- Samtale startet i dag
-
Erik RibsskogHei Marianne,jeg tenkte på noe.Gidder du å gjøre meg en tjeneste, og gå på Valentinos og sånn, (hvor du pleide å gå før).Også bare spør du i baren om noen har sett Finger’n og vær litt som Marion Ravn, og så si sånn at: ‘Veit du hvor rik jeg er eller’, og sånn.Det er hu dumme Jenny Skavlan som du ligner på vet du.Og hu har kødda med meg på TV sammen med Thomas Seltzer.Så tenkte at det hadde vært en bra plan.Si noe om at du har trent mye på Sats og sånn i det siste og kanskje, etter at du begynte å skrive boka di.Noe sånt.Er den ålbings?Mvh.Erik Ribsskog - I dag
-
Marianne Eidsem HasselDu er helt på jordet. Valentinos fins ikke mer og jeg er ikke i sentrum heller noen ganger så gjør det sjøl etter det du la ut på veggen min for lenge siden….. -
Erik RibsskogHaha,du spurte broren min Axel i Torggata, om dama hans Barbie-Heidi sugde han.Og så sa du at: ‘Jeg suger og jeg’.Jeg vet ikke hvorfor du sa det til Axel.Men når du sier sånne ting, så må du vel regne med å få høre det.Har du jobba på Elkjøp på Carl Berner?(Jeg syntes det stod det, på Facebook-profilen din).Har du slutta i Rimi da?Kjenner du fiskesjefen på Meny Carl Berner, (like ved Elkjøp)?Det er en som kaller seg ‘Titten Tei’, men jeg husker ikke navnet.Det var en jeg var i Heimevernet sammen med, da jeg bodde, i Norge.Er jeg også på jordet når jeg sier at du het Marianne Hansen før, forresten?Jeg har bodd i England i snart ti år nå, så jeg er ikke så ofte ute på byen i Oslo akkurat, og ihvertfall ikke på Valentinos.Min tidligere klassekamerat Magne Winnem, (fra Rimi), likte ikke Valentinos, på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere, på NHI, i 1989.Han mente at folka som gikk der, var harry, eller noe.Winnem fikk meg til å kjøpe meg en dress på Oslo City, og vi var liksom japper, og gikk vel omtrent på alle utestedene bortsett fra Valentinos.Men jeg gikk mye på byen, og på den tida jeg var i militæret, (tre-fire år seinere), så var jappe-dressen min utslitt, og jeg gikk på byen i en grå skinnjakke.Og da turte jeg ikke å gå på Snorre for eksempel.For jeg følte meg nesten naken, uten jappe-dressen min.Men jeg turte å gå på Valentinos da.Siden det utestedet liksom var harry da, ifølge Winnem.Sånn er det å være fattig student/vernepliktig.Det var ikke så mye penger å få hjemmefra heller, så jeg måtte leve på studielån og de få dagpengene man får i militæret, og butikk-lønn innimellom.Men men, det var morsomt å være litt japp og.(Som liksom var det som var i tiden, på slutten av 80-tallet).Selv om det bare var et år, (eller noe sånt), må man vel si.Mvh.Erik Ribsskog
-
Erik RibsskogJeg skreiv feil.Du sa: ‘Jeg svæljer og jeg’.Så du var kanskje dritings.Det er mulig.Det var sammen med ei venninne, (muligens Wenche Berntsen).Hvem vet.Mvh.Erik Ribsskog
-
Marianne Eidsem HasselMen når du såå mange år etter skriver det på veggen min så alle kan se det sier vel mer om deg som voksen enn hva jeg gjorde som tidlig i 20 åra…..
-
Erik RibsskogHei,jeg lurer vel kanskje fortsatt på hvorfor du sa det og hva du mente.Men du ligner jo litt på Jenny Skavlan.Så da får jeg håpe at hu dukker opp her og sier det samme.Siden hu prater om meg på TV, osv.Mvh.Erik Ribsskog
-
Marianne Eidsem HasselJa jeg har jobba på Elkjøp etter at jeg slutta i Rimi i 2001. Er aldri på byn mer grunnet har ikke tid. Familien med fritidsaktiviteter og full jobb gjør at jeg ikke orker det lenger. Er ikke venn med Wenche heller her på face eller fritid så jeg er en helt annen person nå
-
Erik RibsskogSånn er søstera mi Pia og.(Som du møtte på Valentinos en gang.For på bursdagen hennes, var det vel, så dro hu med Axel og meg, på Valentinos.Og du sikla skikkelig på Axel, noe Pia ikke likte vel.Du var kanskje forelska i Axel og, siden du sa at du skulle svælje spermen hans, eller hva du mente).Pia var ei ‘flyfille’, som pleide å kjøpe hasj, på Blitz, osv.Men etter at hu fikk en negerunge, (Daniel), så begynte hu å ‘messe’, om å vaske taket og veger i leiligheten ofte, og om at man burde kjøpe nye pickup-biler, (og ikke bruktbiler), enda hu ikke hadde lappen selv.Haha.Så der har du muligens ei ny venninne, (som du vel kanskje fisker etter?).Mvh.Erik RibsskogPS.Jeg kjenner ei trønderdame som sugde meg på en slags irakisk måte, (eller noe), husker jeg, på den tida som jeg var butikksjef på Rimi Langhus.Kanskje hu vil ha ei ny venninne?Siri Rognli Olsen heter hu.Så kan dere prate om suging og sånn.Bare fleiper.Hvis du kjenner noen som jobber i Rimi, så prøver jeg å få tak i bevis på at jeg vant Rimi Gullårer, som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001.Rimi vil ikke sende.Og brevet fra Rimi-Hagen ligger på onkel Martin sin gård i Kvelde.Og ingen i slekta vil sende.De prøvde derimot å myrde meg, virka det som, for meg, i 2005, etter at jeg hadde rydda omtrent hele gården der, den våren og sommeren.Så jeg stakk til England igjen, sommeren 2005, og har ikke vært i Norge siden.
