Den første dagen, på Arvato.
(Dette var, mens jeg fortsatt bodde, på International Inn).
Så ble jeg sittende, ved siden av Marianne Høksaas, som lærte meg opp, i å svare samtaler, (når folk ringte inn, (fra hele Norden), for å aktivere Microsoft-programmer).
Marianne Høksaas, var ei flott blondinne, (må man vel si), i begynnelsen av 20-årene, fra Sørlandet.
Hu hadde studert, i Liverpool, (og hadde hatt mye konflikter, med universitetet sitt, sånn som jeg forstod det).
Men etter studiene, så hadde hu jobbet heltid, (en stund), for Arvato, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Høksaas, satt på min venstre side, (var det vel).
Og på min høyre side, så satt hu svensk-amerikanske, (er hu vel), Katarina Murie.
Og Katarina Murie, var ei flott brunette, (selv om hu var helt flatbrysta, (må man vel si), sammenlignet med Marianne Høksaas, (som var rimelig brystfager, (sånn som jeg husker det), for å si det sånn)), i begynnelsen av 20-åra.
(Noe sånt).
Så det, (å jobbe, for Arvato), var jo, (ihvertfall den første dagen), som å jobbe, i et horehus.
(Noe sånt).
Eller i et spise/pause-rom, for flyvertinner.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Katarina Murie visste meg, at hu hadde, en slags perm, (som muligens var gul), der.
(Noe sånt).
Og da sa Marianne Høksaas det, at Katarina alltid skrøyt, av brødrene sine.
(Noe sånt).
For Katarina Murie, hadde fire brødre da, (var det vel).
Og på permen sin, så hadde hu et bilde, av disse brødrene da, (av en eller annen grunn).
(Noe sånt).
Men hvorfor Katarina Murie, visste meg, denne permen.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Katarina Murie fortalte meg også en gang det, at hu hadde kjøpt seg, sine egne høretelefoner, (eller ‘head-sett’), for å bruke, på jobben, (husker jeg).
Men da jeg spurte henne, om hvorfor hu ville ha sitt eget head-sett, (istedet for å bruke Arvato sine).
Så svarte hu ikke noe, (sånn som jeg husker det).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter en stund, så skulle Marinne Høksaas og Katarina Murie hjem.
Og Marianne Høksaas sa/klagde, (mener jeg at jeg overhørte), til den engelse lederen, (det var vel han med ‘pubertets-barten’).
At jeg ikke så ned, i ‘rørlegger-sprekken’ hennes, noe særlig mye, (eller noe i den duren).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg også, skulle gå hjem.
Så måtte jeg sitte sammen, med ei Tone, fra Trøndelag, en stund, (husker jeg).
Hu Tone, var også, i begynnelsen av 20-åra.
Og hu var også blond, (som Marianne Høksaas).
(Selv om hu var litt lavere, (og litt mer stille), enn Marianne Høksaas da, må man vel si.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden at the Cunard Building, (hvor Arvato holdt til), lå rett ved, the Mersey.
Så var det sånn, at ‘alle’, skulle samme vei, etter jobb.
(Noe sånt).
Og en gang, som jeg gikk, gjennom Liverpool sentrum, (etter jobb), sammen med blant annet hu Tone, (fra Trøndelag).
Så fortalte hu meg det, at et sted, (ikke så langt, utafor Liverpool).
Så pleide mange tusen mennesker, å møtes, for å danse techno-dans, (utendørs vel), hele natta.
(Noe sånt).
Men hvorfor hu Tone, fortalte meg det.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De norske Arvato-damene, (det var muligens hu Tone, fra Trøndelag), spurte meg også, (en av de første dagene, som jeg jobbet der), om jeg likte, et band, som het McFly.
(Noe sånt).
Men da måtte jeg innrømme, at jeg ikke hadde hørt, om det bandet.
