johncons

Stikkord: Marvin Bricen Lagleder på geværlag 2 på Terningmoen 1992-93

  • Min Bok 3 – Kapittel 29: Junior-NM på ski

    Nå høres jeg kanskje litt ut som 10 Torp, (for å tulle litt).

    Men da jeg var i militæret, så redda jeg faktisk junior-NM på ski.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvordan kunne dette ha seg, at en vanlig menig, redda junior-NM på ski, lurer kanskje folk.

    Jo, det var sånn, at meg selv, og 8-10 andre soldater, (muligens de som hadde gått handel og kontor, mistenker jeg), vi ble satt til å være i målområdet, under junior-NM, i langrenn, hvor det var med mange hundre deltagere da.

    Og alle deltagerne, de hadde en bærepose, som de la fra seg, i startområdet, med tørt tøy oppi da.

    Og disse posene, de ble fraktet, på snøscooter vel, (av Skjellum blant annet vel), og så måtte vi i målområdet, vi måtte henge opp disse bæreposene da, på noen knagger, eller egentlig spikre, som var spikret opp der da.

    For junior-NM ble arrangert, av en ganske liten Hedmark-klubb, (tror jeg at de vel var), og Geværkompaniet skulle hjelpe til da.

    Og det var ingen befal, i målområdet der.

    Men en litt tafatt, (må man vel nesten kalle han), kar, fra arrangørklubben, var der da.

    Han begynte å bable om at vi måtte slå inn 160 spikre, (eller noe), også måtte vi skrive 1 – 160 på de, og så 161 – 320, og sånn da.

    (Noe sånt).

    Men jeg stoppa det.

    For jeg mente det, at det beste var å skrive 1 – 100.

    Også bare hang vi for eksempel pose 342, på spiker nummer 42 da.

    Så ble det et oversiktlig system.

    Som funka effektivt da.

    Og det trengte vi å ha, i målområdet der, for det dukka plutselig opp titalls skiløpere av gangen da, som ville ha de tørre klærne sine.

    Og det var kanskje 700-800 skiløpere tilsammen, som dukka opp, i målområdet der, i løpet av en time eller to da.

    Så vi hvis vi hadde hatt det systemet, som han fra arrangørklubben, ville ha der, når det gjaldt nummereringen, av de spikrene, så hadde det nok blitt totalt kaos, i målområdet der, er jeg redd.

    For det var var såvidt at vi klarte å få unna de posene, når vi brukte mitt, enkle system der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men noen poser ble borte da, og da hendte det, at for eksempel Skjellum kapret de slitne, små, (og ofte lyshårede), tenåringsjentene, som ikke hadde noe tørt tøy da.

    Og lot dem låne feltjakka si, og kjørte av avgårde med dem, på snøscooteren da.

    Uten at jeg vet hva som ble gjort, for å holde de her jentene varme.

    (Men jeg har lurt på om det ble litt sex på noen av de her ‘snøscooter-samene’, i troppen da, eller hva man skal kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei mørkhåret tenåringsjente, som var litt over snittet stor vel.

    Og som posen til var borte da.

    Hu var det ingen som hjalp, av disse ‘kavalerene’ da.

    Men hu stod der, ved siden av faren sin, (som var en svær og myndig kar), da.

    (Hvis det ikke var treneren hennes da).

    I 15-20 minutter kanskje.

    Men faren bare stod der, og lot dattera fryse da, (må man vel si).

    Han burde vel ha latt henne få låne jakka si, eller noe, kanskje.

    Men så ikke.

    Faren bare stod der, og så stygt på meg, (vil jeg vel si).

    Mens han ‘gnomen’, fra arrangørklubben, han satt bare og gjemte seg, bakerst i målområdet der da, (må man vel si).

    Og ingen troppsbefal var i nærheten heller.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før langrennsløperne dukka opp der da.

    (Eller om det var innimellom konkurransene).

    Så husker jeg det, at Bricen og de, de gikk for å varme seg, men skulte på meg vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg ble bare stående der da.

    Og fikk ikke varma meg da.

    Så det er mulig at det var under junior-NM på ski, at jeg egentlig fikk den frostskaden, på øret, har jeg tenkt seinere.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I starten, på jente-stafetten.

    Så var jeg med, og holdt skiløperne tilbake, i startområdet.

    Før starten gikk da.

    Og jeg holdt liksom hu fra Kjelsås da, (husker jeg).

    Noe jeg syntes var artig, siden jeg jo hadde gått på NHI, som lå like ved Kjelsås da, (det første året, som jeg gikk der).

    Men jeg misforstod, for vi fikk beskjed, om å holde hånda på dem, (eller noe).

    Og da begynte hu fra Kjelsås å skli litt bakover, i skisporet der da, (husker jeg).

    For hu hadde så bra smørning, på skiene sine da.

    Så hu fikk en dårlig start, på grunn av meg da, (må jeg si).

    Og jeg husker at jeg så hu fra Kjelsås igjen, (hvis jeg husker det riktig), i målområdet der og.

    Og hu kom ganske langt bak da.

    Så det var vel litt min feil, hvis Kjelsås gjorde det dårlig, det året der da.

    (Siden jeg misforstod litt, hvor mye trykk man skulle holde igjen skiløperne med, i starten der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten en gammel ‘ulk’, i arrangørklubben der, som sa til oss, at ‘det er lov å se, men ikke røre’, når det gjaldt de kvinnelige juniorløperne da, (før vi skulle gi de posene sine, i målområdet der vel).

    Som de fleste av, var ganske slanke og spreke da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under de første dagene der, så var det bare trening, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at Furuset, Berget og meg.

    Vi hadde fått beskjed om å sitte, midt i løypa der, (av en eller annen grunn da).

    Og vi lagde bål og sånn da, husker jeg.

    (For det var ikke så mye vi skulle gjøre der egentlig da, tror jeg).

    Og så hadde vi smurt oss brødskiver, med hvitost, i matpakkene våre.

    (Var det vel).

    Og så tok vi ut en magasinfjær, fra et av magasinene, til AG3-en.

    Også grilla vi ostesmørbrød, over bålet da, (som vi klarte å lage der).

    Så det var nesten som å være på skiløp, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lærte vel også å fyre opp bål, blant annet denne dagen, når jeg satt, langs skiløypa der, i junior-NM på ski, da.

    For hvis man setter noen litt høye fliser, på ti centimeter kanskje.

    Opp mot hverandre, som en indianer-tipi cirka.

    Også legger noe papir og trefliser, under dene ‘tipi’-en liksom.

    Og så tar noen større, tørre greiner og sånn, utafor den tipi-en igjen da.

    Så kan det noen ganger hende, at det blir bål av det da, (tror jeg ihvertfall).

    Så jeg tror jeg skulle klare å lagd bål, den dag i dag kanskje, ute i naturen, hvis jeg hadde hatt en lighter, (eller fyrstikker), og kanskje noe avispapir, eller matpapir, eller lignende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagen, så var det Alexis igjen, og jeg ble veldig full, (mener jeg å huske).

    Og på fredagen der, på junior-NM, på ski.

    Så husker jeg at jeg var fyllesjuk da, og satt inni en sånn kafeteria der, og prøvde å få i meg noe mat eller noe sjokolade vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg søkte litt på nettet nå, og fant ut det, at hu jeg tulla med, i den stafetten, (som var en fylkestafett, så jeg nå, det var sannsynligvis ei ved navn Monica Raaen-Iversen, fra Kjelsås, (som jeg sendte en Facebook-melding til, angående dette).

    Og klubben(e), som arrangerte junior-NM på ski, i 1993, det var Rena/Hernes, så jeg et sted, på nettet.

  • Min Bok 3 – Kapittel 26: Problemer med verneombud

    Jeg overhørte forresten at Bricen, prata med en kar, på lagsrommet, en gang.

    Han karen sa det, at det hadde jo vært en neger, i Oslo, som hadde blitt forfulgt, av en bil, med folk inni, som slo etter han negeren, med kjetting da.

    ‘Det var meg, det’, sa Bricen.

    (Bricen mente at det var han, som var han negeren da).

    Og da svarte vel ikke han andre karen så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen hadde også radioprogram om hasj en gang, husker jeg.

    Bricen ville intervjue meg, i døra til lagsrommet der cirka vel.

    Og han spurte om jeg hadde sett hasj da.

    Jeg måtte innrømme, at det hadde jeg ikke.

    Og da syntes nok Bricen at jeg var litt kjedelig, tror jeg.

    Men jeg nevnte ikke noe om at jeg hadde en tante, (tante Ellen i Sveits), og en søster, (Pia), som var ‘de hasjisene’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen pleide forresten også å ta seg en joint, på søndagskveldene, etter at vi hadde kommet til leiren, med toget, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg tror at han røyka sammen med Vik.

    For jeg husker at de pleide å snike seg litt unna vel, (noen ganger ihvertfall), når en gjeng av oss, hadde gått fra togstasjonen, etter å ha kommet til Elverum, med det siste toget, på søndagene da, (fra Oslo).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kapittelet skulle egentlig være om tillitsmann.

    10 Torp ble valg til tillitsmann, i begynnelsen av året.

    Det var vel ikke så mange andre som ville være tillitsmann, så han ble valgt da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så hendte det en episode, når 10 Torp hadde sagt fra, hos Adm. Off., (eller noe), om at han selv ikke skulle ha en vakt, men at Bekklund, (på lag 1), skulle ha den vakta.

    Men det hadde visst ikke Bekklund godtkjent da.

    Så da ble 10 Torp avsatt i en Troppens Time, som verneombud.

    Og Bakke, (nestlagføreren på kanonlaget), ble valgt, istedet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var faktisk den i troppen, som hadde flest vaktpoeng, (tror jeg).

    (Jeg var ihvertfall en av de, som hadde flest vaktpoeng da).

    Likevel så satt Bakke meg opp, på mange vakter da.

    Så jeg prøvde å ta noe som nesten var en alvorsprat med han, og lurte på hvorfor han tulla med vaktlista da.

    Men da svarte han ikke noe.

    Og unnskyldningen som ble presentert i Troppens Time seinere, (eller hvordan det var igjen), det var vel at det var umulig å få det helt likt.

    Men altså, det virka som at Bakke ikke prøvde engang.

    Det ble jo sånn at noen hadde mange fler vaktpoeng, enn andre da.

    Men hvor vanskelig kunne det være liksom?

    Nei, her var det nok noen ugler i mosen, mistenker nesten jeg, den dag i dag.

    (Siden jeg måtte ha så mange vakter da, enda jeg hadde, (mer eller mindre), flest vaktpoeng).

    Så jeg var mer misfornøyd, med det nye verneombudet, siden han tulla sånn, og satt meg opp på for mange vakter da.

    Enn jeg var med det forrige.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bakke, han sang/ropte også, ‘the Workaholic’, (fra en kjent sang, på den tiden), mens han stod like ved meg, på troppens oppstillingsplass, en gang.

    (Og jeg var den eneste som var i nærheten der, unntatt en annen kar, på kanonlaget vel).

    Så hva det var om, det veit jeg ikke.

    Men de kanonlag-folka, de var kanskje litt umodne hele gjengen da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 25: Enda mer fra Terningmoen

    Lagfører Bricen, han jobbadimma, en måned før førstegangstjenesten var ferdig cirka, sommeren 1993 da.

    Og like før Bricen jobbdimma, så skjedde det noe spesielt.

    Dette var en torsdagskveld, (husker jeg), så det var vel natta før Bricen dimma da.

    Jeg hadde vært på Alexis og drukket meg stup full da, (som jeg noen ganger gjorde, på torsdager, hvis jeg hadde penger, osv.).

    Da jeg kom tilbake til Terningmoen, så begynte Furuset, (som var norsk mester, i karate, eller noe, fra Brumundal), å dra med meg med rundt i leiren.

    Han skulle gi Bricen vannseng, sa han.

    Noe jeg, som ‘fyllik’, syntes at var ganske morsomt da.

    Vannseng, det var at man heiv en bøtte med vann, oppi senga, til noen som sov da.

    Som sagt så gjort, Furuset ga Bricen vannseng da, (han heiv en bøtte med kaldt vann på han, mens Bricen lå og sov, i senga si), med meg på slep da.

    Så dro Furuset meg med, til et tomt rom, i den brakka som stod tom, like ved vår kaserne da.

    Og så venta vi litt der, (av en eller annen grunn).

    Også gikk jeg tilbake til rommet mitt.

    Og da hadde noen tatt ut bunnen, av senga mi.

    Sånn at madrassen datt ned på gulvet da.

    (Sånn som reservene gjorde med senga til Torp, et drøyt halvår før det her vel).

    Men jeg hadde underkøye, (og ikke overkøye da, sånn som Torp).

    Men jeg var litt full da.

    Så jeg bare lå på gulvet, den natta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som Bricen var der, (var det vel), så tok han og begynte å slåss med meg, inne på rommet.

    Jeg var ikke helt med, men jeg skjønte plutselig det, at Bricen prøvde å ta et kast på meg.

    Så jeg måtte holde rundt halsen, på Bricen da, for å unngå å bli slengt hardt i gulvet da.

    Og da kommenterte nestlagfører Frydenlund, (husker jeg), og sa det, at det var ‘flaks for Ribsskog’, (eller noe), at jeg hadde holdt rundt halsen på Bricen, da.

    For ellers så kunne jeg ha blitt alvorlig skada da.

    Så Bricen prøvde omtrent å drepe meg, den siste dagen hans der, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, noen måneder før det her.

    Så gikk jeg av perm-toget, fra Elverum, på Oslo S., da.

    Og når jeg kom ut av Oslo S. der, så var søstera mi Pia der.

    Hu skulle noe ærend, inne på Oslo S. der, og jeg hang meg på henne da.

    Mens vi gikk oppover, ved siden av rulletrappene der, inne på Oslo S., da.

    Så kom Bricen rullende, ned rulletrappa der da.

    Også sa han ‘stjerna Ribsskog’, til meg.

    (Antagelig fordi at jeg var der sammen med en dame da.

    Han skjønte vel ikke at det var søstera mi kanskje.

    Og jeg bare hilste eller gliste tilbake vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og seinere, den dagen vel, (må det vel ha vært), så sa søstera mi, til meg, at han i rulletrappa, (Bricen), han burde jeg ikke ha noe med å gjøre.

    Men Pia forklarte ikke da, hvorfor hu sa det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 23: Etter vinterøvelsen

    Den dagen vi kom hjem fra vinterøvelsen, så dro jeg med de på laget, som ville, på pizzarestaurant, i Elverum.

    Jeg hadde dårlig samvittighet, siden jeg ikke hadde dratt pulken, like mye, som de andre på laget, (siden jeg var så pinglete og hadde rustne skiferdigheter da).

    Men bare Skjellum og Sundheim takket ja til tilbudet mitt om gratis pizza da.

    (Noe jeg hadde lovet, allerede mens vi var på vinterøvelsen vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På pizzarestauranten, så hørte jeg at troppsass. Øverland, (eller om det var lagfører Quigstad, på lag 1), prata dritt om meg, og sa sånn at, ‘jeg har aldri skjønt folk som liksom har en bok, inni lommeboka’.

    (Noe sånt).

    Siden jeg hadde en sånn syvende sans, liggende inni en sånn ‘gammeldags’, stor lommebok da.

    (De folka satt ved et annet bord der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lagfører Bricen, han ville absolutt, at jeg skulle bli med han, i badstua.

    Han dro meg med inn i offisersbadstua, og mente at vi kunne sitte der da.

    Og en kar, (som jeg ikke så hvem var, men som var eldre og kraftigere enn oss vel), kom inn der.

    Men når han så Bricen og meg der, så bare snudde han og gikk han ut igjen, (husker jeg).

    (Uten at jeg skjønte hvorfor men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro til ‘Dr. Mengele’, (som han ble kalt), med frostskaden min da.

    Dr. Mengele, han ga meg en salve, mot frostskade da.

    Og da jeg viste fram den, til Sundheim, på laget, så sa han det, at den salven, den burde jeg ikke bruke.

    For den inneholdt vann, noe som ville gjøre frostskaden min verre da.

    Så da mista jeg tilliten, til legene.

    Og brukte istedet sånn vaselin, (som ikke inneholdt vann), på øret mitt da.

    (Sånn at jeg ikke skulle miste mer av øret liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk og surva litt, (etter øvelsen), siden jeg hadde mista en bit av det venste øret mitt da.

    Men Paulsen, på laget, han nevnte øra til Grønning.

    (Han bryteren fra Sarpsborg, som hadde blitt overført til HV, rundt juletider da).

    Og spurte meg om jeg huska ørene hans.

    Og det gjorde jeg faktisk.

    For de så skikkelig skada ut, etter at han hadde fått hue sitt gnidd rundt i bryteringen, (på en eller annen måte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uka etter vinterøvelsen, så hadde vi for det meste rolige dager, hvor vi var inne på brakkene, og ble undervist i våpenet M72, (en panserbrytende rakett, som ble kalt ‘bruk og kast-våpen’), husker jeg.

    Vi fikk blant annet et lurespørsmål, som vi ble stilt, av et befal, fra en annen tropp vel.

    Han spurte sånn, ‘hvilken farge har våpenet i strid’.

    Og da svarte jeg bare ‘grønn’, for det var jo den fargen, som våpenet hadde, til vanlig da.

    Og det var riktig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Resten av vinteren, så gikk jeg mye med den BF-en, (‘bjønn-fitta’), på hue, (husker jeg).

    (Det vil altså si ‘lue, vinter, felt’, som den lua vel mer formelt ble kalt, i Forsvaret).

    Siden jeg hadde fått frostskade på øret, så prøvde jeg å holde ørene mine varme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at på den på skiskytterkonkurransen, (hvor jeg klarte skiskyttermerket), så gikk jeg faktisk med den BF-en på meg, under hele løpet vel, (siden jeg hadde blitt vant til å ha på meg den lua da), noe vel folka i de andre troppene, syntes at var litt morsomt, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg får til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 22: Vinterøvelse

    I Februar, (eller om det var i mars), i 1993, så skulle vi i tropp 1, på vinterøvelse.

    Det ble sagt, før vi dro på øvelsen, at dette var en sivil øvelse, så vi behøvde ikke å ta med gassmaske, for eksempel.

    Inni ‘gassmaske-veska’ så kunne vi bare ha godteri, (eller noe), var det en fra en annen tropp, som sa, inne på rommet vårt, (rommet til lag 2), var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle ha vinterøvelse, på fjellet, ved Lillehammer, (husker jeg).

    Cirka halvparten, av en annen tropp, skulle vel også være med oss, (mener jeg).

    Da vi kom fram, til der vi skulle starte, så så vi den andre halvdelen, av Geværkompaniet, (som skulle med de samme bussene tilbake til Terningmoen vel), utafor bussen, (husker jeg).

    Disse hadde allerede hatt øvelse, i 10-14 dager vel, og de så gamle ut, eller noe, (var det vel noen som sa, på bussen).

    For disse hadde visst hatt et tøft vær da, under øvelsen.

    Så de så rimelig bleike og medtatte ut da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke gått så mye på ski, de årene, som jeg bodde, hos faren min, (på Bergeråsen).

    Og jeg var også den tynneste på laget, må man vel si.

    For Paulsen, han slapp unna øvelsen, ved å ta en preik med sersjant Dybvig, før vi skulle dra avgårde med bussen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde grua meg, til den her øvelsen da.

    Og spurt Bricen, (i forkant av øvelsen), om det var greit, at jeg slapp å trekke pulken så ofte, siden jeg var så dårlig på ski da.

    For vi hadde vært på en busstur, til et sted, hvor vi gikk og trakk pulk, og da hadde jeg hatt hjelpedraget, (husker jeg), for jeg gikk foran nestlagfører Frydenlund, og da hadde jeg blitt nesten utrolig svett og sliten da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen svarte vel ikke noe, da jeg spurte, om det her, (på rommet til lag 2), i forkant, av øvelsen.

    Men jeg spurte nå ihvertfall da.

    (Mens nesten hele laget hørte det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk i en veldig bratt oppoverbakke, den første dagen, på vinterøvelsen.

    Og da var jeg glad, over at jeg slapp å trekke pulken, (som teltet vårt blant annet lå i), husker jeg.

    Og folka i troppen vår, de begynte også plutselig å synge denne sangen:

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen igrunn.

    Det er ikke han det er Jon Blund.

    Han besøker store og små’.

    Og da sangen var ferdig.

    Så fortsatte Skjellum, (var det vel), med å si høyt, ‘alle barn har rett til’.

    Som på TV-serien ‘Jul i skomakergata’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter øvelsen, så fikk troppen vår kjeft, fra en annen tropp, på grunn av denne synginga da.

    Dette ble tatt opp, av troppsbefalet vårt, i troppens time, en gang da, (husker jeg).

    (For den andre troppen hadde ikke skjønt noe, men blitt forvirret, (eller noe da), av den her plutselige synginga da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vært litt døsig, den første dagen, og gått med en parafinflaske, for mye, i sekken, husker jeg.

    (Hvis det ikke var den andre dagen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden, (var det vel), så skulle vi ligge i snøhule.

    Bricen, han jobba som en gal, og bygde nesten hele snøhula selv, husker jeg.

    Det var kaldt, og vi hadde en slags tjukk pysjamasbukse, som ble kalt ‘Anda’, eller ‘Anna’, eller noe, og som jeg ikke hadde tatt med, for å få plass til andre ting da.

    Men jeg hadde masse varmeposer da, fra Top Secret, i Oslo, som jeg brukte, for å holde varmen.

    (Etter tips fra noen andre soldater i troppen vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde forresten vært hos en landhandel, på fjellet, på Lillehammer, før vi skulle sove i snøhule.

    Og da hadde Nybø bedt meg, (som var omtrent den eneste på laget, som hadde tatt med seg penger), om å kjøpe en pakke, med Toro gryterett, (sånn pulver-basis da), en rett han hadde erfaring, i å lage, fra speideren vel.

    Til RSP da, (stridsprovianten, som folk spøkte med og sa at betydde ‘Rester av Sprengt Personell’, og som andre igjen kalte for ‘død mann på boks’).

    Så da kjøpte jeg det, og noe brus og appelsinjuice, og andre matvarer da, fra ei kone, som liksom måtte hente hver ting jeg spurte om da, i noen hyller bak seg, siden dette var en veldig gammeldags landhandel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde forresten en plass, for teltet vårt, nedenfor fjellet, (som vel var Kvitfjell, muligens, tror jeg), ved Lillehammer da.

    Så vi hadde holdt til der, i knappetelt, i et par dager vel, før vi begynte å gå, oppe på fjellet da.

    I disse knappteltene, så måtte man ha en kuldegrop, husker jeg.

    Varmen gikk nemlig oppover, så man måtte ha en grop, sånn at man liksom gikk litt nedover, når man gikk ut av teltet, for å få varmen, fra primusen, til å holde seg i teltet da.

    Og man sov med klær på seg der, for ellers ble det for kaldt, og på vanlige øvelser, så kunne det bli alarm, når som helst, så man kunne ikke ta av seg mer en feltstøvlene og feltjakka vanligvis, når man sov, i knappetelt, på øvelser da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg delte det jeg kjøpte i den landhandelen, med de andre, på laget da.

    (Ihvertfall en del av det).

    Men appelsinjuicen, den sa jeg fra om, at den ville jeg ha selv da, husker jeg.

    Og Odd Sundheim, fra Valdres, han hadde glemt å ta med røyk, på øvelsen.

    Men jeg hadde grua meg, så mye, for den her øvelsen.

    Så jeg hadde en halv tobakkspakke, i reserve, (i tillegg til en 20-pakning sigaretter cirka, for hver dag vel), så jeg lot Sundheim få den tobakkspakka mi da.

    (Selv om man vel må si, at det var litt rart, at noen kunne klare å glemme å ta med røyk, på en så langvarig øvelse).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det å sove i den snøhula, det var rimelig kaldt.

    (For vi fyrte ikke med primus der, sånn som jeg husker det).

    Vi lå på en slags hylle, som var en halv meter høy kanskje, inne i snøhula da.

    Og man skulle ha en skistav, som stakk opp gjennom taket, av snøhula.

    (Av en eller annen grunn).

    Og når vi våkna, så hadde taket, i snøhula, falt med 20-30-40 centimeter, eller noe.

    Så det var jo nesten sånn, at vi fikk taket i trynet da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den kvelden, som vi sov i snøhule, så hadde jeg, (som var fast primus-mann, på laget), slitt med primusen da, husker jeg.

    (Etter at vi var ferdige, med å bygge snøhula).

    For hvis det var opp mot 15 kuldegrader, (noe det var, denne kvelden da), så holdt det ikke å varme opp primusen, med rødsprit, kun en gang.

    Neida, da måtte man, (som noen, (muligens kompanisjefen), sa), varme opp primusen _to_ ganger, med rødsprit da.

    (Noe vi vel ikke hadde lært, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Noe jeg ikke hadde vært borti før da.

    Så da fikk jeg først en negativ kommentar, av troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ da, (siden jeg ikke husker etternavnet hans).

    Men dette hadde visst likt for alle laga da, at de hadde slitt med primusen, (grunnet kulda), denne kvelden da.

    For det var første gang, som vi var på øvelse, og det var så mange kuldegrader da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel etter at jeg til slutt fikk fyr på primusen der.

    (Ved snøhula der da).

    At Nybø lagde den her gryteretten sin da.

    Fra Toro da.

    Mens han hadde oppi RSP-en, som vi egentlig hadde som middag, den dagen da.

    Og den gryteretten, den lukta godt, husker jeg.

    Så det var en god ide, av Nybø, må man vel si, å be meg kjøpe en sånn gryterett-pose, i den landhandelen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kompanisjef Isefjær, han var ikke med, på å ligge, i noen snøhule, husker jeg.

    Han lå under åpen himmel, litt nedafor alle snøhulene, (husker jeg).

    Med en teltduk over seg vel.

    Mens han testa noen nye soveposer, (eller noe sånt), tror jeg, (for Forsvaret da).

    Og det så ut som om han hadde hatt en tøff natt, (mener jeg å huske), morgenen etter da.

    (For jeg mener at jeg gikk forbi kaptein Isefjær, når jeg skulle et eller annet, den morgenen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Resten av øvelsen, var kanskje ikke like spektakulær, som den natta, som vi lå over, i snøhule.

    Men vi gikk rundt på fjellet der da.

    Og en dag, så var det skikkelig snøføyke/storm, mens vi gikk, husker jeg.

    Og vi måtte stå bak en hyttevegg, (eller noe), når vi hadde pause da.

    Vi hadde fått beskjed, om å drikke mye vann.

    Og vi hadde vannflaskene, rundt halsen.

    Og vi hadde fått beskjed, om å putte snø, oppi vannflaskene, når vi drakk en slurk, sånn at vannreservene våre skulle holde lengre da.

    (Eller, vi hadde vel ikke med vann, tror jeg.

    Vi smelta vel bare snø, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men noen dager seinere, så ble det skikkelig påskevær, med sol osv., husker jeg.

    På tilbakeveien, til der ‘basen’ vår lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de første dagene, så var det veldig kaldt, husker jeg.

    Vi skulle ha opplæring, i å finne folk, som var tatt av ras, en dag der, husker jeg.

    Dette var ved en skråning, på fjellet, og temperaturen var vel minus femten kuldegrader cirka vel.

    Jeg fikk utdelt en sånn søkestav, av et befal, som jeg ikke visste hvem var.

    (Så han var vel fra den andre troppen sikkert da).

    Og så skulle jeg og noen fler, liksom søke etter noen folk, som hadde blitt tatt av ras da.

    Mens en hel gjeng så på oss da.

    Men vi hadde ikke fått beskjed, om at det faktisk var noe gravd ned der.

    Så da søkestokken min, støtte mot noe der, så sa ikke jeg fra, til noen, om det.

    For jeg ville ikke at den ‘seansen’ skulle ta lengre tid, enn nødvendig da.

    (Siden det var så kaldt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi måtte søke en gang til da.

    Siden vi ikke hadde funnet en stor platdukke, som han befalet tydeligvis hadde gravd ned der da.

    (Noe jeg ikke hadde fått beskjed om da.

    For han var rimelig ordknapp, han befalet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, at lagfører Warming, (fra lag 3), som var en av de, som stod og så på denne søkingen vår da.

    Han sa til meg det, like etter det her, at det var min feil, at alle folka hadde måttet stå der så lenge, i sprengkulda da.

    (Siden jeg ikke hadde sagt fra da, da søkestokken min, støtte mot den dukka da).

    Men jeg hadde ikke fått beskjed, om å si fra, hvis jeg fant noe.

    Jeg hadde bare fått beskjed om å gå der og søke da.

    Men jeg visste ikke at noe var gravd ned der, (for å si det sånn).

    (Jeg trodde at poenget bare var, at vi skulle vise hvordan man skulle søke, med søkestokkene da.

    For han befalet forklarte, at hvis folk gikk med så og så langt mellomrom, mellom seg, og søkte, så kom de til å finne dem som lå begravet, under snøen da.

    Og det må jeg innrømme, at stemte.

    For jeg fant jo noe, under snøen.

    Men jeg trodde at det var en stein, eller noe da.

    Jeg visste ikke at vi faktisk leita etter noe spesielt der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til basen, så var det mye nedoverbakker, (husker jeg).

    Jeg måtte faktisk trekke pulken jeg og.

    Men ikke så mye som mange av de andre på laget da.

    Men jeg trakk pulken til like før vi skulle ned en nedoverbakke der.

    Og nederst i den bakken, så var det en bru.

    Og denne bakken så farlig ut, syntes jeg.

    For man måtte liksom svinge, nederst i bakken, og prøve å treffe den her brua da.

    Men jeg var ikke så stødig på ski.

    Og jeg hadde jo på meg pakning, osv.

    Så når jeg så den brua, nedi der.

    Så bare la jeg meg ned, for å bremse da.

    Og jeg stoppa like før elva der da, som gikk under brua da.

    (For hvis man bomma på brua, så havna man i elva da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, nevnte like etter, at han hadde trodd, at det var ‘slutten for Ribsskog’, (var det vel han sa), når jeg kjørte ned den bakken.

    Men det syntes jeg at ble dumt.

    For man døde vel ikke av å havne uti en ganske grunn elv.

    Men jeg måtte kanskje ha lånt noe klær og sånn da, hvis jeg ikke hadde klart å bremse, før jeg havna i elva da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter dette igjen, så måtte vi ned en veldig bratt bakke, etter at det hadde begynt å bli mørkt da.

    Så jeg datt vel 10-20 ganger, på vei ned den bakken vel.

    Og tre ganger på en meter cirka vel, mens sersjant Dybvig stod like ved da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til basen vår, så begynte jeg å fyre opp primusen da.

    Men av en eller annen grunn, så dro jeg med den, bort til lag 3, (som hadde telt like ved siden av oss da).

    (Kanskje fordi at de hadde lommelykt der, eller noe).

    Og mens jeg fyrte opp primusen, så klarte jeg å rote bort vottene mine da.

    Og da, så hadde vår tidligere troppsjef, løytnant Frøshaug, sagt til oss, at vi burde ha et eget depot, i troppen, med militærutstyr, sånn at vi ikke skulle få så mange TS-, (Tap/Skade), skjemaer da.

    Så jeg gikk ikke bort til troppsbefalet, og klagde, på at jeg hadde mista vottene mine.

    (Kanskje på grunn av sersjant Dybvig.

    Som hadde kommentert at det nesten var slutten for meg, bare fordi jeg holdt på å havne uti en ganske grunn elv.

    Og som hadde stått like ved siden av meg, når jeg falt mange ganger, ned den bratte bakken, på slutten da.

    Og som vel også hadde tulla fælt, like før vi skulle kjøre ned den bakken, med den skumle svingen, (og elva), nederst i da.

    For noen på lag 3, (eller om det var på lag 1), hadde vitset om, at de skulle dra på et høyfjellshotell, som vi kunne se, noen hundre meter, fra skiløypa da.

    ‘Her kommer en som har draget’, (for det man dro pulken i, ble kalt draget da), sa sersjant Dybvig, at dem ville ha sagt, inne på diskoteket, på høyfjellshotellet da, (hvis han soldaten hadde gått inn der da).

    ‘Hva hvis jeg hadde gått inn der da’, sa han som gikk foran og dro da.

    (Eller noe sånt).

    Til sersjant Dybvig vel.

    ‘Her kommer en som har hjelpedraget’, sa Dybvig da, (at dem ville ha sagt, inne på hotellet der da).

    (Dem dreiv og vitsa da, for den som gikk foran og dro pulken, han dro i noe som ble kalt for hjelpedraget da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk bare bort til lag 3 igjen, og spurte, om noen av dem, hadde noen ekstra votter.

    Og Frisell, han hadde noen ekstra votter, som jeg fikk låne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den natta, (må det vel ha vært), så skjedde det rare, at vår nye troppsjef, Kalesj-Bjørn.

    Han kom bare plutselig inn i teltet vårt, og la seg, ved siden av meg, (som lå ytterst), og veggen på teltet da.

    Som en slags ‘tetningslist’, som man kalte han som lå helt ytterst da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte at dette kanskje var noe lignende, av det kompanisjef Isefjær hadde gjort.

    For han måtte jo ligge i en bivuakk, (heter det vel), når vi andre, lå i snøhule da.

    Så jeg tenkte at Kalesj-Bjørn kanskje ikke hadde noe annet sted å ligge da.

    Og han lå med ansiktet vekk fra oss andre også.

    Så det var ikke sånn, at jeg fikk spurt han, om hvorfor han lå der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde jo vært en kar, inne på rommet vårt, (på lag 2), på Terningmoen, og sagt det, at vinterøvelsen, var en sivil øvelse, så vi kunne ha godteri, i ‘gassmaske-veska’, osv.

    Men dette hadde visst ikke kompanisjef Isefjær fått med seg.

    Han hadde en oppstilling, av alle folka, den siste dagen der da.

    Og han spurte meg, om ‘har du lært å gå på ski nå da Ribsskog?’.

    (Uten at jeg vet hvem som hadde fortalt han, at jeg ikke var så god til å gå på ski).

    Jeg tenkte på alle de fallene, som jeg hadde hatt, i den siste bakken, ned til ved teltplassen der, kvelden før.

    Så jeg måtte svare ‘nei’, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Isefjær kjente så på ‘gassmaske-veska’, som jeg hadde festa rundt uniformen, (som vanlig). da.

    Men der lå det noe regntøy, (eller noe), vel.

    Så Isefjær ble sur da, og skreiv meg opp på en liste, over soldater, som skulle straffes da.

    For de andre soldatene, de skulle tilbake igjen, til Terningmoen, for å skyte med våpnene sine.

    For å vise, at de virka, selv etter 10-14 dager, på fjellet, da.

    Mens vi andre, (deriblant lagfører Bricen og lagfører Warming, husker jeg).

    Vi måtte gå en ekstra straffe-skitur, oppe på fjellet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk sånn på rad og rekke, så hendte det, at meldinger, ble sendt fram og tilbake.

    Noen hadde vel spurt, om hvor lenge vi skulle gå.

    Og meldingen tilbake, fra han befalet, (fra en annen tropp vel), var noe uklar da, (syntes visst noen).

    Så en melding, kom tilbake igjen, til han.

    Og det var, ‘hvor langt er et tau?’.

    Og det likte ikke han befalet.

    Så han stoppa hele gjengen av oss da.

    Og stilte oss opp på rekke.

    Og så spurte han meg, om jeg hadde sendt den meldingen.

    ‘Nei’, svarte jeg.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Jeg var ihvertfall ærlig da).

    Og da sa lagfører Warming, (på lag 3), som gikk foran meg vel, på den rekka, at det var han som hadde sendt den meldingen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle selvfølgelig ned en sånn ‘helvetesbakke’, på den straffeskituren og.

    Og da spurte lagfører Bricen, (av en eller annen grunn), om han skulle ta AG-en min, for meg, ned den bakken.

    Jeg sa vel at det var greit, selv om jeg undret meg litt, over at Bricen spurte om det her da.

    Men det var alt som skulle til egentlig.

    Når jeg slapp å bære de ekstra 4-5 kiloene, som AG3-en veide da.

    Så klarte jeg å svinge og holde balansen osv., ned den bratte bakken da.

    Så da var det nesten morsomt, å stå på ski, husker jeg, (at jeg syntes).

    Selv om jeg selvfølgelig klarte å kræsje, med en i en annen tropp, midt nedi den bakken da.

    (Selv om det var litt flaut, at Bricen måtte bære AG-en min da, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen han hadde også sagt til meg, at jeg var rød på øret, (eller noe), mens vi lå i telt-leieren der, før vi dro opp på fjellet vel.

    Jeg hadde kjent en kul i øret der, men jeg trodde at det var en kvise.

    For jeg hadde fått kvise i nesa før, (tror jeg at det var), så jeg trodde at dette var en kvise i øret da.

    (Selv om jeg vel ikke hadde hatt det før vel).

    Så jeg svarte bare til Bricen, at det var en kvise da.

    Og Bricen sa ikke noe mer vel.

    Men da vi kom ned til Terningmoen, så så jeg det, at en bit av øret mitt, hadde blitt borte.

    For jeg hadde fått en frostskade da.

    Og en bit, på tuppen av øret mitt, hadde forsvunnet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som vi var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 19: Ny troppsjef

    Etter jul en gang, så ble sersjant Frøshaug, forfremmet, til å bli ny adm. off.

    Ryktet gikk i troppen, (fra troppsass. Øverland, med flere vel), at Frøshaug var sur/lei, fordi han hadde vært troppsjef så lenge.

    Frøshaug hadde nemlig også vært troppsjef i Garden, og han sa noen ganger at det var ingen i Geværkompaniet som ikke kunne ha vært gardister.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug var også en kjent konkurranseskytter, forresten.

    Og ryktet gikk, om at da Frøshaug var troppsjef i Garden, så hadde han hatt Alex Rosen, i troppen.

    Og han hadde visst vært så gæern da.

    Rosen hadde visst putta ‘snabben’, (som var møkkete, etter mange dagers øvelse), oppi kjeften, på en medsoldat, fordi han hadde snorka så fælt da.

    (Fortalte en i en annen tropp meg, (en som kom inn i teltet vårt), da blant annet Torp og meg, var på en langvarig patrulje, på en øvelse, og ikke hadde soveposer.

    Mens jeg hadde cirka den siste fyringsvakta, før det ble morgen, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den nye troppsjefen, han husker jeg ikke navnet på nå.

    Men han het Bjørn til fornavn, det husker jeg.

    Det husker jeg fordi, at Stig Ragnhildsløkken, (fra Elverum), han sa det til oss på lag 2, at han nye troppsjefen, ble kalt for ‘kalesj-Bjørn’, i Elverum, fordi at han hadde stjålet kalesjen til en bil en gang.

    Det syntes jeg at var rart, at en ‘kalesj-tyv’, ble troppsjef.

    (Og det var også en litt morsom historie da).

    Så jeg føyk ut av rommet, til lag 2, og bort til døra, til lag 1, og fortalte folka på lag 1, om det her, som Ragnhildsløkken hadde sagt da.

    Men folka på lag 1, de ble så rare i maska liksom, over å høre det her da.

    Så jeg fortsatte _ikke_ til lag 3 da.

    Så jeg sa det bare til lag 1 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen, han brukte fritida der, til å jobbe i nærradioen, som holdt til i velferdsbygningen der.

    Jeg fortalte det, at jeg syntes at det hørtes kult ut, å holde på med nærradio da.

    Så jeg ble med Bricen, en gang, for å prøve å skjønne noe av det da.

    Men det var så mange knotter og sånn, i det studioet, så jeg syntes ikke at det virka noe artig, likevel.

    Så jeg blei bare med Bricen dit en gang da.

    Og det var vel ikke under sending, tror jeg.

    Men en gang, så hørte vi på lag 2, på nærradioen, som Bricen var programleder for da.

    (Jeg lurer på om dette var før jeg ble overført til reservelaget.

    Altså i løpet av den første perioden, som jeg var på lag 2).

    Og da hadde Bricen spilt ‘Boom Boom’, med DumDumBoys, husker jeg.

    For det var en sang, som ble spilt mye, i tropp 1 da, husker jeg.

    Eller hele det albumet, Splitter Pine, ble ofte spilt der.

    (Ihvertfall på de rommene jeg var på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg kom tilbake på lag 2, etter jul.

    Så var lag 2, det eneste laget, som ikke hadde kassettspiller.

    Men jeg syntes at det var kjedelig da.

    Så jeg fikk låne en kassettspiller, (av Randen, på lag 3, var det vel), som jeg plasserte på bordet, i rommet, til lag 2, da.

    Også spilte jeg noen opptakskassetter, som jeg hadde laget da.

    Men kassettspilleren til Randen, den slutta plutselig å virke, en dag.

    Så jeg måtte betale 300 kroner, til Randen, (for den kassettspilleren, den var ikke så ny da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han tok opp det siste Metallica-albumet, (‘The Black Album’, med sanger som ‘Unforgiven’, ‘Sad but True’, ‘Enter Sandman’, med flere), for meg, (husker jeg).

    (Jeg digga egentlig ikke heavy, men jeg hadde litt sansen for de første singlene, fra det albumet da).

    Men Berget tok ikke opp sangene, i samme rekkefølge, som på albumet, (sa han).

    (Av en eller annen grunn).

    Det syntes jeg ikke at var så nøye.

    Og den kassetten, den var litt kul, å høre på, på walkman, når vi måtte gå på milelange marsjer, i distriktet, rundt Terningmoen der da, høsten 1992, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at kassettspilleren til Randen, ble ødelagt.

    Så snakka jeg vel om å få tak i en ny kassettspiller, til folka på lag 2.

    Men da sa Skjellum det, at han syntes at det var bra, å ha et sted, i militæret, hvor det ikke var masse lyd og bråk da.

    Så derfor ble det ikke noe av, at vi fikk tak i noe ny kassettspiller, etter dette, da.

    Så lag 2, det var vel det eneste laget, som ikke hadde stereoanlegg/kassettspiller, tror jeg.

    (Et lag i kompanistaben, eller noe, de hadde vel til og med TV, tror jeg).

    Men men.

    Men det var kanskje litt sant det Skjellum sa og, at det var greit å ha et sted, hvor det var stille, i militæret.

    Så etter dette, så begynte jeg vel å lese mer tegneserier og sånn, (som fløyt på brakka da), på fritiden.

    (Og jeg leste vel også bøker av Bjørneboe, (‘Haiene’), og Hamsun, (noen bøker fra ‘August’-triologien vel), mens jeg var i militæret.

    Bøker som jeg lånte på biblioteket der muligens vel.

    Og Nybø, fra Lier, han kommenterte at jeg leste den boka, som het Haiene vel, mener jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg likte også, et par ganger, å gå inn til Elverum, (husker jeg), for å få litt variasjon, fra militæret.

    Og jeg pleide da å kjøpe med potetgull og sånn, for folka på laget da.

    Siden det var billigere, på Rema og Rimi, enn i leieren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagene, så ble det plutselig festdag, i leieren.

    Da skulle nesten alle på byen, i Elverum.

    Diskoteket Alexis var samlingsstedet.

    Folk drakk på rommet, og Furuset, (fra Brumundal), og Berget, (på lag 3), de stod og drakk under ei bru, (som gikk over Glomma vel), en gang, husker jeg.

    Og en gang, en torsdagskveld, på Alexis.

    Så var det faktisk DumDumBoys-konsert.

    Og dette må vel ha vært høsten 1992, (vil jeg vel tippe på).

    Og singelen ‘Splitter Pine’, den var vel ‘russe-sangen’, da jeg var russ, våren 1989.

    Så dette var jo over tre år seinere.

    Og jeg hadde jo drevet med så mye, inne i Oslo, på disse tre-fire årene.

    Så det ble som noe litt surrealistisk nesten, for meg, å høre dette albumet, Splitter Pine, hele tida, må jeg vel si.

    Og spesielt det at DumDumBoys fortsatt holdt konserter, hvor de vel kun spilte disse sangene, fra Splitter Pine.

    Det var litt spesielt, syntes jeg.

    Selv om disse sangene, fra Splitter Pine-albumet, de var veldig bra, og de satt som et skudd, (må man vel si), da DumDumBoys spilte dem, inne på Alexis der da.

    (Men litt rart var det, må jeg si, at ‘Geværkompaniet-sangen’, fra 1992/93, var den samme sangen, som russesangen, fra 1988/89.

    For å overdrive litt da, (for det var jo mer albumet Splitter Pine, som ble spilt der, og ikke bare singelen)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En opptakskassett, som jeg hadde tatt opp, med kul musikk, (som Ride, Teenage Fanclub, Psychedelic Furs og Stone Roses og sånn vel).

    Den kassetten, den havna etterhvert, inne hos lag 1.

    (På en eller annen måte).

    Og Thomassen, (fra Bøler), han hadde vel begynt, å påstå, at det var hans kassett vel.

    Så en gang, som jeg satt på gangen og røyka.

    (For det var ikke lov å røyke, inne hos lag 2).

    Så kjefta jeg på lag 1 da, og sa at det var min kassett da.

    Og da fikk jeg tilbake den kassetten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 18: Boksekonkurranse

    Da jeg kom tilbake, til lag 2, etter nyttår, i Geværkompaniet, så sleit jeg litt.

    Jeg ble liksom lagets mobbeoffer da, siden jeg liksom var ‘ny’ der da, (når jeg kom tilbake).

    Lagfører Bricen heiv en skistav i hue på meg, husker jeg.

    (Med baksiden først da).

    Og jeg ble eller mindre tvunget til å være med på en boksekonkurranse.

    Jeg måtte slåss mot Skjellum og Nybø, husker jeg.

    I noen slåsskamper på rommet.

    De hadde bare to boksehansker, (mener jeg).

    Og kampen mellom Skjellum og meg, den endte uavgjort.

    (Selv om det kanskje ikke virka som om Skjellum prøvde sitt beste.

    Hva vet jeg.

    Hm).

    Og Nybø, (fra Lier), han skulle liksom psyke meg ut da, ved å vise meg trynet sitt, og sånn.

    Og da tok jeg det karatetrikset, som jeg hadde lest om, i karateboka til Axel, da jeg bodde på Furuset.

    (Når han leste til gult belte, eller noe).

    Jeg tok en kombinasjon da.

    Det vil si at jeg slo to finte-slag.

    Et mot kroppen med høyre, og så et mot kroppen til venstre og så med høyre rett i knollen, til Nybø da.

    Så selv om Nybø kom sterkt tilbake, på slutten av kampen, så ble jeg dømt som vinner da, av Paulsen og Bricen vel.

    Så sånn var det.

    Warming han ble lurt, i sportssalen der, til å slåss mot en som hadde trent boksing lenge, og som knocket han ut da, forresten.

    (Mener jeg at jeg overhørte).

    Warming, det var en svær kar fra Gardermoen, som ble lagfører, på lag 3.

    Han ble senere bryggevakt, (eller noe), på Oslo Havn, (husker jeg), for jeg møtte han på Burger King, nederst i Karl Johan, et par ganger, på slutten av 90-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det at Øystein Andersen og Glenn Hesler, de ville at jeg skulle lage et dataprogram for dem, til spilleautomatfirmaet deres.

    Dette var i påskeferien, at de ville at jeg skulle gjøre det.

    Og jeg visste ikke hvor lang tid, som det ville ta.

    Så jeg søkte om et par dagers ekstra påskeferie da, fra militæret.

    Og jeg fikk en dags ekstra perm, husker jeg.

    Da jeg satt hos velferdsoffiseren, med søknaden min, så satt Warming der og, husker jeg.

    Det var noe med at huset deres måtte rives, på grunn av den nye hovedflyplassen.

    Og at han ikke fikk dekket husleie, for seg og dama si, av militæret, (fortalte Warming da).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dataprogrammet, det lagde jeg, på rommet mitt, på Ungbo.

    Jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC vel.

    Og siden det var et regnskapsprogram, så syntes jeg at det var greit å lage det i DataEase, (som jeg hadde lært om, på Gjerdes Videregående vel).

    Jeg hadde jo lært på NHI, hvordan det var meningen at prosjektarbeid skulle gjennomføres.

    Man skulle liksom prate med de som skulle bruke systemet, gjennom hele utviklingsfasen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Øystein Andersen, han var alltid opptatt, og var motvillig, (vil jeg si), til å ta en preik, om programmet da.

    (Mens jeg dreiv og lagde det da).

    Han ville ikke ha noe møte om programmet, før det var ferdig.

    Og da, så fant han en stor feil da.

    Programmet mitt måtte kunne regne ut skatt, (eller noe).

    Men da måtte jeg jo forandre mye på programmet.

    Noe som kunne ha vært unngått, hvis Andersen hadde deltatt på møte om programmet, mens jeg lagde det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg dreiv og jobba, med det regnskapsprogrammet.

    Så dro Glenn Helser og Øystein Andersen meg med, på the Gathering, 1993, i Skedsmohallen, forresten.

    Andersen hadde noe med kinoen der å gjøre, mener jeg.

    Og han fortalte at noen der hadde tjuvkobla seg til en av Televerkets/Telenor sine bokser utenfor, og ringte til andre datamaskiner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    TG 93, de hadde sitt eget nettverk der og, som var koblet opp mot internett, mener jeg.

    Jeg kom inn gratis der, siden jeg var med Glenn og Øystein.

    Men jeg hadde jo ikke noe login, til internettet.

    Og det var bare 5-10 PC-er som var kobla opp mot internett der.

    (Og muligens irc vel).

    Men en kar, han gikk fra en PC uten å huske å logge seg av.

    Så jeg prøvde å taste noen ord da, på den PC-en han karen hadde brukt da.

    (Mens jeg prøvde å skjønne hva det her var for noe).

    Og da sa en annen kar der, på chatte-programmet, at det ikke var han som hadde nicket, som skreiv da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var første gang jeg prøvde internett, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte også Glenn fra OBS Triaden der, som var der med sin egen PC da.

    Og sa såvidt hei til han vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en t-skjorte, av Øystein Andersen, (av en eller annen grunn), etter TG 93 da.

    Og det var en hvit t-skjorte, med svart trykk.

    Det var vel en offisiell TG 93 t-skjorte, tror jeg.

    Som jeg begynte å bruke da, siden jeg ikke hadde hatt så god råd, som student.

    Og siden at sentrifugen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse 23, hadde ‘tygd istykker’, for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skjorta mi, (en film som en venninne ,(Von Der Lippe?), av tante Ellen, hadde ‘hypet’, i Sveits, sommeren 1987, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I betaling, for det regnskapsprogrammet.

    (Som Glenn og Øystein ikke egentlig trengte, sa de.

    Men de ville ha det, i reserve, i tilfelle firmaet plutselig vokste seg veldig stort da).

    Så skulle jeg få 3000 kroner, var avtalen.

    Men etterhvert, så ble det til, at jeg måtte vente, med å få pengene, til firmaet gikk bedre.

    Så avtalen forandret seg litt da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og til slutt, så skulle jeg på en av de siste øvelsene, i Geværkompaniet.

    Og jeg røyka da, og pleide å kjøpe varmeposer på Top Secret, (en butikk i Oslo), og masse sjokolade og sånn, før øvelsene.

    Så jeg maste på Øystein og Glenn om jeg kunne få pengene, for det dataprogrammet da.

    Og da så kom de tilbake, noen timer seinere, med 3000 kroner i mynter da, fra automater, som de hadde tømt.

    Så dette var rimelig useriøst, vil jeg si, fra Glenn Hesler og Øystein Andersen da.

    Og man kan lure på nå, (synes jeg), om dette her bare var en tullejobb, som de fant på, for å tulle med meg, (eller noe).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 9: Enda mer fra Geværkompaniet

    Fra de første ukene, av førstegangstjenesten, så husker jeg det, at vi gikk noen slags marsjer, langs skytterbaneveien, (som var cirka en mil lang vel, og med noen fæle oppoverbakker), i sola da, siden det fortsatt var litt igjen av sommeren, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at vi hadde en konkurranse, om å klare å få infanterimerket.

    Og det var mye venting, til vanlig, på Terningmoen.

    Men konkurransene, de vekket meg opp da, og jeg klarte faktisk å få infanterimerket, på Terningmoen, noe som vel kanskje var en bra prestasjon, siden jeg vel fortsatt var rekrutt og siden Terningmoen var en militærbase, for infanterister da, så konkurransen var hard liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo ganske pinglete, så jeg sleit litt, i infanteriet.

    Men på infanterimerke-konkurransen, så skulle vi bare bære på AG3-en.

    Og da henta jeg et håndkle, som jeg festa rundt geværet, sånn at den ikke skulle gjøre så vondt, når den slo mot kroppen, mens jeg løp.

    Så derfor fikk jeg kanskje en fordel da, under denne konkurransen, og klarte infanterimerket da, (på første forsøk).

    Og jeg husker det, at troppsjef Frøshaug og jeg, vi havna ganske likt vel, på resultatlistene.

    Og jeg la merke til det, at jeg hadde fått bedre resultat enn han, på en del-konkurranse, hvor vi skulle krysse av forskjellige poster, på et kart da.

    Fordelt ut over et område på bare 10-20 meter, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fikk infanterimerket, så husker jeg at sersjant Johansen, (fra Vestlandet), kommenterte det merket, og kalte det for ‘1940-mannen’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo skutt mye med luftgevær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og AG3-skytinga, gikk bra.

    Så bra faktisk, at jeg kom med blant de fem beste skytterne i troppen, som fikk være med, i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    Dette var uka etter, at vi hadde vært statister under innspillingen av Sekondløitnanten, (mener jeg).

    Og jeg hadde forsatt vondt i armen, (husker jeg).

    Vi var bare fem folk, fra troppen, igjen i leieren, i slutten av denne uka.

    De andre måtte være ‘forsøkskaniner’ for Ski- og Vinterskolen, og teste nye gassmasker.

    De andre i troppen hadde visst hatt et helvete, denne uka.

    De måtte gå med gassmaske på seg, i flere dager i strekk, for å teste forskjellige nye slag av gassmasker, som Forsvaret kanskje skulle begynne med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg levde jo litt i mitt eget helvete selv og.

    Smertene i armen min var så store, at jeg bare lå bak i en bil og vrei meg, (i ti minutter, eller noe, vel), når jeg ble med noen folk i troppen, til en plateforretning, i Elverum.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg blei med ut, på torsdagskvelden, for da pleide alle soldatene å feste da.

    Men vi var på en pub, hvor dem også solgte is da.

    Så jeg dreit meg ut da, for jeg hadde visst plutselig kjøpt meg en tallerken med iskrem og, innimellom alle halvliterne.

    (Sa Berget, på lag 3 vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvem alle de fem i troppen var, som fikk være med, på garnisjonsmesterskapet, i skyting.

    Men jeg husker at Berget og Frisell var med.

    Og meg selv da.

    Men hvem de to siste var, det husker jeg ikke.

    Selve mesterskapet, det gikk dårlig, for mitt vedkommende.

    Til vanlig, så fikk vi bruke støtte, når vi skøyt.

    Men så ikke på garnisjonsmesterskapet.

    Der, så måtte vi bruke overarmene, som støtte.

    Og jeg har ganske lange armer, så jeg syntes at det var ganske vanskelig, å holde geværet støtt sånn da.

    Så jeg gikk ikke noe særlig bra poengsum da.

    Frisell, (fra Drøbak), derimot, som lå ved siden av meg, på den elektroniske skytebanen der.

    (Og som var bygget som en bryggesjauer cirka, må man vel si).

    Han prikka inn 9-ere, og sånn da, hele tida.

    Noe han viste meg, på skjermen sin der, mens vi skøyt da, (husker jeg).

    Jeg kjeda meg litt der, for å være ærlig.

    (Jeg hadde jo også gått på smertestillende, osv).

    For skytinga var rimelig omstendelig da, og jeg skøyt ikke så bra uten støtte.

    Så på skytinga av et skudd, så glemte jeg det, å ta på meg hørselvernet da.

    Og det som skjedde da, det var at jeg hørte en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.

    For det smalt så høyt, på skytebanen, så jeg hørte en slags veldig spesiell klirre-lyd da, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så tok fenrik Brødreskift oss med, for å prøve å ta skyttermerket, etter noen få måneder der.

    Jeg klarte faktisk bronsjemerket, på den første gjennomføringen, og sølvmerket, på den andre gjennomføringen der, husker jeg.

    Selv om Brødreskift lot resultatlistene ligge og vi ikke fikk merkene, før sersjant Dybvig fant igjen Brødreskifts papirer, etter jul engang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øvelse Elg, i 1992, den var vi vel på, før rekrutt-tida, var ferdig.

    Jeg husker det, at jeg fikk i jobb, å lage en stilling, eller noe, av lagfører Bricen vel.

    Men at jeg ikke helt skjønte hva jeg skulle gjøre da.

    Så jeg fant et tre, (som lå på bakken), som jeg flytta litt på, for å prøve å lage en stilling da.

    Men det ble ikke så veldig bra vel.

    Og troppsjef Frøshaug kom og så på det treet og vel.

    Også måtte vi flytte teltet mange ganger, midt på natta da.

    Fordi det ble alarm og sånn da.

    Og vi kjøpte med mye sjokolade, og sånn, fordi man ble så sultne og slitne, på disse øvelsene da.

    Og den øvelse Elg, den varte vel i en uke, tror jeg.

    Hvor vi flytta rundt i knappeteltene våre, og lekte krig da, i skogene ved Kongsvinger, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være geværsoldat, under førstegangstjenesten.

    Så da Paulsen, (fra Kløfta), sa til meg noe om ledige EDB-jobber, så søkte jeg på dem da.

    To data-offiserer, de hadde jobbintervju med meg da.

    Men jeg var sliten, for dette var midt i rekrutt-tida da.

    Disse IT-offiserene, de så ut som hippier omtrent, med langt skjegg, osv., da.

    De stussa på at jeg hadde slutta hos Norsk Hagetidend, for å jobbe hos Matland/OBS Triaden, i det friåret mitt, fra NHI da.

    (Noe som var fordi at jobben hos Norsk Hagetidend kun var en praksisplass da, som var lavt betalt).

    Men NHI spurte de vel ikke så mye om vel.

    De spurte også om hvorfor jeg kun hadde en kopi, av vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, (som jeg hadde tulla med da, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og jeg måtte finne på noe ‘lurt’ svar på det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk ikke en vanlig datajobb, men jeg ble tilbudt en tremånedersjobb, som assistent på et datakurs, for høyere offiserer, hos Ski- og Vinterskolen, (må det vel ha vært).

    Og den jobben fikk jeg bare ha, i en dag da, husker jeg.

    Så fikk jeg beskjed om det, at jeg var stridsdyktig, så meg ville de heller ha, som geværsoldat.

    Også fikk en annen kar i troppen, (en ganske lav kar, med mørkt hår, fra Hedmark vel), han fikk jobben, som kursassistent da, (istedet for meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg så sur, husker jeg.

    At jeg gikk inn i det lagsteltet, som vi bodde i da, i HV-leieren, på Terningmoen.

    (For noen reserveoffiserer, (eller noe), bodde på brakkene våre, på den her tiden, mens de var på en rep.).

    Også sang jeg masse anti-krigs-sanger da, som ‘War’, med Frankie goes to Hollywood og ‘I Don’t Want to be a Hero’, med Johnny Hates Jazz, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 8: Mer fra Geværkompaniet

    Mens jeg fortsatt bodde på det første rommet der, på Terningmoen.

    (Dette var altså en av de første ukene).

    Så fikk vi beskjed om at vi skulle ha vår først natt, ute i felt, (som de kalte det).

    Hver soldat hadde en teltduk, som del av sitt utstyr da.

    Og disse teltdukene, de kunne man kneppe sammen, på nesten utallig forskjellige måter da, (for å overdrive litt).

    Så vi kneppet sammen teltdukene våre da, ute i troppens stillingsområde, (var det vel kanskje).

    Og la ut liggeunderlagene våre, inne i teltet da, og soveposene våre oppå de igjen.

    (Liggeunderlagene, de ble lagt rett på bakken, forresten, siden det ikke var noe gulv, i disse knappeteltene).

    Og vi hadde fått beskjed om, at det skulle være ‘fullstendig lyd- og lysdisiplin’, under øvelsen.

    Og dette tolket jeg som, at det ikke var lov å røyke, under dette første utedøgnet vårt da.

    Så jeg fikk Pettersen, (fra Fredrikstad), til å gå med på det, å legge snusboksen sin, ved primusen, i teltet, sånn at jeg kunne rappe litt snus av han da, når jeg hadde fyringsvakt, (siden det ikke var lov å røyke da).

    (Sånn at jeg fikk tilfredsstilt mitt behov for nikotin da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og under denne første øvelsen, (var det vel), så fikk vi også et eksempel på, at vi vanlige soldatene, liksom ble litt ‘mobba’ da, av staben.

    For ingen av oss, hadde da tenkt på det trikset, å legge en plastpose, inni kokekaret vårt, som vi fikk servert en porsjon middagsmat oppi da.

    Så middagen det var selvfølgelig kokt fisk, (mener jeg å huske).

    Og lukta satt seg skikkelig, i kokekarene våre da, husker jeg.

    Så det ga skikkelig avsmak, mot å bruke det kokekaret seinere, under disse første månedene da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på denne ‘tullingen’, fra staben.

    Det var at en av de første dagene, i militæret, så var middagen vi fikk, i messa, det var blodpudding og blodappelsiner.

    Og ‘blod’, det var liksom et mobbeuttrykk da, mot nye rekrutter, som liksom var ‘blod-ferske’ da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Terningmoen, var kjent for å ha dårlig messe da.

    Men Statens Kantiner, hadde en kafeteria, i leiren.

    Og dit gikk jeg ofte, hvis menyen i messa, var kokt fisk da, (for eksempel).

    Hos Statens Kantiner, så solgte de Pizza Grandiosa, i enten hel eller halv versjon.

    (En halv Grandiosa kosta kanskje 20 kroner da, (eller noe).

    Noe sånt).

    Og pizzaen ble servert oppå lokket, til den tomme esken da.

    (Som var snudd opp/ned).

    Et lurt triks som jeg også selv begynte å bruke, som ungkar, etter militæret.

    (Siden man da fikk mindre oppvask, selvfølgelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter cirka en måned der kanskje, i Geværkompaniet.

    Så kom vi på nye rom, (og lag), da.

    Jeg ble sanitetsmann, i lag 2, (mener jeg at det var).

    San.-mann, han var geværmann 2 da.

    Så jeg var geværmann 2, i lag 2, (i tropp 1), da.

    Lagfører det var Marvin Bricen, som var broren til Silvany Bricen, (fra TVN blant annet), har jeg senere funnet ut.

    Bricen fortalte det, at han hadde solgt sex, til nabokona.

    Og han kjente også Fanny, fra Island og OBS Triaden, sa han.

    Det fløyt litt med tegneserieblader og pornoblader, på brakkene.

    Og noen sa at det var Bricen, som det var nakenbilde av, i et av de siste numrene, av Cupido.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som var på lag 2.

    Det var Paulsen, fra Kløfta.

    Det var en bryter, fra Sarpsborg.

    Det var Odd Sundheim, fra Valdres.

    Det var Ketil Juhani Frydenlund, (som var nestlagfører), fra Oslo.

    Det var Øistein Skjellum, fra Vågå, (som noen i en annen tropp der, sa at hadde stjålet veska, til ei gammel dame en gang, den første tida, som jeg var der vel).

    Det var Stig Ragnhildsløkken, fra Elverum.

    Det var Nybø, fra Lier vel.

    Og muligens en til, som jeg har glemt.

    (Ja, det var nok meg selv det da, som jeg glemte.

    Så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det første Bricen sa der, husker jeg.

    Det var til Skjellum da.

    Han sa, ‘Skjellum, har du hørt om chillum?’.

    Og chillum, det var vel en slags pipe, eller noe, til å røyke hasj i, tror jeg.

    Så Bricen, han var ikke noen typisk lagfører-type, (vil jeg si).

    Han var jo neger, (eller mulatt da), og også rimelig frikete/hippie-aktig da, (må man vel si).

    (Bricen prata for eksempel noen ganger om hvor fint det var i India og sånn, hvor han hadde vært, som back-pack-er, sammen med dama si, vel.

    Og at folk der, de lå mye og slappa av, oppå takene og sånn vel.

    Og var mye mindre stressa, enn i Vesten, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen fortalte også litt om sin søster, Silvany Bricen, (må det vel ha vært), der, forresten.

    Bricen klagde nemlig over, at det var så jævlig, å ha en så fin/deilig søster.

    Men hvorfor dette var så jævlig, det veit jeg ikke.

    Om Bricen mente at han ble kåt av henne, eller om han var homo/bifil og ble sjalu på henne, det veit jeg ikke.

    Eller, det var nok helst det siste.

    For Bricen er nok homo/bifil, (sånn som det virker som for meg, ihvertfall), som jeg skal skrive mer om seinere.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg har vel ikke blitt fortalt direkte, forresten, at Silvany Bricen, er søstera, til Marvin Bricen.

    Men dette er vel noe jeg har antatt, tror jeg, (etter førstegangstjenesten vel, og etter at hu Silvany Bricen ble kjendis da), siden Marvin Bricen prata om at han hadde en så fin og deilig søster da, i militæret.

    Og siden at det vel ikke er så mange, negre/mulatter, som har etternavnet Bricen, i Oslo vel.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 5: Mer fra innspillingen av Secondløitnanten

    Da bussen vår, (eller om det var mer enn en buss), fra Terningmoen, kom fram, til Kvikne, i Østerdalen, utpå søndagen, dagen etter, at jeg hadde vært på middagsselskap, hos tante Ellen sin venn, i Oslo.

    Så stoppet bussene ved fotballbanen, til Kvikne IL, (heter vel det laget).

    Der var det også en slags hall, hvor vi soldatene gikk inn, et par av gangen da.

    Og hvor vi fikk utdelt ekte norske uniformer, fra andre verdenskrig.

    Vi fikk sko, bukse, jakke og lue, utdelt av noen damer, som var ansatt av filmselskapet vel.

    Jeg fant også en fotball, som lå ute på banen, til Kvikne der.

    Og noen i troppen, spurte sersjant Dybvig, og han sa at det var greit, at vi tok med den fotballen, til der filmen ble spilt inn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle være i Kvikne, i tre-fire dager vel.

    Og vi bodde på campingplassen, i bygda, husker jeg.

    Vi hadde vel med oss lagstelt, som vi lå i vel.

    Og det var ikke de verste teltene.

    For lagsteltene, de hadde en vedovn, stående i midten, av teltet.

    Mens hvis vi bodde i knappetelt, så hadde vi kun en primus, (av modell Primus Optimus vel), som ble drevet av parafin, til å varme oss på.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De som var med på filminnspillingen, fra Terningmoen, det var hele tropp 1 og cirka halvparten av en annen tropp vel.

    Så vi var kanskje cirka hundre soldater der, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Filminnspillingen, den foregikk på en gård, som lå en eller to kilometer, unna campingplassen vel.

    Kvikne er en liten bygd, og det var ikke noe utested, i bygda, tror jeg.

    Men de hadde vel en bensinstasjon der, husker jeg.

    (Og sikkert en matbutikk og vel).

    Og det var en kiosk, på campingplassen, hvor man kunne kjøpe cola, røyk, aviser og godteri og sånn da.

    Så da var jeg fornøyd, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye dødtid, under filminnspillingen.

    Så ofte, så satt vi bare nesten apatiske der, et eller annet sted, på den gården da.

    Men vi spilte også en del fotball der faktisk.

    Med den fotballen, som jeg hadde funnet, nede på banen til Kvikne da, den første dagen der.

    På et jorde, som sikkert hørte til den gården da.

    Så det var nok ikke så veldig teknisk fotball, akkurat.

    Men det var ikke så mye annet å gjøre der da, (for å si det sånn).

    Og en gang, mens vi spilte fotball der, så kom to ‘småttinger’, fra film-crewet, og spurte om de fikk være med, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om kan ha vært Harald Eia og Harald Swartz.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes egentlig det, at de norske 40-talls uniformene, ble litt kjedelige, sammenligna med de tyske nazi-uniformene, som dem også hadde, på filminnspillingen der da.

    Så da de leita etter blonde folk, som skulle spille tyskere da.

    Så meldte jeg meg, til film-crewet, og sa det, at jeg var blond da.

    Men jeg var ikke så blond da, så jeg fikk ikke være tysker, med en gang.

    (Tror jeg at var grunnen, ihvertfall).

    Men de fant ikke fler lyse-blonde da, (tror jeg at var grunnen), så jeg fikk etterhvert være tysk soldat, i nazi-uniform, også der da.

    (Siden jeg kjeda meg da).

    Så jeg er med i den filmen, (Secondløitnanten), både som norsk soldat og tysk nazi-soldat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen som Eia og Swartz, (eller hvem det kan ha vært, for jeg har seinere lest på nettet, at de to var med, på å lage den filmen), var med å spille fotball, med oss soldatene.

    Så spilte jeg vel i tysk nazi-uniform, (fra andre verdenskrig), tror jeg.

    Og kompanisjef Isefjær, han stod i mål da.

    Og jeg var litt irritert på Isefjær, etter den spioneringa hans, da Pettersen og jeg, kjøpte burgere, i Elverum, den første helgepermen.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så da jeg fikk en høy sentring, så dempet jeg den kaldt, med kroppen, (må man vel si), og lot ballen falle, ned mot jordet, (mens jeg ikke så på ballen da).

    (Og lot som at jeg var litt ‘noldus’ kanskje da.

    Sånn at kaptein Isefjær, kanskje trodde, at jeg ikke visste hvor jeg hadde ballen).

    Men akkurat like før ballen traff jordet, så klinte jeg til, (alt jeg klarte omtrent), med utsida av høyrefoten da.

    Og ballen føyk inn i ‘målet’, mellom kaptein Isefjær og ‘stanga’, og forsvant kanskje 50-100 meter, i retning av gården da.

    (Mitt spesialskudd, (må man vel kalle det), som jeg hadde trent på, en del ganger, om somrene, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, under oppveksten, og pleide å skyte ballen, blant annet inn i en lav mur, som gikk som et slags gjerde, på den side av hagen ‘min’, som lå nedenfor en skråning, som tilhørte tomta, til naboene, (som var sosialklienter vel), nemlig Lille-Oddis og de da).

    Og jeg scorte vel også enda et mål, på kaptein Isefjær, seinere i den kampen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens vi sparka fotball, på det jordet der, oppe i Kvikne da.

    Så hendte det at det dukka opp noen folk fra filminnspillinga der da.

    Og sa til oss det, at nå kunne vi ikke sparke fotball, på så og så mange minutter da.

    For da skulle dem filme noe greier da.

    Og de ville ikke ha med lyden av fotballsparking, i bakgrunnen, på filmen, liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en amerikaner, (tror jeg at det var, ihvertfall), som var med, og ledet mye av filminnspillinga der da.

    Og lagfører Marvin Bricen, (broren til Silvany Bricen), han fikk litt ‘tyn’ der, av han amerikaneren da.

    For Bricen er jo neger.

    (Eller mulatt da).

    Og han stod bare der han fikk beskjed om å stå vel.

    (Alle soldatene stod i sånne norske 40-talls-uniformer, på en slags oppstillingsplass, på den gården da.

    Som statister da).

    Også kom han amerikaneren bort til Bricen, og sa, (eller nesten ropte til han), at han måtte stelle seg bakerst, under filminga da.

    For dette skulle liksom være fra 40-tallet, og ikke fra 90-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, i Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.