Jeg blir fortsatt tulla med, over hele linja, og det er vanskelig for meg, å få utrettet mye, siden alle bare leser bloggen, og aksepterer dette.
Dette er en uting, ved Norge, vil jeg si, at man bare aksepterer at folk blir tullet med, og sitter på henda, (eller hva man skal kalle det).
Så dette blir en klage-bloggpost.
Jeg synes det er som at Norge er et land fullt av landssvik, skal jeg være ærlig, når folk aksepterer, at andre folk blir tullet med, av noen illuminister, (eller hva det kan være), på denne måten.
Så dette blir en kondolanse blogg-post, dessverre.
For de sivile rettighetene, i Norge og England.
Som virker å være avgått med døden.
Så kondolerer til folk i Norge og England, pga. dette.
hvem skal jeg liksom ta opp det med da, at jeg ikke får arven min, etter min mormor, enda jeg er arving.
Mine medarvinger, de visste jo det, at jeg ikke var på talefot med dem, da de tok på seg, å dele boet.
Jeg mener at Tingretten er ansvarlig, for å gi meg arven min.
Og det har ikke skjedd, (enda min mormor døde for snart et og et halvt år siden).
Og Agder Lagmannsrett vil ikke gå inn og be Larvik Tingrett gi meg arven min.
Det høres kanskje rart ut av meg, å kreve arv etter min mormor, men min mor døde i 1999, så jeg er faktisk medarving da.
Jeg synes det er veldig urettferdig system, som dere har, oppe i Steinrøysa, hadde jeg nær sagt, som noen bruker som navn på Norge.
Jeg bor i England nemlig, i landflyktighet, etter at jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian'.
Og etter at jeg ble forsøkt drept, i Larvik, i 2005.
Men politiet vil ikke engang etterforske disse sakene, og de ber meg bare lese i leksikon, når jeg spør dem om hvem denne 'mafian', kan være.
Og her i England, blir jeg også tullet med.
Folk søker på navnet mitt fra Mekka, så jeg lurer på om det kan være muslimsk mafia, som forfølger meg.
Jeg får ikke være flyktning, i England, siden jeg er fra Norge, så jeg lever i en 'tulle-verden', og må late som at jeg bare er vanlig jobbsøker/EØS-immigrant.
Så skjerpings i Norge, vil jeg si.
Er det ingen som kan klare å rydde opp her, lurer jeg.
Jeg har sendt dette til advokat også, men jeg har ikke hørt noe.
> Det vises til Deres e-poster til Høyesterett av 15. juli 2010 og 26. august 2010 vedrørende sikkerhetsstillelse for begjæring om offentlig skifte. Jeg beklager sent svar herfra.
>
> Høyesteretts oppgave som øverste rettsinstans er å behandle anker over avgjørelser (dom, kjennelse eller beslutning) truffet av lagmannsretten. Det fremgår ikke av Deres e-poster at det her foreligger noen slik avgjørelse. Høyesterett kan således ikke hjelpe Dem med de forhold som tas opp i Deres e-poster.
Jeg har ikke levd et vanlig liv, siden jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt for ‘mafian’, (som jeg ikke vet hvem er engang).
Kan noen være så snill å forklare meg hva som foregår, sånn at jeg kan forsøke å leve et vanlig liv.
Det skal vel være åpenhet i samfunnet, mener jeg.
Verden i dag er bare møkk, mener jeg, for nå har dette tatt snart syv år av livet mitt.
Og jeg får ingen av rettighetene mine.
Og jeg skjønner heller ikke hvordan alle de mange hundre leserne, som leser denne bloggen hver dag, kan sitte å se på dette, uten å gjøre noe.
Så dette er helt sinnsykt, mener jeg.
Erik Ribsskog
PS.
Her kan dere se hvor mange hundre dere er, som leser denne bloggen hver dag.
(På mandag var det over tusen av dere).
Men dere sitter visst bare å ser på hva som foregår.
Hvorfor er det ingen som gjør noe med alt dette tullet som foregår, i forbindelse med at jeg ikke får rettighetene mine osv., men må leve i uvisshet, etter å ha overhørt at jeg er forfulgt av noe som blir kalt ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og etter å ha blitt forsøkt drept, av et slags jaktlag, i Larvik, i 2005.
