Jeg husker en gang, før jeg flytta til Oslo.
Så var jeg og Kjetil Holshagen og tremenningen min, Øystein Andersen, og en kamerat av Øystein, som heter Are vel.
Vi var på Maliks nederst i Karl Johan, og spiste burgere.
For det var vel favorittstedet til Øystein, skjønte jeg.
Ihvertfall så dro han med oss andre dit.
Jeg pleide å få mye lommepenger, som egentlig skulle gå til mat, (men jeg sparte noen ganger opp penger).
Men Øystein, han hadde enda mer penger enn meg.
Og enda han var minst av vekst, så kjøpte han to Maliks-burgere.
Så spiste han den ene.
Så gikk han inn på do, eller inn i nabo-bygningen, lenger inn i Skippergata, eller hva det heter.
Så blei han så lenge borte.
Og han var liksom sånn sjefete av seg, og han var liksom den som kjente alle da.
Jeg kjente jo ikke han Are, f.eks., fra Lørenskog.
Men men.
Så ble jeg så lei av å vente på Øystein.
Så jeg spiste opp den siste burgeren hans.
Og rakk å bli ferdig med det, og fleipa litt og sånn da.
(Jeg hadde vel spist en burger allerede, men det var gode burgere).
Så sånn var det.
Så kom Øystein tilbake da, og lurte på hvor burgeren hans hadde blitt av.
Så innrømte jeg at jeg hadde spist den opp da.
Mest for kødd, men også fordi han brukte så lang tid, og burgeren bare lå der, uten noen som passa på den.
Men hva drev Øystein med, hele den tida.
Det var mystisk, tenker jeg nå.
Hvordan kunne Øystein bli borte så lenge, uten å forklare hva han hadde drivi med, da han kom tilbake.
Nei, det var merkelig, kom jeg på nå.
Jeg så reklame for at man kunne vinne tur til New York og spise burger, så kom jeg på det her.
Så sånn var det.
Så det er mye rart.
Det tror jeg at verden aldri kommer til å få svar på, hva Øystein dreiv med da.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