-
Marianne Eidsem HasselDet høres ut som du har hatt en tøff oppvekst. Men det hjelper ikke å dvele på fortiden, du kommer deg ikke fremover da. Hvis du er venn med Wenche Berntsen eller Charlotte Åman, kanskje de kan hjelpe deg. Jeg slutta i februar 2001 i Rimi fra Rimi Mortensrud så jeg har ikke fått med meg noen gullgave
-
Erik RibsskogDette er jo ikke om oppveksten min.Jeg vokste opp på 70 og 80-tallet, (i Larvik og Svelvik).Jeg flytta til Oslo, i 1989, som 19-åring.Så jeg har ikke vokst opp i Oslo, eller diskutert oppveksten min med deg.Jeg har ikke bedt om råd fra deg heller om det.Sånt finner jeg nok ut av selv.Ei venninne av søstera mi, som heter Cecilie Hyde.Hu prata med Pia og meg, om den spesielle oppveksten vår, i 1988 eller 1989.Så jeg er ferdig med sånn ‘oppvekst-prating’, for mer enn 20 år siden, dessverre.Rimi Gullårer var en driftskonkurranse, som var vanskelig å vinne.Bare 3-4 butikker klarte dette, i 2001, på Østlandet, var det vel.Så det var bare de flinkeste butikksjefene som vant den konkurransen, tror jeg.Noe sånt.Så derfor hadde det vært artig å hatt bevis på det.Jeg fikk ikke noen penger, av Rimi-Hagen, bare et brev og en enkel metall-penn, vel.Sølvi Berget på Rimi Langhus satt noen strikk rundt brevet, og det var slitt hull på midten av det, fra før, så det så litt ‘harry’ ut, så jeg viste det ikke til noen.Du jobba for butikksjef Kjell du da, på Manglerud?Du jobba jo på Karlsrud og, husker jeg.(Sammen med Cille?).Jeg skriver noen ganger med Wenche Berntsen, men ikke så mye.Hu har litt temperament, heter det vel.Husker du hva hu juss-student-dama Sophie, fra Rimi Karlsrud, heter til etternavn?Hu jobba der, på den tida som jeg jobba på tre Rimi-butikker.I 1993, var det vel.For jeg jobba annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.Tre dager i uka, på Rimi Lambertseter.Og jeg var også ringehjelp, på Rimi Karlsrud.Charlotte ble jo butikksjef på Rimi Kolbotn.Jobber hu i Rimi enda?Det siste jeg husker av henne er fra Rimi sitt seminar, på Storefjell, høsten år 2000, vel.Hu skulle ha meg med uti svømmebassenget der.Men hu hadde ikke med seg badedrakt, (for hu var ny butikksjef vel).Men hu skulle svømme rundt i boksershortsen til butikksjef Kenneth, (fra Rimi Skullerud og Rimi Kalbakken, (han som var butikksjef på Rimi Kalbakken før meg)).Det virka litt harry, for meg.Og jeg var litt nervøs, for jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.Like etter det seminaret.Så jeg droppa den ‘halv-naken-badinga’, som hu Charlotte inviterte meg med på, av en eller annen grunn.Men jeg hadde like før vært på rafting-tur, med distriktsjef PØF sitt distrikt.Og på den hytta, så var det badstu og boblebad.Og han butikksjef Terje, fra Oslo nord, han dro med gruppa vår.(Det var også Mikke Wallin, Renate fra Rimi Ryen og meg).Oppi boblebadet, mens vi dreiv med oppgave-løsning.(Noen dumme oppgaver som PØF hadde.Han ville at alle skulle reise seg opp i kassa og trimme, på et bestemt tidspunkt).Og hu Renate, (som tok seg fint ut i bikini, må jeg si).Hu var jo som Dr. Ruth og prata om g-punktet og det som var da.Så hu, (Renate Heder), hu kan du kanskje diskutere sånne der sex-greier med.Så kanskje hu klarer å finne på noe du kan si til Axel, hvis du blir forelska i han igjen.Bare fleiper.Mvh.Erik Ribsskog
-
Erik RibsskogJeg var ferdig utvokst i høyden, og var 1.85 høy, da jeg flytta, til Oslo, i 1989.Så jeg vokste ikke opp der, må jeg si.Jeg var en dataøkonomi, som skulle ta høyere utdannelse, på NHI.Jeg var Gjerde-russ, (i Drammen), våren før.Og Gjerde-russ er nesten som Oslo-russ, (siden de er fra Bragernes-sida, i Drammen).Så jeg var mye på Tryvann, Marylin, Rockefeller, Circus osv., i russetida.Magne Winnem, (i klassen), pleide å gå ut mye på La Vita, i Møllergata.Så han var mer kjent i Oslo, enn meg.Men han var fra Røyken, som er nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg er fra.Men begge stedene er liksom i Oslo-regionen, da.Jeg hadde jobba en del i Oslo, under oppveksten, faktisk.For min familie hadde senge-fabrikk.Og jeg pleide å være med faren min, når han kjørte inn til Oslo, på ettermiddagene, for å levere køyesenger og vannseger, til folk og butikker, i Oslo.Og min fars samboer Haldis Humblen, hu hadde leilighet, i Uelands gate.Og der bodde hennes sønn Jan Snoghøj, på 80-tallet.Så jeg hadde vært en del der, på besøk, og sett på Sky Channel osv., (som vi ikke hadde, på midten av 80-tallet, på Berger).Det var min far, som ville at jeg skulle gå på BI i Sandvika egentlig.Men jeg syntes at det ble for sossete.Så jeg begynte heller på NHI.Det var ikke så mye høyskoler og sånn, i Drammen, på den her tida.Jeg gikk egentlig på Sande videregående.Men jeg hadde bra karakterer, og kom inn på en samarbeidsavtale, mellom Buskerud og Vestfold, russeåret, i Drammen, for jeg ville gå datalinja.Og det hadde de ikke i Sande.Men ei i klassen ved navn Kristin Sola, hu ga meg et sånt skjema da, og jeg kom inn i Drammen, grunnet gode karakterer da.Siden det virka som at du hadde misforstått litt om hvorfor jeg havna i Oslo, liksom.Jeg bodde i Oslo som ung mann.Men jeg ser ikke på det som barndom, liksom.Men jeg kan kanskje si at jeg bodde i Oslo under ungdomstida mi.Eller under min tid som ung mann, da.Noe sånt.Mvh.Erik Ribsskog
-
Marianne Eidsem Hasselokey, men hvorfor er det så viktig for deg å få papirer på at du har vunnet noe siden du allerede har gode papirer fra skole……
-
Erik RibsskogHei,utdanning og arbeidsliv er vel to forskjellige ting.I England hvor jeg bor nå, så er det sånn, at man blir man spurt om om ‘achievements’.Altså ting man har oppnådd.Og da regner jeg det at jeg vant Rimi Gullårer, som det høyeste jeg oppnådde liksom, i Rimi.(Siden det var de flinkeste butikksjefene som vant den konkurransen ofte.Og man fikk jo brev fra Rimi-Hagen, som jo er kjent også i England.Siden han er en av de rikeste folka i verden, (han står på en liste, som et blad vel, som heter Forbes lager, så han er kjent i utlandet også).Så det brevet hadde tatt seg bra ut på nettstedet mitt.Og hvis arbeidsgivere ber meg i jobbintervju om å se bevis, for det jeg skriver, på CV-en.Og jeg skriver jo blogg om hva som hendte, da jeg bodde i Norge.Så det hadde jo vært greit å bevise at jeg ikke finner på det jeg skriver, liksom.For å si det sånn.Mvh.Erik Ribsskog
-
Marianne Eidsem HasselHar du kontaktet din overordende leder da du jobba i Rimi da? Ikke bare rett til hovedkontoret?