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Altså, jeg vil jo gjerne gå videre med livet mitt.
Men hvordan kan jeg klare det, når jeg ikke vet hva som har foregått, engang?
Jeg må jo først få fordøye og bearbeide, det som har foregått, før jeg kan gå videre.
Og jeg må jo også få vite hva som foregår nå, for å vite om det er noen spesielle forhåndsregler, som jeg må ta, for eksempel.
Denne uvissheten er en tung byrde for meg, som føles som tortur og som at jeg blir terrorisert, synes jeg.
Og jeg må bruke mye av min energi på å prøve å klare å gjøre mine daglige plikter, uten å gå inn i raserianfall, osv.
Siden jeg ikke får vite hva som foregår, og ikke får noen av mine rettigheter, og dette blir som dårlig behandling av meg, mener jeg.
Så dette er bare helt for jævlig.
Alltid, fra jeg var liten, på 70-tallet, og var med mora, Karen Ribsskog, mi til besteforeldrene mine i Nevlunghavn, så har jeg reagert, hvis jeg har blitt behandlet urettferdig.
(F.eks. fra moren min, da jeg var 5-6 år, hvis jeg syntes at hun behandlet meg urettferdig, i forhold til hvordan hun behandlet søsteren min Pia da, f.eks.
(Det var vel også moren min som først lærte meg det, at ting skulle være rettferdige, i en annen sammenheng da.
Så begynte jeg å gjenta det da, hvis jeg syntes at jeg ble urettferdig behandlet selv da, senere.
Og har sagt fra da, til f.eks. mora mi da, hvis det eller det var urettferdig da.
Men men).
Da har jeg alltid sagt fra om det).
Så jeg synes jeg blir behandlet dårlig av samfunnet, siden jeg blir behandlet på en urettferdig måte, mener jeg, siden jeg ikke får mine sivile rettigheter.
Og det er rettigheter som alle har.
Så når jeg blir nektet de, så opplever jeg det som veldig urettferdig, og som mobbing og trakassering og terrorisering av meg.
Så dette er ‘landsvikers’ på sitt beste.
Det er grunnlovsstridig, å ikke gi meg rettighetene mine, vil jeg si.
Så det her er bare møkk.
Så dere grisene, som griser og tuller med folks rettigheter, dere får kose dere.
I såfall, så kan jeg si det som det er, at jeg jobba to og et halvt år, som assistent, for butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998.
Jeg måtte gjøre alt det tyngste kroppsarbeidet, (legge opp alle kjølevarene, spre ca. 20 bur, to ganger i uka, pluss ta alle bestillingene og ta tippinga og tippeoppgjøret osv.), for Kvehaugen var alkoholiker, må man vel si, (det var ihvertfall det Thomas Sæter sa, (mener jeg det var), og Kvehaugen kjøpte også tre store øl, 0.7 liter Ringnes, (såkalte ‘alkisbomber’ blant personalet på Rimi Bjørndal), hver dag).
(Eller hva det kom av, at han var så ‘slavedriver’).
Så jeg var jo skikkelig overarbeida, allerede da jeg begynte som butikksjef, i 1998.
Men men.
Det er visst ikke uvanlig, at butikksjefer sliter ut assistenter, i dagligvarebransjen.
En av mine assistenter, på Rimi Kalbakken, Kjetil Prestegarden, (som jeg hadde mye konflikter med, for jeg hadde han i strupen fra dag 1, må jeg vel si), han fortalte en historie, om at ingen Rimi-ledere ønsket å være butikksjef, på Rimi Ammerud, som var den nærmeste Rimi-en vel, fra Kalbakken, hvor vi jobba.
Og det var fordi, sa han, at Rema Ammerud, var rett over veien.
Og han butikksjefen, på Rema Ammerud, han hadde visst slitt ut tre assistenter, på to år, eller noe, sa Prestegarden.
(Det her må vært rundt vinteren 2001, mener jeg, som han Prestegarden sa dette, vil jeg tippe på.
Noe sånt
Jeg jobbet der jo bare fra oktober år 2000, til mai 2001, mener jeg det var, så).
Så rovdrift på assistenter, det er nok et problem i dagligvarehandelen, (som jeg også ble utsatt for da).
