

    Så det skjedde litt det året.

    Så jeg bare fortsatte med alt jeg holdt på med, og glemte mer eller mindre, hele greia.

    Men jeg synes nå Ågot overreagerte litt da.

    Så jeg lurer på om hun snakka noe dritt om meg, pga. det, til noen andre i familien f.eks.

    At det er derfor politiet og myndighetene og folk i Norge og andre steder, kødder så mye med meg, nå, når jeg har hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, osv.

    Det skulle ikke forrundre meg, om det er sånn det henger sammen.

    Så det er noen råtne folk, vil jeg si, som ødelegger folks liv, på den måten, og blander seg i ting dem ikke har noe med.

    Men dem får ha lykke til med sladringa si.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Noen fra Troms søker på ‘erik ribsskog utilregnelig’, på Google. (In Norwegian).

    Noen fra Troms søker på ‘erik ribsskog utilregnelig’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?q=erik%20ribsskog%20utilregnelig&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a

    PS.

    Det er ikke riktig, vil jeg si, at jeg er utilregnelig.

    Jeg har alltid vært en rolig og sindig person, som tenker meg om, før jeg gjør noe.

    Så at jeg er utilregnelig, det er jeg ikke enig i.

    Da jeg jobbet flere år som butikksjef i Rimi, så gikk vel jeg for å være oppegående og pålitelig og etterettelig.

    En person som det ikke var noe tull eller snusk ved.

    Og jeg har vært i HV, i Oslo, siden 96, og er vant til å ha AG3 og ammunisjon i huset, uten at jeg noen gang har gjort som Kristian Valen f.eks., og skutt inne i huset, eller tenkt på å gjøre noe sånt.

    Ikke engang etter at jeg overhørte, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, så brøt jeg forseglingen på HV-ammunisjonen.

    Men men.

    Men, nå blir jeg så tullet med, av politiet.

    Og de nekter meg rettighetene mine.

    Og jeg har egentlig planer for livet mitt.

    Å få meg jobb og karriære og familie osv.

    Men alt jeg prøver å få til nå, blir tullet med av myndigheter og overvåkningspoliti, eller hva faen det er.

    Så jeg er bare nede i en grøft, og kommer meg ikke opp.

    For alt av myndigheter nekter meg rettighetene mine.

    Og vil ikke si hva det her ‘mafian’-greiene er engang.

    Så da blir jeg litt desperat, siden jeg ikke kommer meg videre med livet mitt da.

    Som jeg godt kunne tenke meg å gjøre.

    Det er ikke noe å artig, å leve i et slags vakum, hvor ‘alle’ vet hva som foregår, men ingen forteller noe til meg.

    Og der jeg jobbet, for Microsoft, i Liverpool, der ble nordiske damer brukt som horer, av noe ‘mob’, virket det som.

    Og jeg har en sak mot Arvato/Microsoft, men ingen forteller hva som egentlig foregikk, og de kødder maks med min arbeidssak da, både politiet og andre myndigheter.

    Politiet, har jeg overhørt, har brukt meg som noe ‘target guy’ og/eller spion da.

    Mot min viten.

    Så det er kanskje derfor de nekter å gi meg rettighetene mine.

    Jeg er egentlig en person, som liker å være litt diskre og anynom.

    Og da jeg var op på #quiz-show, på irc, på 90-tallet.

    Da, så ville jeg ikke ha bilde, eller noe, på quiz-show websiden.

    Så jeg er en rolig person, som ikke gjør noe vesen av meg.

    Men nå, blir jeg så mye tullet med, av så mange, myndigheter og andre, at jeg ikke fant noen annen løsning, enn å prøve å skrive om dette, på blogg.

    Og noen ganger, så blir jeg litt desperat, siden omtrent alle kødder med meg.

    Så da skriver jeg sånn, at Mette-Marit er ei tysk hore osv.

    Men det er fordi det er som tortur, vil jeg si, det politiet driver med.

    At de bare kødder meg rundt, og ikke forklarer noe om hva som foregår i det hele tatt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter III: Noen med Mac søker på ‘mafia kjøp av erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter III: Noen med Mac søker på ‘mafia kjøp av erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).


    http://www.google.no/search?hl=no&q=mafia%20kj%C3%B8p%20av%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    PS.