-
Erik RibsskogJa,Anne-Katrine Skodvin var jo min distriktsjef, de fleste åra, som jeg jobba, i Rimi.Og jeg sendte til henne om det.Men det gikk ikke så bra.For det var som at hu ikke skjønte det, at jeg nå har slutta, i Rimi.Hu skulle liksom diktere meg, da.Så det kræsja litt, for å si det sånn.For jeg synes jo det, at jeg ikke kan liksom ta ordre, fra Anne-Katrine, nå som jeg ikke jobber, i Rimi lenger.For å si det sånn.Mvh.Erik Ribsskog
-
Erik RibsskogSå man må si det sånn.At Pia så tornen i sin nestes øye, men ikke tømmerstokken i sitt eget.Som vi lærte om i kristendomsundervisninga, vel.Du sang jo sangen ‘Fader Jacob’ en gang, på jobb, på Rimi Lambertseter, husker jeg.Da Elisabeth Falkenberg var butikksjef der.Og jeg assisterende butikksjef.I 1995 en gang, vel.Du var vel muligens aspirant?Hvorfor sang du den sangen forresten.Det virka litt spesielt.Husker du at Elisabeth prata om å ‘banke opp’ folk, på telefonen, (når det gjaldt selgere og sånn, vel).Hva het hu Line, (dama til Pål), som jobba på Rimi Lambertseter, forresten.Og hu Hilde som var assistent der, før meg.Hu som begynte i Rema, i 1994.Husker du henne?Eller begynte du etter at hu Hilde slutta?Mvh.Erik Ribsskog
Stikkord: Marianne (Fra Rimi Nylænde)
-
Mer fra Facebook
- Samtale startet i dag
-
- I dag
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
Mer fra Facebook
https://www.facebook.com/marianne.e.hassel
PS.
Jeg tror at den planen kan komme til å funke bra:
(Samme link som ovenfor).
PS 2.
Enda mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 33: Assisterende butikksjef-møte 1997
Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.
Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.
Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).
Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.
Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.
(Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).
Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).
Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.
Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.
Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.
Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.
Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).
Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.
Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.
En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.
Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.
For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.
Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.
Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker litt mer fra båtturen.
Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.
Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.
Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.
Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.
Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.
På den her båtturen, da.
Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.
For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.
Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.
Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.
For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.
Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.
Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.
For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.
Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.
Hvis hu ble stressa og sånn, da.
Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.
At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.
(For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.
Noe sånt).
Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.
Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.
For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.
(For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.
Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.
Og det gjorde jeg, da.
Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).
For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.
For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.
Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.
Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.
Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.
Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).
At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.
Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.
Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.
Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.
På grunn av ditt eller datt, da.
Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.
Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).
Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.
Men da fikk vi bare avspasering, da.
(Av en eller annen grunn).
Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.
Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.
(Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).
Å synge på en sang(!), da.
Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).
Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.
Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).
Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.
Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.
En gang som jeg jobba der, som leder, da.
(Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.
Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).
Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).
Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.
(For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og så på Rimi Munkelia.
Og så på Rimi Bjørndal, vel).
Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.
Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).
Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).
At, ‘de tar alle de beste folka våre’.
(Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.
På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.
For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.
Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.
Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.
Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.
Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.
For alt var liksom i orden, da.
Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).
Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.
Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.
(Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).
Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.
Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.
(Hvis jeg husker det, riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men lille julaften 1996.
Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.
Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.
For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.
(Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.
For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).
Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.
Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.
Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.
Og fikk med meg en eske aprikoser, da.
Og overføringsskjema ble skrevet, da.
Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.
Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.
Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.
Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.
Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.
Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.
Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.
Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.
Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.
Men det hadde hu ikke gjort, da.
Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).
Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.
(Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).
Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.
Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.
Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.
(For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.
Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.
Noe sånt).
For det ville blitt så flaut for meg.
Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.
For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.
Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.
Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.
For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?
De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.
Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.
For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.
Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.
Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.
Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.
Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.
Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.
(Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.
Da hu hadde bedt meg om råd, da).
Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.
At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.
Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.
For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.
Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.
Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.
Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).
For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.
Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.
Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.
Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.
Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.
Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.
Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.
Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.
Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.
Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.
Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.
Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 11: Mer fra St. Hanshaugen
Jeg kom på noen ting, som jeg tror at jeg har glemt å ta med, i de tidligere bøkene.
Og det var, fra en gang, som jeg dro, for å besøke Frode Kølner og dem, i Larvik.
(Antagelig den gangen, som jeg feira 17. mai, i Larvik, mens jeg gikk i fjerde klasse, nemlig våren 1981, vel).
Og når jeg dro for å besøke enten mora mi eller Frode Kølner og dem, i Larvik.
Så pleide jeg å ta toget fra Drammen, (fordi Sande stasjon var stengt på 80-tallet, mens den var åpen på 70- og 90-tallet).
(Fordi faren min ville det, av en eller annen grunn.
Selv om det ville vært billigere å tatt buss til Holmestrand, (som på den tiden var stasjonen etter Drammen, når man kjørte sørover, på Vestfoldbanen), og så tatt det samme toget derfra.
For Holmestrand lå i samme retning som Larvik, (nemlig sørover).
Mens Drammen lå motsatt vei, (nemlig nordover), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i Drammen, så hang det plakater, rundt om i hele byen.
Om at på puben Dickens, (var det vel), så kunne man få gratisbilletter, til privatkampen Strømsgodset – Bayer Leverkusen.
(Noe sånt).
Så jeg fant den puben da, og gikk inn der.
Og spurte om jeg kunne få en sånn gratisbillett, da.
Og det fikk jeg og.
Men han som ga meg den billetten, han sa noe sånt som at ‘kom tilbake når du blir atten, da’.
(Med en litt tøff tone, vel).
Og det likte ikke jeg, da.
For jeg syntes at det var som at han kjefta, da.
Så det her klagde jeg på til faren til Frode Kølner da, (mener jeg å huske).
Eller, jeg viste dem ihvertfall den billetten da, (husker jeg).
Men det var ikke sånn, at jeg dro på den kampen.
For jeg syntes vel at det var som at jeg hadde gjort noe galt, da.
Og fått kjeft, siden jeg spurte om den billetten, da.
(Og det passet vel kanskje ikke inn i reiseplanene mine heller, å gå på den kampen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg så, i nettavisene nå, at Vidar Theisen, var død.
Så kom jeg på det, at på en fest, (som Magne Winnem hadde dratt meg med på), i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, på begynnelsen av 90-tallet.
(På den tida, som Magne Winnem bodde der, da).
Så tulleringte jeg, til familien, til Vidar Theisen, (husker jeg).
Og jeg fikk prate med datteren hans, (eller noe), som satt hjemme på lørdagskvelden da, husker jeg.
Og grunnen til at jeg tulleringte, fra den festen.
(Som var hos en av naboene til Magne Winnem, (i Rimi-leilighetene der), sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det var det, at Magne Winnem først tulleringte selv, vel.
Han ringte nemlig til sin butikksjef, (Magne Winnem jobba på den her tida, som assisterende butikksjef, i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som han bodde i, (og som denne festen var i), nemlig den i Waldemar Thranes gate 5, da), Steinar Ohr, vel.
Magne Winnem lot som om han var en dame, og snakket med damestemme da, til butikksjefen sin.
(Sånn mener jeg at det var, ihvertfall.
For jeg jobba jo ikke i Rimi selv, på den her tida, så det er mulig at jeg har bomma litt, på hvordan det her egentlig var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg fikk meg lappen og bil.