Og da sa vel Marianne Høksaas, at det var: ‘Bra’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Marianne Høksaas spurte meg, (en av de første dagene, som jeg jobbet der).
Om jeg visste, hva kjøttdeig het, på engelsk.
Og da svarte jeg: ‘Nei’, (må jeg innrømme).
For jeg ville ikke, at de damene, som jobba, på Arvato, skulle synes, at jeg var homo, (eller noe i den duren).
(For det var så mange rare spørsmål der.
De spurte om jeg likte McFly, (som noen sa, at var et boyband, vel).
Og Katarina Murie, visste meg jo, et bilde, av sine brødre.
Og Marianne Høksaas syntes visst ikke, at jeg så nok på henne, (hvis jeg forstod, det hu sa, (den første dagen), til den engelske lederen der, riktig).
Og jeg hadde jo laget, retten chilli con carne, (en rett som jeg ble tipset om, (i sin tid), av min Rimi-kollega Leif Jørgensen, da han var assisterende butikksjef, på Rimi Munkelia), en del, da jeg bodde, på the Forge, (i Sunderland).
Og jeg viste jo, min søster Pia, at de hadde en sånn spesiell frossen-kjøttdeig, på Aldi, (i Sunderland), som man ikke behøvde, å tine, (før man stekte den).
(Siden at den kjøttdeigen, var fryst, på en spesiell måte, da).
Da hu besøkte meg, (sammen med sin sønn, sin venninne og hennes sønn), i jule/nyttårs-ferien, i 2004.
Så jeg visste jo egentlig, at kjøttdeig heter: ‘Mince’, (eller: ‘Minced Meat’), på engelsk.
For å si det sånn).
Og da, (etter at jeg sa, at jeg _ikke_ visste, hva kjøttdeig het, på engelsk).
Så sa Marianne Høksaas, (var det vel), at det var: ‘Bra’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første dagen, (på Arvato), så gikk jeg vel antagelig, i en tennis-skjorte, (som var sånn, at det så ut som, at man hadde, en t-skjorte under), som jeg hadde kjøpt, i en butikk-kjede, som het Burton.
(Noe sånt).
Men han engelske lederen, (med ‘pubertetsbarten’), hadde forklart, at de hadde, en: ‘Dress-code’ der.
(Altså en kles-kode).
Så tennis-skjorter, var ikke ‘kosher’, (på hverdager), da.
(For å si det sånn).
Men jeg hadde blitt tipset, av en drosjesjåfør, (på vei hjem, fra Goodison, etter omvisningen der, (den andre dagen, i Liverpool), var det vel), at det fantes, en bra kles-butikk, (i byen), som het Slaters.
(Noe sånt).
Så jeg gikk dit, og kjøpte, en kortermet lyseblå skjorte, og en svart, (eller om det var grå), dress-bukse, da.
(Noe sånt).
Men hvordan jeg fikk råd til det, det skjønner jeg nesten ikke.
Men det var vel antagelig sånn, at jeg da nettopp, hadde fått de pengene, som min søster Pia, hadde insistert på, å oppbevare, for meg, noen uker/måneder tidligere, på Løvås.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Arvato, så jobba vi også, på noen lørdager og søndager.
(Men ikke _hver_ lørdag og søndag.
Det var en ny vaktliste, hver måned, hvor det stod, hvilke vakter, som man skulle jobbe, da.
Noe sånt).
Og på de dagene, (lørdagene og søndagene), så kunne man kle seg, som på jobb, i Norge liksom, (for å si det sånn).
(Man kunne gå i olabukse og t-skjorte, for eksempel, da).
Men på hverdager, så var det: ‘Business-wear’, (som de vel kalte det), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men for å gjøre kaoset komplett, (må man vel nesten si).
Så hadde de også, (på Arvato), noe som het: ‘Dress-down Friday’.
Og det betydde, at på fredager, så skulle man kle seg, nesten som i Norge, da.
(Noe sånt).
Man kunne ha olabukse, (for eksempel).