    Er det ment at det var foreldrene mine som solgte meg da?

    Jeg visste ikke at det var mafia i Norge engang jeg.

    Men foreldra mine, dreiv og hviska og tiska mye, da de pratet sammen, i huset til muttern, i Jegersborggate i Larvik, den dagen jeg flytta til fattern, i 1979.

    Så hvem vet.

    Det er mye rart som har skjedd opp i gjennom årene.

    Så det er nok ikke så usannsynelig, som det kan høres ut.

    Men jeg synes man burde ta en ting av gangen.

    Og først få ut dette, om at det faktisk er mafia i Norge.

    Fordi, det har jeg aldri lest om, at f.eks. den sicilianske mafian, skal være aktive i Norge, sånn som det kanskje kan se ut som, på søkene til denne personen med Mac da.

    Nå søker jo han på mye rart, som jeg ikke orker å kommentere alt på, fordi mye av det er veldig villt.

    Jeg har aldri vært nærmere Gaustad, enn trikkeholdeplassen f.eks.

    For søstra mi jobba på en barnehage der oppe.

    Tussebo, hvis jeg husker riktig.

    På begynnelsen av 90-tallet.

    Hun bodde vel der også en periode.

    Eiet av han Frp-politikeren med lapp over øyet, hvis jeg skjønte det riktig.

    Holstad vel.

    Men men.

    Men det virker som at det er mye rykter som går.

    Så hvis noen vil kommentere, så er det å skrive melding her på bloggen.

    Man må ha blogspot-nick, men det er vel ikke så kronglete, uten at jeg husker det i huet.

    For det er slitsomt, hvis man får mye anonym trakassering osv.

    For de mafia-folka, eller hvem dem er, er ganske råe på å trakassere folk på nettet, virker det som.

    Men jeg oppfordrer presse og politi og politikere i Norge, til å fortelle folk, hvordan ståa er.

    For hvis ikke politiet og avisene forteller folk, om den her mafian, eller ‘mafian’, eller hva det er.

    Så kan jo ikke folk som meg, skrive om dem på blogg, og samtidig kreve å bli tatt seriøst.

    Så her har politikere og politiet og pressen i Norge, litt å svare for, synes jeg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå var vi jo, i familien min, på farssiden, på ferie, på Istra-halvøya, i det gamle Jugoslavia, sommeren 1980.

    Fattern og onkelene mine planla turen om kvelden i huset til Ågot, husker jeg.

    Med kart osv.

    Denne turen har jeg jo skrevet om, på bloggen tidligere.

    Istra-halvøya, er jo rett ovenfor Italia, på andre siden av Adriaterhavet.

    Og da jeg skrev om turen, så leste jeg om Istra-halvøya, som er ikke så langt unna Firenze osv., Nord-Øst, i Italia.

    Og på Wikipedia, så stod det at Istra hadde italiensk kultur, fra gammelt av.

    At romerne hadde står påvirkning, og det er jo like ved Italia, så de var kanskje like mye italienske der, som jugoslaviske eller kroatiske.

    Det er mulig.

    Selv om dette var under kommunisttiden.

    Vi dro jo blant annet til et Coluseum, i en by som het, artig nok, Pula.

    På sydspissen av Istra.

    Og der, ble jeg sendt med onkelen min, Runar.

    Og da, så ble jeg og fetteren min, Ove, som var to år yngre enn meg vel.

    Så jeg var ti, og Ove var åtte år da.

    Vi ble sendt, til å løpe opp til et utkikkspunkt, høyt oppe i Collusseumet.

    Eller hvordan det staves.

    Og dette Colluseumet, det var jo 2000 år gammelt, eller noe.

    Så det var et hull der, i gulvet, som man kunne falle hundre meter ned gjennom, eller noe.

    Mennesker så i hvertfall ut som maur omtrent, oppe fra den høyden i Colluseumet.

    Og da virka det for meg, som om fetter Ove, prøvde å få meg til å få fram, foran det hullet, og så skulle han gå bak meg, og dytte meg ned.

    Så jeg reagerte på den måten, at jeg trakk meg unna, for jeg likte ikke å ha han Ove bak meg der.