Så hendte det, en eller to ganger, at Wenche Berntsen og Marianne Hansen, ville sitte på med meg hjem, etter jobben.
(For det var plass til tre foran, i HiAce-en min, da).
Og da kjørte jeg ned Lambertseterveien, og forbi Statoil-stasjonen nederst i bakken der da, (hvor jeg pleide å handle, på søndagene, da jeg bodde, på Abildsø), husker jeg.
Og da jeg kom til krysset Lambertseterveien/Enebakkveien, (for Wenche Berntsen bodde på Manglerud da, og ville vel at jeg skulle kjøre den veien).
Så klagde både Wenche Berntsen og Marianne Hansen på at jeg ikke kjørte, til venstre gjennom krysset, raskt nok, da.
Men jeg huska kanskje det, at jeg nesten hadde kræsja der, den gangen, som jeg bodde på Abildsø, og kjørte Magne Winnem sin Volvo ‘bybil’, i fylla, fra Dumpa og til Statoil-stasjonen, og tilbake, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så det var kanskje derfor, at jeg tok det litt rolig, i det krysset, da.
For noen ganger, så kunne det komme biler, ganske raskt, fra i retning av Bogerud der, da.
Så jeg ville vel gjerne ha oversikten da, før jeg kjørte gjennom det krysset.
For den HiAcen min var litt daff, (eller daukjørt), også da, (må man vel si).
Og det krysset er liksom i en bakke, da.
Så jeg stod liksom i en oppoverbakke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Line, (hu høye og pene blondinna, som var ekstrahjelp i kassa, og som studerte ved UIO, vel), hu sa til meg det, (på jobben), like etter at jeg hadde kjøpt den HiAce-en.
At, ‘hvorfor kjøpte du ikke bilen til Pål, da?’.
(Pål, som også jobbet på Rimi Nylænde, var jo Lines kjæreste, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Men jeg visste jo ikke engang at Pål skulle selge bilen sin.
Og den HiAce-en, den hadde jo bare kostet fire tusen.
Så jeg svarte ikke noe, da.
(For jeg syntes vel ikke akkurat at det her hadde noe særlig med jobben å gjøre, da).
Og jeg syntes vel også at det var rart, at Pål, skulle selge bilen sin.
For jeg huska jo det, at han ikke så lenge før det her.
Hadde spurt meg, om jeg ikke syntes at det var dyrt, å betale to-tre tusen, for å få installert stereoanlegg, i bilen sin.
(Som en bekjent av han, hadde forlangt, da).
Men da svarte jeg ikke noe, for jeg hadde jo ikke bil selv, på den tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den Danmarksturen, som Rimi Nylænde dro på forresten, (med Stena Saga).
Den må ha vært etter at jeg kjøpte meg bil, (mener jeg).
For jeg husker det, at clutch-wire-en røyk, (var det vel), på den HiAce-en, i Ryen-krysset, (eller noe), en gang, som jeg kjørte hjem fra jobb.
Og jeg klarte akkurat å få kjørt bilen inn på den bensinstasjonen, som er i den samme bygningen, som Rimi Manglerud der, da.
Og der var det også et bilverksted, og der skifta de clutch-wire-en, dagen før vi skulle til Danmark, (eller noe), mener jeg å huske.
Og da skulle de ha så mye penger, (for de tok også service på bilen, i samme slengen).
Så jeg måtte kjøre ut til Kredittkassen sin filial, på Fornebu, for å ta ut penger til Danmarksturen, (mener jeg å huske), siden jeg vel ikke hadde minibankkort, på den her tiden, (må det vel ha vært).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg gikk ut fra Fornebu der, (etter å ha tatt ut penger).
Så måtte jeg gå forbi en sjåfør, som stod ved siden av en svær, svart limousin, (på veien tilbake til der jeg hadde parkert bilen, da).
Og da måtte jeg si noe, syntes jeg.
Så da spurte jeg: ‘Venter du på kongen, eller?’, (husker jeg).
Men det gjorde han ikke da, svarte han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 6: Enda mer fra den første tiden på St. Hanshaugen
Hele den veggen, som vendte ut mot terrassen, i leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.
Den bestod for det meste av vinduer.
Fra venstre, så var det et rimelig stort vindu, og så en verandadør, og så et mindre vindu, (hvis jeg husker det riktig).
Så jeg trengte mange og lange gardiner, for å hindre innsyn, i leiligheten, da.
(Og samtidig skjule Waldemar Thranes gate 3, som var en fraflyttet, stygg og falleferdig bygård, på den her tiden).
Men jeg hadde ikke tid og penger, til å skaffe nye gardiner, de første månedene, som jeg bodde der, da.
Så jeg hang opp de to ‘gjennomsiktige’ rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg skulle flytte, til Ungbo der.
(Selv om de ikke var på langt nær lange nok).
Men det trengtes fortsatt fler gardiner, da.
Og jeg hadde fått et sengesett, til jul, noen uker før, (jula 1995), av Christell da, (var det vel).
Og på dynetrekket, (som hørte til det sengesettet), så var det et bilde, av en blond dame, i bikini da, (husker jeg).
Som Christell hadde hjalp meg å brette sammen, (husker jeg), på julaften, etter at jeg liksom hadde sett på gaven, da.
(Sikkert etter Haldis sitt ønske).
Så jeg hang hu blonde bikini-dama, (som kanskje ligna litt på nettopp Christell), i vinduet, til leiligheten min, (som om det var en gardin), da.
Og så et laken, (eller noe), på den siste ‘gardin-plassen’ da, (var det vel).
(I mangel av noe bedre, å henge der, da).
Og det var kanskje på grunn av at jeg fikk et sånn sengesett, med bilde av en halvnaken ‘Christell-kopi’ på, i cirka full størrelse, at jeg turte det, å ringe Christell, fra jobben, på rundt den her tida, for å høre om hu ville være med på kino, (noe jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Men det ville hu ikke da, (av en eller annen grunn).
Og jeg fikk vel også noen rare kommentarer, fra de damene, som var på innflyttingsfesten min der, i Rimi-leiligheten min.
Siden jeg hadde ei bikini-dame, i cirka full størrelse, hengende foran vinduet, i den lille leiligheten min, da.
(Hvis jeg ikke blander.
Og dette var kommentarer, som jeg fikk fra Magne Winnem seinere, da.
Hm.).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når det begynte å nærme seg sommeren, (må det vel ha vært), i 1996, da.
Så fant jeg en Hansen og Dysvik-butikk, nede i Grensen der, (var det vel).
Også målte jeg opp, hvor lange gardiner, som jeg trengte, (fra taket og ned til gulvet nesten), da.
Og så kjøpte jeg fire kongeblå gardiner, (var det vel), i riktig lengde, (tror jeg ihvertfall), i den Hansen og Dysvik-butikken, da.
Noe som kom på 500-600 kroner, eller noe sånt, vel.
For Pia hadde vel ‘babla’ om det, mens vi vel begge fortsatt bodde, på Ungbo der, at det var best å ha mørke gardiner da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(Av en eller annen grunn).
