Jeg fikk så mange brev fra bestemor Ingeborg, i 2005, da jeg bodde i Walton.
Og jeg ble så stressa, for hu maste sånn om at jeg måtte sende tilbake det sølvkruset, fra 1700-tallet.
Men jeg stolte ikke på søstra mi, og de andre i familien, for jeg ville ikke ha noen i den boden min, hvor jeg hadde HV-tinga mine osv.
Så jeg leste bare noen få av de breva jeg fikk fra bestemor Ingeborg.
Jeg skjønte ikke hva som foregikk, og hvorfor jeg ble forsøkt drept i Larvik.
Og det gjør jeg fortsatt ikke.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Dette var et julekort, fra 2005.
Her er hva det står:
Julen 2005
Kjære Erik
Håper ikke at posten tar denne penge fra deg.
Du kan gå i teater eller revy eller lign. for sedelen
Har du hørt at Martin i siste uke plutselig reiste til Ellen.
Martin orket ikke det stadige skjenderi og kritikk av Grete.
Ja ja, jeg kan intet hjelpe.
Den 23’de reiser jeg til Rahel i Berlin og der kommer Ellen
Det blir ensomt for Pia og Daniel og din mann
god jul!
Bestemor
PS 3.
‘Din mann’, det må være Pias samboer Negib, fra Etiopia.
Bestemor må ha trodd at Pia traff Negib gjennom meg.
Men nei, jeg har aldri kjent Negib.
Så Pia traff nok Negib, på byen i Oslo, når hun var ute med venninner fra Røyken, Siv og Monika.
Men bestemor skjønte vel ikke det at Oslo var stort, og at jeg bodde på Ellingsrudåsen, og at søstra mi bodde i sentrum, da hu flytta til Oslo, i 1991 vel.
Så bestemor skjønte nok ikke helt hva som foregikk.
Hun klandret jo også meg for at søstra mi fikk en farget sønn.
Så her tror jeg søstra mi må ha fortalt noe løgner til bestemor Ingeborg, muligens.
Om at hun traff sine afrikanske venner, gjennom meg, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 4.
Her er mer om dette:
PS 5.
Så ser man at hu skriver på konvolutten og, og maser om det her sølvkruset fra danskekongen da, fra 1720, til L.C. Nyholm, (som hu trodde het Lauritz Gjedde Nyholm, men het Laurtiz Christian, og var politiker for venstre og hofjægermester, som vel var noe militært da):
Som sikkert ikke var like artig å være i, som i moderne fengsler.
Men men.
Men grunnen til at det er i Evertons våpenskjold, er at det tårnet står i bydelen Everton.
Og der er det mest vanlige hus og en park.
Så det er ikke så mye annen bebyggelse der.
Så det tårnet er et kjennemerke, for bydelen Everton da, må man vel si.
Og det tårnet er ikke så stort, men Everton er ikke en så stor bydel.
Eller, det er ikke som i sentrum, hvor det er dyre bygninger overalt.
Så i Everton, så ble det nok ikke investert så mye penger fra handelen med slaver og alt mulig annet, da Storbritannia var et imperium.
Untatt kanskje i parken, som jeg mener å huske at må ha sett veldig fin ut, i gamle dager.
At parken var veldig forseggjort, med noe marmortilbygg og sånn, er det vel, med trapper og lignende i hvit sten da, var det vel, i et ganske storslått anlegg, som nok må ha vært veldig flott da det var nytt.
Ellers er Everton nå en av Storbritannias fattigste bydeler, eller valgkretser, har jeg lest i the Times, eller noe, var det vel. Jeg tror bydelen er på topp 10 eller topp 20, når det gjelder bydeler med lavest gjennomsnittsinntekt, i Storbritannia.
Og fotballklubben Everton flyttet jo til Walton, og Goodison Park, etterhvert, (etter å ha spilt flere steder, blant annet på Anfield), ettersom de ikke hadde stor nok fotballarena å spille på i Everton-området etterhvert, hvor det var plass til nok tilskuere osv.
Og for å komme til Walton, så kjører man gjennom eller forbi Everton eller Everton Valley da f.eks., hvor jeg mener det er, som det tårnet står.
Så det tårnet er nesten i gåavstand, må man si, fra sentrum.
Det er kanskje 20 minutter å gå fra sentrum.
Noe sånt.
Mens Walton kanskje er 40 minutter eller mer, å gå fra sentrum.
Noe sånt.
Den cafeen som det er bilde av, County Cafe, i County Rd., er der hun, hva heter hun, Janine England dro meg med, dagen etter, at Margrethe Augestad og venninna fra Drammen, dro meg med på en fest, nede i sentrum, må man vel si at det var.
Hos de svenske Liljeblad-søsterene og noen andre svenske jenter.
Og det som skjedde, var at da var jeg fyllesyk, på søndagen, og hadde bare sovet noen få timer.
Så kommer hun England, og begynner å mase og bråke, og skal dra meg med på sånn ‘fry inn’, som hun kaller det.
Som viste seg å være ‘engelsk frokost’, som er egg og bacon og tomatbønner og sånn.
Så sånn var det.
Og det var nok noe plott, for først så dro hun meg med andre veien, i County Rd.
Og så snur hun.
Og så drar hun meg med på County Cafe da, hvor det også er fler vinduer, som jeg ikke tok bilde av, der folk sitter, for det ville kanskje ha vært litt uhøflig å tatt bilde av folka som satt og spiste der.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, og da dukka det opp en søpple-plukke-kar, som glemte å plukke opp en sneip.
Så det var kanskje litt rart, at han jobba på søndager.
Så jeg sa til hun England, som jeg syntes oppførte seg rart, siden hun snudde nesten på signal i County Rd., så det kan ha vært et plott.
Så ba jeg henne si til mannen at han glemte en sneip.
Men det gadd hu ikke.
Hu så så ung ut, hun England, men hun bodde for seg selv, i bofelleskap da, (jeg lurte på om hun var noe mafia-hore, eller noe, for hun hadde med så mange forskjellige gutter hjem).
Men jeg følte meg ikke så varm i trøya, så det var ikke sånn at jeg hadde en blogg jeg kunne skrive om sånt på, og politiet i Norge og England, de bare ignorerte meg, i 2005. (Som de gjør nå), så det var ikke akkurat noe jeg kunne gjøre for å hjelpe hun England da, jeg var jo en flyktning fra Norge, siden jeg måtte dra fra Larvik, og noe som virka som noe drapsforsøk der, sommeren 2005, noen måneder før det her.
Og da orka jeg ikke å spise på den cafeen, for jeg var så fyllesyk, så jeg bare så på at hu jenta spiste da.
Og hu spiste bare halvparten av maten, for hun var så lita, så hun spiste nok ikke så mye.
Men men.
Men da begynte hun å spørre og grave og spionere, angående om jeg hadde møtt noen damer på den festen.
Jeg hadde jo overhørt i Oslo at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.
Så jeg gikk jo omtrent inn i sjokk, eller enda mer sjokk, da hun England begynte å spionere sånn.
Jeg tenkte at hun var noe ‘mafian’, og at noe kunne skje de nordiske og andre damene jeg ble kjent med, gjennom jobb og fester sammen med Augestad og andre på jobben da.
Så etter denne episoden, så holdt jeg meg nesten bare på rommet mitt.
Jeg slutta å feste med damene på jobben, for jeg skjønte at det var noe som foregikk, og jeg ville ikke at damene på jobben, skulle lide for at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.
For jeg prøvde å få hjelp av politiet med det her ‘mafian’-greiene.
Politiet her i byen og Kripos i Norge.
Men ingen hjalp, men jeg regna med at hvis jeg klarte å forklare ordentlig hva som foregikk, så ville politiet gjøre jobben sin.
Men det har jeg ikke klart enda.
Men men.
Men dette var vel i oktober 2005 kanskje, altså et par måneder vel, etter at jeg begynte på Arvato.
Så de første månedene på Arvato, så var jeg jovial mot damene som jobba der og sånn.
Det ble bare sånn.
For jeg ville ikke at alle de britene som jobba i samme kontorlandskap og andre skulle tro at jeg var homo, eller noe.
Siden folk her i byen har nesten alltid kort hår, og jeg har ikke helt kort hår, så da ville kanskje folk trodd at jeg var litt tvilsom.
Og i den situasjonen jeg var i, med at jeg bodde i et bofelleskap, hvor jeg ikke egentlig likte de folka som bodde i.
(I det huset, på bildene over, hvor det står ’72’ på døra, det er der jeg bodde, i bofelleskap, i Mandeville St., i 2005 og 2006, før jeg flytta hit jeg bor nå, hvor jeg har min egen leilighet).
Så sånn var det.
For vi på den skandinaviske Micosoft-aktiveringen, vi ble overvåket av 200 briter omtrent, må man vel nesten si.
Eller ikke overvåket av alle da.
Men noen pleide å sitte å se på oss på Microsoft-aktiveringa, mer enn dem jobba selv, virka det som, syntes jeg, fra nabobordene, fra ‘3’-kampanjen osv.
Jeg gikk til tannlegen i Country Rd. nå, hvor jeg trakk en tann, i 2006.
Det er fordi at nå har jeg mista en fylling i en annen tann.
Og jeg har ikke akkurat lyst til å trekke fler tenner.
For det var det samme som skjedde med den første tanna.
Og da var jeg så overarbeida, og hadde ikke noe fast tannlege i Oslo.