Det var greiere, sånn sett, da hun Elisabeth Falkenberg, var sjefen min på Rimi Nylænde.
Eller, jeg ble vel utnytta der og, for jeg husker jeg ble så stressa av alt arbeidspresset, som assistent, så jeg måtte slutte å gå med armbåndsur, for jeg ble stressa bare jeg så på klokka.
(Dette her var vel i 1995, kan jeg tenke meg).
Men av Falkenberg, så lærte jeg ihvertfall en del.
Mens på Rimi Bjørndal, så lærte jeg bare tippeoppgjøret, må jeg vel si, på de to og et halvt årene, som jeg jobbet der.
Jeg lærte ikke om brutto/svinn, eller lønninger, (ikke noe særlig ihvertfall, det var bare noen ‘krampetrekninger’ helt på slutten der).
Så det merka jeg, da jeg begynte som butikksjef, at jeg mangla litt lærdom, som butikksjefer burde kunne.
Siden jeg ikke hadde fått noe ‘butikksjef-opplæring’, nesten i det hele tatt, av Kvehaugen, på Rimi Bjørndal.
Jeg hadde bare slava rundt i to og et halvt år der, må jeg vel si.
Kvehaugen maste og klagde, så jeg begynte å jobbe der, før jeg hadde kasta krykkene, etter en korsbåndoperasjon, som jeg hadde i kneet, på Aker Sykehus, noen uker før.
Så da satt jeg i kassa mye gratis da.
For jeg var egentlig sykemeldt.
Men jeg ville hjelpe til da, siden Kvehaugen klagde sånn, når jeg var innom, for å se på butikken osv.
Det var Anne Katrine Skodvin, distriktsjef i Rimi, som sendte meg dit.
Når jeg bare var innom, på Rimi Nylænde, mens jeg var sykmeldt.
Så jeg må si at jeg ble veldig utnytta i Rimi.
Jeg var jo i toppform, (som en idrettsutøver nesten), for jeg kom rett fra et tøft år i infanteriet, da jeg begynte i Rimi.
Men rundt den tida jeg slutta i Rimi, så var jeg var et vrak nesten, på det værste, pga. overarbeid da.
Men dette var det også om i avisene, på 90-tallet.
At Rimi-assistenter var underbetalte og hadde for mange arbeidsoppgaver.
Det husker jeg stod på førstesidene av avisene en gang jeg var innom Rimi Nylænde, mens jeg jobbet på Rimi Bjørndal, mens hun Monica, som var butikksjef på Rimi Nylænde, før meg, avløste pauser i kassa, husker jeg.
Men det var nedgangstider, da jeg var ferdig med militæret, så jeg fikk ikke meg noen annen jobb, på den tiden.
Så derfor begynte jeg i Rimi, som var plan C, etter datajobb og kontorjobb.
Men men.
Men jeg ble ihvertfall butikksjef til slutt, (etter ca. fem år vel).
Og nå har jeg ihvertfall ledererfaring da.
Jeg har jo også en grad i IT, så jeg burde vel klare meg, regner jeg med.
Hvis ikke politiet, eller noen, tuller med meg da, sånn som jeg synes det virker litt som noen ganger.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som foregår siden jeg har så mye motgang.
Jeg har jo en grad i IT og ledererfaring, og det som er.
Så jeg burde jo få meg en million-jobb, eller noe.
Men jeg er jo flyktning fra Norge så.
Så det er jo det som er hovedproblemet da.
Som jeg prøver å få rettighetene mine i forbindelse med, i Norge og her i England.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og jeg var også sånn, at jeg gjorde ting ordentlig og grundig.
En gang fikk jeg i jobb, å legge noen kjøttvarer oppi en ny, brukt kjøledisk.
Og jeg var vant til, at butikken skulle se ordentlig ut.
Så jeg begynte da å prøve å få fjerne gamle klistremerke-rester osv., fra den kjøledisken da.
For at butikken ikke skulle se for ‘harry’ ut.
Men da husker jeg, at jeg overhørte at Kvehaugen klagde til min assistent-kollega, Irene Ottesen, (som han lærte opp mer, til å ta lønninger og jobbintervjuer osv.), om at andre ville bare ha slengt oppi kjøttvarene i disken, og ferdig med det.