Og jeg syntes også det, at jeg måtte prøve å finne en ‘gutte-farge’, da.
Så derfor mørkeblå, (eller om det var kongeblå), gardiner, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på jobben, (på Rimi Nylænde), på den her tiden.
Så var det sånn, (husker jeg).
At Marianne Hansen, sa til meg det, oppå Platået der, (husker jeg).
At, ‘du får jo alt på en gang, du’.
(Noe sånt).
Og jeg skjønte hva hu mente.
For jeg hadde jo nettopp fått meg lappen.
Og jeg hadde jo nettopp kjøpt en bruktbil, for 4000 kroner.
Og jeg hadde jo nettopp fått meg Rimi-leilighet.
(Men den hadde jeg jo stått på venteliste for, i et par års tid, (eller noe sånt), da).
Og jeg hadde jo nettopp fått meg AG3.
Men det var jo på grunn av omorganiseringer, i Forsvaret.
Og jeg var ikke helt enig med henne heller.
For jeg lurte jo da på, om hu Marianne Hansen, hadde overhørt det, at jeg ringte til Christell, og spurte henne, om hu skulle være med på kino.
Og om Marianne Hansen trudde at jeg hadde fått meg dame også.
Men Christell ville jo ikke være med på kino.
Så det var jo ikke sånn, at jeg var enig i det, som Marianne Hansen sa, om at jeg fikk alt samtidig.
For jeg var jo fortsatt singel, og hadde jo ikke noe dame, liksom.
Så jeg fikk vel ikke svart noe, tror jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg visste vel ikke hva jeg skulle svare, (siden Christell ikke ville være med på kino da, mener jeg).
Og hva Marianne Hansen egentlig mente med det her, det veit jeg ikke.
(Men hu kan være rimelig spesiell noen ganger, da.
En gang, så sa hu for eksempel til Axel, (et par år seinere, i Torggata der, en lørdagskveld), om dama hans, (Heidi, fra Son og UIO), at ‘suger a da, jeg svæljer også jeg’.
Og da svarte ikke Axel noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så Marianne Hansen, hu kan være rimelig spesiell, da.
Så hva hu mente med det her, det veit jeg ikke.
Men hu gikk rimelig nærme da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 94: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIII
Det var kanskje fordi at jeg ikke var vant til å jobbe sammen med noen leder-kolleger, med mindre leder-erfaring, enn meg selv, i Rimi.
At jeg kanskje var litt dum, ovenfor Marianne Hansen, da hu begynte som leder, på Rimi Nylænde.
(Sommeren 1995, må det vel ha vært).
For en av de første dagene, som hu jobba som leder, så klagde jeg på henne, (nede på lageret, på Rimi Nylænde der), fordi hu hadde surra med noe, under en Hakon-levering, da.
(Da jeg dukka opp på jobben der, på Rimi Nylænde.
For å jobbe seinvakt, mens hu Marianne Hansen jobba tidligvakt, (må det vel ha vært).
Antagelig mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på ferie, (eller noe), sommeren 1995, da.
Noe sånt).
Og da hadde visst hu Marianne Hansen følt seg dum, (eller noe), fortalte hu meg seinere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu hadde jo jobba som kasserer forresten, på Rimi Nylænde, etter at Solveig fra Vestlandet slutta.
Og vi var ganske vant, til å samarbeide, (må man vel si).
For eksempel, så var det sånn, at hver dag, når jeg kom på jobb, i 12-tida, (selv om seinvakta egentlig ikke begynte før klokka 13), så hadde Marianne Hansen, i kassa, skrevet ferdig en lapp til meg.
Hvor det stod, hvor mye røyk som det var plass til, i kasse 1 og 2, da.
(Som var de to kassene som vanligvis ble brukt).
Også tok jeg med den røyken opp, for jeg stabla kanskje frukta, (eller noe sånt), nede på lageret da, så jeg måtte liksom ned dit, da.
(Noe sånt).
Og da tok jeg vel flaskebordet og, tror jeg.
(Noe sånt).
Og da slapp jeg det, (noe som irriterte meg), å bli mast på, om at kassene trengte røyk, hele tiden, når jeg var den eneste lederen, på jobb.
Så ved å ha sånne her rutiner, så ‘temte’ vi egentlig butikken, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Og den rutinen, (at Marianne Hansen skrev sånne lapper), det funka greit, da.
Selv om jeg husker det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, tulla med Marianne Hansen, en gang.
Og sa noe sånt som, at ‘skriver du lapper til Erik, du da?’.
Enda vel butikksjef Elisabeth Falkenberg må ha visst om det, at vi hadde begynt med en sånn rutine, da.
Men hu skulle vel kanskje skøye da, (eller noe).
(Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så kjøpte jeg rekesalat, istedet for leverpostei, som pålegg, da jeg hadde frihelg, (eller noe), på Rimi Nylænde, da.
Og det var fordi, at jeg hadde sett butikksjef Elisabeth Falkenberg, sitte og spise brødskiver med rekesalat, nede på spiserommet der, da.
Og da fikk jeg litt lyst på sånn rekesalat, (fra Delikat), for det var det lenge siden, at jeg hadde spist, da.
Og det her fortalte jeg til butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.
Siden vi pleide å veksle noen ord, noen ganger, i løpet av en arbeidsdag, da.
(Om ‘ståa’ i butikken, osv.
Ihvertfall på den tida, som vi jobba, som de eneste to lederne, på Rimi Nylænde der, da.
Noe som vel var fra jula 1994 til sommeren 1995, hvis jeg ikke tar helt feil).
Og da, så sa butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den rekesalaten, den hadde hu spist ved siden av noen wienerpølser, som hu hadde lagd, nede på spiserommet der, dagen før da, (eller noe).
Men så hadde hu hatt igjen en del rekesalat, i pakka, da.
Og den hadde stått over natta, i et kjøleskap, i rommet ved siden av spiserommet der, da.
(Nemlig i det rommet, som vi pleide å smøre brødskivene våre i, da.
Et rom, som også var det rommet, som vi pleide å dele opp vannmelon i, (som vi pakket inn i plastfolie, og la i fruktavdelinga da), om somrene).
Men det var ikke sånn, at jeg da kjøpte wienerpølser også.
For det var noen, (onkel Håkon muligens), som en gang hadde fortalt meg det, at han vært på en pølsefabrikk, en gang, og sett hvor mye ‘dritt’, som de putta oppi pølsene der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg fikk også et sånn ‘mat-kick’, (eller hva det heter igjen), på Maarud Potetgull, med sour-cream and onion, (var det vel), en gang, på den her tida, da.
Sammen med sånn rømme-dip, da, (også fra Maarud, men man måtte blande ut det dip-pulveret, med et beger lettrømme, fra Tine da, husker jeg).
Som jeg pleide å kjøpe, enkelte helger, som jeg hadde fri, da.
Så appetitten min, den begynte nok å bli litt bedre, vil jeg si, utover i 1995, (må det vel ha vært).
Kanskje fordi jeg løfta ganske mye varer, på jobben, og at dette ble nesten som noe slags trening, da.
