Stikkord: Marianne (Fra Rimi Nylænde)
-
Min Bok 4 – Kapittel 52: Sommerferien 1995
Fra sommerferien 1995 så husker jeg det, at jeg befant meg alene, igjen i Frognerparken.
(For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).
Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.
Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.
Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).
Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.
Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.
Hu kalte meg ‘eks-samboer’, eller noe.
Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.
Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.
Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.
Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.
Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.
For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.
For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.
Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).
Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.
Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.
Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.
Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.
Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).
Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.
For jeg var litt redd for det, da.
For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.
Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.
Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.
Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.
(For jeg regna med at det var greit, da).
Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.
Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).
Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.
Og da var bakken så hard der, husker jeg.
At da jeg en gang tok et sånt ‘sjiraff-spark’, som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.
(Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).
Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.
(Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).
Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.
Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.
Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.
Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.
Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.
Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.
Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.
Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).
Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.
Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.
Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.
(Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.
(Og som seinere også ble leder i Rimi).
Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 49: Mer fra Rimi Nylænde
På Rimi Nylænde, så begynte jo hu etterhvert hu Marianne Hansen, (i forkant av sommeren 1995, må det vel ha vært), som låseansvarlig og seinere aspirant og så som assisterende butikksjef, vel.
Cirka et år etter at jeg selv gikk den veien, karrieremessig, på Rimi Nylænde, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu hadde også ei venninne, som het Wenche Berntsen, (husker jeg), fra Manglerud.
Og Marianne Hansen, hu gikk god for henne da, og hu ble ansatt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, som vanlig medarbeider, da.
Men så viste det seg seinere, (var det vel), at hu Wenche Berntsen, hu hadde jobba på Rimi Manglerud, og fått sparken derfra, av butikksjef Ruzika, (må det vel ha vært).
Og dette var vel etter at Wenche Berntsen hadde kommet med beskyldninger, om seksuelt misbruk, eller tilnærmelser, mot han Ruzika, da.
(Noe sånt).
På Rimi Manglerud, da.
Og dette fikk vel så butikksjef Elisabeth Falkenberg, høre om, fra hovedkontoret til Rimi da, (må det vel ha vært).
Og da måtte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også dukke opp, på Rimi Nylænde der da, husker jeg.
For å diskutere det her da, med butikksjef Elisabeth Falkenberg.
(En gang som jeg også var på jobb da, og derfor hørte litt av hva de prata om).
Og da avgjorde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det hele, (husker jeg), ved å si det, at de fikk ansette hu Wenche Berntsen likevel, i ‘solidaritetens navn’.
(Eller om hu sa at dem fikk være ‘solidariske’).
Så dette var nok en slags form for feministisk avgjørelse, (virka det som for meg ihvertfall), at hu Wenche Berntsen ble ansatt, på Rimi Nylænde, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også arrangert en danmarkstur, en gang i 1995, (må det vel ha vært), med Rimi Nylænde.
Jeg husker at Wenche Berntsen, Marianne Hansen, Charlotte, Henning Sanne, Elisabeth Falkenberg og meg, var med.
Og sikkert også mange fler.
Jeg husker at jeg gikk inn i diskoteket der, ganske tidlig, på den første kvelden, vel.
(På Stena Saga, var det vel).
Og som den danseløven, (eller hva man skal kalle det), som jeg engang var, som student, i Oslo.
Så begynte jeg å svinge meg ute på dansegulvet der, da.
Og jeg kom plutselig i nærkontakt med ei negerdame der, som jeg begynte å danse cheek-to-cheek med, (var det vel).
Etter å muligens ha drukket litt for mye, på vorspielet, på en eller annen lugar, vel.
Men da begynte de her tre ‘harry-damene’, (på jobben), det vil si Marianne Hansen, Wenche Berntsen og Charlotte, (som var stamgjester, på Valentinos, selv om de var oppe i 20-åra, som noen sa).
(Eller ihvertfall de to første av dem).
De begynte å mobbe meg da, og begynte å rope og vinke, eller noe sånt, da.
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Og jeg tenkte vel det, at dansketur med jobben kanskje ikke var det smarteste stedet å sjekke negerdamer på, liksom.
For de ødela litt for meg, de her Rimi Nylænde-damene, da, (må jeg nok si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så husker jeg vel ikke så mye mer, fra den første dagen, av den her dansketuren.
Men fra andre dagen, så husker jeg det.
At en gjeng av oss, fra Rimi Nylænde, vi satt ved et bord, i en danserestaurant, (eller noe), og diskuterte hva som hadde skjedd, dagen før, da.
Og Marianne Hansen, hu begynte å fortelle til Charlotte, hvordan hu hadde kledd av henne, dagen før.
(Eller om Marianne Hansen bare fortalte, om hva som hadde hendt, og at hu Charlotte ikke satt ved bordet der, når dette ble sagt.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
For Charlotte hadde blitt så full, da.
‘Og så av med bh-en’, (eller noe), sa hu Marianne Hansen, ved bordet der da, at hu hadde sagt, til hu Charlotte, kvelden før, da.
(Mens hu Marianne Hansen hadde lagt hu Charlotte, da).
For hu Charlotte hadde forresten fått et anfall, dagen før da, (var det vel).
Når hu begynte å skrike noe om at søstera hennes hadde en negerunge.
Uten at jeg kan huske at jeg sa noe galt.
Men søstera mi, (Pia), hadde jo også en negerunge, forresten.
(Som hu fikk i juli 1995, nemlig Daniel).
Men det sa jeg ikke noe om, da.
(For jeg skjønte ikke helt hvorfor hu Charlotte fikk det her anfallet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra tilbakereisen, så husker jeg også det, at Elisabeth Falkenberg, hadde kjøpt noe sånt Godt og blandet-godteri, (var det vel), som hu bydde på, da.
Og da hadde jeg vel lest i avisa, om hva sånt gelatin-godteri egentlig var laget av.
Så da spurte jeg butikksjef Elisabeth Falkenberg og Henning Sanne, som også satt ved bordet der, (var det vel).
Om de visste hva det godteri var laget av, da.
(Eller om jeg sa, ‘hva som er inni det godteriet’.
Noe sånt).
Men ingen svarte noe, da.
Så da sa jeg det, nemlig ‘kuer’ da, husker jeg.
For det er jo kuer som gelatinen er laget av egentlig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også noe underlig, mens danskebåten kjørte gjennom indre Oslofjord der, husker jeg.
(På vei tilbake igjen til Oslo, da).
Jeg hadde hatt en utgave av gratisavisa Natt og Dag, i en bag jeg hadde.
For jeg syntes det var litt artig, å lese om de forskjellige utestedene i Oslo, da.
Og så hadde jeg kanskje sett det, at det hadde kommet en ny utgave, av den gratisavisa.
Mens jeg var på vei til danskebåten, eller noe.
(Noe sånt).
Og da hu Wenche Berntsen så det her, at jeg bare satt der, i gangen på båten, og leste i Natt og Dag, da.
Så sa hu til meg det, (sånn at en del av de andre kollegene våre også må ha hørt det vel), at ‘du er som meg, du’.
Men da skjønte jeg ingenting, må jeg innrømme.
Da skjønte jeg ikke mye av hva hu Wenche Berntsen mente, (for å si det sånn).
Men jeg huska nok det da, at hu hadde kommet med sex-beskyldninger, mot han butikksjefen, på Rimi Manglerud.
(Sånn som jeg husker det, så det ble ihvertfall det sagt, på den tida, som hu Wenche Berntsen, ble ansatt, på Rimi Nylænde).
Så jeg var nok litt redd, for at hu Wenche Berntsen skulle begynne å tulle med meg også, (eller noe).
Så det var kanskje derfor, at jeg ikke svarte henne noe, når hu begynte å prate om det her uklare greiene sine, på danskebåten, da.
(Det er mulig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Nå dukka det opp en ny ordre her, det var artig. Da kan jeg kjøpe noen fler varer og esker og sånn osv., det blir bra
PS.
Jeg var også innom Royal Bank of Scotland, (RBS), idag, og fikk bestilt en ny konto, til Godtebutikken.net.
Eller, jeg fikk ihvertfall bestilt en telefon, om en forretningskonto da.
Om muligheten til å få det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Nå ringte faktisk Mr. Beggs.
Han lurte på hvorfor de har sluttet å selge isbre-mint i Norge.
For jeg forklarte først om min forretningside da, og at de hadde sluttet å selge isbre-mint i Norge da.
Og jeg forklarte det, at jeg hadde jobbet som butikksjef, i en av Norge største kjeder, Rimi/ICA.
Og at jeg kjente markedet litt.
Og at jeg har bodd her i Storbritannia, siden 2004.
Og at isbre-mint alltid har vært solgt i Norge, siden 1970.
(Eller så lenge jeg kunne huske, ihvertfall).
Men at i de senere år, så har de sluttet å selge isbre-mint.
Men hvorfor de har sluttet.
Det kunne jeg ikke si sikkert.
Men jeg kunne prøve å gjette.
Og det jeg sa da, det var at det kunne være fordi at i Norge, så er aktørene, innen grossist og detaljist-leddet.
Disse gruppene er så store og mektige.
Og isbre-minten, den tror jeg ble markedsført, av en av de mindre aktørene på markedet.
(Uten at jeg engang husker hvem det var).
Men at den nok kanskje har blitt skviset ut, av en av de store ‘kjempene’, på grossist-markedet.
Det er sånn jeg forestiller meg at det er.
Men men.
Men Mr. Beggs, snakket om ‘business-plan’.
Og det har ikke jeg hørt om før, skal jeg være ærlig.
Jeg har ikke gått på BI.
Men men.
Jeg har jo gått Handel og Kontor da.
Så da følte jeg meg litt dum gitt.
For jeg forklarte det, at jeg har jobbet som selvstendig næringsdrivende tidligere.
Men at dette er den første netthandelen, som jeg setter opp.
Så ‘business-plan’.
Nei, det var litt fremmedord for meg.
Men jeg forklarte det, at jeg gikk på Employment Zones, hos Sencia, og at jeg var lovet hjelp med markedsføring osv., fra dem.
Fra Mr. Ellis der.
Men men.
Men Mr. Beggs, skulle sende meg noen brosjyrer, om ‘business-plans’ osv.
For han ville ha min business-plan.
Før han avtalte å sette opp et møte.
Så da skulle jeg få noe brosjyre om det her i posten da, (sa han ihvertfall).
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Mr. Beggs forklarte også det, at han ikke trodde det, at det var lov å selge matvarer til Norge.
Men da forklarte jeg det, at Norge var i EØS, og var del av EU’s indre marked.
Og at jeg også selger til resten av Europa da.
Og at det bare er jordbruksvarer, som ikke er lov å selge til Norge.
(Pluss tobakk og alkohol da, det glemte jeg å fortelle om).
Men men.
PS 5.
Og hvordan jeg kjenner markedet i Norge, for dagligvarehandelen osv., litt.
Jo, det er fordi at min tidligere butikksjef i Rimi.
På Rimi Nylænde, Elisabeth Falkenberg.
Hu fikk meg til å ta en ‘drittjobb’ der.
Som het Returboka, eller noe sånn.
Altså, i gamle dager, så var det sånn.
At hver gang, som en vare ble ødelagt i butikken.
‘Brekkasje’, som det ble kalt.
Så skrev vi det opp, i en retur-bok.
Og en gang i året kanskje.
Så måtte vi ringe de her firmaene.
Og da så jeg jo, at det var noen grossister, som hadde mange varer.
Og andre som hadde få varer.
Noen grossister/agenter, hadde varer innen forskjellige varesegment.
En her og en der.
Mens andre hadde alle varer i et segment da.
Men disse returbøkene, de er ute av butikkene nå.
(Ihvertfall ute av Rimi-butikkene).
Og Rimi bare kaster svinnet, og får heller rabatter, fra leverandørene.
Men noen varer, var det ikke vits i å prøve å få retur på, sa Falkenberg.
Noen leverandører, kunne man bare gi opp.
Det var Forma, (som har Melange og Soft Soya).
Margarinen, den skulle bare kastes i søpla, sa Falkenberg.
Så den var det nok noe spesielt med.
For det rynka jeg litt på nesa av, husker jeg.
For det var vel ikke sånn vi egentlig skulle gjøre det.
Men men.
(Nå husker jeg det.
Melange margarin.
Hvis det var brekkasje på de.
Så skulle vi ikke engang skrive dem opp, sa Falkenberg.
Men bare kaste de i søpla.
Og det var ikke sånn ‘kosher’ da.
Det skulle egentlig skrives opp et sted, sånn som jeg hadde forstått det.
Så da rynka jeg litt på nesa, husker jeg.
Da Falkenberg sa det.
Men men).
Og Meieriet, de var det bare å glemme å få retur av.
Hvis jeg husker riktig.
Jeg er litt trøtt nå, så jeg husker ikke hvem andre som var ‘kjipe’.
Men Ina på Ringnes, hu var alltid sur.
Når hu ringte, for å motta vår bestilling, på øl og brus da.
Så sånn var det.
Det var sikkert fler som var ‘dumme’ og.
Og Marianne, som begynte som assistent der, etter meg.
Hu måtte også ta retur et år.
Når hu var ny der.
Så da ble det nesten som syvende far i huset, på Rimi Nylænde.
For først så kom selgerne, husker jeg, for å prate med Elisabeth Falkenberg, om retur.
Så sa Falkenberg, at nei, det var ikke henne.
Så spurte dem meg, så måtte jeg sende dem videre til Marianne.
Som var aspirant kanskje da.
Ei fra Oslo Øst vel.
Ei litt rølpete jente.
Som likte broren min, Axel Thomassen fælt.
En gang, som jeg dro ut med broren min, (for han måtte ha det litt sånn kult, for å gidde å møte meg, trodde jeg).
På Valentinos, (for broren min var så ung), 18-19 år kanskje.
Så møtte vi Marianne, fra butikken hvor jeg jobba da.
Eller hadde jobba.
Det er mulig jeg jobba på Rimi Bjørndal, når det her skjedde.
Så råflørta Marianne, med broren min Axel, i Torggata, en natt til søndag.
Axel sa han hadde dame, (Heidi fra Son).
Så svarte Marianne.
‘Suger a da, jæ svæljer og jæ’.
Så hu Marianne var ei sånn skikkelig rølpe-jente.
Hu gikk visst fælt mye på Valentinos.
Sammen med Wenche Berntsen og Charlotte vel, fra Rimi Mortensrud vel.
Så de var skikkelige party-jenter, husker jeg at ‘Jan-ern’ aka. Jan Henrik.
(En som seinere jobba på Rimi Nylænde, da jeg var butikksjef der, sa).
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