    For han virka så våken og full av adrenalin, og at han luska på meg, og prøvde å få meg til å stå der og der.

    At han hadde raske bevegelser og liksom venta til øyeblikket var inne, for å dytte meg ned i det hullet.

    Sånn virka det for meg.

    Så da holdt jeg meg litt unna det hullet i gulvet.

    Og lot han Ove gå mot det hullet og kikke der og sånn.

    For det virka som for meg da, at han skulle dytte meg, eller noe.

    Det inntrykket fikk jeg i hvertfall.

    Det kom jeg på nå, når jeg leste om de søkene til han karen med Mac-en.

    Så sånn var det.

    Og fattern gjorde også et slags tegn, da vi skulle ha leilighet, første dagen der.

    ‘We are’, sa han, på turist-kontoret, også noe tegn.

    Og da ble vi innkvatert hos en lokal mafia-familie, tror jeg de må ha vært.

    Og Christell lånte sommerfuglhoven min.

    Og kom tilbake med den spjæra.

    Så hva som kan ha skjedd da.

    De hadde en naken jentunge i hagen også.

    På min alder.

    Og jeg fylte ti år den sommeren.

    Og hvordan Christell kunne klare å spjære sommerfuglhoven.

    Hun ble sengeliggende, etter dette.

    Og holdt på å stryke ned.

    Hun fikk kålhoder på panna, eller noe, etter anbefaling fra bestemora i mafia-familien, hvis de var det.

    Og Haldis var skikkelig sur på han mafia-karen i huset, da vi skulle kjøre hjem.

    Om det var mafia da.

    Og hvordan syk Christell var?

    Noen ganger så var det noe at hun hadde tråkka på noe insekt på stranda.

    Så hadde hu blitt smitta av en fugl vi fant, en av de første dagene, da fattern leita etter Runar og Håkon og dem på nudiststranda der.

    Men jeg lurer på hva som skjedde den dagen sommerfuglhoven spjæra.

    Det kan man lure på.

    Da fikk jeg ordre om å bli på gårdsplassen der, mens Christell gikk for å fange sommerfugler, eller hva hun gjorde.

    Men hun grein ikke noe særlig.

    Men hvordan kunne hun dette sånn, at hoven spjæra så mye.

    Jeg begynte å kjefte på hu da, siden hu hadde ødelagt hoven.

    Og da begynte hu å grine.

    Så hva vet jeg.

    Så ble hu sengeliggende i dagevis.

    Og jeg fikk ikke lov å gå inn på rommet hennes engang.

    Selv om jeg gjorde det en gang jeg kjeda meg, og ga hu noen tegneserier osv.

    Men hva som egentlig skjedde, det vet jeg ikke.

    Men Christell vil ikke snakke om gamle dager.

    Så det er ikke så lett å finne ut.

    Så sånn er det.

  • Dagens StatCounter: Noen med Mac søker på ‘gærningen erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter: Noen med Mac søker på ‘gærningen erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=g%C3%A6rningen%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    PS.

    Men det synes jeg er litt dårlig gjort, at folk sier jeg er ‘gærning’.

    Det som skjedde.

    Nå har jeg jo skrevet om dette mange ganger før på bloggen, men jeg får ta det igjen, for eventuelle nye lesere, siden det tydeligvis flyr noen rykter osv., i Norge.

    Det som skjedde, var at jeg overhørte, på jobb, på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Jeg har aldri hørt om noe ‘mafian’, i Norge.

    Jeg har lest avisa, siden jeg flytta til Bergeråsen, og pleide å lese Drammens Tidende, hos besteforeldrene mine, i 1979, altså i rundt regnet 30 år.

    Men jeg har aldri lest, om at det skal være noen ‘mafian’, i Norge, i norske aviser.

    Enda det er ikke sånn, at jeg bare har lest DT&BB.

    I tilfelle noen tror det.

    Jeg har abonert på Aftenposten i mange år, og også Dagsavisen en stund, og har pleid å lese VG og Dagbladet, og mange nettaviser, fra midten av 90-tallet.

    Men jeg har ikke lest om noe ‘mafian’, i Norge.

    Mafia, for meg, det er noe dem har i USA og på Sicilia osv.

    Så jeg skjønte ikke hvem de her var.