Samtidig med at jeg også trente mye badminton, tennis og fotball, sammen med kamerater, da.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde.
(Det her var vel våren/sommeren 1995, vel).
Så jobba jeg tidligvakt da, en tirsdag.
For på den her tida, så hadde jeg jo også den ekstrajobben, for Norsk Idrettshjelp, i Dronningens gate, siden jeg jo trengte penger, til å ta kjøretimer for, da.
Og der jobba jeg tirsdagskvelder og søndager, (var det vel), i 3-4 måneder da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så derfor, så ville jeg gjerne bli tidlig ferdig, med alt jeg skulle, på tirsdagene, da.
For da hadde jeg snakka med butikksjef Elisabeth Falkenberg, på forhånd.
For jeg oppdaterte henne hele tida, om at jeg prøvde å få tak i en ekstrajobb, da.
Og da hadde hu sagt det da, (før jeg begynte i den jobben, hos Norsk Idrettshjelp), at det var greit, at jeg bytta med henne, sånn at jeg jobba tidligvakter, (istedet for seinvakter, som jeg vanligvis alltid pleide å jobbe, siden butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, først hadde hatt en avtale om det da, at hu jobba alle tidligvaktene, og jeg jobba alle seinvaktene), på tirsdagene da.
(Siden jeg skulle prøve å få meg lappen, da).
Så på tirsdagene, så stressa jeg kanskje en del, da.
For på tirsdagene, så måtte jeg nesten se litt på klokka og.
(Og ikke bare på ‘ståa’, i butikken).
Siden jeg jo også hadde en ekstrajobb, på tirsdags-ettermiddagene/kveldene, på den her tida, da).
Men jeg ville ikke, at vi skulle miste kontrollen, på butikken da, liksom.
(For hvis vi mista kontrollen, på butikken, så ble det ofte et skikkelig stress, (og nesten som et helvete), å jobbe, da.
For da måtte man fly høyt og lavt og hente varer til kunder, og sånn, da.
Hele dagen gjerne).
Så jeg prøvde å bli ferdig med de tingene, som vanligvis ble gjort, på en tidligvakt.
Selv om jeg også måtte på jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.
(Siden jeg vel hadde lovet butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den jobben, ikke skulle gå ut over Rimi-jobben, da.
Eller, det var kanskje selvsagt).
Så derfor, så hendte det, at jeg på tidligvaktene, på tirsdagene, stressa litt rundt, som en strikkball, (som også var rimelig trøtt ofte vel), for å bli ferdig, med alt jeg skulle, da.
Før jeg måtte på min andre jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.
Men dette var vel mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i butikken, da.
Fra klokka 12-13 cirka, da.
Og fram til klokka 14-15 kanskje, da.
Så butikksjef Elisabeth Falkenberg var på jobb, ihvertfall da.
(Og hvis dette var før hu kom på jobb, så var jo ikke formiddagene, på tirsdag, den vakta, som det var mest butikktyver, i butikken heller, liksom).
Så da kunne jeg liksom stresse litt da, syntes jeg kanskje, siden butikksjefen var på jobb uansett liksom, da.
Så da forta jeg meg da, for å bli ferdig med det jeg skulle, før jeg skulle på den andre jobben, da.
Men en tirsdag, (må det vel ha vært), så var det ei dame, fra Toro, (eller noe sånt), i butikken, for å steike vafler, (eller noe sånt), mens jeg var litt stressa, (og jobba raskt), da.
Siden jeg måtte rekke den andre jobben min også, da.
Og da husker jeg det, at hu Toro-dama, (eller hvilket firma hu var fra igjen), begynte å baksnakke meg der da, ovenfor butikksjefen osv., (var det vel).
Hu snakka ‘dritt’ om meg, og sa noe om at jeg stressa så mye, enda det nesten ikke var noen kunder, i butikken, da.
Men jeg hadde jo liksom en liste da, over ting jeg skulle ha gjort, før min vakt var ferdig.
Men det skjønte vel ikke hu demonstrasjons-dama, da.
Så dette ble som noe ekkelt, husker jeg, at jeg syntes.
At hu demonstrasjons-dama bare stod der, og så på at jeg stressa, og prata dritt om meg, da.
Istedet for å passe sine egne ting, (for å si det sånn).
Det var vel nok at jeg stod ansvarlig ovenfor butikksjefen, når det gjaldt hvordan jeg gjorde jobben min.
Om jeg ikke skulle stå ansvarlig ovenfor Toro-dama også, (for å si det sånn).
Men hu trodde kanskje det, at å jobbe som butikkleder var akkurat som å jobbe som demonstrasjons-dame.
Men det er jo selvbetjening, i Rimi-butikker.
Mens det vel ikke var selvbetjening, på vaffel-pressa, til hu demonstrasjonsdama, (for å si det sånn).
Så derfor er det kanskje mulig å jobbe mye, selv om det er lite kunder, i matbutikker.
Og hu demonstrasjonsdama, hu kunne jo ha lagd masse vafler, hu og, før rushet kom, (for eksempel).
Også kunne hu kanskje ha gitt alle kundene, i ettermiddags-rushet, (altså de som var på vei hjem fra jobb), en vaffel hver seg, eller noe, da.
Da måtte hu kanskje ha stått på litt, hu og.
Men hu bare stod der og prata dritt om meg da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Ovenfor andre selgere og sånn da, som også var i butikken, på den samme tiden, må det vel ha vært).
Så det her var ikke noe artig da, (kom jeg på nå, når jeg har skrevet de her notantene).
Det var vel kanskje også litt rart, å ha ei demonstrasjondame, i butikken, på et rolig tidspunkt, som tidlig på en tirsdag ettermiddag, og.
Men jeg tror ikke at det var jeg som hadde ‘bestilt’ hu demonstrasjonsdama.
(Selv om det også kunne hendte, at jeg noen ganger ringte rundt, til forskjellige leverandører, for å prøve å få noen sånne demostrasjonsdamer, til å dukke opp i butikken, da.
Eller at jeg ringte til forskjellig leverandører, for å prøve å få tak i vareprøver, som vi kunne dele ut, i kassene, da.
(For Rimi Nylænde var liksom en litt liten og litt kjedelig butikk kanskje, da.
Det var vel den minste Rimi/ICA-butikken, på Lambertseter, for eksempel.
Så vi prøvde liksom å finne på noe ekstra da, innimellom, for at kundene skulle bli fornøyde).
Og en gang, (som jeg ringte rundt, til en ‘haug’ av leverandører, for å prøve å få tak i noen sånne vareprøver), så klarte jeg faktisk å få hele ti rimelig store esker, med vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, sendt til butikken, fra Kellogg’s, (eller hvilket firma det var igjen, som var agent, for den varen, i Norge).
Så da ble det delt ut vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, i mange dager, (hvis ikke uker), i kassene, på Rimi Nylænde, da).
Det var ganske sjelden at vi klarte å få sånne til å dukke opp, på Rimi Nylænde.
(Siden Rimi Nylænde var en ganske liten butikk, da).
Selv om vel Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, var ganske ivrig etter å få ting til å skje, i butikken.
(Og det samme var vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og, vel).
Men det hørte vel til sjeldenhetene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), at butikksjef Elisabeth Falkenberg, brukte tid og engasjement, på å få sånne demonstrasjonsdamer, til å dukke opp, i butikken.
Så det var kanskje noen ugler i mosen, når det gjaldt hu Toro-dama, (eller hvilken firma, som hu var fra, igjen).
Hva vet jeg.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg bare tre stikkord-linjer igjen, på det A4-arket mitt, med notater her.
Så da er det vel bare et kapittel til, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i denne boken.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 73: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XII
En gang, da jeg kom på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (må det vel ha vært).
Etter at Marianne Hansen, hadde begynt å jobbe, som låseansvarlig der, (må det vel ha vært).
Så begynte plutselig Marianne Hansen, å synge sangen ‘Fader Jacob’, for meg.
Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, stod like ved siden av henne, da.
Så jeg skjønte at de nok hadde avtalt, før jeg dukka opp der, at Marianne Hansen, skulle synge den sangen for meg, da.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg syntes at Marianne Hansen hadde et litt feil trykk på ‘ei’, (husker jeg), da hu sang den sangen.
Som at hu ikke skjønte den.
‘Hører du _ei_ klokka’.
Jeg syntes at hu sang ‘ei’ som i hunkjønns-artikkelen, og ikke som i synonymet til ‘ikke’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvorfor hu sang den sangen?
Jeg vet ikke, men kanskje det var noe slags subtil mobbing av meg?
Jeg pleide jo å komme mer enn en time, for tidlig, på jobb, hver dag, da vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde der.
Og jeg pleide aldri å komme for seint på jobben, egentlig.
Så hva den synginga var om, det veit jeg ikke.
Men det var kanskje noe mafia-kode, eller noe, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu gikk også så ofte tynnkledd på byen.
(Tror jeg at må ha vært grunnen, ihvertfall).
At hu ‘alltid’ gikk og snufsa, på jobben da, husker jeg.
Det rant liksom alltid snørr, ut av begge neseborene hennes, som hu hele tida dreiv og snufsa inn, innimellom at hu prata osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, i 1994, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel antagelig), å ‘ta’ svinnboka.
Det vil si at jeg måtte kontakte alle leverandørene, som Rimi hadde.
Og så få de, til å dukke opp, på Rimi Nylænde der.
Og så gi Rimi Nylænde penger eller erstatning, for varer, som det hadde vært brekkasje på.
Så jeg lærte jo mye om hvilke leverandører det var, som hadde hvilke varer, i Rimi.
Og året etter.
(Nemlig i 1995, (må det vel ha vært)).
Så var Marianne Hansen, ny som leder, på Rimi Nylænde.
Og da fikk hu den jobben da, husker jeg, å ta svinnboka.
Og en gang, så kom det en selger, som prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).
Og sa at han var det, for å ordne med svinnet, da.
Og så svarte bare Elisabeth Falkenberg, at det ikke var henne som hadde ringt, og pekte på kontoret kanskje, da, (eller noe sånt).
Og da var jeg utafor døra til melkekjøla, (like ved kontoret der, da).
(Av en eller annen grunn).
Og da, så spurte han selgeren meg, om svinnet, da.
Og da sa jeg det, at det var Marianne Hansen, som satt inne på kontoret der, som dreiv med svinnet, da.
Så det ble nesten som i det eventyret ‘Den syvende far i huset’ da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Venninna til Marianne Hansen, nemlig Wenche Berntsen, fra Manglerud.
Hu husker jeg at satt og sikla, (i kassa da), hver gang de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken.
For jeg husker at hu Wenche Berntsen nevnte det, til Charlotte eller Marianne Hansen en gang, da.
At det beste som hendte på, Rimi Nylænde, det var når de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken, da.
(Etter å ha henta dagsomsetningen, fra dagen før, da).
Enda Wenche Berntsen vel hadde jobba på Rimi Manglerud, før det her.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så hu burde vel være vant til å se sånne Securitas-vakter, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så var en av de to Securitas-vaktene, som dukka opp, på Rimi Nylænde der, ei dame, (ei brunette vel), husker jeg.
Og hu var skikkelig imponert over at jeg hadde Dr. Martens sko da, husker jeg.
Og hu begynte å flørte litt med meg, på grunn av det her, da.
(Må man vel si).
Enda hu dukka opp der, sammen en mannlig kollega, (for å hente dagsomsetninga), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var egentlig ikke så glad, i å være ute, med jobben.
(Jeg syntes at det var nok, å jobbe, en vakt om dagen, (for å si det sånn).
På fritida mi, så ville jeg ha fri fra jobben, liksom.
For jeg hadde fler interesser, enn bare det å jobbe liksom, da.
Rimi var liksom bare en jobb for meg, og ikke et kall da, for å si det sånn).
Så en gang, da Rimi Nylænde, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg), var på Peppes Pizza, i Stortingsgata, for å spise pizza.
Så sa jeg det, at ‘skal vi bare bestille tre pizzaer med ost og skinke, eller’?
Til de andre folka, fra Rimi Nylænde der, da.
(For det er mulig at vi hadde et personalmøte, på Peppes Pizza der da, eller noe.
Noe sånt).
Men da begynte de andre, (spesielt hu Elin fra Lambertseter vel), å protestere da, husker jeg.
For da skulle dem ha sånne skikkelig jålete pizzaer da, husker jeg.
Som for eksempel taco-pizza, (eller hva det var igjen), da.
Og det var en type pizza, som til og med hadde tortilla-chips, som en del av fyllet, mener jeg å huske.
(Og som var ganske god, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg syntes ikke at det var så gjevt liksom, å være på Peppes, med jobben, da.
Jeg hadde jo vært på den Peppes-restauranten tidligere, med både Sande Videregående og Geværkompaniet, (på dimmefesten).
Så jeg ville bare bli fort ferdig med besøket der, og komme meg hjem, da.
Eller hva det kan ha vært igjen, som fikk meg til å si det, at om vi bare skulle bestille tre pizzaer, med ost og skinke.
Jeg så vel ikke på den pizza-maten som noe særlig viktig da kanskje.
Jeg hadde vel kanskje tenkt å spise ordentlig middag, når jeg kom hjem, uansett.
Det er mulig.
(For jeg jobba ganske hardt, på den her tida.
Så prøvde ganske ofte, å spise ‘ordentlig’ middag, da.
Sånn som kjøttdeig-retter, eller biff, og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Pizza med ost og skinke.
Det var forresten det Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å kjøpe, når de kjøpte pizza, (som de fikk ganske billig vel), et sted i Strømmen, noen år før det her, da.
Så det var kanskje derfor at jeg foreslo å kjøpe den typen pizza, for folka, på Rimi Nylænde der, da.
Siden jeg var så vant med at dette var en populær type pizza, da.
(Ihvertfall ute i Romerike der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 60: Kjøper bil
Like etter jul, i 1995, så spurte Glenn Hesler meg plutselig, om jeg ikke ville kjøpe han og Øystein Andersen sin gamle, røde Toyota HiAce, som de hadde bruk, når de hadde jobba, med automatfirmaet sitt, den første tida.
(Før de fikk seg den hvite Ford Transit-en, eller hva det var, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe meg bil.
Det var for det meste i tilfelle at jeg ble butikksjef, at jeg tok lappen, da.
For jeg syntes at kollektivtilbudet i Oslo egentlig var bra.
Det var bare for å gjøre noe fornuftig, på fritida, at jeg tok kjørertimer, da.
Siden jeg var en ambisiøs person da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det virka som for meg, at automatfirmaet, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, gikk dårlig, da.
(De hadde lånt noen tusen av meg, før jeg begynte å ta kjøretimer og, mener jeg å huske.
I 1994, eller noe, må det vel ha vært).
Og jeg tenkte det, at jeg kunne jo gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, ved å kjøpe den gamle bilen deres, da.
For da kunne jeg jo få nytte av dette selv og, (tenkte jeg).
Ved at kjøreferdighetene mine liksom ble mer innlært da.
Sånn at jeg ikke glemte alt igjen, (med en gang), av det jeg hadde lært, på kjøreskolen, liksom da.
Så jeg gikk med på å kjøpe den gamle Toyota HiAce-en, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, for fire-fem tusen, (var det vel), i januar 1996 da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også noen av kollegene mine, på Rimi Nylænde, (muligens Marianne Hansen), som liksom begynte å prate sånn, at det var noe helt spesielt, med de første gangene man kjørte bil aleine, etter at man fikk lappen.
(Selv om jeg jo hadde kjørt Magne Winnem sin bil aleine en gang, (i fylla), da jeg bodde på Abildsø, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den HiAce-en, det var forresten en bil, som Øystein Andersen hadde fått seg, mens jeg fortsatt var kamerat med han, (før jeg var i militæret, vel).
Og den bilen, den husker jeg at Øystein Andersen fortalte om, at han hadde fått kjøpt billig, (som bruktbil, da), av firmaet Tetra Pak, (i Lysaker vel), siden adoptivfaren hans, (og vel også adoptivmora hans, (min fars kusine)), jobba der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så en dag, før jeg skulle jobben vel, i januar, i 1996, da.
Så dro Glenn Hesler meg med, hjem til Øystein Andersen og dem, i Marcus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog.
Og der var det ingen tegn, til at noen var hjemme, (husker jeg).
(Og hvor Øystein Andersen var, det veit jeg ikke).
Men Glenn Hesler gikk inn i garasjen der, og viste meg den røde Toyota HiAce-en, (som jeg jo hadde sett mange ganger før, da).
Og Glenn Hesler hadde litt problemer med å få start på bilen.
For den hadde vel stått i garasjen der en stund, (tror jeg).
Og dette var i januar, da.
Men Toyota, det er visst vanligvis driftsikre biler, (ettersom jeg har skjønt, ihvertfall), så etterhvert så starta bilen, da.
Og så kjørte Glenn Hesler kjørte bort til Statoil-stasjonen, ved Robsrudjordet Grill der, (mens jeg satt på), og fylte så noe bensin eller olje, (eller noe), på bilen, da.
Og så fikk jeg prøvekjøre bilen litt, rundt Statoil-stasjonen på Lørenskog der, da.
Og da husker jeg det, at Glenn Hesler sa: ‘Det her hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få se’, (eller noe sånt).
Og da prata han vel om clutchinga mi, (tror jeg, ihvertfall), som jeg vel var ganske god på, etter å ha hatt han strenge kjørelæreren, da.
(Og Glenn Hesler var vel ganske vant til at jeg alltid var passasjer, da.
Siden han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, før jeg måtte i militæret, sommeren 1992, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kjørte jeg bilen opp til Ungbo der da, og så videre til jobb, vel.
(Etter å ha betalt kontant vel, siden jeg jo hadde slutta å røyke, osv., så hadde jeg vel råd til det, selv om jeg nettopp hadde tatt lappen, vel.
Jeg hadde jo også et kredittkort, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videoene, ikke så lenge før det her, så det kan tenkes at jeg måtte bruke det kortet litt også, den måneden.
Men jeg flytta også til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i månedsskiftet januar/februar vel, det her året.
Og der betalte man vel husleia på etterskudd, tror jeg.
Så da fikk jeg kanskje litt bedre råd, (midlertidig), på begynnelsen av 1996, da.
Det er mulig.
Noe sånt).
Og jeg sleit litt, en av de første gangene, som jeg kjørte ut på motorveien, som gikk fra Furuset der, og i retning av sentrum, da.
Så jeg lå i kollektivfeltet, en stund, en av de første gangene, som jeg kjørte bil aleine, da.
For det var muligens litt dårlig sikt og, (og vel også litt dårlig føre, med sørpe, osv.).
Jeg husker ihvertfall det, at jeg hadde litt problemer, med å få helt oversikten, da jeg skulle kjøre ut på motorveien der, (ved Furuset), en gang, da.
(Når det gjaldt feltskifte og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg turte å parkerte den Toyota HiAce-en, noe sted, forresten.
Så måtte jeg først tømme den, for mange bæreposer, med søppel, da.
Som lå strødd rundt, i varerommet, på bilen, da.
(Søppel som Øystein Andersen og Glenn Hesler vel bare hadde kasta bak i bilen, mens dem kjørte rundt for automatfirmaet sitt, da sikkert.
Så det var tomme burger-kartonger og tomflasker og mye sånt, vel.
Så jeg måtte liksom rydde, den bilen, i en halvtime, eller noe, (mens den stod parkert, utafor oppgangen til Ungbo der, i Skansen Terrasse 23), før jeg turte å vise meg noe sted, med den bilen, da.
Så Øystein Andersen og Glenn Hesler de var kanskje litt som noen guttunger da, da de solgte den her bilen.
For de hadde jo for det første så mye rot i bilen.
(Så de rydda nok ikke bilen så ofte, mens de eide den, da).
Og for det andre, så var vel det å selge en bil, uten engang å rydde den.
Det var vel litt spesielt vel?
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at bakdøra, på den her bilen, ikke gikk an å låse.
Så jeg kjøpte en ny lås, til den bilen, av et firma, på Ensjø.
Og da var det sånn, (husker jeg), at håndtaket, (var det vel), heller ikke virka.
Så jeg måtte bare la den døra gå i vranglås, da.
For jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny dør da, (eller hva det var).
Og jeg ville jo ikke at det skulle være mulig å bare gå inn i bilen, mens den stod parkert noe sted, da.
(Og sidedøra virka jo, så).
Så det ble nok litt sånn over stokk og stein, over det bilkjøpet her.
Men bilen kosta jo bare fire-fem tusen.
Og det var jo artig bare det å ha sin egen bil og, da.
(Og jeg fikk også mye nytte av den her bilen, som jeg skal skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4 og 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