(Så de mine to lederkolleger der, de stod og så på meg, mens jeg jobba.
Og prata om meg, og hvordan jeg jobba da, og dreiv og dømte meg opp og ned da.
Så det var en litt ekkel følelse, husker jeg, fra hvordan Kvehaugen og Ottesen oppførte seg, og fra hvordan dem prata om meg, bak ryggen min.
For Ottesen, hun var jo assisterende butikksjef, sånn som meg.
Så hun var jo ikke min overordnede, (ihvertfall ikke sånn som jeg kan skjønne det).
Så Kvehaugen skulle vel ikke ha pratet om meg, til min kollega, som jeg var lik i rang med.
Det var vel egentlig trakassering/mobbing av meg, må jeg vel nesten si da.
Når jeg tenker tilbake på den episoden.
Dette var vel en lille julaften.
Antagelig i 1996.
Men men).
Jeg var en som beholdt oversikten og gjorde ting ordentlig, og tenkte på helheten i butikken.
Jeg tenkte hele tiden på butikken, fra kundens synspunkt.
Så da kræsja jeg kanskje med Kvehaugen, som bare tenkte på å få gjort unna ting kjapt.
Så det funka dårlig der, mellom meg og Kvehaugen og Irene Ottesen.
Så det ble et ork, å jobbe som leder der, syntes jeg.
Så jeg ble enig med Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg tok alle seinvaktene.
(Så slapp jeg å se dem mer enn en time, mellom klokken 13 og 14).
Men Irene Ottesen gikk tilbake på det her da.
Og sa at hu trengte en seinvakt i uka, eller noe, for å sove ut da.
Så det med at jeg hadde alle seinvaktene, den avtalen, den gikk litt sånn i rykk og napp, etter lunene til Irene Ottesen da, må jeg vel si.
Men så slutta hu, for å bli assistent på Rimi Mortensrud.
Og da var jeg kjempeglad, for å slippe de nykkene hennes.
Som kollega.
Så da var jeg fornøyd, med at vi bare var to ledere der.
(Enda det var en av de største butikkene i distriktet).
Men jeg merka det seinere, at da ble det for mye jobbing for meg.
Ei fra Ski, (som var litt rund, eller svær), og som het Merete vel.
Hu tok over etter Irene Ottesen.
Men det var først et halvt år etter, eller noe.
Og da ble de sure, fordi jeg ga tørrvarebestillingene til henne.
Enda jeg hadde kjempemye fra før.
Så det var mest sånn, at Ottesen og Kvehaugen og hu Merethe, gikk og ‘dassa’ litt.
Også gjorde jeg det tyngste arbeidet.
Hvis man setter det på spissen, hvordan det var for meg å jobbe som assistent, på Rimi Bjørdal, så kan man kanskje si at det var sånn, mener jeg.
Men men, det er mulig at andre har andre meninger.
Men det er ihvertfall sånn det virka litt for meg, innimellom der.
(Dem tok også mange røykepauser og sånn, som ikke jeg gjorde.
For jeg hadde slutta å røyke, mens jeg jobba på Rimi Nylænde, et par år tidligere, på 90-tallet.
Og de var jo to ledere, på tidligvaktene.
Og de vaktene, de var roligere, enn kveldsvaktene da.
Men men.
Så jeg hadde nok klart den tyngste jobben, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assistent der, vil jeg si.
Men men).
Selv om de andre også kunne jobbe bra, jeg må innrømme det.
(F.eks. så var vel både Kvehaugen og Ottesen flinke til å legge opp frukta kjapt.
Men jeg vet ikke om de kanskje skulka unna litt med rulleringa?
Hvem vet).
Men det var litt mye arbeid for meg, på Rimi Bjørndal, som assistent, må jeg vel si.
Og når bussene også streika(!), våren og sommeren 1998.
Så ble det jo en time omtrent, å gå til jobben, fra Mortensrud.
Og også nesten en time, om kvelden.
Ihvertfall mer enn en halvtime.
Så før jeg skulle ha sommerferie, sommeren 1998, så var jeg helt utslitt, husker jeg.
Jeg var nok litt for motivert, så jeg stod på fælt da, for å holde hjulene igang, i butikken.