Og jeg liker ikke han onkelen min, som er tannlege, i Ås, Runar Mogan Olsen, jeg synes han er litt spesiell og litt slitsom, så det var ikke sånn at jeg dro ut til Ås en gang i året, akkurat.
Også fordi at jeg ikke har så mye med faren min sin slekt å gjøre.
Så da ble det litt kinkig med tannlegebesøkene.
Han Runar bruker også sønnen sin Ove, til å ringe mens jeg var på besøk hos Ove i Gamlebyen, i Oslo, i Runars leilighet, og da ringte Ove til Runar, mens jeg satt i stua og rapporterte, (hviska og nesten kniste), om hva jeg gjorde og sa da.
Så det var overvåking av meg, fra Ove, som stod direkte under Runar, som om faren hans kommanderte han.
Så det syntes jeg ikke så mye om gitt, jeg syntes Runar holdt Ove for nærme, og at de var veldig uhøflige, som viska og tiska på telefon, om meg, mens jeg satt noen meter unna i sofaen.
Fy faen.
Men men.
Så nå vil jeg prøve å fikse tanna, for den andre tanna, der datt fyllingen helt ut.
Og den var rotfylt.
Så den var det bare å trekke etterhvert.
For den tanna ble værre, det året, 2005, da jeg dro fra Sunderland, til London og etterhvert Tyskland og Frankrike, for å prøve å finne en jobb og leilighet da, og få kontrollen, etter at jeg overhørte at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i 2003.
Så jeg var litt i sjokk, og var ikke noe flink til å gå til tannlegen.
Og da, på begynnelsen av 2006, så var den tanna så dårlig, så det var bare å trekke den.
Så sånn var det.
Nå lurer jeg på om det er han Runar som driver å tuller med meg.
Det er nok ikke umulig.
Men men.
Han er nok noe ‘mafian’, det er ihvertfall rart hvor han får alle penga fra, som tannlege i Ås.
Men han sa at han hadde dobbelt bokholderi en gang.
Så vi får se om dem får ordna tenna mine, jeg fikk time om et par uker da.
Og jeg syntes det er bedre å dra til en tannlege, hvor jeg har vært før, enn å finne en ny tannlege her nede i byen.
For de virka ordentlige hos den tannlegen, i County Rd., da.
Så sånn er det.
Noe som var rart, var at hun dama på tannlegekontoret, ikke kunne finne noe fil på mitt navn.
Enda jeg var der og trakk en tann, i 2006.
Hun fant ikke noe på data’n.
Men jeg slo med til ro med, at da var det et ’emerency’-besøk, så da ble det kanskje ikke logget ordentlig.
For de har akutt-mottak, eller hva det heter, hvis tanna gjør veldig vondt.
Da får du hjelp samme dag, som jeg fikk i 2006.
Jeg var på Arvato, men så gjorde tanna så vondt, så jeg måtte dra å trekke den da, det var som sagt ikke så mye igjen av tanna, at det var noe å spare på, sånn jeg så det ihvertfall.
Det var bare en hul tann, hvor mye av veggene hadde forsvunnet og.
Så det var mest bare litt av rota igjen, og rota lå uten noe fylling eller emalje over seg, så det gjorde vondt da, for å si det sånn.
Så jeg klarte ikke å prate eller konsentrere meg, for plutselig gjorde tanna veldig vondt.
Så da huska jeg at det var tannlege i Walton, for jeg hadde gått på smertestillende, for tanna, i en eller to dager.
Men da ble det så ille, at jeg måtte bare dra til tannlegen og trekke tanna.
Så dro jeg tilbake til jobben da.
Men da hadde jeg bedøvelse.
Så da klarte jeg ikke å prate ordentlig.
Så da måtte jeg gjøre noe kontorarbeid, i en times tid da.
Så begynte jeg å ta telefoner igjen, selv om bedøvelsen ikke hadde gått ordentlig ut.
Men det virka som at de sjefene der, Marianne og Jill, omtrent fikk mark av å se meg sitte der, uten å ta telefoner.
Enda dem ikke tok telefoner selv, siden de var team-leadere.
Så jeg måtte begynne å svare telefoner igjen, før jeg egentlig ville, pga. bedøvelsen.
Så jeg må ha pratet litt rart, når folka ringte for å aktivere.
Men hun Marianne var så stressa og kommanderte meg til å begynne å ta samtaler igjen.
Så det var vel et eller annet da.
Men men.
Så da orka ikke jeg å begynne å krangle med henne og Jill, så da bare begynte jeg å ta samtalene så godt jeg kunne da.
Enda det var ganske rolig, så det var vel ikke så om å gjøre, at jeg skulle ta samtaler da, sånn som jeg husker det.
Det var rolig, og nok folk på jobb, så det var ikke akkurat noe krise at jeg dro til tannlegen den dagen.
Det var greit å ordne det så fort som mulig.
Siden jeg jo jobba der hver dag.
Og da tannpinnen satt inn for fult, så var det så vondt at jeg bare måtte gjøre noe, og smertestillende hjalp ikke.
så da bare forklarte jeg at jeg måtte dra til tannlegen da.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, Tropicana der, gatekjøkkenet, det er et litt rart navn, men der synes jeg de hadde veldig gode burgere og chips, som man fikk med eddik ofte, men det var godt faktisk.
Og der var det også veldig rent, og de som jobba der var hyggelige, sånn som jeg husker det, på Tropicana der, i County Rd., som var på andre sida av gata fra der jeg pleide å ta bussen til jobben.
Så sånn var det.
Det gjorde også de jentene som bodde i bofelleskapet, Melissa og Janine, men de prata jeg nesten ikke til.
For de dreiv med set-ups og sånn, virka det som for meg.
Så ofte så stod kanskje hun Melissa og venta på samme bussen, men da prata jeg ikke til henne, for jeg ville ha minst mulig med de i bofelleskapet å gjøre.
Så det var nesten som krig, vil jeg si, å bo der.
Så sånn var det.
Men jeg vet ikke hva de trodde, hva de trodde, når jeg begynte å isolere meg, etter at jeg fikk nok av spioneringen deres.
Men jeg ville ikke prate med dem, siden dem spionerte, (for to forskjellige grupperinger, hørte jeg de prata om, da jeg satt i loungen der, Melissa og Janine).
Så sånn var det.
Jeg har et bilde fra Loungen der, som jeg tok i 2006.
I den linken kan man se at dem hadde spilleautomat og sånn der, i loungen, som man ser fra utsiden, på bildene over.
Jeg arvet noen penger i 2006, og da kjøpte jeg mobilkamera osv.
Så sånn var det.
Jeg kom til Livepool, en lørdag, i slutten av juli 2005.
Etter at jeg måtte dra fra Larvik, 25. juli, på bursdagen min, pga. noe drapsforsøk der.
Men jeg hadde noen penger i lommeboka, men jeg hadde ikke noen ekstra klær og sånn, for jeg måtte rømme kun i klærna jeg hadde på meg, da jeg drev med noe gårdsarbeid på gården til onkelen min og dama i Kvelde i Larvik da, for noen folk med hunder osv., noe slags jaktlag, dukka opp på gården, for å drepe meg da, sånn som jeg skjønte det.
På lørdagen så spurte jeg taxisjåføren, som kjørte drosjen jeg tok fra flyplassen, om han visste om noe hotell i byen.
Det eneste som var ledig, var et rom, i et bed and breakfast-hus, som noen afrikanere drev, husker jeg.
I Toxteth kanskje?
Noe sånt.
Det kosta bare 20 pund, for å leie et rom, og det var ordenlige rom, med TV osv., så det var litt rart at det var så billig.
Men det kan ha vært for at det var i Toxteth eller noe sånt, for der er det sånn at butikkene stenger og sånn.
Det er en innvandrerbydel da, hvor politiet visstnok ikke drar til.
Noe sånt.
Men det var ikke noe problemer der.
Men dagen etter, så hadde jeg lyst til å se Goodison Park da.
Så tok jeg en annen taxi til Goodison Park.
Og da ringte jeg først Kripos, fra en telefonkiosk utafor Goodison der.
I samme gata som den puben Winslow der.
Ikke langt unna parkeringsplassen og Dixie Dean-statuen der, på Goodison.
Så ringte jeg Kripos, i 30-45 minutter.
Fra telefonkiosken.
Og måtte gå til en butikk, og kjøpe røyk og cola og sånn, for å få nok mynter.
Så samtalen ble avbrutt flere ganger da, jeg fortalte at jeg måtte hente mer mynter.
Så fortalte jeg Kripos om hva som hadde skjedd i Larvik da, og at jeg hadde dratt til England, og at jeg lurte på om folka i familien min var under kontroll av noe ‘mafian’ osv.
Men de ga meg ikke noe råd, eller noe.
Neida.
Og seinere, så har de sagt at Kripos ikke gjør noe, etter henvendelse fra privatpersoner.
Men hvorfor måtte jeg snakke i nærmere enn time med Kripos den søndagen da?
Skulle de ikke ha sagt at jeg måtte ringe det vanlige politiet?
Det er helt molbo-aktig, fra Kripos, vil jeg si.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo, så var det omvisning på Goodison Park.
Så gikk jeg bort til døra.
Det var enten døra til resepsjonen, eller til Players lounge der.
En av de to dørene, som er ganske nærme, like ved den kirka, som er i hjørnet mellom to tribuner på Goodison der.
Så sa ei dame som jobba der, at jeg bare kunne gå inn.
Så fikk jeg være med på omvisning, på Goodison, like etter at jeg ringte Kripos.