Men da skulle det være, en olabukse, som var uten hull, (for eksempel).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette, med ‘Dress-down Friday’.
Det var noe, som de ikke hadde hatt, så lenge, (i England), fikk jeg inntrykk av.
Så dette, var kanskje, noe ‘New Age’-greier, (for å si det sånn), da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS.
Det her er hu ‘Trønder-Tone’, som hadde ansvaret, for å lære meg opp, på Arvato, (etter at Marianne Høksaas, hadde gått hjem, for dagen):
https://www.facebook.com/tone.b.johnsen.7
PS 2.
Tone Blomli Johnsen har fortsatt Katarina Murie og Jill Hjälte, (to svenske brunetter, fra Arvato), på vennelista si, på Facebook:
https://www.facebook.com/tone.b.johnsen.7/friends?pnref=lhc
PS 3.
Hu Jill Hjälte, (fra PS-et ovenfor), var Team Leader, på Arvato, (da jeg begynte der, høsten 2005).
Men hu oppførte seg, rimelig rart, (må man vel si).
For hu hadde den uvanen, (eller hva man skal kalle det), at hu noen ganger, pleide å kile meg, på sidene, når jeg satt, og svarte telefoner, (for Arvato/Microsoft).
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er et eksempel, på den kleskoden, som var, på Arvato.
(Som jeg ble forklart om, av han britiske lederen, (med ‘pubertetsbart’), den første dagen min der).
I min stilling, så behøvde jeg ikke, å ha på meg slips, på ‘business days’, (altså mandag til torsdag/fredag), men det holdt, med en skjorte og dressbukse.
(Sånn som jeg forstod, han nevnte britiske lederen).
Jeg hadde jo ikke så mye penger, mens jeg bodde, i England.
Så den lyseblå skjorta, (som jeg kjøpte, den dagen som jeg begynte, på Arvato, vel).
Den brukte jeg, hver mandag til torsdag, i flere måneder, vel.
Og det var det ingen, som klagde på.
Det var jo sånn, at siden at politiet, (både i England og Norge), svek meg.
Så hadde jeg liksom ikke, så mye beskyttelse, mot kriminelle, osv.
(Eller hva man skal si).
Og jeg bodde, i et ‘shared house’, i Walton, hvor folk, (som Melissa M’Betsa), røyka hasj, osv.
Så jeg lata liksom som, at jeg var, en sånn fyr, som bare satt og drakk øl og sånn da, om kveldene.
(Sånn hadde det cirka vært, på Løvås).
Og jeg turte ikke, å bruke PC-en, til hu Taru Olaja, (som hadde hatt rommet mitt før meg), så mye.
(For å skrive, til norske myndigheter, (om dette, at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv)).
I tilfelle, at den PC-en, var overvåket, på en eller annen måte.
(Som jeg vet at går an.
For jeg husker, at Tosh, (fra #blablabla), var ekspert på sånt, blant annet).
Så derfor, så gikk det en del penger, til øl, (fra the Off Licence, (altså øl-butikken)), på hjørnet, da.
(For å si det sånn).
Og jeg ville også etterhvert ha meg, min egen laptop, (for å kunne varlse, på den måten, som jeg nevnte ovenfor).
Så jeg hadde ikke så mye penger, til klær da, (for å si det sånn).
Men da min grandonkel Otto Bergstø døde, (rundt årskiftet 2005/2006, var det vel).
Så arvet jeg, cirka 50.000 NOK, (siden at min far, ikke ville arve sine onkler, av en eller annen grunn).
Og da kjøpte jeg meg, tre kortermede skjorter til, (på Slaters), husker jeg.
Det var en hvit, en svart og en blå skjorte, (husker jeg).
Så da kunne jeg variere klærna litt også, etterhvert.
(Det var vel våren 2006, at jeg kjøpte, de nye skjortene).
Og dressbuksa, (fra Slaters), den gikk noen ganger opp, i sømmene.