Jeg tenkte sånn, at hvis jeg gjorde min del, så ble det lettere for de andre å gjøre sin del da.
mitt navn er Erik Ribsskog, og jeg har en høyskolekandidatgrad, fra HiO IU, i IT, og jeg har ca. ti års ledererfaring, fra Rimi.
Og jeg fikk deres kurs e-post, her om dagen, så jeg er medlem i NITO's lederforum da, siden jeg har en grad i IT og har mange års ledererfaring, fra detaljhandelen, blant annet som butikksjef, i tre Rimi-butikker i Oslo-området.
Jeg har arbeidssaker mot Rimi og Bertelsmann, men får ikke ting som f.eks. Fri Rettshjelp.
Min mormor Ingeborg Ribsskog, fra fine danske adelsfamilier, døde ifjor sommer, og jeg får ikke min arv.
Og dette får jeg heller ikke Fri Rettshjelp til.
Jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian' der.
Men jeg får ikke mine rettigheter.
Nito vil ikke hjelpe meg med CV-en.
Og DNB/Cresco, vil ikke gi meg f.eks. Nito-kortet.
Jeg bor som flyktning, i England, men jeg får ikke offisielt bli flyktning.
Jeg lever som arbeidsledig i England, og blir tullet med overalt, vil jeg si.
Nitos president bare sendte meg en link til en artikkel om noe likestilling-greier, når jeg sendte noen klager på Nito.
Jeg får ikke studielån, fra Lånekassa, enda jeg fikk en sosinom i Sandefjord, til å sende brev til dem, at jeg hadde problemer med studiene, etter at jeg hørte jeg var forfulgt osv.
Da jeg studerte i Sunderland, i 2004/05, så fikk jeg ikke studielånet, før i januar 2005, fire måneder etter at studiene startet.
Og jeg har hatt problem på jobb her i England, så jeg har måttet overtrekke norske bankkontoer litt, for å få råd til mat, osv.
Men jeg avtalte med Nordea, at jeg skulle få beholde kontoen, hvis jeg betalte tilbake, til Aktiv Kapital, men Nordea slettet likevel kontoen.
Er det politiet som tuller med meg eller?
Jeg har aldri vært kriminell, og er i HV og har fullført militæret og alt sånt og.
Jeg har noen hundre tusen i gjeld.
Har man innført tortur/terrorisering, fra politiet, istedet for gjeldsfengsel, som man hadde i gamle dager?
Hva ligger gjennomsnittslønnen til de som er med i Nito's lederforum på ca., hvis det er lov å spørre om det?
Så hun var kanskje litt umoden, hun der Janine England, fra Mandeville St., i Walton.
Hun var sånn, at en gang, så bare kasta hun klærna mine, som var nettopp ferdige i vaskemaskinen, utover gulvet, på kjøkkenet, der hvor vaskemaskinen stod.
En gang hu kom hjem seint på kvelden, etter å ha vært på byen vel, (med en kavaler da).
Mens jeg hadde sitti og sett på TV, i lounge-en, og drukket noen ølbokser og spist pizza da, som jeg ofte gjorde i begynnelsen der.
(For å kompansere for at trynet mitt så litt feminint ut da, siden jeg hadde fått ødelagt trynet, på den hudpleiesalongen, på St. Hanshaugen, i 2003, så prøvde jeg å oppføre meg litt ‘ikke-homo’, etter at jeg endte opp her i Liverpool, i 2005, siden jeg ikke ønsket å ha noe sånt på meg, at jeg skulle være homo, eller noe sånt.
Spesielt ikke etter at politiet ikke ville gi meg rettighetene mine, noen uker før, i 2005.
Men men).
I stedet for å spørre meg, om jeg gadd å tømme vaskemaskinen.
Men men.
Så hu var kanskje litt for ung til å bo aleine, så langt fra hjemstedet sitt, som vel var Dover, (hun Janine England).
Så det er ikke alltid jeg får dykket så mye ned i den haugen.
Men men.
Fordi, jeg tror litt, at det nok er for å gjøre narr av meg, det da.
Så det er jeg ikke så helt begeistret for, må jeg innrømme.
For det andre, så er det trykket, på den t-skjorta, (som jeg har sett på en video, som noen sendte).
Det trykket er jo tatt fra et bilde, som jeg har copyright til.
Og jeg har vel copyright til mitt eget ansikt også, får jeg håpe.
Så dette er jeg ikke så begeistret for.
Her sitter jeg nesten 24 timer i døgnet, og skriver blogg.
Om problemer med mangel på rettigheter i Norge osv.
Og er arbeidsledig, og må spise sånne bokser med bønner og nudler osv., (og noen ganger bare ris, selv om det er en stund siden), innimellom, ihverfall.
Også skal noen rappe mine copy-rettigheter, å lage t-skjorter, og andre ting, med trynet mitt og sånn på.
Nei, da blir jeg litt ‘irriterings’.
Selv om denne bloggen først og fremst er om, å kjempe for at folk skal få rettighetene, som de har krav på, i Norge, (og også litt i utlandet, som nordmann i EØS-området og i USA, osv).
Så jeg er ikke helt sikker på egentlig, hvordan jeg skal gjøre det med sånne ting.
Men jeg er også blåruss, så instinktene mine, de sier at jeg må klage.
Og hvis det bare er for å gjøre narr, så er ikke det noe morsomt, synes jeg.
Men jeg får se om klarer å få klagd noe mer på det her.
Jeg har en ganske tjukk bunke, med ark, over ting jeg skulle ha gjort.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er den haugen jeg har, med papirer, om ting jeg burde fått gjort.
Som jeg får se om jeg klarer å få redusert litt på, etterhvert.
Jeg skal prøve ihvertfall.
Vi får se jeg om jeg klarer det.
Vi får se.
Her er mer om dette:
PS 3.
Og når jeg tenker mer på det nå.
Så hadde det kanskje vært bra, å hatt kontroll på sånt.
For jeg vil jo ikke det, at noen kanskje litt halvveis ‘lugubre’ personer, skal tjene penger, på å trykke trynet mitt, på noen t-skjorter osv.
Nei, jeg får tenke litt mer, på hvordan jeg skal gjøre dette.
De som jeg savner, at skriver osv.
Det er avisene i Norge.
Hvor er de?
Hva driver de med?
Vi får se hva som skjer.
Jeg kommer nok kanskje til å trenge en assistent, eller to, til å drive med det her, hvis det her tar av.
Og da må jeg jo ha noen inntekter og, til å betale lønninger og sånt av.
Så derfor er det dårlig, at dette foregår, utenfor avisenes verden, av en eller annen rar grunn, synes jeg.
Det virker som at det bare er ‘elitister’, som avisene ønsker å skrive om.
Og ikke om vanlige folk.
Altså at vi lever i en elitistisk verden da, hvor andre folk blir tullet med.
Det kan kanskje virke litt sånn, at det er dette som foregår, synes jeg.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Og jeg er forresten fra Berger i Vestfold, og ikke fra Bergen.
Så hvorfor noen går rundt med t-skjorter, med mitt ansikt på, i Bergen, (hvis det stemmer), det skjønner jeg ikke helt.
Men, da jeg jobba som butikkleder, i Rimi, på 90-tallet, så hadde jeg jo internett, fra 1996.
Og, det var sånn, at jeg ga ganske mye på jobben, (mye fordi jeg måtte det, men også fordi jeg syntes det var artig, å være leder, og også fordi jeg prøvde å få meg en karriære da).
Så jeg jobba ofte hardt, og ble sliten da.
Så på fritida, så var det ikke sånn, at utelivet på byen, frista så mye, alltid.
(Ihverfall ikke midt i uka.
Men jeg gikk noen ganger ut på byen, på lørdagskvelder, f.eks.
Men men).
Så da ble det sånn, at jeg satt foran PC-en om kveldene, og spiste masse mat, som pizza og kebab og burger osv.
Siden jeg trengte mye mat, siden jeg jobba hardt, og siden jeg ikke fikk til å spise så mye på jobben, i hvertfall ikke de siste årene jeg var leder i Rimi.
For da, så er det alltid noe som hefter og avbryter.
Så en butikksjef i Rimi, han kan sjelden sitte ned en halvtime, og ha lunch, sånn som kontorfolk kan, f.eks.
(Magne Winnem, husker jeg, han prøvde å løse det problemet der, ved å sende noen unge kassadamer, inn på spiserommet, for å smøre brødmat til seg.
Men det, det fikk han kjeft for da, av noen assistent-damer, som var litt feminister kanskje.
Så det kan man ikke gjøre, som mannlig butikksjef, i Norge.
Men det er mulig at man kan gjøre det i andre land.
Hvem vet.
Jeg skjønte automatisk det, at jeg ikke kunne sette ei kassadame, til å smøre mat for meg, sånn at jeg kunne få spise i fred.
Da ville det bare blitt bråk.
For det var ikke jobben deres da.
Det skjønte jeg helt av meg selv, uten problemer, at der gikk det en grense.
Men det skjønte ikke Magne Winnem da.
Kanskje fordi han er fra en kristen familie, hvor man er ganske patriarkiske osv. da.
Hva vet jeg.
Men, jeg ville ikke heller ha gjort det sånn.
Hvis det var ei kassadame der da, som av en eller annen grunn.
(Som kanskje virka som en bagatell for meg, som var i ‘Rimi-leder verdenen’, en god del av den tida, et sted som kunne være litt spesielt, avhengig av kolleger osv., for vi var jo et leder-team, i butikkene, ihvertfall i de butikkene jeg var assistent).
Så kanskje kassadama ville ha tulla med brødskivene, og spytta under pålegget, for eksempel.
Hvis man hadde satt ei kassadame, som ikke likte en, til å smøre mat for en.
Så det tenkte jeg aldri på, som en realistisk mulighet engang, å be ei kassadame smøre brødskiver for meg, som butikkleder, siden butikkledere ofte ble avbrutt, av retur i kassa og kunder og selgere osv.
Men Magne Winnem, han regna med at det ville være uproblematisk.
Så her kan man se, at det var en kulturforskjell, (eller hva man skal kalle det), mellom meg og Magne Winnem.
Kanskje fordi at jeg vokste opp med masse, mer eller mindre, feministiske søstre/stesøstre og kusiner og at mora mi nok kanskje var, mer eller mindre, feministisk.
Mens Magne Winnem kanskje vokste opp i en mer kristen og bibeltro familie-verden, i Røyken, (et sted ganske langt fra Berger, hvor jeg bodde, så jeg hadde opprinnelig ikke noe oversikt, (da jeg begynte på skole i Drammen, det året jeg var russ), over hvordan forholdene var ute i Røyken osv., og i de forskjellige familiene osv., der da), hvor ting mer fulgte kristendommens og bibelens regler om dette?
Det er mulig.
Noe sånt var det nok ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
Så jeg spiste mye etter jobben da.
Og var på irc.
For jeg var også op, (det betyr operatør, dvs. en slags administrator/sjef da), på den norske irc-kanalen #quiz-show, på EF-net.
Jeg var fast der, i noen år, for det var en av de få norske irc-kanalene, hvor det skjedde noe.
Og jeg hadde ikke så mange gode venner, i Oslo.
Mine søsken og Magne Winnem osv., de var litt sånn strenge og alvorlige, alltid nesten.
Mens på irc, så hendte det at jeg kunne chatte med folk som var litt mer ‘laid back’ da.
Og det var en befrielse for meg.
For det var nesten klaustrofobisk, for meg, syntes jeg, rundt 1995, i Oslo.
For jeg kjente ingen, som hadde et behagelig vesen, som jeg kunne prate med om forskjellig da, syntes jeg.
Men irc løste delvis dette problemet for meg, vil jeg si.
For på #quiz-show og #Oslo og #Norge og #Sol.20ognoe, osv. på undernet, så kunne man noen ganger treffe på hyggelige norske folk.
Og jeg startet også en irc-kanal selv, #blablabla.
For David Hjort fra jobben, og Glenn Hesler, som jeg kjente gjennom tremenningen min Øystein Andersen, i Lørenskog, de fikk også seg internett.
Så da chatta vi på irc-kanalen min da, (eller ihvertfall som jeg startet), #blablabla da.
Og der dukka det også opp, mer eller mindre tilfeldig nesten.
Folk som jeg tilfeldigvis hadde chatta med andre steder da, og som jeg syntes var joviale og sosiale og kanskje hyggelige eller trivelige da.
Eller ihvertfall interessante kanskje.
Eller hva man skal si.
Folk med irc-nick som Tosh, (Torstein Bjørnstad, fra Trondheim), Cilla, (Janniche Fjellhaug, fra Nattlandsfjellet, i Bergen), Zera, (Linda Wold, fra Halden).
Og også en kar, fra ‘Strile-landet’, (det vil vel si ‘bonde-landet’, på vanlig norsk, og ikke Bergensdialekt), rundt Bergen, som kalte seg ‘Wasted’ vel, eller ‘Wazted’, eller noe sånt.
(Pluss at folk som var bekjente av enten David Hjort eller Øystein Andersen/Glenn Hesler, de kunne også stikke innom den kanalen, noen ganger, og bare si ‘hei’ kanskje.
Noe sånt).
Han var fra et sted som het Ågotnes.
Og han syntes jeg da, at jeg nesten burde oppføre meg litt høflig mot da.
Siden farmora mi het Ågot, nemlig.
Han, og noen kompiser, de kjørte også inn til hun Cilla, i Bergen.
Husker jeg at de prata om, på #blablabla, at de skulle gjøre en dag.
Uten at jeg fikk med meg, hva som skjedde i detalj da.
Men men.
Så kanskje det er de folka i Ågotnes, som driver å tuller meg meg nå, tenker jeg.
Hvem vet.
Jeg vet ikke helt hvor jeg har de folka, så jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om det.
Men men.
Han Wazted, han hadde forresten kutta av ledningene til de elektriske kirkeklokkene, til kirka i Ågotnes.
Og var litt som en legende der, (skjønte jeg), på grunn av det.
For det var en søndag morgen da, som han var fyllesyk osv.
Og da hadde han blitt irritert på kirka, (som var like ved huset dems da, var det vel), og kutta av ledningene til kirkeklokkene der da.
Så det var en litt artig historie, fra 90-tallet vel, husker jeg at jeg syntes da.
(Det var litt artig for meg, å høre om hva som skjedde på et sted som het Ågotnes, (husker jeg at jeg syntes), siden farmora mi het Ågot, og var nesten som en mor for meg, ihvertfall noen år, under oppveksten min, på 70 og 80-tallet da.
Siden min egen mor, kanskje var litt kald, som person, så var det litt artig syntes jeg, å ha en ganske snill, (vel), farmor, som het Ågot da.
Så derfor syntes jeg det var artig, med det navnet, Ågotnes, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Her kan man se det, at Ågotnes, det ligger ganske fint til, (må man vel si), på en øy, like utenfor Bergen:
PS 6.
Jeg lurer på om han ‘Wazted’ egentlig het Ove.
(Det samme som fetteren min, Ove Olsen, fra Son).
Lurte jeg på såvidt nå.
(Jeg mener å huske det, at hu Cilla, en gang nevnte det, ihvertfall.
Men men).
Bare noe som plutselig dukket opp i underbevisstheten her nå.
Mer eller mindre tilfeldig vel.
Så da er det kanskje mulig å spore opp han, hvis det er riktig.
Vi får se om det er mulig.
Vi får se.
PS 7.
Man kan også se det, at øverst til høyre, på kartet over Bergen.
Der ligger Ytre Arna, hvor de har en kopi av Berger kirke.
Siden Jebsen-slekten, hadde to ‘fabrikk-byer’.
Både på Berger på Østlandet, og i Ytre Arna, på Vestlandet.
Faren min, han likte ikke Jebsen-kirka, på Berger.
Antagelig siden han het Arne.
Og siden Jebsen-kirka hadde en kopi, i Ytre Arna?
Kanskje det finnes en dame der, som heter Arna, som er litt som min fars tvilling?
Det skulle vel kanskje ikke forrundre meg, nå i vår moderne og kanskje noen ganger litt overnaturlige verden(?)
Hvem vet.
Vi får se.
PS 8.
Nå er jeg ute på Ågotnes der, og leiter etter han Tor-Ove Angeltveit, som jeg lurer på om er han ‘Wazted’, fra #blablabla, på irc.
Vi får se om jeg klarer å finne han, der ute.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Her er mer om dette:
PS 9.
Jeg lurer på om det her er ‘kyrkja’ til ‘n Wazted.
Vi får se.
Her er mer om dette:
PS 10.
Er det her ute i Ågotnes/Fjell der, på Sotra, (ved Bergen), lurer jeg:
