Stikkord: Mat
-
Jeg er glad i sånne lønningssjekker. Jeg har egentlig mer regninger enn penger, så jeg burde egentlig bare spist havregrøt. (In Norwegian).
De her rekene, smakte ikke noe.
De her rekene, er ferdig skrelte.
Men de er ikke i lake, som de ferdigskrelte i Norge.
Men de her rekene, smaker ikke reker, de smaker bare vann.
Men de er ikke bedervede, eller noe.
Det er bare at hvis man kjøper ferske reker, i Norge, så smaker det skikkelig godt.
Og også hvis man kjøper frosne reker i Norge, og tiner de.
Så smaker de også godt.
Men de her smaker bare vann.
Så det var litt rart.
Men men, jeg får spise de opp alikevel.
For de smakte ikke vondt heller.
Men sånn er det.
Vi får se.
-
Da jeg bodde på Bergeråsen, frem til 1989, så lagde jeg for det meste Pizza Grandiosa. (In Norwegian).
Men søstra mi, Pia, hun lærte meg å steike kjøttdeig og sånn, da jeg og hu og en kamerat av meg, som het Glenn Hesler, bodde på Ungbo bokollektiv, på Skansen Terrasse på Ellingsrudåsen i Oslo, fra 1993 til 95.
Så de siste 15 årene, så har jeg lagd en del vanlig mat, som biff og koteletter, og kyllingfilet og sånn da.
Og Pasta de Napoli, fra Toro, sammen med kjøttdeig. Det var også en favoritt jeg pleide å lage, når jeg hadde jobba mye på Rimi, eller hvis jeg hadde vært på rep. med militæret eller HV.
Og også Chilli con Carne, fra Uncle Bens, var det vel.
Så det har ikke vært sånn, de siste 15 årene, at jeg bare har lagd pizza grandiosa.
Da jeg bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, så var det noen år som jeg kjøpte mye av maten, da jeg var butikksjef osv.
For det var så små hybelleiligheter.
Og det var bare to kokeplater, og ikke komfyr.
Jeg kjøpte ny komfyr da, og oppvaskmaskin.
Men det ble så dårlig plass på kjøkkenet der, så det ble mest til at jeg kjøpte mat.
Men her jeg bor nå, så er det ca. tre ganger så stor plass, som i leiligheten jeg hadde i Oslo.
Her er problemet at varmtvannet har vært borte, det siste halve året minst, enda jeg har sagt fra mange ganger.
Men jeg er litt forsinka med leia, siden jeg bruker så mye tid, på å prøve å få rettighetene mine, fra all verdens myndigheter.
Siden når en først har begynt å steile, og tulle med meg, så virker det som at dette er smittsomt, og jeg har hørt jeg er forfulgt av noe ‘mafia’, så jeg prøver, naturlig nok vel, å få kontroll, og finne ut mer av hva som foregår.
Men det har vist seg ganske tidkrevende og umulig.
Så jeg har kommet på etterskudd, med den vanlige jobben min.
Men jeg kjøper engangsglass osv., siden det ikke er så artig å vaske opp i bare kaldt vann hele tida.
Så får vi se hva som skjer, om det dukker opp noen rettigheter etterhvert.
Det virker som om myndighetene er ganske gjerrige på å gi folk rettighetene sine.
Så hvorfor de nekter folk det, det vet ikke jeg, men de har vel noe å skjule da antagelig.
Jeg kan ikke se det på noen annen måte.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Det skulle vel egentlig vært ris til det her, men jeg er litt lat.
Jeg skjønner ikke helt vitsen med ris, når man har brødskiver uansett, men det er sikkert noe poeng.
At maten blir varm, eller noe.
Det er mulig.
Men men.
Det jeg lagde nå, var noe som heter ‘lean mince’, fra Skottland.
Eller fra Tesco da, men det var den pakka som så best ut, den kosta bare ti pence mer, hvis den fra Skottland, og den så ut som at hadde mindre fett i osv.
Jeg er litt vant til å kikke på maten som jeg kjøper osv., fra da jeg begynte å lage biff osv., for da leste jeg noen brosjyrer, som jeg fant på Ica Tveita osv., rundt 1994 kanskje.
Og da stod det at man kunne se på biffen hvor mør den var, ettersom hvor mørkt kjøttet var osv.
Så man burde ikke bare se på etiketten, men også på selve kjøttet osv.
Men det er vet sikkert folk fra før antagelig.
Men men.
Lean mince, betyr slank kjøttdeig, eller noe da.
Det er altså karbonadedeig.
Også kjøpte jeg noe sånn saus til å steke kjøttdeig, eller egentlig kylling i, på 99 pence butikken.
Da fikk man to sånne glass for 99 pence.
Dem har mange rare curry-sauser osv., som er lignende av Uncle Bens-sauser i Norge.
Bare at de har mange jeg ikke har hørt om før osv.
Den jeg kjøpte på 99 pence butikken, den heter Rogan Josh, fra noe som heter Maharani.
Det er vel noe indiske greier tror jeg, for det er noe elefant på glasset osv.
Det er nok egentlig til kylling.
Og det er mulig det passer bedre til kylling.
Ellers så var det jeg som lagde litt for mye mat.
Men sånn er det når man får lønning, da kjøper man halve butikken osv., så jeg måtte nesten lage den kjøttdeigen før den ble dårlig osv.
Det er ikke sånn at jeg blir like sulten av å sitte foran dataen, og jobbe som ‘company researcher’, i emballasjebransjen.
Ikke det at jeg har hørt sånne jobber i Norge, men det er vel en online katalog da, så finner jeg informasjon om firmaer osv., ved å ringe, eller se på websider osv.
Jeg søkte jobb på Tesco og Lidl og Bestway, eller hva det heter, og flere andre steder.
Men jeg fikk ikke jobb på Tesco f.eks., enda jeg har jobbet 15 år i butikk i Norge, hvorav 10 år som leder, og fire år som butikksjef.
Og heller ikke på Spar.
Men jeg skal ikke gjette hva det kom av.
Men jeg fikk den jobben jeg har enda nå da, som jeg fant på den engelske arbeidsformidlingens websted.
Så jeg regner med at det er en ordenlig jobb osv., når jeg fant den på arbeidsformidlingens websted, mener jeg.
Så jobber jeg som selvstendig næringsdrivende da, så jeg betaler skatten på etterskudd, som man kan da.
Siden jeg har så mye annet å drive med, siden jeg blir så mye tullet med av myndighetene.
Men det er ikke sånn, som da jeg jobbet som ‘slave’ omtrent på Rimi, at jeg spiser en stor kebab, og en stor frossenpizza, når jeg kommer hjem fra jobb.
For når jeg jobbet som butikksjef, da var det ofte løping og flying gjennom hele butikken, hele dagen.
Og ingen lunchpause, vanligvis, for hvis man satt seg ned, så var det bare ‘retur’, klage, selger, kunde vil bytte vare, ‘hva koster denne varen’, osv., osv.
Så da spiste jeg heller masse mat når jeg kom hjem.
Så sånn var det.
Men jeg får se om jeg klarer å få opp farta når det gjelder jobben her og, for jeg trenger å skjerpe meg litt.
Vi får se.
PS 2.
Jeg tok masse bilder, i byen i dag osv., så jeg fortsatte å ta bilder av leiligheten her, og til og med meg selv, når jeg var i farta her.
Så kan man se det, at jeg tuller ikke, når jeg skriver at den leiligheten her er tre ganger så stor, som den leiligheten jeg hadde i Oslo, og kanskje ti ganger så stor, som den hytta, eller skjulet, som jeg bodde i, da jeg jobbet som en slave, må man vel si, for onkelen min og dama hans, i Kvelde i Larvik, i 2005:
-
Middag. (In Norwegian).
Nå har jeg laget middag her.
Jeg lærte å lage mat, da jeg bodde sammen med søstra mi, og en kamerat som het Glenn, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, i 1993 og 94, var det vel.
Søstra mi lærte meg, for da slapp hu vel å lage selv.
Noe sånt.
Hu hadde lært av somalierne, å lage spagetti.
For Somalia pleide å være italiensk koloni, så det gikk det mye av der, sa søstra mi.
Måten å finne ut, om spagettien var ‘al dente’, eller hva det heter.
Det var, at man skulle hive en bit spagetti, på kjøkkenskapet.
Og hvis spagettien hang fast, så var den ferdig kokt da.
Så sånn var det.
Nå lagde ikke jeg spagetti nå da.
Men en engelsk, eller indisk, rett, som heter Curry.
Det pleier dem å selge på indiske take-away resturanter osv. her.
Men det er bare å kjøpe en boks og, det er løk og tomater osv., i karrisaus.
Som koster kanskje 8 kroner.
Også koster to kyllingfileter, ca. 20 kroner.
Jeg er litt opptatt av priser, for jeg har jobba på Rimi i 12 år, så jeg har aldri hatt så særlig god råd.
Så sånn er det.
Så skjærer man opp kyllingfiletene i biter.
Man kan nok også bruke biff eller kjøttdeig.
Man tar panna på den sterkeste varmen.
tar oppi litt matolje.
Tørker bort med papir, hvis det blir for mye olje.
Det er noe sånn teflon-greier, tror jeg, så man behøver egentlig ikke så mye olje.
Også tar man et par dråper vann, fra fingrene, og legger oppi panna.
Når de dråpene er borte, så er panna varm nok.
Så legger man oppi de oppskjærte kyllingbitene.
Del hver filet, i 5-6 biter, eller noe.
Så stek de bitene, sånn at de blir stekt på hver side.
men ikke inni.
Så når dem er stekt på hver side, så hel oppi boksen med curri.
Så skru varmen, på det laveste eller nest laveste.
Så kan man etterhvert prøve å kutte kyllingbitene, i mindre deler, med en sånn stekespade.
Som om det var kjøttdeig omtrent.
Så ser man om kyllingen er gjennomstekt.
Men det her skal stå å putre, i ca. et kvarter da, stod det på boksen.
Og da blir kyllingen skikkelig mør.
Så gadd ikke jeg å lage ris da.
Jeg er litt lei av ris, for noen dager, når jeg har hatt dårlig råd, så har jeg bare spist ris, med soyasaus osv.
Så det er jeg litt lei nå.
Men men.
Så jeg bare smørte noen sånne engelske brødskiver, med hvitt brød, og smør eller margarin da.
For det brødet er veldig billig her.
Og det grove brødet i England, er ikke noe særlig bra alikevel.
Ikke halvparten så bra som det norske, Birkebeiner-brød osv., synes i hvertfall jeg.
Så da er det like greit å kjøpe det billige hvite brødet, det smaker egentlig ikke loff, for det er ikke så søtt.
Og det er ferdig skjært opp.
Så det er bare å hive fire brødskiver, på en tallerken.
Kline på noe margarin, noe sånn solsikkeolje-margarin, eller noe.
Og så helle over kylling og curri.
Og det var digg, for brødet var ferskt, og kyllingen var mør, så det var ikke vanskelig å spise den maten.
Det er sikkert.
Så den som hadde hatt penger og tid.
Da kunne man ha laget sånn mat hver dag omtrent.
Men man kan ikke ha alt.
Så sånn er det.
Så hvis det er noen som vil ha tips om mat, så bare skriv kommentar, for man lærer vel litt av å jobbe i matbutikk i 15 år og, får man vel håpe.
Selv om det nok er å overdrive, at man stille spørsmål om det.
Jeg kan vel bare noen få retter, det er ikke sånn at jeg skjønner hvordan man skal lage alt mulig.
Men broren min Axel er kokk, så han veit det, så han kan man kontakte antagelig, han jobber på en resturant som heter Oscar Braathen, eller noe, på Torshov.
Hvis han ikke har slutta.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Ferskt brød er som gift. (In Norwegian).
Ferskt brød er som gift
Turister i Sirdal mater lam til døde.
-
Skriv ut artikkelen
-
Mindre skrift
-
Vanlig skrift
-
Større skrift
SOM GIFT: Idyllen til tross: lam som bare er vant til grønt grass og mammas melk, tåler ikke brød. I Sirdal er tre lam funnet døde fordi turister har vært godtroende. Her mor og barn ved Aurlandsfjorden.
Foto: GEIR BØLSTAD.Sirdal, Norge
Emneord
Bønder i Sirdal kommune i Vest-Agder vil sette opp skilt langs veien for å unngå at turister gir brødmat til lam. I sommer er tre lam i Sirdal døde etter å ha spist brød.
– Ferskt brød er som gift for lammene. Når sauene blir vinterfôret med høy og kraftfôr, tåler de å spise brød. Men når lammene, som bare har gått på sommerbeite, får forsyne seg av brødene som turistene gir, stryker de rett og slett med.
– Dette har hendt flere ganger i sommer, sier sauegjeter Torleiv Lye til Sirdølen.Han mener at det må settes opp skilt langs veien som forteller at lam og sau ikke må fôres med brød. (NTB).
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/08/09/543122.html
Dagbladet skriver, at sauene dør, hvis de spiser ferskt brød.
Jeg lurer på, om brød er så bra for mennesker, når det ikke er bra for sauer.
Jeg husker da jeg var i militæret, på Terningmoen leir, i Elverum.
I infanteriet der.
Da fikk leiren ferskt brød hver dag.
Men de ventet en dag eller to, med å servere brødet i messa.
Og det var fordi det ikke var sunt, med ferskt brød, fikk vi høre.
Så om ferskt brød legger seg som en klump i magen, og sperrer fordøyelsessystemet, eller hva det gjør, det vet jeg ikke.
Men noe er det vel.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Det er jo forresten et ordtak, som heter ‘rent mel i posen’.
Kanskje det er noe tull med posen, som melet har vært i?
Kan det være derfor de sauene, eller lamene, dør?
Kanskje det var derfor at bestemor Ågot, bakte brødet selv.
Hvem vet.
Fattern likte i hvertfall Birkebeiner-brød husker jeg.
Han sa at det var det beste brødet.
Og det er jo ordentlig brød, sånn at man merker at man spiser mat, når man spiser det.
Synes jeg i hvertfall.
Selv om sjefene i Rimi, ikke likte å selge mye av det brødet, for det var priset lavt, så det tjente ikke Rimi så mye penger på.
Det var i kategori E, i vareboka.
Og de kategoriene, gikk fra A til E.
Og de som var kategori E.
Det var Staburret leverpostei, Bakers kneip (Rød pose), Birkebeiner brød, Grandiosa, Gøy saft tror jeg, hm, det var mer og.
Ja, jeg kommer ikke på alle varene nå.
Evergood-kaffe, var kanskje i den kategorien, som vi ikke tjente mye penger på.
Disse varene, i kategori E, de skulle vi ‘gjemme’, på nederste hylle, sånn at kundene måtte bøye seg ned, for å få tak i de.
Stabburet ketchup, tror jeg også var kategori E.
Da, hvis kundene måtte bøye seg ned, så solgte ikke varene så mye, som hvis de var i syns-høyde.
Varene Rimi tjente mye på, kategori A og B, for eksempel, de skulle plasseres i syns-høyde da.
Så sånn var det.
Vareboka, forsvant forresten, en gang på slutten av 90-tallet vel.
For Rimi, fikk planogrammer.
Det er sånne kart, over hyllene, og da er det bare å bygge hylla, etter det kartet, og det pleide å bli veldig fint.
Og da var de kategoriene, innebygd, i planogrammet da.
Så da slapp butikksjefene, å tenke på det med kategori A til E.
Det var bare å være oppdatert på planogrammene, i butikken, så hjalp det på bruttoen, altså fortjenesten til butikken.
Så sånn var det.
Da jeg begynte som leder i Rimi, sommeren 1994, må det vel ha vært, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, på Lambertseter.
Da jobbet det en assistent der, som het Hilde, som var fra Haugerud, deromkring.
Noe sånt.
Og hun hadde vært medlem av Jehovas Vitner, og fortale meg, at de folka tulla med henne, da hun meldte seg ut.
Det var visst ille, husker jeg hun sa.
Uten at hun forklarte hva de gjorde, i detalj.
Men hun sluttet i Rimi, i 1995, eller 96.
Og da, så ble jeg assisterende butikksjef, på Nylænde, etter henne da.
Hun var ganske flink, på et personalmøte, så fortalte hun oss, at vår butikks hovedmål, var å ha fler og mer fornøyde kunder.
Så hun var ikke dum, hun forstod seg på organisasjons-teori, osv., virket det som.
Selv om jeg synes hun var litt vel bitch noen ganger.
Og noen av kundene klagde, på at hun og Elisabeth var sure.
Så jeg kan ikke helt gå god for henne, selv om hun kunne være grei å prate med, noen ganger.
Mens andre ganger, så ble hun helt ‘bitch’, og angrep meg, på en uhøflig og aggresiv måte.
F.eks. hvis det et ord jeg sa, som hun ikke likte, så tok hun det opp formelt, med Elisabeth, butikksjefen, og ga meg en muntlig overhøvlig mens butikksjefen hørte på da.
Så det synes jeg var litt drøyt.
Men men.
Men hun da, Hilde som hun het.
(Ikke Hilde som begynte der senere, og som var låseansvarlig der, da jeg var butikksjef på Nylænde, i 1998.
Men en som var assisterende butikksjef, og som gikk over til Rema, i 1995, tror jeg det må ha vært.
Altså en annen Hilde).
Og hun første Hilde, assistenten, som gikk over til Rema.
Hun tok med seg Rimi Varebok, til Rema.
Og den var egentlig hemmelig.
Men jeg hørte hun og Elisabeth prata om det.
Så butikksjef Elisabeth, godkjente altså dette.
Som jeg må si er høyst uregelmentert.
Selv om de var sjefene mine, og hun Hilde, var jo den som lærte meg opp, til å bli butikkleder, og sånne ting.
Og det var jo skrekk-tilstander i butikken, når Anne-Katrine Skodvin, distriksjefen, skulle dukke opp der.
Da var både Hilde og Elisabeth, i panikk.
Og jeg tror også Solveig i kassa, fra Vestlandet, Sogndal eller noe sånn kanskje.
Noe sånt.
Hun var også litt i panikk da, tror jeg.
Så hele butikken var i panikk, hele dagen nesten, helt til Anne Katrine hadde gått.
Da gikk samtalene i butikken på det temaet.
Har Anne Katrine gått?
Det var det eneste folk lurte på.
Så slappa alle av, når hu hadde gått da.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde så bra sammarbeidsforhold med hun distriksjefen Anne Katrine.
Hun spiller litt på frykt, eller ned-psyking, i jobben som distriksjef, virket det litt som for meg.
At hun skulle være så tøff hele tida, så det ødela litt for vanlig kommunikasjon.
Og det synes ikke jeg er rikig da, at det ikke skal gå ann å kommunisere, for man må være så redd og ha så mye respekt hele tida.
Selv om jeg nok lærte å kontrollere nervene, eller hva man skal si, ved å ha mye med henne å gjøre.
For man måtte liksom være tøff selv da.
Men det er vel sånn i næringslivet, noen ganger kanskje, at folk er litt tøffe i trynet, som man sier.
Selv om jeg synes Anne-Katrine overdrev litt, som flere ledere oppover i Rimi-systemet.
Så det ble ikke til at jeg fortalte dette.
Jeg hadde jo Elisabeth som sjef og, så det ville blitt, hva heter det, noe med stue, huskestue.
Så det sa jeg ikke fra om til Anne Katrine.
Jeg var ikke helt trygg på henne, for å si det sånn.
Og jeg var ny som leder i Rimi, så jeg hadde ikke så mye kjennskap til, hvordan man burde ta opp sånne ting.
Men jeg lærte mer å tenke på sånne ting etterhvert, som leder i Rimi, jeg var jo leder i Rimi i 10 år.
Men det første året osv., da er man ikke så høy i hatten, før man kommer mer inn i systemet, da skjønner man hvordan man burde takle sånne ting.
Men jeg sier fra nå i hvertfall da.
Siden jeg aldri har likt sånn snusk.
Kanskje hun Hilde fikk en bra Rema lønn, eller ekstra frynsegoder, i Rema, siden hun ga de Rimi Vareboka.
Hva vet jeg.
Men jeg husker hun var innom Nylænde, like etter at hun hadde begynt i Rema.
Og da hadde jeg kjøpt Motorola Bravo personsøker, for å være tilgjengelig, siden jeg var, eller skulle bli, assisterende butikksjef, etter Hilde.
Og da sa Hilde, at Rema-sjefen hennes hadde gitt henne personsøker, som frynsegode.
Så ba hun om å få kikke på min personsøker da.
Så var den Motorola Bravo ganske kul da.
Jeg hadde kikka i et par butikker vel, for å se om jeg fant en kul personsøker, når jeg først skulle kjøpe det.
Jeg hadde ikke råd til mobil da, jeg prøvde å være fornuftig, og jeg hadde god kontroll på økonomien, på den tida, før jeg fikk bil osv., som ødela litt, med mye verkstedregninger osv.
Men da sa hun Hilde, at hun hadde jo bare fått en dritt-personsøker, fra Rema, som frynsegode.
Så da begynte hun nesten å grine.
I hvertfall å sutre.
Så sånn var den historien, om Birkebeiner-brød, og Rimi Varebok osv.
Så sånn var det.
Så får jeg se om jeg får gjort noe annet her og.
Vi får se.
PS 2.
Jeg husker forresten også, at hun Hilde, pratet til Elisabeth, og var bekymret over dette, at jeg hadde fått med meg, at hun hadde fått vareboka av Elisabeth, for å ta med denne til Rema.
Så da var hun Hilde nervøs, og var bekymra når hun prata med Elisabeth om det her på kontoret da.
Man blir litt årvåken, av å jobbe med folk som Hilde osv., i butikk, så da hender det at man overhører en del ting som skjer.
Men man må nesten være årvåken, ellers så kan man være uheldig, og bli tulla mye med, av enkelte sjefer osv., så det gjelder å følge med og passe på.
Så sånn er det.