I samme klærna som jeg hadde hatt, da jeg jobba på gården i Larvik.
Så det var veldig rart.
For jeg slapp å betale og.
Så hvorfor jeg fikk lov til å bli med på det, det lurer jeg på.
Men jeg ble spionert på der og, jeg hørte en kar spørre ei dame, som var guide, hvem sin drakt jeg så på i garderoben.
For jeg syntes det var artig at Duncan Fergusons drakt hang der da.
Det var litt kult, syntes jeg.
Men briter er veldig konforme, og menn skal egentlig ikke gå inn i fotball-garderober, selv om det er guidet tur.
Så de begynte å viske og tiske om meg da, til guide-dama, noen lokale folk som var med på den omvisningen da.
Det var nesten som om de viste hvem jeg var.
Da de viska om hvem sin drakt jeg så på, utafor garderoben, mens jeg var på vei ut av garderoben da.
Jeg skjønte det, at det ble uglesett, å være for lenge i garderoben, så jeg gikk ut ganske fort da, og hørte baksnakkingen.
Så sånn var det.
Men det stemmer det som Alex Ferguson sa, i pressen, forrige uke, eller noe, at de garderobene ikke er så utrolig store, på Goodison.
Bare noe jeg kom på.
Så den dagen der var veldig rar vil jeg si.
Hvorfor slapp jeg inn på Goodison, jeg en forvirra nordmann, som dreiv mest med å ta telefoner til Kripos osv?
Men jeg ville se på Goodison og da, det var ikke det.
Men jeg tenkte jeg skulle ringe onkelen min, Runar.
Men det droppa jeg.
Jeg gikk ut fra begynnelsen av omvisningen.
Da vi satt ved resepsjonen eller players loungen der.
Men så ombestemte jeg meg, og gikk inn igjen.
Dem ble litt sure, noen av dem, hørte jeg, siden jeg gikk for å ringe, mens de damene prata om Everton da.
Men jeg var litt i sjokk osv.
Så sånn var det.
Så kanskje det er derfor jeg blir tulla med her i byen.
Det er mulig.
Men hvorfor slapp jeg inn egentlig da.
Det er ikke lett å si.
Jeg måtte ikke betale noe heller.
Men man kan ikke vite alt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Den TV-boksen jeg kjøpte.
Det er en sånn digital-TV boks, som det vel heter.
Det er fordi, at man må ha sånn boks i England nå, ellers mister man noen kanaler etterhvert nå.
Det er vel noe lignende av i Norge, tror jeg.
Men den boksen var på tilbud da.
For jeg hadde ikke nok mynter til bussen tilbake til sentrum.
Så jeg gikk i en butikk, for å kjøpe noe, for å veksle en seddel da.
Og da hadde de sånne TV-bokser på tilbud, til £9.99 da.
Altså cirka en hundrelapp.
Og det var så billig, at det måtte jeg kjøpe, syntes jeg, selv om jeg er arbeidsledig.
Så nå kan jeg få masse ekstra kanaler her da.
Noe som heter Freeview, med Sky Sports News og sånn.
Og hundre andre kanaler, eller noe.
Det husker jeg, for dem hadde sånn boks i Mandeville St.
History Channel og sånn og, tror jeg at jeg får da.
Som jeg skrev om, tidligere i dag, i et PS, fra et post fra i går, på bloggen.
Så var jeg jo på fest hos noen svenske Abba-damer, som hadde Abba-show på puber osv, i oktober/november 2005.
Margrethe Augestad, fra Arvato, spurte om jeg skulle være med.
Og han australieren, som bodde i huset i Walton, hva het han da.
Steven, tror jeg.
Han spurte om jeg skulle på festen, og jeg tror også muligens Melissa, gjorde det.
Margrethe og Sophie, fra Arvato.
De ba med meg ut på byen, noen uker før det her.
Sammen med typen til Sophie og hun Charlotte Liljegren, og en dame som het Malin, også fra Sverige.
Margrethe Augestad, ringte de jentene, Charlotte og Malin, da vi satt på Queens pub, på Williamsons Sq., i september/oktober, eller noe, i 2005.
Charlotte og Malin, klagde på at det var mye bedre i Leeds, enn i Liverpool.
Så hvorfor de flytta hit da, det vet ikke jeg.
Og Sophie, klagde på at han britiske typen hennes, ikke var noe snill/hyggelig hjemme.
Charlotte Liljegren, hun prata seinere, på Arvato, med en danske jente, som het Deicha, og som Emelie Walin sa, tidligere i år, eller i desember i fjor, at jobba på Lufthansa, outsourcet kundeservice, i the Cotton House, tror jeg det er.
Så sånn var det.
Anna Riski jobba vel der og.
Men men.
Men Charlotte og Deicha da.
De pratet sammen om å bytte jobber, omtrent som å bytte undertøy.
Ikke langt unna.
Så hvorfor begge de hadde hatt så mange jobber.
Det vet ikke jeg, men det kan man lure på.
(Om jobben dems egentlig var noe annet).
Ikke vet jeg.
Siden de bytta så ofte jobber, mener jeg.
De samtalte om referanser og sånn.
Hva pleier du å gjøre da og da.
Da brukar jag bare gjøre sånn og sånn da, sa hun Charlotte Liljegren, til hun danske Deicha da.
Så de her to jentene, var eksperter i å bytte og få nye jobber, virka det som for meg.
Jeg ble imponert, og følte meg dum, når jeg hørte dem prata om det her.
For dem var mye flinkere enn meg, til sånne ting.
Så sånn var det.
Men, etter den her dagen, da hun ‘house-mate’-en Janine England, vekket meg, og dro meg med, for å spise frokost, på en kro, i County RD. da.
Da tenkte jeg, at jeg måtte vel bli med.
For å bevare husfreden.
Ellers så ville dem kanskje sagt, at Erik var usosial og klagd og sånn da.
Det orka jeg ikke.
Hu maste så fælt, og jeg tenkte at det var kanskje noe house-mate ting, som hun ville ha med meg på da.
Jeg hadde jo ikke bodd der så lenge, så jeg visste ikke hvordan dem pleide å ha det der.
Men da spurte så direkte spørsmål, om hvilke jenter jeg hadde prata med osv., på den kroa.
Så da skjønte jeg, at hun spionerte for noen.
Og jeg bekymra for hun svenske Abba-dama da, hun Ellinor Liljegren da, at hun skulle få problemer, med noe ‘mob’, eller noe.
Jeg skjønte at det var noe problemer, med noe ‘mafian’, i Norge.
Men etter den episoden, da hun Janine England, dro meg med, på resturant for å spise frokost, en søndag formiddag.
Da skjønte jeg, at det var noen lignende greier, i England og.
Men jeg har ikke fått noe hjelp av politiet i hverken Norge eller England.
Så en liten advarsel om at politiet har mista litt kontrollen, og ikke tørr å gjøre jobben sin.
Noe sånt.
Videre da.
Jo, så da ble jeg bekymra for, at de nordiske damene, på jobben.
At de skulle bli blanda inn, inn noe ‘mafian’, eller ‘mob’-opplegg.
Så da, så slutta jeg å gå på byen med damene fra jobben.
Og slutta å prate med de, mer enn nødvendig på jobben.
For jeg tenkte at da kunne de bli utsatt for noe risiko da, fra noe mob/mafia, hvis jeg prata for mye med dem.
Så etter den her episoden, med hun Janine England, i oktober/november 2005, så prata jeg ikke om annet enn jobb, stort sett, på Arvato.
Men i de to første månedene der, da prata jeg med alle damene som jobba der omtrent, om løst og fast, og var sosial.
Men jeg slutta med det, for jeg visste ikke hva det her ‘mafian’-greiene, eller ‘mob’-greiene, som foregikk var.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg gikk på Tesco, for å handle i stad, og da gikk jeg forbi den Queens-puben, hvor Sophie fra Arvato, og Margrethe Augestad også fra Arvato, men også fra Rimi faktisk.
Da jeg dro til Sunderland, for å studere, i 2004, så var jeg ikke sikker på om det var greit å legge nøkla til leiligheten min, postkassa til vaktmesteren.
Så jeg dro med nøkla til Sunderland.
Og da ringte jeg Hakon-gruppen, eller ICA-gruppen, på 23055000, er det vel.
Og da ble jeg satt over til, gjett hvem, joda, Margrethe Augestad.
Hun jobbet da i Hakon eiendom, eller ICA eiendom, eller hva det het da.
Og hun kjente distriktsjef Anne Neteland, sa hun, og ville jeg skulle oppgi henne som referanse, til Randstad, vikarbyret hvor jeg var ansatt, de første 9-10 månedene jeg jobbet på Arvato.
Så jeg pratet med Augestad, på telefon, fra Sunderland, i september 2004.
Og da jeg fikk jobb på Microsoft sin produktaktivering, i Liverpool, i august 2005, så var pluteselig Augestad der.
Det var vel litt rart.
Og ikke nok med det.
Da jeg flytta til et hus i Walton, hvor Taru Olaja, fra Finland bodde.
Jeg fikk ta over rommet hennes, for hun skulle begynne å jobbe i Irland.
Da var Margrethe Augestad der og, og drakk en flaske vin sammen med Taru.
Og ikke nok med det.
Margrethe Augestad, er fra Drammen, og jeg tror også Gullskogen.
Hvor familien min har vannsengbutikk, i Drammen, eller sengebutikk er det nå.
Vannsengene var på 80-tallet det.
Men jeg har ikke vært så mye i Drammen siden 80-tallet.
Og de har også et lager, og en leilighet, i det gamle bedehuset, i Rødgata, på Gullskogen.
Så det var litt rart at det skulle være så mye linker til hun Augestad.
– Jobb i Liverpool.
– Jobb i Oslo, i Rimi/ICA-gruppen.
– Hun kjente Taru, som bodde i huset jeg flytta inn i, og også Janine England og Melissa og Steven, kjente hun.
Hun likte han Steven.
Men advarte mot Janine.
Men men.
– Og hun var fra Gullskogen, hvor jeg var og festa en del, i 88/89, det skoleåret jeg gikk på Gjerde VGS., i Drammen, og da jeg også jobba på CC Storkjøp, i Drammen.
Da hendte det at jeg var hos sønnen til Haldis, Jan Snoghøj, og lå over der, i det gamle bedehuset der, i Rødgata, hvis jeg skulle tidlig på jobb, på CC, på lørdagene.
Og stesøstra mi Christell, pleide også å være mye der.
Og også Eirik Thorhaldsson, og en gjeng fra Berger.
Som søstra mi Pia, sa at hadde en slags venninne i Sande som de ikke var så snille mot.
Og jeg hørte også de prata om at de likte å pule henne i rompa.
Jeg husker ikke hvem av dem som sa det, men dem prata om det.
Det var i 1989.
Så en prata om at det var tabu å pule damer i rompa.
Mens en annen av vennene til Jan, sa at det var noe av det beste han visste å pule damer i rompa jo, osv.
Jeg var ikke så barsk av meg, på den her tida.
Jeg hadde vel bare tulla litt med Nina Monsen, som nå har tatt selvmord, og det var ikke i rompa.
Men men.
Christell påstod da, at hun var jomfru.
Hun sa at jeg også var det, så kanskje hun ikke visste om den seansen med Nina Monsen, det er mulig.
Men men.
De var bestevenninner nemlig.
Men men.
Men de kameratene til Jan, de var sånn, at Jan skulle på ferie, i to måneder, eller noe, på starten av 1989.
For han tjente mye penger som fotsone-healer.
Så sa de gutta, til Jan, at da kunne det nok tenkes at en av dem tok møydommen på Christell, mens han var på ferie.
Siden hun da nettopp hadde fyllt 16 år.
Og fleipa og tulla med Jan da.
Men hva som skjedde det veit jeg ikke.
Men Jan ga de gutta, 20-30.000.
Så skulle badet være bygd om, da han kom tilbake.
Så da fikk han flott badekar og sånn da.
Men det var i 89, så jeg tror ikke det var boblebad.
Det er mulig, det husker jeg ikke.
Men men.
Men hvorfor skrev jeg om det her.
Hm.
Jo Gullskogen ja.
Så da hang jeg mye på Gullskogen-senteret, noen lørdager, da vi gikk for å kjøpe øl osv.
Disse kameratene til Jan, de var fra Berger, samme stedet jeg var fra.
Men, jeg kjente dem nesten ikke, for Jan var sånn 7-8 år eldre enn meg, og de kameratene hans, var også eldre enn meg.
Men jeg bare var der liksom, og festa litt da.
Uten at jeg helt skjønte hvordan jeg ble akseptert der.
Det blei bare sånn.
For jeg skulle på russekro, oppi dalom et sted.
Med Magne Winnem i klassen, og noen andre.
Og den bussen i Rødgata, den går annenhver vei, hver time.
Noe sånt.
Så tilslutt så blei jeg så forrvirra av den bussen.
Jeg hadde drukket litt da.
Så da bare gikk jeg tilbake, og festa med Jan og dem istedet.
Og dem hadde ikke mobiler på den tida, så jeg fikk ikke sagt fra til Magne Winnem.
Men sånn er det.
Så da hang jeg der i noen helger da.
Jeg lå kanskje over der 5-10 ganger eller noe da, i det skoleåret.
Det var kanskje egentlig fattern og Haldis, som eide det huset.
Det var i hvertfall godtatt at jeg fikk være der noen ganger.
Og søstra mi, Pia, og mange av vennene hennes, fra Drammen.
Og Christell, var også der, selv om jeg ikke så noen av venninnene hennes der.
Men ettersom jeg skjønte, i bryllupet til Jan og Hege, fra Rødgata.
Så hadde Jan begynt å kysse med hun Hege, der, da hun var venninna til Christell.
Og Christell og Hege var 15 år.
Da må vel Jan ha vært 25 år, eller noe.
Så Jan er nok ti år eldre, enn hun Hege.
Men om det var mer enn kyssing dem dreiv med, det er mulig.
Det virka nesten sånn på fliringa, i bryllupet dems, i Geilo, i år 2000.
Men men.
Så det var nok litt barnerov, som vi sa på Berger osv., det Jan dreiv med, med hun venninna til Christell, Hege.
Og sånn dreiv visst ofte Jan, med venninnene til Christell.
En jul, som jeg var invitert, til Bergeråsen.
Da skulle egentlig en venninne, av Christell, som var frøken Norge, eller noe.
Hun skulle egentlig komme, og feire jul der.
Og det syntes jo jeg hørtes spennende ut da, med noe sånn miss, eller noe.
Men, da hadde Jan tulla med henne, en uke før, eller noe.
Og tulla så mye, at hun frøken Norge dama, ikke ville komme på julefeiring på Bergeråsen, likevel.
Siden Jan skulle være der.
Og jeg hadde på meg dress.
Og Christell gikk i joggebukse, på julaften.
Ikke veit jeg hvorfor.
Men det var kanskje 2-3 julaftener, som jeg feira jul, med fattern og Haldis og dem.
Fordi jeg hadde ikke noe fast sted å være, på julaften.
Så det var noen ganger hos bestemor Ågot, men hun var litt gammel da.
Og noen ganger hos familien til halvbroren min Axel, i Oslo.
Og noen ganger på Bergeråsen, eller i sengebutikken i Drammen, med fattern og Haldis.
Og på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, så var jeg hos søstra mi, i Tromsøgata, i Oslo.
Og i 2004, så kom søstra mi, og venninna hennes Siv, over til Sunderland, for å feire jul der.
Så det var ikke noe fast julefeiring.
De siste tre årene i Liverpool, så har jeg bare sitti aleine på julaften.
For jeg har hørt i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ osv.
Så jeg kan nesten ikke ha vanlig kontakt med noen, og jeg vet ikke hva som foregår, og hvem jeg kan stole på.
Så ikke regn med at politiet skal forklare en noe, hvis en overhører, at en er forfulgt av noe ‘mafian’.
Nei, det politiet kan man få billig av meg!
Så sånn er det.
Men men.
Så Christell, gikk vel på skole i Holmestrand, det året, for hun kom ikke inn i Sande vel, første året Almenn, var det vel.
Men hun tok ikke med noen venninner dit, fra Holmestrand, tror jeg.
Hun var nok redd for at Jan skulle slå kloa i de, og tulle med de, sånn som han gjorde med hun frøken Norge-dama, tre-fire år seinere, på 90-tallet, ettersom jeg skjønte.
Så sånn var nok det.
Så det var litt mye linker til hun Margrethe Augestad-dama ja.
Men men.
Det var i den Queens-puben, at hun Malin og hun Charlotte Liljegren, sa at det var mye bedre i Leeds, enn i Liverpool.
Og at hun Sophie Linvall Johnsson vel, sa at han britiske typen hennes, som var litt kontrollerende vel, at han var ikke så snill og hyggelig hjemme osv.
Men men.
Bare noe jeg kom på, da jeg gikk til Tesco i stad.
For da gikk jeg forbi den puben jeg skreiv om tidligere i dag da.
Nå prøver jeg jo å skrive om det meste som har skjedd.
I hvertfall det som ikke blir for mye for sensuren osv.
Men men.
Men da jeg begynte på Arvato, på Microsoft-aktiveringen, for ca. tre år siden nå.
Så var det hun Marianne, Høkås, eller hvordan etternavnet skrives, som hadde ansvaret for opplæring, av meg.
Så da satt jeg og hørte på at hun prata med kundene, første dagen.
‘Velkommen til Microsoft, ringer du for å aktivere Windows osv’.
Den stilen der.
Så tok jeg noen samtaler selv, på slutten av vakta hennes.
Jeg jobba vel fra 9 til 18.
Mens Marinanne jobba fra 7 til 16.
Så hun gikk hjem, og da skulle jeg ha opplæring med en som het Tone, fra Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
De første månedene jeg jobba der, så var det sånn at vi satt i et stort kontorlokale da forresten.
Så de ca. 10-12 medarbeiderne, som jobba for Microsoft.
De to bordene vi satt ved.
De to bordene, forsvant i et hav, av mobilselskapets ‘3’ sine bord.
De hadde kanskje 20 bord og 200 ansatte.
Mens Microsoft hadde 2 bord og 10 ansatte.
På jobb samtidig.
Noe sånt.
Så det var ofte en veldig støy, i kontorlandskapet der.
Man kan tenke seg.
Tja.
En bingo i pausen kanskje.
Nei, mer støy enn det.
Kantina på et universitet.
Enda mer støy.
En togstasjon.
Noe ala en togstasjon, fra de ca. 20-30 andre bordene, som Arvato hadde, i first floor, i the Cunard Building.
Så det var ikke så lett å vite hva man tenkte alltid.
Noen av disse britene, som jobbet på ‘3’.
De pleide å sitte å pønske på meg noen ganger, virka det som.
Hvis de ikke pønska på kampanjen da.
Jeg husker jeg og hun Sophie, fra Sverige, vi satt og samarbeida, for vi begynte omtrent samtidig, på kampanjen.
Så hvis det var noen svenske ord, som jeg lurte på, så kunne jeg spørre henne da.
Om det het siffror, eller siffrer f.eks.
Det het ‘siffror’.
‘Siffrer’, var mer slang, visstnok.
Og også tallene da.
Tjugo-fyra, het det visst, hvis man snakket ordentlig.
Og ikke tjuge-fyra.
Forstod jeg.
Sånne ting.
Og da var det en gang, bare for å gi et eksempel, at det satt masse unge gutter, på 3-kampanjen, og så på vår kampanje.
Og meg og hun Sophie da f.eks., som jobba kveldsskiftet.
Og da var det ikke så mange folk der.
Og da stirra de folka så mye, på vårs, og kampanjen, at jeg gadd ikke å gå til vann-beholderen, for å hente vann.
For jeg var vel litt tørr i halsen da.
Så da spurte jeg hun Sophie, om hun kunne hente vann for meg da.
Men det gadd hun ikke.
Så da drøyde jeg det en time eller to, til de folka forsvant da.
Så det var noe slags overvåkning, fra lokale folk, av vårs på Microsoft-kampanjen, vil jeg si.
Det er kanskje sånn at dem prøver å finne ut om nye folk som kommer til byen osv.
Hva vet jeg.
Det frika i hvertfall meg skikkelig ut.
At den første tiden her i byen, så prata folk om meg bak ryggen overalt, og observerte meg osv. omtrent.
Sånne ting.
Så jeg prøvde å finne steder hvor det ikke var så mye folk, for å prøve å få roet meg ned, og slappet av.
Siden at jeg måtte rømme fra noe drapsforsøk i Norge, og noe mafia-greier i Oslo, som jeg ikke skjønte meg på.
Så jeg var litt anspent, må man nok kunne si.
Særlig når jeg fikk den her spioneringa, og baksnakkinga, fra lokale folk, i tillegg.
De siste ukene på gården til onkelen min, i Larvik.
Så fikk jeg ikke noen ordentlig arbeidsoppgaver, av onkelen min.
Han begynte å kjøpe mye brus og godteri og potetgull for meg, i butikken, for mine penger da.
Jeg holdt meg mest på gården, for jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på gården der, siden det var noe mafia-greier som foregikk.
Som jeg ikke skjønte noe av.
Jeg var bekymra for folka i familien osv.
Men men.
Så jeg var bare i butikken i Kvelde der, et par ganger, jeg prøvde å ligge litt lavt da.
Så derfor sendte jeg med onkelen min penger, så kjøpte han potetgull og brus og noen ganger øl osv.
For det var litt kjedelig der.
Men noen ganger, så lagde vi bål osv., og drakk øl eller whiskey og prata om det her mafia-greiene i fylla osv. da.
Onkelen min trodde aldri på det jeg sa.
Men samme det.
Men men.
Men de siste ukene som sagt, så satt jeg mest i den lille hytta, eller skjulet, uten vann eller do eller strøm.
Men jeg hadde en gammel TV.
Som onkelen min hadde på låven.
Som så ut som den gamle tv-en til fattern omtrent, tror jeg.
Noe sånt.
Og onkelen min hadde skjøteledning da.
Så fikk jeg inn NRK, i hytta der.
Så satt jeg og så på tour de France osv.
Hvor en norsk sykklist, Atle Arvesen, eller hva han het, gjorde det bra.
For det var ikke så mye å gjøre på gården.
I hvertfall ikke etter at onkelen min plutselig sluttet å gi meg så mange arbeidsoppgaver.
Så jeg vet ikke om denne jakten og drapsforsøket på meg, var planlagt mange uker i forveien.
Og at jeg skulle bli tjukk, og ha dårlig kondis.
Før jeg ble jakta på.
Sånn at jeg ble lett å fange.
Noe sånt.
Men, jeg hadde jo trent mye i Sunderland, noen måneder før det her.
Jeg svømte i en time av gangen osv.
Fordi jeg hadde problem med magen osv., i Sunderland, at jeg fikk masse luft i magen.
Så jeg så tjukk ut.
Men det var bare luft.
Som ikke gikk bort.
Forstå det den som kan.
Men det var kanskje at jeg var vant til å spise norsk grovbrød.
Men i Sunderland, og England, så var det ikke så bra brød.
Så magan min streika.
Hvis det ikke var vannet, med all kloren i, eller noe.
Men svømminga hjalp.
Da ble jeg plutselig litt kraftig, og omtrent slank også, etter å svømt en tre-fire-fem økter av en time.
Og også trent vekter osv., 2-3 ganger i uka, i tre-fire måneder der.
Så det var en fin tid husker jeg.
Det var også en fin matbutikk i Sunderland, som het Aldi, hvor det var billig og god mat, vil jeg si.
Så selv om studilånet var forsinka, så overtrakk jeg kontoen i DNB, og levde på de £800 ca., i to-tre måneder.
Noe sånt.
Det var flaks at det gikk ann.
Hvis ikke så hadde det ikke vært mye igjen av meg, da studielånet dukka opp, i januar!
Og skolen begynte i september.
Men men.
Hva skrev jeg om nå.
Jo, jeg så vel litt bleik ut da, og litt tjukk kanskje, etter å ha sittet inne i hytta der, omtrent hele juli.
Så da jeg kom til Liverpool, så sa folk bak ryggen min, at jeg var ‘queer’, osv.
Kanskje fordi jeg hadde langt hår, i forhold til engelske folk.
Og fordi jeg hadde jo problem med trynet også, som jeg klarte å få skada, hos noe sånn hudbehandlingssalong, på St. Hanshaugen, i 2003, for jeg hadde noe rynker, over nesa, som jeg synes var plagsomme da.
Som jeg prøvde å gjøre noe med, for det gikk litt på selvtilliten osv., da.
Noe sånt.
Men det gikk helt skeis, så jeg så ikke så tøff ut kanskje, i et par år, fra slutten av 2003.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg var jo ikke så begeistra for det her da.
At de lokale mob-folka, her i byen, skulle ha meg til å være ‘queer’.
Og også de jentene, i hvertfall Mellisa M’Butsu, eller hva hun heter, i bokollektivet, i Mandeville St., i Walton, hvor jeg bodde fra jeg fikk jobb på Arvato.
Jeg lurer på om hun var noe med noe mafia.
For hun drev med set-ups hele tiden, og skulle også ha meg til å være ‘queer’, hørte jeg hun sa, til de andre folka i huset osv.
Og hun prøvde å stille seg på en sånn måte, at hun lot meg se rompa hennes og sånn da.
For å sjekke sikringskapet osv.
Sånn tilgjort.
For å se om jeg reagerte.
Men hun var redd, eller noe.
Som om hun holdt på å pisse på seg.
Og da reagerer ikke jeg.
For da ser jo ikke damene noe sexy ut, synes jeg, når man merker at dem agerer tilgjort, og er redde, og driver med noe set-up da.
Hun Marianne, på Arvato, gjorde også det et par ganger.
At hun stilte seg opp, hun så jo veldig velformet osv., ut, må man vel si.
Så stod hun ved vinduet, når jeg kom ut fra spiserommet, og hun viste jeg ville se henne da.
Og en gang, da hun lente seg over en datamaskin, og bordet den stod på, like foran meg da.
Men det var liksom ikke så ekte, og da skal det mer til å reagere da, når det er litt sånn kunstig, av noen anledning.
Men men.
Også fordi jeg ikke ville at folk skulle tro at jeg var ‘queer’.
Så begynte jeg å prate mye med damene, kollegaene mine, på kampanjen.
I tilfelle de britiske folka på ‘3’, og folka i huset i Walton, var noe ‘mob’, eller noe.
Hva vet jeg.
Det her frika meg litt ut.
Så jeg passa på å gjøre min del, når det gjaldt å sjekke opp damene på Microsoft-aktiveringa, på jobben, og vel så det.
Men det som skjedde.
Det var at etter et par måneder.
Så tok Margrethe Augestad, fra Drammen, med meg på en fest, hos noen svenske damer, som hadde Abba-show, på noen puber, her i Liverpool.
Søstrene Liljeblad, het vel de.
Charlotte, Elisabeth, og Ellenor, eller noe.
Jeg har telefonnummeret til hun siste enda.
Men jeg har ikke ringt.
For de oppførte seg så rart på den festen, og slapp meg ikke ut porten.
Men jeg måtte klatre over en høy port, med pigger på, som man kunne skade diverse eiendeler på, hvis man fallt ned, av en sånn ‘rulle’, som skulle gjøre det vanskelig å klatre over porten.
De er litt mer inhumane, når det gjelder å hindre folk å klatre over porter og sånn, her i England.
De setter det opp sånn at man kan spidde seg selv, hvis man klatrer osv., når det er privat eiendom.
Sånne ting.
Så jeg lurte på om de søstrene var noe mob eller noe.
Noe sånt.
Så jeg prata nesten aldri med dem noe mer, etter det her.
Enda Charlotte og Elisabeth etterhvert begynte på Microsoft-aktiveringa dem og, seinere i 2006.
Så sånn var det.
Men dagen etter denne festen.
Så vekker hun Janine England meg.
En ‘house-mate’, i bokolletktivet, i Mandeville St., i Walton.
Hun var den yngste som bodde der.
Hun var kanskje 17-18, eller noe.
Hva vet jeg.
Hun så vel noe sånt ut, når det gjelder alderen.
Jeg spurte aldri.
Jeg lot hun være i fred, hun så alt for ung ut, for meg da, så hun lot jeg være i fred.
Selv om jeg prata med henne og sånn, men jeg prøvde ikke å sjekke henne opp da, for å forklare det sånn.
Men men.
Hun vekte meg, etter at jeg hadde sovet et par-tre timer.
Dagen etter den her festen som Margrethe Augestad, dro meg med på.
Og så skulle hun Janine, spise sånn ‘fry-in’, engelske frokost, dvs. egg og bacon osv.
På et sted i County Rd., i Walton.
Hun maste så mye, og jeg var ganske ny i huset der enda, så jeg bare ga opp, og ble med henne på sånn resturant, eller in da.
En resturant hvor de solgte enkel og billig mat osv. da.
Ikke noe fancy, men ordentlig alikevel.
County Inn, eller County In, eller noe sånt.
Noe sånt.
Jeg var så fyllesyk, for dem bestilte ekstra øl, med en bil dem ringte, på den festen.
Så jeg orka ikke noe mat.
Men jeg satt og så på hun Janine spiste da.
Hun var jo veldig ung, og ikke så stor, så hun spiste kanskje halvparten av det her bønner og bacon og chips og egg og sånn da.
Noe sånt.
Men hun dreiv hele tida og spurte, om jeg hadde truffet noen damer på festen osv.
Og jeg hadde jo prata med hun søstra til Charlotte, hun jeg fikk telefonnummeret til.
Hun Ellenor, hun Agneta-abba dama.
Men jeg dreit meg litt ut med henne, og ble litt langfingra etterhvert, og tok rundt livet på henne osv. da.
I fylla da, da hun satt i sofaen ved siden av meg osv.
Hun var veldig pen og hyggelig dame da.
Og jeg drakk alt for mye.
Kanskje 12 bokser øl, eller noe.
Jeg drakk vel 6 eller 8 bokser øl i Walton.
Jeg ville ikke de skulle tro jeg var ‘queer’, som sagt.
Og jeg drakk vel kanskje 8 bokser til på festen.
Så det ble litt mye øl.
Og, jeg drakk hver dag, de første to-tre månedene, for jeg likte ikke at de sa jeg var ‘queer’, hele tida.
Jeg var litt stressa, anspent, og nesten litt fucka opp.
For politiet nekta å gi meg noe hjelp med det her drapsforsøket og mafia-greiene.
Både politiet i Norge og England nektet å gi meg hjelp.
Så sånn var det.
Men da ble jeg litt stressa, for det virka som om hun Janine, spionerte, kanskje for noe mob, og skulle vite noe om de nordiske damene, på festen og jobben osv.
Så etter det, så turte jeg nesten ikke å prate med damene på jobben.
I tilfelle det var noe mob-greier, som spionerte på damene jeg prata med osv.
Som jeg synes det virka som, fra hun Janine da.
Mer da.
Jo, da slutta jeg jo pluteslig, å flørte med, og nesten sjekke opp, damene på jobben.
Så da reagerte de litt forskjellig.
Jeg pleide å brenne cd-er med musikk og lost-episoder, til de norske damene på jobben.
Tone, Karianne og lost-episoder til Marianne da.
For lost var så populært da.
Det var høsten 2005.
Men jeg slutta med det.
PC-en til Taru, en finsk kollega som dro til Irland, stod igjen på rommet som jeg tok over etter henne.
Så jeg lånte den pc-en til å brenne cd-er osv.
Det sa hun Taru at jeg kunne.
Men nok om det.
Men da ble kanskje noen av damene på jobben litt furtne.
Siden jeg hadde gitt de oppmerksomhet.
Men slutta med det.
Så hun Marianne, f.eks.
Hun hørte jeg en dag, kanskje i desember 2005, eller februar 2006.
Noe sånt.
Så snakket hun med en annen norsk dame, på jobben.
Om Lars Ramslies bok ‘Fatso’.
Marianne leste en del bøker osv.
Og det hadde jeg pleid å gjøre i Oslo også.
For å roe ned, etter en stressende dag, på jobb, på Rimi, så måtte jeg nesten lese i en times tid, for å få roet meg ned såpass, at jeg fikk sove.
Hun Marianne hadde lest han Alkymisten-forfatteren.
Og vi var enige om at det var en bok som gikk ann, ‘Djevelen og frøken Pym’, eller noe.
Mens de andre bøkene, stort sett var noe skvip.
Noe sånt.
Så snakka hun Marianne da, om han i Fatso, som bare satt hjemme og runka.
Sa hun, til hun norske eller nordiske kollegaen.
Jill, team-leader fra Sverige kanskje.
Da de satt ved bordet ved siden av bordet jeg satt ved da.
Så jeg tror hun Marianne må ha skjønt at jeg hørte hun sa det.
For hun sa ‘ronke’ ganske høyt.
Så sånn var det.
Så kanskje hun var litt furten, fordi hun plutselig fikk mindre oppmerksomhet.
Eller kanskje hun ikke brydde seg så mye om folk hørte alt hun sa.
Noe sånt.
Mer da.
En gang, så var hun stressa.
Da hun jobba som team-leader.
Da fant hun ikke en mail.
Så da spurte hun, om hun kunne få sende en mail til seg selv, fra min e-post konto.
Fra min pc.
Og hun var stort sett hyggelig, og oppførte seg alltid eksemplarisk, de første månedene der.
Hvis jeg trengte hjelp med noe Select eller Open-avtaler.
Med å generere en ny produkt-nøkkel, for en Select eller Open-avtale kunde.
Da var det best å spørre Marianne.
Da kom det en veldig pen og fin og høflig dame, og forklarte hvordan det var, med Select-avtale produkt-nøkkel genereringer, på en veldig høflig og oversiktelig måte.
Så det var egentlig mest fristende å spørre henne om hjelp, husker jeg.
Men jeg spurte egentlig alle om hjelp da, for jeg kunne nesten ikke bare spørre hun Marianne om hjelp, syntes jeg.
Jeg spurte aldri team-leaderne om hjelp.
Fordi jeg husket fra Rimi, at jeg pleide å si til medarbeiderne, at lederne, har mye å gjøre, så prøv å klar deg mest mulig selv.
I hvertfall de første årene som butikksjef, pleide jeg å si det, noen ganger i hvertfall.
Så det prøvde jeg å gjøre selv og, så jeg spurte kollegaene ofte om hjelp da, i begynnelsen der.
Og hun Jill, oppførte seg så rart, og dreiv å kilte meg, mens jeg satt og tok telefoner osv.
Så det synes jeg var rar oppførsel, på jobb, av en team-leader osv.
Jeg synes det var litt over streken, og drive å klå på, og kile, medarbeidere, mens de satt og svarte telefoner osv.
At det var litt over streken, fra hun svenske Jill, å gjøre det her.
Så hun spurte jeg minst mulig.
For hun var heller ikke så flink som f.eks. hun Marianne, til å gi ordentlig hjelp, sånn at nye folk der, kunne skjønne det ordentlig.
Men men.
Et par ganger, så ga også hun Marianne, meg godteri, på jobben.
En gang, så hadde hun vel vært hjemme i Norge, jula 2005.
Og da fikk jeg et par biter av noe freia krokan melkesjokolade, eller noe.
Og det er jo god sjokolade, så det var ikke sånn at jeg ikke spiste opp det.
Men men.
Men en annen gang.
Han Michael, med et vanskelig etternavn.
Jeg får finne det da.
Eller jeg prøver å skrive det.
O’Shaugnessy.
Noe sånt.
Selv om det sikkert ble feil.
En svensk-ire, eller ire som snakket svensk, i 50 eller 60-årene kanskje, som hadde jobbet på Micosoft-aktiveringa, lengst av alle, men fortsatt bare var vanlig medarbeider.
Jill, sa vel engang, jeg tror det var henne.
At Michael hadde en veldig god lønnsavtale, siden han hadde jobbet der siden starten på Microsoft-aktiveringa.
Kanskje i 5-6 år, eller noe da.
Hvem vet.
Eller 4-5 år.
Noe sånt.
Så han fikk mye høyere lønn, enn de andre, sa Jill, tror jeg det var.
Bare noe jeg kom på nå.
De team-leaderne fortalte også.
At i begynnelsen, så hadde Microsoft 24 timer produktaktivering.
Og da var det sånn, at folk dro til Liverpool.
Uten et sted å bo.
De tok med sovepose, og bodde i Arvatos lokaler, i the Cunard Building.
Så var det tilstander, ble jeg fortalt.
Og man kunne også bo i the Swedish Church, husker jeg Jill sa, før jeg fikk et rom i et shared house i Walton.
Men, Michael.
Før jeg visste hvem han var.
Han la en brosjyre, foran meg, første dag på jobb, mens han gikk forbi bordet jeg satt ved.
Denne kirken, med svensk navn, og med det svenske flagget, hengende over de andre nordiske flaggene.
Det var ikke et sted, som virket lokkende for meg, en nordmann i England.
Gitt diskre, av en eldre mann, som jeg ikke visste hvem var.
Så spurte hun Jill, fikk du den av Michael.
Man kan bo der, der har jeg bodd selv, osv.
På svensk da.
Men men.
Men han Michael, han bydde alltid på godteri osv., fra the Swedish Church.
Og han skulle alltid gi meg skjema, på slutten av dagen, for å skrive opp antall timer, på arbeidsskjema.
Og han ble rød i trynet en gang, da jeg og Karianne prata, ved samme bord, en gang det var mange svenske samtaler, og få norske, i oktober 2005 kanskje.
Noe sånt.
Så jeg trodde han Michael var homo.
Katarina, var det vel, spurte Michael en gang.
Da jeg satt ved samme bord.
Om han ikke hadde hatt kone og barn før.
Jo det hadde han hatt.
Jeg trodde han hadde oppdaget legningen sin sent, og skillt seg fra kone og familie osv.
Han pleide å klappe en gutt der, som også het Erik, fra Trøndelag, på skuldrene, eller ryggen.
Så jeg var overbevist, om at han var homo.
Men men.
En gang, våren 2005.
Så tok Marianne, et ‘luretriks’, på meg.
Jeg takket alltid nei, til sjokolade fra Michael.
For jeg syntes ikke at man som heterofil mann, burde takke ja til sjokolade, fra homoer.
Men Marianne lurte meg gitt.
Hun spurte om jeg skulle ha sjokolade, våren 2006.
Og så, etter at jeg hadde sagt ja.
Og etter at hun hadde gitt meg sjokoladen.
Så sa hun, ‘det er fra Michael da’.
Det var litt sleipt synes jeg.
Det var noe luretriks for å drite ut meg, sånn at jeg måtte spise sjokolade, som var fra en homo, sånn som jeg skjønte det.
Så det var ikke snillt av Marianne.
Fy, fy, det var ikke snillt gjort.
Det var et slags luretriks, vil jeg si.
Men men.
Men da spiste jeg ikke den sjokoladen.
For jeg ville ikke spise sjokolade, som var fra Michael.
Jeg likte ikke han så bra, og jeg var ikke så vant til å jobbe sammen med homoer.
I hvertfall ikke som skulle ta folk på skuldra hele tida, og gi de sjokolade, og spørre hvordan går det med Erik i dag da, hele tida.
Så jeg holdt meg alltid unna han.
Nå, etter at jeg slutta der.
Så har jeg tenkt, at kanskje han bare lata som at han var homo.
For å få fri tilgang til de unge nordiske damene der.
For jeg har kommet på, at hun Emelie Wallin, og også hun Kristine Hansen, som jobbet der.
To unge lyse nordiske jenter.
Emelie fra Sverige, og Kristine fra Norge.
De var under kontroll av han Michael, i 50-årene kanskje, fra Irland.
Men han snakket svensk, og tok telefoner på svensk.
Og han dro ofte på ferie, til Sverige.
Til Malmø, eller Malmö, ser vel riktigere ut.
Så han var det nok noe lureri med.
Han gikk også sammen med hun Emelie hjem fra jobb en gang, husker jeg.
Da hadde jeg vært på trening, på Lifestyles, i Victoria St., et gym drevet av Liverpool City Council.
Også hadde jeg vært på Tesco, og kjøpt fire bæreposer med matvarer osv., for man blir sulten av å trene da.
Så gikk jeg gjennom Dale St., i mine egne tanker.
Gymet stengte jo klokka ni.
Og det gjorde Arvato og.
Så jeg traff Michael og Emelie, i Dale St., like utenfor Leather Lane, et smug, som er en sidegate til Dale St.
Og jeg gikk i mine egne tanker.
Jeg holdt meg unna han Michael, og snakket aldri til han.
Og han hadde sluttet å prate til meg, på den her tiden.
Jeg regnet med at han skjønte det, at jeg ikke likte tilnærmelsene hans, må man vel kalle det.
Så jeg fikk nesten sjokk, når han begynte å prate til meg, i Dale St., like utenfor Leather Lane.
Jeg syntes at det var en ting, å måtte være høflig ovenfor homoer, på jobben.
Noe jeg prøvde å være.
Jeg sa aldri noe styggt, eller noe.
Jeg bare lot han være i fred, og avviste alltid tilnærmelsene hans.
Jeg er ikke så vant til å omgås homoer på jobb, så jeg visste ikke helt hvordan man skulle si fra til homoer, om å ligge unna.
Uten at dette kunne bli misforstått, å mistolkes som homofobi.
Nå på vårt politiske korrekte 2000-tall, så skal det vel ikke mye til, å få stempelet ‘homofob’, hvis man ikke liker tilnærmelsene, fra en 50-60 år gammel homofil gubbe, på Microsoft-aktiveringa.
Sånn så jeg det.
Men jeg trengte jobben min, så jeg bare prøvde å overse det her tullet til han Michael, og konsentrere meg om å gjøre jobben min da.
Men da han også begynte å gjøre tilnærmelser mot meg, å prate til meg, eller hva man skal kalle det, i Dale Street, like utenfor Leather Lane, der jeg bodde, på fritiden min.
Nei da ble det for mye for meg.
Da bare stakk jeg inn i Leather Lane, i retning der jeg bor, for å komme meg vekk fra han slitsomme, eller om man skal si, innpåslitne gubben, som jeg oppfatta han som.
Jeg fikk nesten sjokk, når han prata til meg da, enda han måtte vel ha skjønt det, at jeg ikke likte at han kom å bydde sjokolade osv., som han gjorde 10-20 ganger.
Og jeg trodde han hadde sjønt poenget, at jeg hadde fått nok av den sjokolade-byinga hans, og tilnærmelsene hans, osv.
Så jeg fikk sjokk, da han begynte med det, i Dale St., like utenfor der jeg bodde.
Da fikk jeg nok, så da bare stakk jeg fra han og hun Emelie, og gikk inn i Leather Lane, for å komme meg hjem etter treninga.
Jeg gikk i mine egne tanker og.
Og på jobb, så pleier jeg å være forberedt, og tenke, at nå er jeg på jobb.
Og når jeg har fritid, da har liksom fritid.
Så jobb og fritid, det er to helt forskjellige ting, for meg.
Når jeg er på jobb, da prøver jeg å tenke over alt jeg sier og gjør.
Som jeg er vant til fra å jobbe som butikksjef i Rimi.
Om man som butikksjef, sier et ord galt, til en ny medarbeider, f.eks., så kan det bli problemer, med at medarbeideren mistrives, og blir urolig, f.eks. da.
Siden det noen hører fra butikksjefen, det tar de mer alvorlig, enn om det var fra en medarbeider.
Så problemer, med butikksjefen, det tar folk mer alvorlig, enn problemer med en kollega.
Så derfor prøvde jeg å tenke over hva jeg sa, og hvordan jeg oppførte meg osv., på jobb, som leder i Rimi, for å ikke skremme eller gjøre medarbeiderne utrygge da.
Mens, når jeg har fritid.
Da er jeg liksom meg selv.
Da oppfører jeg meg litt som jeg selv vil.
Og da er jeg en ganske selvstendig person, som har bodd aleine siden jeg var ni år osv.
Selv om jeg har bodd mye i bokollektiv osv., i noen år, på 90 og 2000-tallet.
Men jeg er vel rimelig selvstendig da.
Så det er ikke sånn, at jeg behandler folk likt, på fritida, når jeg er meg selv.
Som når jeg er på jobb, som Rimi-leder, f.eks., som jeg jo er vant til å jobbe som.
Da spiller jeg jo en rolle, vil jeg si, på jobb.
Man må spille en leder-rolle, vil jeg si, hvis man er leder i Rimi.
Man kan ikke bare si til medarbeidere, og kunder, og selgere, og distriktsjefer osv., det man føler for.
Man må beherske seg, og prøve å oppføre seg sindig og professjonelt.
Men jeg liker ikke å bare tenke jobb.
Når man går hele dagen, og behersker seg, og prøver å gjøre jobben best mulig, både når det gjelder det praktiske i butikken, og i forhold til medarbeidere og rimi-sjefer, og kunder osv.
Da må man nesten ha noen timer til å koble av, etter jobb, og drive med noe annet.
Som å chatte på irc, og drive med data osv., som jeg pleide å gjøre, på kvelden, etter Rimi-jobb, på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, i Oslo.
Og kanskje gå ut og drikke litt med bruttern, eller kamerater, hvis man er på godfot med de, for å få litt avkobling.
Eller gå å trene, på Sats eller Sentrum treningsstudio, som jeg også pleide å gjøre.
Eller gå på date med damer jeg traff på byen eller internett, som jeg også pleide å gjøre.
Selv om jeg aldri fant noen det klaffa helt med.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Så å bare tenke jobb, jobb, jobb.
Det tror jeg ikke at jeg hadde fiksa.
Jeg må ha noe annet å drive med, enn jobb også, for å unngå å kjede meg ihjel.
Det er i hvertfall sånn jeg ser på det.
Så når han Michael, begynte å tulle med meg, sånn som jeg oppfattet det der og da, i hvertfall.
På den dyrbare fritida mi.
Når jeg hadde gjort det jeg synes jeg var artig.
Å trene, for å koble av fra det her mafia-greiene, og kjøpe mat, for å trøstespise, eller for å prøve å få kreftene tilbake, og spise sunn mat, med frukt og juice, osv., som jeg pleide å kjøpe da.
For jeg var allerede da litt overarbeidet.
Det her var høsten 2006.
Så da bare stakk jeg fra de Emelie og Michael da, som gikk sammen hjem fra jobb.
Hun, en svensk dame på, jeg vet ikke hvor gammel.
Hun sa hun hadde jobbet osv.
Så om hun jobba etter videregående da, i Sverige.
Det må vel være sånn man skal tolke det.
Men hun var veldig pen.
Så hun så ikke så gammel ut.
Men hvis hun jobba etter videregående, så var hun kanskje 19 eller 20 da.
Men hun kan også ha vært 18, eller noe.
Hun så vel ikke så gammel ut som 20.
Ikke lett å si.
Mens han Michael, som hun gikk sammen med.
Og som også en gang, fortalte henne hvor hun skulle sitte.
(Rett ovenfor meg).
Enda begge var vanlige medarbeidere.
Michael var ikke sjef der i det hele tatt, det sjekka jeg med Jill, noen måneder før, etter noe problemer der.
Han i 50-60 årene, gikk sammen med hun 18-19 år gamle jenta da.
Eller hvor gammel hun var.
Så det virka litt rart kanskje.
Men begge var liksom svenske, tenkte jeg.
Han Michael, snakka jo svensk til de andre på kampanjen.
Så jeg tenkte på han, som han ‘svensken’.
Men han har jo et irsk navn.
Så det er mulig han var irsk statsborger.
Og bare hadde hatt svensk kone, og bodd i Sverige.
Sånn kan det også ha vært, tenker jeg nå.
Men da tenkte jeg bare på han, som svensken.
Så gikk de videre, i Dale St.
Så løp hun Emelie tilbake.
Til Leather Lane.
Omtrent her:
Men jeg var fortsatt sjokket, etter å ha blitt tilnærmet, fra Michael.
Jeg gikk i mine egne tanker, og tenkte ikke på det, at jeg var nærme Arvato, og at klokka var like etter stengetid på Arvato.
Så sånn var det.
Så løp hun Emelie tilbake da, til der hvor det skiltet er på bildet, omtrent.
På noen sko, som ikke hørtes så enkle ut, å løpe i.
Så roper hun navnet mitt da.
Men jeg er fortsatt litt i sjokk, jeg hadde ikke regna med å treffe folk jeg kjente da.
jeg var i mine egne tanker.
Og jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe mafia, i Norge.
Som politiet ikke forklarte meg noe om, hverken i Norge ellet Storbritannia.
Og jeg, ble spionert på, av hun Janine England, og fra hun Melissa M’Betsa, eller hvordan man skriver det, i det bokollektivet, i Mandeville St.
Og også av mob-aktige folk, på ‘3’-kampanjen, på Arvato.
Og også av tilfeldige folk, som jeg hørte prata om meg bak ryggen, de første månedene i byen, og sa ‘he’s queer’, osv.
Og også folk som kikka inn vinduet, til loungen, da jeg satt der, på hostellet, off Hardman St., International Inn, eller In, da jeg bodde der, før jeg flytta til Walton.
Og også av en gjeng ungdommer, som klatra opp på taket, under vinduet, til rommet jeg leide, i Mandeville St., i Walton.
Så jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk.
(Og det skjønner jeg fortsatt ikke).
Så jeg syntes ikke det var noe trygt, å bli for kjent, med damene på Microsoft-aktiveringa.
For damenes skyld, mener jeg.
For hun Janine England, skulle jo vite hvilke nordiske damer jeg hadde prata med, på den festen hos de svenske Abba-damene osv.
Så jeg turte ikke å gå for nærme de damene på jobben, etter den episoden.
I tilfelle de da kunne få noe problem med noe mob/mafia, eller hva det var.
Så jeg sa ikke noe til hun Emelie da, når hun ropte navnet mitt.
Jeg turte ikke å spørre om hun skulle være med inn, for eksempel.
Fordi, en dame på jobben.
En stor dame, på 150 kg. kanskje.
Judith.
Hun sa en gang til meg, på jobben, på engelsk.
At hun Emelie, er hyggelig/fin, eller noe.
Så sa jeg ‘ja’ da.
For hun var den som var mest hyggelig der, syntes jeg.
Hun var jo mye yngre enn meg.
Men når man er i utlandet, sånn som England, da er det greit å bli kjent med andre nordiske folk, selv om dem er litt yngre, mener jeg da.
Hun var ikke sånn barnslig, sånn som jeg syntes at hun norske, Kristine Hansen var for eksempel.
Hun virka litt barnslig, så hun prata jeg aldri med.
Men hun her Emelie, hun synes jeg virka helt fin og moden og selvstendig osv., så hun kunne man prate litt med, tenkte jeg da.
Foreldrene, eller faren, var også politi, så da tenkte jeg det var trygt, å veksle noen ord, en gang i blant da.
Men jeg sa ikke noe til henne da.
For jeg ante ikke hva det her mafia/mob greiene var.
Og jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun ropte navnet mitt.
Men jeg bare så på henne, for at hun skulle gå etter han Michael da.
For hun Judith, på jobben, hun ble helt bestyrtet, etter at jeg ikke sa noe negativt, om hun her Emelie.
Så hvis han Michael skulle begynne å ‘gure’ og.
Da tror jeg ikke det hadde blitt så levelig, å jobbe der lenger.
Hvis det var sånn, at alle skulle bli sure på meg, som hun Judith ble, fordi jeg ikke fant så mye negativt å si om hun Emelie da.
Som det virka for meg, at hun Judith ble.
Nei, det orka jeg ikke.
Så da var det nok smartere, at hun gikk videre sammen med han Michael, som var homo, trodde jeg da.
Enn at det skulle bli enda mer sånn, som det var med hun Judith, på jobben, at f.eks. folk skulle begynne å prate, og si dritt osv.
Nei det orka jeg ikke å tenke på.
Så da bare så jeg på henne, og så på mot dit han Michael gikk da, at hun burde bare gå sammen med han.
For jeg orka ikke å tenke på, at han Michael skulle begynne å spre rykter på jobben osv.
Men jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun løpte tilbake, og ropte navnet mitt.
Og jeg fikk ikke sagt så mye heller, for jeg var jo egentlig i mine egne tanker, og hadde helt glemt jobben.
Og jeg kjente jo ingen i byen, så jeg fikk litt sjokk, da det plutselig dukket opp to folk fra jobben osv.
Så det skjønte jeg ikke helt, hva hun mente da.
Men etter det, så prøvde jeg i hvertfall å følge litt mer med på henne.
For da var det jo et eller annet med henne.
Så jeg prøvde å behandle henne bra, på jobben osv.
Så det var derfor jeg ble bekymra da.
Da hun plutselig forsvant fra jobben, de to siste månedene jeg jobbet der.
Så det var derfor jeg prøvde å få opp tempoet på den arbeidssaken, mot arvato osv., i tilfelle det var noe galt, i forbindelse med henne, og at hun var borte fra jobb da.
For hun var jo veldig pen og ung osv., så jeg visste ikke om noe kunne være galt.
(Og det vet jeg vel fortsatt ikke).
Så hva som foregår, det vet ikke jeg.
Men nå får jeg prøve å ta en pause her, med all skrivingen.
Hei erik. Nå beg jeg å bli rimelig irritert på deg! Jeg har sagt før at hverken jeg eller de andre jentene ble utnyttet på arvato. Jeg setter pris på at *some text missing* du ikke kontakter meg igjen eller skriver om meg på bloggen din. Jeg forsøkte alltid å behandle deg med respekt, så d synes jeg du skylder meg oxo. Hilse *some text missing* n marianne
+47********
1-Oct-2008 14:58:24
Jeg skrev to svar faktisk.
Et svar med en gang, når jeg var litt stressa, og en tekstmelding til, når jeg fikk tenkt på det her.
Men jeg skal ikke skrive noe mer tekstmeldinger nå, i tilfelle hun blir forbanna.
Vi får se.
Her er de tekstmeldingene:
Hei, jeg mener ikke å ikke behandle deg med respekt. Jeg skal fjerne det, så fort som mulig, når den saken er ferdig. Med vennlig hilsen Erik
1-Oct-2008 14:49:17
Hva mener du forresten med det respekt greiene. Og hvorfor skulle du ha meg til å gi den pennen siste dagen din? Ved du at Katarina manipulerte deg og også meg, på valentines day? Og slapp av, jeg skal ikke skrive noe mer, hvis du ikke svarer, så får du ikke fler meldinger. Erik
1-Oct-2008 23:57:28
Jeg burde kanskje slutte å sende tekstmeldinger så seint på natta.
Men jeg har litt dårlig døgnrytme, så jeg glemmer det, at andre folk ikke har er så b-mennesker og har så dårlig døgnrytme som meg.
Så det får jeg prøve å skjerpe meg med.
Men det var så mye rart som skjedde på Arvato, så noen av de tingene var litt rare, med mye rart som foregikk i det bokollektivet jeg bodde i, i Mandeville St., i Walton også.
Så det var liksom en ekstraordinær situasjon, som jeg var i, da jeg jobbet på Arvato.
(Og det er det vel forsåvidt fremdeles).
Men da blir det enklere misforståelser osv. da, når man blir spionert på av ‘house-mates’, og ble forsøkt drept på gården til onkelen sin i Larvik, noen uker før, og når familien ikke vi sende kofferten ens, med klær og viktige papirer osv.
Så havner man tilfeldigvis, i en jobb, i et kontorbygg da, når man er i en sånn rar situasjon, så da blir det liksom ikke som i om man var i en A4-jobb, og i en vanlig situasjon, i Oslo.
Så da blir det sånn at det skjer kanskje mer spesielle ting på jobben også, så da blir det kanskje sånn at man glemmer hvor mye klokka er noen ganger, når man sender tekstmeldinger osv.