    Så jeg fant det smartest å dra til England.

    Jeg stolte ikke på politiet i Norge, siden de har sagt fra til folk, at det finnes en ‘mafian’, i Norge.

    Men jeg har kontaktet politiet i Norge nå, i 2005.

    Før jeg dro til Liverpool, i 2005, så var jeg noen måneder, hos onkelen min, Martin Ribsskog, i Larvik.

    Han trodde ikke noe på dette, at jeg hadde noe ‘mafian’ etter meg.

    Men at dette var noe jeg innbilte meg.

    Så for å roe ned han, og for å få lov å jobbe på gården til ex-dama hans, i Larvik, så gikk jeg med på å gå til psykolog i Larvik.

    For da, så kunne jeg berolige han, eller, jeg kunne få han til å skjønne, at han måtte høre på det jeg sa, tenkte jeg.

    Så sånn var det.

    Men, noen prøvde å drepe meg der, på 35-års dagen min.

    Så jeg dro til Liverpool.

    Her har jeg bodd i drøye tre år nå.

    Da jeg kom til Liverpool, så kontaktet jeg Kripos.

    De skulle ringe meg tilbake, men det gjorde de ikke.

    Jeg ringte mange ganger, men de ville ikke hjelpe.

    Jeg kontaktet politiet i England, men de ville ikke hjelpe.

    Jeg trodde det var sånn, at hvis man ble forfulgt av noe ‘mafian’, så fikk man råd og hjelp av politiet.

    Men dengang ei.

    Så jeg, prøvde kanskje å skeie ut litt, og gå på byen og sånn, og ikke bare sitte på hostellet i Liverpool.

    Men det var for at jeg ikke fikk hjelp av politiet, hverken i Norge eller England.

    Og jeg visste ikke om den her ‘mafian’, var i England.

    Så jeg tenkte jeg måtte prøve å lage litt ‘fuzz’, sånn at folk la merke til meg, ettersom jeg ikke var kjent av folk i byen, så tenkte jeg, at det er vel mer fornuftig, å være kjent i byen, enn at ingen vet at jeg er i byen.

    Så da dro jeg en del på byen.

    Og jeg måtte jo rømme fra Norge, med klærna jeg gikk i, og kun det.

    Så jeg var en flyktning fra Norge, vil jeg si.

    Og familien min, sendte meg ikke klær, eller noe.

    Og jeg hadde nesten ingen penger.

    Så jeg har måttet kjøpe alt på nytt, i England.

    Klær og kjøkkenting og laptop, og mobil, og alt sånn.

    Men, jeg hadde nesten ingen penger, før jeg fikk jobb, på Arvato/Microsoft, høsten 2005.

    Så jeg måtte bo på hostell, i Liverpool, for jeg hadde ikke råd til hotell.

    Og jeg visste ikke hvem i familien, i Norge, som var med på det her, eller var under kontroll av noe ‘mafian’.

    Så jeg hadde ingen jeg kunne stole på.

    Så jeg måtte klare meg selv.

    Så et par netter, de første ukene i Liverpool, så hadde jeg ikke noen fler penger.

    Det var før jeg begynte på Arvato/Microsoft.

    Jeg hadde litt penger.

    Men hostellet var fullt.

    Men jeg hadde ikke råd til hotell.

    Så da gikk jeg rundt på byen, og tok et par øl, og sov ute i parken da, må jeg innrømme, noen timer, før jeg kunne dra tilbake til hostellet.

    Men jeg var jo flyktning, og fikk ikke hjelp, hverken av politiet i Norge eller England.

    Og familien, virka for meg, fra ting som skjedde, i månedene før jeg ble forsøkt drept.

    Det virka som om dem var med på det.

    Det jeg kunne ha gjort, var å registrere meg som flyktning, hos the Home Office, heter det vel.

    Men de vil egentlig ikke ha nordmenn der, hørte jeg de sa.

    I hvertfall ville de ikke ha meg der, da jeg var det tidligere i år.

    Norge og Storbritannia, er jo alierte i Nato osv., så det kan være litt kinking kanskje, å få bli flyktning fra Norge, i England, hva vet jeg.

    Men, nordmenn er jo ikke vant til å tenke sånn.

    Flyktninger, for nordmenn, er jo noen som vil til Norge.

    Jeg er ikke vant til å tenke sånn, at folk flykter fra Norge.

    Men det gjorde altså jeg.

    Men det har tatt meg et par år, at jeg har skjønt dette helt, at jeg faktisk, egentlig er en flyktning, fra Norge.

    Og jeg har også vært i sjokk, pga. det med at jeg ikke fikk hjelp av politiet osv.

    Så jeg har nok oppført meg litt mer utagerende, enn jeg vanligvis gjør, siden jeg har vært så stressa og anspent, grunnet dette, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og ikke fikk hjelp av politiet.

    Særlig fordi jeg ikke vet hva det mafian-greiene er, så er dette veldig slitsomt.

    Og jeg ble også mobbet halvveis til døde, vil jeg si, på Arvato/Microsoft, av ledere, høsten 2006.

    Men jeg blir motarbeidet, vil jeg si, av myndighetene, i Norge og England, når jeg ønsker å gå videre med en arbeidssak mot Arvato/Microsoft.

    Jeg ble også konstruktivt oppsagt, og de brukte ulovlige ledelsesmetoder osv., og en team-leder der, Vivian Steinsland, og også britiske ledere i firma, plaga meg skikkelig, i mange måneder, før jeg ble oppsagt.

    Men dette har jeg i filer.

    Så det burde være veldig bra dokumentert.

    Og alikevel så nekter politiet å gjøre noe, enda det er åpenbart, at det er snakk om kriminelle handlinger, fra ledere der.

    Andre myndigheter, som ambassaden i London, og advokat-firmaer, og andre britiske myndigheter.

    De tuller også med rettighetene mine og motarbeider meg, vedrørende å få den arbeidssaken gjennom rettsystemet.

    Så dette, at jeg blir tullet med, av omtrent alle myndigheter, i Norge og Storbritannia.

    Det har tæret en del på meg.

    Og jeg får raserianfall osv., fordi jeg vil gjerne ha kontroll på livet mitt, i tilfelle det er andre folk jeg kjenner, som er i problemer, pga. det her mafia-greiene osv.

    Og det er ikke noe kult å ikke vite hva som foregår, når jeg vet at det er noe mafia-greier som foregår.

    Jeg har også overhørt, at jeg har blitt brukt som noe target-guy, eller noe, av politiet.

    Det kan ha vært, da jeg studerte på University of Sunderland.

    Da flytta jeg til London, i jan/feb 2005, fordi det gikk så dårlig med studiene, fordi studielånet, var fire måneder forsinket.

    Da, den dagen jeg tok toget fra Newcastle til London, så overhørte jeg at noen sa, på togstasjonen, i Newcastle, at jeg hadde ‘run away’, eller noe.

    Men jeg var jo ikke i noe varetekt eller noe.

    Jeg kan vel flytte for å begynne å jobbe, hvis jeg vil det.

    Men det er mulig at noen, om det er noe mob eller politiet, er så forrvirrede, at de ikke skjønner hva folk har rett til.

    Jeg skjønner ikke helt hva det var.

    Men jeg har hørt at jeg har blitt brukt som noe target-guy.

    Hva nå det er.

    Så jeg blir litt frustrert, når politiet bare later som at ingenting foregår.

    Og kødder med meg, og kaller meg ‘Miss’, på brev, osv.

    Da blir jeg litt irritert, og klikker nok mye fortere, pga. stresset, enn jeg vanligvis ville gjort.

    Hvis ingen hadde tullet med meg og rettighetene mine.

    Så det her er helt sykt.

    Mer da.

    Ja, det er så mye, så jeg kunne sitti her i hele dag.

    Men jeg må jo ta det første først.

    Og det var at jeg fikk høre at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ (også), på Rimi Bjørndal, i 2003.

    Jeg prøver å finne ut hva det betyr.

    Hvem dette er, og hva man burde gjøre.

    Norge skal jo være et åpent samfunn.

    Men den her mafian, må ha kontroll da, siden dette ikke kommer ut, i avisa osv., om den her mafian.

    Men jeg har forstått, at noe er galt i Norge, siden jeg ikke får rettighetene mine, av politiet i Norge.

    At de ikke vil forklare meg om den her mafian, og tuller med meg ellers og.

    Så da, har jeg tatt noe brainstorming, om hva som kan være galt i Norge.

    Så har jeg prøvd å diskutere det, på diskusjonsforum osv., i Norge.

    Men ble bare kasta ut, overalt.

    Så det er tydelig at det er et eller annet, som noen prøver å skjule.

    Så har jeg skrevet om dette på blogg osv. da, siden jeg ble stengt ut fra mange av diskusjonsforumene.

    Men at jeg skal bli kallt ‘gærningen erik ribsskog’, pga. det greiene her.

    Det synes jeg er litt dårlig gjort.

    For jeg aner ikke noe om hva som foregår, og prøver bare å få rettighetene mine.

    Men man er kanskje gærning, hvis man tror man skal få rettighetene sine, av politiet og myndighetene i Norge og Storbritannia osv.

    Det er nok mulig.

    Så det er kanskje ikke så feil, som det høres ut med en gang, for meg, dette med ‘gærningen erik ribsskog’.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Med gærning hilsen

    Erik Ribsskog

  • Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

    Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

    Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

    Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

    Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

    Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

    I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

    Ring 3, er vel det, store ringvei.

    På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

    (Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

    Pga. den lange oppsigelsestiden.

    Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

    Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

    Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

    De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

    Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

    Så det kan være et lite ‘drawback’ ved å være butikksjef i Rimi.

    Eller kanskje et stort drawback.

    Noe sånt.

    Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

    Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

    Og man må ofte jobbe overtid.

    Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

    I 94 og 95 osv.

    Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

    Og det var ikke så sosialt der.

    Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

    Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

    Eller noen kanaler med engelsk fotball.

    Neida.

    Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

    Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

    At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

    Så det var ikke så spennende egentlig.

    Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

    Men ikke jobbhelgene da.

    Og jeg trente vel en god del, det er sant.

    Men mye av tiden gikk til jobb.

    Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

    For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

    Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

    Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

    Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

    Det hjalp.

    At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

    Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

    Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

    Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

    Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

    Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

    Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

    Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

    Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

    Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

    Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

    Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

    Ikke så ofte i hvertfall.

    Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

    Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

    Den var på 140.000.

    Mener jeg det var.

    Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

    Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

    Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

    Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

    Det var kanskje 500 i året, eller noe.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

    Men det var ikke mye.

    Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

    Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

    Det var 140.000, og det var det.

    Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

    Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

    Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

    Men jeg jobba like hardt fordet.

    Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

    Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

    Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

    Men men.

    Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Selv om jobben vel må sies å være den samme.

    Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

    For jeg hadde også noe studielån.

    Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

    Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

    Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

    Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

    Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

    Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

    Noe sånt.

    Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

    Enda jeg klagde osv.

    Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

    Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

    Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

    Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

    Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

    Ingeniører, var det mangel på i Norge.

    Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

    Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

    Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

    Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

    Jeg var god på internett, og programmering.

    Jeg klarte å bygge pc-er selv.

    Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

    Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

    Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

    Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

    Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

    Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

    Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

    Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

    Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

    Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

    Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

    Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

    Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

    Og drev mye med data og studier hjemme.

    Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

    Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

    Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

    Det var planen.

    Men neida.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

    Til Sunderland, høsten 2004.

    Det var da en nødløsning.

    Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

    Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også en plan B.

    Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

    Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

    Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

    Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

    At, ‘så kjedelig da’.

    Altså å jobbe i kontor.

    For å få henne til å bli værende i Rimi.

    Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

    Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

    Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

    Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

    Dog uten lønn.

    Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

    Av en eller annen grunn.

    Hun forklarte ikke det.

    Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

    Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

    Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

    Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

    Det var jo en plan b det og.

    Bedre enn ikke noe i hvertfall.

    Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

    Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

    Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

    Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

    Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

    Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

    HiO, har uansett, en to-års grad også.

    Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

    Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

    Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

    Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

    Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

    For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

    Men de, som nå heter NITH vel.

    De vil ikke sende meg disse papirene.

    Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

    Så her er det noe fusk, som foregår.

    For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

    Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

    Så her er det mye tullball.

    Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

    Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

    Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

    Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

    En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

    Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

    Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

    Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

    Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

    Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

    For ingen har fortalt meg noe.

    Men men.

    Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

    Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

    Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at ‘jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg’.

    Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

    Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

    Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

    Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

    Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

    Men hørte dem gjorde jeg.

    Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

    Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

    Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

    Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

    For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

    Men sånn er det.

    Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

    Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

    Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

    Så sånn er det.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog