Stikkord: Marvin Bricen Lagleder på geværlag 2 på Terningmoen 1992-93
-
Min Bok 4 – Kapittel 23: Sommeren 1994
Sommeren 1994, så skulle jeg jobbe som leder, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde fått en del opplæring, som bestod i å bestille melk, brød og Hakon-varer, (var det vel), og etter at jeg først hadde jobbet et par-tre tidligvakter, (fra klokken 7), sammen med Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, da.
Dagen før jeg skulle jobbe min første lørdagsvakt, alene, så hadde jeg problemer, med å få sove, husker jeg.
Og det ble ikke bedre av at Pia, (som hadde vært ute på byen, sammen med Keyton), klatret opp, på den barnehagen, som var utenfor vinduene våre der, og banket på vinduet mitt, midt på natta, for å få låne nøkkelen min, siden hu hadde glemt sin egen nøkkel, da.
Da ble jeg sur, for jeg syntes det, at Pia ødela for min karriere, i Rimi, siden det var veldig tungt, å jobbe en tolv-timers ledervakt der, (fra 7 til 19), på lørdager, (siden det kun var en leder, som jobbet, på lørdagene, i Rimi).
(For dette var vel etter de andre episodene, som hadde gjort meg sur, på søstera mi, fra før av, og.
Som at hu rappa røykpakker på rommet mitt, uten å spørre.
Hu lot noen afrikanere sove over i stua der, uten å si fra, på forhånd.
Hu lot Keyton få låne joggeskoa mine, uten å spørre.
Hu sa merkelige ting, som at ‘vi har jo ikke noen saks’.
Hu lot tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, uten å ta det ut, etter at hu hadde vaska klær, (sånn at ingen andre fikk vaska klær), og ble sur når jeg poengterte dette.
Osv., osv.
Ting som jeg har skrevet om i Min Bok 4, tidligere).
Så jeg tenkte det, at nå har Pia, (og Keyton), fortjent å få ‘vannseng’.
(Sånn som Bricen fikk av Furuset, i militæret, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Så jeg gikk på badet, (var det vel), og fylte opp en bøtte med vann, da.
Men Pia og Keyton hadde låst døra, til rommet sitt, så jeg fikk ikke gitt dem den vannbøtta, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra sommeren 1994, så husker jeg også det, at jeg var hos bestemor Ågot, samtidig med at en ‘haug’ andre folk, i slekta til min far, også var der.
Jeg husker at Pia var der.
Så det er mulig at det var hu som dro meg med dit da, for etter at jeg flytta til Oslo, så fikk jeg gradvis et dårligere forhold, til min fars slekt.
Likevel, så var det sånn der, hos bestemor Ågot, at min fetter Ove og min fetter Tommy, de ville besøke Pia og meg, på Ungbo, i Oslo.
Og Pia ble også med på dette.
Derfor trodde jeg det, at Pia ville ta ansvar, når denne festen skulle være, seinere sommeren 1994, (husker jeg).
For dette var den samme uka, som jeg jobba min første hele uke, som leder i Rimi.
(På Rimi Nylænde, når enten Hilde fra Rimi Hellerud eller Elisabeth Falkenberg, hadde ferie).
Jeg jobbet en seks-dagers uke da.
Og siden dette var min første uke, som leder, så fokuserte jeg vel omtrent bare på jobben, da.
Og var sliten når jeg kom hjem fra jobben.
For jeg jobba vel mye ekstra, da antagelig, siden jeg satset på å få meg en karriere, i Rimi, osv., da.
Så stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde vært alene, hele denne uka, husker jeg, siden de andre var på ferie, eller noe, vel), den så ‘bomba’ ut, da.
Og jeg jobba hele lørdagen, fra 7 til 19.
Men jeg regna med det, at Pia ville gjøre i stand til festen, på Ungbo der, da.
For hu ble jo med på å arrangere den festen, hos bestemor Ågot, på Sand, noen uker før.
Men Pia hadde bare dratt til Monika Lyngstad, i Røyken.
Så jeg møtte Tommy, Ove, Lene og Pia, (var det vel), på T-banen, på vei til Ellingsrudåsen, da.
Så ingen hadde rydda der, før vi kom til Ungbo, da.
Men jeg hadde ihvertfall kjøpt jordbær, men de hadde blitt litt knust, (nedi en av bæreposene mine), på T-banen, da.
Siden jeg var litt stressa, kanskje, den her uka, da.
Så Pia svikta igjen da, (syntes jeg), fordi hu skulle jo liksom være med å arrangere festen, da.
Likevel så gjorde hun ingenting for å forberede festen liksom, da.
Det var ikke sånn at hu lagde pønsj, eller pizza, eller noe sånt, (for eksempel).
Neida, hu bare kom ‘dassende’ med T-banen samtidig med gjestene, liksom.
Selv om hu vel hadde ferie selv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg rydda i stua, så fort jeg klarte, på Ungbo der, på.
(For Pia ville vel ikke hjelpe, siden det var mitt rot, da).
Og vi så vel bronsjekampen, i fotball-VM, som Sverige vant eller tapte, med mange mål vel.
(Jeg sjekka det på nettet nå, og det var vel 16. juli 1994, at den kampen ble spilt, ifølge Wikipedia).
Og jeg prøvde å sette fram jordbæra, som var litt knust, vel.
Og Tommy sa vel noe sånt som at ‘Erik prøver ihvertfall, han’, (mener jeg at jeg overhørte).
(Så det var kanskje litt rart, at Tommy prata sånn om meg, mens jeg var der.
Men men).
Og Tommy, (var det vel), han likte også en sang, som vi så på TV, (etter fotballkampen vel), som het ‘Mmm Mmm Mmm Mmm’, med Crash Test Dummies, (mener jeg å huske).
(En sang som Ove også likte, vel.
Og som jeg også hadde hørt før, men ikke huska helt hva het, vel.
For jeg levde kanskje litt vel mye i ‘Rimi-verdenen’, på den her tida, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle også på byen, og havna på Marilyn, (som seinere ble So What).
Et sted som søstera mi foreslo vel.
Og der var det ganske kjedelig, mener jeg å huske.
(Og jeg var vel trøtt kanskje, etter å ha jobba i tolv timer, på Rimi, fra syv om morgenen.
Og jeg hadde også jobbet min første lederuke, i Rimi, noe som var nytt for meg, og vel også rimelig slitsomt, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg husker det, at dette var vel den første gangen, som jeg så sånne ‘babes’, (må man vel kalle det), i Oslo.
Det hadde jo nettopp vært ‘grunge-tid’, i musikk-verdenen, og vel også i mote-verdenen, (virka det som, i Oslo, ihvertfall, sånn som jeg husker det).
Men på Marilyn, så gikk det rundt noen sånne tenåringsjenter, i korte topper, og med magene bare, sånn at de viste fram navlene sine da, (husker jeg).
Og det hadde jeg ikke sett i Oslo før, at damene gikk så lettkledd, (hvis jeg husker det riktig).
Så da skjønte jeg vel det, at det nok var en ny tid på gang, i moteverdenen.
Etter grunge-tiden, hvor vel damene hadde gått mye i store, vide gensere, og sånn, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi fem, skulle ta nattbussen hjem, til Ellingsrudåsen.
Så dreit Ove seg noe så jævlig ut, husker jeg.
Vi stod på fortauet, bak Stortinget, og venta på 85-bussen, (var det vel), husker jeg.
Så kom det en ‘falsk’ roseselger bort til Ove, (husker jeg).
Han hadde bare en rose, som han kanskje hadde kjøpt til dama si, (mistenkte jeg).
Men så hadde han kanskje funnet ut, at han ikke hadde nok penger, til nattbussen, (eller noe).
Så derfor prøvde han å selge den her rosa si, da.
(Noe sånt).
Men Ove ville ikke kjøpe rosa hans, men han ble liksom sånn sjefete da, og beordret han ‘roseselgeren’, til å gå bortover den motsatte veien i Akersgata, enn der dama hans stod.
Det eneste problemet med dette, det var det, at han roseselgeren, han var mye større, enn Ove, da.
Og Ove, han hadde skrytt til meg, om at han hadde blitt norgesmester, i amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, osv.
(Og Ove hadde også trent en god del amerikansk fotball, mens han gikk på high school, eller noe sånt, i USA, da).
Så Ove var en god del kraftigere enn meg igjen, (må man vel si).
Og Ove hadde også vært MP, (militærpoliti), under førstegangstjenesten, (var det vel), hadde han fortalt meg, da.
Og Ove var også veldig overlegen da, (og ovenpå), ovenfor den her ‘rose-bølla’, da.
Men han rose-selgeren, han skjønte vel kanskje det, at Ove ikke var fra Oslo, siden han ikke skjønte det, at dette ikke var en roseselger egentlig, men egentlig bare en busstrafikant, som trengte penger, til billetten sin, kanskje da.
(Roseselgeren hadde jo bare en rose og.
Og de som solgte de her rosene vanligvis, det var små, asiatiske damer, (eller noe), mener jeg å huske, (jeg som hadde gått en del på byen, i Oslo, under studietiden, og sånn, da).
Så han ‘rose-bølla’, han begynte jo da å banke opp Ove.
Han tok løpefart, og klinte til Ove, som hadde vært veldig overlegen, på trynet, da.
Og Ove han ville ikke si unnskyld, så han måtte ta imot, cirka fem-seks sånne slag, (med løpefart), da, (eller noe).
For det var ikke noe jeg kunne gjøre, mot han svære bølla, sånn som jeg så det.
For han var jo dobbelt så stor som meg.
Og Ove selv, (som jo var mye større enn meg), han gjorde jo ikke noe motstand selv, da.
Og dette var noe bråk, som Ove selv hadde startet.
Og som jeg ikke var innblandet i.
Så jeg valgte bare å stå der, og observere hva som skjedde, da.
Og det samme gjorde Pia, Tommy og Lene, (som er døv), da.
Pia, Tommy og Lene, de stod bare og gjemte seg liksom, mellom meg og Karl Johans gate, (i Akersgata, bak Stortinget der), da.
Så jeg tror ikke at han bølla skjønte det, at Ove og jeg egentlig var i lag med Pia, Lene og Tommy der.
Men Tommy sa seinere, til Ove, (husker jeg), at han ikke klarte å gjøre noe, for han liksom ‘frøys’ da, (eller noe).
Og Lene var jo døv, så hu sa ikke noe.
Og Pia sa vel heller ikke noe, tror jeg.
Og det var til slutt en ikke så utrolig svær Oslo-kar, som gikk imellom, og holdt rundt han bølla, sånn at han slutta å slå Ove, da.
Og Ove måtte si unnskyld, til dama, til han rose-sværingen, for Ove hadde kalt han rose-bølla, for ‘homo’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg huska ihvertfall på det, som han Brisner, (eller hva han het igjen), hadde sagt, i militæret.
Om at han hadde blitt slått ned to ganger, rett etter hverandre, på Marilyn, (eller noe), da, (en gang).
Så da Ove gikk på nattbussen, og fikk mer bråk der, (når han skulle kjøpe billett, av busssjåføren), så måtte jeg nesten svare for Ove da, at det gikk greit med oss, (eller noe sånn), da.
For da hadde Ove nesten havna i bråk igjen, på nattbussen, da.
Og jeg måtte sitte på setet mellom Ove sitt sete og midtgangen, på bussen, og liksom passe på Ove da, på nattbussen, da, (husker jeg).
Sånn at Ove ikke skulle havne i bråk to ganger, han og, sånn som Brisner hadde havnet da, (sånn som jeg overhørte at han babla om, i militæret), en gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi gikk av nattbussen, ved Torgbua der, på Ellingsrudåsen.
Så var det noen hasjiser, (må man vel kalle dem), som gikk av bussen, på den samme holdeplassen, som oss.
Og det visste seg det, at dette var naboene, til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der, da.
Om de prata om hasj da, (mener jeg), hvis ikke så var dette noe jeg huska fra før, at dem røyka hasj, (eller noe da), mener jeg.
Men jeg husker det, at han nabokaren, han begynte å bable om det, da vi alle fra nattbussen, gikk inn i Skansen Terrasse 23 der, at alle som gikk av bussen, bodde i den samme etasjen.
(Noe sånt).
Og at det var ‘far out’, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så sa jeg vel unnskyld til Ove, fordi at jeg ikke hadde klart å finne på noe, for å stoppe han rose-sværingen, dagen før, mens vi venta på nattbussen da.
Og Ove virka som at han klarte seg overraskende bra, etter all den her bankinga, som han hadde fått, da.
Så Ove, Tommy og Lene, de dro vel tilbake til Berger og Son, ganske tidlig, dagen etter, (mener jeg å huske).
Og det var vel ikke sånn, at noen av dem besøkte hverken Pia eller meg igjen, på Ungbo, på Ellingsrudåsen der.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 58: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VI
Lagfører Bricen, (og nesten alle de andre på lag 2 vel), de var så glad, i en sang, som jeg hadde, på en opptakskassett, og som het ‘Lullaby’, med the Cure, (fra Mixed Up-CD-en vel), som jeg vel mest hadde tatt opp, fordi at det var en kjent sang, (av et av favorittbandene mine da).
Og det hendte at Bricen maste på at jeg skulle sette på den, da.
(Selv om Bricen vel kalte den sangen for ‘Spiderman-sangen’, (eller noe).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo klart infanterimerket, på det første forsøket, (som var 25. september 1992, står det på tjenestebeviset mitt, ihvertfall, selv om ikke alle datoene, på det tjenestebeviset, er riktige, men akkurat denne datoen, den stemmer cirka med hvordan jeg selv også husker det).
Så jeg klarte altså infanterimerket under rekrutten, etter bare cirka to måneders tjeneste, i Geværkompaniet.
Jeg gjorde det vel bra på skytingen og kart-oppgaven, og jeg hadde tatt et håndkle, rundt AG-en, sånn at jeg ikke fikk de skarpe metalldelene, på ladearmen, på våpenet, slående mot ryggen, mens jeg løp.
(For før vi begynte å løpe, så hadde jeg lagt merke til det, at noen høyere offiserer, (var det vel), som også skulle være med, på infanteriløpet, hadde polstret AG-en, på en lignende måte, da.
Så da stakk jeg bare inn på rommet til reservelaget, og åpna skapet mitt der, og dro fram et håndkle som jeg festa med to buksestrikker/syltestrikker vel).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da det skulle være infanteriløp igjen, (våren 1993), så måtte jeg være med å arrangere dette løpet, husker jeg.
(Antagelig fordi at jeg allerede hadde infanterimerket vel).
Og da stod jeg ved en post da, sammen med en annen soldat i troppen vel.
Og det jeg husker best fra dette, var at noen soldater, fra en annen tropp vel, (og muligens også noen fra vår tropp, men det husker jeg ikke helt sikkert), de ville da trygle, om at vi, som stod der, skulle hjelpe dem, med oppgaven, da.
Og da, så var det vanskelig å si nei, husker jeg, at jeg syntes.
(For jeg var kanskje litt kua, på den her tida, og kanskje også litt traumatisert, etter den kalde vinteren, hvor jeg fikk frostskade, osv.
Og når militærlegen ga meg en salve, som ville fått frostskaden min, på øret, til å bli verre, da.
Noe sånt).
Så jeg må innrømme det, at jeg ga hjelp, til de som spurte, på det infanteriløpet, da.
(Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva denne oppgaven gikk på igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg røyka jo, under førstegangstjenesten, og en gang, før en kompanioppstilling, så kasta jeg fra meg en sneip, (husker jeg).
Så tenkte jeg meg om, for det var ikke lov å kaste ting som sneiper, i leiren, så jeg bestemte meg for å plukke opp sneipen igjen, da.
Og akkurat mens jeg plukket opp sneipen igjen, så hørte jeg, at sersjant Dybvig, (som stod å prata med noen andre befal vel, noen meter unna), ropte ‘Ribsskog’.
Mens så ropte han ikke noe mer.
(Siden jeg jo hadde plukka opp sneipen, mens han ropte).
Men jeg mener å overhøre, at han sa til de andre befala, at ‘nei, han var på nett’, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden det ikke var lov, å kaste sneiper, i leiren.
Så fant jeg opp en metode, etterhvert, for å kaste sneipen, mens vi gikk, på vei til eller fra en utendørs økt, (eller noe), da.
Og det jeg gjorde da, det var å rulle sneipen, mellom fingrene, øverst på filteret.
Sånn at restene av tobakk ble spredd utover, på bakken, mens vi gikk, da.
Og så, så rullet jeg filteret, mellom fingrene, til det ble som en liten kule.
Og så, så knipset jeg denne lille kulen, (som var nesten umulig å se), noen meter unna da.
Dette gjorde jeg som en rutine, (må jeg nesten si).
Siden troppsbefalet var så ‘på’ oss da.
For hvor skulle man gjøre av sigarettsneipen liksom, når man var ferdig å røyke sigaretten?
Nei, det ble vanskelig.
For det var nemlig lov å røyke, men ikke lov å kaste sneiper, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Spesielt i mine yngre dager, så hadde jeg vanskeligheter, med å stå opp tidlig, om morgenen.
Jeg var ofte helt groggy, og klarte ikke å våkne opp, men sovnet ofte igjen, etter revelje da, (som det kanskje også ble slurva litt med).
Jeg fikk en del advarsler, for dette, av daghavende offiser, (var det vel).
Men ikke så mange advarsler, (merkelig nok), til at jeg fikk refs da.
Jeg var ganske tynn, så det er mulig at det var vanskelig, for offiserene, å se om det faktisk lå en soldat, under dyna der, (i senga mi da), eller ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en ting, som jeg ikke likte, om morgenen.
Det var å gå til messa, som jeg syntes at var et stressende sted, om morgenen, før jeg liksom hadde våkna opp, da.
For der satt det hundrevis av ganske tøffe soldater, som ofte satt i grupper, som kunne tiske om en, og sånn, da.
Mens jeg oftest satt for meg selv der da.
(Hvis ikke noen ropte på meg, og ba meg om å sette meg, enten her eller der, da.
Noe som vel ikke skjedde så ofte, men noen få ganger kanskje, hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det jeg istedet ville gjøre.
Det var, å dagen før, kjøpe meg en enkel frokost, i kantina.
Ofte en God Morgen-jogurt, eller lignende.
Også satt jeg den God Morgen-jogurten, i vinduskarmen, på utsida av vinduet, like ved senga mi da, om kvelden.
(Siden det var så kaldt, i Elverum.
At man trengte ikke kjøleskap liksom, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men når jeg tenker tilbake nå.
Så husker jeg det, at nestlagfører Frydenlund, så rart på meg en gang, mens jeg i halvsøvne, spiste en sånn God Morgen-jogurt, da.
(Som hadde stått i vinduskarmen, om natta).
For da var det sånn, (husker jeg), at noen hadde åpna folien, til jogurt-delen, av God Morgen-jogurten, (som hadde en annen type emballasje, tidligere).
Og antagelig tatt oppi noe tull, i jogurten min, da.
Men jeg var så trøtt da, og hadde liksom en som rutine, å spise en sånn God Morgen-jogurt, om morgenen, da.
Så jeg bare spiste som vanlig, (i ørska), likevel, da.
(Selv om jeg husker dette, som noe vemmelig, nå da).
Så det er mulig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall), at Frydenlund kanskje var med på det, å tulle, med God Morgen-jogurten min, da.
Ihvertfall hvis jeg skulle gjette, utifra de blikkene, som Frydenlund sendte meg, (fylt av vemmelse vel), mens jeg spiste den her God Morgen-jogurten, som antagelig var tukla med, da.
I halvsøvne, sånn at jeg bare spiste jogurten som vanlig, da.
Jeg kunne liksom ikke forestille meg, på den her tida, at noen kunne gjøre noe så sjofelt, som å putte noe tull, i en medsoldats God Morgen-jogurt.
Men nå, så lurer jeg jo på det, hva dette egentlig kan ha vært.
Mens da, så trodde jeg vel bare det, at det var noe fabrikasjonsfeil, på jogurten, eller noe sånt, da.
(Noe sånt).
Men nå så lurer jeg jo på det, om en eller flere medsoldater, kanskje hadde tukla med den her jogurten, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, våren/sommeren 1993.
Så husker jeg det, at like etter at vi hadde kommet tilbake igjen, til Terningmoen, etter en helgeperm.
Så fortalte lagfører Davidsen, på kanonlaget, en historie, fra helgen sin, til noen andre soldater, på kanonlaget vel, mens jeg stod like ved da, (på oppstillingsplassen, eller noe).
Og det han sa, det var at den helgen, så hadde han gått inn i en kiosk, for å kjøpe seg en is.
Og når han kom ut av kiosken, så hadde han sett det, at det var jogurt-is.
Så han hadde driti seg ut da, sa han, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så skulle vi få skyte, med en skarp M-72.
M-72, det var et ‘bruk og kast-våpen’, som det ble kalt, på Terningmoen.
Man kunne bare bruke det en gang.
Det er det samme våpenet, (mener jeg at ble sagt), som Rambo brukte, når han skøyt en russisk offiser, på slutten, av First Blood II vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
M-72, det våpenet, det ble også kalt for ‘psycho-rør’.
Og geværmann 1 og geværmann 3, på geværlaga, de måtte ha to sånne brukte våpen, festet på seg, overalt, når det var øvelse, osv.
For at man skulle bli vant til, å bære de her våpnene, da.
Og da kunne man lett bli nesten surrete, for man skulle jo også ha på seg grunnutrustningen og gassmaska.
Så da ble det veldig mye belter og reimer da, utapå uniformen.
Så derav navnet psycho-rør, siden de soldatene, som måtte gå med disse på seg, nesten ble psycho da, siden de måtte ha så mange reimer og sånn, utapå seg, og disse røra ofte sklei hit og dit og kanskje hang seg opp i ting, og sånn, da.
Så da jeg var geværmann 2, på lag 2, så måtte jeg bare ha en ganske liten sanitets-veske, (eller noe), med forskjellig bandasjer og sånn da.
(Noe som passet meg bra, siden jeg var ganske spinkel da).
Men da jeg kom tilbake, til lag 2 igjen, fra reservelaget, så måtte jeg gå med to sånne her psycho-rør, på meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
M72, det våpenet er sånn, at man fyrer av en rakett, som brenner seg gjennom panser.
Og så sprøyter den raketten, inn brennende væske, i den tanksen eller stormpanservognen, som man sikter på, da.
Og så blir alle soldatene, som er inni den tanksen, brent levende, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og M72, det våpenet, det kan også brukes til å rydde skyttergraver, (ble det sagt).
For hvis man angriper ‘fi’, og kommer til en skyttergrav, som man vil være sikker på, at er tom.
Så kunne man bare fyre av en M72, nedi den skyttergrava, da.
For da ville raketten ta seg av de soldatene, som var på den ene sida, av der du skøyt fra, da.
Og bakblåsten, (som var flere meter lang, så man måtte alltid sjekke, at ingen stod bak en, før man avfyrte det våpenet), den ville da ta seg av, de fiendene, som var på den andre sida, av den samme skyttergraven, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenker på.
Men men.
Det var kanskje på grunn av det, at jeg var så vant til å bære rundt, på to tomme, sånne M72-rør.
Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke våkna helt opp, når vi skulle skyte, med en sånn skarp M72, da.
Så jeg hadde holdt en liten bit av tommelen min, over kanten, på der hvor raketten kom ut da, husker jeg.
Men en instruktør så dette, og fikk meg til å flytte tommelen, da.
Og jeg traff det tanks-vraket, som vi skulle sikte på, ‘oppe i lia der’ da, ved en av skytebanene, på Terningmoen.
Men seinere, så fikk jeg høre det, av lagfører Warming, på lag 3, at jeg nesten hadde drept alle soldatene, som var der, (og sånn da), siden jeg hadde holdt noen få millimeter, av tommelen min, over munningen, på det våpenet, da.
(Men det her var jo den første og eneste gangen, som vi fikk bruke det våpenet, liksom.
Og det var jo en instruktør der, som sjekka, om vi gjorde noe feil, da.
Så dette var jo for å lære, å bruke det våpenet riktig, liksom.
Så Warming dramatiserte kanskje litt, siden det jo var en instruktør der, som fulgte nøye med, på hva vi gjorde, og sånn, da.
Og jeg er ikke sikker på det, at alle soldatene der, ville ha dødd, selv om noen få millimeter, av tommelen min, hadde vært over kanten av munningen, på det våpenet, når jeg trakk av.
Det høres kanskje litt usannsynlig ut for meg, men.
Så jeg må si at Warming egentlig dramatiserte fælt her, (sånn som det virker som, for meg, ihvertfall)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 51: Mer fra førstegangstjenesten
På Ungbo, så husker jeg det, at Wenche der, maste på meg, mens jeg var på badet, en gang.
Hu måtte på do, sa hu.
Og jeg dreiv vel og barberte meg eller pussa tenna eller dusja, eller noe.
Jeg svarte at hu kunne jo bare bruke den andre doen der.
(For det var ikke bare do på badet, det var også en do ikke langt unna utgangsdøra der).
Men Wenche likte ikke å bruke den doen, for den var ‘ekkel’, (eller noe), sa hu.
Men jeg hadde jo vært på vinterøvelse og bæsja på papp-doer, (og forskjellige rare steder), i militæret.
Så jeg syntes ikke noe synd på henne da, men sa at hu kunne bare bruke den doen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg forklarte også til Wenche, en gang, (på begynnelsen av førstegangstjeneste-året vel), at jeg sleit, når jeg gikk på marsj, osv., i militæret.
‘Når du ikke er vant til å gå med sekk så’, svarte Wenche.
Så det var tydeligvis noe med det, at man burde være vant til å gå med tursekk, på for eksempel fjellturer, osv., da.
(Skjønte jeg da).
Hvis jeg hadde vært vant til det, så hadde nok førstegangstjenesten gått litt lettere, (vil jeg nok tippe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På en øvelse med Geværkompaniet, (det er mulig at vi var ved Kongsberg der to ganger), så lå noen av oss soldatene, i samme telt, som noen reserveoffiserer vel.
(Av en eller annen grunn).
Og han ene, han skrøyt fælt, av det norske forsvaret.
For han hadde vært på en rep.-øvelse nylig, og da hadde han ene vært lege, og han andre ingeniør, osv.
Og det trodde han ikke at var vanlig, i andre land, at soldatene var så høyt utdannede.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, den siste uka, (var det vel), av førstegangstjenesten.
Så klagde jeg på kompaniets oppstillingsplass, (var det vel), til troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, fordi at såpepulveret, til vaskemaskinen, på badet, på brakka, var tomt.
Jeg lurte på hvorfor ingen hadde fylt opp det, når det gikk tomt.
Men da skjønte ikke troppsjefen noe, (husker jeg).
Og troppsass. Øverland sa at det var Velferden, (eller noe), som hadde kjøpt en stor sekk, da.
(Noe sånt).
Så hele det siste halve året, (eller noe), i Geværkompaniet, så fikk vi gratis vaskepulver, unntatt den siste uka da, da måtte vi kjøpe det selv.
Og det var vel ikke så lett å få tak i, på Terningmoen, tror jeg.
Selv om de kanskje solgte noe i kantina.
Det er mulig.
Så da klagde jeg da, en av de siste dagene der.
Men de andre i troppen, de brydde seg kanskje ikke noe om det, for de vel sikkert ei mor som vaska klær for dem hjemme, (de fleste av dem ihvertfall vel).
Mens jeg hadde en litt kronglete vaskekjeller-ordning, i Skansen Terrasse der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter tjensten, en vanlig dag, på Terningmoen.
Så kunne jeg sitte i kantina der, og spise Pizza Grandiosa, drikke cola, og lese i VG eller Dagbladet.
Og kanskje også spise noe godteri og kanskje potetgull.
(Skjellum var så imponert av Kims, (mener jeg å huske at han sa til Sundheim, på lagsrommet en gang vel), som på den tiden hadde en kampanje, for sin ganske gode Snack Chips, vel).
Men etter at jeg hadde sitti i kantina, i en time eller to kanskje.
Så gikk jeg tilbake på brakka og leste i en bok eller tegneserie da, husker jeg.
Jeg gadd ikke å sitte sammen med ‘TV-gjengen’, i kantina der, og se på Baywatch, på den nye TV-kanalen TV2, (husker jeg).
(Som det var en hel gjeng, som pleide å gjøre, mener jeg å huske).
Jeg hadde vel sett nok ekte pupper, i min tid, så å se på noen amerikanske damer som fløy rundt i noen røde badedrakter, på en strand, på TV, det ble liksom ikke det samme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var på reservelaget, så var det vel Frisell og de, som spurte meg, om jeg ikke hadde lært, hvordan man kunne lage seg et belte, av en bit hyssing, (for eksempel).
Nei, det hadde jeg ikke lært, forklarte jeg.
Og det lurer jeg på om var noe slags ‘arbeiderklasse-triks’, (eller noe).
For det hadde aldri jeg lært da.
Men en god del av de på reservelaget kjente visst til det trikset da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så tok Frydenlund, (som var nestlagfører, på lag 2, som var det laget, som jeg også var på, på den her tida), og en annen soldat, (som jeg ikke husker hvem var nå, men det var muligens Løvenskiold), og dro meg med, til velferdsbygningen, for å se på Basic Instinct, (med Sharon Stone), på en stor TV, som de hadde der.
Og det var litt rart, husker jeg, at jeg syntes.
At Frydenlund og en annen kar, dro meg med dit, for å se den filmen.
For det var sjelden at Frydenlund og jeg, fant på noe sammen, på fritida, (for å si det sånn).
(For han pleide jo ikke så ofte å henge på lagsrommet, akkurat.
Men han var vel mest på stabsrommet da, og spilte Monopol, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på våren 1993, når troppen var ute i skogen, i leirområdet, på Terningmoen.
Så begynte plutselig noen folk i troppen, å kødde med meg, og kasta kongler, osv., (på meg da).
Når jeg lå og slappa av da.
Og Haraldsen, han ville ikke slutte.
Så jeg fant en rot eller kjepp, eller noe.
Og til slutt så ble jeg så lei av, at Haraldsen ikke ville gi seg, (med køddinga si da).
Så jeg sa til han, at han kunne stappe den kjeppen oppi ræva da.
(Foran hele troppen omtrent vel).
Siden Haraldsen ikke ville la meg være i fred da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også en kjent svensk/norsk ishockeyspiller, ved navn Patrik Eide, som avtjente førstegangstjenesten, på Terningmoen, det året jeg var der.
Og han lurer jeg på, om var i troppen vår, i begynnelsen.
For jeg mener å huske det, at han var med på å arrangere infanterimerke-konkurransen der, høsten 1992, og da heia han vel litt på meg, (tror jeg), på svensk vel, da jeg løp forbi, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det tror jeg at må ha vært på grunn av at han muligens var i troppen vår først, (eller noe).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på lag 2.
Så hadde jeg gått bort på Bast, (bensinstasjonen like ved Terningmoen), og kjøpt noe godteri, en ettermiddag eller kveld, da.
Og da hadde jeg blant annet kjøpt en pose isbre-mint da, (husker jeg).
Og da lagfører Bricen så det, så sa han, at ‘du vet alltid hva som er godt, du’, om/til meg, da.
(Av en eller annen grunn).
Og visste jeg ikke hvor Bricen ville hen, egentlig.
(Selv om jeg kanskje tok det som et kompliment, med en gang).
Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter juleferien, på Terningmoen.
Så ville jeg være i form, før ‘skisesongen’ vår liksom skulle begynne, for alvor.
Så jeg løp en av mine første tredemølle-økter, på en tredemølle, i velferdsbygningen, på Terningmoen der, husker jeg.
Og den satt jeg til å gå ganske raskt, så jeg klarte å løpe ganske fort, på den her tida, (husker jeg).
Vi måtte stadig løpe 3000-meter løp, på Terningmoen.
Og kravet var at man måtte klare å løpe på under femten minutter.
Og det klarte jeg alltid.
I begynnelsen, så løp jeg kanskje 3000-meter, på 13-14 minutter.
Mens jeg en av de siste månedene der, kanskje løp 3000-meter, på 11-12 minutter, da.
Selv om jeg fortsatt røyka, mens jeg var i Geværkompaniet.
Så man ble i god form av å være der, det er helt sikkert.
Pettersen fra Fredrikstad, han tok seg helt ut, på det første 3000-meter løpet, så han spøy, på ‘oppløpssia’, (mens han fortsatt løp vel), husker jeg.
Og han var også litt korpulent, så han klarte vel kanskje ikke kravet på femten minutter heller vel.
Ihvertfall så var han en av de siste til å komme seg i mål vel.
Men han var kanskje den som kjempa hardest da, siden han spøy, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pettersen han gikk også i et noen måneder, (var det vel), med en hvit krage, rundt halsen.
Jeg husker at troppsjef Frøshaug, spurte Pettersen, på troppens oppstillingsplass, om han ikke snart skulle slutte å gå med den kragen.
Så det virka som om at dette var mye opp til Pettersen selv, synes jeg.
At han kanskje fikk mer frihet, av troppsbefalet da, enn oss andre, i tropp 1.
Men det tørr jeg ikke å si sikkert.
Selv om jeg husker at jeg syntes at det virka litt sånn, på den her tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 48: Mer fra førstegangstjenesten
En av de siste månedene, på Terningmoen, så mener jeg, at noen må ha laget en flekk, på lakenet, til senga mi.
Jeg spurte folk på laget, ‘hva er det?’.
‘Du har hatt en våt drøm’, svarte Bricen.
Men det tror jeg ikke at det var, for jeg sov jo med underbukse på meg, og denne flekken var jo helt på kanten, av lakenet.
Og jeg pleide ikke å ha våte drømmer heller.
Det skjedde vel bare en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen, (eller noe), at jeg hadde det.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da Bricen mente at jeg hadde hatt en våt drøm, så bare lo jeg inni meg, og tenkte at det var det ihvertfall ikke.
Og da ble det litt pinlig å diskutere den flekken noe mer.
Men jeg tror nå, at det må ha vært noen som har smurt noe olje, eller noe, på lakenet mitt, for å få det til å se ut som, at jeg hadde hatt en våt drøm, (eller noe), da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når vi nettopp hadde fått lønning, på Terningmoen.
Så fortalte noen meg, at Randen, (på lag 3), hadde kjøpt seg det dyre pornobladet, (eller noe), vel.
Så jeg så i det bladet da.
Og der var det ei naken dame som var skikkelig fin, da.
Og alle hadde sånne korktavler, over senga.
Og jeg hadde masse ledig plass, på min korktavle da.
Men det var liksom tradisjon da, å ha bilde av ei sånn pin-up-dame der, (mer eller mindre, ihvertfall).
Så jeg spurte Randen, om jeg kunne få kjøpe det bildet av han, for en tier da.
Og det sa Randen at var greit da.
Så da fant jeg et sånt pin-up-bilde, til å ha over senga, jeg og.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg ble lei av hu pin-up-dama.
Så var det ei annen dame, (ei blond hippie-dame vel), på baksida og.
(For dette var fra en spesial-utgave av Penthouse, eller noe, mener jeg.
Som Randen hadde kjøpt.
Med alle forside-pikene deres, gjennom tidene, (eller noe)).
Og en gang, når det var inspeksjon, av rommet, (eller noe).
Så spurte troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ meg, om ‘hvor er det du får alle disse damene dine fra da, Ribsskog?’.
Men da svarte jeg ikke noe.
For det ble litt flaut, syntes jeg, å diskutere sånne nakne damer, med troppsjefen.
Det tok jeg bare som at det var en fleip, og ikke noe ordentlig spørsmål, da.
Så da bare holdt jeg kjeft, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om jeg jobba på Rimi, annenhver helg, så hadde jeg ikke så god råd, når pengene jeg fikk for jobbinga, i juleferien, begynte å ta slutt.
Jeg brukte mye penger til mat, mener jeg å huske, i helgene, etter juleferien da.
(Som jeg pleide å kjøpe på Rimi, ved Grev Wedels Plass da, i Oslo).
Og jeg prøvde å spare penger, ved å gå ned, til å bare røyke en ti-pakning, om dagen, husker jeg.
(Av Prince Mild-sigaretter, som det vel var, at jeg røyka, mener jeg å huske).
Men da måtte jeg liksom sneipe sigarettene, for å klare meg med en ti-pakning, om dagen da, husker jeg.
For jeg var vant med å røyke 15-20 sigaretter om dagen, vel.
Så for å klare meg med en ti-pakning, så sneipa jeg noen ganger sigarettene da.
Og hadde noen ganger for eksempel fire sigaretter og en sneip, i røykpakka da.
For å få ti-pakningen til å holde hele et helt døgn liksom.
Og da lukta det vel mer røyk av meg, vil jeg vel tippe på.
Og Bricen sa vel en gang, at ‘ingenting lukter så vondt som sneip’.
Men som jeg skrev om, i Min Bok, så var det sånn, at jeg syntes at en grunn til at det liksom var bra, å røyke, (som jeg sa til Stein og Magne Winnem, på Gjerdes Videregående), det var, at da gjorde det ikke noe, om man ikke fikk pussa tenna, om morgenen, for da lufta det bare røyk av en, likevel.
Så å lukte røyk, det var jeg vant med liksom.
Så det brydde jeg meg ikke om, for å si det sånn.
Dette her, det var jo også i militæret.
Og det fantes ikke ei eneste dame, som soldat, i Geværkompaniet, på den her tida.
Så når det bare var gutter/menn der, så syntes ikke jeg det var så farlig, om man lukta for eksempel litt røyk da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang jeg hadde vakt, (eller om det var at jeg var hos øyenlegen, inne i Elverum, fordi jeg huska fra ungdomsskolen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), at jeg hadde litt dårligere syn, enn noen av de andre i klassen, så jeg svarte ‘ja’, da troppsbefalet spurte om noen ville ha briller).
Så hadde troppen vært på Rena, (eller noe).
Og klatra i noen klatrestativ der, (eller noe).
Og da hadde visst nestlagfører Frydenlund falt ned, fra et hinder, og slått seg da, (ble jeg fortalt, av de andre, på laget), men uten å bli alvorlig skadet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var jo Nirvana-fan til tusen, på den her tida, (må man vel si).
Og den bensinstasjonen, som var like ved Terningmoen.
Nemlig Bast.
Den bensinstasjonen, den solgte til og med CV-er og man kunne også høre på CV-er der, som i en plateforretning da.
Og Nirvana kom med et nytt album, med en tittel, som jeg syntes var rar, nemlig ‘Incestiside’, på den her tida.
Og en av de beste sangene, på det albumet, den het ‘Rape Me’.
Så selv om jeg var Nirvana-fan, så var jeg ikke helt sikker, på det nye albumet deres da, husker jeg.
Så det ble vel til at jeg aldri kjøpte det, (tror jeg).
Selv om jeg var nysgjerrig på det, og hørte en del på det, på Bast da, et par ganger.
(Mens jeg lurte på hva jeg skulle synes om det da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg søkte litt på nettet nå, og så at jeg hadde blanda litt, når det gjelder hvilke sanger, som var på Nirvana-albumet Incestiside.
For sangen ‘Rape Me’, var ikke på det albumet, men på det neste, In Utero.
(Men sanger som ‘Sliver’ og ‘Dive’, var det nok, som jeg hørte på, på Bast, da).
Men det var kanskje på grunn av de ‘rare’ album og sang-navnene da, som jeg slutta å kjøpe Nirvana-album.
Pluss at jeg hadde litt dårlig råd, på den her tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg sendte en ny e-post til Vernepliktsverket
Gmail – Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på Forsvaret 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på Forsvaret
-
Min Bok 3 – Kapittel 44: Mer fra Terningmoen
På lag 2, som jeg var på, den siste delen av rekrutt-tida og så igjen etter cirka tre måneder på reservelaget.
Der var det en soldat, som het Skjellum, fra Vågå.
Og jeg var jo vant til å tulle hele tida, etter å ha hatt Øystein Andersen og Glenn Hesler, som kamerater, i årene før jeg måtte i militæret da.
Så jeg tulla jo med alt og alle, (ihvertfall til en viss grad vel).
(Jeg var jo litt oppmerksom på Skjellum og, siden noen i en annen tropp, hadde sagt at han hadde rappa veska til ei gammel dame en gang).
Men når jeg tulla litt med måten som Skjellum, fra Vågå, prata på, da.
Og kanskje herma litt etter han, (eller noe), da.
(Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva som ble sagt).
Så sa Skjellum det, (husker jeg), flere ganger, (til meg), at ‘eg likar ikkje at du gjer narr av dialekta mi’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enda det var jo sånn, at Skjellum kødda med meg og.
I begynnelsen, da jeg kom tilbake til lag 2, igjen, etter nyttår.
(Den samme uka, som lagfører Bricen kasta en skistav, i hue på meg).
Så løp både Skjellum og Sundheim etter meg, (mener jeg å huske), samtidig, oppe ved skytebanene der, på Terningmoen.
I snøen der, hvor vi holdt på med å sette opp telt, eller noe sånt, kanskje.
Så det var jo såvidt at jeg klarte å komme meg unna, husker jeg.
Og man må vel si det, at lagfører Bricen også var med på det her, siden han, på den samme plassen, kasta en skistav, (med den butte enden først), i hue på meg, den samme dagen, (eller om det var dagen etter), at Skjellum og Sundheim, hadde gått/løpt etter meg, (som hadde vært borte fra lag 2, i noen måneder), der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Skjellum kunne tulle han og, (må man vel si, når han løp etter meg, på den måten).
Men ble han liksom veldig alvorlig da, når det var noe med dialekta hans, (fant jeg ut da).
Og jeg var ikke vant til at folk ble så alvorlige liksom.
Så da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, må jeg innrømme.
For jeg var vel mer vant med folk som ikke var så direkte og som kanskje var mer ‘laid-back’ muligens da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da slutta jeg vel ihvertfall å tulle med dialekta, til Skjellum, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Jeg visste ikke at han tok sånt så nøye, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Skjellum, han var MG-ener forresten, noe som betydde at han måtte bære rundt på et maskingevær, som tyskerne la igjen etter seg, etter andre verdenskrig, og som veide 8-10 kilo vel.
MG-toer, det var vel Nybø, (fra Lier).
Hans jobb var da å mate MG-en, med bånd, av enten vanlige skudd eller ‘rødfis’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nybø, han ble med Løvenskiold og dem, på skiferie, i påskepermen, til et dalføre, (eller noe), hvor Blekastad, (på kanonlaget vel), bodde.
Før de dro, (var det vel), så fortalte Løvenskiold til meg, (nokså utenom ‘sammenhengen’ vel), at folka som bodde der hvor Blekastad var fra, de bare gjorde jobben sin, og sa nesten ikke noe.
Og Løvenskiod og Nybø og dem, de fikk hjelp av noen i slekta til Blekastad vel, til å få forsyninger osv., kjørt med snøscooter vel, fram til der hvor de skulle gå på ski da.
(Hvis jeg skjønte det Løvenskiold og dem prata om riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter påskeferien, så kom Nybø tilbake med brekt bein.
Han måtte da ha fri, fra førstegangstjenesten, fram til høsten.
Og så måtte han inn igjen og avtjene de siste cirka tre månedene av tjenesten sin da.
Jeg syntes at dette hørtes dumt ut.
For Nybø fikk jo da ødelagt skoleåret 1993/94.
Og jeg sa det til Nybø, at han burde klage på det, sånn at han ikke fikk ødelagt et helt studieår, på grunn av noen få måneders militærtjeneste.
Men da mente Nybø at det var greit da, at han dro tilbake igjen, etter sommerferien.
Så han ville ikke høre på meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nestlagfører Frydenlund, han var sjelden på lagsrommet, til lag 2.
Men han var fast medlem, (må man vel si), i ‘Monopol-gjengen’, som pleide å sitte på stabsrommet, og spille monopol ofte da, om kveldene.
De som var ‘hovedmedlemmer’, i den gjengen, det var vel Øverland og Løvenskiold, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og jeg mener også at nestlagfører Frydenlynd vel var med på den påskeferien, til Løvenskiold og Co., oppi Guldbrandsdalen der, (eller hvor det var, som Blekastad var fra igjen).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 42: Enda mer fra Terningmoen
Jeg var jo vant til å runke hver dag, da jeg bodde i Leirfaret 4B, på Bergeråsen og seinere i Oslo.
Men på Terningmoen, så var ikke det så lett.
Når man bodde på åttemanns-rom, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Randen, (på lag 1), han hadde jo sagt til meg det, at det lukta sæd, på doen, på brakka, der.
Så da tenkte jeg det, en gang, (husker jeg), at kanskje det var lov å runke der, da.
Så da prøvde jeg det en gang, (husker jeg).
Men da kom troppsass. Øverland, og noen andre inn der, mens jeg var på do, og prøvde å runke, husker jeg.
Og jeg husker at Øverland kommenterte hvem det var, som hadde en så stor bærepose, (en bærepose jeg hadde fra Top Secret), som var så full av hårgele, osv., da.
For jeg kjøpte liksom alt mulig sånt da, som hårgele og Clerasil og sånn da, og skulle liksom være ordentlig da.
Så da funka det dårlig, husker jeg, å prøve å runke på doen der.
Det ble bare som noe stress, husker jeg.
Så da ble det ble til at jeg runka, når jeg kom hjem til Oslo igjen, i helgene da.
Selv om det gikk historier der, om en soldat, som runka, i senga si, hver kveld.
Selv om det lå folk, (og hørte på), i senga under.
Og han soldaten, han hadde visstnok sagt det, at han bare måtte runke, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, om morgenene, på lagsrommet vårt.
At spesielt Paulsen, (men også Bricen vel, og flere andre), gikk rundt der, med ‘mårrabrød’, i bokser-shortsen sin.
Jeg var på en måte en annen generasjon, enn de som jeg var på lag med.
For jeg brukte underbukse, og ikke bokser-shorts, (husker jeg).
Og jeg digga ikke techno-musikk, så mye, som for eksempel Sundheim, fra Valdres, gjorde da.
Så det å gå rundt med ståpikk, i underbuksa, det var noe som bød meg litt imot, må jeg innrømme.
Så jeg pleide å sitte på sengekanten, med dyna over meg, til morrabrødet mitt hadde gått ned da, om morgenene, (husker jeg).
I motsetning til de fleste andre på laget vårt der, (som ofte var et par år yngre enn meg da), som fløy rundt på hele brakka der, med ‘telt’, (som hu tyske Dorthe Gensow, som jeg bodde på studentleilighet sammen med, seinere, da jeg studerte ved University of Sunderland, i 2003/04, kalte det, på engelsk).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte på lag 2 igjen, etter juleferien, på begynnelsen av 1993.
Så erstattet jeg jo Grønning, fra Sarpsborg, som geværmann 1.
Og han hadde sengeplass, over lagfører Bricen.
Men jeg, jeg var mest glad i å ha underkøye.
Så noe av det første jeg gjorde, da jeg ble med på lag 2 igjen, det var at jeg spurte om det var noen, som ville bytte sengeplass med meg.
Og da ville Paulsen det, (husker jeg), som var geværmann 2 vel.
Så da fikk jeg underkøye-plass likevel.
(Og jeg fikk vel da den samme sengeplassen, som jeg hadde hatt, den forrige gangen, som jeg var på lag 2.
Altså før jeg var på reservelaget).
Men jeg skjønte etterhvert hvorfor Paulsen gikk med på å bytte sengeplass med meg, (tror jeg).
For seint hver søndag, (etter at jeg hadde kommet dit med toget fra Oslo), så kom svære Sundheim, (med bil tror jeg), fra Valdres da, og han bråkte jo så det rista i hele køyesenga, når han skulle opp i overkøya si, med sine 120-130 kilo, (eller hva det kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Paulsen, (fra Kløfta), han sa også det en gang, husker jeg.
At han hadde tatt Grønning i å runke, i senga si, på rommet, før han ble overført til HV, da.
Så kanskje det var derfor at Grønning ville over til HV, siden han hadde blitt driti ut av Paulsen.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Sundheim, han var så glad i sånn techno-aktig pop-musikk.
Og en gang, på rommet, på Terningmoen.
Så hadde han lagd sin egen versjon, av en sang som ble mye spilt, på radio, på den her tiden, nemlig Ace of Base, med ‘All that she wants’.
Og Sundheim sang sånn her:
‘All that Skjellum wants is another brain’.
Og den sangen, den hadde jeg også faktisk hørt, på radio, på rommet mitt, på Ungbo, på Elingsrudåsen, helgen før det her da.
Så da fant vel jeg på noe tull jeg og, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var ‘it’s gone tomorrow’.
(Noe sånt).
Så Sundheim og jeg vi dreit ut Skjellum litt da.
(Mest for morro skyld vel).
Med en egen versjon av den Ace of Base-sangen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 38: Forsvarets dag
Den samme dagen, som lukkingen av Stortinget skulle være, våren 1993.
Så slapp jeg å være med, å stå parade, i Karl Johan, (igjen).
For sersjant Dybvig, han kunne se det, at jeg var litt ‘bleik rundt nebbet’ da, (eller noe).
Så jeg slapp å bli med ned til Oslo da.
(For jeg var litt nervøs for at Kongen skulle se stygt på meg igjen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før vi skulle på denne stengingen av Stortinget.
Så ble også perm-uniformene våre inspisert.
Av noen fra et depot vel.
Og jeg måtte bytte både buksa og skjorta, (av en eller annen grunn).
Og da måtte jeg stryke den nye buksa og skjorta, som jeg fikk.
Noe jeg ikke fikk til så bra, (for å være ærlig).
Og dette var noe jeg måtte gjøre på fritida da.
Og som de fleste andre slapp unna.
Og jeg måtte også sy på birkebeiner-merket, på skulderen, på den nye perm-uniform-skjorta da.
Noe jeg ikke fikk tid til, siden det stokka seg, med den her strykinga da.
(Som jeg ikke skjønte noe av).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg strevde med det her, kvelden før vi skulle stå parade i Oslo, (eller noe).
Så sa jeg til folka, som var på lagsrommet, at Bricen, (som kanskje var og dreiv med noe nærradio, eller noe), jo ikke hadde noe birkebeiner-merke, på sin perm-uniform-skjorte.
Og da svarte Skjellum meg, (ganske høyt), at ‘men Bricen er neger’.
(Noe sånt).
Så det var visst sånn da, at negre, de slapp det, å ha på birkebeiner-merke, på perm-uniform-skjortene sine da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Istedet, så skulle jeg da bli med lag 1, (var det vel), på Forsvarets dag, i Elverum.
Det lå en gammel festning, (eller noe sånt), utafor leirområdet, inne i Elverum da.
Og Garde-musikken var der også, og masse folk da.
(Og jeg syntes nesten at jeg måtte se litt stygt på noen av de musikantene fra Garde-musikken da.
Siden jeg lurte på hva slags soldater de var, osv., da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det vi fra Geværkompaniet skulle gjøre.
Det var at vi skulle ha laser, på AG3-ene våre da.
Et system som het Miles, som vi ofte brukte, på Terningmoen, når vi skulle øve oss på forsvar eller angrep, og også på strid i hus faktisk.
Og så skulle folk fra publikum, få lov til, å krige mot oss da.
Mens de lå i forsvar, og vi angrep da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter ‘ørten’ gjennomføringer, så begynte vi jo å kjenne lendet, (som det heter, altså bakken og steiner, osv.), bra.
Så da noen fra kompani-staben, skulle krige mot oss.
Så foreslo jeg det, at vi skulle ligge ekstra lenge, ved noen spesielt bra stillinger da.
Istedet for å rykke fram, med vanlig hastighet.
(Så jeg tulla litt da).
Og det her gikk lag 1 med på.
Og det som skjedde da, det var jo at de fra kompani-staben, de fikk suverent flest minus-poeng, av alle de som var med, i den her konkurransen da.
(De fikk vel mange hundre minus-poeng, tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den her ‘tullinga’, med de kompani-stab-folka, så klarte jeg faktisk det, å bruke feil AG3, på en gjennomføring.
(Nemlig lagfører Quickstad, på lag 1, sin).
Og den AG3-en, den var uten Miles på da.
Så jeg hadde skutt med bare rødfis, (uten rekylforsterker, som liksom ‘stoppa’ trykket fra rødfisen, og som derfor gjorde at man fikk en kortere sikkerhetsavstand, enn når man ikke hadde rekylforsterker, på AG3-en), på en gjennomføring.
(Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).
Så da vi kom tilbake igjen til Terningmoen, så måtte jeg pusse Quickstad sin AG3 da, husker jeg.
(Men da hadde jeg pussa min egen AG3, så mange ganger, så da var jo dette bare rutine da, for å si det sånn.
Og jeg var bare glad, siden jeg hadde sluppet det, å bli med ned til Oslo, og stå parade i Karl Johan, med den perm-uniform-skjorta mi, som det mangla birkebeiner-merke på da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