(Muligens fordi, at jeg etterhvert, (det var vel, på begynnelsen, av 2006), begynte å trene, (på Lifestyles Gym, i Milenium Building, i Victoria street, i Liverpool sentrum)).
Så jeg dro tilbake, til klesbutikken Slaters, (i Liverpool sentrum), en del ganger, for å kjøpe fler dressbukser, da.
(En gang, så måtte jeg bytte ut, den nye buksa, nesten med en gang, sånn som jeg husker det.
Siden at sømmene hadde dårlig kvalitet da, (var det vel), sånn som jeg husker det.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Her er mer om dette:
https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1002338572948&set=a.1002272411294.188.1059338080&type=3&theater
PS 6.
I 2006, (var det vel), så begynte det etterhvert, en somalisk fyr, (var han vel), på produktaktiveringa.
Og han gikk alltid, i dressbukse, dressjakke, skjorte og slips.
(Sånn som jeg husker det).
Og han hadde vel samme stilling, (nemlig Contact Centre Representative), som meg.
(Sånn som jeg forstod det).
Så han bomma, på kleskoden da, (må man vel si).
Hvis ikke det var sånn, at vi ‘plutselig’ hadde fått, en ny, (og hemmelig), kleskode der, da.
Hm.
Det var sånn, at de nye Team Leader-ne, (Line Slettvold, var det vel), etterhvert begynte å ‘mase’ om, at damene som jobba der, ikke fikk lov til, å gå på jobb, i for utringede klær osv., da.
Men om det liksom var, en ny kleskode, for damene.
Det var det vel, antagelig ikke, (hvis jeg skulle tippe).
Det var vel heller, antagelig sånn, at hu Line Slettvold, (eller om det var Vivian Steinsland), av en eller annen grunn, terpet på, hva ‘business-ware’-kleskoden, for damene, var.
(Noe sånt).
Hvis ikke det var sånn, at vi ‘plutselig’ fikk, en ny, (og hemmelig), ‘pakkis-kleskode’, (eller hva man skal kalle det), på produktaktiveringa.
(Etter at han somalieren, (som vel svarte svenske samtaler), begynte der.
For han fulgte egentlig, kleskoden for direktørene der, (vil jeg si).
Noe sånt).
Hva vet jeg
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Grunnen til, at vi ‘call-centre-folka’, måtte kle oss, som forretningsfolk.
(Noe som jeg ikke behøvde, å gjøre.
Da jeg hadde, en ekstrajobb, som telefonselger, (i et call-centre, i Dronningens gate, (var det vel), i Oslo sentrum), for Norsk Idrettshjelp, på midten, av 90-tallet).
Det var fordi, (fikk vi opplyst, sånn som jeg husker det).
At Arvato, noen ganger, hadde nye kunder, på besøk/omvisning.
(Kunder som Microsoft, E-bay, ‘3’, Carphone Warehouse, Bon Prix og East Riding of Yorkshire Council.
Kunder som vurderte, om de ville ‘out-source’, sin kundeservice, til Arvato, da.
For å si det sånn).
Og derfor, så ønsket Arvato, at vi som jobbet, i deres lokaler, skulle se representative ut, da.
(Noe sånt).
Så derfor, så kunne man kle seg ‘casual’ liksom, i helgene.
(Men ikke på hverdagene, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Jeg tørr ikke å si, helt sikkert, at han somalieren/afrikaneren, som jeg skrev om, i PS 6, pleide å gå, med slips, forresten.
(For jeg hadde aldri, noe med han, å gjøre.
Sånn som jeg husker det).
Men han pleide ihvertfall ‘alltid’, å gå, med dressjakke, (på jobb), sånn som jeg husker det.
Men det kan kanskje ha vært, (tenker jeg nå).
Fordi at han var, fra Afrika.
Og at han kanskje syntes, at de ble litt vel kaldt for han, i Nord-England, da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
